Kjære bruker Denne pdf-filen er lastet ned fra Illustrert Vitenskap Histories hjemmeside (www.historienet.no) og må ikke overgis eller videresendes til en tredje person. Av rettighetshensyn er noen av bildene fjernet. Med vennlig hilsen Redaksjonen
SKANDINAVISK HISTORIE Vikingenes konger i sjøkrig: Slaget ved Svolder I år 999 tørnet Skandinavias tre konger sammen i et gigantisk slag ved Svolder. Det ble en blodig kamp. Da sverdene endelig hvilte, var kong Olav Tryggvason død, og Norge ble overtatt av Danmark og Sverige. Sjøslaget avgjorde maktbalansen i Skandinavia flere år frem i tid og ga vikingene den freden de trengte for å plyndre i England. SVOLDER/999 Til nå har forskerne antatt at slaget ved NORGE Svolder foregikk i år 1000, men ny DANMARK forskning viser at vikingtidens årstall muligens er feil utregnet. Den nye dateringen tidfester slaget til år 999. Ingen har enda kunnet si noe sikkert om hvor Svolder lå, men sannsynligvis lå stedet i Øresund eller sør i Østersjøen. SVERIGE SVOLDER? 18 Historie 5 2007
Ingen skulle kjempe Olav Tryggvasons kamp for ham. Han forsvarte skipet sitt Ormen Lange helt til det siste, men overmakten var for stor. ROBERT LINDVIG
SKANDINAVISK HISTORIE AV ANNETTE KRUHÖFFER Gjennom hele vikingtiden kjempet kongene i Skandinavia steilt mot hverandre. Maktbalansen i regionen vippet snart til den ene, snart til den andre siden. I året 999 tørnet de tre landenes konger sammen i et gigantisk sjøslag ved Svolder. Kampen gjaldt makten i Skandinavia, og kongene benyttet seg av både svik og hemmelige allianser. Slaget var så dramatisk og betydningsfullt at beretningen om det levde videre blant de overlevende. Navnene på krigerne ble omhyggelig fortalt videre til de neste generasjonene slik at heltene aldri skulle glemmes. Og dikterne forfattet kvad som ble overlevert fra munn til øre helt til historikerne begynte å skrive ned beretningen. Blant historikerne var den islandske høvdingen Snorre Sturlason, som hadde inngående kjennskap til nordisk historie. Han skrev ned fortellingen om slaget ved Svolder til oss etterkommerne. Evig strid i Skandinavia Historien begynner da Olav Tryggvason tok makten i Norge i 994. Den sittende herskeren, Håkon jarl, ble drept, men hans to sønner, Eirik og Svein, berget livet ved å flykte til henholdsvis Danmark og Sverige. Her ble de godt mottatt, for taperne i en maktkamp var alltid velkomne ved nabokongens hoff der de kunne gå og vente på en anledning til å gjenerobre sine gamle riker. I Danmark het kongen på dette tidspunktet Svein Tjugeskjegg. Han hadde blitt konge i 987 ved å gjøre opprør mot sin far, Harald Blåtann, men tronranet hadde skapt splid i landet ikke minst i forhold til de skandinavene som gikk under navnet jomsvikinger. Jomsvikingene hadde tradisjonelt støttet den danske kongen, men de var også tett forbundet med den polske fyrsten Burislav. Jomsvikingene hadde base ved øya Rügen nord i Vendland (i dag det nordøstlige Tyskland), og de tok Svein Tjugeskjegg til fange kort etter at han overtok makten. Svein måtte kjøpe seg fri med sin egen vekt i gull og attpåtil gifte seg med en vendisk prinsesse som garanti for en stabil fred. Også Sverige var i bevegelse. Grenseområdet mellom Sverige og Norge var konstant åsted for stridigheter, og i perioder krevde både den norske og den svenske kongen skatt av innbyggerne. Ved den dansk-svenske grensen hersket det tilsvarende uro. I begynnelsen av 990-årene angrep svenskene Danmark med et visst hell. Hvor stort det danske nederlaget var og hvilke konsekvenser det fikk vet ingen i dag. Ifølge den tyske historikeren Adam av Bremen, som skrev om de nordiske landene på slutten av 1000-tallet, var det en sviende ørefik. Adam var godt orientert; han hadde bl.a. den danske kong Svein Estridsson, et barnebarn av Svein Tjugeskjegg, som kilde. Frontene trekkes opp I 994 døde den svenske kongen Erik Sigersæl. Sønnen Olof var mindreårig, og hans mor, Sigrid, fikk derfor overdratt makten frem til gutten ble gammel nok til å styre landet. Muligens førte tronskiftet til en pause i striden mellom Danmark og Sverige. Bare i England hadde de skandinaviske hærene ubetinget suksess. Det Sverdet var det gjeveste våpenet Sverdet var vikingens gjeveste våpen. Det var vanligvis 75-80 cm langt og ble båret i en skjede på venstre side. Selve bladet var av jern og som regel tveegget. Det var en kunst å smi jernet slik at det ble hardt nok til å kløyve en hodeskalle, men samtidig også så smidig at det ikke sprakk når det traff målet. Enkelte sverd var praktstykker med rikt dekorerte gullskjefter, andre hadde enklere dekor. Men et godt sverd var en ytterst verdifull gjenstand, viser beretningen om kongesønnen Håkon, som ble sendt av sin far Harald Hårfagre til den engelske kong Adalstein for å bli oppfostret i den kristne troen. Da Håkon ble voksen, ga Adalstein ham et sverd med et skjefte av gull og en legendarisk klinge: Den var så skarp og sterk at Håkon hogde gjennom en kvernstein helt inn til øyet da han prøvde sverdet. Etter det het det aldri annet enn Kvernbit, og Håkon beholdt det hos seg til sin død flere år senere. DORLING KINDERSLEY
var gjennom plyndringer og utbetaling av såkalt danegjeld fra de hardt prøvede britene at de skandinaviske herskerne fikk penger til å fortsette kampene på hjemmebane. Olav Tryggvason var bare 27 år da han ble konge av Norge, men han var likevel en erfaren høvding. Han hadde vokst opp i Russland og hadde allerede en lang karriere som viking både i Østersjø-området og på De britiske øyer bak seg. Legendene om ham er mange de forteller bl.a. at han i en årrekke var gift med en vendisk prinsesse, og at han etter hennes død levde som pirat i Nordsjøen. Da Olav hørte om motstanden mot Håkon jarl, dro han til Norge for å lede et kupp mot kongen. Olav var helt på det rene med at han ikke kunne holde seg på tronen uten allierte. Blikket hans falt på Sverige, der den gamle kongens død åpnet for muligheten for et ekteskap med enken. Ekteskapsplaner havarerer Enkedronning Sigrid var av finere avstamming. Hun hadde ord på seg for å være både hoven og mektig og hennes egenrådighet hadde gitt henne tilnavnet Storråde, men hun var samtidig nøkkelen til Sverige: Hvis Olav Tryggvason kunne gifte seg med henne, ville han stå sterkere overfor Svein Tjugeskjeggs angrep. Høvdingen og historikeren Snorre Sturlason forteller at Olav fridde til Sigrid. De kom så langt med forhandlingene at de møttes på grensen mellom Norge og Sverige for å avtale vilkårene. Men i siste øyeblikk strandet planene på at Olav var kristen, mens Sigrid var tilhenger av den gamle åsatroen. Og hun var altfor klok til å prøve å kristne svenskene med makt. Da forhandlingene mellom dem gikk i stå, gjorde Olav Tryggvason et alvorlig feilgrep. I sin ergrelse slo han Sigrid i ansiktet med en hanske og utbrøt: Tror du jeg vil ha deg slik hedensk som en hund! Sigrid ble rasende og reiste hjem. Hun var ydmyket og fornærmet. I denne situasjonen så den drevne maktpolitikeren Svein Tjugeskjegg sitt snitt til å skape en allianse med svenskene ved hjelp av enkedronning Sigrid. Et ekteskap med Tror du jeg vil ha deg slik hedensk som en hund! Olav Tryggvason til den svenske enkedronning Sigrid henne ville både gi fred ved Danmarks grense mot øst og åpne muligheten for å fordrive Olav Tryggvason fra Norge slik at Eirik jarl kunne bli innsatt som regent i landet selvsagt mot en passende skattebetaling til Danmark. Svein Tjugeskjegg handlet raskt. Han skilte seg fra sin vendiske kone og sendte henne hjem slik at han kunne gifte seg med Sigrid. Nå kontrollerte Svein i praksis både Danmark og Sverige. Et desperat redningsforsøk Norges konge Olav Tryggvason var ifølge beskrivelsene en flott mann med alle de kvaliteter en sann helt skulle ha: Han var en fremragende idrettsmann som kunne måle seg med de beste. Det ble sagt om ham at han kunne danse på årene utenbords i skipet sitt mens mennene rodde. Og like så blid og munter som han var blant venner, like grusom var han overfor sine fiender. Men hardheten som Olav også lot de av sine landsmenn som ikke ville gå over til kristendommen merke ga ham fiender. Ikke alle norske stormenn var begeistret for den nye kongen. Og risikoen for at de ville gjøre felles sak mot den nye, fasttømrede dansksvenske alliansen var svært stor. Så øynet Olav Tryggvason en desperat mulighet: Den danske kongen hadde riktig nok sendt hjem sin vendiske dronning i unåde, men for å blidgjøre den polske fyrst Burislav hadde Svein Tjugeskjegg lovet ham sin søster Tyra som hustru. Tyra var imidlertid ikke det spor interessert i dette ekteskapet og stakk av fra sin nye ektemann ifølge kildene til og med før ekteskapet var fullbyrdet og dermed gyldig. Olav gifter seg med Tyra Kongelige ekteskap handlet ikke om kjærlighet, men om utenrikspolitikk, og Tyras handling tangerte landsforræderi. Hun var helt klar over at hun ikke kunne vente seg forståelse hvis hun dro hjem til Danmark. Derfor reiste hun direkte til Norge, og i samme øyeblikk som hun satte foten på norsk jord, sendte hun bud til Olav Tryggvason om hjelp. Olav så straks fordelene ved å gifte seg med henne: Ikke bare rådet hun over en stor medgift, hun ville samtidig være hans gissel fra det danske Høvding fra Island skrev ned historien Snorre Sturlason vokste opp med de gamle sagaene. Han brukte dem til forskning. Snorre Sturlason var en av Islands mest respekterte høvdinger. Ved siden av sine politiske forpliktelser skrev han dikt og studerte historie. Etter å ha sammenlignet opplysninger fra gamle sagaer med kvad og andre beretninger, skrev han bl.a. de norske kongers historie i verket Heimskringla. Snorre havnet i konflikt med kong Håkon, som ville erobre øya. Kongen fikk Snorre drept i 1241. Snorre vurderte kildene før han skrev om de norske kongene. Historie 5 2007 21
SKANDINAVISK HISTORIE Kongekrone og triumf i blikket skandinavenes Jesus led ikke på korset. DORLING KINDERSLEY Kristendom ga rett til å plyndre Det er uvisst om de skandinaviske kongene virkelig trodde på Gud, men det ga dem lov til å herje blant hedningene. Kristendommen kom til Norden i siste del av vikingtiden. Svein Tjugeskjeggs far Harald Blåtann, som regjerte i Danmark 958-986, omtalte seg selv som den Harald som vant seg hele Danmark og Norge og gjorde danene kristne. I Norge var Olav Tryggvason svært hard i sin iver etter å spre troen. F.eks. tvang han en norsk stormann som nektet å forlate sin gamle tro til å ligge med et fat glør på magen. Men selv da mageskinnet sprakk nektet stormannen å omvende seg. Den svenske kong Olof døpte sønnen Anund Jakob. Egentlig skulle han bare ha det kristne navnet Jakob, men svenskene ville ikke at deres neste konge skulle ha et så fremmedartet navn. Det kan ikke utelukkes at disse kongene var oppriktig troende, men deres omvendelse tjente i høy grad politiske formål. Troen ga mulighet for allianser med resten av Europa, samtidig som den forhindret at andre lovlig kunne overfalle en. En kristen konge hadde plikt til eventuelt med vold å utbre troen til naboer som enda ikke var kristne. kongehuset. Selv om Svein Tjugeskjegg ikke omfattet sin søster Tyra med varme følelser, ville hennes barn likevel være Sveins nevøer og dermed på lengre sikt være arveberettiget til den danske tronen. Samtidig har Olav trolig også håpet på at det feilslåtte ekteskapet mellom Tyra og fyrst Burislav ville ødelegge de vennskapelige forbindelsene mellom Danmark og Polen. Hvis alt dette inngikk i Olavs forventninger da han giftet seg med Tyra, må ekteskapet ha vært en stor skuffelse for ham. Svein Tjugeskjegg lot seg ikke blidgjøre; tvert imot ble han så rasende at han på ingen måte ville hjelpe til med å få Tyras medgift tilbake fra fyrst Burislav. Svein avsto heller ikke fra å alliere seg med svenskene mot Olav Tryggvason. Olav drar mot sør Som aller siste utvei besluttet Olav Tryggvason selv å seile til Burislav i Vendland. Her ville han forsøke å få Tyras medgift utlevert, forteller Snorre. Men samtidig var det også Olavs siste mulighet for å finne allierte til forsvaret mot angrepet han forventet fra Danmark og Sverige. Før han forlot Norge, ordnet Olav med alt til sitt fravær. Trofaste menn ble innsatt til å ivareta styret av landet mens kongen var på reise. Som en av sine siste handlinger fikk Olav også sendt prester til Island for å spre kristendommen der. Leiv Eiriksson med tilnavnet den hepne ble i samme ærend sendt tilbake til Grønland. På denne turen kom Leiv helt til Vinland (Nord-Amerika), men det fikk aldri Olav høre om. Olav Tryggvason forlot Norge med hele flåten 60 langskip rådet han over. En lang rekke venner og slektninger fulgte ham på ferden, som skulle bli hans siste. Flåten seilte ned gjennom Øresund til de sørlige delene av Østersjøen. Jomsvikingenes dobbeltspill Den danske kong Svein og den svenske kong Olof hadde ikke ligget på latsiden. De allierte seg med en gruppe nordmenn under ledelse av Eirik jarl. Målet var å knekke Olav og få full kontroll over de skandinaviske farvannene. Mens Olav Tryggvason oppholdt seg i Vendland, la de allierte planer og Olav Tryggvason var omringet og uten en sjanse. Hans menn kjempet sanseløst videre. forberedte et angrep på ham når han seilte hjemover mot Norge. Olavs forhandlinger med den polske fyrsten Burislav trakk i langdrag, men omsider kunne han ta avskjed med en avtale i lommen og vende hjemover. Han hadde ingen anelse om at jomsvikingene, som egentlig var fyrstens allierte og derfor satt til bords under forhandlingene mellom Polen og Norge, hadde en hemmelig avtale med Svein Tjugeskjegg. Så snart Olav var klar til å reise hjem, skulle jomsvikingenes leder Sigvalde jarl sende bud til de allierte, som lå i bakhold ved Svolder. Svolder stedet som forsvant Hvor Svolder lå eller ligger vet ingen i dag. Verken arkeologer eller stedsnavnsforskere har vært i stand til å finne slagstedet, og blant de historiske kildene hersker det stor uenighet. Historikeren Adam av Bremen mener at Svolder lå i Øresund, mens de norsk-islandske kildene angir et sted nær kysten sør i Østersjøen. Adams utsagn har stor vekt, for han skrev ned sin beretning bare ca. 75 år etter slaget. Da islendingene begynte å skrive ned historien, var det gått et par hundre år. Til gjengjeld har skandinavene større innsikt i skip, sjøslag og navigasjon. Ormen Lange Kildene forteller at det var en vakker morgen da den norske flåten endelig gjorde seg klar til å seile hjem, forsterket med et følge av jomsvikinger. Det var skip av alle størrelser, helt fra små, bredbukete knarrer, som egentlig var beregnet til transport av varer, til slanke langskip som skar seg mer enn en meter ned i vannet. Det vakreste skipet av dem alle var kong Olavs eget, Ormen Lange. Snorre forteller at det var det største skipet som noensinne var bygget; det hadde plass til mer enn 600 mann. Stavnen løftet seg majestetisk opp til en svimlende høyde og endte i et forgylt dragehode fortrukket i en redselsfull grimase. Selve skipet strålte i de mest vidunderlige farger. Ingen kunne være i tvil om at det var en konge som kom seilende med dette skipet. Seilasen det første lange stykket ut av havna snodde seg i den 22 Historie 5 2007
smale leia mellom øyene. Selv om historikerne ikke vet nøyaktig hvor på Østersjøkysten det norsk-polske toppmøtet fant sted, er farvannene kjent: Lange strekninger består av småøyer, fjorder og innsjøer. Datidens byer lå skjult inne bak beskyttende rev og sandbanker, der skipene måtte manøvreres forsiktig for ikke å gå på grunn. Den vanskelige innseilingen ga befolkningen tid til å forberede forsvaret men den betydde også at det tok tid å få de store skipene ut på havet igjen. Jo større skipet var, desto langsommere måtte det manøvreres gjennom. Derfor kom småbåtene ut først, mens Olav Tryggvason og hans stormenn fulgte etter. CORBIS Svein og Olof legger seg i bakhold Sikten var optimal på denne dagen som skulle endre maktbalansen i Norden i flere år etterpå. De allierte fra Danmark og Sverige hadde skjult skipene bak noen småøyer. Snorre forteller at fra skjulestedet sitt kunne kongene Svein og Olof observere alle krigsskipene som kom forbi. Mennene om bord var tilsynelatende helt avslappet, men en anspent taushet markerte at noe var i vente. De første, små skipene fikk ikke stor oppmerksomhet, men snart kom de staselige og imponerende langskipene. Og til slutt et flott skip med løftet stavn. Slikt et stort og vakkert skip det må være Olav, utbrøt Svein Tjugeskjegg, men Eirik jarl ristet på hodet. Han kjente hvert eneste skip i den norske flåten og mennene om bord. Situasjonen gjentok seg med det neste skipet som var enda større. Igjen ristet Eirik på hodet: De kristnede vikingene fortsatte sitt gamle krigshåndverk, viser dette relieffet fra stavkirken i Hylestad. Det skipet lar vi passere, for det tilhører Erling Skjalgsson, og det er best for oss hvis han ikke deltar i kampen. Eirik jarl fortsatte med å holde de to kampklare kongene tilbake, selv om det ene skipet større og vakrere enn det andre passerte. Blant danskene og svenskene vokste mistilliten til nordmannen: Var han i virkeligheten ute etter å la Olav Tryggvason slippe unna, og visste han overhodet hva han Øksen billig, men effektiv Det var billigere å lage en øks enn et sverd, og derfor var øksen mer vanlig blant krigere flest i vikingtiden. Men også enkelte krigere av høy rang foretrakk å kjempe med økser, som kunne være prakt eksemplarer med gulldekorasjoner. Høvdingen Skallagrim på Island fikk en forseggjort øks i gave av norske kong Eirik Blodøks. Skallagrim sa ingenting da han fikk den, han hang den bare opp over døren. Da han en stund senere skulle slakte to okser, stilte han dem sammen med halsene i kryss. Så stakk han en møllestein inn under dem og tok kongens øks. Med ett hugg skilte han de to hodene fra kroppene, og øksen bet seg ned i møllesteinen under dyrene. Eggen på øksen knakk av og skjeftet sprakk. Skallagrim sa fremdeles ingenting. Øksen ble bare hengt tilbake på plass. Da det neste skipet skulle til Norge sendte Skallagrim øksen med tilbake til kongen med ordene: Ødelagt og sprukket er eggen på øksen, kongegaven! Blodøksens gave er bløt, den biter ikke mer. DORLING KINDERSLEY
SKANDINAVISK HISTORIE Slik gikk det med seierherrene fra Svolder Etter slaget i 999 opplevde Skandinavia en rolig periode, mens kristendommen vant innpass i de tre landene. Svein Tjugeskjegg satt trygt på tronen i Danmark etter at Olav Tryggvason var ryddet av veien. I de neste 14 årene ble de danske angrepene på England trappet opp, og i 1013 hadde Svein Tjugeskjegg erobret hele landet og fordrevet den engelske kongen. Svein fikk imidlertid bare nyte seieren i et par måneder før han fikk slag og døde mens han var i Gainsborough. Han ble begravd i York, men liket ble senere gravd opp og brakt til Danmark. Sveins ekteskap med den svenske enkedronning Sigrid ser ut til å ha vært vellykket, for paret fikk flere sønner og i hvert fall én datter, Estrid, som ble mor til den senere kong Svein Estridsson. Eirik og Svein jarl regjerte Norge i 15 år, uten at seierherrene Danmark og Sverige blandet seg nevneverdig i deres styre. De to brødrene var kristne, men lot innbyggerne velge tro selv. Eirik deltok i angrepene på England, og da Svein Tjugeskjeggs sønn Knut den store erobret England i 1016, var Eirik en av den danske kongens betrodde menn. Eirik planla en reise til Roma i 1023, men han blødde i hjel før avreisen fra England på grunn av en byll i halsen. Olof (Skötkonung) vokste opp og overtok kongemakten i Sverige da han kom til skjells år og alder. Han ble døpt i 1008 og var dermed landets første kristne konge. Om det var dette faktum eller problemer med å forsvare de svenske erobringene er uklart, men svenskene tvang ham til å ta sin eldste sønn som medkonge, slik at det ble orden i regjeringen. Olof døde i 1021 eller 1022. BRIDGEMAN Noe av det siste Olav Tryggvason gjorde var å sende Leiv Eiriksson til Grønland. På turen endte Leiv opp i Vinland (Amerika). snakket om? Da den norske kongen endelig kom seilende med Ormen Lange, var imidlertid ingen av dem i tvil. Nå ble det blåst til kamp. Olav sto høyt i akterstavnen av skipet med sitt gullbelagte skjold hevet, forteller et øyenvitne ifølge Snorre. Gullhjelmen spilte i lyset, og den røde kjortelen som han bar utenpå brynjen, bølget rundt den muskuløse kroppen. Olav blåste i hornet for å samle flåten rundt kongeskipet. De norske krigerne gjorde seg klar til å binde forstavnene sammen slik at skipene ikke gled fra hverandre under kampen. Men Olav protesterte høylytt. Ormen Lange var så mye større enn de øvrige skipene at den ville stikke ut bak hvis den skulle tjores til resten. Kongen ville ligge fremst med skipet sitt; ingen skulle kjempe hans kamp! Kampen kan begynne Flåtene la seg overfor hverandre med Ormen Lange like utenfor Svein Tjugeskjeggs skip. Og så var kampen endelig i gang. Olav og hans menn hadde en stor fordel i å seile de høyeste skipene, men de var til gjengjeld i undertall. De foretrakk derfor nærkampen mann mot mann. Da hadde ikke danskene og svenskene fordel av å være i overtall så lenge det kunne forhindres at de kom om bord på de norske skipene. Nettopp her var forskjellen i skipenes høyde av uvurderlig betydning. Nordmennene kunne kaste ankre og entrehaker ned på de dansksvenske skipene og kjempe nedover, mens danskene og svenskene måtte fekte oppover. Svein Tjugeskjegg kom raskt til kort med skipet sitt og måtte flykte tilbake på et av sine ledsagerskip. Svenskenes kong Olof led samme skjebne. Nå lå de to kongene i bakgrunnen og sendte piler og spyd mot den norske kongen. Eirik jarl erkjente raskt hvilket feilgrep det var å la Olav Tryggvason bestemme kampstrategien. I stedet for et hensiktsløst angrep direkte mot det norske kongeskipet, tok Eirik opp kampen med det ytterste skipet i Olavs flytende festning. Eirik la seg reling mot reling mot det skipet som lå lengst unna. Da han og hans menn hadde kjempet seg om bord og ryddet det for kongetro nordmenn, kunne han gå i gang med det neste skipet på samme måte. Slik arbeidet han seg gjennom det norske forsvaret til han nådde Ormen Lang. Olav hopper over bord Utmattelsen begynte å melde seg hos de kjempende danskene og svenskene, men den vanskeligste oppgaven gjensto fremdeles: Ikke bare var det en nesten umulig oppgave å ta seg om bord i Olavs høybordete skip, her var også de beste norske krigerne samlet for å forsvare kongen sin. Nå viste Eirik jarl imidlertid sine fremragende strategiske evner. I stedet for å kjøre på med den samme metoden som hadde virket hittil, skiftet han taktikk. Han stilte opp alle sine menn i en skjoldmur på skipet, og fra den posisjonen avfyrte de alt som kunne tjene som skyts mot Ormen Lange. Også fra de øvrige danske og svenske skipene ble Olav Tryggvason angrepet slik at han var omringet av fiender og uten en sjanse. Hans menn kjempet sanseløst videre. De hoppet opp på relingen av skipet for å få has på motstanderne med sverdene sine. Mange falt over bord og sank øyeblikkelig til bunns, trukket under av de tunge rustningene. 24 Historie 5 2007
Under hele slaget sto Olav bakerst i skipet og skjøt med piler eller kastet spyd alltid to om gangen, forteller Snorre. Den fremre delen av Ormen Lange var bemannet med de tapreste krigerne. De hadde en hard kamp, fordi skipets stavn åpnet for angrep fra alle sider. Overlevende fra kampen fortalte senere at Olav Tryggvason på dette tidspunktet fremdeles befant seg akterut i skipet. Han var såret, blodet rant nedover armen hans, men han enset ingenting, og ingen kunne si hvor alvorlig såret han var. Olav kjempet tappert videre uten å la seg merke med noe. Da kampen definitivt var tapt, og bare ganske få menn fremdeles kjempet for ham forut i skipet, hoppet han over bord med skjoldet høyt hevet over hodet. Eirik jarls menn prøvde å få tak i ham, men han forsvant i dypet. Olav Tryggvason av Norge var død, og hans siste menn ga opp kampen og overga seg. hjel av sorg, ifølge munken Oddr. Han forteller også at Tyra spiste en bit av et eple for ikke å forbryte seg mot kirkens forbud mot selvmord. Folk i Norge trivdes godt under de to jarlene, og den dansk-svenske alliansen ga stabilitet i Skandinavia i flere år fremover. Det ble til gjengjeld engelskmennenes ulykke, ettersom vikingene nå kunne konsentrere seg om angrepene på de hardt prøvede øyboerne i vest. LES MER: Finn Hødnebø (red.): Snorre Sturlasons kongesagaer, Stenersens forl. 2005 James Graham- Campbell: The Viking World, Frances Lincoln Publishers 2001 Else Roesdahl: Vikingernes verden, Gyldendal 2001 http://omacl.org/heimskringla Eirik og Svein tilbake i Norge Etter slaget fikk Eirik jarl Ormen Lange. Det vakre skipet ble dermed værende på norske hender. Danskenes kong Svein og den svenske kong Olof delte Norge mellom seg. De to norske jarlene Eirik og Svein ble innsatt til å styre landet. Olav Tryggvason hadde ingen arvinger, og med hans død ble det ro over Norge. Hans kone, Tyra, sultet seg i DORLING KINDERSLEY Beskyttet bak jern og tre Skjoldet, hjelmen og brynjen var viktige deler av krigerens utrustning. Hjelmen lignet mest av alt en topplue av jern, men den kunne være utstyrt med en skinne foran nesen. Ringbrynjen var laget av tusenvis av ringer og rakk ned til knærne. Mange krigere hadde ikke råd til en brynje og måtte nøye seg med å beskytte seg bak et skjold som var laget av en rund treplate. De dyreste skjoldene hadde en metallkant. Selve platen kunne være belagt med gull eller malt i imponerende farger og forsynt med en skjoldbule av jern slik at krigeren kunne holde skjoldet foran seg uten å blotte knokene i det utskårne hullet. Da Olav Tryggvason måtte erkjenne at slaget ved Svolder var tapt, valgte han å hoppe til sjøs. Han holdt skjoldet over seg og ble raskt trukket ned av den tunge brynjen. En av hans trofaste kjemper, Kolbjørn, som lignet kongen av utseende, hoppet samtidig. Men Kolbjørn holdt skjoldet under seg for å beskytte seg mot fiendenes spyd. Da han traff vannet, sank han ikke like raskt som kongen, fordi skjoldet holdt ham oppe. Derfor ble han fisket opp av vannet og tatt til fange.