Medvirkeransvaret i aksjeloven 17-1 (2)

Medvirkeransvaret i aksjeloven 17-1 (2) Medvirkers forhold til primærskadevolders tapsforvoldelse Kandidatnummer: 662 Leveringsfrist: 25.11.2017 Antall ord: 17 565

Innholdsfortegnelse 1 INNLEDENDE BEMERKNINGER... 1 1.1 Tematisk oversikt... 1 1.2 Problemstillinger... 3 1.3 Avgrensninger og presiseringer... 4 1.3.1 Grensen mot ansvarsgjennombrudd... 4 1.3.2 Grensen mot allmennaksjeloven 17-1... 4 1.3.3 Medvirkningsansvarets forhold til det direkte ansvaret i aksjeloven 17-1 (1) 5 1.3.4 Forholdet til den alminnelige erstatningsretten... 5 1.4 Begrepsavklaringer... 6 1.4.1 Medvirkning/medvirker... 6 1.4.1.1 Forholdet til identifikasjonsansvar... 7 1.4.2 Primærskadevolder/hovedmann... 7 1.4.3 Primærnorm... 8 1.5 Rettskildebildet... 9 2 ERSTATNINGSRETTSLIGE UTGANGSPUNKTER... 10 2.1 Erstatningsrettslig vern for rene formuestap... 10 2.1.1 Innledning... 10 2.1.2 Utgangspunktene... 11 2.1.3 Uttrykk for erstatningsrettslig vern... 12 2.1.4 Tilfeller hvor ansvar ikke kan bygges på en konkret, forhåndsdefinert norm.. 15 2.2 De alminnelige ansvarsvilkårene... 16 2.2.1 Ansvarsgrunnlag... 17 2.2.2 Årsakssammenheng... 18 2.2.2.1 Betingelseslæren... 18 2.2.2.2 Årsakssammenhengens tilknytningspunkter... 19 2.2.3 Økonomisk tap... 21 3 MEDVIRKNINGSTILKNYTNINGEN I AKSJELOVEN 17-1 (2)... 22 3.1 Innledning... 22 3.2 Forholdet mellom 17-1 første og annet ledd Hva medvirkes det til?... 22 3.2.1 Subjektavgrensningen Ansvarssubjekter i første ledd... 23 3.2.2 «i nevnte egenskap»... 23 3.2.3 Kravene til skyld og årsakssammenheng... 24 3.3 Rettspraksis... 27 3.3.1 HR-2016-1440-A «Håheller»... 27 i

3.3.2 LB-2015-90147 «Advokatdommen»... 32 3.4 Forarbeider... 33 3.4.1 Forarbeidene til aksjeloven av 1976... 33 3.4.2 Forarbeidene til aksjeloven av 1997... 34 3.4.3 Forarbeidene til endringsloven av 2006... 34 3.5 Reelle hensyn for og imot medvirkende årsakssammenheng... 36 3.6 Et internasjonalt perspektiv... 37 3.7 Oppsummering og konklusjon... 38 4 MEDVIRKNING SOM ANSVARSFORM I ALMINNELIGE ULOVFESTEDE ERSTATNINGSRETTEN... 40 4.1 Medvirkning som selvstendig grunnlag for erstatningsansvar... 40 4.1.1 Skade voldt av flere... 40 4.1.2 Handlingsfellesskap... 41 4.2 «Medvirkers» forhold til primærnormen i den alminnelige erstatningsretten... 42 4.2.1 Alminnelig prinsipp?... 43 4.3 Oppsummering og konklusjon... 44 5 OVERFØRINGSVERDI FRA DEN STRAFFERETTSLIGE MEDVIRKNINGSLÆRE?... 46 5.1 Introduksjon... 46 5.2 Medvirkning i strafferetten... 47 5.2.1 Årsakskravet... 47 5.2.2 Ansvarsgrunnlag... 47 5.3 Forskjeller og likheter som grunnlag for analogiske slutninger... 49 5.3.1 Formål og funksjon straff kontra erstatning... 49 5.3.1.1 Sterkere normativt element ved erstatningsregler på området for rene formuestap... 49 5.3.1.2 Avvikende funksjon og siktemål... 50 5.3.2 Rettsvirkning Solidaransvar kontra straffeutmåling... 52 5.4 Oppsummering og konklusjon... 54 6 OPPSUMMERING OG AVSLUTTENDE BEMERKNINGER... 56 7 KILDELISTE... 57 7.1 Lover... 57 7.2 Forarbeider... 58 7.3 Rettspraksis... 59 7.4 Litteratur... 60 ii

1 Innledende bemerkninger 1.1 Tematisk oversikt Avhandlingens tema er det erstatningsrettslige medvirkeransvaret i aksjeloven 1 17-1 (2). Når en omtaler et aksjeselskap som en juridisk person, innebærer det at selskapet på selvstendig grunnlag pådrar og stifter egne rettigheter og forpliktelser 2. Som utgangspunkt gjelder dette også erstatningsansvar. En aksjeeiers ansvar for selskapets forpliktelser er begrenset til innskuddsforpliktelsen 3, og aksjeeier er ikke ansvarlig for selskapets gjeld utover det som betales for eierandelen. Som utgangspunkt er heller ikke selskapets tillitsmenn 4 ansvarlige for de forpliktelser som pådras selskapet, selv om de pådras ved tillitsmannens representasjonshandling 5. Ettersom juridiske personer ikke er i stand til å representere seg selv, må selskapet representeres av fysiske personer som opptrer på vegne av selskapet 6. I visse situasjoner oppstår det behov for å holde selskapets tillitsmenn personlig ansvarlig. Når representasjonshandlingene strider mot de plikter som følger med representantens rolle i selskapet, blir ansvar et aktuelt spørsmål. Det er nettopp slike pliktbrudd aksjeloven 17-1 (1) tar sikte på å ramme. Det samme gjelder når aksjeeiers adferd er i strid med plikter som er pålagt aksjeeier. Ansvarsbegrensningen beskytter altså bare aksjeeierne mot ansvar på grunnlag av identifikasjon mellom selskap og aksjeeier, slik at selvstendig ansvar på særskilt grunnlag fortsatt er aktuelt 7. Tillitsmennene er også kun beskyttet mot ansvar som ikke oppstår som følge av tillitsmannens selvstendig ansvarsbetingende handlinger 8. 1 Lov 13. juni 1997 nr. 44 om aksjeselskaper 2 Aarbakke (2012) s. 38 3 Aarbakke (2012) s. 42, jf. aksjeloven 1-1, jf. 1-2 annet ledd. Denne adskillelsen av selskapet og aksjeeiernes ansvar omtales som ansvarsbegrensningen. 4 Med «tillitsmenn» siktes fysiske personer som i ulike kapasiteter er valgt til å representere selskapet. 5 Aksjeloven kapittel 6 om at ledelsen har kompetanse til å binde selskapet. Ledelsen opptrer således på vegne av selskapet og forplikter selskapet som juridisk person, ikke seg selv personlig. 6 Aksjeloven kapittel 6. 7 Aarbakke (2012) s. 88-89. 8 17-1 (1) er uttrykk for nettopp dette. 1

Et grunnlag for ansvar er at det på kontraktsrettslig grunnlag er stilt personlig garanti for hele eller deler av selskapets gjeld. Erstatningsansvar, og medvirkningsansvar dertil, er et annet slikt særskilt grunnlag for personlig ansvar for selskapets forpliktelser. Den formelle adskillelsen av aksjeselskapet som juridisk person fra tillitsmenn og eiere, gjelder altså bare så langt ansvar for selskapsforpliktelser ikke kan bygges på selvstendig grunnlag 9. Fra tid til annen oppstår ansvarssituasjoner for selskapets aksjeeiere og tillitsmenn hvor tapet ikke er voldt alene som følge av disses forhold. Når andre rettssubjekter har bidratt til det forhold som ligger til grunn for aksjeeier eller tillitsmannens ansvar, kan det bli tale om å pålegge ansvar for bidraget til primærskadevolders tapsforvoldelse. Medvirkningsansvar er et slikt ansvar, og det er dette som er temaet for avhandlingen. Mange av aksjelovens regler har begrensede anvendelsesområder, og ansvar etter 17-1 (1) er i stor grad knyttet til brudd på pliktene i disse. Det er derfor aktuelt å se på situasjonene der noen av de skadevoldende subjektene ikke omfattes av pliktreglene i aksjeloven. Det er vanlig å skille mellom to hovedtyper av økonomiske tap i erstatningsretten; tap som følge av integritetskrenkelser og rene formuestap 10. Ansvar i medhold av aksjeloven 17-1 omfatter i all hovedsak de rene formuestap 11. Selv om vilkårene for ansvar under de to kategoriene stort sett er forutsatt å være sammenfallende 12, eksisterer det særtrekk ved erstatningskrav for rene formuestap som reiser flere problemstillinger av relevans for avhandlingens tema. Det skal derfor også undersøkes hvordan disse særtrekkene påvirker medvirkningsansvaret. Så sent som i 2016 avgjorde Høyesterett en sak som blant annet omhandlet erstatningsansvar for medvirkning etter 17-1 (2). Retten nøyde seg med å konkludere med at vilkårene var oppfylt uten å gå inn i nærmere vurderinger av hva som lå i medvirkningstilknytningen 13. Foruten dommen fra 2016 foreligger det relativt lite praksis om innholdet i medvirkningsansvaret i asl. 17-1 (2) 14, og det er derfor aktuelt med en analyse av hva som ligger i medvirkningstilknytningen i denne bestemmelsen. 9 Aarbakke-rapporten (2004c) s. 2/19 i utskrift fra regjeringen.no 10 Kjelland (2016) s. 328 11 Aarbakke (2012) s. 906. 12 Kjelland (2016) s. 23-24 13 HR-2016-1440-A (Håheller) Avsnitt 79 flg. Dommen skal omtales nærmere i punkt 3.3.1 nedenfor. 14 LB-2015-90147 «Advokatdommen» er et unntak. Se pkt. 3.3.2 nedenfor. 2

1.2 Problemstillinger Hovedmålet er å analysere og redegjøre for hva som karakteriserer medvirkers forhold til primærskadevolders tapsforvoldelse etter aksjeloven, og hvilken betydning tilføyelsen av 17-1 annet ledd har hatt for den aksjerettslige erstatningsregelen. Avhandlingens hovedspørsmål fordrer behandling av en del tilgrensende elementer. Når erstatningsreglene i aksjeloven primært får anvendelse på formuestap 15, er det naturlig å undersøke om særpreg ved erstatning for ren formueskade kan begrunne eventuelt avvikende erstatningsvilkår på aksjelovens område. Dette behandles i kapittel 2. Ettersom medvirkningsansvaret er inntatt i tillegg til det direkte ansvaret i 17-1 (1), må det antas at medvirkningsansvaret innebærer noe annet enn direkte ansvar etter første ledd. Et spørsmål blir da på hvilken måte medvirkningsansvar etter annet ledd skiller seg fra direkte ansvar etter første ledd. Videre skal det analyseres om det er grunnlag i rettskildene tilknyttet annet ledd for å fravike de alminnelige erstatningsrettslige ansvarsvilkårene for medvirkers forhold, enten ved at det kan stilles avvikende krav til ansvarsgrunnlag eller årsakssammenheng. Hvorvidt kravene til medvirkers tilknytningsforhold påvirkes av at primærskadeforvoldelsen er av aksjeselskapsrettslig art, enten det viser seg i relasjon til medvirkers ansvarsgrunnlag eller årsakstilknytning til tapet, er et spørsmål i forlengelsen av dette. Dette blir tema for oppgavens kapittel 3. Medvirkningstillegget i aksjeloven 17-1 (2) kom inn ved lovendring i 2006 16. Endringsloven var basert på en tydelig forutsetning om at endringen i aksjeloven 17-1 (1) og tilføyelsen av annet ledd ikke skulle medføre noen realitetsendring av gjeldende rett 17. Tvert imot var endringene gjort av hensyn til informasjon og klargjøring 18. Et sentralt spørsmål for innholdet i medvirkningstillegget i 17-1 (2) blir altså hva som følger av vilkårene for medvirkningsansvar i den bakenforliggende, ulovfestede erstatningsretten. Denne drøftelsen utgjør kapittel 4. 15 Sml. pkt. 2.1 16 Lov 15. desember 2006 nr. 88 om endringer i aksjelovgivningen mv. 17 Ot.prp.nr.55 (2005-2006) s. 114 18 Ot.prp.nr.55 (2005-2006) s. 117 3

Et siste spørsmål, som skal behandles i kapittel 5, er om strafferettens medvirkningstilknytning kan virke som inspirasjon for hvordan løsningen skal utformes i erstatningsregelen i aksjeloven. I den relasjon er det særlig årsakstilknytningen mellom den ansvarsbetingende handlingen og resultatet som skal undersøkes. 1.3 Avgrensninger og presiseringer 1.3.1 Grensen mot ansvarsgjennombrudd Ansvarsgjennombrudd er et omstridt tema både i norsk 19 og utenlandsk rett 20. Termen sikter til tilfeller der ansvarsbegrensningen for aksjeselskaper ikke opprettholdes, med den følge at aksjeeiere blir ansvarlige direkte overfor selskapets kreditorer 21. Læren om ansvarsgjennombrudd knytter seg således direkte til bortfallet av ansvarsbegrensningen. Dette er noe prinsipielt annet enn erstatningsansvar i medhold av aksjeloven 17-1, ettersom erstatningsansvar må konstitueres på selvstendig grunnlag for et konkret tap voldt av det enkelte ansvarssubjekt. Til tross for at den ulovfestede læren om ansvarsgjennombrudd i en viss utstrekning kan innebære et alternativ til ansvar etter asl. 17-1, skal læren altså holdes utenfor. 1.3.2 Grensen mot allmennaksjeloven 17-1 Heller ikke ansvarsregelen i allmennaksjeloven 22 17-1 er omfattet av avhandlingens rammer. I stor grad er imidlertid reglene i asal. 17-1 og asl. 17-1 sammenfallende 23, slik at mye av det som nedenfor skal sies om aksjelovens ansvarsregel, også vil kunne belyse tilsvarende spørsmål på allmennaksjelovens område. 19 Høyesterett har i de to kjente dommene på området, «Kongeparken» (Rt, 1996 s. 672) og «Minnor» (Rt. 1996 s. 742), oppstilt vilkårene for ansvarsgjennombrudd dersom læren eventuelt skulle anerkjennes, men veket tilbake for uttrykkelig å anerkjenne læren. Fra teorien Aarbakke (2012) s. 43-44. 20 For tysk rett Vandekerckhove (2007) s. 62-63 og for dansk rett debatten mellom Werlauff (2016) s. 112-113 mot Andersen (2010) s. 539-539 og Gomard/Schaumburg-Müller (2013) s. 146. For amerikansk retts del er eksistensen omforent, men de nærmere vilkår omdiskuterte, se Vandekerckhove (2007) s. 93 og Oh (2013) 90-91. 21 Andenæs (2016) s. 38 og Aarbakke (2012) s. 42. 22 Lov 13. juni 1997 nr. 45 om allmennaksjeselskaper 23 Andenæs (2016) s. 3 4

Kildene tilknyttet allmennaksjeloven er imidlertid ikke undersøkt i forbindelse med dette arbeidet, og følgelig kan heller ikke konklusjonene og drøftelsene uten videre legges til grunn for forståelsen av denne. 1.3.3 Medvirkningsansvarets forhold til det direkte ansvaret i aksjeloven 17-1 (1) Det er her ikke primært tale om en avgrensning, men mer en angivelse av avhandlingens fokus. Ettersom ansvaret i 17-1 (2) er direkte betinget av forhold i første ledd 24, vil det være problematisk å avgrense omtalen kun til annet ledd. Hovedfokuset her er likevel medvirkningstilknytningen i annet ledd og det medvirkningsansvaret som kan utledes herfra, slik at det ikke på langt nær vil gis noen fullstendig oversikt over innholdet i 17-1 første ledd. Omtalen av 17-1 (1) må leses på den bakgrunn. 1.3.4 Forholdet til den alminnelige erstatningsretten Erstatningsbestemmelsen i aksjeloven er forutsatt å være uttrykk for allerede gjeldende ulovfestet rett 25 og er tatt inn i loven hovedsakelig av informasjons- og klargjøringshensyn 26. Det ligger i dette at de alminnelige, ulovfestede erstatningsreglene supplerer aksjelovens erstatningsregler. Den alminnelige erstatningsrettens krav til årsakssammenheng, ansvarsgrunnlag og økonomisk tap danner derfor også grunnlag for ansvar etter aksjeloven 17-1 27. Fordi aksjeloven 17-1 kun er uttrykk for allerede gjeldende ulovfestet erstatningsrett, er det uttrykkelig spesifisert at bestemmelsen ikke skal være gjenstand for antitetisk tolkning 28. Det er altså ikke egentlig tale om noen grense i materialrettslig forstand, og det gjøres klart ved at det forutsettes at «alminnelige erstatningsrettslige regler [...] [vil] supplere» asl. 17-1 29. 24 Aarbakke (2012) side 902. 25 Ot.prp.nr.55 (2005-2006) s. 114. 26 Ot.prp.nr.55 (2005-2006) s. 117. 27 Ot.prp.nr.55 (2005-2006) s. 115. 28 Ot.prp.nr.55 (2005-2006) s. 114, jf. Aarbakke-utredningen (2004c) s. 4 29 Ot.prp.nr.55 (2005-2006) s. 115. 5

Det har således ikke vært hensikten å skape en særegen erstatningsregel på aksjerettens område, men å klargjøre at det alminnelige uaktsomhetsansvaret også gjør seg gjeldende her. Hva som karakteriserer medvirkers tilknytning til tapsforvoldelse etter første ledd, er imidlertid ikke umiddelbart klart. Det er medvirkningstilknytningen i 17-1 (2) som er tema for oppgaven, men ettersom den aksjeselskapsrettslige erstatningsbestemmelsen er bygget på den alminnelige erstatningsregelen er det aktuelt å sammenligne med medvirkning i den alminnelige erstatningsretten 30. 1.4 Begrepsavklaringer 1.4.1 Medvirkning/medvirker Et viktig element når en avhandling om medvirkningsansvar skal skrives, er å ha klart for seg hva det siktes til når begrepet «medvirkning» anvendes. Distinksjonen som illustreres i inneværende punkt er derfor særdeles sentral for å nå oppgavens mål. Hovedsakelig er det ved medvirkning på skadelidtsiden at begrepet anvendes. Altså i tilfeller hvor skadelidte har bidratt til eget tap på en måte som tilsier at skadelidte selv burde bære noe av tapet, jf. skl. 31 5-1 32. I denne avhandlingen er det imidlertid medvirkning på skadevoldersiden som er tema, og det er således tale om regler som fordeler ansvar slik at flere skadevoldere blir ansvarlig for samme skade, jf. solidaransvarsregelen i skl. 5-3 (1) 33. I det følgende legges det til grunn en tilnærming til medvirkning på skadevoldersiden som avviker noe fra det som tradisjonelt har vært anvendt i erstatningsretten 34. Distinksjonen ligger i at det forutsettes å være en nødvendig betingelse for å omtale et forhold som medvirkning at medvirkningshandlingen ikke på selvstendig grunnlag oppfyller erstatningsvilkårene. Medvirkning i denne forstand er altså betinget av tilknytningen til en annens skadeforvoldelse, og en kan si at ansvaret for medvirker er avledet av primærskadevolders forhold 35. Ansvaret 30 Se kapittel 4. 31 Lov 13. juni 1969 nr. 26 om skadeerstatning 32 Hagstrøm (2015) s. 461. 33 Nærmere omtale av regelen vil bli gitt i kapittel 5. 34 Normann (2010) s. 239. 35 Hagland (2012) s. 20. 6

er likevel selvstendig, og det er ikke noe vilkår at også primærskadevolder kan holdes ansvarlig 36. Når det i avhandlingen skal omtales tilfeller som betegnes som medvirkning, men hvor medvirkers eventuelle ansvar ikke er avledet av en hovedmanns forhold, vil medvirker betegnes «medvirker» for å markere at det ikke er tale om en medvirker i denne definisjons rette forstand. 1.4.1.1 Forholdet til identifikasjonsansvar Det er også viktig å ha klart for seg at medvirkning, slik begrepet her brukes, ikke innebærer å identifisere medvirker med hovedmann. Medvirkningsansvar forutsetter at medvirker på selvstendig grunnlag har pådratt seg erstatningsansvar gjennom uaktsomt bidrag til hovedmannens skadevoldende handling, jf. 17-1 (2). Det kreves med andre ord et subjektivt ansvarselement hos medvirker, til forskjell fra identifikasjonstilfellene hvor det eneste vilkåret for ansvar er at hovedmannen er ansvarlig 37. Identifikasjonsansvaret innebærer at en særskilt type tilknytning 38 mellom subjekter på generelt grunnlag gjør den identifiserte medansvarlig, til forskjell fra medvirkningsansvaret hvor et subjekt på konkret, subjektivt grunnlag har pådratt seg ansvar ved siden av hovedmannen 39. 1.4.2 Primærskadevolder/hovedmann I en medvirkningssituasjon er det en grunnleggende forutsetning at medvirkerens forhold er avledet av et annet subjekts skadeforvoldelse. Medvirkeren har således en form for birolle til en annens skadeforvoldelse. Det subjektet som ansvaret er avledet fra omtales i det følgende som primærskadevolder eller hovedmann, og de to alternativene har samme meningsinnhold. Til tross for at angivelsen av subjektene som primærskadevolder og medvirker kan lede tanken hen mot at det alltid er primærskadevolder som spiller den vesentligste rollen i det 36 For eksempel der primærskadevolder ikke kan klandres for bruddet på primærnormen, slik at de subjektive ansvarsvilkårene ikke foreligger, jf. pkt. 3.2. 37 Kjelland (2016) s. 219. 38 Et eksempel er arbeidsgiveransvaret i skl. 2-1, hvor arbeidsgiver på identifikasjonsgrunnlag blir ansvarlig for arbeidstakers tap såfremt dette utføres mens arbeidstaker er i arbeidsgivers tjeneste. 39 Et eksempel på generelt identifikasjonsansvar finnes i arbeidsgiveransvaret i skl. 2-1. Såfremt arbeidstakeren har pådratt seg erstatningsansvar under «utføring av arbeid eller verv for arbeidsgiveren» er det ingen ytterligere vilkår for at arbeidsgiver skal hefte. 7

hendelsesforløpet, er ikke dette alltid tilfelle. Poenget i denne sammenheng er at primærskadevolders forhold er en nødvendig rettslig forutsetning for medvirkers ansvar 40. I situasjoner der det er flere skadevoldere som på egenhånd oppfyller vilkårene for erstatning, dvs. i tilfellene av skade voldt av flere 41, vil ikke noen av skadevolderne omtales som medvirkere. Ingen av skadevoldernes ansvar er da avledet av andres handlinger, og vi befinner oss således i en situasjon med flere sidestilte primærskadevoldere. Når det således tales om primærskadevolder og medvirker i denne avhandlingen, er primærskadevolder den hvis adferd er omfattet av primærnormen som ligger til grunn for ansvar, mens det med medvirker siktes til den som kun har bidratt til, og ikke selv overtrådt, primærnormen 42. 1.4.3 Primærnorm Primærnormen er den spesifikke adferdsnorm som primærskadevolders ansvar er begrunnet i. Med dette menes den handlingsnorm som aktsomhetspliktene relaterer seg til, ikke den generelle erstatningsnormen som bestemmer at aktsomhetsplikter eksisterer. Aktsomhetsplikter betegner at den alminnelige uaktsomhetsregelen får anvendelse der primærnormen er brutt, slik at det ikke er tilstrekkelig at normen er brutt, normbruddet må også anses uaktsomt. Den erstatningsrettslige aktsomhetsnormen innebærer ingen konkret angitt handlenorm og er således ingen primærnorm slik uttrykket her anvendes 43. Aktsomhetsnormen definerer et vilkår for ansvar såfremt primærnormen er fraveket. Uaktsomhetsregelen definerer således terskelen for konsekvensen (erstatning) når skadevolders adferd strider mot en primærnorm, ikke anvisningen av en spesifikk adferd; det er det primærnormen som står for. Slik sett holdes aksjeloven 17-1 utenfor hva som defineres som primærnorm ettersom den ikke konkret definerer hvilke typer adferd som kan pådra primærskadevolder ansvar. 40 Pkt. 3.2. 41 Hagland (2012) s. 20 og Stang (1918) s. 10. 42 Hagland (2012) s. 20: «[M]edvirkningsbegrepet [er] reservert tilfellene hvor medvirkers adferd ikke kan subsumeres under, men på annen måte knyttes til, den handlenormen som erstatningsansvaret er begrunnet i primærnormen». 43 Hagland (2012) s. 29 i fotnote 46 der. 8

En primærnorm kan definere både handlings- og unnlatelsesplikter, men i det følgende er det ikke nødvendig å skille mellom disse og alle henvisninger til plikter under primærnormen vil omfatte begge modaliteter. 1.5 Rettskildebildet Rettskildebildet er, foruten lovbestemmelsen, relativt begrenset i direkte tilknytning til oppgavens tema og det finnes sparsommelig med rettspraksis rundt aksjeloven 17-1 (2) 44. Det spinkle rettskildegrunnlaget kunne tydet på at medvirkningsansvar for aksjonærer er et relativt upraktisk erstatningsrettslig grunnlag, og at krav som kunne vært løst etter 17-1 (2) enten løses på annet grunnlag eller ikke fremmes overhode. Som ansvarsbestemmelse er imidlertid ikke regelens anvendelsesområde begrenset til å gjelde krav som fremmes direkte fra skadelidte mot skadevolderne. Ansvarsbestemmelser tilkjennegir også hvordan den endelige tapsfordelingen skal gjennomføres, og har således stor betydning for primærskadevolders regressmuligheter uten at det alltid vises i rettskildene 45. Medvirkningsansvar må også i seg selv anses for å være av relativt subsidiær karakter. Det vil i alminnelighet være mest naturlig for en skadelidt å søke tapet dekket hos den direkte skadevolder. I tilfeller hvor det ikke er utsikter til dekning hos primærskadevolder, eller hvor skadeforvoldelsen fremstår som et klart fellesprosjekt mellom primærskadevolder og medvirker, vil det likevel være både naturlig og ønskelig for skadelidte å søke dekning hos medvirker. Begge disse elementer er forhold som bidrar til å forklare den manglende praksis rundt bestemmelsen. At bestemmelsen både har betydning for tapsfordelingen i etterkant, og der primærskadevolder mangler midler, må imidlertid likevel fremstå som sannsynlig. 44 Andenæs (2016) s. 662. 45 Askeland (2006) s. 204. 9

2 Erstatningsrettslige utgangspunkter Til tross for at avhandlingens tema er knyttet til et aksjerettslig utgangspunkt i aksjeloven 17-1, er det ikke et utpreget aksjerettslig spørsmål som reises. Oppgavens tema knytter seg til hvordan erstatningsrettslige regler får anvendelse på aksjelovens område, og det er derfor tale om spesialanvendelse av erstatningsretten på aksjeselskapsrettens område 46. Innledningsvis vil det således klarlegges noen sentrale erstatningsrettslige utgangspunkter. Dette er nødvendig for å danne grunnlaget for å drøfte anvendelsen av erstatningsrettens ansvarsvilkår på aksjerettslige forhold, som er oppgavens tema. Det er et bevisst valg at drøftelsene som knytter seg mer direkte til oppgavens tema kommer så sent i oppgaven som de gjør. Valget er tatt på bakgrunn av at de erstatningsrettslige utgangspunkter også danner grunnlaget for aksjeloven 17-1 (2), og en tanke om at innledende behandling av dette styrker de senere drøftelsene i kapittel 3, 4 og 5. 2.1 Erstatningsrettslig vern for rene formuestap 2.1.1 Innledning Et av de sentrale premissene for avhandlingen ligger i forståelsen av erstatningsrettslig vern og det fordrer relativt grundig behandling. Hensikten med kapittel 2 er å illustrere en grunnleggende forskjell mellom erstatningsansvar for integritetskrenkelser og erstatning for rene formuestap. Som vi skal se, får forskjellen sentral betydning for anvendelsen av medvirkningstillegget i asl. 17-1 (2). Med integritetskrenkelse menes i tråd med hevdvunnen språkbruk, skade på person eller ting, og formuestap som kan føres tilbake til slik skade 47. Rene formuestap sikter således kun til de situasjoner hvor det økonomiske tapet har oppstått uten tilknytning til skade på ting eller 46 Aarbakke (2012) s. 904. 47 Hagstrøm (2015) s. 48. 10

person 48. På aksjeselskapsrettens område er det som nevnt innledningsvis, de rene formuestapene som utgjør den relevante tapstype 49. Jeg vil for forståelsens skyld gjennomgående forsøke å trekke sammenligninger til erstatningsretten på integritetskrenkelsenes område, ettersom denne presumptivt er best kjent og siden sammenligningene er egent til å illustrere forskjellene. Erstatning for rene formuestap er en relativt sett nyere erstatningsrettslig gren 50, og er i all hovedsak bygget på tilpasninger av de vilkår som gjelder for integritetskrenkelsene 51. Linjene til integritetskrenkelsene fungerer derfor også som illustrasjon av at overføringen av integritetskrenkelsenes erstatningsvilkår til området for de rene formuestap, ikke er helt uproblematisk. 2.1.2 Utgangspunktene For at det skal være noe poeng i å vurdere hvorvidt de erstatningsrettslige ansvarsvilkårene er oppfylt 52, må tapet som har oppstått være vernet av erstatningsreglene. Sagt på en annen måte; Er den krenkede interesse hos skadelidte beskyttet av erstatningsreglene? Eierinteresse i ting og personlig integritet er forhold som uten videre er regnet som vernet av erstatningsreglene. Spørsmålet om erstatningsrettslig vern settes derfor stort sett ikke på spissen for integritetskrenkelsene 53. Ettersom integritetskrenkelser er vernet i sin alminnelighet, er det i praksis nesten aldri nødvendig å problematisere om det økonomiske tapet som følger av slik skade kan være gjenstand for erstatning. For de rene formuestapene er utgangspunktet imidlertid at skadelidte må bære tapet selv såfremt den krenkede interessen ikke er vernet av erstatningsbetingede handlingsnormer 54. I sum innebærer det at på integritetskrenkelsenes område er det unntakene fra det 48 Thorson (2011) s. 32 og Hagstrøm (2015) s. 50. 49 Aarbakke (2012) s. 906. 50 Færstad (2014) s. 158. 51 Thorson (2011) s. 35. 52 Pkt, 2.2 53 Hagstrøm (2015) s. 48 og Thorson s. 102. 54 Wilhelmsen (2017) s. 63 og Thorson s. 102. Dette synes også forutsatt i Rt. 1991 s. 1335 på side 1343 hvor retten uttaler: «Når det er tale om rene formuestap kan det oppstå spørsmål om [...] det overhodet er erstatningsrettslig vernet» 11

erstatningsrettslige vernet som må begrunnes 55, mens det for de rene formuestap kreves særskilt vern av en spesifikk interesse for at krenkelse av den skal medføre erstatningsansvar 56. Forskjellen er interessant fordi den for rene formuestap fordrer en særskilt vurdering av hvorvidt et tap har grunnlag i en vernet interesse eller ikke. Det har igjen betydning for hvordan primærnormene 57 etableres. 2.1.3 Uttrykk for erstatningsrettslig vern Primærnormer gir uttrykk for erstatningsrettslig vern. Ved at primærnormen gir anvisning på en gitt adferd, tilkjennes skadelidte erstatningsrettslig vern for tap som følger av at en primærskadevolder ikke overholder adferdsnormen. En primærnorm er en pliktnorm som oppstiller handlings- eller unnlatelsesplikter i en gitt situasjon 58. Erstatningsansvaret knytter seg til uforsvarlig opptreden i relasjon til primærnormen, ved at skadevolder kan bli erstatningsansvarlig for tap som oppstår som følge av uaktsom opptreden i strid med normen 59. Et særtrekk ved erstatningsregler (primærnormer) som regulerer rene formuestap er at det ofte ikke er interesser i forholdet mellom skadevolder og skadelidte som begrunner normen, men eksempelvis samfunnets eller tredjeparts interesser. Slike erstatningsregler har ofte sterkere preg av offentlig myndighetsutøvelse og er av den grunn i større grad fastsatt på forhånd. Ettersom aksjeselskapet, ved eiernes adskillelse fra selskapssubjektet, er et særegent rettssubjekt, er mange av aksjelovens bestemmelser gitt til vern av slike interesser, herunder den alminnelige tilliten til aksjeselskapsformen og beskyttelse av selskapets kreditorer. Som aksjelovens system viser, er regler som verner slike interesser i stor grad begrenset til å pålegge plikter til subjekter som typisk har befatning med den adferd som søkes regulert. På 55 Rt. 2013 s. 1689 hvor en kvinne krevde erstatning for psykiske problemer hun hadde pådratt seg som følge av å ha født et barn med Downs-syndrom. Det var altså de økonomiske følgene av den psykiske skaden som krevdes erstattet (integritetskrenkelse). Ansvarsgrunnlag forelå i utgangspunktet grunnet manglende fostervannsprøve, jf. pasientskadeloven 2 (1) (a). Retten fant imidlertid etter nærmere begrunnelse at tapet ikke kunne være vernet av erstatningsreglene (Avsnitt 31) 56 Rt. 1991 s. 1335, jf. note 51 over. Se også Aarbakke-utredningen (2004c) s. 7/19 i utskrift fra regjeringen.no. 57 Pkt. 1.5.3. 58 Hagland (2012) s. 25. 59 En primærnorm kan for eksempel en plikt til ikke å utbetale utbytte når det ikke er kapitalmessig grunnlag for det i selskapet, jf. aksjeloven 8-1, jf. 3-2 og 3-3. Uaktsom adferd i strid med normen kan således pådra ansvar. 12

aksjelovens område er dette uttrykt ved at aksjeloven 17-1 (1) avgrenser eget anvendelsesområde til å gjelde tap som «daglig leder, styremedlem, medlem av bedriftsforsamlingen, gransker eller aksjeeier» volder «i nevnte egenskap». Grensen mellom aktsomhetskriteriet og hvorvidt en interesse er erstatningsrettslig vernet er dels uklar og vurderingene flyter ofte over i hverandre 60. Det er imidlertid den rådende oppfatning hos majoriteten av teoretikerne at vurderingene er teoretisk adskilte 61. Sammenblandingen av vurderingene er et resultat av at det i tilfeller hvor erstatningsansvaret ikke følger av en forhåndsdefinert handlenorm, vil både at det eksisterer en forsvarlighetsnorm og innholdet i normen måtte fastlegges på grunnlag av de samme kildene 62. I disse tilfellene sier man at normdannelsen (og da det erstatningsrettslige vernet) skjer ved fastleggelsen av ansvarsgrunnlaget 63. Poenget her er at når normdannelsen skjer samtidig med vurderingen av hvorvidt aktsomhetsplikten i relasjon til normen er overtrådt, vil det generelt sett være mindre aktuelt at skadevoldere som vurderes å ha opptrådt «erstatningsverdig», faller utenfor normens anvendelsesområde. Da fordi «erstatningsverdigheten» spiller inn i vurderingen av om det i det hele tatt skal oppstilles en handlings- eller unnlatelsesplikt; altså direkte på etableringen av det erstatningsrettslige vernet. De to vurderingene flyter således sammen til én, som enten besvares bekreftende eller benektende som spørsmål om det foreligger ansvarsgrunnlag. En mister da av syne at vurderingen består av to elementer; (1) om det tap som har oppstått fortjener erstatningsrettslig vern, og (2) hvilke konkrete plikter til adferd som må være brutt for å pådra ansvar. Det kan også hevdes at medvirkningsansvar blir mindre aktuelt i disse tilfellene fordi den konkret konstruerte primærnormen i større grad tar hensyn til og omfatter de primærskadevoldere som «burde» holdes ansvarlig 64. 60 Thorson (2011) s. 101. 61 Se Nygaard (2007) s. 176-177 som synes å være mer eller mindre alene om at det er samme vurdering og eksempelvis Hagstrøm (1985) s. 46 og Wilhelmsen (2017) s. 63 til inntekt for adskillelse av vurderingene. Thorson (2011) legger på s. 101 flg. til grunn at det er en forskjell på vurderingen av når aktsomhetsplikten er krenket og hvorfor aktsomhetsplikten i det hele tatt eksisterer. 62 Thorson. (2011) s. 102-103 og Hagland (2012) s. 15-16. 63 Hagland (2012) s. 15-16. 64 Se likevel om HR-2016-1440-A, hvor medvirkeransvar til det subsidiære ansvarsgrunnlaget ble resultatet selv om normen ikke var skriftlig fastlagt på forhånd, jf. Avsnitt 81. 13

Slik sammenblanding av vurderingene er imidlertid ikke i samme grad aktuelt når erstatningsansvaret følger en forhåndsdefinert handlenorm, eksempelvis i aksjeloven. Når det således følger av aksjeloven 3-4, jf. 17-1 at selskapsledelsen kan holdes ansvarlig for tap som oppstår som følge av at plikten til å ha forsvarlig egenkapital er uaktsomt brutt 65, er spørsmålet om tapet er erstatningsrettslig vernet allerede avgjort ved vedtakelsen av 3-4. På bakgrunn av utgangspunktet om fravær av vern for rene formuestap i pkt. 2.1.2, oppstår erstatningsansvar på aksjelovens område ofte under forutsetning av brudd på en spesifikk, forhåndsdefinert primærnorm 66. Slike normer finnes det mange av i aksjeloven, herunder reglene i kapittel 8 om utbetaling av utbytte, kapittel 16 om dekning av selskapskreditorene før avvikling og 3-4 om plikten til å ha forsvarlig egenkapital 67. Aksjelovens sett med normer er i stor grad avgrenset til å pålegge plikter på nærmere angitte subjekter 68. Det innebærer at det erstatningsrettslige vernet er begrenset til å gjelde tapsforvoldelse som er påført av de subjektene som pliktene retter seg mot. For å fortsette med bruken av aksjeloven 3-4 som eksempel, retter plikten etter denne regelen seg mot «selskapet» i betydningen selskapsledelsen. Det innebærer eksempelvis at en aksjeeier ikke er direkte ansvarlig for at selskapet ikke har tilstrekkelig egenkapital ettersom pliktnormen ikke omfatter aksjeeier. Aksjeeieren kan imidlertid ha hatt en sentral rolle i tilknytning til de omstendigheter som har vært i strid med kravet til forsvarlig egenkapital, men ansvaret må da etableres på et annet grunnlag. Medvirkning til selskapsledelsens brudd på pliktnormen i 3-4 kan være et slikt grunnlag. Poenget er at medvirkningstillegget i 17-1 (2) på generelt grunnlag utvider det erstatningsrettslige anvendelsesområdet til aksjelovens pliktnormer til også å omfatte bidrag til overtredelse. Sagt på en annen måte; at også skadelidtes interesse i at det ikke medvirkes til primærskadevolders brudd på handlings- og unnlatelsesplikter i aksjelovgivningen (primærnormer) gis erstatningsrettslig vern. 65 HR-2016-1440-A er også et eksempel på dette. Det primære ansvarsgrunnlaget var at styreleder ble holdt ansvarlig for kreditors tap som følge av at selskapet var underkapitalisert i strid med 3-4. Se Avsnitt 79. 66 Aarbakke-utredningen (2004c) s. 7/19 i utskrift fra regjeringen.no. 67 Som HR-2016-1440-A er et eksempel på at førte til erstatningsansvar for styreleder. Se punkt 3.3.1. 68 Ansvar for generalforsamlingsbeslutninger påligger aksjeeierne, ansvar for styrets daglige forvaltning påligger styret, ansvar for at kreditorene får dekket sine fordringer før avviklingsutbytte deles ut påligger avviklingsstyret, osv. 14

2.1.4 Tilfeller hvor ansvar ikke kan bygges på en konkret, forhåndsdefinert norm I denne oppgaven rettes fokus hovedsakelig mot de tilfellene hvor primærnormen er forhåndsdefinert, ettersom det illustrerer medvirkningstilfellene på best måte. Det er imidlertid ikke dermed sagt at dette alltid er tilfelle 69 og det skal derfor knyttes et par korte bemerkninger til etableringen av erstatningsrettslig vern når ansvaret ikke kan hektes på en definert primærnorm. I tilfeller hvor erstatningsansvar for rene formuestap ikke kan bygges på en forhåndsdefinert regel, må altså vern eventuelt etableres på annet grunnlag. Hvordan dette mer konkret skal gjøres, er mer usikkert og omdiskutert. Thorson fremholder et normalitetskriterium hvor vurderingen knytter seg til skadelidtes berettigede forventninger til skadevolders opptreden i en gitt situasjon 70. Som nevnt ovenfor, vil vurderingen av om en krenket interesse er vernet og innholdet i den handlings- eller unnlatelsesnorm som da etableres, lett flyte over i hverandre. Selve normdannelsen er imidlertid ikke tema her, kun medvirkers forhold til normen og jeg skal derfor ikke gå nærmere inn på dette. Nettopp fordi de to elementene flyter over i hverandre, er det imidlertid mindre praktisk med situasjoner hvor man kommer til at skadelidte er vernet, men bare mot en gitt skadevoldergruppe som den faktiske skadevolder ikke er del av altså at det ikke foreligger direkte ansvarsgrunnlag for skadevolder. Resultatet vil i slike tilfeller antakelig lett begrenses til å fastslå at kravet ikke kan føre frem. At medvirkningsansvar også er aktuelt for skadevoldere hvis ansvar ikke er begrunnet i forhåndsdefinerte normer, illustreres av Høyesterett i HR-2016-1440-A «Håheller-dommen». Retten fant her at en ulovfestet primærnorm som ikke rammet medvirkeren direkte, via medvirkningstillegget i 17-1 (2), påla en ektefelle som ikke hadde noen formelle verv eller formell tilknytning til selskapet ansvar misbruk av aksjeselskapsformen 71. Som det har fremgått er altså primærnormer uttrykk for erstatningsrettslig vern ved at de angir handlings- eller unnlatelsesplikter som resulterer i erstatningsansvar ved uaktsom fravikelse. 69 Se eksempelvis HR-2016-1440-A «Håheller» Avsnitt 81. 70 Thorson (2011) s. 102, jf. også rettspraksis som oppstiller berettigede forventninger som vurderingstema for hvorvidt et formuestap har erstatningsrettslig vern, se Rt. 1981 s. 462 (Malvik), Rt. 1990 s. 1235 (Fiskarbank) og Rt. 2008 s. 1078 (ACE). 71 HR-2016-1440-A Avsnitt 81. Se for øvrig pkt. 3.3.1 for nærmere omtale av avgjørelsen. 15

Når rene formuestap kun er vernet dersom de skriver seg fra relevante krenkede interesser, medfører det at primærnormene ofte er mer konkret fundert, og har mer avgrensede anvendelsesområder. Det innebærer videre at det er en langt mer praktisk situasjon for rene formuestap enn for integritetskrenkelser at skadevoldere som uaktsomt har forvoldt en annens økonomiske tap ikke rammes av noen primærnorm. Altså at skadevolders uaktsomme tapsforvoldelse ikke kan knyttes til overtredelsen av en erstatningsbetingende handlings- eller unnlatelsesplikt. Det sier seg selv at slike avgrensninger i konkrete tilfeller kan medføre urimelige resultater. Særlig gjelder det når en rettslig beskyttet interesse faktisk er krenket, men hvor flere av skadevolderne ikke omfattes av handlenormens anvendelsesområde. Enn mer vil det komme på spissen der den av skadevolderne som faktisk har forbrutt seg mot handlenormen ikke har utvist den nødvendige skyld og derfor ikke kan holdes ansvarlig. Et eksempel kan være der en aksjonær har forledet et aktsomt godtroende styremedlem til å volde selskapet et tap ved en handling som kun rammes av styremedlemmets handlingsplikter. Aksjonærens adferd vil ikke objektivt sett rammes av styremedlemmets plikter, og styremedlemmet kan ikke holdes ansvarlig fordi det har opptrådt forsvarlig og aktsomt. Det interessante i denne sammenheng er de tilfellene hvor skadeforvoldelse som ikke omfattes av en primærnorm skjer i tilknytning til et relevant subjekts overtredelse av en primærnorm, men hvor primærnormens avgrensede karakter for rene formuestap innebærer at medvirkeren ikke omfattes av den gruppe subjekter som normen retter seg mot. Medvirkningstillegget i 17-1 (2) medfører at denne typen medvirkning kan være erstatningsbetingende. Spørsmålet er imidlertid hvilke krav til tilknytningen som kan oppstilles. 2.2 De alminnelige ansvarsvilkårene Av gjennomgangen av 17-1 sine forarbeider i pkt. 3.4 nedenfor, vil det fremgå at vilkårene for ansvar både etter bestemmelsens første og annet ledd skal følge den alminnelige erstatningsretten. Det skal under dette punktet derfor kort ses på hva som kjennetegner de grunnleggende vilkårene for ansvar på den ulovfestede erstatningsrettens område. 16

De alminnelige erstatningsvilkårene er tradisjonelt tredelte; det må for å pådras ansvar foreligge et ansvarsgrunnlag (1) som står i adekvat årsakssammenheng (2) med et økonomisk tap (3) som er pådratt skadelidte 72. I tillegg må altså det oppståtte tapet være vernet av erstatningsreglene i den forstand at det må foreligge en handlenorm som det kan knyttes aktsomhetsplikter og ansvar til overtredelsen av 73. For denne oppgavens del er det særlig ansvarsgrunnlaget og årsakssammenhengens stilling i relasjon til medvirkers forhold som er i fokus, og kravet til økonomisk tap skal derfor bare helt overfladisk behandles i pkt. 2.2.3. Sentralt for oppgaven er hvilke forskjeller det avvikende utgangspunktet under pkt. 2.1 medfører for anvendelsen av erstatningsreglene på aksjelovens område. Medfører de forskjellige regler om erstatningsrettslig vern for integritetskrenkelser og rene formuestap at medvirkningsreglene på aksjelovens område må utformes ulikt fra reglene for integritetskrenkelser for å oppnå det samme materielle resultat? 2.2.1 Ansvarsgrunnlag Det første alminnelige ansvarsvilkåret er at det foreligger ansvarsgrunnlag, nærmere bestemt at det foreligger rettslig grunnlag for å pålegge en skadevolder ansvar 74. For det alminnelige uaktsomhetsansvarets del, at har forekommet uaktsom opptreden i strid med en ansvarsbetingende norm. Ansvarsnormene på integritetskrenkelsenes og de rene formuestapenes område skiller seg altså fra hverandre blant annet ved at de sistnevnte er mer konkret begrunnet enn de førstnevnte. Mens beskyttelsen for integritetskrenkelser i praksis kun er betinget av at det er voldt skade, er beskyttelsen av rene formuestap i langt større grad betinget av hvordan og av hvem tapet er voldt. Som vi skal se har det implikasjoner for ansvarsgrunnlagets rekkevidde. Sentralt er at erstatningsansvar, foruten identifikasjonstilfellene, fordrer at individuelt ansvarsgrunnlag foreligger hos samtlige skadevoldere. Dette fordi kravet til årsakssammenheng 75 krever tilknytning mellom hver skadevolders handlinger og det konkrete tapet for å pålegge ansvar 76. 72 Wilhelmsen (2017) side 26. 73 Se pkt. 2.1. 74 Kjelland (2016) s. 23. 75 Pkt. 2.2.2. 76 Stang (1918) s. 10. 17

Typisk er ansvar etter aksjeloven knyttet til brudd på definerte handleplikter slik som styrets plikt til unnlatelse av å utbetale utbytte når det ikke er kapitalmessig grunnlag for det 77 eller avviklingsstyrets plikt til å dekke ubetalte fordringer før et selskap oppløses, jf. asl. kapittel 16. Nesten like typisk er det at en medvirkers opptreden ikke kan subsumeres som brudd på disse pliktene ettersom de ikke er pliktsubjekt i relasjon til bestemmelsene. Aksjelovens 17-1 (2) medfører altså en utvidelse av ansvarsgrunnlaget for bestemmelser som regulerer deltakere og tillitspersoners plikter i selskapsforholdet til også å gjelde subjekter som medvirker til eventuelle overtredelser. 2.2.2 Årsakssammenheng 2.2.2.1 Betingelseslæren Betingelseslæren er den dominerende årsakslære i norsk erstatningsrett 78. Lærens grunnpremiss er at en handling er årsak til en følge hvis følgen ikke ville funnet sted dersom handlingen tenkes ugjort. En vurdering etter betingelseslæren bygger således på en vurdering av et hypotetisk hendelsesforløp hvor man vurderer om følgen ville ha inntrådt dersom en tenker at den aktuelle handlingen ikke finner sted 79. En tradisjonell formulering av betingelseslæren er følgende setning: «A er årsak til B dersom A er en nødvendig betingelse (vilkår) for Bs inntreden» 80. En nødvendig betingelse er en betingelse som i seg selv ikke er sterk nok til å forårsake følgen, men som sett i sammenheng med andre årsaksfaktorer likevel er en forutsetning for følgen 81. En nødvendig årsak som i seg selv er sterk nok til å volde skaden på egenhånd omtales som en tilstrekkelig betingelse 82. 77 Asl. 8-1, jf. 3-2 og 3-3. 78 Rt. 1992 s. 42 (P-Pilledom II) 79 Lødrup (2009) s. 329. 80 Lødrup (2009) s. 329, 81 Hagland (2012) s. 163, jf. Nygaard (2007) s. 332. 82 Hagland (2012) s. 163. 18

Et «problem» i relasjon til betingelseslæren har man der det er flere tilstrekkelige årsaker til samme skade 83. Da vil i prinsippet ingen av årsakene være nødvendige ettersom skaden uansett ville inntrådt som følge av et av de øvrige tilstrekkelige årsaksforhold. Hver individuelle årsaksfaktor er dermed ikke egentlig et vilkår for følgens inntreden. Et eksempel kan være hvis flere personer helt samtidig kaster stein mot et vindu. Vinduet ville knust uansett, selv om en av dem hadde latt være. Teoretisk sett oppfyller da ingen av årsakene kravet til årsakssammenheng og skadelidte skulle da være rettsløs. Slik er det naturligvis ikke, og man regner i tilfeller hvor det er flere tilstrekkelige årsaker at alle er solidarisk ansvarlig for skaden, jf. skl. 5-3 (1) 84. 2.2.2.2 Årsakssammenhengens tilknytningspunkter Årsakssammenheng er i alminnelighet en toleddet vurdering ved integritetskrenkelse. Det må både vurderes om det er årsakssammenheng mellom den ansvarsbetingende handling og skaden, i tillegg til å vurdere om det er årsakssammenheng mellom skaden og det økonomiske tapet 85. På området for de rene formuestapene er det imidlertid ikke noen skade å knytte denne toleddede vurderingen til, og Perland drøfter derfor hvorvidt en skal vurdere årsakssammenhengen direkte mellom årsaksfaktoren og tapet, eller om det skal søkes å etablere en annen form for tapsforvoldende element enn fysisk skade som koblingselement mellom årsaksfaktoren og tapet 86. Perland poengterer at det kan ha betydning for erstatningsansvaret hvorvidt en begivenhet skal omtales som en nødvendig forutsetning for ansvar 87. På området for integritetskrenkelser er det nettopp skaden som er slik nødvendig betingelse, mens det for de rene formuestap antakelig må knyttes til den konkrete adferden som krenker skrevne eller uskrevne adferdsnormer (primærnormene). Som vi har vært inne på ovenfor er erstatning for rene formuestap betinget av at tapet er koblet til en interesse som er rettslig beskyttet av erstatningsreglene, dvs. at tapet er 83 Dette problemet utgjør også hovedgrunnlaget for kritikken mot betingelseslæren, men Høyesterett har i Rt. 1992 s. 62 (P-Pille II) gitt sin tilslutning til betingelseslæren som gjeldende rett i Norge. 84 Lødrup (2009) s. 343. 85 Perland (2013) s. 785 86 Perland (2013) s. 786 87 Perland (2013) s. 786 19

erstatningsrettslig vernet 88. En kan da stille spørsmålet om årsakskjeden må strekkes fra handlingen (årsaksfaktoren), via krenkelsen av den aktuelle interessen, til det konkrete økonomiske tapet, med den krenkede interesse som nødvendig betingelse for ansvar. Det er imidlertid vanskelig å finne støtte for et slikt synspunkt i rettskildene 89, selv om det antakelig er utslag mer av betraktningsmåte enn materiell uenighet 90. Poenget er uansett at årsakskjeden mellom handlingen eller unnlatelsen og det økonomiske tapet må være uavbrutt og tilstrekkelig, i tråd med betingelseslæren. Hvorvidt en ser krenkelsen av den rettslig beskyttede interesse som et element i vurderingen av årsakssammenheng eller som et spørsmål om det foreligger ansvarsgrunnlag er således av mindre betydning. Det er imidlertid vanskelig å komme utenom at krenkelsen av den omtalte interesse er en nødvendig betingelse for ansvar, og det må derfor gjelde et krav om at krenkelsen av en rettslig beskyttet interesse er en nødvendig betingelse i årsakskjeden. I relasjon til medvirkningsansvaret har dette betydning for hva det erstatningsbetingende kan medvirkes til. Ettersom primærskadevolders ansvar er betinget av krenkelsen av en konkret norm, må medvirkningshandlingen også knytte seg til krenkelsen av den samme normen. Det følger av premisset om at medvirkningsansvaret er avledet av ansvarsgrunnlaget hos primærskadevolder 91. Dersom primærskadevolder har påført skadelidte tap ved flere forskjellige handlinger, må det således være et vilkår at medvirkningen, for å være ansvarsbetingende, utgjør bidrag til den eller de handlinger hos primærskadevolder som krenker en slik interesse. Distinksjonen er ikke helt upraktisk. I konkurransesituasjoner er det eksempelvis i stor grad tillatt å påføre andre aktører i formuestap, såfremt konkurransehandlingene er legitime. Der konkurransehandlingene imidlertid kommer i strid med eksempelvis markedsføringslovgivningen, kan ansvar likevel pådras. I de tilfellene må det således være en forutsetning at medvirkningshandlingen er knyttet til nettopp de elementer ved primærskadevolders adferd som gjør konkurransehandlingene erstatningsbetingende 92. 88 Hagstrøm (2015) s. 48. 89 Foruten Perland (2013) s. 787. 90 Nygaard (2007) s. 4. legger formueskaden i seg selv til grunn som realskade og samler således tapet og skaden i samme element. 91 Pkt. 1.4.1. 92 Typisk adferd som strider mot markedsføringsloven kapittel 6, jf. 48b. 48b har også et medvirkningstillegg i sitt tredje ledd. 20

2.2.3 Økonomisk tap Det tredje ansvarsvilkåret for erstatning er at skadelidte er påført et økonomisk tap. Utgangspunktet i norsk rett er at skadelidte skal ha «full erstatning», jf. skl. 4-1. I norsk erstatningsrett er differanselæren lagt til grunn som beregningsmodell for det økonomiske tapet. Differansemodellen henviser på en hypotetisk vurdering av skadelidtes formuesstilling med og uten den skadevoldende handling 93. Læren legges til grunn både for de rene formuestap og for integritetskrenkelsene. 93 Wilhelmsen (2017) s. 316, jf. Rt. 2005 s. 65 (KILE). 21

3 Medvirkningstilknytningen i aksjeloven 17-1 (2) 3.1 Innledning Medvirkningsansvar etter aksjeloven 17-1 (2) er knyttet til første ledd gjennom ordlyden «medvirket til skadevolding som nevnt i første ledd», jf. 17-1 (2) første punktum. Hvilket årsaks- eller tilknytningskrav som skal innfortolkes i uttrykket «medvirket» er det ikke mulig å løse direkte ut fra ordlyden og løsningen må derfor søkes ved hjelp av andre rettskildefaktorer. Når lovgiver har valgt å innta et særskilt medvirkningstillegg i bestemmelsens annet ledd, er det naturlig å gå ut fra at tillegget har selvstendig betydning. Et spørsmål er da om «medvirket» innebærer at kravet til ansvarsgrunnlag endres, eller om tillegget er ment å få anvendelse på årsakskravet, eventuelt i begge relasjoner. Det tapet medvirker risikerer å holdes ansvarlig for er det samme tapet som rammes av første ledd. Spørsmål om tapet blir altså det ikke, ettersom medvirkningsansvaret etter annet ledd knytter seg uttrykkelig til skadevolding og dermed tap «som nevnt i først ledd». 3.2 Forholdet mellom 17-1 første og annet ledd Hva medvirkes det til? Medvirkningsansvar må være avledet av en hovedmanns forhold. For 17-1 (2) vedkommende, følger ansvaret for primærskadevolder av bestemmelsens første ledd, jf. formuleringen «medvirket til skadevolding som nevnt i første ledd» 94. Det er derfor nødvendig for å skille de to hjemlene fra hverandre først å si noe om hva som ligger i bestemmelsens første ledd. Av 17-1 (2) annet punktum følger at det ikke er noe vilkår for å fremme erstatningskrav mot medvirker at primærskadevolder oppfyller de subjektive ansvarsvilkårene. Det er tilstrekkelig at de subjektive ansvarsvilkårene er oppfylt hos medvirkeren, så lenge primærskadevolder oppfyller de objektive ansvarsvilkårene. Enklere sagt innebærer det at primærskadevolder ikke trenger å ha utvist skyld, det er tilstrekkelig at denne er utvist hos medvirkeren såfremt det foreligger objektiv rettsstrid på primærskadevolders hånd 95. I tillegg må selvfølgelig medvirkeren oppfylle de krav til medvirkningstilknytning som er tema for avhandlingen. 94 Se for øvrig LB-2015-90147 s. 7/11, utskrift fra lovdata.no 95 Aarbakke (2012) s. 929. 22