2012-reforma for nynorsk ikkje berre grammatikk og ordformer, men også eit verdival? Aud Søyland, tidlegare sekretær for Riise-nemnda
Mandat for Riise-nemnda Tilnærmingslinja vart lagd død i 2002, med lova om endring av Norsk språkråd. Sideformene vart avskaffa i bokmål i 2005. «På grunnlag av utgreiinga om nynorsknorm i 2003, seinare offentleg ordskifte, språkmeldinga frå 2008 og drøftinga i Stortinget denne våren set styret i gang arbeidet med å laga ei tydeleg, enkel og stram norm for nynorsk, utan sideformer.»
Mandatet og resultatet av arbeidet til Riise-nemnda Mandatet: Tydeleg Enkel Stram Utan sideformer 2012-rettskrivinga skil seg frå bokmål og byggjer på nynorske kjelder gjennom 150 år har ei viss systemforenkling tilpassa dagens talemål har færre tradisjonelle former og færre tilnærmingsformer har berre jamstilte former
Aasens utgangspunkt Noreg måtte få eit nasjonalt skriftmål. Skriftspråket måtte byggje på folkemålet. «Sprogformen bør kun være een.»
Grunnlaget for eit nasjonalt skriftmål To linjer: Eit system bygd på det som var felles i talemålet etymologiske former (Aasen, Munch, «vestmennene») Eit system som reflekterer dialektar i ulike regionar fleire jamstilte former (Fjørtoft, Vinje, Schjøtt, Ross)
To retningar oppstår tidleg Landsmålet fekk fyrste offisielle norm i 1901 Hægstadnormalen vart den offisielle (Marius Hægstad, følgde Aasen) Midlandsnormalen (Garborg, Flo)
To linjer forsterka i 1938-rettskrivinga Mandat for 1938-rettskrivinga: «ei tilnærming på norsk folkemålsgrunn millom dei to måli» Redusere talet på dobbeltformer Løysinga: klammeformsystemet i nynorsk og bokmål Hovudformer skulle brukast i lærebøker Elevar kunne òg bruke klammeformer
1959: tre typar nynorsk Hovudformer: «midtlinjenynorsken» tradisjonelle sideformer: [bjoda, domar, fylgja, serleg, sumar ] [i-mål, dvs. «soli»] tilnærmingsformer: [bare, mulig, mye, noen, nå] [-ent]
1970- og 1980-talet: Politisering i målrørsla «Den nasjonale linja»: Den tradisjonelle nynorsken har ein eigenverdi som nasjonalspråk. «Den sosiale linja»: Nynorsken skulle vera ein reiskap for språkbrukarane, ha talemålsnære former.
Valfridommen auka på 80-talet Mange mindre rettskrivingsendringar på 1980-talet. Døme: [visa, visor] [førde el. førte] me Forenkling av bøyingssystem
Ønske om innstramming Mange tok til orde for innstramming av skriftmålet av pedagogiske omsyn av omsyn til nynorsken som nasjonalt skriftmål på grunn av innstramminga i bokmålet
Stadig to linjer to verdigrunnlag Folkemålsprinsippet og ein viss valfridom: av pedagogiske og identitetsmessige omsyn Einskapsprinsippet: av pedagogiske omsyn og av omsyn til nynorsken som språkleg system Kva er mest pedagogisk: valfridom eller ei trong norm?
Prinsipp for arbeidet i Riise-nemnda Nynorsken skal normerast på eigen grunn. Normeringa skal skje ut frå skriftspråkleg tradisjon og praksis. Ta med talemålsformer med stor geografisk utbreiing. Lite brukte former skal som hovudregel takast ut.
Riise-nemnda i dialog med brukarane Nemnda skulle: ha kontaktmøte med ulike grupper av brukarar ha ei eiga nettside bruke sosiale medium lage faglege møteplassar gjennomføre ei høyring
Resultatet: Fjørtoft-linja eller Aasen-linja? Resultatet vart ein stad mellom ønsket om ei stram midtlinjenorm og stor valfridom. Tradisjonell einskapleg nynorsk måtte vike. Tilnærmingsnynorsken måtte vike. Midtlinjenynorsken vann fram med valfridom.
Døme Mange klammeformer vart strokne. Døme: [plome, fær, stande] og [bare, noe, mye] Mange former som før var klammeformer, vart jamstilte. Døme: bygge/byggje, nå/no, so/så, bilde/bilete
Døme på resultatet i 2012
Verdival? Til dels pedagogisk: Vi forenkla bøyingssystem, særleg for substantiv. Til dels på folkemåls grunn: Vi jamstilte skriftformer som står like sterkt. Til dels pragmatisk: Vi bygde på den nynorske skrifttradisjonen. Mindre vekt på dialektformer og tilnærmingsformer. Mindre vekt på å bevare den tradisjonelle nynorsken som språksystem.