Brørvikskuto Rapport etter riggarbeid Av Kasper Krogh Hansen Hardanger Fartøyvernsenter Rapport nr. 4-2007 Oktober 2007 1
Brørvikskuto - Rapport etter riggarbeid Av Kasper Krogh Hansen og Axel Bjelke Hardanger Fartøyvernsenter Rapport nr. 4-2007 Oktober 2007 ISSN 1503-9927 Skisser: Seppe Lehembre og Kasper Krogh Hansen Foto: Arne Høyland Oppsett: Axel Bjelke 2
Innhold Innledning...4 Riggdeler...5 Vantfeste...5 Jomfruer...6 Stagfeste...7 Vant og stag...7 Mast og rå...7 Hunbore...8 Draget...8 Rakken...9 Skaut...10 Beslag...11 Røstjern...11 Jomfrubeslag...12 Festemidler...12 Kilder...12 Skuten sett ovenfra. Fra Leiro & Brørvik. 3
Innledning Våren 2007 fikk Hardanger Fartøyvernsenter (HFS) i oppdrag å rigge Brørvikskuto. Oppdragsgiver var Stiftinga Brørvikskuto, som også eier båten. Båten er av typen klinkbygget veaskute fra Osterfjorden i Nordhordaland. Dette er en båttype som ikke finnes bevart, og Brørvikskuto er en rekonstruksjon. Båten ble sjøsatt 27. juni 2002. Når HFS skulle gjøre riggarbeidet måtte man først finne ut hvordan riggen kan ha sett ut. En viktig kilde her var en artikkel av Johannes Leiro og Hans Brørvik, heretter bare kalt artikkelen. I tillegg ble det gjennomført et dokumentasjonstokt i Nordhordaland for å se på gamle deler og gjenstander (heretter kalt dok. tokt ). Fra før var mast, rå og seil var allerede laget; og dette la en del premisser for rekonstruksjonen. Følgende personer har vært med på prosjektet: Arne Høyland (fartøyvernkonsulent), Ingunn Undrum (repslager), Anja Hertzberg (repslager), Michael Riley (repslagerlærling), Kasper Krogh Hansen (båtbygger), Seppe Lehembre (smed). ill. 1: Skutetegning med delebenevnelser. Fra Leiro & Brørvik. 4
Riggdeler Vantfeste På tegningen ser det ut som om vantene - fram- og bakvantene - går h.h.v. framover og bakover til bandene, framom og bakom mastebandet eller siglingabekken. Dette var en kilde til mye hodedbry, og mange spekulasjoner. Med vanta plassert framover på denne måten er det umulig å få seilet opp og ned hvis man bruker en rakke. Å holde styr på seilet under heising/berging/reving uten rakke vil derimot være vanskelig eller umulig. At det ble brukt rakke ser man på en av tegningene i artikkelen (ill. 2). En slik plassering av vantene kjennes heller ikke fra tradisjoner andre steder langs kysten. Til sist kan det nevnes at et vant plassert her er til liten nytte. På dok. toktet ble det registrert to segl fra mindre båter; begge firkeipinger. Begge disse hadde rakke. Man antok defor at tegningen ikke stemte; og plasserte det bakerste vantet ved bandet bak om mastebandet, og det fremste midt imellom disse. ill. 2: Skute med segl. Fra Leiro & Brørvik. 5
Jomfruer På tegningen (ill. 1) så man noen klumper der hvor jomfruene ville vært plassert. Disse så ikke ut som alminnelige jomfruer. I naustet på garden Veå på Osterøy ble det registrert en slags jomfru med ett stort hull i steden for de tre vanlige (det er kjent at en skute hørte hjemme her). De så omtrent ut som pothanker fra Trøndelag, men med større og bredere hull. På seglskuter er det av og til brukt noe som kalles hjerteblokker, og disse likner, men pleier å ha en grøpping for hvert tau som skal skjære igjennom. Vi brukte Veåmodellen til de jomfruene vi lagde. Originalt var det brukt ask, men pga. dårlig materialtilgang ble det brukt eik. ill. 3a: Jomfru. ill. 3: Jomfru. ill. 4: Garden Veaå. 6
Stagfeste Stagfestet ble laget til med en jomfru lik de på siden, og festet i stevnen med en jernkrampe. Denne ble slått inn på skrå nedenfra, for å ikke bli dratt ut i vendingene. Vant og stag Vant, stag og sytau ble laget av tjæret hamp. (Dimensjoner: vant 20 mm 4-slått, stag 24 mm 4-slått. Beregnet ut fra gitt seilareal, og sammenlikning med andre råseilbåter. Sytau 12 mm 3-slått tjæret.) Siden mastens plassering var gitt - og båtlaget hadde fått laget masten på forhånd - ble det tatt utgangspunkt i dette. (Masten virket litt spinkel, og av dårlig material, så det burde vært laget en ny. Den viste seg også å være for kort, ev. var seglet for høyt.) Lengden på vantene ble regnet ut (etter pytagoras læresetning), med fratrekk for sytau og det man regner med at vantene vil strekke seg ved bruk (ca. 1 pr fot, etter Jensen 1924). Rundt toppen av masten ble det laget en kunstspleis, slik at vantene ble sammenhengende to og to fra side til side. Staget ble forsynt med øyespleis rundt masta. Nede ble det spleiset inn jomfruer; og i disse ble det satt sytau. Alle spleiser ble trenset, smertet, og kledd. Under vantene ble det lagt en kordelstropp som skamfilingspute. Mast og rå Masten skulle ifølge artikkelen være flat i fremkant (dette er vanlig på råseilmaster andre steder i landet). Den ferdige masten var imidlertid så flat at en måtte endre noe for at rakken skulle kunne svinge fritt. Masten ble høvlet til så godt det lot seg gjøre etter nordenfjellsk tradisjon. En gammel skutemast fra Bergsvik i Masfjorden, den eneste skutemasten som ble registrert på dok. toktet, var utformet på en annen måte: Nederst var den firkantet til over beten. Deretter gikk den gradvis over til å bli rundere. Den var dog ikke helt rund, men en anelse flat på alle sidene. Det betyr at tverrsnittet var litt større diagonalt i masten, der belastningen er størst. Masten var òg ca. 1 cm. kraftigere langskips enn tverrskips. Lengden på masten var 9 meter fra fot til hunboren, og 9,73 m. totalt. (Diameter: 12 x12 cm. ved foten, 12,5 x13,5 cm. ved beten.) Under hunen var den 12,5 cm. i tversnitt. Oppe utvidet masten seg til en hun 10 x13 cm. Derfra gikk den over til en rund konisk kalltopp som målte 9 cm. i tvermål ved vantene, og 6,5 cm. i topp. I toppen var det et hull som muligens er til en vindfløy, men det kan også være til brudekrans. Materialkvaliteten var førsteklasse. En vet dessverre ingenting om størrelsen på skuta den har tilhørt; bortsett fra at en kunne se merker etter beten 70 cm fra foten. I artikkelen står det at mastene vanligvis var 14 15 alen lange. Det nevnes ikke hvilken alen det er snakk om. Med dansk-norsk alen på 62,75 cm. (innført ved lov i 1683) er 9 meter = 14,35 alen. To gamle regler for mastelengde skal være mastelengde = rundmålet rundt båten der masten står, eller 2,5 x båtbredden. Enkelte bruker middelverdien av de to reglene (Andersen & Andersen 1989). Disse målene ble ikke testet på båten. Råen var det båtlaget som hadde laget, og den ble brukt som den var. Vi boret huller og satte på små klamper til feste for brasene (støing), og seilørene i rånokkene. Siden seilet var ferdig laget med en annen løsning enn det som ble funnet på firkeipingene, satte en på korte stropper i seglørene for å få dem festet til råen; en løsning man kan se andre steder (nordenfjelsk). 7
Hunbore Hunbore (draghullet) ble laget med en skive av tre, og med bolt av tre. At bolten skulle være av tre fremgår av den gamle skutemasten (Bergsvik), her var boltehullet over 1, og det blir meningsløst med jern. På fremsiden av masten var det på hver side av hunboren satt skålinger, eller bjørner, for å styre draget inn på skiven. Disse ble laget i eik. Draget Draget ble laget av tjæret hamp (24mm 3-slått, lettjæra). Det ble laget en blokk med trebolt og treskive, og grøpping for stropp. Denne ble spleiset inn i den ene enden av draget, og dragløperen skåret gjennom den. På tegningen kan det se ut som om blokken er forsynt med beslag og krok, og dermed krøkt i en kause i draget, men slik ble det altså ikke gjort her. Den andre enden av draget ble festet i råen. ill. 5: Den ferdige mastetoppen med rigg. ill. 5a: Diverse jomfruer fra Veå. 8
Dragløperen Dragløperen (dimensjon 18 mm) ble laget av ubehandlet hamp. Denne må derfor barkes jevnlig. Den ble forsynt med innspleiset krok i den ene enden. Øyet på kroken ble omsydd med lær. Denne ble krøkt i en krampe på babord side i vengrenna. Løperen gikk herfra opp gjennom blokken i draget, og ned til en kryssholt på styrbord side. Denne kryssholten ble laget asymmetrisk, med den lengste armen nedover. Denne detaljen måtte vi løse med litt fantasi, da vi ikke kunne se annet enn plasseringen ut fra tegningene. I artikkelen står det at draget besettes på dragloka, uten nærmere forklaring. I artikkelen var det nevnt en detalj som avviker litt fra det som regnes for vanlig. Det stod at enden av dragløperen var knyttet fast til rakken, og fungerte som rakketrosse. Vi gjorde dette, og det virket som en god løsning. ill. 6: Dragløperen. Rakken Rakken ble laget av en bjørkekrok. Denne hadde båtlaget skaffet til veie. Den hadde et par småfeil, og var litt i underkant av den dimensjon vi ville foretrekke, men det gikk an. Rakken ble forsynt med to hull i akterkant, og her ble der spleiset inn en stropp for å knytte enden av draget i når det brukes som rakketrosse. Der hvor rakken sklir mot masten, dvs. midt i buen, har den et asymmetrisk tversnitt for å skli bedre. ill. 7: Snitt gjennom rakken. ill. 8: Den ferdige rakken. 9
Bras og priar Disse ble laget av kunsthamp, da alt ellers på seglet er kunsthamp (dimensjoner: bras 12 mm, priar 14mm). Brasen ble laget rund, og festet i rånokkene gjennom et hull med åttetalsknute på fremsiden. Priaren ble laget etter modell av dem vi så på firkeipingseglet; en tredelt hanefot samlet i en trekloss, og herfra et tau ned til masten. I underliket på seilet var det laget til et feste for bare den midterste delen av hanefoten. Det er to små sydde hull tett ved hverandre. Vi festet priarens to andre ender provisorisk, ved å træ priartauet under to kordeler i liket, og laget løkke med knuter. Seilet bør gjøres om så disse festene blir bedre. På bildene av seilene fra firkeipingene ligger trolig fasiten for hvordan priaren bør festes, dette må i alle fall gjøres bedre på det kommende naturfiberseilet. ill. 9: Priarblokk fra firkeiping. Skaut Skautene ble laget av kunsthamp (dim. 18 mm), og gikk rundt som vist på ill. 2. Valg av materiale i løpende rigg ble gjort etter rådføring med Atle Ove Martinussen fra Norsk handverksutvikling. Dette seilet er et bruksseil som skal tåle uvøren håndtering, og derfor er det brukt kunsthamp i løpende rigg. Kunsthamp stiller ikke så store krav til vedlikehod som ekte hamp. Ved halsen sto valget mellom spøte eller seglstikke. I artikkelen er det utvetydig spøte som gjelder. I et naust fant vi en seglstikke. Det ble valgt spøte fordi en vet det har vært brukt på skutene, og spøte er dominerende på vestlandet. Stikken fra naustet vet en ikke hvor kommer fra. Den var i hvert fall for spinkel til denne båten. Akter ble skautet festet direkte på kodlaren, helt enkelt ved hjelp av et langtursstikk. Altså ingen ekstra klamper eller nagler. Alt tauverk har fått en enkelt takling, og båtlaget har fått muntlig oppfordring om å legge på en ekstra takling på alle tampene. Ill. 10: Spøte fra firkjeiping. Ill. 11: Seilstikke. 10
Beslag Røstjern Røstjernas utforming var en kilde til spekulasjon. På de småbåtene en hadde sett var det helt enkelt boret et hol til vanta i ripbordet. Dette mente vi var en småbåt-løsning som ikke kunne overføres direkte på en såpass stor båt. På en av firkjeipingene fantes røstjern i form av en jernbøyle, som var klinket fast innvendig på ripbordet. Denne løsningen er beregnet på feste direkte i røstjerna; enten med sytau eller vantknute. Løsningen med sytau direkte i røstjerna hadde sikkert fungert her, og i ettertid lurer jeg på om ikke det hadde vært mer riktig. Det ble laget røstjern med jomfruer, som ble klinket gjennom bord og band. Røstjernet ble plassert utvendig, slik at draget kommer på hele bordgangen. Øyet peker innover slik at så lite som mulig stikker ut av båten (mindre utsatt for slag, eller mulighet for å hekte seg fast). Det ble brukt 20 mm rundtjern til dette beslaget. Ill. 12: Skisse av røstjern. Ill. 13: Ferdigsmidd røstjern med jomfrubeslag. Ill. 14: Her er beslaget klemt på jomfruen. 11
Jomfrubeslag Det ble brukt 16mm rundtjern til dette beslaget. Det fremgikk ikke tydelig hvor essesveisen var plassert, vi valgte å legge den nederst, der røstjerna vil gripe over begge sveiseleppene. Denne plasseringen er mye brukt i andre sammenhenger (muligens en sikring i tilfelle sveisen går opp). Jomfrubeslaget på forstaget ble laget som de andre, men uten innsveist røstjern. Siden det ikke var brennemerker på jomfruen vi kopierte, konkluderte vi med at ringen måtte klemmes på kaldt. Ill. 15: Skisse av jomfrublokkbeslag. Ill. 16: Beslaget før det er essesveist. Festemidler Noe festemidler ble smidd på HFS: 12 lange søm med firkantroer til feste av røstjern. Stor krampe til feste av jomfrublokk forstag. Kilder Andersen, B. & Andersen E. (1989) Råsejlet - dragens vinge. Roskilde, Vikingeskibshallen i Roskilde. Jensen, J. K. (1924) Haandbok i praktisk sømandskap. 4. utg. København, Høst & Søns Forlag. Leiro, J. & Brørvik, H. (1965) Skuter og båtar. I: Vaksdal bygdebok : gards- og ættesoge, bind 3 Stamnes sokn, red. Brita & Ivar Skre, s. 208-216, Vaksdal, Vaksdal Bygdeboknemnd. 12