Utgitt i samarbeid med Norsk Friidrett ÅRBOK FOR FRIIDRETTSHISTORIE. Årgang 1, 2014 Redaktør: Morten Haave

Utgitt i samarbeid med Norsk Friidrett ÅRBOK FOR FRIIDRETTSHISTORIE Årgang 1, 2014 Redaktør: Morten Haave

Leder Morten Haave, redaktør Årbok for friidrettshistorie er herved det nyeste tilskuddet i bladsalaten til dem som liker å lese eller skrive om friidrett. Men hva er egentlig poenget? Har vi ikke bladet Friidrett som dekker noe historisk stoff? Eller hadde det ikke vært mer dynamisk å legge ut stoffet på fridrett.no, fortløpende ettersom artiklene ble skrevet? Da jeg annonserte dette prosjektet våren 2013, altså spredte ordet om at det ville dukke opp en slik publikasjon, fikk jeg sendt inn en artikkel relativt umiddelbart. Den var opprinnelig skrevet for bladet Friidrett for noen år siden, men var funnet for lang på den kanten. Skrivebordsskuffen hadde vært artikkelens hjem helt til denne muligheten dukka opp. At Bjarte Bogstads tekst faktisk var både godt skrevet og interessant, og endte med å stå på trykk her, viser to ting. For det første er det lov med litt lengre artikler. For det andre er dette et sted for det mindre aktuelle, men desto mer tidløse stoffet. Ja, artiklene kan omhandle ting som skjedde for 50 år siden, 100 år siden eller, som i dette nummeret, hundrevis av år før Kristi fødsel. Et annet poeng er at denne årboka ikke består av journalistiske tekster. Det er historie det dreier seg om, et annet fag enn journalistikk rett og slett. (For sikkerhets skyld begynte undertegnede å frilanse i bladet Friidrett i tillegg til å starte dette, for liksom å dekke alle felter.) Sjangeren er kanskje litt tørrere og har nok noe færre actionbilder. Men du verden, så gøy det er å dykke ned i historisk stoff, grave skikkelig dypt i det og sette det grundig inn i en sammenheng. Og hvem kan motstå fristelsen til en runde pankration med naboen etter å ha lest de levende beskrivelsene i herværende publikasjon av den tidligere OL-greina? Føler du det også slik, så les for all del dette tidsskriftet bit for bit, og hvorfor ikke spørre redaktøren om du kan sende inn noe stoff? Eposten er mnhaave@gmail.com bruk den. Gjerne kvinner! Foreslå ideer, send inn bilder eller diskuter forfatterinstruks. Nyvinningen som du nå leser i er 100 % dugnadsbasert, så bidrag fra interesserte skrivekyndige er ikke bare velkomne, de må sies å være en absolutt forutsetning for at Årbok for friidrettshistorie blir nettopp det en årlig utgivelse. Foto: Sjur Stølen 2

Innhold Leder Løpstrening i Norge en historisk oversikt av Arne Kvalheim Frå 46 ned til 2 av Bjarte Bogstad Lagløperen. Et portrett av Abel Østerberg av Morten Haave De gamle, greske grener fra Olympia av Hans Tore Hindrum Fra veteranfriidrettens historie av Arne Sæther Femti år siden det første femmetersspranget i stav av Gøran Brattstrøm Kåre Lunden og friidrotten av Morten Haave Hvordan lages en historisk friidrettsstatistikk? Over hekkene og ut i verden av Paul Egil Irgens Om bidragsyterne side 2 side 4 side 8 side 11 side 14 side 17 side 20 side 23 side 25 side 28 side 31 3

Løpstrening i Norge - en historisk oversikt av Arne Kvalheim For noen år siden skrev jeg en artikkel om utviklingen av kondisjonstrening internasjonalt eller nærmere bestemt trening for lange løp over de siste 100 årene. 1 Slik trening er blitt et diskusjonstema, ikke bare blant aktive, trenere og i fagblad, men også blant mosjonister og i så uventede publikasjoner som næringslivsblad og -aviser. Diskusjonen går om hvilken treningsformer som er mest effektive. I min artikkel om kondisjonstrening internasjonalt valgte jeg å dele denne oversikten i 5 hovedperioder perioder eller grupper om man vil: Finnenes storhetstid (1912 1940): Særpreget av store mengder rask gange og raske korte løpeturer. Svenskenes storhetstid (1940 1948): Særpreget av fartslek (løpeturer i variert fart). Intervallperioden (1945 1960): Særpreget av systematisk repetisjonstrening. Australia og New Zealand-perioden (1956 i dag): Forbindes med Arthur Lydiard, særpreget av store mengder langkjøring. Moderne balansert trening (1965 i dag): Tar opp det beste i alt ovenfor. Denne artikkelen om norsk langdistansetrening tar for seg noen av de mest kjente norske løpere, både menn og kvinner, hvordan de trente og hvordan de eventuelt skal kunne plasseres i oversikten ovenfor. Utøverne er valgt ut fra mitt private skjønn, basert på hvem jeg mener var de viktigste. Mange lesere er sikkert uenige, særlig siden jeg i all beskjedenhet har inkludert broder Knut og meg selv. Men skjønnet er altså mitt. Jeg har også valgt å konsentrere meg om løpere på distansene 1500 og lenger som jeg regner for langdistanse. Tradisjonelt har 1500 meter vært regnet som en mellomdistanse, men de fysiologiske krav til distansen er mer i samsvar med kravene til 5000 meter enn kravene til 800 meter. 2 Jeg har ingen idrettsfaglig teoretisk utdanning, men har drevet kondisjonsidrett i hele mitt 68-årige liv, først og fremst løping men også ski og litt sykkel. Temaet kondisjonstrening har derfor interessert meg, og jeg har lest mye om temaet og pratet med utallige utøvere. I perioden 1966 1974 da jeg konkurrerte mot verdens beste fikk jeg mye kunnskap om hvordan datidens beste trente. Jeg har valgt å bruke uttrykkene generell uthold- enhet om kondisjon og spesifikk utholdenhet om det å kunne holde stor fart (konkurransefart) over en lengre distanse. Den første systematiske treningen 1912 1940 var altså finnenes storhetstid. Alf Halstvedt fra Tjalve, som ble første nordmann under 15.00 på 5000 meter i Alf Halstvedt dominerte klubbrekordene i Tjalve. Utklipp fra Tjalvisten. 1919 med 14.59,1 (Kohlemainens verdensrekord var da 14.36), ble utvilsomt inspirert av finnene. Halstvedt og hans samtidige drev ikke løpstrening på helårsbasis. Men siden beina var det mest dominerende fremkomstmiddel og mange hadde kroppsarbeid, fikk datidens utøvere mye trening i dagliglivet. Halstvedt var også første nordmann under 32 minutter på 10 000 meter med 31.56,0. Forøvrig vant han en mengde norske mesterskap på 5000 meter, 10 000 meter og terrengløp. Sammenlikner man Halstvedts tider i fra 1919 med fjorårets norske statistikk kommer han ikke dårlig ut. Han ville i 2012 plassert seg på 17. plass på 5000 meter og 12. plass på 10 000 meter. Når man tenker seg hvilke treningsmuligheter og utstyr løpere har i dag, sammenliknet med for 90 år siden, er enten Alf Halstvedts norske rekorder fra 1919 nesten oppsiktsvekkende gode eller dagens norske løpere oppsiktsvekkende dårlige. Det må være lov å spørre hva har skjedd med norsk løping de siste 20 årene. 3 De aller beste er bedre enn noen gang, mens de nest beste er altså ikke stort bedre enn hva de beste var for snart 100 år siden. Reidar Jørgensen fra Lillehammer var den første store løperen i Norge med norske rekorder på 1500 meter og mesterskap på både 800, 1500 og 5000. Jørgensen var første nordmann under 4.00 på 1500 med tiden 3.56,6 fra 1929. Verdensrekorden var da 3.51,0. Jørgensen dominerte norsk 1500 meter løping i mange år og var langt foran sine norske 4 konkurrenter. Reidar Jørgensen var i tillegg langrennsløper av god klasse. Kombinasjonen langrenn og friidrett ga ham en fullverdig helårstrening som de som kun drev friidrett ikke fikk. Det er grunn til å tro at Jørgensen var en av landets første idrettsutøvere som drev med fullverdig helårstrening. Med andre ord, Reidar Jørgensen trente mer enn sine konkurrenter. Helårstreningen bygde opp den generelle utholdenheten på en utmerket måte. Reidar Jørgensen ble forøvrig en anerkjent botaniker og skrev bok om norsk fjellflora sammen med Olav Gjærevoll. I 1920 30 årene var det stor redsel for at utøverne skulle bli overtrent. Jeg husker min far, Kaspar, som fikk en bronsemedalje i NM på 5000 meter i 1936, fortalte at han et år startet løpstrening i begynnelsen av mars med løpeturer langs Fjellveien i Bergen. Han ble advart mot slik «galskap», da det bare ville føre til overtrening. Om vinteren bestod treningen i gymnastikk innendørs to ganger i uka og raske spaserturer. Løping startet man først med i april når terrengløpsesongen startet. Norske løpere i samme tidsperiode med unntak av Reidar Jørgensen lå langt etter finnene, både i treningsmengde og resultater. Finnene trente mer og hardere, både med gang og løp, enn sine utenlandske konkurrenter, derfor ble de også så mye, mye bedre. Langrenn Det er for øvrig interessant å se hvordan kombinasjonen langrenn og løping har utviklet mange av Norges beste løpere. Reidar Jørgensen, Martin Stokken, Ingrid Kristiansen og Henrik Ingebrigtsen er de fremste. Personlig fikk jeg generell utholdenhetstrening først og fremst gjennom langrennstrening på beina og på ski fram til jeg var 18 år. Også Vebjørn Rodal og Sindre Buraas gikk langrenn som unge. Topp skiløpere som Halgeir Brenden og Magnar Lundemo hadde stor fremgang på friidrettsbanen med norske mesterskap og gode tider etter sin samtids målestokk. Halgeir Brenden fra Tjalve med to OL-gull på 15 kilometer langrenn hadde i 1950 en tid på 3000 meter hinder som ville gitt ham medalje i norsk mesterskap i 2013.

Trøndersk treningsdominans I de to første tiår etter andre verdenskrig er det særlig tre løpere som har satt sitt preg på norsk løping: Martin Stokken, Ernst Larsen og Audun Boysen. Alle tre fra Trøndelag. Tar vi med Øistein Saksvik og Odd Fuglem også kan vi godt hevde at trøndere dominerte norsk løping i minst 20 år. Martin Stokken ble den første norske løper som hevdet seg i internasjonal Martin Stokken. Lånt fra Selsbakk IFs hjemmeside. sammenheng. Han var første nordmann og den fjerde i verden under 30 minutter på 10 000 meter i 1949. Stokken ble også nummer 4 på 10 000 meter i OL i 1948. For mange er han kanskje like kjent som langrennsløper med sølvmedalje på 4x10 kilometer i OL i 1952, 6. plass på 18 kilometer i samme OL og 4. plass i VM i 1954 på femmila. Men det er løper Stokken først og fremst var, selv om han etter hvert helst ønsket å bli skiløper. Talentet og resultatene var størst på friidrettsbanen. Fram til 1950 så han da også langrenn som en treningsform til løpingen. Hans 4. plass på 10 000 i OL er en langt større prestasjon enn hans skiplasseringer. Løping var allerede i 1948 en verdensidrett selv om Afrika ennå ikke var med. Stokken kom fra trange økonomiske kår og mistet tidlig sin far og måtte derfor arbeide fra han var svært ung. Først som gjeter og gårdsgutt. Det er grunn til å tro at mye av hans fysiske styrke og fordeler ble skapt da. Avstandene var ofte store og beina var eneste fremkomstmiddel. Han var også tidlig meget treningsvillig og nedla mengder med trening, løp langs landeveien og i skogen vår, sommer og høst og på ski om vinteren. Generell utholdenhet var nok Stokkens største fortrinn. Jeg tør våge påstanden om at ingen nordmann hadde tilbakelagt så mange kilometer på trening som Martin Stokken da han la opp som aktiv. Treningen hans var ganske usystematisk med lange løpeturer i variert fart (fartslek). Banetrening var det lite med, men litt intervalltrening ble det. Emil Zátopek, som Stokken konkurrerte mot, inspirerte alle med sine enorme mengder intervalltrening (opp til 40x400 meter per trening). Martin Stokken er en av norsk idrettshistorie største profiler selv om han aldri vant noe internasjonalt mesterskap. Som langdistanseløper er han selvsagt blant de aller fremste norske. Ernst Larsen er en annen trønder av nesten samme kaliber som Martin Stokken. Larsen hadde norske rekorder på 3000 meter (8.09,4 i 1956), 5000 meter (14.03,4 i 1957) og hinder (8.42,4 i 1956). Alle tidene ville brakt ham høyt opp på årets norske statistikk. Larsen bestemte seg tidlig for å bli god til å løpe, og trente mye og hardt. Han fikk også bronsemedalje på hinder i Ol i 1956. Som industriarbeider måtte han stå opp tidlig og fikk seg en 45 minutters løpetur om morgenen, oftest ble dette gjentatt om kvelden. Det sies at han i enkelte uker kom opp mot 200 kilometer løping. Det er mengder som de beste løperne i dag sjelden gjennomfører. Ernst Larsen trodde mest på hard og intens løping, og på mange måter kan hans trening sammenliknes med Australias Ron Clarke som satte 18 verdensrekorder totalt i sin karriere. Treningen til begge var preget av mye hard løping (langkjøring og fartslek), både for den generelle og den spesifikke utholdenheten, relativt lite banetrening og noe intervall. Antakelig trente Ernst Larsen for hardt i forhold til sine andre gjøremål som fulltids industriarbeider og familiemann. Belastningen på kroppen ble sikkert for hard. Med dagens forståelse og muligheter for hvile mellom treningsøktene hadde Ernst Larsen løpt på langt bedre tider. Jeg tror han kunne blitt en dominerende løper på verdensbasis med slike muligheter. Han hadde talent, treningsviljen og forståelsen for hva som krevdes. Ernst Larsen var også en av de første norske idrettsutøvere som hadde et gjennomtenkt syn på kostholdets betydning for prestasjonene. Han gikk under tilnavnet «Kruska» for sin forkjærlighet til vegetarkost og kornprodukter. 5 Øistein Saksvik satte mange norske rekorder og vant 20 norske mesterskap på langdistanse. Siden han kom fra samme klubb og arbeidsplass som Ernst Larsen, er det grunn til å tro at hans trening var ganske lik Larsens. Men verken Martin Stokken, Ernst Larsen eller Saksvik kan man plassere helt i noen av hovedprinsippene ovenfor. De konkurrerte i overgangen mellom periodene med svenskenes fartslek og intervalltreningen og trente litt av begge deler. Men de var også pionerer, uten å vite det, med mengdetrening som løperne fra New Zealand og Australia systematiserte et tiår seinere. Aktivitetsnivået som barn og ungdom ga dem evnen til å tåle hard trening på en helt annen måte enn dagens unge. Det er verdt å merke seg at både Stokken og Larsen gjennomførte sine store treningsmengder før joggeskoene fikk sitt gjennombrudd (rundt 1960). At de ikke ble oftere og mer alvorlig skadet henger sikkert sammen med en suveren fysikk. Odd Fuglem var første nordmann under 14.00 på 5000 (1964) og under 29.00 på 10 000 (1968). Fuglem arbeidet som skogsarbeider og fortalte meg at arbeidet i skogen var svært slitsomt. Han sa han hadde tatt pulsen under arbeidsøktene, og den lå mellom 100 og 120 slag i minuttet hele dagen for å klare akkorden. Etter dagens arbeid løp han hjem eller tok en treningstur, på 15 20 km. Audun Boysen var også opprinnelig fra Trøndelag (Rissa) men kom som ung til Oslo for å studere og representerte Tjalve. Få, om noen, har betydd så mye som inspirasjon for andre løpere som Boysen. Arne Hamarsland som ble verdens fjerde løper under 3.40 på 1500 meter sa at når Audun Boysen kunne bli så god, så skulle jammen vi andre også greie det. For oss som konkurrerte i årene rett etter at Boysen ga seg, var han en stor inspirasjonskilde, og selvsagt ikke minst for oss som løp i klubben hvor han var leder. Selv om Boysen først og fremst var 800 meter-spesialist, oppnådde han fremragende resultater på 1500 meter med OLfinale i 1952 og flere ganger norsk rekord. Han stoppet på 3.44,2 i 1954 (verdensrekorden var da 3.41,8). Han løp også 3000 meter på 8.19 i 1954 da norgesrekorden var 8.16 (forøvrig samme år han for første gang løp under 48 sekunder på 400 meter). Boysens trening var delt i to avsnitt: Først med Asbjørn Jansgård som trener og deretter Arne Nytrø. Fra Jansgård fikk han impulser fra svenskenes fartslek og snøpulsing (langturer i løssnø) og fra Nytrø mer av datidens moderne prinsipper med intervalltrening. Langturer og fartslek i Bygdøyskogen den ene dagen, og intervall med raske 200-metere på Bislett den neste, ble resepten vår og sommer. Om vinteren ble den generelle utholdenheten bygd opp av langturer på opptil 3-4 timer med gang og løp i Nordmarka gutta møttes på søndager på Majorstua i gummistøvler samt intervall på opptil 600 meter i Frognerparken, snøpulsing og god gammel sirkeltrening på Oslo Handelsgymnas. Spesifikk utholdenhet fikk han gjennom fartslek og banetrening og et tett konkurranseprogram. Det er

grunn til å merke seg at nesten alle hans beste tider er satt i august/september. Selv mange år etter at han la opp, hadde vi ungdommer i Tjalve problemer med å henge med han på en 45 minutters løpetur i Bygdøyskogen. Hvis en ser filmer av Boysen vil man se et meget avslepent og avspent løpesett med markert landing på hælen og et relativt kort steg. Det lange Boysen-steget folk snakket om, materialiserte seg på slutten av løpet da konkurrentene ble slitne og stegene deretter kortere. Poenget er at Boysen løp så mye at han fikk et effektivt løpesett. Arne Hamarsland var av den Boysens samtidige som nådde lengst. Som nevnt ble han i 1958verdens fjerde mann under 3.40 på 1500 meter. Han var også i OLfinalen på 1500 i 1960. Hans trening var mye lik Boysens: 10-15 kilometer fartslek 3-4 ganger i uka om vinteren og 200 m- intervaller i stor fart (ned mot 27 sek) om sommeren. Hamarsland tapte som regel i spurten mot Audun Boysen og hans klubbkamerat og treningspartner Ulf Bertil Lundh. Mange trodde dette skyldtes mangel på hurtighet, men Hamarsland har med rette har kommet til konklusjonen at det rett og slett skyldtes for lite løping. Arne Hamarsland trente antakelig minst av alle verdens beste 1500 meter-løpere i 1958 da han løp under 3.40. Alle som så ham løpe (og har konkurrert mot ham) måtte legge merke til at han hadde en meget energibesparende teknikk. Han løp pent, som man sa på den tiden. Seinere la han om treningen til mer langkjøring og mengdetrening. Selv om han seinere ikke oppnådde tider som i 1958, dominerte han norsk 1500-løping fram til 1964 og fikk etter hvert også gode resultater på 3000 meter og hinder. Hamarsland hadde i en tid norsk rekord på distansene 1500 meter, mile og 3000 meter. Oslo-løpere på 1960-tallet Thor Helland var mellom 1964 og 1966 landets absolutt beste langdistanseløper med OL-finale på 5000 i 1964 og norske rekorder på 3000, 5000 og 10 000. Helland kom fra en intervalltradisjon til å bli landets første og fremste eksponent for Lydiard-trening med store mengder langkjøring for generell utholdenhet om vinteren og mer fartspreget banetrening for spesifikk utholdenhet om sommeren. I et kort år, perioden høsten 1964 om fram til sommeren 1965 tilhørte Helland den absolutte verdenseliten på 3000 og 5000. Med unntak av en god 10 000 meter i 1966 fikk han ikke til de samme gode tidene etter juli 1965. Hvorfor vet jeg ikke. Men Lydiard-programmene hadde en stor feil i de første årene: mangel på ordentlig hard lang- kjøring i konkurransesesongen. Mange løpere tapte rett og slett sin utmerkede generelle utholdenhet i løpet av sesongen. Jogg, intervall trening for den spesifikke utholdenheten og konkurreranser som regimet bestod av om sommeren gjorde det vanskelig å holde på kondisjonen. Kanskje dette også rammet Thor Helland? Seinere endret Lydiard programmene sine på dette punktet. Mange norske løpere tok etter Helland og sverget til Lydiard-trening, men ingen fikk tilnærmet til resultatene til Helland. Arne og Knut Kvalheim har jeg som nevnt, i all ubeskjedenhet tillatt meg å ta med. Selv om andre norske (Per Halle, Knut Børø og Lars Martin Kaupang) i mellom fikk like gode eller bedre resultater, dominerte vi to brødre, enten sammen eller hver for oss, norsk langdistanseløping i årene 1967 1982. Vår trening passer verken inn i ren fartslek-kategori, intervalltrening eller Lydiard. Jeg vil heller kalle det balansert trening med noe av alt. Fra Tjalve fikk vi tidlig impulser fra Boysen og Arne Nytrø i en kombinasjon av fartslek, langkjøring, intervalltrening og styrketrening i form av sirkeltrening 4. Bygdøy som Boysen introduserte, er fremdeles mitt favorittsted for løping i Oslo. Da vi seinere reiste til Oregon og fikk den berømte Bill Bowerman som trener fikk vi ytterligere impulser. Den største endringen Bowerman gjorde med vår trening var at vi sluttet med surhetstrening (det man i gamle dager kalte tempotrening og vel best kan beskrives som løping med surstoffgjeld). Både Knut og jeg løp 1500 meter på 3.38 uten surhetstrening. Kondisjonstrening rett under surhetsnivået og ren hurtighetstrening ble resepten. Dernest innførte han prinsippet hard/easy. En hard dag skulle alltid etterfølges av en rolig. Bowerman la også vekt på betydningen av et lett, avslappet og relativt kort steg. Bowerman sa alltid til meg: «save those long strides to the last lap». Vi trente etter hvert mye mengde i form av langkjøring, intervall og fartslek for generell utholdenhet om vinteren opp til 200 kilometer i uka samt litt ski når vi var hjemme i Norge og intervalltrening i konkurransefart for den spesifikke utholdenheten om sommeren. Knut gjennomførte en gang en økt med 2x1500 med 4 minutter jogg som pause på 3.47 og 3.45. Jeg ble etter og greide kun 3.49 på den siste. Personlig syndet jeg mye mot hard/easy prinsippet på godt og ondt. Knut var mer orientert om å ha forskjell på veldig harde dager og mer rolige dager enn meg. Knut løp langturene noen ganger veldig fort (ned mot eller under 3 minutter/km) og andre dager veldig rolig. Personlig løp jeg nesten alltid litt hardt (3,20 3,30/km). Knut løp også etter 6 hvert større mengder enn meg. Han ble da også mye bedre på 10 000 meter, en distanse jeg kun løp tre ganger og hatet like mye hver gang. Tillat meg en liten historie som illustrerer litt det rare som skjer i Norge på treningsområdet. Når jeg kom til Oregon løp vi systematisk to ganger hver dag med en 10 kilometers morgentur som første økt. En morgen i uka løp vi for variasjon skyld 30x100m med kort pause (ca. 10-15 sek). Jeg fortalte datidens teoretiske guru, en forsker i fysiologi om dette. Han testet meg på tredemølle i 1967 med en treningsøkt med disse 30x100m med kort pause. Slik ble prinsippet 15/15 til (det tok jo ca. 15 sek å løpe 100 meter). Dette treningsprinsippet ble mantraet i mange år for nesten alle som drev kondisjonsidrett i Norge. I dag er det 4x4 som forskerne prediker. Verken 15/15 eller 4x4 brukes eller har vært brukt særlig mye i de deler av verden der det virkelig løpes fort på langdistanse. Grete Waitz Som kjent er Grete Waitz den store kvinnelige pioneren når det gjelder langdistanseløping spesielt og kondisjonsidrett generelt. Hennes treningsprinsipp var nokså lik Knuts og mitt. Hun var den første kvinnen som trente like mye eller mer enn menn i en kombinasjon av intervall i konkurransefart og langkjøring i relativt høyt tempo. Særlig de årene hun var i verdenseliten på 1500 og 3000 var hennes trening ganske tradisjonelt oppbygd med god balanse mellom de ulike treningsformene. Langkjøring og fartslek for generell utholdenhet og intervall for spesifikk utholdenhet, f. eks. et sett med 1000, 600 og 300 meter. Farten per repetisjon var så høy at kun noen få av dagens beste norske kvinner kunne vært med på ett av dragene. Waitz oppnådde jo også fremragende resultater på bane med flere verdensrekorder. Hennes norgesrekord på 1500 meter fra 1978 på 4.04 står fremdeles. Hun hadde æren av å bli den første verdensmester i friidrett da hun vant maraton i 1983. Året etter fikk hun OL-sølv på samme distanse. Grete Waitz løp opp mot 160 kilometer i uka, noe som var og er ganske vanlig for gode løpere rundt om i verden. Det er mye løping, over 20 kilometer per dag og veldig mye i god fart. I det internasjonale miljøet var det få menn som ville løpe med Grete om morgenen dagen etter en konkurranse. Hun løp rett og slett for fort. Etterhvert som hun konsentrerte seg om maraton ble nok treningen lagt om til færre intervaller og enda mer langkjøring. Andre norske kvinner ble inspirert av Grete og trente like mye eller mer enn Grete Waitz, først og fremst Ingrid Kristiansen som ble enda bedre med 4 ver-

densrekorder og gullmedalje i både EM og VM. Seinere kom Susanne Wigene som fikk sølv på 10 000 meter i EM i 2006 og har nest beste tid på distansen i Norge etter Ingrid Kristiansen, men langt foran nummer tre på lista. Begge trente mye etter de samme prinsipper som Waitz, men Ingrid Kristiansen som kunne løpe mot 200 kilometer i uka på det meste, løp også mye rolig og mye roligere enn Waitz på sine rolige dager. Grunnprinsippet var langkjøring på beina og på ski for generell utholdenhet og litt intervall og hurtig langkjøring for den spesifikke utholdenheten. I dag er det vanlig at kvinner som blir gode, trener like mye som menn. Treningsprinsippene er de samme. 1990- og 2000-tallet Vebjørn Rodal er Norges beste løper gjennom tidene, allikevel lar jeg han kun få en liten plass i denne artikkelen. Rodal var, selv om han løp 1500 på 3.37, først og sist en 800 meterløper, og hans trening bar veldig preg av det med mengder av spesifikk trening rett under og over surhetsgrensen. Dessverre resulterte ikke hans fremragende resultater at det kom en strøm av andre gode løpere etter ham, slik for eksempel Boysens karriere medførte. Årsaken er nok at Vebjørn Rodal trente så ekstremt hardt at de som prøvde hans prinsipper enten ble mer eller mindre ødelagt eller skremt. I så måte likner han mye på Australias store løper Herb Elliott (verdensrekord og OL-gull på 1500 meter.) Alle som prøvde å kopiere hans trening fikk lite til. Både Rodal og Elliott tilhører disse få individene med en suveren fysikk fra naturens side og en aktivitet i oppveksten som gjør at de tåler mer og hardere trening enn folk flest. Det å tåle trening er det viktigste elementet i begrepet talent. Marius Bakken som per i dag har norsk rekord på 3000 og 5000 meter med tidene 7,40 og 13,06 kan være eksponenten for moderne trening oppbygd etter vitenskapelige prinsipper. Laktatmålinger (måling av melkesyre), pulsklokke, tredemølle og høydetrening er ingredienser i Bakkens treningsprogrammer. Det skiller ham veldig fra min og tidligere tiders generasjoner av løpere. Vi hadde ikke pulsmålere, ikke laktatmålinger, og høydetrening drev vi kun foran OL i Mexico i 1968. Forskjellen er at tidligere tiders løpere fikk sine treningsmetoder fra personlige og andres erfaringer. Bakken og hans samti- dige får sine treningsmetoder basert på forsking. Han har i tillegg studert medisin, noe som ga ham et bra teoretisk fundament for å forstå trening. Marius Bakken var gjennom mange de samme fasene av sin trening som mange andre, fra 800 meter-løper til langdistanse. Han ble inspirert av kenyanske treningsprinsipper etter treningsopphold i landet. Her løp han mye i det som kalles terskelfart (løping rett under surhetsgrensen slik jeg forstår det). Progressiv langkjøring og lengre intervall drag litt under konkurransefart er typiske treningsformer for generell utholdenhet. For den spesifikke utholdenheten var det intervall trening i konkurransefart eller litt raskere. Marius Bakken er antakelig den norske løperen som har drevet de moderne treningsprinsipper lengst. Han samlede kilometerlengde per uke var mindre enn for eksempel Knut Kvalheim og Knut Børø sin. Vanligvis ser det ut til at Marius lå på 140 160 km/uke. Men han løp oftere hardere på langkjøring enn de to Knutene. Bakken sverget også til lange opphold i høyden 2000 2500 meter over havet. Henrik Ingebrigtsen som har utviklet seg til å bli den suverent beste 1500 meterløperen i Norge gjennom alle tider, har også en bakgrunn som langrennsløper. I likhet med Marius Bakken består Ingebrigtsens trening av de samme moderne prinsippene og hjelpemidlene (pulsmålere, tredemølle, laktatmålinger og høydetrening). Det er også mange andre likheter mellom de to løpernes trening. Mye løping rett under surhetsgrensen i kombinasjon intervall og langkjøring på harde dager og mer rolig langkjøring på rolige dager. Ingebrigtsen legger mer vekt på intervall for generell utholdenhet enn hans samtidige konkurrenter i andre land. Hans favorittøkt, har han sagt, er 10 12x1000 meter. For spesifikk utholdenhet løper han ofte repetisjoner av 300m i konkurransefart eller raskere. Men selv om Ingebrigtsen sier at han foretrekker intervall trening, er det grunn til å merke seg at mengdene han løper på disse treningene er ganske store. 10 12x1000 meter med jogg i pausen, oppvarming og nedjogging blir 15 kilometer eller mer totalt. Tar en så med at han trener to ganger hver dag, blir det et betydelig antall kilometere tilbakelagt, 160 kilometer eller mer i uka. Det ser ut til å være en vanlig treningsdose for mange internasjonale løpere i dag. Ingebrigtsens tid på 3000 meter (7.42) og seire i U23- EM på 5000 meter og 8 kilometer terrengløp tilsier at han trener ekstremt mye generell utholdenhet. Det er grunnlaget for gode tider på 1500 meter. Konklusjon De løperne som er omtalt i denne artikkelen har alle det til felles at de har trent mer, smartere og hardere enn sine samtidige. Det er også interessant å se hvor meget langrenn og skiløping har betydd for mange av de beste løperne i Norge. Vekslingen mellom løping og ski ser ut til å ha gitt norske løpere en god plattform med generell utholdenhet som igjen har gitt gode løpsresultater. Langdistanseløping (1500 meter og lengere) er en idrett der man i stor grad vet hva som gir gode resultater: God generell utholdenhet, stor spesifikk utholdenhet, energibesparende teknikk og stahet og viljestyrke. Alle disse egenskapene kan trenes opp, og trenes best opp ved å løpe mye og i variert fart. Vi ser en tendens i Norge og for så vidt i resten av Vest Europa og USA at de beste blir veldig gode og bedre enn tidligere tiders løpere, mens de nest beste sliter med å oppnå tider som var helt vanlige for mer enn 50 år siden. Hva kan dette skyldes? Jeg tror det har sin bakgrunn i liten fysisk aktivitet som barn og ungdom. Det påvirker igjen muligheten til å tåle hard mengdetrening over mange år seinere i livet. Slik trening er igjen nødvendig for å bli en god langdistanseløper. Dessuten er det en tendens i Norge til å lete etter snarveier og «the easy way out». Den finnes som kjent ikke. Trening og trening er eneste farbare vei. Fotnoter 1 Se artikkelen «Løpstrening en historisk oversikt» i Kondis 9/2010. Tilgjengelig online på www.kondis.no/getfile.php/1983774.1495.afadeadpaq/kondis10nr9_loping_diverse_lopstrening_en_historisk_oversikt_arne_kvalheim.pdf 2 Blant annet skal Steve Cram ha uttalt at «1500 is distance running». 3 Se i den forbindelse Bjarte Bogstads artikkel i dette nummeret av Årbok for friidrettshistorie. 4 Se også Arne Kvalheims artikkel i Kondis 5/2010, «Tjalve-trening for fire tiår siden». Tilgjengelig online på http://www.kondis.no/tjalve-trening-for-fire-tiaarsiden.4856455-140941.html 7

Frå 46 ned til 2 Utviklinga i breidda i norsk mellom- og langdistanseløping på bane 1968 2013 av Bjarte Bogstad Frå eit toppnivå på 1980-talet fall breidda i norsk mellom- og langdistanseløping dramatisk på 1990-talet, for så å stabilisere seg på eit lågt nivå frå ca. år 2000 og framover. Til dømes var det i 2006 berre 2 mann som løp på 3.50,0 eller betre på 1500 meter, medan det i 1988 var heile 46. I dei siste åra har heldigvis nivået tatt seg opp igjen (15 mann under 3.50 i 2013), og vi har fleire løparar på internasjonalt nivå enn vi har hatt på lang tid. I denne artikkelen vil eg presentere utviklinga i breidda i norsk mellom- og langdistanseløping gjennom heile perioden frå 1968 fram til i dag, for å få med både vekst, fall og eit lite comeback på slutten av perioden. Eg vil òg prøve å peike på nokre årsaker til utviklinga. For å gjere framstillinga meir levande, vil eg i tillegg til dei «tørre tala» om nivået i Norge på mellom- og langdistanse ta med ein del døme på kor god breidda var i den enkelte konkurranse og også på klubb/krets-nivå. Datagrunnlag Analysen bygger på Norgesstatistikkane slik dei er publisert i dei årlege utgåvene av Friidrettskalenderen (til og med sesongen 1999) og på friidrett.no. Berre År 1,54 3.54 15,00 1965 31 23 36 1966 28 29 utandørstider oppnådd 1967 av 26 norske 33 40stats- borgarar er tatt med. 1969 1.54,0 30 eller 26 46betre 1970 27 30 50 1968 24 31 51 1971 30 37 62 betyr alle som løp på 1.54,00 eller betre 1972 24 44 73 1973 32 38 85 elektronisk og 1.54,0 1974 eller 30 betre 56 manuelt. 93 1975 26 54 81 Eg har valt å sjå på følgjande 1976 33 øvingar: 57 84 800 1977 29 42 81 meter, 1500 meter 1978 og 5000 37 49 meter 101 for 1979 42 48 90 1980 53 42 70 menn senior, 800 meter, 1981 1500 61 47meter 86 og 1982 64 66 79 3000 meter for menn 1983 junior-20 63 70 og 84kvin- ner senior. 3000 meter 1985 er 71valt 85for menn 93 1984 70 73 92 1986 63 64 82 1987 64 76 88 junior og kvinner, fordi 1988 breidda 62 69 i 75 desse 1989 51 52 87 klassene er betre (og 1990meir 50 stabil) 59 enn 61 på 5000 meter, perioden sett under eitt. Ein del vil kanskje synest det er rart at 5000/3000 skal representere langdistanse i ein slik analyse. Til det er det å seie 2002 14 8 17 at 10000 vert altfor sjeldan løpt, og statistikkane for løp utanfor bane er nokså problematiske å bruke på grunn av usikre løypelengder, i alle fall bakover i tid. Det er likevel ingen tvil om at breidda i norsk maratonløping også har falt dramatisk. Resultatgrensene er valt slik at ein kunne hente tala rett ut frå «kvantumsoversik- 1966 11 22 25 tene» ein finn i friidrettskalenderen. 1967 14 Dei 1968 15 24 31 1969 10 23 22 er ikkje valt med tanke på at krava på dei 1970 13 18 25 1971 12 22 34 ulike distanse skal vere 1972 på 13 same 32 resultatnivå, 34 men 1.54,0 og 1974 3.54,0 17 er nokså 31 38 jam- 1973 12 25 37 1975 14 34 42 gode prestasjonar, det 1976 same 20 er 22 2.18,0 31 og 1977 20 35 41 1978 29 45 44 4.45,0. Som aldersgrense for junior vart 1979 34 44 42 1980 39 45 42 den gamle junioralderen 1981 34 på 45 20 år 39 valt, 1982 30 44 43 for å gjere det lettare 1983 å hente 37 36fram 43 data 1984 41 42 42 frå heile perioden. 1985 Då ein 36 svært 41 stor 40 del 1986 23 31 34 av kvinnene som 1987 løp under 25 27 resultatgrensene 29 1988 28 30 27 er juniorar, 1989 24 29 36 1990 har eg 24 ikkje 25 inkludert 27 1991 19 22 23 kvinner junior i analysen. 1992 16 20 26 1995 15 10 15 Ein grundigare analyse 1996 av 12 kva 14 sviktande 12 1997 12 10 10 1998 6 6 11 rekruttering kan ha hatt å seie, ved å sjå 1999 6 5 10 2000 7 5 8 på breidda ned til 13-års-klassen, 2.18 4,45 10,30 2001 9 5 7 ville 1965 0 0 5 2002 5 5 7 1966 3 0 0 kunne gi meir innsikt i kva som skjedde, 1967 8 0 0 1968 9 0 0 men eg har valt ikkje 1969 å gå 10så grundig 3 0 til 1970 10 7 0 verks. 1971 18 7 0 Breidda utvikling i tal 1979 76 48 45 Figur 1-3 viser utviklinga 1980 92i breidda 56 52 for 1981 94 63 50 menn senior, menn 1982 junior-20 79 61 og 51 kvinner senior, for dei tre distansane som 1983 99 73 60 1984 93 66 65 1985 95 71 65 1986 85 62 62 vart valde for kvar klasse. 1987 Biletet 93 63 er 76nokså 1988 89 79 77 samanfallande: Stigande 1989 trend 83 60 til 69 slutten 1990 63 46 46 av 1980-talet, bratt fall 1991 gjennom 52 47 1990-åra 46 1992 49 38 50 1993 43 28 45 og stabilisering på eit lågt nivå frå og med 1994 36 29 43 1995 24 27 34 år 2000, med ein 1996 26 24 30 fem liten auke dei siste 1997 33 26 23 åra. 1998 22 20 32 1999 25 21 29 2000 17 17 25 2001 20 17 22 2002 18 20 16 Antal norske løparar med 1.54/3.54/15.00 eller betre på 800/1500/5000m 100 90 80 70 60 50 40 30 20 10 0 1965 1970 1975 1980 1985 1990 1995 2000 2005 2010 Figur 1. Antal norske seniorløparar under resultat- 1991 1992 37 35 46 35 62 55 Norge 2007 Gular 1988 grensene Velde på 800 meter, 3.43.78 1500223,78 meter Talsnes og 5000 3.39.25meter, 219,25 1993 1994 26 24 33 24 42 29 Måkestad 3.45.26 frå 1968 og Brøndbo fram 3.46.60 til i dag. 225,26 Christensen 226,60 Økland 3.44.86 3.44.90 224,86 224,90 1995 30 23 37 Kvalheim 3.47.44 227,44 Meinseth 3.45.82 225,82 1996 17 16 35 Flo 3.48.19 228,19 Sandgrind 3.46.70 226,70 1997 26 20 33 Bergem 3.49.93 229,93 Nygaard 3.47.86 227,86 1998 16 24 31 Indredavik 3.52.03 232,03 Hansen 3.48.27 228,27 1999 24 17 22 Klevmo 3.53.32 233,32 Vestbøstad 3.48.71 228,71 2000 17 12 29 Dæhlin 3:53.47 233,47 Bogstad 3.51.13 231,13 2001 13 8 22 Tjelta 3:53.87 233,87 Høiaas 3.51.43 231,43 1965 Noko av framgongen på 1970-talet må tilskrivast overgangen frå grusbaner til fast dekke. Fana stadion fekk gummiasfalt i 1969. Det første tartandekket i Norge kom så på Bislett i 1971, det neste på Stovner i 1976. Deretter kom det fast dekke på store og små stader landet rundt i stort tempo. Alt i 1979 var det svært få (under 5 %) av årsbestenoteringane i dei aktuelle øvingane som var oppnådde på 8 1.56 4.02 8.55 1993 13 16 22 1994 15 8 11 1972 19 13 6 1973 23 18 8 1974 33 17 10 1975 40 20 16 1976 45 28 19 1977 56 28 29 1978 81 44 30 1,54 3.54 15,00 50 45 40 35 30 25 20 15 10 5 0 Antal norske juniorløparar med 1.56/4.02/8.55 eller betre på 800/1500/3000 1968 1973 1978 1983 1988 1993 1998 2003 2008 2013 Figur 2. Antal norske juniorløparar under resultatgrensene på 800 meter, 1500 meter og 3000 meter, frå 1968 og fram til i dag. 100 90 80 70 60 50 40 30 20 10 0 Antal norske dameløparar under 2.18/4.45/10.30 1969 1974 1979 1984 1989 1994 1999 2004 2009 Figur 3. Antal norske dameløparar under resultatgrensene på 800 meter, 1500 meter og 3000 meter, frå 1968 og fram til i dag. grusbaner. Ved slutten av 1982-sesongen var det 29 baner med tartandekke pluss 3 baner med gummiasfalt her i landet. Kor mykje raskare ein spring på kunstdekke enn på grus, har vore omdiskutert, eit tal på 1 sekund per runde har vore nemnt. Personleg trur eg nok at skilnaden mellom kunstdekke og ei godt preparert grusbane er mindre enn det. Men ein må jo ta omsyn til at vêrtilhøva her i landet, spesielt i dei meir nedbørsrike områda, gjorde at det i «grus-epoken» i løpet av sesongen vart ein del løp med nokså trøsteslause baneforhold. For menn ser vi at 5000-nivået stagnerte i nokre år då det framleis var framgang på 800 meter og 1500 meter. Ei mogleg forklaring kan vere at det etterkvart vart fleire løp utanfor bane, slik at det vart ein mindre del av langdistanseløparane som prøvde seg på baneløp. Damene fekk seinare lov til å løpe langt, slik at auken i breidde på 1970-og 1980-talet er mykje sterkare for kvinner enn for menn. 1.56 4.02 8.55 2.18 4,45 10,30

4.02 22 24 23 18 22 32 25 31 34 22 35 45 44 45 45 44 36 42 41 31 27 30 29 25 22 20 16 8 10 14 10 6 5 5 5 80 70 60 50 40 30 20 10 90 80 70 60 50 40 30 20 10 0 0 1968 51 31 Trendane på juniornivå og seniornivå 1969 46 for 22 1970 50 25 menn er nokså samanfallande, 1971 i 62 nokre, 34 1972 73 34 men ikkje alle, høve ser ein at 1973endringane 85 37 1974 93 38 1975 81 42 kjem først på juniornivå og 1976 så litt seinare 84 31 1977 81 41 på seniornivå (figur 4-6). 1978 101 44 1979 90 42 1980 70 42 1981 86 39 Senior- og junior- nivå på 800m for menn 1982 79 43 1983 84 43 1984 92 42 1985 93 40 1986 82 34 1987 88 29 1988 75 27 1989 87 36 1990 61 27 1991 62 23 1992 55 26 1993 42 22 1994 29 11 Senior 1.54 1995 37 15 1996 35 12 1997 33 Junior 10 1.56 1998 31 11 1999 22 10 2000 29 8 2001 22 7 2002 17 7 2008 2013 1968 1973 1978 1983 1988 1993 1998 2003 Figur 4. Samanlikning i utviklinga i nivået på 800 meter for menn senior og menn junior. Senior- og junior- nivå på 1500m for menn 1968 1973 1978 1983 1988 1993 1998 2003 2008 2013 År Senior 15.00 Junior 8.55 36 1965 1966 40 25 1967 40 Figur 5. Samanlikning i utviklinga i nivået på 1500 meter for menn senior og menn junior. Senior 3.54 Junior 4.02 100 90 80 70 60 50 40 30 20 10 0 Hårda bud Her er artikkelforfatteren under NM 1994, der han tok bronse med 8.56,09. Like bak Bogstad her ligger Anders Aukland, som tok sølv med 8.53,25. Mesterskapets vinner, Jim Svenøy som løp på 8.47,83, ligger foran løperne på bildet. Foto: Mette Møller, Dagbladet Seniornivå på 5000m for menn mot juniornivå på 3000m for menn 1968 1973 1978 1983 1988 1993 1998 2003 2008 2013 Figur 6. Samanlikning i utviklinga i nivået på 5000 meter for menn senior og 3000 m for menn junior. Korleis ga denne breidda seg så utslag i den enkelte konkurranse og i klubbar og kretsar? Det var mange om beinet, tøft nivå og alltid nokon å kjempe jamt med unntatt for dei aller beste. Lesaren får bere over med at det i stor grad er vestlandske døme frå herresida, til dels frå eigen klubb (Gular) eg trekkjer fram. Eg (og sikkert ein del andre på min alder) har fortalt nokre av desse historiene om den store breidda i «gode gamle dagar» ein del gonger, så eg følte for å få skrive noko av dette ned samla. Når det gjeld nivået i enkeltkonkurransar, så kan vi jo starte med NM: I 1989 vart Per Hermund Høgheim slått ut på 1.51,24 i forsøket på 800 meter under NM i Stjørdal, og same år vart Erik Lodding slått ut i forsøket på 1500 meter under NM i Stjørdal med 3.47,39, ein pers 9 Senior 15.00 Junior 8.55 som vart ståande. Eirik Hansen løp 5000 meter på 13.39,20 på Byrkjelo utan å få medalje, og Anders Røssevold vart nr. 11 på 3000 meter hinder i Stjørdal med persen sin på 8.58,97. I Steinkjer i 1978 vart Bjarne Huseklepp nr. 15 på 10 000 meter med 29.46,5, trass i at han og fleire andre stoppa opp ein runde for tidleg på grunn av kluss med rundeteljinga. Denne tida står framleis som pers og kretsrekord for Sogn og Fjordane. Junior(20)-NM i Steinkjer i 1985 var heller ikkje for pingler på 1500 meter vart Rune Johansen slått ut i forsøket med 3.55,36 mens Terje Johnsen og Helge Drange delte 6.plassen i finalen med 3.50,86. På damesida kan ein nemne at Mette Berger vart slått ut i forsøket på 800 meter i NM i Sandnes 1986 med 2.08,80, og at Randi Larsen ikkje kom til finalen under junior(20)-nm på Lillehammer 1987 trass i at ho løp på 4.38,01 i forsøket. Den tida hadde vore god nok til medalje i senior-nm i 2008! Stafett-NM bydde også på tøffe tak Heimdal løp 4x1500 meter på 15.20,10 (3.50,025 i snitt) under stafett-nm i Trondheim i 1987, men måtte nøye seg med 4.plass, og i 1976 tok Gular dobbelt på 4x1500 meter med 15.29,4 og 15.30,6, altså eit snitt på 3:52.5 for 8 stafettløparar frå same klubb på same dag! I 1984 løp 15 lag under 15.55 på NM 4x1500 meter på Voss i perioden 1995-2008 var det ingen(!) norske lag som løp under denne tida. På 4x800 meter for kvinner var det

også høgt nivå på Voss i 1984 Haugesunds 8.57,39 (2.14,35 i snitt) heldt berre til 5.plass, medan det etter 1993 ikkje er nokon lag som har løpt så fort. Det var «hårda bud» i kretsmeisterskapa rundt om kring også i 1985 gjekk til dømes 6.plassen på 800-KM for senior i Hordaland på 1.51,9 (Knut Forthun, pers det også) Gular tok 6-dobbelt på 800 denne augustdagen på Voss. Junior(20)- KM i same krets same år må ein vel seie var endå råare Helge Drange i dag meir kjend som klimaforskar måtte nøye seg med 5.plass på 800 meter sjølv om han kom i mål på pene 1.52,78. Ingen av desse 5 juniorane var blant dei 6 beste i senior-km det året. 1500-KM for gutar 16 år i Hordaland i 1978 må og nemnast, 4.00,1 av Petter Kleppe heldt berre til bronse. Jakta på NM-krava, som for menn senior på det hardaste var på 1.52,00, 3.50,00 og 14.25,00, kunne også vere ei tøff utfordring. I 1988 var Håkon Vestbøstad like ved kravet (1.52,1) under eit stemne på Torvastad. Fristen for å klare kravet nærma seg, så han tok turen til Bislett neste dag og sneik seg under kravet med 3.49,89 som heldt til siger i B-heatet. Dette nasjonale stemnet (21.7.1988) må vel ha vore eit av dei beste her i landet nokon gong når ein ser på breidda 12. plass i A-heatet med 3.48,92, siger i C- heatet på 3.54,68 og 11.plass i D-heatet med 4.02,94. Håkon tok nokre veker seinare 5.plass på 1500 meter i NM på Byrkjelo. Det fanst også fram til midt på 1990-talet eit B-NM for dei som ikkje var kvalifiserte til hovud-nm. Det vart ikkje notert offisielle meisterskapsrekordar der, men eg veit at det i alle fall har vore løpt såpass fort som 1.52,56 (800 meter-1992), 3.51,4 (1500 meter-1976), 14.30,36 (5000 meter 1987), 30.00,32 (10 000 meter-1985) og 8.56,23 (3000 meter hinder- 1984) under dette stemnet. I 1984 var det fem løparar (forfattaren inkludert) som løp under det dåverande NM-kravet på hinder (9.12,0) under B-NM på Bislett, der det faktisk var to heat på distansen. Klubbnivået kunne også vere tøft i 1985 var gjennomsnittet for dei ti beste i Gular på 800 1.51,289, og i 1988 var det på 1500 meter i same klubb 3.46,893. Dette kan vere «norske rekordar» for topp-10 snitt i ein klubb i eit år, men både BUL og Tjalve har jo i periodar hatt liknande breidde på mellomdistanse. Klubbstatistikarane der får ta utfordringa og sjekke om det er norske «klubb-breidde-rekordar»! Til samanlikning var tilsvarande tal for Norge i 2008 1.51,940 og 3.49,329. Personleg har det jo gitt litt grunn til ettertanke at eg var nr. 9 på Gular-statistikken på 1500 meter nettopp i 1988 med 3.51,13 (oppnådd i B-heatet i stemnet i juli 1988 som er omtalt over) og nr. 9 på Norgesstatistikken i 1999 med 3.50,07. Løping var populært over heile landet dei 46 løparane som hadde 3.50,0 eller betre på 1500 meter i 1988 kom frå 25 klubbar i 13 fylke Gular var den klubben som hadde flest (8). Til samanlikning var det i Norge i sesongen 2013 33 mann som løp under 4.00,0, medan det i enkelte år på midten av 1980-talet nok var over 150 mann under denne grensa i enkelte sesongar (så djupe statistikkar er ikkje publisert, slik at det eksakte talet ikkje er kjent). Det å kome under 4.00 var eit mål som appellerte til mange i alle fall på 80-talet, og nærast eit krav for å vere «ein av gutta» i mellomdistansemiljøa. Kvifor er det ikkje slik i dag medan det framleis er attraktivt til dømes å klare merket i Birkebeineren? Kvifor? Noko av den trenden ein har sett kan nok tilskrivast at barn og ungdom generelt er i dårlegare form, noko mange studiar har vist. Friidretten sett under eitt har det vore tilbakegong i breidda i dei fleste øvingar unntatt sprint. Konkurranse med andre idrettar, spesielt ballidrettar, og lite friidrett (og andre konkurranseidrettar) i skulen er også faktorar som kan ha spela inn her. Det er likevel merkeleg at samanbrotet skjedde så brått. Det har vore ein nedgang også i dei andre nordiske landa, og det ville vere interessant å sjå om nedgangen kom på same tid i der. Då nivået først tok til å gå nedover, kom ein inn i ein vond sirkel både med stemnetilbodet (færre stemne og færre felt med god fart) og treningsmiljø. Før fanst det fleire seniorstemne i helgane, med god deltaking, på mange kantar av landet, slik som Frank Shorter Games på Sørlandet, nasjonale stemne på Voss og i Odda (18 mann under 1.55,0 på nasjonalt stemne i Odda 31. mai 1987!), Fosenlekene, Beialekene (Nesbyen) og kva dei no heitte alle saman. Gatestafettar vart det også arrangert land og strand rundt, no er det ikkje mange slike att, i alle fall ikkje for seniorklassen. Alt i 1991 vart nedgangen i breidde kommentert i føreordet i den årlege statistikkboka Friidrettskalenderen og trenden hadde nok blitt observert fleire år før det, spesielt for menn junior og kvinner. Varselropa frå norske friidretts-statistikarar, til dømes i føreordet i Friidrettskalenderen og i dei årlege rankingane publisert i bladet Friidrett, vart sterkare og klårare utover på 1990-talet. På same tid var byrjinga og midten av 1990-talet ein gullalder for norsk friidrett, der ein plukka medaljar i internasjonale meisterskap som aldri før, og vi hadde gode einarar i svært mange øvingar. Herrelaget rykka opp i superligaen i E-cupen då dei vann 1. divisjon på heimebane i 1996, og det var ikkje mykje som mangla på at ein klarte å klore seg fast på dette høgaste nivået året etter. Sjølv om forbundet nok sette inn tiltak for å betre rekrutteringa, ligg det nær å trekke følgjande konklusjon: Den norske friidrettssuksessen på 1990-talet gjorde at ein tok rekrutteringssvikten mindre alvorleg enn ein ville ha gjort utan slik suksess. Det verkar lite truleg at endring i treningsmetodar har hatt stor innverknad på utviklinga. Grunnleggande kunnskapar om mellom- og langdistansetrening var det mange, både aktive og trenarar, som skaffa seg på 1960-, 1970- og 1980- talet (og før, for den del) 1. Og dei kunnskapane forsvann ikkje over natta. Sterkt toppnivå no men kva med breidda? Første versjon av denne artikkelen vart skriven i 2008, som var ei dårleg tid for norsk mellom- og langdistanse, spesielt på seniornivå for menn. Ingen løp under 1.50 på 800 meter i 2008, sist det skjedde var i 1962, og på 5000 var det ingen under 14.00 verken i 2007 eller 2008, sist det skjedde før 2007 var i 1966! På damesida hadde Karoline Bjerkeli Grøvdal med fleire alt i 2008 markert seg både på junior- og seniornivå. I løpet av dei fem siste åra har Henrik Ingebrigtsen, Sindre Buraas, Thomas Roth & Co erkeleg sett norsk mellom- og langdistanse også for menn på kartet, med EMgull og norske 1500-rekordar på Henrik og mange finaleplassar både i OL, VM og EM. På damesida har Ingvill Måkestad Bovim og Karoline vore frontfigurane, med norsk 800 meter-rekord på Ingvill og fleire finaleplassar i meisterskap. Som figurane viser, har breidda også tatt seg opp, og er no om lag på same nivå som tidleg på 1990-talet. Det er likevel langt igjen til den store breidda vi hadde på 1980-talet, og det er vel tvilsamt om ein nokon gong kjem tilbake til ei slik breidde. Men vi gler oss stort over dei mange toppane vi har no! Fotnoter 1 Se òg artikkelen til Arne Kvalheim i dette nummeret av Årbok for friidrettshistorie. 10

LAGLØPEREN Et portrett av Abel Østerberg av Morten Haave Abel Østerberg (født 26. mai 1935) var en av Norges bedre mellomdistanseløpere på slutten av 1950-tallet. Som Ullern-gutt gikk han til BUL og var med på flere seire i Holmenkollstafettens eliteklasse. Han hadde perser på 1.55,4 og 3.58,9 satt så langt tilbake som i 1958. Av uforståelige grunner er Østerberg ikke nevnt i BULs nyeste historiebok. 1 I denne artikkelen ønsker jeg derfor å gi et portrett av denne tidligere mellomdistanseløperen som også er en mangfoldig mann utenfor banen. Til dels er meningen rett og slett å dekke et hull i friidrettshistorien, men også å fortelle noe av generell interesse om hvordan trening og konkurranse kunne arte seg for en mellomdistanseløper for over femti år siden. 2 Vi skal stifte bekjentskap med en løper som ikke var så mye inne i treningsmiljøet, men likevel oppnådde mye gjennom en rekke tilfeldigheter og hendelser, som et morsomt hareløp på Bislett for gull- og sølvvinnerne fra EM i 1958. I Ullern sogn var det flere idrettsklubber. De første friidrettsklubbene var Lilleaker Idrettsforening (stifta 1913, og het Fagforeningenes IL Lysaker fram til 1924) og Bestum Idrettsforening (stifta 1914). Trening var det mulig å gjennomføre på Ullern idrettsplass, som i dag er forbeholdt fotball og bandy. Fra 1920-tallet hadde Norge en periode der arbeiderne hadde sine egne idrettslag, og man fikk arbeideridrettslaget Fagforeningenes IL Lilleaker fra 1927. Det gikk inn i Lilleaker IF i 1936 på betingelse av at den nye klubben opprettholdt medlemskap i Arbeidernes Idrettsforbund. Bestum holdt seg utafor arbeideridretten, og det var mest naturlig da Lilleaker rett og slett var et arbeiderstrøk, mens Bestum var det ikke. I 1946 skjedde sammenslåinga mellom Lilleaker IF og en annen lokal klubb, Ullern Skiklubb. Navnet var Lilleaker og Ullern Idrettslag i en kort periode, før navnet blei fastsatt til Idrettslaget Liull i samme år. Fra 1971 var navnet det vi kjenner fra i dag, Ullern Idrettsforening (etter en sammenslåing mellom Liull, Bestum og Lilleaker Turnforening). 4 Lilleaker og Liull Abel Østerberg tar meg imot en varm julidag i en flott leilighet, der han bor sammen med kona på Ullernåsen. Med oppvekst i Lilleakerveien har han med andre ord ikke flyttet langt gjennom livet, men opplevd mye har han. Han tar meg med inn i et arbeidsrom; og kommenterer at han fortsatt er yrkesaktiv som revisor. I en skuff finnes det en del medaljer fra forskjellige stevner. Medaljene er gjenstander som både forteller historier i seg selv, som assisterer hukommelsen og som vi i neste omgang kan bruke til å nøste opp våre minner. Og med disse medaljene foran seg er det ikke lite Abel kan fortelle om sin karriere. Abels tid i Idrettslaget Liull var barndommens tid. Og rett skal være rett; klubben drev ikke med friidrett først og fremst. Viktigst var fotball om sommeren og ski om vinteren. Da var det ikke snakk om innendørsanlegg, så det ble til at man varierte aktivitetene. De lokale idrettsforbildene, for unge gutter som Abel, var da også preget av allsidighet. Det lokale, store forbildet var Storm Pedersen, som både var god i friidrett og deltok i Holmenkollens hopprenn. Broren Erling Pedersen vant for øvrig uttaking til OL i 1928 på 5000 meter, men ble ikke påmeldt. 3 Begge disse var riktignok mye eldre enn Abel, men allsidighetsidealet var den samme. Østerberg deltok, som alle guttene på Lilleaker, i hopprenn og prøvde også kombinert. Han ble blant annet nummer to i Ullernrennet ved en anledning. Bandy foregikk i Bestum IF, både en litt finere sport og en finere klubb. Rundt OL i 1952, da ishockey ble introdusert for den store befolkning og vant mange fans i Norges land, dannet guttene i tillegg et ishockeylag. Friidretten på Lilleaker på 1940-tallet foregikk stort sett uten mye om og men: Gutter som hadde lyst til å kappløpe, gjorde det. Løpinga var fullstendig lystbetont, og de løp de distansene de følte at de mestret best. Det gjaldt jo å hevde seg i gjengen... Noen systematisk trening var det ikke snakk om, enn så lenge. Dessuten skjedde løpinga stort sett i forbindelse med fotballspill, som gjerne foregikk i en av to parker på Lilleaker. 5 Men det å velge fotball som sin sport passet ikke for alle. Fotballen hadde jo sitt miljø, og spillerne sin spesielle væremåte. Abel hadde lyst til å prøve noe annet, noe mange gutter i tenårene som begynner på friidrett sikkert kan kjenne seg igjen i. Da han var 15-16 år ble han dratt inn i noe mer seriøs friidrettstrening av en Bestum-hekkeløper. Når det gjaldt stevnedeltakelse, og hvilke stevner man da valgte seg ut, var det fortsatt litt tilfeldig, og litt avhengig av hva det ble snakket om. Men da han begynte på gymnaset på Ullern bød en mulighet seg. Skolen stilte opp på det som den gang het landsidrettsstevnet for høyere skoler, med Abel som en av representantene. I 1953 foregikk stevnet i Bergen. Her ble Abel nummer tre på 1500 meter med tida 4.19,2. 6 Et lite gjennombrudd som pirret motivasjonen? Samme år klarte dessuten Bestum IF å stille et lag i Holmenkollstafetten. Laget var helt grønne amatører, forklarer Abel smilende, og det var for eksempel ingen som tenkte på å kjøre gjennom noe testløp på sin etappe. Men laget maktet en bronsemedalje i juniorklassen, og Abel løp etappen Slemdal-Besserud. Den første av medaljene i Abels skuff har dermed fått sin historie forklart. 11 Det var ikke det at testing og spesifikk trening til evenementer som Holmenkollstafetten ikke var funnet opp ennå. Vi vet at en klubb som BUL drev vekslingstrening allerede i stafettens første tiår, i 1920-årene. 7 Det var da også denne klubben Abel etter hvert valgte å trene med, vel å merke etter å ha gjort en siste innsats for sine lokale klubber. Resultater fra Akershusmesterskapet i terrengløp. Aftenposten 21. april 1955. Fra Liull til BUL Første gangen vi finner Abel i nasjonal friidrettsstatistikk for senior er i 1954 da han som nittenåring hadde tida 4.41,7 på 1500 meter hinder. Dette for Bestum IF. 8 Som man ser av faksimilen fra Aftenposten, ble det også et Akershusmesterskap i terrengløp for junior. Nå for Liull, ifølge avisa. Vi legger merke til deltakeren Knut Stunner fra Bærum, som er en legendarisk fotballdommer med Guinness-rekord i antall dømte matcher. Vi legger også merke til at mange av klubbene ikke har aktiv friidrett i dag; Bækkelaget og Koll er dog oppegående. Friidretten hadde heller ingen framtid på lengre sikt i Ullern i dag har byde-

len ingen klubber eller anlegg. Abel, som tok artium på gymnaset i 1954 og begynte å jobbe i Akers Sparebank, fikk derimot et avgjørende tips. På jobben møtte han i 1955 en person som var aktiv dommer i BUL, og som anbefalte klubbens løpsmiljø. BUL satset hardt på løp og stafett, særlig Holmenkollstafetten. Abel valgte å ta en overgang, og kom fort inn på det som den gang het a-laget. De vant sin klasse i Holmenkollstafetten i 1956 og 1957. A-klassen må her ikke forveksles med eliteklassen, det tilsvarer snarere dagens seniorklasse. Holmenkollstafettens eliteklasse var den gang eksklusiv, og BUL stilte som ett av en håndfull norske lag med elitelag. I 1956 hadde Abel også flere gode tider individuelt, med 52,7 på 400 meter BULs seierherrer i Holmenkollstafetten i 1959. Abel Østerberg er nummer tre fra høyre i andre rekke. Ellers kjenner vel de fleste igjen Thor Helland i midten foran. og Ulf Bertil Lundh, og slik gikk det også. Ødegaard nådde ikke helt målet sitt, med en fjerdeplass, mens Abel Østerberg endte på sjetteplass og var fornøyd med det. Han tangerte til og med sin dagsferske pers i finaleløpet, og det altså etter en hel runde som hare. Ikke nødvendigvis så lett å gjøre treffsikker research når vårt intervjuobjekt feilaktig er kalt Habel Osterberg i bildeteksten. Dette er BULs a-lag som vant sin klasse i Holmenkollstafetten 1957. i Øvre Årdal og 1.58,8 på 800 meter i Fredrikstad. 9 Han forbedret seg gradvis på 800 meter, og året etter var han nede på 1.56,6 minutter i Sarpsborg. 10 At nivået i BUL var høyt, trer klart fram av at han med en såpass god tid hadde fem stykker fra klubben foran seg på nasjonal årsstatistikk. 11 Det prestisjefulle elitelaget i Holmenkollstafetten kom Abel inn på i 1958, etter å ha stilt opp i et uttaksløp og vunnet det. Han fikk etappen Besserud-Holmendammen. Nå i ettertid kan han fortelle at etappen var litt lang, ettersom han hadde 800-meter-løperens kjapphet i beina (etter hukommelsen var sprintpersene 11,7 på 100, 23,2 på 200 og 53,7 på 400 men dette er litt usikkert, jamfør blant annet nevnte 400 meter-oppføring på 52,7). Men han løp etappen, tapte i hvert fall ikke plasseringen til konkurrenten Tjalve med Svein Oseid, og vekslet som nummer én. Til slutt ble det likevel sølv på laget hans denne gangen. Sølv ble det ikke i 1959, for da hentet laget gull! Den friidrettsglade avisa Aftenposten fortalte i den sammenheng: BUL s seier var ventet av flere enn oss. Men ingen hadde drømt om at den skulle bli så til de grader suveren. Abel hadde trettende etappe og løp på 1.45 minutter, 12 etter også å ha vist veldig lovende takter i et prøveløp. BUL vant også den prestisjefulle Svenska Dagbladets stafett det året, en stafett de også hadde vunnet i 1956. Dette var også midt i Abels beste periode på selve friidrettsbanen. Han satte perser på sine to hoveddistanser i 1958; 1.55,4 på 800 meter og 3.58,9 på 1500 meter. Sistnevnte tid oppnådde han på Bislett i september, persen på to runder kom i norgesmesterskapet i Trondheim. Abel satte først pers i forsøket, et løp han kommenterer med at jeg klarte å krongle meg fram til finale. Ledelsen i BUL ønsket da å satse på klubbens sterkeste kort i finalen, Erling Ødegaard. Ja, svarte Abel da, å være hare for Ødegaard var helt greit, han hadde ingen ytterligere ambisjoner. Ødegaard var riktignok bare nummer 12 på norgesstatistikken det året, men hadde en viss sjanse på bronse. Gull og sølv måtte nesten gå til de to suverene løperne det året; Audun Boysen 12 Samme måned (august 1958) fikk Abel oppleve noe morsomt. Kanskje kom det av innsatsen som hare i NM. Det hadde vært EM i Stockholm, hvor briten Michael Rawson vant 800 foran Audun Boysen. Løpet var omspunnet av et svare styr, først med diskvalifikasjon av Rawson, deretter gjeninnsetting på resultatlista slik at gullet endte i Storbritannia. Kun få dager etter EM var det invitert til et revansjeløp som en del av Oslolekene på Bislett den 25. august. Dette kan vel sammenliknes med om Andreas Thorkildsen og Tero Pitkämäki i sine glansdager hadde møttes på Bislett i et vanlig stevne utenom Diamond League. Abel forteller at Boysen, som han ellers ikke hadde spesiell kontakt med, kom opp på sida av ham under oppvarminga før stevnet og spurte; vil du være hare? Dette måtte jo Abel takke ja til. Og i avisarkivet leser vi: Abel Österberg skjøt ut fra start som hare i det plaskende regnværet. Det øvrige felt var imidlertid ikke nevneverdig interessert i tempo, og lot Österberg løpe langt foran. 13 Abel hadde blitt spurt av Boysen om å åpne på 55 sekunder, og gjorde det en god prestasjon ettersom hans vanlige nivå den gangen lå rundt 54 sekunder. Boysen skulle etter planen ha fulgt haren, men la seg i stedet bak, forteller Abel, og Rawson vant derfor også dette løpet. Abel ledet derfor til 550 meters passering, og kom i mål inn et stykke bak de andre på sjetteplass regelen var at haren måtte fullføre løpet. Abel forteller også om et annet, artig løp. Det var første gangen han løp mot Thor Helland. Vi finner Thor på årsstatistikken 1958 løpende for IL Trio Fauske, og Abel møtte ham altså første gang i et stevne på Bislett det året. Det var i

B-finalen i et stevne der ei rekke utøvere fra Australia og New Zealand var invitert. A-heatet ble vunnet av Herb Elliott på 3.37,4 foran Murray Halberg på 3.38,8. 14 Abel husker at han dro B-finalefeltet på nest siste langside, noe som pleide å bety seier på grunn av hans gode spurtegenskaper. Men denne gangen kom Helland fra ingenting, som Abel sier og vant løpet. BUL-historikken sier: Etter eit nokså rotete løp, der Helland vel hadde alle moglege posisjonar undervegs, vann han til slutt [...] Denne sigeren vart ein slags portopnar for Helland. 15 Helland ble etter hvert legendarisk i BUL og vant sin første seier i Holmenkollstafetten allerede i 1959, jamfør lagbildet ovenfor. Han var med i OL i 1964 og har seinere vært trener i alle år. Nye gjøremål for Abel Abel vant altså Holmenkollstafetten i 1959, men hans beste tid på bane den sommeren var 1.56,8. Karrieren var litt på hell. Et år på handelsgymnaset hadde ført til mindre trening, og fra 1958 til 1961 gjennomgikk han revisorstudier som tok mye tid. Skrivebordsskuffens siste medalje fra Holmenkollstafetten stammer fra 1961, og er litt vanskeligere å gjøre rede for etter hukommelsen, men det må ha vært i en klasse under elitenivå, mener han. Det siste friidrettsresultatet som dukker opp i Aftenpostens arkiver, er fra bedriftsidrett for sin arbeidsplass store deler av livet, Christiania Spigerverk. 16 Etter å ha drevet i revisorfaget fram mot 1970, ble Abel nemlig økonom her; seinere økonomisjef for et av bedriftens underselskap. Han var så økonomisjef i Kværner fram til 1992, da han startet egen revisorvirksomhet. Han er som sagt virksom innen dette yrket fortsatt, godt over den vanlige pensjonsalderen. Han får med seg friidrett når det vises på tv, men noen administrative verv i idretten ble det aldri. Han tok seg for det første ikke tid, med studier og etter hvert jobb, kone og barn. Han var heller ikke nok med i miljøet, nevner han. Han kom inn i BUL etter å ha fylt 20 år, og selv om han fikk endel år i klubben trente han ofte på egenhånd. I karrieren sett under ett ble det rett og slett lite organisert trening. Noe som selvfølgelig setter prestasjonene i et desto bedre lys: respektable perser, sjetteplass i et NM, gull i Holmenkollstafetten, gull i Svenska Dagbladets stafett og oppdrag som hare for nummer 1 og 2 fra 1958-EM! Troen et viktig aspekt ved livet Abel oppnådde forholdsvis selv om mange var bedre 800 meter-løpere enn ham, en håndfull løpere i BUL aleine. Som sagt har han alltid kombinert idretten med mange andre ting, ikke minst et langt og aktivt liv som pinsevenn. Kombinasjonen var ikke veldig vanlig i det miljøet. Da han i sin tid gikk på søndagsskole, var han den eneste som hadde med seg idrettsutstyr et par hoppski som han dog lot stå på gangen. Pinsemenighetene, hvor han ble innført av foreldrene, som tok ham med i pinsemenigheten Filadelfia inne i byen allerede fra 3-4 års alder, dyrker imidlertid andre interesser som sang og musikk. Abel ble med i Filadelfias guttemusikkorps på kornett i 1948, og holdt det gående helt fram til 2005! Hvorfor han var aktiv kristen, var noe han fikk undrende spørsmål om i skoletida, medgir han. Ikke desto mindre har han opplevd å fått bekrefte sin tro mange ganger gjennom livets løp det har betydd alt, forsikrer han. Blant annet ved den anledning han fant sin framtidige kone i miljøet. Som pensjonist har det også blitt tid til flere engasjementer enn da han var yrkesaktiv, og ett av dem er i Kristelig Folkeparti. Han meldte seg inn med en tanke om at mange har lett for å klage på politikerne uten å gjøre noe med det. Han kom forholdsvis raskt med i lokallagsstyret, og da jeg intervjuet ham var han travel med å forberede kommunevalgkampen 2011. Han var nummer 2 på valglista til Ullern bydelsutvalg, men med en veldig H-dominans i bydelen nådde ikke KrF helt opp den gangen. Abel forteller også engasjert om Foreningen Origo, som mener at evolusjonsteorien ikke er tilstrekkelig og må kombineres med det de kaller intelligent design. 17 Ellers er han aktiv i en reise-gruppe med venner, som kom til etter at en kamerat med eventyrer-tendenser inviterte dem med til Israel. Da jeg intervjuet ham hadde reisegruppa nyss besøkt Aserbajdsjan. Abel har mye varmt å fortelle om støttearbeidet blant den aserbajdsjanske kristne minoriteten udinerne (i Midtøsten og Kaukasus har det tradisjonelt vært et veldig mangfold av religioner). Gruppas etno-historie ble i sin tid gransket av Thor Heyerdahl, og av denne grunn finner man en Heyerdahlstatue i landsbyen Nij nord i Aserbajdsjan. En annen livslang interesse er fisking. Han vokste opp ved Lysakerelva, og vet om gode fiskeplasser både her og andre steder. Gjennom denne interessen bruken av elva fikk han kjennskap til en verneorganisasjon kalt Lysakervassdragets Venner, hvor han var med i styret i 4-5 år fram til 2012. Det var her undertegnede møtte Abel, og fikk kjennskap til hans friidrettsmeritter. 18 Nær sagt selvfølgelig er han fortsatt litt aktiv som foreningens revisor. Det er ingen tvil om at Abel Ole Østerberg, en mangfoldig 78-åring med mange gode meritter og mye interessant å fortelle, fortjener sin plass i friidrettshistorien. Takk til Abel Østerberg for intervjuet og for gjennomlesing i etterkant. Fotnoter 1 Almenningen, Olaf (red., 2013). Hundre års idrettsliv. Idrottslaget i Bondeungdomslaget Oslo 1913 2013. Oslo: Det Norske Samlaget 2 Artikkelen er basert på et intervju med Abel 9. juli 2011, med mindre andre kilder er spesifiserte. 3 Krogstad, Morten W. (red., 2009). Ullern Idrettsforening 100 år, s. 42, 47 4 Krogstad, Morten W. (red., 2009). Ullern Idrettsforening 100 år. 5 Den ene parken finnes delvis fortsatt ved Lilleaker trikkestoppested. Den andre lå noe nærmere CC Vest og Lilleaker gamle skole. 6 http://www.friidrett.no/stevner/statistikk/arsstatistikk/documents/gj/gutter18-1953.pdf 7 Almenningen, Olaf (red., 2013). Hundre års idrettsliv. Idrottslaget i Bondeungdomslaget Oslo 1913 2013, s. 320 8 http://www.friidrett.no/stevner/statistikk/arsstatistikk/documents/m1954.pdf 9 http://www.friidrett.no/stevner/statistikk/arsstatistikk/documents/m1956.pdf 10 http://www.friidrett.no/stevner/statistikk/arsstatistikk/documents/m1957.pdf 11 I 2012 klarte kun Tjalve dette, der nummer seks i klubben løp på 1.55,94. 12 Helland vendte løpet for BUL Ødegaard og Nygaard avgjorde det av Jafr. i Aftenposten 11.5.1959 s. 12 13 Rawson vant returmøte på fotofinish-avgjørelse av Jafr. i Aftenposten 26.8.1958 s. 10. For øvrig kan vi legge til at Unn Thorvaldsen fra Fossum satte norsk spydrekord i stevnet. 14 I slik konkurranse må Arne Hamarsland finne seg i å bli henvist til fotnoten med sin nordiske rekord på 3.39,8 satt i samme heat. Arne Hammarsland løp 1500 meter på 3.39.8 av NTB i Hamar Arbeiderblad 6.9.1958 s. 2. For mer om Hamarsland, se Arne Kvalheims artikkel i dette nummeret. 15 Almenningen, Olaf (red., 2013). Hundre års idrettsliv. Idrottslaget i Bondeungdomslaget Oslo 1913 2013, s. 212 16 Damene og kasterne best i Bergens Privatbanks stevne i Aftenposten 30.8.1971 s. 8 17 Fra hjemmesiden origonorge.no: Utgangspunktet for Origos arbeid er troen på at universet, naturen og livet er designet, og en overbevisning om at dette synspunkt har mange etiske og filosofiske konsekvenser. 18 Etter at Abel gikk ut av styret i 2012 og jeg i 2013, kom en annen friidrettsmann inn: Tormod Bønes med 800 meter-pers på 1.55,1 (1963), nå aktiv dommer i BUL (jf. Hundre års idrettsliv. s. 316). 13

De gamle, greske grener fra Olympia av Hans Tore Hindrum De første olympiske leker i moderne tid ble avholdt i Athen i 1896. Over femten hundre år etter at den siste, antikke olympiaden ble avholdt ble tradisjonen gjenopptatt, for igjen å utpeke og hedre de sterkeste, raskeste og mest talentfulle. Pierre de Coubertin, franskmannen som regnes som drivkraften bak etableringen av de moderne lekene, var i utgangspunktet kritisk til å la det unge, greske kongedømmet (nyetablert 1832 etter lengre tid som koloni) stå som arrangør for dette prestisjetunge og ambisiøse prosjektet. Med forsikringer fra representanter fra det greske idrettsmiljøet og et nyoppusset stadion i Athen gikk imidlertid de Coubertin med på å la grekerne få ansvaret. Lekene ble brakt hjem til sitt opprinnelsesland, men innholdet ble likevel basert på moderne idrettstradisjon. Likhetene mellom antikke og moderne idrettsgrener er mange, men en moderne tilskuer, eller utøver for den del, ville nok likevel oppfatte en antikk olympiade som en nokså eksotisk opplevelse. I denne artikkelen presenterer jeg de antikke olympiske leker, og gir en sammenlikning med dagens moderne OL og friidrett. De olympiske lekers opprinnelse Flere greske myter beskriver, på ulike vis, hvordan de opprinnelige lekene kom til. En av disse mytene, nedskrevet av den antikke historikeren og geografen Pausanias, beskriver en løpskonkurranse mellom mytologiske skikkelser kalt daktyler, for å underholde guden Zevs da han ennå var et barn. Denne tradisjonen ble holdt i hevd etter at Zevs vokste opp og ble ledende blant de greske gudene. Også i historisk tid ble lekene holdt til ære for Zevs, og løpskonkurransen hadde en spesiell plass i lekene. Den første olympiaden som er kildebelagt ble holdt i 776 f.kr. i Olympia, en helligdom i landsdelen Ellis på halvøya Peloponnes. I de første årene var det kun løp som stod på programmet, og kun distansen stadion ble løpt. Distansen tok sitt navn fra arenaen der løpet ble holdt, Stadion i Olympia. Fotograf: Günter Wieschendahl, Wikimedia Commons et stadion. Ordet er som kjent adoptert til norsk i betydningen idrettsarena og er gjennom sin latinske form, stadium, også brukt på engelsk. Distansen stadion var på omlag 200 meter, og det ble løpt i rett linje fra den ene kortsiden av banen til den andre. Banen var bred nok til at opp mot tyve løpere kunne konkurrere samtidig. Etter hvert som de olympiske lekene utviklet seg kom flere grener til, og arrangementet ble utvidet slik at det varte over flere dager. Stadionløpet forble likevel arrangementets høydepunkt, sammenlignbart med våre dagers hundremeter. Seier i grenen stadion var ekstra gjevt. Et tegn på dette var at seierherrene i stadionløpet fikk den påfølgende fireårsperiode, frem til neste olympiade, oppkalt etter seg. De første grenen som ble plusset på det olympiske programmet var en dobbel stadion, en diaulos, som rett og slett betyr «to baner». Dette tillegget kom i den fjortende olympiaden, i året 724 f.kr. Ettersom den greske stadion var bygget for løp i rett linje ble diaulos gjennomført med vending rundt en vendingsstake i enden av løpebanen, og ikke i sirkulær eller oval bane, slik det gjøres i dag. Det er ikke klart om det var en vendingsstake for hver deltaker eller om alle måtte runde den samme staken. Dersom kun en stake 14 ble benyttet kan det tenkes at løperne hadde individuelle løpebaner som gikk i bue om staken, som i svingene på en moderne løpebane. Dersom diaulos ble gjennomført på denne måten er det også naturlig å tenke seg at det ble kompensert for fordelen ved å løpe i innersving. Skrevne kilder og arkeologisk materiale har til godt å gi oss svar på alle spørsmål rundt gjennomføringen av et diaulosløp. Introduksjonen av en ny løpsgren i 724 f.kr. må ha blitt tatt varmt imot, for allerede ved neste olympiade, i 720 f.kr. ble dolichos, «langt løp», lagt til programmet. Dette var, som navnet tilsier, et langdistanseløp i forhold til de to andre grenene i olympiaden. Distansen på et dolichos var på omlag fem kilometer og traséen gikk ut fra stadion, rundt de ulike religiøse helligdommene i Olympia og endte til slutt opp ved stadion igjen. Det tok to hundre år før den siste av løpsgrenene ble lagt til i det olympiske programmet. Ved den sekstifemte olympiaden i 520 f.kr. ble hoplitodromos, «løp for hopliter», innført. Denne idrettsgrenen gjenspeilet utvilklingen i gresk krigerkunst. Hopliten var betegnelsen på krigeren som utgjorde hovedstyrken i hæren til en gresk bystat i Hellas på 500-tallet f.kr. Betegnelsen kom

Hoplitodromos. fra soldatenes store, runde skjold, et hoplon. I krig kjempet disse soldatene i tette rekker, slik at skjoldene dannet en beskyttende vegg mot fienden. I tillegg til skjoldet hadde hoplitene gjerne brystpanser, hjelm og leggbeskyttere. All denne utrustningen kunne veie opp mot femti kilo, så styrke og utholdenhet var krevet av den som skulle fungere som hoplit. Under olympiadene hersket den olympiske freden, og ingen av de greske bystatene skulle føre krig under lekene eller i den perioden deltakerne reiste til og fra Olympia. Hoplitodromos-løpet brakte likevel en del av krigerkulturen inn på stadion i Olympia. Deltakerne i dette løpet skulle som hopliter bære skjold, hjelm og leggbeskyttere mens de konkurrerte over en distanse tilsvarende diaulosløpet, omlag fire hundre meter. Selv om deltakerne slapp å bære brystpanser, den tyngste delen av en regulær hoplitsoldats utrustning, var det likevel snakk om en ekstra vekt på mellom tyve og tredve kilo. Utvidelse av programmet mer enn løp De antikke olympiadene inneholdt etter hvert mer enn bare løpsøvelser. Flere andre øvelser om vi kjenner igjen fra moderne idrettsgrener var en del av olympiaprogammet allerede fra tidlig på 600-tallet f.kr. Grekerne var store tilhengere av kampsport, og det gikk gjerne hardt for seg. Boksing ble innført som olympisk gren i 688 f.kr. I likhet med andre kampsporter ble boksing sett på som en øvelse som forberede utøverne på krig, noe enhver gresk mann måtte forvente å ta del i. En kamp gikk sammenhengende til det hele var avgjort, uten runder med hvilepauser, slik det er vanlig i dagens boksing. Antakelig ble alle kamper avgjort med knockout. Bruken av klimax tyder på dette: trakk en boksekamp ut, uten at man kom til en avgjørelse, kunne de to motstanderne bli enige om å utvekslet slag annenhver gang, uten av den mottakende part kunne heve guard eller forsvare seg på annet vis. Boksing er nevnt flere steder i fortellinger fra den greske myteverdenen. Thesaus, den athenske helten som ifølge mytene tok livet av minotauren på Kreta, skal ha oppfunnet en form for boksing basert på hans kamp med udyret. Også i Homers episke verk Illiaden, som tar for seg den lange feiden mellom greske og troyanske helter og den endelige plyndringen av byen Troya, blir boksekamper holdt i forbindelse med gravferder for falne helter. Grekeren Achilles skal ha arrangert boksekamper for å hedre sin døde våpenbror Patroclos. Enkelte kilder mener at det var til ære for Achilles og Patroclos at boksing ble innført som gren i de olympiske leker. Bryting ble innført i den attende olympiaden i 708 f.kr. Bryting i antikkens olympiske leker hadde likhetstrekk med dagens submission wrestling. Målet var å tvinge motstanderen til å røre bakken med rygg, skulder eller hofte. Alternativt kunne motstanderen drives ut av det oppmålte området kampen foregikk innenfor eller tvinges til å gi opp ved å bli låst i et grep han ikke kom seg ut av. Ved å oppnå ett av disse kriteriene ble man tildelt et poeng. Førstemann til tre poeng ble utropt til vinner. Det var kun noen få begrensninger på hva som var tillatt i disse kampene. Slag og spark var forbudt, så vel som å stikke ut motstanderens øyne eller gripe etter kjønnsorgan. Sistnevnte taktikk kunne opplagt være fristende å ty til ettersom bryting, så vel som de fleste andre olympiske grener, ble utført av nakne utøvere. Dommeren kunne forøvrig skille motstanderne etter behov, dersom kampen gikk i en for brutal retning. Blant de mest kjente av alle antikke olympiere var bryteren Milon fra Kroton. Han hentet hjem hele seks olympiske seiere, en i ungdomsklassen og siden fem i voksenklassen. I tillegg vant han en rekke konkurranser i all-hellenske tevlinger andre steder i Hellas. I forsøket på å ta sin syvende olympiske tittel ble Milon beseiret av en ung mann som benyttet seg av taktikken akrocheirismos, «å holde hendene høyt». Ved å holde Milon på armlengdes avstand greide utfordreren å unngå Milons knusende omfavnelse, og dro til slutt i land seieren ved å slite ut den aldrende mesteren. Den siste av de antikke, olympiske kampsportene var pankration («alle midler»). Pankration. 15 Denne grenen var en kombinasjon av bryting og boksing, nesten helt uten begrensende regler. Å stikke ut motstanderens øyne var det eneste som var eksplisitt forbudt. Brutaliteten i disse kampene blir tydelig illustrert gjennom historien om Arrhichion fra Phigalia. Under en pankrationkamp ble Arrhichion låst i motstanderens kvelertak og kom seg ikke løs. I et desperat forsøk på å unngå tap grep han tak i, og brakk, motstanderens tå. Smerten dette medførte var så uutholdelig at motstander valgte å gi seg, slik at seieren gikk til Arrhichion. Da dommeren skulle utrope vinneren viste det seg imidlertid at Arrhichion var død, kvalt i de siste øyeblikkene av kampen før motstanderen gav seg. Den døde kroppen fikk laurbærkransen, som ble overrakt alle olympiske vinnere, plassert på hodet. Deretter ble den døde Arrhichion fraktet hjem til Phigalia, der befolkningen feiret ham som den olympiske helten han var. Hopp og kast Tre andre grener som i dag er sentrale friidrettsøvelser var også å finne i de antikke olympiadene: lengdehopp, spydkast og diskoskast. Det ble faktisk ikke arrangert egne konkurranser i noen av disse grenene, men alle tre inngikk i pentathlon (femkamp) sammen med bryting og stadionløp. Pentathlonet var nært beslektet med den militære treningen grekere gikk gjennom som forberedelse til krig, og viste seg å bli en svært populær konkurranse. Både spydkastet, diskoskastet og lengdehoppet var noe ulikt slik vi kjenner disse grenene i dag. Målet med spydkast var, Diskoskasteren fra Myron, en romersk kopi av en original gresk bronsestatue. som i dag, å kaste lengst mulig. Forskjellen fra dagens kast var først og fremst bruken av en ankyle, en lærreim som var surret rundt skaftet på spydet. Idet kasteren slapp spydet trakk han samtidig i reimen, slik at spydet roterte om sin egen akse. Målet med dette var antakelig å gi spydet en mer stabil flukt gjennom luften. Diskoskastet ble utført omtrent slik

det gjøres i våre dager, men kildene antyder at kasteren kun vendte seg 90 til 180 grader i kastet og ikke roterte flere ganger slik man gjør ved moderne diskoskast. Det er flere hypoteser rundt hvordan lengdehopp ble gjennomført. Lengdene på hoppene som er oppgitt i antikke kilder peker i retning av at konkurransen ble gjennomført som en form for tresteg (muligens et annet antall steg, avhengig av teknikken som ble benyttet). Det Hoppøvelse med halteres. er ikke klart om deltakerne ble tillatt å ta løpefart. Bruken av halteres, håndholdte vekter, under lengdehoppene kan tyde på at et forsøk bestod av flere hopp uten tilløp og at vektene ble brukt som ballast for å hindre fall ved nedslagene. En annen tolkning er at hoppet ble gjennomført mer likt et moderne tresteg med tilløp der utøveren forsøker å bevare opparbeidet fart gjennom stegene. Vektene kan i så fall ha blitt holdt under tilløp, og de første stegene av hoppet, og deretter kastet bakover for å gi hopperen større fart fremover før siste nedslag. Moderne datasimuleringer har vist at effektiv bruk av loddene på denne måten kan øke lengden på et tremeterhopp med opp til sytten centimeter, altså en forbedring på nesten seks prosent. Dyr som hjelpemiddel Den siste av de mest populære og varige grenene som ble gjennomført i de antikke olympiadene var kappkjøring med hest og vogn. Disse konkurransene ble Kappkjøring med hest og vogn. innført tidlig på 600-tallet, antakelig i 680 f.kr. Kappkjøring med spann på både to og fire hester ble gjennomført. Vognløpene var farlige affærer der kusken var svært utsatt for skader. Vanlig ridning ble også forsøkt innført, men dette slo ikke an på samme måte som vognløp, og ridning på hesteryggen ble senere tatt av programmet. Av sikkerhetshensyn stilte ikke kuskene nakne til disse konkurransene, til forskjell fra andre olympiske grener. Dette åpnet uvanlige muligheter for kvinner. Det er uenighet blant forskere rundt kvinners rolle i olympiadene: Noen hevder at ingen kvinner kunne være tilskuere til lekene, mens andre mener at forbudet kun gjaldt gifte kvinner. Ugifte kvinner hadde en egen konkurranse parallelt med mennenes olympiade, til ære for gudinnen Hera, der også de kunne konkurrere. En ting er det likevel liten tvil om: kvinner, både gifte og ugifte hadde tilgang som tilskuere til hesteløpene. Det var til og med kvinner som vant disse konkurransene. Dette betydde riktignok ikke at det fantes kvinnelige kusker. Det var nemlig eieren av hestespannet som ble regnet som vinner i disse konkurransene, ikke den som holdt i tømmene, og det finnes flere eksempler på kvinnelige eiere av vinnerspann i antikkens olympiader. De klassiske lekenes fall De antikke olympiadene var en del av en større idrettstradisjon som også omfattet flere arrangement i andre deler av Hellas. Alle disse lekene var knyttet til mytologi og sagn. De mange forskjellige opprinnelsesmytene, som forklarer hvordan lekene og de ulike idrettsgrenene i Olympia kom i stand, er et eksempel på de nære båndene mellom idrett og religion i det gamle Hellas. Også krig og forberedelser til krig satte tydelige spor i den greske idretten. Stedet Olympia ble, sammen med resten av Hellas, en del av det romerske imperiet i løpet av de siste århundrene f.kr. Romerne adopterte mye av den greske kulturen, ikke minst idretten. Romerne var aller mer begeistret for de voldelige delene av den greske idrettstradisjonen og tok brutaliteten til nye høyder. Etter kristningen av det romerske riket, fra begynnelsen av 300-tallet e.kr. ble imidlertid de nære båndene mellom idrett, vold og den gamle religionen et problem for makteliten som ønsket å innføre kristne verdier og kristen kultur. Dette førte til at lekene i Olympia ble avbrutt av den romerske keiser Theodosius 1. i 394 e.kr. Det skulle ta over femten hundre år før et nytt olympisk arrangement kom i stand. Selv om de moderne lekene ikke var identisk med de antikke arrangementene, og utviklingen har gått videre i løpet av det 20. århundre, er det ikke til å komme fra at den vestlige friidrettstradisjonen i stod grad hviler på arven fra Olympia. Litteratur Homer, Illiaden. IOC History: http://www.olympic.org/ancient-olympic-games?tab=history (URL). Kyle, Donald G., Sports and Spectacles in the Ancient World (2007). Miller, Stephen G., «The date of Olympic Festivals» i Mitteilung: Das Deutschen Archäologischen Instituts, Athenische Abteilung, Vol 90 (1975). Minetti, Alberto E., «Biomechanics: Halteres used in the Ancient Long Jump», Nature 420 (2002). The Olympic Museum, «The Olympic Games in Antiquity» (2007): http://www.olympic.org/documents/reports/en/en_report_658.pdf (PDF). Pausanias, Beskrivelser fra Hellas. 16

Fra veteranfriidrettens historie av Arne Sæther I flere nummer framover vil Årbok for friidrettshistorie trykke en føljetong om historien til veteranfriidretten, både i Norge og til dels internasjonalt. Denne første delen vil ta for seg veteranfriidrettens begynnelse som institusjon med egne klasser, regler, mesterskap og til dels forskjellige øvelser. Sæther viser at Norge hadde flere gode veteranutøvere, flest menn og noe færre kvinner, i en lang periode vi kan kalle «den spede starten» før veteranfriidretten egentlig kom i gang som institusjon i Norge. Det første NM ble arrangert i 1971, i kjølvannet av oppstarten av organisert veteranfriidrett internasjonalt. I motsetning til den status veteranene har i mange andre land, har veteranene i Norge aldri fått den oppmerksomhet de fortjener. Dette fører til at en rekke store bragder som norske friidrettsveteraner står bak, er ukjent i friidrettskretser, og vil etter hvert gå i glemmeboka. Det har de ikke fortjent! Denne artikkelen er et forsøk på å trekke fram i alle fall en del av de personene og prestasjonene som har preget norsk veteranfriidrett fram til nå. På grunn av friidrettens mange øvelser, og det store antall klasser, måtte jeg stort sett begrense omtalen til utviklingen av klasserekordene i de enkelte øvelsene. og det som kalles åpen klasse (kvinner senior, menn senior), ev. junior. Friidrettshistorien kan fortelle om mange utøvere over 35 som gjorde fremragende resultater. Ett eksempel er engelskmannen Don Finlay, som i 1949 (ville vært i MV 40) løp 110 meter hekk på 14,4 Forord Norges Friidrettsforbund ble opprettet i 1896. Selv om det ble drevet friidrett mange steder i Norge før dette, førte stiftelsen av forbundet til at friidrett spredte seg raskt over hele landet, og klubbene (som oftest fleridrettslag) tok opp denne idretten, som kunne tilby flere og mer varierte øvelser enn noen andre. Friidrettens styrke er nettopp at nesten uansett topografi, klima og baneforhold finnes det alltid mulig å drive én eller flere av øvelsene og som individuell idrett kan den drives i små eller store grupper, eller alene. Norsk friidrett har de seinere åra hatt ei gruppe svært aktive statistikere som har kommet langt når det gjelder å komplettere alle tiders-statistikken. Dette gjelder også veteranfriidretten. Veteranutvalget i NFIF begynte tidlig å gi ut egne statistikker, og disse har gitt et nyttig grunnlag for dagens statistikere. Nå fins det omfattende årsstatistikker for årene 2000-2012, og svært omfattende alle tidersstatistikker, utarbeidet av Stein Fossen (enkeltøvelser + stafetter) og Jostein Myrvang (mangekamper). Dessuten har Myrvang laget en rekke oversikter over vinnere av medaljer i VM, EM, Nordisk og NM. For en friidrettsinteressert er det derfor svært mye å fordype seg i og å glede seg over. Don Finlay lyktes ikke alltid, her falt han i OL-heatet i 1948. Bilde fra arkivet etter Daily Herald i National Media Museum, Storbritannia Veteraner men med annet «navn» Om en definerer veteraner som utøvere som driver friidrett organisert som veteranfriidrett, var det de fleste steder i verden liten eller ingen aktivitet før langt ut på 1960- og 70-tallet. Men om en definerer utøvere over 35 år som veteraner, som er grensen i friidrett i dag, har det selvsagt vært veteranfriidrett langt tilbake i friidrettens historie. Her i Norge var det i mange år, både før og etter krigen, vanlig å dele inn (voksne) utøvere i kl. A (de beste), kl. B (de som ikke hadde klart et fastsatt resultat året i forveien), kl. C (nybegynnere), kl. D (eldre utøvere - med varierende grense, det kunne f. eks. være 32 år og eldre, men oftest over 40 år). Men kl. D ble for det meste brukt i terrengløp, skogsløp o.l., og i mindre grad i baneøvelser. I mange konkurranser brukte en også samlebegrepet Old Boys på alle over for eksempel 40 år, og aldersspennet kunne bli ganske stort i denne klassen. At det gikk et skille ved 40 år, gjenspeilte seg i regelen om at de som hadde fylt 40, også kunne delta i bedriftsidrettsstevner, mens yngre utøvere måtte velge mellom bedriftsidrett 17 sekunder. Om vi ser tilbake på vår nasjonale friidretts historie, finner vi sterke resultater oppnådd så tidlig som i 1920-åra: Olaf Olafsen (f. 1894) fra SK Odd, Skien, hoppet 6,77 m i lengde i 1929, og i Bergen var det to eminente sleggekastere på denne tida: Sjur Johnsen (f. 1891), SK Brann, kastet 48,31 m i 1929, og året etter kastet Harald Stenerud (f. 1897), T&IF Viking, 48,74 m hhv. 38 og 36 år gamle. Sprint: Carl O. Olsen fra IF Torodd, født i 1876 (!), løp i 1911 200 m på 24,6 sek. Og Gustav A. Hansen (f. 1902), IF Rollo, vår internasjonale sprinter (10,4 sek. så tidlig som i 1931), gjorde 11,0 sek og 22,5 sek. som 35-åring. Dette høres kanskje ikke så imponerende ut i dag, men tenk på utviklingen både når det gjelder baneforhold og utstyr! For eksempel å kaste diskos med piggsko, i ring med jord eller grus, er noe ganske annet enn å kaste med spesialsko i dagens betongringer. Det er vesensforskjell på bambusstaver og dagens glassfiber, med sin katapulteffekt. I høyde har en rekke stilarter revolusjonert øvelsen og så videre. Det blir urettferdig å sammenlikne uten å vurdere slike forskjeller.

Veteranresultater oppnådd av kvinner i Norge før 1971 Ettersom friidrett for kvinner var svært begrenset til langt ut på 1970-tallet, selv for åpen klasse, var det naturligvis enda færre over 35 år som deltok, og et fåtall oppnådde resultater på et relativt høyt nivå. Framfor alt var det sterk begrensning i hvilke øvelser kvinner kunne delta i mange var bekymret for uetiske (!) situasjoner på friidrettsbanen dersom kvinner skulle løpe mellom- og lang- distanse, og øvelser som stav, slegge, langhekk og hinderløp var ikke i diskusjonen i det hele tatt før langt senere. (Grete Waitz VM i maraton i 1983 ble på mange måter en milepæl i kvinnefriidrettens historie, fordi TV-bildene viste at det ikke var noen grunn til å sette spørsmålstegn ved om kvinner tålte lange løp like bra som menn. Idretts-verdenen ble overbevist). Selv om det i tida før 1971 finnes få øvelser hvor kvinner over 35 år overhodet hadde deltatt, er det likevel noen navn som fortjener å bli husket. For å gjøre det lettere å sammenlikne resultater før og nå, benytter jeg samme klassebetegnelser som de ville hatt i dag (KV 35, KV 40 og så videre): Løp og hopp Solveig Wennevold Toms (f. 1914), Oslo IL, løp i 1949 100 m på 12,7 sekunder og 200 m på 26,6 sekunder i KV 35, og noterte også 1,40 m i høyde og 5,09 m i lengde samme året. Som en skjønner er det svært få noteringer å finne. Noen få andre noteringer finnes i løp og hopp, men Toms var i en klasse for seg. Kast I kastøvelsene (bare kule og diskos) finner vi Marry (Larsen) Jenssen (f. 1911) fra IF Rollo (Oslo), som støtte 8,71 m i kule i KV 35 så tidlig som i 1946. Hennes bestenotering ble i 1949 forbedret til 9,11 m av Marta Johanne Berg (f. 1922) fra Sortland IL. I diskos kastet Ruth Utve (Olaussen) fra Torshaug IF (f. 1908) 28,64 m i 1946, også det i KV 35. så omfattende at det er nødvendig å ta øvelse for øvelse, og det vil behandles i en annen del av denne artikkelen.1 Hvor og hvordan det startet: New Zealand og USA For oss som har deltatt i veteranfriidretten gjennom en del år, er det ikke overraskende å lese at USA var tidlig ute. I boka Masters Track and Field. A History, sted på Balboa Stadium, San Diego, 11. juni 1966, med 1 mile for utøvere 40 år og eldre. «Masters miles» spredte seg raskt i USA, og fikk stor oppslutning i en rekke delstater. Og utviklingen skjøt fart: i 1967 kom kappgang også på programmet (fortsatt bare for dem over 40 år) og 19.-20. juli 1968 ble det første US-mesterskapet for masters arrangert på Balboa Stadium med disse øvelsene: 100, 220 og 440 yards, 1, 2, 3 og 6 miles, 440 yards og 1 mile stafetter, 3 og 6 miles kappgang, kule, diskos, spyd, lengde og tresteg. Det var fortsatt bare to klasser: over 40 år og over 50 år, og fortsatt bare for menn. Kvinnene også med, men forsiktig start I 1969 ble det lagt til to øvelser også for kvinner (440 yds og 1 mile), men bare for «slektninger av de mannlige deltakerne»! Året etter kom imidlertid kvinnene med for alvor, og for dem ble aldersgrensen satt til 35 år. Begrunnelsen var «at konene til medlemmene i San Diego Track Club stort sett var 5 år yngre enn sine menn». Altså en svært jordnær, men litt tilfeldig begrunnelse for en regel som kom til å gjelde også internasjonalt i årtier! Referanseverket Masters Track and Field. A History (2001) utgitt i 2001 av min nære venn, Leonard T. «Len» Olson, leser vi at den amerikanske friidrettstreneren Bill Bowerman2 under et besøk på New Zealand i 1965 oppdaget at det der var populært med løp for dem over 40 år. Da Bowerman kom tilbake til USA, skrev han en avisartikkel om dette, og artikkelen førte direkte til at USA Masters Track and Field Team ble stiftet av advokaten David Pain fra Los Angeles. David Pain viste seg som en usedvanlig dyktig og effektiv organisator og administrator. Han kontaktet San Diego Track Club, som tok på seg å arrangere «verdens første masterskonkurranse på bane», kalt «Masters mile». Stevnet fant Fra og med 1969 ble det innført 5-årsklasser både for kvinner og menn i USA. Men David Pain var sterkt i mot å gå ned til 35 år for menn, og hans sterke posisjon gjorde at det skulle ta mange år før denne forskjellen mellom kvinner og menn ble fjernet, også internasjonalt. Internasjonal spredning Også i Canada hadde de en mer enn vanlig engasjert veteran. Han skulle sammen med David Pain bli det store navnet i internasjonal veteranfriidrett i mange år framover. Mannen var Donald «Don» Farquarson, opprinnelig fra Cardiff. Farquarson organiserte først og fremst løp for veteraner (masters) i Canada men han var også hovedpersonen bak det første verdensmesterskapet i Toronto 1975. Han ble også den første pres- Hennes bestenotering sto i 20 år: i 1966 tøyde Jorid Tønne (f. 1929), Sparbu IL, rekorden til 31,96 m. Tønne kastet for øvrig 30,34 m i KV 40 i 1969 eneste notering i denne klassen i diskos før det første NM-året 1971. Det store navnet i kastøvelsene før 1971 var imidlertid Else Opsahl (f. 1932), Ullensaker/Kisa IL, som står i særklasse med noteringene 12,56 m i kule (1968) og 37,90 m i diskos (1967), resultater som står seg godt i KV35 også på 2000-tallet. Blant menn var situasjonen selvsagt helt annerledes. Helt fra 1890-tallet finner vi en rekke gode resultater oppnådd av utøvere som i dag blir betegnet som veteraner. De fordeler seg på mange øvelser, men det er store variasjoner når det gjelder spennet i alder. Tallmaterialet er Balboa Stadium. Fotograf: Eric Bekins, Wikimedia Commons 18

identen i WAVA dette kommer vi tilbake til i neste artikkel. I 1968 ble organisasjonen Interessen- Gemeinschaft Alterer Langstreckenlaufer (IGAL) startet etter initiativ fra tyskerne Arthur Lambert, Meinrad Nagelle og dr. Van Aaken, samt belgieren Jacques Serruys (som senere ble leder av Det Europeiske Forbundet for Friidrettsveteraner, EVAA). IGAL arrangerte et uoffisielt veteran-em i maraton i Holland i 1968, altså 10 år før det første EM på bane ble arrangert. Dette gjenspeiler nok det tradisjonelle synet at det var langdistanseløp som egnet seg best for eldre utøvere. Europa på kartet: en imponerende propagandatur i 1972 I oktober 1971 reiste David Pain og hans kone Helen på eget initiativ (og for egen regning) på ei rundreise til 6 europeiske land for å planlegge en propagandatur samtidig med München-OL sommeren 1972. Dette resulterte i at en imponerende tropp på 152 friidrettsveteraner fra USA (114), Canada (32), Australia (4), England (1) og Vest-Tyskland (1) besøkte ei rekke europeiske land i august-september 1972 for å drive reklame for veteranfriidretten. Dette initiativet var så viktig for spredningen av friidretten for veteraner at jeg har valgt å omtale den nærmere, og følger samme rute som Len Olson beskriver den i sin bok. Jeg gjengir deler av historien, med Lens velvillige godkjenning: Troppen startet i London. Troppen deltok blant annet i det første (kjente) internasjonale friidrettsstevne for veteraner, arrangert på Crystal Palace Stadium 24. og 25. august 1972. Allerede dette første stevnet hadde et ambisiøst opplegg, noe som nok hadde sammenheng med at troppen var så stor og så allsidig sammensatt, at en var garantert deltakelse i de ulike øvelsene. En rekke fremragende idrettsutøvere, flere av dem kjent fra olympiske leker, deltok i dette stevnet. Det ble også arrangert et 5 miles terrengløp. Fra London gikk turen til Helsingfors (26.- 30.8.), med nye veterankonkurranser, deretter ferje til Stockholm (31.8.) og atter nye konkurranser. Først terrengløp, så banestevne, denne gang på Olympiastadion (1.9.) med en del meget sterke resultater, ikke minst av finske kastere som Kaukko Jouppila, Simo Helminen og Olavi Kauhanen. Fra Stockholm tok gruppa tog til Oslo, og ankom 3.9. 3 I Oslo var det imidlertid ingen friidrettsarrangementer, så gruppa brukte dagen på sightseeing i Holmenkollen, Frognerparken og Kon Tiki-muséet. Men programmet for norgesbesøket var litt overraskende: neste dag gikk nemlig turen med buss til Sarpsborg (noen måtte overnatte i Fredrikstad, da Sarpsborg Hotell ikke kunne innlosjere alle), hvor de var invitert til å delta i et orienteringsløp (!) noe de færreste i troppen ante hva var. Mange av dem «gikk seg bort», men de fleste fikk hjelp av norske o-løpere, noe som gjorde sterkt inntrykk, og kanskje bidro dette til at de syntes nordmennene var de mest vennlige av skandinavene. To amerikanere var savnet etter løpet, men ble funnet «i bushen» utpå kvelden. Vi har ikke informasjon om hvilke kontakter Pain og de andre har hatt før eller under besøket i Norge. Len Olson har heller ingen notater om navn eller annet som kan være til hjelp, men ettersom veteranfriidretten i Norge var i gang på dette tidspunktet, ser det ut til at David Pain og hans stab av én eller annen grunn har «bommet» når det gjelder personlige kontakter ellers ville nok besøket fått et annet innhold. Besøket slik det forløp fikk neppe stor betydning for veteranfriidretten i Norge. Antakelig er det ukjent i friidrettskretser. Likevel er det viktig å merke seg at vi ble valgt ut som et interessant land å besøke av en slik imponerende propagandatropp. Og vi kom meget raskt i gang, også med denne lille «missen». Tirsdag 5.9. dro de fire bussene videre til Gøteborg. Neste dag skulle de delta i et større veteranstevne, men på grunn av massakren i OL i München natten til 6.9. avlyste arrangørene stevnet. Dette reagerte gjestene så sterkt på at David Pain sendte et protesttelegram til kong Gustaf VI Adolf (!) og enden på visa ble at stevnet likevel ble arrangert. Stevnet ble innledet med en minnestund for de israelske ofrene i München. Så gikk propagandaturen videre, med ferge til København (8.9.), hvor langdistanseløperne samme dag deltok i et 15 kilometers terrengløp i Dyrehagen. Det ser ikke ut til at det ble arrangert banestevner mens troppen oppholdt seg i Danmark, som den forlot 11.9. med kurs for Vest-Tyskland. I Tyskland var reisemålet Köln, hvor det ble arrangert uoffisielt verdensmesterskap for veteraner i dagene 13.-14.9., med 400 deltakere fra 14 land. Amerikaneren Thane Baker løp 100 m på 10,7 sek., bare 0,2 sekunder langsommere enn hva han løp på i Helsingfors-OL i 1952! Islendingen Gudmundur Hermannsson støtte Thane Baker, fra South West Olympians hjemmeside. 17,27 m i kule (7,26 kg), og også ellers ble det oppnådd en rekke gode resultater. Noen deltok også i et maratonløp i Køln og i et 15 kilometers «International Jogginglauf» som var arrangert årlig siden 1893. Troppen returnerte til New York 16.9. Hele turen var sponset av private entusiaster, og må ha kostet en liten formue! Ekteparet Pain dekket en vesentlig del. I neste del vil det handle om veteranresultater oppnådd av menn i Norge før 1971, før vi går videre med historien som fulgte etter dette. Fotnoter 1 Som nevnt vil denne delen trykkes i et seinere nummer. 2 Bowerman er også kjent som trener til Arne og Knut Kvalheim; se artikkel av Arne Kvalheim i dette nummeret. 3 Jeg må nevne her at Len Olson, forfatteren av boka jeg har nevnt, har norsk kone (Esther f. Tønnesen, fra Strengereid i Lyngdal i Vest-Agder). Len var for anledningen turleder og tolk under Norgesbesøket. Han hadde studert ett semester ved Universitetet i Oslo på 1950-tallet, og «snakket brukbart norsk», som han selv uttrykker det i boka. 19

50ÅR SIDEN DET FØRSTE FEMMETERSSPRANGET I STAV av Gøran Brattstrøm Friidretten er konservativ og ikke preget av utstyrsrevolusjoner. Vi har fått faste banedekker og startblokker, men de fleste redskapene er påfallende like det de var for 100 år siden. I spyd har man gått fra trespyd til metall, senere carbon eller glassfiber, men det er stav som virkelig har fått utstyr som helt har fått gamle resultater til å blekne. I 2013 var det femti år siden jakten på drømmegrensen fem meter lyktes etter at glassfiberstaven hadde fått sitt gjennombrudd et par år før. I løpet av sesongen ble rekorden forbedret fire ganger med totalt 26 centimeter og fem hoppere hadde klarte den «magiske» femmeteren. I dag er rekorden nesten ufattelige 6,16 og de beste kvinnene er over fem meter. I denne krøniken skal jeg ta for meg utviklingen av rekorden for menn og litt om de viktigste rekordforbedrerne. Gösta Holmers instruksjonsbok Veien til rekorden, Del III Hopp, inneholdt en stilstudie av Warmerdam Bambusstaven regjerte lenge markedet og i 1942 satte Cornelius «Dutch» Warmerdam en rekord på 4,77 som samtiden betraktet som nesten uslåelig. Den overlevde da også i femten år, men stålstaven var et framskritt som blant annet tok OL-vinneren fra Roma i 1960, Don Samtida så på Warmerdams 4,77 som «nærmest uslåelig». Her fra Stavanger Aftenblad i 1951 Bragg, over 4,80. Men nye materialer var på gang og høsten 1962 godkjente IAAF glassfiberstaven som allerede hadde vært i bruk et års tid. Mange forutsa en voldsom utvikling og fikk rett. Andre beklaget at gamle dagers resultater nå ble devaluert og at det var staven, ikke hopperen som gjorde jobben. Det siste er neppe riktig, få friidrettsutøvere er mer allsidig og godt trent enn stavhoppere, noe som ofte har vist seg i såkalte superstar-konkurranser hvor allsidighet er tingen. 1 Et siste poeng som er verd å ta med er at en forutsetning for den nye staven og de nye rekordhøydene var at de gamle nedslagsgropene med sand eller sagflis ble erstattet av myke landingsmatter. Likevel er ikke grenen helt ufarlig. Hvem skulle så bli først over fem meter? Mange tippet den finske stjernehopperen Pentti Nikula, europamester i Beograd i 1962 og verdensrekordholder med 4,94, selvfølgelig med glassfiber. USA hadde vært dominerende i grenen i alle år og en hærskare av unge amerikanere trente nå med glassfiber og forberedte stormløpet mot drømmegrensen. USA hadde en rik tradisjon med innendørskonkurranser, mens Europa hang etter på dette feltet. I det kalde Finland var man imidlertid i gang, og 2. februar i Pajulahti svingte Nikula seg over 5 meter. Men det var ikke nok: Han fortsatte over både 5,05 og 5,10. Amerikanerne måtte derimot vente til utesesongen. Det ble John Pennel som satte den første utendørsrekorden da han i mars 20 tok 4,95. Året før hadde 23-åringen en pers på 4,67. Pennel forbedret rekorden noen uker senere til 4,97, men han ble ikke første mann over drømmegrensen Pentti Nikula utendørs. Tre år yngre Brian Sternberg sto for prestasjonen i Philadelphia 27. april, men Pennel slo tilbake bare dager senere da han gikk over 5,04. De to møttes for første gang ved det klassiske stevnet i Modesto 22. mai. Pennel fikk lite til, mens Sternberg slo rekorden igjen med 5,05. Mens det var nokså ventet, sto Sternbergs romkamerat på University of Washington, Phil Shinnick, for en kjempesensasjon da han hoppet 8.33 i lengde, ny