RÅDET FOR DYREETIKK Oppnevnt av Landbruks- og matdepartementet og Fiskeri- og kystdepartementet

Transkript

1 RÅDET FOR DYREETIKK Oppnevnt av Landbruks- og matdepartementet og Fiskeri- og kystdepartementet Cecilie M. Mejdell (sekretariatsansvarlig) Veterinærinstituttet P.b Dep 0033 Oslo Tlf.: / Faks: cecilie.mejdell@vetinst.no Nettside: Rådet for dyreetikk er et uavhengig, rådgivende organ oppnevnt av Landbruks- og matdepartementet i samråd med Fiskeri- og kystdepartementet. Rådet for dyreetikk skal: 1) Holde seg orientert om og vurdere prinsipielle etiske sider ved alle typer dyrehold og bruk av dyr, samt forholdet til viltlevende dyr. 2) Vurdere direkte og indirekte bruk av bioteknologiske prinsipper på dyr. 3) Vurdere etiske sider av moderne avlsarbeid og dyrehold, herunder bevaring av genetisk mangfold og hensynet til ville biologiske ressurser. 4) Vurdere behov for endringer i eksisterende lovverk og forvaltningspraksis på dyrevernområdet og gi råd om dette til myndighetene. 5) Bidra til en løpende debatt om dyreetiske spørsmål i samfunnet og drive holdningsskapende arbeid. Rådet har 7 medlemmer: Grethe Fossli (leder), Karin Westrheim (frittstående medlem), Brita Skallerud (terrestrisk dyrehold), Karl Olaf Jørgensen (akvatisk dyrehold), Toralf B. Metveit (dyrevernorganisasjonene), Morten Bakken / Ann Margaret Grøndahl og Ole Torrissen (forskningsmiljøene). Cecilie Mejdell er rådets sekretær. Uttalelse om jakt og viltforvaltning Avgitt desember 2007 / januar 2008 Sammendrag Rådet for dyreetikk har gjennomgått sider ved viltforvaltning og jaktutøvelse fra et dyrevelferdsperspektiv. Først beskrives ulike beveggrunner for å drive jakt. Rådet tar ikke etisk stilling til jakt per se, men et mindretall er på prinsipielt grunnlag sterkt kritisk til jakt og fangst som fritidsaktivitet. Ulike jaktformer (våpen, jakt- og fangstmetoder) og noen forvaltningsmetoder (jakttider og rettet avskyting) diskuteres i forhold til hensynet til dyrenes velferd. Kommersiell fangst (hval- og selfangst) behandles ikke. Rådet mener at man bør ha en aktverdig grunn for å drepe et dyr, uansett dyreart. Å drepe et dyr kun for forlystelse, er ikke etisk akseptabelt. Dersom man skal utnytte en kjøttressurs eller det er nødvendig å begrense størrelsen på en populasjon, er det helt sentralt at jakten eller fangsten utføres på en dyrevernmessig forsvarlig måte. Der man har alternativer, bør den mest skånsomme metoden velges. Rådet mener at det bør kreves teoretisk jegerprøve for alle jegere, også jegere som var registrert før opplæringskravet kom og derfor fikk unntak. Opplæringen bør formidle gode holdninger til jakt, respekt for dyrene og bevisstgjøre jegerne om sitt ansvar. Rådet mener

2 videre at kravet til den praktiske skyteprøven bør strammes inn, slik at jegeren ikke har ubegrenset med forsøk på å klare denne. Nyere forskningsdata tyder på at ammunisjonens effektivitet varierer. Rådet anbefaler at det stilles mer detaljerte krav til dokumentasjon av ammunisjon som selges enn det som gjelder i dag. Rådet er bekymret for risikoen for skadeskyting, spesielt under fuglejakt. Siden en hund oftest er nødvendig for å gjenfinne skadeskutt fugl, er Rådet kritisk til at jakt med fuglehund begrenses i noen terreng. Rådet vil be om at det vurderes å innføre krav om å ha med ettersøkshund/apporterende hund under all jakt. Hijakt med hund innebærer en relativt lang fase med stress for reven/grevlingen på grunn av hundens nærvær, og det er fare for skader både på hund og vilt. Gluggejakt, at reven/grevlingen skytes mens den spiser på utlagt åte, anses av Rådet for å være en mer skånsom jaktform. Rådet mener derfor at hijakt er unødvendig og kan forbys. Det bør heller ikke gjennomføres hiprøver for aktuelle hunderaser. Rådet etterlyser en innstramming av regelverket rundt fangstfeller. For godkjente drepende feller mener Rådet at det må kunne dokumenteres at dyret slås bevisstløst innen sekunder, og at bevisstløsheten varer inntil dyret dør av skadene. Innrapportering og ettersyn av feller er også viktig. Viltforvaltningen bør være så økosystembasert som mulig. Dette innebærer at naturen ikke primært skal forvaltes med tanke på størst mulig økonomisk avkastning, men et naturlig biologisk mangfold. Arter som er attraktive som jaktbytte bør ikke favoriseres på bekostning av andre arter. Rådet mener at jakt på dyr i yngleperioden er etisk uakseptabelt, og kun bør godtas i spesielle tilfeller. Noen jaktformer forstyrrer viltet mer enn andre, og ikke bare den art det jaktes på. Rådet mener at jaktformer som uroer viltet minst mulig og fører til minst risiko for skadeskyting, bør favoriseres. Det bør gjennomføres undersøkelser og evalueringer av konsekvensene både av rettet avskyting og lengden på jakten, der også de dyrevelferdsmessige konsekvenser er med. Rådet mener at hensynet til dyrs følelser, som når en unge skytes fra mora eller mora skytes fra ungen, bør regnes med her. Innledning Jakt er en utbredt fritidsaktivitet i Norge. I motsetning til i mange andre land, der jakt særlig utøves av velstående menn, er jakt i Norge fortsatt en allemannssport, og andelen kvinner som jakter er økende. Mens jaktmotstanden er tydelig i mange land, synes jakt på matnyttig vilt stort sett å være akseptert blant den norske befolkningen. I Rådet er et mindretall av medlemmene sterkt kritiske til utøvelse av jakt og fangst som fritidsaktivitet. Det er uansett sider ved viltforvaltning og jaktutøvelse som kan behøve en nærmere debatt, og denne uttalelsen fra Rådet for dyreetikk er ment å sette søkelys på noen problematiske områder. Uttalelsen beskriver først ulike beveggrunner for å drive jakt og fangst. Deretter diskuteres ulike jakt- og fangstmetoder og noen aspekter ved forvaltningen av vilt, alt fra et dyrevelferdsperspektiv. 2

3 1 - MOTIVASJONER FOR Å GÅ PÅ JAKT - en diskusjon om nytte og nødvendighet Ressursutnyttelse høste av naturens overskudd Utnyttelse av viltet som matressurs er den historiske/tradisjonelle motivasjonen for å drive jakt, og har fortsatt gyldighet. Spesielt elgstammen utgjør en stor kjøttressurs, med en årlig jaktkvote på nesten dyr. Også hjort, villrein og rådyr utgjør betydelige kjøttressurser. Hjortedyrene kan gjøre skade i skog- og jordbruk, men i det alt vesentlige utnytter de fôrvekster som ikke ellers blir utnyttet av mennesker eller husdyr. Selv i de tilfeller der kjøttutbyttet ikke står i noe rimelig forhold til innsats i form av tidsbruk og penger, noe som rypejakt er et typisk eksempel på, vil mange hevde at det gir en spesiell tilfredsstillelse å tilberede mat en selv har skaffet til veie, tilsvarende som for sopp og bær. Mange mennesker er skeptisk til forholdene husdyr holdes under, det være seg dyrevelferd eller bruk av antibiotika og hormoner, og vil gjerne vite hva de spiser. Ett uttrykk for denne skepsisen kan være å kjøpe økologisk. Et annet uttrykk er å foretrekke viltkjøtt. I forbrukerundersøkelser kommer dette fram i utsagn som at informanten foretrekker viltkjøtt (gjerne fra egen jakt) framfor butikk-kjøpt kjøtt. Bakgrunnen kan være at de verdsetter viltets frie liv i naturen sammenliknet med grisens liv i en trang binge. Oppfatningen forsterkes av stadige mediaoppslag om fôrskandaler, kritikkverdige dyretransporter m.v. Skinn og pels fra vilt er også en tradisjonell naturressurs. Man tenker i denne forbindelse på skinn fra ikke matvilt som rev, mår og røyskatt og også ekornskinn, og skinn som biprodukt fra jakt på hare og rein. Hud fra andre hjortedyr tas i varierende grad vare på. I Norge har jakt på pelsdyr for pelsens skyld imidlertid blitt mindre vanlig etter hvert. Ingen kan hevde eiendomsrett til vilt, men rettigheten til å drive jakt er i Norge tillagt grunneieren. For grunneiere med store utmarksarealer, kan utleie av jaktrett være en viktig inntektskilde. Bestandsregulering Menneskers aktive inngripen for å regulere størrelsen på viltbestander kan synes nødvendig for å holde en viss likevekt i naturen. Ofte er dette en konsekvens av at naturens orden har vært forstyrret i første omgang. Bestandene av elg og andre hjortevilt har vokst veldig etter omlegginger i skogbruket med flatehogst og under fravær av de store rovdyrene. Hjortedyrene representerer likevel ikke bare en velkommen kjøttressurs. Framveksten har også negative sider: De gjør skade i skogsdriften ved å beite på ungskog, skader frukttrær og hagebruk, og de forårsaker årlig dødsulykker i trafikken. I fravær av naturlige predatorer, vil jakt være nødvendig for å kontrollere bestandene. På verdensbasis er det mange eksempler på at introduserte arter har kunnet formere seg relativt uhemmet og gitt opphav til uforutsette negative konsekvenser. Her hjemme er amerikansk mink som har rømt fra pelsdyrfarmer et slikt eksempel. Fangst av villmink vil begrense antallet og dermed skadeomfanget. Jakt og fangst av dyr som rødrev, mår og kråkefugler begrunnes gjerne med deres predasjon på matnyttig vilt som storfugl og orrfugl. Jakt på rødrev i fjellet er igangsatt i offentlig regi som ett av flere virkemidler for å gi fjellreven bedre sjanse til å overleve. 3

4 Bekjempelse rotter og mus anses av de fleste som en nødvendighet, av hensyn til menneskers helse og for å beskytte matlagre. Argumentet om at jakt eller fangst er nødvendig for å regulere bestander, synes dermed å gyldighet for mange arter, men neppe for alle. Rypebestanden trenger eksempelvis neppe et jakttrykk fra mennesker. Rådet for dyreetikk mener at viltforvaltningen skal være så økosystembasert som mulig. Rekreasjon Det er ingen tvil om at jakt er en høyt prioritert fritidssyssel for mange mennesker i Norge. Intervjuundersøkelser foretatt blant jegere tyder på at ressurs- og mataukperspektivet har kommet mer i bakgrunnen de seinere år. De fleste jegere angir naturopplevelser som viktigste motiv for å gå på jakt. Kameratskap kommer også høyt på lista. Jakt gir fysisk trening i frisk luft og fin natur. Den byr på spenning og glede, kameratskap og tilhørighet blant jaktvenner og samarbeid med jakthunden. For mange representerer jakten et kjærkomment avbrekk fra hverdagen. Innsatsen i form av jaktkort og leie av jaktterreng og hytte, våpen, klær og annen utrustning, hundehold, reisekostnader og tid (jegerprøve, skyteprøve, trening av hund, proviantering, selve jaktdagene) overstiger i mange tilfelle enhver rimelig grense for å kunne forsvare et ressursmotiv som viktigst for jakta. Jakt kan gi en følelse av å være en del av naturen. Sammenhengene i naturen, mellom liv og død, trer tydelig fram. Kanskje er dette viktig erfaringer på lang sikt, at alle er seg bevisst at kjøttet vi spiser har vært et levende dyr. Noen etiske avklaringer Jakten innehar dermed et ressursutnyttingsaspekt, et nødvendighetsaspekt og et fornøyelsesaspekt. Men er det umoralsk å drepe et dyr dersom dette ikke er absolutt nødvendig for å få mat, eller for å avverge en større skade? Rådet tar som utgangspunkt at mennesker i dag holder dyr for en lang rekke hensyn, der nyttehensynet ikke alltid er like tydelig. Mat er kun er ett av bruksområdene, og i et globalt ressursperspektiv må selv mye av vår matproduksjon kunne regnes som luksus. Kjæle- og hobbydyr holdes ofte under suboptimale forhold, som tropiske fugler i små bur. Sportshester påføres skader under trening og løp for vår underholdnings skyld. Friske hunder og katter avlives fordi det ikke passer for oss å ha dem lenger. Svaret på spørsmålet om det er umoralsk å drepe et dyr blir, så langt Rådet har gått inn i debatten, at uansett dyreart bør man ha en aktverdig grunn for å drepe et dyr. Å skyte et dyr kun fordi man syns det er morsomt, er ikke etisk forsvarlig. Men dersom man skal utnytte en kjøttressurs eller det er nødvendig å begrense størrelsen på en populasjon, er det helt sentralt at dette gjøres på en dyrevernmessig forsvarlig måte, ikke hvorvidt jegeren føler glede eller tristhet ved handlingen. Ved jakt som ved annen utnyttelse av dyr, handler det etiske aspektet om hvor mye lidelse eller belastning på dyr som kan godtas i forhold til nytten som oppnås. For å vurdere jakt og fangst vil derfor påregnelige konsekvenser av de forskjellige metoder som er aktuelle å benytte være viktig å kjenne til, likeledes potensialet for forbedringer. Uansett vil det være vanskelig å forsvare etisk at dyr påføres lidelser hvis fordelen mennesker drar av det synes bagatellmessig. 4

5 2 - VÅPEN OG JAKTMETODER: DYREVELFERDSMESSIGE UTFORDRINGER Rådet omtaler her ulike jaktmetoder og utfordringer man står overfor av dyrevernmessig art. Jaktopplæring Siden midten av 1980-tallet har det vært krav om at alle jegere og fangstmenn skal ha gjennomgått og bestått en teoretisk opplæring: jegerprøven. Jegere som allerede var registrert i jegerregisteret på dette tidspunktet, slapp å gjennomgå opplæringen da bestemmelsen ikke fikk tilbakevirkende kraft. I flere år framover vil fortsatt mange av jegerne mangle denne opplæringen. Samtlige storviltjegere må gjennomgå årlig skyteprøve, der en serie skudd må treffe innenfor en blink. Det er imidlertid ikke begrensninger på antall forsøk. Teoretisk opplæring gir mulighet til å formidle holdninger og dermed påvirke jegerens atferd. Skadeskyting kan reduseres dersom jegere unnlater å skyte i risikosituasjoner, bl.a. ikke skyter på langt hold, ikke på dyr i bevegelse, og bare på dyr som står tilnærmet vinkelrett på jegeren. Dette er forhold som allerede vektlegges i den teoretiske jegeropplæringen. Rifle Rifle brukes først og fremst til storviltjakt, men kan også brukes under jakt på mindre arter, herunder rev og skogsfugl. Til jakt på storvilt benyttes ekspanderende kuler som forårsaker større skader i vevet enn helmantlede kuler. Anbefalt siktepunkt er hjerte/lungeregionen. Dyret dør da av blodtrykksfall og blodtap pga. indre blødninger, som resulterer i oksygenmangel i hjernen. Når brysthulen penetreres, vil den fylles med luft (pneumothorax). Da faller lungene sammen slik at oksygentilførselen stopper opp. Ved skudd i hjerte-/lungeregionen mister imidlertid ikke dyret bevisstheten med en gang. Det kan bevege seg flere hundre meter, spesielt om dyret på forhånd er oppjaget. Skudd i hjernen ville forårsaket øyeblikkelig bevissthetstap, men siktepunktet frarådes under ordinær jakt. Grunnen til dette er at hjernen er meget liten i forhold til dyrets hode, og faren for skadeskyting blir tilsvarende stor. Noen jegere sikter bevisst etter halsvirvelsøylen fordi dyret da faller sammen på stedet. Skudd i ryggmargen forårsaker lammelse av muskulatur, men ikke bevissthetstap. Skudd i fremre del av ryggmargen (nakken) kan muligens resultere i blødninger i hjernestammen forårsaket av trykkbølgen, og vil i så fall gi rask død. Det er imidlertid ikke gjort systematiske undersøkelser på dette. Siden jegeren ser dyret falle, kan nådeskuddet gis raskt. Nakkevirvelsøylen er imidlertid et lite treffsted, og det er dermed stor fare for skadeskyting. Nyere forskningsdata tyder på at drepeeffektiviteten varierer med ammunisjonen som velges, også ammunisjon som er tillatt innenfor dagens regelverk. Under seljakt sikter man mot dyrets hode. Selens hode er lite, men hjernen relativt større enn hos en elg. Faren for skadeskyting ved dette siktepunktet er dermed mindre. Sel (og bever) er fysiologisk tilpasset å kunne være lenge under vann, og hjerne og muskulatur fungerer med lite tilførsel av oksygen. Ved et skudd der dyret ikke blir øyeblikkelig bevisstløst (hjerte- /lungeskudd), vil dyret bevare bevisstheten lenger enn landlevende dyr. Dessuten vil dyret kunne dykke, slik at byttet tapes. Største bekymring med hensyn til dyrevelferd under storviltjakt er skadeskyting, spesielt der det tar lang tid å finne og avlive dyret, og der et skadd dyr ikke blir funnet. Rådet mener at kravet om at et jaktlag skal ha tilgang på godkjent ettersøkshund (sporhund) er fornuftig. 5

6 Haglegevær Haglegevær brukes på småviltjakt (ulike fuglearter, hare, også lovlig til rev og rådyr). Størrelsen på haglene tilpasses arten det jaktes på. Et haglegevær er et meget dødelig våpen på kort hold, men drepeevne avtar med avstand og spredning av hagl. Ved fuglejakt er det stor fare for skadeskyting fordi målet ofte er i rask bevegelse. Jegeren vil vanligvis ikke se fuglen før den flyr opp, og det er dermed liten tid til å forberede seg. Dyr med alvorlige skader (eks. brukket vinge) kan være umulig å finne igjen uten hund. Skytetrening ser ut til å ha begrenset effekt på skadeskyting. Én undersøkelse viste faktisk mest skadeskyting blant de bedre skytterne, antakelig fordi de dårligere skytterne bommet helt. Dyr som ikke er truffet i vitale organer kan leve godt med innkapslete blyhagl i kroppen. For stålhagl og andre legeringer er situasjonen mer uklar, man har mindre kunnskap om hvordan disse metallene påvirker levende vev. Hovedbekymringen slik Rådet ser det, er den store risikoen for skadeskyting under fuglejakt, spesielt der truffet fugl ikke gjenfinnes. Det er sparsomt med data om skadeskyting på småvilt, men danske undersøkelser utenom jakttid har vist at en stor andel av danske rever og jaktbare andefugler har hagl i kroppen og er altså blitt påskutt tidligere. Det er i dag ikke krav om ettersøkshund ved småviltjakt, og i noen områder begrenses adgangen til å jakte rype og skogsfugl med fuglehund. Dette gjøres for å begrense jaktuttaket fordi hunder vanligvis er effektive viltfinnere og dessuten gjør at jegeren er beredt når fuglen letter. Dyrevernmessig er imidlertid bruk av hund ønskelig, fordi det klart øker sjansen for å gjenfinne skadeskutt fugl. Pil og bue Interessenter presser på for å få jaktformen lovlig i Norge. Metoden har fått renessanse i USA, og det har vært prøveordninger i Danmark og Sverige. Pil og bue brukes også på store dyr som elg og hjort, men dyret må skytes på kort hold. Et godt treff med pil og bue vil være dødelig. Undersøkelser som er gjort tyder imidlertid på at dyret bruker relativt lengre tid på å dø av et dødelig pilskudd, antakelig fordi pilen lager en relativt ren snittflate og dermed forårsaker mindre blødning. Rådet for dyreetikk har tidligere vurdert jakt med pil og bue og anbefalt at dette ikke blir tillatt. Hijakt Hijakt er lovlig til rev og grevling, dog ikke i yngletiden. En lavbeint hund (som dachs, terrier eller drever) sendes inn i hiet og gjør utfall mot reven eller grevlingen slik at den til slutt velger å rømme. Jegeren er postert med gevær ved en utgang. Er det flere kjente utganger, kan flere jegere posteres, eller noen utganger kan stenges. Dyret skytes idet det forlater hiet. Jaktformen innebærer en relativt lang fase med stress for reven på grunn av hundens nærvær. Det er fare for skade både på hund og rev i tilfelle fysisk nærkontakt. Hvis dyret flykter ut av hiet i stor fart, kan det være fare for skadeskyting selv om jegeren står på kort hold. Følger hunden tett på, kan det være fare for skadeskyting av hunden. Gluggjakt, at reven/grevlingen skytes mens den spiser på utlagt åte, anses av Rådet for å være en mer skånsom jaktform. Rådet for dyreetikk har også vurdert jaktprøver som arrangeres for hihunder. Hihundprøven er en bruksprøve som blir vektlagt i avlsarbeidet for noen av disse hunderasene. Hunden skal være passe pågående, slik at den motiverer reven til å flykte uten at hunden derved kommer i 6

7 slåsskamp og blir skadet. Det benyttes en farmrev, som plasseres i et bur inne i et kunstig anlagt hi. Buret hindrer fysisk skade, men reven vil selvfølgelig kunne bli redd. I følge en rapport fra en befaring fra Mattilsynet var ikke reven som ble brukt synlig stresset. Dette var en erfaren rev, som var opplært ved hjelp av belønning og som hadde forventninger om en godbit etter hver økt. Rådet tviler ikke på at en testrev etter hvert vil erfare at situasjonen er ufarlig og at den vil få positive forventninger om godbiten. Rådet antar likevel at en rev vil stresses mye i opplæringsfasen. Rådet erkjenner dessuten at opplæringen krever kunnskap om trening av dyr som ikke alle innehar. Rådet mener at hijakt er en unødvendig jaktform fordi man har bedre alternativer, og at hijaktprøver dermed setter reven i fare for å lide i utrengsmål, jfr. dyrevernlovens 2. Drivjakt Drivjakt er en jaktmetode der deler av jaktlaget, med eller uten hund, beveger seg gjennom terrenget og således får viltet til å forflytte seg i retning av skyttere som er utplassert på strategiske steder. Denne jaktmetoden vil uroe alt vilt i terrenget. Viltet stresses i større grad enn ved vanlig turgåing, siden personene opptrer uforutsigbart ved at de ikke følger stier/veier. Viltet er oftere i fart når det passerer poster med skyttere. Undersøkelser tyder på noe mer skadeskyting under hjortejakt som drives på denne måten, uten at dette er endelig stadfestet. Posteringsjakt Jaktformen er oftest kombinert med at andre setter viltet i bevegelse, men jegeren kan også ha en fast post, f.eks. jakttårn eller kamuflasjehytte plassert et sted der viltet erfaringsmessig holder til eller pleier passere. Ved rolig eller ingen driving blir dyret påskutt kanskje før det har registrert jegeren. Bruk av tårn kan innebære at skuddvinkelen blir mindre gunstig, men gir god oversikt og mulighet for god støtte for geværet. Snikjakt Ved snikjakt lister jegeren seg inn på skuddhold uten at dyret oppdager på jegeren. Snikjakt benyttes f.eks. under reinsdyrjakt. Støkkjakt Her beveger jegeren seg rolig gjennom terrenget og skyter vilt han/hun selv skremmer opp. Benyttes for eksempel ved rype- og harejakt uten hund. Bruk av jakthund Ved en rekke jaktformer i Norge benyttes jakthund. Ved fuglejakt brukes vanligvis en stående fuglehund. Denne søker gjennom terrenget på overvær, snuser seg fram til trykkende fugl og går i stand, dvs. står i en fryst posisjon, inntil den ideelt sett får beskjed av jegeren om å gå fram, hvorpå fuglene letter. Støtende fuglehunder oppsøker fugl, men tar ikke stand. Her brukes fortrinnsvis hunder som ikke beveger seg særlig langt fra jegeren. Støtende fuglehunder brukes mest på skogsfugl. Det gjør også skjellende fuglehunder. Hunden finner fugl, fortrinnsvis oppe i trær, og bjeffer mot stammen. Fuglens oppmerksomhet rettes mot hunden, slik at jegeren kan komme på skuddhold. Rene apporterende hunder brukes særlig under jakt på vannfugler. Hunden henter skutt vilt på kommando. De fleste fuglehunder læres opp til å apportere felt vilt og de vil oftest kunne gjenfinne skadeskutt fugl. 7

8 Harejakt med hund foregår ved at hunden slippes løs i terrenget og selv sporer opp en hare. Hunden følger så harens ferske spor under konstant småbjeffing (los). Harer pleier å løpe i en stor ring, og jegeren plasserer seg et sted på denne runden. Tempoet blir sjelden svært stort, fordi hunden gjerne mister sporet innimellom. Losen kan imidlertid pågå lenge (time) og det regnes tradisjonelt som dårlig skikk å skyte haren tidlig i en los. Hund brukes svært ofte under elgjakt, av og til på rådyrjakt (kun lov med liten eller kortbeint hund med mankehøyde under 40 cm), sjelden på hjortejakt og ikke på reinsdyrjakt. Hunden kan brukes løs, der den finner og deretter distraherer elgen med bjeffing til jegeren kommer på skuddhold. Den kan også brukes som båndhund, der den følger elgsporet og enten fungerer som en del av drivingen, eller hjelper jegeren å finne elgen slik at han/hun kan komme i skuddposisjon. Hund kan også benyttes på gaupejakt. Hunden jager gaupa opp i et tre eller til et punkt i terrenget der dyret blir trengt inne og hvor jegeren lettere kan komme på skuddhold. For storviltjakt er det krav om at jaktlaget skal ha tilgang til en godkjent ettersøkshund, dvs. en hund som har godkjent prøve i å følge blodspor, i tilfelle ettersøk etter skadeskutt vilt. Bruk av løs, jagende hund under aktiv jakt vil kunne stresse viltet ekstra. Dette gjelder i liten grad elg, som kanskje snarere viser irritasjon enn frykt, men sannsynligvis innebærer dette stress for rådyr og hare. For rådyr vil kravet om kortbeint hund redusere hastigheten på drevet. En harehund vil vanligvis tape sporet av og til, slik at haren får en pause. Rådet har ikke funnet data som belyser hvor mye en los belaster haren. Gjentatt jaging av hund vil uansett forstyrre viltet, som får mindre tid til hvile og fôropptak. Jakt fra motorkjøretøy Jakt fra motorkjøretøy er ikke tillatt i Norge. Vilt er vanligvis mindre redd for motorkjøretøy enn for mennesker som ferdes til fots, og det er derfor lettere å komme innpå viltet. Det er gitt dispensasjon til å bruke helikopter til uttak av ulv og snøskuter til uttak av jerv i henhold til forvaltningsplan. Helikopter brukes hyppig for forskningsmessig innfanging (medikamentell immobilisering ved hjelp av gevær) av vilt. Dyr som tidligere er forfulgt med for eksempel helikopter, blir seinere uroet av lyden. Rådet støtter opprettholdelse av et generelt forbud mot jakt fra motorkjøretøy. Jakt med lyskaster Bruk av lys er ikke tillatt under jakt i Norge (med unntak av gluggejakt på rev). Lyset blender dyret og får det til å stå stille. I andre land kombineres bruk av lys ofte med jakt fra motorkjøretøy. Rådet støtter gjeldende regelverk. Fellefangst Drepende feller Drepende feller skal i prinsippet drepe dyret øyeblikkelig, alternativt påføre det et umiddelbart bevissthetstap som varer inntil dyret er dødt. Likevel er det mangel på kunnskap og dokumentasjon på hvor øyeblikkelig drepende disse fellene faktisk er. Mange av fellene som er godkjent i Norge ble testet i Sverige på 1980-tallet, der det ble stilte krav om at fellen skulle ta livet av dyret innen 5 minutter. Fellene som er på markedet er ikke testet i henhold til ISO-standard fra EU arbeider med et direktiv om fellefangst, der det vil bli satt krav til funksjon. 8

9 Fellens drepeevne varierer med støtimpuls og slagkraft, som bestemmes av slagbøylens fart og masse (kinetisk energi = masse x fart x fart) og hvor på dyret slaget treffer. Størrelsen på dyret og også dets adferd har betydning for treffsted. Dersom andre arter enn den tiltenkte går i fellen, kan det skje at dyret påføres store skader uten at det blir drept. Problemet med manglende selektivitet kan ha økologiske konsekvenser i områder med fredete arter. Dersom fellen virkelig er øyeblikkelig drepende dør dyret intetanende, uten å ha vært utsatt for jaging, frykt eller smerte på forhånd. Men hvis den ikke fungerer etter intensjonen vil kravet om ukentlig tilsyn på ingen måte være tilstrekkelig til å hindre betydelig lidelse. Snarefangst av rype er bare tillatt i noen kommuner, og da om vinteren. Snaren er en tynn renneløkke av metall som spennes opp i en åpning av en liten sperring av bjørkeris. Fuglen struper seg selv når den prøver å komme unna. Rådet har ikke funnet data på hvor lang tid det tar før rypa mister bevissthet. Dødsårsaken vil være kvelning og/eller forhindret blodsirkulasjon med påfølgende oksygenmangel i hjernen. Muligens kan nakken knekke. Feller som fanger dyret levende I Norge er bare kasse- eller burliknende feller tillatt, mens fotsnare er tillatt til rev i Sverige. Fotsaks er forbudt i hele EU. Det er krav om ettersyn én eller to ganger i døgnet, avhengig av art, og krav om varsling (alarm) ved bruk av båsfelle til jerv eller gaupe. Dyret kan etterpå skytes på kort hold, uten fare for at det unnslipper. Innesperring er sannsynligvis en betydelig psykisk påkjenning for ville dyr. Dyret kan skade seg i forsøk på å komme fri, spesielt går det ut over tenner og klør. Fordelen med feller som fanger dyret levende er at dyr som det ikke var intensjonen å fange (eksempelvis fredet art, eller hunn i stedet for hann) kan slippes fri. Seinskader (dødsfall) pga. hjertemuskeldegenerasjon forårsaket av stress kan forekomme. Tiltak: Største utfordring ved jakt med skytevåpen er å redusere risikoen for skadeskyting. En god jegeropplæring (teoretisk jegerprøve og årlig skyteprøve) er viktige tiltak for å redusere omfanget av skadeskyting og for å få en god forståelse av de etiske dilemmaene. Etter Rådets syn er tiden inne for å kreve avlagt jegerprøve for samtlige jegere. Storviltjegere bør trolig trene også på realistiske skuddsituasjoner (skytestillinger) på bane. Skytetrening mot bevegelige mål kan derimot være uheldig fordi jegeren kan bli fristet til å mene seg kompetent til å løsne skudd mot løpende vilt under jakt. Kravet til skyteprøven bør strammes inn, slik at jegeren ikke har ubegrenset med forsøk på å klare denne. Gode holdninger etableres ikke bare gjennom teoretisk undervisning, men må holdes ved like gjennom løpende diskusjoner. Det er trolig viktig at et jaktlag forbereder seg på jaktsituasjoner som kan oppstå også før jakta starter, og at det settes av tid til samtale der man kan ta lærdom av feilvurderinger som er gjort. Jegeren bør ha nok selvinnsikt til å ta hensyn til egen skyteferdighet og erfaring, eller mangel på sådan. Rådet ber om at det gjøres undersøkelser om hvordan bruk av løs, drivende jakthund påvirker vilt som hare og rådyr. Rådet fraråder at det kan gis begrensninger på bruk av hund under fuglejakt. Rådet vil dessuten be om at det på nytt vurderes å innføre krav om å ha med ettersøkshund eller apporterende hund under all jakt. 9

10 Rådet foreslår at hijakt med hund utfases og dermed også hijaktprøver som ledd i jakthundvurdering. Det er vist at drepeeffektiviteten varierer med ulik ammunisjon. Det bør trolig stilles mer detaljerte krav til dokumentasjon av ammunisjon og bruk av ammunisjon enn det som gjelder i dag. For å få godkjent en drepende felle mener Rådet at det må kunne dokumenteres at dyret slås bevisstløst innen sekunder, og at bevisstløsheten varer inntil dyret dør av skadene. Innrapportering og ettersyn av feller er svært viktig, og reglene her bør innskjerpes. 3- JAKTTIDER OG DYREVELFERDSMESSIGE UTFORDRINGER Ingen yngletidsfredning Yngletidsfredning er et hovedprinsipp i Viltloven. Det finnes imidlertid unntak. Skadedyr som rotter og mus er eksempelvis ikke omfattet. Arter som regnes som uønsket i Norge, vanligvis fordi de ikke anses å være hjemmehørende i vår natur, er det også lovlig å jakte/fangste hele året. Dette gjelder p.t. villmink, mårhund, bisamrotte og villsvin. Jakt i yngletiden resulterer i at hunndyr med unger vil kunne bli drept, og at ungene dør som direkte følge av mangel på næring og omsorg. Hos arter der begge foreldre deltar i yngelpleie/skaffer mat, blir effekten mindre dramatisk. Kort yngletidsfredning Arter som regnes som skadegjørere, men som er vel etablert og en del av det vi regner som norsk fauna (eks rødrev og kråkefugler), har ofte en meget lang jakttid. Her risikerer man at unger dør dersom foreldrene blir skutt, som følge av at de mangler erfaring og evne til å finne nok mat alene. Naturlig variasjon i yngletidspunkt i vårt langstrakte land kan medføre at det jaktes/fangstes hunnbever som nylig har født, med den konsekvens at ungene dør. Lang jakttid Hjorteviltet har tradisjonelt hatt en relativt begrenset jakttid om høsten, men mange kommuner har nå utvidet jakttiden. Utvidet jakttid betyr en forlenget periode der viltet forstyrres. Jakt som omfatter brunsttid kan ha betydning for dyras sjanse til å bli parret på første brunst. Sein parring resulterer i flere seintfødte kalver neste år som igjen har høyere dødelighet den påfølgende vinter. Lengre tid med jegere i terrenget kan ha betydning for dyrets behov for ro på beite og dermed anledning til å legge opp kroppsreserver for vinteren mens beitet er godt. Dette kan muligens resultere i magrere dyr, større sjanse for abort, mindre melkeproduksjon og små kalver. Kort jakttid Kort jakttid kan resultere i jegere med tidsnød som tar skuddsjanser de ikke burde tatt. Rettet avskyting Rettet avskyting innebærer at jaktlaget får tildelt en kvote som spesifiserer kjønn og alder på dyrene de kan skyte, for eksempel to elgkalver og én okse. Formålet er å påvirke kjønns- og alderssammensetningen i populasjonen og dermed dens produktivitet. 10

11 Rådet for dyreetikk har mottatt en henvendelse som omhandler rettet avskyting som ledd i forvaltningen av hjort, og behandler derfor dette mer detaljert. Innsenderen hevder at rettet avskyting fører til en selvforsterkende spiral av negative dyrevelferdsmessige konsekvenser for hjorten. Han mener faren for skadeskyting øker ved at jegeren kaster bort verdifulle sekunder for å forsikre seg om dyrets kjønn og alder. Hjortejakt foregår ofte i vegetasjonsrikt terreng, og det kan hos denne arten være særlig vanskelig å se forskjell på stor kalv og liten hind. Arten er sky og forsiktig og det er generelt vanskelig å komme på skuddhold. Forsinkelsen kan medføre at skuddet ikke løsnes mens dyret står i optimal skuddposisjon. Dette skal ha ført til en overgang fra snikjakt til drivjakt, der dyrene drives ut i åpent lende for lettere å kunne bestemme kjønn og alder. Dyrene er da ofte oppjaget, og flere dyr påskytes i fart. Kvotene fylles ikke opp, og dette har igjen ført til utvidet jakttid. Dyrene forstyrres over lengre periode, færre dyr bedekkes på første brunst, det er en tendens til flere seine kalvinger (sommer- og høstkalver), og dermed økt kalvedødelighet. Dyrene blir mer lettskremte, beiter mindre effektivt og får dårligere hold. Samtidig har hjortestammen økt kraftig de seinere årene. Innsenderen fremholder at rettet avskyting kun har noe for seg om man a) har god oversikt over sammensetningen i stammen (som han hevder forvaltningen ikke har) og b) dersom avskytingsprosenten (dvs. % felte dyr av kvoten) er nær 100 %, hvilket den slett ikke er. Rådet mener at det ikke er forenlig med god jaktskikk at jegeren kun ser litt av dyret han skal skyte mot. Av sikkerhetsmessige årsaker bør jegeren se hele dyret, ellers bør han la være å skyte. I forhold til feil som gjøres ved at for eksempel en liten hind felles som kalv eller omvendt, får heller tilsynsmyndighet utvise skjønn. Rådet mener likevel at innsenderen reiser flere viktige problemstillinger som har klar betydning for dyrevelferd. Rettet avskyting har blitt praktisert slik at en større andel av dyrene som skytes er kalver. I naturen er da også kalver særlig utsatt for predasjon, og tap av kalv er således naturlig. Innen etisk tenkning er imidlertid ikke naturlig identisk med riktig. Man vet at det knyttes sterke sosiale bånd mellom et hunndyr og ungen, og det er vel kjent at noen hunndyr vanskelig forlater kalven etter at den er skutt. Ut fra det man i dag vet om dyr, må det antas at mora har følelser for ungen(e) og at atferden hennes ikke bare er automatisert og instinktiv. Ved å skyte ungen påfører man sannsynligvis mordyret en lidelse. Skyter man hunndyr fra ungen, hvilket ikke er forbudt, men som ikke regnes som god jegerskikk, vil ungen i de fleste tilfeller få redusert sjansen til å overleve. Dette gjelder spesielt dyr som ikke holder sammen i flokk. Rådet mener at hensynet til dyrs følelser bør komme inn som et selvstendig hensyn i viltforvaltningen. Tiltak: Viltforvaltningen bør være så økosystembasert som mulig. Dette innebærer at viltet ikke skal forvaltes i henhold til deres umiddelbare økonomiske utnyttelsesverdi for oss, men som en del av en helhetlig natur. Rådet mener at jakt på dyr i yngleperioden er etisk uakseptabelt, og bør kun godtas i spesielle tilfeller for skadedyr. Yngletidsfredningen må ha tilstrekkelig lengde slik at den blir reell og sikrer en normal overlevelsesrate for avkommet. Det bør gjennomføres undersøkelser og evalueringer av konsekvensene både av rettet avskyting og lengden på jakttiden, der de dyrevelferdsmessige konsekvensene er med. 11

12 Rådets aktiviteter I forbindelse med arbeidet med denne saken har Rådet hatt samtaler med: Direktoratet for naturforvaltning ved seksjonssjefene Terje Bø og Ingebrigt Stensaas Torstein Storås, førsteamanuensis ved Høgskolen i Hedmark Jon Martin Arnemo, professor ved Norges veterinærhøgskole Rune Aanderaa, biolog i SABIMA Dyrevernalliansen ved biolog Anton Krag 12