Statsmakt og misjon. Dikka Storm

Transkript

1 70 Statsmakt og misjon Dikka Storm I første halvdel av 1700-tallet før grensene mellom nasjonalstatene ble fastsatt, ble misjonen overfor samene igangsatt. Thomas von Westen stod i spissen for dette misjonsarbeidet. Det finnes enkelte samtidige kilder som gir inntak til misjonen, dens forløp og virkninger. ISør-Troms fikk opprettelsen av misjonsdistrikt, tilsetting av misjonærer, skolelærere og bygging av skoler og forsamlingshus, konsekvenser for den samiske befolkningen, deres næringsliv, bruksområder, religion og språk. Ved siden av å medvirke til innføring av konfirmasjonen i 1736 og folkeskole i 1739, førte misjonen til en kunnskapsoppbygging som blant annet lå til grunn for arbeidet med grensetrekkingen på 1740-tallet. Misjon og grenseforhold Det forekom kristningsfremstøt overfor samene allerede i middelalderen. I kystog fjordstrøkene kom trolig en del av den samiske befolkningen under påvirkning fra den katolske kirken i perioden Når det ble igangsatt en fornyet misjonsoffensiv fra begynnelsen av 1700-tallet, hang det sammen med at styresmaktene og kirken mottok rapporter om at den gamle samiske religionen fortsatt ble praktisert. På slutten av 1600-tallet og begynnelsen av 1700-tallet kan situasjonen ha vært slik at noen samer var gått over til kristendommen, og noen holdt fast ved den tidligere religionen, mens mange kombinerte de to religionsformene på ulike måter. Samtidig med misjonsaktiviteten kom spørsmålet om fastlegging av grensene mellom rikene i nord. Misjonen ble dermed en brekkstang for statene til å sikre seg kontroll over forskjellige grupper av samer og deres bosetnings- og bruksområder. Misjonen ble et redskap i striden om samenes statstilknytning. Med bakgrunn i Den store nordiske krig utviste amtmannen i Finnmark Erich Matssøn Lorch (ca ) et stort engasjement i grensespørsmålet. Han så misjonen som et vesentlig middel i striden om det norsk-svenske fellesområdet i Finnmark hvor det ikke var trukket noen eksakt grense. Fra starten av var arbeidet med misjonen primært innrettet på Finnmark, men fra 1718, etter initiativ fra von Westen, kom også områdene sønnenfor med. De uklare grenseforholdene gjaldt også i Troms og områdene sørover. Gjennom misjonsarbeidet fikk myndighetene en mer systematisk kunnskap om befolkningen i de indre områdene i Troms. Initiativet til misjonen kom i opplysningstiden da individuell frihet og rettigheter ble verdsatt. Samtidig endret kristendommen seg i en mer pietistisk retning innenfor mange av de protestantiske landene. I denne perioden befestet Danmark-Norge grepet om kolonier i den oversjøiske verden og ønsket likeledes å få faste grenser i nord på den skandinaviske halvøy. Kristningen av samene nordpå fikk derfor en strategisk betydning for statsmakten. Pietismen vektla hedningemisjon. Det bidrar til å forklare den satsning som foregikk med utgangspunkt i Danmark- Norge på begynnelsen av 1700-tallet. Trosretningen kom til Norge fra Europa med studenter og teologiske kandidater. Kong Fredrik 4. var allerede fra sin kronprinstid påvirket av pietismen. I hans regenttid , ble det etablert misjon i dansk-norsk regi, rettet

2 Foto: Riksarkivet. mot både de oversjøiske koloniene og de samiske bosetningsområdene. Hvilke motiv som lå til grunn, kan være problematisk å skille ut, men det er mulig at personlige og pietistiske motiver har spilt sammen med interesser knyttet til stats- og sikkerhetspolitikk. Misjonskollegiet ble opprettet i København i Det kan nærmest sees som et departement som sorterte direkte under Kongen. Det skulle i første rekke ha ansvar for misjon i India i kolonien Tranquebar. Men allerede fra starten av ble det også tildelt oppgaven å igangsette misjonen blant samene i Finnmark. Senere ble ansvaret for misjonen på Grønland underlagt det samme kollegiet. Trondhjem Katedralskole ble i 1716 et seminar eller «høyskole», Seminarium scholasticum et administrativt sentrum for de dansknorske områdene i nord, som var underordnet dette kollegiet. Ansvaret for misjonen overfor samene hadde tidligere sortert under biskopen i Nidaros og rektor for Katedralskolen, men ble nå overdradd til Thomas von Westen som ble tilsatt som lektor ved Seminarium scholasticum. I 1716 fikk han i oppdrag av kong Frederik 4. å etablere misjon overfor samene. For at misjonsvirksomheten skulle ha gjennomslagskraft, ble den organisert nært knyttet til kirke og skole. Undervisning og skole ble slik redskap i kristningen og misjoneringen overfor den samiske befolkningen. Den samiske befolkningen skulle lære å lese og omvendes til det kristne budskap. Når det gjaldt språkspørsmålet, ble misjonsvirksomheten drevet ut fra forskjellige motstridende målsettinger. Von Westen mente at kirke og skole måtte baseres på samenes eget språk og igangsatte oversettelse av bibelske skrifter til samisk. Hans motstander og senere etterfølger biskop Peder Krog ( ), mente at misjonering og undervisning måtte foregå på norsk, det vil si dansk. Thomas von Westen ble født i Trondheim der faren var apoteker ved Løveapoteket. Han var elev ved Katedralskolen der han tok eksamen i Deretter studerte han ved universitetet i København og tok teologisk eksamen etter to år, 17 år gammel. Siden oppholdt han seg noen år på Helgeland som huslærer hos sorenskriver Johan Dass der han fikk interesse for samisk språk og kultur. Da han reiste tilbake til København, fortsatte han studier av flere europeiske og orientalske språk. I september 1709 ble han sogneprest i Veøy i Romsdal. Der var han med å etablere gruppen Syvstjernen omkring Gruppen besto av pietistisk orienterte prester som møttes for egen oppbyggelse og drev sjelesorg for hverandre, samtidig som de hadde som mål å reformere kirken. Som misjonær nedla han et stort arbeid med satsning på samisk språk, oversettelse og undervisning. I dette var han til dels i Den omfattende arbeidsinnsatsen og reisevirksomheten førte til at von Westen i 1723 ble syk av overanstrengelse. På en av de siste reisene fikk han sterke symptomer på en sykdom som han senere ikke ble kvitt. Han karakteriserte det som sterk hjerteklapp og søvnløshet som varte flere timer, og som fortsatte da han kom hjem til Trondheim. Vi ville i dag kanskje ha karakterisert det som utbrenthet. I tillegg led han av en blæresykdom. Helsetilstanden medførte at han ikke var i stand til å foreta en ny reise verken i 1724 eller senere. Von Westen fortsatte arbeidet, og tok imot konflikt med kirken om misjonsarbeidet og oppbygging av kirkelige tjenester for den samiske befolkningen innen det samiske bosetningsområdet til og med Sør-Trøndelag. 71

3 samer fra de ulike distrikter i sitt hjem i Trondheim. Økonomi var ikke von Westens sterke side, og alle midler, både bevilgningen fra kongen og hans kone, ble brukt til misjonen. Han døde i stor fattigdom i Trondheim i april 1727, og ble begravet i domkirken, der gravstedet ble utstyrt med en minneplate først i Kilder til misjonshistorien Thomas von Westen skrev brev og omfattende rapporter om sitt arbeid, men disse er i dag i stor grad tapt. Vår kunnskap om von Westens virksomhet bygger derfor på avskrifter av hans nedtegnelser, brev og rapporter, i første rekke forfattet av Hans Skanke. Imidlertid ble misjonshistorien senere beskrevet av Hans Hammond, 60 år etter at Thomas von Westen utførte sine misjonsreiser. Fra og1900-tallet er det særlig grunn til å nevne Andreas Erlandsens og Adolf Steens omfattende presentasjon av Thomas von Westen og misjonen. Hans Skanke ( ) var tidligere medarbeider til von Westens motstander biskop Peder Krog. Han var konrektor ved katedralskolen i Trondheim fra 1709 og overtok som rektor i Han reiste både til Troms og Finnmark. Etter von Westens død ble han utnevnt til lektor Slektskart for Thomas von Western og Hans Hammond. ved Seminarium scholasticum i Imidlertid ble denne utnevnelsen trukket tilbake, og stillingen som lektor ble lagt til bispeembetet ved katedralskolen grunnet uenighet om misjonens nytteverdi. I sitt verk Epitomes historiæ missionis lapponicæ eller «Utdrag av samemisjonens historie» ga Skanke en inngående beskrivelse av den samiske befolkningen i hele Nord-Norge sør til Trøndelagene. Han ga en oversikt over hvilke prester som ivaretok misjonen og om bygging av forsamlingshus og skoler fra Troms og sørover. Misjonskronikøren Hans Hammond ( ) var prest og forfatter. Han var sønn av sogneprest Thomas Hammond og Elsa Sofia Frik ( ) som igjen var datter av Anna Pedersdatter ( ) fra hennes 2. ekteskap. Anna Pedersdatter ble i sitt 3. ekteskap gift med Thomas von Westen, og etter hans død bodde hun hos sin datter og svigersønn Thomas Hammond. Der levde hun resten av livet og døde 91 år gammel i Hans Hammond vokste opp i Meldal, og ble senere utdannet teolog. Han skrev om misjonen og særlig om arbeidet til Thomas von Westen, sin mormors tredje mann. Hans misjonshistorie er i dag en av de viktigste kildene om misjonsarbeidet i den første perioden. Hammond brukte 25 år på beskrivelsen av Thomas von Westen og de andre misjonærenes virksomhet. Misjonshistorien er på 951 sider, og utkom i Francis Bull ( ), tidligere professor i nordisk litteratur omtalte arbeidet slik: «men H.[ammond] er verken objektiv eller kritisk, hans maal er at forherlige Thomas von Westen, og i sin uvilje mot Westens motstandere er han fuldkommen fanatisk, der findes knapt i vor ældre historiske litteratur et saa lidenskabelig verk som H.s missionshistorie» (Bull 1931: 328). Thomas von Westen og misjonen i Sør-Troms Hvordan foregikk misjonsvirksomheten i Sør-Troms, hvilke oppgaver ble igangsatt? I misjonshistorien beretter 72

4 Kilder: Hans Hammond 1787, Skanke 1730 i Falkenberg 1943: 11 12, 29, Hansen 2003: 258. Kart: Ernst Høgtun. Hammond hvordan Thomas von Westen foretok tre reiser hovedsakelig med båt i Nord-Norge i løpet av perioden På sin første reise til Vadsø i 1716, konsentrerte Thomas von Westen seg om Øst-Finnmark, men på reisen sørover var han også innom Tromsø og satte seg inn i forholdene. I utgangspunktet skulle von Westen konsentrere seg om misjon ovenfor den samiske befolkningen i Finnmark. Men etter hvert som han reiste sørover, forsto han at han måtte utvide oppdraget til å gjelde både den sjøsamiske og den nomadiske befolkningen i Nordlandene helt sør til og med Sør-Trøndelag, så: «, lod han verken Storm eller nogen Besvær, enten hindre eller giøre sin øvrige Reise unyttig; paa hvert Sted, hvor Lapper og Finner opholde sig, undersøgte han Stedernes Beskaffenhed og Indbyggernes Tilstand;» (Hammond 1787: 259). Hans reiserute i Sør-Troms kan belyse en del av de prosessene som misjonen var ledd i. På reise fra Tromsø og underveis til Lødingen i 1716, benyttet von Westen anledningen til å sette seg inn i forholdene i Senja fogderi. Han brukte ca. en måned på reisen fra 8. august til 9. september på reisen fra Tromsø til Gildeskål. Selv om det foreligger få opplysninger fra den første reisen gjennom Sør-Troms, synes det Kart over Thomas von Westens reiseruter i Tromsø og Senja prestegjeld i 1716, 1718 og Kirker, forsamlingshus og skoler ca

5 som han har besøkt prester på de ulike stedene og undersøkt forholdene. På den andre reisen sent på høsten 1718 på vei sørover fra Vadsø, rådførte han seg med residerende kapellan Rasmus Schieldrup i Tromsø kall. Av ham fikk han en beskrivelse av situasjonen for samene på yttersiden av Kvaløya og Senja i Hillesøy, og i nabokallene i Mefjord, Berg og Torsken. I Tromsø innkalte han samer i Balsfjord, Ramfjord og på nordsiden av Malangen, og både preket og arbeidet med dem. Han fortsatte reisen 4. november til fogd Andreas Tønder på gården Vang, nordøst på Senja. Han utnyttet alle stopp, også da han ble værfast som på Vang, til å preke og drive undersøkelser. Han reiste videre til Gibostad der han på nytt måtte vente på bedre vær, fra november. Først natta etter kom han til Ibestad. Der søkte han kunnskap om samene i Senja fogderi. Neste dag fortsatte ferden til Trondenes, og deretter reiste han over eidet til Borkenes i Kvæfjord. Her ble han informert om den samiske befolkningen i Trondenes og Kvæfjord. Den 13. november som var 22. søndag etter treenighet (Dom. XXII. p. Trinit.), holdt han preken i Kvæfjord kirke på Borkenes. Etter prekenen hadde han møte med prestene fra Kvæfjord og Trondenes om arbeidet i forhold til den samiske befolkningen i begge kall. Han reiste tilbake til Trondenes den 15., og ankom til Lødingen 18. november der han fulgte katekismeundervisningen på stedet. I løpet av dette oppholdet tilsatte han Kjeld Stub som misjonær i Ibestad kall fra , og Peder Berthelsen som skolemester og tolk, med en lønn på 13 Rdlr. På den tredje reisen til Tromsø i 1722 tok von Westen også denne gangen seg tid til å sette seg inn i forholdene. Han ankom Senja 30. juli og fastsatte dagene da han ville visitere og overhøre samene på hvert sted. Det ble sendt skriv til prestene slik at samene kunne bli beordret til å møte opp. Han reiste i følge med Tromsø-prosten Junghans som tidligere hadde vært i Kvæfjord. De startet i Malangen der samene på nordsiden av fjorden tilhørte Tromsø fogderi og de på sørsiden Senja fogderi. Fra begge sider møtte samene frem og Hammond beskriver at de arbeidet flittig, mer enn von Westen hadde tenkt, og han tok seg tid til å undervise hver enkelt. Til sammen oppholdt han seg fem dager i Malangen, stilte spørsmål, overbeviste og formante. Derfra dro han til Sørreisa, nå ledsaget av misjonær Wallund. Der bodde det ca. 50 samer som von Westen karakteriserte som «hedninger». Der var han til neste dag, 12. august og arbeidet med deres omvendelse. 13. august kom han til Holm på Dyrøya. Der beskrev han forholdene som en blanding av «blindhet» og hedensk tro hos noen, til gode kunnskaper i kristendom hos unge som var undervist av den utsendte misjonær. Samme dag dro Thomas von Westen til Salangen der han hadde fått samlet samer fra Salangen, Gratangen og Lavangen. Samer fra Sør-Reisa møtte også opp. Presten fra Ibestad som da var residerende kapellan i Senja var til stede, sammen med de øvrige prestene. Samene fra Grovfjord var innkalt, men de møtte ikke. I Salangen konstaterte von Westen at det til tross for at det allerede fantes to misjonærer, Kjeld Stub og Erasmus Wallund, i disse områdene, så var det liten fremgang og forståelse for kristendommen. Det var den gamle religionen folk kjente og stolte på, og runebommen var bedre enn salmebøker. Folk hadde lang vei til kirke og prest, og det fantes ikke forsamlingshus der undervisning og gudstjenester kunne utføres. Derfor ble det avtalt at det skulle bygges et forsamlingshus eller kapell på «Løvangs-Næss». Det ble undertegnet kontrakt mellom von Westen, presten Christen Krogh, misjonærene Wallund og Kildahl og fire samer fra stedet som skulle bygge kapellet. Von Westen ble i Salangen på grunn av dårlig vær, og holdt preken der den 16. august. Han reiste videre til Grovfjord dagen etter, fordi samene her ikke hadde reist til Salangen. Her konstaterte han at de var få og at «Wederstyggelighederne utallige;», tilstanden var slik den hadde vært i Herjangen før misjonær Kildahl hadde vært der. Hammond skriver at von Westen fikk tilkalt samer fra Herjangen til Grovfjord. Han reiste videre over fjellet til Herjangen den 20. august på den gamle ferdselsveien forbi Skoddebergvannet via Maridalen. Lokalt finnes det fortsatt spor etter denne ferdselsveien som kalles Ol Krokveien, og muntlig tradisjon. Det omfatter blant annet et 74

6 gammelt sagn som handlet om von Westens opplevelser ved Skoddebergvannet som ble beskrevet av Hammond: «underveis ligger et stort Vand, Indbyggerne kalde Skutberg-Watnet; her saae Lector et ubekiendt Dyr, lignende en Hvalfisk i Havet, der ofte kom over, og strax dukkede under Wandet;» (Hammond 1787: 421). Da Thomas von Westen på sin tredje reise kom til Herjangen, møtte han Jens Kildahl ( ). Han var ansatt fra 1721 og den første misjonæren i Lødingen distrikt. Misjonen på 1700-tallet ble organisert innen Trondhjems stift som omfattet dagens Nord-Norge med Trøndelagene. Dette ble inndelt i 13 misjonsdistrikter. Kvæfjord, Hinnøya og Sør-Troms til Malangen var organisert inn under 6. Senja og Vesterålen misjonsdistrikt. Misjonsdistriktet var i 1730 ifølge Skanke, igjen inndelt i tre områder: Indre Senja, ytre Senja og Vesterålen. I tillegg ble det opplyst at det var kirke og sogn i naboområdet Jukkasjärvi. I hvert distrikt ble det tilsatt en misjonær, en skolemester og ofte to hjelpelærere. Misjonærene sendte rapporter til Misjonskollegiet om områdene, befolkningen og deres næringsliv. Innen Senja og Vesterålen misjonsdistrikt skulle følgende forsamlingshus og skoler settes opp: 1) på Skårvik i Salangen, 2) ved Laberg i Gratangen, 3) ved Målselva i Malangen, 4) i Kasfjord i Trondenes og 5) på Kjengsnes i Kvæfjorden. Kunnskap om etniske forhold Misjonen med reisene og bygging av forsamlingshus og skoler inngikk i myndighetenes kartlegging av områder for å bygge opp kunnskap om bosetning og etniske forhold. Virksomheten konsentrerte seg om de indre fjordene til tross for at undersøkelsene også fastslo at det var samisk befolkning langs den ytre kyst og på øyene. Denne kunnskapen var del av grunnlagsmaterialet for undersøkelsene til Peter Schnitler som fulgte den samme ruten i Sør-Troms i Disse undersøkelsene lå igjen til grunn for trekking av grensen mellom Danmark-Norge og Sverige- Finland i Litteratur: Erlandsen, Andreas 1859: Efterretninger om Lectores theologiæ, Rektorer og Conrektorer ved Throndhjems lærde Skole og Seminarium lapponicum. Del VI. Det kgl. N. Videnskabselsk. Skr. I det 19de Aarh. 4de B. 2det H. Hammond, Hans, 1787: Den Nordiske Missions-Historie i Nordlandene, Finmarken og Thrundhiems Amt til Lappers og Finners Omvendelse, fra første Begyndelse indtil hen udi Aaret 1727, da Lappernes og Finnernes Apostel Hr. Thomas von Westen... Trykt paa Gyldendals Forlag, Kiøbenhavn. Rydving, Håkan, 1995: The End of Drum-Time. Religious Change among the Lule Saami, 1670s-1740s. Acta Universitatis Upsaliensis Historia Religionum 12, Uppsala. Skanke, Hans, 1943 [1730]: Epitomes Historiæ Missionis Lapponicæ Pars Qvarta. (Red.) Johannes Falkenberg, Nordnorske samlinger bind V. Oslo. Steen, Adolf, 1954: Samenes kristning og Finnemisjonen til Egede Instituttet. Forlaget Land og folk, Oslo. Forfatteren: Dikka Storm, konservator ved Seksjon for kulturvitenskap, Tromsø Museum Universitetsmuseet. Hennes arbeid omfatter vitenskapelige samlinger og arkiv, og forskning i samisk kultur og samfunn med vekt på de samiske markebygdene i Sør-Troms. E-post: Dikka.Storm@uit.no Adresse: Seksjon for kulturvitenskap, Tromsø Museum Universitetsmuseet, 9037 Tromsø. 75