Avrenning av tungmetaller fra nedlagte kisgruver

Transkript

1 Avrenning av tungmetaller fra nedlagte kisgruver Innholdsfortegnelse 1) Folldal Verk 2) Grong Gruber 3) Killingdal gruve 4) Kjøli gruve 5) Løkken Gruber 6) Nordgruvefeltet, Røros 7) Skorovas Gruber 8) Storwartzområdet, Røros 9) Sulitjelma Gruber 10) Mindre kisgruver 10.1) Gruver i Akershus 10.2) Gruver i Aust-Agder 10.3) Gruver i Buskerud 10.4) Gruver i Finnmark 10.5) Gruver i Hedmark 10.6) Gruver i Hordaland 10.7) Gruver i Nordland ) Nikkel og Olivin, avrenningsdata 10.8) Gruver i Nord Trøndelag ) Gruvedata for Nord Trøndelag 10.9) Gruver i Oppland 10.10) Gruver i Rogaland 10.11) Gruver i Sogn og Fjordane 10.12) Gruver i Sør Trøndelag 10.13) Gruver i Telemark 10.14) Gruver i Troms 10.15) Gruver i Vest-Agder 11) Avfallsmasser fra gruvedrift Avrenning av tungmetaller fra nedlagte kisgruver Publisert av Miljødirektoratet Det finnes flere tusen steder i Norge der det har pågått gruvedrift. Områdene er spredt over store deler av landet, og det finnes spor etter tidligere tiders gruvedrift i samtlige fylker. De gruveområdene som har størst potensial for forurensning følges opp regelmessig. Side 1 / 83

2 10.12) Gruver i Sør Trøndelag 10.13) Gruver i Telemark 10.14) Gruver i Troms 10.15) Gruver i Vest-Agder 11) Avfallsmasser fra gruvedrift Avrenning av tungmetaller fra nedlagte kisgruver Publisert av Miljødirektoratet Det finnes flere tusen steder i Norge der det har pågått gruvedrift. Områdene er spredt over store deler av landet, og det finnes spor etter tidligere tiders gruvedrift i samtlige fylker. De gruveområdene som har størst potensial for forurensning følges opp regelmessig. Løkken Gruber. Foto: Norsk institutt for vannforskning (NIVA) Gruvevann i Giken, Sulitjelma. Foto: Norsk institutt for vannforskning (NIVA) Side 2 / 83

3 Gruvevann i Giken, Sulitjelma. Foto: Norsk institutt for vannforskning (NIVA) Vannstoll i Kjøli gruve. Foto: Norsk institutt for vannforskning (NIVA) TILSTAND Ulike metaller i avrenningen fra gruver Sporene etter gruvedriften er svært forskjellige. Noen steder står store gruveanlegg igjen, andre steder er det bare noen sjakter, stoller eller steinhauger som forteller om gruvedriften. Gamle gruver og gruveavfall kan også være kulturminner, og mange nedlagte gruver omfattes av lokale historiske interesser. Kobber, sink, kadmium, bly, jern og nikkel I norsk gruvevirksomhet har metallene kobber, sink, kadmium, bly, jern og nikkel vært særlig aktuelle. Konsentrasjonen i avrenningen fra gruvene avhenger av malmtyper og deponeringsforhold. Vanligvis er det høyest konsentrasjoner av jern, kobber og sink i avrenningen. Kobber som regel største forurensningskilde Kobber er som regel det metallet som har størst betydning i forurensningssammenheng. Kobber er akutt giftig for vannlevende organismer, og er av stor betydning for livsvilkår og reproduksjon av fisk. I sigevannet fra en avfallstipp ved en kobbergruve kan vi finne svært høye kobberkonsentrasjoner. Avfallstippen vil ofte være en vesentlig kilde til forurensningen fra gruveområdet. Kartet viser Løkken Gruber, som er det gamle gruveområdet som har størst forurensningspotensial i Norge. Du kan zoome i kartet for å utforske nærmere. Du kan også gå til Mer kart og funksjoner for å utforske de andre store gruveområdene. To typer jern i sigevann I sigevann fra gruveområder kan jern forekomme i to tilstandsformer som toverdig eller treverdig jern. Jernet vil ofte være toverdig. Vannet er da fargeløst og ofte sterkt surt, med en ph verdi på mindre enn tre. Etter hvert som sigevannet fortynnes i en nærliggende bekk, øker ph verdien og jernet oksideres til treverdig og felles ut. Dette er synlig som okerutfellinger. Vi kan da se et gulbrunt belegg. KONSEKVENSER Gruveforurensning kan skade økosystemet Når surt, tungmetallforurenset vann fra gruveområder kommer ut i vassdragene, kan det få skadelige konsekvenser. Elver, innsjøer og våtmarksområder påvirkes lett av slik forurensning, og forurensningen kan ha negative effekter på store deler av økosystemet. For mye kobber kan skade fisk og annet liv i vassdragene Fisk vil kunne overleve i et vassdrag med kobberinnhold på 10 til 15 mikrogram per liter. I noen tilfeller er det funnet gode fiskeforekomster i vassdrag med kobberinnhold på 30 til 50 mikrogram kobber per liter. Forskjellige fiskearter har ulik toleranse Side 3 / 83 overfor metaller. Laksen er sannsynligvis den av våre fiskearter som tåler tungmetaller dårligst.

4 Når surt, tungmetallforurenset vann fra gruveområder kommer ut i vassdragene, kan det få skadelige konsekvenser. Elver, innsjøer og våtmarksområder påvirkes lett av slik forurensning, og forurensningen kan ha negative effekter på store deler av økosystemet. For mye kobber kan skade fisk og annet liv i vassdragene Fisk vil kunne overleve i et vassdrag med kobberinnhold på 10 til 15 mikrogram per liter. I noen tilfeller er det funnet gode fiskeforekomster i vassdrag med kobberinnhold på 30 til 50 mikrogram kobber per liter. Forskjellige fiskearter har ulik toleranse overfor metaller. Laksen er sannsynligvis den av våre fiskearter som tåler tungmetaller dårligst. Spesielt følsomme virvelløse dyr og begroing kan påvirkes ved enda lavere kobberkonsentrasjoner enn 10 mikrogram per liter. Vassdrag i områder som drenerer mineralholdige bergarter vil normalt ha høye bakgrunnsverdier av metaller, spesielt kobber og sink. I disse vassdragene må vi akseptere høyere metallkonsentrasjoner enn i andre vassdrag. PÅVIRKNING Avrenningen av tungmetaller varierer Avrenning av tungmetaller fra kisgruveområder vil kunne variere fra år til år. Dette skyldes i stor grad naturlige variasjoner i nedbørsmengder og temperatur. Store nedbørsmengder vil som oftest føre til at avrenningen av tungmetaller øker, og at mer tungmetaller havner i vassdragene. Erfaringsmessig vil store deler av den totale årsavrenningen av tungmetaller fra gruveområder komme i forbindelse med vårflommen. Kobberavrenning fra nedlagte kisgruver De ni største Tonn Løkken 1988 Sulitjelma Folldal 1997 Nordgruvefeltet Kilde: Miljødirektoratet 2000 Kjøli 2003 Grong 2006 Killingdal 2009 Skorovas Storwartzfeltet Lisens: Norsk Lisens for Offentlige Data (NLOD) TILTAK Mange tiltak er gjennomført, behov for nye vurderes noen steder Målet for arbeidet med nedlagte gruver er at utslipp av kobber skal reduseres, slik at kobberkonsentrasjonen er rundt 10 mikrogram per liter i nærmeste vassdrag. Målet skal sikre at biologisk liv opprettholdes til tross for avrenning fra gruveområdet. Det er tatt utgangspunkt i kobberkonsentrasjonen, fordi kobber er en akuttvirkende gift for vannlevende organismer. Kobberkonsentrasjonen er derfor av stor betydning for fiskens livsvilkår og reproduksjon. Ni gruveområder prioritert for tiltak De ni gruveområdene som har størst potensial for forurensning følges opp regelmessig. Dette dreier seg om Folldal Verk, Grong Gruber, Killingdal gruve, Kjøli gruve, Løkken Gruber, Nordgruvefeltet, Skorovas Gruber, Storwartzområdet og Sulitjelma Gruber. Av disse er det Løkken Gruber som har størst forurensningspotensial. Det er gjennomført tiltak ved alle de ni gruveområdene bortsett fra Storwartzfeltet, hvor det er store kulturminneinteresser. Det første organiserte arbeidet i de prioriterte områdene startet i 1989/90 ved Kjøli gruve. Fra et tiltak settes i gang til det Side 4 / 83 avsluttes, kan det gå fra noen få måneder til flere år. Deretter følger en overvåkingsperiode for å dokumentere tiltakets effektivitet.

5 mikrogram per liter i nærmeste vassdrag. Målet skal sikre at biologisk liv opprettholdes til tross for avrenning fra gruveområdet. Det er tatt utgangspunkt i kobberkonsentrasjonen, fordi kobber er en akuttvirkende gift for vannlevende organismer. Kobberkonsentrasjonen er derfor av stor betydning for fiskens livsvilkår og reproduksjon. Ni gruveområder prioritert for tiltak De ni gruveområdene som har størst potensial for forurensning følges opp regelmessig. Dette dreier seg om Folldal Verk, Grong Gruber, Killingdal gruve, Kjøli gruve, Løkken Gruber, Nordgruvefeltet, Skorovas Gruber, Storwartzområdet og Sulitjelma Gruber. Av disse er det Løkken Gruber som har størst forurensningspotensial. Det er gjennomført tiltak ved alle de ni gruveområdene bortsett fra Storwartzfeltet, hvor det er store kulturminneinteresser. Det første organiserte arbeidet i de prioriterte områdene startet i 1989/90 ved Kjøli gruve. Fra et tiltak settes i gang til det avsluttes, kan det gå fra noen få måneder til flere år. Deretter følger en overvåkingsperiode for å dokumentere tiltakets effektivitet. Noen av tiltakene har vært svært vellykkede. I andre tilfeller kreves ytterligere tiltak for å nå målsettingene. Å unngå inngrep kan være en løsning For å begrense forurensningsproblemene i tilknytning til nedlagte kisgruver er det viktig å unngå situasjoner som kan føre til spredning av forurensede masser og økt vanngjennomstrømning. Det beste tiltaket kan være å unngå inngrep. La avfallsmassene ligge Avfallsmasser fra gamle kisgruver kan se velegnet ut for både veibygging og masseutfylling, eller som tilslagsmateriale i betong og asfalt. Disse avfallshaugene bør likevel få ligge i fred, slik at forurensningen ikke øker eller spres. Avfallsmassene kan også være uegnet til byggeformål. Betong laget av svovelholdige masser kan for eksempel smuldre opp etter kort tid. Les mer om avfall fra gruveområder Unngå at vann renner gjennom området Det er viktig å hindre at overflatevann strømmer gjennom områdene og river med seg masser og forurensning. Endring av vassdrag eller grunnvannsnivå i områder med kisgruver kan medføre økt forurensning. Vann fra gruveområder bør ikke brukes til drikkevann eller vanning. Tilgang på luft må hindres Tildekking av masser med duk og/eller tett morene og oppfylling av gruveganger med vann bidrar til å stanse oksydering og syredannelse. Ta kontakt med fagfolk Ta kontakt med Direktoratet for mineralforvaltning eller Miljødirektoratet i forkant, hvis det er nødvendig å iverksette tiltak eller inngrep ved gamle kisgruver. 1. Folldal Verk Publisert av Miljødirektoratet Forurensningen fra gruveområdet på Hjerkinn (Tverrfjellet gruve) er vesentlig redusert ved etablering av et renseanlegg i 2013/2014. Forurensningen fra det gamle gruveområdet i Folldal sentrum er på samme nivå som før, til tross for tiltak som ble gjennomført i 1990 årene. Miljøtilstanden overvåkes jevnlig i begge gruveområdene. Side 5 / 83

6 syredannelse. Ta kontakt med fagfolk Ta kontakt med Direktoratet for mineralforvaltning eller Miljødirektoratet i forkant, hvis det er nødvendig å iverksette tiltak eller inngrep ved gamle kisgruver. 1. Folldal Verk Publisert av Miljødirektoratet Forurensningen fra gruveområdet på Hjerkinn (Tverrfjellet gruve) er vesentlig redusert ved etablering av et renseanlegg i 2013/2014. Forurensningen fra det gamle gruveområdet i Folldal sentrum er på samme nivå som før, til tross for tiltak som ble gjennomført i 1990 årene. Miljøtilstanden overvåkes jevnlig i begge gruveområdene. Hjerkinndammen. Foto: Miljødirektoratet Side 6 / 83

7 Hjerkinndammen. Foto: Miljødirektoratet Renseanlegget ved Tverrfjellet gruve. Foto: Miljødirektoratet Folldal hovedgruve i Folldal sentrum. Foto: Norsk institutt for vannforskning (NIVA) Side 7 / 83

8 Folldal hovedgruve i Folldal sentrum. Foto: Norsk institutt for vannforskning (NIVA) Folla i Folldal sentrum. Foto: Norsk institutt for vannforskning (NIVA) Forurensning fra Folldal sentrum Avrenningen fra det gamle gruveområdet i Folldal sentrum kommer fra to hovedkilder, gruvevann fra den delvis vannfylte hovedgruva, som ble lagt ned i 1941, og avrenning fra etterlatte gruvemasser. Elva Folla, som er en sideelv til Glomma, er hovedmottaker av avrenningen. Tiltakene som ble gjennomført i har til nå ikke gitt vesentlige positive effekter i vassdraget. På kartet ser du Folldal Verk og elva Folla, du kan zoome i kartet for å se på større områder. Avgangen fra Folldal hovedgruve ble ført direkte til Folla i en trerenne fram til våren Ulempene for tømmerfløtingen i vassdraget var imidlertid så store at verket bygde en dam som samlet opp avgangen hver vår. Når fløtingen var over, ble dammen åpnet igjen, og avgangen fra gruva gikk i elva. Den siste våren før gruvedriften ble flyttet til Hjerkinn, ble dammen ikke åpnet igjen. Velter, avgangsmasser og gruvevann kilder til forurensning Forurensningskildene i Folldal sentrum omfatter alle de tre hovedtypene som er typiske for sulfidmalmgruver: velter, avgangsmasser og gruvevann. Dalsiden nord for bebyggelsen i Folldal er praktisk talt dekket av velter over et stort område. Avgangsmasser er spredt over store områder på grunn av uhellsutslipp, skader på rennene og fordi avgangsmassene fulgte bekkeløpet ned mot Folla. Gruvevannet er sterkt forurenset. Avrenningen av gruvevann er forholdsvis liten, men fordi en stor del av gruva ikke er vannfylt, og deler av den er fylt med forurensede masser, blir konsentrasjonene i avrenningen høye. En betydelig del av forurensningen i Folldal sentrum transporteres som grunnvann. Avrenning fra avfall i dagen, hovedsakelig veltemasser, er den største forurensningskilden i området. Store deler av overflateavrenningen tar veien gjennom løsmassene på vei ned mot Folla. Vannkvaliteten i Folla og Glomma Folla er lite forurenset ovenfor Folldal sentrum. Tungmetallkonsentrasjonene i elva, både oppstrøms og nedstrøms Folldal sentrum, er omtrent på samme nivå som de har vært i alle år. Kobberkonsentrasjonen i Folla nedstrøms Folldal sentrum er såpass høy at det ikke er biologisk liv på strekningen mellom Folldal sentrum og samløpet med Grimsa. Avrenningen fra gruveområdet påvirker også Glomma. Nedstrøms Folldal sentrum har elvestrekninger på om lag seks mil i Folla og Glomma kobberkonsentrasjoner over 10 mikrogram per liter. Kobberavrenning fra Folldal sentrum 20 Side 8 / 83

9 er omtrent på samme nivå som de har vært i alle år. Kobberkonsentrasjonen i Folla nedstrøms Folldal sentrum er såpass høy at det ikke er biologisk liv på strekningen mellom Folldal sentrum og samløpet med Grimsa. Avrenningen fra gruveområdet påvirker også Glomma. Nedstrøms Folldal sentrum har elvestrekninger på om lag seks mil i Folla og Glomma kobberkonsentrasjoner over 10 mikrogram per liter. Kobberavrenning fra Folldal sentrum 20 Tonn Kilde: Miljødirektoratet Lisens: Norsk Lisens for Offentlige Data (NLOD) Gjennomførte tiltak i Folldal sentrum Da gruvevirksomheten ble nedlagt våren 1993, ble oppryddingstiltak satt i gang i Folldal sentrum. Avgangsdammen fra 1968, og det meste av avgangen som ellers var spredt i området, ble fjernet og deponert i gruverom på Hjerkinn. Av hensyn til vern av kulturminner ligger mye av de gamle veltene igjen. Ikke-forurenset vann ble ledet utenom gruva og veltene, og det ble etablert slamfeller. Tiltakene ble avsluttet i Det ble gjennomført dreneringstiltak for å samle opp mest mulig av overflateavrenningen i Tiltaket ble senere forsterket i Oppryddingstiltakene ser ikke ut til å ha ført til vesentlige forbedringer i vannkvaliteten i Folla nedstrøms Folldal sentrum. Avrenningen fra gruveområdet og i vassdraget undersøkes hvert år. Tiltakshaver er pålagt å gjennomføre tiltak i det gamle gruveområdet i Folldal sentrum. Tungmetallavrenningen fra den tidligere gruvedriften skal reduseres slik at belastningen på Folla reduseres. Målsettingen med tiltaket er å redusere avrenningen slik at kobberkonsentrasjonen i Folla ved Follshaugmoen kommer ned mot mikrogram per liter. Videre oppfølging i Folldal sentrum Ulike tiltak for å redusere avrenningen vurderes. Saken er vanskelig, fordi det er sterke kulturminneinteresser i området. Folldal gruver er definert som et teknisk/industrielt kulturminne og omfattes av Riksantivkarens bevaringsprogram. Formålet er å sikre en representant for den industrielle fasen av bergverksdriften i Norge på 1900 tallet. Les mer om Folldal gruver på Riksantikvaren sine sider Forurensning fra gruveområdet på Hjerkinn I 1968 ble gruvedriften i Folldal flyttet til Tverrfjellet på Hjerkinn, i Dovre kommune, ca. 30 km fra Folldal sentrum. Gruvedriften ved Tverrfjellet gruve på Hjerkinn ble lagt ned i mars Hjerkinnområdet drenerer til Folla. Da gruvedriften på Hjerkinn ble etablert ble det lagt vekt på å finne løsninger som skulle hindre de forurensningsproblemene man tidligere hadde sett ved sulfidmalmgruver. Avgangsdammen er et slikt tiltak, krav til maksimalt svovelinnhold i opplagte velter er et annet. I dag finnes det lite veltegods i området. Det skyldes at en betydelig andel av gråberget kunne brukes til veibygging. En del ble også deponert i Tverrfjellet gruve når virksomheten ble lagt ned. Fram til oktober 2008 var forurensningsmengden fra gruveområdet på Hjerkinn liten. Da ble det oppdaget at gruva hadde fått overløp. Undersøkelser viste at gruva var vannfylt med overløp ut av jernbanestollen. Dette inntraff langt tidligere enn man hadde antatt, og et overvåkingsprogram ble igangsatt. Overvåkingen viste at avrenningen av tungmetaller var økende, og det ble utredet tiltak i gruveområdet. Et renseanlegg ble satt i drift 2013/ Gjennomførte tiltak på Hjerkinn Side 9 / 83

10 ved Tverrfjellet gruve på Hjerkinn ble lagt ned i mars Hjerkinnområdet drenerer til Folla. Da gruvedriften på Hjerkinn ble etablert ble det lagt vekt på å finne løsninger som skulle hindre de forurensningsproblemene man tidligere hadde sett ved sulfidmalmgruver. Avgangsdammen er et slikt tiltak, krav til maksimalt svovelinnhold i opplagte velter er et annet. I dag finnes det lite veltegods i området. Det skyldes at en betydelig andel av gråberget kunne brukes til veibygging. En del ble også deponert i Tverrfjellet gruve når virksomheten ble lagt ned. Fram til oktober 2008 var forurensningsmengden fra gruveområdet på Hjerkinn liten. Da ble det oppdaget at gruva hadde fått overløp. Undersøkelser viste at gruva var vannfylt med overløp ut av jernbanestollen. Dette inntraff langt tidligere enn man hadde antatt, og et overvåkingsprogram ble igangsatt. Overvåkingen viste at avrenningen av tungmetaller var økende, og det ble utredet tiltak i gruveområdet. Et renseanlegg ble satt i drift 2013/2014. Gjennomførte tiltak på Hjerkinn I 2013/2014 ble det etablert et renseanlegg ved Tverrfjellet gruve. Overløpsvann føres nå ned i gruva der gruvevann tas ut kontrollert og føres til renseanlegget for reduksjon av metaller og felling av jern i flere trinn. Renset gruvevann har utløp til Hjerkinndammen. Vannkvaliteten ved Hjerkinn Vannkvaliteten i avgangsdeponiet på Hjerkinn forbedret seg betydelig i årene etter at deponeringen av forurensede masser opphørte. De senere årene har det vært svært liten lekkasje av tungmetaller fra de deponerte massene. Det ble satt ut fisk i Hjerkinndammen allerede i 1993, og dammen er til glede for publikum som fritidsfiskeområde. Tungmetallinnholdet i vannmassene er ikke så høyt at det regnes som giftig. Høyt kalsiuminnhold og høy ph verdi gjør at for eksempel kobber foreligger som utfelte partikler. Videre oppfølging i Hjerkinnområdet Fra desember 2008 ble det igangsatt overvåking av vannføring og vannkvalitet i gruveoverløpet i jernbanestollen og i Hjerkinndammens overløp til Folla. Prøvefiske i Hjerkinndammen viste at det var fisk i dammen til tross for økt avrenning. Etter etablering av renseanlegget i 2013/2014, gjennomføres det jevnlig undersøkelser av vannkvalitet og biologi. Det er satt krav til en maksimal kobberkonsentrasjon i overløp fra Hjerkinndammen på ti mikrogram per liter. Avrenning av tungmetaller fra gruveområdet er redusert. Undersøkelser i 2016 viser at alle målinger ligger under maksimalverdien for kobber, ved en snittverdi på sju mikrogram. I Folla ved Slåi er snittverdien for kobber en mikrogram per liter. Folldal Verk > Folldal Verk ligger i Folldal kommune i Hedmark. Folldal hovedgruve, Gammelgruva, startet opp i Hovedgruva ble nedlagt i 1941 da den var tom. Virksomheten ble drevet på flere andre forekomster i området frem til Da ble gruvedrift og oppredning flyttet til Tverrfjellet på Hjerkinn, i Dovre kommune, ca. 30 km fra Folldal sentrum. Virksomheten der ble nedlagt i Grong Gruber Publisert av Miljødirektoratet I 2006 var kobberavrenning ut av gruveområdet ved Grong Gruber redusert med omlag 90 prosent i forhold til Overvåking av gruveområdet ble avsluttet i Undersøkelsene viste da at vannkvaliteten i Side 10 / 83 vassdragene var god.

11 Virksomheten der ble nedlagt i Grong Gruber Publisert av Miljødirektoratet I 2006 var kobberavrenning ut av gruveområdet ved Grong Gruber redusert med omlag 90 prosent i forhold til Overvåking av gruveområdet ble avsluttet i Undersøkelsene viste da at vannkvaliteten i vassdragene var god. Huddingsvatn. Deponiområdet i østre del nærmest. Foto: Norsk institutt for vannforskning (NIVA) Dagbruddet ved Grong Gruber før oppfylling. Foto: Miljødirektoratet Bakgrunn Grong Gruber ligger omlag 17 kilometer øst for Røyrvik sentrum. Produksjonen startet i 1972, og stanset i Det ble produsert kobber og sink konsentrater på basis av en kobber og sinkholdig svovelkismalm. Råmalmsbrytningen de siste årene var rundt tonn per år. Til sammen ble det tatt ut 11,3 millioner tonn råmalm. I tillegg drev Norsulfid AS en gruve i Gjersvik, ca. 15 km vest for Røyrvik sentrum. Driften her startet i Omlag tonn av det årlige råmalmsuttak kom herfra, og ble transportert til oppredningsverket i Grong Gruber med bil. All avgang ble deponert i den østlige delen av Huddingsvatnet nær gruva. Helt fra virksomheten startet er malmen oppredet ved selektiv flotasjon, og svovelkis er deponert sammen med avgangen. Problemer knyttet til partikkelspredning ble merkbare Side kort tid 11 / 83 etter at deponering startet, og spredte seg gradvis nedover hele vassdragsstrekningen ned til utløpet av Vektarbotn. I den øvre

12 Grong Gruber ligger omlag 17 kilometer øst for Røyrvik sentrum. Produksjonen startet i 1972, og stanset i Det ble produsert kobber og sink konsentrater på basis av en kobber og sinkholdig svovelkismalm. Råmalmsbrytningen de siste årene var rundt tonn per år. Til sammen ble det tatt ut 11,3 millioner tonn råmalm. I tillegg drev Norsulfid AS en gruve i Gjersvik, ca. 15 km vest for Røyrvik sentrum. Driften her startet i Omlag tonn av det årlige råmalmsuttak kom herfra, og ble transportert til oppredningsverket i Grong Gruber med bil. All avgang ble deponert i den østlige delen av Huddingsvatnet nær gruva. Helt fra virksomheten startet er malmen oppredet ved selektiv flotasjon, og svovelkis er deponert sammen med avgangen. Problemer knyttet til partikkelspredning ble merkbare kort tid etter at deponering startet, og spredte seg gradvis nedover hele vassdragsstrekningen ned til utløpet av Vektarbotn. I den øvre delen av gruva nære dagen var drensvannet surt (se foto), men dette vannet hadde avløp til gruva under driften. Hele Huddingsvatnet har et areal på 6,4 kvadratkilometer og var opprinnelig nesten delt i to separate deler av en rekke øyer og grunne sund. Den østre delen av innsjøen der avgangen er deponert er 2,8 kvadratkilometer og hadde opprinnelig et maksimalt dyp på mer enn 20 meter. Huddingsvassdraget er en del av et større vassdrag der Renselelva og Orvasselva er de største tilløpene og Huddingselva er det samlede avløpet. Huddingselva renner til Vektaren som renner til den store innsjøen Limingen, som har naturlig avløp til Sverige. Vektaren er regulert, og vann som naturlig renner til Namsen er overført hit. Denne vannmengden føres tilbake til Namsenvassdraget fra Limingen, som også er regulert, ved at vann overføres til Tunnsjøen gjennom et kraftverk mellom de to innsjøene. På kartet ser du Grong Gruber og Huddingsvatn. Du kan zoome i kartet for å utforske nærmere. Forurensningsproblemene knyttet til utslipp i Huddingsvatnet Forurensningsproblemene ved Grong Gruber var hele tiden knyttet til utslipp av avgang i Huddingsvatnet. Et hovedproblem var at avgangen ble spredt langt utenfor deponeringsstedet i østre del av innsjøen. Det ble funnet tegn på spredning av avgang langt nedover i Huddingsvassdraget, og det var først og fremst mineralpartiklene i avgangen som ga problemer ved blant annet tilslamming. Etter deponering av avgang siden 1972, er praktisk talt hele bunnen i den østre delen av Huddingsvatnet dekket med avgang. Det er ikke påvist sur avrenning fra gråbergvelter ved gruva, og ph verdien i gruvevannet var i alle år tildels langt over sju. Kobberavrenning fra Grong Gruber 4 Tonn Kilde: Miljødirektoratet Lisens: Norsk Lisens for Offentlige Data (NLOD) Gjennomførte tiltak Avgangsdeponeringen ved Grong Gruber kan i tid deles i to perioder, deponering til innsjø/vassdrag og deponering i dam. Utover i 1980 årene ble problemene knyttet til partikkelspredning så store at det ble vedtatt et omfattende tiltak for å få kontroll med spredningen. I ble det bygget en dam som skiller de to delene nesten fullstendig (mer enn 90 prosent). Hovedstrømmen av vann gjennom Huddingsvatnet ble samtidig redusert betydelig ved at elvene som munner ut i innsjøen ble avledet ved sjeteer. En spesiell lukekonstruksjon ved utløpet av deponiområdet Østre Huddingsvatn bidro også til redusert partikkeltransport ut av deponiområdet. Under flomperioder ble det ikke overløp fra deponiområdet før vannstanden i Østre og Vestre Huddingsvatn var utjevnet. Etter at dette tiltaket ble gjennomført kan avgangsdeponiet ved Grong Gruber betraktes som en kunstig bygget avgangsdam. Side 12 / 83

13 Gjennomførte tiltak Avgangsdeponeringen ved Grong Gruber kan i tid deles i to perioder, deponering til innsjø/vassdrag og deponering i dam. Utover i 1980 årene ble problemene knyttet til partikkelspredning så store at det ble vedtatt et omfattende tiltak for å få kontroll med spredningen. I ble det bygget en dam som skiller de to delene nesten fullstendig (mer enn 90 prosent). Hovedstrømmen av vann gjennom Huddingsvatnet ble samtidig redusert betydelig ved at elvene som munner ut i innsjøen ble avledet ved sjeteer. En spesiell lukekonstruksjon ved utløpet av deponiområdet Østre Huddingsvatn bidro også til redusert partikkeltransport ut av deponiområdet. Under flomperioder ble det ikke overløp fra deponiområdet før vannstanden i Østre og Vestre Huddingsvatn var utjevnet. Etter at dette tiltaket ble gjennomført kan avgangsdeponiet ved Grong Gruber betraktes som en kunstig bygget avgangsdam. Effekt av tiltak Forurensningsproblemene i Huddingsvassdraget på grunn av gruveutslippene har vært helt annerledes enn dem vi har i øvrige norske gruvevassdrag. I Huddingsvassdraget var det tilsynelatende avgangsutslippet og partikkeltransporten som ga negative effekter, mens det i andre områder er oppløste tungmetaller som gir problemer. Under driften kunne det påvises forhøyede tungmetallkonsentrasjoner i vassdraget. Metallinnholdet i vannmassene var imidlertid bundet i partikler. Etter driftsstans påviste Norsk institutt for vannforskning (NIVA) at tungmetallkonsentrasjonene var synkende. Etter at tiltakene var gjennomført i ble forholdene i vassdraget gradvis bedre, og fra 1993 beskriver NIVA en positiv utvikling i vassdraget. I en rapport som oppsummerer undersøkelser gjennomført i perioden , konkluderer NIVA med at de biologiske forhold i vestre Huddingsvatn viser en ytterligere forbedring. Dette ses best på forekomster av dyreplankton som nå er fullstendig normalisert, både kvalitativt og kvantitativt. Marflo og enkelt andre bunndyr er imidlertid ennå ikke kommet tilbake, noe som sannsynligvis skyldes avgangsslam i sedimentet. I 2003 var prøvefiske i vestre Huddingsvatn på nivå med fangster i perioden før gruvedriften. Ørekyte ble første gang observert i Huddingsvatn i Det er uklart om dette har noen påvirkning på aurebestanden. Det er gjennomført undersøkelser i Gjersvika (Limingen) der det var drift i perioden Biologiske undersøkelser her viser ingen effekter på bunndyr, dyre eller planteplankton. Effekter av gruvedriften i vannmassene i Gjersvika utenfor gruveområdet kan ikke påvises. Ved avvikling av driften i 1998 stoppet også deponering av avgangsmasser i østre Huddingsvatn. NIVAs undersøkelser viser at østre Huddingsvatn i 2003 fortsatt var sterkt preget av den tidligere deponeringen, med et meget fattig dyre- og planteplankton liv. Bunndyrene er praktisk talt eliminert bort på grunn av store mengder avgang i bunnmaterialet. Det finnes innvandret fisk som oppholder seg en periode i deponiet. Den fysisk/kjemiske vannkvaliteten i deponiet blir gradvis bedre fordi konsentrasjoner av metall, sulfat og kalsium avtar. Siktedypet i 2003 var meget godt, noe som tyder på en beskjeden partikkelspredning. Avgangsdeponiet i Østre Huddingsvatn vil avgi metaller i lang tid framover, fordi forvitringen av sulfidmineraler også pågår under vann, men i mye mindre omfang enn i luft. Metalltransporten fra deponioverflaten vil avta over tid, noe en observerte i årene fram til 2006, som var det siste året som Grong Gruber hadde ansvaret for miljøundersøkelsene. Stikkprøver NIVA tok ved utløpet av Østre Huddingsvatn og i Huddingselva høsten 2011 bekreftet også dette. Gjennomførte tiltak etter avvikling av driften Bedriften gjennomførte tiltak med noen tekniske endringer i forhold til avviklingsplanen fra Tradisjonelle tiltak som vannoppfylling og propping av gruveganger ble gjennomført sammen med en generell opprydding i gruveområdet. Det var planlagt et kontrollert overløp fra gruva. I august 1999 fikk imidlertid gruva et uventet overløp fra sjakt nummer fire i dagbruddsområdet. Det viste seg at denne sjakten ligger lavere enn vannstanden i dagbruddet. Overløpet kom etter en tid med kraftig regnvær. Overløpsvannet følger terrenget og grøfter i myra nedenfor og går ut i Orvasselva. Orvasselva renner ut i Orrvatnet. Situasjonen ble derfor vesentlig annerledes enn forventet. Overvåkingsprogrammet ble utvidet slik at det også omfattet overløpet fra sjakt nummer fire, og kjemisk/biologiske undersøkelser i Orrvatnet. Undersøkelser av fiskebestanden i august 2001 viste at Orrvatn har en tett aurebestand som ligger på grensen til overbefolkning. Fisken har imidlertid normalt god kondisjon og mageprøver som ble tatt viste et rikt og variert næringstilbud. Undersøkeler av fisk i 2005 viste ingen endringer av betydning sammenlignet med tidligere. Ulike tiltak har blitt gjennomført for å begrense tilførselen av vann fra Orelva. Avrenning fra dagbruddet og øvre deler av gruva skjer nå stort sett gjennom stigort fire, en mindre lekkasje ved proppen i rampen kan observeres, men den var av mindre betydning i den tiden undersøkelsene pågikk. Side 13 / 83 Overvåkingsprogrammet ble avsluttet i De siste undersøkelsene viste at vannkvaliteten både i Huddingsvassdraget

14 forventet. Overvåkingsprogrammet ble utvidet slik at det også omfattet overløpet fra sjakt nummer fire, og kjemisk/biologiske undersøkelser i Orrvatnet. Undersøkelser av fiskebestanden i august 2001 viste at Orrvatn har en tett aurebestand som ligger på grensen til overbefolkning. Fisken har imidlertid normalt god kondisjon og mageprøver som ble tatt viste et rikt og variert næringstilbud. Undersøkeler av fisk i 2005 viste ingen endringer av betydning sammenlignet med tidligere. Ulike tiltak har blitt gjennomført for å begrense tilførselen av vann fra Orelva. Avrenning fra dagbruddet og øvre deler av gruva skjer nå stort sett gjennom stigort fire, en mindre lekkasje ved proppen i rampen kan observeres, men den var av mindre betydning i den tiden undersøkelsene pågikk. Overvåkingsprogrammet ble avsluttet i De siste undersøkelsene viste at vannkvaliteten både i Huddingsvassdraget (hovedvassdraget) og i Orelva (tilførselselv) var god. Kobberkonsentrasjonene er henholdsvis 1,98 mikrogram per liter og 3,6 mikrogram per liter, og ph-verdien var over sju. NIVA skriver i sluttrapporten at vannkvaliteten i overløpsvannet fra gruva er omtrent som forventet, ut fra hva en kan oppnå ved vannfylling av en kisgruve som tiltak mot forurensning. Grong Gruber > Grong Gruber ligger i Røyrvik kommune i Nord Trøndelag. Produksjonen startet i Anleggsområdet kalles Joma og forekomsten det er drevet på har betegnelsen Joma-forekomsten. Det ble produsert kobber- og sink-konsentrater. I tillegg til Joma drev Norsulfid AS fra 1992 en gruve i Gjersvik. All gruvedrift i området ble nedlagt i Killingdal gruve Publisert av Miljødirektoratet Tungmetallavrenningen fra Killingdal gruve er betydelig redusert etter at tiltak ble gjennomført. Avrenningen av kobber fra gruveområdet er redusert med rundt 90 prosent i forhold til Side 14 / 83

15 gruvedrift i området ble nedlagt i Killingdal gruve Publisert av Miljødirektoratet Tungmetallavrenningen fra Killingdal gruve er betydelig redusert etter at tiltak ble gjennomført. Avrenningen av kobber fra gruveområdet er redusert med rundt 90 prosent i forhold til Samlet avrenning til gruvebekken fra deponiet på fjellet. Foto: Norsk institutt for vannforskning (NIVA), 2011 Bakgrunn Gruveområdet kan forurensningsmessig deles i to. Det gamle gruveområdet på fjellet under Gaulåsen og området i Bjørgåsen dit gruvedriften ble flyttet da det ble etablert en ny skråsjakt i Det er særlig det øvre gruveområdet på fjellet som har fått oppmerksomhet på grunn av forurensningen i Gaula. Alle forurensninger fra gruva drenerer til Gaula. I 1985 var tungmetalltransporten ut av gruveområdet 5 tonn kobber og 20 tonn sink. Mens området på fjellet drenerer til Gruvebekken som renner direkte til Gaula, drenerer området ved Bjørgåsen til Skuru som er en sideelv til Gaula. Kobberavrenning fra Killingdal gruve 8 Tonn Side 15 / 83

16 oppmerksomhet på grunn av forurensningen i Gaula. Alle forurensninger fra gruva drenerer til Gaula. I 1985 var tungmetalltransporten ut av gruveområdet 5 tonn kobber og 20 tonn sink. Mens området på fjellet drenerer til Gruvebekken som renner direkte til Gaula, drenerer området ved Bjørgåsen til Skuru som er en sideelv til Gaula. Kobberavrenning fra Killingdal gruve 8 Tonn Kilde: Miljødirektoratet Lisens: Norsk Lisens for Offentlige Data (NLOD) I tillegg til avrenningen fra Killingdal gruve er Gaula belastet med avrenning fra Kjøli gruve. Hovedvassdraget ned til Reitan var i 1980 årene nærmest dødt med hensyn til algebegroing, bunndyr og fisk. Permanente fiskebestander kunne man finne først lengre ned mot Eggafossen. Fra Bjørgen ble malmen fraktet videre til silo og losteanlegget ved Storvollen ved Reitan for transport til oppredningsverket i Ilsvika ved Trondheimsfjorden. Det er hovedsakelig to forurensningskilder i Bjørgåsen: tippen utenfor sjakten og området rundt lasteanlegget ved jernbanelinjen. Avrenningen, som er sur og tungmetallholdig, går via bekk og grøft til Skurru. Klikk her for å åpne interaktivt kart På kartet ser du Killingdal gruve. Du kan zoome i kartet for å utforske nærmere. Gjennomførte tiltak ved gruveområdet på fjellet Tiltak ble gjennomført i Veltene ble arrondert på et minst mulig område rundt dagåpningene og drensvannet herfra ble samlet og ført inn i gruva gjennom den gamle vannstollen. Den arronderte velten ble dekket med morene, og for å hindre erosjon ble det lagt et lag med grov stein på toppen. Hensikten med tiltaket var at vann som var lite forurenset skulle renne av på overflaten, mens praktisk talt alt forurenset vann skulle samles opp og føres inn i gruva. Det var antatt at denne vannmengden var så liten at den ville fordampe og bli ført ut ved naturlig ventilasjon. Gruva skulle derved fortsatt være tørr. I juni 1994 ble det konstatert at den naturlige ventilasjonen i gruva var stanset, og det ble antatt at dette skyldtes at vannet hadde fylt gruva opp til Sentralstasjonen der Hovedsjakten og Bjørgensjakten møtes. Dette hadde sammenheng med at fordampingsevnen i gruva var liten om sommeren, mens det den fikk det største tilsiget. Om vinteren tørket gruva opp, men da var tilsiget svært lite. Da vannstanden passerte Sentralstasjonen i 1994, opphørte den naturlige ventilasjonen fullstendig. Fordampningen fra det vannet som nå føres inn i gruva vil derfor bli ubetydelig, og en gang i fremtiden vil det igjen bli overløp av gruvevann fra Killingdal. Dersom ingen tiltak blir gjennomført, vil overløpet skje gjennom Bjørgensjakten og videre til Skuru. Det vil ennå ta flere tiår før overløpet kommer. I 1999 gikk det ras i velta på fjellet og drenrørsystemet som førte vann inn i gruva gikk også gradvis tett. I 2000 ble det derfor gjennomført en ny overdekking av tippen med lokal finkornig morene som hadde egnede egenskaper. Dekksjiktet ble pakket og gitt en beskyttende overdekking med sprengt stein. Drensrørsystemet som førte vann inn i gruva ble fjernet. Mesteparten av avrenningen fra området går nå til Gruvebekken og Gaula. Gruva mottar trolig fortsatt noe avrenning fra tippen gjennom de overdekkede dagåpningene. Det vannet som passerer gjennom overdekkingen vil finne sin vei ut av deponiet i underkant av tippen. Gjennomførte tiltak ved Bjørgåsen Side 16 / 83 Forurensningsbegrensende tiltak ved Bjørgåsen er utredet. Bortsett fra rensing av sjakten er det ikke gjennomført tiltak fordi disse

17 en beskyttende overdekking med sprengt stein. Drensrørsystemet som førte vann inn i gruva ble fjernet. Mesteparten av avrenningen fra området går nå til Gruvebekken og Gaula. Gruva mottar trolig fortsatt noe avrenning fra tippen gjennom de overdekkede dagåpningene. Det vannet som passerer gjennom overdekkingen vil finne sin vei ut av deponiet i underkant av tippen. Gjennomførte tiltak ved Bjørgåsen Forurensningsbegrensende tiltak ved Bjørgåsen er utredet. Bortsett fra rensing av sjakten er det ikke gjennomført tiltak fordi disse kommer i konflikt med kulturminneinteressene i området. Den årlige overflateavrenningen fra området er beregnet til 0,5 tonn kobber og 1 tonn sink. Observasjoner i Skurru tyder på at samlet kobbertransport utgjør opp mot 1 tonn, mens sinktransporten utgjør om lag 1,6 tonn pr. år. Effekt av tiltak Etter at tiltakene var gjennomført både ved Killingdal og Kjøli, bedret forholdene i Gaula seg raskt. I 1993 ble det påvist en betydelig rekolonisering av flora og fauna i tidligere totalskadde områder. Den totale forurensningen i Killingdalområdet fra velter og gruvevann er i dag betydelig mindre enn den var før tiltakene ble gjennomført i Området oppe på fjellet har blitt fulgt opp med avrenningsundersøkelser i og sist i Resultatene viser en stabil situasjon der transporten av kobber er redusert med størrelsesorden 95 prosent for kobber og 85 prosent for sink sett i forhold til situasjonen før tiltak i Kobbermengden til Gruvebekken er omkring 0,4 tonn per år og sinktransporten ca. 4 tonn per år. Observasjoner NIVA gjorde i 2011 tyder ikke på noen endringer sett i forhold til undersøkelsen i Døgntransporten av kobber var mindre enn 1 kg per døgn. Situasjonen vurderes som stabil. Som for Kjøli gruve virker overdekkingen slik at det ikke blir noen støtbelastning på Gaula når det er mye nedbør. Videre oppfølging Det gjennomføres jevnlige undersøkelser i gruveområdene. Killingdal gruve > Killingdal gruve ligger i Holtålen kommune i Sør Trøndelag. Gruva ble første gang åpnet i Det eldste gruveområdet ligger på fjellet under Gaulåsen. I tillegg til dette er det et nyere gruveområde i Bjørgåsen. All gruvedrift ble nedlagt i Kjøli gruve Publisert av Miljødirektoratet Kjøli gruve ligger i Holtålen kommune i Sør Trøndelag. Etter gjennomføring av tiltak ble kobberavrenningen fra gruva redusert med over 90 prosent i forhold til Side 17 / 83

18 gruveområde i Bjørgåsen. All gruvedrift ble nedlagt i Kjøli gruve Publisert av Miljødirektoratet Kjøli gruve ligger i Holtålen kommune i Sør Trøndelag. Etter gjennomføring av tiltak ble kobberavrenningen fra gruva redusert med over 90 prosent i forhold til Gruvevann fra Kjøli gruve ved utløpet av vannstoll. Foto: Norsk institutt for vannforskning (NIVA) 2011 Bakgrunn Gruva, som ble drevet på kobberkis, ble første gang åpnet i 1766 og siste gang nedlagt i Den største kilden til forurensningen fra området var veltene med et anslått volum på m3. Disse ble i hovedsak lagt opp i perioden mens gruva ble drevet på svovelkis ( ). Fordi malmen ble sortert ved håndskeiding er veltene relativt rike på kismineraler. Gruvevannet er surt og tungmetallholdig. Primærresipient for avrenningen fra Kjøli er Storbekken som renner mot sør og møter Gaula omtrent 15 km sør for Reitan. De viktigste metallene i avrenningen er kobber, jern og aluminium. I 1985 var kobbertransporten ut av området omlag 18 tonn. Etter at tiltak ble gjennomført er den ca. 0,4 tonn. Transporten av sink er svært beskjeden. Kobberavrenning fra Kjøli gruve 20 Tonn Side 18 / 83

19 kismineraler. Gruvevannet er surt og tungmetallholdig. Primærresipient for avrenningen fra Kjøli er Storbekken som renner mot sør og møter Gaula omtrent 15 km sør for Reitan. De viktigste metallene i avrenningen er kobber, jern og aluminium. I 1985 var kobbertransporten ut av området omlag 18 tonn. Etter at tiltak ble gjennomført er den ca. 0,4 tonn. Transporten av sink er svært beskjeden. Kobberavrenning fra Kjøli gruve 20 Tonn Kilde: Miljødirektoratet Lisens: Norsk Lisens for Offentlige Data (NLOD) I tillegg til avrenningen fra Kjøli er Gaula belastet med avrenning fra Killingdal gruve via Gruvebekken og Skuru. Hovedvassdraget ned til Reitan var i 1980 årene nærmest dødt med hensyn til algebegroing, bunndyr og fisk. Permanente fiskebestander kunne man finne først lengre ned mot Eggafossen. Klikk her for å åpne interaktivt kart På kartet ser du Kjøli gruve og elva Gaula. Du kan zoome i kartet for å utforske nærmere. Gjennomførte tiltak De første tiltak mot forurensningene fra Kjøli ble gjennomført i Velten ble da arrondert, samtidig som ca. 100 tonn hydratkalk ble fordelt inne i og på overflaten av velten. 100 tonn kalk var det beregnede behov for nøytralisering av avrenningen i ett år. Tiltaket ble ikke fulgt opp ytterligere, og etter noen år økte forurensningen markert. I 1989 ble det gjennomført nye tiltak ved Kjøli. Velten ble da samlet og tildekket med en plastmembran som ble beskyttet med morene og sprengt stein på overflaten. Drenering av overflatevann bort fra gruveområdet ble også forbedret slik at avrenningen av forurenset vann ble mindre. Samtidig ble vannstollen støpt igjen, slik at vannstanden ble hevet ca. 17 meter i gruva. Dette førte til at det ikke var utløp av gruvevann i en stor del av 1989, men allerede i 1990 var det igjen overløp i gruva. Effekt av tiltak Etter at tiltakene var gjennomført, bedret forholdene i Gaula seg raskt, og i 1993 ble det påvist at flora og fauna kom tilbake på tidligere totalskadde områder. Tungmetalltransporten ut av gruveområdet har avtatt sterkt. Reduksjonen var størst i de første årene etter tiltakene, men er fortsatt synkende. Endringene fra år til år synes nå å flate ut. De siste undersøkelsene av tilstanden ble gjennomført i og i 2011, og viser at forurensningstilstanden er stabil. I 2011 anslo NIVA at transporten av kobber fra området var mindre enn 1 kg per døgn, det vil si rundt 0,3 0,4 tonn på årsbasis. Lekkasjen av metaller fra de overdekkede veltemassene er liten. Tilførslene fra gruva er derfor største forurensningskilde i området. Tilførslene fra gruva ble også betydelig redusert som følge av tiltaket i Fordi veltemassene og gamle gruveåpninger er overdekket blir det ikke store forurensningsproblemer når det er mye nedbør. Under slike situasjoner fortynnes avrenningen med lite forurenset overflatevann. Videre oppfølging Det gjennomføres jevnlige undersøkelser i gruveområdet. Kjøli gruve > Side 19 / 83

20 lite forurenset overflatevann. Videre oppfølging Det gjennomføres jevnlige undersøkelser i gruveområdet. Kjøli gruve > Kjøli gruve ligger i Holtålen kommune i Sør Trøndelag. Gruveområdet ligger øverst i Gauldalen ca. 4 mil nordøst for Røros omlag 1070 meter over havet. Gruva, som ble drevet på kobberkis, ble første gang åpnet i 1766 og siste gang nedlagt i Løkken Gruber Publisert av Miljødirektoratet Løkken Gruber er det norske gruveområdet som har størst forurensningspotensial. Hovedresipienten for Løkken Gruber er Orkla, som er et av Norges viktigste laksevassdrag. Forurensninger som har effekter på fisk kan derfor få alvorlige konsekvenser. Nye tiltak er utredet og i ferd med å bli innført. I tillegg er det økt overvåking og beredskap i området. Gruveanlegget i Fagerlia med Wallenberg sjakt og Fagerlivatn. Foto: Norsk institutt for vannforskning (NIVA) Side 20 / 83

21 kobberkis, ble første gang åpnet i 1766 og siste gang nedlagt i Løkken Gruber Publisert av Miljødirektoratet Løkken Gruber er det norske gruveområdet som har størst forurensningspotensial. Hovedresipienten for Løkken Gruber er Orkla, som er et av Norges viktigste laksevassdrag. Forurensninger som har effekter på fisk kan derfor få alvorlige konsekvenser. Nye tiltak er utredet og i ferd med å bli innført. I tillegg er det økt overvåking og beredskap i området. Gruveanlegget i Fagerlia med Wallenberg sjakt og Fagerlivatn. Foto: Norsk institutt for vannforskning (NIVA) 2006 Velter i Løkken sentrum i Foto: Meldal kommune Bakgrunn Gruvedriften startet i Fram til 1844 foregikk den på kobber, med røsting og smelting av kobbermalm. I 1851 ble driften lagt om til kisdrift. Kisen som ble eksportert var hovedsakelig råstoff for svovelsyreproduksjon. I perioden ble det produsert elementært svovel og kobbermatte etter "Orkla prosessen" av kobberholdig kis. Denne virksomheten foregikk i smelteverket i Thamshavn. Fra 1974 og fram til nedleggelsen i 1987 ble råmalmen oppredet ved selektiv flotasjon av kobber og sinkkonsentrat, mens den svovelholdige avgangen ble deponert i dammen i Bjønndalen. Tilsammen er det deponert omlag 3,25 millioner tonn avgang med en midlere sammensetning på 36,3 prosent svovel, 0,24 prosent kobber og 0,32 Side 21 / 83 prosent sink.

22 Bakgrunn Gruvedriften startet i Fram til 1844 foregikk den på kobber, med røsting og smelting av kobbermalm. I 1851 ble driften lagt om til kisdrift. Kisen som ble eksportert var hovedsakelig råstoff for svovelsyreproduksjon. I perioden ble det produsert elementært svovel og kobbermatte etter "Orkla prosessen" av kobberholdig kis. Denne virksomheten foregikk i smelteverket i Thamshavn. Fra 1974 og fram til nedleggelsen i 1987 ble råmalmen oppredet ved selektiv flotasjon av kobber og sinkkonsentrat, mens den svovelholdige avgangen ble deponert i dammen i Bjønndalen. Tilsammen er det deponert omlag 3,25 millioner tonn avgang med en midlere sammensetning på 36,3 prosent svovel, 0,24 prosent kobber og 0,32 prosent sink. Forurensningssituasjonen i Orkla I tiltaksplanen til Løkken Gruber i 1991 var det en målsetting om å oppnå en gjennomsnittlig kobberkonsentrasjon i Orkla ved Vormstad på µg/liter. Dette målet ble nådd i Våren 1992 fikk tiltaksplanen sin fulle virkning ved at gruvevannet fra Wallenberg gruve ble tatt ut fra pumpestasjonen i Wallenberg sjakt. Etter 1992 har analyseresultatene ligget rundt 7 µg kobber per liter som årsmiddel, men med maksimalverdier i området µg/l. Fram til 2004 var tilførslene av kobber til Orkla redusert med om lag 70 prosent i forhold til 1985 nivået. Etter 2004 har det vært en økning i metallutslippet fra den vannfylte gruva. Kobberavrenning fra Løkken Gruber Tonn Kilde: Miljødirektoratet Lisens: Norsk Lisens for Offentlige Data (NLOD) Forurensningssituasjonen i Løkkenområdet Forurensningssituasjonen i Løkken har gjennom tidene vært meget komplisert. Det har vært flere ulike kilder til forurensning og til tider meget høye utslipp av tungmetaller. Avløpet fra Løkken omfatter gruvevann, sigevann fra velter og i perioder, avløp fra oppredningsverk samt avrenning fra avgangsdeponier. I Løkken gruveområde er det deponert omkring 6 millioner tonn avfall av forskjellig opphav. Avfallet er deponert gjennom en lang tidsperiode. Løkken gruveområde er det gruveområdet i Norge der det er deponert mest sulfidholdig. Fram til 1984 var gruvevannet største kilde. Etter at Wallenberg gruve ble vannfylt, ble avrenning fra avfall i dagen og spesielt fra avfallet i Løkken sentrum den største kilden. Norwegian Ammunition Disposal Company A/S (NAD) destruerer militær ammunisjon i Astrup gruve. Vann fra Astrup gruve pumpes til dagen og føres til Wallenberg gruve gjennom en stigort til nivå 380. Vannmengdene fra Astrup representerer ca. 10 prosent av det totale vanntilsiget i Wallenberg og vil sannsynligvis få like lang oppholdstid som vannet som ledes inn fra Løkkenområdet. Denne pumpingen følges av et måleprogram. Metallinnholdet i gruvevannet fra Astrup gruveområde har ingen sammenheng med virksomheten til NAD, men skyldes forvitringsprosesser som pågår på kisflater i gruva. Orkla er hovedresipienten for gruvevannet Hovedresipienten for Løkkenområdet er Orkla som tilføres avrenningen gjennom Raubekken. Etter reguleringen av Orkla iside / blandes Raubekken nå inn i hovedstrømmen av vann som går til Svorkmo kraftverk med avløp til Orkla.

23 Løkkenområdet. Denne pumpingen følges av et måleprogram. Metallinnholdet i gruvevannet fra Astrup gruveområde har ingen sammenheng med virksomheten til NAD, men skyldes forvitringsprosesser som pågår på kisflater i gruva. Orkla er hovedresipienten for gruvevannet Hovedresipienten for Løkkenområdet er Orkla som tilføres avrenningen gjennom Raubekken. Etter reguleringen av Orkla i blandes Raubekken nå inn i hovedstrømmen av vann som går til Svorkmo kraftverk med avløp til Orkla. Lokalt i Løkken foregår avrenningen i to retninger. Fra veltene i dalsiden renner vannet dels i et dreneringssystem og dels som grunnvann til Raubekken. Fra Wallenbergområdet skjer avrenningen primært til Fagerlivatn som har overløp til Bjørnlivatn. Bekken herfra renner igjen til Raubekken. Gruvevannet pumpes idag til Fagerlivatnet. Når det er overløp fra avgangsdeponiet i Bjønndalen, renner dette vannet til Fagerliområdet. På kartet ser du elva Orkla og Løkken Verk. Du kan zoome i kartet for å utforske nærmere. Gruvevannet fra Løkken var i sin tid et av de mest forurensede gruveavløp her i landet, med rundt 530 mg kobber per liter og en årlig vannmengde på rundt m3. Årsutslippet av kobber var opp til 450 tonn før Gruvevannet ble ført direkte til Orkdalsfjorden i rørledning ned til Thamshavn i perioden Orkdalfjorden var betydelig påvirket av dette utslippet. Forurensningssituasjonen i Løkken har endret seg mye de siste årene. Tidlig i 1970 årene var det store tilførsler av forurensinger fra Løkken, ca. 50 tonn kobber og 150 tonn sink per år, og påvirkningen av Orkla var betydelig. I tillegg gikk ca. 250 tonn kobber og 400 tonn sink til Orkdalsfjorden, som var tydelig påvirket av dette. Etter at utslipp av gruvevann opphørte i 1983, ble veltene de største forurensningskildene. I 1990 beregnet NIVA at årlig transport ut av gruveområdet var omlag 48 tonn kobber og 71 tonn sink og at bergveltene bidrar med mer enn 85 prosent av kobberavrenningen. I sin tiltaksplan fra januar 1991 foreslo Løkken Gruber å bruke Wallenberg gruve som "renseanlegg" for det forurensede vannet fra gruveområdet. Dette på bakgrunn av den store reduksjonen i kobberkonsentrasjon som ble påvist ved prøvetaking i Wallenberg sjakt (som etter nedleggelse i 1983 gradvis var fylt opp med vann). I oppfyllingsperioden tok NIVA vannprøver på ulike nivåer for å kartlegge vannkvaliteten. Analyseresultatene viste at det foregikk en renseprosess i vannmassene. Løkken Gruber ble pålagt å gjennomføre de foreslåtte tiltakene for å redusere tungmetallforurensningen fra gruveområdet. Den forventede effekten av tiltakene var at tilførslene av kobber til Orkla ville reduseres med prosent (i forhold til 1985 nivå). Dette ville bidra til å sikre Orklas status som en av landets beste lakseelver. Målsettingen var å oppnå en gjennomsnittlig kobberkonsentrasjon i Orkla ved Vormstad på µg/liter. Gjennomførte tiltak Tiltaksplanen omfatter et system av grøfter, rør, kummer og pumpestasjon, som samler opp og bringer det tungmetallholdige sigevannet fra det forurensede området (hovedsakelig veltene) tilbake til gruva. Tiltakene ble gjennomført i og pumpestasjonen i utløpet av Wallenberg sjakt ble satt i drift i april Vannet pumpes opp fra nivå 150 og vannivået i gruva styres i området 140. Ved nivå 120 vil det være naturlig overløp fra gruva. Et område omkring oppredningsanleggene er definert som forurenset område. På den øvre delen av dette området er det laget åpne oppsamlingsgrøfter for rent vann som ledes ned til Raubekken både på søndre og nordre side av det forurensede området. På den nedre delen av det forurensede området er det gravet drensgrøfter helt ned på fast fjell og forurenset sigevann ledes delvis inn i Gammelsjakta og Gammelgruva via kummer. Resten av sigevannet som ikke kan ledes direkte inn i gruva samles opp i en pumpestasjon nede i Løkkendalen. Denne stasjonen pumper sigevannet inn i Gammelgruva. Undersøkelser foretatt etter 2005 har vist at omkring halvparten av det forurensede drensvannet på Løkkensiden samles opp og føres inn i gruva. Det er beregnet at drøyt 6 millioner m3 gruverom i Wallenberg er fylt med vann, og at årlig tilsig av forurenset vann er mellom m3. Gruvas volum er derfor meget stort i forhold til årlig tilsigsmengde og vannet får lang oppholdstid i gruva. Teoretisk oppholdstid er 8 år, men den praktiske oppholdstiden er omkring ett år. Årsaken er at inngående vann fra Løkkensiden beveger seg i de to øverste nivåene i gruva fram til pumpestasjonen i Wallenberg sjakt. Fra toppen av Wallenberg sjakt ledes det oppumpede vannet ut i Fagerlivann via en dykket ledning og renner derfra via overløp i rør til Bjørnlivann og videre til Raubekken. I tillegg er Bjørnlivann hevet med 1 meter i henhold til lokale krav. Dette er gjort for å øke oppholdstiden i vannet og derigjennom redusere utslippet ytterligere. Effekt av tiltak Ved å føre forurenset vann inn i Gammelgruva og å pumpe vann ut ved Wallenberg sjakt, får vi en gjennomstrømning av forurenset vann i gruva. Gruva fungerer da som et "renseanlegg" der kobber skal holdes tilbake i gruva. Det ser ut til at dette skyldes kjemiske prosesser når det forurensede vannet passerer gjennom gruva og har lengre tids kontakt med ulike bergarter. De kjemiske Side 23 / 83 prosessene fører til at kobber adsorberes på pyritt og tildels sinkblende. Samtidig frigjøres noe jern og sink. Jernet frigjøres som

24 til Bjørnlivann og videre til Raubekken. I tillegg er Bjørnlivann hevet med 1 meter i henhold til lokale krav. Dette er gjort for å øke oppholdstiden i vannet og derigjennom redusere utslippet ytterligere. Effekt av tiltak Ved å føre forurenset vann inn i Gammelgruva og å pumpe vann ut ved Wallenberg sjakt, får vi en gjennomstrømning av forurenset vann i gruva. Gruva fungerer da som et "renseanlegg" der kobber skal holdes tilbake i gruva. Det ser ut til at dette skyldes kjemiske prosesser når det forurensede vannet passerer gjennom gruva og har lengre tids kontakt med ulike bergarter. De kjemiske prosessene fører til at kobber adsorberes på pyritt og tildels sinkblende. Samtidig frigjøres noe jern og sink. Jernet frigjøres som toverdig. I utgående vann fra gruva foreligger jernet nesten 100 prosent som toverdig. Gruvas evne til å fjerne kobber benyttes gjennom å føre forurenset overflatevann fra Løkken inn i gruva, mens vann som har passert gruva pumpes ut fra Wallenberg sjakt. Utpumpet vann har inneholdt betydelig mindre kobber enn det som fantes i vannet som er ført inn. Forbruket av pyritt og basisk bergart ved reaksjonene fører til at «renseeffekten» av at vannet passerer gruva er tidsbegrenset. Det var man klar over da tiltaket ble sett i drift i Allerede i 1995 så man at spesielt jernkonsentrasjonene var økende. I 2002 og 2004 var det i tillegg situasjoner med kraftig ph fall i utgående vann. En følge av dette var at kobberkonsentrasjonene økte kraftig. Økt surhet førte også til kraftig økning i aluminiumkonsentrasjonene. I 2005 innså en at tiltaksplanen fra 1992 gradvis var i ferd med å svikte og at det var nødvendig å planlegge for nye tiltak av hensyn til Orkla. Utslipp av vann fra Wallenberg gruve til Fagerlivatnet og sekundært til Bjørnlivatn fører til en meget synlig utfelling av jern i begge vann. Bekken som kommer fra Vedmyrtoppen på sørsiden av fylkesveien ledes inn i dreneringssystemet ved Gammelsjakta og går derved direkte inn i gruva. I snøsmelteperioden om våren er dette vannet stort sett rent smeltevann. Fra og med våren 1994 har det blitt ledet direkte til Raubekken. Videre oppfølging Tungmetallavrenningen fra Løkken gruveområde har vært det største forurensningsproblemet fra norske kisgruver. Selv om de gjennomførte tiltakene har ført til en kraftig reduksjon i kobbertilførselen, vil Løkkenområdet fremdeles bidra med avrenning til Orkla. Orkla er et av landets viktigste laksevassdrag. Forurensninger som har effekter på fisk kan derfor få alvorlige konsekvenser. Renseeffekten av de tidligere gjennomførte tiltakene er tidsbegrenset. Slik forurensingssituasjonen har utviklet seg de senere årene, kan det se ut som renseeffekten er i ferd med å forsvinne. Uten nye tiltak kan det forventes en markant økning i metallbelastningen på Orkla. Nye tiltak er utredet, og Nærings og fiskeridepartementet har laget en tiltaksplan. Disse tiltakene er nå i ferd med å bli gjennomført. Løkken Gruber > Løkken Gruber ligger i Meldal kommune i Sør Trøndelag. Det var gruvedrift i området fra 1654 til Forekomsten av kobberholdig svovelkis på Løkken var opprinnelig omtrent 30 millioner tonn og er den største forekomsten som er funnet i Norge. 6. Nordgruvefeltet, Røros Publisert av Miljødirektoratet Undersøkelser tyder på at avreningen av kobber fra Nordgruvefeltet har avtatt noe i forhold til Konsentrasjon av kobber i Orva er imidlertid omtrent på samme nivå som tidligere. Side 24 / 83

25 forekomsten som er funnet i Norge. 6. Nordgruvefeltet, Røros Publisert av Miljødirektoratet Undersøkelser tyder på at avreningen av kobber fra Nordgruvefeltet har avtatt noe i forhold til Konsentrasjon av kobber i Orva er imidlertid omtrent på samme nivå som tidligere. Orva ved kontrollpunktet ved Litlstugguvollen. Foto: Norsk institutt for vannforskning (NIVA) 2011 Bekken Orva som fører forurensningen fra gruveområdet til Glomma. Foto: Klima og forurensningsdirektoratet Forurensningssituasjonen Gruveområdet har i mange år vært en av de største kildene til forurensning i den øvre delen av Glomma. Det meste av Nordgruvefeltet drenerer til Orvsjøen og elven Orva som fører hovedmengden av forurensningene til Glomma. Det er flere gruver i området. Gruvene med størst forurensningsmessig betydning ligger rundt Orvsjøen, med Arvedalen/Kongens gruve og flotasjonsverket der som den største. Forurensningsbelastningen på Orvsjøen og spesielt Orva er så høy at det ikke finnes fisk i vassdraget. Det nye flotasjonsverket ved Kongens gruve ble bygget i De første årene ble det drevet på gammel avgang og veltegods. Da Lergruvebakken gruve ble åpnet i 1973, fortsatte driften med malm herfra til all virksomheten ved Røros Kobberverk ble nedlagt ved årsskiftet / 83 Virksomheten i Nordgruvefeltet har ført til at finnes bergvelter, avgangdeponier og gruveåpninger i området som tilsammenside utgjør et stort antall forurensningskilder.

26 Gruveområdet har i mange år vært en av de største kildene til forurensning i den øvre delen av Glomma. Det meste av Nordgruvefeltet drenerer til Orvsjøen og elven Orva som fører hovedmengden av forurensningene til Glomma. Det er flere gruver i området. Gruvene med størst forurensningsmessig betydning ligger rundt Orvsjøen, med Arvedalen/Kongens gruve og flotasjonsverket der som den største. Forurensningsbelastningen på Orvsjøen og spesielt Orva er så høy at det ikke finnes fisk i vassdraget. Det nye flotasjonsverket ved Kongens gruve ble bygget i De første årene ble det drevet på gammel avgang og veltegods. Da Lergruvebakken gruve ble åpnet i 1973, fortsatte driften med malm herfra til all virksomheten ved Røros Kobberverk ble nedlagt ved årsskiftet Virksomheten i Nordgruvefeltet har ført til at finnes bergvelter, avgangdeponier og gruveåpninger i området som tilsammen utgjør et stort antall forurensningskilder. Kobberavrenning fra Nordgruvefeltet 10 Tonn Kilde: Miljødirektoratet Lisens: Norsk Lisens for Offentlige Data (NLOD) De kildene som bidrar mest til forurensning i Orva ligger i området rundt Arvedalen/Kongens gruve. Her har gruvevannet stor betydning. Det omfatter både det egentlige gruvevannet og avrenning fra velter som drenerer inn i gruva. Tidligere var også flotasjonsavgangen nedenfor flotasjonsverket og annet avfall i dette området betydelige forurensningskilder. En del av tilførslene går direkte til Orvsjøen. Av disse er avrenningen fra området ved Christianus Sextus dominerende. En betydelig del av denne avrenningen går i grunnen. Ved siden av forurensningskildene på land ble det fra sommeren 1975 til årsskiftet deponert ca tonn kisholdig avgang i Orvsjøen fra flotasjonsverket ved Kongens gruve. I Orvsjøen finnes også betydelige mengder tungmetaller utfelt som hydroksider i sedimentet. Kartet viser flere av gruvene i Nordgruvefeltet, Orvsjøen og elva Orva. Du kan zoome i kartet og utforske nærmere. Gjennomførte tiltak Rundt flotasjonsverket ved Kongens gruve var store arealer dekket med forurenset materiale da Kobberverket ble nedlagt. I årene ble det foretatt betydelige tiltak i Kongensområdet. Den viktigste målsettingen med tiltakene var å forhindre støvflukt fra avgangsdammen og forsterke dammen for å forhindre fremtidig dambrudd. Avgangsdammene ble sikret og tettet med morenemateriale og det ble lagt et lag morene over avgangen innenfor dammen. Hensikten med dette har vært å heve grunnvannstanden i dammen for å begrense oksidasjonen av sulfider i avgangen. I 1994 ble rester av gamle velter og avgang i vest nær flotasjonsverket tildekket med kompaktert morene. En del vann som tidligere rant inn i de gamle gruverommene ble overført til Orvsjøens nedbørfelt i Effekt av tiltak Undersøkelser i Nordgruvefeltet tyder på at kobbertransporten har avtatt noe i forhold til 1985, men økt en del etter gjennomførte tiltak i som følge av flytting av sterkt forvitrede bergvelter. Pågående årlige undersøkelser viser at kobberavrenningen er langsomt avtakende igjen. Konsentrasjon av kobber i Orva er imidlertid omtrent på samme nivå som tidligere. Videre oppfølging Side 26 / 83

27 rester av gamle velter og avgang i vest nær flotasjonsverket tildekket med kompaktert morene. En del vann som tidligere rant inn i de gamle gruverommene ble overført til Orvsjøens nedbørfelt i Effekt av tiltak Undersøkelser i Nordgruvefeltet tyder på at kobbertransporten har avtatt noe i forhold til 1985, men økt en del etter gjennomførte tiltak i som følge av flytting av sterkt forvitrede bergvelter. Pågående årlige undersøkelser viser at kobberavrenningen er langsomt avtakende igjen. Konsentrasjon av kobber i Orva er imidlertid omtrent på samme nivå som tidligere. Videre oppfølging Det gjennomføres jevnlig undersøkelser av vannkvalitet og biologi. Nordgruvefeltet, Røros > Nordgruvefeltet ligger på østsiden av Glomma, nord for Røros sentrum, i Sør Trøndelag. Det var gruvedrift i Nordgruvefeltet fra rundt 1657 til Skorovas Gruber Publisert av Miljødirektoratet Skorovas Gruber ligger i tettstedet Skorovatn i Namsskogan kommune i Nord Trøndelag. Etter at Gråbergtippen ble fjernet oppfattes Skorovas som ett gruveområde. Kobberavrenningen fra Skorovas Gruber er redusert med omlag 95 prosent i forhold til Dausjøen ved utløpet. Foto: Norsk institutt for vannforskning (NIVA) 2001 Bakgrunn Fra århundreskiftet og fram til 1940 ble det gjort undersøkelser i Skorovasområdet som etterlot kishauger, åpne stoller og Side 27 / 83

28 Nordgruvefeltet fra rundt 1657 til Skorovas Gruber Publisert av Miljødirektoratet Skorovas Gruber ligger i tettstedet Skorovatn i Namsskogan kommune i Nord Trøndelag. Etter at Gråbergtippen ble fjernet oppfattes Skorovas som ett gruveområde. Kobberavrenningen fra Skorovas Gruber er redusert med omlag 95 prosent i forhold til Dausjøen ved utløpet. Foto: Norsk institutt for vannforskning (NIVA) 2001 Bakgrunn Fra århundreskiftet og fram til 1940 ble det gjort undersøkelser i Skorovasområdet som etterlot kishauger, åpne stoller og blotninger i kisforekomsten. Driften ved Skorovas Gruber startet i 1952 og fortsatte frem til Forurensningssituasjonen Den tidligere gruvedriften i Skorovatn påvirker to helt adskilte vassdrag, Skorovasselva/Grøndalselva og Stallvikelva/Tunnsjøen. Begge vassdragene renner ut i Namsen, men avstanden og fortynningen er såpass stor at Namsen hele tiden har vært lite påvirket av gruveavrenningen. Kartet viser Skorovas Gruber ved Skorovatn. Du kan zoome i kartet og utforske nærmere. I produksjonsperioden ble kisholdig gråberg ført direkte til en stor velte, "Gråbergtippen", på nordsiden av Rauberget, like over Dausjøen. Da driften opphørte i 1984 hadde Gråbergtippen et volum på ca m3 tilsvarende tonn avfallsmasse. På grunn av denne store velten med betydelig innhold av sulfider, var avrenningen fra Dausjøens nedbørsfelt surt og tungmetallholdig. Da man startet selektiv flotasjon i 1970 årene ble omtrent tonn avgang deponert under vann i Dausjøen. NIVA antar at det meste av innsjøens bunnareal er dekket. Fra og fram til driften opphørte i 1984 ble det tilsatt kalk i oppredningsprosessen. Fra 1984 til vinteren 1991 tilsatte man kalk i Dausjøbekken for å få opp ph verdien og felle ut metaller som kom med den sure avrenningen fra Gråbergtippen. I ble Elkem pålagt å gjennomføre tiltak for å få på plass en mer varig løsning på avrenningen av surt og tungmetallforurenset Side vann fra 28 / 83 gruveområdet.

29 Dausjøen. Da driften opphørte i 1984 hadde Gråbergtippen et volum på ca m3 tilsvarende tonn avfallsmasse. På grunn av denne store velten med betydelig innhold av sulfider, var avrenningen fra Dausjøens nedbørsfelt surt og tungmetallholdig. Da man startet selektiv flotasjon i 1970 årene ble omtrent tonn avgang deponert under vann i Dausjøen. NIVA antar at det meste av innsjøens bunnareal er dekket. Fra og fram til driften opphørte i 1984 ble det tilsatt kalk i oppredningsprosessen. Fra 1984 til vinteren 1991 tilsatte man kalk i Dausjøbekken for å få opp ph verdien og felle ut metaller som kom med den sure avrenningen fra Gråbergtippen. I ble Elkem pålagt å gjennomføre tiltak for å få på plass en mer varig løsning på avrenningen av surt og tungmetallforurenset vann fra gruveområdet. Kobberavrenning fra Skorovas Gruber 20 Tonn Kilde: Miljødirektoratet Lisens: Norsk Lisens for Offentlige Data (NLOD) Avrenningen av kobber fra gruveområdet ble beregnet til ca. 20 tonn per år før tiltakene i ble gjennomført. Omtrent halvparten av utslippet av kobber rant til Dausjøsiden og halvparten til Stallviksiden av fjellet. Avrenningen fra Gråbergtippen var betydelig. Elkem ble derfor pålagt å gjennomføre tiltak for avrenningen fra gruveområdet: i 1989 skulle det bygges en anleggsvei for transport av tippmaterialet i 1990 skulle massene i tippen legges ned i Dausjøen Det ble antatt av tunmetallavrenningenfra gruva ville bli redusert med minst 80 prosent ved vannfylling av gruva. Bedriften ble pålagt å støpe igjen Gråbergsstoll, Hovedstoll og Kabelstigort slik at mest mulig av gruva ville ligge under vann. Målet var å fylle gruva opp til kote 670. Det ble valgt forsert fylling av gruva. Gjennomførte tiltak Etter at tiltakene ble gjennomført i er det oppstått mindre lekkasjer i forbindelse med et diamantborehull og sprekker i berget inntil en betongpropp. I 1993 ble gruva fylt med vann under forsert vannfylling, på grunn av ekstreme værforhold. Disse tiltakene er gjennomført: Gråbergstippen på anslagsvis m3 ( tonn) er fullstendig fjernet og deponert under vann i Dausjøen. Fjellgrunnen under tippmassene ble rengjort. Massene er kalket og overdekket. Vannivået i Dausjøen er hevet ca. 2 meter. Stollåpningene og kabelstigort er støpt igjen med betong. Det er bygget grøfter som leder det meste av vannet forbi Dausjøen og til Dausjøbekken. Gruva er fylt med vann gjennom forsert fylling. Følgende er også utført: Lekkasjer som er oppstått er tettet. Kontrollprogram med månedlig prøvetaking fram til 1995 er gjennomført. Det er i hovedsak tatt prøver i Dausjøen og ved utløpet av Store Skorovatn. En oppfølgende undersøkelse av fysisk/kjemisk vannkvalitet i Stallviksvassdraget, gruvevann ved overløp av gruva og ved lokaliteter fra overløpet av Dausjøen ned til Grøndalselva før samløp med Namsen ble gjennomført i Total avrenning Side 29 / 83 fra området ble også beregnet.

30 Stollåpningene og kabelstigort er støpt igjen med betong. Det er bygget grøfter som leder det meste av vannet forbi Dausjøen og til Dausjøbekken. Gruva er fylt med vann gjennom forsert fylling. Følgende er også utført: Lekkasjer som er oppstått er tettet. Kontrollprogram med månedlig prøvetaking fram til 1995 er gjennomført. Det er i hovedsak tatt prøver i Dausjøen og ved utløpet av Store Skorovatn. En oppfølgende undersøkelse av fysisk/kjemisk vannkvalitet i Stallviksvassdraget, gruvevann ved overløp av gruva og ved lokaliteter fra overløpet av Dausjøen ned til Grøndalselva før samløp med Namsen ble gjennomført i Total avrenning fra området ble også beregnet. Effekt av tiltak Etter gjenstøpingen av Gråbergstollen er avrenningen til Stallviksiden nærmest opphørt. Det er rapportert om fisk i Staldvika og forholdene må derfor anses å være tilfredsstillende der. På Dausjøsiden er forholdene kraftig forbedret og utviklingen etter vannfyllingen av gruva i 1993 er positiv. Siden malmen går ut i Dausjøen kan vi ikke regne med at forholdene i Skorovas vassdraget og Store Skorovatn vil bli så gode at fisk vil trives der. Gruva er vannfylt og har utløp gjennom en flatort på kote 663,5 som er drevet inn til en strosse, utløpet er derfor "overflatevann". Flatorta fører også inn til stigort 670 uten at det kommer vann ut fra denne. Denne løsningen ble valgt for å unngå at vann fra dypet ble presset opp stigorta. Det er noe lekkasje gjennom sprekker i fjellet nedenfor utløpet, denne lekkasjen har til nå ikke senket vannstanden i gruva. Totalutslippene under drift og uten tiltak ble beregnet til rundt 20 tonn i året, av dette gikk omtrent halvparten til Stallviksiden. Målinger i viste et utslipp på 0,59 tonn kobber i året til Dausjøbekken. Etter støping av propp og grøftinger er utslippet fra Stallviksiden fjernet helt. Målinger i fem år etter at tiltakene ble gjennomført viste at utslippene var på vei ned, bortsett fra ved overfyllingen av gruva i Forholdene ved Stallviksiden rapporteres å være gode, blant annet er fisken tilbake i området. På Dausjøsiden har forholdene forbedret seg. Kisforekomsten går ut i Dausjøen og vi må derfor anta at det aldri har vært fisk i den og at det heller ikke vil bli det. Skorovas vassdraget ventes fortsatt å bli påvirket av metallutslippene, men vi kan ikke se at Namsen vil bli påvirket av de gjenværende utslippene. Undersøkelser i gruveområdet i viste at kobberavrenningen var blitt redusert med omlag 95 prosent og sinkavrenningen med omlag 90 prosent siden Forurensningssituasjonen i gruveområdet er stabil, men vil være avhengig av at vannstanden i gruva opprettholdes og at det ikke skjer endringer i deponiområdet Dausjøen. Videre oppfølging Forurensningssituasjonen i området følges opp regelmessig. Stikkprøver ved utløpet av Store Skorovatn høsten 2011 viste ikke noe unormalt sett i forhold til tidligere undersøkelser. Situasjonen vurderes som stabil. Skorovas Gruber > Skorovas Gruber ligger i tettstedet Skorovatn i Namsskogan kommune i NordTrøndelag. Etter at Gråbergtippen ble fjernet oppfattes Skorovas som ett gruveområde. Driften ved Skorovas Gruber startet i 1952 og fortsatte fram til Storwartzområdet, Røros Publisert av Miljødirektoratet Side 30 / 83

31 Skorovas Gruber startet i 1952 og fortsatte fram til Storwartzområdet, Røros Publisert av Miljødirektoratet Undersøkelser i løpet av de siste tiårene viser at årlig avrenning av kobber varierer mellom 1 2 tonn. Kobberkonsentrasjon ved utløpet av Djupsjøen har vært omlag 30 mikrogram per liter siden målingene startet i 1970 årene. Oppredningsverket ved Storwatz og deponert avgang. Foto: Norsk institutt for vannforskning (NIVA) 2002 Bakgrunn Den første virksomheten ved Storwartz Grube startet i Virksomheten fortsatte med kortere avbrudd til Olavsgruva ble nedlagt i Den langvarige og varierte virksomheten har medført store mengder gruveavfall, flotasjonsavgang og bergvelter en rekke steder i området. Avfall fra gruvevirksomheten produserer en sterkt sur avrenning som påvirker hele vassdragsstrekningen ned til Glåma. Kobberavrenning fra Storwartzområdet Tonn Side 31 / 83

32 Kobberavrenning fra Storwartzområdet Tonn Kilde: Miljødirektoratet Lisens: Norsk Lisens for Offentlige Data (NLOD) Storwartzområdet drenerer via Prestbekken til Djupsjøen som er en innsjø i Hittervassdraget. Hittervassdraget går sammen med Glomma nedenfor Røros. Forurensningskildene er flotasjonsavgang, bergvelter og gruvevann. Av disse er det avgangsdeponiene rundt oppredningsverket som er den største kilden. Kartet viser Storwartzgruveområdet, Prestbekken og Djupsjøen lengst i sør. Du kan zoome i kartet for å utforske nærmere. Vannkjemiske og biologiske undersøkelser i Det ble gjennomført en stor undersøkelse i Storwartz området i , i regi av Statens forurensningstilsynet, for å dokumentere den tidligere gruvedriftens påvirkning av miljøet. Vannkjemiske og biologiske undersøkelser ble gjort i Hittervassdraget. Drikkevann ble undersøkt og støvflukt fra deponiene ble sett på. I undersøkelsene er Store Hittersjøen brukt som referanselokalitet. Store Hittersjøen ligger i den øvre delen av vassdraget og er i liten grad påvirketav avrenning fra gruveområder. Vannkjemiske undersøkelser Avrenningen fra Storwartz er normalt den dominerende tungmetalltilførselen til Djupsjøen. I perioder med meget høy vannføring vil det skje en betydelig erosjon, både langs Prestbekken og i andre deler av vassdraget. Resultatet er en betydelig høyere totalavrenning enn det den "normale" utvaskingen fra avfallet tilsier. De årlige måleverdiene viser at det skjer en økning for de tre metallene kobber, sink og kadmium fra stasjon til stasjon nedover i Hittervassdraget, og at bidraget fra byområdet er betydelig. Analyseresultatene fra Store Hittersjøen viser lave verdier for tungmetaller. Verdiene tilsvarer bakgrunnsverdier i mange norske vassdrag. Nedenfor Røros er både konsentrasjoner og transportverdier klart høyere enn i utløpet fra Djupsjøen. Dette er ikke overraskende på bakgrunn av den omfattende transporten og behandlingen av kobber og sinkholdige materialer som har foregått på Røros i flere hundre år. Man kan anta at masser fra gruvevirksomheten også har blitt brukt til oppfylling og i bygninger flere steder i byområdet. Den største forurensningskilden i Røros by antas å være grunnen ved smeltehytta der det i sin tid ble foretatt røsting av kobbermalm. Det er anslått at grunnen avgir størrelsesorden to tonn kobber per år til Hitterelva. Biologiske undersøkelser Alle de utførte biologiske undersøkelsene, både av fisk bunndyr, plante og dyreplankton, viser at det skjer vesentlige endringer i organismesamfunnene fra Store Hittersjøen og til Djupsjøen. Side 32 / 83

33 Mengden planteplankton i Store Hittersjøen er mer enn dobbelt så stor som i de nedenforliggende innsjøene. Dyreplanktonet i Djupsjøen og til dels Stikkilen og Hittersjøen, som begge ligger nedenfor Djupsjøen, hadde klart færre arter enn Store Hittersjøen, og en viktig gruppe algebeitere som for eksempel dafnier manglet så og si helt i de tre nederste innsjøene. Bunndyrsundersøkelsene i innsjøene viste at Store Hittersjøen hadde et gjennomsnitt på 1200 dyr per kvadrat mot bare dyr per kvadratmeter i de tre nedenforliggende innsjøer. Seks grupper var representert i Store Hittersjøen, i Djupsjøen bare to. I Djupsjøen er metallinnholdet i bunnmaterialet så høyt at vi kan regne med direkte giftvirkninger i det skiktet hvor dyrene lever. Fiskeundersøkelsene viste at Store Hittersjøen hadde en betydelig større bestand av fisk og større spredning av arter enn Djupsjøen og de to innsjøene nedenfor. I Store Hittersjøen ble det i tillegg til sik fisket et betydelig antall harr og ørret samt noe lake. I Djupsjøen var fangsten helt dominert av sik. Dette kan forklares med en indirekte effekt ved at siken har konkurransemessige fortrinn fremfor de øvrige artene fordi bunndyrsamfunnene er sterkt berørt av forurensningene i Djupsjøen. Ulik tålegrense for metaller kan også være en medvirkende årsak. I de nedenforliggende innsjøene kommer ørret, harr og lake inn i bildet igjen. Også på elvestrekningene er det et større artsmangfold og fiskerikdom ovenfor Djupsjøen enn nedenfor. Det var klare effekter av kobberbelastning på sik i Djupsjøen; disse syntes i noe grad å være kjønnsavhengige, men med påvirkning på begge kjønn. Forskjellen i metallotionein nivåer i lever til sik fra Djupsjøen og sik fra Store Hittersjøen er den største som er observert for viltfanget fisk. De forhøyede metallotionein konsentrasjonene viser at tungmetallene i vassdraget er på en biotilgjengelig form og derved tas opp i organismene. Konsentrasjoner av metallene i filet er under alle beskrevne grenseverdier for kadmium, kobber og sink. Konsentrasjoner av kadmium i lever hos fisk fra Djupsjøen (gjennomsnittlig 5,5 µg/g våtvekt) gjør at det ikke er tilrådelig å spise mye lever fra fisk fanget i Djupsjøen. Støving og sandflukt fra slamdammene De målte verdiene av PM10 og totalstøv ligger under gjeldende grenseverdier. Konsentrasjonen av tungmetaller ser heller ikke ut til å overskride grenseverdiene. Dersom man tar utgangspunkt i et "worst case" scenario viser teoretiske beregninger at anbefalte grenseverdier for PM10 og enkelte tungmetaller kan overskrides i "stormperioder". Disse beregningene angir konsentrasjoner på bakkenivå. Samlet nedfall i perioden februar 1995 til januar 1996 er målt og beregnet til 99,5 kg. Dette er beregnet å gi et gjennomsnittlig årlig nedfall på 0,25 g/m2 x 30 døgn, noe som i henhold til NILUs normer er klassifisert som lavt. Sammensetningen av støvet fra avgangsdeponiet viser høyt innhold av enkelte tungmetaller, og at disse anrikes i de finere partikkelfraksjoner. I undersøkelsen er det ikke funnet indikasjoner som tyder på at mennesker på Røros eller omegn har tatt helsemessig skade av støvingen ved Storwartz. Med bakgrunn i denne undersøkelsens målinger og analyser, relatert til gjeldende normer og grenseverdier, konkluderes det med at helsemessige konsekvenser knyttet til støving og sandflukt fra deponiene antas å være beskjedne. Undersøkelse av drikkevann Størstedelen av befolkningen på Røros får sitt drikkevann fra det kommunale vannforsyningsanlegget, Røros Vannverk, som henter grunnvann fra en esker i Hittersjøen. Ved Røros Vannverk er det ikke påvist kadmium, og verdiene for kobber og sink ligger godt under de veiledende grenseverdiene som er satt i forskrift om drikkevannskvalitet. Vannkvaliteten ved Røros Vannverk tilfredsstiller gjeldende drikkevannskvalitetskrav for alle de parametrene som er undersøkt. Det er ikke påvist sammenheng mellom vannkvaliteten ved Røros vannverk og nedbørsmengder eller vannføring i vassdraget. Det er ikke funnet indikasjoner på at det er en sammenheng mellom nivåene av tungmetaller og/eller aktuelle fysisk/kjemiske parametre i Hittersjøen og nivåene ved Røros Vannverk. Det er ikke funnet noen sammenheng mellom vannkvaliteten i Hittersjøen og Røros Vannverk, uavhengig av oppholdstiden. Ut fra undersøkelsen i ser det ikke ut til at gruveforurensningen i området påvirker drikkevannskvaliteten ved Røros Vannverk. Vannkjemiske undersøkelser i Side 33 / 83

34 Oppfølgende undersøkelser i viste at det ikke var vesenltig endringer i vannkvaliteten, som har vært relativt stabil siden 1970 årene. Avrenning av tungmetaller varierer mye i løpet av året, avhengig av nedbør og klima. Størstedelen av avrenningen av forvitringsprodukter og skjer under vårflommer. Videre oppfølging Det er til nå ikke gjennomført forurensningsbegrensende tiltak i Storwartzområdet. Gjennom Prestbekken som munner ut i Djupsjøen ved Djupsjølia på innsjøens nordside tilføres vassdraget tungmetaller, som gir høye tungmetallkonsentrasjoner i Djupsjøen (omlag 30 µg Cu/liter) og videre nedover i vassdraget. Dette medfører utvilsomt økologiske konsekvenser. Det er konkludert med at tiltak som reduserer kobberkonsentrasjonen ned til µg per liter, relativt raskt vil gi bedre muligheter for biologien i vassdraget. For å oppnå en slik reduksjon i kobberkonsentrasjonen må det med dagens teknologi gjennomføres omfattende overdekningstiltak på avgangsdammene i Storwartzområdet. Slike tiltak ville ikke kunne forenes med kulturminneinteressene i området. Røros bergstad står på UNESCO's verdensarvliste og har en meget høy konsentrasjon av kulturminner knyttet til norsk bergverkshistorie. Les mer om Røros bergstad og Circumferensen Miljødirektoratet vil følge utviklingen i området gjennom kontrollundersøkelser. Konklusjon Med dagens teknologi er det ikke aktuelt å igangsette omfattende fysiske tiltak mot forurensning fra Storwartzområdet. Miljødirektoratet kan ikke se at det finnes tilgjengelig teknologi som kan tilfredsstille krav til bevaring av kulturminner og samtidig gi betydelig reduksjon i tungmetalltilførselen til Hittervassdraget, uten betydelige kostnader. Vi ser ikke bort fra at nye metoder/ny teknologi kan komme og gjøre det mulig å igangsette tiltak på et senere tidspunkt. Storwartzområdet, Røros > Storwartzområdet ligger i Røros kommune i Sør Trøndelag. Området omfatter en rekke større og mindre gruver. Storwartzområdet har gjennom tidene vært det største gruvefeltet for Røros Kobberverk. Den første virksomheten ved Storwartz Grube startet i Virksomheten fortsatte med kortere avbrudd til Olavsgruva ble nedlagt i Det er store kulturminneinteresser i området. Side 34 / 83

35 9. Sulitjelma Gruber Publisert av Miljødirektoratet Kobberavrenningen fra Sulitjelma Gruber er omtrent halvert siden Det er gjennomført flere tiltak, men målsettingen er ikke helt nådd ennå. Gruveområdet overvåkes årlig. Utslipp av gruvevann fra Nordgruvefeltet til Giken. Foto: Norsk institutt for vannforskning (NIVA) Bakgrunn Gruvevirksomheten i Sulitjelma ble nedlagt i 1991 etter omlag 100 års drift. Det har vært gruvedrift på mer enn 10 forskjellige steder. For forurensningssituasjonen har dette stor betydning. Avgang fra oppredningsverket ble deponert ved og i Langvatn. Det aller meste av avgangen ble deponert under vann. Anslagsvis ble mer enn ti millioner tonn avgang deponert i Langvatn i løpet av de årene Sulitjelma gruver var i drift. Smeltehytta ble nedlagt i Slagg herfra ble deponert ved siden av hytteområdet. Kobberavrenningen omtrent halvert siden 1985 For å redusere problemer med ukontrollerte støtutslipp fra Mons Petter gruve og for å få samlet mest mulig avrenning i ett overløp, er det gjort endringer i vannveiene inne i gruva. Ytterligere bedring av forurensningssituasjonen forventes. Klima- og forurensningsdirektoratet har erfaring med at miljøtilstanden i et vassdrag raskt kan bedres etter gjennomføring av tiltak mot tungmetallforurensning fra gruveområder. Primærresipienten for all avrenning fra gruveområdet er Langvatn som er en langstrakt innsjø med maksimalt dyp på ca. 90 meter, og en lengde på ca. ti kilometer. Innsjøen er regulert. Avrenning fra Langvatn skjer gjennom Sjønståelva (ved Hellarmo) som renner ut i Øvrevatn ved Sjønstå. Normalt tas hele Sjønståelva inn i Sjønstå kraftverk ved en fangdam nedstrøms Hellarmo. Sjønståelva har utløp innerst i Øvrevatn. Kartet viser Sulitjelma Gruber, Langvatn, Sjønståelva og Øvrevatn. Du kan zoome i kartet for å utforske nærmere. Side 35 / 83

36 Målinger i Øvrevatn har vist et lavere tungmetallinnhold enn i Langvatn som en følge av fortynningen, men likevel klart høyere enn det vi regner som naturlig bakgrunnsnivå. Fra Øvrevatn renner vannet til Nedrevatn, som er en bukt i Fauskevika og er avsnørt fra denne med et smalt sund. Ved springflo går sjøen opp både i Nedrevatn og Øvrevatn. Kobberavrenning fra Sulitjelma Gruber Tonn Kilde: Miljødirektoratet Lisens: Norsk Lisens for Offentlige Data (NLOD) Undersøkelser har vist at årlig tilførsel av kobber og sink til Langvatn er svært høye. Tungmetallbelastningen på vassdraget skyldes hovedsakelig tilførsler av surt tungmetallholdig drensvann fra gruverom. Gruvene på Langvatns nordside (nordgruvefeltet) er de viktigste kildene til dette. En vesentlig del av tilførslene kommer via elven Giken. Materialtransportberegninger i 1991 viste at ca. 50 tonn kobber og 47 tonn sink tilføres Langvatn årlig, mens materialtransporten ut av Langvatn ble beregnet til 37 tonn kobber og 53 tonn sink. Til tross for store tilførsler av surt, tungmetallholdig gruvevann har phverdiene i Langvatn ikke vært merkbart påvirket. Dette betyr at vannmassene i Langvatn har hatt tilstrekkelig bufferkapasitet til å nøytralisere de sure tilførslene. ph verdien i Langvatn har i alle år ligget på omkring 7. Dette betyr at det meste av jerntilførslene felles ut i innsjøen. Sammen med jernet felles også ut en del kobber og sink som sedimenterer i innsjøen. Sulitjelma Bergverk ble pålagt å legge frem en samlet plan for tiltak for å begrense forurensningen fra gruveområdet. Målsettingen for tiltakene skulle være å redusere kobberkonsentrasjonen i utgående vann fra Langvatn ned til 10 mikrogram/liter. En kobberkonsentrasjon på 10 mikrogram/liter betegnes som "nokså dårlig", men levelig for fisk. I sin tiltaksplan fra september 1991 foreslo bedriften å samle mest mulig drensvann fra nordgruvefeltet, som utgjør ca. 90 prosent av forurensningskilden, i 6a-stollen og deretter to-trinns kalkfelling. Det ble poengtert at prosessen burde utprøves i et pilotprosjekt for verifisering og optimalisering, da man ikke hadde erfaring med slik rensing av gruvevann her i landet. Bedriften ble pålagt å starte arbeidet med vannoppfylling av gruvene. Bedriften ble også pålagt å utrede i hvilken grad ytterligere vannoppfylling og eventuelle tiltak på velter kunne bidra til å redusere den tungmetallholdige avrenningen i resten av gruveområdet. Ved en eventuell etablering av et renseanlegg vil det være av stor betydning for utgiftene til både drift og slamhåndtering at avrenningen som skal renses er redusert så mye som mulig. Gjennomførte tiltak Etter nedleggelsen av gruvedriften er det gjennomført en rekke tiltak, der vannfylling av gruverom har vært et viktig mål. I Sydgruvefeltet er Jakobsbakken gruve vannfylt. De største tiltaksarbeidene er gjennomført i Nordgruvefeltet. Store deler av gruvene er vannfylte, og nesten all avrenning er samlet og ført inn i hovedsystemet slik at samlet avrenning vil skje på grunnstollnivå. Side 36 / 83

37 Hensikten med tiltakene er at vannfyllingen skal begrense omfanget av forvitringsprosessene. Dersom sideberget i gruva bidrar til at ph verdien i gruvevannet heves vil kobberioner kunne adsorberes på kismineraler i gruva. Gruva vil således virke som et "renseanlegg" med utfelling av kobber. Analyseresultatene fra Sulitjelma tyder på at slike prosesser pågår i den vannfylte gruva. Vannoppfylling i gruven Giken/Charlotta startet umiddelbart etter produksjonsstopp i Ved årsskiftet 92/93 var alle gruvemaskiner tatt ut og de siste vannpumpene stoppet. Avstengninger av gruveåpninger på Hankabakken og Ny Sulitjelma for å begrense vanninntrengningen i gruva og oppfylling av nivåene under 6a stollen. Vannet fra Hankabakken I "styres" ut Olavs stoll og mot dypet i Giken/Charlotta for så å komme "renset" opp Kjell Lund sjakt og ut Grunnstollen. Demninger er etablert i Olav Stoll og på grunnstollnivået. Hovedmengden av vannet går nå mot dypet i Giken gruve. En mindre andel går fortsatt ut i Grunnstollen. Endel vann fra øvre del av Charlotta rant tidligere ut 6a stollen. I 1995 ble det foretatt ytterligere tetningsarbeider i Mons Petter. I sydgruvefeltet ble vannspeilet i Jakobsbakken gruve hevet i Nordgruvefeltet fikk overløp på Grunnstoll nivå høsten I 2002 startet en omfattende utbedring av tidligere gjennomførte tiltak. Etablerte propper ble fjernet og nye satt inn for å lede mest mulig vann ned i gruva. I dag er all avrenning av betydning samlet og går ut via Kjell Lund sjakt (grunnstollnivå). For å hindre sandflukt er avgangsmassene på Sandnesøyra dekket med 50 cm lag tunellmasse av kalk og glimmerskifer. Langs strandsonen er det plastret med stor stein for å hindre utvasking av massene. Etter overdekking ble massene oversprøytet med en alginatblanding, som besto av frø, taremel og gjødsel. Effekt av tiltak Målsettingen for effekten av tiltakene er knyttet til kobberkonsentrasjonen i utgående vann fra Langvatn. Tungmetallkonsentrasjonen her har vært så høy at det sannsynligvis ikke har kunnet leve fisk i innsjøen. Etter at driften opphørte i 1991 har tungmetallkonsentrasjonene blitt redusert. Dette skyldes i stor grad de tiltakene som er gjennomført i nordgruvefeltet der mye av avrenningen nå er ledet ned i gruva. I 1995 ble det nødvendig å gjennomføre ytterligere tetningstiltak ved Mons Petter og Jakobsbakken gruver. For å gjennomføre dette måtte man tappe ned gruvene igjen, noe som førte til en økning i forurensningstilførslene til Langvatn. Selv om dagstrosser og stoller er tettet og støpt igjen, kommer det fortsatt en del vann inn i gruvene gjennom udefinerte sprekker og slepper. Dette merkes spesielt om våren under snøsmeltingen. Reduksjonen i tilgang på luft har ikke vært så stor som man håpet på. I perioder med store temperaturforskjeller mellom Grunnstollnivå og høyereliggende områder er det fortsatt sterk gjennomtrekk i gruva mellom Grunnstollen og opp/ned fra toppen av Hankabakken I. I tillegg til redusert oksydasjon av kismineraler ved neddykking, vil lufttilgangen reduseres i de ikke neddykkede områdene. Dette vil resultere i at oksygeninnholdet med tiden vil bli redusert i enkelte gruverom og at de kjemiske prosessene sannsynligvis vil bli nedsatt. Analyseresultater i overløp fra Kjell Lund sjakt viser en betydelig reduksjon i kobberkonsentrasjon i forhold til før vannfyllingen, samtidig som ph verdien er betydelig høyere. Sink og jernkonsentrasjonene har ikke endret seg vesentlig. Erfaringene fra vannfyllingen av Nordgruvefeltet er i samsvar med de erfaringer en har fra andre vannfylte kisgruver, som for eksempel Wallenberg gruve på Løkken. Effektene som er påvist har sannsynligvis sammenheng med at ph verdiene øker i forbindelse med vannfyllingen, dersom sideberget har alkaliske egenskaper. Når ph verdien stiger, oppnår en samtidig en adsorpsjonseffekt av kobberioner på kismineraloverflater. Når systemet tilføres treverdige jernioner, vil disse reduseres til toverdige ved kontakt med kisoverflater samtidig som mer toverdig jern frigjøres. Det foregår også en utbyttereaksjon mellom kobber og sinkioner fra kisoverflaten. Effekten vil derfor normalt bli redusert kobbertransport og en viss økning i jern og sinktransporten fra gruva. Effekten vil trolig være tidsavhengig. Vannmengden som passerer Langvatn kan variere fra år til år. Dette påvirker hvor mye forurensning som transporteres ut. Måledataene, som er fra en forholdsvis lang periode, viser tydelig at de tiltakene som er gjennomført etter at gruvedriften ble lagt ned har ført til en vesentlig reduksjon i tungmetallbelastningen på vassdraget. Samtidig har kobberkonsentrasjonen i overløpsvannet fra gruva økt. Undersøkelser 2011/ Side 37 / 83

38 Erfaringene ved utgangen av 2011/2012 er at en ikke har oppnådd en så høy ph verdi i overløpsvannet fra Grunnstollen som ønskelig. I vannet fra Grunnstollen er ph verdien svakt fallende og er for tiden omkring ph 3. Konsentrasjonene av aluminium og kobber har vært økende i årene etter at tiltakene ble avsluttet og Nordgruvefeltet fikk endelig overløp våren I løpet av 2011 har vannmengdene ut av gruva økt betydelig uten at metallkonsentrasjonene har endret seg vesentlig. Dette innebærer en økt metallbelastning på Langvann. NIVA har hittil ikke påvist noen vesentlige endringer i vannkvaliteten ved utløpet av Langvann. Tilstanden vil bli fulgt opp videre. Høsten 2011 gjennomførte NIVA også biologiske undersøkelser av forurensningstilstanden på strekningene fra Langvann og ned til Fauskevika. Undersøkelsene omfattet også analyser av tilstandsformen til tungmetallene i vannmassene. Undersøkelser 2015/2016 Undersøkelser i 2015/2016 er ikke direkte sammenlignbare med tidligere undersøkelser fordi det nå analyseres på filtrerte prøver. Snittverdien for kobberkonsentrasjon av Langvatn var 13,5 mikrogram i 2016, og varierer mellom 4 og 23 mikrogram per liter. det er anslått en metalltransport på 32 tonn kobber og 30 tonn sink i 2015, og 11 tonn kobber og 18 tonn sink i Videre oppfølging Det gjøres årlige undersøkelser i vassdraget for å kontrollere vannkvalitet og avrenning fra gruvene. Behov for eventuelle ytterligere tiltak vurderes. Sulitjelma Gruber > Sulitjelma Gruber ligger i Fauske kommune i Nordland. Sulitjelma er en av landets største kisforekomster. Her ble det utvunnet kobber og svovelkis i perioden Side 38 / 83

39 10. Mindre kisgruver Publisert av Miljødirektoratet På begynnelsen av 1990 tallet startet en kartlegging av forurensning fra mindre kisgruver. Avrenningen av tungmetaller fra disse gruveområdene er ikke like systematisk undersøkt som ved de store gruvene. I noen gruveområder er det bare tatt prøver i en omgang. For å få bedre oversikt over forurensningen har noen områder blitt ytterligere kartlagt og/eller overvåket. Det er også gjennomført tiltak ved noen mindre gruveområder. Les mer om mindre kisgruver som har blitt undersøkt i ulike fylker: Akershus, gruver Aust-Agder, gruver Buskerud, gruver Finnmark, gruver Hedmark, gruver Hordaland, gruver Nordland, gruver Nord Trøndelag, gruver Oppland, gruver Rogaland, gruver Sogn og Fjordane, gruver Sør Trøndelag, gruver Telemark, gruver Troms, gruver Vest-Agder, gruver Side 39 / 83

40 10.1. Gruver i Akershus Publisert av Miljødirektoratet Tugmetallavrenningen fra de mindre gruveområdene er ikke like systematisk undersøkt som ved de store gruvene. I noen områder er det bare tatt prøver en gang. Andre områder har vært gjenstand for kartlegging og/eller overåking av varierende omfang. Det er også gjennomført tiltak ved noen mindre gruveområder. Eidsvoll Gullverk i Eidsvoll kommune Bakgrunn Brøstadgruva var den største gruva ved Eidsvoll Gullverk. Hovedgruva er et dagbrudd, kalt Synken, som drenerer til en bekk som fører til nordre Holsjøen. Vassdraget herfra går til Vorma. Gruveselskapet gikk konkurs og driften stoppet i Avfall og avrenning Sand fra oppredningsverket er hovedsakelig deponert i flatt terreng ved tjernet Putten. I den siste halvdelen av 1930 årene ble det gjort forsøk på å vaske om igjen den finknuste steinen fra gruva. Vaskekummene ved Putten er et minne fra denne tiden. Avrenningen fra gruveområdet går til et mindre vassdrag som fører til elva Vorma ved Minnesund. I ble det gjenomført undersøkelser i området. I gruvevann fra dagbruddet ble det målt 8,3 milligram kobber per liter. I sigevann fra veltedammen ble det målt 0,9 milligram kobber per liter, og i sigevann fra avgangsmasser ble det målt 0,5 milligram kobber og 10 nanogram kvikksølv per liter. I overflatevann fra Putten, nedenfor vaskekummene, ble det målt 83 mikrogram kobber og 8 nanogram kvikksølv per liter. Alle steder der det ble gjort målinger var ph verdiene lave, og vannet surt. Årsaken er at sulfidmineraler har blitt oksidert. Forurensninger I 2002 ble det gjennomført en nærmere undersøkelse av forurensningsgraden av kvikksølv i søndre Holsjøen. Undersøkelsen viste at sedimentene i innsjøen er forurenset av kvikksølv. I forbindelse med gruvevirksomheten ble det sannsynligvis brukt kvikksølv i anrikningsprosessen. Elementært kvikksølv fra anrikningsprosessen har blitt oksidert og siden ført av sted med bekken og videre til søndre Holsjøen. Gullårer kan også være anriket med kvikksølv. Knust gruvemasse med høyere kvikksølvinnhold enn berggrunnen ellers kan ha blitt tilført søndre Holsjøen, og kan ha bidratt til fourensningen. Også atmosfæriske tilførsler av kvikksølv kan ha bidratt til de forhøyede kvikksølvkonsentrasjonene. De undersøkelsene som er gjort gir derfor ikke holdepunkter for å si at rester fra tidligere gruvevirksomhet har forurenset søndre Holsjøen nevneverdig. Konsentrasjonen av kvikksølv i det øverste sedimentlaget i innsjøen er ikke høyere enn det vi kan forvente i en skogsjø med relativt høyt innhold av organisk materiale i sedimentene. Tiltak Det er ikke funnet faglig grunnlag for å foreslå spesielle tiltak for å redusere eventuell forurensning fra Eidsvoll Gullverk. Skal det graves i området bør man utvise forsiktighet, fordi gravearbeid kan mobilisere kvikksølvforurensninger. Side 40 / 83

41 10.2. Gruver i Aust-Agder Publisert av Miljødirektoratet Tungmetallavrenningen fra de mindre gruveområdene er ikke like systematisk undersøkt som ved de store gruvene. I noen områder er det bare tatt prøver en gang. Andre områder har vært gjenstand for kartlegging og/eller overvåking av varierende omfang. Det er også gjennomført tiltak ved noen mindre gruveområder. Bøylestad og Skytmyr Froland kommune. Bøylestad Kobberverk drev to gruver; Bøylestad Grube og Skytmyr Grube. Verket hadde også en smeltehytte ved Bøylestad Grube. Driften ved Bøylestad ble lagt ned i 1885 etter kortvarig drift. Det ble gjort enkle undersøkelser av avrenningen fra gruveområdet i 1992 og Bøylestad Grube drenerer direkte til Nidelva. Det er veltemassene som er de viktigste forurensningskildene. Selve gruva er delvis et dagbrudd og delvis en underjordsgruve. En del tippmasser er deponert utenfor gruva. Sigevannet fra tippen går gjennom grunnen ned til Nidelva. I sig fra tipp ved Bøylestad Grube ble det målt 1,9 mg kobber og 6 mg sink per liter i I Nidelva et stykke nedenfor tilførslene fra gruveområdet ble det målt 0,8 mikrogram kobber og 6,4 mikrogram sink per liter i Selv om sigevannet fra området er sterkt forurenset, er vannmengdene såpass små at tilførslene ikke har vesentlige konsekvenser for Nidelva. Skytmyr Grube er i dag vannfylt. Det er ikke synlig overløp fra den vannfylte gruva. Det er lite tippmasser igjen utenfor gruva, fordi de til dels har blitt brukt til veibygging i området. Drensvannet fra Skytmyr gruve går til et tjern like ved gruva, Solemsvatnet. Avløpet fra tjernet går videre til Nidelva. I sig fra Skytmyr Grube til Solemsvatnet ble det målt 450 µg kobber og 1,9 mg sink per liter i I utløpet fra Solemsvatnet ble det målt 12,8 µg kobber og 35,8 µg sink per liter i Vannkvaliteten er tydelig påvirket av avrenning fra gruveavfall. Det ligger noe vaskeriavgang deponert i strandsonen ved Skytmyr gruve. Selv om sigevannet fra gruveområdet er sterkt forurenset, er vannmengdene såpass små at tilførslene ikke har vesentlige konsekvenser for Nidelva. Espeland blygruve Vegårshei kommune. Det var prøvedrift på forekomsten i perioden En del avgangsmasser og konsentrat ligger igjen ved riksveien som går gjennom gruveområdet. Selv om avfallsmengdene er forholdsvis beskjedne, kan avrenningen ha lokal forurensningsmessig betydning. Bekken gjennom gruveområdet er tydelig forurenset av tilførsler fra avfallet. Det er gjort målinger i bekken nede ved broen ved Fosse, der det lå en plastslange for vannuttak. Her ble det målt 1,7 µg kadmium, 79 µg bly og 200 µg sink per liter i Elva har et tungmetallinnhold som gjør den lite egnet som vannkilde. Fløttorp Audnedal kommune. Driften ble lagt ned i Gruveområdet drenerer til et lite vassdrag som fører til Mandalselva. Det ligger noen veltemasser utenfor gruva. I drensvann under velten ble det målt 250 µg kobber per liter i Vannmengdene er beskjedne, og målingene som ble gjort i 1989 tyder ikke på at avrenningen er problematisk. Flåt Nikkelgruve Side 41 / 83

42 Evje og Hornes kommune. Flåt var Norges største nikkelgruve, og var en kort periode også verdens største. Driften ble lagt ned i Det er gjort flere undersøkelser i området. Avgangen fra flotasjonsverket er deponert i to store dammer. På avgangsdeponiene har det vært mye aktivitet, og deler av den øvre avgangsdammen har kommunen lagt ut som skistadion. Store mengder gruveavfall er spredt over et stort areal ved Evje. Nikkel og kobber er de viktigste forurensningskomponentene i avrenningen fra gruveområdet. Søråna og Oddebekken, som renner inn i Otra ved Evje sentrum, er primærresipient for avrenningen. I 1991 ble det målt 28 µg kobber og 92 µg nikkel per liter i Oddebekken. ph verdien var så lav at en fiskebestand neppe kan opprettholdes. Lav ph skyldes også sur nedbør. Det er en betydelig utvasking av aluminium ikke bare fra gruveområdet, men fra hele nedbørsfeltet. I tillegg er kobber og nikkelkonsentrasjonene så høye at de kan ha negative effekter på fisk og andre organismer i bekkene. I avløpet fra den øvre avgangsdammen ble det målt 511 µg kobber og 5,2 mg nikkel per liter. Årlig materialtransport ut av området ble i 1991 beregnet til ca. 100 kg kobber og 1,5 tonn nikkel. Rundt avgangsdammene er det myrlendt, og noe avrenning vil forlate området som grunnvann. Kommunen, Norges Landbrukshøgskole og Universitetet i Leeds samarbeidet om grunnundersøkelser i Flåtområdet i Undersøkelsene viser at grunnvannsbrønner i området er sterkt påvirket av forurensning fra gruveområdet. Etter pålegg fra Statens forurensningstilsyn (nå Miljødirektoratet) utredet Bergvesenet (nå Direktoratet for mineralforvaltning) mulige tiltak for å begrense forurensningen. Flere alternativer ble vurdert: flytting av all kisholdig masse til et lukket deponi heving av vannstanden i dammen slik at kisholdig materiale legges under vann tildekking av slamdammene uten å heve vannstanden, ved å flytte Bergvelta til øvre dam og tildekke begge dammene med membran og løsmasse Det er imidlertid sannsynlig at grunnen under dammene, både løsmasser og fjell, er utett, og at det foregår transport av forurensninger i grunnvannet. Forurensning i dype brønner tyder på at forurenset vann også renner gjennom fjellet i området. Det ble derfor konkludert med at det vil bli meget vanskelig rent teknisk å utføre tetningsarbeider oppstrøms dammene. I tillegg til de tekniske problemene, var kostnadene svært høye. Det ble derfor konkluderrt med at man ikke fant det riktig å investere betydelige beløp i tiltak på Flåt, dersom det ikke permanent vil løse avrenningsproblemene Gruver i Buskerud Publisert av Miljødirektoratet Tungmetallavrenningen fra de mindre gruveområdene i Norge er ikke like systematisk undersøkt som ved de store gruvene. I noen områder er det bare tatt prøver en gang. Andre områder har vært gjenstand for kartlegging og/eller overvåking av varierende omfang. Det er også gjennomført tiltak ved noen mindre gruveområder. Side 42 / 83

43 Konnerudfeltet Kongsberg Sølvverk Byggmesterås Eiker Kobberverk Glomsrudkollen Modum blåfarveverk Langdalsguvene Ertelien Konnerudfeltet Drammen kommune. Forekomsten ble drevet på bly, sølv og kobber i perioden , og på sink i perioden Feltet består av mange gruver. Hovedgruvene er lokalisert under Konnerudkollen, og er hovedsakelig underjordsgruver der en rekke dagåpninger er synlige i dag. Gruveområdet er omfattet av museale interesser. Mesteparten av gruveområdet drenerer til Verkenselva som er en sideelv til Bremsa, som løper ut i Sandebukta. En del av gruveområdet, i det vesentlige området rundt Kontaktstollen, drenerer til et bekkesystem som fører til Drammenselva. Gruveavfall er lokalisert langs Verkenselva. Det er dette avfallet som har størst forurensningsmessig betydning. Avfallet kommer fra en vaskeprosess som ble drevet i den første driftsperioden, og er spesielt rikt på sink, men inneholder også en del bly og kadmium. Avgangen fra vaskeanleggene ble ført på elva og ligger som banker langs elvas roligere partier. Sig fra avfallet påvirker vannkvaliteten i vassdraget med forhøyede verdier av sink, bly og kadmium. Avrenningen inneholder mye kalk, og den har høy ph. Ved utløp av Svendsedammen ble det målt 313 µg sink, 8 µg bly, 5 µg kobber og 0,6 µg kadmium per liter som middelverdier i Årlig materialtransport ble da anslått til rundt 3 tonn sink, 46 kilo bly, 32 kilo kobber og 5 kilo kadmium. Store deler av sinktransporten foregår i perioder med stor utvasking. Verkenselva er hovedsakelig belastet med sink, årstransporten av de andre tungmetallene er relativt beskjeden. Kongsberg Sølvverk Kongsberg, Flesberg og Øvre Eiker kommuner. Hovedtyngden av gruveområdene ligger i Kongsberg kommune. Kongsberg Sølvverk var i drift i perioden Det var en rekke gruver, de fleste i gruvefeltene Overberget og Underberget. I tillegg til sølvgruvene var det også noen mindre kisforekomster, der det ble tatt ut svovelkis til smelteprosessen i sølvgruvene. Kisgruva i Kisgruveåsen i Saggrenda var den viktigse av disse. Overberget gruvefelt drenerer både mot Kobberbergselva og mot Numedalslågen, mens Underberget gruvefelt drenerer mot Numedalslågen. Etter at gruvedriften ble avsluttet har gruvene blitt brukt til deponering av husholdningsavfall og gammel ammunisjon fra Forsvaret og Raufoss Ammunisjonsfabrikker. Undersøkelser fra viste at drensvannet hadde høyere nivåer av metaller, spesielt sink, kadmium, bly og kvikksølv, enn upåvirket vann. Forhøyede sulfatkonsentrasjoner ble også påvist, noe som tyder på en forvitring av kismineraler i gruveområdet. Forvitringsprosessene er imidlertid ikke så omfattende at drensvannet er surt. Bortsett fra i området ved Kisgruva ble det ikke påvist surt drensvann i området. I begge hovedstollene var ph verdiene over sju. Kilde til tungmetaller som ble påvist ved utløpet av hovedstollene er naturlige tilførsler som skyldes berggrunnens sammensetning. Det er også kjent at kvikksølv kan følge sølvmalmer i deler av gruveområdet. Avrenningen fra Kisgruva er sur og tungmetallholdig. Transporten fra området er imidlertid liten og har ingen vesentlig betydning for Kobberverkselva. Selv om tungmetallkonsentrasjonen er forhøyet i forhold til naturlige bakgrunnsnivå, er transporten liten, og påvirker ikke vannkvaliteten i Kobberbergsselva eller Numedalslågen i særlig grad. Bygmesterås Side 43 / 83

44 Kongsberg kommune. Forekomsten har vært drevet som sinkgruve. Avfall ligger i strandsonen ved Kjennerudvatn. Utløpsbekken går til Fiskumelva som løper inn i Fiskumvatnet som hører til Drammensvassdraget. I utløp fra Kjennerudvatn ble det målt 350 µg sink, 8 µg kobber og 0,9 µg kadmium per liter i Resultatene tyder ikke på at avrenningen er problematisk. Eiker kobberverk Øvre Eiker kommune. Driften ble nedlagt i Det er flere gruver i området og Bergsgruva har den største avrenningen. Avrenningen fra to andre gruver i området, Åsgruva og Haugset gruve, er uten betydning i forurensningssammenheng. Avrenningen fra Bergsgruva fordeler seg på to vassdrag som fører til Drammenselva, Grorudbekken og Dørja Vestfosselva. Grorudbekken løper inn i Honselva som løper inn i Drammenselva ved Hokksund. Fra anleggsveien opp til Bergsgruva er det benyttet en del gruveberg som fyllmasser i veien. Selv om mesteparten av avfallet er deponert slik at det hovedsakelig drenerer til ett av vassdragene (Dørja), er innholdet av kismineraler i det avfallet som drenerer mot Grorudbekken såpass høyt at samlet tungmetalltransport fra Bergsgruva omtrent er likelig fordelt på begge dreneringsretninger. I Grorudbekken ved veibom ble det målt 0,26 mg kobber og 1,24 mg sink per liter i Samlet årlig materialtansport fra gruveområdet ble beregnet til 0,6 tonn kobber og 3 tonn sink. Det er anslått at det ligger omlag m3 gruveavfall i området. Transport av andre tungmetaller, er beskjeden. Det antas at vannmengdene er for små til at avrenningen er av betydning for vassdraget nedenfor. Glomsrudkollen Modum kommune. En sinkgruve som sannsynligvis ble drevet rundt århundreskiftet. Gruveområdet drenerer til et lite vassdrag som fører til Glitrevatn som er drikkevannskilde for Drammen og Lier kommune. Det er flere gruveåpninger med avfall deponert utenfor. Gruva er drenert med grunnstoll. De største avfallsmengdene var opprinnelig deponert utenfor grunnstollen. Dette avfallet er for en stor del benyttet til anlegging av skogsbilvei langs vassdraget. Ved utløp fra lille Vindsjø ble det målt 86 µg sink, 1 µg kobber og 0,15 µg kadmium per liter i Den nærmeste vassdragsstrekningen er påvirket av avrenning fra avfall som er brukt til veibygging i nedbørsfeltet. Avrenningen fra gruveområdet er ikke oppfattet som et problem. Modum Blåfarveverk Modum kommune. Skuterudgruvene. Driften ved verket ble nedlagt i Det er omlag 40 koboltgruver i området med betydelige mengder veltemasser. Det er museale interesser i området. I gruvevann i nedre del av området (sørgruvene) ble det målt 500 µg kobber og 110 µg kobolt per liter i Avrenningen er ikke ansett som problematisk. Langdalsgruvene Modum kommune. Langdalen. Gruvene tilhørte Ertelien og ble nedlagt i Det finnes flere mindre gruver og skjerp. Avrenningen går til Langdalstjern. Vassdraget fører til Skjærdalselva og Tyrifjorden. I utløp fra Langdalstjern ble det målt 12 µg nikkel og 9 µg kobber per liter i Avrenningen er ikke ansett som problematisk. Ertelien Ringerike kommune. Ringerike Nikkelverk drev flere gruver hvorav Ertelien var den største. Driften ved Ertelien ble nedlagt i Gruva ble først drevet som kobbergruve, senere som kobber og nikkelgruve. I området ligger ulike typer avfall og råmalm. Side 44 / 83

45 Avrenningen går til to forskjellige primærresipienter, Tjernslibekken og Åsterudtjern. Rundt Åsterudtjern ligger det en rekke større og mindre gruver. De viktigste forurensningskildene er de store veltene, ca m3, som ligger spredt over et relativt stort område. I Tjernslibekken ble det målt 3,8 mg nikkel og 677 µg kobber per liter og i utløpet fra Åsterudtjern 459 µg nikkel og 90 µg kobber per liter i Rundt Åsterudtjernet ligger det en rekke større og mindre gruver, Åsterud koppergruver 1 3, Ertelien Gruver 1 5, Presthaug gruve og flere skjerp. Av disse er Ertelien 2 den største. I Åsterudtjern er det også deponert en del vaskeriavgang over og under vannspeilet. Bekken fra utløpet av Åsterudtjern og Tjernslibekken renner sammen umiddelbart etter utløpet fra innsjøen. Like nedenfor samløpet renner bekken inn i et rør som drenerer et større jordbruksområde. Lengre nede renner bekken inn i Henoa som er en av tilløpselvene til Tyrifjorden. Veltemasser fra området har vært brukt som fyllmasser. I samlet avløp ble det målt 1,2 mg nikkel og 177 µg kobber per liter i I gruvas nærområde er det påvirkningen av Åsterudtjern som er viktig. Innsjøen er fisketom. Vannet derfra brukes til jordbruksvanning. Statens forurensningstilsyn ba den gang kommunen vurdere behov for oppfølging. Årlig materialtransport ut av området ble anslått til omlag 180 kg kobber og 730 kg nikkel per år i Ringerike Nikkelverk hadde smeltehytte/oppredningsverk ved Skjærdalselva like nedenfor Væleren. Det ligger en del råmalmsrester og slaggrester i området. Grunnen er tydelig infisert av tungmetaller. I Skjærdalselva nedenfor smelteverksområdet ble det målt 18 µg nikkel og 10 µg kobber per liter i Skjærdalselva er noe påvirket av avrenningen fra området, men avrenningen oppfattes ikke som problematisk. På 1990 tallet ble det utredet et prosjekt for å arrondere veltene og dekke til med membran og løsmasse. Tiltaket ble kostnadsberegnet til ca. 10 millioner kroner, og SFT (nå Miljødirektoratet) vurderte det som lite kostnadseffektivt i tillegg til usikkerhet om tiltakets effekt. Side 45 / 83

46 10.4. Gruver i Finnmark Publisert av Miljødirektoratet Tungmetallavrenningen fra de mindre gruveområdene er ikke like systematisk undersøkt som ved de store gruvene. I noen områder er det bare tatt prøver en gang. Andre områder har vært gjenstand for kartlegging og/eller overvåking av varierende omfang. Det er også gjennomført tiltak ved noen mindre gruveområder. Repparfjord Kvalsund kommune. Feltet består av flere kobbergruver og ligger sør for Ulveryggen ved Repparfjorden. Gruvene ble drevet som dagbrudd av Folldal Verk i perioden Oppredningsverket som produserte kobberkonsentrat lå nede ved fjorden. Avgangen fra verket ble deponert på dypt vann i Repparfjorden. Driften ble nedlagt i Gruveområdet drenerer delvis til Ytre Ariselv og til Geresjohka som munner ut i indre del av Repparfjorden. Dagbruddene er drenert via en vannstoll som har avløp til en liten bekk som er lite synlig for publikum og som også fører til fjorden. I I Ytre Ariselv er det målt 3 µg kobber per liter, i Geresjohka 2 µg per liter og i bekken som mottar drensvann fra dagbruddene ble det påvist en kobberkonsentrasjon på 118 µg per liter i Analysene ble utført i forbindelse med utredning av ny gruvedrift i området. Det er ikke surt drensvann i området. Bidjovagge Kautokeino kommune. Det har vært drift på gullholdig kobberkis. Både dagbrudd og underjordsgruve. Driften ble siste gang nedlagt i Det har vært utført oppryddingsarbeider i området. Årlig materialtransport av kobber fra gruveområdet er av størrelsesorden mindre enn 100 kg årlig. Området drenerer til Altavassdraget. I overflatevann på slamdam 1 ble det målt 14 µg kobber per liter i Drensvann fra deponier og gruver er påvirket av forvitringsprodukter, men materialtransporten er såpass liten at avrenningen har mindre betydning for vannkvaliteten i vassdraget nedenfor. I en bekk fra gruveområdet er det målt 0,4 2 µg kobber per liter i i et punkt som ligger nedenfor alle tilførslene fra området. Avrenningen oppfattes ikke som problematisk. Alta Kobberverk Kåfjord i Alta kommune. Underjordsgruver. Driften ble siste gang lagt ned i Ved Kåfjorden ligger en del tipper i bratt terreng utenfor gruveåpningene. En del avgang fra kisvasking samt slagg fra smeltehytta er deponert nede ved fjorden. Det er ikke påvist spesielt høye tungmetallverdier. Avgangen er lite svovelholdig. I en bekk gjennom gruveområdet ble det målt 23 µg kobber per liter i 1992, denne avrenningen går til sjøen. Avrenningen har mindre betydning for vannkvaliteten i sjøen. Raipas Alta kommune. Gruven ved lille Raipas er et dagbrudd som drenerer mot Tverrelvdalen. Det er bare avrenning fra området i nedbørsperioder. Ved befaring i området i 1992 var det ikke synlig sigevann i området, og ingen tegn til vannforurensning. Side 46 / 83

47 10.5. Gruver i Hedmark Publisert av Miljødirektoratet Tungmetallavrenningen fra de mindre gruveområdene er ikke like systematisk undersøkt som ved de store gruvene. I noen områder er det bare tatt prøver en gang. Andre områder har vært gjenstand for kartlegging og/eller overvåking av varierende omfang. Det er også gjennomført tiltak ved noen mindre gruveområder. Kvikne kobberverk Røstvangen Børsjøhøgruvene Klettvangen Tronslien gruvefelt Sivilvangen Baugsberget Lovise Hytte Oscar II Fossgruva Fredrik IVs gruvefelt Vingelen Rødalsgruva Nygruva i Folldalen Søndre og Nordre Geiteryggen Grimsdalsgruvene Kvikne Kobberverk Tynset kommune. Kvikne kobberverk er Norges eldste kisgruve, påbegynt i Driften ble oppgitt i 1789 etter at gruva ble fylt med vann over natten under en storflom. Etter dette har det vært forsøkt drift et par ganger uten at det ble noe særlig ut av det. Det finnes omlag m3 veltemasse i området, og disse er vurdert å være den største forurensningskilden. En stor del av veltene er lagt opp i den første driftstiden, og materialet har derfor ligget lenge og er sterkt forvitret. Gruveområdet drenerer via to bekker til Storbekken og videre til Ya som er tilløpselv til Orkla. Regulering av Falningssjøen i 1984 har ført til at Ya har mistet mye av vannføringen. Kobberkonsentrasjonen i Ya er derfor blitt så høy at den er tilnærmet fisketom på en strekning på rundt fem km. I 1993 ble det målt kobberkonsentrasjoner mellom 35 og 45 mikrogram per liter i Ya, og årlig materialtransport ut av området ble beregnet til 1 tonn kobber og 0,2 tonn sink. Området er omfattet av kulturhistoriske interesser, og det er i dag ikke ønskelig å gjøre synlige tiltak på veltene i gruveområdet. Røstvangen Tynset kommune. Driften ble nedlagt i Gruveområdet består av to klart adskilte deler som begge bidrar til vannforurensningen i området. Hovedresipient for avrenningen fra hele området er Tunna, en sideelv til Glomma. I 1992 ble det gjennomført tiltak mot forurensning fra det nedre området. Velten med råmalm ved vaskeribygningen ble flyttet noen hundre meter og ble fullstendig dekket med plastfolie (over og under). I 1993 ble en del av veltene i det øvre området, Midthø, flyttet og lagt ut i det nærliggende tjern som området drenerer til. Vannspeilet ble samtidig hevet slik at det avfallet som ble deponert der ble fullstendig dekket av vann. Vannstollen i gruva ble støpt igjen slik at gruva gradvis vannfylles. Det kom overløp fra gruva i Undersøkelser i 1998 viste at årlig transport av kobber og sink fra gruveområdet var redusert med om lag femti prosent etter gjennomførte tiltak og ble beregnet til ca. 700 kg kobber og 400 kg sink. Vannkvalitetetn i Tunnavassdraget og i Stubbsjøen var klart forbedret. Tjernet Tjønegga mottar drensvann fra nedre gruveområde med det nye deponiet. I overflatevann fra Tjønegga er det målt forhøyede tungmetallnivåer og vannet egner seg ikke som drikkevann. Transport i samlet avløp fra det øvre gruveområdet Side 47 / 83

48 År Sulfat Jern Kobber Sink Kadmium tonn per år tonn per år tonn per år tonn per år kg per år 1991/ ,3 1, ,4 0,4 3, ,7 0,4 1,6 Kilde : NIVA Børsjøhøgruvene Tynset kommune. Nord for Røstvangen ligger Børsjøhøgruvene ca moh. Gruvene ble drevet av Røstvangen gruver i perioden Området består av to gruvefelter, Børsjøhøgruva og Hamndalsgruva. Områdene drenerer til to bekker som begge fører til Gløta. I Gløta er det målt 3,9 mikrogram kobber og 6,8 mikrogram sink per liter i Avrenningen har ikke blitt oppfattet som problematisk. Klettvangen (Fådalen) Tynset kommune. Det er flere inngjerede gruveåpninger i området som ikke har synlig avrenning. Avrenningen herfra har ikke vært oppfattet som problematisk. Tronslien gruvefelt Alvdal kommune. Det er flere gruver i feltet, bl.a. Tronslien, Tronfjell, Tronshvelvet, Ny Trons og Storthåp. En mindre forekomst ligger også på den andre siden av Tronfjellet (ved Lille Tron, Tynset kommune) og drenerer til Tysla. Gruvene ved Tronsvangen er lokalisert i to områder som ligger forholdsvis nær hverandre. I øvre gruveområde ved Gruvvangen er tippene delvis dekket av vegetasjon. I nedre gruveområde, St. Knuts gruve, er gruvene vannfylte. Ved befaring har det ikke blitt observert noe synlig overløp. Grunnen nedenfor tippene i nedre gruveområde er svartbrent av surt drensvann. Samlet sig fra området samles i en dreneringsgrøft som fører til et bekkefar som igjen fører til Nordre Tronåna og videre til Storbekken som løper inn i Glomma ved Jordamoen. Ved undersøkelser i 1996 ble det målt 7,6 mg kobber og 4,2 mg sink per liter i siget fra gruveområdet. I Storbekken der den krysser under veien til Auma ble det målt 1,2 mikrogram kobber og 0,7 mikrogram sink per liter i Selv om kobberkonsentrasjonen er høy i siget, er vannmengdene for beskjedne til å ha noen betydning for Storbekken. Sivilvangen Alvdal kommune. Gruveområdet drenerer til Sivilla, en sideelv til Glomma. Avrenningen fra området er lite forurenset og har ikke blitt oppfattet som problematisk. Baugsberget Alvdal kommune. Bangsberget. Gruva er gammel og gjengrodd uten synlig avløp. Gruveområdet drenerer til Sølna. Avrenningen er ikke oppfattet som problematisk. Lovise Hytte Side 48 / 83

49 Alvdal kommune. Lovise Hytte ligger ved Hyttemoen ved nedre delen av Sølna like før den munner ut i Folla. Det har vært smeltehytte på området siden Lovise Hytte ble anlagt i Hytta ble sist drevet av Røros Kobberverk i perioden På området er det deponert en del slagg langs etter Sølna. Langs elvebredden var tidligere en tømmerforbygning som ble ødelagt av storflommen i I Sølna nedenfor gruveområdet ble det målt 0,7 mikrogram kobber og1,9 mikrogram sink per liter i Resultatene tyder ikke på at tilførslene fra hytteplassen påvirker Sølna i nevneverdig grad. Oscar II Os kommune. Mosenggruva. Driften ble siste gang nedlagt i Gruva er gjenfylt med gruveavfall. Gruveavfallet i området er sterkt syreproduserende og forårsaker en sterkt sur avrenning som gjør en del skade på vegetasjonen nedenfor. Drensvannet blir delvis tatt opp i grunnen før det når et lite bekkefar som fører til en bekk som igjen løper inn i Vangrøfta. Det er bare i perioder med mye nedbør og snøsmelting at det er noen synlig overflateavrenning som når frem til innløpsbekken til Vangrøfta. I tørre perioder kan en følge det tørrlagte bekkefaret med okerutfellinger opp til gruveområdet. I samlet sig fra området like nedenfor avfallet ble det målt 63 mg kobber og 12 mg sink per liter i En må regne med at vesentlige deler av avrenningen holdes igjen i løsmassene i grunnen nedover mot Vangrøfta. I Vangrøfta ble det målt 0,4 mikrogram kobber og 0,8 mikrogram sink per liter i Kobberkonsentrasjonen i siget er svært høy, men vannmengdene er små slik at tilførslene fra gruveområdet er av liten betydning for Vangrøfta. Fossgruva Os kommune. Driften ble nedlagt i Gruvesjakten ble gjenfylt med gruveavfall som et sikringstiltak i 1980 årene. Det ligger en del godt oksyderte veltemasser i området og forårsaker en sterkt sur avrenning som hovedsakelig sprer seg gjennom grunnen ned mot en bekk som løper inn i Vangrøfta ca 500 meter ovenfor brua ved Vangsvollen. I underkant av gruveområdet og i nærheten av bekken er det drevet inn en ny stoll. Utenfor stollen ligger tippmasser fra stollutdrivingen. Disse massene inneholder lite kismineraler. Avfallet som ligger igjen på overflaten oppe i øvre gruveområde, er største forurensningskilde. Avrenningen fra området går mot to lokale bekker som begge fører til Vangrøfta som er en sideelv til Glomma. I disse bekkene ble det målt hhv. 490 og 160 mikrogram kobber per liter i I Vangrøfta ble det målt 0,4 mikrogram kobber og 0,8 mikrogram sink per liter i Selv om bekkene fra området er betydelig forurenset, er vannmengdene såpass beskjedne at avrenningen fra Fossgruva neppe har konsekvenser for forholdene i Vangrøfta. Fredrik IVs gruvefelt Os kommune. Vangrøftgruva. Gruveområdet ligger i samme område som Oscar II og drenerer mot Vangrøfta. Feltet består av 19 gruveåpninger, blant annet Kongen og Dronninga. Ved befaring i området var Dronninga vannfylt, men uten synlig overløp. Det finnes noe veltemasser i området som ikke har synlig avrenning. Tippmassene er lite forvitret og synes ikke å inneholde vesentlige mengder kismineraler. Avrenningen fra feltet er ikke oppfattet som problematisk. Vingelen Tolga kommune. Gruveområdet består av flere mindre gruver som ligger i åsen opp fra Vingelsetra. Avrenningen drenerer mot Stormyra og Stormyrbekken som fører videre til Glåma. Det er tydelig spor etter avrenning fra den gruva som ligger nærmest veien. Det er noe avsvidd vegetasjon nedenfor den sterkt oksiderte tippen. Under befaring i området i 1996 var det ikke synlig gruvevann fra underjordsgruva. Utenfor stollen er det deponert en større tipp som er sterkt forvitret og som fortsatt produserer surt, metallholdig sigevann. Siget synes å forsvinne i grunnen nedover mot Stormyra. Forurensningstransporten til vassdraget vurderes som meget beskjeden. Avrenningen har ikke vært oppfattet som problematisk. Rødalsgruva Side 49 / 83

50 Folldal kommune. Rødalen. Gruva er nærmest et dagbrudd som ble drevet av Folldal verk, og ligger ved Gruvkletten. Veltene er fylt tilbake i bruddet som et sikringstiltak i Denne operasjonen medførte et støtutslipp av forurenset gruvevann fra bruddet med påfølgende fiskedød i Marsjøåi. Gruveområdet drenerer via to bekker til Marsjøåi og Einunna. Einunna er regulert og overført til Savalen, men har periodevis overløp til Folla. I bekkene ble det målt hhv og 50 mikrogram kobber samt 180 og 30 mikrogram sink per liter i I Marsjøåi der den krysser under veien ca 500 meter før samløp med Einunna ble det målt 2,6 mikrogram kobber og 1,1 mikrogram sink i Tungmetallkonsentrasjonene i bekkene er høye, men vannmengdene er for beskjedne til å ha noen konsekvenser for vassdraget nedenfor. Nygruva i Folldal Folldal kommune. Grev Moltke. Gruva omfattes av tiltak ved Folldal Verk. Det gjør også Heimtjønnhø. Avrenningen er ikke oppfattet som problematisk. Søndre og Nordre Geiteryggen Folldal kommune. All avrenning i området ved Søndre Geiteryggen drenerer via en bekk til Folla. Det ligger en del forvitret avfallsberg i området og det er noe skader på vegetasjonen. En tipp produserer sur avrenning med høye tungmetallkonsentrasjoner. I gruvevannet fra Rørosstollen ble det målt 1,16 mg kobber per liter i Gruva er gjennomgått i forbindelse med tiltak ved Folldal Verk. Avrenningen er ikke ansett som problematisk. Gruveområdet ved Nordre Geiteryggen er gjennomgått i forbindelse med tiltak ved Folldal Verk. Gruva er vannfylt og har avrenning gjennom et myrområde som drenerer til Svensbekken, som renner inn i Folla ved Grimsmoen. I Svensbekken ble det målt 24 mikrogram kobber per liter i I gruvevannet ble det målt 19 mikrogram kobber per liter i Avrenningen inneholder lite kobber og tilførslene fra området har liten betydning for Folla. Grimsdalsgruvene Folldal kommune og Dovre kommune. Feltet består av flere mindre gruver, blant annet Grimsdal, som ble drevet av Folldal verk. Flere dagbrudd drenerer mot Grimsa. Ved befaring i 1992 ble det observert sur avrenning som forsvant i grunnen nedover mot Grimsa. I Grimsa ble det målt 0,3 mikrogram kobber per liter i Det er også et par gruver på den andre siden av høydedraget. Det står igjen deler av heishuset over gruvesjakten med en sterkt forvitret tipp på noen hundre kubikkmeter utenfor. Ved befaring i 1996 var det ikke synlig sigevann fra gruva eller tippen, men drensvannet sprer seg i grunnen mot Veslgåsåi ved nedbør og snøsmelting. I Veslgåsåi nedstrøms gruveområdet ble det målt 0.9 mikrogram kobber og 18 mikrogram sink per liter i Avrenningen er ikke oppfattet som problematisk Gruver i Hordaland Publisert av Miljødirektoratet Tungmetallavrenningen fra de mindre gruveområdene er ikke like systematisk undersøkt som ved de store gruvene. I noen områder er det bare tatt prøver en gang. Andre områder har vært gjenstand for kartlegging og/eller overvåking av varierende omfang. Det er også gjennomført tiltak ved noen mindre gruveområder. Side 50 / 83

51 Stordø Varaldsøy gruvefelt Ølve Hosanger gruvefelt Gravdals gruve Stordø Stord kommune. Driften ved Stordø Kisgruber foregikk i perioden 1907 til nedleggelsen i 1968, og i 1975 ble gruvene overtatt av kommunen. Malmen er relativt ren med lite tungmetaller. Det er flere gruver i området, blant annet Litlabø (Lillebø), Sadalen og Bjørnevad. Det meste av vaskeriavgangen som er deponert i strandsonen ved Litlabø er i dag utjevnet, overdekket med jord og tilsådd. Gruvene er vannfylte og har overløp som føres via Kiselvo til Storavatn, som er en fiskebærende innsjø. I Kiselvo ble det målt fem mikrogram kobber og 50 mikrogram sink per liter i Kiselvo nedenfor fylkesveien er stilleflytende, uten noe markert utløp. Langs vaskerifyllingen er det markerte utfellinger av oker i vassrenner fra fyllingen. Det foreligger ingen anslag for hvor mye disse tilførslene utgjør. Det er vist at reservoaret av metallholdige masser i Storavatn er langt større enn den synlige fyllingen. I overflaten av Storavatnet er nivået av jern og mangan forhøyet i forhold til antatt naturtilstand, det samme gjelder for svovel. Det er lave konsentrasjoner av andre metaller. På enkelte områder i Storavatnet er bunnvannet stagnerende og oksygenfritt, og uten bunndyrproduksjon. Ved utløpet av Storavatn er det målt 1 mikrogram kobber og 6,5 mikrogram sink per liter i Bortsett fra jern er det lite tungmetaller i avrenningen. Varaldsøy gruvefelt Kvinnherad kommune. På øya finnes en rekke gruver og skjerp, men det vesentligste av aktiviteten var knyttet til Valaheien. Ved Nygruva, Sandvikfjell skjerp, Svinlands gruve, Haukanes gruve, Kvitsand gruve, Seltevikfjell gruve, Storhilder gruve og Hisdalen gruve har det bare vært ubetydelig drift. Ved Valaheiens øvre område, Gammelgruva, ligger en del avfall med relativt høyt kisinnhold som produserer surt drensvann. Samlet avrenning fra hele Valaheien gruveområde omfatter avrenning fra øvre område, gruvevann og avrenning fra tipp. Det ble målt 430 mikrogram kobber, 320 mikrogram sink og 8 mg jern per liter i en bekk før innløp til Vatjern i Denne bekken representerer samlet avrenning fra området. Avrenningen går til sjø. Årlig materialtransport ble anslått til 70 kg kobber og 50 kg sink. Resultatene antyder at avrenningen ikke har vesentlige konsekvenser for sjøen. Ølve Kvinnherad kommune. I Ølveområdet finnes det flere mindre kisgruver, som Christiansgaves Verk, Abrahamsdalen og Dyråsen. Det finnes noe kisholdig avfall som produserer surt sigevann. Avrenningen samles i en bekk som fører til Daleelvi og Hardangerfjorden. I bekken ble det målt under 50 mikrogram kobber per liter i Resultatene tyder ikke på at avrenningen er problematisk. Lenger inn i fjorden ligger Mølen Gruber. Avrenningen er ikke oppfattet som et problem. Hosanger gruvefelt Side 51 / 83

52 Osterøy kommune. Hosanger Nikkelverk. Svovelkis med lav kobberinnhold. Det har vært drevet på tre forekomster, Nonås, Litland og Lien. I gruvefeltet finnes det også flere skjerp. Gruvene er lokalisert i to områder, Nonås (Nunnås) og Litlandsvatn. Begge områdene drenerer til Lonevågen. Nonåsfeltet omfatter Bratlien, Storbotten, Claudets gruve og Barrys gruve. Etter 1917 har det ikke vært drift i Nonåsfeltet. I Litlandsfeltet startet driften i Produksjonen ved Lien I og II (Smith Meyers gruve) kom i gang i Produksjonen ved de andre gruvene i Litlandsfeltet, Barrats gruve, Barrys gruve og gruve nr. 17 var relativt beskjeden. I 1945 ble all drift ved Hosanger gruver innstilt da all malm var utdrevet. Det er lite gruveavfall/tippmasser i dagen. Det meste er sannsynligvis benyttet til oppfylling og veiformål i distriktet. Under befaringen i 1994 var det bare synlig overløpsvann ved Nordgruva som ligger nærmest Litlandsvatn. Avgangen fra oppredningsverket ble trolig deponert i Litlandsvatn. Bekken som fører samlet avrenning fra Nonåsområdet er noe påvirket av tungmetaller, og egner seg ikke som vannkilde. I bekken fra Nonåsområdet ble det målt 213 mikrogram nikkel og 54 mikrogram kobber per liter i Tungmetalltransporten er forholdsvis beskjeden og har neppe konsekvenser for Lonevågen. Gravdals gruve Kvam kommune. Bergedals gruve. Forekomsten har vært drevet på svovelkis, og kobberinnholdet er lavt. Driften ble nedlagt i Avfallsmengdene er beskjedne, men produserer surt drensvann. Området ser noe grisete ut med tykke okeravsetninger. Det finnes en del stygge gruveåpninger i området. Området drenerer til Svartatjørna som har avløp til et lite vassdrag ned til Gravdal og Hardangerfjorden. Gruvevannet går direkte til sjøen. I avløp fra Svartatjørna ble det målt 140 mikrogram kobber per liter i Vannmengdene er små slik at tungmetalltransporten blir beskjeden. Måleresultatene tyder ikke på at avrenningen er problematisk Gruver i Nordland Publisert av Miljødirektoratet Tungmetallavrenningen fra de mindre gruveområdene er ikke like systematisk undersøkt som ved de store gruvene. I noen områder er det bare tatt prøver en gang. Andre områder har vært gjenstand for kartlegging og/eller overvåking av varierende omfang. Det er også gjennomført tiltak ved noen mindre gruveområder. Bleikvassli Gruber Nikkel og Olivin Bjørkåsen Tårstad Bossmo Malmhaug Raudfjellet kisgruver Bindal gruve Bleikvassli Gruber Hemnes kommune. Prøvedriften startet i 1947, og gruvedriften ble lagt ned i august Den siste tiden ble det hovedsakelig produsert konsentrater av bly og sink. Fram til 1984 ble avgangen deponert i Lille Bleikvatn. Senere ble avgangen deponert i Kjøkkenbukta, en vik som er naturlig "avstengt" med grunne terskler i Store Bleikvatn. Avgangen, som inneholder store mengder sulfidmineraler, ble blandet med gruvevannet før det ble sluppet ut. Gruvevannet er surt og inneholder høye metallkonsentrasjoner. Side 52 / 83

53 Utslippene fra Bleikvassli Gruber har påvirket to helt adskilte primærresipienter. Fra det gamle avgangsdeponiet og fra spill og avfall som ellers er spredt i gruveområdet, går avrenningen til Lille Bleikvatn og Bleikvasselva/Moldåga som renner inn i Røssåga ved Bleikvasslia 3 4 kilometer nedenfor gruveområdet. Store Bleikvatn, som har vært resipient for gruvevann og flotasjonsavgang, er en relativt stor innsjø med en lengde på 7 8 kilometer. Den er sterkt regulert og vannet herfra overføres til Røssvatnet. Fra Røssvatnet renner Røssåga, som er hovedresipient for all avrenning fra Bleikvasslia. Følgende tiltak er gjennomført i området: overføring av avgangsdeponering og gruvevannsutslipp til Kjøkkenbukta (1984) fullstendig vanndekking av all avgang i Lille Bleikvatn (1990) generell opprydding og tildekking i området ( ) Vannkvaliteten i Store Bleikvatn er svakt påvirket av avgangsdeponeringen (2008). Påvirkningen er størst inne i deponiområdet i Kjøkkenbukta. Utenfor deponiområdet, det vil si utenfor Smalsundet, er tungmetallkonsentrasjonene lavere. Men fortsatt kan noe høyere konsentrasjoner av sink og bly enn antatt naturlig bakgrunnsnivå påvises. Tungmetalltilførslene til Moldåga har vist en avtagende tendens i tiden etter at deponering i Lille Bleikvatn opphørte og forurensningsbegrensende tiltak ble satt i verk. Vannfylling av gruva Høsten 1997 ble det vanninntrengning i gruva på grunn av utglidninger i terrenget og ras i gruva. Produksjonen stanset og all deponering i Kjøkkenbukta opphørte. Raset medførte lekkasje under dammen i Kjøkkenbukta og vannstanden i Bleikvatn måtte senkes til et nivå under damfoten. Nedtappingsperioden varte til årskiftet. Situasjonen medførte betydelig økning i vannføringen ut av Lille Bleikvatn. Nedtappingen førte ikke til noen økning i tungmetallkonsentrasjonene, men metalltransporten økte vesentlig i en periode. Det ble gjort forsøk på å pumpe ut vannet fra gruva for om mulig å fortsette gruvedrift, men i august 1998 ble det besluttet å avvikle gruvedriften. Etter at det ble gjennomført oppryddingsarbeider i gruveområdet tidlig på 1990 tallet er det hovedsakelig gruvevann og deponiet i Lille Bleikvatn som fremstår som forurensningskilder. I et gruveområde vil det likevel alltid være noe diffus avrenning fra rester av spill og avfall. I Kjøkkenbukta vil de deponerte avgangsmassene kunne avgi tungmetaller i en tid fremover. Men denne utfellingen forventes å avta etter hvert som massene tildekkes av slam. Tiltak i forbindelse med avvikling Deponiet i Lille Bleikvatn inneholder betydelige mengder avgangsmasser som til dels er svært reaktive. Det foregår noe oksydasjon også under vannspeilet. Massenes høye kalkinnhold bidrar med buffereffekt. Avgangsdeponiet er en stor potensiell forurensningskilde. Det derfor svært viktig å sørge for at deponiet er fullstendig dekket med vann. For å redusere lufttilgang og hindre overflatevann i å drenere til gruva er dagåpninger støpt igjen. Redusert tilgang på luft og vann hemmer oksydasjon av kisholdige malmflater og derav utløsning av tungmetaller. For å kunne følge forurensningssituasjonen ble det fram til 2002 gjennomført oppfølgende kontrollundersøkelser i resipientene, med hovedvekt på vassdraget. Avrenningsdata fra Bleikvassli Nikkel & Olivin Ballangen kommune. Gruvedriften ble avviklet i Gruveområdet ligger ved Ballangsfjorden som er en mindre fjordarm til Ofotfjorden. Gruvedrift etter nikkel ble først startet i Gruvedriften foregikk delvis som dagbrudd og delvis som underjordsgruve. All overflateavrenning fra selve gruveområdet går til Arneselva og Ballangsfjorden. Oppfølgende undersøkelser i fem år etter avsluttet drift viste at forurensningstilførslene fra gruveområdet avtar. Avrenningen fra Nikkel & Olivin er av en helt annen art enn den som er vanlig ved de øvrige sulfidmalmgruvene her i landet. På grunn av malmens høye innhold av olivin, er vannet basisk. Innholdet av andre metallsulfider enn nikkel er dessuten lavt. Det er først og fremst nikkel og arsen som påvises i forhøyede konsentrasjoner i avrenningen fra området. Arneselva er merkbart påvirket av forurensningstilførsler fra gruveområdet, i hovedsak nikkel (2007). Så lenge det var gruvedrift ble vassdraget regulert, noe som ga store variasjoner i vannføringen og i metalltransporten. I november 1995 ble gruvevannet overført til deponiet på Fornes for avslamming og en del av tilførslene til Arneselva ble derved fjernet. Side 53 / 83

54 Den første deponidammen på Fornesodden ble full etter et par år da man ikke fikk avsatt olivin. Dette deponiet er avsluttet, og en ny dam lenger inne i fjorden ble anlagt på Ballangsleira. Deponiene ligger i strandsonen, men er bygget med tette damvegger. Store deler av indre Ballangsfjorden er dekket av avgangsmasser fra Bjørkåsen gruver som frem til 1965 lot avgangen fra oppredningsverket gå på elva (Tverrelva). Deponiene til Nikkel & Olivin dekker store deler av disse massene i dag. Avrenningsdata for Nikkel & Olivin Bjørkåsen Ballangen kommune. Driften ble nedlagt i Gruva er omfattet av museale interesser. Gruva var en svovelkisgruve med lite kobber i malmen. Avgangen ble ført i den 2 km lange Kisbekken (Tverrelva) og ned til fjorden og dekker i dag bunnen innerst i Ballangsfjorden. Avgangsmasser ligger også i og langs Kisbekkens elvebredder. Bekken har i dag mye mindre vannføring etter regulering i området. Gruva er vannfylt. Området har flere sig med en del okerutfelling. Det er lite kobber i avrenningen, men relativt høye jernverdier. I overløpsvannet ut av gruva ble det målt 2,6 mg kobber og 263 mg jern per liter i I Kisbekken under E6 var kobberkonsentrasjon under 10 µg per liter, mens jern ble målt til 0,23 mg per liter. Kisbekken er påvirket av forurensningen, men tungmetalltransporten er av mindre betydning for Ballangsfjorden. Tårstad kisgruver Evenes kommune. Tørrestad Kobberværk. Gruva ble åpnet førte gang i 1636, og nedlagt siste gang i Det var størst aktivitet i Gruveområdet drenerer til Tårstadelva/Lavangseidet. Det er noe forvitring i området, men lite kobber. I et sig fra en synk er det målt 5 µg kobber per liter i Resultatene tyder ikke på noen tungmetallavrenning av betydning. Bossmo Rana kommune. Båsmo. Gruveområdet ligger ved bunnen av Ranafjorden i Båsmofjellet rett over fjorden fra Mo. Den har vært drevet som dagbrudd i skrått terreng, og ble nedlagt i Kisvaskeriet lå nede ved sjøen hvor avfall også er deponert. Det finnes også avfallsmasser i selve gruveområdet. I området rundt hoppbakken er det bekker med kraftige okerutfellinger. Kommunen står som eier av området og har foretatt planering av tippmasser for bygging av idrettsanlegg. Etter dette har kommunen gjennomført noe overdekking og tilsåing i området. I en bekk som går gjennom et boligområde og direkte til fjorden, ble det målt 2 mg kobber per liter og en ph verdi på 3. NIVA anslo i 1990 at avrenningen ut av området var omlag 1,3 tonn kobber årlig. Analyser fra 1992 og 1993 antyder at forurensningssituasjonen ikke er vesentlig forandret siden Prøver NIVA jevnlig har tatt ved utløpet av røret i strandsonen viser relativt høye tungmetallnivåer også her, omlag 1 mg kobber per liter. Malmhaug Rana kommune. Både Malmhaugen og Rødfjell ligger i området ved Raudvatnet. Malmhaug gruve ble drevet som et appendiks til Båsmo og av Båsmos eiere. Malmen ble kjørt til Båsmo for oppredning. Driften har foregått i perioden Gruveområdet drenerer til Plura, som er en sideelv til Ranaelva. Det ligger en del tippmasser utenfor gruvestollene. Avfallet forvitrer sterkt. Vegetasjonen rundt er påvirket. I siget fra gruva ble det målt 48 mg jern, 1280 mikrogram sink og 170 mikrogram kobber pr. liter i I Plura, som mottar avrenningen, ble det målt 61 mikrogram jern, 1 mikrogram sink og 0,8 mikrogram kobber per liter i Resultatene viser at malmen var en forholdsvis ren svovelkis med beskjedent innhold av andre kismineraler. Tilførslene fra gruveområdet synes ikke å ha noen merkbar effekt på vannkvaliteten i Plura. Raudfjellet kisgruver Rana kommune. Rødfjell. Produksjonsdriften i Mossgruven startet i All drift ble lagt ned i Kisen var en relativt ren svovelkis, noe avrenningen fra gruveområdet også viser. Mesteparten av gruveavfallet er fylt tilbake i gruva som sikring. Noe kisholdig avfall forvitrer sterkt og avgir sur avrenning. Noe gods er benyttet i veien opp til området. Side 54 / 83

55 Bekken fra gruveområdet er sur, men inneholder relativt beskjedne mengder av andre tungmetaller enn jern. Det ble målt 120 mikrogram kobber, 60 mikrogram sink og 5100 mikrogram jern per liter og ph verdi på 3,9 i Bekken omfatter nær samlet avrenning fra hele gruveområdet. Området drenerer til Raudvatnet, som er et fiskevann, og Tverråga som er en sideelv til Ranaelva. I Tverråga ved Kvannlia nedstrøms gruveområdet ble det målt 1,8 mikrogram kobber, 1,5 mikrogram sink og 51 mikrogram jern per liter i Selv om avrenningen er sur, er vannmengden og kobberkonsentrasjonene for beskjedne til å forårsake giftvirkninger i vassdraget nedenfor. Bindal gullgruve Bindal kommune. Det har vært prøvedrift i gammel tid. Gruveområdet drenerer til Bogelva. I forbindelse med eventuell ny drift foretok Norsk Hydro en undersøkelse i Bogelvvassdraget i Det er mye arsenkis i området. I gruvevann fra stollen ble det målt 1 mg arsen per liter. I sigevann fra tipp ble det målt 60 mikrogram arsen per liter. I Bogelva er det målt 0,7 mikrogram arsen per liter i Resultatene tyder ikke på noen tungmetallavrenning av betydning Nikkel og Olivin, avrenningsdata Publisert av Miljødirektoratet Årlige middelverdier i Arneselva År ph Konduk-tivitet Sulfat Arsen Kobber Nikkel Jern ms/m mg/liter µg/liter µg/liter µg/liter µg/liter ,86 10,73 37,3 23,5 7, ,92 9,7 24,6 34,4 7, ,84 14, ,5 25, ,82 10,4 23,1 29, ,79 9,2 25,4 12,1 9, ,75 11,12 30,9 10 8, ,76 9, ,3 4, ,84 9,14 26, ,73 9, , ,91 14,57 43,7 10,1 5, ,91 13,30 41,3 17,3 9, Side 55 / 83

56 2003 6,74 10,3 21,2 17,7 7, ,89 11,15 26,5 18,37 6, ,76 11,81 38,2 3,91 1, ,86 11,62 39,2 3,57 1, Kilde: NIVA Årlige middelverdier overløp deponi Ballangsleira (deponering avsluttet i 2002) År ph Konduktivitet ms/m Sulfat mg/liter Arsen µg/liter Kobber µg/liter Nikkel µg/liter Jern µg/liter ,43 48,1 102, , ,77 98,2 87, , ,17 163,9 127, , ,31 82,4 66, , ,67 76,2 62, ,3 63,5 75, , , , , ,07 59,6 93, ,81 40,9 93, ,6 81, ,12 35,5 91, , Kilde: NIVA Samlet utslipp til Ballangen Side 56 / 83

57 År Nikkel kg pr. år Arsen kg pr. år Kilde: NIVA Gruver i Nord Trøndelag Publisert av Miljødirektoratet Tungmetallavrenningen fra de mindre gruveområdene er ikke like systematisk undersøkt som ved de store gruvene. I noen områder er det bare tatt prøver en gang. Andre områder har vært gjenstand for kartlegging og/eller overvåking av varierende omfang. Det er også gjennomført tiltak ved noen mindre gruveområder. Side 57 / 83

58 Gilså Dronningens gruve Lillefjell Fonnfjellet gruver Mannfjell Torsbjørka Kongens gruve Kluken gruve Langsund Ytterøya Tjerngruben Malså & Åkervoll Skjækerdal Gaulstad & Mokk Skrattås Meråkerfeltet Meråkerfeltet består av mange gruver. Flere av disse påvirker Stjørdalselva. Forurensningsmyndighetene vurderer behovet for eventuelle tiltak i området. Gilså Meråker kommune. Gilså gruve ligger nær toppen av Gilsåfjellet ca. 930 m.o.h. og ble åpnet første gang i Gruva er en underjordsgruve og ligger på vannskillet mellom Gilsåa/Stjørdalselva og Lødølja/Nea. Det ligger en del veltemasser utenfor de vannfylte gruvesjaktene. Hovedmengden av avrenningen går til Gilsåa, men også noe til Lødølja og Nea. I samlet avrenning via sig til Gilsåa ble det målt 7,8 mg kobber per liter i I samlet avrenning via sig til Lødølja ble det målt 1,1 mg og 4,5 mg kobber per liter i Selv om metallkonsentrasjonene er betydelige har imidlertid avrenningen herfra liten betydning for de tilstøtende vassdrag da vannmengdene er beskjedne. I perioder med stor utvasking kan avrenningen ha en målbar effekt på tungmetallnivåene i Gilsåa. I Gilsåa ble det målt 0,2 mikrogram kobber per liter i 1993 og 4,2 mikrogram kobber per liter i Total sett vurderes tilførslene fra Gilså gruve som beskjedne. Dronningens gruve Meråker kommune. Dronningens gruve ble drevet som dagbrudd i bratt terreng under Bjørneggfjellet i Hårrådalen ca. 800 m.o.h. Gruva ble åpnet i 1746 og nedlagt i Veltene ligger på ras i sterkt skrånende terreng nedenfor bruddet. De er lite forvitret og synes fattig på kismineraler. Bruddet er drenert gjennom en stoll nedenfor veltene. Avrenningen går via et myrområde til Gilsåa. I utløp fra grunnstoll ble det målt 70 mikrogram kobber og 40 mikrogram sink per liter i I Hårråa, som drenerer gruveområdet, ble det målt 0,5 mikrogram kobber per liter nedenfor tilløpet av Storbekken i Resultatene tyder ikke på at avrenningen fra gruveområdet har noen vesentlig betydning for vannkvaliteten i vassdraget. Lillefjell Meråker kommune. Lillefjell er Meråkerfeltets hovedgruve og ble drevet som kobbergruve frem til Gruva ligger i bratt terreng under Gruvefjellet sørvest for Stordal. Avrenning fra velter er den største forurensningskilden. Veltene er lokalisert i to tippområder. Begge områdene produserer sur avrenning med et betydelig tungmetallinnhold. Gruvevannet er også surt. Etter befaring i 1993 ble det anslått at metalltransporten ut av området var omlag 1 tonn kobber og 2 tonn sink per år. Etter undersøkelser i 1997/1998 ble det beregnet en årlig massetransport på 2,1 tonn kobber og 4,5 tonn sink fra Lillefjell gruve. Avrenningen går til Gilsåa via gruvebekken. Gilsåa er påvirket på hele strekningen fra gruveområdet ned til innblanding i Dalåa. Ved gruvebekkens innløp til Gilsåa ble det målt 175 mikrogram kobber per liter og 1150 mikrogram kobber per liter i I Gilsåa ved Rotvoll ble det målt kobberverdier mellom 21 og 88 mikrogram per liter og sinkverdier mellom 32 og 140 mikrogram per liter i Side 58 / 83

59 Bakgrunnsnivåer i Gilsåa før Gruvebekken ble målt til 0,2 mikrogram kobber og 4,2 mikrogram sink per liter i Etter innblanding i Dalåa kan det fortsatt påvises tungmetallkonsentrasjoner over naturlig bakgrunnsnivå. Dalåa går til Stjørdalselva der det ved Flåan ble målt kobberverdier mellom 1,2 og 6,8 mikrogram per liter og sinkverdier mellom 2,4 og 16,5 mikrogram per liter i perioden fra juli 1997 til juli Stjørdalselva er påvirket av tungmetallavrenningen fra de mange gruvene i nedbørsfeltet. De forhøyede tungmetallkonsentrasjoner i Gilsåa har negative effekter på biologiske forhold. Fonnfjellet gruver Meråker kommune. Feltet består av flere underjordsgruver hvor det har vært forholdsvis liten aktivitet. Gruvene ble nedlagt i Utenfor gruvene er det deponert en del avfall som forvitrer. I nedre område er det en stoll som det kommer en del sterkt surt vann ut av. Samlet avrenning passerer gjennom et myrlendt område som tar opp store deler av avrenningen. Det er observert noe skade på vegetasjonen nedenfor tippene. Området drenerer via småbekker til Vollbekken som løper inn i Stjørdalselva. I Vollbekken ved brua ble det målt 2 mikrogram kobber per liter i Avrenningen har neppe store konsekvenser for Vollbekken. Mannfjell Meråker kommune. Gruva ble nedlagt i Det ble utført sikringsarbeider i Mannfjell er den nest største av Meråkergruvene. Gruva er åpnet som dagbrudd og er drenert med en grunnstoll. Utenfor grunnstollen ligger avfall som forvitrer sterkt. Sigevannet forsvinner delvis i grunnen nedenfor avfallstippen og går videre til Mannlibekken som løper inn i Torsbjørka, en sideelv til Stjørdalselva. Avfallstippen er vurdert som den største forurensningskilden i området. Det er observert skader på skog og vegetasjon. I Mannlibekken ved veibru ble det målt 74 mikrogram kobber og 213 mikrogram sink per liter i Sannsynlig kobber og sinktransport til Torsbjørka ble da anslått til omkring 0,2 tonn kobber og omkring 1 tonn sink per år. Torsbjørka Meråker kommune. Torsbjørka gruve hører med til Meråker gruvefelt og har hatt en produksjon på tonn. Gruva kom i drift i Underjordsgruve der åpningene er gjenfylt. Det er foretatt røsting og smelting i området og noe avfall fra denne prosessen ligger igjen. Ovenfor Torsbjørka gruve ligger Kongens gruve der det er tatt ut omlag 1000 tonn malm. Gruveområdet drenerer til Torsbjørka som er en sideelv til Stjørdalselva. Det finnes omlag m3 avfallstipper av forskjellig opphav, også råmalm, i området. Noen av tippene er meget sulfidholdige og produserer et sterkt surt sigevann. Avrenningen samles i en bekk, Gruvebekken, som fører til Torsbjørka. Det er høye tungmetallkonsentrasjoner i sigevannet. I Gruvebekken ble det målt 230 mikrogram kobber og 600 mikrogram sink per liter i 1996, og 21,3 mikrogram kobber og 53,4 mikrogram sink per liter i I Torsbjørka ved Mannseterbakken etter innblanding av Gruvebekken ble det målt 27 mikrogram kobber og 75 mikrogram sink per liter i 1996, og 2,9 mikrogram kobber og 8 mikrogram sink per liter i På årsbasis ble det anslått en transport i størrelsesorden 0,2 tonn kobber og 0,5 tonn sink. I Torsbjørka før tilløp av Gruvebekken var kobberkonsentrasjonen 2 mikrogram per liter i I Stjørdalselva ved Flåen ble det målt 6,2 mikrogram kobber og 13,7 mikrogram sink per liter i 1996, og 3 mikrogram kobber og 7 mikrogram sink per liter i Avrenningen påvirker Torsbjørka i betydelig grad. Også Stjørdalselva synes å være tungmetallpåvirket ved dette prøvetakingsstedet. Her er det flere kilder enn Torsbjørka. Kongens gruve Meråker kommune. Kongens gruve (Kongsgruva) er et dagbrudd som ble drevet i perioden Avfallsmassene utenfor gruva produserer en del sur avrenning. Avrenningen går til Tverrelva som er en sideelv til Torsbjørka. I Tverrelva er det målt 8,9 mikrogram kobber/liter i Tilførslene fra Kongens gruve karakteriseres som beskjedne. Kluken gruve Side 59 / 83

60 Meråker kommune. Kluken blyglansgruver ligger i ca meters høyde ved et lite tjern som har avløp til en bekk som fører inn til Sverige. Området drenerer i sin helhet til Sverige. Driften er av gammel dato og foregikk trolig før Det ligger igjen noe driftsavfall med høyt innhold av kismineraler, spesielt blyglans. I drensvannet fra gruvefeltet ble det påvist forhøyede verdier av tungmetaller, spesielt bly i Vannet i bekkene er ikke brunfarget av jern så det kan være vanskelig å vite at det ikke egner seg som drikkevann. Langsund Meråker kommune. Langsund gruve ligger ved Langsundbekken sørøst for Fossvatnet. Gruva ligger ved bekken og er delvis vannfylt. Den ble drevet en kort periode på slutten av 1800 tallet. Mesteparten av avfallet er samlet i en tipp som avgir sur avrenning til en liten bekk som går til Fossvatn, et fiskevann som drenerer til Torsbjørka. I Langsundbekken ved innløp i Fossvatn ble det målt 43,9 mikrogram kobber per liter i 1993, og 91,4 mikrogram kobber per liter i Bekken er tydelig påvirket av avrenningen. Materialtransporten i bekken vurderes imidlertid som for liten til å ha noen vesentlige effekter på forholdene i Fossvatn. Ytterøya Levanger kommune. Hokstad Kisgruber ligger på Ytterøya innerst i Trondheimsfjorden. Gruvene ble drevet på svovelkis i perioden og var en tid Norges største svovelkisprodusent. Gruveområdet strekker seg fra fergeleiet ved Hokstad i østlig retning på skrå oppover en åsrygg ved Sandingsbukta. Det er flere gruveåpninger med tippmasser utenfor. Det er også avfallsmasser i strandsonen der det trolig har vært et oppredningsverk, og sannsynligvis har det vært sjødeponering. Avfallsmassene er sterkt forvitret. Noe drensvann lekker ut av gruvene ved laveste nivå over strandsonen. Det kisførende laget går ut i dagen i strandsonen og gir også et naturlig bidrag av metalltilførsler til sjøen. Det er blitt benyttet en del gruveberg til veiformål i området. I strandsonen utenfor gruveområdet ble det målt 720 mikrogram kobber og 1500 mikrogram sink per liter i Vannkvaliteten i strandsonen er betydelig påvirket av tilførsler fra gruveområdet. Gruveområdet er sterkt oppsplittet og dels åpent for vær og vind. Selv om strandsonen er påvirket, anses ikke avrenningen for å ha vesentlig betydning for sjøen. Tjerngruben Steinkjer kommune. Det har kun vært utført prøvedrift. Det er drevet to små synker som er forbundet med en stoll. Gruva ligger nær Gaulstad. Den drenerer til et tjern som har avløp via en bekk til Mokkaelv. I tjernets utløp ble det målt 150 mikrogram kobber og 20 mikrogram sink per liter i Selv om utløpet av tjernet er tydelig påvirket, er avrenningen så beskjeden at den neppe har noen vesentlig betydning for vassdraget nedenfor. Verdal Steinkjer området Det er flere gruver i området: Malså & Åkervoll, Skjækerdal, Gaulstad og Mokk, Skrattås, Bjørnåsen, Marken, Vetringhalden. Gruveområdene drenerer til hovedvassdragene Verdalselva og Ogna. Produksjonen ved gruvene har vært liten og kortvarig. Avfallsmengdene fra virksomheten er av den grunn beskjeden, og avrenningen av tungmetaller er liten. Det kan kun spores lokale effekter i sigevann og bekker i selve gruveområdene. I hovedvassdragene kan det ikke spores effekter. Malså kobberverk & Åkervoll gruve Verdal kommune. Driften ved Malså pågikk i årene og var beskjeden, men hadde egen smeltehytte. Området er lokalisert i Sagdalen nordvest for Sagvollvola. I området finnes også Vetringhalden gruve og et skjerp. I samme dalføre ligger Åkervoll gruve som ble drevet av Røros kobberverk i perioden Gruveområdet ved Malså kobberverk drenerer til Malsåa og til en mindre bekk kalt Gruvebekken. I området er det deponert avfallsmasser som forvitrer og avgir tungmetaller. Malsåa er sideelv til Helgåa/Verdalselva. Vetringhalden gruve ligger ved Gruvtjønna som har avløp til Vetringen og Malsåa. Åkervoll gruveområde drenerer til et bekkefar som fører mot Malsåa. Gruveavfallet ved Åkervoll forvitrer mye og avgir relativt sur avrenning. Ved Vetringhalden gruve er det små mengder avfallsmasser. Undersøkelser i området viser at Gruvebekken er påvirket av tungmetaller. Dette skyldes tilførsler fra en velte med forvitrede Side 60 / 83 masser overfor smeltehytteområdet. Resultatene for Malsåa viser at det er noe tungmetallavrenning i dette nedbørsfeltet. I Malsåa nedenfor smeltehytta ble det ble målt kobberverdier mellom 5,7 og 29,2 mikrogram og sinkverdier mellom 2,4 og 8,1 mikrogram per

61 Gruveområdet ved Malså kobberverk drenerer til Malsåa og til en mindre bekk kalt Gruvebekken. I området er det deponert avfallsmasser som forvitrer og avgir tungmetaller. Malsåa er sideelv til Helgåa/Verdalselva. Vetringhalden gruve ligger ved Gruvtjønna som har avløp til Vetringen og Malsåa. Åkervoll gruveområde drenerer til et bekkefar som fører mot Malsåa. Gruveavfallet ved Åkervoll forvitrer mye og avgir relativt sur avrenning. Ved Vetringhalden gruve er det små mengder avfallsmasser. Undersøkelser i området viser at Gruvebekken er påvirket av tungmetaller. Dette skyldes tilførsler fra en velte med forvitrede masser overfor smeltehytteområdet. Resultatene for Malsåa viser at det er noe tungmetallavrenning i dette nedbørsfeltet. I Malsåa nedenfor smeltehytta ble det ble målt kobberverdier mellom 5,7 og 29,2 mikrogram og sinkverdier mellom 2,4 og 8,1 mikrogram per liter ved befaringer i 1996 og I Malsåa nedstrøms gruveområdet ved parkeringsplassen i Sagdalen ble det målt kobberverdier mellom 8,7 og 12,2 mikrogram og sinkverdier mellom 2,4 og 5,6 mikrogram per liter ved befaringene i 1996 og Videre nedover i Malsåa ble det tatt prøver like før innløpet i Helgåa ved Vollen. Der ble det målt 2,9 mikrogram kobber i I Helgåa ved Ulvilla ble det målt kobberverdier mellom 0,4 og 0,8 mikrogram per liter i Avrenningen fra Vetringhalden gruve gir en dårlig vannkvalitet i Gruvtjønna. Vannet her er surt og antakelig fisketomt. I utløpet fra Gruvtjønna ble det målt 6,6 mikrogram kobber og 18,8 mikrogram sink per liter og en ph verdi på 4,5 i Årstransport av kobber fra Malså kobberverk ble da anslått til under 100 kg og rundt 100 kg fra Åkervoll. Skjækerdal nikkelgruver Verdal kommune. Gruvene ligger ved elva Dyråa som er sideelv til Skjækra som igjen munner ut i Helgåa med avløp videre til Verdalselva. Gruveområdet ligger tett inntil Dyråa på begge sider av elva. Området drenerer i sin helhet til Dyråa. Gruvene var i drift i perioden Skeidet malm ble transportert til smeltehytta som lå under Skjækerfossen. Dagbruddet ligger på nordsiden av Dyråa. De største veltemassene ligger på sørsiden og helt inntil elva. Gruvene på sørsiden er vannfylte og var uten synlig overløp ved befaringen i I smeltehytteområdet ligger det endel slagg. Mye slagg er trolig fjernet eller tatt av flommer og ført nedover elva i årenes løp. Undersøkelser i området i 1997 tyder på at tungmetallavrenningen fra gruveområdet er beskjeden. I Dyråa nedenfor gruveområdet ble det målt kobberverdier mellom 0,3 og 0,8 mikrogram og nikkelverdier mellom 0,7 og 2,2 mikrogram per liter i I Skjækra nedenfor Skjækerfossen ble det målt 0,4 mikrogram kobber og 0,9 mikrogram sink og 0,7 mikrogram nikkel per liter i Gaulstad og Mokk Steinkjer kommune. Kobbergruver. Gruvene ligger like i nærheten av hverandre, sør for Snåsavatnet. Det har vært gruvedrift i perioden Gaulstad og Mokk gruver ble drevet av forskjellige eiere uavhengig av hverandre. Gruvene hadde hver sin smeltehytte. Ved Rokne smeltehytte, tilhørende Mokk kobberverk, er grunnen forurenset på røsteplassen. De fleste gruvene i Gaulstad Mokkområdet drenerer mot en bekk som fører til Badstubekken og videre til Mokkaelv Sørrokta Ogna. Den nordligste gruva, Gaulstad hovedgruve, drenerer mot Kvernhuselva som løper inn i Mokkaelv nedstrøms tilløpet av Badstubekken et par km nord for Badstubekkens munning. I Kvernhuselva ved Bakken ble det målt 2,6 og 3,7 mikrogram kobber per liter i I Mokkaelv ved krysning under riksvei ble det målt 1,2 og 1,4 mikrogram kobber per liter i Området til Rokne smeltehytte drenerer til Sørrokta mens avrenningen fra området til Skjellegrind hytte, tilhørende Gaulstad kobberverk, drenerer til Sørrokta/Ogna 3 4 km nedstrøms tilførslene fra Rokne hytte. I Ogna ved Hyllbrua ble det målt 0,4 og 2 mikrogram kobber per liter i I Badstubekken ved Mokk gård ble det målt kobberkonsentrasjoner mellom 1,6 og 4,3 mikrogram per liter i 1996 og Etter disse undersøkelsene ble det anslått at årlig kobbertransport i Badstubekken var mindre enn 100 kg. En betydelig del av transporten antas å ha sin årsak i naturlig bakgrunnsavrenning. Skrattås sinkgruver Side 61 / 83

62 Steinkjer kommune. Gruvedriften pågikk i perioden etter sink. I området er det flere gruver: Bjørnåsen, Skrattåsen og Marken. Det er bare ved Skrattåsen at det har vært noe drift av betydning. Gruvene i Skrattåsen er delvis dagbrudd og delvis underjordsgruver. Det ligger en del avfall utenfor gruveåpningene som sannsynligvis er viktigste kilde for tungmetallavrenning fra området. En tipp utenfor Bjønsåsen skjerp har avrenning mot et lite tjern/våtmarksområde ved hovedgruven. Hovedgruven er vannfylt, men hadde ikke synlig overløp ved tre befaringer i 1996 og I en nærliggende bekk, Gruvebekken, ble det målt 0,45 mg sink, 15 mikrogram kobber, 5 mikrogram bly og 1,6 mikrogram kadmium per liter i Ved undersøkelser i 1997 ble det målt 0,22 og 0,46 mg sink, 7,5 og 16,6 mikrogram kobber, 1,7 og 5,5 mikrogram bly og 1,1 og 1,7 mikrogram kadmium per liter. Det beiter en del kyr i området sommerstid, og bekken benyttes sannsynligvis som vannkilde. Gruveområdet drenerer til et lite vassdrag som fører til Fossemvatnet som hører med til Snåsavassdraget. Avrenningen er antakelig såpass beskjeden at den ikke er av vesentlig betydning for hovedvassdraget Gruvedata for Nord Trøndelag Publisert av Miljødirektoratet Malså kobberverk og Åkervoll gruve Analyseresultater fra Malså og Åkervoll Stasjon ph Kond ms/m Sulfat mg/l Kobber µg/l Sink µg/l Bly µg/l Kadmium µg/l Nikkel µg/l Jern µg/l Vannføring l/sek Gruvebekken nedenfor smeltehytte,...prøve 1 6,28 4,54 10, ,5 0,19 0,30 1, prøve 2 6,89 4,75 9,9 82,2 32,3 0,04 0,21 1,5 94 2,0...prøve 3 6,66 3,32 4,9 7,3 2,4 0,07 0,02 1, ,8 Malsåa nedenfor smeltehytte,...prøve 1 6,77 3,15 3,2 29,2 8,1 0,15 <0,01 0, prøve 2 7,04 2,34 1,4 5,7 2,8 <0,02 0,02 0, ,0...prøve 3 6,71 2,37 1,5 7,3 2,4 0,07 0,02 1, Utløp Gruvtjønna 4,51 5,39 12,3 6,6 18,8 0,15 0,12 0, Malsåa ved p plass i Sagdalen,...prøve 1 6,33 2,42 1,8 8,7 5,6 0,19 0,03 0, prøve 2 6,87 2,26 1,3 9,4 2,4 0,08 0,01 0, ,5...prøve 3 6,47 2,31 1,6 12,2 5,3 0,38 0,04 0, Sig fra Åkervoll 2,96 86, <50 <80 < Malsåa ved Vollen ved riksveg 757, 6,97 2,50 1,1 2,7 3,3 0,23 0,03 0, Side 62 / 83

63 ...prøve 1...prøve 2 6,65 2,27 1,2 2,9 6,3 0,15 0,03 0, Helgåa ved Ulvilla,...prøve 1 7,04 2,15 1,1 0,4 0,4 0,03 0,01 0, prøve 2 6,90 2,35 1,2 0,8 1,1 0,09 <0,01 0, Kilde: NIVA Skjækerdal nikkelgruver Analyseresultater fra Skjækerdal nikkelgruver Stasjon ph Kond ms/m Sulfat mg/l Kobber µg/l Sink µg/l Bly µg/l Kadmium µg/l Nikkel µg/l Jern µg/l Dyråa nedenfor gruveomr....prøve 1 6,65 1,03 0,6 0,3 0,4 0,04 <0,01 0, prøve 2 5,79 1,49 0,7 0,8 1,3 0,14 0,01 2,2 200 Vannfylt synk ved Dyråa 5,33 6,2 18,3 102,7 5,7 1,2 0, Skjækra nedenfor Skjækerfossen,...prøve 1 6,92 1,76 1,0 0,3 0,4 <0,02 <0,01 0, prøve 2 6,77 1,91 1,1 0,4 0,9 0,04 <0,01 0,7 58 Kilde: NIVA Gaulstad og Mokk Analyseresultater fra Gaulstad Mokkområdet Stasjon ph Kond ms/m Sulfat mg/l Kobber µg/l Sink µg/l Bly µg/l Kadmium µg/l Nikkel µg/l Jern µg/l Bekk fra Gaulstad hovedgruve 5,52 3,22 7, ,1 0,09 0,39 1,0 - Bekk fra Kjørergruva ved sti 6,11 2,56 5,1 77,8 16,5 0,08 0,07 0,7 - Badstubekken ved Mokk gård, prøve 1 6,97 2,78 1,4 4,0 2,7 0,10 <0,01 0,4 -...prøve 2 7,01 1,82 0,7 1,6 1,4 0,06 0,01 <0, prøve 3 6,84 2,07 1,0 4,3 3,0 0,11 0,04 <0,02 99 Kvernhuselva ved bru ved Bakken,...prøve 1 6,99 1,89 1,0 2,6 1,6 0,07 <0,01 0, prøve 2 6,69 1,96 1,1 3,7 3,1 0,13 0,01 0,2 110 Mokkaelv ved kryssing under riksvei,...prøve 1 7,27 3,58 1,1 1,2 1,1 0,10 <0,01 0, Side 63 / 83

64 ...prøve 2 7,04 3,43 1,3 1,4 1,4 0,09 <0,01 <0,2 129 Ogna ved Hyllbrua,...prøve 1 7,11 2,64 1,0 0,4 0,4 0,06 0,01 0, prøve 2 6,63 4,19 2,1 2,0 3,8 0,22 0,01 0,8 480 Kilde: NIVA Skrattås sinkgruver Analyseresultater Skrattås: Gruvebekken ved Marka Dato ph Kond ms/l Sulfat mg/l Kobber µg/l Sink µg/l Bly µg/l Kadmium µg/l Nikkel µg/l Jern µg/l ,23 8,36 7,1 15, ,98 1,56 0, ,35 9,24 4,7 7, ,69 1,10 0, ,24 8,28 6,9 16, ,51 1,73 0,4 250 Kilde: NIVA Gruver i Oppland Publisert av Miljødirektoratet Tungmetallavrenningen fra de mindre gruveområdene er ikke like systematisk undersøkt som ved de store gruvene. I noen områder er det bare tatt prøver en gang. Andre områder har vært gjenstand for kartlegging og/eller overvåking av varierende omfang. Det er også gjennomført tiltak ved noen mindre gruveområder. Sel kobberverk Espedalen nikkelgruver Muttagruvene Hadeland bergverk Sel kobberverk Sel kommune. Det var drift ved gruvene på 1600 og 1700 tallet. Selsgruvene lå ved Åsåren (Åsoren) og ved Rusti gård under Gruvhaugen, Rosten. Det var flere gruver i området, blant annet Nedre og Øvre Rustom gruver Verket ble nedlagt da smeltehytta ble tatt av storflommen i Lågen på slutten av 1700 tallet. Gruvene ved Gruvhaugen ble drevet en kort periode i Avrenning fra tippen ved Åsåren går hovedsakelig gjennom løsmasser i grunnen ned til Otta. Man kan se på vegetasjonen under tippen at den produserer sur avrenning. Materialtransporten er for beskjeden til å ha betydning for Otta. Avfallsmengdene ved Gruvhaugen er betydelig større, men inneholder lite kismineraler. Side 64 / 83

65 I en bekk fra den største tippen er det målt 1,14 mg kobber per liter i Siget fra tippen er for beskjedent til å ha noen vesentlig betydning for noe vassdrag. Under befaringen ble det observert en vannslange i området, men gruvevann egner seg ikke til vanningsformål. Espedalen nikkelgruver Sør Fron og Gausdal kommuner. Det var flere gruver i området, blant annet Evansgruva, Veslegruva, Andreasberg og Bjellku. De fleste av gruvene lå på østsiden av Espedalsvatnet. Den største gruva var Stangsgruva. En del kisholdig avfall er deponert utenfor. Tippen ligger på ras i bratt terreng og drenerer til Megrunnbekken som går til Espedalsvatn. Bruddet er sannsynligvis drenert ved en vannstoll som i dag er overdekket av tippmasser. I en bekk nedenfor tippen ved Stangsgruva ble det målt 1 mg nikkel og 189 mikrogram kobber per liter i Smeltehytteområdet ved Verksodden, som er synlig påvirket av tungmetaller i grunnen, drenerer til utløpet av Espedalsvatn. I utløpet nedenfor ruinene av smelteovnen er det målt 1,9 mikrogram nikkel og 1,2 mikrogram kobber per liter i Materialtransporten er beskjeden og for liten til å ha noen vesentlige konsekvenser for Espedalsvatn. Resultatene tyder ikke på at avrenningen er et problem. Muttagruvene Lunner kommune. Gruveområdet er lite påvirket av forurensning og avrenningen oppfattes ikke som problematisk. Hadeland Bergverk Lunner kommune. Virksomheten ved Hadeland Bergverk omfattet sink og tildels blygruver rundt tettstedet Grua, og var fordelt på tre geografisk adskilte områder. Gruvene ved Muttatjern og Skjerpemyr lå på vestsiden av dalen, gruvene ved Nyseter på østsiden og oppredningsverket lå ved Sveselva sør for Grua. Omfanget av virksomheten varierte og i 1925 ble produksjonen nedlagt for siste gang. Virksomheten ved Nysetergruva ble avsluttet i De siste to årene var virksomheten begrenset til å drive frem den såkalte Tvetmarkstunnelen. De viktigste forurensningskildene i området er Nysetergruva på østsiden av dalen ved Grua og avgangsdeponiene nedenfor oppredningsverket, Vaskeriet. Avrenningen består hovedsakelig av sink. Gruveområdene ved Grua drenerer til to forskjellige nedbørsfelt, Nyseterbekken som renner til Vigga, som igjen renner nordover gjennom Jarenvannet til Røykenvika i Randsfjorden. Gruvene ved Muttatjern og oppredningsverket drenerer til Sveselva, som renner sørover gjennom en liten utvidelse, Putten, til Harestuvatnet. Det er lite tegn til gruveforurensning både i Muttaområdet og i Sveselva ovenfor oppredningsverket. I Sveselva nedenfor området der oppredningsverket tidligere lå, er konsentrasjonen av sink, og tildels kadmium og bly forhøyet. Ved undersøkelser i 1994/1995 ble det målt 291 mikrogram sink, 2,5 mikrogram kobber og 0,84 mikrogram kadmium som årsmiddel i dette området. Kildene for avrenningen er svært diffus, idet det ser ut til at en betydelig mengde avgang ligger spredt på flaten langs Sveselva nedenfor verket. I tillegg ligger en klart synlig haug med avgang igjen etter driften. Det er observert fisk i resipienten, og avrenningen har ikke vært oppfattet som problematisk. Årlig transport av tungmetaller i området rundt Grua i 1996 Målested Sulfat Kobber Sink Bly Kadmium tonn pr. år kg pr. år kg pr. år kg pr. år kg pr. år Nyseterbekken 10 0, ,2 2,5 Tvetmarkstunellen 6,4 0, ,01 0,4 Muttabekken 8,3 0,4 9 0,2 0,04 Sveselva Side 65 / 83

66 Kilde : NIVA Gruver i Rogaland Publisert av Miljødirektoratet Tungmetallavrenningen fra de mindre gruveområdene er ikke like systematisk undersøkt som ved de store gruvene. I noen områder er det bare tatt prøver en gang. Andre områder har vært gjenstand for kartlegging og/eller overvåking av varierende omfang. Det er også gjennomført tiltak ved noen mindre gruveområder. Sauda Grubekompani Sauda kommune. Forekomsten er en sinkgruve som ble nedlagt i Gruveområdet ligger i bratt terreng på sørsiden av Storelva ved Gjuvastøl. Noen tippmasser ligger på ras utenfor gruveåpningene. Det var knuseverk og vaskeri ved Gjuvastøl og avgangen ble ført på elva. I Storelva nedenfor oppredningsverket ved utløpet av en kulp ved Gjuvastøl ble det målt 31 µg sink, 1,3 µg kobber og 0,08 µg kadmium per liter i Sink er det viktigste metall i avrenningen. Elva er merkbart påvirket, men tungmetallnivåene er generelt lavere enn de nivåer hvor man kan forvente skadelige effekter. Resultatene tyder ikke på at avrenningen er problematisk. Vigsnes Kobberverk Karmøy kommune. Driften ble nedlagt i En underjordsgruve som består av to gruveområder som det er kommunikasjon mellom. Flotasjonsavgang fra siste driftsperiode er deponert slik at den deler Visnesvatn i to deler, søndre og nordre. Avgangen ble overdekket og tilsådd i begynnelsen av 1970 årene. Gruvesystemet har stått under naturlig oppfylling med vann siden nedleggelsen og fikk overløp i Overløp går til småbåthavnen ved Visnesbukta. Undersøkelser har vist at det har vært en forbedring av vannkvaliteten i begge deler av Visnesvatnet. Den søndre delen er fiskebærende, selv om kobberkonsentrasjonen var relativt høy, rundt 20 µg kobber per liter i I nordre del av Visnesvatn ble det målt 100 µg kobber per liter og i overløp fra gruve 2 mg kobber per liter. Resultatene antyder at situasjonen ikke er problematisk. Side 66 / 83

67 Gruver i Sogn og Fjordane Publisert av Miljødirektoratet Tungmetallavrenningen fra de mindre gruveområdene i Norge er ikke like systematisk undersøkt som ved de store gruvene. I noen områder er det bare tatt prøver en gang. Andre områder har vært gjenstand for kartlegging og/eller overvåking av varierende omfang. Det er også gjennomført tiltak ved noen mindre gruveområder. Årdals kobberverk Årdal kommune. Kobberforekomstene i Øvre Årdal ble funnet i 1680, og den første muting (ervervelse av rett til å undersøke forekomster) skjedde i Driften ved Årdals kobberverk ble nedlagt i Verket hadde flere gruver. Den største ligger under Blåberg i Øvre Årdal. En del avfallsberg ligger på ras i meget bratt terreng. Avfallet er fattig på kismineraler og det var under befaringen i 1990 ingen synlige sig fra avfallsbergene. Verket hadde smeltehytte på Farnes ved øvre ende av Årdalsvatnet. Ved befaringene i 1993 ble det observert noe slagg (avfall fra smelteprosess) i området der smeltehytta sto. Nedenfor smeltehytteområdet renner Fardalselvi, der ble det målt 0,8 mikrogram kobber og 1,8 mikrogram sink per liter i Resultatene tyder ikke på noen avrenning av betydning Gruver i Sør Trøndelag Publisert av Miljødirektoratet Tungmetallavrenningen fra de mindre gruveområdene er ikke like systematisk undersøkt som ved de store gruvene. I noen områder er det bare tatt prøver en gang. Andre områder har vært gjenstand for kartlegging og/eller overvåking av varierende omfang. Det er også gjennomført tiltak ved noen mindre gruveområder. Side 67 / 83

68 Klinkenberg Abrahams Rødalen Fjellsjøgruva Sextus Lergruvebakken Hestkletten Quintus Olavsgruva og Solskinnsgruva Klasberget Feragen kormgruvefelt Mugg Menna Røros Menna Guldals gruve Hesjedalsgruva Storvoll Storhøgdgruva Fromgruva Rogngruva Rødhammer Kårslått Fløttum Midtgruva Grønskarfeltet Allergot Gressli Folldaslgruva Undal verk Indset grube Vårstigen Høydalsgruva Viktoriagruva og Kong Karls gruve Dragset Verk Aamodt Ulriksdal Selbu Kobberverk Klinkenberg Røros kommune. Gruva ligger nord for Aursunden ca. 960 m.o.h. Det var beskjeden drift i perioder fra 1668 til 1790 da Røros Kobberverk startet ny drift ved påvisning av nye malmganger. Denne driften var forholdsvis stor etter den tids målestokk og pågikk frem til Gruva ble sist drevet som svovelkisgruve i perioden Nordvest for Klinkenberg ligger det en mindre gruve, Mads gruve. Denne har liten betydning i forurensningssammenheng. I gruveområdet ved Klinkenberg er det betydelige veltemasser som er forholdsvis rike på kismineraler. Hovedmengden av materialtransporten fra området har sin årsak i forvitring og utvasking fra veltegods, men det renner også surt gruvevann fra et par gruveåpninger. Veltemassenes volum er anslått til m3. Malmen går ut i dagen. Gruveområdet drenerer i sin helhet mot Jamtbekken som løper inn i Aursunden ved Jamtvollen. Avstanden fra gruveområdet og ned til Aursunden er om lag 7 km. På denne strekningen pågår en avsetning av forvitringsprodukter, spesielt jern og kobber i løsmasser og i myrområder som bekken passerer gjennom. I samlet drensvann fra gruva nedenfor velter ble det målt 4,2 mg kobber og 13,8 mg sink per liter i 1990 og 1,3 mg kobber og 3,4 mg sink per liter i Ved kartlegging av forurensningstilførsler fra gruveområdet i ble det anslått at årlig kobberavrenning målt ved kildene var omkring 1 tonn. Jamtbekken er betydelig påvirket av kobber og sink i en slik grad at bekken ikke egner seg som vannkilde. Tidsveiet middelverdi i Jamtbekken der den krysser under veien langs Aursunden var 50 mikrogram kobber og 326 mikrogram sink per liter ved undersøkelsene i I perioder med større utvasking kan kobberkonsentrasjonen bli vesentlig høyere. Biologien i dette vassdraget ned til Aursunden er død på grunn av høye kobberkonsentrasjoner. Bekken ser helt klar og fargeløs ut, noe som viser at drensvannets jerninnhold er felt ut på veien fra gruveområdet og ned til Aursunden. Materialtransporten ut av området ble anslått til 0,4 tonn kobber og 1,4 tonn sink per år nede ved Jamtvollen. Resultatene fra kartleggingen tyder ikke på at avrenningen fra gruveområdet har vesentlig betydning for vannkvaliteten i Aursunden. I Glåma ved utløp av Aursunden ble det målt 2,7 mikrogram kobber og 4,5 mikrogram sink per liter i 1998 og 1 mikrogram kobber og 4,5 mikrogram sink per liter i Abrahams Side 68 / 83

69 Røros kommune. Gruva er et skjerp som tilhørte Røros Kobberverk. Det er tatt ut ubetydelige masser. Området drenerer til Aursunden og Glomma. Avrenningen herfra har liten forurensningsmessig betydning. Rødalen Røros kommune. Gruva tilhørte Røros Kobberverk og ligger ved Røsjøen i Nordgruvefeltet. Gruva er sannsynligvis vannfylt, men det var intet synlig overløp ved befaringen i Metalltransport fra gruveområdet skyldes hovedsakelig avrenning fra avfallstipper. Avrenningen går til Røa, en sideelv til Glomma. I Røa ble det målt 12 mikrogram kobber og 31 mikrogram sink per liter i Resultatene viser at det er forhøyede verdier av kobber og sink i Røa nedenfor gruveområdet. Forurensningstilførslene har trolig kun lokal betydning for Røa. Fjellsjøgruva Røros kommune. Fjellsjøgruva er en underjordsgruve og ligger ved Store Fjellsjøen i Nordgruvefeltet. Store Fjellsjøen er ikke påvirket av gruveforurensning. Gruva har adkomst via en skråsjakt. Sjaktåpningen er dekket av tippmasser. Forurensningstransporten fra området skyldes hovedsakelig avrenning fra tippen. Området drenerer til et stort myrområde nedenfor og videre til en liten bekk som løper inn i Lille Fjellsjøen, som er fiskebærende. Avrenningen herfra går via Naustebekken, til Orvsjøen. Det sure sigevannet setter synlig preg på myrområdet nedenfor. I siget fra tippen ble det målt 10,7 mg kobber, 262 mg sink og 540 mikrogram kadmium per liter og en ph på 4,4 i I Naustebekken, ved utløpet av Lille Fjellsjøen, ble det målt 2,1 mikrogram kobber, 56 mikrogram sink og 0,1 mikrogram kadmium per liter i Resultatene viser at det er et betydelig innhold av sinkblende i tippen. Ved utløpet av Lille Fjellsjøen er tungmetallkonsentrasjonene ikke spesielt store. Materialtransporten ut av området vurderes derfor som beskjeden. Avrenningen har neppe betydning for Orvsjøen. Sextus Røros kommune. Christianus Sextus gruve. Gruva tilhørte Røros Kobberverk og ligger i Nordgruvefeltet. Den ble drevet i perioder fra 1723 til omkring All avrenning fra Sextus går direkte til Orvsjøen, og store deler av året foregår denne avrenningen som grunnvann. Gruvevannet fra Sextus renner til et lite tjern som igjen har avrenning gjennom en bekk til Orvsjøen. Også denne bekken forsvinner nesten fullstendig i grunnen i tørre perioder. Til dette tjernet renner også avrenningen fra en del gruveavfall i området rundt taubanestasjonen. Fra Orvsjøen kommer Orva som munner ut i Glomma. Kobberkonsentrasjonen i Orva ved utløp av Orvsjøen er omlag mikrogram per liter. Av tilførslene til Orvsjøen er veltene og gruvevann fra Sextus dominerende. Ved siden av forurensningskildene på land i nedbørsfeltet, ble det fra sommeren 1975 til årsskiftet 1977/78 deponert ca tonn kisholdig avgang i Orvsjøen fra flotasjonsverket ved Kongens gruve. Utslippet foregikk i innsjøens dypeste parti. I Orvsjøen finnes også betydelige mengder tungmetaller utfelt som hydroksider i sedimentet. Ved undersøkelser i 1995 ble samlet årlig transport ut fra Sextus gruveområde beregnet til 2 tonn kobber og 4,8 tonn sink. Avrenningen fra gruveområdet utgjør prosent av samlet belastning av kobber og sink på Orvsjøen. Kobber og sinkkonsentrasjonene i sjøen er svært høye og ligger i områdene mikrogram kobber og mikrogram sink per liter, noe som har ført til at sjøen ikke er fiskeførende, og at den praktisk talt mangler andre vannlevende organismer. Gruveområdet er omfattet av meget stor kulturhistorisk interesse. På bakgrunn av dette er det lite sannsynlig at det vil bli utredet tradisjonelle tiltak ved Sextus. Lergruvebakken Røros kommune. Lergruvebakken er en sinkgruve som ligger i Nordgruvefeltet og tilhørte Røros Kobberverk. Driften ble nedlagt i Etter da er gruva gradvis fylt opp med vann og det er nå overløp av gruvevann. Side 69 / 83

70 Gruvevannet er ikke surt, men har høyt innhold av sink. I gruvevannet ble det målt 1,2 mg sink, og 0,7 mikrogram kadmium per liter i Vannmengden er liten. Det ble anslått en årstransport på om lag 120 kg sink og 54 gram kadmium i Området drenerer til Orva. Tungmetalltransporten er av mindre betydning for Orva i forhold til den øvrige transport av tungmetaller fra Nordgruvefeltet. Hestkletten Røros kommune. Hestkletten gruve ligger i Storwartzområdet og tilhørte Røros Kobberverk. Forurensningstransporten skyldes delvis avrenning fra tippen og delvis fra selve gruva. Den synlige overflateavrenning drenerer til en liten bekk som munner ut i øvre del av slamdammen på Storwartz. I bekken ble det målt 8,6 mg kobber og 37,6 mg sink per liter i I gruvevannet ble det målt 11,5 mg kobber per liter. Gruvevannet går antakelig til Quintus gruve. Et lite sig går til Olavsgruva. Avrenningen fra Hestkletten er ikke oppfattet som problematisk. Quintus Røros kommune. Gruva tilhørte Røros Kobberverk og ligger i Storwartzfeltet. Den har mulig felles gruvevann med Hestkletten gruve. Gruveområdet drenerer via Stormyrbekken til Djupsjøen. I samlet avrenning fra gruva ble det målt 1,1 mg kobber og 2,7 mg sink per liter i Stormyrbekken, som tilføres tungmetaller fra flere gruver i området, er tydelig påvirket av dette. Det ble målt 110 mikrogram kobber, 0,7 mikrogram kadmium og 320 mikrogram sink per liter i Stormyrbekken ved veibru i Gruveområdet er imidlertid omfattet av stor kulturhistorisk interesse og det er i dag ikke aktuelt å gjøre inngrep i gruveområdet som drenerer til Stormyrbekken. Området omfatter foruten Quintus, også Solskinnsgruva og Olavsgruva. Avrenningen er ansett for å være av mindre betydning for Djupsjøen. Olavsgruva og Solskinnsgruva Røros kommune. Gruvene tilhørte Røros Kobberverk og ligger i Storwartzfeltet. I gruvevannet fra Olavsgruva ble det målt 790 mikrogram kobber og 1040 mikrogram sink per liter i Olavsgruva er omfattet av sterke kulturminneinteresser og fungerer i dag som besøksgruve i området. Solskinnsgruva ligger like ved Olavsgruva. Hele gruveområdet drenerer til Djupsjøen via Stormyrbekken. Avrenningen har mindre betydning for Djupsjøen. Klasberget Røros kommune. Gruva tilhørte Røros Kobberverk. Gruveområdet består av flere mindre gruver mellom Tyskberget og toppen av Klasberget hvor den øverste gruva ligger. Gruveområdet drenerer til Aursunden. Produksjonen har vært beskjeden. Noe tippmasser ligger utenfor gruveåpningene. Under kartleggingen i 1992 var det intet synlig sigevann fra noen av gruvene. På vegetasjonen i området kan man se at det av og til kommer forurenset sigevann fra noen av tippmassene. Den øverste gruva er delvis vannfylt uten synlig overløp fra bruddet. Vannet i bruddet hadde en ph verdi på 3,6. Avrenningen fra gruveområdet har liten betydning for Aursunden. Feragen kromgruvefelt Røros kommune. Det er flere gruver i området. I en innløpsbekk til Røragen der bekken krysser sti fra Jonasgarden ble det målt 28 mikrogram nikkel, 7,6 mikrogram kobber og 2 mikrogram krom per liter i 1981 og 4 mikrogram kobber, 30 mikrogram sink og 1,9 mikrogram krom i Bekken drenerer området rundt Skardgruva. Avrenningen fra gruveområdet vurderes som beskjeden og oppfattes ikke som et problem. Mugg Holtålen kommune. Side 70 / 83

71 Gruva tilhørte Røros Kobberverk og ligger i Nordgruvefeltet. Det er den nordligste av Røros Kobberverks gruver i Nordgruvefeltet. Muggruva ligger i Holtålen på grensa til Røros. Den ble nedlagt i 1919 etter 150 års drift og er i dag omfattet av kulturminneinteresser. Avgangsmasser er spredt over et stort areal. Gruva drenerer hovedsakelig via Stordalsbekken til Rugla som igjen renner ut i Gaula. I Stordalsbekken nedenfor avgangsdam ble det målt opp mot 2 mg kobber og 670 mikrogram sink per liter i Undersøkelser i Rugla i 1994 viste kobberverdier fra 4 til 15 mikrogram per liter. Etter hvert som Gaula stadig ble mindre påvirket av tungmetaller fra de øvrige gruvene i nedbørsfeltet (Killingdal og Kjøli), ble tilførsler som dem fra Rugla mer merkbare. Undersøkelsene på Mugg i 1995 viste at den samlede forurensningstransport ut av området var ca. 800 kg kobber per år. Transporten av andre tungmetaller fra området var relativt liten. Gruvevannet bidrar lite til den samlede transporten. Hovedkildene var velter og avgangsdeponi. Det finnes to tidligere avgangsdammer og demningene som holdt denne avgangen tilbake var tildels betydelig skadet, og vannspeilet stod langt under overflaten i størstedelen av arealet. På bakgrunn av dette ble det gjennomført forurensningsbegrensende tiltak i området høsten Den gamle dammen ble revet og det ble satt opp en ny fyllingsdam. Årsmidler i Rugla År Kobber mikrogram/liter Sink mikrogram/liter ,6 6, ,6 7, ,2 5, ,6 4,5 Kilde NIVA Menna Holtålen kommune. Svensk Menna. Gruva ligger i Ålen på Gaulas nordside og sørøst for Bjørkleppen. Malmen ble funnet i 1870 årene og var i drift i perioder frem til den ble nedlagt i Det finnes en del kisholdig avfall og råmalm i gruveområdet som drenerer via en bekk til Store Menna, som er en sideelv til Gaula. I bekken ble det målt 124 mikrogram kobber og 180 mikrogram sink per liter i I Store Menna der den krysser veien fra Reitan til Tydal ble det målt 2,4 mikrogram kobber og 5,6 mikrogram sink per liter i Avrenningen til Store Menna har neppe noen vesentlige miljømessige konsekvenser. Røros Menna Holtålen kommune. Gruva ligger i Ålen ca. 1 km nordøst for Svensk Menna gruve. Drift etter kobberkis kom i gang i 1885 og driften ble nedlagt i Det er deponert noe avfallsmasser i gruveområdet. Avrenningen fra gruveområdet samles i et lite bekkedrag som fører til Lille Menna, en sideelv til Gaula. I bekken nedenfor gruveområdet ble det målt 1,4 mg kobber og 8,2 mg sink per liter i I Lille Menna ved veien fra Reitan til Tydal ble det målt 9,9 mikrogram kobber og 3,4 mikrogram sink per liter i Vannmengdene ut av gruveområdet er små, og avrenningen er ikke ansett som problematisk. Guldals gruve Side 71 / 83

72 Holtålen kommune. Guldals/Gauldal gruve ligger i Ålen på et høydedrag ca. 1 km nordøst for Røros Menna gruva. Gruva var i drift i perioder fra 1774 og sist nedlagt i Gruvefeltet består av to gruver, Gammelgruven og Hovedgruven samt flere skjerp. Avfallsmengdene er forholdsvis beskjedne og mesteparten er samlet rundt et lite tjern. Gruvene er i dag vannfylte og var uten synlig overløp ved befaring i I en bekk fra tjernet nedenfor hovedgruva ble det målt 369 mikrogram kobber, 112 mikrogram sink og 0,24 mikrogram kadmium per liter i Denne bekken fører til et bekkedrag som munner ut i Lille Menna, der det er målt 9,9 mikrogram kobber per liter i Avrenningen er ikke ansett som problematisk for Lille Menna. Hesjedalsgruva Holtålen kommune. Hesjedalsgruva eller Pålsgruva ble åpnet første gang rundt Gruva ligger i Hessdalen og ble drevet som dagbrudd og delvis som underjordsgruve. Den er drenert ved en stoll som går inn under fylkesveien og munner ut nede ved Hesja. Driften ble siste gang nedlagt i Det ble utført oppryddingstiltak i gruveområdet i Dagbruddet ble gjenfylt med gruveavfall, overdekket og tilsådd. I gruvevann ved utløp av stoll ble det målt 1,3 mg kobber, 10 mg sink og 30 mikrogram kadmium per liter og en ph verdi på 2,7 i Dagbruddet dreneres fortsatt via stollen ut til Hesja. Drensvannet går til Hesja. I Hesja ble det målt 1,4 mikrogram kobber og 4,6 mikrogram sink per liter i Selv om sigevannet fra området er sterkt forurenset, vurderes vannmengdene som for beskjedne til at tungmetalltransporten har noen vesentlig betydning for Hesja. Storvoll Holtålen kommune. Gruva ligger i Hessdalen øst for Hesjedalsgruva på et høydedrag under Stordalshøgda. Gruva ble trolig åpnet første gang omkring Driften ble nedlagt siste gang i Driften har foregått i skrånende terreng med flere gruveåpninger. Gruva er drenert ved en ca. 200 meter lang stoll (nedre stoll). Det ligger igjen noe råmalm og avfallsmasser med relativt høyt kisinnhold der hvor skeidehuset sto. Avrenningen fra området består av sigevann fra selve gruva som drenerer ut gjennom nedre stoll og sigevann fra avfall i dagen. Samlet sigevann fra området forsvinner delvis i grunnen ned mot et bekkefar som løper inn i Rognsåa, som igjen løper inn i Hesja nedstrøms Hesjedalsgruva. I Rognsåa ved fylkesveien ble det målt 5,7 mikrogram kobber og 30,5 mikrogram sink per liter i I Hesja ble det målt 1,4 mikrogram kobber og 4,6 mikrogram sink per liter i Drensvann fra området er sterkt forurenset. I gruvevann fra nedre stoll ble det målt 1,3 mg kobber og 20,7 mg sink og i sig fra nedre velter ble det målt 2,3 mg kobber og 15,3 mg sink per liter i Rognsåa er også påvirket i noen grad idet tungmetall konsentrasjonene er noe høyere enn naturlig bakgrunnsnivå. Materialtransporten har neppe vesentlig betydning for Hesja. Storhøgdgruva Holtålen kommune. Storhøgdgruva ligger på Storhøgda ca. 886 m.o.h. Gruveområdet ligger øverst i et nedbørsfelt som dreneres av en bekk som fører til Rugla. Gruva er drevet som underjordsgruve og ble siste gang nedlagt i I dag ses kun en vannfylt synk som eneste dagåpning. En del avfallsberg med relativt lavt kisinnhold er deponert utenfor gruveåpningen. Tippen produserer noe surt drensvann som passerer gjennom et myrområde ned mot en bekk som fører til Rugla. I overflatevann fra den vannfylte synken ble det målt 3,5 mg kobber og 2 mg sink per liter i I bekken ble det målt 0,58 mikrogram kobber og 0,53 mikrogram sink per liter i Resultatene fra bekken tyder på at tungmetallavrenningen er svært liten. Fromgruva Holtålen kommune. Fromgruva ligger ca. 830 m.o.h under Stordalshøgda ca. 2 km nordvest for Storhøgdgruva. Det har vært ubetydelig gruvedrift på forekomsten i perioden og omkring Etter en kort forsøksdrift vinteren ble driften nedlagt i Området drenerer til en liten bekk som fører til Benda, som er en sideelv til Gaula. I Benda der den krysser fylkesveien til Hessdalen ble det målt 2,4 mikrogram kobber og 0,98 mikrogram sink per liter i Resultatene fra Benda tyder på at avrenningen er liten. Rogngruva Side 72 / 83

73 Holtålen kommune. Rogngruva ligger ca. 1 km sørøst for høydedraget Rogne ca. 800 m.o.h. Det er ingen vei til gruva. Malmen ble i sin tid kjørt til Eidet på vinterføre. Gruveområdet omfatter også Vestre Rognsgruve. Det er neddrevet en liten synk og en del kisholdige masser ligger ved siden av synken som er vannfylt. Surt sigevann fra tippmassene går til en liten bekk som fører til Benda, en sideelv til Gaula. I gruvevann fra Vestre Rogngruve ble det målt 910 mikrogram kobber og 4,2 mg sink per liter i Avfallsmengdene ved Rogngruva er betydelig større enn ved Vestre Rognsgruve. Rognsgruva ble mutet i 1776, men ble trolig bare drevet i perioder i kort tid. Driften ble siste gang nedlagt i Sigevann fra avfallsmassene og fra den vannfylte gruva går til Benda. Under befaringen i 1994 var det veldig tørt og ingen synlig overflateavrenning til Benda. Det er trolig kun synlig overflateavrenning fra området i perioder av året. Materialtransporten vurderes derfor som relativt beskjeden. I gruvevann fra Rogngruva ble det målt 34,3 mg kobber og 1,7 mg sink per liter i I Benda der den krysser fylkesveien til Hessdalen ble det målt 2,4 mikrogram kobber og 0,98 mikrogram sink per liter i Resultatene fra Benda tyder på at avrenningen er liten. Rødhammer Holtålen kommune. Rødhammer kisgruve ligger ca. 1 km vest for Fremste Kneppen i Trælsåfjellet ca. 900 m.o.h. Forekomsten ble funnet i 1774, men det har ikke vært gruvedrift av betydning på forekomsten, og driften ble siste gang nedlagt i Gruveområdet drenerer til en bekk som fører til Holda, som er en sideelv til Gaula. I bekken fra gruveområdet ble det målt 0,72 mikrogram bly, 5,1 mikrogram kobber og 11,7 mikrogram sink per liter i Analyseresultatene viser at bekken er påvirket av avrenning av tungmetallene. Avrenningen har ingen vesentlig betydning for Holda. Kårslått Holtålen kommune. Kårslått gruve ligger i ca. 850 meters høyde under Kårslåtten ca. 2 km vest for Rensjøen. Kobberkisgruve med liten drift. Gruva ble siste gang nedlagt i Det er drevet ned noen synker i området i noen få meters dybde. Gruveområdet drenerer til en bekk som løper inn i Lille Rena, som igjen løper inn i Gaula ved Ålen sentrum. I Lille Rena der den krysser Rørosbanen ved Ålen stasjon ble det målt 0,95 mikrogram kobber per liter i Resultatene tyder ikke på noen merkbar avrenning av tungmetaller fra gruveområdet. Fløttum Midtre Gauldal kommune. Fløttum gruve ligger i Fordalen. Gruva ble drevet i årene og vesentlig som forsøksdrift. Gruveområdet drenerer i en sigevannsbekk til Sandåa og videre til Fora som er sidevassdrag til Gaula. Gruva er omfattet av museale interesser. Veltene i området er sterkt forvitret. I sigevannsbekken like nedenfor gruveområdet ble det målt 1,7 mg kobber per liter og en ph verdi på 2,8 i I Sandåa der den krysser veien i Fordalen ble det målt 50 mikrogram kobber og 690 mikrogram sink per liter i På samme sted i Sandåa ble det målt 40 mikrogram kobber og 610 mikrogram sink per liter i I Fora nedenfor tilløp av Sandåa ble det målt 2,6 mikrogram sink og 0,5 mikrogram kobber per liter i Sandåa er sterkt påvirket av tilførslene fra gruveområdet. Resultatene for Fora tyder på at tilførslene fra Fløttum gruve ikke har vesentlig betydning i hovedvassdraget. Midtgruva Tydal kommune. Midtgruva eller Jensgruva ligger ca. 1 km nordøst for Rypkletten i ca. 950 meters høyde. Driften ble siste gang nedlagt i Området drenerer til Grøna, en sideelv til Tya. I området er det drevet ned 3 4 synker som i dag er vannfylte. Den største er drevet ned ca. 20 meter. En mindre tipp som inneholder noe forvitret gods er deponert utenfor gruveåpningene. Avrenning av forvitringsprodukter fra tippen blir tatt opp i grunnen nedenfor tippen og har neppe noen vesentlig betydning for Grøna. Det ble ikke observert sigevann ved befaringen i Grønskarfeltet Side 73 / 83

74 Tydal kommune. Gruvene i Grønskarfeltet er drevet som kobbergruver og består av flere gruver: Flogruva, Kjørergruva, Grønnskar 1, 2 og 3. De ligger samlet rett sør for Skarhøgda i Grøndalen. De første funn i området ble gjort i Driften ble siste gang nedlagt rundt Hele gruveområdet bortsett fra noen skjerp øverst i feltet drenerer til Fremre Grøna. Skjerpene drenerer til Grøna. Under befaringen i 1994 var det ingen synlige sig fra tippene. I Fremre Grøna nedstrøms tippene ved Flogruva ble det målt 0,97 mikrogram kobber per liter i Resultatene tyder ikke på noen avrenning av betydning for vannkvaliteten i Fremre Grøna. Allergot Tydal kommune. Allergot gruve (Alltid Godt Gruve) ligger ca. 3 km nord for Grønskargruvene under Gråvola rett nord for Blåhammartjønna ca. 920 m.o.h. Det var gruvedrift i perioden mellom ca til rundt Driften var betydelig etter den tids målestokk. Gruveområdet består av en synk ca. 150 meter sør for hovedgruva. En mindre tipp med lite forvitret gods er deponert utenfor synken. Utenfor hovedgruva, som består av to slepesynker, er det deponert tippmasser i sterkt skrånende terreng. Disse massene er synlig forvitret. Området drenerer til Allergotbekken, som fører til Grønsjøen og videre til Tya. I Allergotbekken rett under tippen ble det målt 23,8 mikrogram kobber og 8,4 mikrogram sink per liter i Resultatene viser at bekken er påvirket av tilførslene fra gruveområdet ved forhøyede konsentrasjoner av kobber. Kobberkonsentrasjonene vil sannsynligvis variere en del avhengig av årstid og nedbørsforhold. Materialtransporten vurderes som for beskjeden til å ha noen vesentlig betydning for Grønsjøen. Gressli Tydal kommune. Gressli gruve har vært drevet som kobbergruve i perioder mellom 1792 og Gruveområdet ligger til sørsiden av elven Nea ved Gresslimoen, og drenerer til Nea via en liten bekk. Gruva har to åpninger, synk nr. 1 og synk nr. 2. Avfallstippen utenfor gruveåpningene inneholder til dels betydelige mengder svovelkis. Tungmetalltransporten fra området skyldes både avrenning fra gruva og fra veltene. Trolig er det veltene som betyr mest for forurensningssituasjonen. I sig fra tippene ble det målt 0,92 mg kadmium, 21 mg kobber og 192 mg sink per liter i I bekken som mottar gruvevann ble det målt 20 mikrogram kadmium, 340 mikrogram kobber og 6,23 mg sink per liter i Resultatene tyder på at det er avrenning fra tippmassene som betyr mest for forurensningssituasjonen i området. Den høye sinkkonsentrasjonen viser at avfallet inneholder mye sinkblende som også inneholder kadmium. Vannmengdene vurderes som for beskjedne til at materialtransporten ut fra området har noen vesentlig betydning for Nea der det nedstrøms gruveområdet ble målt 0,6 mikrogram kobber og 0,4 mikrogram sink per liter i Det ble ikke påvist kadmium i Nea ved undersøkelsen i Folldalsgruva Tydal kommune. Folldalsgruva ligger i Folldalen vest for Kjølifjellet. Gruva fører magnetkis og har vært drevet i eldre tid. Gruvedriften har vært ubetydelig. Området drenerer til Folla, som løper inn i Tverråa, en sideelv til Gaula. I Folla ved Folldalssetra ble det målt 0,64 mikrogram kobber per liter i Det ble ikke påvist sink eller kadmium ved denne prøvetakingen. Resultatene tyder ikke på noen tungmetallavrenning av betydning. Undal Verk Rennebu kommune. Undal Verk ligger ved Berkåk ved elven Skauma, som er en sideelv til Orkla. Gruva er forholdsvis gammel og driften tok til allerede omkring 1650 som kobbergruve. Aktiviteten har imidlertid vært størst i moderne tid i årene fra 1952 til nedleggelsen i Malmen består hovedsakelig av svovelkis som er relativt fattig på kobber og sink. I siste driftsperiode ble malmen knust og fraktet til Berkåk stasjon med taubane. Etter opplasting på tog ble malmen transportert videre til Trondheim for oppredning ved verket i Ilsvika ved Trondheimsfjorden. Det er lite gruveavfall i området, men kisholdig materiale er benyttet som fyllmasse i området rundt Skauma. Eksisterende bygninger i gruveområdet står trolig helt eller delvis på gruveavfallet som også tjener som vern mot elva. Gruva, som er en underjordsgruve, er helt vannfylt. Noe tydelig overløp er ikke synlig. Overløpet skjer trolig diffust gjennom grunnen mot Skauma. Skauma er synlig påvirket av tilførslene fra gruveområdet ved tydelige utfellinger av oker i elveleiet. Side 74 / 83

75 Vannkvaliteten i Skauma er undersøkt ved flere anledninger før kartleggingen av gruveforurensning i , og resultatene tyder ikke på noen vesentlige endringer i vannkvalitet i Skauma i løpet av tidsperioden mellom 1968 og Under kartleggingsperioden var den tidsveide middelverdi for kobber på 33,8 mikrogram per liter i Skauma nedenfor Undal Verk, med en maksverdi på 126,9 mikrogram og en minimumsverdi på 12,5 mikrogram. Sink og kadmium hadde middelverdier på hhv. 112 mikrogram og 0,25 mikrogram per liter. Bly hadde en maksverdi på 0,36 mikrogram per liter. Selv om tungmetallkonsentrasjonene varierte betydelig i løpet av undersøkelsesperioden, var de gjennom hele året så vidt høye for spesielt kobber og sink at de neppe gir grunnlag for noe biologisk liv av betydning. De høyeste konsentrasjonene ble påvist ved lave vannføringer. Årlig materialtransport ved undersøkelsen i ble anslått til rundt 300 kg kobber og 700 kg sink. Det vesentligste av årstransporten i måleperioden foregikk under vårflommen i Avrenningen fra Undal Verk har ingen vesentlig betydning for Orkla. Indset grube Oppdal kommune. Nyberget. Indset grube/nyberget. Gruva ligger helt nede ved Orkla oppstrøms Innset. Forekomsten består av kobberfattig svovelkis. Forurensningstilførslene vurderes som beskjedne og har sannsynligvis kun betydning under snøsmelting og nedbørsrike perioder. Vårstigen Oppdal kommune. Vårstigenfeltet består av 4 forekomster (Vårstihaugen, Vårstigen, Knutshø og Skåkbekken) langs en kissone som strekker seg fra Skåkbekken like ovenfor E6 i sør, oppover fjellsiden på Drivdalens østside, til Vårstihaugen i nord, ca m.o.h. Feltet ble første gang mutet i 1898, og det har vært prøvedrift i flere perioder frem ca Ved Skåkbekken er det et skjerp med en mindre tipp. Avrenning fra tippen drenerer til Skåkbekken som går til Driva. Skåkbekken er prøvetatt der den krysser under E6. Det ble målt 9,9 mikrogram kobber per liter i Resultatene tyder ikke på noen avrenning av betydning. Høydalsgruva Meldal kommune. Høydalsgruva ble drevet av Løkken Verk i perioden Gruva er drevet på kobberkis og svovelkis og er drevet både som dagbrudd og underjordsgruve. Gruva er meget vanskelig tilgjengelig i bratt terreng opp fra Løkken. Det er ingen veier opp til gruveområdet. I gruveområdet er det et dagbrudd som er drenert med en eller flere vannstoller. Surt drensvann renner ut av to vannstoller nedenfor dagbruddet. Området drenerer til en bekk som passerer et myrområde før den løper inn i Gruvtjønna og videre til Storlitjønna. Bekken fra Storlitjønna fører videre til Svorka, som er en sideelv til Orkla. Nedenfor dagbruddet er det flere tipper med avfallsmasser. Avfallet er forholdsvis rikt på kismineraler, men inneholder relativt lite kobber. Deler av avrenningens tungmetallinnhold felles ut i myrområdet før den når Svorka. Svorka er regulert og mottar også drensvann fra Løkken området (Raubekken) samt overført vann fra Orkla som tas inn i overføringstunnel fra Bjørset i Meldal, før den renner ut i Orkla etter å ha passert Svorkmo kraftverk. I samlet avrenning før innløp til Gruvtjønna var bekken sterkt sur med en ph verdi på 3,06 i Kobberkonsentrasjonen (1 mg/liter) er forholdsvis lav i forhold til jernkonsentrasjonen (42 mg/liter). Også sinkkonsentrasjonen (6 mg/liter) er vesentlig høyere enn kobberkonsentrasjonen. Dette tyder på at avfallet i området som drenerer til bekken, inneholder i det vesentligste svovelkis med en del sink. Side 75 / 83

76 I bekken fra Høydalsgruva ble det målt 0,21 mg kobber og 1,35 mg sink per liter som middelverdier i Samlet årstransport til Svorka ble beregnet til 0,24 tonn kobber og 1,52 tonn sink i I Svorka ble det målt 1,6 mikrogram sink og 1,1 mikrogram kobber per liter i Avrenningen går til Orkla som er belastet med avrenning fra flere gruveområder der Løkken Gruber bidrar mest. I Orkla ved Vormstad ble det målt gjennomsnittlig 7,4 mikrogram kobber per liter i 1995, og 5,83 mikrogram kobber per liter i Avrenningen fra Høydalsgruva er ikke oppfattet som problematisk for Orkla. Tidsveiet årlig materialtransport fra Svorka Kobber tonn per år 0,24 Sink tonn per år 1,52 Jern tonn per år 6,20 Sulfat tonn per år 66,80 Kadmium tonn per år 5,50 Kilde: NIVA Viktoriagruva og Kong Karls gruve Meldal kommune. Gruvene tilhørte Løkken Verk og er gjennomgått i forbindelse med tiltak i Løkkenområdet. Avrenningen oppfattes ikke som problematisk. Dragset Verk Meldal kommune. Dragset/Drogset Verk ble drevet av Løkken Verk i perioden Det er store mengder veltemasser (rundt m3) og flere gruveåpninger i området. Gruveområdet drenerer via Gruvebekken til Bjøråa som er tilløpselv til Ringevatnet. Avløpet fra Ringevatnet går videre til Hostonvatnet som har avløp til Vorma som munner ut i Orkla ved Vormstad. Avfallstippene produserer surt sigevann. I utløpet fra Ringevatnet ble det målt 25,8 mikrogram kobber og 42,9 mikrogram sink per liter og i utløpet fra Hostonvatnet ble det målt 11,5 mikrogram kobber og 14, 7 mikrogram sink per liter i Resultatene viser at disse innsjøene er påvirket av avrenningen fra gruveområdet. Tungmetallkonsentrasjonene synes å være noe lavere enn ved tidligere undersøkelser i Det ble da registrert en bra fiskebestand i begge innsjøene. Den samlede materialtransport fra gruveområdet ble beregnet til 1,2 tonn kobber og 1,6 tonn sink i , mens transporten i ble beregnet til 1,9 tonn kobber og 2,6 tonn sink. Resultatene tyder på at det har vært en reduksjon i tungmetalltransporten fra gruveområdet i denne tidsperioden. Avrenningen går til Orkla som er belastet med avrenning fra flere gruveområder der Løkken Gruber bidrar mest. I Orkla ved Vormstad ble det målt gjennomsnittlig 7,4 µg kobber per liter i 1995, og 5,83 mikrogram kobber per liter i Avrenningen fra Dragset Verk er ikke oppfattet som problematisk for Orkla i dag. Samlet materialtransport fra Dragset Verk År Kobber Sink Jern Sulfat Kadmium tonn/år tonn/år tonn/år tonn/år kg/år ,87 2,57 6,38 70,12 6,88 Side 76 / 83

77 ,19 1,62 4,9 53,1 4,5 Kilde: NIVA Aamodt Meldal kommune. Aamodt/Åmot gruve. Gruva var i drift i perioden Det ligger deponert noe veltemasser som er lite forvitret utenfor gruveåpningene. Samlet avrenning fra området føres via et bekkefar til Svorka. I bekken nedenfor gruveområdet ble det målt 85 mikrogram kobber per liter og en PH verdi på 7,42 i I nedre del av Svorka ble det målt 1,6 mikrogram sink og 1,1 mikrogram kobber per liter i Avrenningen fra Aamodt har ingen vesentlig betydning for Svorka. Ulriksdal Trondheim kommune. Ulriksdal gruver ligger på Vassfjellet ved grensen til Klæbu kommune. Det har vært drift i perioder mellom 1670 til Gruveområdet drenerer til Skjøla som er en sideelv til Nidelva. Det ble målt 0,24 mg kobber per liter i gruvevannet i Resultatene tyder ikke på at avrenningen er problematisk, og den er av liten betydning for Nidelva. Selbu Kobberverk Selbu kommune. Gammelgruvefeltet ligger rett nord for Måltoppen og Gruvfjellet som er et høydedrag under Melshogna. Gruveområdet ligger i skrånende terreng ca m.o.h. Gruvefeltet ble åpnet av Selbo Kobberværk i 1713 og består av flere mindre brudd og en hovedgruve som er kalt Gammelgruben. Det er flere gruveåpninger i området, dagbrudd og underjordsgruver, blant annet Framgruben, Prinsessegruben, Hammergruben, Florgruben, Nilsgruben og Mebustgruben. I dag kalles hele området for Gammelgruva. Utenfor bruddene er det deponert avfallsberg i velter. Det meste av avfallet foreligger fortsatt som blokker, noe som viser at avfallet er forholdsvis fattig på kismineraler. Ved befaringen i 1998 var det tørt og ingen synlige sig fra tippene. Okeravsetninger nedenfor veltene viser tydelig at forvitringsprodukter transporteres i nedbørrike perioder av året eller under snøsmelting. I samlet drensvann fra Gammelgruva ble det målt 0,9 mg kobber per liter i Området drenerer til et bekkefar gjennom Kjerringdalen. Bekken løper inn i Rotla, som er en sideelv til Nea. Avrenningen oppfattes ikke som problematisk. Side 77 / 83

78 Gruver i Telemark Publisert av Miljødirektoratet Tungmetallavrenningen fra de mindre gruveområdene i Norge er ikke like systematisk undersøkt som ved de store gruvene. I noen områder er det bare tatt prøver en gang. Andre områder har vært gjenstand for kartlegging og/eller overvåking av varierende omfang. Det er også gjennomført tiltak ved noen mindre gruveområder. Bamble nikkelgruver Bamble kommune. Driften foregikk vesentlig i perioden Gruvefeltet består blant annet av Meinkjær, Stoltz, Nystein, Hansås, Skauen/Skogen og Hettemyr/Vissestad gruver. Meinkjær Stoltz gruver har størst betydning i forurensningssammenheng. Disse gruvene drenerer mot en bekk som fører til Ringsjøen og videre til Grummestadvannet som har avløp til Fossingfjorden. Det er forholdsvis mye avfall i området. Hovedproblemet er knyttet til bergveltene som for en stor del er brukt til å lage skogsbilveier i området. Avfallet er dermed spredt over et meget stort område. Dette har bidratt til å forverre forurensningssituasjonen. I 1996 ble det målt 0,72 mg kobber og 2,5 mg nikkel per liter i bekken nedenfor gruveområdet Meinkjer Stoltz. ph var 4,5. I dette målepunktet er omtrent all overflateavrenning fra gruveområdet samlet. Det er liten vannføring i bekken og årstransport av nikkel ble den gang anslått til ca. 40 kg. Ved Vissestad, Nystein og Hansås er mesteparten av veltemassene fjernet. Noe forurenset sig kan observeres i området. Vannføringen er meget beskjeden og avrenningen oppfattes ikke som problematisk. Tråk Bamble kommune. Driften ble nedlagt siste gang i Her var det en bly og sinkgruve, som i tidligere tider ble drevet på sølv. Avgang er trolig deponert i Frierfjorden. Oppredningsverket lå der anleggene til Hydro Rafsnes ligger i dag. Det er lite avfall i selve gruveområdet. Det meste av tippmassene er trolig brukt til oppfylling av riksveien gjennom området. Et brunt sig går i veigrøfta mot bensinstasjonen. I siget er det målt 0,12 mg sink og 1 mg jern per liter i Amundskås gruver ligger også under Tråk. Gruva på Kvernhusåsen var trolig den største og eldste av gruvene. En del tippmasser er synlig utenfor sjakten som er gjenfylt med tippmasser. Det var ikke noe synlig sig fra tippmassene ved befaringen i Avrenningen fra Tråk er ikke oppfattet som problematisk. Åmdal Verk Tokke kommune. Denne kobbergruven ble nedlagt i Den ble åpnet rundt 1540 og er en av landets eldste kjente gruver. Det har vært tildels stor virksomhet på forekomsten og det er store bergvelter og mange gruveåpninger i området. Gruva er vannfylt opp til hovedstollens nivå, men en rekke gruveåpninger ligger høyere. Gruveområdet drenerer til Åmdalsåa, som igjen renner til Skrevatn og videre til Vråvatn i Nidelvvassdraget. I Åmdalsåa nedenfor Underbergs bru ble det målt tre mikrogram kobber per liter I Resultatene tyder ikke på noen avrenning av betydning. Side 78 / 83

79 Gruver i Troms Publisert av Miljødirektoratet Tungmetallavrenningen fra de mindre gruveområdene er ikke like systematisk undersøkt som ved de store gruvene. I noen områder er det bare tatt prøver en gang. Andre områder har vært gjenstand for kartlegging og/eller overvåking av varierende omfang. Det er også gjennomført tiltak ved noen mindre gruveområder. Vaddas kisgruver Skjervøy kommune. Gruveområdet drenerer til et lite vassdrag som fører ned til Oksfjorden i Reisafjorden. Gruvene ligger i bratt terreng og har bare vært drevet som forsøksdrift. Det finnes små mengder avfall som forvitrer noe. Det ble målt 5 mikrogram kobber per liter i en bekk som drenerer noe av gruveområdet i I Storelva, som drenerer hele gruveområdet, er det målt 2 mikrogram kobber per liter i Resultatene tyder ikke på noen forurensningstilførsler av betydning. Birtavarre Kåfjord kommune. Driften ved Birtavarre Kobberverk ble nedlagt i Det er gruveåpninger på begge sider av dalføret. Gruva er vannfylt. Det er størst forurensning rundt smeltehytta i dalbunnen der det er sparsomt med vegetasjon antakelig på grunn av kobber i løsmassene. Området er ikke bebodd og er nesten utilgjengelig. Gruveområdet drenerer til Ørnedalselva/Kåfjordelva der det ble målt 6 mikrogram kobber per liter i Elva tas inn i et kraftverk som har utløp lenger nede i Kåfjorddalen. Resultatene tyder ikke på noen avrenning av betydning for vassdraget. Side 79 / 83

80 Gruver i Vest-Agder Publisert av Miljødirektoratet Tungmetallavrenningen fra de mindre gruveområdene i Norge er ikke like systematisk undersøkt som ved de store gruvene. I noen områder er det bare tatt prøver en gang. Andre områder har vært gjenstand for kartlegging og/eller overvåking av varierende omfang. Det er også gjennomført tiltak ved noen mindre gruveområder. Knaben Molybdengruver Kvinesdal kommune. Det har vært gruvedrift ved Knaben I fra 1885 og fram til 1917 og ved Knaben II fra 1918 og fram til Knaben II var feltets hovedgruve og var dels underjordsgruve, dels dagbrudd. Gruva er vannfylt og vannstanden er synlig i dagbruddet. Avgang fra oppredningsverket er deponert i to innsjøer, Lille og Store Knabetjern. Avrenningen fra hele gruveområdet drenerer til de to innsjøene som løper ut i Knabeåni, som løper sammen med Kvina ved Risnes. I utløp fra Store Knabetjern ble det målt 29 mikrogram molybden og 17 mikrogram kobber per liter (2002/2003). Kismineraler forvitrer i deler av avgangen som ligger over vannspeilet. Ved utløpet av Store Knabetjern er likevel de tungmetallkonsentrasjonene som er påvist relativt lave. Vannkvaliteten er svakt sur. Lave sulfatverdier tyder også på beskjedent innhold av kismineraler i avgangen. Prøvetaking i Kvina ved utløpet i Fedafjorden viser lave tungmetallkonsentrasjoner. Konsentrasjonene her var på 0,5 mikrogram kobber og 0,1 mikrogram molybden per liter i Dette tyder på at avgangsmassene som ligger langs elveleiet hele veien ned til fjorden, neppe avgir vesentlige mengder tungmetaller. Da oppredningsarbeidet var i drift, var det en betydelig transport av avgangspartikler til vassdraget nedenfor. Avgangen danner banker i roligere elvepartier helt ned til sjøen. Deponiet oppe i Knaben inneholder ca. 8 millioner tonn avfall, og det er avgangsdeponiet som er av størst betydning for forurensningssituasjonen. Kartet viser Knaben gruver. Du kan zoome i kartet for å utforske nærmere. Iverksatte tiltak I 2002 og i perioden 2010 til 2012 ble det iverksatt tiltak for å begrense utvasking og transport av masser fra deponiet. I 2002 ble erosjonssikre kanaler anlagt i øvre del av Lille Knabetjern for å lede vann fra området utenom deponiet. I tillegg ble de bratteste ravinene slakket ut. Fra 2010 til 2012 ble erosjonssikre kanaler forlenget langs nedre del av Lille Knabetjern, som sørger for at vann fra området ledes utenom deponiet helt ned til Nedre Knabetjern. Det er bygget kulvert mellom Lille og Store Knabetjern for å lede vannet gjennom veifyllingen. I Store Knabetjern er det sprengt ut en omløpskanal for vannet. Ca m3 masser er flyttet fra Store til Lille Knabetjern. Lille Knabetjern ligger i dag som et tørt deponi. Store Knabetjern har fått gjenetablert vannspeil over hele. Klima og miljødepartementet bevilget 20 millioner kroner til disse tiltakene. Tiltakene har stoppet transport av avgangsmasser fra Lille Knabetjern ned til Store Knabetjern og begrenset transporten fra Store Knabetjern ut i Knabenåi. Transport av avgangspartikler til vassdraget nedenfor kan virke negativt på fiskebestanden i vassdraget ved at gyteområder blir ødelagt. Vannkvaliteten er merkbart påvirket av tungmetalltilførsler fra avgangen. Nivåene er likevel relativt beskjedne tatt i betraktning de store mengder avgang som er deponert. Det ligger fortsatt mye avgangsmasser ned langs Knabenåi og i Kvina som kan flytte på seg ved flom. Side 80 / 83

81 Side 81 / 83

82 11. Avfallsmasser fra gruvedrift Publisert av Miljødirektoratet Kisholdig malm kan inneholde opptil 50 prosent svovelkis (jernsulfid), i tillegg til svovelforbindelser av kobber, sink, nikkel, bly og kadmium. Vanligvis har mer enn 90 prosent av berget som er brutt endt opp som avfall. Hvor mye tungmetaller avfallsmassene inneholder varierer, og avhenger av hvilke utvinningsmetoder som har vært brukt. Kjemiske prosesser gjør avfallet til en forurensningskilde Tungmetaller og svovelsyre løses ut fra kisholdig gruveavfall gjennom kjemiske prosesser. Utløsningen av tungmetaller kan fortsette i flere hundre år etter at gruvedriften er lagt ned. God tilgang på luft og vann øker utløsningshastigheten. Forurensningen vises ofte som okerfarget utfelling av jernhydroksid i bekker og sig. I de aller fleste områdene der det har vært kisgruvedrift finner vi slike sig. Okerfargede sig behøver ikke å ha vesentlig betydning som forurensningskilde. Det er innholdet av tungmetaller, vanligvis kobber, i sigevannet fra gruveområdene som har størst forurensningsmessig betydning. Forurensningen transporteres med vann Vann vil transportere forurensningen ut av området til nærliggende vassdrag og/eller grunnvann. Avfallet fra gruvedriften, veltene og tippene, gir god kontakt mellom luft og vann. Det samme gjelder åpne gruverom der vannet sildrer ned over store kisflater. Gamle avgangsdeponier som ikke er lukket med vann eller tette masser, kan gi meget store kontaktflater mellom sulfid og luft/vann. I tillegg var ofte de gamle oppredningsprosessene mindre effektive enn dagens, og ukontrollerte opplag av slikt materiale gir store forurensningsmengder. Lav ph betyr at avrenningen er sur Når kismineraler forvitrer produseres svovelsyre. I vann som er i direkte kontakt med sterkt syreproduserende avfall måles ofte ph verdier på omkring 2,5 eller lavere. Side 82 / 83

83 Under forvitringsprosessene som foregår i gruverom og avfallsdeponier, løses metallene kalsium, magnesium, aluminium og silisium ut fra bergartsmineralene i det sure miljøet som oppstår. Konsentrasjonene av disse komponentene har liten forurensningsbetydning i seg selv. Kalsium og magnesium kan redusere giftvirkninger Høye konsentrasjoner av kalsium og magnesium i vassdragene kan redusere giftvirkningen av en del giftige metaller ved at de bindes og danner komplekser, eller store molekyler. Når et tungmetall er bundet sammen med for eksempel kalsium, får vi et kompleks som normalt ikke er like giftig som tungmetallet alene. Side 83 / 83