Overlappande myndigheit

Transkript

1 Overlappande myndigheit 1. Overlappande myndigheit med dei alminnelege domstolane Kva ligg i overlappande myndigheit med dei alminnelege domstolane? Tidlegare behandling av spørsmålet om overlappande myndigheit mellom jordskifterettane og dei alminnelege domstolane Kva inneber det å ha eit slikt system med overlappande myndigheit? Kva slags aktuelle moglegheiter finst? Vurdering av systemet med overlappande myndigheit mellom jordskifterettane og dei alminnelege domstolane Ulike sakstypar Grensegang Rettsutgreiing Skjønn Overlappande myndigheit ved visse lensmannsskjønn Oversikt over lensmannsskjønn Kvar finst overlappande myndigheit med jordskifterettane? Tidlegare behandling av spørsmålet om overlappande myndigheit ved visse lensmannsskjønn Kva inneber det å ha eit slikt system med overlappande myndigheit? Kva slags aktuelle moglegheiter finst? Vurdering av systemet med overlappande myndigheit ved visse lensmannsskjønn Ulike sakstypar: Reine gjerdeskjønn, vegskjønn og servituttskjønn Skjønn etter beitelova, lov 16. juni 1961 nr Økonomiske og administrative konsekvensar ******************* 1. Overlappande myndigheit med dei alminnelege domstolane 1.1 Kva ligg i overlappande myndigheit med dei alminnelege domstolane? For fleire sakstypar etter jordskiftelova føreligg det overlappande myndigheit, eller såkalla dobbeltkompetanse, mellom jordskifterettane og dei alminnelege domstolane. Det vil seie at både jordskifterettane og dei alminnelege domstolane har kompetanse til å fatte avgjerd i saka. Då dei alminnelege domstolane sin kompetanse i hovudsak er avgrensa til å gje konkret tvisteløysing, vil overlappande myndigheit berre knyte seg til dei tilfella det føreligg ein tvist. Både ved grensegang, rettsutgreiing og skjønn føreligg det til ei viss grad slik overlappande myndigheit mellom jordskifterettane og dei alminnelege domstolane.

2 Det same gjeld dei rettstvistane som oppstår under eit jordskifte. Som Løken-utvalet meiner arbeidsgruppa at det vil vere upraktisk å leggje desse til dei alminnelege domstolane. Så vel omsynet til ei effektiv saksbehandling som prosessøkonomiske omsyn, talar for at desse rettstvistane blir avgjorde av jordskifteretten. 1.2 Tidlegare behandling av spørsmålet om overlappande myndigheit mellom jordskifterettane og dei alminnelege domstolane Spørsmålet om overlappande myndigheit mellom jordskifterettane og dei alminnelege domstolane er tatt opp i Ot.prp. nr. 106 ( ) Om lov om endringer i domstolloven og jordskifteloven (jordskifterettenes stilling og funksjoner) pkt. 7.6, som viser til Løken-utvalet si utreiing i NOU 2002:9 Jordskifterettenes stilling og funksjoner. Løken-utvalet føreslår at ein i samband med ein gjennomgang av jordskiftelova ser på spørsmålet om overlappande myndigheit er uheldig, og kva som i så fall kan gjerast. Utvalet vurderer det slik: En rekke skjønn etter særlov kan eventuelt vurderes lagt eksklusivt til jordskifterettene. Dette gjelder for eksempel gjerdeskjønn, beiteskjønn (som jordskifterettene i dag ikke har hjemmel til å behandle), visse skjønn etter vegloven og skjønn etter servituttloven og jordloven. [ ] Når det gjelder grensegangssaker, som i 90 % av tilfellene behandles av jordskifterettene, og rettsutgreiing, som utgjør 50 % av restansene i jordskifterettene, bør lovutvalget utrede mulighetene for å legge også disse oppgavene eller deler av dem eksklusivt til jordskifterettene. 1.3 Kva inneber det å ha eit slikt system med overlappande myndigheit? For den enkelte part inneber eit system med overlappande myndigheit mellom jordskifterettane og dei alminnelege domstolane at ein har valfridom med omsyn til kva slags instans ein vil nytte. For samfunnet for øvrig inneber ei slik ordning at ein har to domstolsapparat med til dels parallell (formell) kompetanse, med dei kostnadene dette fører med seg. 1.4 Kva slags aktuelle moglegheiter finst? Ein kan for det første behalde det tospora systemet vi har i dag, og såleis oppretthalde valfridomen med omsyn til kva slags instans ein vil nytte. Alternativt kan ein velje å leggje alle eller nokre av dei aktuelle sakstypane eksklusivt enten til jordskifterettane eller dei alminnelege domstolane. 1.5 Vurdering av systemet med overlappande myndigheit mellom jordskifterettane og dei alminnelege domstolane Å ha eit system med overlappande myndigheit mellom fleire instansar, kan synast uheldig ut frå offentleg ressursbruk. Det inneber, som nemnt ovanfor, at ein har to domstolsapparat med til dels parallell (formell) kompetanse, med dei kostnadane dette fører med seg. På den andre sida kan prosessøkonomiske omsyn i den einskilde saka

3 tale for å ha ei slik ordning. Dersom det til dømes under ei sak for tingretten blir behov for å klarleggje grensa mellom to eigedomar, ville det forsinke saksbehandlinga vesentleg med tilhøyrande auka kostnader om denne delen av saka måtte bringast inn for jordskifteretten. Ordninga utgjer også ein fordel ved rettsforlik, på den måten at ein kan inngå rettsforlik om saksforhold som er undergitt ein annan domstol sin kompetanse. At ordninga for den enkelte part inneber ein valfridom med omsyn til kva slags instans ein vil nytte, kan nok opplevast som både positivt og negativt. Verkemidla kan synast uoversiktlege for den enkelte rekvirent, og skape vanskar med omsyn til å bestemme kva som er mest hensiktsmessig i forhold til den konkrete problemstillinga. Dei to domstolane har dommarar med ulik fagleg bakgrunn og forskjellige prosessreglar, noko som kan gi grunnlag for å hevde at same sak ikkje nødvendigvis vil få det same utfallet i jordskifteretten som i tingretten. Det vil avhenge av ein einskild person, den som først tek skritt til å få ei avgjerd, kva slags domstol som skal behandle saka, uavhengig av alle andre eller eit fleirtal av partane sine ønskjer. I praksis synest det likevel ikkje føreliggje særleg stor grad av forumshopping på dette området, og arbeidsgruppa vurderer det slik at valfridomen ikkje byr på noko problem. Når det gjeld grensegangssaker, skriv Løken-utvalet at 90 % av desse blir behandla av jordskifterettane. Det kan reisast spørsmål ved om det objektivt er slik at det eine apparatet er betre eigna enn det andre til å behandle og fatte avgjerd i dei aktuelle sakene. Dette kan nok variere med sakstypen, men generelt kan seiast at jordskifteretten er ein domstol med spesialkompetanse på fast eigedom. Med sitt personale og tekniske utstyr kan den vidare utføre oppmåling og kartlegging som ein del av saka. I dei tilfella der dette er aktuelt, vil det medføre prosessøkonomiske fordelar for partane som elles må rekvirere kartforretning etter at tvisten er avgjort i ein alminneleg domstol. På same tid kan det vere grunn til å hevde at saker, der problemstillingane i hovudsak er av utprega juridisk karakter, mest naturleg høyrer inn under dei alminnelege domstolane. Slik arbeidsgruppa ser det, er begge domstolsapparata eigna til å behandle og fatte avgjerd i dei aktuelle sakene. Som nemnt innleiingsvis er det ein føresetnad for behandling i dei alminnelege domstolane at det føreligg ein tvist. For jordskifterettane eksisterer det ikkje noko slikt krav, og ein kan vende seg hit for å få avklart uklare rettsforhold utan at det føreligg ein tvist. Jordskifterettane kan såleis vere eit alternativ for å hindre at det blir konstruert tvistar for å få avklart rettsforhold for dei alminnelege domstolane. Det kan elles vere grunn til å nemne at, utifrå dei signala arbeidsgruppa har fått, synest ikkje tingrettane å ha ekstra kapasitet per i dag. Slik arbeidsgruppa ser det, kan ein vurdere systemet med overlappande myndigheit utifrå to ulike innfallsvinklar. For det første kan ein velje ei systematisk tilnærming, der ein på prinsipielt grunnlag kan hevde at konkurrerande kompetanse er uheldig og noko ein i det lengste bør unngå. Der det er mogleg å skape eksklusivitet bør ein gjere det.

4 Ein kan for det andre velje ei meir praktisk tilnærming og sjå på korleis systemet med dobbeltkompetanse faktisk fortonar seg. Arbeidsgruppa meiner at dersom ein ønskjer å endre det eksisterande systemet med overlappande myndigheit, må det stillast krav om ei positiv, særskilt grunngjeving for det. Ei slik endring kan ikkje kvile utelukkande på prinsipielle vurderingar det må noko meir til. Ein må enten kunne peike på at det reelt sett føreligg eit forbetringspotensiale/ein gevinst eller at endringa vil løyse eit problem. Når ein i fortsetjinga går nærare inn på dei enkelte sakstypane, jf. pkt , legg gruppa dette til grunn. 1.6 Ulike sakstypar Grensegang Grensegang er heimla i jordskiftelova 88, og kan i korte trekk gå ut på å fastsetje kvar grensa mellom eigedomar går, samt grenser for bruksrettar til vegar, stiar, båtfeste m.m.. I jordskiftelova av 1950 var det reglar om grensegangssaker i 100. I 1979-lova blei reglane tatt inn i 88 med ei mindre endring. Departementet fekk no heimel til å krevje grensegangssak etter 5 og det blei gitt heimel til grensegangssak etter reglane i delingslova 2-2 siste ledd. Ved lovrevisjonen i 1998 blei 88 endra både redaksjonelt og materielt. I korte trekk gjekk dei materielle endringane ut på at jordskifteretten ikkje skal kunne la saka omfatte grenser som partane ikkje har kravd oppgått (fjerde ledd), forutan at jordskifteretten sin kompetanse til å regulere ulaglege grenser blei endra (femte ledd). I følgje Løken-utvalet blir 90 % av grensegangssakene behandla av jordskifterettane. Det synest såleis i praksis ikkje å føreliggje særleg stor grad av forumshopping på dette området. Slik arbeidsgruppa vurderer signala frå så vel dommarar i jordskifterettane som i dei alminnelege domstolane, utgjer ikkje systemet med overlappande myndigheit noko problem og det har fungert fram til i dag. Det er heller ikkje mykje å spare ved å unngå dobbeltkompetanse. Det kan tvert imot peikast på fordelar som valfridom for partane, fleksibilitet med omsyn til kumulasjon av saker, samt prosessøkonomiske omsyn. På grunn av det tekniske apparatet kan ein dessutan i jordskifteretten tilby noko kvalitativt anna enn i dei alminnelege domstolane. Etter dette kan arbeidsgruppa ikkje sjå at det for grensegangssakene føreligg tilstrekkeleg grunnlag (jf. pkt. 1.5 siste avsnitt) til å endre det tospora systemet slik det fungerer i dag. Referansegruppa synest å ha eit noko delt syn på spørsmålet, men vi oppfattar at fleirtalet er samd i arbeidsgruppa sin konklusjon. Det ligg føre følgjande særmerknad frå Løken-utvalet sitt medlem, Ola Brekken om grensegang: Et mindretall i utvalget, medlemmet Ola Brekken, mener at regelen om grensegangsforretning etter jordskifteloven 88 bør endres slik at jordskifterettens adgang til å holde grensegangsforretninger innsnevres. Myndigheten bør bare gjelde i

5 saker hvor det skal fastsettes grenser som er beskrevet i dokument eller kart [ ]. Jordskifteretten bør få eksklusiv myndighet til å holde disse grensegangsforretningene. I tillegg bør jordskifteretten kunne overta oppgaver etter delingsloven som gjelder fastsetting eller justering av grenser [ ]. Jordskifteretten har faglig kompetanse, personale og teknisk utstyr som gjør den bedre egnet til å behandle mange grensegangssaker enn de alminnelige domstoler. Den kan løse tvisten og fastsette rettsgyldige grensemerker i marka ( one stop shopping ). Etter Høyesteretts praksis har jordskifteretten adgang til å behandle saker etter 88, selv om tyngdepunktet i tvisten knytter seg til eiendomsretten til fast eiendom. Det er imidlertid ingen aktuell løsning å legge alle slike saker eksklusivt til jordskifteretten. Ut fra hensynet til at konkurrerende kompetanse bør unngås, som dette medlemmet legger stor vekt på, foreslås det å innføre en avgrensning som angitt ovenfor. Det peker på at spørsmålet om jordskifterettenes saklige og geografiske myndighet er et gjennomgående tema i jordskiftesaker også etter dagens ordning. Arbeidsgruppa kan ikkje støtte dette forslaget. Det inneber at jordskifteretten berre kan behandle saker der grensene er skildra eller kartfesta i eit dokument, og det er spørsmål om å fastslå kvar grensa går. Tvist om eigedomsrett er erverva til eit område ved hevd, vil til dømes falle utanfor jordskifteretten sin kompetanse. Dersom det under ei grensegangssak for jordskifteretten, der det i utgangspunktet berre er tale om å fastsetje grenser som er skildra i dokument eller kart, blir påstått at grensa er fastlagd gjennom hevd, må såleis saka bringast inn for dei alminnelege domstolane. Slik arbeidsgruppa ser det vil løysinga kunne skape uklare situasjonar rundt jordskifteretten sin kompetanse, noko ein i det lengste bør unngå Rettsutgreiing I 1966 nemnde Landbruksdepartementet opp eit Rådgjevande utval som i 1967 kom med eit framlegg til revisjon av jordskiftelova. Utvalet rådde mellom anna til at jordskifteretten i særskild sak skulle få høve til å klarleggje og fastsetje eigedoms- og bruksrettstilhøve i sameige og andre område der det er sambruk mellom eigedomar (rettsutgreiing). Grunngjevinga var i første rekkje utnyttinga av fjellområda til friluftsformål, hyttebygging m.m.. Dommarforeininga og Advokatforeininga gjekk i mot framlegget. Ei vesentleg grunngjeving var at vi ville få to ulike slag domstolar i desse sakene, med ulike saksbehandlingsreglar og rettstryggleiksgarantiar. Dei meinte at ei naturleg fordeling mellom dei to domstolane var at jordskifterettane tok seg av bruksordningar i sameiger av forskjellige slag, medan dei ordinære domstolane tok seg av rettstvistar. Som påpeikt av Jordskiftelovutvalet av 1972 var det to linjer i argumentasjonen for og i mot å gi jordskifteretten kompetanse i desse sakene. Rådgjevande utval drøfta problemet ut frå ein praktisk synsvinkel, og såg på rettsutgreiing og avgjering av tvistar i den samanheng om lag på same måte som klarlegging av eigedomstilhøve og avgjering av tvistar i ei vanleg jordskiftesak. Advokatforeininga og Dommarforeininga såg meir på det prinsipielt uheldige i at ein særdomstol oppretta for å drive med jordskifte, skulle få domskompetanse lausriven frå si primæroppgåve. Ei overlapping mellom særdomstolar

6 og vanlege domstolar blei sett på som uheldig (Smln. arbeidsgruppa sine to tilnærmingsmåtar i pkt. 1.5 femte avsnitt). Jordskiftelovutvalet av 1972 streka under at det ville vere naturleg å avgrense ein evt. kompetanse til rettsutgreiing og avgjering av tvistar i den samanhengen til det som er nødvendig for eit aktuelt planarbeid t.d. etter strand- og fjellplanlova, eller andre spesifiserte tiltaksplanar. Det blei poengtert at jordskiftelova byggjer klart på den føresetnaden at eigedomsutforming, ordning etc. er den primære oppgåva, og at domskompetansen i tvistemål er sekundær og avgrensa til det som er nødvendig for eigedomsutforminga. Utvalet drøfta problemstillinga vidare og konkluderte under tvil slik: Utvalet har kome til at det ikkje vil foreslå rettsutgreiing som eiga sak, heilt lausrive frå andre gjeremål. Grunnane til dette var stort sett dei same som Advokatforeininga og Dommarforeininga påpeikte. Samtidig uttrykte utvalet at det hadde vore ønskjeleg å få klargjort eigedomstilhøva for eit større område under eitt av eit utanforståande organ, utan å måtte reise tvist for dei alminnelege domstolane. I Ot.prp. nr. 56 ( ) tok Landbruksdepartementet opp dette temaet. Det blir her peikt på at det ikkje er berre med omsyn til utnytting av utmarksområda til turistformål at rettsutgreiing kan vere aktuelt og peikar mellom anna på fôrdyrking, beitekultivering, tiltak til fremming av ferskvassfiske og reglar om utnytting av jakt og fiske m.m.. Departementet uttalar følgjande: Jordskifteretten kan rett nok fremje jordskiftesak etter det nye lovframlegget for mange slike formål. Utgangspunktet er her aktuell utnytting. Men ein part ønskjer gjerne å vite kva han eig, kor mykje han eig, og gjerne og kven andre som eig noko i området. Når eit slikt grunnlag er lagt for han, kan han sjølv vurdere retten sin og leggje planar for aktuell utnytting. Det same gjeld for alle dei andre som har meint å eige noko. Forholdet til bruksordning vurderer ein slik at det ikkje er eit spørsmål om enten/eller, men om både/og. Vidare blir det lagt vekt på nye retningslinjer i landbrukspolitikken og sterke samfunnsøkonomiske grunnar. Departementet konkluderer med at det vanskeleg kan tenkje seg eit betre organ enn jordskifteretten til å behandle oppgåvene med rettsutgreiing. Etter dette gjekk departementet inn for å opne for rettsutgreiing som særskild sak med heimel i jordskiftelova 2 første ledd bokstav h. Ved lov 18. desember 1998 nr. 84 (i kraft 1. januar 1999) blei heimelen for krav om rettsutgreiing flytta over til ein ny 88 a. I medhald av denne kan ein krevje at jordskifteretten skal klarleggje og fastsetje eigedoms- og bruksrettstilhøva i sameiger og i andre område der det er sambruk mellom eigedomar, når dette er nødvendig av omsyn til ein rasjonell bruk av området. I følgje Løken-utvalet utgjer rettsutgreiingssakene 50 % av restansane i jordskifterettane. Årsrapportane frå jordskifterettane for perioden viser følgjande: I 2003 blei det avslutta 438 rettsfastsetjande saker (jskl. 88 og 88 a) av totalt 868 saker. I 2004 blei det avslutta 540 rettsfastsetjande saker (jskl. 88 og 88 a) av totalt saker.

7 I 2005 blei det avslutta 541 rettsfastsetjande saker (jskl. 88 og 88 a) av totalt saker. Rapportane seier ikkje noko om kor stor del av dei rettsfastsetjande sakene som er rettsutgreiingssaker heimla i jskl. 88 a. Korleis systemet med dobbeltkompetanse i rettsutgreiingssaker fungerer i praksis, synest noko meir uklart enn i grensegangssakene. Dei signala arbeidsgruppa har motteke frå både dommarar i jordskifterettane og i dei alminnelege domstolane, tyder likevel på at det heller ikkje for desse sakstypane utgjer noko problem. Systemet har fungert fram til i dag og det er ikkje mykje å vinne ved å unngå dobbeltkompetanse. Som for grensegangssakene kan det tvert i mot peikast på fordelar som valfridom for partane, fleksibilitet med omsyn til kumulasjon av saker, samt prosessøkonomiske omsyn. I tillegg gjer det seg gjeldande ulike føresetnader for å bringe ei rettsutgreiingssak inn for jordskifterettane kontra dei alminnelege domstolane, og dei to domstolane har derfor eit noko ulikt verkeområde. For jordskifterettane eksisterer ikkje noko krav om at det må føreligge tvist. Ønskjer ein part av ulike årsaker å få klarlagt og fastsett eigedoms- og bruksrettstilhøve i sameige-/sambruksområde kan han utan vidare bringe saka inn for jordskifteretten, medan det må føreligge tvist for behandling i dei alminnelege domstolane. På den andre sida er det for dei alminnelege domstolane ikkje oppstilt noko vilkår om at det må føreliggje ein sameige-/sambrukssituasjon eller at rettsutgreiinga må vere nødvendig av omsyn til ein rasjonell bruk av området. Oppsummeringsvis kan arbeidsgruppa heller ikkje sjå at det for rettsutgreiingssakene føreligg tilstrekkeleg grunnlag (jf. pkt. 1.5 siste avsnitt) til å endre det tospora systemet slik det fungerer i dag. Vi oppfattar at det er delte synspunkt blant referansegruppa sine medlemmar om spørsmålet, men at fleirtalet er samd i arbeidsgruppa sin konklusjon. Det ligg føre særmerknad frå Løken-utvalet sitt medlem, Ola Brekken om rettsutgreiing. Jordskifterettsleiar Svein Jørgensen har skrive Utredning om rettsutgreiing jskl 88 a ( 2 h), datert 16. juni I samandraget skriv han bl.a. følgjande: Konklusjonen må være at det rettslige innhold i 88 a er i dag definert og tolket gjennom rettspraksis slik at det burde være rimelig klart hva som må stilles som vilkår for å gjennomføre en rettsutgreiing. I de fleste tilfeller vil dette være uproblematisk, men i lavereliggende/urbane områder vil ofte 88 a bli utilstrekkelig, og partene prøver å forme saksfremstillingen sin slik at de kommer innenfor en hjemmel som egentlig er beregnet på andre forhold. Bruken av rettsutgreiing som sakstype har gjennom snart 25 år fått et videre omfang enn det som var den opprinnelige intensjon. En må kunne si at rettspraksis har utvidet og befestet en omfattende anvendelse i alle deler av landet.

8 Likevel bør en lovendring åpne for en hjemmel for rettsavklaring utenfor rekkevidden av 88 a, slik at en oppnår de prosessøkonomiske og rettstekniske gevinster som ligger i disse problemstillinger. Dette er basert på den saklige kompetanse som jordskifteretten allerede innehar. Arbeidsgruppa forstår Svein Jørgensen slik at han med dette føreslår å utvide verkeområdet for jskl. 88 a. Han meiner det er behov for at jordskifteretten får ein utvida heimel til å klarleggje/fastsetje rettsforhold i si alminnelegheit, utan dei rammene som ligg i sameige/sambruk og rasjonell bruk av eit område. Arbeidsgruppa finn ikkje å kunne støtte dette forslaget. Med bakgrunn i gruppa sitt generelle synspunkt (sjå pkt. 1.5 siste avsnitt), må ein dersom ein ønskjer ei endring som her er føreslått enten kunne peike på at det reelt sett føreligg eit forbetringspotensiale/ein gevinst eller at endringa vil kunne løyse eit problem. Jørgensen peikar på at det ville vore hensiktsmessig både rettsteknisk og prosessøkonomisk med ei endring som nemnt. Slik arbeidsgruppa vurderar det, er ikkje desse gevinstane godtgjorde på ein slik måte at det føreligg tilstrekkeleg grunnlag til å utvide jordskifteretten sin kompetanse på dette punktet. Det er grunn til å nemne at med den nye eigedomsregistreringslova (ikkje i kraft), vil det bli ei endring i jskl. 88 a. I eigedomsregistreringslova er det innførd heimel til å kunne registrere jordsameige som eigne einingar i matrikkelen, jf. 14. Dei som har del i jordsameige skal ha valfridom mellom å gå til eit landmålarføretak eller jordskifteretten for å krevje registrering av sameiget. Registrering av jordsameige som sak for jordskifteretten skal gå som rettsutgreiing. I tillegg skal rettsutgreiing for jordsameige kunne krevjast sjølv om det ikkje er nødvendig av omsyn til rasjonell bruk, og jskl. 88 a blir endra slik at registrering blir eit sjølvstendig grunnlag for å kunne krevje slik rettsutgreiing. Jskl. 88 a første ledd vil etter dette lyde slik: Eigar eller innehavar av alltidvarande bruksrett kan krevje at jordskifteretten skal klarleggje og fastsette eigedoms- og bruksrettstilhøva i sameiger og i andre områder der det er sambruk mellom eigedomar eller går føre seg reindrift etter lov 9. juni 1978 nr. 49 om reindrift 2, når dette er nødvendig av omsyn til ein rasjonell bruk av området, eller for registrering av uregistrert jordsameige Skjønn Som nemnt ovanfor, meiner Løken-utvalet at ei rekkje skjønn etter særlov bør vurderast lagt eksklusivt til jordskifterettane. Dette gjeld for eksempel gjerdeskjønn, beiteskjønn (som jordskifterettane i dag ikkje har heimel til å behandle), nærare bestemte skjønn etter veglova og skjønn etter servituttlova og jordlova. Gjerdeskjønn er heimla i lov om grannegjerde (grannegjerdelova) av 5. mai Av denne føresegna følgjer det at det ikkje er tale om noko rettsleg skjønn, men eit skjønn som blir styrt av lensmannen, namsfuten eller politistasjonssjef med sivile rettspleieoppgåver. Det blir derfor vist til gjerdeskjønn under pkt. 2 Overlappande

9 myndigheit ved visse lensmannsskjønn. Det same gjeld beiteskjønn heimla i lov om ymse beitespørsmål (beitelova) av 16. juni 1961 nr og skjønn etter lov um særlege råderettar over framand eigedom (servituttlova) av 29. november For jordlova sitt vedkomande er det fremma forslag om å oppheve kap. VI Oreigning og skjønn, jf. Ot.prp. nr. 75 ( ). Forslaget blei godkjent i statsråd fredag 12. mai 2006, og ligg no til behandling i Stortinget 1. Skjønn etter lov av 21. juni 1963 nr. 23 (veglova) skal haldast som rettsleg skjønn etter skjønnslova, jf. 60 første ledd. (Dersom partane er samde om det, kan skjønnet styrast av lensmannen, namsfuten eller politistasjonssjef med sivile rettspleieoppgåver). I tillegg er jordskifteretten i medhald av andre ledd gitt kompetanse til å halde vegskjønn for private vegar. Første punktum i føresegna lyder som følgjer: I områder som er lagt ut som landbruks-, natur- og friluftsområder i medhald av plan- og bygningslova 20-4 nr. 2 eller er regulert til slik bruk eller vern og i regulert område, held jordskifteretten skjønn etter kap. VII dersom rekvirenten set fram krav om skjønn for jordskifteretten i samband med sak etter jordskiftelova 6 første til fjerde ledd første punktum eller som eiga sak. Dette betyr at det innanfor jordskifteretten sin stadlege kompetanse føreligg overlappande myndigheit med dei alminnelege domstolane (sjå pkt. 2 om overlappande myndigheit ved lensmannsskjønn) ved reine vegskjønn for private vegar. Heimel for jordskifteretten til å halde vegskjønn som eiga sak kom inn i veglova 60 andre ledd ved lov 18. desember 1998 nr. 84 (i kraft 1. januar 1999). Landbruksdepartementet la då lagt vekt på følgjande, jf. Ot.prp. nr. 57 ( ) s. 45: - Oppgåvene som skal løysast i slike skjønn, er etter sin art rettspleie - Problema som skjønnet skal ta stilling til, vil i hovudsak gjelde landbruksnæring eller ha tilknyting til naturfaglege spørsmål - Jordskifteretten har heimel til å behandle slike saker som del av jordskiftesak. Årleg handsamar jordskifteretten fleire hundretals slike saker. Jordskifteretten har såleis ein omfattande praksis og erfaring i å handsame slike saker - Jordskifteretten vil og kunne utføre innmåling (koordinatfesting) og kartlegging som ein del av saka. Dette vil innebere prosessøkonomiske fordelar for partane som elles måtte rekvirere kartforretning etter at skjønnet var avheimla. Partane skulle ha fridom til å velje instans. Årsrapportane frå jordskifterettane for perioden viser følgjande: I 2003 blei det avslutta 5 skjønn (jskl. 6 og 6 a) av totalt 868 saker. I 2004 blei det avslutta 6 skjønn (jskl. 6 og 6 a) av totalt saker. I 2005 blei det avslutta 10 skjønn (jskl. 6 og 6 a) av totalt saker. I følgje opplysningar frå Domstoladministrasjonen er også evt. reine vegskjønn etter veglova 60 kategorisert under desse skjønna. Gjennomsnittsalderen på skjønnssakene 1 Foreløpig dato for Næringskomiteen til å gi innstilling er 26. oktober 2006, medan odelstingsbehandlinga foreløpig er fastsett til 16. november 2006.

10 i den aktuelle perioden er på 0,7 2,0 år, medan saksbehandlingstida varierar frå 0,0 til 0,2 år. Rapportane viser at jordskifterettane har få reine skjønnssaker, inkludert reine vegskjønn, til behandling årleg. For arbeidsgruppa ligg det ikkje føre nokon indikasjonar på at systemet med overlappande myndigheit ved dei reine vegskjønna utgjer noko problem, og det har fungert fram til i dag. Dei momenta som det vart lagt vekt på ved innføringa av vegskjønn som eiga sak for jordskifteretten i 1998, gjer seg gjeldande på same vis i Med utgangspunkt i arbeidsgruppa si prinsipielle haldning, jf. pkt. 1.5 siste avsnitt, kan vi etter dette ikkje sjå at det for dei reine vegskjønna føreligg tilstrekkeleg grunnlag til å endre det tospora systemet slik det fungerer i dag. I medhald av lov om reindrift (reindriftslova) av 9. juni 1978 nr blir krav om erstatning for skade voldt av rein avgjort ved skjønn ved jordskifteretten eller tingretten. Jordskifteretten kan halde slikt reindriftsskjønn enten i særskild sak eller i samband med jordskifte, jf. jskl. 6 a. Dette betyr at det føreligg overlappande myndigheit mellom jordskifterettane og dei alminnelege domstolane ved dei reine erstatningsskjønna for reinskade etter reinl. 27. Reinl. 27 blei endra ved lov 23. februar 1996 nr. 7 (i kraft 1. juli 1996) ved at skjønn ved jordskifteretten eller tingretten (då: herads- eller byretten) erstatta det tidlegare lensmannsskjønnet. Det var brei semje om at lensmannsskjønna fungerte dårleg og ikkje etter hensikta, bl.a. fordi det ofte tok svært lang tid å få avgjort erstatningssakene. Om val av instans for erstatningsskjønn etter reinl. 27 skriv Landbruksdepartementet følgjande i Ot.prp. nr. 28 ( ) s. 34: [ ] Departementet har vurdert både jordskifteretten og herreds- eller byretten som mulige instanser for slikt erstatningsskjønn, og er kommet til at jordskifteretten er egnet til å holde disse skjønnene. Jordskifteretten vil ha en relevant faglig kompetanse for de skjønnstema som erstatningsskjønnet i det vesentlige vil dreie seg om. Jordskifteretten vil også kunne kombinere skjønnssaken med andre tiltak etter jordskifteloven 2, jfr. jordskifteloven 6a og merknad til denne. Saken vil således kunne løses på en mer fleksibel og hensiktsmessig måte enn ved bruk av herreds- eller byretten. De ordinære domstoler vil riktignok ha en annen kompetanse når det gjelder rent erstatningsrettslige problemstillinger. Vurdering av ansvarsgrunnlag, årsakssammenheng og lempinger i erstatningsgrunnlaget er tema som jordskifteretten i dag stort sett er ukjent med. For slik skade som omhandler foreligger det imidlertid et objektivt erstatningsansvar, jfr. 25 annet ledd. Distriktets reineiere er fellesansvarlige for den skade reinen volder innen de forvaltningsmessige yttergrensene. Dermed vil skjønn etter 27 ikke i særlig grad medføre slike spørsmål som krever en bredere kompetanse enn det som er forventet av en jordskifterett. 10

11 Adgangen til å benytte herreds- eller byretten bør imidlertid også være til stede, slik at saksøker får anledning til å velge mellom jordskifteretten og herreds- eller byretten.[ ] Hovudinntrykket til arbeidsgruppa er at det store fleirtalet av erstatningsskjønn heimla i reinl. 27 blir haldne av jordskifteretten. Moglegvis også alle. Det er likevel ikkje tale om mange slike saker for jordskifteretten årleg, jf. årsrapportane om skjønn frå jordskifterettane for perioden ovanfor. Med dette som bakgrunn synast ikkje systemet med overlappande myndigheit ved desse skjønna å utgjere noko problem. Landbruksdepartementet sine vurderingar i tilknyting til lovendringa i 1996, kan leggjast til grunn også i Med utgangspunkt i arbeidsgruppa si prinsipielle haldning, jf. pkt. 1.5 siste avsnitt, kan vi etter dette heller ikkje sjå at det for dei reine erstatningsskjønna for reinskade etter reinl. 27 føreligg tilstrekkeleg grunnlag til å endre det topora systemet slik det fungerer i dag Overlappande myndigheit ved visse lensmannsskjønn 2.1 Oversikt over lensmannsskjønn Fleire lovføresegner legg skjønnsmyndigheit til lensmannen, såkalla lensmannsskjønn: a. Lov om stranding og Vrag (vraklova) av 20. juli 1893 nr b. Lov om anlæg av taugbaner og løipestrenger mv. av 14. juni 1912 nr c. Lov om anbringelse av signaler og merker for målearbeider av 9. juli 1923 nr d. Lov om landslott (landslottlova) av 14. mars e. Lov om særlege rådgjerder under krig, krigsfare og liknende forhold (beredskapslova) av 15. desember 1950 nr f. Lov om militære rekvisisjoner (rekvisisjonslova) av 29. juni 1951 nr og 15 g. Lov om friluftslivet (friluftslova) av 28. juni 1957 nr h. Lov om oreigning av fast eigedom (oreigningslova) av 23. oktober 1959 nr , 26 og 27 i. Lov om grannegjerde (grannegjerdelova) av 5. mai j. Lov om ymse beitespørsmål (beitelova) av 16. juni 1961 nr k. Lov av 21. juni 1963 nr 23 (veglov) 60 l. Lov um særlege råderettar over framand eigedom (servituttlova) av 29. november m. Lov om bergverk (bergverkslova) av 30. juni 1972 nr n. Lov om kulturminner (kulturminnelova) av 9. juni 1978 nr o. Lov av 14 juni 1985 nr. 77 (plan- og bygningslov) 59 p. Lov om sikring mot og erstatning for naturskader (naturskadelova) av 25. mars 1994 nr Det er grunn til å nemne at Reindriftslovutvalet i NOU 2001:35 føreslår ei avgrensa utviding av jordskifteretten sin kompetanse etter reindriftslova. LMD arbeider for tida med ein odelstingsproposisjon om lov om endringar i reindriftslova. 3 Lova blir oppheva i medhald av eigedomsregistreringslova av 17. juni nr Denne er førebels ikkje sett i kraft, men Miljøverndepartementet arbeider med sikte på at det kan skje 1. januar

12 q. Lov om løysingsrettar av 9. desember nr r. Lov om tomtefeste (tomtefestelova) av 20. desember 1996 nr s. Lov om burettslag (burettslagslova) av 6. juni nr t. Lov om elektronisk kommunikasjon (ekomlova) av 4. juli 2003 nr u. Lov om eigedomsregistrering (eigedomsregistreringslova) av 17. juni nr (ikkje i kraft) Kvar finst overlappande myndigheit med jordskifterettane? Ved nokre av lensmannsskjønna i pkt. 2.1 skjønn etter grannegjerdelova 16, veglova 60 og servituttlova 19 er også jordskifteretten tillagt myndigheit. Skjønn for jordskifteretten i desse tilfella kan enten krevjast i samband med sak etter jordskiftelova 6 første til fjerde ledd første punktum eller som ei eiga sak. Jordskifteretten sin stadlege kompetanse er likevel avgrensa til LNF-område eller område som er regulert til slik bruk eller vern og i uregulert område. Dette betyr at innanfor jordskifteretten sin stadlege kompetanse i reine gjerdeskjønn etter grannegjerdelova 16, reine vegskjønn etter veglova 60 og reine servituttskjønn etter servituttlova 19, føreligg det overlappande myndigheit mellom jordskifterettane og lensmannen. 2.3 Tidlegare behandling av spørsmålet om overlappande myndigheit ved visse lensmannsskjønn Spørsmålet om overlappande myndigheit ved visse lensmannsskjønn er tatt opp i Ot.prp. nr. 106 ( ) Om lov om endringer i domstolloven og jordskifteloven (jordskifterettenes stilling og funksjoner) pkt. 7.6, som viser til Løken-utvalet si utreiing i NOU 2002:9 Jordskifterettenes stilling og funksjoner. Løken-utvalet gir uttrykk for følgjande: Lovutvalget bør se nærmere på mulighetene for å overføre lensmannsskjønn til jordskifterettene. Jordskifterettsleiar Svein Jørgensen har også skrive Utredning om jordskifteretten som skjønnsrett, datert 16. mai 2003, der han vurderer korvidt jordskifteretten er ein alternativ skjønnsrett til lensmannsskjønn. Jørgensen vurderer det i korte trekk slik: Innenfor stedlig virkeområde bør jordskifteretten være en klar alternativ skjønnsrett til lensmannsskjønn basert på den kompetanse og erfaringsbakgrunn som den allerede har om fast eiendom. Denne måtte også kunne erstatte tingretten innenfor disse tema. 2.4 Kva inneber det å ha eit slikt system med overlappande myndigheit? For den enkelte part inneber eit system med overlappande myndigheit ved visse lensmannsskjønn at ein har valfridom med omsyn til kva slags instans ein vil nytte innanfor jordskifteretten sin stadlege kompetanse. For samfunnet for øvrig inneber ei slik ordning at ein har to apparat (forvaltning/domstol) med til dels parallell (formell) kompetanse, med dei kostnadene dette fører med seg. 4 Miljøverndepartementet arbeider med sikte på at lova kan setjast i kraft 1. januar

13 2.5 Kva slags aktuelle moglegheiter finst? Ein kan for det første behalde det topora systemet vi har i dag, og såleis oppretthalde valfridomen med omsyn til kva slags instans ein vil nytte (innanfor jordskifteretten sin stadlege kompetanse). Eit anna alternativ er å utvide jordskifteretten sin kompetanse til også å gjelde utanfor LNF-område. Dette vil i tilfelle medføre større grad av overlappande myndigheit mellom jordskifterettane og lensmannen enn i dag. Ønskjer ein å gå den motsette vegen, kan ein velje å leggje alle eller nokre av dei aktuelle sakstypane eksklusivt enten til jordskifterettane eller lensmannen. Ein kan også velje å overføre alle eller delar av dei skjønna som ligg til lensmannen eksklusivt til jordskifterettane. Arbeidsgruppa har ikkje funne grunnlag for å gjennomgå alle dei skjønna som i dag ligg til lensmannen, jf. ovanfor pkt. 2.1, for så å vurdere om alle eller nokre av desse er aktuelle å overføre til jordskifteretten eksklusivt. Vi har valt å avgrense vurderingstemaet til dei skjønna der det føreligg overlappande myndigheit mellom jordskifterettane og lensmennene, dvs. reine gjerdeskjønn, vegskjønn og servituttskjønn. 2.6 Vurdering av systemet med overlappande myndigheit ved visse lensmannsskjønn Som nemnt ovanfor, kan det å ha eit system med overlappande myndigheit mellom fleire instansar synast uheldig ut frå offentlig ressursbruk. Det inneber at ein har to apparat (forvaltning/domstol) med til dels parallell (formell) kompetanse, med dei kostnadane dette fører med seg. At ordninga for den enkelte part inneber ein valfridom med omsyn til kva slags instans ein vil nytte, kan nok opplevast som både positivt og negativt. Verkemidla kan synast uoversiktlege for den enkelte rekvirent, og skape vanskar med omsyn til å bestemme kva som er mest hensiktsmessig i forhold til den konkrete problemstillinga. I praksis synest det heller ikkje på dette området å føreliggje særleg stor grad av forumshopping, og arbeidsgruppa vurderer det slik at valfridomen ikkje byr på noko problem. Frå Brønnøysundregistra har arbeidsgruppa innhenta oversikt over hyppigheita av lensmannsskjønn dei siste åra. Denne syner følgjande fordeling av lensmannsskjønn ved landet sine lensmannsdistrikt i perioden : stk stk stk. Oversikta er basert på innbetaling av gebyr for ulike skjønn. Oversikta inneheld ikkje tal på naturskadeskjønn fordi desse ikkje er gebyrbelagt. Naturskadeskjønna utgjer ein større del av dei skjønna som blir haldne. Det kan reisast spørsmål ved om det objektivt er slik at det eine apparatet er betre eigna enn det andre til halde dei aktuelle skjønnssakene. Gjennom sin faglege kompetanse og 13

14 sitt erfaringsgrunnlag, må jordskifteretten seiast å ha særlege føresetnader for å halde så vel reine gjerdeskjønn, vegskjønn som servituttskjønn. Sakene grip inn i kjerneområdet til jordskiftedommarane si utdanning og daglege praksis. Lensmannsutdanninga er på si side etter kvart blitt ei rein politiutdanning. Med sitt personale og tekniske utstyr kan jordskifteretten vidare utføre oppmåling og kartlegging som ein del av saka. I dei tilfella der dette er aktuelt, vil det medføre prosessøkonomiske fordelar for partane som elles må rekvirere kartforretning etter eit lensmannsskjønn. I denne samanhengen finn arbeidsgruppa grunn til å peike på at det ikkje er nokon direkte parallellitet mellom lensmannsskjønn og jordskifteretten, og at lensmannsskjønna etter si art representerer noko kvalitativt anna. Lensmannsskjønn er ei langt enklare prosessform, og er i si alminnelegheit meir effektivt (tidsmessig) enn skjønn ved jordskifterettane. Dette kan ha vekt for enkelte skjønn som hastar meir enn andre. Slik arbeidsgruppa ser det, er begge apparata på sine forskjellige måtar eigna til å halde dei aktuelle skjønnssakene. Som for overlappande myndigheit med dei alminnelege domstolane, meiner arbeidsgruppa ein kan vurdere systemet med overlappande myndigheit ved lensmannsskjønn utifrå to ulike innfallsvinklar. For det første kan ein velje ei systematisk tilnærming, der ein på prinsipielt grunnlag kan hevde at konkurrerande kompetanse er uheldig og noko ein i det lengste bør unngå. Der det er mogleg å skape eksklusivitet bør ein gjere det. Ein kan for det andre velje ei meir praktisk tilnærming og sjå på korleis systemet med dobbeltkompetanse faktisk fortonar seg. Arbeidsgruppa meiner også her at dersom ein ønskjer å endre det eksisterande systemet med overlappande myndigheit, må det stillast krav om ei positiv, særskilt grunngjeving for det. Ei slik endring kan ikkje kvile utelukkande på prinsipielle vurderingar det må noko meir til. Ein må enten kunne peike på at det reelt sett føreligg eit forbetringspotensiale/ein gevinst eller at endringa vil løyse eit problem. 2.7 Ulike sakstypar: Reine gjerdeskjønn, vegskjønn og servituttskjønn Heimel for jordskifteretten til å halde vegskjønn som eiga sak kom inn i veglova 60 andre ledd ved lov 18. desember 1998 nr. 84 ( i kraft 1. januar 1999). Sjå nærare om grunngjevinga for dette i pkt Skjønn. Det same gjeld heimel til å halde gjerdeskjønn som eiga sak etter grannegjerdelova 16 og servituttskjønn som eiga sak etter servituttlova 19. Av årsrapportane frå jordskifterettane for perioden (sjå pkt Skjønn) følgjer det at jordskifterettane har få reine skjønnssaker, inkludert reine gjerdeskjønn, vegskjønn og servituttskjønn, til behandling årleg. Utifrå tala i pkt. 2.6 ovanfor blir det også halde få lensmannsskjønn med heimel i grannegjerdelova, veglova og servituttlova. Systemet med overlappande myndigheit ved lensmannsskjønn kjem såleis ikkje på spissen i mange saker, og for arbeidsgruppa ligg det heller ikkje føre nokon indikasjonar på at det utgjer noko problem. Med utgangspunkt i gruppa si prinsipielle haldning, jf. pkt. 2.6 siste avsnitt, kan vi etter dette ikkje sjå at det for dei aktuelle 14

15 sakstypane føreligg tilstrekkeleg grunnlag til å endre det tospora systemet slik det fungerer i dag. Arbeidsgruppa meiner for øvrig at dette er eit spørsmål som bør takast opp i samband med ei særskilt vurdering av instituttet lensmannsskjønn. Gruppa meiner det kan vere grunnlag for ei slik vurdering, men dette fell utanfor mandatet for utarbeiding av ny jordskiftelov. 3. Skjønn etter beitelova, lov 16. juni 1961 nr 12 Kjem husdyr inn på annan mann sitt område, oppstår det etter beitelova 7 ein rett til erstatning for skade på avling eller annan eigedom. Det går fram av 11 at tvist om skadebota skal løysast gjennom lensmannsskjønn. Dette er ein situasjon som langt på veg er liknar på situasjonen der det oppstår skadebot etter grannegjerdelova 16. Etter grannegjerdelova er hovudregelen lensmannsskjøn, men i LNF-område kan skjønet alternativt gjennomførast av jordskifteretten. Arbeidsgruppa reiser spørsmål ved om beitelova sine reglar på dette punktet bør endrast slik at det også blir opna for at skjønn etter beitelova kan haldast som skjønn for jordskifteretten. 4. Økonomiske og administrative konsekvensar Då arbeidsgruppa ikkje føreslår lovendringar på dette punktet, vil det ikkje medføre økonomiske eller administrative konsekvensar. 15