Skjøtselplan for naturbeitemark, Egner Nordre, Sørum kommune i Akershus fylke

Transkript

1 Skjøtselplan for naturbeitemark, Egner Nordre, Sørum kommune i Akershus fylke Østlandet Sparstad Naturkartlegging Katharina Sparstad Fylkesmannen i Akershus og Oslo LITTERATURREFERANSE: Bratli, H & Blindheim, H Revidert av BHL Forfatter: Katharina Sparstad Skjøtselsplan for Egner Nordre, naturbeitemark

2 Innhold A. GENERELL DEL 3 SLÅTTEMARKSUTFORMINGER PÅ ØSTLANDET 3 GENERELLE RÅD VED SKJØTSEL OG RESTAURERING AV VERDIFULLE SLÅTTEMARKER 4 B SPESIELL DEL 6 SKJØTESELSPLAN 9 AKTUELLE TILTAK 10 KILDER 10 ORTOFOTO OG KART 12 AVGRENSNINGER 13 BILDER 15 ARTSLISTER 17 2

3 A. Generell del Slåttemarker er arealer som blir regelmessig slått. Semi-naturlig slåttemark, eller såkalt natureng, er slåttemarker som er formet gjennom rydding og lang tids tradisjonell slått. De er ofte overflateryddet, men ikke oppdyrket og tilsådd i seinere tid, og ikke eller meget lite gjødslet. De blir slått seint i sesongen. Slåttemarkene blir eller ble gjerne høstbeitet og kanskje også vårbeitet. Hvordan slåttemarkene har vært skjøttet varierer noe fra sted til sted og hvor man er i landet. Slåttemark er urte- og grasdominert og oftest meget artsrik. Den kan være åpen eller tresatt. Tresatte slåttemarker med styvingstrær som blir høstet ved lauving er i dag meget sjeldne. Slike såkalte lauvenger ble gjerne beitet om våren, slått en gang seint om sommeren og høstbeitet. I tillegg ble greinene på trærne høstet til lauvfôr med et tidsintervall på 5-8 år. I gammel tid spilte også myr en viktig rolle som slåttearealer (slåttemyr). De fleste jordvannsmyrene i Norge har tidligere vært slått, men myrslåtten opphørte i stor grad alt for lenge siden og forekom bare noen få steder fram til slutten av 1950-årene. Gjengroingen av slåttemyr går imidlertid gjerne langsomt så flere myrer bærer i dag likevel fortsatt preg av denne høstingen. Det er registrert få lauvenger og slåttemyrer som fortsatt er i hevd. De ulike slåttemarkene tilhører våre mest artsrike naturtyper med meget stor betydning også for andre organismer enn karplanter. Rundt 70 prosent av våre dagsommerfugler er for eksempel knyttet til åpen eng vegetasjon (særlig urterik slåttemark) og en rekke vadefugler bruker strandenger (slått eller beita) som hekkeområder og rasteplasser ved trekk. I tillegg har slåttemarker stor betydning for mange truete beitemarksopper. Slåttemarker kan ikke erstattes av beitemarker fordi de inneholder vegetasjonstyper og flere arter som ikke opprettholdes av beite. I sammenligning med beitemarker har de høyest artsmangfold per m 2 og også de største bestandene av flere truete engarter. Gjennom historien har de vært, og vil også i framtiden være, viktige levende genbanker. I tillegg er de bærekraftige økosystemer som har vært et nøkkelelement i norsk landbruk i tusener av år. I løpet av 1900-tallet har de imidlertid blitt blant våre mest truete naturtyper. Slåttemarksutforminger på Østlandet Den store variasjonen i vår slåttemarksvegetasjon i Norge er foreløpig bare delvis kartlagt. I det følgende har vi likevel forsøkt å peke på noen utforminger av slåttemarksvegetasjon som kan sees som karakteriske for Østlandet og dermed gir denne regionen et særskilt forvaltningsansvar. Vi gir også eksempler på noen verdifulle lokaliteter. Telemark er kjerneområde for søstermarihånd. I Svartdal-Hjartdalbygdene, Seljord og Hjartdal kommuner, finnes flere orkidérike slåttemarker med store søstermarihåndforekomster. Engene kan defineres som flekkgrisøreeng (boreal slåtteeng) med arter som småengkall, storblåfjær, marinøkkel, lifiol, skogmarihånd, brudespore, kvitkurle, grønnkurle og stortveblad. I tillegg er vårmarihånd, rødflangre, hjertegras, handmarinøkkel, storengkall og ormetunge registrert i noen av dem. Noe tørrere tjæreblomeng finnes også i Svartdal-Hjartdal med bl.a. søstermarihånd, prestekrage, tiriltunge, hårsveve, rødknapp, flekkmure, marinøkkel, gjeldkarve og engkvein. En viktig slåttemarkslokalitet med en stor søstermarihåndbestand er også registrert i Flesketveit i Tokke. Den boreale slåttemarka (flekkgrisøreeng) er skogtraktenes blomsterenger og fine utforminger finnes også bl.a. i Oslo og Akershus på Nordli, Eidsvoll, med innslag av bl.a. grov nattfiol, brudespore, flekkgrisøre, hjertegras, vill-lin og marinøkkel og på Sør-Kringler på Nannestad der det finnes en rekke rødlistede sopparter. Også Rajesetra i Kongsberg kommune i Buskerud har fine slåtteenger med mye søstermarihånd, samt marianøkleblom, harerug, storblåfjær, flekkgriseøre, 3

4 dunkjempe og gjeldarve. Veirublomst, sandarve og vanlig marinøkkel er også funnet i tørrenger på Rajesetra. Østlandets største solblombestand er registrert på Mikkelrud i Aurskog-Høland i Oslo og Akershus. Lokaliteten har vært slått kontinuerlig i ca. 300 år og er meget artsrik med arter som bakkesøte, brudespore, flekkmarihånd, flekkgrisøre, marinøkkel og rødknapp. En annen meget artsrik lokalitet i Aurskog-Høland er Lysaker. Der vokser bl.a. flekkgrisøre, brudespore, enghaukeskjegg, bakkesøte, vanlig nattfiol, prestekrage og knollerteknapp. På flere av disse lokalitetene finnes den boreale enga (flekkgrisøreenga) i mosaikk med tørr-frisk fattigeng (som også kan være meget artsrik) og/eller skogstorkenebb-ballblomenger (frisk, næringsrik eng). Denne boreale engtypen er frodigere enn flekkgrisøreeng. Dette er fjelltraktenes og Nord-Norges blomsterenger. I sør er de kulturavhengige (først og fremst knyttet til slåttemark) og på sterk tilbakegang. Særlig viktige lokaliteter finnes i den sørvestligste delen av ballblomens utbredelsesområde for eksempel i Telemark i Svartdal- Hjartdalområdet. Nevnes bør også Bøenseter i Aremark i Østfold; her vokser bl.a. bakkesøte, stavklokke, marinøkkel, gullkløver, nattfiol, harerug, blåknapp, solblom, enghaukeskjegg og griseblad. Gode insektforekomster med flere nye arter for Norge er også registrert her. I Hedmark finnes flere enger innen Gravberget-området i Våler kommune. Karakteristiske arter for disse engene er småengkall, knollerteknapp, prestekrage, gulaks, karve og harerug samt skogmarihand, hvitbladtistel og ballblom i enkelte friskere partier. Disse engene er fortsatt i hevd ved slått og har ikke blitt gjødslet. I Stange kommune finnes rikere engtyper ved Oppset med bl.a. brudespore, flekkgriseøre, solblom og storblåfjær. Stjerneområder med artsrik frisk fattigeng, boreal slåtteeng og/eller frisk næringsrik eng finnes også i Buskerud i øvre Numedal og Hallingdal. Rygh-setra i Nedre Eiker, som skjøttes av Naturvernforbundet, bør også nevnes. I Oslofjorden finnes rester av slåttemarker på kambrosilur bl.a. på Hovedøya. Her finnes eng (knollmjødurteng) som domineres av smaltimotei og har et stort artsmangfold med bl.a. aksveronika, fagerknoppurt, enghavre, gullkløver, bakkekløver og rundskolm. Denne enga har skjøtselsplan og slås årlig. En viktig lokalitet med kalkrike tørrenger med arter som dunhavre, hjertegras, marianøkleblom, flekkmure, gjeldkarve, flekkgrisøre og gulmaure finnes i Telemark, på Marker-gårdene i Skien. Viktige dunhavreenglokaliteter finnes også i sentrale fjellstrøk. Slåttemarkene i Vågå i Oppland var eksempel på det med karakteristiske arter som bitterblåfjær, blåmjelt, fjellnøkleblom, marinøkkel, bakkesøte og brudespore (Norderhaug 1988). Restenger av denne typen er viktige å ivareta. På kambrosiluren i dalførene fantes det tidligere knoppurteng, men de fleste av disse kalktørrengene har forsvunnet. En av de viktigste gjenværende kalktørrengene på Østlandet finnes på Gile, Østre Toten. Den er artsrik med arter som markmalurt, dragehode, bakkestarr, smånøkkel og mange rødlistete arter av beitemarkssopp. Generelle råd ved skjøtsel og restaurering av verdifulle slåttemarker Skjøtsel Beste måten å skjøtte ei gammel artsrik eng på, er å følge opp den tradisjonelle driftsforma, uten gjødsel og med sein slått. Det tradisjonelle slåttetidspunktet har variert noe fra sted til sted avhengig av klima og høyde over havet. Derfor er det viktig å finne ut hva som har vært vanlig på den aktuelle lokaliteten eller i nærområdet fra gammelt av. Slått før 10. juli var imidlertid meget sjeldent! En bør benytte lett redskap (ljå, tohjuls slåmaskin eller lettere traktor der det er mulig). Graset 4

5 må bakketørkes/ev.hesjes før det fjernes. Bakketørkinga viktig for at frøa til engartene både skal få modne ferdig og bli liggende igjen på enga når høyet samles sammen og kjøres vekk. Enkelte steder har engene i tillegg vært beitet, enten vår eller høst eller begge deler. Bare beiting kan imidlertid ikke erstatte slått, men er det eneste mulighet for skjøtsel i en periode, er storfebeiting det mest skånsomme. De velger ikke ut godbitene slik sauen gjør. Beitepresset må i tilfelle ikke være for stort, og en må vente seg noe manuell etterrydding. Der en har tidligblomstrende arter som til eksempel søstermarihånd er det særlig viktig at en unngår vårbeite. Restaurering Når det gjelder restaurering av enger som er i gjengroing og utvidelse av eksisterende slåtteareal er det viktig å ikke sette i gang med mer omfattende restaurering enn det en greier å følge opp med skjøtsel i ettertid. Dersom det er mange delfelt som skal restaureres, kan det være lurt å ta det trinnvis over flere sesonger. Slik blir det mer overkommelig, og en får en følelse med hvor omfattende de ulike tiltaka er, og hva en kan forvente å få gjennomført per sesong. Hogst/grovrydding bør helst gjennomføres på frossen og gjerne bar mark, dette for å unngå skader på undervegetasjonen og er samtidig lettvint for å få så lav stubbe som mulig. Rydding i snø kan være noe mer tungvint, mindre busker og oppslag kan også ryddes på sommeren når det er tørt og mye av biomassen er samlet i bladene. I slåtteenger som ikke har vært tresatt er det ikke noe poeng å sette igjen noe særlig med trær. Gamle styvingstre må imidlertid spares. Et og annet lauvtre med fin og vid krone kan og få stå. All gran/furu og fremmede treslag (eksempelvis platanlønn) bør fjernes. Etter hogst er det spesielt viktig at alt ryddeavfall, kvist, stubber og lignende blir samla sammen og brent på egna steder, og aller helst frakta ut av området. Dette for å unngå unødig oppgjødsling. Ryddeavfall som ligger spredd utover vil elles fort føre til ny dominans av uønska rask- og storvoksen konkurransesterk vegetasjon. Oppflising og spredning av flis i området er av samme grunn ikke å anbefale. Gjenstående biomasse vil ta opp noe av næringen som frigjøres fra de døde røttene til trær og busker som har blitt ryddet vekk. Dette gir en gjødselseffekt som lett forårsaker oppvekst av uønska nitrogenkrevende arter (som for eksempel bringebær, brennesle). Gradvis gjenåpning er derfor viktig. Gjødslingseffekten sammen med økt lysinnstråling fører gjerne også til en del etterrenning. Det er mest effektivt å slå lauvrenningene i juli, når det er minst energi samla i rotsystemet. Dette faller normalt sammen med slåttetidspunktet. Det kan likevel være nødvendig å rydde lauvrenninger flere ganger utover i første sesongen, og i tillegg året etter. Osp og or sprer seg ved rotskot, og rydding kan i mange tilfelle føre til utstrakt renning. Disse kan det derfor lønne seg å ringbarke (sokke). Det bør da skjæres et fem cm bredt band rundt treet nedenfor nederste greina. Det er viktig at snittet er så dypt at all barken forsvinner, slik at transporten av næringsstoff helt sikkert er brutt. Det er lettest å ringbarke om våren. Etter tre somre må de døde trea fjernes. Stubber må kappes helt ned til bakken, enten i forbindelse med hogsten eller ved etterrydding på barmark. Større stubber vil gå raskere i forråtning om en skiller barken fra veden med et spett eller lignende, og så stapper jord i mellom. Med unntak av osp og or kan en også unngå renninger på denne måten. Dette kan til eksempel være aktuelt i kanter som hindrer lysinnstråling til slåttemarka. Problemarter som bringebær- og rosekratt, brennesle, mjødurt eller liknende går normalt ut ved slått, men kan være avhengig av slått flere ganger per sesong i begynnelsen med ljå eller krattrydder. ev. felt med einstape (bregne) bør slås ned med kjepp (ikke skjæres ned). På denne måten fortsetter bregna med å transportere næring fra røttene, og utarmer så rotsystemet sitt. Den bør så fjernes på høsten. For mer utfyllende om skjøtsel, restaurering og hevd, se: Skjøtselsboka for kulturlandskap og gamle norske kulturmarker som finnes på DNs hjemmesider: 5

6 B Spesiell del SØKBARE EGENSKAPER (for naturbase) *Navn på lokaliteten: Egner, nordre Kommune: Sørum Områdenr: ID i Naturbase: BN Registrert i felt av: Katharina Sparstad *Dato: Skjøtselsavtale: Registrert i felt av: Bratli, H & Blindheim, H Revidert av BHL den Inngått år: Utløper år: Hovednaturtype: Naturbeitemark Utforminger: Naturbeitemark D frisk, næringsrik natureng Tilleggsnaturtyper: Verdi (A, B, C): A Annen dokumentasjon (bilder, belagte arter m.m.) Påvirkningsfaktorer (kodeliste i håndbok 13, vedlegg 11) Stedkvalitet Tilstand/Hevd Bruk (nå): Vegetasjonstyper: < 20 m x God x Slått Torvtekt D0413-Frisk næringsrik "natureng" m Svak Beite x Brenning m Ingen x Pløying Park/hagestell > 100 m Gjengrodd x Gjødsling Dårlig x Lauving OMRÅDEBESKRIVELSE (For Naturbase og som grunnlag for skjøtselsplanen) Innledning Lokaliteten Egner, Nordre har i alle år vært brukt som storfebeite på garden Egner. Teigen ligger noen hundre meter fra tunet, og dyra gikk til beitet på ei gutu som i dag fungerer som traktorveg. Beitinga opphørte helt på 1970-tallet, og siden den gang har teigen ikke hatt annen påvirkning enn noe hogst og elgbeiting. I lokaliteten ble det i 2002 registrert flere rødlistede, kulturlandskapsrelaterte innsekter. Det er ikke foretatt noen gjenregistrering av disse, men lokaliteten blir ut i fra funnene fremdeles behandlet som en viktig habitat for sårbare, kulturlandskapsrelaterte innsekter. Lokaliteten er tidligere registrert som slåtteeng. Siden den aldri har vært benytte til slått, blir status nå endret til naturbeitemark. Beliggenhet og naturgrunnlag Lokaliteten er sørvendt på en forhøyning i et kornområde. Området ligger litt hevet som en liten banke av marine finsedimenter litt forhøyet i et hav av leirholdige kornåkrer. Området er næringsrikt og varmekjært, med god fukttilgang. Lokaliteten utgjør også en slag odde i kornlandskapet av skogsområdene i vest. På sørsiden, eller, ved foten av lokaliteten går en bekk. Naturtyper, utforminger og vegetasjonstyper Vegetasjonstypen har vært benyttet til storfebeite og er derfor naturbeitemark, i kategorien frisk, næringsrik natureng, D Figur 1. Hundekjeks dominerte det visuelle bildet i de åpne arealene i

7 Artsmangfold Artsmangfoldet i enga er dag sterkt preget av gjengroing. De lysåpne områdene r dominert av et høyt busksjikt med hundekjeks som den mest visuelle arten. I det østligste området er det imidlertid fremdeles en kulturlandskapsarter som tepperot, flekkmure, rødknapp og engknoppurt. I 2002 ble det også registrert flere kulturlandskapsarter som nattfiol, men disse ble ikke observert. Det er tidligere også registrert rødlistede innsekter, blant annet heroringvingesommerfugl. Det ble også observert uspesifiserte sommerfuglarter under befaringen i Tidligere og nåværende bruk HISTORIKK Lokaliteten har aldri vært brukt til slått. Det har derimot fungert som beiter for mjølkekyr så lenge det var kyr på gården fram til 1950-tallet. Etter det vært beitet av ungstuter fram til begynnelsen av 1970-tallet. Teigen ligger ca 500 m fra tunet, og fra gården og ned til beitet går en traktorveg/gutu mellom kornåkrene. Figur 2. Lokaliteten har vært brukt til storfebeite til et stykke inn i 1970-årene. NÅVÆRENDE BRUK Lokaliteten blir ikke brukt til noen menneskelige aktiviteter i dag. Det har vært noe hogst i de vestligste områder som er synlig på flyfoto fra De øvrige arealene på Egner blir i dag nytta til korn. Figur 3. Lokaliteten sett fra øst 7

8 TILSTAND OG PÅVIRKNING Lokaliteten bærer i tydelig preg av at den ikke er hevdet på mange år, og lokaliteten er sterkt gjengrodd. Skogholtene, som alltid har vært der så lenge det var beite fram til 1970-tallet, har både blitt større i omfang utviklet seg til tett, uframkommelig kratt/skog. Det som en gang var et artsrikt feltsjikt er stort sett skygget ut av nitrifisert busksjikt. Samtidig er artsmangfoldet sterkt redusert siden den ble befart av Sørlibråten i Da ble det blant annet registrert nattfiol, tjæreblom og rødknapp. I 2012 ble det kun observert få eksemplarer av rødknapp.. Ut over det har lokaliteten har spor etter elgbeiting hvileplasser for elg. I tillegg til elg er det mange spor etter vånd, eller jordrotte, i lokaliteten. Dette er også observert av eier. Figur 4. Utgangshull til jordrotte (bilde : Wikipedia) I de lysåpne områdene har skogen fremdeles ikke klart å etablere seg, men gras og urter danner mange steder et busksjikt på opptil 1,5 m. FREMMEDE ARTER Ingen spesielle KULTURMINNER Det er ingen kjente kulturminner i lokaliteten. SKJØTSEL OG HENSYN For å ta vare på det som er igjen av eventuelle rødlistede innsekter (blant annet herorivingesommerfugl), er det viktigste for lokaliteten Nordre Egner at hele området blir tatt i bruk snarest. Alt gammelt gras må fjernes for å hindre ytterligere nedskygging og nitrifisering. Tresjiktet tynnes (hogst) ut og kratt fjernes slik at busk og tresjikt kommer på nivå med 1980-tallet da det var beitemark. Det mest hensiktsmessige som første trinn er krattrydding og bråtebrenning. Bråtebrenning anbefales ikke som årlig skjøtselsmetode, kun 1. år for å fjerne gammelt gras, fordi flere av de sårbare, kulturlandskapsrelaterte innsektene overvintrer i feltssjiktet. Det mest optimale er fortsatt beiting, men dersom dette ikke lar seg realisere er årlig slått etter 1.augsust et alternativ. VERDIBEGRUNNELSE Det er tidligere registrert flere utrydningstruede innsetarter i lokaliteten. Dette er eneste grunn til å opprettholde kategorien Svært viktig, A. Dette bør imidlertid følges opp med skjøtsel og nye innsektsregistreringer. 8

9 SKJØTESELSPLAN DATO skjøtselsplan: UTFORMET AV: KATHARINA SPARSTAD FIRMA: SPARSTAD NATURKARTLEGGING UTM N: , Ø: Gnr/bnr. Gnr/bnr. 2/2 AREAL (nåværende): 4,1 daa MÅL Ivareta en viktig habitat for rødlistede, kulturlandskapsrelaterte innsekter. AREAL etter evt. restaurering: 11,4 daa Del av verneområde? Nei Tilstandsmål arter: Det primære er at bestanden av herorivingesommerfuglen skal opprettholdes. Arten flyr i juni og begynnelsen av juli på beitemark og andre kulturenger, men har gått sterkt tilbake i Norge og resten av Europa, trolig som følge av opphør av husdyrbeiting. Mens den på 1800-tallet var vanlig i hele Sørøst- Norge er den i dag vanlig kun i Akershus' grensetrakter mot Sverige og mer spredt i sørlige Hedmark. I 2001 ble arten fredet i Norge som følge av at den kom på Bern-konvensjonens liste over truete europeiske arter. Larvene lever på ulike gressarter.ut over det skal artssammensetningen samsvare med beiterelaterte arter. Det skal også være registrert andre, rødlistede innsekter i lokaliteten, uten at disse er å finne i Artsdatabasen på Egner, Nordre. Påvirkning/bruk/trusler: Den største trusselen får lokaliteten er nitrifisering og gjengroing. På grunn av tiår med opphopning av organisk materiale er feltsjiktet er i dag mange steder erstattet med et massivt og uframkommelig busksjikt. Den største trusselen er derfor nedskygging av beitemarksartene av trær og høgtvoksende, mer næringskrevende vekster. Figur 5. Vegetasjonen i lokaliteten bærer preg av nitrifisering Hovedmål for lokaliteten: Å ta vare på utrydningstruede, beiterelaterte innsekter. Konkrete delmål: Stoppe gjødslingseffekten ved årlig opphopning av organisk materiale. Redusere tresjiktet i lokaliteten til nivået på rundt Mål for bekjempelse av problemarter/gjengroing: Nitrifiseringen stoppes, og antall trær i lokaliteten reduseres med ca 70%. 9

10 AKTUELLE TILTAK Generelle tiltak Lokaliteten er i dag delt opp i skjøtselssone 1 og 2. Begge bør på hver sin måte defineres som restaureringssoner. Prioritering 1 Ant daa/ kost /daa Kontroll Generelt for skjøtselsone 1: Årlig fjerning av gress i form av slått eller beiting. Dersom lokaliteten beites bør det ikke beites helt ned om høsten. Dersom lokaliteten skal slås kan det med fordel vente ca 1. august, men ikke etter 1 september sli at det blir en viss ettervekst før vinteren. Alt organisk materiale må fjernes etter slått. Generelt for skjøtselssone 2: Busker og trær tilbakeføres til nivå på midten av tallet. Dette gjøres med hogst og rydningssag. Uttakene/hogsten kan godt skje trinnvist over 3 år der man starter med skogholtene lengst øst og arbeider seg vestover. En del trær skal stå igjen slik at det dannes beitelund på nivå med 1970-tallet (se bilde s. 7). Aktuelle skjøtselstiltak, utover de generelle Skjøtselssone 1- åpent område I dette området er det et poeng at gjødslingseffekten fra gammelt, opphopet gras opphører snarest. Sjiktet av gammelt gras er svært tett, og innimellom vokser også en del ungtrær. Derfor kan det være vanskelig å komme gjennom med slåtteredskap. Det første året kan det derfor være aktuelt å brenne ned feltssjiktet om våren. Dette bør imidlertid ikke brukes som en årlig skjøteselmetode fordi flere innsektarter overvintrer i feltssjiktet. Skjøtselssone 2 - Skogdekt område Ungtrær i kantsonen mot kornåkeren i sør fjernes. Ungtrær kan også med fordel ringbarkes etter lauvsprett for å hogges påfølgende sommer. Dette er for å tappe rota mest mulig før hogst slik at det ikke danner seg så mange, nye krattoppslag fra rota. Alt organisk materiale fjernes fra lokaliteten etter rydding. Det skal ikke brytes opp eller dras opp røtter slik at det oppstår hull i vegetasjonsdekket. Det skal heller ikke kjøres med tungt redskap eller traktor i lokaliteten slik at felt/bunnsjiktet ødelegges eller får hull/sår. Aktuelle, årlige skjøtselstiltak, utover de generelle Skjøtselssone 1 - åpent område Dersom området blir beitet må det gjerdes inn. Gjerdet må da sjekkes årlig. Det må også være en sikker vannkilde i lokaliteten dersom det brukes til beitedyr. Skjøtselssone 2 - Skogdekt område Dette området bør gås over årlig med rydningssag for å holde nede nye oppslag. Graset i dette området skal slås årlig sammen med resten av lokaliteten ettervert som det danner seg feltsjikt. UTSTYRSBEHOV: Motorsag, rydningssag, toller- eller skavekniv, tohjulstraktor, traktor med høysvans eller høyvogn river og høygafler OPPFØLGING Skjøtselsplanen skal evalueres innen 5 år: Behov for registrering av spesifikke arter: Herorivingesommerfugl Tilskudd søkt år: Søkt til: Tilskudd tildelt år: Tildelt fra: Skjøtselsavtale parter: ANSVAR: Person(-er) som har ansvar for iverksettelse av skjøtselsplanen. 10

11 Kilder Larsen, Bjørn Harald, 2003 og Sørlibråten, Ove Statens kartverk, Norge i bilder, 2003, 2007, 2008 og 2011 Morten Erik Egner, eier og informant 11

12 Ortofoto og kart Figur 6. Flyfoto fra 2003og 2007 Figur 7. Flyfoto 2008 og 2011 Figur 8. Lokaliteten med avgrensing og høydekoter og administrative grenser (lysegrønne linjer) 12

13 Avgrensninger Figur 9. Avgrensing vist på flyfoto (11,4 daa) Figur 10. Inndeling i skjøtselssoner. 13

14 Figur 11. Skjøtselsområde 1, åpent område (4,1 daa) Figur 12. Skjøtselsområde 2, restaureringssone (7,3 daa) 14

15 Bilder Figur 13. Flyfoto av tunet på Egner Figur 14. Eier Morten Erik Egner foran lokaliteten. Eieren er lokalisert på koordinatene N Ø Denne delen lengst vest i lokaliteten har flest naturengplanter 15

16 Figur 15. Noe av feltsjiktet i vestlig del Figur 16. Busksjikt i vestlig del har innslag av både rose og bringebær Figur 17. I de lysåpne områdene lenger øst dominerer busksjiktet 16

17 Artslister Art Familie Vit. navn 2012 Beitemarikåpe Rosefamilien Alchemilla monticola X Bringebær Rosefamilien Rubus idaeus X Engknoppurt Kurvplantefamilien Centaurea jacea X Engreverumpe Grasfamilien Alopecurus pratensis X Firkantperikum Perikumfamilien Hypericum maculatum X Flekkmure Rosefamilien Potentilla crantzii X Fulgevikke Erteblomstfamilien Vicia sepium X Grasstjerneblom Nellikfamilien Stellaria graminea X Gråor Bjørkefamilien Alnus incana X Gulflatbelg Erteblomstfamilien Lathyrus pratensis X Hestehov Kurvplantefamilien Tussilago farfara X Hundegras Grasfamilien Dactylis glomerata Hundekjeks Skjermplantefamilien Anthriscus sylvestris X Hvitkløver Erteblomstfamilien Trifolium repens X Hvitmaure Maurefamilien Galium boreale X Høymol Slireknefamilien Rumex Longifolius X Kratthumleblom Rosefamilien Geum urbanum X Kvassdå Leppeblomstfamilien Galeopsis tetrahit X Kveke Grasfamilien Elymus repens X Mjødurt Rosefamilien Filipendula ulmaria X Ryllik Kurvplantefamilien Achillea millefolium X Rødhyll Kaprifolfamilien Sambucus racemosa x Rødknapp Kardeborrefamilien Knautia arvensis X Skogkløver Erteblomstfamilien Trifolium medium X Skogstorkenebb Storkenebbfamilien Geranium sylvaticum X Skogrørkvein Grasfamilien Calamagrostis phragmitoides X Sløke Skjermplantefamilien Angelica sylvestris X Stornesle Neslefamilien Urtica dioica X Storsyre Slireknefamilien Rumex thyrsiflorus X Teiebær Rosefamilien Rubus saxatilis X Tepperot Rosefamilien Potentilla erecta X Tveskjeggveronika Maskeblomstfamilien Veronica chamaedrys X Ugrasløvetann Kurvplantefamilien Taraxacum officinale X 17