STYGGDALEN **** Referansedata. Sammendrag. Feltarbeid. Utvelgelse og undersøkelsesområde

Transkript

1 STYGGDALEN **** Referanse 1 : Midteng, R Naturverdier for lokalitet Styggdalen, prosjekt Frivillig vern s. Referansedata Fylke: Oppland/Akershus Vegetasjonssone: Mellomboreal Kommune: Lunner/Nannestad Vegetasjonsseksjon: Svakt oseanisk seksjon Areal 148 dekar Prosjekttilhørighet: Frivillig vern 2016 UTM (sentralt): 33 V / Inventør/Firma: Rein Midteng /Asplan Viak H.o.h Dato feltregistrering: Basert på tidligere registreringer 1 Beskrivelsen er nesten i sin helhet hentet fra Holtan, D. (red.) Unike skoger Forslag til vern. Rapport, Norges Naturvernforbund, Skogutvalget. 154 s. Men teksten er oppdatert mht. bl.a. arter, avgrensning og oppdatering av rødlistestatus. Sammendrag Styggdalen ligger i de lange nordvendte liene sør for Leirsjøvassdraget, i åstraktene mellom Gardermoen og Hadeland. Lokaliteten består av et noe småkupert restbestand av gammelskog som strekker seg meter på langs av lia. Gran dominerer, mest som blåbærskog, men det er også en del innslag av litt rikere typer (småbregneskog, høgstaudeskog, litt lågurtskog). Kjerneområdet har urskogsnær, fuktig og storvokst granskog, med et i hovedsak heterogent og sterkt sjiktet skogbilde. Skogen er grov og høyvokst, og med et velutviklet glennepreg med store mengder kraftige granlæger i de fleste nedbrytningsstadier (selv om gamle læger er noe underrepresentert). Andre deler av området (som har vært mer plukkhogstpreget i tidligere tider) har et mer homogent og dødvedfattig preg. Ei buffersone med varierende bredde på mellom 5-80 m er lagt til rundt kjerneområdet, dette er for det meste tett granskog i hogstklasse 2 og 3. Det er helt avgjørende for å kunne ivareta kvalitetene på lenger sikt at man etablerer en robust buffersonen rundt kjernetområdet. Styggdalent er en liten restbiotop i et hardt hogd landskap, men har helt særegne og unike naturverdier i kraft av å være en produktiv og lite påvirket granskog, og framstår som en utpreget hotspot. Artsmangfoldet er helt spesielt, særlig bemerkelsesverdig er en rik forekomst av den internasjonalt sjeldne og kritisk truede (CR) storporet flammekjuke, som i Norge for første gang ble påvist ved Evenstad i Østerdalen i Området har også meget rike forekomster av lappkjuke (EN), samt flere andre kravfulle vedboende sopper. Huldrestry (EN) har også en tilsynelatende livskraftig forekomst i området. I alt er det funnet 13 rødlistearter (1 kritisk trua, 2 sterkt trua, 3 sårbare, 7 hensynskrevende) samt flere signalarter for verdifull skog. I forhold til mangelanalysen av skogvernet (Framstad 2002, 2003), er det særlig kriteriene om (1) viktige forekomster av rødlistearter som er meget godt oppfylt, men også (2) urskog/gammelskog under overveiende naturlig dynamikk og (3) boreal naturskog (særlig granskog) rik på dødved. I kraft av å være en urskogsnær, produktiv granskog, med rik forekomst av en internasjonalt truet art og en rik forekomst av lappkjuke (EN) samt ellers gode bestander av rødlistearter, vurderes Styggdalen som nasjonalt viktig og svært verdifull ****. Feltarbeid Lokaliteten er godt undersøkt av en rekke fagfolk siden 2001, og det ble vurdert som ikke nødvendig å utføre nytt feltarbeid i forbindelse med utarbeidelse av denne rapporten. Sist kjente besøk på lokaliteten er to besøkt av Erlend Rolstad høsten Utvelgelse og undersøkelsesområde Lokaliteten inngår i arbeidet med frivillig vern i regi av Miljødirektoratet, Fylkesmannen i Oslo og Akershus og Oppland samt Norges Skogeierforbund. Tilbudsområdet er på til sammen om lag 148 daa (digitalisert etter tilbud inntegnet på papirkart). Lokaliteten ligger om lag 200 m nord for Snellingsrøysene naturreservat atskilt av ung plantet granskog. 1

2 Tidligere undersøkelser Lokaliteten ble først oppdaget av bestyrer i Nannestad almenning i 2001, da bestandet ble planlagt hogd. Han fant da huldrestry, og påkalte derfor biolog for å sjekke området nærmere. Terje Blindheim (Siste Sjanse) befarte deretter området i august 2001, og fant da en del arter, bl.a. store mengder lappkjuke, samt ei kjuke som seinere ble bestemt til storporet flammekjuke, første funn i Norge siden den ble funnet på Evenstad i Østerdalen i Seinere samme år (2001) ble området oppsøkt på nytt av Terje Blindheim, Tom H. Hofton, Bård Bredesen og Anders Gunneng (alle Siste Sjanse), og det ble da gjort en rekke flere funn av interessante arter, foruten flere nye stokker med storporet flammekjuke. Seinere er lokaliteten oppsøkt flere ganger av ulike personer, bl.a. Kåre Homble, Ole Vollaug, Sigve Reiso og Kim Abel. Området er ytterligere besøkt i forbindelse med utarbeidelse av handlingsplan for storporet flammekjuke, som en mulig prioritert art (Hofton, T.H.2013) etter naturmangfoldloven. Den ble også besøkt av Terje S. Nilsen i 2015 og Erlend Rolstad i Området er således godt undersøkt av mange kompetente personer, og kunnskapsgrunnlaget anses som godt. Likevel kan en fortsatt vente flere funn av interessante arter, særlig av barksopper, men dels også av markboende sopp og skorpelav. Beliggenhet Lokaliteten ligger i Nannestad og Lunner kommune i nordre deler av Romerriksåsene, i de humide åstraktene omtrent midtveis mellom Gardermoen og Hadeland, på fylkesgrensa mellom Akershus og Oppland. Den består av et lite restbestand av gammelskog oppe i Granlia, de lange nordvendte liene sør for Leirsjøvassdraget, rett ovenfor riksvei 35/E16, og omgis på alle kanter av store arealer hogstflater og ungskog etter meget omfattede flatehogster på og 90-tallet. Før disse hogstene var det meste av lisidene her sammenhengende grov og lite påvirket granskog over flere km 2 (Kåre Homble pers. medd.). Naturgrunnlag Topografi, geologi Trolig er det en noe rufsete småskala-topografi som har ført til at det lille partiet i Styggdalen gikk klar av flatehogstene. Tross lite areal, er topografien ganske variert, vekslende mellom jevne lisider, noen småkløfter og en del mindre bergvegger i nedre og midtre deler. På Nannestadsiden ligger et ganske markert søkk. For det meste ligger det igjen ganske tykke løsmasser. Berggrunnen består av syenitt (Nordgulen 1999), som er middels næringsrik. Vegetasjonsgeografi Lokaliteten ligger i mellomboreal vegetasjonssone (MB). Lokaliteten ligger i svakt oseanisk seksjon. Vegetasjon og treslagslagsfordeling Det meste av området har en ganske humid utforming av middelsbonitets blåbærgranskog, men det finnes også en del andre granskogstyper. I søkket nederst finnes litt fattig sumpskog. I vestlige del kommer det også inn en del areal med ganske produktiv småbregnegranskog, samt fragmenter av lågurtvegetasjon. Storbregnegranskog (bl.a. med mye fjellburkne) og også noe høgstaudegranskog (strutseving og tyrihjelm), dels ganske steinete, inngår i det mest markerte søkket i øst samt også inn under enkelte bergrøtter. Gran er helt dominerende treslag, med sparsomt innslag av enkelte lauvtrær der det er litt ustabil og rik mark. På opplendt og litt tørrere mark står det også en og annen furu, delvis overgang mot bærlyng-barblandingsskog. 2

3 Figur 1.Urskogsnær flersjiktet naturskog med mye dødved i alle nedbrytningsstadier preger sentrale deler av området. Bildet til høyre er fra østre deler hvor eldre plukkhogster har vært noe hardere. Men ikke hardere enn at det finnes en hel del dødved og krevende arter knyttet til slikt. Foto Tom H. Hofton. 3

4 Skogstruktur og påvirkning Gammelskogen er ei ca. 600 meter lang og meter bred stripe på langs av lia, som utgjør et samlet areal på ca. 90 daa. Dette arealet er svært lite, og lokaliteten er samtidig veldig utsatt for kanteffekter. Det er derfor lagt til noe ungskog omkring, for å skape en mer robust buffersone og samtidig gi rom for framtidig restaurering og bedret langsiktig levedyktighet for artsmangfoldet. For denne lokaliteten er dette helt avgjørende for å ivareta kvalitetene på litt lenger sikt. Mye av kjerneområdet kan betraktes som urskogsnær granskog, som trolig pga. vanskelig topografi har gått klar av gamle plukkhogster som ellers trolig har preget mye av liene ned mot Leirsjøvassdraget. Her er skogbildet i hovedsak heterogent og sterkt flersjiktet, med trær i alle aldre og dimensjoner. Stedvis kan skogen være noe oppbrutt pga. bergvegger og glenner etter sammenbrudd. Skogen er jevnt over grov og høyvokst, med vanlig diameter i brysthøyde på rundt cm, men også med et og annet enda kraftigere tre innimellom. En god del areal har velutviklet bledningsfase med ganske åpent preg og mye glenner. Rikelig med kraftige granlæger i alle nedbrytningsstadier preger mye av skogen, men ferske og middels nedbrutte er overrepresentert i forhold til de eldste stokkene. En god del av den døde grana har trolig sitt opphav i kanteffekter fra hogstflatene omkring. Det er ganske klare kvalitetsforskjeller innen området, med de største kvalitetene konsentrert til sentrale og særlig østre deler. Andre partier har et mer ensartet preg, med jevnere og dårligere sjiktet skogbilde, færre gamle trær og mindre død ved, men her er det også gjort funn av krevende arter som huldrestry og storporet flammekjuke. Det har der vært større grad av plukkhogst i tidligere tider. Buffer- og restaureringsarealene rundt kjerneområdet har i stor grad tett granskog i hogstklasse 2 eller 3. Figur 2.Lappkjuke (EN) er en granskogstilknytta art som er avhengig av virkelig gammel naturskog med kontinuitet i dødved slik man finner i Styggdalen. Foto Erlend Rolstad. Kjerneområder Det er avgrenset ett kjerneområde, som utgjør all gammelskog i området. Beskrivelsen av denne skal erstatte eksisterende beskrivelse på naturbase. Beskrivelsen er i sin helhet hentet direkte fra Hofton

5 Styggdalen i Granlia Naturtype: Gammel granskog - Gammel høyereliggende granskog BMVERDI: A- viktig Innledning: Undersøkt av Tom H. Hofton (BioFokus) ifbm. oppfølging av foreslått handlingsplan for storporeflammekjuke. Lokaliteten ble først oppdaget av bestyrer i Nannestad almenning i 2001, da bestandet ble planlagt hogd. Han fant da huldrestry, og påkalte derfor biolog for å sjekke området nærmere. Terje Blindheim (Siste Sjanse) befarte deretter området , og fant da en del arter, bl.a. store mengder lappkjuke, samt ei kjuke som seinere ble bestemt til storporet flammekjuke, første funn i Norge siden den ble funnet på Evenstad i Østerdalen i Funnet og lokaliteten er omtalt av Homble & Blindheim (2001). Seinere samme år (2001) ble området oppsøkt på nytt av Terje Blindheim, Tom H. Hofton, Bård Bredesen og Anders Gunneng (alle Siste Sjanse), og det ble da gjort en rekke flere funn av interessante arter, foruten flere nye stokker med storporet flammekjuke. Seinere er lokaliteten oppsøkt flere ganger av ulike personer, bl.a. Kåre Homble, Ole Vollaug, Sigve Reiso og Kim Abel. I nyere tid har både Tom H. Hofton og Erlend Rolstad vært flere ganger i området for å følge med på forekomsten av storporet flammekjuke. En omfattende beskrivelse av området utarbeidet av Tom H. Hofton inngår i Unike Skoger-rapporten til Naturvernforbundet fra Lokaliteten er også beskrevet i faggrunnlaget for handlingsplan for storporeflammekjuke (Hofton 2010). De to eksisterende, overlappende Naturbase (2013)-lokalitetene BN Granlia og BN Styggdalen skal erstattes av ny beskrivelse og avgrensning. Beliggenhet og naturgrunnlaget: Lokaliteten består av et lite restbestand gammelskog oppe i Granlia ovenfor riksvei 35, omgitt av store ungskogsarealer etter flatehogster på og starten av 1990-tallet. Opplysninger fra lokalkjente tyder på at det tidligere var store arealer gammel og stedvis urskogsnær granskog i disse lange liene. Partiet i og ved Styggdalen har kronglete småtopografi; selve Styggdalen er ei bratt lita kløft, mens terrenget på sidene er brattlendt liside med bergvegger og flere småkløfter. Fordi gammelskogsarealet er svært lite (ca 62 daa) er en del bufferareal med yngre skog og dels ungskog inkludert i lokaliteten (ca 20 daa), for å beskytte kjerneområdet mot uheldige kanteffekter og legge til rette for langsiktig økt areal gammelskog (selvrestaurering ved fri utvikling, evt. med skjøtsel). Berggrunn: biotittsyenitt (NGU 2013). Bioklima-region: mellomboreal-svakt oseanisk (MB-O1). Naturtyper, utforminger og vegetasjonstyper: Fuktig granskog dekker området, med sparsomt innslag av lauvtrær på litt opprevet terreng, og noen få furu på litt opplendt mark. En humid utforming av blåbærgranskog dominerer (bl.a. stedvis mye kystjamnemose og torvmoser), men det er også en del innslag av rikere typer. I vest inngår en del småbregneskog. Selve Styggdalen har fuktig storbregneskog (med bl.a. fjellburkne) og litt høgstaudeskog (strutseving, tyrihjelm, etc.), slik skog står også fragmentarisk innunder enkelte bergrøtter i lisidene. Artsmangfold: Artsmangfoldet av kravfulle gran-naturskogsarter av vedlevende sopp er usedvanlig tett, særlig det begrensete arealet tatt i betraktning. Kanskje er området overmettet på slike arter, og tettheten av arter gjenspeiler kanskje tidligere store sammenhengende arealer gammel naturskog i liene der artene kunne opprettholde gode populasjoner. Området har omtrent hele elementet av vedsopp for mellomboreal, fuktig gran-naturskog (lappkjuke-elementet). Påvist er lappkjuke (Amylocystis lapponica) (tallrik, flere titalls læger), gul snyltekjuke (Antrodiella citrinella), piggbroddsopp (Asterodon ferruginosus), vasskjuke (Climacocystis borealis), duftskinn (Cystostereum murrayii), rosenkjuke (Fomitopsis rosea), beversagsopp (Lentinellus ursinus), kjøttkjuke (Leptoporus mollis), granrustkjuke (Phellinus ferrugineofuscus), svartsonekjuke (P. nigrolimitatus), rynkeskinn (Phlebia centrifuga), tømmernettsopp (Serpula himantioides), klengekjuke (Skeletocutis brevispora), bølgekjuke (Spongiporus undosus), praktbarksopp (Veluticeps abietina). Klart mest interessant er den internasjonalt truete urskogsarten storporet flammekjuke (Pycnoporellus alboluteus), påvist på minst 7 ulike læger i området i perioden Arten er pr kjent fra 4 aktuelle lokaliteter i Norge. Av andre litt interessante sopper som er funnet her, kan nevnes den lille irishette (Mycena amicta) (på rester av fjellburkne), og dvergmuslingsopp (Resupinatus applicatus) (på grov høgstubbe). Lavfloraen er ikke like spesiell, men flere naturskogsarter knyttet til fuktig granskog finnes på trær og berg: gubbeskjegg (Alectoria sarmentosa), kort trollskjegg (Bryoria bicolor) (på berg), randkvistlav (Hypogymnia vittata), 5

6 samt sparsomt også huldrestry (Usnea longissima). På rogn finnes lungenever (Lobaria pulmonaria), skrubbenever (L. scrobiculata) og stiftfiltlav (Parmeliella triptophylla). Humid lokalklima indikeres også av suboseaniske moser som småstylte (Bazzania tricrenata) og rødmuslingmose (Mylia taylorii). Av råtevedmoser er påvist pusledraugmose (Anastrophyllum hellerianum) og grønnsko (Buxbaumia viridis). Bruk, tilstand og påvirkning: Skogen i og ved selve Styggdalen (sentralpartiet, ca daa) er urskogsnær, med et heterogent og sterkt flersjiktet skogbilde (dels velutviklet bledningsfase med glennedynamikk), med stor spredning på trealder og dimensjoner, mange gamle og kraftige trær, og svært mye grove granlæger i alle nedbrytningsstadier. Kontinuiteten i død ved er høy, selv om ferske og middels nedbrutte læger er overrepresentert ifht. de eldste lægrene (antakelig som følge av en enkelthendelse med kanteffekt/vindfelling, kanskje indusert av kraftig vind fra nord når skogen inntil området ble flatehogd). Utenfor sentralpartiet er mye av skogen mer vanlig aldersfase-naturskog som har vært plukkhogd i eldre tid, et mer homogent (men likevel sjiktet) skogbilde og bare spredte gamle trær og død ved, men også her finnes små lommer av gammel naturskog med mye dødved i de fleste stadier. Buffersoneskogen er i hovedsak tett granskog i hogstklasse 2-3. Verdivurdering: Styggdalen er en liten restbiotop i et hardt uthogd landskap, men kjerneområdet har svært store og særegne naturverdier knyttet til fuktig, urskogsnær granskog på relativt god bonitet. Artsmangfoldet er usedvanlig rikt, med minst 12 rødlistearter ihht rødlista (1 CR, 2 EN, 3 VU, 6 NT), med en relativt god forekomst av urskogsarten storporeflammekjuke og rikelig med lappkjuke som mest spesielt. Arealene utenfor sentralpartiet har lavere kvaliteter, men også her er det naturskogsverdier, og som følge av det begrensete arealet til sentralpartiet er også resten av området (samt buffersonene) svært viktige for å ivareta naturverdiene. Lokaliteten er klart svært viktig (verdi A). Skjøtsel og hensyn: Fri utvikling (ingen inngrep) er nødvendig for å bevare naturverdiene. Det er ikke behov for skjøtsel i gammelskogspartiene, men det kan være aktuelt med aktiv skjøtsel av ungskogen i buffersonene for å framskynde utvikling av denne mot naturskogsstruktur (tynning for å få fram sjiktet skog og stabile stormsterke trær). Artsmangfold Mangfoldet av kravfulle vedboende sopper i denne vesle naturskogsresten er bemerkelsesverdig rikt, og har knapt sin like noe sted i mellomboreal sone på Østlandet når det gjelder tetthet av en del arter knyttet til mellomboreal urskogsnær granskog. Mest oppsiktsvekkende er den rike forekomsten av den kritisk trua (CR) storporet flammekjuke. Arten er hittil påvist på mellom 20 og 30 ulike læger, inkl. ett funn lengst vest i området i Det er påfallende at arten her er såpass vanlig, mens den ellers kun er funnet få på sju andre lokaliteter i Norge siden 1880-tallet og da helst på kun ei låg. Dette til tross for at arten er svært iøynefallende og at poresopp er grundig undersøkt over store arealer og på et stort antall lokaliteter. Antakelig dreier det seg om en ekstremart som kun finnes på de aller beste lokalitetene, karakterisert av grov, gammel, fuktig og produktiv granskog som samtidig har bevart høy kontinuitet. Det virker sannsynlig at arten har hatt en videre utbredelse i andre lite påvirkete deler av Granlia tidligere (før de store flatehogstene på tallet), for eksempel i skogen på oversiden av Styggdalen. Området har også en meget rik lappkjukeforekomst (EN), en av de tetteste i Norge (arten er direkte vanlig på mer eller mindre alle middels nedbrutte læger i området). Andre kravfulle sopper som er påvist er bl.a. enkeltfunn av gul snyltekjuke (VU) dråpekjuke (VU) og klengekjuke (VU). Lavfloraen knyttet til gammel, fuktig granskog er også ganske interessant, først og fremst pga. en middels rik forekomst av huldrestry. På bergvegger inngår også noen fuktighetskrevende lavarter. Skogen kan antakeligvis også ha innslag av kravfulle knappenålslav/skorpelav, men dette er ikke undersøkt. 6

7 Figur 3. Storporet flammekjuke (CR) er en iøynefallende art og kan ofte dekke store partier på undersiden av lægrene den vokser på. Foto Erlend Rolstad. Figur 4.Storporet flammekjuke er svært karakteristisk med sin branngule farge etter at den er utvokst. Den kan også være hvit, helst nå den er fersk eller litt gammel. Foto Erlend Rolstad. 7

8 Tabell 1: Interessante arter funnet i Styggdalen. Artsgruppe Vitenskapelig navn Norsk navn Rødliste Totalt antall Vedb. sopp Amylocystis lapponica Lappkjuke EN Vanlig-flere titalls læger Asterodon ferruginosus Praktbarksopp Signalart Spredt Antrodiella citrinella, Gul snyltekjuke VU 1 Cystostereum murrayi Duftskinn Signalart Min 10 Climacocystis borealis Vasskjuke Signalart Enkelte Fomitopsis rosea Rosenkjuke NT Enkelte Lentinellus ursinus Beversagsopp Signalart Fåtall Leptoporus mollis Kjøttkjuke Signalart 4 Phellinus nigrolimitatus Svartsonekjuke NT spredt Phellinus viticola Hyllekjuke Signalart Spredt Phellinus Granrustkjuke Signalart spredt ferrugineofuscus Phlebia centrifuga Rynkeskinn NT Spredt Storporet CR Pycnoporellus alboluteus flammekjuke Pseudographis pinicola Gammelgranskål Signalart 1 Skeletocutis brevispora Klengekjuke VU enkelte Postia guttulata Dråpekjuke VU 1 Spongiporus undosus Bølgekjuke NT enkelte Veluticeps abietina Praktbarksopp Signalart enkelte Mose Anastrophyllum Signalart enkelte hellerianum Pusledraugmose Buxbaumia viridis Grønnsko NT enkelte Lav Alectoria sarmentosa Gubbeskjegg NT Vanlig Bryoria bicolor Kort trollskjegg NT 10 (På berg) Hypogymnia vittata Randkvistlav Signalart Fåtallig Lobaria pulmonaria Lungenever Signalart Fåtallig Lobaria scrobiculata Skrubbenever Signalart Fåtallig Platismatia norvegica Skrukkelav Signalart 2 Usnea longissima Huldrestry EN 16 Fugl Picoides tridactylus Tretåspett Signalart Påvist 8

9 Figur 5. Huldrestry forekommer svært sjelden på furu, som her på ett tre i Styggdalen. Gran er normalt treslaget arten vokser på. Arten har en tilsynelatende en livskraftig forekomst i området. Foto Erlend Rolstad. Tekniske inngrep Ingen tyngre tekniske inngrep finnes innenfor området. Avgrensning og arrondering Alt gjenværende areal med gammel skog er innenfor avgrensningen. I tillegg er det inkludert ei buffersone med yngre skog som er mellom 5-80 meter, men oftest rundt 30 m. Dette for å kunne bygge opp en beskyttelse mot stormfelling. I tillegg er for eksempel arter som huldrestry avhengig av gode buffersoner for at fuktigheten på voksestedet skal bevares. I nord er grensa lagt på oversiden av et kolleparti slik at skogen i bekkedalen er inkludert, noe som er viktig for å unngå stormfellinger i fra nord. Buffersona kunne kanskje gjerne vært stedvis noe bredere, men i hovedsak antas den som tilfredsstillende for langsiktig ivaretagelse av naturverdiene i området. Det er kanskje helst i nordvest, dvs. særlig fra det sørvestrehjørnet og øst mot fylkesdelet (delvis også langs vestavgrensningen) at buffersonearealet helst burde utvides noe. Særlig tatt når kjerneområdet her delvis strekker seg lenger sør enn det vises på naturbase. Her blir buffersona stedvis smal (20-24 m), og kanskje burde grensa flyttes noe lenger sør. 9

10 Figur 6.I nord grenser den eldre skogen mot en mindre dal og myrdrag med yngre skog. Dette er inkludert for på sikt kunne bygge opp en mer stabil vindbeskyttende skog mot kjerneområdet. Foto Tom H. Hofton. Figur 7.Fra vestre deler. Her finnes bl.a huldrestry og storporet flammekjuke. 10

11 Figur 8. Figuren viser avgrensning av lokaliteten. Figur 9. Figuren viser avgrensning av lokaliteten med blått og med avgrensning av kjerneområdet vist på naturbase som grønt. En mer eksakt avgrensning av kjerneområdet er vist med brunt (men bør ev. finjusteres mot bestandskart) hvor ferske flybilder er lagt til grunn. Avgrensningen av kjerneområdet er derfor utvidet noe mot sør og nordvest. Sirkler og firkanter viser rødlistefunn fra Artskart, men disse er mangelfulle i forhold til det reelle antall funn i fra lokaliteten. Sirkel og firkant utenfor avgrensningen av kjerneområdet er gamle gjort før GPS ble tatt i bruk og ligger i ungskog og er dermed feilaktig plassert. I sør ses Snellingsrøysene naturreservat som rødt. 11

12 Vurdering og verdisetting Lokaliteten har på tross av at det er en liten restbiotop i et hardt hogd landskap, helt særegne og unike naturverdier i kraft av å være produktiv og lite påvirket granskog, og framstår som en utpreget hotspot. Artsmangfoldet er helt spesielt, særlig bemerkelsesverdig er en rik forekomst av den internasjonalt sjeldne og kritisk truede (CR) storporet flammekjuke, som i Norge for første gang ble påvist ved Evenstad i Østerdalen i Området har også meget rike forekomster av lappkjuke (EN), samt flere andre kravfulle vedboende sopper. Huldrestry (EN) har også en tilsynelatende livskraftig forekomst i området. I alt er det funnet 13 rødlistearter (1 kritisk trua, 2 sterkt trua, 3 sårbare, 7 hensynskrevende) samt flere signalarter for verdifull skog. Området oppfyller flere mangler ved skogvernet i Norge (Framstad m. fl. 2002; Framstad m. fl. 2003, Blindheim m.fl. 2011) og har samlet sett en god mangeloppfyllelse. Av de generelle manglene, oppfyller området meget godt «viktige forekomster av rødlistearter, dvs. områder med konsentrasjon av slike arter med et omfang egnet til forvaltning ved områdevern» og ««gjenværende større forekomster av gammel skog med preg av urskog eller skog under overveiende naturlig dynamikk», på tross av lite areal. Av regionale mangler i mellomboreal sone oppfyller området godt mangelen «boreal naturskog, granskog rik på dødved». I NINA rapport 539 «Naturfaglig evaluering av norske verneområder» hvor vernedekning og udekket vernebehov diskuterer og listes (tabell 7 og i faktaarket om gammel granskog), vises det at gammel granskog har et stort-middels stort udekket vernebehov i mellomboreal sone i Oppland og Akershus. Et vern av Styggdalen vil være et lite men viktig bidrag til å rette på dette. Positiv er også forholdsvis nærhet til Snellingsrøysene NR et par hundre meter lenger sør. Mellom disse er det ungskog, men i framtiden ved riktig skjøtsel og ev. sammenbinding av reservatene, kan artsutveksling av gammelskogsarter skje mellom disse. Med bakgrunn av dette, vurderes Styggdalen som nasjonalt viktig og svært verdifull ****. Kjerneområdekvaliteter og verdier for området totalt sett. Tabell 2: Oppsummering av viktige kriterier og samlet verdi for Styggdalen. Felt som er grået ut skal ikke fylles ut for kjerneområder. Urørthet Død ved kont Gam le bartr ær Ga mle løvt rær Gam le edell øvtr ær Tresla gsford eling Topog rafisk variasj on Rikh et Arte r Størrel se Arro nder ing Samlet verdi Død ved mengde Kjerneområdet *** *** *** *** * - * ** * *** **** Totalt *** *** *** *** * - * ** * *** * ** **** Forkortelser: OMR=område, U=urørthet i forhold til tekniske inngrep, ST=størrelse, TV=Topografisk variasjon, VV=Vegetasjonsvariasjon, AR=arrondering, AM=artsmangfold, RV=Rike vegetasjonstyper, DVM=død ved mengde, DVK=død ved kontinuitet, TF=treslagsfordeling, GB=gamle bartrær, GL=gamle løvtrær. Litteratur: Artskart Artsdatabanken & GBIF Norge, internett. Holtan, D. (red.) Unike skoger Forslag til vern. Norges Naturvernforbund, skogutvalget. Rapport Hofton, T.H Faglig grunnlag for og utkast til handlingsplan for storporet flammekjuke Pycnoporellus alboluteus. BioFokus-rapport Hofton, T.H Storporet flammekjuke (Pycnoporellus alboluteus) i Norge statusoppdatering BioFokus-rapport Homble, K. & Blindheim, T Storporet flammekjuke (Pycnoporellus alboluteus) likevel ikke utgått funnet i Nannestad, Akershus. Blekksoppen 85: Naturbase Direktoratet for Naturforvaltning. NGU Berggrunnskart på nett, Norges Geologiske Undersøkelse. 12