Verdiskapingen i reindrifta

Transkript

1 Rapport 2009:6 Verdiskapingen i reindrifta Stig Karlstad (red.) Ivar Lie

2 Forsidefoto Øverst: Arbeid i reingjerde Fotograf: Bernt Nilsen Nederst: Arbeid i reingjerde Aisaroaivi i Kvalsund kommune Fotograf: Ingunn Ims Vistnes

3 Tittel : Forfatter : Verdiskapingen i reindrifta Stig Karlstad (red.) og Ivar Lie Norut Alta Áltá rapport : 2009:6 ISBN : Oppdragsgiver : Prosjektleder : Innovasjon Norge (finansiering) via Rein Data (hovedprosjekt) Stig Karlstad Oppsummering : Dette delprosjektet inngår som en underleveranse til et hovedprosjekt Rein Data har for Innovasjon Norge. Delprosjektet er avgrenset til å anskueliggjøre og dokumentere forhold vedrørende reindriftas verdiskaping og økonomiske betydning for de regioner i Finnmark reindrifta har sitt virke. Bakgrunnen for selve hovedprosjektet er at reindriftsnæringen i Finnmark er en viktig næring både for samisk samfunnsliv, som kulturbærer og som bidragsyter lokalt og regionalt. I den sammenheng ønsker en å vise hvilken verdiskaping reindriftsnæringen i Finnmark står for, og i tillegg belyse hvordan reindriftsnæringen har økonomiske ringvirkninger også utover sin egen næring i Finnmark. Emneord : Verdiskaping Reindrift Finnmark Ringvirkninger Dato : Senest revidert Antall sider : 89 Pris : kr 150,- Utgiver : Norut Alta - Áltá as Kunnskapsparken, Markedsgata ALTA Foretaksnummer: MVA Telefon: Telefaks: E-post: [email protected] Trykk : Norut Alta Àltá as Norut Alta Áltá as 2009

4

5 1 Forord Dette delprosjektet inngår som en underleveranse til et hovedprosjekt Rein Data har for Innovasjon Norge. Delprosjektet er avgrenset til å gi utvalgte bidrag som kan anskueliggjøre og dokumentere forhold vedrørende reindriftas verdiskaping og økonomiske betydning for de regioner i Finnmark reindrifta har sitt virke. Bakgrunnen for selve hovedprosjektet er at reindriftsnæringen i Finnmark er en viktig næring både for samisk samfunnsliv, som kulturbærer og som bidragsyter lokalt og regionalt. I den sammenheng ønsker en å vise hvilken verdiskaping reindriftsnæringen i Finnmark står for, og i tillegg belyse hvordan reindriftsnæringen har økonomiske ringvirkninger også utover sin egen næring i Finnmark. Andre deler av hovedprosjektet, der Rein Data er ansvarlig, skal frembringe forslag til offentlige tiltak som kan styrke næringsgrunnlaget og verdiskapingen i reindriftsnæringen. Prosjektet er finansiert av Innovasjon Norge, men via hovedprosjektet til Rein Data som har vært Norut Altas formelle oppdragsgiver. Kontaktperson hos Rein Data har vært Mariann W. Magga. Formell oppstart av delprosjektet var Delprosjektet er gjennomført av Norut Alta-Áltá. Prosjektleder og hovedforfatter av rapporten har vært seniorforsker Stig Karlstad. Forsker Ivar Lie har vært medforfatter. Vi takker forskerkollega Ingunn Ims Vistnes for nyttige innspill til arbeidet. Norut Alta-Áltá takker Rein Data og Innovasjon Norge for samarbeidet. Delprosjektet ble i april 2009 rapportert i Norut Alta Arbeidsnotat 2009:1002. Arbeidsnotatet er senere oppdatert og videre bearbeidet, og utgis derfor i en utvidet versjon i instituttets rapportserie som Norut Alta-Áltá rapport 2009:6. Norut Alta-Álta, 6. juni Senest revidert 10. februar Sveinung Eikeland Adm. direktør Stig Karlstad Prosjektleder/seniorforsker

6 2

7 3 Innhold Forord...1 Tabelloversikt...5 Figuroversikt...7 Sammendrag Bakgrunn og prosjektinnhold Reindrifta verdiskaper gjennom næringsaktivitet og sysselsetting Reindrifta i Finnmark - ei næring i endring Reindrifta i Finnmark utgjør stor del av reindrifta på landsbasis Reintallet i Finnmark har variert mye de siste tiårene Organiseringa og geografisk inndeling av reindrifta i beiteområder Grunnlaget for verdiskapingen siidaandelene, reindriftsbefolkningen og reintall Verdiskaping gjennom sysselsetting i reindrifta Reindriftens plass i den samlede næringsaktiviteten i Finnmark Siidaandeler og årsverk i reindrifta fordelt på kommuner Årsverksproduksjon i reindriftsnæringen i Finnmark fordelt på reinsogn Verdiskaping gjennom produksjon og økonomisk utbytte Produksjon og salg av egne produserte produkter - kjøtt/biprodukter, binæringsinntekter og andre produksjonsbaserte inntekter? Verdi av kjøttproduksjon Binæringsinntekter Andre produksjonsbaserte inntekter Inntektsoverføringer tilskudd med inntektsvirkning Resultatmål og sammendrag av totalregnskapet Forutsetninger og definisjoner (verdiskaping mv.) Vederlag for arbeid og egenkapital (verdiskaping) Hva lever reindriftshusholdene av, og sammenligning med andre inntektsgrupper enn reineiere Inntekter utenfor reindriften Sammenligning med andre inntektsgrupper og landbruket, reindriftskommuner Finnmark, fylket og landet Samlede inntekter - fra hvilke inntektskilder? Noen resultater fra prosjektet Kvinner i reindrifta Skatteinnbetalinger fra reindrifta Avgifter i samisk reindrift engangsavgift, merverdiavgift og bensinavgift65 4 Regionale virkninger gjennom næringas etterspørsel av varer og tjenester hos andre Etterspørselen av varer og tjenester fra reindrifta Hvor mye av etterspørselen fra reindrifta retter seg lokalt/regionalt eller utenfor Finnmark...72

8 4 4.3 Hva er mulig å si om sysselsettingseffekt av innkjøp fra reindrifta og konsum fra reindriftsutøvere i Finnmark Utgangspunktet for ringvirkningene er reindriftas sysselsetting, verdiskaping og etterspørsel rettet mot andre i regionen Litteratur og multiplikatorer Anslag på ringvirkninger Oppstrømsbedrifter virksomheter avledet fra reindrifta Bedriftsutvalget Slakteanlegg og slakteristruktur Basisinformasjon om utvalgte bedrifter Aage Pedersen AS MT Slakt AS Dav AS (tidligere navn Boalvvir AS) Frode Utsi AS Northcape Rein BA Boazu AS Boazo Sami Siida AS Sami Galvu AS Reintrans AS Haldi AS...88 Litteratur...89 Vedlegg 1 - Tabeller og figurer...90

9 5 Tabelloversikt Tabell Aktive siidaandeler 1 i Finnmark ved slutten av driftsåret (31. mars), fordelt på reinbeiteområder og reinsogn Tabell Antall personer i de aktive siidaandelene ved slutten av driftsåret (31. mars)fordelt på reinbeiteområder og reinsogn Tabell Reintall ved slutten av driftsåret (pr. 31. mars) Tabell Sysselsattes fordelt etter sin hovednæring, Finnmark og landet, 2007 (4. kv.).27 Tabell Sysselsatte med reindrift som hovednæring, og i prosent av totalsysselsetting, fordelt på bostedskommune (4. kvartal)...32 Tabell Sysselsatte i hovednæringer fordelt på bokommune, Reindrift og total.34 Tabell Beregnet antall årsverk totalt i landbruket (jord- og skogbruk) og pr. driftsenhet. Kommuner, regioner, fylket og hele landet Tabell Beregnet antall årsverk i reindrifta fordelt på reinbeiteområder og reinsogn i Finnmark Et årsverk er 1800 timer Tabell Utvikling i verdien av den totale kjøttproduksjonen i perioden (1.000 kr)...40 Tabell Binæringsinntekter i perioden (1.000 kr)...44 Tabell Andre produksjonsbaserte inntekter i 2007 (1.000 kr)...44 Tabell Inntektsoverføringer i 2007 etter inntektspost (1.000 kr) fordelt på soner. Finnmark...45 Tabell Vederlag for arbeid og egenkapital per årsverk i perioden (kr)...49 Tabell Totalregnskap for 2007 fordelt på soner i Finnmark (1.000 kr)...50 Tabell Vederlag for arbeid og egenkapital per siidaandel i perioden (kr).51 Tabell Sum lønn m.v. utenfor reindriften i 2007, 2006 og 2005 (1.000 kr)...54 Tabell Sum lønn m.v. utenfor reindriften i 2007 for siidaandelsinnehavere med ektefeller og siidaandelsinnehavere uten ektefeller (1.000 kr)...55 Tabell 3.10.Gj.sn. sum inntekter utenfor reindriften fordelt på sum lønn utenfor reindriften, pensjoner, andre næringsinntekter og renter i 2007 (1.000 kr per siidaandel)...55 Tabell 3.11.Inntekt/formue 1987, gjennomsnittstall kr. Område: Reineierkommuner (utvalgte) i Finnmark Tabell 3.12.Inntekt/formue Gjennomsnittstall, 1000 kr. Finnmark/Norge...57 Tabell 3.13.Nettoinntekt stat, gjennomsnitt for skattytere over 17 år i Norge Beløp i kroner Tabell 3.14.Bøndenes nettoinntekt stat i Beløp i kroner...58 Tabell 3.15.Lønnsinntekters, næringsinntekters, kapitalinntekters og overføringers andel av samlede inntekter for hovedpersoner i reindriftsfamilier i Tabell 3.16.Gjennomsnittlig samlet inntekt fordelt på reinbeiteområde, kjønn, sivil status og driftsenhetsleder/ikke leder Tabell 3.17.Skatt for inntektsåret 1987 i Finnmark, reineierfamilier og øvrige befolkning...63 Tabell 3.18.Summarisk skatteoversikt, fire reindriftskommuner i Finnmark, kr....64

10 6 Tabell 3.19.Gjennomsnittlig Utlignet skatt og negative overføringer 1999 i reindriftsfamilier fordelt på driftsenhetsinnehaver og evt. samboer/ektefelle, og fordelt på par/enslige og kjønn Tabell 3.20.Avgifter i reindrifta (1.000 kr). Landet Tabell Siidaandelenes kostnader i 2007 etter kostnadsart (1.000 kr), fordelt på reinbeiteområdene i landet...68 Tabell Felleskostnader i 2007 etter kostnadsart (1.000 kr) Tabell Totale kostnader fordelt etter kostnadsart i landets reinbeiteområder i (1.000 kr)...70 Tabell Totale kostnader i 2007 etter kostnadsart fordelt på soner i Finnmark (1.000 kr) Tabell Kartlegging innkjøpsted for driftsmidler/investeringer (over kr 15000) og driftsutgifter/varer-/tjenester (under kr 15000) fra siidaandeler i Finnmark.73 Tabell Samisk reindrifts struktur og organisering, fordelt på reinbeiteområder, reinsogn og soner Tabell Beregnet antall årsverk i reindrifta fordelt på reinbeiteområder og reinsogn i hele landet Tabell Sysselsatte (hovednæring) med bosted Finnmark fordelt etter detaljert næringskode Tabell Sysselsetting fordelt etter hovednæring og kjønn, Indre Finnmark Innland (Karasjohka-Karasjok, Guovdageaidnu-Kautokeino)...93 Tabell Sysselsatte fordelt etter hovednæring, Finnmark, kommuner og landet. Antall...94 Tabell Sysselsettingsandel fordelt etter hovednæring, Finnmark, kommuner og landet. Næringene i prosent av total sysselsetting Tabell Antall timeverk i jordbruk og skogsbruk totalt, fordelt på kjønn,brukere og andre. Finnmark og hele landet , , , , Tabell Jordbruksareal i drift, antall driftsenheter og gjennomsnittsstørrelse driftsenhetene. Kommuner og regioner i Finnmark, fylket og landet. Juli 1999, 2001, 2003, Tabell Totalregnskap for 2007 fordelt etter reinbeiteområder (1.000 kr)....98

11 7 Figuroversikt Figur Reinbeiteområder og reinbeitesoner i Norge. Reintetthet i Figur Endring i inngrepsfritt og villmarkspreget areal = Figur Sysselsatte i matnæringene : fiskeri, oppdrett, fiskeindustri, reindrift, landbruk og landbruksindustri Finnmark Figur Sysselsettingsandel fordelt etter næring. Finnmark, regioner og landet Figur Utvikling i sysselsetting i matnæringene : fiskeri, oppdrett, fiskeindustri, reindrift, landbruk og landbruksindustri i Finnmark og Landet, Indeks 2003= Figur Årsverk i matnæringene : fiskeri, oppdrett, fiskeindustri, reindrift, landbruk og landbruksindustri i Finnmark Figur Produksjonsverdi av fisk, kjøtt og melk i mill.kr i Finnmark Figur Gjennomsnittlige kjøttinntekter pr. siidaandel (samisk reindrift) i 2007 (1.000 kr). Kurven viser gjennomsnittlig reintall pr. siidaandel. Linjen viser gjennomsnittlig kjøttinntekt for den samiske reindriften i hele landet Figur Gjennomsnittlige kjøttinntekter per rein i vårflokk i 2007 (kr per rein). Kurven viser produksjon per rein i vårflokk (kg per rein) Figur Gjennomsnittlige inntektsoverføringer per siidaandel og gjennomsnitt for alle områder i 2007 (1.000 kr) Figur Gjennomsnittlige inntektsoverføringer per kg kjøtt i Figur Fordeling av totalregnskapets hovedposter i 2007 etter reintall (kr per rein).51 Figur Kjøttinntekter per siidaandel og totale kostnader per siidaandel i 2007 (1.000 kr)...52 Figur Totale inntekter per siidaandel og totale kostnader per siidaandel i 2007 (1.000 kr)...52 Figur Gjennomsnittlige kostnader (kr per rein) i perioden , etter siidaandelenes reintall. Landet Figur Totale kostnader (eksklusive renter) per rein og per kg kjøtt i

12 8 Sammendrag Stig Karlstad (red.) og Ivar Lie Verdiskapingen i reindrifta Norut Alta-Áltá rapport 2009:6 Bakgrunn og mandat Bakgrunnen for selve hovedprosjektet er at reindriftsnæringen i Finnmark er en viktig næring både for samisk samfunnsliv, som kulturbærer og som bidragsyter lokalt og regionalt. I den sammenheng ønsker en å vise hvilken verdiskaping reindriftsnæringen i Finnmark står for, og i tillegg belyse hvordan reindriftsnæringen har økonomiske ringvirkninger også utover sin egen næring i Finnmark. I tillegg skal andre deler av hovedprosjektet frembringe forslag til offentlige tiltak som kan styrke næringsgrunnlaget og verdiskapingen i reindriftsnæringen. Hovedinntektene for reindriftsutøverne kommer fra salg av reinkjøtt. Det er både salg av levende rein til slakterier og salg av videreforedlet kjøtt og biprodukter. Hovedsakelig omsettes størstedelen av kjøttproduksjonen via en stor aktør, mens flere mindre aktører tilbyr tjenester for slakting og videreforedling. Reindriftutøverne er avhengig av driftsmidler som varebiler, snøskuter, ATV, terrenggående motorsykler og båt for å kunne drive reindrift på en hensiktsmessig måte. I tillegg er det annet materiell til gjerder, utstyrsbu/mindre buer for korte opphold, lassoer, bekledning og annet som reindriftsutøverne trenger i større grad enn andre. Dette er eksempler på vareomsetning som finner sted i forhold til reindriftsnæringen. Ytterligere en dimensjon er annen næringsvirksomhet som er reindriftsbasert ved at de er basert på innsatsfaktorer fra reindrifta eller at yrkesutøvere med bakgrunn i erfaring fra reindrifta har etablert bedrifter innen videreforedling av råstoff fra næringa, reiseliv og kulturnæringer basert samiske tradisjoner o.l. Analysetema og metode Analysene er gjennomført etter følgende tredelte tematiske inndeling: 1. Hvilken verdiskaping foregår i reindrifta med utgangspunkt i næringens egen produksjon? 2. Hvilke regionale virkninger bidrar reindrifta til overfor det øvrige næringslivet og regionen næringa utøver sin virksomhet i? Utgangspunktet er næringsaktivitet i øvrig næringsliv som skyldes leveranser til reindrifta og konsum fra sysselsetting som reindrifta genererer

13 3. Avledet næringsvirksomhet fra reindrifta: I hvilken grad er reindriftsutøvere, aktiviteten i reindrifta eller råvarer mv. fra reindrifta utgangspunkt for videreforedling eller annen næringsvirksomhet i Finnmark (f.eks. slakterivirksomhet, transport)? 9 Geografisk fokuserer analysen på reindriften og relatert næringsvirksomhet i Finnmark. Innenfor fylket er det flere inndelingsmuligheter, og vi har funnet det hensiktmessig å anvende en geografisk inndeling som samsvarer med eksisterende forvaltningsmessige inndelinger av fylket som kommuner/kommuneregioner og reinbeiteområder/-soner. Dette har vi igjen måttet tilpasse de regioninndelinger og detaljeringsnivå for analyseenhetene slik det foreligger i tilgjengelig datamateriale. Ettersom noe av dataene er basert på registreringer hos Reindriftsforvaltningen, er slike analyser utført i samsvar med inndeling i reinbeiteområder, mens data basert på registreringer hos Statistisk sentralbyrå er utført med fylke og kommune/kommuneregioner som analyseenhet. Når det gjelder verdiskaping (tema 1) er dette bl.a. belyst ved indikatorer som omsetningsverdien av produserte varer og tjenester i reindrifta, vederlag til arbeidskraft og egenkapital, sysselsetting mv. Det viktigste datagrunnlaget for reindrifta utarbeides av Reindriftsforvaltningen (RF) som innsamler og registrerer disse i elektroniske databaser for videre bearbeiding og presentasjon i de årlige publikasjonene Totalregnskapet for reindrifta 1 og Ressursregnskapet for reindrifta. Vi har også benyttet kommunefordelte sysselsettingsdata fra Statistisk sentralbyrå (SSB). Når det gjelder ringvirkninger av reindrifta (tema 2) har formålet vært å belyse omfanget av varer og tjenester som reindrifta kjøper regionalt i Finnmark, og som dermed bidrar til omsetning og arbeidsplasser lokalt og i fylket. Av ressursmessige årsaker har vi måttet anvende forenklede beregningsmetoder til dette, og ikke modellberegninger. Vi har da basert oss på data i Totalregnskapet fordi dette gir oversikt over innkjøp som reindrifta i Finnmark gjør av ulike typer varer og tjenester. Når det gjelder hvordan de ulike innkjøpene fordeler seg geografisk (dvs. om de kjøpes lokalt, annet sted i fylket eller utenfor fylket), har prosjektet innhentet opplysninger om dette fra et utvalg reindriftsutøvere. For avledet næringsvirksomhet (tema 3) er det ikke etterspørselen etter varer og tjenester fra reindrifta som er drivkraften og som gir aktivitet i andre næringer, slik som for ringvirkningsanalyser. Her er det tilbudssiden fra reindrifta, slik som biprodukter (skinn, bein mv.) og kjøttproduksjonen, som inngår som innsatsfaktorer i annen næringsvirksomhet og danner grunnlaget for sysselsetting der. Dette gjelder særlig slakteri- og kjøttforedling, men også en del andre relevante bedrifter som har tilknytning til reindrift og samisk næringsvirksomhet - for eksempel reiseliv. I rapporten har vi eksemplifisert avledet virksomhet fra reindrifta med utgangspunkt i 10 utvalgte eksempelbedrifter, og presentert disse kort med nøkkelinformasjon om omsetning, lønnsomhet, sysselsetting, bransje mv. Om reindriftas verdiskaping og direkte sysselsetting i lokalsamfunnene Reindrifta er ei samisk næring med utbredelse fra Finnmark i nord til Sør- Trøndelag/Hedmark i sør. Finnmark er det klart største reindriftsfylket med nærmere 75 % av reintallet, siidaandelene og årsverkene. Næringa utnytter beitegrunnlaget i utmarka, og i Finnmark flytter reinen mellom vinterbeiter i indre strøk til sommerbeiter på kysten. 1 Utgis av Økonomisk utvalg oppnevnt av Landbruks- og Matdepartementet.

14 10 I Finnmark utføres reindriften i 208 av 397 siidaandeler, med tilhørende 2300 reindriftsfolk, fordelt på Vest- og Øst-Finnmark reinbeiteområder. I en lengre periode over flere tiår steg reintallet i Finnmark til et toppnivå i 1990 med dyr i vårflokk (pr. 1. april). Reintallet var da mer enn fordoblet på noen få tiår og klart over bærekraftig nivå. I løpet av 1990-tallet ble reintallet nesten halvert og var i 2001 på knappe dyr i vårflokk. Etter 2001 har reintallet igjen økt kraftig og var i 2008 på over dyr i vårflokk, igjen klart over bærekraftig nivå. I dag er igjen flokkstørrelsen pr. siidaandel stor (471 dyr per siidaandel), og følgelig også potensialet for inntekter. Vi har i kapittel 2 gjennomgått regionale virkninger i form av sysselsatte med reindrift som hovednæring og beregnede årsverk i reindrifta i Finnmark. Disse utgjorde hhv. 402 sysselsatte i hovednæring og 739 årsverk i Sysselsatte utgjør 1,1 % av samlet sysselsetting i Finnmark, men i reindriftskommunene Kautokeino og Karasjok utgjør det hhv. 14 % og 7 %. Trekker vi imidlertid inn alle som i sesongarbeid og ellers har deltatt i reindriftsarbeid, er det mange flere som har vært sysselsatt i kortere eller lengre perioder. Reindriftas andel av årsverk totalt i fylket er vesentlig høyere enn andelen sysselsatte etter hovednæring. De sysselsatte i reindrifta har til sammen generert produksjonsbaserte inntekter tilsvarende 106 mill. kr i fylket - herav binæringsinntekter på 3 mill. kr og andre produksjonsbaserte inntekter på 8,7 mill. kr. Inkluderer vi statlige overføringer som erstatninger (37 mill. kr) og statstilskudd (48 mill. kr), gir det til sammen inntekter på 191 mill. kr til næringen i Når det gjelder inntekter utenfor reindrifta som reindriftshusholdningene lever av, og sammenligninger med andre inntektsgrupper, viser vi til kapittel 3.4. Der ser vi bl.a. at lønnsinntekt utenfor reindrifta, særlig fra kvinnene, er viktig for reindriftshusholdningene. Verdiskapingen i reindrifta, definert 2 som Vederlag til arbeid 3 og (egen)kapital, utgjorde i Finnmark 102 mill. kr i Det tilsvarer kr per siidaandel eller kr per årsverk. Trekker man fra posten Statstilskudd gir dette et vederlag på 54 mill. kr totalt til fylkets siidaandeler, tilsvarende kr per siidaandel eller kr per årsverk. Trekker man også ifra posten Erstatninger blir Vederlag til arbeid og egenkapital (ekskl. statstilskudd og erstatninger) på 16,9 mill. kr til Finnmarks reindrift (herav mesteparten, 12,3 mill. kr til Øst-Finnmark). Det tilsvarer kr per siidaandel eller kr per årsverk i Finnmark. Det betyr likevel at uten statstilskudd og erstatninger har reindrifta i Finnmark høyere verdiskaping per siidaandel og per årsverk enn utenfor Finnmark, men inkl. statstilskudd og erstatninger gir produksjonen fra reindrifta i Finnmark lavere vederlag til arbeid og egenkapital enn ellers i landet. Nærmere om regionaløkonomiske virkninger for samfunnet og næringslivet ellers I kapittel 4.1 viser vi at varer og tjenester som reindriftsnæringen i Finnmark har anskaffet fra andre, og kostnadsført, utgjorde ca. 82 mill. kr i Andelen av dette som er innkjøpt fra virksomheter og personer i Finnmark er meget høy, og anslått til 70 millioner kroner. Ytterligere etterspørsel kommer fra vederlaget til reineierne (inkl. innleid arbeidskraft) for arbeid og egenkapital på 102 mill. kr (jfr. ovenfor), der mesteparten medgår til vanlig forbruk rettet mot lokale og regionale bedrifter (varehandel, reparasjoner av kjøretøy mv.). Dette gir en konsumeffekt som også genererer annen sysselsetting i fylket, jfr. drøfting i neste avsnitt. 2 Jfr. nærmere definisjon og forklaring i kapittel Arbeid omfatter her både reineiernes eget arbeid og leid arbeidskraft.

15 Når det gjelder hvordan innkjøp fra reindrifta fordeler seg på ulike kostnadsposter, og dermed indikerer hvilke etterspørsel som retter seg mot bedrifter/næringsaktører ellers i Finnmark, viser kostnadspostene i Totalregnskapet at Kjøretøyer og maskiner, Avskrivninger, Varekjøp, Utstyr, Fremmedtjenester og Anlegg er de største innkjøpspostene og til sammen utgjorde % av kostnadene. Det tyder på at mye dreier seg om handel av varer og driftsmidler som er produsert utenfor fylket. Dermed vil den regionale verdiskapingsandelen av dette være begrenset. Aktivitetsomfanget vil tilsvare det som vareavansen fra varesalget gir rom for av sysselsetting, i tillegg til en del kjøp av tjenester som nok også inngår noe av i noen av postene. Ut fra inntektsnivået vil antagelig regionale effekter fra reindriftshusholdningenes private konsumetterspørsel kunne gi minst like store regionale sysselsettingseffekter som innkjøpene fra reindriften genererer. Basert på resultater fra annen litteratur, egne erfaringer fra modellberegninger av ringvirkningseffekter samt vurderinger av reindriftas leveransestruktur, har vi for regionen Finnmark grovt anslått en regional sysselsettingsmultiplikator fra reindrifta i fylket på mellom 1,4 1,8. Det er inklusive konsumeffekter som følge av inntektene reindrifta tilfører husholdningene (dvs. også inkl. statlige overføringer til reindrifta). Om vi til tross for usikre estimater forutsetter en sysselsettingsmultiplikator på 1,6 for reindrifta, dvs. at hver sysselsatt i reindrifta genererer 0,6 andre sysselsatte i fylket, så tilsier det at de 400 (direkte) sysselsatte registrert med reindrift som hovednæring i Finnmark genererer 240 (indirekte) sysselsatte utenom reindriftsnæringen dvs. til sammen 640 sysselsatte totalt. Vi anslår at ca. 1/3 av den indirekte sysselsettingseffekten kommer i finnmarkskommuner utenfor reineiers registrerte bostedskommune. Det skyldes handelslekkasjer og opphold på sommerboplass under sommerbeitet. Vi presiserer at det er behov for et mer omfattende data- og analysegrunnlag for å oppnå mer robuste estimater på ringvirkningene. I rapporten har vi drøftet at det foreligger alternative tall for sysselsettingen i reindrifta i Finnmark enn de ca. 400 registrert hos SSB etter definisjonen sysselsatte i hovednæring. Dette er samme antall som det er siidaandeler og siidaandelsinnehavere i Finnmark. Reindriftsforvaltningen (Økonomisk utvalg) har beregnet antall utførte årsverk i reindrifta i fylket til 760 i Beregningen tar utgangspunkt i bl.a. reintall, variasjoner i driftsforhold, utøvers alder mv., og er ment å gi uttrykk for det arbeidsforbruket som faktisk er bundet i reindriftsnæringen. Årsverk er dermed ikke et godt uttrykk for økonomisk aktivitet synliggjort ved den økonomiske verdi som produseres. Dersom ringvirkninger er ment å gi uttrykk for sysselsetting som gir et noenlunde økonomisk utkomme, så vil muligens sysselsatte etter hovednæring være mer dekkende fordi det gir om lag kr i vederlag for arbeid og egenkapital per sysselsatt, og per siidaandel. Vederlaget beregnet per årsverk var til sammenligning bare vel kr i de fleste soner i Finnmark. Dette misforholdet mellom sysselsatte og årsverk skyldes til dels at mange flere enn siidaandelsinnehaver bidrar til arbeidet i reindrifta kortere eller lengre perioder, herunder barn og familiemedlemmer som har andre jobber. Kanskje ikke alle får betalt heller, fordi det ikke er økonomi til å betale alle som har bidratt. Dersom utgangspunktet er at man med sysselsatte skal forstå antall personer som har et noenlunde normalt utkomme i forhold til arbeidsinnsatsen (i form av lønn eller arbeidsinntekt), så velger vi på grunnlag av ovennevnte drøftinger å legge oss på et nivå for direktesysselsettingen i reindrifta (basisnæringen) som ligger omtrent midt imellom sysselsatte i hovednæring på 400 og 760 beregnede årsverk. Det gir ca. 550 direkte sysselsatte i reindrifta. Det tilsier at samlede ringvirkninger av reindrifta i Finnmark, 11

16 12 direkte og indirekte, kan anslås til 550 * 1,6 = 880 sysselsatte. Som før nevnt, presiserer vi nødvendigheten av å ta forbehold om usikkerheten i forutsetningene for beregningene. Utenom dette kommer sysselsatte innen offentlig forvaltning, forskning, undervisning mv. relatert til reindriftsspørsmål. Dette er personer ansatt i departement, Reindriftsforvaltningen, høgskole- og forskningssektoren mv. Hvorvidt dette skal betraktes som en slags ringvirkning eller kostnad kommer an på hvilket utgangspunkt en har. Siden for eksempel offentlig forvaltning av reindrifta ikke er en tjeneste reindrifta betaler for, faller det i alle fall utenfor den vanlige samfunnsøkonomiske betraktning av begrepet etterspørselsgenerert ringvirkning. Ytterligere kan nevnes bidraget fra reindrifta til samfunnet gjennom innbetaling av skatt og avgifter, jfr. kapittel 3.5 og 3.6. Når det gjelder skatteinnbetalinger tyder materialet på at disse er små sammenlignet med innbetalinger fra andre næringer og lønnstakere. Det er mulig å legge helt andre vurderingskriterier til grunn enn i vårt mandat, når det gjelder hvilken verdi, eller kanskje betydning, reindrifta har for samfunnet. I tillegg til de målte størrelsene skaper reindrifta andre typer etterspurte produkt for samfunnet. Slike produkt kan være fellesgoder i form av samisk kultur, historie, biologisk mangfold og opplevelser goder som også kan utnyttes kommersielt av andre næringer. Dette er fellesgoder som er vanskelig å måle og ofte ikke lar seg omsette i et marked. Reindrifta er også ei viktig næring for bosetting, særlig i samiske kommuner, og har derigjennom betydning for å opprettholde infrastruktur og tjenestetilbud i flere bygdesamfunn. I siste kapittel har vi skrevet om eksempelbedrifter som gjenspeiler avledet virksomhet fra reindrifta, herunder slakterier, reintransport, reinturisme mv. Dette kommer i tillegg til ovennevnte sysselsettingsvirkninger. De fleste av disse bedriftene har få ansatte, men representerer flere steder viktig tilleggssysselsetting. Flere av bedriftene har eksistert bare noen få år, men et hovedproblem er den svake lønnsomheten for de fleste av eksempelbedriftene.

17 13 1 Bakgrunn og prosjektinnhold Innledning Dette delprosjektet inngår som en underleveranse til et hovedprosjekt Rein Data har for Innovasjon Norge. Delprosjektet er avgrenset til å gi utvalgte bidrag som kan anskueliggjøre og dokumentere forhold vedrørende reindriftas verdiskaping og økonomiske betydning for de regioner i Finnmark reindrifta har sitt virke. Bakgrunnen for selve hovedprosjektet er at reindriftsnæringen i Finnmark er en viktig næring både for samisk samfunnsliv, som kulturbærer og som bidragsyter lokalt og regionalt. I den sammenheng ønsker en å vise hvilken verdiskaping reindriftsnæringen i Finnmark står for, og i tillegg belyse hvordan reindriftsnæringen har økonomiske ringvirkninger også utover sin egen næring i Finnmark. I tillegg skal andre deler av hovedprosjektet frembringe forslag til offentlige tiltak som kan styrke næringsgrunnlaget og verdiskapingen i reindriftsnæringen. Hovedinntektene for reindriftsutøverne kommer fra salg av reinkjøtt. Det er både salg av levende rein til slakterier og salg av videreforedlet kjøtt og biprodukter. Hovedsakelig omsettes størstedelen av kjøttproduksjonen via en stor aktør, mens flere mindre aktører tilbyr tjenester for slakting og videreforedling. Reindriftutøverne er avhengig av driftsmidler som varebiler, snøskuter, ATV, terrenggående motorsykler og båt for å kunne drive reindrift på en hensiktsmessig måte. I tillegg er det annet materiell til gjerder, utstyrsbu/mindre buer for korte opphold, lassoer, bekledning og annet som reindriftsutøverne trenger i større grad enn andre. Dette er eksempler på vareomsetning som finner sted i forhold til reindriftsnæringen. Ytterligere en dimensjon er annen næringsvirksomhet som er reindriftsbasert ved at de er basert på innsatsfaktorer fra reindrifta eller at yrkesutøvere med bakgrunn i erfaring fra reindrifta har etablert bedrifter innen videreforedling av råstoff fra næringa, reiseliv og kulturnæringer basert samiske tradisjoner o.l. Nærmere om mål og rammer for verdiskapingsprosjektet Målene for hovedprosjektet er, så langt mulig innen for økonomisk ramme, å: a) Frambringe eksempler på reindriftsnæringens bidrag til lokalsamfunnene (i hovedsak fra intervju). Dessuten tilrettelegge for, gjennomføre og bearbeide fokusgruppeintervju samt analysere datamaterialet fra intervjuarbeidet. b) Belyse/tallfeste verdiskapingen i reindrifta og regionaløkonomiske ringvirkninger c) Gi innspill til hvilke offentlige tiltak som kan bidra til økt verdiskaping De deler av hovedprosjektet som inngår i dette delprosjektet gjelder kulepunkt b) ovenfor. Det innebærer å belyse/måle sysselsetting og verdiskapingen i reindrifta i Finnmark og få

18 14 fram (økonomiske) virkninger reindrifta har for øvrig næringsvirksomhet og lokalsamfunn i Finnmark. Øvrige deler av hovedprosjektet, dvs. kulepunkt a) og c) foran, utføres av Rein Data. Videre tilnærming til analyse av verdiskaping og regionale (ring)virkninger I delprosjektet har en kommet fram til at en vil forsøke å nærme seg målene for en verdiskapingsanalyse ved følgende tredelte tematiske inndeling: 1. Hvilken verdiskaping foregår i reindrifta med utgangspunkt i næringens egen produksjon? 2. Hvilke virkninger/ringvirkninger bidrar reindrifta til overfor det øvrige næringslivet og regionen næringa utøver sin virksomhet i? Utgangspunktet er næringsaktivitet i øvrig næringsliv som skyldes leveranser til reindrifta og konsum fra sysselsetting som reindrifta genererer 3. Avledet næringsvirksomhet fra reindrifta i hvilken grad er råvarer mv. fra reindrifta og reindriftsutøvere utgangspunkt for videreforedling eller annen næringsvirksomhet i Finnmark (f.eks. slakterivirksomhet)? Metodisk legger den økonomiske rammen, tilsvarende en utredningsinnsats på ca. tre ukeverk, klare begrensninger i hva som er realistisk å gjennomføre av analyser. Derfor er det lagt til noe egeninnsats utover dette fra instituttet. En har likevel måttet avgrense seg til analyser og datainnsamling basert på registerdata som har vært relativt lett tilgjengelig og at de foreligger slik at vi ikke har måttet gjøre mye tilretteleggingsarbeid. Når det har vært hensiktsmessig og meningsfylt har vi, i mangel av mulighet til å innhente og bearbeide supplerende data, i noen tilfeller beregnet anslag for enkelte tallstørrelser basert på erfaringstall fra tidligere studier eller andre datasett som ikke helt passer til vårt formål. Geografisk fokuserer analysen på reindriften i Finnmark. Innenfor fylket er det flere inndelingsmuligheter der en kan ta utgangspunkt i geografi (f.eks. nord/sør, innland/kyst) og forvaltningsmessig inndeling av fylket (kommuner/kommuneregioner, reinbeiteområder/-soner), men der en uansett må tilpasse seg regioninndeling og detaljeringsnivå for analyseenhetene ut fra hvordan tilgjengelig datamateriale er inndelt. Ettersom noe av dataene er basert på registreringer hos Reindriftsforvaltningen, er slike analyser utført i samsvar med inndeling i reinbeiteområder, mens data basert på registreringer hos Statistisk sentralbyrå er utført med fylke og kommune/kommuneregioner som analyseenhet. Til dels følger beiteområder/-soner kommunegrenser slik at de nesten samsvar med kommuneregioner som en dermed også kan gjøre sammenligninger mellom med utgangspunkt i reindriftsdata. Den prosjekttilnærmingen som med utgangspunkt i mandat, prosjekttilbud og senere avgrensinger er valgt, inneholder tre tema (ovenfor), som hver for seg i utgangspunktet er bredt innrettet, og krever at det gjøres noen valg slik at en får prioritert hva som er viktigst innenfor det som er mulig. I lys av de ressursmessige og metodiske utfordringer omtalt ovenfor, skal vi kort kommentere noen avgrensinger og tilnærminger til innhold og gjennomføringsmetode for hver av de tre valgte analysetemaene. Tema 1) Verdiskaping i reindrifta Sentrale indikatorer for verdiskaping er omsetningsverdien av produserte varer og tjenester i reindrifta, vederlag til arbeidskraft og egenkapital, sysselsetting mv. Det viktigste datagrunnlaget for reindrifta utarbeides av Reindriftsforvaltningen (RF) som

19 innsamler og registrerer disse i elektroniske databaser for videre bearbeiding og presentasjon i de årlige publikasjonene Totalregnskapet for reindrifta 4 og Ressursregnskapet for reindrifta. For vårt formål er Totalregnskapet mest aktuelt å anvende. Det publiserte materialet er for Finnmark fordelt på 2-3 reinbeiteområder (Vest- Finnmark, Karasjok/Varanger-Polmak). Reinbeiteområdene er igjen inndelt i soner som det for en del variabler er presentert data for. Data på dette analysenivået har vi i liten grad valgt å anvende både ut fra uhensiktsmessige muligheter til å anvende disse og at det ut fra formålet gir begrenset merinnsikt. Derfor vil verdiskapingsdataene hentet fra Totalregnskapet presenteres i samsvar med en inndeling der de tre reinbeiteområdene i Finnmark og Finnmark totalt utgjør analyseenhetene. Ettersom sysselsettingsdata fra Totalregnskapet ikke er sammenlignbare med de ordinære næringsfordelte sysselsettingsdata fra Statistisk sentralbyrå (SSB), har vi forsøkt å finne egnede sysselsettingsdata også for reindrifta hos SSB. Standard næringsstatistikk fra Statistsk sentralbyrå har ikke reindrift som egen næringskategori i sin publiserte sysselsettingsstatistikk. Reindrift presenteres ofte i en felles næringsgruppe sammen med landbruk, fiskeri og fiskeoppdrett mv. Vi har imidlertid tilgang til detaljert næringsinndeling på NACE 5-siffer kodenivå for alle landets kommuner og gjort egne kjøringer som sorterer ut næringskategorier som har sysselsetting i reindrifta som hovednæring 5. Disse dataene foreligger imidlertid på kommunenivå, men kan om ønskelig grupperes slik at de noenlunde samsvarer med inndelingen i reinbeiteområder. Både sysselsettingsdata fra SSB og Totalregnskapet har sine svakheter og manglende sammenlignbarhet, men sett i sammenheng har vi forsøkt å gi et tilfredsstillende inntrykk av sysselsettingsomfanget i reindrifta sammenlignet med samlet sysselsetting i fylkets regioner. 6 Tema 2) Ringvirkninger fra reindriftas pga. innkjøp hos annen næringsvirksomhet: Formålet her var å belyse omfanget av varer og tjenester som reindrifta kjøper regionalt i Finnmark, og som dermed bidrar til omsetning og arbeidsplasser lokalt og i fylket. Her hadde vi i utgangspunktet to metodiske tilnærmingsmåter, avhengig av hvor bredt anlagt hele delprosjektet ble utformet. Det ene alternativet er en ringvirkningsanalyse basert på beregningsmodellen Panda, som er mest ressurskrevende og bare mulig om delprosjektet kun prioriterte en ringvirkningsanalyse. Dette alternativet ville krevd en relativt omfattende datainnsamling ned på varegrupper, helst fordelt på kommune- /kommuneregionnivå. Det andre og minst ressurskrevende alternativet, og som er valgt her, er å forsøke å belyse virkninger på øvrig verdiskaping og sysselsetting i lokalsamfunn og andre næringer ved enklere analysemetoder. Vi har da basert oss på data i Totalregnskapet fordi dette gir oversikt over innkjøp som reindrifta i Finnmark gjør av ulike typer varer og tjenester. Oversiktene viser fordelingen av innkjøpene fra de enkelte reinbeiteområder og soner (ikke kommuner). Dataene er innhentet av Reindriftsforvaltningen fra poster i næringsoppgavene fra reindriftsutøverne og fra distriktene, og er i Totalregnskapet gruppert i kostnadsposter som bl.a. varekjøp, reiser, energi/drivstoff, fremmedtjenester 15 4 Utgis av Økonomisk utvalg oppnevnt av Landbruks- og Matdepartementet. 5 Hovednæring: næring en lønnstaker er registrert med mest arbeidsinnsats i eller som næringsdrivende har sin hovedinntekt fra. 6 Ytterligere utfordringer her skyldes at Totalregnskapet er basert på utvalgsdata med ulik grad av representasjon i alle deler av fylket samt at reindrifta oppholder seg i ulike kommuner i ulike deler av året.

20 16 mv. Data foreligger både for siidaandelene 7 og for felleskostnader (distriktenes kostnader). Ettersom Totalregnskapet ikke angir hvordan de ulike innkjøpene fordeler seg geografisk (f.eks. om de kjøpes lokalt, annet sted i fylket, utenfor fylket), trengte vi supplerende data om dette for å kunne si noe mer om næringas regionale effekter. Her la vi opp til å innhente supplerende opplysninger gjennom en annen del av hovedprosjektet ved at Rein Data gjennom sine fokusgruppeintervju med et utvalg reindriftsutøvere spurte de om hvor store andeler av noen hovedtyper innkjøp (hhv. investeringer/driftsmidler over kr og innkjøp under kr 15000) de gjorde lokalt, på sommerbeitet, annet sted i Finnmark og hvor mye utenfor fylket. Ettersom denne datafangsten ikke var omfattende nok til å gi tilstrekkelig data om lokale innkjøpsandeler fordelt på kommuner i fylket, la vi opp til at det var mest realistisk at analysetallene ble presentert for fylket totalt, eventuelt med supplerende vurderinger av forskjeller i innkjøpsstruktur og innkjøpsadferd mellom reinbeiteområdene/reinsogn. Tema 3) Avledet virksomhet (bl.a./særlig slakteri): For avledet virksomhet er det ikke etterspørselen etter varer og tjenester fra reindrifta som er drivkraften og som gir aktivitet, slik som for ringvirkningsanalyser, men tilbudssiden der reindrifta inngår som innsatsfaktor og ellers er en forutsetning for slakteri- og kjøttforedling i næringsmiddelindustri basert på råstoff fra reindriftsnæringa. Vi har også valgt å åpne for å kunne ta med en del andre relevante bedrifter som har tilknytning til reindrift og samisk næringsvirksomhet. I mangel av en fullstendig oversikt over slike avledede bedrifter fra reindrifta, ble det bestemt å presentere 10 utvalgte eksempler på aksjeselskap av denne type. Bedriftene ble plukket ut av vår oppdragsgiver Rein Data. Presentasjonen av bedriftene skulle være helt kort og ta utgangspunkt i nøkkelinformasjon som omsetning, sysselsetting, bransje mv. data som er tilgjengelig gjennom offentlige eller kommersielle bedriftsdatabaser. Når det gjelder reinslakterier hadde allerede Reindriftsforvaltningen, så langt vi kjenner til, igangsatt tiltak for å få lagd en oversikt over og å beskrive slakteristrukturen knyttet til reindrifta. Det har derfor ikke vært aktuelt å gjøre en egen omfattende innhenting av data og analyse her, selv om vi likevel gir en summarisk omtale av slakteri og annen viktig næringsvirksomhet som er avledet fra reindrifta. 7 Fram til den nye reindriftsloven kom i 2007 het konsesjonene driftsenhet, men endret da navn til siidaandel som er mer i tråd med den tradisjonelle oppfatningen om at en deltar i et arbeidsfellesskap i en siida som sammen drifter en eller flere reinflokker.

21 17 2 Reindrifta verdiskaper gjennom næringsaktivitet og sysselsetting 2.1 Reindrifta i Finnmark - ei næring i endring Reindrifta i Finnmark utgjør stor del av reindrifta på landsbasis Reindrifta er ei samisk næring der reinen utnytter beitegrunnlaget i utmarka gjennom hele året. Reinen i Finnmark flytter mellom vinterbeiter (lav, lyng m.m.) i indre strøk av fylket og grøntbeiter på kysten av Finnmark og Nord-Troms om sommeren. Reindrifta i Finnmark utgjør en stor del av reindrifta i Norge med omtrent ¾-deler av reintallet, siidaandelene (tidl. driftsenheter) og beregnete årsverk i reindrift i landet. Figur 2.1 Reinbeiteområder og reinbeitesoner i Norge. Reintetthet i Under 0,5 rein pr. km 2 0,5-1,0 rein pr. km 2 1,0-2,0 rein pr. km 2 2,0-3,0 rein pr. km 2 3,0-4,0 rein pr. km 2 Over 4,0 rein pr. km 2 Kilde: Finnmarksstatistikken, Norut Alta Det samla arealet beiteland er imidlertid knapt halvparten av totalarealet på landsbasis. Det betyr at reintettheten og intensiteten i reindrifta er større i Finnmark enn i de øvrige reinbeiteområdene i Troms, Nordland og Trøndelag.

22 Reintallet i Finnmark har variert mye de siste tiårene I en lengre periode over flere tiår steg reintallet i Finnmark til et toppnivå i Da var reintallet oppe i til sammen dyr i vårflokk (pr. 1. april) i de to reinbeiteområdene i Finnmark, samt sommerbeiteområder i Nord-Troms. Reintallet var da mer enn fordoblet på noen få tiår og klart over bærekraftig nivå. I løpet av 1990-tallet ble reintallet nesten halvert og var i 2001 på knappe dyr i vårflokk. Det var et nivå som Reindriftsforvaltningen omtrent samtidig utredet å være bærekraftig. Etter 2001 har reintallet igjen økt kraftig og var i 2008 på over dyr i vårflokk. Igjen altså klart over bærekraftig nivå. Disse svingningene har en også til en viss grad sett i antall folk og årsverk. Svingningene i antall folk og årsverk har likevel vært klart mindre enn svingningene i reintall, og svingningene i reintall har derfor ført til at flokkstørrelsen har variert mye. Reintallet pr. siidaandel og årsverk var på topp omkring 1990, mens det var på det laveste ti år seinere. I dag er igjen flokkstørrelsen pr. siidaandel stor, og følgelig også potensialet for inntekter Organiseringa og geografisk inndeling av reindrifta i beiteområder Reindrifta i Finnmark er delt i Vest-Finnmark og Øst-Finnmark reinbeiteområder, og både Øst-Finnmark og Vest-Finnmark reinbeiteområder er igjen delt i reinsogn/soner. For øvrig drives det samisk reindrift helt sør til Hedmark, og det er fire reinbeiteområder utenom de to i Finnmark. Reinbeiteområdene og reinsognene/sonene er igjen delt i reinbeitedistrikter, og innenfor reinbeitedistriktene kan det være flere sidaer eller grupper av reineiere som driver reindrift sammen. Det kan også være reineiere fra forskjellige reinbeitedistrikter som har felles vinter- eller sommersiida. De fleste reineiere som har reindrift som hovedyrke har en siidaandel (tidligere driftsenhet), som er en slags konsesjon til å drive reindrift. En siidaandel kan deles mellom ektefeller/samboere, eller de kan ha hver sin siidaandel. I hver siidaandel kan det være en familie samt andre reineiere, eller det kan være bare en person. Reinbeiteområder, reinsogn, soner, reinbeitedistrikt, siidaer (driftsgrupper) og bruk av arealer (ressursgrunnlaget) i Finnmark og Nord-Troms I Polmak/Varanger reinsogn øst i fylket er det 6 reinbeitedistrikt fra grensa mot Russland til og med Nordkynhalvøya, som i hovedsak har hver sine atskilte sommer- og vinterbeiteområder. De 6 reinbeitedistriktene utgjør like mange siidaer sommerstid, men noen distrikt splittes i flere vintersiidaer, og totalt er det 11 driftsgrupper vinterstid i Polmak/Varanger reinsogn. Reineierne i Polmak/Varanger reinsogn er i hovedsak bosatt i kommunene Sør-Varanger, Unjarga-Nesseby og Deatnu-Tana. Reindrifta i Polmak/Varanger bruker reinbeiteland i til sammen ni kommuner fra Sør-Varanger i øst til Lebesby i vest. Karasjok reinsogn er delt i to soner av Porsangerfjorden, Østre og Vestre sone med hvert sitt flyttesystem for de ulike distrikt og driftsgrupper i sonen. I Karasjok Østre sone er det 3 sommerbeitedistrikt fra og med Ifjordfjellet i øst til Porsangerfjorden i vest, og de tre distriktene deler på felles vår-/høst- og vinterbeiter i Østre Karasjok fellesbeitedistrikt. De

23 tre sommerbeitedistriktene er delt i 4 sommersiidaer, mens oppsplittingen vinterstid er mye større med 16 driftsgrupper. I Karasjok Vestre sone er det nå bare ett stort helårsbeitedistrikt på vestsiden av Porsangerfjorden, inkludert Porsangerhalvøya og Magerøya, og inkludert vår-/høst- og vinterbeiter i det gamle vestre Karasjok fellesbeitedistrikt 8. Distriktet er imidlertid oppdelt i 9 sommersiidaer og hele 24 vintersiidaer. Vinterbeitene er i praksis ikke fellesbeitedistrikt, men oppdelt i mange siidaområder, selv om siidagrensene på vinterbeitene ikke er avklart. De fleste reineierne i Karasjok reinsogn er bosatt i Karasjohka-Karasjok kommune hvor de har vinterboplass, mens noen er bosatt i Porsanger. Reindrifta i Karasjok reinsogn bruker reinbeiteland i til sammen åtte kommuner fra Deatnu-Tana i øst til Kvalsund i vest. Reindrifta i Vest-Finnmark reinbeiteområde er delt i tre soner eller flyttesystemer, Østre, Midtre og Vestre sone, med Altafjorden og Kvænangen som skiller mellom sonene sommerstid. I Kautokeino Østre sone er det 7 sommerbeitedistrikt øst for Altafjorden, og et felles vår-/høst-/ og vinterbeitedistrikt i østre del av Alta og Guovdageaidnu- Kautokeino kommuner. I Kautokeino Østre sone er det 14 sommersiidaer og 15 vintersiidaer. Kautokeino Midtre sone omfatter 9 sommerbeitedistrikter vest for Altafjorden og øst for Kvænangen i grenseområdene mellom Finnmark og Troms, samt 3 sommerbeitedistrikter på Lyngshalvøya og Reinøya i Troms 9, altså til sammen 12 sommerbeitedistrikt. Også Midtre sone har et felles vår-/høst-/vinterbeitedistrikt, og dette ligger i sørvestre del av Alta kommune og midtre del av Guovdageaidnu-Kautokeino kommune. Kautokeino Midtre sone er til sammen delt i 16 sommersiidaer og 24 vintersiidaer. I Kautokeino Vestre sone er det 6 sommerbeitedistrikt vest for Kvænangen og øst for Lyngen, med et felles vår-/høst-/ og vinterbeitedistrikt i vestre del av Guovdageaidnu-Kautokeino kommune. Antallet sommersiidaer er også 6, altså sommerbeitedistriktene, mens antallet vintersiidaer er 14. Vinterbeitene er i praksis ikke fellesbeitedistrikt, men altså oppdelt i mange siidaområder, selv om siidagrensene på vinterbeitene ikke er avklart. Reineierne i Vest-Finnmark er i hovedsak bosatt i Guovdageaidnu-Kautokeino kommune hvor de har vinterboplass. Reindrifta i Vest- Finnmark bruker reinbeiteland i til sammen 16 kommuner fra Kvalsund i øst til Lyngen, og Tromsø og Karlsøy (Reinøya), i vest Grunnlaget for verdiskapingen siidaandelene, reindriftsbefolkningen og reintall Siidaandeler og reintall 2007/2008 Driftsåret 2007/2008 var det 397 aktive siidaandeler i reindriftsnæringen i Finnmark, omtrent uendret siden Av disse var 216 (54 prosent) i Vest-Finnmark reinbeiteområde, 137 (35 prosent) i Karasjok reinsogn og 44 (11 prosent) i Polmak/Varanger reinsogn. De aktive siidaandelene i Finnmark utgjorde 72 prosent av det totale antall siidaandeler i landet. Det er videre beregnet at det i 2007 ble utført 754 årsverk i reindrifta i Finnmark (760 i 2008), fordelt med 413 årsverk (55 prosent) i Vest- Finnmark reinbeiteområde, 270 årsverk (36 prosent) i Karasjok reinsogn og 71 årsverk (9 prosent) i Polmak/Varanger reinsogn. Totalt utgjorde årsverkene i Finnmark 76 prosent av årsverkene i den samiske reindrifta. Til sammenligning er tallet på årsverk i reindrifta i 19 8 I 2005 ble de 5 sommerbeitedistriktene på vestsiden av Porsangerfjorden slått sammen til ett sommerbeitedistrikt, og sammen med vestre Karasjok fellesbeitedistrikt slått sammen til et stort helårsbeitedistrikt som strekker seg fra Anarjohka ved finskegrensa til Nordkapp. 9 De tre vestligste sommerbeitedistriktene på Lyngshalvøya og Reinøya tilhører Troms reinbeiteområde, men brukes som sommerbeitedistrikt av reindrift fra Vest-Finnmark.

24 20 Finnmark noe større enn tallet på årsverk i landbruket i fylket (se næringen landbruk i Finnmarksstatistikken). Tabell 2.1 Aktive siidaandeler 1 i Finnmark ved slutten av driftsåret (31. mars), fordelt på reinbeiteområder og reinsogn År Polmak/ Varanger reinsogn Karasjok reinsogn Øst- Finnmark 3 Vest- Finnmark Finnmark Aktive siidaandeler er siidaandeler m. rein (tidl. driftsenheter med rein) 2 Driftsåret går fra 1.april til 31.mars. 3 Øst-Finnmark reinbeiteområde er delt i Polmak/Varanger og Karasjok reinsoreinsogn Kilder: Reindriftsforvaltningen; Ressursregnskap for reindriftsnæringen (tidligere Melding om reindrift) og Økonomisk utvalg; Totalregnskapet for reindriftsnæringen. I vurderinger av reindriftens verdiskapende- og samfunnsrolle trekker en gjerne inn hvor mange personer som har tilknytning til næringa og direkte eller indirekte har et visst økonomisk utkomme derfra. I den sammenheng opererer en i reindrifta med betegnelsen antall personer i reindrifta, dvs. personer tilknyttet driftsenhetene 10 /siidaandelene i de 10 I henhold til reindriftsloven forstås med siidaandel en reinhjord som eies og drives av én ansvarlig leder eller av ektefeller i fellesskap. En siidaandel kan, i tillegg til siidaandelsleders egne rein, også inneholde rein tilhørende personer som iflg reindriftsloven har rett til å eie rein. Etter reindriftsloven skal siidaandelsleder ha reindrift som yrke og hovedvirksomhet. Blant reineierne i siidaandelen kan det også være andre som har reindrift som yrke og hovedvirksomhet. Dette dreier det seg om et forholdsvis beskjedent antall etter det vi er opplyst om. Det er ikke uvanlig at flere familiemedlemmer eier rein i siidaandelen. Barn tildeles ofte alt i barneårene et eget reinmerke. Etter at det er satt begrensninger i tildelingen av siidaandeler, vil dessuten mange som ønsker å drive med reindrift, bare kunne gjøre det ved å ha sin rein i en annens siidaandel. Det er imidlertid en forutsetning at man fyller vilkårene, dvs. at man må være av samisk ætt og at en av foreldrene eller besteforeldrene må ha hatt reindrift som hovednæring.

25 ulike reinbeiteområdene. Med tilknytning siktes det her til driftsenhetsinnehavere og slektninger som har rein i driftsenheten, herunder også mindreårige barn, og som er oppført på driftsenhetsinnehavers melding om reindrift (NOU 2001:35). Dette har i Finnmark ligget stabilt på perioden , jf. tabell under. Klart flest har det vært i Vest-Finnmark reinbeiteområde med personer, herav de klart fleste tilknyttet reindriftskommunen Kautokeino. Øst-Finnmark har hatt personer tilknyttet næringa, herav over 2/3 tilknyttet Karasjok reinsogn og under 1/3 i Varanger/Polmak reinsogn. Mens antall personer de siste fem årene har vært stabilt på personer i Vest-Finnmark (økning siste to år) har det økt fra om lag 780 til 940 i Øst-Finnmark. Tabell 2.2 Antall personer i de aktive siidaandelene ved slutten av driftsåret (31. mars)fordelt på reinbeiteområder og reinsogn År Polmak/ Varanger reinsogn Karasjok reinsogn Øst- Finnmark 2 Vest- Finnmark Finnmark Driftsåret går fra 1.april til 31.mars. 2 Øst-Finnmark reinbeiteområde er delt i Polmak/Varanger og Karasjok reinso reinsogn Kilder: Reindriftsforvaltningen; Ressursregnskap for reindriftsnæringen (tidligere Melding om reindrift). Ved slutten av driftsåret 2007/2008 (pr. 31. mars) var det totalt rein (ukorrigert reintall) i vårflokk (før kalving) i de aktive driftsenhetene i Finnmark. Av disse tilhørte rein (53 prosent) driftsenheter i Vest-Finnmark, rein (33 prosent) tilhørte driftsenheter i Karasjok reinsogn, mens de resterende rein (14 prosent) tilhørte driftsenheter i Polmak/Varanger reinsogn. Tamreinen i Finnmark utgjorde 77 prosent av all rein i samisk reindrift i Norge.

26 22 Tabell 2.3 Reintall ved slutten av driftsåret (pr. 31. mars) Polmak/ Varanger reinsogn Karasjok Østre sone Karasjok Vestre sone Kautokeino Østre sone Kautokeino Midtre sone Kautokeino Vestre sone Øst- Vest- År Finnmark 3 Finnmark 3 Finnmark Driftsåret går fra 1.april til 31.mars. 2 Ukorrigert reintall 3 Øst-Finnmark og Vest-Finnmark reinbeiteområder er delt i reinsogn og/eller soner 4 Reinøy reinbeitedistrikt er regnet med til Vest-Finnmark reinbeiteområde fra og med 1999/2000, mens det tidligere hørte til Troms til Troms. Kilder: Reindriftsforvaltningen; Ressursregnskap for reindriftsnæringen (tidligere Melding om reindrift) og Økonomisk utvalg; Totalregnskapet for reindriftsnæringen. Målt i størrelse var siidaandelene i Finnmark siste driftsår relativt store, med gjennomsnittlig omkring 471 dyr pr. siidaandel (jf. tabell i vedlegg). Særlig var siidaandelene store i Polmak/Varanger og Karasjok Østre sone med hhv. 618 og 536 dyr pr. siidaandel. Bare Sør-Trøndelag/Hedmark har omtrent like store siidaandeler som i Finnmark, mens de øvrige reinbeiteområdene har klart mindre siidaandeler. Ser vi reintallet i forhold til antall personer tilknyttet er det også Varanger/Polmak, og til dels Karasjok Øst og Kautokeino Vestre sone som skiller seg ut. I forhold til antall årsverk er det Polmak/Varanger som skiller seg ut med mange rein per årsverk. Reduksjon i reintall og tallet på driftsenheter på 1990-tallet, men etter 2001 har reintallet igjen økt Tallet på driftsenheter og rein i Finnmark ble redusert betydelig i løpet av 1990-tallet, etter en nesten like kraftig stigning i reintall på 1980-tallet. Fra et reintall på i vårflokk i 1989, ble tallet nesten halvert og var i 2001 på det laveste med dyr.

27 Fra 2001 til 2004 steg reintallet igjen kraftig, og etter en utflating i 2005 og 2006, vokste det ytterligere betydelig de siste to årene. I 2008 var reintallet på hele dyr i vårflokk (ukorrigert reintall), og nærmer seg det historiske toppåret Reintallet i Polmak/Varanger reinsogn var er nå på sitt høyeste med dyr, mens det på det laveste var på vel dyr i Reintallet i Karasjok er også på sitt høyeste nå med dyr i vårflokk, mens det i 2001 var på knapt dyr, altså mindre enn halvparten. Reintallet i Vest-Finnmark var på det meste på dyr i 1989, et tall som i 2001 var redusert til dyr, altså nær en halvering. Men i løpet av de neste tre år steg reintallet kraftig, for så å gå litt ned i 2005 og 2006, men økte så igjen kraftig de siste to årene til dagens dyr. Tallet på driftsenheter ble også redusert kraftig fra omkring 1990 til I 1990 var det over 500 driftsenheter i Finnmark, et tall som i 1997 var redusert til 384, samtidig med at Omstillingsprogrammet for indre Finnmark var midt i sin periode. Omstillingsprogrammet resulterte i at 100 driftsenheter ble tatt ut av drift i perioden Tallet på driftsenheter steg imidlertid etterpå til omkring 425 driftsenheter, da omtrent halvparten av de omstilte driftsenhetene ble gjenopptatt. Etter 1999 har en innløsningsordning som innebærer at driftsenhetsinnehavere blir kjøpt ut virket, og denne ordningen har bidratt til at tallet på driftsenheter, og i dag siidaandeler, er redusert til 398. Tallet på beregnede årsverk i reindrifta i Finnmark ble også betydelig redusert fra vel 900 i 1990 til omkring 700 i perioden , et tall som deretter steg til over 780 i 2004, men som siden har sunket noe og i 2008 var på 760. Endringene i reintall og antall driftsenheter har også medført endringer i størrelsen på driftsenhetene. Da reintallet var på det høyeste omkring 1990 var gjennomsnittlig antall dyr pr. driftsenhet nærmere 400 i Finnmark, litt under dette i Karasjok reinsogn og Vest- Finnmark reinbeiteområde, men over 500 dyr pr. driftsenhet i Polmak/Varanger. Driftsenhetene var da gjennomgående større i Finnmark enn de øvrige reinbeiteområdene, med unntak av Sør-Trøndelag/Hedmark som hadde driftsenheter med over 400 dyr i gjennomsnitt. Tidlig på 1990-tallet sank gjennomsnittsstørrelsen i Finnmark med reintallet, mens det steg igjen fram mot 1997 da nedgangen i antallet driftsenheter var større enn nedgangen i reintall. Mellom 1997 og 2001 sank imidlertid reintallet mye på grunn av flere år med dårlige beiter. Samtidig økte antallet driftsenheter igjen som følge av at en del driftsenhetsinnehavere kom tilbake etter omstilling. Gjennomsnittsstørrelsen på driftsenhetene i Finnmark gikk dermed kraftig ned til knappe 260 dyr i I Polmak/Varanger reinsogn var gjennomsnittsstørrelsen fortsatt over 400 dyr, mens den i Karasjok var nede i 210 dyr, og i Vest-Finnmark var gjennomsnittsstørrelsen 260 dyr pr. driftsenhet. Den kraftige veksten i reintall etter 2001 har imidlertid medført en kraftig økning i gjennomsnittsstørrelsen på driftsenhetene, og i tillegg har antallet driftsenheter gått tilbake de siste årene. Antallet rein pr. siidaandel er derfor i dag faktisk høgere enn det var omkring Økningen i reintall etter 2001 har medført at reintallet igjen er klart over økologisk bærekraftig nivå Den kraftige veksten i reintall etter 2001 har medført at reintallet i de to reinbeiteområdene i Finnmark igjen er klart høgere enn det som er fastsatt som et økologisk bærekraftig nivå. I 2002 fastsatte Reindriftsstyret nye høyeste reintall for sommerbeitedistriktene i Vest-Finnmark, som summert over alle sommerbeitedistriktene er på dyr i vårflokk. I 2001 var reintallet altså under dette nivået, men har etter det

28 24 steget kraftig, og høyeste reintall er nå overskredet med over 50 prosent 11. Målet var at reintallet i 2005 skulle være under høyeste reintall. I Karasjok reinsogn i Øst-Finnmark reinbeiteområde er fastsatt høyeste reintall dyr i vårflokk 12. Dette er nå overskredet med over 20 prosent, men da fastsatt høyeste reintall i Karasjok ikke er basert på samme metode som i Vest-Finnmark, er overskridelsen av økologisk bærekraftig nivå trolig større også i Karasjok reinsogn. Reintettheten er nå (2007-tall) omkring 3,5 rein i vårflokk pr. km 2 i Vest-Finnmark reinbeiteområde og Karasjok reinsogn, mens den anbefalte tettheten i de nye fastsatte høyeste reintall for sommerbeitedistriktene i Vest-Finnmark er på omkring 2,5 rein i vårflokk pr. km 2 (jfr. Figur 2.1). Overskridelsen av fastsatt høyeste reintall er størst i Kautokeino Midtre sone. I Polmak/Varanger er reintettheten på knapt 2 rein i vårflokk pr. km 2, omtrent samme som i Sør-Trøndelag/Hedmark, og omtrent som fastsatt høyeste reintetthet. I de øvrige reinbeiteområdene sør for Finnmark, dvs. Troms, Nordland og Nord-Trøndelag, er reintettheten mye lavere og omkring 0,5 rein i vårflokk pr. km 2, noe som indikerer at det ikke drives like intensiv reindrift i disse områdene som i Finnmark og Sør-Trøndelag/Hedmark. Fysiske inngrep har gradvis redusert omfanget av uforstyrrede beitearealer Samtidig som reintallet har økt har det uforstyrrede beitearealet over lang tid gradvis blitt redusert som følge av utbygging av infrastruktur, bebyggelse og fritidsbebyggelse. Selv om den prosentvise reduksjonen av uforstyrret beiteareal har vært mindre i Finnmark enn i en del andre fylker, har tendensen over tid vært klar også i Finnmark. I tillegg har rovdyrbestandene økt, og på den måten bidratt til forstyrrelse i beiteområdene. Endringer i inngrepsfrie og villmarksprega areal i Finnmark, som kan sees på som beiteområder som er relativt uforstyrret av menneskelige inngrep og ferdsel, er for de siste 20 årene vist i figuren nedenfor., med utgangspunktet i 1988 satt som indeks = 100. Figur 2.2 Endring i inngrepsfritt og villmarkspreget areal = Inngrepsfritt areal Villmarksprega areal Kilde: Inngrepsfrie naturområder (INON), Direktoratet for Naturforvaltning Fra reineierhold vises det til at øvre reintall ble fastsatt uten deres medvirkning, og at dette har svekket legitimiteten til det fastsatte reintallet og de vurderinger som ligger til grunn. LMD nedsatte et utvalg som skulle utarbeide indikatorer for fastsetting av reintall for reinbeitedistriktene. 12 Gjeldende øvre reintall for Øst-Finnmark ble fastsatt så langt tilbake som 1980-tallet, og er basert på en annen arbeidsprosess enn den for 2002-vedtaket for Vest-Finnmark. 13

29 Som vi ser har både inngrepsfrie arealer (mer enn 1 km fra tyngre tekniske inngrep) og villmarksprega 14 arealer (mer enn 5 km fra tyngre tekniske inngrep), som utgjør det meste av beitearealene for reindrifta, blitt redusert de siste 20 år. Ellers må en være oppmerksom på at reduksjonen ikke har kommet jevnt i fylket. Det er først og fremst tre områder i fylket som har fått reduksjoner pga. større utbygginger; Kvalsund og Kvaløya (primært kraftlinjer), Guovdageaidnu-Kautokeino (kraftlinjer og skogsveg/barmarksløype) og Båtsfjord (kraftlinjer og flyplass). Mindre reduksjoner ser vi også i Lebesby (vindkraft), Porsanger og Kvænangen. Mindre fysiske inngrep som hyttebygging er ikke regnet som tyngre tekniske inngrep, mens andre inngrep kan være mangelfullt registrert i INON. I Finnmark og Nord-Troms er det de siste 20 årene bygget i underkant av 2000 nye hytter, de fleste i områder i eller nær reinbeiteland. Totalt sett innebærer dette at det trolig er gjort større innhogg i de uforstyrra arealene enn det INONregistreringen viser. At inngrepsfrie/villmarksprega areal er redusert betyr ikke nødvendigvis at beitearealene er redusert tilsvarende reduksjonen i slike areal, men at arealer der reindrifta kan opptre helt uforstyrret er blitt redusert i minst dette omfang, og dermed har forstyrret produksjonsgrunnlaget for reindrifta. De faktiske beitetapene som følge av gjennomførte inngrep må studeres nærmere dersom en ønsker en bedre vurdering av inngrepenes konsekvenser for reindrifta. Men ut fra at en del mindre inngrep, som også er forstyrrende for reindrifta, ikke er medregnet i INON-tallene, vurderer vi det slik at de faktiske beitetapene trolig er større enn nedgangen i inngrepsfritt og villmarksprega areal Verdiskaping gjennom sysselsetting i reindrifta Reindriftens plass i den samlede næringsaktiviteten i Finnmark Næringsstrukturen i Finnmark er ulik landets næringsstruktur Primærnæringene er viktigere i Finnmark enn på landsbasis da andelen er dobbelt så høg i fylket (6 %) som i landet (3 %). Det gjelder fiskeri og fiskeoppdrett, samt reindrift, som er mye vanligere i Finnmark, mens det ikke gjelder jordbruk og skogbruk. 14 Inngrepsfrie areal: areal som er mer enn 1 km fra tyngre tekniske inngrep som veier, barmarksløyper, kraftledninger, vannkraftanlegg mv. Stier og enkeltstående hytter, master o.l. er ikke med. Villmarkspreget areal er avstandene 5 km fra slike tyngre tekniske inngrep. Utenom dette vil naturligvis grad av ferdsel i områdene ha betydning, men det er ikke med i materialet.

30 26 Figur 2.3 Sysselsatte i matnæringene 15 : fiskeri, oppdrett, fiskeindustri, reindrift, landbruk og landbruksindustri Finnmark Landbruksindustri; 349 Landbruk; 569 Reindrift; 402 Oppdrett; 260 Fiskeri; 1196 Fiskeindustri; 751 Fiskeri Fiskeindustri Oppdrett Reindrift Landbruk Landbruksindustri Kilde: Norut Alta-Áltá, utarbeidet til prosjekt Indeks Finnmark. Fiskeindustri er største produksjonsnæring målt i antall sysselsatte. Den øvrige industrien fordeler seg på flere industrigreiner, bl.a. annen næringsmiddelindustri (meieri, slakteri m.m.), mekanisk industri og grafisk industri (inkluderer aviser). Bare bergverk og fiskeindustri er vanligere i Finnmark enn i landet som helhet, øvrige industrigreiner og olje- og gassutvinning er underrepresentert. 15 Matnæringene er strategisk satsingsområde i Regionalt utviklingsprogram (RUP) for Finnmark.

31 27 Tabell 2.4 Sysselsattes fordelt etter sin hovednæring, Finnmark og landet, 2007 (4. kv.). Finnmark Landet Finnmark/landet Antall Prosent Antall Prosent lik andel=100 Jordbruk, skogbruk og tjenester tilknyttet landbruk 569 1, ,5 61 Reindrift 402 1, , Fiske og fangst , ,4 727 Fiskeoppdrett 260 0, ,2 361 Landbruk, reindrift, fiske og fiskeoppdrett , ,2 205 Bergverk 182 0, ,2 269 Olje- og gassutvinning 260 0, ,5 48 Fiskeindustri 749 2, ,4 482 Annen næringsmiddelindustri 351 0, ,6 57 Mekanisk industri, skipsverft 397 1, ,5 30 Aviser, forlag og grafisk produksjon 393 1, ,1 96 Annen produksjon 460 1, ,5 27 Industri, bergverk og olje og gassutvinning , ,8 58 Kraft og vannforsyning 372 1, ,6 161 Grunnarbeid og anleggsvirksomhet 996 2, ,9 140 Oppføring og ferdigjøring av bygninger , ,4 97 Bygginstallasjon; elektrikere, rørleggere 737 2, ,0 99 Bygg og anlegg, kraft og vannforsyning , ,9 113 Engroshandel 674 1, ,5 40 Handel med/reparasjon av motorkjøretøy og drivstoff , ,4 114 Detaljhandel dagligvarer , ,5 116 Annen detaljhandel , ,7 97 Hotell og overnatting 629 1, ,1 147 Restaurant, kafe, bar og catering 760 2, ,2 93 Varehandel, hotell og restaurant , ,4 92 Landtransport og tjenester tilknyttet landtransport , ,7 106 Sjøtransport og tjenester tilknyttet sjøtransport 389 1, ,1 91 Lufttransport og tjenester tilknyttet lufttransport 420 1, ,6 201 Andre tjenester tilknyttet transport 274 0, ,8 97 Post- og budtjenester, telekommunikasjoner 439 1, ,6 75 Transport og kommunikasjoner , ,7 103 Finans, forsikring 303 0, ,0 41 Omsetning og drift av fast eiendom 337 0, ,4 65 Juridisk, økonomisk, teknisk tjenesteyting 757 2, ,4 59 Formidling av arbeidskraft, vakttjenester, rengjøring 791 2, ,8 74 Annen forretningsmessig tjenesteyting 371 1, ,3 30 Forretningsmessig og finansiell tjenesteyting , ,9 53 Offentlig administrasjon , ,8 173 Forsvar 745 2, ,0 202 Politi, retts- og fengselsvesen, brannvern 511 1, ,0 133 Offentlige trygdeordninger 407 1, ,5 222 Offentlig administrasjon og forsvar , ,3 175 Grunnskoler, skolefritidsordninger , ,3 143 Videregående skoler 874 2, ,7 140 Høgskoler, universitet og forskning 485 1, ,0 65 Voksenopplæring og annen undervisning 262 0, ,7 108 Undervisning , ,6 122 Sykehus, poliklinikker, spesialiserte institusjoner , ,8 83 Andre helsetjenester , ,6 131 Sosiale tjenester , ,1 109 Barnehager , ,1 118 Helse- og sosialtjenester , ,6 110 Renovasjon og kloakk 182 0, ,4 139 Interesse-, religiøse organisasjoner og kirker 380 1, ,0 105 Kulturell tjenesteyting, sport- og fritidsvirksomhet 643 1, ,8 95 Frisørvirksomhet, vaskeri og annen personlig tjenesteyting 298 0, ,1 75 Andre sosiale og personlige tjenester , ,2 96 Uoppgitt 201 0, ,4 120 Sum , ,0 100 Kilde: Registerbasert sysselsettingsstatistikk, Statistisk sentralbyrå. Korrigert og bearbeidet av Norut Alta Merknad: Kolonnen ytterst til høyre i tabellen over (kolonne 6) framkommer ved å dividere andelen den enkelte næring utgjør av totalsysselsettingen i Finnmark (3. kolonne) med andelen næringen utgjør for landet (5. kolonne). Dermed framkommer i kolonne seks om næringen er overrepresentert (>100) eller underrepresentert (<100) i Finnmark.

32 28 Sysselsettinga i tjenestenæringene bygg og anlegg, varehandel og hotell/restaurant, transport og personlig tjenesteyting utgjør omtrent samme andel i fylket som i landet. Forretningsmessig tjenesteyting er derimot mye mindre vanlig i Finnmark enn på landsbasis, og er altså den tjenestenæringen som er klart underrepresentert. Offentlig administrasjon og forsvar er klart vanligere i Finnmark enn i landet, og dette skyldes både Forsvarets tilstedeværelse og offentlig administrasjon ellers. Her kan nevnes at Reindriftsforvaltningen, som er direkte underlagt LMD, har hovedadministrasjonen samt 2 regionskontorer i fylket. Helse- og sosialtjenester og undervisning er litt overrepresentert, men det gjelder ikke sykehustjenester eller høgskoler og forskning. Figur 2.4 Sysselsettingsandel fordelt etter næring. Finnmark, regioner og landet % 10 % 20 % 30 % 40 % 50 % 60 % 70 % 80 % 90 % 100 % Hele landet Finnmark Regionale senter Kyst-vest Kyst-øst Innland Landbruk, reindrift, fiske, oppdrett Industri, bergverk, olje- og gassutv. Bygg og anlegg, kraft- og vannfors. Vare-handel, hotell og restaurant Transport og kom-munikasjon Finansiell og forr.messig tjenesteyt. Off.adm. og forsvar Under-visning Helse- og sosial-tjenester Andre sosiale og personlige tjenester Uoppgitt Kilde: Registerbasert sysselsettingsstatistikk, Statistisk sentralbyrå. Bearbeidet og korrigert av Norut Alta Stor variasjon i næringsstruktur i Finnmark Både kystkommunene (12-13 %) og innlandskommunene (10 %) bortsett fra Porsanger - hadde en relativt sett større andel av sysselsettingen knyttet til primærnæringene enn de øvrige kommunene i Finnmark. I kystkommunene dominerte fiske og fangst og fiskeoppdrett, mens kategorien landbruk og reindrift var fremtredende i innlandskommunene. Kategorien rommer i hovedsak sysselsatte innen reindrift og jordbruk, hvor Deatnu Tana utmerker seg med relativt sett høg andel i jordbruk, mens Guovdageidnu-Kautokeino og Karasjohka-Karasjok har høg andel sysselsatt i reindriften. Kyst-Finnmark har også mest industri, i hovedsak fiskeindustri, mens andelen bygg og anlegg og varehandel er størst i de fire største kommunene. Andelen offentlig administrasjon og forsvar og undervisning er høgere i de fire største kommunene og i Indre Finnmark, enn i Kyst-Finnmark. Indre Finnmark har klart høgest andel sysselsatt i personlig tjenesteyting, som bl.a. omfatter kulturnæringer.

33 29 Negativ sysselsettingsutvikling som snudde Sysselsettingsutviklinga i fylket var klart negativ de første par tre årene etter årtusenskiftet, men utviklinga snudde i 2005, og de siste to årene har det vært klar vekst i antall sysselsatte bosatt i Finnmark. Fiskeindustrien var den næringen som hadde størst nedgang i nedgangsperioden, og denne for kysten viktige næringen ble nesten halvert i sysselsetting i løpet av to-tre år. Fiskeriene har også opplevd nedgang, mens det i tjenestenæringene er hotell og overnatting og posten som har hatt sysselsettingsnedgang. I offentlig sektor har en sett klar nedgang i sysselsetting i Forsvaret det meste av perioden, mens sysselsettingen ellers i offentlig sektor har vært stabil. Veksten har primært kommet i tjenestenæringene, og særlig innen forretningsmessig tjenesteyting, varehandel og bygg og anlegg. Videre har det vært vekst i kulturell tjenesteyting, restaurant og kafé, og andre mindre tjenestenæringer. Vekst har det også vært i reindriftsnæringen, olje- og gassutvinning og olje- og gassrelatert industri, og en god del av veksten i tjenestenæringene, særlig forretningsmessig tjenesteyting er relatert til olje- og gassutvinning. Innen offentlig sektor har det vært noe vekst i helse, undervisning og offentlig administrasjon. Figur 2.5 Utvikling i sysselsetting i matnæringene : fiskeri, oppdrett, fiskeindustri, reindrift, landbruk og landbruksindustri i Finnmark og Landet, Indeks 2003= Oppdrett Finnmark Oppdrett Landet Landbruksindustri Finnmark Landbruksindustri Landet Reindrift Finnmark Reindrift Landet Landbruk Finnmark Landbruk Landet Fiskeri Finnmark Fiskeri Landet Fiskeindustri Finnmark Fiskeindustri Landet Veksten har kommet i Vest-Finnmark, i liten grad i Øst-Finnmark Det er Vest-Finnmark, og da særlig Hammerfest og Alta, som har nytt godt av sysselsettingsveksten etter år Og mye av veksten, særlig i Hammerfest, er relatert

34 30 til olje- og gassutviklingen og byggingen av Snøhvitanlegget. I tillegg har det vært vekst i de to kjernesamiske kommunene i Indre Finnmark, samt litt vekst i Sør-Varanger. I øvrige Finnmark har det ikke vært vekst, og særlig i kystkommunene i Øst-Finnmark - primært som følge av nedgangen i fiskeindustrien. Stabil eller positiv sysselsettingsutvikling i Indre Finnmark etter 2000 Totalt sett har sysselsettingsutviklingen i Indre Finnmark vært svakt positiv etter år 2000, men dette skyldes at det har vært større vekst i innlandskommunene Guovdageaidnu- Kautokeino og Karasjohka-Karasjok, enn den lille nedgangen i fjordkommunene Porsanger-Porsangu, Deatnu-Tana og Unjarga-Nesseby. Veksten i de to innlandskommunene i Indre Finnmark har vært like stor for begge kjønn. Blant mennene har veksten vært størst i reindrift, industri og bergverk og bygg og anlegg. Veksten i reindriftsnæringen, jf. Figur 2.5 og tabellvedlegg, skyldes nok delvis også økning i inntektsnivået i denne næringen (som medfører at reindriftsutøvere kommer med i statistikken i denne næringen), da økningen i antall årsverk har vært noe lavere i den samme perioden (se næringsstatistikken om reindrift). Blant kvinnene har det vært størst vekst innen personlig tjenesteyting, forretningsmessige tjenester og industri og bergverk, det sistnevnte trolig delvis fordi dette også inkluderer grafisk industri (aviser, blad) og forlag. Nedgangen i sysselsetting i fjordkommunene i Indre Finnmark har kommet blant menn, mens sysselsettingen blant kvinner har vært stabil. Nedgangen har kommet i offentlig administrasjon og forsvar, og skyldes for en stor del nedgang i forsvarets virksomhet i Porsanger. Det er også innen offentlig administrasjon og forsvar at nedgangen har vært størst blant kvinnene, men den er altså oppveid av vekst i andre næringer. Sektormessig har utviklingen i privat sektor vært mer positiv enn i offentlig sektor i Indre Finnmark. Hele nedgangen i sysselsetting i Indre Finnmark Fjord har kommet i offentlig sektor, og da mest i statlig sektor, noe som i stor grad gjelder nedgang i Forsvaret, mens det i privat sektor har vært vekst. I de to innlandskommunene i Indre Finnmark har det vært vekst i statlig sektor, men denne er utlignet av nedgang i kommunal sektor. Det aller meste av sysselsettingsveksten i disse kommunene har altså kommet i privat sektor Siidaandeler og årsverk i reindrifta fordelt på kommuner Sysselsatte etter bostedskommune med reindrift som hovednæring I ordinær sysselsettingsstatistikk fra SSB plasseres de sysselsatte i den næring de er registrert å ha størst inntekt fra ( hovednæringen ). Selv om de også har vært sysselsatt i andre næringer, som er vanlig for mange innen bl.a. reindrift, så er reglene at de bare kan oppføres under hovednæringen. I Tabell 2.4 framgår at det blant registrerte bosatte i Finnmark er personer sysselsatt med reindrift som hovednæring, eller 1,1 % av totalsysselsettingen i fylket. Disse er tilknyttet de 398 aktive siidaandelene til sammen i Vest- og Øst-Finnmark reinbeiteområder. I hele landet er det 808 sysselsatte (hovednæring) i reindrifta, og disse utgjør < 0,05 % at landets totalsysselsetting. 16 Når vi inkluderer bosatte i de fem kommunene i Nord-Troms som også inngår i Vest-Finnmark reinbeiteområde øker antall sysselsatte i kommuner innenfor det som er definert som reinbeiteområdene i Finnmark med 9 til 411.

35 31 I perioden (4. kvartal) har antall sysselsatte med reindrift som hovednæring økt fra 324 til 402 (jfr. tabell i vedlegg), som er en økning på 78 personer eller 24 %. Veksten i reindriftsnæringen kan delvis skyldes at det har vært økning i inntektsnivået derfra og at relativt flere dermed blir registrert med reindrift som sin hovednæring. Et interessant trekk er at det nå er omtrent like mange siidaandeler (driftsenheter) som personer med reindrift som hovednæring (hhv. 398 og 411), mens det i det i år 2000 var 404 aktive siidaandeler mot bare 324 sysselsatte med reindrift som hovednæring. Det kan bety at flere som bare drev med rein i mindre omfang er gått ut av næringa og at reindrifta har fått økende betydning og blitt hovednæring for de som er igjen. Nedenfor har vi fordelt de sysselsatte i reindrifta i Finnmark etter bostedskommunen de tilhører. Det framgår tydelig at Kautokeino og Karasjok er kommunene med flest som har reindrift som hovednæring hhv. 208 og 106 personer. Dernest er reindrift viktigste inntektsgivende sysselsetting for mange i Tana (28 personer), Nesseby (17), Sør- Varanger (14), Porsanger (7) og Alta (7).

36 32 Tabell 2.5 Sysselsatte med reindrift som hovednæring, og i prosent av totalsysselsetting, fordelt på bostedskommune (4. kvartal). Bostedskommune Reindrift hovednæring Totalt sysselsatte 1938 Lyngen < , Gáivuotna Kåfjord , Skjervøy , Nordreisa < , Kvænangen 638 0, Vardø < , Vadsø , Hammerfest , Guovdageaidnu Kautokeino , Alta , Loppa < , Hasvik , Kvalsund 538 0, Måsøy < , Nordkapp , Porsanger Porsángu Porsanki , Kárásjohka Karasjok , Lebesby 613 0, Gamvik 503 0, Berlevåg 471 0, Deatnu Tana , Unjárga Nesseby , Båtsfjord , Sør-Varanger ,3 FINNMARK ,1 FINNMARK OG NORD-TROMS (5 KOMMUNER) ,9 Varanger/Polmak reinsogn ,5 Karasjok reinsogn ,8 Vest-Finnmark reinbeiteområde (ex 5 komm. NTr) ,2 FINNMARK ,1 Vest-Finnmark og Nord-Troms (5 kommuner) ,9 FINNMARK OG NORD-TROMS (5 KOMMUNER) ,9 Reindrift % av totalt Når det gjelder reindriftens andel av alle sysselsatte i de enkelte finnmarkskommuner skiller Kautokeino, og dernest Karasjok, seg ut ved at hhv. 14 % og 7 % er registrert med reindrift som sin hovedinntektskilde. For øvrig er det Nesseby (4 %) og Tana (1,9 %) der reindrifta er mest synlig i forhold til kommunenes samlede næringsaktivitet. Fordi reindrifta er spesiell ved at relativt flere enn ellers har jobber i andre næringer der inntektene er større, vil ordinær sysselsettingsstatistikk basert på sysselsatte etter hovednæring innebære at antall personer som i statistikken framstår som sysselsatt i reindrifta (lite eller mye) sannsynligvis være noe undervurdert. Dette forsøker vi å 17 Symbolene <3 har vi av anonymitetshensyn brukt i kommuner der det er færre enn 3 som er registrert med reindrift som hovednæring.

37 33 korrigere for i neste avsnitt der vi forsøker å basere oss på anslag for årsverk. Årsverksinnsats i reindrifta 2007 fordelt på kommuner og sammenlignet med arbeidslivet totalt og landbruket Ettersom antall sysselsatte etter hovednæring (SSB) er et veldig et upresist begrep når det gjelder å si noe om arbeidsinnsats, har vi framskaffet beregnede anslag for årsverk ved utgangen av 2007 fordelt på de sysselsattes bostedskommune. Årsverk i reindrifta for de ulike reinsogn foreligger i Totalregnskapet for reindrift, og kommer vi tilbake til i senere underkapittel. For å fordele årsverk på kommuner 18 har Norut Alta måttet gjøre et estimat basert på hvordan de sysselsatte i reindrifta (hovednæring) fordeler seg på bostedskommune. Årsverk totalt i kommunene har vi estimert ved å omregne SSBs ordinære sysselsettingsdata og justert disse for registreringer av gjennomsnittlig arbeidstid pr. uke i den enkelte kommune. For Finnmark som helhet, med forbehold om usikkerhet i anslag for årsverksberegninger, utgjør reindrifta 2,6 % av samlede årsverk for yrkeslivet i fylket. Dette er langt høyere enn andelen sysselsatte etter hovednæring som for reindrifta utgjør (1,1 %) av sysselsatte totalt i fylket. Dette illustrerer på en god måte hvordan reindrifta er en sysselsettingsfaktor for langt flere enn de som har det som sin hovednæring. Fordi når all arbeidsinnsats fra småjobber/ deltidsarbeid fra familiemedlemmer o.a. regnes med, hvorav mange har sin hovedjobb i andre yrker, blir årsverksinnsatsen i reindrifta i Finnmark (739) betydelig høyere enn de 402 som er registrert med reindrift som hovednæring. Dermed kan arbeidsinntekt fra reindrifta være vesentlig større enn sysselsettingsandelen skulle tilsi fordi inntektene i langt større grad enn vanlig er generert fra større eller mindre arbeidsinnsats fra mange personer tilknyttet reineiers familie/lokalmiljø gjennom hjelp i sesonger og ved behov. Reindriftens inntektsmessige betydning kommer vi tilbake til senere i rapporten. Forskjellene på antall sysselsatte med hovednæring i reindrifta og betydningen årsverksinnsatsen i reindrifta utgjør, blir enda mer interessant når en ser på enkeltkommuner. Målt i andel årsverksinnsats totalt i kommunen utføres hele 33 % av dette innen reindrifta i Kautokeino, 21 % i Karasjok, 6 % i Nesseby, 3 % i Tana og en del mindre i Porsanger, Hasvik og Loppa. I kommunene utgjør antall årsverk 1,5-3 ganger mer enn antall personer med reindrift som hovednæring. Dermed utføres hhv. 1/3 og 1/5 av samlet årsverksinnsats i Kautokeino og Karasjok, de to desidert største reindriftskommunene, av arbeid i reindrifta. 18 Kommunegrensene samsvarer ikke med grensene for reinbeiteområder, reinsogn eller beitesoner.

38 34 Tabell 2.6 Sysselsatte i hovednæringer fordelt på bokommune, Reindrift og total. Årsverk kommuner Syssels. kommuner Årsv. reindr. % av total Syss. reindr. i % av total Bokommune Syssels. reindrift Årsverk reindrift 1938 Lyngen ,3 0, Gáivuotna Kåfjord ,1 0, Skjervøy ,0 0, Nordreisa ,2 0, Kvænangen ,0 0, Vardø ,1 0, Vadsø ,2 0, Hammerfest ,0 0, Guovdageaidnu Kautokeino ,8 13, Alta ,2 0, Loppa ,9 0, Hasvik ,5 0, Kvalsund ,0 0, Måsøy ,5 0, Nordkapp ,0 0, Porsanger Porsángu Porsanki ,6 0, Kárásjohka Karasjok ,3 7, Lebesby ,0 0, Gamvik ,0 0, Berlevåg ,0 0, Deatnu Tana ,8 1, Unjárga Nesseby ,1 4, Båtsfjord ,0 0, Sør-Varanger ,4 0,3 FINNMARK ,6 1,1 FINNMARK OG NORD-TROMS ,2 0,9 Varanger/Polmak ,7 0,5 Karasjok ,5 1,8 Vest-Finnmark ,0 1,2 FINNMARK ,6 1,1 Vest-Finnm. og N-Troms (5 komm.) ,2 0,9 FINNM. OG N-TROMS (5 komm.) ,2 0,9 Kilde: Årsverk i reindrifta (Totalregnskapet for reindrift, men kommunefordelt av Norut Alta basert på bosted for de sysselsatte med reindrift som hovednæring). Årsverk totalt i kommunene (SSB, med Norut Alta omregnet sysselsatte til årsverk basert på gj.sn. arbeidstid pr. uke i den enkelte kommune.) En sammenligning mellom reindrifta og jordbruket viser at for 20 år siden (1999) var antall driftsenheter i jordbruket klart flere enn antall siidaandeler i reindrifta, 658 mot 397. Antall driftsenheter i jord- og skogbruket i Finnmark har imidlertid i perioden blitt redusert fra 658 til 356, hele 46 %. Reduksjonen i kommunene varierte stort sett fra % færre bruk. Antall jordbruksenheter i den viktige både jordbruks- og reindriftsregionen Indre Finnmark er redusert omtrent som for fylket totalt, og er nesten halvert. 19 Omfatter fem kommuner fra Nord-Troms (Lyngen, Kåfjord, Skjervøy, Nordreisa og Skjervøy).

39 Antall siidaandeler i reindrifta i Finnmark var i samme periode omtrent uendret (398), og dermed blitt flere enn antall driftsenheter i jordbruket i I flere tilfeller har nedleggelser i jordbruket skjedd ved at enheter er sammenslått eller gjenværende bruk har skaffet seg flere melkekvoter og økt buskapen. Dermed er dagens gjennomsnittsbruk i Finnmark blitt større, og antall årsverk pr. driftsenhet i jordbruket vokst fra 1,1 i 1999 til 1,35 i Tabell 2.7 Beregnet antall årsverk 20 totalt i landbruket (jord- og skogbruk) og pr. driftsenhet. Kommuner, regioner, fylket og hele landet Årsverk Årsverk pr. dr.enh Hele landet ,1 Finnmark 746 1,1 Vadsø 36 1,3 Hammerfest 13 1,2 Alta 228 1,3 Sør-Varanger 68 1,3 Regional senter 344 1,3 Loppa 4 0,7 Hasvik 3 0,8 Kvalsund 24 1,2 Måsøy Nordkapp Kyst-vest 31 1,0 Vardø 7 1,5 Lebesby 16 1,3 Gamvik 8 0,6 Berlevåg Båtsfjord Kyst- øst 31 1,1 Guovdag.-Kautokeino 32 1,3 Porsanger 66 1,0 Kárásjohka-Karasjok 68 1,1 Deatnu-Tana 158 1,0 Unjárga-Nesseby 16 1,1 Innland 340 1,0 Årsverk 2007 Årsverk pr. dr.enh ,35 Kilder: Jordbrukstellingen Selv om driftsenhetene i jordbruket har blitt større, har reduksjonen i enheter vært så stor at antall årsverk likevel har gått ned med 30 % i perioden , fra 746 årsverk til 521. Dette er lavere enn årsverk i reindrifta i Finnmark, jfr. Figur 2.6. For nærmere detaljer om årsverk i siidaenhetene og de ulike reinsognene i reindrifta viser vi til neste underkapittel. 20 Antall årsverk er beregnet på grunnlag av opplysninger i Jordbrukstellingen 1999 om driftsenhetenes fordeling i størrelseskategorier etter årsverksinnsats på driftsenheten. Siden siste jordbrukstelling var i 1999 er årsverk i 2007 beregnet ut fra timeverkregistreringene i Landbruksundersøkelsene (annet hvert år) og sammenlignet endringer i timeverk fra 1999 til = Timeverk 2007/Timeverk 1999) x Årsverk 1999.

40 36 Figur 2.6 Årsverk i matnæringene : fiskeri, oppdrett, fiskeindustri, reindrift, landbruk og landbruksindustri i Finnmark Landbruksindustri; 323 Landbruk; 521 Reindrift; 743 Oppdrett; 213 Fiskeri; 1138 Fiskeindustri; 694 Fiskeri Fiskeindustri Oppdrett Reindrift Landbruk Landbruksindustri 2.3 Årsverksproduksjon i reindriftsnæringen i Finnmark fordelt på reinsogn Foran har vi betraktet ulike næringsdata, bl.a. årsverksproduksjonen i reindrifta, i forhold til kommuneinndelinger og andre næringer. Dette er for å kunne sette reindrifta i en sammenheng der det foreligger statistisk materiale. Dette gir referanser til andre næringer og den ordinære administrative kommuneinndelingen av landet som det foreligger andre data for og som folk utenfor reindrifta er vant å forholde seg til. Her og i kommende kapitler vil vi først og fremst bruke en inndeling som samsvarer med slik reindrifta er organisert, og som tar utgangspunkt i driftsformen til samisk reindrift. Det er også fordi en del verdiskapingsdata i reindrifta er mer utdypet, eller foreligger ikke for andre inndelinger enn reinbeiteområder, reinsogn og eventuelt beitesoner. Ved beregning av antall årsverk i reindrifta tas det hensyn til antall siidaandeler, reintall, utøvers alder, driftsforhold, antall siidaandeler i sommer- og vintersiida og tilgangen på familiearbeidskraft For nærmere omtale av årsverksberegninger henvises det til kapittel 7.2 i Totalregnskapet for reindrift 2007 (Økonomisk utvalg, nov. 2008). Ved beregningene er det lagt til grunn at et årsverk er timer. Arbeidsforbruket i tamreinlagene beregnes i forhold til et fast antall rein per årsverk.

41 Tabell 2.8 Beregnet antall årsverk i reindrifta fordelt på reinbeiteområder og reinsogn i Finnmark Et årsverk er 1800 timer. Polmak/ Varanger reinsogn Sum årsverk Finnm. Karasjok Øst- Vest- År reinsogn Finnmark 23 Finnmark , ,9 Siidaandeler Finnm. Årsv. pr. siidaandel Finnm , , , , , , , , , , , , , , , , , , ,9 Kilde: Økonomisk utvalg for reindriften, Totalregnskap for reindriftsnæringen. Siden toppåret 1989 har arbeidsinnsatsen i reindrifta i Finnmark blitt redusert fra 962 til 760 årsverk i 2008, en nedgang på 21 %. Med en nedgang i reintallet fra til rein, og en reduksjon i siidaandeler fra 518 til 396 (24 %) i samme periode, er det naturlig. Årsverksinnsatsen i Finnmark utgjorde 75 % av næringas totale årsverk i landet på 1026 (foreløpig tall). Sammenlignet med jordbrukets ca. 520 årsverk i Finnmark, jfr. foran, er årsverksinnsatsen i reindrifta i fylket fortsatt større, og reduksjonen har også vært mindre. Når det gjelder arbeidsinnsatsen pr. siidaandel er den på 1,9 i Finnmark, og det har vært uendret de siste tjue årene. Dette tilsier at det bak en siidaandel er større årsverk innsats enn i jorbruket i Finnmark der årsverkinnsatsen er 1,35 pr. driftsenhet. Det beregnede arbeidsforbruket for 2007 fordelt på reinbeiteområder og beitesoner er spesifisert i tabellen under. For Finnmark fremgår at årsverk pr. siidaandel (og arbeidsforbruket målt i timer per andel) er høyest i Karasjok øst med 2,04 og klart lavest i Polmak/Varanger med 1,63 årsverk pr. siidaandel. Resten av beitesonene har omtrent 1,9 årsverk pr. siidaandel. Trekker en inn hele landet er årsverkinnsatsen pr. siidaandel lavest i Sør-Trøndelag med 1,35 og innebærer et arbeidsforbruk på ca færre timer pr. siidaandel enn gjennomsnittet for Finnmark. Målt i antall rein per årsverk varierer Øst-Finnmark reinbeiteområde er delt i Polmak/Varanger og Karasjok reinsogn. 24 Reintall 2008 er foreløpig anslag (Totalregnskapet 2007 s. 20, utgitt november 2008)

42 38 arbeidsforbruket fra 157 rein i Troms til 360 rein i Polmak/Varanger. Resten av sonene i Finnmark har fra rein pr. årsverk. Tabell 2.9 Arbeidsforbruk og antall siidaandeler i reinbeiteområder, reinsogn og beitesoner i 2007 Reinbeite- Timer Årsverk Årsverk Rein per Antall område per enhet per enhet Totalt årsverk Siidaande le r Polmak/Varanger , Karasjok Øst , Karasjok Vest , Øst-Finnmark , Kautokeino Øst , Kautokeino Midt , Kautokeino Vest , Vest-Finnmark , Troms , Nordland , Nord-Trøndelag , Sør-Tr./Hedmark , Tamreinlag Totalt

43 3 Verdiskaping gjennom produksjon og økonomisk utbytte Produksjon og salg av egne produserte produkter - kjøtt/biprodukter, binæringsinntekter og andre produksjonsbaserte inntekter? Verdi av kjøttproduksjon Kjøttinntekter omfatter kjøtt og biprodukter til sammen da disse ikke kan skilles i datamaterialet. Beregning av privat forbruk og omsetning forutsetter forbruk på 20 dyr pr. siidaandel, og er inkludert i tallene for kjøttinntekter (samme kilopris som slakt av voksne dyr ved slakteri). Utviklingen i verdien av den totale kjøttproduksjonen de fire siste årene fremgår av Tabell 3.1. Tabellen viser at verdien av kjøttproduksjonen økte fra 93,2 mill. kr i 2003 til 135 mill. kr i Den totale økningen i kjøttproduksjonen gjaldt særlig fra da verdien økte med 17,5 mill. kr. Dette må sees i sammenheng med det økte totale slakteuttaket og prisøkningen pr. kg kjøtt. Fra 2006 til 2007 gjaldt økningen alle områder utenom Nordland og Tamreinlagene som hadde reduksjon som følge av redusert slaktekvantum på 36 tonn hver. Før det varierte verdien av kjøttproduksjonen en del bl.a. som følge av fall i kiloprisen i 2004/05, men etterpå har verdien av kjøttproduksjonen økt. I Finnmark var verdien av kjøttproduksjonen 85 mill. kr i 2007, eller 63 % av totalproduksjonsverdi i landet. Dette er en verdiøkning i Finnmark på hele 60 % fra 2003 da produksjonsverdien var på 53 mill. kr. I Finnmark var det hele perioden i Øst-Finnmark at verdien av produksjonen har vært klart størst, og i 2007 med en andel på 56 % av totalverdien i Finnmark i 2007.

44 40 Tabell 3.1 Utvikling i verdien av den totale kjøttproduksjonen i perioden (1.000 kr). Reinbeite- område Endring Beløp % Polmak/ Varanger ,5 % Karasjok øst 1) ,2 % Karasjok vest ,4 % Øst-Finnmark ,9 % Kautokeino øst ,5 % Kautokeino midt ,5 % Kautokeino vest ,1 % Vest-Finnmark ,3 % Troms ,4 % Nordland ,4 % Nord-Trøndelag ,3 % Sør-Tr./ Hedmark ,1 % Tamreinlag ,7 % Totalt ,9 % Kilde: Totalregnskapet for reindrift 1) For årene 2003, 2004 og 2005 er tall for hele Karasjok lagt til Karasjok øst. Inndelingen i soner er foretatt fra og med Sammenligner vi med annen matproduksjon i Finnmark er førstehåndsverdien av reinkjøtt på samme nivå, eller noe større, enn melkeproduksjonen i fylket, men omtrent dobbel så stor som husdyrkjøttproduksjonen. Desidert størst er imidlertid verdien av oppdrettslaks og fisk levert av fiskebåter fra Finnmark. Det er så store forskjeller i produksjonsformene og kapitalinnsatsen, at det har liten mening å sammenligne produksjonsverdien pr. årsverk eller sysselsatt i næringene. Figur 3.1 Produksjonsverdi av fisk, kjøtt og melk i mill.kr i Finnmark Reinkjøtt; 85 Melk; 79 Husdyrkjøtt; 45 Oppdrettslaks; 476 Fisk levert av Finnmarksfartøy; 1314 Fisk levert av Finnmarksfartøy Oppdrettslaks Reinkjøtt Husdyrkjøtt Melk Kilde: Norut Alta i prosjektet Indeks Finnmark. Basert på data fra: Fiskeridirektoratet, Råfisklaget, SSB, Reindriftsforvaltningen og Fylkesmannen.

45 41 Over de senere år har produksjonsverdien av reinkjøtt økt mer enn i landbruket og fiskeoppdrett 25 i Finnmark, og hatt omtrent samme vekst som i fiskeriene. Utvikling i produksjonsverdi av fisk, kjøtt og melk i Finnmark og Landet, Indeks 2003= Fisk, Finnmark Fisk, Landet Reinkjøtt, Finnmark Reinkjøtt, Landet Husdyrkjøtt, Finnmark Husdyrkjøtt, Landet Oppdrettslaks, Finnmark Oppdrettslaks, Landet Melk, Finnmark Melk, Landet Kilde: Norut Alta i prosjektet Indeks Finnmark. Basert på data fra: Fiskeridirektoratet, Råfisklaget, SSB, Reindriftsforvaltningen og Fylkesmannen. Figur 3.2 under viser variasjonen i gjennomsnittlige kjøttinntekter per sidaandel mellom de ulike reinbeiteområdene/-sonene i Av områdene er det Polmak/Varanger, Karasjok Øst og Sør-Tr.lag/Hedmark som ligger over landsgjennomsnittet på kr De øvrige sonene i Finnmark er sammen med Troms, Nordland og Nord-Trøndelag noe under landsgjennomsninttet. I området for samisk reindrift var det for 2007 registrert 556 aktive siidaandeler. For disse var gjennomsnittlig reintall per siidaandel på 411 dyr i Reintallet pr. siidaandel var størst i Polmak/Varanger og Sør-Trøndelag/Hedmark og dernest Karasjok øst. Bare Karasjok vest hadde under landsgjennomsnittet i reintall pr. siidaandel. Generelt har det vært en økning i reintall pr. siidaandel i landet de senere år, først og fremst i Karasjok reinsogn og Vest-Finnmark reinbeiteområde. 25 Fiskeoppdrett (oppdrettslaks) i Finnmark har hatt en spesiell utvikling med reduksjon i produksjonsverdien de senere år, mens produksjonsverdien i landet har vokst sterkt.

46 42 Figur 3.2 Gjennomsnittlige kjøttinntekter pr. siidaandel (samisk reindrift) i 2007 (1.000 kr). Kurven viser gjennomsnittlig reintall pr. siidaandel. Linjen viser gjennomsnittlig kjøttinntekt for den samiske reindriften i hele landet. Kilde: Totalregnskapet for reindriften Figur 3.3 viser gjennomsnittlige kjøttinntekter per rein, som varierer mellom kr 370 i Kautokeino Midt (lavest) og kr i Sør-Trøndelag/Hedmark (høyest). Gjennomsnittlig kjøttinntekt per rein for landet er kr 560, og utenom Polmak/Varanger og Karasjok øst var alle reinbeitesonene i Finnmark godt under dette nivået i Gjennomsnittlig produksjon per rein i vårflokk var 8,6 kg i Det er store variasjoner mellom områdene, Kautokeino Midt, Kautokeino Øst og Karasjok Vest skiller seg ut med en gjennomsnittlig produksjon per rein i vårflokk på henholdsvis 5,9 kg, 6,6 kg, 6,7 kg. På den andre enden av skalaen finner vi Sør-Trøndelag/Hedmark, Tamreinlagene og Polmak/Varanger som hadde en gjennomsnittlig produksjon per rein på hhv. 16,7 kg, 14,5 kg og 11,1 kg. Med produksjon menes her summen av slakt til slakteri 26 og beregnet privat forbruk og omsetning. 26 I og med at produksjonsinntekt beregnes ut fra leverte kg til slakteri x gjennomsnittlig pris, vil man ikke gjennom innhentede slakteridata fange opp leieslakting der man videreforedler selv og på den måten oppnår økt inntekt. Fra reindrifta nevnes at bruk av slakteridata dermed kan undervurdere inntektene, og at det er reineiernes Næringsoppgave som viser korrekt. Dette må imidlertid undersøkes grundigere med Reindriftsforvaltningen og studere utvalg av Næringsoppgaver.

47 43 Figur 3.3 Gjennomsnittlige kjøttinntekter per rein i vårflokk i 2007 (kr per rein). Kurven viser produksjon per rein i vårflokk (kg per rein) Binæringsinntekter Duodji, jakt, fiske, bærplukking o.l. er integrerte deler av den samiske reindriften. Et helhetlig bilde av økonomien forutsetter derfor en synliggjøring også av denne delen av næringen. Tabell 3.2 viser samlede binæringsinntekter 27 i samisk reindrift i perioden 2003 til Tabellen viser at Vest-Finnmark reinbeiteområde står for en stor del av binæringsinntektene. I 2007 hadde Vest-Finnmark binæringsinntekter på 2 mill. kr, eller 38 % av totalen for landet. Dernest fulgte Nordland reinbeiteområde med 1,4 mill. kr (28 %) og Øst-Finnmark med 1 mill. kr (20 %) i binæringsinntekter. I Finnmark var det særlig reinbeitesonen Kautokeino Midt (1,4 mill. kr), og dernest Karasjok Vest (0,6 mill. kr) som har hatt klart mest binæringsinntekter. Samlet for landet synes binæringsinntektene i samisk reindrift å ha vært stabil de senere år, og vært på 5-6 mill. kr hele perioden Derimot tilsier dataene at det har vært betydelig forskjell i utviklingen mellom reinbeiteområdene. Dette gjelder først og fremst at det har vært en kraftig reduksjon i Vest-Finnmark der binæringsinntektene er redusert fra 3,5 mill. kr i 2003 til 2 mill. kr i Også Øst-Finnmark har hatt reduksjon. Den største reduksjonen av binæringsinntektene i Finnmark finner vi i Kautokeino Midt med 0,4 mill. kr, fulgt av Troms (-0,3 mill. kr) og Karasjok Øst (-0,3 mill. kr). Motsatt utvikling har det vært Troms og Nordland. I Troms har binæringsinntektene økt betydelig, fra 0,33 til 0,55 mill. kr, og i Nordland fra 0,8 til 1,4 mill. kr i perioden Tabellen bygger på opplysninger fra utvalgsundersøkelsen i Totalregnskapet for reindriften.

48 44 Tabell 3.2 Binæringsinntekter i perioden (1.000 kr). Reinbeiteområder Polmak/Varanger Karasjok Øst 1) Karasjok Vest Øst-Finnmark Kautokeino Øst Kautokeino Midt Kautokeino Vest Vest-Finnmark Troms Nordland Nord-Trøndelag Sør-Tr.lag/Hedmark Totalt: ) Merknad: Binæringsinntektene i Karasjok for er lagt til Karasjok øst pga. at soneinndelingen gjort først fra Andre produksjonsbaserte inntekter Arbeidsinntekter 28, leieinntekter og andre driftsrelaterte inntekter inngår under posten andre produksjonsbaserte inntekter. Tabell 3.3 gir en oversikt over andre produksjonsbaserte inntekter i 2007, fordelt etter arbeidsinntekter, leieinntekter, andre inntekter og totalt. Tabell 3.3 Andre produksjonsbaserte inntekter i 2007 (1.000 kr) Reinbeite- Arbeids- Leie- Andre Totalt område inntekter inntekter 2007 Polmak/Varanger Karasjok Øst Karasjok Vest Øst-Finnmark Kautokeino Øst Kautokeino Midt Kautokeino Vest Vest-Finnmark Troms Nordland Nord-Trøndelag Sør-Tr./Hedmark Totalt Arbeidsinntektene beregnes med utgangspunkt i Reindriftsforvaltningens regnskapstall over utbetalinger til reindriftsutøvere på postene ressursovervåking (veiing, telling, beitekartlegging og beiteovervåking) og måling av radioaktivitet. De øvrige postene er basert på inntektspostene fra utvalgsundersøkelsen i Totalregnskapet.

49 Tabellen viser at andre produksjonsbaserte inntekter utgjør til sammen 14,7 mill. kr i 2007, herav utgjør inntektene i Finnmark 8,6 mill. kr (59 %). Arbeidsinntektene utgjør en betydelig større andel i Finnmark enn i de øvrige områdene, særlig i Karasjok Vest og Kautokeino Midt. Leieinntekter var særlig stor i Polmak/Varanger. For nærmere omtale av metode og datagrunnlaget for inntektene henvises det til Totalregnskapet Inntektsoverføringer tilskudd med inntektsvirkning Tilskudd med inntektsvirkning tas med i totalregnskapet under betegnelsen inntektsoverføringer. Inntektsoverføringene inndeles i hovedgruppene: - direkte tilskudd og -andre tilskudd Underpostene til hver av disse to framgår av tabellen under. Andre statstilskudd som vi ikke kommer inn på her, men viser i oppsummeringen senere av hele totalregnskapet, er ekstraordinære tilskudd, tilskudd til binæringer/ næringskombinasjoner, Verdiskapingsprogrammet for reindrift, tiltak mot radioaktiv forurensing, konfliktdempende/forebyggende tiltak rovvilt Erstatninger kommer utover dette (tap av rein og arealinngrep), og vil også framkomme senere under oppsummering totalregnskap. Nedenfor tar vi utgangspunkt i 2007 da det av data for viser seg at de totale inntektsoverføringene er relativt stabile i de fleste områder i landet. Finnmark mottok i 2007 til sammen tilskudd på ca. 43,5 mill. kr, fordelt med omtrent halvparten på hver av Vest-Finnmark og Øst-Finnmark reinbeiteområder. I Vest-Finnmark var nivået noe høyere tidligere, men er nå mer normalisert. Tabell 3.4 Inntektsoverføringer i 2007 etter inntektspost (1.000 kr) fordelt på soner. Finnmark Polmak/ Karasjok Karasjok Øst- Kautok. Kautok. Kautok. Vest- Tilskudd Varanger Øst Vest Finnmark Øst Midt Vest Finnmark Distriktstilskudd Produksjonstilskudd Driftstilskudd Kalvetilskudd Tidligslaktetilskudd Ektefelletillegg Totalt direkte tilskudd Investeringer Pramming/transport Tiltak konvensjonsbeiter Utdanningsstipend Fagbrevordning Barnehager Avviklingslønn Innløsning av driftsenhet Totalt andre tilskudd Totalt tilskudd Figur 3.4 viser at det er betydelige forskjeller mellom reinbeiteområdene når det gjelder inntektsoverføringer per siidaandel. Gjennomsnittet for alle områder er kr per

50 46 siidaandel. Figuren viser at Polmak/Varanger har høyest gjennomsnitt med kr per andel, og dernest følger Sør-Trøndelag/Hedmark med kr Øvrige reinbeitesoner i Finnmark har mindre enn eller lik landsgjennomsnittet i inntektsoverføringer per siidaandel, og der Karasjok Øst, Kautokeino Øst og Kautokeino Midt er de som ligger på gjennomsnittet. Reinbeitesonene Karasjok Vest (kr ) og Kautokeino Vest (kr ) har lavest tilskudd per siidaandel sammen med reinbeiteområdene Troms, Nordland og Nord-Trøndelag. Aller lavest er Nordland et gjennomsnitt på kr per andel. Reintall, flokkstruktur, slakteuttak og kravene avtalepartene setter vil være styrende for uttellingen de enkelte områder får i form utbetalinger per siidaandel. Dette gjelder i hovedsak de produksjonsavhengige tilskuddene samt enkelte ordninger over RUF. Figur 3.4 Gjennomsnittlige inntektsoverføringer per siidaandel og gjennomsnitt for alle områder i 2007 (1.000 kr). Kilde: Totalregnskapet for reindriften Dersom inntektsoverføringene relateres til produsert kvantum, ser situasjonen noe annerledes ut (jf. Figur 3.5). Gjennomsnittet for landet er kr 29 per kg produsert kjøtt, men de områdene som ligger høyt i overføringer per siidaandel ligger lavere når overføringene relateres til kg produsert kjøtt. Kautokeino Øst og Kautokeino Midt ligger høyest med hhv. kr 50 og kr 44 per kg produsert kjøtt. I Finnmark er det hovedsakelig Karasjok Øst at inntektsoverføringer per kg kjøtt (19 kr/kg) var klart lavere en landsgjennomsnittet.

51 47 Figur 3.5 Gjennomsnittlige inntektsoverføringer per kg kjøtt i Resultatmål og sammendrag av totalregnskapet Forutsetninger og definisjoner (verdiskaping mv.) Vi ønsker her å komme fram til en indikator for reindriftens økonomiske bidrag, eller økonomiske resultat, i samfunnet. Dette kan måles på flere måter. Verdiskaping er i denne sammenheng en hensiktsmessig måleindikator. Begrepet blir ofte benyttet om forskjellige fenomener, men det har en presis og entydig betydning. For vanlige bedrifter med vanlige regnskap beregnes verdiskaping 29 ganske enkelt som bedriftenes omsetning fraktrukket kjøpte varer og tjenester. Det betyr samtidig at bedriftenes verdiskaping tilsvarer summen av lønnskostnader og driftsresultat. For reindriften tilsier det at næringens verdiskaping består av summen av lønnskostnader og driftsresultat, men ettersom reindrifta består av selvstendige næringsutøvere vil arbeidsgodtgjørelse til eier inngå som del av driftsresultatet. Verdiskaping er et godt størrelsesmål av to grunner. For det første unngår man dobbelttelling av varer og tjenester, noe som gjør det meningsfullt å sammenligne verdiskaping på tvers av næringer. Dessuten gir verdiskaping et godt bilde på den samfunnsmessige avkastning av næringsvirksomheten. Det skyldes at verdiskaping fanger opp avlønningen til de viktigste interessentene (stakeholders) i næringen, det vil si til: Ansatte gjennom lønn Kommunene og staten gjennom inntektsskatt, arbeidsgiveravgift og selskapsskatt Kreditorene gjennom renter på lån 29 Jakobsen, Johnsen og Sandvik (2009): Maritim verdiskaping i nord. Norut Narvik m.fl.

52 48 Eierne gjennom overskudd etter skatt Totalregnskapet for reindriften viser en oversikt over verdiene som skapes i næringen ved utnyttelse av produksjonsfaktorene arbeid og kapital. Næringens kjøttinntekter omfatter førstehåndssalg og hjemmeforbruk av ikke foredlede produkter av rein slik som kjøtt, innmat, skinn og gevir. Inntektene korrigeres for endringer i reinhjordverdien. I tillegg til inntektene fra salg av ikke foredlede reinprodukter, er binæringsinntekter, andre produksjonsbaserte inntekter, statstilskudd og erstatninger med på inntektssiden i totalregnskapet. På kostnadssiden inngår næringens bruk av varer og tjenester fra andre sektorer. Posten er inndelt i siidaandelenes kostnader, felleskostnader og kostnader i tamreinlag. Resultatmålet som beregnes viser vederlag for arbeid og kapital. Arbeid består av næringsutøvernes egen arbeidskraft og leid arbeid. Utgifter til leid arbeid tas derfor ikke med under kostnader i Totalregnskapet 30. Ved å gjøre fradrag for renter på lånt kapital, fremkommer vederlag for arbeid og egenkapital. Resultatet beregnes samlet for næringen, per årsverk og per siidaandel. Å anvende Vederlag for arbeid og (egen)kapital som resultatmål innebærer samtidig at både statstilskudd og erstatninger, jfr. tabellen under, inngår i verdiskapingen i reindrifta. Det vil det være ulike oppfatninger av om dette er riktig. Selv om vi i tabellen nedenfor, av hensiktsmessige årsaker, har inkludert begge disse typene statlige overføringer i verdiskapingsmålet, mener vi det ikke finnes noen objektiv fasit i hvilken grad det er riktig eller feil å gjøre det. Argument for å inkludere erstatninger som del av verdiskapinga i reindrifta, er at slike overføringer å betrakte som godtgjørelse bl.a. for den belastningen storsamfunnet påfører reindrifta ved at en ønsker å bevare artsmangfoldet (jerv, gaupe, ulv, bjørn) i naturen. Tilsvarende argumentasjon brukes vedrørende erstatninger til reindrifta for arealinngrep pga. boligbygging, veibygging, næringskonflikter, friluftsliv og arealvern. For øvrige statlige overføringer (statstilskudd) dreier det seg bl.a. om tilskudd til bevaring av en tradisjonsbærende næring samt tilskudd for å styrke næringas evne til bedre lønnsomhet. Som motargument til at statlige overføringer skal kunne innregnes i verdiskapinga, er at også andre næringer og enkeltbedrifter påføres ulike typer for ulemper som de ikke får kompensasjon for, og det å drive lønnsomt innenfor de til enhver tid gjeldende rammebetingelser nettopp er det som en må klare for å være en lønnsom eller verdiskapende næring Vederlag for arbeid og egenkapital (verdiskaping) I tabellvedlegg (Tabell 5.9) framgår Totalregnskapet for reindrifta 2007 fordelt på landets reinbeiteområder, og fordelt på alle inntekts- og kostnadsposter. Samlet for landet utgjorde Vederlag for arbeid og egenkapital 158 mill. kr, tilsvarende kr per siidaandel eller kr per årsverk. Trekker man fra posten Statstilskudd gir dette et vederlag på 89,1 mill. kr til landets siidaandeler, tilsvarende kr per siidaandel eller kr per årsverk. Trekker man også ifra posten Erstatninger, slik at regnestykket blir produksjonsbaserte inntekter kostnader renter på lånt kapital, blir Vederlag til arbeid og egenkapital (ekskl. statstilskudd og erstatninger) på 27,8 mill. kr totalt for landets reindrift. Det tilsvarer kr per siidaandel eller kr per årsverk. Dette viser hvor avhengig reindrifta er av både statstilskuddene og erstatningene for tap av rein og arealinngrep. 30 Jfr. kapittel 3.1 side 6 og kapittel 3.2 side 11 i Totalregnskapet Dette gir særlig utslag for tamreinlagene der lønnsutgifter er en betydelig utgiftspost.

53 Tilsvarende tall for reindrifta i Finnmark viser at Vederlag for arbeid og egenkapital, inkl. statstilskudd og erstatninger, utgjorde 102 mill. kr i Det tilsvarer kr per siidaandel eller kr per årsverk. Trekker man fra posten Statstilskudd gir dette et vederlag på 54 mill. kr totalt til fylkets siidaandeler, tilsvarende kr per siidaandel eller kr per årsverk. Trekker man også ifra posten Erstatninger blir Vederlag til arbeid og egenkapital (ekskl. statstilskudd og erstatninger) på 16,9 mill. kr til Finnmarks reindrift (herav mesteparten, 12,3 mill. kr til Øst-Finnmark). Det tilsvarer kr per siidaandel eller kr per årsverk i Finnmark. Det betyr at uten statstilskudd og erstatninger har reindrifta i Finnmark høyere verdiskaping per siidaandel og per årsverk enn utenfor Finnmark, men inkl. statstilskudd og erstatninger gir produksjonen fra reindrifta i Finnmark lavere vederlag til arbeid og egenkapital enn ellers i landet. Statstilskudd og erstatninger per siidaandel og per årsverk er dermed relativt større til reindrifta utenom Finnmark enn i Finnmark. Totalregnskapet for 2007 viser klare nivåforskjeller i resultatene mellom reinbeiteområdene både i og utenfor Finnmark. Av Tabell 3.5 framgår at når det gjelder vederlag for arbeid og egenkapital per årsverk er det Sør-Trøndelag/Hedmark som ligger høyest av landets reinbeiteområder med kr i Det tilsvarer omtrent gjennomsnittlig inntekt for området i perioden Dernest er det stort sett Nord- Trøndelag som har ligget nest høyest med sine knapt kr i gjennomsnitt de senere årene. Vesentlig lavere, og lavest, vederlag for arbeid og egenkapital de senere årene har stort sett Vest-Finnmark og Troms reinbeiteområder hatt med om lag kr i gjennomsnitt de siste fire årene, dernest Øst-Finnmark reinbeiteområde med om lag kr Tabell 3.5 Vederlag for arbeid og egenkapital per årsverk i perioden (kr) Reinbeiteområde Polmak/Varanger Karasjok Øst 1) Karasjok Vest Øst-Finnmark Kautokeino Øst Kautokeino Midt Kautokeino Vest Vest-Finnmark Troms Nordland Nord-Trøndelag Sør-Tr./Hedmark Sum samisk reindr Tamreinlag Totalt ) For årene 2004 til 2005 er tallene for hele Karasjok lagt til Karasjok Øst pga at soneinndelingen ikke ble foretatt før i Tabell 3.6 viser at det også er store forskjeller mellom sonene i Finnmark. Tallene for 2007 er i Finnmark en god del høyere enn tidligere år for de fleste sonene pga. høyt reintall, men 2007 gjenspeiler inntektsforholdet mellom sonene hvem som har hatt høyere og lavere inntekt i Finnmark. Varanger/Polmak skiller seg klart ut med et vederlag til arbeid og egenkapital på kr per årsverk i Dernest følger Karasjok øst som 49

54 50 en klar nummer to med kr , og så Kautokeino vest med kr De øvrige tre sonene Karasjok vest, Kautokeino øst og Kautokeino midt lå lavest med kr i vederlag til arbeid og egenkapital per årsverk i Tabell 3.6 Totalregnskap for 2007 fordelt på soner i Finnmark (1.000 kr). Reinbeite- Polmak/ Karasjok Karasjok Kautok. Kautok. Kautok. område Varanger øst vest øst midt vest Produksjonsbaserte inntekter: Kjøtt og biprodukter Endring i reinhjordverdien Binæringsinntekter Andre Statstilskudd: Ordinære tilskudd Andre tilskudd Ekstraordinære tilskudd Tilskudd til binæringer Verdiskapningsprogram Tiltak mot radioaktivitet Konfl.demp. tiltak rovvilt Erstatninger: Tap av rein Arealinngrep Sum inntekter Kostnader: Siidaandelenes kostnader Felleskostnader Kostnader i tamreinlag Sum kostnader Vederlag for arbeid og kapital Renter på lånt kapital Vederlag for arbeid og egenkapital Totalt (1.000 kr) Per årsverk(kr) Per siidaandel (kr) Sum årsverk Kilde: Totalregnskapet for reindriften Figur 3.6 viser fordelingen av totalregnskapets hovedposter etter reintall og reinbeiteområde. Det fremgår av figuren at kjøttinntektene per rein er høyest i områdene Polmak/Varanger, Sør-Trøndelag/Hedmark og tamreinlagene. I Finnmark er det slik at utenom Polmak/Varanger og Karasjok øst, så har de øvrige fire sonene i Finnmark lavest kjøttinntekter per rein. Når det gjelder kostnadene per rein er disse høyest i Troms og Nordland (ca. kr 800 per rein), og klart lavest er kostnadene for sonene i Finnmark med gjennomsnittlig ca. kr 400 per rein. Varanger/Polmak har høyere kostnader per rein enn ellers i Finnmark, men lavere enn øvrige reindriftsfylker i landet. Når det gjelder statstilskudd er forskjellene mindre mellom reinbeiteområdene i landet, men Finnmark får lavest statstilskudd per rein, og alle sonene der ligger under nivået til samtlige reinbeiteområder ellers i landet. Statstilskuddene per rein er størst i Troms. Erstatningene per rein er størst i Nord-Trøndelag, Nordland og til dels Troms, og lavest i Finnmark, Sør-Trøndelag/Hedmark og særlig Tamrein-lagene. Innen Finnmark var erstatningene høyest Karasjok øst og Kautokeino vest, og klart lavest i Kautokeino øst, Kautokeino midt og Karasjok vest.

55 51 Figur 3.6 Fordeling av totalregnskapets hovedposter i 2007 etter reintall (kr per rein). Kilde: Totalregnskapet for reindriften Tabell 3.7 viser vederlag for arbeid og egenkapital per siidaandel i perioden fra 2004 til 2007 for de ulike reinbeiteområdene. Her framgår at vederlag for arbeid og egenkapital de senere år har vært størst i Sør-Trøndelag/Hedmark, Nord-Trøndelag og Polmak/Varanger. I Finnmark har også Karasjok øst høyt vederlag til arbeid og egenkapitel per siidaandel, og over landsgjennomsnittet. Lavest vederlag per siidaandel er det Karasjok vest som har hatt, og deretter Kautokeino øst og Kautokeino midt. Tabell 3.7 Vederlag for arbeid og egenkapital per siidaandel i perioden (kr). Reinbeiteområde Polmak/Varanger Karasjok Øst 1) Karasjok Vest Øst-Finnmark Kautokeino Øst Kautokeino Midt Kautokeino Vest Vest-Finnmark Troms Nordland Nord-Trøndelag Sør-Tr./Hedmark Sum samisk reindr Tamreinlag 2) Totalt ) For årene 2004 og 2005 er tallene for hele Karasjok lagt til Karasjok Øst pga at soneinndelingen ikke ble foretatt før i ) Vederlag for arbeid og egenkapital per årsverk for tamreinlagene

56 52 Figur 3.7 viser gjennomsnittlige kjøttinntekter per siidaandel i forhold til gjennomsnittlige totale kostnader per siidaandel i Figuren viser at de totale kostnadene per siidaandel var større enn kjøttinntektene per siidaandel i Karasjok Vest, Kautokeino Midt, Troms og Nordland. Motsatt var kjøtteinntektene større enn totale kostnader særlig for Sør-Trøndelag/Hedmark, Karasjok øst og Polmak/Varanger. Figur 3.7 Kjøttinntekter per siidaandel og totale kostnader per siidaandel i 2007 (1.000 kr). Kilde: Totalregnskapet for reindriften I Figur 3.8 er binæringsinntekter, andre produksjonsbaserte inntekter, statstilskudd og erstatninger lagt til på inntektssiden. Figur 3.8 Totale inntekter per siidaandel og totale kostnader per siidaandel i 2007 (1.000 kr).

57 Figuren viser at inntektene per siidaandel i 2007 var større enn kostnadene per siidaandel i samtlige reinbeiteområder. I Finnmark var det positive differansen mellom inntekter og totalkostnader per siidaandel klart størst for Polmak/Varanger ( ) og dernest Karasjok øst ( ). Også de andre sonene i Finnmark hadde positiv differanse med kr per siidaandel. Tabell 3.6, men også en sammenligning av Figur 3.7 og Figur 3.8, illustrerer reindriftens avhengighet av statstilskudd og erstatninger. Uten de statlige overføringene ville ikke inntektene fra reindrifta vært tilstrekkelig til å sikre en noenlunde årsinntekt for arbeidsinnsatsen i reindrifta, delvis med unntak av Sør-Trøndelag/Hedmark og Tamreinlagene Hva lever reindriftshusholdene av, og sammenligning med andre inntektsgrupper enn reineiere Reindriftsfamiliene og reineierne har ofte flere inntekter enn fra reindrifta. Vi vil her forsøke å belyse hvor stor betydning de ulike inntektstypene utgjør. I tillegg vil vi sammenligne inntektene i reindrifta med andre inntektsgrupper og landbruket. Det er begrenset med studier som belyser dette, og vi har derfor også måttet trekke inn tidligere analyser og litteratur om dette. Noe er belyst i Totalregnskapet for reindrifta, men tidligere år er dette mer omfattende belyst i Karlstad et al. (2002) og Karlstad et al. (1990). Derfor er det benyttet materiale fra de to sistnevnte kildene også Inntekter utenfor reindriften Opplysninger om inntekter som mange reindriftsfamilier henter utenfor reindriftsnæringen er her basert på data for Inntektene skaffet utenfra reindriftsnæringen har vi nedenfor kalt sum lønn mv., og består av beregnede 31 totale brutto lønns-, pensjons- og renteinntekter fra andre sektorer for reindriftsfamiliene, samt deres inntekter fra annen næringsvirksomhet. I beregningene er det skilt mellom siidaandelsinnehaverens og ektefellens inntekt 32. Lønnsinntekter er som hovedregel korrigert for arbeidsinntekter ført under kapittel (jf. Tabell 3.3 Andre produksjonsbaserte inntekter). I Tabell 3.9 er imidlertid ikke lønnsinntektene korrigert for arbeidsinntekter. Årsaken til dette er at bakgrunnsmaterialet i Totalregnskapet ikke gir grunnlag for å fordele arbeidsinntektene etter siidaandelsinnehaverens sivile status (gift/samboende eller ugift). Tabell 3.8 viser at sum lønn m.v. utenfor reindriften 33 utgjorde 112,0 mill. kr i 2007 (99,4 mill. kr i 2006). Dette er betydelige beløp sett i forhold til kjøttinntektene i reindriftsnæringen (135,1 mill. kr). Sum lønn m.v. utenfor reindriften er fordelt med 46,3 31 Nærmere omtale av datagrunnlaget og beregningsforutsetningene er i Totalregnskapet for reindriften 2007/2008, kapittel Samboere med felles barn og/eller felles formuesforhold er her regnet som ektefeller. 33 Lønn utenfor reindrift kan også innholde reindriftsrelaterte inntekter som duodji, turisme, fiske osv. med omsetning over kr Binæring med omsetning under kr vil inngå i Andre produksjonsbaserte inntekter i Totalregnskapet foran.

58 54 mill. kr for siidaandelsinnehavere og 65,8 mill. kr for ektefeller. Sum lønn m.v. utenfor reindriften økte fra 2006 til 2007 i samtlige reinbeiteområder. Tabell 3.8 Sum lønn m.v. utenfor reindriften i 2007, 2006 og 2005 (1.000 kr) Reinbeite- Gjennomsnitt per enhet i 2007 Totalt område Innehaver Ektefelle Samlet Polmak/Varanger Karasjok Øst-Finnmark Vest-Finnmark Troms Nordland Nord-Trøndelag Sør-Tr.lag/Hedmark Totalt Polmak/Varanger og Troms skiller seg ut med høyest gjennomsnittlig sum lønn m.v. utenfor næring for innehaver med ca. kr , mens Vest-Finnmark (kr ) og Trøndelag-Hedmark områdene (kr ) hadde lavest. Når det gjelder ektefeller hadde Polmak/Varanger og Sør-Trøndelag/Hedmark høyest sum lønn m.v. utenfor reindriften med hhv. kr og kr Samelede lønnsinntekter mv. per siidaandel (innehaver + evt. ektefelle) varierer fra Vest-Finnmark og Nord-Trøndelag som er lavest med kr til Polmak/Varanger som er høyest med kr Innen Finnmark er det Vest-Finnmark som har klart lavest lønnsinntekt, og under landsgjennomsnittet, mens Karasjok og særlig Varanger/Polmak ligger over landsgjennomsnittet. Tabell 3.9 viser en oversikt over gjennomsnittlig sum lønn m.v. utenfor reindriften for innehaver, ektefelle og samlet for siidaandelen fordelt på de av innehaverne som har ektefeller, samt for innehavere som ikke har ektefeller. Det går frem av tabellen at ektefellene står for den klart største andelen av inntektene som hentes utenfor næringen, og at innehavere med ektefeller i gjennomsnitt henter mer av inntektene sine utenfor reindriften enn innehavere uten ektefeller. Av forskjeller mellom områdene ser vi at i siidaandeler der innehaver har ektefelle er det siidaandelene i Øst-Finnmark og Troms som har klart størst inntekter utenfor reindriften, mens for siidaandelsinnehavere uten ektefelle er det i Nordland, og til dels Troms, at inntektene utenfor reindrifta er klart størst. Tabellen viser for øvrig at gjennomsnittlige inntekter utenfor reindriften har økt fra 2006 til 2007 både for gifte/samboende innehavere, for ektefeller og for enslige innehavere.

59 55 Tabell 3.9 Sum lønn m.v. utenfor reindriften i 2007 for siidaandelsinnehavere med ektefeller og siidaandelsinnehavere uten ektefeller (1.000 kr) Gjennomsnitt per siidaandel Med ektefeller Uten Reinbeite- Ektefeller Område Innehaver Ektefelle Samlet Innehaver Polmak/Varanger Karasjok Øst-Finnmark Vest-Finnmark Troms Nordland Nord-Trøndelag Sør-Tr.lag/Hedmark Totalt Totalt Tabell 3.10 viser sum inntekter utenfor reindriften fordelt på lønn, pensjoner og andre næringsinntekter. Lønn utgjør den desidert største inntektskilden utenfor næringen for alle reinbeiteområder (78 %), og deretter følger pensjoner (14 %), andre næringsinntekter (5 %) og renter (3 %). Gjennomsnittlig lønnsinntekt utenfor reindriftsnæringen utgjorde kr per siidaandel i samisk reindrift i 2007 (2006: kr). Tabell 3.10 Gj.sn. sum inntekter utenfor reindriften fordelt på sum lønn utenfor reindriften, pensjoner, andre næringsinntekter og renter i 2007 (1.000 kr per siidaandel). Reinbeite- Lønn Pensjoner Andre Renter Totalt Område næringsinntekter Polmak/Varanger Karasjok Øst-Finnmark Vest-Finnmark Troms Nordland Nord-Trøndelag Sør-Tr./Hedmark Totalt Fordeling i prosent Siidaandelsinnehavers samlede inntekt utenom næring er fordelt med 67 % på lønn, 19 % på pensjoner, 8 % på andre næringsinntekter og 5 % på renteinntekter. Den tilsvarende fordelingen for ektefeller er 86 %, 10 %, 3 % og 2 %. Det er altså en større andel lønnsinntekter blant ektefeller enn blant innehavere.

60 Sammenligning med andre inntektsgrupper og landbruket, reindriftskommuner Finnmark, fylket og landet 34 Her presenteres inntektsforhold for reineiere og deres ektefeller fordelt på kommunenivå (ikke reinbeiteområder/soner som foran) i de viktigste reineierkommunene i Finnmark for ca. 20 år siden. Dette sammenlignes dessuten med den øvrige befolkningen over 16 år i hhv. Finnmark totalt og landet. Analysene er basert på omfattende registerutvalg og analyser i i en tidligere studie i Karlstad et al. (1990), siden det vil være altfor ressurskrevende her å produsere nye tilsvarende oppdaterte data. Nærmere avklaringer om metode og definisjoner av de ulike inntekts- og formuesvariabler i tabellene er presisert i nevnte rapport. En sammenligning mellom reineiere i ulike bostedskommuner i Finnmark viste betydelige forskjeller i nettoinntekt og nettoformue, slik disse inntektsbegrepene er definert i selvangivelsen. Det var de store reindriftskommunene Kautokeino og Karasjok samt Porsanger som hadde lavest nivå på nettoinntekter (kr ) og nettoformue (kr ). Tana og Sør-Varanger var da å betrakte som gjennomsnittskommuner, mens den lille reindriftskommunen Nesseby skilte seg ut med klart høyest nettoinntekt på kr og nettoformue på kr Noe av forklaringen ligger i at 2/3 av reineierne i Nesseby hadde (og har) relativt høy annen lønnsinntekt sammenlignet med reineierne i hele fylket (kr mot ). Bak gjennomsnittstallene skjuler det seg store forskjeller, fra de som har null i inntekt til de særdeles velholdne. Tabell 3.11 Inntekt/formue 1987, gjennomsnittstall kr. Område: Reineierkommuner (utvalgte) i Finnmark. Kilde: Karlstad et al. (1990) At reindriftsutøvernes økonomiske vilkår tradisjonelt har vært dårlige kommer tydelig fram når en sammenligner med den øvrige befolkningen i Finnmark og Norge. Mens reindriftssamer hadde en nettoinntekt på kr , så var tilsvarende inntekt for gjennomsnittlige finnmarkinger og nordmenn over 16 år, og som hadde arbeids- eller pensjonsinntekt, hhv. kr og Selv om en legger til f.eks. kr i eventuelle uregistrerte inntekter for reineierne ville inntektsnivået fortsatt ligge lavt. Hvis 34 Datagrunnlaget her er fra Karlstad et al. (1990), kapittel Ligningskontorene sørger for at verdien av reindriftsfamilienes private kjøttforbruk er tatt med. For hver voksen ble innregnet 70 kg og for barn under 10 år 35 kg kjøtt.

61 sammenligningen med den øvrige befolkningen ikke hadde inkludert ulike grupper av trygdede, men bare yrkesbefolkningen (som er mest relevant), ville reindriften kommet enda dårligere ut. At personer i reindriften har høyere formue enn andre endrer ikke dette fordi formuen i vesentlig grad da som nå er bundet opp i produksjonsmidlene (reinflokken, kjøretøy, utstyr mv.). Tabell 3.12 Inntekt/formue Gjennomsnittstall, 1000 kr. Finnmark/Norge. 57 Kilde: Karlstad et al. (1990) Fra inntekts- og formuesundersøkelsen i forelå tall for ulike grupper som ansatte lønnstakere, selvstendige næringsdrivende, pensjonister mv. Dette ga et bedre grunnlag for sammenligning mellom reindriften og andre grupper. I tabellen under ser vi at reindriften kom enda dårligere ut når vi sammenlignet med andre yrkesgrupper. Ut fra fordelingene av inntektene på de ulike pensjonsgivende inntekter viser det seg at inntektene fra lønnsarbeid også tidligere utgjorde et ikke ubetydelig bidrag til den disponible inntekten for de 60 % som hadde slik inntekt. Kr i slik tilleggsinntekt, og en del av dette var sannsynligvis arbeid for reinbeitedistriktet, var ikke ubetydelig når nettoinntekten bare var på kr Tabell 3.13 Nettoinntekt stat, gjennomsnitt for skattytere over 17 år i Norge Beløp i kroner. Yrkestilknyttet Ikke yrkestilknyttet Alle skatteytere Selvstendig Ansatte Pensjonister og Andre over 16 år næringsdrivende trygdede Kilde: Karlstad et al. (1990), Statistisk årbok 1989 (Inntekts- og formuesundersøkelsen 1986). Også sammenlignet med andre primærnæringer kom reindriften dårlig ut i undersøkelsen. Den øvrige befolkning i Finnmark og landet registrert med pensjonsgivende inntekt fra jordbruk/skogbruk/fiske, har om lag dobbel så stor pensjonsgivende inntekt. En oversikt over bøndenes inntektsforhold i Norge og Finnmark på samme tidspunkt framgår av tabellen under. 36 Statistisk årbok 1989, side 169.

62 58 Tabell 3.14 Bøndenes nettoinntekt stat i Beløp i kroner. Pr. driftsenhet (bonde+ektefelle) Gifte bønder (felles og særskilt lignet) Ugifte bønder Særskilt lignet ektefelle Norge ca Finnmark ca Kilde: Karlstad et al. (1990), Statistisk årbok 1989 side 21. En del reineiere var ikke registrert med positiv pensjonsgivende inntekt, og bare med inntektsgrunnlag for helsedelsavgift. Det kan tyde på at flere reineiere både var aktive i reindriften og samtidig mottok trygdeytelser/pensjoner. Det ble også bekreftet i intervju. Bare to reineiere i Finnmark var den gang registrert med selvstendig næringsvirksomhet av større omfang utenom reindriften, i betydning at de betalte pensjonsgivende inntekt høy sats. Som vi har sett er det reindriftsfamilienes totale økonomiske situasjon, ikke bare inntektene fra reindriften, som er avgjørende for deres økonomiske velferd. Reineiere med små dyreflokker kan klare seg bra dersom ektefellen har annen fast jobb eller familien kan skaffe alternative inntekter fra binæring, sesongarbeid mv. I undersøkelsen vi her har referert var det 47 % av reineierne som var registrert med ektefeller, mens 35 % hadde ektefeller med lønns- eller pensjonsinntekter. Disse så ut til å bidra nesten like mye til familieøkonomien som reineierne selv allerede for 20 år siden. Reindriftsfamilier med to inntekter hadde derfor også da et bedre økonomisk grunnlag enn andre Samlede inntekter - fra hvilke inntektskilder? Noen resultater fra prosjektet Kvinner i reindrifta Dette underkapitlet er basert på Karlstad et al. (2003): Kvinner i reindrifta, og da særlig kapittel Samlede inntekter (herunder tabellene 17.19, og 17.21) og kapittel 19.5 Inntekter (oppsummering) samlet inntekt, lønnsinntekt og næringsinntekt fra reindrift. Selv om data her er fra noen år tilbake, er nok denne undersøkelsen mer representativ for dagens situasjon enn den vi refererte i forrige underkapittel. Samlet inntekt Samlet inntekt dekker alle viktige personinntekter og er kanskje det beste brutto inntektsbegrepet som finnes i offentlige inntektsregistre. Samlet inntekt består av summen av lønnsinntekter, næringsinntekter, kapitalinntekter og overføringer (skattefrie og skattepliktige). For hovedpersoner i reindriftsfamilier utgjorde de fire inntektskomponentene følgende andeler av Samlet inntekt i 1999: lønnsinntekt 41 %, næringsinntekt 38 %, kapitalinntekt 3 % og overføringer 18 %. Tabell 3.15 Lønnsinntekters, næringsinntekters, kapitalinntekters og overføringers andel av samlede inntekter for hovedpersoner i reindriftsfamilier i 1999 Gj.snittlig beløp, kr % av total Lønnsinntekt % Næringsinntekt % Kapitalinntekt % Overføringer % Samlet inntekt %

63 Gjennomsnittlig samlet inntekt for hovedpersoner i reindriftsfamilier var kr ,- i 1999 mot landsgjennomsnittet på ca. kr ,-. Mens gjennomsnittlig beløp for landets befolkning var 53 % over hovedpersonene i reindriftsfamilier i 1993, var samlet inntekt bare 37 % høyere i Selv om reindriftspersonene var kommet nærmere landsgjennomsnittet ved å ha hatt en realvekst i samlet inntekt på 35 % (jf. kapittel i rapporten) i perioden , var det fortsatt et betydelig etterslep i samlet inntekt i forhold til landsnivået. Samlet inntekt for kvinnelige hovedpersoner i reindriftsfamilier var kr ,- mot menns kr ,- i 1999, dvs. en forskjell på 42 %. En slik kjønnsmessig inntektsulikhet i favør av kvinner er spesielt for reindriftsfamilier sammenlignet med det som gjelder for landets befolkning generelt. Det vitner om en særegen tilpasningsmåte i reindrifta og en utvikling der moderne driftsform i næringa, levesett, økt utdanning og nye tjenesteytende jobber har brakt kvinnene ut i godt betalt lønnsarbeid. Blant de tre gruppenes hovedpersoner i reindriftsfamiliene er det ektefeller til driftsenhetslederne som tjente best i 1999 med kr ,-, deretter gifte driftsenhetsledere med kr ,- og lavest de ugifte lederne med kr ,-. Innen alle disse kategoriene er det imidlertid kvinnene som hadde størst samlet inntekt. Og det er interessant at kvinnene tjente like mye (kr ,-) uansett om de var gift/ugift driftsenhetsleder eller ektefelle til leder. Blant menn er det de ugifte driftsenhetslederne som tjente dårligst (kr ,-) mens de øvrige tjente omtrent like mye (kr ,-). Men uavhengig av inndeling, så har kvinner vesentlig høyere samlet inntekt enn menn både blant gifte og ugifte og uavhengig av om en har driftsenhet eller ikke. Når det gjelder reinbeiteområdene har man en to-deling i inntektsnivået. Lavest samlede inntekter hadde hovedmedlemmene i reindriftsfamiliene i Vest-Finnmark, Karasjok og Troms med kr ,-. De øvrige reinbeiteområdene hadde høyere inntekt med kr ,-. Variasjonene i inntektsnivå for menn mellom områdene følger samme mønster som ovenfor. Kvinnene derimot fordeler seg annerledes mellom områdene. Geografisk er rekkefølgen delvis motsatt ved at kvinner i sør tjente minst med Sør- Trøndelag/Hedmark på kr ,- og gradvis økende gjennom områdene mot nord-øst og var høyest i Varanger/Polmak med kr ,-. I grove trekk kan man si at reinbeiteområdene der menns samlede inntekter er lave (dvs. stort sett i nord), utjevnes dette ganske mye ved at kvinnene i disse områdene hadde høyere inntekt enn kvinner lenger sør. De reinbeiteområder kvinnenes samlede inntekter var spesielt høye sammenlignet med menn gjelder desidert Vest-Finnmark, Troms og Karasjok (til dels også i Varanger/Polmak). Her var kvinners inntekter hhv. 90 %, 80 % og 72 % høyere. Det viser hvilken utrolig viktig rolle kvinnene i Indre Finnmark og Troms spiller for pengeøkonomien i disse reindriftsfamiliene ved at de innbringer vesentlig mer penger enn menn. I de tre sørligste områdene var inntektsforholdene mer vanlig og som i samfunnet ellers der menn har høyest inntekter. 59

64 60 Tabell 3.16 Gjennomsnittlig samlet inntekt fordelt på reinbeiteområde, kjønn, sivil status og driftsenhetsleder/ikke leder 1999 Reinbeiteomr. Ugift leder Gift leder Ektef. til leder Total Kjønn Gj.sn. N Gj.sn. N Gj.sn. N Gj.sn. N saml. innt. saml. innt. saml. innt. saml. innt. Varanger./Polm. M K Total Karasjok M K Total Vest-Finnmark M K Tot Troms M K Total Nordland M K Total Nord-Trøndelag M K Total S-Tr.lag/Hedm. M K Total Totalt M K Total Kilde: Karlstad et al. (2002) basert på Inntektsstatistikken hos SSB Sett i forhold til alder var det for begge kjønn slik at samlet inntekt var lavest for aldersgruppen år med kr ,-, økte så gradvis mot toppnivået nådd i års alderen til kr ,- for så gradvis å falle med økende alder ned til gjennomsnittlig kr ,- for de over 70 år. Mens menn økte sin samlede inntekt med økende alder fram til 70-årsalderen, nådde kvinnene sitt toppnivå i alderen år for deretter å reduseres merkbart for hvert aldersintervall fram til de passerer 70 år. I løpet av aldersintervallet år får man et krysningspunkt der kvinnenes inntekter faller ned til menns inntektsnivå. Etter 60 år tjente menn vesentlig bedre enn kvinnene. Som en konkludering kan vi si at kvinner hadde høyest samlet inntekt i alle aldersgrupper fram til 60 år, og deretter tjente menn best. Lønnsinntekter Vi har belyst hvordan kvinnerollene er endret over tid, og videre at det økende utdanningsnivået særlig hos kvinner har styrket forutsetningene for å konkurrere om ledige jobber i det lokale arbeidsmarkedet. Innen alle kategorier hovedpersoner i reindriftsfamilier har kvinner klart høyere lønnsinntekt enn menn. Det er altså kjønn som avgjør mest hvem som har høyest inntekt, dernest om man er driftsenhetsinnehaver og til slutt sivilstand. Gjennomsnittlig lønnsinntekt for kvinner var kr ,- mot menns kr ,- i år 2000, altså bare ca. 1/5 av kvinnelønna. Det virker å være slik at uansett hvem som eier driftsenheten er det

65 en tendens til at mannen i større grad har reindriften som sitt hovedyrke, mens kvinnen i større grad enn menn har tatt/måtte ta seg lønnet arbeid utenfor reindrifta, og heller hjelper til i reindrifta på ulike måter etter hva det er tid til, interesse og forutsetninger ellers. Lønnsinntektene for hovedpersoner i reindrifta har hatt en sterk økning både nominelt og i faste priser. Til tross for en reallønnsøkning for disse på 67 % perioden , var fremdeles gjennomsnittlige lønnsinntekter vesentlig lavere enn landsgjennomsnittet for personer under 17 år. Ulikhetene i deltakelse i lønnsarbeid mellom kjønnene framgår av at 38 % av menn var helt uten lønnsinntekt mens tilsvarende for kvinner utgjorde 17 % i Videre var det vesentlig større andel kvinner med høyere lønnsnivå. Bare % av mannlige hovedpersoner i reindriftsfamilier hadde lønnsinntekt over kr ,- i 1999, mens det gjaldt hele 65 % av kvinnene. Inntrykket av kvinnenes dominans mht. å skaffe familien lønnsinntekter styrkes av at 51 % hadde over kr ,-, mens 27 % hadde over kr ,- i lønnsinntekt samme år. Det er altså en klar tendens til at flere kvinnelige hovedpersoner plasserer seg i høyere lønnsklasser, og at disse inntektene var allerede for ti år siden såpass store at det først og fremst var kvinners lønnsinntekter som var den viktigste inntektskilde for mange av reindriftsfamiliene. Utviklingen på 90-tallet viste en klar tendens til at økende andel av hovedpersoner i reindrifta hadde tatt seg lønnsarbeid. For alle disse gikk andelen med inntekt under kr ned fra 78 % i 1993 til 57 % i Endringen var klart størst for kvinner der andelen med lønn kr ,- (dvs. var uten jobb eller tjente under kr ,-) gikk ned fra 46 % til 29 % mens tilsvarende for menn var en reduksjon fra 81 % til 77 % i perioden Tendensen med at menn i mindre grad hadde lønnsinntekter gjaldt alle reinbeiteområder. I alle områdene hadde % av mennene lavere lønnsinntekt enn kr ,-. Når det gjaldt høyere lønnsinntekter var det f.o.m. Nordland og nordover som hadde høyest andel av kvinner med høyere lønnsnivå ved at % har lønnsinntekt over kr ,-, og faktisk 75 % i Varanger/Polmak. I de to sørligste områdene var det ca. 38 % av kvinnene med lønnsinntekt over kr ,-. For å få fram enda tydeligere kjønnsforskjellene i lønnsinntekt kan vi legge til at det faktisk er % av de fem nordlige områdene f.o.m. Nordland og t.o.m. Varanger/Polmak som hadde lønnsinntekt over kr ,- i Næringsinntekt fra reindrift Vi studerte også samlede næringsinntekter til reindriftsfamilier, men siden over 90 % (inntil 93 %) av næringsinntektene kom fra reindriften, er det bare den vi tar for oss her. Årsresultat reindriftsnæring 37, inkl. sykepenger, var i gjennomsnitt for hovedpersoner kr ,- i 1999, fordelt med kr ,- på menn og kun kr ,- for kvinner. Mannlige driftsenhetsledere hadde klart høyest reindriftsinntekter, særlig de gifte med kr ,- og dernest de ugifte. Blant kvinnene hadde kvinnelige driftsenhetsledere høyest reindriftsinntekt med gjennomsnittlig kr ,-, men det er faktisk lavere enn for mannlige ektefeller med kr ,-, selv om de drev på konas driftsenhet. Årsresultatet fordelte seg mellom alle hovedpersoner med ca. 10 % i intervallet kr ,-, ca. 15 % kr ,-, 20 % kr ,- og 19 % over kr ,-. Hos Beløpet er overført til selvangivelsen fra Næringsoppgaven for reindrift, og er egentlig gjennomsnittlig resultat for reindriften de tre siste årene.

66 62 kvinnene var det bare 13 % som hadde større resultat fra reindrifta enn kr ,- mens det gjelder 57 % av mennene. Når det gjelder utviklingen i perioden mht. andel som var registrert med næringsaktivitet i reindrifta (dvs. registrert med positiv eller negativt beløp i selvangivelsen), så var den økende i perioden. Andelen hovedpersoner som ikke var registrert gikk ned fra 54 % i 1993 til 36 % i 1999 (-18 prosentpoeng). Særlig blant mannlige ledere var dette redusert kraftig (fra 39 % til 10 %, dvs. 29 %), men også for kvinnelige driftsenhetsledere og mannlige ektefeller til ledere var reduksjonen merkbar med 14 % lavere andel uten beløp på reindriftsinntekt. Derimot blant kvinnelige ektefeller til leder var det ikke skjedd noen endring der fortsatt % ikke var registrert med beløp fra reindriftsvirksomhet. Dvs. at særlig når menn eide driftsenheten var det klart mest vanlig å ikke føre noe av inntektene på ektefelle, enten det skyldes at man mente kvinnene har deltatt lite i reindriftsrelatert arbeid eller det skyldes hvordan man praktiserte utfyllingen av selvangivelsene. Resultatet samsvarer imidlertid bra med andelen kvinnelige ektefeller som i 1999/2000 var registrert med 0 rein, nemlig 68 %, og som sier noe om hvem som eide /hadde registrert reinkapitalen på seg. Det var store regionale forskjeller i økonomisk resultat for reindrifta. De som hadde under gjennomsnittlig resultat for hovedpersoner i næringa (kr ,- i 1999), var Vest- Finnmark, Karasjok og Troms med kr ,- i resultat, og dernest Varanger/Polmak med kr ,-. Klart høyest resultat hadde Sør-Trøndelag/Hedmark, Nord-Trøndelag og Nordland med kr ,-. De store kjønnsforskjellene gjorde seg også gjeldende i alle reinbeiteområdene, ved at kvinners reindriftsinntekter utgjorde om lag 5-20 % av resultatet for menn. Unntaket var Troms der resultatet er nærmere 58 % av menns. Det var naturligvis blant driftsenhetsinnehaverne at økonomisk resultat for reindrifta var høyest med et gjennomsnitt på kr ,- mot resultat ektefeller på kun kr ,-. Det var store kjønnsforskjeller ved at mannlige ledere har langt høyere reindriftsinntekt i omtrent alle reinbeiteområder, i gjennomsnitt 3-4 ganger høyere. Det var store forskjeller mellom områdene hvor mye mannlige ledere har i reindriftsinntekt, og der vi grovt sett kan inndele områdene i tre etter nivå på inntjening: høyest inntekt i Sør- Trøndelag/Hedmark og Nord-Trøndelag med kr ,-, deretter Nordland og Varanger/Polmak med kr ,- og desidert lavest var Karasjok, Vest-Finnmark og Troms med kr ,-. Blant kvinnelige ektefeller var det knapt registrert resultat fra reindriftsinntekter av noe omfang (gjennomsnittlig kr ,-) de fleste områder, unntatt Nord-Trøndelag (kr ,-) og dernest Sør-Trøndelag/Hedmark. Mannlige ektefeller hadde imidlertid stort sett en viss inntekt fra reindrift i de fleste områder. Når det gjelder hvor mange i ulike reinbeiteområder som var registrert med beløp for reindriftsinntekt, var det ganske likt for driftsenhetsledere der % av kvinner og % av menn hadde det. Men når det gjaldt ektefeller var det stor forskjell mellom områdene, med lavest andel i Karasjok og Vest-Finnmark registrert med beløp for mann og kvinne. De to sørlige områdene hadde en viss andel blant begge kjønn mens det eller ellers var god del mannlige ektefeller med reindriftsinntekt. Reindriftsinntekt fordelt etter alder viste at de høyeste inntektene var jevnt fordelt over hele aldersintervallet år. Det gjaldt både kvinner og menn, bare den forskjell at menn jevnt over hadde ca. 50 % høyere inntekt enn gjennomsnittet og kvinner 70 % lavere enn gjennomsnittet på alle aldersnivåene (unntatt under 30 år der kvinner jevnt over lå hele 90 % under gjennomsnittlig reindriftsinntekt).

67 Skatteinnbetalinger fra reindrifta Skatteinnbetalinger fra reindrifta og sammenligninger med andre fra materialet som når er 20 år gammelt, er presentert i tabellene nedenfor. Av de 529 driftsenhetene i Finnmark (inklusive noen reineiere uten egen godkjent driftsenhet), var det bare 391 som betalte kommuneskatt 38, Karlstad et al. (1990). For Finnmark utgjorde den samlede kommuneskaten fra disse reineierne om lag 2,8 mill. kr i 1987, eller kr i gjennomsnitt pr. reineier. Inkluderes skatt fra ektefellene og foreles på alle driftsenheter ble tilsvarende tall kr pr. driftsenhet. Av alle ektefellene var det bare 20 som betalte kommuneskatt. Samlede skatter og folketrygdeavgifter til stat, fylkeskommune og kommune fra reineierne i Finnmark utgjorde i 1987 ca. 4 millioner kroner, korrigert for ulike fradragsog tilleggsposter. For hver reineier i dette datamaterialet ble det kr Inkluderes ektefellene ble gjennomsnittet pr. driftsenhet kr Den øvrige voksne befolkningen i Finnmark (inklusive trygdede) betalte i gjennomsnitt kr i offentlige skatter og folketrygdeavgifter. Dette er altså betydelig mer enn reineierne. I tillegg til reineiernes lave inntektsnivå, kan en forklaring være at vanlige lønnsmottakere tradisjonelt har mindre fradragsmuligheter og dermed ofte betaler mer skatt enn private næringsdrivende. Tabell 3.17 Skatt for inntektsåret 1987 i Finnmark, reineierfamilier og øvrige befolkning. Kilde: Karlstad et al. (1990), kapittel 4.9. På grunn av store variasjoner i antall driftsenheter og inntektsnivå blant reineiere, vil skatteinntektene fra reindriften variere mellom ulike kommuner. Reindriftens store omfang i Kautokeino og Karasjok da som nå, gjør at det er der næringa betalte mest skatt hhv. 1,4 og 1,0 millioner kroner i alt, eller kr pr. reineier i de to kommunene. Av dette mottok kommunesektoren 1,2 og 0,7 millioner kroner. På grunn av lave inntekter ble altså skatten temmelig liten. Fra den øvrige del av befolkningen ble det i Kautokeino og Karasjok samme år betalt 32 og 35 millioner kroner, herav 18 og 20 mill. kr til kommunesektoren. Reindriftens skattemessige betydning for kommunene var derfor relativt liten, og er det sannsynligvis i dag også. Andre positve virkninger som lokal sysselsetting, lokal etterspørsel etter varer og tjenester, innbetaling av diverse avgifter/moms samt bidrag til å holde nede 38 Kommuneandel 13, fylkeskommunal andel 7,5/21)

68 64 arbeidsledigheten og sosialutgiftene er derfor kanskje vel så viktige bidrag fra reindriftsnæringen. Tabell 3.18 Summarisk skatteoversikt, fire reindriftskommuner i Finnmark, kr. Kilde: Karlstad et al. (1990), kapittel 4.9. Selv om reindriften både totalt sett og pr. utøver yter lite i skatter og trygdeavgifter til samfunnet, så fant vi klare unntak i noen kommuner. Reineierne i Tana betalte i 1987 gjennomsnittlig kr og i Nesseby kr i skatter og folketrygdavgift til det offentlige. Den øvrige voksne befolkningen i disse kommunene (de med lønns- eller pensjonsinntekt) betalte til sammenligning bare kr i samlede skatter/folketrygdavgift til det offentlige. Vi viser for øvrig til tabelloppstillingen ovenfor. For øvrig henviser vi til rapporten Kvinner i reindrifta (Karlstad et al. 2002, kapittel ) der skatt fra reindrifta også er en del beskrevet, og med nyere data. Der var utgangspunktet å komme fram til egnede inntektsdata for hva en har igjen av disponible inntekter etter fradrag av aktuelle utlegg/fradrag, og gjorde kjøringer på Utlignet skatt og negative overføringer for reindriftsfamiliene. Her framkommer hvor mye disse personene betalte tilbake i skatter, pliktig underholdsbidrag og premie til pensjonsordninger o.l., og omfatter muligens noe mer enn skatt slik som i analysene over fra Karlstad et al. (1990). Tallene her gjelder dessuten reindrifta i hele landet som er høyere enn mesteparten av reindrifta i Finnmark. Gjennomsnittlig utlignet skatt og negative overføringer for hovedpersonene i reindriftsfamiliene i landet var ca. kr i For kvinner var beløpet noe høyere, kr ,- mot menns noe lavere med ca. kr ,-. Om en ser de ulike grupper av hovedpersoner hver for seg, var det veldig små forskjeller i beløp enten man hadde driftsenhet eller ikke, var gift eller ugift eller er kvinne eller mann. Beløpene varierte fra kr ,- (mannlig ektefelle til driftsleder) og høyeste på kr ,- som gjaldt kvinnelige ektefeller uten egen driftsenhet. Til sammenligning utgjorde landsgjennomsnittet for utlignet skatt og negative overføringer kr ,- i 1998 for bosatte personer med beløp (ca ,- i 1999-prisnivå ved oppjustering for økning i konsumprisindeks på 2,3 %).

69 Tabell 3.19 Gjennomsnittlig Utlignet skatt og negative overføringer 1999 i reindriftsfamilier fordelt på driftsenhetsinnehaver og evt. samboer/ektefelle, og fordelt på par/enslige og kjønn. Personkategori Kjønn Gj.sn. utlign. skatt N Std.avvik og neg. overf. (personer) Ugift leder mann kvinne Total Gift leder mann kvinne Total Ektefelle til leder mann kvinne Total Alle mann kvinne Total Leder totalt Total *Sum ektfeller (par) Total (60138) Kilde: Inntektsstatistikken Utlignet skatt og negative overføringer omfatter: Sum skatter (inntekt og formueskatt og medlemsavgift til folketrygden) fratrukket skattefradrag (ikke forsørgerfradrag som er under skattefrie overføringer), og påplusset negative overføringer (pliktig underholdsbidrag, premie og tilskudd pensjonsordninger i arbeidsforhold mv.) Avgifter i samisk reindrift engangsavgift, merverdiavgift og bensinavgift Avgifter til staten utgjør en del av kostnadene i reindriften. Mesteparten av kjøretøyene i reindriftsnæringen anses som personkjøretøy, og behandles avgiftsmessig som det. Nedenfor er det gjort anslag på årlig avgiftsbelastning knyttet til bensinavgift og engangsavgift ved innkjøp av maskiner og kjøretøy 39. Det er også tatt hensyn til ikke fradragsberettiget merverdiavgift knyttet til disse transportmidlene. Samlet for den samiske reindrifta i landet utgjør engangsavgift og bensinavgift årlig millioner kroner, herav fordelt på bensinavgift med ca. 9 mill. kr og engangsavgift ca. 4 mill. kr. Basert på at om lag 69 % av totalkostnadene i reindrifta er relatert til de to reinbeiteområdene i Finnmark, anslår vi at andelen engangsavgift og bensinavgift innbetalt fra reindrifta i Finnmark utgjør om lag 11,5 mill. kr årlig. 39 Disse er avgiftsmessig behandlet som snøscooter og ATV/firehjuling, da disse er dominerende for denne kostnadsgruppen.. Det foreligger ikke datamateriale som angir innkjøpshyppighet for snøscooter/atv til næringsmessig bruk i reindriften, men med utgangspunkt i investeringstall og regnskapsførte kostnader i totalregnskapet, kan det gjøres anslag på årlig avgiftsbelastning som vist i Tabell 3.20:

70 66 Tabell 3.20 Avgifter i reindrifta (1.000 kr). Landet Engangsavgift og mva på snøscootere og ATV Nettoinvestering maskin og kjøretøy Gjennomsnittlig engangsavgift 22 % 22 % 22 % 22 % Sum engangsavgift Bensinavgift Kostnadsført Andel avgift (bensinavgift og CO2-avgift) 59 % 55 % 55 % 55 % Sum bensinavgift Sum betalte avgifter Kilde: Totalregnskapet for reindrift Som det fremgår Tabell 3.20 har sum betalte avgifter vært omtrent uendret fra 2004 til 2007, men en liten topp i 2005 og Toppen i 2006 antas i hovedsak å komme av den forventede avgiftsomleggingen på ATV. Fra og med er det ikke lenger tillatt å selge ATV`er med typegodkjenning før , noe som betyr at reindriften ikke lenger får fradrag for merverdiavgift ved kjøp av ATV. Uten avgiftsfritak vil avgiftsbelastningen øke med om lag 0,5 mill. kr per år.

71 67 4 Regionale virkninger gjennom næringas etterspørsel av varer og tjenester hos andre 4.1 Etterspørselen av varer og tjenester fra reindrifta Siidaandelenes innkjøp/kostnader Tabell 4.1viser at totalkostnadene for siidaandelene i landet utgjorde100 millioner kroner i Herav utgjorde Kjøretøyer og maskiner (24 %) og Avskrivninger (20 %) de klart største kostnadspostene 41 i samtlige reinbeiteområder i landet. Deretter var varekjøp (12 %), utstyr (11 %) og fremmedtjenester (8 %) betydelige utgiftsposter. Kostnadsnivået var omtrent uendret i perioden i de fleste reinbeiteområder/sogn i landet, med unntak av Polmak/Varanger der kostnadene økte betydelig og var hovedforklaringen til at totalkostnadene 42 for siidaandelene i landet økte fra 95 til 100 mill. Kostnadene i Tabell 4.1 er fordelt etter reinbeiteområder og soner. Denne grupperingen er hensiktsmessig ut fra en områdevis inndeling av regnskapet for øvrig, og ut fra ønsket om regionaliserte data. Reineierne i Finnmark har naturligvis størst samlede kostnader i reindrifta ettersom fylkets to reinbeiteområder også er de klart største. Kostnadene for alle siidaandelene i Finnmark var på 73,4 mill. kr, tilsvarende 73 % av totalt for landet. Kostnadene i fylket fordeler seg på siidaandelene i Vest-Finnmark reinbeiteområde med 35 mill. kr og i Øst- Finnmark med 39 mill. kr. Bakgrunnsmaterialet viser imidlertid at kostnadene kan variere mer innenfor det enkelte reinbeiteområde enn mellom reinbeiteområdene. For eksempel viste vi ovenfor at kostnadene i Øst-Finnmark reinbeiteområde var større enn i Vest-Finnmark til tross for at sistnevnte både har klart flere rein og reineiere. Ytterligere ser vi av tabell 4.2 at siidaandelene i Polmak/Varanger reinsogn har høyere kostnader enn de fleste reinbeitesonene i Finnmark selv om Polmak/Varanger har færrest rein. 41 For nærmere definisjoner og innsikt i hva de ulike kostnadspostene inneholder, henviser vi til Totalregnskapet for reindrift. 42 Etter en overgang til bruttoføring, hvor slaktekostnader belastes utøver etter fakturering fra slakteri, vil slaktekvantum også være avgjørende for områdenes totale kostnader.

72 68 Tabell 4.1 Siidaandelenes kostnader i 2007 etter kostnadsart (1.000 kr), fordelt på reinbeiteområdene i landet. Kostnadsart Øst- Vest- Troms Nord- Nord- Sør-Tr./ Totalt Finnm. Finnm. land Tr.lag Hedm Frakt og transport Varekjøp Reiser Utstyr Kjøretøyer og maskiner Bygninger og anlegg Avskrivninger Strøm, energi Administrasjon Leie Forsikring Salg og reklame Fremmedtjenester Provisjonskostnad Diverse Totalt Tabell 4.1 forts. Siidaandelenes kostnader i 2007 fordelt på soner i Finnmark Kostnadsart Polmak/ Karasjok Karasjok Kautok. Kautok. Kautok. Varanger øst vest øst midt vest Frakt og transport Varekjøp Reiser Utstyr Kjøretøyer og maskiner Bygninger og anlegg Avskrivninger Strøm, energi Administrasjon Leie Forsikring Salg og reklame Fremmedtjenester Provisjonskostnad Diverse Totalt Kilde: Totalregnskapet for reindrift I tillegg til at kostnadene varierer innen og mellom beiteområder og soner, er det også til dels betydelige kostnadsvariasjoner mellom reindriftsutøvere i ulike reintallsgrupper. Figur 4.1 gir en oversikt over variasjonen i gjennomsnittlige kostnader per rein fordelt etter siidaandelens reintall.

73 69 Figur 4.1 Gjennomsnittlige kostnader (kr per rein) i perioden , etter siidaandelenes reintall. Landet. Kilde: Totalregnskapet for reindrift Det går frem av Figur 4.1 at siidaandeler som har under 200 rein har de klart høyeste kostnadene per rein, i utvalgene mellom dyr er gjennomsnittskostnadene per rein stabile, mens i utvalgene over 601 rein er kostnadene mer varierende. Årsaken til dette kan være årvisse variasjoner i populasjonen med eiere over 600 dyr. Disse har gjerne ansatte gjetere med de lønnskostnadene det medfører. En annen årsak kan være større slakteuttak fra utøvere med over 600 dyr. Et høyt slakteuttak medfører høyere slaktekostnad som belastes reineier. Felleskostnader (distriktenes kostnader) i samisk reindrift Tabell 4.2 viser at postene diverse (20 %), frakt og transport (17 %), bygninger og anlegg (13 %) og varekjøp (13 %) utgjorde de største andelene av felleskostnadene i samisk reindrift i Datagrunnlaget for fordeling av felleskostnadene er imidlertid noe usikkert på grunn av ulik detaljeringsgrad i grunnlagsmaterialet over år, og det foreligger ikke datagrunnlag for alle distrikter alle år. I disse tilfellene er tallmaterialet for forrige år brukt. Det er store forskjeller mellom reinbeiteområdene når det gjelder hva som er de største postene blant felleskostnadene. I Vest-Finnmark utgjør frakt/transport (23 %), diverse (17 %) og varekjøp (15 %) størst andel av felleskostnadene. I Øst-Finnmark er det fremmedtjenester (20 %), frakt/transport (18 %), bygninger og anlegg (17 %) samt diverse (13 %) som utgjør de største postene av felleskostnadene. Selv om reintall og antall siidaandeler er mindre i Øst-Finnmark reinbeiteområde enn i vest, bruker man mer penger på felleskostnader i øst. Etter som det kan foreligge forskjeller i organisering og regnskapspraksis mellom distrikter, som igjen fører til forskjellige måter å postere kostnader på, må en også her ta forbehold om svakheter i datagrunnlaget.

74 70 Tabell 4.2 Felleskostnader i 2007 etter kostnadsart (1.000 kr). Kostnadsart Polmak/ Karasj. Karasj. Kautok. Kautok. Kautok. Troms Nord- Nord- Sør-Tr./ Var. Øst Vest Øst Midt Vest land Tr.lag Hedm. Frakt og transp Varekjøp Reiser Utstyr Kjøret. og mask Bygn. og anlegg Avskrivninger Strøm, energi Administrasjon Leie Forsikring Fremmedtj Diverse Totalt Totale innkjøp/kostnader etter vare-/tjenestetype (kostnadsart) Tabell 4.3 viser reindriftsnæringens totale kostnader, som er summen av siidaandelenes kostnader, felleskostnader i samisk reindrift og tamreinlagenes kostnader. Der går det frem at postene Kjøretøy/maskiner (20 %), Avskrivninger (17 %), Utstyr (14 %), Varekjøp (13 %) og Fremmedtjenester (8 %) er de klart største kostnadspostene i omtrent samtlige reinbeiteområder. Pga. detaljeringsgraden i datagrunnlaget kan imidlertid noe av kostnadene være ført på forskjellige poster over år. Tabell 4.3 Totale kostnader fordelt etter kostnadsart i landets reinbeiteområder i (1.000 kr). Kostnadsart Øst- Vest- Troms Nord- Nord- Sør-Tr./ Tamrein- Totalt Finnm. Finnm. land Tr. lag Hedmark lag Frakt og transport Varekjøp Reiser Utstyr Kjøretøyer og maskiner Anlegg Avskrivninger Støm, energi Administrasjon Leie Forsikringer Salg og reklame Fremmedtjenester Provisjon Diverse Totalt Det er til dels betydelige forskjeller mellom reindrifta i ulike deler av landet. Først og fremst utmerker Tamreinlagene (deler av Sør-Norge) seg i forhold til samisk reindrift ved

75 at de har bruker mer penger på utstyr (55 %) og leie (12 %). Finnmark utmerker seg i noe grad ved relativt høyere kostnader til kjøretøyer og maskiner. Forskjellene innen Finnmark er til dels større enn mellom fylkene. For eksempel er varekjøp større i øst, særlig Varanger/Polmak. Mens kjøretøyer/maskiner og Anlegg var størst utgiftsposter særlig for Karasjok reinsogn og sonene Kautokeino øst og Kautokeino midt i Leiekostnader er særlig store i Kautokeino midtsone. Fremmedtjenester er markert større i sonene Karasjok øst, Kautokeino øst og Kautokeino vest. Tabell 4.4 Totale kostnader i 2007 etter kostnadsart fordelt på soner i Finnmark (1.000 kr). Polmak/ Karasjok Karasjok Kautok. Kautok. Kautok. Kostnadsart Varanger øst vest øst midt vest Frakt og transport Varekjøp Reiser Utstyr Kjøretøyer og maskiner Anlegg Avskrivninger Støm, energi Administrasjon Leie Forsikringer Salg og reklame Fremmedtjenester Provisjon Diverse Totalt Figur 4.2 viser totale kostnader per rein og per kg produsert kjøtt. Det fremgår av figuren at Troms, Nordland og tamreinlagene har de høyeste kostnadene i forhold til reintall, mens Vest-Finnmark har de laveste kostnadene i forhold til reintall. Troms og Nordland har også de klart høyeste kostnadene i forhold til produksjon, mens Sør- Trøndelag/Hedmark, Karasjok Øst og tamreinlagene har de laveste kostnadene i forhold til produksjon.

76 72 Figur 4.2 Totale kostnader (eksklusive renter) per rein og per kg kjøtt i Hvor mye av etterspørselen fra reindrifta retter seg lokalt/regionalt eller utenfor Finnmark Det foreligger begrensede data for hvor mye av de enkelte vare- og tjenestetyper som kjøpes hvor og fra hvem. Men i prosjektet er det gjort forespørsler der en del reineiere i Finnmark har besvart hvor de kjøper inn hhv. større driftsmidler/investeringer (over kr ) og ordinære driftsmidler (småkjøp, drivstoff o.l.). Materialet er for spinkelt til å danne et robust datasett til å beregne regionale ringvirkninger ut i fra, men gir likevel noe innsikt for mange av reineierne. Bl.a. framgår de betydelige variasjonene mellom reineierne hvor de gjør sine innkjøp. I hvor stor grad variasjonene representerer typiske individuelle forskjeller mellom reineierne, eller er typiske forskjeller som er knyttet til f.eks. vare- og tjenestetilbudet i distriktet/kommunene der de bor og drifter, har vi for få lite data til å kunne gi robuste konklusjoner om. Svarene hvor reineierne gjør sine innkjøp er gitt for hhv. investeringer (driftsmidler over kr ) og driftsutgifter ellers under kr (småkjøp, drivstoff mv.), og er ikke inndelt i vare-/tjenestekategorier slik inndelingen er i totalregnskapet eller inndelt etter næringskategori (bygg/anlegg, varehandel mv.) som leverandørene tilhører. For de aller fleste respondentene framgår ikke tydelig hvor stor del av innkjøpene som er gjort utenfor Finnmark. Bedre datagrunnlag ble for ressurskrevende å samle inn.

77 73 Tabell 4.5 Kartlegging innkjøpsted for driftsmidler/investeringer (over kr 15000) og driftsutgifter/varer-/tjenester (under kr 15000) fra siidaandeler i Finnmark. Innkjøp varer/tjenester etter innkjøpsted Nr. 1: Tana: Driftsmidler (over 15000) i Tana Kommune: Sommerboplass: Andre steder i Finnmark: Representativt for de andre i din siida/distrikt? Driftsutgifter, småkjøp, drivstoff og lignende i Tana Kommune: Sommerboplass: Andre steder i Finnmark: Representativt for de andre i din siida/distrikt? Nr. 2: Tana Driftsmidler (over 15000) i Tana Kommune: Sommerboplass: Andre steder i Finnmark: Representativt for de andre i din siida/distrikt? Driftsutgifter, småkjøp, drivstoff og lignende i Tana kommune: Sommerboplass: Andre steder i Finnmark: Representativt for de andre i din siida/distrikt? Nr. 3: Tana Driftsmidler (over 15000) i Tana Kommune: Sommerboplass: Andre steder i Finnmark: Representativt for de andre i din siida/distrikt? Driftsutgifter, småkjøp, drivstoff og lignende i Tana kommune: Sommerboplass: Andre steder i Finnmark: Representativt for de andre i din siida/distrikt? Nr. 4: Tana Driftsmidler (over 15000) i Tana Kommune: Sommerboplass: Andre steder i Finnmark: Representativt for de andre i din siida/distrikt? Driftsutgifter, småkjøp, drivstoff og lignende i Tana kommune: Sommerboplass: Andre steder i Finnmark: Representativt for de andre i din siida/distrikt? Nr. 5: Karasjok Driftsmidler (over 15000) i Karasjok kommune: Sommerboplass: Andre steder i Finnmark: Representativt for de andre i din siida/distrikt? Driftsutgifter, småkjøp, drivstoff og lignende i Karasjok kommune: Sommerboplass: Andre steder i Finnmark: Representativt for de andre i din siida/distrikt? 100 % 0 0 Ja 70 % 30 % 0 Ja 35 % 10 % 55 % Nei 60 % 30 % 10 % Ja 100 % 0 0 Ja 70 % 30 % 0 Ja 65 % 0 35 % Ja 45 % 55 % 0 Ja 100 % 0 0 Vet ikke 35 % 10 % 5 % Ja

78 74 Nr. 6 Kautokeino Driftsmidler (over 15000) i Kautokeino kommune: Sommerboplass: Andre steder i Finnmark: Representativt for de andre i din siida/distrikt? Driftsutgifter, småkjøp, drivstoff og lignende i Kautokeino kommune: Sommerboplass: Andre steder i Finnmark: Representativt for de andre i din siida/distrikt? Nr. 7 Sør-Varanger Driftsmidler (over 15000) i Sør-Varanger kommune: Sommerboplass: Andre steder i Finnmark: Representativt for de andre i din siida/distrikt? Driftsutgifter, småkjøp, drivstoff o.l. i Sør-Varanger kommune: Sommerboplass: Andre steder i Finnmark: Representativt for de andre i din siida/distrikt? Nr. 8 Karasjok Driftsmidler (over 15000) i Karasjok kommune: Sommerboplass: Andre steder i Finnmark: Representativt for de andre i din siida/distrikt? Driftsutgifter, småkjøp, drivstoff og lignende i Karasjok kommune: Sommerboplass: Andre steder i Finnmark: Representativt for de andre i din siida/distrikt? Nr. 9 Kautokeino Investeringer/driftsmidler over ) i bostedskommune Hvor stor del av dine innkjøp gjøres på sommerboplass: Hvor stor del av dine innkjøp gjøres andre steder i Finnmark: Evt. utenfor Finnmark: Er det slik de andre i din siida/distrikt også vanligvis handler:? Driftsutgifter, småkjøp, drivstoff osv. innkjøpt i bostedskommune: Hvor stor del av dine innkjøp gjøres på sommerboplass: Hvor stor del av dine innkjøp gjøres andre steder i Finnmark: Evt. utenfor Finnmark: Er det slik de andre i din siida/distrikt også vanligvis handler:? Nr. 10 Kautokeino Investeringer/driftsmidler over ) i bostedskommune Hvor stor del av dine innkjøp gjøres på sommerboplass: Hvor stor del av dine innkjøp gjøres andre steder i Finnmark: Evt. utenfor Finnmark: Er det slik de andre i din siida/distrikt også vanligvis handler:? Driftsutgifter, småkjøp, drivstoff osv. innkjøpt i bostedskommune: Hvor stor del av dine innkjøp gjøres på sommerboplass: Hvor stor del av dine innkjøp gjøres andre steder i Finnmark: Evt. utenfor Finnmark: Er det slik de andre i din siida/distrikt også vanligvis handler:? 30 % Ja 60 % 30 % 10 % Ja 90 % 0 10 % Ja 100 % 0 0 Ja 100 % % 30 % 10 % - 80 % % 0 JA 70 % 10 % 15 % 5 % JA 65 % 10 % 25 % - Ja 50 % 40 % 10 % - Ja Kilde: Rein Data Selv om datainnhentingen alene ikke gir et godt nok grunnlag til konkludere hvor stor del av innkjøpene reineierne gjør i Finnmark, er det nøkkelinformanter med et godt nettverk

79 innen næringa som mener det er realistisk å anta at % av innkjøpene kommer fra leverandører innen fylket 43. Blant annet vil det nær grensa til Finland alltids være en del som kjøper f.eks. materialer der, og ellers en og annen som kjøper f.eks. bil utenfor fylket. Basert på Totalregnskapets oversikt over siidaandelenes og distriktenes kostnader (innkjøp), tilsier ovennevnte innkjøpsandel at reindrifta i 2007 kan ha kjøpt varer- og tjenester fra andre i Finnmark for anslagsvis 70 mill. kroner. Sammen med konsumetterspørsel fra reindriftshusholdningene personlige forbruk, gir dette en sysselsettingseffekt utover antall sysselsatte i reindrifta selv. Når det gjelder hvordan innkjøpene fordeler seg internt i Finnmark, gir dataene et noe bedre grunnlag for å få innsikt i dette. Ettersom innsamlede data er fra for få distrikt, og særlig mangler for Kautokeino/Vest-Finnmark som er største kommune/reinbeiteområde, er det også for innkjøpsfordelingen innen Finnmark for stor usikkerhet i materialet. Bl.a. vil det for større kapitalvarer og utstyr være grunn til å forvente handelslekkasjer for de som har bosted eller sommerdistrikt som grenser opp til bykommuner, og der en i egen kommune har lite tilbud av slike varer. De få svarene vi har i materialet fra Kautokeino tilsier at dette kan være en riktig antakelse, men datagrunnlaget er for spinkelt til å kunne fastslå dette. Innspill fra samtaler med nøkkelpersoner gir nyttig supplerende innsikt som tross usikkerheten gjør at vi våger å antyde noen trekk ved det interne innkjøpsmønsteret fra reindrifta i fylket. For alle innkjøp og innvesteringer er hovedinntrykket at veldig mye kjøpes i hjemkommunen til reineierne, men at det varierer anslagsvis fra ca %. Ellers gjøres en god del innkjøp i kommune/region der en har sommerboplassen ved sommerbeitet, og det som kjøpes andre steder antar vi kjøpes i de litt større tettsteder og byer i fylket. Det synes å være en markert forskjell mellom hvor investeringer/større driftsmidler (over kr ) og øvrige driftsutgifter (under kr ) kjøpes inn i fylket. For investeringer o.l. synes det fortsatt å være slik for mange at mest kjøpes i bostedskommunen (litt avhengig av hvor en bor antar vi), men flere gjør størst andel av slike innkjøp andre steder i fylket dvs. utenfor bostedskommune og sommerboplass. Vi antar at dette betyr at slike innkjøp, bortsett fra innkjøp gjort i hjemkommunen, gjøres bl.a. på steder som Alta, Hammerfest, Kirkenes, Vadsø, Lakselv mv. For driftsmidler, småkjøp mv. (under kr ) er inntrykket at anslagsvis % gjøres i bostedskommunen, men for øvrig er det i området der en har sommerbosted / sommerbeitet at mest kjøpes (ca %). Andre steder i Finnmark gjøres anslagsvis 5-15 % av innkjøpene Det er viktig å tilføye at selv om en høy andel varer og tjenester er levert fra leverandører i Finnmark, vil langt fra alt det være produsert i Finnmark. F.eks. vil de fleste innkjøp gjort hos varehandelsbutikker i fylket være rent videresalg av produkter produsert andre steder.

80 Hva er mulig å si om sysselsettingseffekt av innkjøp fra reindrifta og konsum fra reindriftsutøvere i Finnmark Utgangspunktet for ringvirkningene er reindriftas sysselsetting, verdiskaping og etterspørsel rettet mot andre i regionen Som sagt tidligere, er det innenfor de økonomiske rammene av dette prosjektet, ikke mulig å gjennomføre en tilfredsstillende modellberegning av sysselsettingseffektene fra reindrifta i Finnmark. Derfor har vi på ulike andre måter forsøkt å belyse dette på. Det er mulig vi senere prøver å komme tilbake med modellberegninger og gjøre noen anslag av etterspørselseffekter senere, men da utenfor dette prosjektet. Vi har i kapittel 2 gjennomgått regionale virkninger i form av sysselsatte med reindrift som hovednæring og beregnede årsverk i reindrifta i Finnmark. Disse utgjorde hhv. 402 sysselsatte i hovednæring og 739 årsverk i Trekker vi inn alle som i sesongarbeid og ellers har deltatt i reindriftsarbeid, er det mange flere som har vært sysselsatt i kortere eller lengre perioder. Disse har til sammen generert produksjonsbaserte inntekter tilsvarende 106 mill. kr i fylket, dvs. ekskl. erstatninger (37 mill. kr) og statstilskudd (48 mill. kr). Inkluderes disse to statlige overføringene gir det til sammen inntekter på 191 mill. kr til næringen i Når det gjelder øvrige inntekter som reindriftshusholdningene lever av, og sammenligninger med andre inntektsgrupper, viser vi til kapittel 3.4. Der så vi bl.a. at lønnsinntekt utenfor reindrifta, særlig fra kvinnene, er viktig for reindriftshusholdningene. Videre fant vi i kapittel 4.1 ut at varer og tjenester som reindriftsnæringen i Finnmark har anskaffet, og kostnadsført, utgjorde ca. 82 mill. kr i Basert på nøkkelpersoner og utvalgsundersøkelsen i kapittel 4.2, har vi anslått at andelen av dette som er innkjøpt fra virksomheter og personer i Finnmark utgjør anslagsvis 70 millioner kroner, dvs. at en meget høy andel av totale innkjøp i reindrifta kjøpes regionalt i eget fylke. Ytterligere har reindriftsutøverne i fylket mottatt vederlag for arbeid og egenkapital på 101 mill. kr, og mesteparten av dette medgår til vanlig forbruk rettet mot lokale og regionale bedrifter (varehandel, reparasjoner av kjøretøy mv.). Dette gir en konsumeffekt som også genererer annen sysselsetting i fylket, jfr. drøfting i neste avsnitt. Som et forsøk på å utdype litt mer om omfang av ringvirkninger fra reindrifta, særlig når det gjelder hvordan innkjøp fra reindrifta fordeler seg på næringer/næringsaktører i Finnmark 44, så gir kostnadspostene i Totalregnskapet (jfr. Tabell 4.3) noen indikasjoner. Vi så at Kjøretøyer og maskiner, Avskrivninger, Varekjøp, Utstyr, Fremmedtjenester og Anlegg var de største innkjøpspostene og til sammen utgjorde % av kostnadene. Med forbehold om at det er nødvendig å gå litt nærmere inn i praksis for hva som vanligvis registreres under disse postene 45, så tyder mye på at veldig mye dreier som om handel av varer og driftsmidler som er produsert utenfor fylket. Dermed vil den regionale verdiskapingsandelen av dette være begrenset. Aktivitetsomfanget vil tilsvare det som vareavansen fra varesalget gir rom for av sysselsetting, i tillegg til en del kjøp av tjenester som nok også inngår noe av i noen av postene. Ut fra inntektsnivået vil antagelig 44 Dvs. fordelingen av innkjøp i Finnmark som vi ovenfor anslo til ca. 70 mill. kr. 45 Her kan nevnes at lønnskostnader ikke er med under kostnader i Totalregnskapet, og inngår sammen med reineiers egen arbeidsgodtgjørelse under posten Vederlag til arbeid og (egen)kapital.

81 regionale effekter fra reindriftshusholdningenes private konsumetterspørsel 46 kunne gi minst like store regionale sysselsettingseffekter som innkjøpene fra reindriften genererer Litteratur og multiplikatorer I en modellberegning, forutsatt tilstrekkelige grunnlagsdata om lokale innkjøp fra de ulike næringene i Finnmark, ville vi kunne beregne multiplikatorverdier, og dermed også de totale ringvirkninger reindrifta gir i Finnmark. Betraktningene om innkjøpsomfang og innkjøpsstruktur tilsier at vi ikke forventer høye lokale sysselsettingsmultiplikatorer, mens regionale 47 multiplikatorer vil være noe større. Dette har også sammenheng med en relativt smal næringsstruktur i mindre kommuner og som medfører handelslekkasjer ut av kommunen. Derfor blir regionale multiplikatorer, der en vurderer effektene på hele fylket, samlet sett større. Utover etterspørselsgenererte ringvirkninger fra innkjøp næringen gjør, kommer konsumeffektene fra reindriftshusholdningenes personlige innkjøp. I tillegg bidrar reindriftsutøverne med skatter og avgifter, men det er utenom og omtalt i kapitlene 3.5 og 3.6. For ytterligere å nærmere oss anslag på ringvirkninger fra reindrifta, har vi sett på litteratur som omhandler ringvirkninger og multiplikatoreffekter av annen primærnæringsaktivitet i distriktsregioner. Dette er analyser med utgangspunkt i lignende typer innkjøp, og der en har en næringsstruktur i lokalsamfunnene med liten bredde i vare- og tjenesteleveranser. Sistnevnte innebærer ofte en del handelslekkasje og at regionale virkninger skjer utenfor analyseregionen. Tre rapporter fra litteraturen vi kan nevne er hhv. Lyng, Haukås og Ommedal (2008) om verdiskaping i jordbruket, en rapport av Mørkved og Krokan (2000) som er en økonomisk analyse av villmarksressursene i nasjonale laksevassdrag og en rapport av Romarheim (2003) om sysselsetting og inntekt i en kommune med utgangspunkt i primærnæringene. Multiplikatorer er et uttrykk for ringvirkningene av en sektor på produksjon, sysselsetting og inntekt. Sysselsettingsmultiplikatoren for en basisproduksjon, som reindrifta, måler endringer i total sysselsetting i et definert område som følge av at en endrer sysselsettinga i basisproduksjonen med en enhet. Multiplikatorer beregnes ved å foreta en kryssløpsanalyse av samhandelen mellom ulike næringer i et område og på hvilken måte de er avhengige av hverandre (Romarheim 2003). Det er en tendens til at kommuner med lite variert næringsliv og få ansatte i (private) tertiærnæringer også har lavest multiplikatorer. Det er til dels store forskjeller på multiplikatorverdiene for de enkelte næringene Dvs. privat konsum i husholdningene som ikke gjelder næringsaktiviteten, og er basert på lønnsinntekt, arbeidsinntekt fra næring, evt. offentlige overføringer mv. (barnetrygd, pensjoner og lignende). 47 Region har vi brukt om flere kommuner i samme geografiske område, og her bruker vi ofte region om fylkesnivået.

82 Anslag på ringvirkninger Ingen av ovennevnte rapporter har imidlertid gjennomført modellberegninger av ringvirkningene ettersom det var utenfor rammen for prosjektene, samt at tilfredsstillende data ikke var tilrettelagt. De har derfor sett på resultater fra annen litteratur og gjort samme type analyser og anslag på effekter som vi gjør her, men der litteraturen omfatter primærnæringer ellers. En svakhet er at litteraturen ikke er basert på beregninger fra reindrifta - mest fra landbruk, og til dels fra laksefiske. Det sentrale for oss er at med den samme type tilnærming og analyse, kommer de fram til anslag på lokale multiplikatoreffekter på mellom 1,4 1,8 48 for landbruket i mer urbane kommuner på Østlandet samt i Nordland i kommuneregionen rundt Alstadhaug kommune. Det er inklusive konsumeffekter som følge av inntektene reindrifta tilfører husholdningene (dvs. også inkl. statlige overføringer til reindrifta). Multiplikatorverdiene er innenfor det intervall på multiplikatoreffekter som vi selv skjønnsmessig har forventet, men basert på erfaringer fra andre modellberegninger av ringvirkningseffekter vi har gjennomført tidligere samt egne analyser om reindriftas leveransestruktur så langt det har vært mulig å finne ut i dette prosjektet. Det som trekker ned mht. effekter for andre næringer er at bak hver ansatt er mindre innkjøp i reindrifta enn jordbruket, at kjerneområdene i reindrifta er i kommuner med begrenset næringsstruktur (leverandører) og ikke minst at konsumeffekten blir lav pga. lave inntekter til reindriftsutøverne. Noen ganger framkommer i samfunnsdebatten utsagn om at ringvirkninger/ multiplikatorer for næringer er så høye som 3 til 4. Dette er ofte helt urealistisk for de fleste næringer, og særlig når en avgrenser analysene til enkeltkommuner eller region/fylkesnivå som bare får deler av etterspørselen rettet mot sin region. Med noen unntak, vil slike effekter være mest realistisk å oppnå for utvalgte næringer og om en betrakter de samlede ringvirkningseffekter for hele landet under ett. Om vi for Finnmark tar utgangspunkt i en sysselsettingsmultiplikator på 1,6 for reindrifta, dvs. at hver sysselsatt i reindrifta genererer 0,6 sysselsatte i andre næringer i Finnmark, så tilsier det at de 400 (direkte) sysselsatte registrert med reindrift som hovednæring 49 i Finnmark genererer 240 (indirekte) sysselsatte utenom reindriftsnæringen dvs. til sammen 640 sysselsatte totalt. Vi anslår at ca. 1/3 av den indirekte sysselsettingseffekten kommer i finnmarkskommuner utenfor reineiers registrerte bostedskommune. Dette skyldes handelslekkasjer og opphold på sommerboplass under sommerbeitet. Vi presiserer at det er behov for et mer omfattende data- og analysegrunnlag for å oppnå mer robuste estimater på ringvirkningene. Imidlertid foreligger andre tall for sysselsettingen i reindrifta i Finnmark enn de ca. 400 registrert hos SSB og basert på deres definisjon av sysselsatte i hovednæring. Dette er samme antall som det er siidaandeler og siidaandelsinnehavere i Finnmark. Reindriftsforvaltningen (Økonomisk utvalg) har beregnet antall utførte årsverk i reindrifta i fylket til 760 i Som tidligere beskrevet tar en slik beregning utgangspunkt i bl.a. reintall, variasjoner i driftsforhold, utøvers alder mv., og vektlegger hvor mye arbeidsinnsats som trengs per rein i de ulike reinbeiteområdene. Årsverk er dermed ikke et godt uttrykk for økonomisk aktivitet synliggjort ved hvilken økonomisk verdi det produserer. Dersom ringvirkninger er ment å gi uttrykk for sysselsetting som gir et noenlunde økonomisk utkomme, så vil antagelig sysselsatte etter hovednæring være mer 48 I en studie av sysselsettingseffekter av turistbasert elvelaksefiske kom de fram til en multiplikator på 1,25, men analyseopplegget er der ikke helt sammenlignbart ut fra at multiplikatoren påvirkes av hvor mye de har definert og anslått som direkte sysselsettingseffekt. 49 Sysselsetting i hovednæring iht. SSB definisjon av hovednæring, jfr. foran i rapporten

83 dekkende da det gir om lag kr i vederlag for arbeid og egenkapital per sysselsatt og per siidaandel. Vederlaget beregnet per årsverk var til sammenligning bare vel kr i de fleste soner i Finnmark. Dette misforholdet mellom sysselsatte og årsverk skyldes til dels at mange flere enn siidaandelsinnehaver bidrar til arbeidet i reindrifta kortere eller lengre perioder, herunder barn og familiemedlemmer som har andre jobber. Kanskje ikke alle får betalt heller, noe som er vanlig i familievirksomheter, slik at inntektene hovedsakelig tilfaller enhetsinnehaver og eventuell ektefelle fordi det ikke er økonomi til å betale alle som har bidratt. Dersom utgangspunktet er man med sysselsatte skal forstå antall personer som har et noenlunde normalt utkomme i forhold til arbeidsinnsatsen (i form av lønn eller arbeidsinntekt), så velger vi på grunnlag av ovennevnte drøftinger å legge oss på et nivå for direktesysselsettingen i reindrifta (basisnæringen) som ligger omtrent midt imellom sysselsatte i hovednæring på 400 og 760 beregnede årsverk. Det gir ca. 550 direkte sysselsatte i reindrifta. Det tilsier at samlede ringvirkninger av reindrifta i Finnmark, direkte og indirekte, kan anslås til 550 * 1,6 = 880 sysselsatte. Vi er naturligvis inneforstått med de usikre beregningsforutsetningene som er lagt til grunn, og det kreves langt grundigere analyser 50 for å komme med mer robuste estimater på ringvirkningene. Utenom dette kommer sysselsatte innen offentlig forvaltning, forskning, undervisning mv. relatert til reindriftsspørsmål. Dette er personer ansatt i departement, Reindriftsforvaltningen, høgskole- og forskningssektoren mv. Hvorvidt dette skal betraktes som en slags ringvirkning eller kostnad kommer an på hvilket utgangspunkt en har. Siden for eksempel offentlig forvaltning av reindrifta ikke er en tjeneste reindrifta betaler for, faller det i alle fall utenfor den vanlige samfunnsøkonomiske betraktning av begrepet etterspørselsgenerert ringvirkning. Eventuelt kan begrepet avledet virksomhet være mer adekvat, selv om det vil være ut fra en annen vinkling enn avledet virksomhet drøftet i kapittel 5. Det er mulig å legge helt andre betraktningskriterier til grunn, enn vårt mandat, når det gjelder hvilken verdi, eller kanskje betydning, reindrifta har for samfunnet. I tillegg til de målte størrelsene skaper reindrifta andre typer etterspurte produkt for samfunnet. Slike produkt kan være fellesgoder i form av samisk kultur, historie, biologisk mangfold og opplevelser goder som også kan kommersielt utnyttes av andre næringer. Dette er fellesgoder som er vanskelig å måle og ofte ikke lar seg omsette i et marked. Reindrifta er også ei viktig næring for bosetting, særlig i samiske kommuner, og har derigjennom betydning for å opprettholde infrastruktur og tjenestetilbud i flere bygdesamfunn. I neste kapittel vil vi komme inn på avledet virksomhet fra reindrifta, herunder slakterier, reintransport, reinturisme mv. Dette kommer i tillegg til ovennevnte sysselsettingsvirkninger En modellberegnet ringvirkningsanalyse av reindrifta ville bl.a. kunne fordele sysselsettingsvirkningene på ulike andre næringskategorier og eventuelt fordele effektene på kommuneregioner i Finnmark. Fordi en modellanalyse vil nødvendiggjøre en grundigere datainnsamling av vare- og tjenesteleveransene til næringa, vil en også få bedre oversikt over innkjøpene - og herunder omfanget av leveranser til reindrifta fra de ulike næringene og andelene av leveransene som skjer fra lokale leverandører.

84 80 5 Oppstrømsbedrifter virksomheter avledet fra reindrifta For avledet virksomhet er det ikke etterspørselen etter varer og tjenester fra reindrifta som er drivkraften og som gir aktivitet, slik som for ringvirkningsanalyser, men tilbudssiden der reindrifta inngår som innsatsfaktor og ellers er en forutsetning for slakteri- og kjøttforedling i næringsmiddelindustri basert på råstoff fra reindriftsnæringa. Vi har også valgt å åpne for å kunne ta med en del andre relevante reineiereide bedrifter som har tilknytning til reindrift og samisk næringsvirksomhet. I mangel av fullstendig oversikt over reineiereide- og andre avledede bedrifter fra reindrifta, ble det bestemt at delprosjektet skulle eksemplifisere noen andre næringsøkonomiske virkninger reindrifta har generert ved å presentere ca. 10 kjente/større reindriftsrelaterte aksjeselskap. Bedriftene ble plukket ut av vår oppdragsgiver Rein Data. Presentasjonen av bedriftene skulle være helt kort og ta utgangspunkt i nøkkelinformasjon som omsetning, sysselsetting, bransje mv. data som er tilgjengelig gjennom offentlige eller kommersielle bedriftsdatabaser. 5.1 Bedriftsutvalget Nedenfor er listen over utvalgte kjente /større bedrifter knyttet til reindrifta i Finnmark. For disse vil vi gi en kort omtale basert på tilgjengelige registerdata. De utvalgte eksempelbedriftene er: Aage Pedersen AS (omsetning 75,9 mill. kr) MT slakt AS (stiftet 2008) Dav AS (omsetning 7,8 mill. kr) Frode Utsi AS, Tana skuter/kjøretøyer/deler (omsetning 29,6 mill. kr) North Cape Rein AS (mobilt slakteri, Karasjok, omsetning 3,6 mill. kr) Boazu AS, Varangerbotn (omsetning 3,3 mill. kr) Boazo Sami Siida AS (turisme, Alta, omsetning 1,1 mill. kr) Sami Galvu AS (omsetning kr) Reintrans AS (omsetning kr) Haldi AS (er et selskap i Troms, men eierne bor i Finnmark. Omsetning kr.)

85 Slakteanlegg og slakteristruktur I de forannevnte utvalgte bedriftseksemplene fra Finnmark er det flere slakteri/- viderforedlingsanlegg for kjøtt. I Ressursregnskap for reindriftsnæringen 2006/2007 (utgitt januar 2008) er det gitt en kort oversikt over antall og struktur for reinslakteriene i landet totalt, men ikke øvrige opplysninger om økonomi, sysselsatte mv. Slakteri er typisk avledet virksomhet fra reindrifta og gir en del sysselsetting rundt om i reinbeiteområdene. Slakting av rein foregår dels i felt og dels ved sentrale slakterier. I hovedsak er sentrale anlegg helårsslakterier, mens feltanlegg er sesongslakterier. En del rein blir også slaktet utenom faste anlegg for privat forbruk og salg. De siste 3-4 årene har det vært 23 anlegg for førstegangsomsetning av reinkjøtt (reinslakteri) i landet. Målt i slakteuttak pr. bedrift fordeler de 23 slakteriene seg på følgende måte: <100 dyr 1 slakteri dyr 10 slakteri dyr 10 slakteri > dyr 2 slakteri De større slakteriene med over 1000 rein hadde i 2006/2007 ca. 85 % av slakteuttaket. Om lag 10 % av slaktingen både for Finnmark og landet totalt foregår privat, dvs. utenfor registrert slakteribedrift. 5.2 Basisinformasjon om utvalgte bedrifter Omtalen av de ti eksempelbedriftene er i hovedsak basert på data fra et bearbeidet bedriftsdataregister Proff Forvalt, og der grunnlaget er offisielle data registrert i Brønnøysundregisteret. Bedriftene er de som har størst handel med rein, med reindriftsnæringa generelt, lokale slakterier/foredlingsbedrifter mv. De fleste er reineiereid, og drives gjerne i tillegg til reindriften. Tilleggsvirksomheten er gjerne virksomhet i en annen del av verdikjeden eller på annen måte relatert til reindrift (slakting, skutersalg mv.). Seks av de ti eksempelvirksomhetene i utvalget er innen for hovedbransjen Slakting, produksjon og konservering av kjøtt (Nace næringskode ). De øvrige bedriftene er innen salg/reparasjon av snøskutere/atv, Vern av kulturhistoriske steder/bygninger, Annen industriproduksjon og Godstransport på vei (bl.a. reintransport). Halvparten av bedriftene er tre år eller yngre. Slakteri og kjøttforedling er størst både i antall, omsetning og antall sysselsatte. Den største av disse, Aage Pedersen AS, er ikke reineiereid. Bedriften har forretningsadresse Tana, står for 75% av reinslaktinga i Finnmark (kilde: Rein Data AS), står oppført med 28 ansatte og har hatt god økonomi. MT Slakt AS fra Kautokeino er den nest største slakteri-/kjøttforedlingsbedriften med 21 ansatte, men bedriften er relativt ny (registrert i 2008) og regnskapsresultat mangler. Varanger Vilt AS (Bugøynes i Sør-Varanger) er en annen bedrift i denne næringa som slakter mye i Vest-Finnmark, og er ikke reineiereid. Bedriften var i 2007 registrert med en omsetning på 17 mill. kr og 11 ansatte. Øvrige slike bedrifter i utvalget er stort sett små med få ansatte. Blant disse bedriftene er det flere med svak lønnsomhet og soliditet. De øvrige eksempelbedriftene i denne næringen vi har

86 82 med i oversikten nedenfor er Dav AS (tidligere Boalvvir AS), Northcape Rein BA, Boazu AS og Haldi AS. En kjent reindriftsrelatert bedrift i en annen næring i Finnmark er Frode Utsi AS. Bedriften selger skutere/atv i hele Øst-Finnmark, og er reineier. Selskapet har en omsetning på 30 mill. kr, har 9 ansatte og god økonomi. Det hevdes at tilknytningen til reindrifta gjør at mange reineiere foretrekke å handle der, slik at kompetanse og nettverk fra reindrifta på flere måter er en viktig basis og konkurransefaktor. De øvrige eksempelbedriftene i bedriftsutvalget er alle små med få ansatte, liten omsetning og der økonomien i flere tilfeller er svak. Dette er bedrifter innenfor næringene Vern av historiske steder og bygninger, Industriproduksjon ikke nevnt annet sted og Godstransport på vei. Den siste av disse er Reintrans AS som driver Godstransport på vei. Dette er en liten bedrift registrert med en ansatt, var nyoppstartet i 2007 og hadde i følge registreringer bra lønnsomhet første driftsår. Nøkkeldata om alle de utvalgte eksempelbedriftene er presentert kortfattet i følgende underkapitler Aage Pedersen AS Basisinformasjon Aksjekapital Stiftelsesdato Registreringsdato Hovedbransje Slakting, produksjon og konservering av kjøtt Antall ansatte 28 Forretningsadresse Tana Nøkkeltall (i hele tusen) Sum driftsinntekter Ordinært resultat før skatt Sum eiendeler Regnskapsanalyser Lønnsomhet i % 14,4 God Likviditetsgrad 1 1,28 Tilfredsstillende Soliditet i % 25,6 God

87 MT Slakt AS Basisinformasjon Aksjekapital Stiftelsedato Registreringsdato Hovedbransje Slakting, produksjon og konservering av kjøtt Antall ansatte 21 Forretningsadresse KAUTOKEINO PS! Det foreligger ikke regnskapstall for bedriften da den ikke var registrert før i Dav AS (tidligere navn Boalvvir AS) Basisinformasjon Aksjekapital Stiftelsedato Registreringsdato Hovedbransje Slakting, produksjon og konservering av kjøtt Antall ansatte 2 Forretningsadresse KARASJOK Nøkkeltall (i hele tusen) 2007 Sum driftsinntekter Ordinært resultat før skatt 250 Sum eiendeler Regnskapsanalyser Lønnsomhet i % 3,7 Svak Likviditetsgrad 1 1,04 Tilfredsstillende Soliditet i % 4,2 Svak

88 Frode Utsi AS Basisinformasjon Aksjekapital Stiftelsedato Registreringsdato Hovedbransje Detaljhandel med motorvogner, unntatt motorsykler Bransje Vedlikehold og reparasjon av motorvogner, unntatt motorsykler Antall ansatte 9 Forretningsadresse TANA Nøkkeltall (i hele tusen) Sum driftsinntekter Ordinært resultat før skatt Sum eiendeler Regnskapsanalyser Lønnsomhet i % 10,1 God Likviditetsgrad 1 1,81 God Soliditet i % 20,4 God Northcape Rein BA Basisinformasjon Organisasjonsform Selskap med begrenset ansvar (BA) Stiftelsesdato Registreringsdato Hovedbransje Slakting, produksjon og konservering av kjøtt Antall ansatte 1 Forretningsadresse KARASJOK Nøkkeltall (i hele tusen) Sum driftsinntekter Ordinært resultat før skatt Sum eiendeler

89 85 Regnskapsanalyser Lønnsomhet i % -2,4 Ikke tilfredsstillende Likviditetsgrad 1 1,06 Tilfredsstillende Soliditet i % -15,2 Ikke tilfredsstillende Merknader Selskapet har hatt negativt årsresultat 3 år på rad og egenkapitalen er tapt (Kilde: Styret) Boazu AS Basisinformasjon Aksjekapital Stiftelsedato Registreringsdato Hovedbransje Slakting, produksjon og konservering av kjøtt Antall ansatte Ingen registrerte ansatte Forretningsadresse VARANGERBOTN, Nesseby kommune Nøkkeltall (i hele tusen) 2007 Sum driftsinntekter Ordinært resultat før skatt -519 Sum eiendeler Regnskapsanalyser Lønnsomhet i % -6,8 Ikke tilfredsstillende Likviditetsgrad 1 1,05 Tilfredsstillende Soliditet i % 7,0 Svak Merknader Egenkapital mindre enn 50 % av aksjekapital (Kilde: Styret).

90 Boazo Sami Siida AS Basisinformasjon Organisasjonsnr MVA Selskapsnavn BOAZO SAMI SIIDA AS Organisasjonsform Aksjeselskap (AS) Aksjekapital Stiftelsedato Registreringsdato Hovedbransje Vern av historiske steder og bygninger Antall ansatte 0 Forretningsadresse MAZE. Kautokeino kommune Nøkkeltall (i hele tusen) Sum driftsinntekter Ordinært resultat før skatt Sum eiendeler Regnskapsanalyser Lønnsomhet i % -15,3 Ikke tilfredsstillende Likviditetsgrad 1 0,44 Ikke tilfredsstillende Soliditet i % -77,7 Ikke tilfredsstillende Merknader Det har vært negativt årsresultat 3 år på rad. Egenkapitalandelen er halvert på ett år. Det er vesentlig usikkerhet om fortsatt drift (Kilde: Revisor) Sami Galvu AS Basisinformasjon Aksjekapital Stiftelsedato Registreringsdato Registrert i Foretaksregisteret (Brønnøysund) Hovedbransje Industriproduksjon ikke nevnt annet sted Antall ansatte 0 Forretningsadresse Fatbukt, 9620 KVALSUND. Postadresse Kautokeino.

91 87 Nøkkeltall (i hele tusen) Sum driftsinntekter Ordinært resultat før skatt Sum eiendeler Regnskapsanalyser Lønnsomhet i % -18,9 Ikke tilfredsstillende Likviditetsgrad 1 0,04 Ikke tilfredsstillende Soliditet i % 77,2 Meget god Reintrans AS Basisinformasjon Aksjekapital Stiftelsedato Registreringsdato Hovedbransje Godstransport på vei Antall ansatte 1 Forretningsadresse VARANGERBOTN, Nesseby kommune Nøkkeltall (i hele tusen) 2007 Sum driftsinntekter 930 Ordinært resultat før skatt 230 Sum eiendeler Regnskapsanalyser Lønnsomhet i % 23,0 Meget god Likviditetsgrad 1 0,84 Svak Soliditet i % 31,8 God

92 Haldi AS Haldi AS er lokalisert i Troms, men eierne bor i Finnmark. Selskapet er 100 % eid sv reinbeitedistrikt 37 Skarfvaggi. Basisinformasjon Aksjekapital Stiftelsedato Registreringsdato Hovedbransje Slakting, produksjon og konservering av kjøtt Antall ansatte 0 Forretningsadresse 9147 BIRTAVARRE, Kåfjord kommune i Troms Nøkkeltall (i hele tusen) Sum driftsinnt Ord. res. f. skatt Sum eiend Regnskapsanalyser Lønnsomhet i % 3,4 Svak Likviditetsgrad 1 1,73 God Soliditet i % 0,0 Ikke tilfredsstillende Merknader Egenkapitalandelen er halvert på ett år

93 89 Litteratur Finnmarksstatistikken (årlig): Norut Alta Áltá på oppdrag fra Finnmark fylkeskommune: Jakobsen, E. W., D. Johnsen og I. Sandvik (2009): Maritim verdiskaping i nord. Utarbeidet av Norut Narvik m.fl. Utført for Maritimt Forum Nord, mai Karlstad, S. (red.), K. Folkenborg, J. Å. Riseth og U. Krogh (2002): Kvinner i reindrifta. NIBR/Norut Samarbeidsrapport 2002, Alta. Karlstad, Stig (red.), K. Hanssen og O. Torvinen. (1990): Mot et bærekraftig samfunn i Indre Finnmark. Reindriftsøkonomi og ressursgrunnlag i en samfunnsmessig sammenheng. NIBR rapport 1990:11, Alta. Lyng, A. M., T. Haukås og R. Ommedal (2008): Verdiskaping i jordbruket i Aust- og Vest-Agder. Notat 2008:11, Norsk institutt for landbruksøkonomisk forskning (NILF) Mørkved, O. J. og P. S. Krokan (2000) Økonomisk analyse av villmarksressursene i nasjonale laksevassdrag. Rapport til Direktoratet for naturforvaltning. Steinkjer og Trondheim NOU 2001:35 Forslag til endringer i reindriftsloven Romarheim, H. (2003): Vurdering av sysselsetting og inntekt i Alstadhaug kommune med særlig vekt på primærnæringene. NILF-notat 2003:11. Norsk institutt for landbruksøkonomisk forskning, Oslo. Ressursregnskapet for reindriftsnæringen (årlige utgivelser), Reindriftsforvaltningen Statistisk Årbok, SSB. Totalregnskapet for reindriftsnæringen (årlige utgivelser), Reindriftsforvaltningen

94 90 Vedlegg 1 - Tabeller og figurer Tabell 5.1 Samisk reindrifts struktur og organisering, fordelt på reinbeiteområder, reinsogn og soner Polmak/ Varanger reinsogn Karasjok Østre sone Karasjok Vestre sone Øst- Finnmark 3 Kautokeino Østre sone Kautokeino Midtre sone Kautokeino Vestre sone Vest- Finnmark 3 Finnmark Totalt areal i km Helårsbeitedistrikter Sommerbeitedistrikter Vår-/høst-/vinterbeitedistrikter Sommersiidaer (driftsgrupper) Vintersiidaer (driftsgrupper) Aktive siidaandeler Personer tilknyttet Årsverk beregnet Reintall, ukorrigert Fastsatt høyeste reintall Reintall pr. km 2 1,9 3,1 4,3 2,9 3,8 4,1 3,3 3,8 3,3 Fastsatt høyeste reintall pr km 2 1,8 2,3 3,7 2,4 2,9 2,2 2,4 2,5 2,4 Reintall pr. siidaandel Reintall pr. person Reintall pr. årsverk Aktive siidaandeler er siidaandeler med rein 2 Det er fastsatt høyeste reintall for alle områder i Finnmark 3 Øst-Finnmark og Vest-Finnmark reinbeiteområder er delt i reinsogn og/eller soner. Kilder: Ressursregnskap for reindriftsnæringen (Reindriftsforvaltningen) og Totalregnskap for reindriftsnæringen (Økonomisk utvalg for reindriften)

95 91 Tabell 5.2 Beregnet antall årsverk i reindrifta fordelt på reinbeiteområder og reinsogn i hele landet Polmak/ Varanger reinsogn Karasjok Øst- Vest- Nord- Sum Troms- Samisk År reinsogn Finnmark 1 Finnmark Finnmark Troms Nordland Trøndelag Trøndelag reindrift Sør- Trøndelag/ Hedmark Øst-Finnmark reinbeiteområde er delt i Polmak/Varanger og Karasjok reinsogn Kilde: Økonomisk utvalg for reindriften, Totalregnskap for reindriftsnæringen.

96 92 Tabell 5.3 Sysselsatte (hovednæring) med bosted Finnmark fordelt etter detaljert næringskode % Jordbruk, skogbruk og tjenester tilknyttet landbruk Reindrift Fiske og fangst Fiskeoppdrett Landbruk, reindrift, fiske og fiskeoppdrett Bergverk Olje- og gassutvinning Fiskeindustri Annen næringsmiddelindustri Mekanisk industri, skipsverft Aviser, forlag og grafisk produksjon Annen produksjon Industri, bergverk og olje og gassutvinning Kraft og vannforsyning Grunnarbeid og anleggsvirksomhet Oppføring og ferdigjøring av bygninger Bygginstallasjon; elektrikere, rørleggere Bygg og anlegg, kraft og vannforsyning Engroshandel Handel med/reparasjon av motorkjøretøy og drivstoff Detaljhandel dagligvarer Annen detaljhandel Hotell og overnatting Restaurant, kafe, bar og catering Varehandel, hotell og restaurant Landtransport og tjenester tilknyttet landtransport Sjøtransport og tjenester tilknyttet sjøtransport Lufttransport og tjenester tilknyttet lufttransport Andre tjenester tilknyttet transport Post- og budtjenester, telekommunikasjoner Transport og kommunikasjoner Finans, forsikring Omsetning og drift av fast eiendom Juridisk, økonomisk, teknisk tjenesteyting Vakttjenester, rengjøring, utleid arbeidskraft Annen forretningsmessig tjenesteyting Forretningsmessig og finansiell tjenesteyting Offentlig administrasjon Forsvar Politi, retts- og fengselsvesen, brannvern Offentlige trygdeordninger Offentlig administrasjon og forsvar Grunnskoler, skolefritidsordninger Videregående skoler Høgskoler, universitet og forskning Voksenopplæring og annen undervisning Undervisning Sykehus, poliklinikker, spesialiserte institusjoner Andre helsetjenester Sosiale tjenester Barnehager Helse- og sosialtjenester Renovasjon og kloakk Interesse-, religiøse organisasjoner og kirker Kulturell tjenesteyting, sport- og fritidsvirksomhet Frisørvirksomhet, vaskeri og annen personlig tjenestey Andre sosiale og personlige tjenester Uoppgitt Sum Kilde: Registerbasert sysselsettingsstatistikk, Statistisk sentralbyrå. Korrigert og bearbeidet av Norut Alta

97 93 Tabell 5.4 Sysselsetting fordelt etter hovednæring og kjønn, Indre Finnmark Innland (Karasjohka-Karasjok, Guovdageaidnu-Kautokeino) Kjønn Hovednæring % Menn Landbruk, reindrift, fiske, oppdrett % Industri, bergverk, olje- og gassutv % Bygg og anlegg, kraft og vannfors % Varehandel, hotell og restaurant % Transport og kommunikasjon % Forr.messige og finansielle tjenester % Off.adm. og forsvar % Undervisning % Helse- og sosialtjenester % Andre sosiale og personlige tjenester % Uoppgitt % Sum menn % Kvinner Landbruk, reindrift, fiske, oppdrett % Industri, bergverk, olje- og gassutv % Bygg og anlegg, kraft og vannfors Varehandel, hotell og restaurant % Transport og kommunikasjon Forr.messige og finansielle tjenester % Off.adm. og forsvar % Undervisning % Helse- og sosialtjenester % Andre sosiale og personlige tjenester % Uoppgitt Sum kvinner % Sum Landbruk, reindrift, fiske, oppdrett % Industri, bergverk, olje- og gassutv % Bygg og anlegg, kraft og vannfors % Varehandel, hotell og restaurant % Transport og kommunikasjon % Forr.messige og finansielle tjenester % Off.adm. og forsvar % Undervisning % Helse- og sosialtjenester % Andre sosiale og personlige tjenester % Uoppgitt % Sum % Kilde: Registerbasert sysselsettingsstatistikk, Statistisk sentralbyrå. Korrigert og bearbeidet av Norut Alta

98 94 Tabell 5.5 Sysselsatte fordelt etter hovednæring, Finnmark, kommuner og landet. Antall. I alt, alle næringer Landbruk, reindrift, fiske, oppdrett Industri, bergverk, Bygg og olje- og anlegg, kraftog gassutv. vannfors. Varehandel, hotell og restaurant Finansiell og forr.messig tjenesteyt. Off.adm. og forsvar Transport og kommunikasjon Undervisning Helse- og sosialtjenester Andre sosiale og personlige tjenester Hele landet Finnmark Vadsø Hammerfest Alta Sør-Varanger Regionale senter Loppa Hasvik Kvalsund Måsøy Nordkapp Kyst-vest Vardø Lebesby Gamvik Berlevåg Båtsfjord Kyst-øst Guovdag.-Kautokeino Porsanger Karasjohka-Karasjok Deatnu - Tana Unjarga-Nesseby Innland Kilde: Registerbasert sysselsettingsstatistikk, Statistisk sentralbyrå. Korrigert og bearbeidet av Norut Alta Uoppgitt

99 95 Tabell 5.6 Sysselsettingsandel fordelt etter hovednæring, Finnmark, kommuner og landet. Næringene i prosent av total sysselsetting. I alt, alle næringer Landbruk, reindrift, fiske, oppdrett Industri, bergverk, Bygg og olje- og anlegg, kraftog gassutv. vannfors. Varehandel, hotell og restaurant Finansiell og forr.messig tjenesteyt. Off.adm. og forsvar Transport og kommunikasjon Undervisning Helse- og sosialtjenester Andre sosiale og personlige tjenester Hele landet Finnmark Vadsø Hammerfest Alta Sør-Varanger Regionale senter Loppa Hasvik Kvalsund Måsøy Nordkapp Kyst-vest Vardø Lebesby Gamvik Berlevåg Båtsfjord Kyst-øst Guovdag.-Kautokeino Porsanger Karasjohka-Karasjok Deatnu - Tana Unjarga-Nesseby Innland Kilde: Registerbasert sysselsettingsstatistikk, Statistisk sentralbyrå. Korrigert og bearbeidet av Norut Alta Uoppgitt

100 96 Tabell 5.7 Antall timeverk i jordbruk og skogsbruk totalt, fordelt på kjønn,brukere og andre. Finnmark og hele landet , , , , Utførte timeverk (i 1000 timer) Prosentandel av utførte timeverk Hele landet ,0 100,0 100,0 100,0 100,0 Menn ,3 75,2 75,3 75,7 75,3 Kvinner ,7 24,8 24,7 24,3 24,7 Brukere og ektefeller/samboere ,2 74,9 73,2 72,9 71,3 Menn ,5 56,9 55,6 55,5 53,8 Kvinner ,8 18,0 17,6 17,5 17,5 Andre ,8 25,1 26,8 27,1 28,7 Menn ,8 18,3 19,7 20,2 21,6 Kvinner ,0 6,8 7,1 6,8 7,2 Finnmark ,0 100,0 100,0 100,0 100,0 Menn ,6 73,5 74,5 74,9 75,0 Kvinner ,4 26,5 25,5 25,1 25,0 Brukere og ektefeller/samboere ,8 78,1 74,5 78,2 76,4 Menn ,9 56,4 55,4 59,0 59,3 Kvinner ,9 21,7 19,1 19,2 17,1 Andre ,2 21,9 25,5 21,8 23,6 Menn ,7 17,1 19,1 15,9 15,7 Kvinner ,5 4,8 6,4 5,9 7,9 Kilder: Landbruksundersøkelsen, SSB

101 97 Tabell 5.8 Jordbruksareal i drift, antall driftsenheter og gjennomsnittsstørrelse driftsenhetene. Kommuner og regioner i Finnmark, fylket og landet. Juli 1999, 2001, 2003, Jordbruksareal i drift (dekar) 1 Antall driftsenheter 1 Gjennomsnittlig driftsenhetsstørrelse (dekar) Hele landet Finnmark Vadsø Hammerfest Alta Sør-Varanger Regional senter Loppa Hasvik Kvalsund Måsøy Nordkapp 32 Kyst-vest Vardø Lebesby Gamvik Berlevåg Båtsfjord Kyst- øst Guovdag.-Kautokeino Porsanger Kárásjohka-Karasjok Deatnu-Tana Unjárga-Nesseby Innland Kilder: Jordbrukstellingene 1989, 1999, Fylkesmannen i Finnmark, landbruksavdelingen, Statens landbruksforvaltning og Statistisk Sentralbyrå, Statistikkbanken Tomme celler i 1989 og 1999 betyr at antallet driftsenheter er 2 eller mindre, disse er ikke medregnet i summeringen for regionene, men for fylket

102 98 Tabell 5.9 Totalregnskap for 2007 fordelt etter reinbeiteområder (1.000 kr). Reinbeite- Øst- Vest- Troms Nord- Nord- Sør-Tr./ Sum Tamr.- Totalt Samisk område Finnm. Finnm. land Tr.lag Hedm. reindr. lagene Produksjonsbaserte inntekter: Kjøtt og biprodukter Endr. i reinhjordverdien Binæringsinntekter Andre prod.bas.innt Statstilskudd: Ordinære tilskudd Andre tilskudd Ekstraord. Tilskudd Tilskudd til binæringer Verdiskapningsprogr Tiltak mot radioakt Konfl.demp.rovvilt Erstatninger: Tap av rein Arealinngrep Sum inntekter Kostnader: Siidaandelenes kostn Felleskostnader Kostn. i tamreinlag Sum kostnader Vederlag for arbeid og kapital Renter på lånt kapital Vederlag for arbeid og egenkapital Totalt (1.000 kr) Per årsverk (kr) Per siidaandel (kr) 1) Sum årsverk Antall siidaandeler Vederlag for arbeid og egenkapital i 2006: Totalt (1.000 kr) Per årsverk (kr) Per siidaandel (kr) 1) Antall årsverk i Antall siidaand. i ) Gjennomsnittstall beregnet ut fra totalt antall aktive siidaandeler, dvs. siidaandeler med rein, innenfor hvert reinbeiteområde. Dette innebærer at også siidaandeler med lav eller ingen produksjon inngår i beregningen.

103

104 Postboks Alta Besøksadr. Kunnskapsparken, Markedsgata 3 Internett: E-post: [email protected] Telefon Telefaks Foretaksnummer NO MVA Norut Alta er et forskningsinstitutt i forskningskonsernet Norut