Rapport Miljøfaglige utredninger i Barduvassdraget ifbm. vilkårsrevisjon for Altevassreguleringen

Transkript

1 . Rapport Miljøfaglige utredninger i Barduvassdraget ifbm. vilkårsrevisjon for Altevassreguleringen Øyvind Kanstad-Hanssen Terje Bongard

2 Rapport nr Antall sider - 30 Tittel - Miljøfaglige utredninger i Barduvassdraget ifbm vilkårsrevisjon for Altevassreguleringen. ISBN Forfatter(e) - Øyvind Kanstad-Hanssen og Terje Bongard* * Norsk institutt for naturforskning Oppdragsgiver - Statkraft Energi AS. Referat: I 2009 utarbeida Statkraft et revisjonsdokument som oppsummerte status for vassdraget basert på undersøkelser utført frem til I vår utredning oppsummeres nye undersøkelser utført i tidsrommet Dette omfatter tradisjonelt prøvefiske i Altevatn, samt tilleggsundersøkelser knytta til genetiske kartlegginger av ørretpopulasjonene tilknytta innsjøen. Utredninger vedrørende kultiveringsalternativer, og mulig stamfiskproduksjon oppsummeres også. I Innsetdammen fortsatte overvåkinga av gjenoppbygginga av røyebestanden, og to runder med prøvefiske har blitt utført etter I Barduelva er det utført begroingsundersøkelser, og elva har inngått i et prosjekt med fokus på effektkjøring og raske vannstandsendringer - begge arbeider som oppsummeres i vår utredning. I 2011 ble det utført forsøk med slipp av ulike vannføringer fra Innsetdammen for å belyse virkninger av eventuelt minstevannslipp i vassdraget. Magasinrestriksjoner i Altevatn, med krav om fylling til minimum kote 486 i perioden 10/7-1/10, har blitt utreda, og blir vurdert å ha betydelige gevinster for båttrafikken mens gevinstene for ferskvannsbiologi er vanskelig å kvantifisere ut fra dagens kunnskapsstatus mht. artsinventaret i innsjøen. Minstevannføring som miljøkonsekvensvurderinger skal basere seg på er utreda for Østerdalselva/Barduelva, Straumsli-tverrelva, Salvasskarelva og Mouldajohka. I Østerdalselva/Barduelva anbefales en differensiert løsning med 0,5-1 m 3 /s eller 1-2 m 3 /s ovenfor Straumsmo og m 3 /s nedstrøms Straumsmo. I Straumslitverrelva vurderes den foreslåtte vannføringa som unødvendig stor, og anses i begrensa omfang å gi gevinster for bunnfauna og spesielt liten gevinst for fisk. I Salvasskarelva vurderes et slipp av minstevannføring i liten eller ingen grad å gi gevinster for fisk og bunndyr. I Mouldajohka vurderes den foreslåtte vannføring og primært ha betydning helt øverst i elva, men gevinsten for fisk kan i liten grad vurderes uten befaringer av elva. Konsekvensene av endra kjøremønster i Barduelva vurderes primært å være knytta til bunnfauna, og har medført både lavere produksjon og lavere diversitet. Dette har hatt en direkte effekt for fiskebestandene som i dag med stor sannsynlighet har lavere produksjon enn tidligere. Effekter og gevinster av en minimumsvannføring og mer stabil vannføring nedstrøms Straumsmo vurderes å kunne øke bunndyrproduksjonen og derigjennom også styrke fiskeproduksjonen i elva. Vi argumentere for en helhetlig løsning for slipp av minstevannføring, som både tar hensyn til biologiske krav og minimering av produksjonstap. Vi anbefaler en løsning basert på et lavt minstevannslipp i øvre del av elva - med bunnfauna som prioritet, og en større vannføring nedstrøms Straumsmo kraftverk for å ivareta bunnfauna og derigjennom fiskesamfunnet videre nedover elva. For å oppnå maksimal effekt i nedre del av elva bør også biotoptiltak vurderes. Lødingen/Trondheim, mai 2012 Postadresse : postboks Lødingen Telefon : / E-post : ferskvannsbiologen@online.no

3 Forord Denne rapporten gir en oppsummering av limniske undersøkelser gjennomført i Barduvassdraget etter at Statkrafts vilkårsrevisjonsrapport ble ferdigstilt i mars I tillegg utredes forhold knytta til magasinrestriksjoner i Altevatn og til minstevannsføringer i øvre del av Divielva, i Salvasskarelva, Straummsli-tverrelva og Barduelva /Østerdalselva. Utredningen tar utgangspunkt i utførte undersøkelser, og det har ikke blitt utført nye undersøkelser som grunnlag for utredningen. Sjur Gammelsrud har vært kontaktperson hos oppdragsgiver, og vi takker Statkraft Energi AS for oppdraget. Øyvind K. Hanssen Ferskvannsbiologen AS Terje Bongard NINA Innhold Forord 2 1. Innledning 3 2. Område- og reguleringsbeskrivelse 4 3. Oppsummering av gjennomførte 5 undersøkelser i vassdraget 3.1 Altevatn Innsetdammen/Veslevatn Bunndyr i Barduelva Begroingsundersøkelser i Barduelva Prøveslipp i Barduelva Miljøkonsekvenser av raske vann- 12 standsendringer 4. Tilleggsutredninger Magasinrestriksjoner i Altevatn - 14 effekter og gevinster for ferkvannsbiologi og båtferdsel. 4.2 Effekter og gevinster av ulike krav til 15 minstevannføring Østerdalselva/Barduelva Straumsli-tverrelva Salvasskarelva Mouldajohka (Divielva) Miljøkonsekvenser av forskjellen på 20 dagens og tidligere kjøremønster i Straumsmo kraftverk 4.4 Effekter og gevinset av økt og mer 23 stabil vannføring nedstrøms Straumsmo kraftverk 4.5 Estimering av kostnader for gjennom- 24 føring av biotopjusterende tiltak 5. Diskusjon og helhetlig vurdering Litteratur 29 side 2

4 1. Innledning Altevatn ble i 1957 tillatt demt opp og regulert i forbindelse med kraftproduksjon i Innset kraftverk (Kronprinsregentens res. av ). Samtidig ble også Salvasskarelva tillatt overført til Altevatn. I 1960 ble øvre del av nedslagsfeltet til Divielva tillatt overført til Altevatn (Kgl.res. av ), og i 1969 ble Straumsli-tverrelva tillatt innført på driftstunnelen til Straumsmo kraftverk (Kgl.res. av ). I ettertid har konsesjonene blitt gjort gjeldende på ubegrenset tid (brev fra OED og ), og samtidig ble det gitt adgang til revisjon av vilkårene etter 50 år regnet fra I 2006 oversendte Bardu kommune krav om revisjon av konsesjonsvilkårene for Altevassreguleringen, og som Statkraft kommenterte i I 2007 forelå det en omforent oversikt over de samla kravene, og NVE iverksatte en vilkårsrevisjon det samme året. På bakgrunn av innkomne krav utarbeida Statkraft i 2009 et revisjonsdokument som har blitt lagt til grunn for den videre revisjonsprosessen. Siden 2009 har Statkraft fått gjennomført en rekke ulike undersøkelser, som både har vært en oppfølging av krav oppretta i forbindelse med revisjonen og videreføring av undersøkelser knytta til eksiterende konsesjonsvilkår. Minstevannføring, erosjon og effektene av endringer i driftvannføringsregimene fra kraftverkene har stått sentralt i disse undersøkelsene. Ultimo 2011 ble kunnskapsstatus gjort opp og beslutta samla i en felles miljøkonsekvensutredning. Statkraft Energi AS ba Ferskvannsbiologen AS og NINA utarbeide en miljøfaglig utredning som: Sammenfatter tidligere gjennomførte undersøkelser i vassdraget. Vurderer effekter og gevinster for ferskvannsbiologi av ulike krav til minstevannføring, eventuelt med anbefaling av minstevannføring på elvestrekningene: Østerdals-/Barduelva, Mouldajohka (Divielva), Straumsli-tverrelva og Salvasskarelva. Vurderer effekter og gevinster for ferskvannsbiologi og båtferdsel ved magasinrestriksjon i Altevatn på 486 moh i perioden Vurderer miljøkonsekvensene av forskjellen mellom dagens og tidligere kjøremønster for Straumsmo kraftverk, og eventuelle negative effekter av dagens kjøring. Vurderer effekter og eventuelle gevinster for ferskvannsbiologi av økt og mer stabil vannføring nedstrøms Straumsmo kraftverk og demping av variabel kjøring av kraftverket, eventuelt med anbefaling av minstevannføring nedstrøms kraftverket. Estimerer kostnader for gjennomføring av biotopjusterende tiltak nedstrøms Straumsmo kraftverk. side 3

5 2. Område- og reguleringsbeskrivelse Altevassreguleringa omfatter oppdemming og regulering av Altevatn med overføring av vann til Innset kraftverk. I øst er øvre deler av nedslagsfeltet til Divielva (Irgasjaure og Mouldajohka) overført til Altevatn. I vest føres Salvasskarelva, som renner inn i Østerdalselva om lag 1,5 km nedenfor Altevatn, inn i Altevatn. Overføringa av Irgasjaure/Mouldajohka til Altevatn medfører redusert vannføring i Mouldajohka ned til samløpet med Hàvgajohka, mens overføringa av Salvasskarelva tørrlegger omlag 1,2 km av nedre del av Salvasskarelva. Innset kraftverk har utløp i Innsetdammen/Veslevatn, og elvestrekninga mellom Altevatn og Innsetdammen er helt tørrlagt. Innsetdammen er inntaksmagasin for Straumsmo kraftverk. Elvestrekninga mellom Innsetvatn og utløpet av Straumsmo kraftverk (Østerdalselva) er tørrlagt helt øverst, men vannføringa øker nedover dalen gjennom tilsig fra restfeltet. Straumsli-tverrelva tas inn på driftstunnelen til Straumsmo kraftverk, og elva tørrlegges over en strekning på nær 3 km. Straumsmo kraftverk munner ut i Østerdalselva/Barduelva ved nedre Straumsmo (Øverås/Brubakk), og kjøremønsteret i kraftverket påvirker elva videre ned mot Setermoen og elvemagasinet til Bardufoss kraftverk. Denne elvestrekninga utgjør om lag 20 km. Om lag 2 km nedstrøms utløpet fra Straumsmo kraftverk renner Østerdalselva sammen med Sørdalselva. Herfra går elva over til å benevnes som Barduelva, og avhengig av vannføringa i uregulerte Sørdalselva dempes virkningene av kraftverksdrifta noe videre nedover Barduelva. Det henvises til revisjonsdokumentet som ligger på Statkrafts hjemmeside hva angår selve reguleringen, kraftverk etc. ( pdf). Setermoen Figur 1 Oversiktskart over Altevass-reguleringen. side 4

6 3. Oppsummering av gjennomførte undersøkelser i vassdraget 3.1 Altevatn I 2009 ble det gjennomført prøvefiske som en oppfølging av prøvefisket fra 2002/2003 (Kanstad- Hanssen & Svenning 2008). Resultatene viste at tettheten av røye var noe lavere i 2009 enn i 2002, og samtidig var andelene av både ungfisk og stor røye høyere i 2009 enn i 2002 (figur 2)(Kanstad- Hanssen, 2010a). Videre var røye gjennomgående av bedre kvalitet i 2009 (figur 3), og veksten til røye var bedre i 2009 enn i Utviklingen var stort sett lik i hele innsjøen, og de små forskjellene som ble registrert støtta ikke opp om at uttaket av røye som starta i 2002 i regi av Villmarksfisk AS hadde påvirka røyebestanden i målbart omfang. De påviste endringene i røyebestanden ble i hovedsak vurdert til å være naturlige svingninger i bestanden. Figur 2 Lengdefordeling av røye fanga under prøvegarnsfiske i Altevatn i 2002 og Kjønnsmoden hofisk er markert med sorte søyler, mens kjønnsmoden hannfisk er markert med grå søyler. Figur 3 Prosentvis fordeling av individer med hvit, lys rød og rød kjøttfarge innen ulike lengdegrupper av røye fanga under prøvegarnsfiske i Altevatn i 2002 og Under prøvefisket i 2009 ble ørekyte for første gang påvist i prøvegarnsfangster fra Altevatn. Sammenligna med røye av lik størrelse var fangsten av ørekyte nær dobbelt så høy som fangsten av røye, og i strandsonen var tettheten av ørekyte uttrykt som fangst per garnnatt seks ganger høyere enn tettheten av røye. Sett i lys av eventuelle videre uttak av røye i regi av Villmarksfisk AS eller kultiveringstiltak i form av tynningsfiske ble det advart mot responsen fra ørekytebestanden ved lavere tetthet/konkurranse fra røyebestanden. I 2009 ble det også utarbeida en utredning av kultiveringsalternativer for fiskesamfunnet i Altevatn (Kanstad Hanssen, 2010b). Denne utredninga belyste tynningsfiske (teinefiske) og utsetting av stor ørret som tiltaksform. Basert på tidligere undersøkelser vedrørende fangsteffektivitet ved teinefiske i Altevatn (Svenning, 1990), innrapporterte fangstrapporter fra Villmarksfisk AS og erfaringer fra tynningsfiske i flere regulerte innsjøer i Troms (Kanstad Hanssen, 2008), konkluderte utredningen at tynningsfiske er praktisk gjennomførbart på Altevatn og kan være et kostnadseffektivt tiltak. Utsetting av side 5

7 stor fisk var lenge ansett som eneste mulige kultiveringstiltak i Altevatn, og siden Altevatn er ansett å ha en storørret-bestand har følgelig utsetting av ørret blitt prioritert foran røye. Undersøkelser utført i 1997 og 2002 konkluderte at ørret fra Gamasjohka og Barduelva var egna som stamfisk for en eventuell produksjon av ørret for utsetting i Altevatn, men stamfiskgrunnlaget ble vurdert som svakt (Svenning et.al., 1998; Westgård, 2002). Som en del av utredningen i 2009 ble det genetiske materialet utvida til å omfatte også Oustoelva, og nye analyser ble utført på prøvene samla inn i 1997 og Disse nye analysene viste at ørret fanga i Gamasjohka, Oustoelva og Barduelva trolig tilhører ulike, genetisk adskilte populasjoner. Behovet for en stammevis forvaltning ble anbefalt vurdert, og for å avklare om stor "Altevass-ørret" tilhører en bestemt populasjon ble det anbefalt å samle inn prøver fra stor ørret fanga i Altevatn. Utredninga av kultiveringsalternativer understreka at dersom tynningsfiske på røyebestanden skulle velges som kultiveringsform ville økt kunnskap om status for ørekytebestanden være viktig å frembringe. En reduksjon i tettheten av røye ville kunne endre konkurranseforholdet mellom røye og ørekyte, og potensielt medføre en kraftig økning i ørekytebestanden. Videre ble det anbefalt å avklare eventuell stammetilhørighet hos stor ørret fanga ute i Altevatn, for å sikre at et eventuelt fremtidig forsterkningstiltak for ørret baseres på individer med ønska genetisk base-line. I 2010 ble anbefalingene fra utredninga fulgt opp, og et begrensa prøvefiske retta mot ørekyte ble utført. Samtidig ble rekrutteringspotensialet for ørret og ørekyte kartlagt i alle innløpselver og -bekker rundt Altevatn. Det ble også organisert innsamling av genetiske prøver fra stor ørret fanga i Altevatn. Sammenligna med 2009 hadde ørekytebestanden gått kraftig tilbake, og samfunnet av små fisk (<12 cm) som i 2009 var kraftig dominert av ørekyte var i 2010 dominert av røye (Kanstad Hanssen & Præbel, 2012). Diettanalyser viste at i en øyeblikkssituasjon på høsten var graden av diettoverlapp lav, men spesielt ble utnyttelsen av linsekreps tatt som indikasjon på et visst konkurranseforhold mellom røye og ørekyte. Selv om ørekytebestanden hadde gått kraftig tilbake ble bestanden anbefalt overvåka nøye i forbindelse med et eventuelt tynningsfiske på røyebestanden. Kartlegginga av elver og bekker rundt Altevatn viste at ørekyte med stor sannsynlighet ikke utnytter elvene som gyte- og oppvekstområde. Samtidig viste kartlegginga at utenom Oustoelva og Gamasjohka har elvene liten betydning for rekrutteringa av ørret til Altevatn. Genetiske analyser av stor ørret fanga ute i Altevatn viste at nær all stor ørret hadde tilhørighet til Oustoelva, og det fremstod dermed som klart at en eventuell fremtidig produksjon av ørret for utsetting i Altevatn skal baseres på fiskemateriale fra Oustoelva (figur 4). En estimering med basis i prøver fra ungfisk fanga i Oustoelva og fra stor ørret fra Altevatn viste i tillegg at antall identifiserbare familiegrupper var høyt nok til at ungfiskforekomsten i Oustoelva vurderes som genetisk egna som kilde for oppbygging av et stamfiskprogram for Altevatn. Figur 4 Lengdefordeling av ørret samla inn til genetiske analyser sett i forhold til populasjonstilhørighet. side 6

8 Antall Antall Antall Antall Antall Antall Ferskvannsbiologen Rapport Innsetdammen/Veslevatn Som en følge av en langvarig nedtapping av Innsetvatn i 2002 ble røyebestanden kraftig redusert, og et prøvefiske i 2003 viste at den relative tettheten av fisk (antall per garnnatt) var kun 1/8 av hva den var i 1998 (tabell 1). Om fangsten ble fremstilt som antall kg per garnnatt var fangsten i 2003 kun 10 % av fangsten i 1998 (før nedtappinga). Prøvefiske for å overvåke utviklinga i røyebestanden ble deretter utført i 2004, 2006, 2007, 2008 og 2010 (Kanstad Hanssen, 2012). Fortsatt i 2010 var tettheten av røye uttrykt som antall 20 % og som biomasse 42 % av hva den var før nedtappinga. Imidlertid viser resultatene fra siste prøvefiske i 2010 at utviklingen går rett vei, og for første gang siden 2002 ble det registrert en reell andel av gytefisk (figur 5). De aller fleste (75 %) av røyene større enn 30 cm var kjønnsmodne, og røye større enn 30 cm utgjorde 25 % av fangsten. I 2007 og 2008 ble det satt ut teinefanga røye fra Altevatn for å reetablere røyebestanden i Innsetvatn raskere. Disse fiskene ble i liten grad gjenfanga under prøvefiske i 2008 og 2010, mens rapportene fra annet fiske i Innsetvatn i noe større grad kunne vise til gjenfangster av utsatt fisk. Ut fra utviklingen i bestanden anbefales ikke ytterligere utsettinger av røye. Ut fra lengdefordelinga av røye fanga i 2010, og innslaget av kjønnsmodne hofisk i denne, blir det anbefalt at eventuelt garnfiske frem mot ikke utøves med maskevidder under 39 mm for å unngå å beskatte for mye kjønnsmoden hofisk Tabell 1 Fangst per garnnatt (antall fisk/100m 2 garn/natt) for røye under prøvefiske i Innsetvatn i 1998, 2003, 2004, 2006, 2008 og Antall 64 8,1 4,5 8,5 11,5 12,8 12,9 Kg 6,40 0,57 0,93 0,84 1,23 1,85 2, n= n= Lengde (cm) 2003 n= Lengde (cm) 2008 n= Lengde (cm) 2004 n= Lengde (cm) 2010 n= Lengde (cm) Lengde (cm) Figur 5 Lengdefordeling av garnfanga røye fra Innsetvatn/Veslevatn i tidsrommet 1998 til Kjønnsmoden fisk er avmerka med grå skravering for hannfisk og sort for hofisk. Garninnsatsen har vært lik alle årene. side 7

9 3.3 Bunndyr i Barduelva Fem bunndyrundersøkelser har blitt utført før 2008, først og fremst for å vurdere forurensningssituasjonen i nedre deler av vassdraget (Aanes & Lindstrøm, 2000; Huru, 1981; Knutzen, Lingsten, Lindstrøm, Traaen, & Aanes, 1980; R. Larsen, 1975; Traaen, Lindstrøm, & Aanes, 1985). Materialet i undersøkelsen fra 1975 ble ikke artsbestemt. Undersøkelsene fra 1978 viste at bunndyrsamfunnet også da hadde generelt lave forekomster. Seks arter døgnfluer og seks arter steinfluer av vanlig forekommende arter ble funnet. Det dominerende antall steinfluer besto av små Capnia, i tillegg til en uvanlig stor andel av rovformene Diura nanseni og Isoperla spp. Sammen med lave antall fjærmygg er dette de samme observasjonene som er gjort i NINAs undersøkelser i årene Undersøkelsene fra 1981 var begrensede, men rapporterte hele 12 døgnfluearter og 18 steinfluearter. Undersøkelsene fra 1984 rapporterte funn av syv vanlig forekommende arter døgnfluer. I denne undersøkelsen ble det funnet normale forekomster av fjærmygg, omkring % av antallet. Undersøkelsene fra 1998 og 1999 ga de samme vanlig forekommende bunndyrartene, i tillegg til noen få eksemplarer av døgnfluen Parameletus sp. Arten er tidligere registrert i elva, men er generelt mindre vanlig i Norge. Undersøkelsene fra 1998 og 1999 viste at bunndyrsamfunnets sammensetning nedstrøms Setermoen bru hadde lavere forekomster og artsmangfold enn forventet. Forekomstene av blant annet fjærmygglarver hadde gått tilbake siden 1984 (Aanes & Lindstrøm, 2000). Sammenholdt med resultatene av NINAs undersøkelser fra 2008, 2009 og 2010 viser dette at det er registrert til sammen 51 døgn-, stein- og vårfluearter i Altevassdraget, av et anslått forventet artsantall omkring 61 (tabell 2). Tatt i betraktning at undersøkelsene bare omfatter deler av vassdraget er dette antallet oppsiktsvekkende høyt. Sju av de 51 artene er nye registreringer (Aagaard & Dolmen, 1996). Forekomstene av hver art er imidlertid svært lave. Totalt antall dyr per minutt prøve bør gjennomsnittlig være mellom i ei urørt elv. Omtrent uten unntak er antall dyr per prøveminutt generelt langt under dette i alle undersøkelsene. side 8

10 Tabell 2 Døgn-, stein- og vårfluearter funnet i undersøkelser fra Bardu. Forventede arter for hver av gruppene er anslått. Arter i rød skrift er nye for området eller fylket (Aagaard & Dolmen, 1996). Døgnfluer Vårfluer Steinfluer Siphlonurus lacustris Arcynopteryx compacta Rhyacophila nubila Metretopus borealis Diura bicaudata Glossosoma intermedia Ameletus inopinatus D. nanseni Hydroptila sp. Parameletus chelifer Isoperla obscura Polycentropus flavomaculatus Acentrella lapponica I. grammatica Plectrocnemia conspersa Baetis rhodani Siphonoperla burmeisteri Brachycentridae sp. B. muticus Taeniopteryx nebulosa Hydropsyche sp. B. scambus Brachyptera risi Arctopsyche ladogensis B. subalpinus Protonemura meyeri Chaetopteryx villosa Centroptilum luteolum Amphinemura borealis Potamophylax latipennis Heptagenia dalecarlica A. sulcicollis Potamophylax cingulatus Ephemerella aroni Nemoura arctica Ceraclea sp. E.mucronata N. avicularis Apatania stigmatella Paraleptophlebia sp. N. cinerea Apatania zonella Leptophlebia marginata N. flexuosa Nemurella pictetii Capnia atra C. pygmaea Capnopsis schilleri Leuctra fusca L. hippopus L. digitata Sum 15 arter Sum 22 arter Sum 14 arter Forventede arter: Forventede arter: Forventede arter: Baetis fuscatus Amphinemura standfussi Philopotamus montanus Ecdyonurus joernensis Capnia bifrons Lepidostoma hirtum Leptophlebia vespertina Leuctra nigra Halesus radiatus H. digitatus (Undersøkelsene fra 1984 rapporterer funn av Heptagenia sulphurea. Arten er ikke registrert nord for Søndre Nordland av andre ennå. Funnet bør derfor verifiseres. Det ble i samme undersøkelse rapportert funn av Ephemerella mucronata, men dette er ikke tatt med i Limnofauna fra 1996, uvisst hvorfor. Funnet er bekreftet etter 2008). 3.4 Begroingsundersøkelse i Barduelva Den første undersøkelsen av begroing i Barduelva ble gjort i 1972 (R. Larsen, 1975). Det rapporteres her om mye grønnalger som et resultat av forurensninger flere steder. Senere har NIVA utført fysiskkjemiske og biologiske undersøkelser i Målselv-Barduvassdraget 1978, 1984, 1998 og (Aanes & Lindstrøm, 2000; Knutzen et al., 1980). I 1978 ble det rapportert dominerende mengder av kiselalgen Didymosphenia geminata, både i Divielva og i Barduelva (figur 6). Det nevnes i denne rapporten at «algen danner grågule matter som kan minne om heterotrof begroing (sopp, vår anm.) og gir en elv et mindre tiltrekkende utseende». Også i undersøkelsene fra 1984 ble den samme dominansen av D. geminata registrert. Det har altså i mange år vært observert dominerende algevekst av denne typen i Barduelva, spesielt på strekningen mellom Straumsmo og samløpet med Sørdalselva. Med bakgrunn i dette ble det gjennomført nye begroingsundersøkelser i øvre del av Barduelva i 2011 (Dahl-Hansen, 2012). side 9

11 Denne rapporten viser til at artsantall og sammensetning av alger i begroingssamfunnene ser ut til å være innenfor en ramme som er normal for næringsfattige (oligotrofe) elver i Norge. Didymosphenia geminata er igjen algen som gir masseoppblomstringer. Kunnskapen er mangelfull om hvilke endringer i vannkjemiske og fysiske parametre som fører til at D. geminata reagerer slik i sammenheng med utslipp av vann fra reguleringsmagasin til elver. Rapporten fra 2011 tar forbehold om en eventuell direkte sammenheng mellom reguleringen i Barduvassdraget og masseveksten av alger. Det er imidlertid vanlig at omfattende inngrep i økosystemer generelt fører til at enkeltarter eller grupper får gunstige betingelser og dermed konkurransefortrinn som kan gi store svingninger i forekomster. Større endringer i leveområdets fysiske forhold kan endre kompliserte mekanismer i økosystemene, og virkningene av slike endringer er fremdeles dårlig kjent for de fleste biotoper. Bunndyrundersøkelsene viste at de fleste arter og grupper hadde lave forekomster på og i algemattene av D. geminata. Substratet under, og i overgangen mellom algen og substratet, ble foretrukket som leveområder. Unntakene var få, og besto først og fremst av fåbørstemark og en svært lav bestand av algesugende mikrovårfluer (Hydroptila spp.). Figur 6 Algematter av Didymosphenia geminata ved Berg, Foto: Thomas Halvorsen 3.5 Prøveslipp i Østerdalselva I forbindelse med gjennomføring av vilkårsrevisjon for Altevassreguleringen ønsket Norges vassdragsog energidirektorat (NVE) ulike tilleggsutredninger på bakgrunn av de krav som er stilt og foreliggende kunnskapsgrunnlag. Det ble bedt om at prøveslipping av ulike vannmengder fra Innsetdammen skulle ha prioritet i den videre fremdriften i revisjonsprosessen. I 2011 ble det derfor gjort forsøk med prøveslipp av ulike vannføringer nedenfor Innsetdammen (tabell 3). Resultater og vurderinger av forsøkene er rapportert av (Hanssen & Bongard, 2012). Konklusjoner og anbefalinger fra dette arbeidet presenteres her. side 10

12 Tabell 3 Oversikt over sammenhengen mellom vannføringene i Sørdalselva og ved Fosshaug bru under de ulike prøveslippene fra Innsetdammen Dato 31/8 1/9 2/9 4/9 3/9 5/9 Prøveslipp -Innsetdammen 0,5 1,01 1,75 4,02 5,36 7,76 Vannføring - Sørdalselva 10,5 8,9 8,1 7,1 7,4 6,9 Vannføring - Fosshaug 15,4 17,8 15,0 15,2 16,4 18,8 Miljøfaglige utredninger i forbindelse med prøveslippet fokuserte på effekter og eventuelle gevinster av økt vannføring og vanndekket areal på den til dels tørrlagte strekningen mellom Innsetdammen og utløpet fra Straumsmo kraftverk, samt nedstrøms utløpet fra Straumsmo kraftverk og nedover hovedelva. For å vurdere denne nedre strekningen ble også Straumsmo kraftverk stanset i prøveslipperioden. For å vurdere virkningene av de ulike vannslippene fra Innsetdammen og optimal størrelse på en eventuell minstevannføring på strekningen fra Innsetdammen og ned mot Fosshaug ble det valgt ut ni ulike observasjonspunkter som ble befart på hver vannføring i perioden 31/8-5/ I tillegg ble hele vannstrengen fotografert fra helikopter under hver vannføring. Basert på bildeseriene av hele elvestrengen tatt fra helikopter ble vanndekt areal ved de ulike vannføringene plottet med digitalt kartverktøy, og endringer i vanndekt areal beregna. I øvre deler av Barduelva (Østerdalselva) medfører kombinasjonen av fosser/stryk, lav vannføring og til dels tørrlagte strekninger at elvestrengen ofte deles opp i mange funksjonelt isolerte mindre enheter. Dette medfører at det flere steder ikke er fri vandring for fisk mellom gyteområder/ungfiskområder, leveområder for større fisk og dype områder som er viktige for overvintring. På strekninga fra Innsetdammen og ned til Straumsmofossen utgjør fosser og stryk normalt 5-8 oppvandringshindre for fisk, og med unntak for flomsituasjoner utgjør flere av disse også nedstrøms vandringshindre på grunn av svært lav vannføring. Et viktig vurderingskriterium var derfor i hvor stor grad økningene i vannføring bandt sammen områder som har vært isolerte. For bunnfaunaen utgjør som regel ikke vandringshindre noe problem for spredninga i elva. Insekter har livssykluser som inneholder flygende stadier, og de fleste andre organismegrupper kan bevege seg oppstrøms fosser og stryk og kolonisere områder ovenfor. Barduvassdraget er dårlig undersøkt når det gjelder ferskvannsorganismer, så det er vanskelig å vite hvordan naturtilstanden var før regulering. Bekker og tilsig i hele dalen utgjør sannsynligvis refugier og levesteder for mange av artene som før var til stede i hovedvassdraget. En etablering av kontinuerlig helårsvannføring ovenfor kraftverksutløpet vil gjenopprette den viktigste biotopen for bevaring av det ukjente artsmangfoldet i ferskvann i øvre deler av Barduvassdraget. Reguleringene i forbindelse med utbygginga av Altevatn, og det rådende kjøremønsteret for Innset og Straumsmo kraftverk, innebærer at elvestrekninga mellom Altevatn og utløpet fra Straumsmo kraftverk kun har vanntilførsel fra restfeltet nedstrøms Innsetdammen. Videre preges elvestrekninga mellom Straumsmo kraftverk og Setermoen (Holmen) av døgnreguleringer i Straumsmo kraftverk i om lag halve året. Dette innebærer at virkningene av et eventuelt minstevannsslipp får ulik effekt oppstrøms og nedstrøms Straumsmo kraftverk. Mens effektvurderinger av minstevannslipp i øvre del av vassdraget (oppstrøms Straumsmo kraftverk) tar utgangspunkt i en situasjon der elva i stor grad nå er tørrlagt på grunn av svært lav restvannføring, må vurderingene i nedre del av elva (nedstrøms Straumsmo kraftverk) ta utgangspunkt i endringene som oppstår når kraftverket stanser, og hvordan en eventuell minstevannføring kan avbøte de negative virkningene som da oppstår. En helhetlig vurdering av den delen av Barduelva som påvirkes av Altevassreguleringa (Altevatn til Setermoen) tilsier at de største biologiske verdiene ligger i elvestrekninga nedstrøms utløpet av Straumsmo kraftverk. Denne delen har allerede i dag et verdifullt fiskesamfunn som dessverre etter side 11

13 hvert har fremstått som trua av at bunnfaunaen er hardt pressa gjennom døgnreguleringene i kraftverkene (Bongard & Kanstad Hanssen 2010; Kanstad Hanssen 2009). Dette gir i utgangspunktet grunnlag for å vurdere størrelsen på en minstevannføring med formål å bedre de økologiske forholdene for fisk og næringsdyr i nedre del av elva. Generelt kan en si at for bunndyr er effektene av de minste vannslippene viktigere jo nærmere Innsetdammen en kommer. Fra Straumsli-tverrelva/Solvangkulpen og videre nedover elva vurderes prøveslippene å ha liten betydning for artsdiversitet og biotopforbedringer eller økninger i antall nisjer. Selv om kravene til vannføring vurdert ut fra et fiskebiologisk utgangspunkt ligger noe høyere enn for bunndyr, er det vurdert at virkningen av vannslippene er størst nær Innsetdammen og at større og større vannføringer må til nedover elva. Det springende punktet i de øvre delene er vintersituasjonen: Vannføringen må være kontinuerlig. Organismene, verken fisk eller bunndyr, tåler episoder med tørrlegging eller innfrysing. Hvis det skjer får man heller ingen effekt av en minstevannføring om sommeren. I øvre del av elva (ned til Straumsmo kraftverk) ble selv de minste vannmengdene (1/1,75 m 3 /s) vurdert til å ha en positiv effekt som kan sikre tilfredsstillende biodiversitet av bunndyr. Hensynet til fisk krever imidlertid noe større vannmengder, og en reell positiv effekt ble ikke vurdert å inntre før vannføringa nærma seg 2 m 3 /s. Nedenfor Straumsmo kraftverk var effektene av prøveslippene vanskeligere å vurdere på grunn av at vannføringa fra Sørdalselva og avrenninga fra restfeltet hele tiden var større enn vannmengdene fra prøveslippene. Til dels varierte vanndekt areal i nedre del av elva i utakt med det faktiske slippet av vann fra Innsetdammen. På strekningen mellom utløpet fra Straumsmo kraftverk og samløpet med Sørdalselva ble imidlertid det største prøveslippet (7,76 m 3 /s) vurdert å ha en tilfredsstillende positiv effekt. Lengre ned i elva vurderes dog vannføringen å måtte overstige dette nivået for å få positive effekter for økosystemet i elva. Arealberegningene viste en tilnærmet lineær sammenheng mellom vannføring og vanndekt areal. Beregningene kan ikke alene gi svar på hva som vil være et fornuftig innslagspunkt for en eventuell minstevannføring i elva, men beregningene gir rom for en områdevis vurdering av effekter og virkninger. 3.6 Miljøkonsekvenser av raske vannstandsendringer Det finnes en rekke studier som viser at raske nedtappinger og fluktuerende vannstander er problematisk for fisk og andre vannlevende organismer (Halleraker et. al 2007; Harby & Bogen, 2012; Saltveit et.al 2001). Bunndyrene beveger seg mye saktere enn fisk, og raske vannstandsreduksjoner har derfor vist seg å ha en negativ innvirkning på bunndyrtetthet (Harby et al., 2004; Stanley, Buschman, Boulton, Grimm, & Fisher, 1994). Mens eldre fisk i strømsterke områder i høy grad kan beite på driv som kommer fra permanent vanndekte arealer, viser nyere studier at spesielt årsyngel som lever nærmere land og i strømsvake områder tar mye bytte fra bunnen (Teixeira & Cortes, 2006). Biomangfoldet i bunndyrsamfunnene er som regel underestimert som faktor for å opprettholde godt fiske (Dukowska, Szczerkowska, Grzybkowska, Tszydel, & Penczak, 2007; Gore, Layzer, & Mead, 2001). Biomasse kan heller ikke brukes som direkte mål. Det er ikke alle grupper og arter som er optimal fiskemat. Bunndyrproduksjonen kan foreligge som fåbørstemark, som er lite tilgjengelig for fisk, eller som en god bestand av Baetis rhodani, som er attraktiv næring for alle årsklasser av fisk. Biomassen kan være konsentrert rundt få grupper eller arter som har bestemte vekst- og klekketider, og dermed bare er tilgjengelig i en del av sesongen. Det er derfor om å gjøre å unngå flaskehalser med lite mat. Det er i liten grad mulig å foreslå perioder gjennom året som er mindre sårbare. Fisken kan i liten grad stå på vent til næringsdyr igjen er tilgjengelig. Variasjon, artsmangfold og mengder er de viktigste forutsetningene for både fisk og bunndyr. En studie basert på 1200 prøver tatt over mange år viser at artsmangfold og forekomster faller bratt ved vannhastigheter under 10 cm/sek, ved dyp mindre enn 30 cm og ved økende andel sand i substratet side 12

14 (Gore et al., 2001). Det er derfor som forventet at de strømkrevende artene i Barduelva har problemer med å tåle at vannstrømmen stopper helt opp. Veksling mellom stille og strøm gjennom døgnet er de fleste bunndyrarter ikke evolvert til å takle. Det oppstår problemer med eksempelvis bevegelse, respirasjon og/eller næringssøk. De viktige Baetis-artene er strømspesialister (Townsend, 1980). Stabilt stille eller stabil strøm er derfor langt å foretrekke framfor uforutsigbare strømforhold når det gjelder bioproduksjon og biomangfold. I tillegg kommer effektene av tørrlegging. De viktigste artene og gruppene næringsdyr er skjøre organismer som ikke tåler påkjenningen med at vannet blir borte, uansett hvor kort tid det skulle være. SINTEF antyder en vannstandsenkning på 13 cm/time for at fisk skal kunne unngå stranding (Harby & Bogen, 2012). Hastigheten bør kanskje være enda lavere for bunndyr, som beveger seg mye saktere og over kortere avstander enn fisk. For hver økning og senkning av vannstanden vil tettheten av bunndyr minke på grunn av rekolonisering og påfølgende utdøing av de tørrlagte arealene. Jo hyppigere vannstandsendringer, jo høyere grad av uttynning av de totale bestandene. Nesten alle bunndyrarter er ettårige, slik at uttynning ikke lar seg erstatte av nye individer før neste års egglegginger og klekking. Baetis rhodani har flere kohorter gjennom året, og kan derfor under bestemte forhold rekolonisere på kortere tid. Rekolonisering er imidlertid blant annet avhengig av voksentetthet, slik at lave bestander har større problemer med rask rekolonisering på kort sikt. Straumsmo kraftverk reguleres med effektkjøring, noe som ofte innebærer raske vannstandsendringer over kort tid. Produksjonen går jevnere gjennom vinteren, men etter 2000 har variasjonen i kjøringen økt mer gjennom sesongen. Under vårflommen er flomdemping hovedprioritet. Gjennom sommeren er hovedformålet å fylle Altevatn til vinterens kjørebehov. På høsten tiltar den jevne kjøringen tidligere nå enn tidligere. Dette skyldes hovedsakelig at det legges is på Barduelva for å hindre isproblemer. Hovedstrategien for hvordan Straumsmo kraftverk driftes gjennom sesongene vurderes å være relativt lik nå sammenlignet med tidligere. Det er de døgn- og timeskontinuerlige endringene i vannføringen som skader økosystemene i elva. Aggregatene reguleres mer og kraftverket startes og stoppes oftere innenfor døgnet. Dette er drift som er tilpasset tilsig og forbruksprofil, men som tar lite hensyn til biomangfold og fisk. Det er derfor knyttet stor interesse til å få avklart hvordan kraftproduksjonen kan gjøres mer skånsom for å opprettholde det gode fisket i elva. Det biologiske mangfoldet er ikke bare verdifullt i seg selv, men utgjør næringsgrunnlaget for røye og ørret. Fisket er derfor avhengig av at næringsforholdene er tilfredsstillende, noe som innebærer at økosystemet i elva må bestå av et variert artsmangfold med ulike arter næringsdyr fordelt gjennom hele året. Det er strykstrekningene som har langt de fleste artene, og som derfor utgjør de mest produktive arealene for næringsdyr (Balloch & Jones, 1976). I Barduvassdraget skulle det derfor i utgangspunktet ligge godt til rette for en god næringsdyrproduksjon, i og med at artsantallet er høyt. Reguleringer med store vannstands- og vannhastighetsendringer kan avhjelpes med tiltak, for eksempel terskelbygginger, strømkanaliseringer eller minstevannføringer. Ved terskelbygging kan fisket bedres ved at bunndyrsamfunnets arter etter hvert blir skiftet ut med arter som trives i mer stillestående vann. side 13

15 4. Tilleggsutredninger 4.1 Magasinrestriksjon i Altevatn - effekter og gevinster for ferskvannsbiologi og båtferdsel I Statskrafts revisjonsdokument for Altevassreguleringen fremgår det av oversikten over innkomne krav at det ønskes en fastsettelse av minste fyllingsgrad innenfor en periode på sommeren (krav nr. 8). Kravet er knytta til båttrafikken på innsjøen, og er spesifisert til å omfatte en vannstand på 486 moh. i perioden 10/7-1/10. Når vannstanden er lavere enn 486 moh. vanskeliggjøres ferdsel med båt i området Solli-damman/Personbukta. Videre påvirkes adkomsten inn i Gjeddebukta, som kanskje er det viktigste utgangspunktet for videre trafikk innover vassdraget. Ved lavere vannstander blir også adkomsten til mange av hyttene som ligger nedstrøms av Solli-damman/Personbukta vanskelig siden området da blir svært langgrunt. Lav magasinfylling har også betydning for ilandstigning og tilgangen til de viktigste nødhavnene innover innsjøen. Altevatn har en tillatt reguleringshøyde på 16,2 m, der HRV er kote 489 og LRV er kote 472,8. Magasinet kjøres ned gjennom vinteren og fyllinga er normalt på det laveste i første halvdel av mai (figur 7). Vannstanden i magasinet øker deretter utover sommer og høst, og vil i et normalår være på sitt høyeste i månedsskifte september/oktober. Reguleringsgraden i Altevatn utnyttes sjelden fullt ut, og i perioden var vannstanden lavere enn kote 475 kun i ett år mens magasinet har vært helt fylt kun i tre av årene. Figur 7 Magasinfylling i Altevatn siste 12 år. Lys grå linjer markerer ønska vannstand (486 moh.) og tidsrommet for magasinrestriksjoner (10/7-1/10). Innenfor perioden 10/7-1/10 viser magasinfyllinga for de siste 12 årene at kravet om fyllingsrestriksjon hadde vært oppfylt i tre av årene (1999, 2000 og 2008), mens den gjennomsnittlige magasinfyllinga for de siste 12 årene viser at vannstand 486 moh. kan forventes om lag 30. juli (figur 8). Ut fra midlere magasinfyllingskurve innebærer dermed kravet om fyllingsrestriksjon at magasinet må fylles til 486 moh. 20 dager tidligere enn normalt. Samtidig viser den historiske oversikten over magasinfyllinga at driftstilpassninger må gjennomføres i tre av fire år for å imøtekomme en eventuell magasinrestriksjon. side 14

16 Effektene av økt og tidligere magasinfylling for båtferdsel er primært knytta til forenkla adkomst til de mange hyttene i fremre del av magasinet, og til adkomsten inn til Gjeddebukta. Isen på Altevatn går normalt i tidsrommet juni, og med utviklinga mot stadig større båter beskrives ferdselen gjennom kanalen (Sollidamman) som problematisk i ukene etter isgang. For å følge opp kravet om fyllingsrestriksjon vil vannstandskurven i mai-juni trolig måtte forskyves noe mot venstre (mot vinteren) for å nå ønska vannstand innen 10. juli. Fyllingsrestriksjonen vil således trolig få effekter med hensyn til økt vannstand tidligere enn 10. juli, og dette vil i så fall få betydning for ferdselen gjennom kanalen. Effektene av økt og tidligere magasinfylling for ferskvannsbiologi er knytta til at en større del av strandsonen er vanndekt over et lengre tidsrom. Ut fra gjennomsnittlig magasinfyllingskurve for perioden vil fyllingsrestriksjonen innebære at vannstanden ligger om lag 1 m høyere i juni og deler av juli. Imidlertid dreier det seg her om et vanndekt areal som i helhet ligger innenfor den kraftig eroderte reguleringssonen. Tilsvarende som i elver er det vannstandsendringene som gir problemer, i form av utvasking av organisk næringsgrunnlag og tørrlegginger av strandsonen, som utgjør de mest produktive arealene av en innsjø. Bunndyr antas derfor i liten grad å ville påvirkes av en noe tidligere fylling. De fleste bunnlevende insektarter er lett tilgjengelig som fiskeføde under klekkingen, og i uregulerte innsjøer vil et høyt antall arter gi tilgang på klekkende insekter gjennom store deler av sesongen. I en artsfattig, regulert innsjø som Altevatn vil det bli langt færre og i tillegg ofte mer isolerte klekkeperioder gjennom sommeren, som det for eksempel er vist i Blåsjøen i Sverige (Grimås, 1961,1962). Bunnfaunaen i Altevatn er ikke kartlagt, og hvordan en tidligere oppfylling av magasinet og eventuell heving av praktisert LRV (for å nå fyllingskravet innen 10/7) kan påvirke enkeltarter er derfor uklart. Primærproduksjonen (planteplankton) i Altevatn kan tenkes å øke som følge av at innsjøarealet øker innenfor produksjonssesongen, men uten større undersøkelser er dette vanskelig å kvantifisere. En eventuell økning i planteplanktonproduksjon kan gi en tilsvarende økning i dyreplanktonproduksjonen, men igjen er dette forhold som er vanskelige å kvantifisere. Konklusjonen må ut fra dagens kunnskapsnivå vedrørende bunnfauna og antatt omfang av endring i vanndekt areal/vannstand bli at effektene av en fyllingsrestriksjon for ferskvannsbiologi trolig er relativt små og vanskelig kvantifiserbare. Effektene for båtferdsel anses imidlertid å være betydelige. 4.2 Effekter og gevinster av ulike krav til minstevannføring Artsmangfoldet av bunndyr i rennende vann består av mange hundre arter, hvorav de fleste er insekter innen ordenene fjærmygg, vårfluer, døgnfluer og steinfluer. Artsinventaret påvirkes av mange faktorer: Klima, kontinentalitet, høyde over havet, begroingsforhold og vannføring. Artene har ulike krav til disse faktorene. Jo større vannføring, jo flere nisjer vil finnes og jo flere arter kan etableres. De fleste arter er ettårige, og overvintrer som egg, nymfer eller larver i vannstrengen. Naturtilstanden vil i de aller fleste tilfeller utgjøre de beste forholdene for biomangfold og biologisk produksjon. Dette gjelder generelt for alle undersøkte økosystemer. Det er derfor selvsagt at jo mer vannføring som tilbakeføres i ei regulert elv, jo bedre forhold vil det bli for både fisk og bunndyr. En realistisk tilnærming innebærer imidlertid å se hele vassdraget under ett, og diskutere hvilke tiltak som kan gi omforente, optimale løsninger. Det er foreslått minstevannføringer i side- og tilførselselvene Salvasskarelva, Straumsli-tverrelva og Mouldajohka (Divielva). Dette kan være svært viktige tiltak for å opprettholde refuger for strømlevende bunndyrarter. Det er gjort svært få undersøkelser av bunndyr i disse elvene og i Barduvassdragets øvre deler og tilførselsbekker generelt. Biomangfoldet av vannlevende organismer er generelt dårlig inventert i hele nordområdet. Dette gjelder spesielt fjærmygg, den mest artsrike gruppa i ferskvann. Det er nylig gjort en omfattende studie av denne gruppa i Finnmark, og det ble her funnet mange hundre nye arter. Over 30 arter fjærmygg var nye for vitenskapen bare i denne undersøkelsen. Det er derfor viktig å vise til føre-var prinsippet, som Norge støtter. Minstevannføring vil være et viktig tiltak for å sikre et artsmangfold som ennå ikke er kartlagt. Det sentrale er at det opprettholdes en vannføring gjennom hele året. Antall m 3 /s er mindre viktig for bunndyr. side 15

17 4.2.1 Østerdalselva/Barduelva Høsten 2011 ble det gjort forsøk med slipp av ulike vannføringer nedenfor Innsetdammen (0, og 8 m 3 /s) i hht. Statkrafts eget forslag (brev av ) til minstevannføringer som miljøkonsekvensvurderinger i sommersesongen (1/5-30/9) skal basere seg på. Forslaget til vannføringer bygget på NVE's krav om slipp av vann på ulike nivåer opp til 8 m 3 /s (brev av ). Forslag til minstevannføringer som miljøkonsekvensvurderinger i vintersesongen (1/10-30/4) skal basere seg på er 0,5-1 og 2 m 3 /s, men det er ikke gjort forsøk med slipp av disse vannføringene på vinteren. Disse vannføringene er dermed ikke dokumentert eller vurdert i lys av innfrysing og reell virkning i form av vanndekt areal. For generell omtale av ulike vannføringer og utfyllende begrunnelse for vurderinger vises til kapitel 3.5. Våre vurderinger er at innslagspunktet for en eventuell minstevannføring i øvre del av elva ut fra bunnfauna bør være 0,5-1 m 3 /s, og 1-2 m 3 /s vurdert ut fra hensynet til fisk (figur 8). Dette betyr at vannføringer lavere enn disse i liten eller ingen grad vil representere en bedring av den økologiske tilstanden i elva. I nedre del av elva bør imidlertid innslagspunktet for minstevannføring være høyere enn 8 m 3 /s, trolig i størrelsesorden m 3 /s for å ivareta artsmangfoldet i bunnfaunaen og derigjennom næringsgrunnlaget for fiskesamfunnet. Denne antakelsen bygger på tidligere observasjoner ( ) primært i området fra utløpet fra Straumsmo kraftverk til områdene rett nedstrøms samløpet med Sørdalselva (Kanstad-Hanssen, upubl.data). Beregningene av vanndekt areal på strekningen Rødhølen-Berg (omr. 1-8) ved de ulike prøveslippene fra Innsetdammen viser ingen klare knekkpunkter som vil være naturlig for et innslag for minstevannføring (tabell 4). Registreringene kan tolkes til å vise en tilnærma lineær sammenheng mellom vanndekt areal og vannføring. Vi vurderer ikke arealberegninga alene til å kunne danne grunnlag for en vurdering av innslagspunkt for en minstevannføring. Imidlertid gir arealberegninger grunnlag for en vekting av områdene basert på endringer i vanndekt areal og det arealet hvert område faktisk utgjør av det totale arealet. Eksempelvis utgjør område 2 og 7 om lag 50 % av arealet oppstrøms samløpet med Sørdalselva, og på disse to områdene kan arealgevinsten ved økt vannføring beskrives som marginal/liten. Vurderinger knytta til minstevannføring i vintersesongen kan vanskelig vurderes annet enn på et generelt grunnlag siden virkningene av vannmengdene under en vintersituasjon i elva ikke er dokumentert. De foreslåtte vannføringene ligger uansett innenfor rammene for hva vi anbefaler med hensyn til slipp i sommersesongen, og det blir kanskje naturlig å ta utgangspunkt i et vinter-slipp som ligger noe lavere enn dette. Tabell 4 Prosentvis endring i vanndekt areal i Barduelva ved prøveslipp fra Innsetdammen. Område 1-8 strekker seg fra Rødhølen til samløp med Sørdalselva, område 9-10 fra samløpet og videre ned til Fosshaug. Område 0,5 m 3 /s %-endring v/1,01 m 3 /s %-endring v/1,75 m 3 /s %-endring v/4,02 m 3 /s %-endring v/5,36 m 3 /s %-endring v/7,76 m 3 /s 1 0,0 5,7 9,9 14,9 16,3 34,0 2 0,0 0,1 0,3 0,8 0,8 1,6 3 0,0 2,2 3,7 5,9 6,0 8,7 4 0,0 7,9 10,0 15,9 16,0 22,0 5 0,0 4,0 4,9 8,1 8,3 13,1 6 0,0 11,2 14,5 18,1 19,8 24,5 7 0,0 2,4 3,0 6,2 8,9 11,4 8 0,0 4,2 9,6 18,9 26,3 41,3 Snitt-1-8 0,0 4,7 7,0 11,1 12,8 19,6 9 0,0 11,7-2,0 7,2-1,0 16,1 10 0,0 11,8-1,2 6,7-0,5 16,2 Snitt ,0 11,8-1,6 7,0-0,8 16,2 side 16

18 0,57 m 3 /s 1,01 m 3 /s 1,75 m 3 /s 4,02 m 3 /s 5,36 m 3 /s 7,76 m 3 /s Figur 8 Utsikt oppover Barduelva (Østerdalselva) fra observasjonspunkt 3 (v/dalberg). Vannføringen er angitt oppe til venstre i hvert bilde. side 17

19 4.2.2 Straumsli-tverrelva For Straumsli-tverrelva skal miljøkonsekvensvurderinger baseres på en minstevannføring på 0,62 m 3 /s i sommersesongen og 0,14 m 3 /s i vintersesongen (tilsvarende 5-percentil). Nedre del av elva (2 km) kjennetegnes av kraftig fall, og elveleiet består over lengre strekninger av glattskurte berg og en og annen fossekulp/jettegryte (figur 9). Øvre del av elva (1 km - opp til bekkeinntaket) har moderat fall, og elveleiet kjennetegnes av relativt grovt substrat som stein og blokk. I den nedre elvestrekninga vurderes en minstevannføring generelt å ha liten betydning for fisk og bunnfauna. Dette begrunnes med at vann som slippes her i vesentlig grad vil renne som fosser og overrisle breie, glattskurte bergflater. En del kulper vil fylles med vann, og kan gi noe gevinst i forhold til fisk og bunnfauna. I øvre del av elva vil en minstevannføring ha betydning for bunnfauna, men anses i liten grad å tilrettelegge for større forekomster av fisk. Den øvre elvestrekninga er kun om lag 1 km lang, og damanlegget til bekkeinntaket hindrer i all hovedsak forflytning av fisk mellom elva ovenfor og nedenfor bekkeinntaket. Det vurderes derfor som lite sannsynlig at den relativt korte elvestrekninga, uten større kulper som kan fungere som overvintringsområde, kan holde en større egen fiskebestand. Relatert til slipp av 0,57 m 3 /s i Barduelva (Østerdalselva) vurderes 0,62 m 3 /s som en betydelig vannmengde i Straumsli-tverrelva, og trolig kan en noe lavere vannmengde være tilstrekkelig til å sikre et vanndekt areal som ivaretar hensynet til bunnfauna. Figur 9 Bilder fra Straumsli-tverrelva. Bildeserien går nedover elva ovenfra og ned og fra venstre mot høyre. side 18

20 4.2.3 Salvasskarelva I Salvasskarelva skal miljøkonsekvensvurderinger baseres på en minstevannføring på 0,58 m 3 /s i sommersesongen og 0,13 m 3 /s i vintersesongen (5-percentil). Elva har tapt vannføring som følge av etableringa av et bekkeinntak som overfører vann til Altevatn. Fra bekkeinntaket og ned til samløpet med hovedelva er det om lag 1,2 km, og over store deler har elva stort fall. Elveleiet domineres av bart fjell, og over lengre partier har elva skåret dype gjel i fjellet (figur 11). Effekten av et minstevannslipp vurderes å få begrensa betydning for bunnfauna, basert på en antatt relativt høy vannhastighet (stort fall) og mye bart fjell i elveleiet.? Minstevannslippet vurderes av samme grunner til å får liten eller ingen betydning for fisk. Figur 10 Bilder fra Salvasskarelva. Bildeserien går nedover elva fra venstre mot høyre. Bekkeinntaket kan ses øverst i venstre hjørne på det venstre bildet Mouldajohka (Divielva) I Mouldajohka / Divielva skal miljøkonsekvensvurderinger baseres på en minstevannføring på 0,15 m 3 /s i sommersesongen og 0,03 m 3 /s i vintersesongen. Elva har tapt vannføring ved Irgasjavri gjennom etablering av en demning som stenger naturlig utløpselv, og nytt utløp er etablert mot Altevatn (figur 11, bilde A). I tillegg er Doarrojohka, som før rant ut i Mouldajohka, overført til Irgasjavri. Fra Irgasjavri og ned til Moarsejavri, en strekning på m, er det gamle elveleiet tilnærma fullstendig tørrlagt. Nedstrøms Moarsejavri er vannføring og vanndekt areal fortsatt lavt, men etter om lag 1 km renner Multojohka inn i Mouldajohka. Multojohka bidrar med noe vann, og samtidig endrer karakteren av elveleiet seg noe. Litt dypere områder som i mindre grad preges av tørrlegging under tørre perioder dominerer, og selv om vannføringa fortsatt er lav fremstår elva som mer funksjonell både for bunnfauna og fisk (figur 12, bilde b). Ytterligere 1,2 km renner en navnløs bekk inn i elva og 200 m etter dette igjen renner en bekk fra Guomojavrrit inn i elva. Herfra og videre ned til samløpet med Havgajohka er Mouldajohka i mindre grad prega av å være fraført vann, og elva veksler mellom relativt stilleflytende partier avbrutt av mindre stryk. Det er først og fremst i strykpartiene at elva bærer preg av noe lav vannføring. side 19