Frank Rossavik. Blant republikanere

Transkript

1

2 Frank Rossavik Blant republikanere

3 Jeg har ingen interesse av å strømlinjeforme regjeringen, og å gjøre den mer effektiv, for jeg skal redusere dens størrelse. Jeg har ingen planer om å satse på velferd, for jeg vil utvide friheten. Jeg tar ikke sikte på å få vedtatt lover, men på å få avskaffet dem. BARRY GOLDWATER, Det republikanske partiets presidentkandidat i 1964, i boken Conscience of a Conservative (1960)

4 FORORD Presidentkandidat Ben Carson nølte ikke da jeg spurte ham hvorfor han tror europeere har så vanskelig for å forstå Det republikanske partiet: Det er fordi dere har sunket så dypt ned i sosialismen. Dere har gjort dere avhengige av staten. Dere forstår ikke hvor mye frihet dere har gitt avkall på. Svaret er typisk konservativt, og typisk amerikansk. [1] Jeg stilte samme spørsmål til Melvin Small, pensjonert historieprofessor ved Wayne State University i Detroit, Michigan, kanskje best kjent for sin store biografi om Richard Nixon: Min erfaring tilsier at europeere generelt, særlig i vest, er bedre informert og dermed mindre mottakelige for konspirasjonsteorier og overdrevne trusselbilder. Inntil innvandringsspørsmålet kom på dagsordenen, var europeerne også lite åpne for ytre høyre. Smalls svar er typisk liberalt, som er en amerikansk betegnelse for venstreorientert. Det bekrefter et klassisk europeisk syn på et parti som bare litt karikert er veldig mot statsstyre, veldig for fritt marked, veldig krigersk, veldig mot abort og mot ekteskap for homofile,

5 veldig for Gud, for dødsstraff og for fri omsetning av håndvåpen. Carsons svar stimulerer nysgjerrigheten. *** Jeg begynte å tenke på å skrive denne boken første gang i Barack Obama hadde sittet i tre år som president, og hadde ingen seriøs utfordrer i eget parti foran det neste presidentvalget. Hos republikanerne var feltet derimot bredt. Blant dem som markerte seg var Michele Bachmann, hvis abortmotstand gjaldt ethvert svangerskap, uansett bakgrunn; Rick Santorum, som sammenliknet homofili og sex med dyr; [2] Ron Paul, en libertarianer som representerte en liten flik av partiet, men som var populær likevel; og Herman Cain, en meget konservativ, litt perifer forretningsmann, som svingte seg opp tidlig i løpet. I en kort periode hadde Cain til og med større oppslutning på målingene enn den sittende presidenten, men han trakk seg etter anklager om sexovergrep. Og så stilte forretningsmannen, eks-guvernøren og mormonen Mitt Romney, som gikk av med seieren til slutt. Det siste var litt forutsigbart, Romney var jo den mest moderate og «normale» av favorittene, også sett fra Europa. Det fascinerende var at feltet virket så svakt, og til dels rart. Liberale medier i USA sammenliknet det uten forsøk på å skjule begeistringen med Muppet Show. Noen av kandidatene kunne umulig nå frem i eget parti,

6 andre ville vært åpenbart sjanseløse mot Barack Obama. Rick Santorum kan være et eksempel, en religiøs ekstremist sett med norske øyne, som også ledet løpet i en periode. Mange av partiets tungvektere stilte ikke opp engang, noe som var litt paradoksalt. Riktignok pleier sittende presidenter å bli gjenvalgt, men Det republikanske partiet fremstilte tross alt Barack Obama som en katastrofe, en mann som for alt i verden måtte fjernes fra Det hvite hus. Her var det åpenbart noe jeg ikke forsto. Det kunne ikke være tilfeldig at en mann som Santorum svingte seg opp blant aktivistene i det ene av USAs to store folkepartier, like lite som at knapt noen av de erklærte kandidatene, om de dro til Norge, ville ha kunnet finne seg til rette i noen av våre etablerte partier. Ingen på Stortinget er mot at staten skal spille en stor rolle i Norge. Kristelig Folkeparti ville ikke ha vært på langt nær religiøst og Israel-vennlig nok for folk som Rick Santorum og Michele Bachmann. Vel kan det hende at vi iblant også overdriver forskjellene mellom USA og Norge, men et Kristelig Folkeparti som flyttet til USA ville snarere ha blitt en del av koalisjonen til Det demokratiske partiet. Det er ikke for ingenting at tidligere stortingsrepresentant Anita Apelthun Sæle og KrF aldri fant seg helt til rette med hverandre, enda det er dette partiet hun er medlem av. Sæle er mer konsekvent mot abort og for Israel enn de aller fleste av sine partifeller.

7 Da jeg traff henne på Values Voter Summit (VVS) i Washington (D.C.) i september 2014, ga hun meg en klem, og sa: Frank, du aner ikke hvor herlig det er å føle seg mainstream for én gangs skyld. VVS er et av de store, årlige stevnene i USAs konservative bevegelse. Som navnet antyder, er dette samlingen for de mest kristenkonservative. Det var også her jeg første gang kom i kontakt med Ben Carson. Riktignok møtte jeg ham ikke i egen person, men jeg ville intervjue en av de ivrige aktivistene som jobbet for å få ham til å stille opp. Vedkommende, en herre på 79, sa seg villig til å la seg intervjue. Betingelsen var at jeg signerte oppropet Run Ben, Run. Jeg prøvde å unnskylde meg med at jeg var utlending, men han sa at det ikke gjorde noe det var bare å fylle inn personalia og signere. Jeg fikk intervjuet. Samtidig ble jeg altså en del av bevegelsen som ansporet Ben Carson, en pensjonert nevrokirurg som ikke tror på evolusjonsteorien, til å stille som presidentkandidat. *** Opprinnelig hadde jeg tenkt å snakke med flere toppfolk i partiet senatorer, guvernører, presidentkandidater og viktige ledere i organisasjonsfloraen rundt. Her støtte jeg på et problem jeg ikke har opplevd i Europa: Man får sjelden svar på e-poster, eller på telefonbeskjeder, heller ikke etter flere vennlige purringer. Naturligvis er det lett å forstå at en nordmann som vil skrive bok, kommer

8 langt ned på prioriteringslisten for amerikanere som girer opp mot et presidentvalg, men at sekretariatene ikke engang kan koste på seg et kort, høflig «nei, han har ikke tid», er vanskelig å skjønne. Selv en fransk akademiker eller politiker som får en henvendelse på engelsk, svarer, så fremt henvendelsen er høflig og legitim. Når jeg iblant beklaget meg overfor amerikanere, fikk jeg til svar at jeg skulle være glad til: Toppfolkene gir deg bare noen korte, innøvde setninger; de vil aldri innlate seg på reelle diskusjoner. Du får mye mer igjen for å snakke med folk lenger nede i systemet. Dessuten har grunnplanet langt på vei tatt over Det republikanske partiet likevel; Tea Party-opprørets organisatoriske arv. *** Denne boken er basert på samtaler med mange konservative og noen libertarianske aktivister, en del republikanske politikere på mellomnivå, og noen få i de øvre sjikt. [3] De fleste snakket jeg med på det nevnte VVS i september 2014, på vårmøtet til Republican National Committee (RNC) i Phoenix i mai 2015 og på Southern Republican Leadership Conference (SRLC) i Oklahoma by senere samme måned. At jeg baserer meg såpass mye på folk jeg traff i slike forsamlinger, innebærer et opplagt problem: De mest overbeviste og ideologisk bevisste republikanerne dominerer i materialet. På samme måte som et vanlig medlem av

9 Labour i Storbritannia er noe helt annet enn en vanlig Labour-velger, skiller en republikansk aktivist seg vesentlig fra en av de såkalte svingvelgerne som eventuelt avgjør presidentvalget i 2016 i GOPs favør. I tillegg har jeg gjort noen intervjuer i Austin og Houston, Texas; i Minneapolis, Minnesota; i Des Moines og Waterloo, Iowa; i den føderale hovedstaden Washington (D.C.), samt på telefonen. Og så har jeg selvsagt lest en del, både bøker og annet. Mest synes jeg at jeg fikk igjen for samtalene med medlemmer av RNC. Organet tilsvarer landsstyrene norske partier har. Her sitter tre fra hver av USAs femti delstater: et mannlig komitémedlem, et kvinnelig komitémedlem, samt partilederen. I tillegg er amerikanske territorier som Puerto Rico og Jomfruøyene representert. Tallet på medlemmer er 168. På toppen kommer sekretariatet, gjester og journalister, så de tre årlige komitémøtene har samme omfang som middels store norske partilandsmøter. RNC har ansvaret for å utforme et nasjonalt program for partiet, for å koordinere pengeinnsamling og valgkampstrategi, og for å arrangere Republican National Convention, landsmøtet der partiets presidentkandidat formelt kåres hvert fjerde år. Er RNC viktig? Komiteen er relativt mindre betydningsfull enn norske partiers landsstyrer, rett og slett fordi politikken i USA er så desentralisert. RNC er opprettet av delstatspartiene, og har bare begrenset

10 makt over dem. Delstatene har for eksempel ingen plikt til å følge det nasjonale programmet RNC snekrer sammen. Skulle RNC ha et syn på hvem som burde bli partiets presidentkandidat, ville det ikke ha blitt tillagt særlig vekt. Nominasjonsprosessen er helt åpen, og kandidatene må vinne støtte blant aktivistene i stat etter stat. Det å ha støtte fra et sentralt organ i partiet kan snarere være en ulempe enn en fordel. Slik er det også hos demokratene. Barack Obama ble president i 2008 til tross for at partiets elite støttet Hillary Clinton. Mønsteret er det samme på alle nivåer i USA: Politikere som velges til et folkevalgt verv, har sin legitimitet fra aktivistene som stemmer i primærvalg og den jevne velger som stemmer i det endelige valget ikke fra partiet. I et system som det norske, med forholdstallsvalg på partilister, står politikeren og partiets organer hverandre vesentlig nærmere. Dessuten finnes det flere andre komiteer i Det republikanske partiets struktur, og de er uavhengige av RNC: National Republican Congressional Committee (NRCC) befatter seg med valg til Representanthuset i Kongressen, parlamentet der de innvalgte sitter for to år av gangen. National Republican Senatorial Committee (NRSC) steller med valg til Senatet, «overhuset», der medlemmene velges for seksårsperioder. Så har partiet Republican Governor s Association (RGA), et støtteapparat for guvernørvalg, samt Republican State