Landsforeningen for oppsøkende sosialt ungdomsarbeid

Transkript

1 Oslo, BARN OG UNGE UTEN TILKNYTNING TIL NORGE, SOM OPPHOLDER SEG I OSLO SENTRUM (LOSU) 1 er interesseorganisasjonen til de kommunale oppsøkende ungdomstjenestene i Norge. Disse benevnes ofte som utekontakter, uteseksjoner etc. og har et særlig ansvar overfor sårbar ungdom som av forskjellige årsaker har utfordringer knyttet til sosial integrering. Hovedpunkter: Mindreårige uten tilknytning til Norge påtreffes i de åpne rusmiljøene i Oslo sentrum. De fleste av disse, men ikke alle, er eller har vært registrert som enslige mindreårige asylsøkere. Det er knyttet bekymring til deres omsorgssituasjon, tilknytning til belastede miljøer preget av salg og bruk av rusmidler. Det er også knyttet bekymring til mindreårige involvert i tigging, gatemusikantvirksomhet og gatesalg. De er hovedsakelig fra Romania (og enkelte andre sørøsteuropeiske land), og de fleste har rombakgrunn. Denne gruppen bor ofte under svært uverdige og til dels alvorlig helseskadelige forhold. Observasjoner og opplysninger som foreligger tyder på at noen av de mindreårige innenfor begge disse gruppene kan være ofre for menneskehandel. LOSU kjenner til at det i mange tilfeller er svært vanskelig for oppsøkerne i Oslo sentrum å få koblet hjelpeapparatet inn på disse gruppene. De mindreårige blir dermed værende i den bekymringsfulle og sårbare situasjonen, ofte uten bosted og med tilknytning til svært belastede miljøer. Forslag til tiltak: Det bør opprettes ett eget barnevernsteam som har ansvar for alle saker som involverer barn uten tilknytning til Norge. Dette teamet bør være tilknyttet bydel Grünerløkka, som har mye kompetanse og erfaring med menneskehandelsproblematikk gjennom Grünerløkka sosialtjeneste og TOT-koordinator (tverrfaglig operativt team). Barnevernsteamet bør få ansvar for alle saker som involverer barn uten tilknytning til Norge (inkludert irregulære migranter), uavhengig av om den mindreårige i startfasen er identifisert som mulig offer for menneskehandel eller ikke. Det bør inngås forpliktende samarbeidsavtaler mellom barnevernsteamet, barnevernsvakta, de oppsøkende tjenestene i sentrum, politiet og utlendingsmyndighetene. Oslo kommune bør inngå en dialog med Oslo politidistrikt når det gjelder (videreføring) av egen gruppe med ansvar for menneskehandelssaker Det er behov for etablering av et eget, tilrettelagt institusjonstilbud til menneskehandelsofre som blir plassert i barnevernet. Vedlagt følger et notat som utdyper bakgrunnen for LOSUs bekymring for disse gruppene, og utdyper forslagene til tiltak for å sikre at de mindreårige blir ivaretatt på en forsvarlig måte. Med vennlig hilsen Line Ruud Vollebæk styreleder (line@losu.no ) Hans-Petter Rode nestleder/regionsrepresentant for Oslo 1 (tidl. Landsforeningen for utekontakter (LUK) Postboks 9331 Grønland 0135 OSLO Faks: post@losu.no Org.nr.: DnBNOR

2 BARN OG UNGE UTEN TILKNYTNING TIL NORGE BEKYMRING FOR OMSORGSSITUASJON, TILKNYTNING TIL BELASTEDE MILJØER OG FOR MENNESKEHANDEL Mindreårige involvert i salg av illegale rusmidler Oppsøkende sosialarbeidere i risikoutsatte miljøer i Oslo sentrum har de siste årene sett et økende antall mindreårige gutter fra 14 til 18 år, som enten er i ferd med å søke asyl eller som oppholder seg i Norge uten gyldige papirer. Disse guttene er enslige, uten familie eller annen tilknytning til Norge. En del av guttene er i aktivt salg i rusmiljøene på dag- og kveldstid. Enkelte har en hjelper- /koblerrolle i forbindelse med salget, og unngår dermed å bli tatt for besittelse av rusmidler dersom de blir ransaket av politiet. De som ikke bor på asylmottak forteller ofte at de at de ikke har bolig, eller at de bor sammen med en eller flere andre (jevnaldrende og/eller voksne) i tilsvarende situasjon, uten at de ønsker å gi noen nærmere opplysninger om adresse. Flere av ungdommene bruker selv rusmidler. De unge har ofte vært imøtekommende og delvis åpne i forhold til oppsøkerne. Samtidig har man sett i flere tilfeller at voksne selgere med samme bakgrunn skjermer de mindreårige fra oppsøkerne ved f.eks. å aktivt bryte inn i kontakten og/eller gi de unge klar beskjed om å ikke snakke med oppsøkerne. Det er derfor vanskelig å få et fullstendig bilde av den enkeltes situasjon. Vi mener at det er svært mye som tyder på at denne salgsvirksomheten dreier seg om organisert kriminalitet. I den forbindelse er det knyttet en stor bekymring for at enkelte av de involverte, særdeles de mindreårige, kan være utnyttet som ofre for menneskehandel. Risiko for utvikling av rus- og kriminalitetsproblematikk, samt sårbarhet for utnyttelse i menneskehandel De enslige mindreårige asylsøkerne oppsøkende sosialarbeidere kommer i kontakt med, synes å ha få ressurser/rammer rundt seg, både i form av voksne personer og krav til daglige aktiviteter. De oppholder seg over tid i et miljø hvor vi er kjent med at utsatte unge knytter kontakt til kriminelle miljøer. Flere av dem opplyser at de allerede har tilbrakt flere år på drift i Europa. Mange kommer fra ustabile deler av verden, og kan være traumatiserte både fra sitt hjemland og fra reisen de har foretatt til Norge. Noen har store forventninger fra familie i hjemlandet. De må sees som en høyrisikogruppe i forhold til bruk av rusmidler som avkopling og selvmedisinering. Mangel på adekvate rammer bidrar også til at unge asylsøkere hurtig finner forfeste i belastede miljøer, noe som er lite ønskelig også fra et allment ståsted. Samtidig vil uklare fremtidsutsikter erfaringsmessig gjøre de lette å utnytte, både som nye brukere av illegale rusmidler og som selgere på et lavt nivå i selgerhierarkiet og/eller organiserte nettverk. Flere enslige mindreårige asylsøkere blir også brukt til butikktyverier o.l., mest sannsynlig organisert av voksne. Det er også grunn til å anta en del av disse ungdommene har erfaring med salg av seksuelle tjenester. Mindreårige involvert i tigging m.m. Det er også knyttet bekymring til mindreårige involvert i tigging, gatemusikantvirksomhet og gatesalg. De er hovedsakelig fra Romania (og enkelte andre sørøsteuropeiske land), og de

3 fleste har rombakgrunn. Mange har vært i flere andre europeiske land før de kom til Norge. Denne gruppen bor ofte under svært uverdige og til dels alvorlig helseskadelige forhold. For eksempel har gravide kvinner, voksne og mindreårige i perioder bodd under Bispelokket i Oslo sentrum, blant søppel, rotter og avføring. Mange sover utendørs, eller betaler for å overnatte i biler eller leiligheter. De mindreårige som oppsøkerne i Oslo sentrum har vært i kontakt med, har hovedsakelig livnært seg ved tigging, samling av tomflasker og gatesalg. Det er også observert unge jenter som antas å være mindreårige aktivt involvert i salg av seksuelle tjenester. Observasjoner tyder uansett på at det er kontakt mellom enkelte grupperinger av de som tigger, selger roser o.l. og rumenske (rombakgrunn) kvinner og menn involvert i prostitusjon. Deler av denne virksomheten er også åpenbart organisert. Voksne og mindreårige i denne gruppen forteller at de har lånt penger i hjemlandet bl.a. for å finansiere reisen til Norge. Lånebeløpet kan i utgangspunktet ha vært 500 eller 1000, men fordobler seg raskt og fortsetter å øke dersom gjelden ikke blir betalt. Flere har uttrykt bekymring for hva som vil skje med dem selv, familiemedlemmer eller eiendom i hjemlandet dersom gjelden ikke blir betalt. Enkelte forteller at de derfor er villig til å gjøre hva som helst for å tjene penger, og/eller at det allerede har blitt fremsatt trusler (gjerne rettet mot familiemedlemmer som er igjen i hjemlandet, deriblant mindreårige barn). De kjenner til at andre har blitt lokket eller presset til vinningskriminalitet og prostitusjon når de har befunnet seg i en tilsvarende situasjon. Glipper for systemet Vi mener at det foreligger nok opplysninger til å slå fast at enkelte at disse mindreårige kan være ofre for menneskehandel. Internasjonale og nasjonale regelverk pålegger myndighetene et klart ansvar for å beskytte barn mot menneskehandel. FNs barnekonvensjon artikkel 35 pålegger statene å treffe alle egnede nasjonale, bilaterale og multilaterale tiltak for å hindre bortføring og salg av eller handel med barn til noe som helst formål og på noe som helst måte. I FNs barnekomiteens avsluttende merknader til Norge i januar i år anbefalte komiteen bl.a. å sette fokus på barn som er offer for menneskehandel og bevilge de nødvendige menneskelige og økonomiske resurser til de enheter som har som oppgave å bekjempe denne forbrytelsen (jf. CRC/C/NOR/CO/4 pkt.54 b). Etter Europakonvensjonen 2 har personer som identifisert som mulige ofre for menneskehandel rett til bistand og beskyttelse av norske myndigheter inntil det eventuelt er fastslått at de ikke har vært/er i en menneskehandelssituasjon. Europakonvensjonen fastslår også at når offerets alder er uviss og det er grunn til å tro at offeret er barn, skal han eller hun anses for å være barn og omfattes av særskilte beskyttelsestiltak inntil alder er verifisert. Nasjonale retningslinjer for barnevernets behandling av denne type saker er gitt i Retningslinjer Q B. Målet er å gi nødvendig veiledning om hvordan ansatte i barnevernet skal forholde seg ved mistanke om at et barn har vært utsatt for menneskehandel. Videre omhandles hvilke tiltak den kommunale barneverntjenesten kan iverksette med hjemmel i barnevernloven, og hvordan barneverntjenesten skal forholde seg videre, særlig i forhold til andre offentlige myndigheter, som politi, utlendingsmyndigheter osv. Forslag om ny bestemmelse i barnevernloven 4-29 om midlertidig plassering på institusjon uten samtykke, retter seg mot den samme gruppen av barn. 2 Europarådets konvensjon 3. mai 2005 om tiltak mot menneskehandel

4 For å få kartlagt de mindreåriges situasjon og avklart om vedkommende er utnyttet i menneskehandel, er man ofte avhengig av å ta den mindreårige ut av situasjonen ved å plassere vedkommende på institusjon mot deres egen vilje. I andre tilfeller ønsker den mindreårige selv hjelp og er villige til å samarbeide med barneverntjenesten. Av ulike årsaker erfarer vi at det ikke alltid blir opprettet undersøkelsessak og/eller vedtatt akuttplassering. Resultatet blir at ingen tar tak i de mindreårige og setter inn nødvendige tiltak. De mindreårige blir dermed værende i den bekymringsfulle og sårbare situasjonen, ofte uten bosted og med tilknytning til svært belastede miljøer. Det er flere årsaker til at disse sakene ofte glipper for hjelpeapparatet. De fleste av de enslige mindreårige asylsøkerne i rusmiljøene oppholder seg som tidligere nevnt utenfor asylmottak, og har ingen registrert bostedsadresse. I en del tilfeller oppstår det uklarheter knyttet til bo-/oppholdssted internt i Oslo, og dermed også uenigheter knyttet til hvilken barneverntjeneste som har ansvar for saken. Tilsvarende uklarheter og uenigheter oppstår også når det gjelder mindreårige tiggere og andre EU-borgere. Det kan også være at de oppsøkende tjenestene har mangelfulle opplysninger om den mindreåriges identitet og oppholdsadresse, at de ikke har lykkes i å motivere vedkommende til frivillig å være med til barneverntjenesten, og at barneverntjenesten ikke har kapasitet til å rykke ut i gatemiljøene for å kartlegge situasjonen eller eventuelt innhente den mindreårige ved hjelp av politiet. I enkelte tilfeller har det også vært faglige uenigheter mellom oppsøkende sosialarbeidere og barneverntjenesten vedrørende grad av bekymring for den mindreårige. En annen utfordring er at barneverntjenestene i en del slike saker, der det er bekymring knyttet til menneskehandel, ikke får gjennomslag for institusjonsplassering i Fylkesnemnda. Det blir også lagt frem som et problem at det mangler egnede tiltak/plasseringsmuligheter. Det at Oslo kommune er utenfor det statlige barnevernet blir også trukket frem som en kompliserende faktor, ved at det er vanskelig å få en utenbys barneverntjeneste til å overta ansvaret dersom det blir foretatt en akuttplassering i Oslo kommune. Gode eksempler fra Bergen og Oslo I Oslo har de oppsøkende virksomhetene gode erfaringer med at ansvaret for å bistå personer over 18 år som kan være ofre for menneskehandel, og som ønsker hjelp, hittil har vært lagt til én instans; Grünerløkka sosialsenter. Det oppleves som et paradoks at det oppleves som vanskelig å få avklart hvilken barneverntjeneste som skal gå inn i saker der det dreier seg om bekymring for mindreårige som mulige ofre for menneskehandel. Det bør vurderes om det på tilsvarende måte bør være én instans som får ansvaret for å gå inn i tilsvarende saker når det gjelder mindreårige. Dette avhenger av at vedkommende tjeneste får tilhørt kompetanse og ressurser, og at det etableres et fungerende samarbeid med politi og utlendingsmyndigheter. LOSU har fått tilbakemelding fra Utekontakten i Bergen at tilsvarende problematikk håndteres tilfredsstillende der. I Bergen har to barneverntjenester blitt utpekt til å ha ansvar for saker der det er bekymring knyttet til menneskehandel, og det er faste barnevernskonsulenter som følger opp disse sakene. På denne måten samler og utnytter man kompetansen på dette spesifikke feltet. Det trekkes også frem som en viktig suksessfaktor at det er inngått forpliktende gjensidige avtaler mellom den kommunale barnevernstjenesten, politiet og Bufetat region vest. Dette sikrer at de mindreårige blir ivaretatt av barnevernet og at sakene politietterforskes. Ved at man umiddelbart går inn i sakene og trekker de

5 mindreårige ut av den bekymringsfulle situasjonen, oppnår de også i større grad frivillige plasseringer. Forslag til tiltak LOSU er kjent med at Oslo kommune har opprettet en gruppe som skal koordinere saker der det er det er mistanke om at mindreårige kan være ofre for menneskehandel. Vi mener imidlertid at dette ikke er tilstrekkelig for å sikre at disse barna blir ivaretatt på en forsvarlig måte. På bakgrunn av erfaringer fra bl.a. Bergen, og oppsøkende sosialarbeideres erfaringer med hjelpeapparatet her i Oslo, mener vi at en annen organisering av dette arbeidet er mer hensiktmessig. Det bør opprettes ett eget barnevernsteam som har ansvar for alle saker som involverer barn uten tilknytning til Norge. Dette teamet bør være tilknyttet bydel Grünerløkka, som har mye kompetanse og erfaring med menneskehandelsproblematikk gjennom Grünerløkka sosialtjeneste og TOT-koordinator (tverrfaglig operativt team). Barnevernsteamet bør få ansvar for alle saker som involverer barn uten tilknytning til Norge (inkludert irregulære migranter), uavhengig av om den mindreårige i startfasen er identifisert som mulig offer for menneskehandel eller ikke. Ofte vil en slik sak identifiseres først på et senere tidspunkt, da barn som befinner seg i denne situasjonen av ulike årsaker ofte ikke er i stand til eller villige til å fortelle sin historie før de har tilbrakt lang tid i en trygg omsorgssituasjon. Uansett vil saker som dreier seg om barn uten tilknytning til Norge, uavhengig av om det dreier seg om menneskehandel eller ikke, innebære visse likhetstrekk - som samarbeid med bl.a. utlendingsmyndigheter, ambassader og hjelpeapparat i hjemland. Det bør inngås forpliktende samarbeidsavtaler mellom barnevernsteamet, barnevernsvakta, de oppsøkende tjenestene i sentrum, politiet og utlendingsmyndighetene. Dette for å sikre at sakene blir tatt tak i umiddelbart, og at alle nødvendige instanser er involvert. Oslo kommune bør inngå en dialog med Oslo politidistrikt når det gjelder (videreføring) av egen gruppe med ansvar for menneskehandelssaker. LOSU er kjent med at STOP-gruppen er planlagt oppløst, og at ansvaret for å etterforske og påtale saker som dreier seg om menneskehandel ikke lenger skal ligge hos en bestemt gruppe. Vi mener at dette arbeidets krav til både kompetanse og ressurser tilsier at det bør være en spesifikk enhet som har dette som ansvarsområde. Denne enheten bør prioritere saker som dreier seg om mindreårige, og ha kompetanse på og arbeide med alle utnyttelsesformer (ikke kun prostitusjon). Det er behov for etablering av et eget, tilrettelagt institusjonstilbud til menneskehandelsofre som blir plassert i barnevernet. Allerede eksisterende institusjoner for tvangsplasseringer har gjerne hjelpetilbud i forhold til f.eks. rusavhengighet, mens utnyttelsesperspektivet og hjelpetilbud til mulige ofre for menneskehandel ikke er tilstede. Et tilrettelagt institusjonstilbud bør sette fokus på sikkerhet, rehabilitering, informasjon til ofrene og tilrettelagt kurs/utdanning. I tillegg bør det finne sted en koordinering av menneskehandelssaken til hvert enkelt offer med politi, bistandsadvokat og andre relevante parter.

6 Ta gjerne kontakt for mer informasjon. Med vennlig hilsen Line Ruud Vollebæk, Styreleder, Landsforeningen for Oppsøkende Sosialt Ungdomsarbeid (LOSU) E-post: - Tlf.: Hans-Petter Rode, Nestleder/regionsrepresentant for Oslo E-post: - Tlf.: