Fleur [flø:r] Roman MARIT TUSVIK FORLAGET OKTOBER 2014

Transkript

1

2 Fleur [flø:r] MARIT TUSVIK Roman FORLAGET OKTOBER 2014

3 Marit Tusvik, Fleur Forlaget Oktober AS, 2014 Omslag: Egil Haraldsen og Ellen Lindeberg EXIL DESIGN Tilrettelagt for ebok av eboknorden as ISBN (epub) ISBN (trykk)

4 Jag skriver inte litteratur. Jag söker mitt ansikte. Gunnar Björling

5 Kapitler. Jeg Hun Flyet Toget Bussen Han Solen Gråten Rommet uten tak Skolen Veien Eros Bab Bryllupet Bryllupsreisen Hammam lif Bare et lite stikk Syk Kaken Rekonvalesens Det vertikale 8-tallet Der månen står

6 Til Rim

7 All erindring er nåtid. Novalis

8 Jeg. Jeg er Maria. Jeg traff en mann. Vi giftet oss. Jeg var altfor ung. Vi fikk et barn. Så ble vi skilt. Noen år senere kjøpte jeg en leilighet. Jeg begynte å liste meg der. Jeg ble en tiger i bur. Jeg kjente et trykk innenfra. Det var et vedvarende ubehag, et krav. Jeg gikk ut på badet, som om speilet kunne si meg hva denne listingen betydde. Lyspæren var gått, men i et glimt så jeg ytterkanten av Sahara tidlig om morgenen midt på vinteren, rett før de første, spede solstrålene kommer. Jeg så ørkenen og den veldige stjernehimmelen over da stjernene faller og blir sugd mot horisonten. Jeg tenkte: Alt dette skjer, men jeg står stille. Jeg så konturene av meg selv i speilet. Jeg har alltid følt at jeg bærer kroppen med meg. Det er jeg som får den til å gå inn i busser, tog og fly som frakter meg til steder der jeg kan gå ut og si: Jeg kom fram. Men jeg var ikke framme. Jeg måtte sette meg selv i bevegelse igjen. Nå ville jeg leve uten nøkler. Hvorfor det? spurte folk jeg fortalte det til. Jeg sa: Det er et eksperiment. De spurte: Når kommer du hjem? Jeg sa: En kan ikke vite sikkert hva et eksperiment vil føre til. Selv når det er avsluttet, vet en ikke. Men hvorfor gjør du det, sa de på nytt. Jeg svarte: Jeg vet ikke. Jeg er bare et menneske. Det var ikke bare en lengsel etter å finne meg en plass på jorden som drev meg, men å finne meg en plass i kosmos. En

9 slik lengsel kan ikke være mindre enn det. Jeg solgte leiligheten, satte møblene på lager og dro. Jeg planla ikke hvor, men dro på kryss og tvers mellom Tyskland, Ungarn, Nordland, Lofoten, Italia, Gotland, Island slik det falt meg inn. Jeg lette. Etter det umulige, sa noen. Men jeg lette bare etter det uvanlige. Det som vekker oss og får oss til å falle på kne. Byer. Fjell og hav. Rimfrost på ørkensand, ørsmå blomster. En elsker og venn. Men selvet er jo også en slags venn. Jeg måtte ikke gi opp meg selv. En natt landet jeg på sofaen hos datteren min. Jeg hadde sovet så mange forskjellige steder den siste tiden at jeg var fullstendig desorientert da hun sto over meg og hvisket: Mamma! Jeg leste om det som skjer i Tunisia på nettet! Jeg så forskrekket på henne skjedde det noe i Tunisia? Ja, sa hun, jeg ringte pappa og han sa: Her er det fullt kaos! Øynene lyste i måneskinnet, korketrekkerne danset hvor hadde jeg fått denne røverdatteren fra? Hun fortsatte: Jeg spurte om det er trygt der han er, og han sa: Jeg sitter under morbærtreet, det er ikke en politimann igjen i hele oasen og bare å komme her er det revolusjon! Jeg har sett det morbærtreet, tenkte jeg. Det er flott. Og det er Aziz også. Og jeg har hørt ham snakke under det treet. Si vakre ting under det treet. Argumentere, insistere. Erte, tulle, filosofere. Kverulere, provosere. Under det treet. Men at det var revolusjon hadde han ikke sagt før! Jeg så ut vinduet. I en revolusjon kan alt forsvinne. Men månen var ny. Kanskje sto han også og så på den nå. Hjertet mitt gjorde et hopp. Det som har hendt, forsvinner ikke. Det kapsler seg bare inn. I kopper uten hank. I dufter og lyder. I himmelfirkanten over sengen i rommet uten tak. I lyden av nakne føtter, hanegal og eselskrik, i brennende sol

10 og kjølige netter, i munner som ikke blir trette av å hviske og kysse, i hender som ikke blir trette av å stryke den andres hud, i blikket til den pantermyke katten på taket, i vannkrukkene, i de ventende brettene, satt på skrå mot de hvitkalkede veggene, i duften av nybrent kaffe, i lukten av grillede lammehjerter, spredte bål Som jeg lengtet etter å se alt dette igjen! Tenk om alt sammen ble borte. Men revolusjoner skjer igjen og igjen, slik trær får knopper og blomster åpner seg. Som sjasminen. En så liten blomst med en så stor duft at den kan spre seg over kontinenter og sette alt ut av spill. Å bli satt ut av spill, gir liv. Det kan ikke planlegges. Det bare skjer. Som med meg, den gangen i 1390, ifølge muslimsk tidsregning. Var det for kort eller for lang tid siden til at jeg kunne være sikker på at det som hendte meg, virkelig fant sted? Jeg var jo der. Maria var meg. Jeg var nitten år. Alle spurte hva jeg skulle bli. Det var et spørsmål. Det føltes som et krav. Jeg lengtet etter et sted der jeg ikke behøvde å forstille meg og ikke måtte utgi meg for noe. Vi sier jo at en god skuespiller framstår som troverdig. Noe annet er å være det. Og jeg ville bli troverdig. Intuisjon eller skjebne, det spilte ingen rolle. Å dra til Nord-Afrika var kanskje ikke så stort. Men å bli værende, var stort større enn meg selv. Det ble med meg resten av livet. Hver minste ting og duft som minner om den tiden, er en vedvarende oppfordring om oppvåkning. Det spesielle lyset er det. Fargene, maten. Ornamentikken og musikken, den arabiske skriften. Datteren min, som minner meg om at ingenting er umulig. Det er eros sin skyld. Eros er begynnelse, ømhetens kilde. Jeg innrømmer det nå, jeg er forelsket i begynnelsene. Og slik begynte det.