Susanne Kaluza. Mammarådet

Transkript

1

2 Susanne Kaluza Mammarådet

3 Om forfatteren: Susanne Kaluza (32) er tobarnsmor, redaktør for landets største foreldrenett sted Forelder.no, spaltist i Kamille Kids og en aktiv samfunnsdebattant i spørsmål som dreier seg om foreldre. Hun har skrevet en rekke kronikker for blant annet VG, Aftenposten, Bergens Tidende og NRK. Kaluza er utdannet journalist fra Høgskolen i Oslo, og har tidligere vært journalist i Dagbladet Magasinet. Hun er også forfatter av Juksekokeboka og I boks den lille matpakkeboka. Driver foreldre bloggen susannekaluza.com.

4 Om boken: Hvordan er det egentlig å være mor i Norge i dag? Susanne Kaluza inviterte alle landets kvinnelige bloggere til å bidra med sine refleksjoner rundt det å være mamma i av de over 100 forslagene som kom inn, er samlet mellom disse permene. Forfatterne er fra 24 til 49 år, men alle er småbarnsforeldre eller har et ønske om å bli det. Ikke bare slår de i hjel noen myter om mammabloggere de rører oss, får oss til å le, og gjør oss litt klokere.

5 2013 H. Aschehoug & Co. (W. Nygaard), Oslo Tilrettelagt for ebok av Framnes Tekst & Bilde as, 2014 ISBN Tilbakemeldinger vedrørende denne boken kan sendes til Bibliotekutgave - kun til utlån gjennom bibliotekene

6 Hvordan er det egentlig å være mamma i Norge i dag? Mange av gledene, tankene og utfordringene knyttet til det å gå gravid, føde og å leve med småbarn er de samme, uavhengig av når og hvor du lever. Samtidig vil hver generasjon ha sitt sett med utfordringer som er unike for nettopp tida de lever i. Mens vi godt kan snakke med mødrene våre om frykt for fødselen eller utfordringer når to-åringen ligger i gangen og hyler fordi han nekter å ta på seg vinterdressen i midten av januar, er det vanskeligere å be om deres erfaringer med å dele babybilder på Instagram eller å ta med storesøsken på 3D ultralyd. I arbeidet med denne boka invitert jeg alle landets kvinnelige bloggere til å bidra med sine refleksjoner rundt det å være mamma i Norge i Over 100 forslag og bidrag kom inn, men kun de 16 beste kom gjennom nåløyet og er samlet mellom disse permene. Boka gir et tidsbilde på hva det vil si å være mamma akkurat her, akkurat nå. Medforfatterne mine er fra 24 til 49 år, alle er småbarnsforeldre eller har et ønske om å bli det. Suzanne er singel og skriver om hvordan det er å være alenemor, et drøyt tiår etter at Mette-Marit holdt opp den lille sønnen sin på Slottsbalkongen på bryllupsdagen. Anita, bedre kjent som bloggeren Tinteguri, deler hvordan det er å kombinere livet som trebarnsmor med å jobbe 70-timers uke, mens Marte fra bloggen Casa Kaos forteller om hvordan det føles å skulle løse hverdagens små utfordringer når ekspertene i

7 nettforumene og foreldrebladene hyler motstridende oppdragelsesråd du bare «må» følge. Jeg håper denne boka vil få deg til å humre litt, tenke noen nye tanker, nikke gjenkjennende, gi deg et par råd du kan ta med på veien og ikke minst: senke skuldrene. For det er ikke noe mål at vi skal være «perfekte» mødre. Gi deg selv en klapp på skuldra og tillat deg å tenke mer på alt du faktisk får til enn å kaste bort tida på alt du ikke rekker. Elsker du barna dine og gir dem empati og tilstedeværelse er du god nok. Alt annet er bare en bonus. Og husk: Selv om dagene med småbarn er lange, går årene fort.

8 Smugkikking «Gud, der er jo hodet!» utbrøt mora mi overrasket. Jeg skjønte ikke helt hvorfor hun ble så forbauset over å se ett hode. Hadde hun sett to hoder, kunne jeg ha forstått det. Eller hvis hun ikke hadde sett noe hode i det hele tatt. Men et hode er liksom så ordinært. Vi var på den ordinære ultralyden, og noe annet var vel ikke å forvente. Jeg ventet mitt fjerde barn, og siden mannen var på jobbreise, fikk mora mi æren av å bli med på ultralyd. Mamma er ei erfaren dame innen mange felt i livet, men akkurat ultralyd var nytt for henne. Jeg ante ikke at ei såpass oppegående dame kunne bli så oppspilt over å se noe så vanlig som et foster. Men det var vel bare jeg som var blitt blasert etter å ha vært gjennom flere ultralyder tidligere. Mamma ble nesten på gråten da hun så et par armer og et par bein, og syntes dette var storveis. Jeg må innrømme at da vi kom til den delen der vi ser et lite, bankende hjerte, ble også jeg ganske henrykt. Rørt. Og takknemlig. Man vet liksom aldri når man er gravid. Det er jo en mengde ting som kan gå galt. Det er bare å google pregnancy gone bad, weird babies eller abnormal featus, så er du sikra insomnia i lange tider. Man leser og lærer om kromosomer, trisomier, cyster og brokk. De

9 gangene jeg har vært gravid, synes jeg det har vært veldig mye skriverier om babyer som har blitt født med en hårete tvilling som stikker ut av magen. Eventuelt festet ved hofta. Det har vært noe av det jeg har vært mest stressa for før hver ultralyd. Tenk om vi plutselig fikk se en hårete tvilling som svømte rundt i kroppstemperert fostervann. Det hadde sikkert vært stilig å få se synkronsvømming på et så tidlig stadium. Men det er ikke det du forventer å se. Du vil at alt skal være vanlig. Normalt. Ultralyden er liksom ankeret for oss gravide. Selv om vi vet at det statistisk sett skal se helt ålreit ut når du er halvveis i svangerskapet, så kan du jo aldri vite? Selv om du føler deg vel, kjenner liv i magen og er sunn og frisk, så kan det jo være noe merkelig som skjuler seg der inne? En tykk golden retriever? Et banjospillende pinnedyr? Eller altså min personlige angst: en inngrodd, hårete tvilling. Det var lettere for mora mi. De ble bare gravide, de. Og etter mer eller gjerne mindre enn ni måneder, fødte de stort sett et normalt barn. Noen ganger skjedde det at barnet hadde et kromosom for mye, manglet en hånd eller hadde åpen gane, men det fikk man ta som det kom. Noen ganger ble det ikke noe barn i det hele tatt, og det var selvfølgelig trist, men også noe som kunne skje. Stort sett kom det likevel et friskt barn, og det barnet skulle ikles brillebukser og omslagstrøye, svøpes i et teppe og legges i en eller annen kurv eller seng. Barna kunne faktisk bli lagt både på siden og på magen. Der lå de, og skulle bli tatt opp hver fjerde time for amming eller flasking. Skreik de, så var det helt normalt og ikke noe å bekymre seg over. Og sånn gikk nu dagan. Nå derimot. Det er ikke måte på hvor mye vi må og kan bekymre oss over mens vi er gravide. Har fosteret alle kroppsdelene på plass? Og er de plassert der de bør sitte?

10 Vil babyen bli født med et syndrom? Er barnet disponert for cøliaki, astma eller soyaintoleranse? Heldigvis har vi ultralyden. Eller ultralyder. Den helt tidlige, innvendige, som du kan ta før du knapt vet at du er gravid, der vi får se en liten klump, som det ifølge legen er liv i. Etter noen uker kan du ta enda en, der du kan måle nakkefolder og nesebein. Har et elleve uker gammelt foster en litt for tykk nakke, kan det nemlig være tegn på at alt ikke er helt som det skal. Så det er innmari viktig å sjekke. Da jeg fortalte dette til mora mi, stilte hun det dumme spørsmålet: «Hva hvis de ser at babyen har forstørret nakkefold?» Eh, det vil jeg vel ikke ta stilling til. Jeg ville jo bare sjekke den nakken. Så har du den ordinære, sånn halvveis i svangerskapet, den ultralyden som alle gravide tilbys. Der de skal sjekke vitale organer som hjerte og lunger og hjerne, men som for mange også dreier seg om å få sett kjønnet på barnet. Jeg har vært overlykkelig hver gang jeg har sett et bankende hjerte, en flott ryggrad og en tilsynelatende normal hjerne. I min siste graviditet dristet jeg meg til å spørre om kjønn, sånn helt på tampen, og fikk et uventet svar. Men jeg holdt kjønnet hemmelig for alle helt til hun ble født. Det irriterte meg at mange kun var opptatt av kjønn da vi ventet nummer fire. Etter tre flotte gutter kunne jeg ikke ønske mer enn at nummer fire skulle bli like ålreit som dem. Barn er krevende nok som de er, og jeg var lettet over å få vite at det nok en gang så helt normalt ut. Til slutt kan du ta en tredimensjonal ultralyd, litt sånn for show. Da vi ventet nummer fire, lastet vi opp bilen med spente storebrødre og en vordende mormor som var på god vei til å bli en slags ultralydjunkie. Så dro vi til 3Dklinikken. Dette var noe annet enn den ordinære, kjedelige,