Kontinuitet og endring

Transkript

1 Sjøkrigsskolen 50 år i Bergen Kontinuitet og endring Sjøkrigsskolen flyttet fra Oslo til Bergen i Markeringen av 50-årsjubileet er et utmerket tidspunkt for en analyse av innholdet i offisersutdanningen ved skolen og hvordan dette har endret seg siden skolen etablerte seg på Vestlandet. 1 Kommandør Roald Gjelsten er knyttet til Institutt for forsvarsstudier som eksternfinansiert forsker. Han har utgitt en rekke arbeider om sjømilitære og sikkerhetspolitiske emner. Gjelsten er en av forfatterne av Sjøforsvaret i krig og fred ~ Langs kysten og på havet gjennom 200 år, Sjøforsvarets historie, som kom ut på Fagbokforlaget tidligere i høst. Av Roald Gjelsten Utdanningens hovedelementer Utdanningen av marineoffiserer har på samme måte som de fleste profesjonsutdanninger, hatt en vedvarende utfordring i å finne balansepunktet mellom tilføring av relevant teoretisk kunnskap og utvikling av tilhørende praktiske ferdigheter. I Marinen har en viktig problemstilling ofte vært om en sjøoffiser i tillegg til sin militære profesjon, primært skal være sjømann eller akademiker. Marineingeniørene som også skal oppfylle kravene til maritime sertifikater på sitt fagfelt, har opplevd det samme dilemmaet. I utdanningen av logistikere, intendanturoffiserer eller forvaltere, har formelle krav ikke i samme grad vært styrende, men avveiningene for å balansere mellom teoriundervisningen og praktisk opplæring har vært av tilsvarende karakter. Dersom vi benytter sjøoffiseren som eksempel, er det en nødvendig forutsetning at han eller hun er en habil navigatør. I sjøkrig er sjøen et hovedelement selv i krig. Maritime fag har alltid stått sentralt i utdanningen. Innen navigasjon har Sjøkrigsskolen (SKSK) vært en ledende nasjonal utdanningsinstitusjon. Ferdighetstreningen som navigatør har gått hånd i hånd med teoriundervisningen. Etter etableringen i Bergensområdet vektla skolen den praktiske opplæring i kystnavigering. I de teoretiske semestrene foregikk denne gjennom kvelds- og helgeseilaser. I den praktiske delen av skoleåret ga tjeneste på skolefartøyer eller fordeling til operative fartøyer muligheter for kadettene til å forbedre sine ferdigheter på feltet. Trening i kystseilas ved hjelp av simulator ble også mer og mer viktig fra midten av 1990-tallet, ikke minst fordi antall døgn i sjøen gikk ned og kampfartøyene seilte mindre på kysten etter den kalde krigens slutt. I tillegg har SKSK på mange måter vektlagt det allmenndannende. I 1960 var realskoleeksamen og fartstid i handelsflåten grunnlag for opptak. Realskoleordningens nederste avde- 12

2 Foto: SKSK. ling innbefattet ut over de maritime hovedfagene til skipsførereksamen også undervisning i matematikk, fysikk, norsk, engelsk og andre fremmedspråk på et nivå som kvalifiserte til immatrikulering ved universiteter og høgskoler. Øverste avdeling og artiumsordningen som ble innført i 1963, videreførte mange av de samme fagene som inngikk i pensum til realartium. I første rekke gjaldt dette matematikk, fysikk og engelsk. Et tilstrekkelig nivå i disse emneområdene var et viktig grunnlag for undervisningen i fag som navigasjon, kjemi, oseanografi og metrologi, samt i mange våpenfag som artilleri, sonar og radar. Gode ferdigheter i engelsk både skriftlig og muntlig var en nødvendighet i et yrke der engelsk var det daglige arbeidsspråket. Opplæringen i fag knyttet til våpen og sensorer hadde både teoretiske og praktiske sider. Teori med relevans for artilleri, radar, sonar og samband inngikk gjerne i fagene fysikk, matematikk og oseanografi, men ble også undervist under kurs på KNM Tordenskjold, Sjøforsvarets fagskolesenter. 2 De praktiske semestrene startet normalt med at kadettene gjennomførte en kursrekke ved skolesenteret før skoletokt og annen sjøtjeneste startet. Når det gjaldt å øve på prosedyrer og trene opp ferdigheter som operatører, ble KNM Tordenskjolds simulatorer hyppig benyttet i denne perioden. Et fellestrekk ved mange profesjonsutdanninger, sivile som militære, er at nødvendig fagkunnskap innbefatter å beherske et spekter av ferdigheter knyttet til å kunne utøve yrket. Det er derfor først og fremst innenfor holdningsdomenet at SKSK sammen med andre militære skoler som utdanner befal, går et skritt videre enn de fleste andre profesjonsutdanninger. Mange fagfelt har riktignok retningslinjer og normer for måten yrket skal utøves på og en rekke høgskoler underviser i etikk og gir veiledning knyttet opp til dette. SKSK er likevel mer konkret og direkte i sin tilnærming for å styrke ønskverdige holdninger og atferd hos elevene. Det at skolen har bygget på en kostskolemodell der utdanningen i motsetning til på sivile skoler, foregikk døgnet rundt, muliggjorde dette. Et viktig element var at eldre kadetter benyttet elever på etterfølgende kull som objekter i et tilrettelagt system for trening i ledelse. Dette 24/7 opplegget var på mange måter en tilnærmet simulering av enkelte forhold en finner om bord på et fartøy. Formålet med en slik modell er både å øke kadettens selvinnsikt og å stimulere til bevisst å arbeide med å utvikle sine mindre sterke sider. Dette skjer for det første gjennom evaluering og tilbakemelding av observert atferd i en rekke enkeltsituasjoner, for eksempel når en kadett har gjennomført en lederoppgave. For det andre gjennom medarbeidersamtaler som innebærer en bredere gjennomgang og vurdering for å identifisere områder med fremgang eller stagnasjon. Vektleggingen av å ta tilbakemeldinger på alvor, understrekes av at skolen fastsetter karakter i anlegg som offiser, militært forhold eller gir en tjenesteuttalelse som angir elevens nivå i forhold til en tilstrebet norm. Kadetter som ikke tar feedback seriøst eller i utilstrekkelig grad viser vilje eller evne til å arbeide med å styrke sine svake sider, vil få advarsel og eventuelt avskjed om fremgang og endringsvilje fortsetter å utebli. Ledertrening og annen praktisk opplæring SKSK hadde i 1960-årene lite teoriundervisning om temaene lederskap og ledelse, men et opplegg med indretjeneste som hadde til formål å gi elevene grunnleggende erfaring i å lede. Typiske aktiviteter som eksponerte 1 Forfatteren takker Hanne Gjendem og Bjørn Terjesen for nyttige kommentarer. 2 Sjøforsvarets våpenskolesenter ble opprettet på Haakonsvern i 1963 og fikk navnet KNM Tordenskjold året etter. Dette organisasjonsmessige grepet besto i å samle flest mulig av forsvarsgrenens våpenskoler i samme bygning under fells ledelse, men med bibeholdt av selvstendig ansvar for å ivareta eget fagområde. Norsk Militært Tidsskrift - nr

3 Hessa og Vigra har i mange år vært gode fartøyer for navigasjonsopplæring av kadetter ved Sjøkrigsskolen. Foto: SKSK. kadettene i lederrollen, var oppgaver som sjef for flaggarden og ulike roller knyttet til rutinemessige oppstillinger og inspeksjoner. Denne kostskolemodellen ga øvelse i å se avvik og å sette krav. I særlig grad lærte elevene å ta action for å rette på det som ikke holdt mål. Elever på lavere klassetrinn kunne også indirekte lære mye om lederskap ved å observere prestasjonene til eldre medelever. Kadettene etterapet atferd de oppfattet som nyttig og vellykket. På den annen side kunne de oppleve måter å lede på de senere ikke ønsket å kopiere, noe som også kunne være en verdifull erfaring. Denne modellen ble supplert og justert i takt med samfunnsutviklingen og endringer i Forsvarets lederfilosofi. Teoriundervisningen i emner som lederskap, arbeidspsykologi, organisasjon og ledelse ble betydelig styrket fra inngangen til 1970-årene. Dette bedret fundamentet for virksomhetsledelse, men gjorde også at sjefene i større grad ble managere og i mindre grad krigere. På det praktiske plan ble elevene eldre etter at den reviderte utdanningsordningen ble innført i Mange kadetter hadde erfaring som førstelinjeledere, noe som bidro til at kostskolemodellen fremsto som mindre relevant og formålstjenlig. Ledertreningen ble i økende grad knyttet til forskjellige aktiviteter som planlegging og gjennomføring av ulike øvelser, kvelds- og helgeseilaser og andre opplegg uten direkte tilknytning til den daglige studiesituasjonen. Ledertreningen var også integrert i opplæringen på skolefartøyene. Lederoppgaver inngikk hovedsakelig i vakttjenesten under land og i sjøen, men kunne også innbefatte oppgaver knyttet til skipstjenesten. Kadettene erfarte både å være underordnet og overordnet samt lærte betydningen av tjenestevei i et hierarkisk system. På skoletokt var vertskapsplikter og opptreden som gjest på cocktailparty og formelle middager en del av opplæringen til offisersyrket og et ledd i utviklingen som leder. Treningen av praktiske ferdigheter som sending og mottak av optiske morsesignaler, foregikk jevnlig gjennom det teoretiske skoleåret og fortsatte om bord under tokt. Det samme gjorde opplæringen i å benytte flaggsignaler som middel til å sende og motta ordrer og meldinger. Ved inngangen til det 21. århundre ble både den akademiske og praktiske delen av lederutdanningen ved SKSK styrket. Skolen la vekt på se undervisning, veiledning og øvelser i sammenheng slik at de ulike aktivitetene mest mulig forsterket læringen og gjensidig bidro til elevenes progresjon. Uten å gå på akkord med det akademiske, ble utdanningen integrert med flere og betydelig lengre øvelser for å utvikle offiserer med en kombinasjon av analytisk evne og handlekraft for å kunne mestre kritiske situasjoner preget av kaos og kompleksitet. En stadig større andel av kadettene hadde dessuten erfaring fra internasjonale operasjoner og krig. I 2007 ble det innført en egen linje for befal med bakgrunn fra Marinens jegervåpen. Et betydelig innslag av marinejegere, kystjegere og minedykkere bidro til å gi ledertreningen ved SKSK en ny dimensjon. Hva forårsaker endringer? Svikt i rekrutteringen eller grunnleggende endringer av det offentlige skoleverket har vært viktige kilder for tilpasning av SKSKs skolemodell. 14

4 mange vil hevde at det akademiske ble styrket på bekostning av det sjømannsmessige. Slike forhold har også resultert i nye opplegg for utdanning av reserveoffiserer ikke minst for å dekke opp for manglende tilgang på yrkes- og vernepliktige offiserer. Innføring av nye krav og regler knyttet til maritime sertifikater har vært et annen ytre faktor som fra tid til annen har påvirket rammene for utdanningens innhold og utforming. Toneangivende eksterne aktører har gjerne vært ansatte i Forsvarsdepartementet, stabsoffiserer i fellesstaber og tillitsvalgte i befalsorganisasjonene. Det sentrale for mange av disse har vært ideen om mest mulig felles rammer og innhold i krigsskoleutdanningen, altså samordning av selve skolemodellen. Også den mest vidtgående varianten, forslaget om å etablere en felles, samlokalisert krigsskole, er en gjenganger som til stadighet dukker opp i nye innpakninger. De interne pådriverne konsentrerte seg som oftest om faglige spørsmål med forslag om å endre pensum innenfor begrensede fagområder. Typiske forslagsstillere her kunne være timelærere eller skolene ved KNM Tordenskjold som under kursperioden avdekket huller i elevenes kunnskaper innenfor sine fagfelt. Andre viktige bidragsytere med tilsvarende tilbakemeldinger kunne være tilbeordrede inspeksjonsoffiserer som hadde med seg ferske inntrykk fra tjenesten som kunne tilsi mindre omlegninger eller justeringer av fagplanene. Slike initiativ kunne tidvis være noe preget av ad hoc eller kanskje representere en kjepphest. På 1990-tallet ble det derfor etablert et skoleråd der Marineinspektøren, Kystartilleriinspektøren, Kystvaktinspektøren, sjef KNM Tordenskjold og sjef SKSK var medlemmer. Formålet var å redusere tilfeldighetene og sikre SKSK mer systematiske, stabsbehandlede og underbygde forslag til endringer i pensum eller treningsopplegg. Ideen var dessuten at skolerådet hadde en sammensetning som gjorde at det kunne vurdere fremlagte forslag innenfor en helhetlig ramme. Endringer i skoleordningene Skolemodellen i 1960 var realskoleordningen som krevde realskoleeksamen og fartstid i handelsflåten både for sjøoffiserer og marineingeniører (maskinoffiserer), samt verkstedpraksis for opptak på maskinlinjen. Nederste avdeling som varte i tre år, utdannet vernepliktige offiserer. Videreutdanning på den toårige øverste avdeling var nødvendig for tilsetting som yrkesoffiser. Denne ordningen fra 1953 var i det alt vesentlige sammenfallende med Plan og reglement av 1932 for rekruttering og opplæring av dekks- og maskinoffiserer. Intendantturlinjen som var ny etter krigen, hadde handelsgymnas som opptakskrav til en ettårig utdanning til vernepliktig offiser. Kystartillerilinjen hadde artium og fullført befalsskole som sitt opptaksgrunnlag. Allerede i 1963 startet en fireårig artiumsordning for alle linjer med en felles 15 måneders aspirantperiode før tre års teoretisk og praktisk utdanning ved SKSK. Sjøoffiserslinjen og Kystartillerilinjen ble slått sammen til en felles operativ linje. Realskoleordningen ble delvis videreført for å utdanne vernepliktige operative offiser til Marinen på den treårige nederste avdeling. Her var det fortsatt krav om fartstid i handelsflåten for opptak, men ellers var det et klart trekk ved denne omleggingen at båndene til handelsflåten ble svakere. Likeledes vil mange hevde at det akademiske ble styrket på bekostning av det sjømannsmessige. Dette bildet er likevel ikke helt entydig. Logistikerne på intendantturlinjen fikk økt opplæring som sjømenn, selv om denne erfaringen skjedde på skolefartøy og ikke i handelsmarinen. Denne omleggingen falt imidlertid meget uheldig ut for Kystartilleriet. Før skolen igjen fikk egen fagplan for kystartillerister i 1975, stoppet tilgangen på krigsskoleutdannede offiserer nesten opp i 12 år. SKSK utvidet opptaksgrunnlaget sterkt i På operativ linje ble det opprettet en samfunnsfaglig studieretning ved siden av den realfaglige. I tillegg etablerte skolen en egen fagplan for kystartillerioffiserer. Omleggingen ble på kort tid en rekrutteringsmessig suksess, noe som sikret Sjøforsvaret god tilgang av dyktige offiserer det neste tiåret. Endringene i de etablerte utdanningsplanene i 1975 var små og inkluderte kun noen få mindre forandringer av fagplan marine. På den annen side ble realskoleordningens operative linje avviklet som del av denne justeringen av skolemodellen og hadde siste opptak dette året. Endringene i 1975 skjedde etter initiativ fra SKSK selv og hovedmotivasjonen var for svak rekruttering. Denne svikten var delvis et resultat av Norsk Militært Tidsskrift - nr

5 Kadettene i aksjon. Foto FMS. forhold i samfunnet og virkninger av Vietnam-krigen, men mer fundamentalt knyttet til at det siden 1963 sjelden hadde vært nok kvalifiserte søkere til operativ- og maskinlinjene. Skolens analyse tilsa at det var for få som tok realartium i Norge til at SKSK i konkurranse med andre høyere utdanningsinstitusjoner som hadde samme opptaksgrunnlag, kunne makte å tiltrekke seg det nødvendige antall søkere. Skolesjefen den gang, senere kontréadmiral Charles O. Herlofsson, prøvde tidlig på 1970-tallet å ta opp kvinnelige elever for å utvide opptaksgrunnlaget. Han mente dette var mulig siden opptakskravet var norsk statsborger, men Korvald-regjeringen gikk i mot. Reglene ble endret til mannlig norsk statsborger. I stort styrket endringene i 1975 ledelsesfagene samt de allmenne og humanistiske sidene av utdanningen ved SKSK. Det var likevel ulike syn på om språkfagene ble styrket eller svekket ved at timetallene i tysk og fransk ble slått sammen slik at elevene kunne velge mellom disse som annet fremmedspråk. Det gamle skoleskipet KNM Haakon hadde en særdeles liten bro og på denne var det som regel mange sjefer. Tegneren viser navigasjonstrening for kadetter om bord på dette fartøyet. Det kunne ikke vært lett å være kadett under opplæring på den tiden! Tegning av B. Helgøy. Den neste store endringen kom med Revidert befalsutdanning som fulgte i kjølvannet av Revidert befalsordning. Begge disse tiltakene ble iverksatt i Denne ordningen bygde på grunntanken om enhetsbefalet. Alle skulle gå gradene, men kunne selv velge ambisjonsnivå. Det tilhørende utdanningsmønsteret ble tredelt; befalskole, krigsskole I og krigsskole II. Hver stilling skulle for det første beskrives med fastsatte minimumskrav til utdanning, de såkalte må ha -krav. For det andre skulle stillingsbeskrivelsen angi absolutte og ønskelige behov for tjenesteerfaring, spesielt ble varierende tjeneste fremhevet og vektlagt. For det tredje skulle de personlige egenskaper som stillingen krevde, identifiseres og synliggjøres i beskrivelsen. De tre faktorene utdanningsnivå, tjenesteerfaring og personlig dyktighet fikk samlet betegnelsen realkompetanse, og skulle være et helhetlig uttrykk for en offisers totale kvalifikasjoner for å fylle en stilling. Denne pålagte omleggingen av utdanningsmodellen medførte store konsekvenser for Sjøforsvaret og utdanningen ved SKSK, som fikk befalsskole som opptaksgrunnlag. Som et ledd i denne revisjonen ble det tradisjonsrike Sjømilitære korps lagt ned i 1985 og erstattet med Befalsskolen for Marinen. Formålet med befalskolesystemet var å utdanne befal til Hæren og Kystartilleriets mobiliseringsavdelinger og var ikke tilpassets kompetansebehovene og stillingsstrukturen på Marinens fartøyer, noe som skapte problemer. Blant annet var det fysisk vanskelig å få plass til et betydelig antall flere befal om bord. Marinen sviktet også i stor grad når det gjaldt å akseptere realitetene og å legge forholdene til rette for å kunne utnytte den kompetanse kvartermesterne hadde. Ofte ble det satt større fokus på hva disse ikke 16

6 kunne enn hva de hadde å bidra med. Siden ordningen bygde på at befal utdannet på SKSKs første avdeling (SKSK I) skulle ivareta en rekke av de mer krevende funksjoner befal med bakgrunn fra Korpset tidligere hadde ivaretatt, var en organisasjonsmessig tilpasning om bord en nødvendig forutsetning for at ordningen skulle virke etter intensjonene. For SKSK medførte omleggingen for det første at rekrutteringsgrunnlaget ble smalt. Det var alt for få av dem som gikk Befalsskolen for Marinen, som søkte SKSK etter pliktåret. Redningen ble god søkning fra befal med grunnutdanning fra Kystartilleriet og de andre forsvarsgrenene. Etter et forkurs gikk disse inn sammen med elever fra Befalsskolen for Marinen. Et konkret tiltak for å styrke søkergrunnlaget ytterligere, var å ta opp elever til gjennomgående utdanning der elevene fortsatte direkte på SKSK etter fullført Befalsskolen for Marinen. Praksisåret av etatsutdanningen ble utsatt til etter fullført førsteavdeling. Den reviderte befalsutdanningen og nedleggingen av Sjømilitære korps resulterte også i en styrking av realfagsmiljøet ved SKSK. Teknisk bransje ble delt i en elektronikk-/våpenlinje og en maskinlinje med fordypning i maskin- eller elektrofag. Den neste justeringen ble å utvide varigheten til tre år på de operative og tekniske linjene som begge hadde formelle sertifikatkrav å oppfylle. Forvaltnings- og kystartillerilinjene forble toårige. Samtidig ble det midt på 1990-tallet både for kostbart og faglig krevende å opprettholde en Slik skyting skal kadettene beherske som offiserer (Foto: Sjøforsvaret). øverste avdeling med et begrenset antall elever på hver av de tre linjene ved SKSK. Resultatet ble at utdanningen på dette nivået ble lagt om. Den tradisjonelle SKSK II, med linjene operativ, teknisk og forvaltning, ble avviklet. I stedet ble det opprettet en toårig etterutdanning som var felles for alle bransjer. Hovedtemaene på dette studiet, som startet i 1996, var logistikk, planleggingsmetoder, militærteori med sjømakt, internasjonal politikk, ledelse, engelsk og juridiske fag. Sjøforsvarets behov for offiserer med faglig fordypning på dette nivået innenfor tekniske, økonomiske og andre aktuelle fagområder, ble ivaretatt ved å benytte høyskoler og universitet i inn- og utland. Samtidig ble annet fremmedspråk kuttet ut for ytterligere å styrke opplæringen i engelsk. Begrunnelsen var at det viktigste for en marineoffiser var å mestre arbeidsspråket i NATO på et tilfredsstillende nivå og at opplæring i andre fremmedspråk ble gitt som målrettet tilleggsutdanning til dem som hadde tjenestelig behov for slik opplæring. Disse omleggingene var tvetydige med hensyn til om de styrket marineoffiserens praktiske ferdigheter eller om de først og fremst tilgodeså den teoretiske ballasten. Trolig bidro denne endringen til begge deler. Siden SKSK I i motsetning til tidligere nederste avdeling som utdannet vernepliktige offiserer ga rett og plikt til yrkestilsetting, fortsatte mange marineoffiserer i tjenesten med denne bakgrunnen, noen også på befalskolenivå. Dette var helt i tråd med ordningens intensjon, men medførte at alder som opptakskriterium måtte fjernes for ivareta mulighetene for også senere å kunne velge høyere utdanningsnivå. Større aldersspredning i klassene viste seg fruktbart fordi mer modne elever med tjenesteerfaring tilførte undervisningen aspekter som var nyttige for medelever uten slik ballast. I tillegg måtte offiserer med bakgrunn fra SKSK I mer enn sine yrkesbrødre utdannet på artiumsordningen, gå gradene og ivareta flere faglige oppgaver på detaljnivå. Mange av disse gjøremålene hørte tidligere inn under ansvarsområdene til befal utdannet ved Korpset. Derfor er det rimelig å anta at disse årgangene med offiserer utdannet ved SKSK, gjennomgående fikk større faglig kunnskap på det praktiske plan enn forgjengerne som hadde andre til å ivareta arbeidsoppgavene på førstelinjenivået for seg. På den annen side medførte den felles annen avdeling ved SKSK og et bredt tilbud om videreutdanning innenfor tekniske, økonomiske og logistiske fagområder tilpasset Sjøforsvarets behov, at et stort antall yrkesoffiserer også fikk en solid akademisk kunnskap på mange sentrale fagfelt. Annen tilleggsutdanning som langkursene og stabsskolen bidro i samme retning. På midten av 1990-tallet oversteg avgangen av yngre yrkesoffiser Norsk Militært Tidsskrift - nr

7 MTB-våpenet er ledende på kystnavigering i høy hastighet. Sjøkrigsskolen har derfor moderne navigasjonssimulatorer til bruk for sine elever. Samarbeidende aktører på sjøen som politi og hurtigbåtførere kan også drive utdanning på navigasjonssimulatorene på Sjøkrigsskolen. Foto: SKSK. Sjøforsvarets og SKSKs kapasitet til å utdanne tilstrekkelig mange til å fylle hullene etter disse. Et tiltak for å bøte på dette var direkte rekruttering av kandidater som på egenhånd hadde tatt relevant fagutdanning og allerede hadde gjennomført befalsskole eller fått annen befalsutdanning under førstegangstjenesten. Etter en periode på kontrakt kunne disse søke kvalifiseringskurset ved SKSK for å bli ansatt som yrkesoffiserer. Fra siste halvdel av 1990-tallet la SKSK til rette for at første studieår i stor grad ble felles for alle linjer. Kvalifiseringskurset som skulle gi offiserer utdannet ved sivile høyskoler og universitet lederutdanning på krigsskolenivå, ble samordnet med og integrert i de ordinære elevenes fellesår. Denne utviklingen bidro også til å styrke managementsiden av utdanningen, emner i generell virksomhetsledelse vokste på bekostning av krigerfunksjonen. Etter tusenårsskiftet fremsto to parallelle utviklingstrekk. Det første var en standardisering av systemet med akademiske grader. Det gamle systemet ble erstattet av de internasjonale bachelor- og mastergradene. Alle høgskoler skulle med i det nye kvalitetssystemet. I 2004 innførte også krigsskolene bachelorgraden og Forsvarets stabsskole opprettet et masterstudium gjennom et påbygningsår. Samtidig ble SKSK II avviklet. Marineoffiserene som gruppe fikk gjennom denne omleggingen sikret en solid akademisk plattform, noen vil mene at dette delvis skjedde på bekostning av ferdighetene i krigerhåndverket. På den annen side ble dette på mange måter motvirket av at krigerrollen etter 2001 kom mer i fokus som en følge av kamperfaringene fra Afghanistan, de skarpe operasjonene i Middelhavet og utenfor Somalia. Dette forholdet påvirket undervisningsoppleggene både ved SKSK og stabsskolen. Den andre trenden var også en konsekvens av deltakelsen i internasjonale operasjoner. Stridserfaringene tilsa at befal i førstelinje funksjoner ikke hadde tilstrekkelig erfaring og modenhet som ledere. Dette resulterte i innføring av en ny kategori spesialistbefal på langtidskontrakt, avdelingsbefalet. For Sjøforsvaret som en teknologisk og faglig spesialisert etat, krevde dette tilpasning av nye utdanningstilbud. Oppleggene for avdelingsbefalet kan på mange måter minne om den modellen Sjømilitære korps utdannet etter før skolen ble avviklet, men tilbud om slik utdanning inngår nå som en egen ordning ved SKSK. En annen måte å se dette på, er at modellen for å utdanne avdelingsbefal er en videreføring av reserveoffisersordningene som SKSK har hatt tidligere. Fellesnevneren i denne sammenhengen er at SKSK har tradisjon for å gi personell med relevant fagutdanning nødvendig funksjonell påbygging for å kvalifisere disse til å fylle befalsstillinger i førstelinje. Operativ marineavdeling rekrutterte i 1960 styrmenn og skipsførere, senere realartianere som ble utdannet blant annet i navigasjon, for å bli tredjekommanderende på MTBer og mineryddere. Tilsvarende ordning, operativ kystartilleriavdeling, kvalifiserte under den kalde krigen frem til Revidert utdanningsordning ble opprettet i 1985, artianere til førstelinje ledere også ved fort. Avslutning Utvikling av og endringer i SKSKs skolemodeller gjenspeiler på mange måter bestrebelsene for å ivareta Sjøforsvarets behov for faglig og ledelsesmessig kompetanse når rammebetingelsene skifter. Påtvungne omlegninger og ulike former for eksternt så vel som internt press for å påvirke utformingen av skoleordninger og fagplaner, har innimellom gjort det vanskelig å få dette til. Gjennomgangen av forandringene i utdanningsmodellene og den faglige innhold i Bergensperioden, gir grunnlag for avslutningsvis å trekke frem noen elementer som representer kontinuitet og karakteriser innholdet i utdanningen av marineoffiserer ved SKSK selv om rammene for skolens virksomhet endrer seg: Sjømann (navigasjon og skipstekniske fagområder), akademiker (bred allmenndannelse realfag og språk), militær fagmann (operativ, maskin, våpen eller logistikk), og trent leder. I 2010 identifiserer SKSKutdanningen av marineoffiser til å omfatte elementer som kvalifiserer til å fylle de tre rollene: Kriger, virksomhetsleder og diplomat. Denne inndelingen beskriver utvilsomt viktige aspekter ved offisersyrket i Sjøforsvaret og de yrkesmessige funksjoner marineoffiserer må forholde seg til: Faglige kvalifikasjoner og mental styrke til å fylle rollen som kriger marineoffiserens hovedfunksjon. I det inngår på den ene side å være 18

8 Diplomatisk representerer marineoffiserer Norge på mange arenaer villig til å sette eget og underordnedes liv på spill, og på den annen side om nødvendig å drepe motstandere for å løse pålagte stridsoppdrag Virksomhetsledelse som et avgjørende element i skape effektive kampenheter. I strid betyr det både å utøve lederskap vise vilje og evne til å løse oppdraget så vel som å ta vare på underordnede, men også dyktighet som manager for blant annet å administrere kompliserte støtte- og logistikkfunksjoner Diplomatisk representerer marineoffiserer Norge på mange arenaer og i ulike sammenhenger der relasjoner til andre nasjoner er en faktor. Dette omfatter ikke bare rollen som militærattache, men er et aspekt av alt internasjonalt samarbeid enten det gjelder å planlegge eller gjennomføre øvelser eller å gjøre tjeneste i allierte eller andre internasjonale staber. I Marinen er deltakelse i allierte flåtestyrker og anløp av utenlandske havner rutinemessige aktiviteter som også er en del av norsk diplomati. Selv besøk i nasjonale kystbyer med tradisjonelle visitter til ordfører, militær sjef, politimester og havnefogd representerer på mange måter en relasjonsbygging som i sin karakter er en diplomatisk funksjon. Kilder: Børresen, Jacob, Gullow Gjeseth & Rolf Tamnes Allianseforsvar i endring, , Norsk forsvarshistorie bd. 5. Eide forlag. Bergen Børresen, Jacob, Roald Gjelsten, Tom Kristiansen, Johan H. Lilleheim & Hans Chr. Smith-Sivertsen Fregatter i storm og stille. Marinens langskip Eide forlag. Bergen Gjeseth, Gullow Hæren i omveltning Vigmostad og Bjørke. Bergen Kvam, K Beretning om den norske sjøkrigsskoles virksomhet Oslo Terjesen, Bjørn, Tom Kristiansen & Roald Gjelsten Sjøforsvaret i krig og fred ~ Langs kysten og på havet gjennom 200 år. Fagbokforlaget. Bergen Sjøforsvarets kompetanseplan, generalinspektøren for Sjøforsvaret 1997 Retningslinjer for å engasjere eller yrkestilsette personell med høyere sivil kompetanse, BFS av 26. februar 1998, generalinspektøren for Sjøforsvaret Utdanningsordninger for operative offiserer etter 1953, tabellarisk oversikt utarbeidet ved Sjøkrigsskolen Det er sannsynligvis kvalifikasjonene for rollen som virksomhetsleder som generelt har hatt størst betydning for den sivile yrkeskarrieren for marineoffiserer som har sluttet i Sjøforsvaret. I tillegg kan selvsagt ofte de rene faglige kvalifikasjoner som sjøoffiser, kystartillerioffiser, marineingeniør eller logistiker ha vært viktige for å bli tilsatt, kanskje kan også den diplomatiske ballast i enkelte sammenhenger komme til nytte og bli tillagt vekt. Tradisjonelt har mange med bakgrunn fra SKSK havnet i stillinger i ulike maritime miljø, men dette bildet er ikke lenger like entydig som det var da SKSK kom til Bergen og tilknytningen til handelsflåten var mer fremtredende. INGE STEENSLAND AS SHIPBROKERS Fridtjof Nansens plass 7 Telephone: P.O.Box 1254, Vika Telefax: OSLO gas: [email protected] NORWAY tank: [email protected] Norsk Militært Tidsskrift - nr