Utdanningsforbundets høringsuttalelse til endring på opplæringsloven Friere skolevalg, mulighet til å tilby mer grunnskolering m.m.

Transkript

1 Vår dato Deres dato Vår referanse Vår saksbehandler / Liv Ingebjørg Guneriussen Avdeling Deres referanse Arkivkode Direkte telefon Seksjon for utdanning og forskning Kunnskapsdepartementet Postboks 8119 Dep 0032 Oslo Utdanningsforbundets høringsuttalelse til endring på opplæringsloven Friere skolevalg, mulighet til å tilby mer grunnskolering m.m. Kunnskapsdepartementet har sendt på høring forslag til fire ulike endringer i opplæringsloven. Svaret fra Utdanningsforbundet er basert på behandling i vårt sentralstyre og på innspill fra våre fylkeslag. Utdanningsforbundet går mot forslaget om å innføre et friere skolevalg på tvers av fylkesgrensene ved inntak for elever i videregående skole. Det er Utdanningsforbundets oppfatning at dagens bestemmelse om gjesteelevsgaranti gir tilstrekkelig mulighet til å lage ordninger fylkeskommunene imellom som sikrer at elever kan gå på skole i et annet fylke. I tilfeller hvor elevenes muligheter og interesser ikke blir ivaretatt, må det gis tydelige sentrale føringer. Utdanningsforbundet støtter Kunnskapsdepartementets forslag, men mener at det bør gjøres til en plikt for skoleeier å tilby grunnskoleopplæring til ungdommer som har behov for mer grunnskoleopplæring for å kunne fullføre videregående opplæring. Endringen må også innebære at fylkeskommunene får økonomisk kompensasjon til gjennomføringen. Utdanningsforbundet støtter forslaget om å klargjøre når opplæringsplikten opphører ved utenlandsopphold. Utdanningsforbundet går mot forslaget om å fjerne lovens anbefaling om maksimal skolestørrelse. Nåværende ordlyd bør beholdes. Postadresse Besøksadresse E-post/Internett Postboks 9191 Grønland Hausmanns gate 17 post@utdanningsforbundet.no Tlf Org.nr OSLO 0182 OSLO Faks Bankkonto

2 2 1. Forslaget om friere skolevalg på tvers av fylkesgrensene Utdanningsforbundet går mot forslaget om å innføre et friere skolevalg på tvers av fylkesgrensene ved inntak for elever i videregående skole. Det er Utdanningsforbundets oppfatning at dagens bestemmelse om gjesteelevsgaranti gir tilstrekkelig mulighet til å lage ordninger fylkeskommunene imellom som sikrer at elever kan gå på skole i et annet fylke. I tilfeller hvor elevenes muligheter og interesser ikke blir ivaretatt, må det gis tydelige sentrale føringer. Utslaget av den foreslåtte ordningen vil variere fra fylke til fylke og fra region til region. I noen fylker vil det svekke opplæringstilbudet i distriktene mens det vil styrke tilbudet i folkerike, sentrale strøk. Dette kan føre til nedleggelse av skoler og tilbud i enkelte fylker. Departementets forslag har derfor en sentral distriktspolitisk dimensjon. Dersom man har et ønske om å beholde opplæringstilbudet i distriktene hvor elevtallene går ned, fordrer dette bevisst styring og ikke en inntaksordning som i alt for stor grad baserer seg på valgfrihet og konkurranse. Opplæringsloven har i dag hjemler for å lage ordninger med gjesteelever på tvers av fylkene. Mange fylkeskommuner har utarbeidet kriterier for gjesteelever og såkalt gjesteelevsgaranti. Kriteriene varierer noe mellom fylkeskommunene, men i hovedtrekk går følgende kriterier igjen: Tilbud som ikke finnes i hjemfylket. Søkere som har sterke sosiale eller pedagogiske grunner for ikke å gå på skole i eget fylke. Søkere som bor i bestemte grenseområder i fylket. Søkere til toppidrettstilbud som kan dokumentere ferdigheter på nasjonalt nivå i den aktuelle idretten som tilbys. Med utgangspunkt i disse kriteriene må det lages tydelige sentrale føringer, særlig med hensyn til fylkesgrenseelevene. Uforutsigbarhet i søkertrenden over tid vil ha som konsekvens at den folkevalgte ledelsen i fylkeskommunen får mindre kontroll og styring over dimensjoneringen av tilbudene. I departementets forslag blir det i det hele tatt lagt for liten vekt på dimensjonsutfordringer og ressurseffektiv drift. Det vil bli store utfordringer når det kommer til å planlegge riktig antall elevplasser. Det blir vanskeligere å dimensjonere tilbudene i fylkene på grunn av manglende forutsigbarhet med hensyn til elevtall og struktur på tilbudene, noe som kan variere mye fra år til år. Dette vil igjen kunne skape overtallighet med kort varsel og en mer tilfeldig styring av dimensjonering. Utdanningsforbundet frykter at denne uforutsigbarheten truer etablerte fagmiljøer på, og økt byråkratisering og mindre bredde i tilbud kan også bli en konsekvens. På yrkesfaglige program har man helt spesielle utfordringer. Hensynet til antall læreplasser er avgjørende for dimensjoneringen av mange yrkesfaglige programmer. Tilgangen på læreplasser i fylket tilsier ofte hvor mange plasser man kan planlegge for på yrkesfag. I tillegg kommer problematikken om hvilket fylke som skal tilby og eventuelt opprette vg3 i skole, dersom elevene ikke får lærlingeplass. Arbeidsmarkedets og samfunnets behov er heller ikke omtalt i departementets forslag.

3 3 7 av 19 fylkeskommuner i Norge har et inntakssystem som tar hensyn til elevenes geografiske nærhet til skolene. En viktig innvending mot å åpne opp for et karakterbasert inntakssystem på tvers av fylkesgrensene, er at det vil skape et press på inntaksordningen i fylker med styrt inntak i form av nærskoleprinsipp. 2. Forslaget om å gi kommuner og fylkeskommuner mulighet til å tilby grunnskoleopplæring til ungdommer som har rett til videregående opplæring. Utdanningsforbundet mener at det bør gjøres til en plikt for skoleeier å tilby grunnskoleopplæring til ungdommer som har rett til videregående opplæring, men som har behov for mer grunnskoleopplæring for å kunne fullføre videregående opplæring. Endringen må også innebære at fylkeskommunene får en økonomisk kompensasjon. Kunnskapsdepartementet skriver i høringsbrevet at det er en særlig høy risiko for frafall blant minoritetsspråklige ungdommer med kort botid i Norge. Etter dagens regelverk vil elevene gjennomføre og få vitnemål fra grunnskolen selv om de bare går i grunnskolen i kort tid. Elevene kan til og med mangle grunnlag for vurdering i ett eller flere fag, men vil likevel ha fullført grunnskolen og kan starte videregående opplæring. Når de er over opplæringspliktig alder (16 år) og grunnskolen er fullført, har de etter dagens regelverk heller ikke rett til mer grunnskoleopplæring eller mulighet til å ta opp igjen fag fra grunnskolen. I stedet har de rett til videregående opplæring. Dette gjelder selv om de reelt sett har et så svakt faglig grunnlag at de vil ha store problemer med å følge undervisningen og gjennomføre videregående opplæring. Erfaring viser at det ofte er særlig utfordrende å finne gode løsninger i skjæringspunktet mellom grunnskoleopplæring og videregående opplæring for minoritetsspråklige ungdommer som har kommet til Norge sent i skoleløpet. Mulighetene som ligger i dagens regelverk, dekker ikke alle problemstillingene denne gruppen står overfor. Departementet gir i høringsdokumentet en grundig analyse av dagens situasjon, og viser med all tydelighet at det her er behov for endringer. De kommer også med gode forslag til tiltak som kan styrke denne elevgruppas muligheter for å gjennomføre videregående opplæring. Utdanningsforbundet synes derfor det er skuffende at forslaget fra departementet kun går ut på å innføre en mulighet for kommuner og fylkeskommuner til å tilby mer grunnskoleopplæring etter opplæringsloven 4A-1 til ungdommer som har rett til videregående opplæring etter opplæringsloven 3-1. Utdanningsforbundet mener det må pålegges skoleeier en plikt til å gi et slik tilbud hvis forslaget skal ha ønsket effekt. De gode eksemplene som det vises til fra Larvik/Vestfold fylkeskommune og Telemark inneholder noen forutsetninger det er viktig å ta høyde for i forbindelse med en regelendring: - det er tilbud til ungdommer med rett til videregående opplæring etter opplæringsloven 3-1, men som anses ha behov for mer grunnskoleopplæring for å klare å fullføre videregående opplæring. - det tilbys opplæringene i de fagene som inngår i grunnskoleopplæring for voksne. - det gir rett til vurdering i fagene med karakterer som føres på elevenes grunnskolevitnemål. - elevene som deltar bruker ikke av sin rett til videregående opplæring.

4 4 Departementet reiser spørsmålet om mer grunnskoleopplæring skal være en rettighet for den enkelte eller en mulighet for skoleeier, og konkluderer altså med det siste på tross av alle gode begrunnelser for å gi et slikt tilbud. Det eneste argumentet vi finner i høringsnotatet mot å gjøre det til en rettighet er at det er så store variasjoner i en kommune eller fylkeskommunes størrelse og hvor mange potensielle deltakere det er tale om, at særlig små skoleeiere kan få problemer med å oppfylle et slikt krav. Utdanningsforbundet mener dette er et argument som ikke holder. En plikt til å tilby slik opplæring, behøver ikke å bety at det skal etableres et tilbud i alle små kommuner. Her kan en tenke seg interkommunalt samarbeid, et regionalt tilbud. Det avgjørende er at elever som har behov for et slikt tilbud, får et tilbud om opplæring som ligger så nær hjemmet at det er mulig å dagpendle. Vi mener at det også må vurderes om skyss til og fra skolen skal være gratis. Kommunen er i dag det forvaltningsorganet som har ansvaret for grunnskoleopplæring, også opplæring etter opplæringsloven 4A-1, mens fylkeskommunen har ansvaret for elever over opplæringspliktig alder med rett til videregående opplæring. I departementets høringsnotat, legges det opp til at tilbudet kan være et spleiselag mellom kommune og fylkeskommune. Vi frykter at en slik ordning kan bli uryddig, og Utdanningsforbundet vurderer det som mest hensiktsmessig at det er fylkeskommunen som står ansvarlig for tilbudet. På lengre sikt er vi enige med Kunnskapsdepartementet i at en slik ordning kan gi samfunnsøkonomisk gevinst. Å etablere nye utdanningstilbud vil imidlertid føre til økte kostnader for skoleeier, noe det etter vår mening må kompenseres for. Det kan ikke være en politisk beslutning om noen skal få grunnskoleopplæring eller ikke. Dette må være et administrativt vedtak basert på sakkyndig vurdering. Vi mener at det må være PP-tjenesten som tilrår om hvorvidt noen trenger mer grunnskoleopplæring. Skolene som tilbyr grunnskoleopplæring til unge voksne nyankomne, føler ikke at læreplanene og opplegget treffer målgruppa. Hvis tiltaket skal motvirke frafall i videregående skole, må man ikke bare utvide tilbudet om grunnskoleopplæring, man må revidere det. Opplegget må gå bort fra å være en komprimert versjon av grunnskolen og få fokus over på hva som er nødvendige ferdigheter ved inntak til videregående skole. Det nevnes i høringsnotatet at man ønsker fokus på hva elevene faktisk trenger før videregående skole, men det virker som om de tenker at dette er godt ivaretatt innenfor regelverket for voksenopplæring. Det mener Utdanningsforbundet ikke at det er. 3. Forslaget om å klargjøre når opplæringsplikten opphører ved utenlandsopphold Utdanningsforbundet støtter forslaget om å klargjøre når opplæringsplikten opphører ved utenlandsopphold. Utdanningsforbundet er enig i at det kan være ryddig å sette en eksakt grense for når opplæringsplikten opphører. At det i dagens regelverk ikke finnes en slik grense kan gjøre det vanskelig å følge opp og sanksjonere brudd på opplæringsplikten. Ved å bruke en grense på tre måneder, ser departementet ut til å legge seg nær opp til intensjonene i forarbeidet til loven om at kortere ferieopphold og liknende ikke skal medføre at opplæringsplikten faller bort. Når tidsgrensa gjelder uavhengig av skoleruta, synes tre måneder å være en grense som vil skille rimelig godt mellom ferier og andre kortere opphold.

5 5 4. Forslag om å fjerne lovens anbefaling om maksimal skolestørrelse Utdanningsforbundet går i mot forslaget om å fjerne lovens anbefaling om maksimal skolestørrelse. Nåværende ordlyd bør beholdes. Departementet hevder i høringsnotatet at å oppheve anbefalingen om maksimal skolestørrelse i realiteten ikke er en endring ettersom paragrafen er formulert som en anbefaling fra lovgiver og ikke som en rettslig forpliktelse. Vi mener departementet her undervurderer betydningen denne anbefalingen har for kommunene sin vurdering og valg av skolestruktur. Anbefalt maksimal skolestørrelse har fungert som en motvekt til rene økonomiske vurderinger. Den anbefalte maksimale skolestørrelsen i opplæringsloven er en av de få gjenværende som gir strukturføringer til kommunene, og til en viss grad også legger føringer for ressursbruk. Det finnes grunnskoler med mer enn 450 elever, men de aller fleste kommuner ser på makstallet som en rettledende norm som de bør holde seg innenfor, og som de må ta hensyn til når de etablerer skoler og legger ny skolestruktur. Særlig i pressede områder er grensa på 450 elever viktig i vurderingen om det skal etableres nye skoler eller om man skal øke kapasiteten på allerede eksisterende skoler. Å oppheve paragrafen vil naturlig nok bli tolket som om at lovgiver ikke lenger mener at en grunnskole med over 450 elever er for stor og at det sett fra lovgivers side ikke er noen grense for hvor stor en grunnskole bør være for å være pedagogisk forsvarlig. Utdanningsforbundet mener at det finnes en øvre grense for hvor mange elever en grunnskole bør ha for at drifta skal være pedagogisk forsvarlig. For at rektor skal ha rom for pedagogisk ledelse og kunne «halde seg fortruleg med den daglege verksemda i skolene og arbeide for å utvikle verksemda» - jf. opplæringslova 9-1 er det grenser for hvor stor en skole kan være. Blir skolen for stor, kan rektorrollen reduseres til en ren administrator. Skolestørrelse kan også ha betydning for elevenes rettigheter etter opplæringslovens 9a. Med vennlig hilsen Torbjørn Ryssevik seksjonssjef for utdanning og forskning Liv Ingebjørg Guneriussen seniorrådgiver