Nyere tid og kritisk tenkning

Transkript

1

2 Nkapittel 6: Nyere tid og kritisk tenkning Hovedområdet nyere tid og kritisk tenkning handler om framveksten av industrisamfunnet og industrialiseringens betydning for mennesker og samfunn. Det dreier seg om ideologiske brytninger i perioden. Utviklingen av historievitenskapen og hvordan ulike historieforståelser og filosofitradisjoner har preget menneskers identitet og kultur, individuelt og kollektivt, inngår i hovedområdet. Det handler også om hvorfor kritisk tenkning er viktig innenfor historievitenskap og filosofi. Filosofene har bare fortolket verden forskjellig, det kommer an på å forandre den. Filosofen Karl Marx ( ) Historien i støpeskjeen Opplysningstiden regnes gjerne som avsluttet omkring Målsettingen om frihet, fornuft og framskritt levde likevel videre. Det konstitusjonelle monarkiet og nasjonalstaten erstattet de eneveldige og dynastiske statene fra tidligere. Nye politiske ideologier ble formulert. Også vitenskap og kritisk tenkning fortsatte sin framgang. Ingenting var sant bare fordi det var tradisjonelt eller fordi noen autoriteter sa det. Vitenskapelige oppdagelser satte kristendommen under sterkt press. På 1800-tallet fikk også framskrittstanken sitt definitive gjennombrudd. Det som tidligere hadde vært sporadiske eksempler på tekniske forbedringer, ble nå virkelighet for de store folkemassene. Teknifiseringen av verden skjøt for alvor fart bokstavelig talt. Jernbanens svimlende hastighet satte samfunnet i bevegelse og gjorde verden både større og mindre på samme tid. Framskrittstanken skapte også et mer dynamisk syn på historien. Det var menneskene selv, ikke Gud eller skjebnen, som var ansvarlige for den historiske utviklingen. Hendelser både i fortid og nåtid hadde konkrete årsaker, og historikernes oppgave ble å forklare hvorfor samfunnet over tid hadde blitt som det var. Først på 1800-tallet går det an å snakke om historieforskning i den moderne betydningen av ordet.

3 Den industrielle revolusjonen Livet i jordbrukssamfunnet I 1. Mosebok, kapittel 3 kan vi lese dette: Og til Adam sa han: «Fordi du hørte på din hustru og åt av treet som jeg forbød deg å ete av, skal jorden for din skyld være forbannet. Med møye skal du nære deg av den alle dine levedager. 18 Torn og tistel skal den bære, og du skal ete av markens vekster. 19 Med svette i ansiktet skal du ete ditt brød, inntil du vender tilbake til jorden; Bibelens beretning om syndefallet er mer enn en forklaring på hvordan det onde kom inn i verden. Den gir også en beskrivelse av hvordan livet gjennom nesten hele menneskehetens historie har fortonet seg. I det gamle jeger- og fangstsamfunnet var flokker av mennesker på stadig jakt etter mat. Jordbruksrevolusjonen gjorde matproduksjonen noe mer forutsigbar, men kampen for å overleve var likevel et blodslit. Arbeidet med å dyrke jorda, skaffe vann og beskytte avlingene var et endeløst strev med og mot naturen. Slo noe feil, var konsekvensene katastrofale. Ett uår eller én naturkatastrofe var nok til å utslette store deler av en befolkning. Livet i jordbrukssamfunnet forandret seg lite gjennom århundrene. En bonde fra 1600-tallet ville kjent seg godt igjen om han hadde levd 1000 år tidligere. Redskaper, teknikk og produksjonsmåter var langt på vei de samme. Dagene og året fulgte naturens syklus. Det var hardt arbeid fra soloppgang til solnedgang. Matproduksjonen ga lite overskudd, og dødeligheten var høy, særlig for barn. Så sent som i 1750 var den gjennomsnittlige levealderen i Europa 33 år for menn og 37 år for kvinner. I 1850 var den steget med ti år for begge kjønn. Størstedelen av befolkningen holdt til på landsbygda (i 1750 ca. 90 % i Europa). Byene var fortsatt få, og det som fantes av pengeøkonomi, var i stor grad knyttet til dem. På bygdene var økonomien for det meste selvforsynt. Varer ble ikke kjøpt og solgt, men byttet. 4 Historie og filosofi Kapittel 6: Nyere tid og kritisk tenkning

4 Jordbrukssamfunnet var på mange måter holdt i lenker av naturen. Mulighetene til virkelig å gripe inn og utnytte den til menneskenes fordel var svært begrenset. Livet var, som Thomas Hobbes skrev, ensomt, fattig, ubehagelig, dyrisk og kort. Det fantes heller ingen spesiell grunn til å gjøre noe med det. Kristendommen så på livet her og nå som en mellomstasjon på veien til evigheten hos Gud. Den enkelte var født inn i verden på den plass Gud ønsket. Å ønske seg bort fra den var slett ingen kristen dyd. Sjansene for å kunne gjøre noe annet ut av livet sitt enn det foreldrene hadde gjort, var dessuten minimale. Folkevekst og hjemmeindustri På 1700-tallet kom det tradisjonelle livet i jordbrukssamfunnet til å endre seg dramatisk. De første forandringene kom i England. Her hadde jordeierne på 1600-tallet begynt å gjerde inn markene sine. Dermed var det lettere å beskytte avlingene mot inntrengere. Opplysningstidens interesse for nyttig kunnskap førte til nye dyrkingsmetoder og plantesorter som kålrot, kløver og etter hvert poteten. Resultatet var kraftig vekst i matproduksjonen og overskudd av matvarer som kunne selges for penger. Den økende tilgangen på næring ga livsgrunnlag for en enda større befolkning. En sterk folkevekst skapte ledige hender som sto klar til å gjøre andre oppgaver enn det tradisjonelle arbeidet med jorda. Den kraftige befolkningsveksten skapte også behov for andre varer enn mat. Ikke minst måtte folk ha klær. Tidligere hadde bøndene vevd 5

5 sine egne plagg, eller håndverkere i byene produserte tekstiler for salg. På 1700-tallet ble spinning og veving av ull og etter hvert bomull en viktig biinntekt for mange bondefamilier. Siden ikke alle medlemmene av husholdningen var nødvendige for å skaffe mat på bordet, kunne noen jobbe med tekstiler. Det såkalte forlagssystemet eller hjemmeindustrien gikk ut på at kjøpmenn i byene og jordeiere med penger kjøpte inn råvarer som så ble overlevert til småbønder for videre bearbeiding. Når produktene var ferdige, fikk bøndene betalt, mens oppdragsgiveren kunne selge varene videre og tjene enda mer. På den måten kom penger i økende grad i sirkulasjon. Forlagssystemet var lenge en viktig attåtnæring for bøndene. Stadig flere familier spesialiserte seg på hjemmeproduksjon av tekstiler som etter hvert ble viktigere for dem enn jordbruket. Nettverk av familiedrevne spinnerier og veverier vokste fram, og folk uten egen jord søkte jobb der. Men virksomheten var risikabel. Kvaliteten på produktene varierte sterkt, og utrente arbeidere kunne ødelegge partier av råvarer. Prisene på varene varierte derfor mye, og mange produsenter tapte penger. Når de i tillegg ikke lenger dyrket særlig mye egen jord, var faren for sult overhengende. Å starte hjemmeindustri var ganske enkelt. Det eneste man trengte, var et lite lokale, noen trådspindler, sakser og en vevstol. Ingen av delene var verken teknisk kompliserte eller dyre. Den største kostnaden var lønn til dem som arbeidet. På grunn av den sterke befolkningsveksten var tilgangen på arbeidskraft stor, og lønningene kunne derfor holdes 6 Historie og filosofi Kapittel 6: Nyere tid og kritisk tenkning

6 svært lave. Så lenge det var overskudd på ledige hender, var det heller ingen sterk motivasjon for å finne fram til bedre produksjonsmetoder og mer effektive teknikker. Innovasjon og energi Fra omkring 1770 gikk det lavteknologiske og desentraliserte forlagssystemet i Storbritannia mot slutten. Den industrielle revolusjonen fikk sitt store gjennombrudd, og i løpet av de neste 60 årene forandret den samfunnet på en helt grunnleggende måte. Storbritannia i 1830 var et helt annet land enn et halvt århundre tidligere. Det mest karakteristiske ved den industrielle revolusjonen var stadig nye bølger av teknisk innovasjon. Når en oppfinnelse først så dagens lys, kastet teknikere og ingeniører seg over den og lette etter forbedringsmuligheter. Små detaljer ble justert og tilpasset nye bruksområder. Helt siden starten og fram til i dag er det slik industriutviklingen har foregått. Produsentene konkurrerer om å levere nye og enda mer avanserte varer. Den industrielle revolusjonen løste et av menneskehetens største problemer: mangelen på energi. Helt fram til slutten av 1700-tallet var muskelkraft samfunnets viktigste energikilde. Nesten alt som skulle løftes eller transporteres, var avhengig av menneskers ellers dyrs fysiske kropper. Noen vann- eller vinddrevne møller og seil på skip var de eneste tekniske hjelpemidlene man hadde for å utnytte naturens egen energi. Med dampmaskinen ble alt dette forandret. Ved å koke opp vann kunne 7

7 man drive pumper, fabrikker, lokomotiver og skip. En dampmaskin kunne gjøre jobben til hundrevis av mennesker. Et lokomotiv kunne frakte store mengder gods eller mennesker i høy hastighet. Et dampskip var ikke avhengig av stabile vindforhold og kunne derfor nå fram til destinasjonen mye mer forutsigbart. Puritaner: (neste side) kalvinist med streng moral. Negativ til nytelser og underholdning. Hvorfor Storbritannia? Det var i Storbritannia at den industrielle revolusjonen først tok av. Hvorfor akkurat her? En del forhold gjorde at landet hadde spesielt gode forutsetninger for den nye utviklingen: Råvarer: kull, ull og jern de viktigste råvarene i industrirevolusjonens første fase Ledig arbeidskraft: befolkningsveksten ga rikelig tilgang på arbeidskraft Vannveier: verdens største marine og handelsflåte; farbare elver knyttet innland og kyst sammen Teknologi: dyktige teknikere og ingeniører med sans for det praktiske; dampmaskiner og spinnemaskiner Kapital: overskudd fra kolonihandelen; effektivt bankvesen Isolert sett hadde andre land på enkelte områder like gode muligheter som britene for å kunne lykkes. Det nåværende Belgia hadde også mye kull, Nederland overskudd av kapital, Frankrike minst like driftige in- 8 Historie og filosofi Kapittel 6: Nyere tid og kritisk tenkning

8 geniører, Øst-Europa like sterk befolkningsvekst, Sverige verdens beste jernmalm og India den mest avanserte tekstilproduksjonen. Det var kombinasjonen av disse faktorene som gjorde at Storbritannia ble den store pådriveren i den industrielle revolusjonens første fase. En annen viktig forklaring på at britene gikk foran, var tidlig gjennomslag for en kapitalistisk tenkemåte. Som vi tidligere var inne på (se side 000), hevdet Max Weber at den protestantiske arbeidsmoralen hadde skapt en ny holdning til det å tjene penger. Hardt arbeid var en kristen plikt. Profitt ble et tegn på Guds velsignelse. Mange av dem som sto bak den engelske revolusjonen og republikken i og 1650-årene, var puritanere* med en kalvinistisk tro. Og selv om den radikale protestantismen etter hvert ble slått tilbake, var viktige prinsipper kommet for å bli. The Glorious Revolution på slutten av 1600-tallet (se side 000) slo blant annet fast respekten for den private eiendomsretten. Hele systemet var skreddersydd for dem som ønsket å investere penger og skape noe nytt. Frukten av arbeidet og innsatsen skulle tilfalle dem som risikerte sine egne midler i nye prosjekter. Dermed hadde den protestantiske arbeidsmoralen og den kapitalistiske innstillingen fått et rettsvern. Oppgave Repetisjon 1 Gi en karakteristikk av livet i jordbrukssamfunnet før den industrielle revolusjonen. 2 Hva var forklaringen på den sterke befolkningsveksten på og 1700-tallet? 3 Hva fungerte det såkalte forlagssystemet eller hjemmeindustrien? 4 Hvilket grunnleggende problem for menneskeheten løste den industrielle revolusjonen? 5 Hvorfor var Storbritannia først ute? Refleksjon 1 Les utdraget fra 1. Mosebok, kapittel 3. Slitet med å skaffe seg mat blir framstilt som en straff. Hva synes du om en slik oppfatning av arbeid? 2 Thomas Hobbes skrev at menneskelivet er ensomt, fattig, ubehagelig, dyrisk og kort. I hvilken grad vil du si deg enig i utsagnet hans? Finn ut 1 Når kom den industrielle revolusjonen til Norge? 2 Hvordan har levealderen utviklet seg i Norge de siste 200 årene? Arbeid og fattigdom Hvis alle arbeider hardt så vil fattigdommen forsvinne. Tenkepause: Ta stilling til påstanden. Samtale: De som er enig i påstanden reiser seg. De som sitter stiller spørsmål til dem som står. 9

9 Fra hjemmeindustri til fabrikksystem Hjemmeindustrien ga arbeid til mange ansatte. Likevel greide den ikke å tilfredsstille den stigende etterspørselen etter varer som følge av befolkningsveksten. Den industrielle revolusjonen tok først av da noen fant løsninger som drastisk økte produksjonskapasiteten. Den britiske tekstilindustrien fikk på 1700-tallet en rekke nye oppfinnelser som forbedret både kvaliteten og volumet på produksjonen. Vevemaskinene og trådspindlene ble mer avanserte og langt mer effektive. Færre ansatte kunne gjøre den samme jobben. Britene lærte seg kunsten å spinne bomullstråder like godt som indiske produsenter, noe som gjorde dem konkurransedyktige på det internasjonale markedet. Det var også tekstilindustrien som først flyttet inn i fabrikker. For å få plass til digre maskiner bygde Richard Arkwright ( ) i 1769 et fire etasjer høyt lokale med plass til 800 arbeidere. Vevemaskiner var drevet av vannhjul, og fabrikken var plassert i et øde område for å skjule produksjonen fra innsyn. Arkwright var livredd for at noen skulle stjele hemmelighetene hans. Motoren og drivstoffet i den industrielle revolusjonen var dampmaskinen og kullet de to kan ikke tenkes uavhengig av hverandre. Det svarte gullet hadde lenge vært viktig til oppvarming av boliger og til smelting av jern. Men utvinningen av kull ble ofte hindret av store mengder vann som fylte gruvegangene, så en stor del av arbeidsstokken hadde som oppgave fjerne vannet. Det var et enormt framskritt da Thomas Newcomen i 1709 bygde sin første dampdrevne pumpe. Den kunne gjøre jobben for 2500 mann, og i tillegg gjorde den det mulig å få ut større mengder kull enn før. Dermed sikret man rikelig med energi til jernindustriens svære smelteovner. Det ble også nok til å drive dampmaskiner til en rekke andre formål, og særlig viktig her var tilpasningen til Storbritannias viktige tekstilindustri. Dampdrevne maskiner erstattet tusenvis av arbeidere og gjorde produksjonen enda mer lønnsom. Jernbanen Det kanskje beste eksemplet på hvordan kjent teknologi ble videreutviklet, var lokomotivet. Ingeniøren George Stephenson ( ) jobbet gjennom flere år med å bygge hjuldrevne dampmaskiner som kunne gå på skinner. I 1829 skapte han sensasjon med The Rocket, et lite lokomotiv som kom opp i den svimlende farten av ca. 45 km/t. Året etter ble den første 10 Historie og filosofi Kapittel 6: Nyere tid og kritisk tenkning

10 moderne jernbanestrekningen åpnet mellom Manchester og Liverpool. Jernbanens nytteverdi var soleklar fra første stund. De prustende jernhestene på vei gjennom landskapet er på mange måter høydepunktet i den første fasen av industrirevolusjonen. I mange år hadde fabrikkeierne etterlyst bedre transportmuligheter. En av industriproduksjonens flaskehalser var for liten og ustabil tilgang på råvarer, og det var komplisert å få de ferdige produktene ut til markedet. En voldsom utbygging av jernbanelinjer i første halvdel av 1800-tallet løste problemet med godstransport på land. En mindre tilsiktet effekt av jernbanen var persontrafikken, for på forhånd var det få som hadde tenkt seg at togene skulle frakte mennesker. Da linjen mellom Liverpool og Manchester åpnet, hadde den over passasjerer allerede det første året. Investorene skjønte straks at det var et stort marked for jernbane mellom de store byene og ikke bare mellom industriområder og havner. Det er vanskelig å overdrive hvilken betydning jernbanen fikk for 11

11 folks liv. For første gang i historien var det mulig å legge ut på en forutsigbar og komfortabel reise. Rutetabeller gjorde at man kunne planlegge turen på en helt annen måte enn før. Forestillingene om tid endret seg fullstendig. Selv om hastigheten etter vår standard var lav, var den sensasjonelt høy for datidens mennesker. En reise som tidligere tok mange dager, kunne nå gjøres på noen få timer. Jernbanesporene bandt sammen distrikter og land og bidro til å skape en følelse av nasjonal samhørighet. Organisering og finansiering Den industrielle revolusjonen handlet ikke bare om ny teknologi og naturressurser. Organisering og drift av virksomheten var like viktig. Store investeringer sto på spill, og fabrikkeierne måtte sørge for at arbeidet foregikk så effektivt som mulig. Det gjaldt å følge med på utviklingen av både produksjonsmetoder og teknologi. Siden varene skulle selges på et marked, var kunnskap om kjøpernes preferanser viktig. Markedsføring ble etter hvert helt avgjørende for om en produsent skulle greie å overleve i den harde konkurransen. Den kanskje vanskeligste oppgaven for en industrialist var opplæring og kontroll av egne arbeidere. De aller fleste fabrikkansatte var uten skolegang eller erfaring med maskiner. Produksjonen var som regel delt inn i små og spesialiserte operasjoner, og arbeiderne fikk trening i å utføre helt begrensede oppgaver. Et stort problem på mange arbeidsplasser var slapp innsats, fyll og småtyverier. Barn utgjorde en stor del av arbeidsstokken. De var billige i drift, men ofte vanskelig å holde skikk på. En del fabrikkeiere foretrakk å ansette familier framfor enslige, for da kunne foreldrene holde kustus på ungene og lære dem opp. 12 Historie og filosofi Kapittel 6: Nyere tid og kritisk tenkning

12 Den første fasen av industrialiseringen ble drevet fram av entreprenører som satset sine egne penger og var personlige eiere av selskapene. Noen prosjekter var likevel så store at flere måtte gå sammen for å skaffe tilstrekkelig investeringskapital. En vanlig finansieringsform var å selge aksjer. En aksje ga en viss eierandel i selskapet. Problemet var at man også påtok seg kollektivt ansvar for eventuell gjeld som virksomheten opparbeidet. Dersom selskapet ikke greide å gjøre opp for seg, gikk ikke bare investeringen tapt, men aksjeeierne risikerte også å miste alle sine private verdier. Etter hvert som industrialiseringen gikk inn i sin andre fase (ca ca. 1870), ble behovet for ny kapital enda større. Ikke minst jernbaneutbyggingen var så kostbar at mange måtte gå sammen om den. En bremsekloss på investeringslysten var den risikable finansieringsmåten, så for å stimulere kapitaleierne til å satse videre var det nødvendig med lover som reduserte det personlige ansvaret for virksomhetens gjeld. Løsningen var såkalte limited companies. En slik selskapsform holdt deleierne skadesløse dersom bedriften ikke greide å betale det den skyldte. Det eneste en investor risikerte, var å tape de pengene han satset. En annen effekt av limited companies, eller corporations, som de ble kalt i USA, var muligheten for upersonlig eierskap. De svære selskapene fikk et styre som var valgt av aksjeeierne. Styret i sin tur ansatte en direktør og en administrasjon som tok seg av den daglige driften. Tusenvis av aksjonærer kunne dermed sitte med sin lille eierandel, men uten å behøve å bry seg med hvordan selskapet opererte fra dag til dag. Denne formen for industrielt eierskap er den vanligste også i dag. Framskrittets pris Den industrielle revolusjonens første fase varte fram til ca og var til å begynne med særlig et britisk fenomen. Hele verdens øyne var rettet mot øyriket som framsto som modell for noe helt nytt. Ingen kunne unngå å legge merke til de enorme samfunnsmessige forandringene i Storbritannia. Industrialderen var et levende bevis på at verden gikk framover, og britisk teknologi og fabrikkprodukter skapte beundring i de fleste land. Sakte, men sikkert kom de andre etter. Men medaljen hadde også en bakside. De nye fabrikkene var som regel plassert på steder uten noen form for infrastruktur. Rundt industriområdene vokste det fram tettsteder og byer som ingen hadde ansvaret for. Svart røyk fra fabrikkpiper og en uhyggelig lukt av åpen kloakk og skitt forpestet miljøet. Arbeiderne ble stuet inn i elendige boliger uten 13

13 skikkelig oppvarming, vann- og sanitæranlegg, og ødelagte familieliv, skyhøy kriminalitet og stor sosial nød var resultatet. Forholdene inne på fabrikkene var ikke særlig mye bedre. Barnearbeid var svært utbredt og arbeidstiden lang. Daglige økter på timer var det normale, også for barn, og støyende og farlige maskiner gjorde arbeidsmiljøet til et helvete. Risikoen for alvorlige ulykker på jobb var meget stor, og alvorlige slitasjeskader på kroppen var noe alle måtte regne med. Lønningene var lave, og sykeforsikring og pensjonsordninger fantes knapt. De elendige livsvilkårene for arbeiderne sto i grell kontrast til utviklingen for andre grupper. Det pengesterke industriborgerskapet hadde lysende tider og var i ferd med å feste grepet om både politikken og samfunnsutviklingen. En middelklasse av kjøpmenn og funksjonærer fikk også sin del av velstandsveksten. De som derimot slet seg ut på fabrikkgulvet eller i gruvene, måtte nøye seg med smuler. 14 Historie og filosofi Kapittel 6: Nyere tid og kritisk tenkning

14 Oppgaver Repetisjon 1 Hva var det som til slutt tok knekken på hjemmeindustrien? 2 Hvilken betydning hadde dampmaskinen og kullet i den industrielle revolusjonen? 3 Hvorfor ble jernbanen så viktig? 4 Hva måtte industrieierne gjøre for å organisere driften mest effektivt? 5 Hva var bakgrunnen for de såkalte limited companies? 6 Gi en kort beskrivelse av forholdene for arbeiderne i de nye industribyene. Refleksjon 1 Jernbanen forandret folks oppfatning av tid. Alt gikk så fort. Hvordan vil du beskrive en jernbanereise i dag? Gir den en følelse av at tiden går raskt eller langsomt? 2 Har jetflyet gjort noe med vår oppfatning av tid? 3 Hvilken betydning kan jernbanespor på kryss og tvers av et land ha for følelsen av samhørighet? 4 Mange mennesker er i dag aksjeeiere i selskaper de vet svært lite om. Bør en aksjeeier sette seg inn i selskapets etiske standarder? Bør man unngå å kjøpe aksjer i bedrifter som for eksempel tjener penger på våpensalg, porno eller barnearbeid? Finn ut 1 Barnearbeid er et stort problem i verden i dag. Finn noen eksempler der det er særlig utbredt. Er barnearbeid prisen å betale for at u-land skal komme videre i utviklingen? 2 Hvordan defineres barnearbeid i Norge i dag? Når ble barnearbeid forbudt her i landet? Kilder 1 Jernbaneutbygging I 1824 forelå planene om en jernbanelinje mellom Liverpool og Manchester. For å finansiere utbyggingen ble investorer invitert til å tegne aksjer. Det er av stor betydning for en handelsstat at det finnes muligheter til å transportere varer fra en del av landet til en annen på en sikker og billig måte. Dette ble brukt som et argument for de første kanalprosjektene. Samfunnets framskritt krevde dette. Trass i at denne nye transportmetoden konkurrerte med de tidligere og ble motarbeidet av godseierne, fikk det framgang.. Det er ifølge det samme prinsippet om nytten for samfunnet at man nå foreslår å bygge jernbaner. De er alle tidligere transportmidler overlegne. På den planlagte jernbanen kommer transporten av gods mellom Liverpool og Manchester til å kunne skje på fire eller fem timer. Kjøpmennenes transportkostnader kommer til å gå ned med minst en tredel. Dette medfører en veldig besparelse både for allmennheten og for samfunnet, i tillegg kommer det som er enda viktigere: en tidsbesparelse. Jernbanen kommer til å bli en stimulans for landets produktive industri. Den kommer til å gi nye impulser til framskrittet. Dette kan bare forstås av dem som innser hvor alvorlig handelen kan hemmes av restriksjoner. Foretaksånd bør oppmuntres og fremmes gjennom fri konkurranse og fri handel. Men også innbyggerne i byen kommer til å få direkte og umiddelbare lettelser. Kull kommer til å bli transportert til markedet i større mengder og dessuten til lavere priser. Jordbruksprodukter av ulike slag kan føres over lengre strekninger til lavere kostnader. For godseierne kommer jernbanene til å bety adgang til større markeder for deres produkter. 15

15 De kommer også til lettere å kunne kjøpe kalk og gjødsel. Dessuten er jernbanen en billig og rask transport for reisende. Fra: Historiske kilder før Aschehoug 1986 A Hvordan kan jernbanen, ifølge kilden, bidra til framskritt? B Kilden er et salgsframstøt. I hvilken grad ble jernbanen den store suksessen som aksje invitasjonen reklamerte med? C Samfunnets framskritt krevde det, står det i kilden. Er teknologisk utvikling noe som ikke lar seg stanse, eller kan samfun net velge å si nei til teknologi det tror kan være skadelig? D Bruk reglene for kildevurdering på side 000. Hva slags kilde vil du si dette er? 2 Friedrich Engels: The Conditions of the Working Class in England (1845). Little Ireland i Manchester Friedrich Engels var sønn av en tysk industrieier. I 1844 var han på studietur til England for å se hvordan moderne fabrikker kunne drives. Engels var også en nær medarbeider av Karl Marx (se side 000). I et nokså dypt hull, som i en halvkrets er omgitt av (elva) Medlock og på alle fire sider av høye fabrikker, høye bebygde bredder, voller, ligger i to grupper ca. 200 hytter, mest med felles bakvegger for hver to og to boliger. I disse bor til sammen bortimot 4000 mennesker, nesten utelukkende irer. Disse hyttene er gamle, skitne og av minste slag, gatene er ujevne, humpete og til dels uten brulegging og avløp. En umåtelig mengde uhumskheter, avfall og ekkel skitt ligger overalt mellom stillestående pøler, atmosfæren er forpestet av stanken fra disse og formørket og tung av røyken fra et dusin fabrikkpiper en mengde fillete barn og kvinner driver omkring her, like skitne som de svinene som gjør seg til gode på avfallshaugene og i pølene. De menneskene som lever i disse forfalne hyttene, bak de istykkerslåtte vinduene som er dekket med lerret, bak ødelagte dører og halvråtne dørkarmer eller til og med i de mørke fuktige kjellerne, i denne grenseløse skitt og denne stank disse menneskene må virkelig stå på menneskehetens laveste trinn. Men hva skal man si når man hører at i hvert av disse hus, som i høyden har to rom og kvist, kanskje også en kjeller, bor gjennomsnittlig 20 mennesker, at det i hele området bare er ett avtrede pr. 120 mennesker. Dr. Kay forteller at ikke bare kjellerne, men også førsteetasjene i alle hus i dette området er fuktige, og at en rekke kjellere tidligere er blitt fylt med jord, men seinere er gravd ut igjen og nå bebodd av irene, at i en kjeller hadde vannet da kjellerens bunn lå dypere enn elva til stadighet rent inn gjennom et hull som var stoppet igjen med leire, så beboeren, en håndverker, hver morgen måtte øse sin kjeller tom og helle vannet opp på gata! Fra: Historiske kilder før Aschehoug 1986 A Hvordan blir leveforholdene for arbeiderne beskrevet? B Hva slags type kilde er dette? C Hvordan fikk Engels bok konsekvenser for den politiske tenkningen? 16 Historie og filosofi Kapittel 6: Nyere tid og kritisk tenkning

16 Politisk utvikling på 1800-tallet Fra enevelde til konstitusjonelt monarki Det viktigste politiske utviklingstrekket i Europa på 1800-tallet var overgangen fra eneveldet til det konstitusjonelle monarkiet. Kongen kunne ikke lenger styre som han ville, men måtte dele makten med andre. Frihetsideene fra den amerikanske og den franske revolusjonen hadde gjort det klart at samfunnsstyringen måtte bygge på et bredere grunnlag enn det som var vanlig på og 1700-tallet. En utvidelse av demokratiet presset seg fram, og statene i Europa endte i løpet av århundret opp med en eller annen form for konstitusjonelt monarki. Det konstitusjonelle monarkiet var ikke ukjent ved inngangen til 1800-tallet. Siden The Glorious Revolution i 1688 hadde Storbritannia hatt et system der kongen måtte innrette seg etter Parlamentet. Den franske revolusjonens første fase hadde resultert i konstitusjonen av 1791 som delte makten mellom kongen og nasjonalforsamlingen. Føydale privilegier og titler var feid til side, og eneveldet var ferdig. Prinsippene fra menneskerettighetserklæringen var bygd inn i den nye grunnloven. Det nye systemet skulle likevel vise seg å være svært skjørt. I Storbritannia var store deler av befolkningen ekskludert fra å kunne delta 17

17 i den politiske prosessen. Ordningen ivaretok først og fremst de rike godseierne og det velstående borgerskapet. Verken arbeiderklassen eller middelklassen hadde stemmerett. I Frankrike spilte borgerskapet også en ledende rolle. Konstitusjonen av 1791 var skreddersydd deres interesser. Da kong Ludvig 16. forsøkte å flykte fra landet, falt imidlertid det konstitusjonelle monarkiet sammen, og franskmennene fryktet en gjeninnføring av eneveldet. Kongen og dronningen ble henrettet, og allmenn stemmerett for menn innført. Et nytt nasjonalkonvent ble valgt, kongedømmet avskaffet, og den første franske republikken så dagens lys. I løpet av de neste par årene ( ) tok revolusjonen en mer voldelig vending. Utad gikk Frankrike til krig mot nabolandene, og innad styrte Maximilien Robespierre med jernhånd. Det revolusjonære regimet avskaffet kristendommen og innførte en ny tidsregning. En bølge av ukontrollert vold sveipet over landet. Til slutt hadde mange fått nok, og det såkalte direktoriet overtok i 1795 styringen etter Robespierres diktatur. Stemmeretten ble strammet inn, og makten kom igjen i hendene på en begrenset gruppe velstående menn. Direktoriet var likevel preget av handlingslammelse og korrupsjon. Presset fra både frustrerte aristokrater og misfornøyde arbeidere gjorde direktoriet avhengig av støtte fra de militære lederne. Nasjonalstaten Et svært viktig resultat av revolusjonen var et nytt syn på staten. Før de dramatiske begivenhetene hadde eneveldene i Europa vært det vi kaller dynastiske stater. De var dominert av kongelige slekter som så på sitt land som sin personlige eiendom der monarkene hadde all makt. Gjennom giftermål kunne en konge bli overhode for en annen stat. Den franske revolusjonen snudde opp ned på dette. Staten smeltet mer og mer sammen med nasjonen. Under den turbulente sommeren 1789 hadde en av de revolusjonære, abbed Sieyés, skrevet følgende: [Nasjonen er ] et fellesskap av individer som har sluttet seg sammen, og som står under samme lov og representeres av samme lovgivende forsamling. Dens vilje har kontinuerlig lovgivende kraft fordi den legemliggjør selve loven. Franskmenn var ikke lenger kongens undersåtter, men en nasjon av statsborgere bundet sammen av det filosofen Jean-Jacques Rousseau hadde kalt allmennviljen. Den enkelte var en del av noe større enn seg selv. Å bryte med allmennviljen var som å bryte med det fellesskapet man var en del av. Lojalitet overfor staten var ensbetydende med lojalitet overfor nasjonen. Individene hadde medfødte rettigheter, men også forpliktelser, overfor kollektivet, ikke overfor en eneveldig konge. 18 Historie og filosofi Kapittel 6: Nyere tid og kritisk tenkning

18 Mer om nasjonalismen på side 000 Den som i første omgang befestet den franske nasjonalstaten, var general Napoleon Bonaparte ( ). Etter perioden med direktoriet tok han i 1799 makten gjennom et statskupp og gjorde i realiteten seg selv til diktator. Fem år senere erklærte han seg som keiser og innførte den såkalte Code Napoleon. Det var en moderne byråkratisk ordning basert på en sterk sentralisert statsadministrasjon, nasjonale standarder og felles lovgivning. Code Napoleon videreførte viktige innslag fra revolusjonen, blant annet prinsippet om likhet for loven (for menn) og fjerning av gamle privilegier. Keiseren beordret allmenn verneplikt, og som første land i Europa fikk Frankrike en folkelig hær. Soldatene måtte være villige til å dø for nasjonalstaten. Napoleon drev også en aggressiv utenrikspolitikk. Fram til 1813 var han i krig med de fleste andre stormakter fra Storbritannia i vest til Russland i øst. Franske tropper erobret store deler av Europa, og mange steder innførte man Code Napoleon. Men erobringene skapte også motreaksjoner blant de okkuperte. En nasjonalstat var nødvendig for å kunne forsvare seg selv og sitt territorium, 19

19 mente mange. I noen av områdene som ble invadert av Napoleon, for eksempel det tyske, tenkte flere og flere etter hvert at indre samling måtte til for å stå imot ytre fiender. Nasjonalstaten framsto som en praktisk ordning for å sikre råderetten over eget land. Utover på 1800-tallet smeltet kampen for nasjonalt selvstyre og politiske rettigheter i mange tilfeller sammen. Reaksjonær: tilbakeskuende; vil gjenopprette det som var Wienerkongressen I lengden maktet ikke Napoleon å kjempe mot alle de andre stormaktene. Til slutt måtte han gi opp, og en koalisjon av konservative og reaksjonære stater dikterte fredsbetingelsene. Den såkalte Wienerkongressen (1815) med Østerrike, Preussen, Russland og Storbritannia i spissen ønsket først og fremst å gjenopprette maktbalansen og så langt som mulig få tilbake grensene slik de var før De ble også enige om å gjeninnsette den gamle kongeslekten i Frankrike for på den måten å markere avstand til revolusjonens ideer. I tillegg slo regimene hardt ned på bevegelser som fremmet krav om demokratiske reformer. Wienerkongressen kunne likevel ikke skru klokka helt tilbake til tiden før revolusjonen. Frihetsideene lot seg ikke fjerne. Den nyinnsatte franske kongen måtte gå med på å dele makten med den lovgivende forsamlingen, som besto av det gamle aristokratiet og det rikeste borgerskapet. Wienerkongressen aksepterte også flere av Napoleons grensedragninger. Til tross for iherdige forsøk maktet ikke Wienerkongressen å stanse den demokratiske utviklingen. Minnene om den store 20 Historie og filosofi Kapittel 6: Nyere tid og kritisk tenkning

20 franske revolusjonen levde videre, og arbeiderklassens og middelklassens vanskelige livsvilkår og utestenging kunne i lengden ikke ignoreres. Kravene om politiske og sosiale reformer økte gradvis og eksploderte til slutt i nye revolusjoner. Revolusjonene i 1830 Den første bølgen kom i juli 1830 og fikk særlig konsekvenser i Frankrike. Da den franske kongen Karl 10. forsøkte å gjeninnføre føydale rettigheter for aristokratiet, reagerte borgerskapet umiddelbart. Samtidig var store deler av befolkningen kastet ut i hungersnød på grunn av dårlige avlinger. Matvareprisene gikk til himmels, og sultne arbeidere dro ut i gatene i ville protester. En allianse av arbeidere, studenter, akademikere, kjøpmenn, funksjonærer og bønder stilte krav til kongemakten om større politisk innflytelse. I løpet av noen få dager måtte kongen flykte til Storbritannia. Det uorganiserte opprøret løp snart ut i sanden, og den politiske makten kom i hendene på borgerskapet. En ny konge, Ludvig Filip, ble innsatt, men han måtte føye seg etter folkeforsamlingens vilje. Stemmeretten ble en del utvidet, men fortsatt var det krav om eiendom eller formue for å kunne delta i valgene. Julirevolusjonen var borgerskapets endelige seier over aristokratiet, og faren for tilbakefall til eneveldet var borte. Samtidig sørget de nye makthaverne for å holde massene unna politisk innflytelse. Det mest brennbare spørsmålet i tiden som fulgte, var hvor omfattende demokratiseringen skulle bli. Den politiske uroen var også sterk i Storbritannia. Følgene av den industrielle revolusjonen hadde skapt sterk debatt, og den systematiske diskrimineringen av de fattige og eiendomsløse skapte grobunn for nye reformistiske og revolusjonære bevegelser. De såkalte charteristene satte fram krav om hemmelige valg og allmenn stemmerett for menn over 25 år, uansett inntekt. De ønsket også en mer rettferdig fordeling av mandater til Parlamentet. De nye folkerike industribyene var grovt underrepresentert, mens gamle valgkretser ( rotten boroughs ) 21

21 med relativt liten befolkning fortsatt hadde mange utsendinger. På visse punkter fikk charteristene gjennomslag. I 1832 fjernet Parlamentet forbudet mot fagforeninger, og arbeiderne fikk en mulighet til å organisere seg. Slaveriet ble forbudt i de britiske koloniene. De nye industribyene fikk økt representasjon i Parlamentet, og antallet stemmeberettigede økte med det dobbelte. Det gjaldt særlig den nye middelklassen av funksjonærer og småkjøpmenn. Allmenn stemmerett ble likevel ikke gjennomført. Politikerne var fortsatt skeptiske til å la eiendomsløse delta i valgene, så stemmeretten var fremdeles knyttet til formue eller eiendom. En slik valgordning var en effektiv måte å ekskludere arbeiderklassen fra den politiske prosessen. Til tross for det var The Reform Bill i 1832 en viktig etappe på veien mot en utvidelse av demokratiet i Storbritannia. Kampen for allmenn stemmerett hadde tatt et stort skritt framover. Revolusjonene i 1848 I 1848 eksploderte Europa i enda en runde revolusjoner. Det hele startet i Paris i februar. Også denne gangen var feilslåtte avlinger og sult en viktig årsak til at fattige bønder og arbeidere gikk ut i gatene. Sammen med radikale og liberale politikere fremmet de igjen krav om politisk innflytelse og sosiale reformer. Som i 1830 måtte den sittende kongen gå av, men denne gangen ble også monarkiet avviklet. Frankrike fikk sin andre 22 Historie og filosofi Kapittel 6: Nyere tid og kritisk tenkning

22 republikk. Allmenn stemmerett for menn ble innført, og en nyvalgt nasjonalforsamling utpekte en sterk president. En stund så det ut til at arbeiderklassens krav om sosiale reformer skulle få større gjennomslag, men frykten for en ny ukontrollert revolusjon samlet borgerskapet og middelklassen. Ikke minst var de bekymret for dem som ønsket å avskaffe den private eiendomsretten. Myndighetene satte inn politi og militære styrker mot demonstrerende arbeidere i Paris. Staten brukte enda en gang maktapparatet sitt for å holde folkemassene i sjakk. Uroen i Frankrike spredte seg også til andre deler av Europa. I Norge mobiliserte sosialisten Marcus Thrane ( ) og hans arbeiderforeninger til kamp. Særlig viktig var kravet om allmenn stemmerett og frihandel. Thrane mente fjerning av monopoler og strenge reguleringer i økonomien ville gagne arbeiderne. I motsetning til i Frankrike ble stemmeretten ikke utvidet, men som i Paris satte myndighetene inn militære styrker for å slå ned demonstrerende folkemasser. Omtrent akkurat det samme skjedde i Storbritannia. Enda en gang marsjerte charteristene i gatene, men resultatene var magre. Det skulle fortsatt ta år før britene fikk allmenn stemmerett. Begivenhetene i Frankrike fikk også ringvirkninger i Sentral-Europa. Mest utsatt var det østerrikske imperiet som siden 1815 hadde gjort alt det kunne for å motsette seg demokratiske reformer. I 1848 gikk arbeidere og studenter i hovedstaden Wien på barrikadene og forlangte allmenn stemmerett og ny grunnlov. I Ungarn og Italia fikk opprørere tvunget igjennom selvstyre og nye konstitusjoner, og også blant tsjekkere, serbere, kroater og rumenere var det sterk uro. Kampen for politisk medbestemmelse ble mer og mer knyttet til kravet om en egen nasjonalstat. En slik utvikling var en voldsom trussel mot keiserdømmet, for dersom alle nasjonale grupper fikk sin egen stat, ville imperiet gå i oppløsning innenfra. 23

23 Det østerrikske keiserdømmet var rystet i sine grunnvoller. Etter noen måneder greide man likevel å samle seg. Militære styrker slo ned revoltene, og for en stund lyktes det Wien å holde kontrollen over det store imperiet ved å spille ulike nasjonale grupper ut mot hverandre. Men på sikt skulle det vise seg å være nytteløst å holde det multikulturelle riket samlet. Italia og Tyskland Revolusjonene i 1848 viste at Wienerkongressens forsøk på å gjenopprette det gamle Europa var dømt til å mislykkes. Trykket nedenfra presset gradvis fram demokratiske reformer. Fra 1848 skulle nasjonalismen bli en ukontrollerbar kraft som til sist kom til å forandre europakartet drastisk. En rekke nye stater dagens lys. Italia hadde helt siden oppløsningen av Romerriket bestått av flere bystater og kongedømmer. På 1800-tallet var Venezia underlagt det østerrikske imperiet. Kongedømmet Piemonte-Sardinia i nord, kongedømmet De to Sicilier i sør og Pavestaten i midten utgjorde de tre viktigste statene. Fra 1830-årene var den italienske nasjonalismen i framgang. Den ledende talsmannen for et samlet Italia var patrioten Guiseppe Mazzini ( ). Gjennom den revolusjonære bevegelsen Unge Italia kjempet han for sosial rettferdighet, allmenn stemmerett og republikansk styre. For Mazzini var nasjonal enhet, uavhengighet og demokrati flere sider av samme sak. Gjennom to tiår var han Europas ledende nasjonalist, fryktet av de fleste regimer. Under det mislykkede forsøket på å erklære en ny romersk republikk i spilte Mazzini en sentral rolle. Mange italienske politikere syntes imidlertid at Mazzini var altfor radikal. Den endelige samlingen av Italia lyktes først da den moderate statsministeren Camillo Cavour ( ) fra Piemonte allierte seg med den revolusjonære Guiseppe Garibaldi ( ), for øvrig en venn av Mazzini. Etter en seierrik krig mot Østerrike erklærte man i 1861 Italia som et konstitusjonelt kongedømme. Den neste store statsdannelsen var Tyskland. Ved inngangen til 1800-tallet besto det tyske området av et lappeteppe av små fyrstedømmer og monarkier. Etter Wienerkongressen etablerte 38 av dem en løs sammenslutning som de kalte Det tyske forbund, der både 24 Historie og filosofi Kapittel 6: Nyere tid og kritisk tenkning

24 Østerrike og Preussen gikk med. De tyske statene sendte representanter til parlamentet i Frankfurt hvor felles saker sto på dagsordenen. Et viktig skritt på veien mot et samlet Tyskland var etableringen av et felles tollforbund (Zollverein) i I perioden fram mot 1848 tok stadig flere liberale politikere til orde for demokratiske reformer og nasjonal samling. På samme måte som i mange andre hovedsteder eksploderte Berlin i revolusjonsåret i opptøyer, men også her ble kravene om politiske rettigheter raskt slått tilbake. Den største hindringen for tysk samling var rivaliseringen mellom stormaktene Østerrike og Preussen. Spesielt østerrikerne var negative til tanken om et samlet Tyskland. En slik statsdannelse ville fyre opp under andre nasjonale grupper som også kunne tenke seg nasjonal uavhengighet. Til slutt var det Preussen under ledelse av jernkansleren Otto von Bismarck ( ) som presset gjennom en samling av Tyskland. I 1866 gikk landet til krig mot Østerrike, og i 1870 sto Frankrike for tur. Etter en knusende seier i begge krigene sto et sterkt Tyskland fram som Europas nye stormakt. Bismarck hadde satset på blod og jern (Blut und Eisen). Kombinasjonen av tysk nasjonalfølelse og overlegen militærmakt var det som trengtes for å skaffe Tyskland en plass i sola. Nasjonalstaten Nasjonalstaten er konstruert. Tenkepause: Ta stilling til påstanden. Samtale: Lag en liste med argumenter for og en liste med argumenter mot påstanden. Oppgaver Repetisjon 1 Forklar begrepene det konstitusjonelle monarkiet og nasjonalstaten. 2 Hvilke svakheter hadde de konstitusjonelle monarkiene ved inngangen til 1800-tallet? 3 Hvilken betydning hadde Napoleon for Frankrike og Europa? 4 Hva var Wienerkongressen, og hvordan lyktes de med sitt prosjekt? 5 Gjør kort rede for revolusjonene i 1830 og Hvorfor var det østerrikske imperiet så sårbart for kravene om politiske reformer? 7 Hva gikk Guiseppe Mazzinis program ut på? 8 Hvilken rolle hadde Preussen og Bismarck i samlingen av Tyskland? Refleksjon 1 Bør hver nasjon få sin egen stat? Er det et rimelig og demokratisk krav? 2 Hvorfor henger krig og dannelsen av nye nasjonalstater så nøye sammen? 3 Blod og jern, sa Bismarck. Hva kan han ha ment med det? Finn ut 1 Hvem var Marcus Thrane? Lag en presentasjon av Norges første sosialist. 2 Hva slags stater er Italia og Tyskland i dag? Kilder 1 Clemens von Metternichs konservative program Clemens von Metternich ( ) var en østerriksk fyrste og arkitekten bak Wienerkongressen i Hans politiske program var å bekjempe de revolusjonære bevegelsene. I 1820 la han disse tankene fram for den like konservative russiske tsar Aleksander: 25

25 For den upartiske iakttageren framstår Europas situasjon på samme tid som både uvanlig og bedrøvelig. Regjeringene er blitt skremt av middelklassens skrik. Denne klassen, som har en nøkkelstilling i samfunnet tilraner seg folkets røst. Middelklassen angriper alt det som i århundrer er blitt sett på som hellig og verd menneskenes aktelse. Den fornekter fortidens verdi og påstår den er fremtidens herre. Middelklassens mennesker hjelper hverandre i farestunder, for så å ta fra hverandre alle seire neste dag. Middelklassen tar makten over pressen og bruker den for å spre ugudelighet, ulydighet mot religionen og staten. En av middelklassens ledere i Tyskland definerte den alminnelige opinionen som den sterke mannens vilje i partiets ånd. Dette er en regel som altfor ofte brukes og altfor sjelden blir forstått av dem som har rett og plikt til å beskytte samfunnet fra slike mistak. Denne kilden ødelegger ordningen og bruker midler som virkelig er klanderverdige og forbryterske. Vi er overbevist om at samfunnet ikke lenger kan reddes hvis ikke de regjeringene som fremdeles har frihet til å handle, ikke griper inn med stor kraft. Vi er overbevist om at dette ennå er mulig, hvis regjeringene forener sine krefter og tar sine standpunkt ut fra riktige, enkle og klart uttalte prinsipper. På denne måten kan monarkene oppfylle sine plikter, som er gitt dem av Herren og som har utrustet dem med makt. Monarkene er hevet over de voldsomme lidenskapene som uroer samfunnet. Det finnes en regel for lederskap som gjelder både for individet og staten. Den lyder: Man skal ikke gjennomføre forandringer i tider som er opprørt av følelser, klokheten anbefaler at vi i slike øyeblikk begrenser oss til å holde fast på det vi har. La monarkene med kraft forsvare dette prinsippet. De regjeringer som opprettholder stabilitetens idé, kommer ikke på noen måte til å hindre utvikling. For stabilitet betyr ikke stillstand. Regjeringen skal styre utviklingen med tanke på det som er passende. Fra: Historiske kilder før Aschehoug 1986 A På hvilken måte er middelklassen en stor fare for samfunnet? B Hvordan bør myndighetene opptre overfor urolighetene i samtiden? C Hadde Metternich etter din mening rett i sine bekymringer? 2 Samlingen av Tyskland Den tyske politikeren Moritz Mohl argumenterte i 1849 for en «stortysk» løsning der hele Østerrike er med: Vi er 40 millioner tyskere; vi behøver ikke å frykte de splittede små nasjonene. Det er kanskje fem millioner tsjekkere, ikke engang fem millioner ungarere og enda færre kroater. (...) Ingen av disse nasjonene kan skade den tyske nasjonalfølelsen; men det er av største betydning at de slutter seg til Tyskland, og at de sammen med Tyskland danner et rike med 70 millioner mennesker. (...) Jeg spør dere, hvilket land i Europa, det være seg Russland med 66 millioner eller Frankrike med 36 millioner, hvilket land vil være mektig nok til å utfordre dette store riket? Fra Hagen Schulze: The Course of German Nationalism, Cambridge University Press Oversatt av Asle Sveen A Hvordan var den politiske situasjonen for de tyske statene før samlingen i 1871? B Hvilke ambisjoner har Moritz Mohl for Tyskland? C Hvordan ser Mohl på at Tyskland blir en stat med flere nasjonaliteter? 26 Historie og filosofi Kapittel 6: Nyere tid og kritisk tenkning

26 Politisk tenkning i kjølvannet av revolusjonene Industrialiseringen og de politiske omveltningene i kjølvannet av den franske revolusjonen forandret samfunnet på en helt grunnleggende måte. Etter århundrer med nokså langsomme endringer ble det meste snudd på hodet på relativt kort tid. I løpet av noen turbulente tiår forsøkte filosofer, forfattere og politikere å analysere og forstå de store forandringene. Resultatet var en håndfull ideologier som de siste 200 årene har dannet grunnlaget for de fleste politiske og samfunnsmessige debatter både i Europa og i store deler av verden. Ideologiene var en blanding av forklaringer og programerklæringer. Nasjonalismen er allerede presentert (side 000), og vi kommer tilbake til den igjen under temaet om historiebevissthet (side 000). I resten av dette kapitlet skal vi se nærmere på de andre ismene fra 1800-tallet: konservatismen, liberalismen, sosialismen og marxismen. Edmund Burke og konservatismen En av de første som satte søkelyset på begivenhetene i Frankrike, var den britiske politikeren og filosofen Edmund Burke ( ). Allerede i november 1790 publiserte han sin berømte bok Reflections on the revolution in France. Burke, som tidligere hadde forsvart de amerikanske kolonistenes rett til å løsrive seg fra Storbritannia, gikk til voldsomt angrep på den franske revolusjonen. Hovedargumentet hans var at samfunnsendringer måtte skje gradvis og langsomt, ikke plutselig og dramatisk. Det var farlig å kutte over båndene til tradisjonelle verdier og religion. Historie og kultur satt i ryggmargen på folk flest, og det var livsfarlig å rive dem ut av slike sammenhenger over natten. Den franske revolusjonen var et forsøk på å kullkaste et system som hadde lange tradisjoner. Som de fleste slike drastiske omveltninger ville den derfor ende i anarki og kaos, mente han. Burkes kritikk vakte sterk debatt i samtiden. En rekke filosofer og forfattere tok til motmæle og mente at han var fiende av demokratiet. Selv var Burke skeptisk til majoritetsstyre. Politikerne i et slikt system ville være fristet til å si det de mente folkeflertallet ønsket, selv om det kunne være uklokt. Burkes alternativ var i stedet at politikerne skulle lede og oppdra folket. Selvsagt burde de styrende lytte til de styrte, men politi- 27

27 kerne måtte ikke bli populister som bare jattet med folkeviljen. Da ville majoriteten, som ofte var uinformert, fort kunne kjøre samfunnet ut i store problemer. Selv om Burke aldri formulerte noe bestemt politisk program, regnes han gjerne for å være konservatismens grunnlegger. Det går en linje fra Burke og fram til moderne konservative partier, for eksempel det norske Høyre. Liberalismen Liberale ideer Ordet liberal betyr opprinnelig fri. Å være liberal har gjennom historien blitt vurdert som både noe negativt og noe positivt. I noen sammenhenger har det vært synonymt med å leve umoralsk og utsvevende. Ofte har det vært knyttet til gudløshet. Liberalere har i mange tilfeller vært ateister eller i det minste religionskritikere. Samtidig har retten til å være liberal spilt en positiv rolle i kristendommens historie. Et av reformasjonens viktigste idealer var den personlige tro. Da Martin Luther måtte svare for sine protester mot pavekirkens utskeielser (se side 000), sa han de berømte ordene: Her står jeg og kan ikke annet. For Luther var det en plikt å følge sin samvittighet, uansett hva andre måtte mene. Hvert menneske hadde en indre frihet til å tro på det det ville. Å tvinge noen til å bekjenne noe som gikk på tvers av samvittigheten, var uakseptabelt. Spriket mellom ord og handling viste seg imidlertid å være stort, for reformatorene var i praksis like intolerante som motstanderne sine. Religionskrigenes nedslaktning av annerledes troende demonstrerte tydelig at trosfriheten fortsatt var en fjern drøm. Da de blodige feidene endelig var over omkring 1650, ble retten til å være liberal, altså fri, i trosspørsmål et stykke på vei akseptert i Europa. Fortsatt skulle det likevel ta halvannet århundre før prinsippet for alvor fikk gjennomslag. Men tanken om den indre friheten var sådd. Liberalismen som ideologi Liberalismen har altså sine røtter i kampen for trosfriheten. Fra tallet og framover utviklet den seg til en ideologi som særlig satte den politiske friheten og enkeltindividet i sentrum. Liberale økonomer analyserte overgangen fra jordbrukssamfunn til industrisamfunn og la spesielt vekt på at et fritt næringsliv var viktig for velstandsutviklingen. Et sentralt bidrag til den politiske liberalismen var John Lockes 28 Historie og filosofi Kapittel 6: Nyere tid og kritisk tenkning

28 Second Treatise of Government (1690). Lockes bok var et forsøk på å begrunne den politiske kampen mellom en nokså eneveldig konge og et borgerskap som ønsket større frihet og respekt for eiendomsretten. Som vi tidligere så, argumenterte han for at mennesket var født med umistelige rettigheter, blant annet liv, helse, frihet og eiendom. Liknende tanker var nedfelt i Thomas Jeffersons uavhengighetserklæring (1776) og Jean- Jacques Rousseaus oppfatning av mennesket i naturtilstanden. Både den amerikanske og den franske revolusjonen bygde på de samme frihetsidealene. Den franske erklæring om menneskets og borgerens rettigheter (1789) slo for eksempel fast at friheten var retten til å gjøre alt som ikke skader andre. Den økonomiske liberalismen Adam Smith og The Wealth of Nations Samme år som den amerikanske revolusjonen brøt ut (1776), publiserte den skotske filosofen og samfunnsøkonomen Adam Smith ( ) sitt epokegjørende verk Wealth of Nations. Smith var en typisk opplysningsmann og trodde på framskrittet. Han ønsket å vise hvilke mekanismer som var avgjørende for at en nasjons velstand skulle bli så høy som mulig. Boka gir en beskrivelse av økonomiske forhold i mange land, og Smith forklarer sammenhengen mellom verdiskapning og måten næringsliv og politikk er organisert på. Smiths bok tar et oppgjør med og 1700-tallets dominerende økonomiske system, merkantilismen. Den hevdet at et lands rikdom kunne måles i hvor stor beholdningen av gull og sølv var. Et slikt syn var tilpasset et jordbrukssamfunn der 29

29 bøndene stort sett byttet livsnødvendige varer seg imellom. Penger var lite viktig for de aller fleste mennesker som for det meste strevde med å overleve fra dag til dag ved å jobbe med jorda. De edle metallene var derimot verdifulle for en liten overklasse som kontrollerte staten. En velfylt pengebinge var et middel til å opprettholde et sterkt militært forsvar og til å skaffe seg luksusvarer. For å fylle opp statskassa var det viktig med et stort overskudd på handelsbalansen med utlandet. Det betydde at ethvert land burde beskytte seg mot så mye import som mulig og samtidig satse på maksimal eksport. Staten burde gripe aktivt inn med tollmurer eller andre reguleringer som ga eget næringsliv fordeler framfor utenlandske konkurrenter. For Smith var den merkantilistiske oppfatningen av rikdom uheldig. Et lands velstand kunne ikke måles ut fra pengemengden, men ut fra hvor mye arbeid som ble utført. Nasjonaløkonomien omfattet hele befolkningen, ikke bare kjøpekraften til de rikeste. Prisen på en vare var avhengig av hvor mange arbeidstimer som lå bak den. Spørsmålet var hvilke mekanismer som sterkest stimulerte til økt arbeid. Smiths konklusjon var at nasjonene i verden var best tjent med å la økonomien være fri for statlige reguleringer. Alt måtte legges til rette for at så mye arbeid som mulig kunne utføres. Han ønsket seg et økonomisk system der tilbud og etterspørsel styrte aktiviteten. Det ville få produsentene til å lage de varene kjøperne ønsket. Kampen om markedet ble vunnet av den som var best på pris og kvalitet. De som ikke kunne konkurrere, fikk finne seg noe annet å gjøre, noe som markedet ønsket. Arbeidskraften ville søke dit det til enhver tid var behov for den. Resultatet ville bli maksimal utnyttelse av samfunnets ressurser, større verdiskapning og dermed bedre levekår. Smiths teori tar utgangspunkt i menneskets egoisme. Alle blir født med en grunnleggende egeninteresse, hevder han. Vi konkurrerer med alle andre, og hvert enkeltindivid tenker først og fremst på seg selv. Paradoksalt nok er den maksimale egoismen til beste for samfunnet. Smith snakker om den usynlige hånd som regulerer konkurransen slik at alle i siste instans tjener på det. 30 Historie og filosofi Kapittel 6: Nyere tid og kritisk tenkning

30 Markedsøkonomi Frihandel er løsningen på verdens fattigdomsproblem. Tenkepause: Ta stilling til påstanden. Legg ut standpunktet og begrunnelsen din på klassens nettsted. Finn et standpunkt du er uenig i og argumenter mot begrunnelsen. Lag en undersøkelse til slutt om noen/ hvor mange som skiftet standpunkt i løpet av arbeidet med denne påstanden Merkantilismens statlige innblanding i økonomien ødela markedsmekanismene, mente Smith. Ved å beskytte egne produsenter mot konkurranse hindret man loven om tilbud og etterspørsel i å fungere normalt. Dermed forstyrret man også produktiviteten i økonomien, og velstandsøkningen ble lavere enn den kunne ha vært. I stedet for slike kunstige inngrep i verdensøkonomien gikk Smith inn for frihandel mellom landene. Det ville være til alles fordel om varer og tjenester fikk flyte fritt på tvers av landegrensene, for ulike nasjoner hadde forskjellige fortrinn og kunne spesialisere seg på det. Summen av det internasjonale varebyttet var økonomisk vekst og større framskritt. Selv om Smith var negativ til myndighetenes innblanding i økonomien, hadde staten likevel svært sentrale oppgaver. Framfor alt skulle den sørge for et militært forsvar, lov og orden og en del offentlige anlegg og infrastruktur. Smith mente også at skolegang for de fattige var myndighetenes ansvar. Utover det skulle de overlate samfunnsoppgavene til markedskreftene. Smiths økonomiske liberalisme har ofte vært kritisert for å være skreddersydd kapitalistiske utsugere. Faktum er at Smith også var en varm forkjemper for arbeiderklassens interesser. Kritikken hans var særlig rettet mot de merkantilistiske makthaverne som førte en politikk som bremset den økonomiske veksten og dermed verdiskapningen. Fri konkurranse ville være en stor fordel for de fattige, og Smith kritiserte blant annet lover som begrenset arbeidsfolks rett til å bosette seg der de ville. Han var også opprørt over hvordan arbeidsgiverne stadig forsøkte å regulere markedet gjennom monopoler og prissamarbeid. Dermed kunne de holde prisene på varer kunstig høye. Samtidig hadde de sjelden skrupler med å presse lønningene så mye ned som de kunne. En fabrikkeier kunne tåle en arbeidskonflikt lenger enn de ansatte. Forsvaret for den frie økonomien var derfor et angrep på både den politiske ledelsen og kapitalistene. Ikke rart at Smith ble oppfattet som en radikal tenker i sin samtid. Wealth of Nations er et av de viktigste samfunnsvitenskapelige verk som noensinne er skrevet. Smith kartlegger de økonomiske lovene som påvirker utviklingen. I siste instans er det frigjøring og framskritt som er det endelige målet med slik kunnskap. For Smith er frihet ikke først og fremst en indre tilstand eller en samvittighetssak, men et liv der mennes- 31

31 kets grunnleggende behov er dekket. Frihet handler om noe svært konkret og praktisk. Adam Smiths økonomiske liberalisme hadde arbeidernes og de fattiges velferd som et viktig mål. Siden arbeidet var det som skapte verdier, var det rett og rimelig at vanlige folk også skulle få sin del av kaka. Markedsøkonomien ville stimulere til en velstandsvekst som alle ville nyte godt av. Loven om tilbud og etterspørsel var den mest effektive måten å få opp produktiviteten i samfunnet på. Deretter kunne den usynlige hånd overta. Dersom den fikk fritt spillerom, ville den sørge for at verdiene kom alle til gode. Thomas Robert Malthus og befolkningsveksten Ikke alle var like optimistiske. I 1798 ga Englands første professor i økonomi, Thomas Robert Malthus ( ), ut en bok som ga et dystert perspektiv på framtiden. An Essay on the Principle of Population handler om befolkningsvekst og matproduksjon. Påstanden til Malthus var at menneskets seksualdrift var konstant. Alle voksne mennesker ville naturlig nok få barn. Problemet var at matproduksjonen ikke greide å holde tritt med befolkningsveksten. Det ville etter hvert bli for lite mat. Malthus, som også var teolog, mente derfor at befolkningsveksten ville holdes i sjakk av to mekanismer: hungersnød og prevensjon. Den siste løsningen var Malthus skeptisk til fordi han mente den var i strid med Guds ord. Den eneste moralsk akseptable måten å få ned fødselstallene på var seksuell avholdenhet og sene giftermål. De økonomiske konsekvensene av teorien til Malthus var at arbeidslønningene ville presses ned mot et minimumsnivå. Fordi folk alltid ville ha sex og få barn, ville det være rikelig tilgang på arbeidskraft. Lønningene ville ikke være høyere enn at folk så vidt opprettholdt livet og greide å reprodusere seg selv. Kanskje mest nedslående av alt: Å øke lønningene vil ikke være noen 32 Historie og filosofi Kapittel 6: Nyere tid og kritisk tenkning

32 løsning. Dersom livet ble lettere, ville enda flere barn vokse opp, og dermed ville vinningen snart gå opp i spinningen. Malthus var av samme grunn negativ til sosialhjelp og spesielle tiltak for de fattige. Det eneste som hadde noe for seg, var å stimulere til lavere fødselstall gjennom moralsk opprustning og seksuell avholdenhet. Da kunne man kanskje greie å få en viss kontroll på befolkningsveksten. David Ricardo og lønningenes jernlov En god venn av Malthus var økonomen David Ricardo ( ). I sin bok Principles of Political Economy and Taxation (1817) trekker han tråder både fra Smith og Malthus. I likhet med Smith legger Ricardo vekt på at arbeidet er det som skaper verdier. Men han er mindre optimistisk enn sin læremester som trodde arbeiderne i en fri økonomi ville kunne selge sin arbeidskraft til en stadig høyere pris. Ricardos mener derimot at loven om tilbud og etterspørsel også vil ramme lønningene. I tider med rikelig tilgang på arbeidskraft vil betalingen ligge på et minimumsnivå, akkurat som Malthus hadde sagt. Ricardo snakker om lønningenes jernlov. Malthus og Ricardos videreutvikling av Smiths økonomiske liberalisme endte med et nokså pessimistisk bilde av det kapitalistiske samfunnet. Da Smith skrev boka si, var den industrielle revolusjonen fortsatt bare i startfasen, og den skotske økonomen hadde tro på at en fri økonomi ville føre til større velstand for stadig flere. Slik gikk det ikke, i hvert fall ikke i første omgang. Malthus og Ricardo viste i stedet hva som kunne skje dersom markedskreftene virkelig fikk lov til å virke fritt. Oppgaver Repetisjon 1 På hvilken måte har liberalismen sin opprinnelse i kampen for trosfriheten? 2 Hvordan kom frihetsideene til uttrykk på 1700-tallet? 3 Gjør rede for hovedtankene i Adam Smiths bok The Wealth of Nations. 4 Hva ønsker Smith å oppnå ved å skrive en bok om økonomi? 5 Hvorfor var Thomas Robert Malthus så pessimistisk når det gjaldt utviklingen? 6 Hva mente David Ricardo med lønningenes jernlov? Refleksjon 1 Hva er frihet for deg? Er frihet et indre fenomen, eller henger det sammen med ytre forhold? 2 Adam Smith hadde sterk tro på at den usynlige hånd ville være til det beste for alle. Har du den samme tilliten til at de frie markedskreftene vil løse samfunnsproblemene? 3 Vil en fri verdenshandel være til det beste for menneskeheten framover? Hvem vil vinne og hvem vil tape på en fri flyt av varer, tjenester, arbeid og kapital? 4 Malthus tok åpenbart feil i sine pessimistiske spådommer. Eller vil han til slutt få rett? Finnes det en øvre grense for hvor mange mennesker som kan befolke jorda? Finn ut 1 Hvordan har befolkningsutviklingen på jorda vært de siste 200 årene? Hva går prognosene framover ut på? 2 Finn ut mer om WTO og globaliseringsmotstanderne Attac. 33

33 Alexis de Tocqueville og majoritetstyranniet Den politiske og økonomiske utviklingen på 1800-tallet viste tydelig at stadig større deler av befolkningen måtte få ta del i beslutningsprosessen. Det store spørsmålet var hvordan en uopplyst folkemasse ville oppføre seg om de plutselig fikk være med og øve innflytelse. Var flertallsstyre egentlig ønskelig? Hvor fort skulle man gå fram? For mange var demokrati ensbetydende med voldelige opprør uten styring. I Norge snakket eliten med frykt om pøbelvelde. Et viktig bidrag til demokratidebatten i Europa var den franske juristen og politiske filosofen Alexis de Tocquevilles ( ) berømte verk Om demokratiet i Amerika (1835, 1839). Tocqueville hadde reist til USA for å studere det amerikanske straffesystemet, men ble i stedet mest opptatt av demokratiet. For ham, som for mange andre, var USA morgendagens samfunn. I motsetning til Europa hadde USA stor sosial likhet i befolkningen, og Tocqueville mente at det skyldtes demokratiet. Den politiske friheten ga folk anledning til selv å delta i produktiv virksomhet. Derfor var USA et samfunn som struttet av velstand og aktivitet. Det motsatte av et slikt system var eneveldet som europeerne var i ferd med å riste av seg. Et styre uten politisk frihet la en kraftig demper på folks tiltakslyst, mente Tocqueville. 34 Historie og filosofi Kapittel 6: Nyere tid og kritisk tenkning

34 Men medaljen hadde likevel en bakside. Demokratiets største problem er faren for flertallstyranni. Hvis samfunnet skal styres etter majoritetens vilje, kan det føre til maktmisbruk og undertrykking av minoriteten. På en eller annen måte må mindretallet sikres mot overgrep. Hvis ikke, vil demokratiet kunne bli like undertrykkende som eneveldige regimer. For amerikanernes del var slike rettigheter allerede slått fast i grunnlovens ti amendments. Religionsfriheten, rettssikkerheten og ytringsfriheten var garantert. Formelle rettigheter er likevel ikke nok for at demokratiet skal fungere godt. En fri offentlighet for debatt og meningsutveksling er en forutsetning for at de politiske beslutningene skal kunne gjøres på best mulig grunnlag. Tocqueville hevder at pressen i USA slett ikke gir rom for mangfold og meningsavvik. Tvert imot driver man en utstrakt form for meningsterror der enkelte oppfatninger blir holdt nede ved hjelp av trusler og vold. Et eksempel var et avistrykkeri i Baltimore som i 1812 ble ødelagt og journalistene mishandlet og drept av en illsint folkemasse fordi den ikke likte avisens standpunkter. Politiet grep ikke inn, og gjerningsmennene ble i retten frikjent. I det demokratiske USA kunne sånt skje fordi avisene for det meste publiserte det som var sammenfallende med majoritetens oppfatninger. Flertallet valgte i neste omgang både lovgivende, utøvende og dømmende myndighet. Militærvesenet og politiet var majoriteten utstyrt med våpen. Den som følte seg urettmessig behandlet, fikk problemer. For til hvem skulle han vende seg? Tocqueville var også kritisk til en annen side ved USAs kulturliv og offentlighet. Amerikanerne var så opptatt av sin virksomhet at de verken hadde tid eller overskudd til særlig mye annet enn å arbeide. De var ekstremt materialistiske, og dersom de en sjelden gang satte seg ned for å lese litt, foretrakk de litteratur av den lette sorten. Fordi de mest ønsket underholdning, var også offentligheten overfladisk og ensrettet. Tocqueville skriver blant annet: Jeg kjenner ikke noe annet land der det jevnt over er mindre tankeselvstendighet og reell diskusjonsfrihet enn i Amerika. [ ] I Amerika har flertallet staket opp et formidabelt gjerde omkring tanken. Innenfor disse grensene er forfatteren fri, men ve den som drister seg til å forville seg utenfor dem. Tocquevilles poeng er at det vil være et konformitetspress i demokratiet. Flertallet har ikke bare kontroll over maktapparatet, men legger også premissene for akseptable meninger. En slik ensretting er demokratiets største svakhet, hevder han. 35

35 Tocquevilles analyse av USA satte fart i demokratidebatten i Europa. Fascinasjonen for Amerika var sterk, men bekymringen for hva som ville skje om uopplyste folkemasser fikk politisk makt, satt dypt i mange. Revolusjonene i og 1840-årene skremte mange liberale demokrater. John Stuart Mill og friheten En som leste Tocqueville med stor interesse, var den britiske filosofen John Stuart Mill ( ). Det kjente verket On liberty (1859) regnes av mange som liberalismens bibel. I likhet med sin franske kollega er Mill særlig opptatt av frihet og majoritetstyranni. Temaet for boka er hvilken makt samfunnet bør ha over individet. Mills konklusjon er enkel: Enhver har rett til å gjøre det han selv ønsker, så lenge han ikke skader andre. For å sette dette viktige poenget i perspektiv åpner han med et historisk tilbakeblikk. Kampen mellom frihet og autoritet har vært en av de grunnleggende drivkreftene i samfunnsutviklingen, hevder han. Frihet har handlet om å beskytte seg mot herskernes tyranni, enten disse var enkeltpersoner, stammer eller kaster. Det siste hundreåret har demokratiet fått enda mer gjennomslag, og den politiske makten skal nå bygge på folkeviljen og flertallet. Men nettopp her oppdager Mill det samme problemet som Tocqueville satte fingeren på. Det er en like stor risiko for at flertallet kan misbruke sin makt og undertrykke mindretallet som at en eneveldig hersker skal tyrannisere folket. Ikke bare finnes det en stor fare for direkte fysiske maktovergrep. Menings- og tanketyranniet er kanskje enda verre. Det ligger nemlig et trykk i samfunnet mot å tvinge alle inn i de samme tankebaner. Mill er svært bekymret for at enkeltmennesket skal miste muligheten til å kunne gå sine egne veier. Spørsmålet om ensretting i massesamfunnet er et av de dilemmaene som melder seg for fullt når 1800-tallets demokratiseringsbølge kommer. Hvor går så grensen for samfunnets og flertallets innblanding i den enkeltes livsverden? Det vil alltid være skranker for den personlige friheten. Lover er den mest typiske grensesettingen, og lovbrudd belønnes med straff. Men hvordan skal samfunnet forholde seg til meninger og ytringer? Ifølge Mill må toleransen være meget stor. Bare det som går direkte ut over andre, bør kunne stanses. Alternative meninger må få slippe 36 Historie og filosofi Kapittel 6: Nyere tid og kritisk tenkning

36 Likestilling John Stuart Mill mente at staten skulle fjerne ordninger som begrenset kvinners formelle rettigheter. I Norge er det formell likhet mellom kjønnene. Skal staten også gripe inn i privat praksis som hindrer likestilling mellom menn og kvinner, for eksempel yrkesvalg og fordeling av husarbeid og omsorg for barn i den enkelte familie? Tenkepause: Svar på spørsmålet. Legg ut svaret ditt på klassens nettsted. Finn et svar du er uenig i og argumenter mot det. Lag en undersøkelse til slutt om noen/hvor mange som skiftet standpunkt i løpet av arbeidet med dette spørsmålet. til fordi de utvider sjansene for gode ideer. Kjetterske tanker kan tvinge fram ny refleksjon hos flertallet. Uten avvikende synspunkter er det stor fare for at dynamikken i samfunnet blir borte. En ting er å tenke litt på siden av det vanlige. Noe annet er å leve annerledes. Hvilket rom finnes det for en alternativ livsstil i det moderne samfunnet? Mill mener det er godt for samfunnet at alle ikke er like. I sin egen samtid ser han dessverre den motsatte utvikling. Folk spør ikke lenger om hva de selv har lyst til å gjøre, men hva de helst burde gjøre. De fleste følger med strømmen. Selv når de vil hygge seg, ser de etter hva alle andre gjør. Resultatet er ensretting og ensformighet. En eksentrisk oppførsel eller en litt uvant smak blir nærmest sett på som forbrytelser. Slik får vi et dårligere samfunn enn om vi ga større rom for individuell frihet. Middelmådighetens herredømme er et middelmådig herredømme, hevder han. En stor hindring for framgang er sedvanens despoti. Mennesker og kulturer er ofte konservative av natur og fortsetter å gjøre ting etter gammel vane. Dermed er det en fare for at samfunnet vil stå stille. Særlig utbredt er dette i den østlige delen av verden, mener Mill. I vest, derimot, har friheten alltid vært kilden til forbedringer fordi den skaper alternativer. I et samfunn der individualiteten får spillerom, vil det hele tiden komme opp nye tanker og ideer som presser fram utvikling og framskritt. Men denne utviklingen har sin pris. For mens menneskene også i vest tidligere levde i mer avgrensede og isolerte verdener, går det stadig mer mot én verden. Utdanningssystemet gir menneskene den samme kunnskapen, kommunikasjonene bringer folk tettere sammen, handel og økonomi gjør verden til ett marked. Og mest av alt: Statens dominans er i ferd med å bli enorm. Til sammen skaper dette et økende trykk mot individets egenart. Mill er oppriktig bekymret for hvordan mangfoldet skal overleve i den moderne verden. John Stuart Mill var også en betydelig økonom. I det omfattende verket Principles of Political Economy (1848) drøfter han ideene fra de tidligere britiske økonomene. Mill deler deres grunnleggende syn om at samfunnets oppgaver best kan utføres av private. Folk flest vet selv hva som er best for dem. Staten bør ikke blande 37

37 Det gode liv Noen utopiske sosialister tenkte seg at et liv basert på felles eiendomsrett, ville føre til større rettferdighet. Tenkepause: Finn tre grunner til at et liv uten privat eiendom er godt og tre grunner til at det er dårlig. Samtale: Lag en liste med argumenter for og en liste med argumenter mot privat eiendomsrett. Ta stilling til hvilket argument som er det beste. seg inn i økonomien, men overlate næringslivet til loven om tilbud og etterspørsel. Fri konkurranse er den beste garanti mot monopoler og utbytting. Som Malthus og Ricardo er han generelt skeptisk til sosiale støtteordninger. Om staten gir økonomiske bidrag til fattige og arbeidsløse, vil det fort føre til at de blir avhengige av offentlig omsorg. Hvis det blir like lukrativt å leve på sosialhjelp som å jobbe, kan innsatsviljen til folk flest gå ned. I stedet må de sikres muligheter til selv å arbeide seg ut av elendigheten. Det beste for alle parter er at man kan forsørge seg selv. Mill er samtidig klar over at noen mennesker er helt avhengige av offentlig hjelp. Visse generelle støtteordninger må være til stede, og det skal ikke skilles mellom verdige og ikke-verdige trengende. Sosialarbeiderne skal ikke kunne grave for mye i folks personlige forhold for å finne ut om de fortjener bidrag eller ikke. Mill forsvarer sterkt individets rett til privatliv. For å unngå misbruk av ordningen må nivået på støtten være så lavt at den sikrer overlevelse, men heller ikke noe mer. Det skal alltid lønne seg å jobbe, mener Mill. Det er også andre oppgaver staten bør ta ansvaret for. Et godt fungerende fyrvesen langs kysten, gode havner, veier og finansiering av oppdagelsesreiser er eksempler på det. Slike goder er nødvendige fordi de er til nytte for fellesskapet. Det er vanskelig for private å kunne tjene penger på å investere i så store prosjekter, men samtidig er det til fordel for samfunnet som helhet at noen gjør det. Som liberaler er Mill opptatt av å forsvare enkeltindividets frihet mot alle som kunne tenkes å krenke den. Selv om han generelt er skeptisk til at staten griper inn i folks liv, finnes det tilfeller der det er nødvendig. Myndighetene må beskytte de svakeste i samfunnet mot tvang av alle slag. Lov om barnearbeid og reguleringer av arbeidstiden skal sikre de unge mot å bli utnyttet. Noen ganger må staten gripe inn mot foreldre som holder ungene sine borte fra skolen. Ingen har rett til å ta fra barn muligheten til utdanning. Mill går også hardt ut mot diskriminering av kvinner. Statens oppgave er å fjerne ordninger som hindrer kvinner i å nyte godt av de samme rettigheter som menn, mener han. 38 Historie og filosofi Kapittel 6: Nyere tid og kritisk tenkning

38 Oppgaver Repetisjon 1 Hvilke positive og negative trekk ser Tocqueville ved det amerikanske demokratiet? 2 Hva er temaet og hovedsynspunktet i Johns Stuart Mills bok On Liberty? 3 Hvorfor er menings- og tanketyranni så farlig, ifølge Mill? 4 Hva mener Mill om sosialstønad og statens innblanding i folks liv? Refleksjon 1 Tocqueville mente at amerikansk kultur var overfladisk og ensrettet. Er du enig i en slik vurdering? 2 Liberalismen er generelt sett skeptisk til staten. Men kan staten være nødvendig for å sikre folks frihet? 3 Mill er redd for ensretting av både livsstil og levemåter. Deler du frykten hans? Finn ut 1 Hvordan kan man miste stemmeretten i Norge i dag? 2 Gi en kort presentasjon av hvordan stemmeretten har blitt utvidet i Norge fra 1814 og fram til vår tid. Kilder 1 Alexis de Tocqueville: Om demokratiet i Amerika (1835, 1839) Majoritetstyranniet Jeg synes det er en ugudelig og avskyelig maksime at et folkeflertall har rett til å gjøre hva som helst når det gjelder et lands styre, og likevel mener jeg at enhver myndighet må ha sitt utspring i flertallsviljen. Er dette en selvmotsigelse? Det finnes en allmenn lov som er blitt skapt, eller i det minste anerkjent, ikke bare av et flertall av dette eller hint folk, men av et flertall av hele menneskeheten. Denne lov er rettferdigheten. Rettferdigheten setter derfor grensen for det enkelt folks rettigheter. Et folk kan sammenlignes med en jury som har fått i oppdrag å representere verdenssamfunnet og håndheve rettferdigheten, som er dets lov. Skulle en slik jury som representerer samfunnet ha mer makt enn det samfunn hvis lov den skal anvende? Når jeg derfor nekter å adlyde en urettferdig lov, benekter jeg ikke flertallets rett til å bestemme; jeg appellerer bare fra folkesuvereniteten til den allmennmenneskelige suverenitet. Det er dem som ikke har veket tilbake for å påstå at et folk ikke er i stand til å overskride fornuftens og rettferdighetens grenser i spørsmål som kun angår det selv, og at man derfor ikke skal være redd for å overlate all makt til det flertall som representerer folket. Dette kaller jeg slavespråk. Hva er en slik kompakt majoritet annet enn et individ med meninger og som oftest også interesser som står i strid med de meninger og interesser som hevdes av et annet individ, nemlig mindretallet? Hvis man innrømmer at en eneveldig hersker kan misbruke sin makt mot sine motstandere, hvorfor vil man da ikke innrømme at majoriteten kan gjøre det? Skifter menneskene karakter når de slutter seg sammen? Viser de større tålmodighet overfor det som står dem imot når de er blitt sterkere? Jeg kan neppe tro at det er tilfelle, og den ubegrensede myndighet som jeg nekter å innrømme ett enkelt av mine medmennesker, nekter jeg også å overlate til flere. ( ) Oversatt av Birgit Tønnesson. Norsk utgave Gyldendal 1969 A Hvilket syn har Tocqueville på demokratiet? B Hva mener han med den kompakte majoritet? C Hvordan kan mindretallets rettigheter sikres? 39

39 2 John Stuart Mill: Selvbiografi Jeg håpet bare at levekårene til de fattige skulle bli enda bedre gjennom allmenn folkeopplysning som ville føre til en frivillig reduksjon av folkeøkningen. Kort sagt, jeg var demokrat, men ikke det minste sosialist. Seinere ble vi* mye mindre demokrater enn jeg hadde vært før, for så lenge folkeundervisningen fortsetter å være så elendig, må vi frykte massenes vankunne og i særdeleshet deres selviskhet og brutalitet, men vårt ideal for framskrittet gikk langt videre enn demokratiet og ville så avgjort plassere oss i den alminnelige kategorien av sosialister. Vi avviste nok med styrke samfunnets tyranni over individet, som de fleste sosialistiske systemene forutsetter, men vi så fram mot en tid da samfunnet ikke lenger var delt opp i lathanser og arbeidende, da regelen om at den som ikke arbeider, ikke skal ete, blir anvendt ikke bare på de fattige, men på alle. Da kommer ikke resultatet av arbeidet til å bli fordelt etter fødsel, men etter et allment anerkjent rettferdighetsprinsipp. Vi mente at framtidas samfunnsproblem bestod i spørsmålet om hvordan man kunne forene størst mulig individuell handlingsfrihet med felles eiendomsrett til verdens råvarer og med lik fordeling av arbeidets avkastning. Vi innså klart at skulle en slik samfunnsendring bli mulig eller ønsket, måtte det skje en tilsvarende mentalitetsendring både hos massene og hos det store flertallet av arbeidsgiverne. Begge disse klassene må lære seg av erfaringen å arbeide og forene sine anstrengelser for edle eller i alle fall allmenne og samfunnsmessige formål, og ikke som hittil bare for sine egne. *Mill og kona, feministen Harriet Taylor Fra: Historiske kilder før Aschehoug 1986 A Hvorfor har Mill og Harriet Taylor blitt mindre demokrater enn før? B Hva er etter deres mening framtidens største samfunnsproblem? C Hva er det begge disse klassene må lære av erfaringen? D Sammenlign Mills og Tocquevilles syn på demokratiet. Hva har de til felles? 40 Historie og filosofi Kapittel 6: Nyere tid og kritisk tenkning

40 Utopiske sosialister Et grunnleggende prinsipp i liberalismen var den private eiendomsretten. Når liberale politikere og filosofer snakket om reformer, var det hele tiden en forutsetning at den ble respektert. Helt siden John Locke hadde argumentet vært at folk måtte få beholde frukten av sitt eget arbeid. Uten respekt for den private eiendomsretten ville sivilisasjonen kollapse, og livet ville bli en alles kamp mot alle. Også den politiske makten i samfunnet var direkte knyttet til privat eiendom. Stemmerett og valgbarhet var avhengig av formue eller eiendom. Det var folk med verdier som finansierte staten, og dermed var det bare de som burde ha innflytelse på den politiske beslutningsprosessen, var oppfatningen. Det konstitusjonelle monarkiet var et uttrykk for en slik statsform. I første halvdel av 1800-tallet ble det liberalistiske synet på privat eiendom utfordret av den sosialistiske bevegelsen. Sosialismens viktigste idé er at kollektivet skal eie verdiene i et samfunn, ikke enkeltpersoner. I stedet for konkurranse mellom individer burde samarbeid og fellesskap være grunnlaget for rasjonell samfunnsbygging. Tanken om felleseie går langt tilbake i tid. Ifølge Det nye testamentet delte de første kristne alt. Gjennom kirkens historie har klostervesenet vært en livsform med kollektivt eierskap. Da Thomas More på tallet skrev om sin utopi, var det et samfunn uten privat eiendomsrett. Sosialismen som politisk ideologi er likevel nær knyttet til industrisamfunnet og ideene fra de store revolusjonene på slutten av 1700-tallet. De elendige forholdene for arbeiderklassen sto i sterk kontrast til de liberale frihetsidealene. De mislykkede forsøkene på politiske reformer og sosiale forbedringer bekreftet for mange at det liberale borgerskapet ikke var interessert i rettferdighet for de mange eiendomsløse. Det fantes ulike forslag til hvordan sosialismen kunne realiseres. Franskmannen Henri de Saint-Simon ( ), som hadde adelig bakgrunn, mente at den vitenskapelige og industrielle utviklingen kunne føre til framskritt for menneskene. Han foreslo derfor at samfunnet burde ledes av tekniske eksperter og industriledere, siden de best visste hvordan man skulle få mest mulig ut av produksjonsmidlene. Som han skriver: Min misjon er å fjerne den politiske makten fra presteskapets, adelens og rettsvesenets hender og gi den tilbake til industrifolket. En slik målsetting er ikke spesielt sosialistisk, men Saint-Simon fikk likevel mange etterfølgere som regnet seg som sosialister. Det skyldes særlig hans ideal om rettferdig fordeling av godene. Hvert menneske burde bli belønnet etter hvor stor innsats det gjorde. En slik ordning ville være et 41

41 stort framskritt for arbeiderklassen. Saint-Simon tok også til orde for likestilling mellom kjønnene. Ikke alle sosialister var like positive til industrialisering. Charles Fourier ( ) så med skrekk på de elendige levekårene for arbeiderne i de store byene. Storindustrien skulle vekk. En bedre måte å organisere samfunnet på var å dele inn befolkningen i små, selvforsynte grupper som var innkvartert i forlegninger. Der skulle den egoistiske enkeltfamilien oppløses og erstattes av kollektivt liv og arbeid. Som Saint-Simon, tenkte Fourier seg et lønnssystem der evner og innsats var avgjørende for hvor mye hver enkelt fikk betalt for arbeidet. En annen kritiker av industrisamfunnet var Pierre Proudhon ( ). Han var særlig opptatt av hvordan industrialiseringen hadde tatt rettigheter fra arbeiderne. Spesielt opprørt var han over at profitten av blodslitet havnet i kapitalistenes lommer. I sitt berømte skrift Hva er eiendom? (1840) sier han at eiendom er tyveri. Proudhon var likevel ikke imot privat eiendom. Poenget var bare at den som selv hadde produsert verdiene, også skulle få beholde dem. Et slikt synspunkt likner svært mye på liberalismens forsvar for eiendomsretten. Det er også i tråd med de liberalistiske økonomenes oppfatning av arbeidet som det som skaper verdier. Proudhons idealsamfunn var, i likhet med Fouriers, små, selvstyrte kommuner. Der kunne innbyggerne skape det de trengte, men uten å bli så veldig rike. Proudhon var en slags anarkistisk sosialist som var svært skeptisk til sentralisert makt og storindustri 42 Historie og filosofi Kapittel 6: Nyere tid og kritisk tenkning

42 Oppgaver Repetisjon 1 Hva skiller liberalismen og sosialismen når det gjelder synet på eiendom? 2 Hva gikk teoriene og modellene til de utopiske sosialistene ut på? Refleksjon 1 Saint-Simon ønsket et samfunn der teknokrater og eksperter styrte. Hva synes du om et slikt forslag? 2 Fourier mente at familien burde oppløses fordi den var egoistisk. Støtter du en slik tanke? 3 Sosialisten Proudhon sa at eiendom er tyveri. Er du enig? Begrunn svaret ditt. Karl Marx og den vitenskapelige sosialismen De sosialistiske utopiene var uttrykk for en dyp frustrasjon over skyggesidene ved industrisamfunnet. I praksis fikk de vakre visjonene likevel liten betydning. Selv ikke de sterke opptøyene i 1848 førte til særlige forbedringer. Arbeiderklassens krav ble ikke særlig innfridd, og borgerskapet sørget for å slå ring om sin egen maktposisjon. Når uroen og protestene ble for truende, sørget politiet og militæret for å gjenopprette lov og orden. Den sosialistiske bevegelsen gikk uansett ikke under. Så lenge de grunnleggende samfunnsproblemene fortsatt var til stede, forsvant heller ikke misnøyen. Det som trengtes, var et klarere program for hvordan arbeiderklassens kamp kunne føres på en mer effektiv måte. De spredte demonstrasjonene og revolusjonstilløpene var for dårlig organisert til virkelig å kunne true dem som satt med makten. Den tyske filosofen og journalisten Karl Marx ( ) så problemet. De luftige utopiene til de franske sosialistene var altfor lite forankret i den konkrete virkeligheten, mente han. Skulle skikkelig forandring være mulig, måtte man først ha en solid forståelse av hvordan det moderne samfunnet fungerte. Ikke minst måtte man skjønne at kapitalismen var et internasjonalt system, og at arbeiderklassen var et verdensomspennende fellesskap. De tidligere sosialistiske drømmene handlet om idylliske lokalsamfunn uten særlig kontakt utad. 43

43 Sammen med Friedrich Engels ( ) ønsket han derfor å gi en grundig analyse av kapitalismen. Engels, som var tysk direktørsønn, var i 1844 på studietur til Manchester for å lære mer om britisk industriell virksomhet. Etter oppholdet publiserte han boka The Conditions of the Working Class in England (1845). Den dokumenterte hvor elendige forholdene for arbeiderklassen var. Kartleggingen til Engels viste med all tydelighet at slike tilstander var helt uholdbare. I 1848 ga Engels og Marx ut Det kommunistiske manifest. Det lille skriftet var et innlegg i en større debatt om demokratiutviklingen i Europa der filosofer som Tocqueville og Mazzini deltok. Hensikten med manifestet var todelt. For det første skulle det gi den historiske bakgrunnen for dagens virkelighet. For det andre var det et konkret forslag til hvordan arbeiderklassen kunne organisere seg for å ta makten. Kombinasjonen av samfunnsanalyse og praktisk politikk var nøkkelen til å løfte de fattige ut av elendigheten. Historiens drivkraft er klassekampen, skriver de to innledningsvis. Til alle tider har undertrykte og undertrykkere stått mot hverandre. Hvem som er undertrykkere og undertrykte, vil veksle fra epoke til epoke, men klassekampen vil til slutt ende med verdensrevolusjonen og proletariatets (arbeiderklassens) seier. Hvorfor og hvordan skjer dette? Marx og Engels hevder at ethvert samfunn domineres av bestemte produktivkrefter, det vil si teknologi og naturressurser. De som eier produktivkreftene, har også makten i samfunnet. Makthaverne har dessuten kontroll over åndslivet og kulturen. Marx skriver et annet sted: I hver epoke er den herskende klassens tanker de herskende tanker, dvs. at den klassen som er samfunnets herskende materielle makt, er også dets herskende åndelige makt (Den tyske ideologi, 1846). Dette blir kalt den ideologiske overbygningen. Det kan være kunst, religion, vitenskap, politikk og lovverk. Gjennom slike virksomheter og ordninger kommer tidens aksepterte normer og verdier til uttrykk. Overbygningen er med på å definere hva som er rett og galt, sant og usant. 44 Historie og filosofi Kapittel 6: Nyere tid og kritisk tenkning

44 Klassekamp Finnes det klassemotsetninger i Norge? Tenkepause: Svar på spørsmålet. Samtale: De som svarer ja reiser seg. Den gruppa som er størst stiller spørsmål til mindretallet. Historien viser at produktivkreftene har en tendens til å utvikle seg. I middelalderens føydalsamfunn var jordbruket livsgrunnlaget for nesten hele befolkningen. Et lite aristokrati av godseiere kontrollerte produksjonen, og det store flertallet av leilendinger og jordløse bønder var underordnet dem. Etter hvert som handel og industri ble viktig for økonomien, forandret også eiendomsforholdene seg. Borgerskapet, som nå tok hånd om en stadig større del av verdiskapningen, kom i et sterkere motsetningsforhold til aristokratiet. Den nye klassen krevde mer makt og innflytelse, og den gamle overbygningen kom under press. Da borgerskapet til slutt overtok makten, ble også den gamle overbygningen skiftet ut. Nye herskende tanker kom på plass. For Marx og Engels var borgerskapet som en trollmann som hadde sluppet løs krefter han ikke var i stand til å kontrollere. Den industrielle revolusjonen hadde frigjort formidable produktivkrefter som til slutt ville undergrave borgerskapets egen dominans. Proletariatet var foreløpig lenket til maskinene og måtte selge seg selv som en hvilken som helst vare. Arbeiderne var fremmedgjort i produksjonsprosessen og fant ingen mening i det rutinemessige arbeidet de måtte gjøre for sultelønn. Forholdene ville til slutt bli så elendige at proletariatet ville reise seg og gjøre revolusjon. Det kommunistiske manifest er også en oppskrift på hvordan arbeiderne kan forberede seg på den kommende revolusjonen. Marx og Engels er tydelig skeptiske til nasjonale sosialistpartier i Europa. Så langt har ingen av dem vist seg sterke nok til å kunne være et lokomotiv i den revolusjonære oppbyggingen. I stedet foreslår de at et kommunistparti må gå i spissen for en revolt. Proletariatet må bli sammensveiset som klasse, og til det trengs det et tydelig og sterkt parti. Revolusjonens første mål er å avsette borgerskapet og innsette proletariatet som den styrende klassen. Den private eiendomsretten skal selvsagt fjernes og erstattes av et kollektivt eierskap. Fordi ingen eier noe selv, vil klassemotsetningene en gang for alle være opphevet, og det klasseløse samfunn vil oppstå. Det vil også bli en sterk omlegging til mer menneskevennlige produksjonsmåter, slik at arbeiderne ikke lenger skal føle seg fremmedgjort. Den viktigste ideen i Det kommunistiske manifest er tanken om at den historiske utviklingen bestemmes av materielle forhold. Produktivkreftene er grunnlaget for ethvert 45

45 samfunn, og kampen for å kontrollere disse driver historien framover. En slik historieforståelse blir kalt historisk materialisme og er kjernen i den tankeretningen som går under navnet marxisme. Den legger liten vekt på ideer, enkeltpersoner og store bragder, men framhever i stedet økonomiske, teknologiske og sosiale forhold. Da Det kommunistiske manifest kom ut, vakte det i første omgang liten oppmerksomhet. Marx var likevel et hår i suppa for makthaverne i flere europeiske land. Gjennom 1840-årene måtte han stadig flytte på grunn av de radikale skriveriene sine. I 1849 ble han utvist fra Köln og måtte bosette seg i London. Der livnærte han seg som frilansjournalist, men fikk også nødvendig økonomisk støtte fra sin venn Engels. I flere år satt han på British Museum og arbeidet med det store verket Kapitalen. I 1867 kom første bind, mens de to siste ble redigert og publisert av Engels flere år etter Marx død. Kapitalen er en omfattende analyse av det kapitalistiske systemet i Storbritannia fra 1700-tallet og framover. Marx ønsker å vise hvordan den historiske materialismen i praksis fungerte. I Kapitalen er han sterkt preget av de britiske økonomene Smith og Ricardo. Som sine læremestre ser Marx at det er arbeidet som gjør at verdien til en vare øker. Problemet er at avkastningen av arbeidet ikke tilfaller dem som har skapt dem, nemlig proletariatet. I stedet havner den i kapitalistenes lommer. Marx hevder videre at det er en grunnleggende interessekonflikt mellom arbeiderne og eierne. Sistnevnte ønsker å øke profitten maksimalt og konkurrerer beinhardt med andre som også ønsker å tjene mest mulig. Det er det kapitalismen egentlig handler om. Arbeidsgiverne vil derfor gjøre det 46 Historie og filosofi Kapittel 6: Nyere tid og kritisk tenkning

46 de kan for å presse lønningene ned på et minimumsnivå, akkurat som Ricardo hadde sagt. Resultatet er at proletariatets situasjon til slutt vil bli uutholdelig. Revolusjonen er uunngåelig. Marx peker også på en annen iboende svakhet ved hele systemet. Konkurransen i næringslivet vil nødvendigvis føre til at noen taper. En kapitalist slår i hjel mange andre, skriver han. Gradvis vil kapitalen samles på færre hender, og noen vil få monopol. Monopoler har en tendens til å øke prisene, men det vil i sin tur føre til at etterspørselen etter varer synker. Dermed vil også arbeidsløsheten stige. Marx analyse av kapitalismen er med andre ord svært dyster. Systemet er dømt til å bryte sammen, hevder han. Kapitalen er et vitenskapelig verk om samfunnsøkonomi. For Marx var det viktig at den revolusjonære bevegelsen bygde på innsikt og kunnskap og ikke bare velmenende og luftige visjoner. I sin gravtale til Marx i 1883 sa Engels at på samme måte som Darwin oppdaget lovene for den organiske naturen, oppdaget Marx lovene for historiens utvikling. En slik sammenlikning sier noe om at sosialismen ønsket å ha et vitenskapelig grunnlag. Det skulle likevel vise seg at Marx tok feil på viktige punkter. Det kapitalistiske systemet kollapset ikke, men var i stand til å ta opp i seg kravene fra proletariatet. Borgerskapet forsto at også arbeiderne måtte få del i velstanden. Sosiale og politiske reformer tok brodden av den verste misnøyen. På tampen av 1800-tallet ble allmenn stemmerett for menn innført i de fleste vesteuropeiske landene, og arbeidsforholdene og levekårene ble også forbedret. Dermed forsvant potensialet for revolusjonen. Samarbeid avløste klassekampen. Marxismens praktiske betydning på 1800-tallet skal derfor ikke overdrives. Appellen Marx kom med: Arbeidere i alle land, foren dere! mislyktes. Arbeiderklassen utviklet aldri en sterk internasjonal klassebevissthet, men samlet seg i stedet om sine 47

47 nasjonale sosialistpartier. Da den første verdenskrigen brøt ut i 1914, marsjerte arbeidere lojalt under fanene til sine egne nasjonalstater. Nasjonalismen viste seg å sitte langt dypere i den jevne proletar enn marxismen. Liberalismen og marxismen Både liberalismen og marxismen har sitt utgangspunkt i de politiske og sosiale omveltningene som fulgte i kjølvannet av den franske revolusjonen og industrialiseringen. Begge er opptatt av økonomiens betydning for samfunnsutviklingen, og begge forsøker å forstå hvilke mekanismer som er i sving i det moderne industrisamfunnet. Begge har en grunnleggende tro på framskrittet og ser et stort frigjøringspotensial i teknologien. Organisert på rett måte kan ny teknikk og industri gjøre livet bedre for menneskeheten. En forskjell mellom de to ideologiene er synet på frihet og likhet. Liberalismen har en tendens til å se på friheten som viktigere enn likheten. For John Stuart Mill er det helt avgjørende at ingenting må krenke individets frihet. Med friheten følger ansvar for eget liv, men også muligheter til å bygge noe selv. Det beste er at folk står på egne bein og ikke er avhengige av andre. Derfor er han skeptisk til sosialhjelp og andre former for støtteordninger som skal skape større likhet mellom folk. Slike tiltak kan skape psykologisk underdanighet hos mottakerne. Mill argumenterer også sterkt for hvorfor ulikhet er positivt. Det er ille hvis alle tenker og lever likt, hevder han. Et samfunn med for stor grad av likhet vil miste mye av dynamikken. Framskrittet vil stanse opp fordi så få nye ideer dukker opp. Selv om marxismen også har frigjøring som sitt mål, legger den mer vekt på likheten. Industrisamfunnets største problem er den urettferdige fordelingen av godene. De enorme forskjellene mellom fattig og rik må fjernes. Den private eiendomsretten, som er så sentral i liberalismen, må vekk, for den er med på å opprettholde ulikheten. Marxismen er mer opptatt av kollektivets beste enn enkeltmenneskets frihet til å skape sitt eget. 48 Historie og filosofi Kapittel 6: Nyere tid og kritisk tenkning

48 Både liberalismen og marxismen var svært oppmerksomme på de store problemene industrialiseringen førte med seg. Begge forsto at noe måtte gjøres for å endre på de elendige forholdene som millioner av fattige måtte leve under. Men løsningene var forskjellige. En liberalist som Adam Smith mente at det var til arbeidernes beste at økonomien fikk være fri. Bare da kunne arbeidsgiverne hindres i prissamarbeid og dumping av lønningene. Den usynlige hånd ville regulere økonomien på en slik måte at alle ville tjene på det. Marx, derimot, mente at den frie kapitalismen ikke fungerte slik. Fordi kapitalistene alltid hadde profitt som sitt eneste mål, ville det føre til at lønningene med nødvendighet ville falle, og dermed ville også arbeiderne tape på det. En arbeidsgiver ville også bruke minst mulig på å bedre arbeidsforholdene i fabrikkene fordi det ville øke kostnadene. Et av revolusjonens første mål var derfor å legge om produksjon slik at den ble mer tilrettelagt for menneskene som jobbet der. Heller ikke økonomien burde få utvikle seg fritt, men måtte reguleres slik at den tjente fellesskapet. De store konfrontasjonene mellom liberalismen og marxismen oppsto ikke før på 1900-tallet. Grunnen til det var marxismens begrensede betydning før den russiske revolusjonen i Som ideologisk fundament for Sovjetunionen ble marxismen den vestlige liberalismens erkefiende. Gjennom store deler av 1900-tallet foregikk det en kamp om verdensherredømme mellom de to ideologiene, som altså fikk sin grunnleggende utforming på 1800-tallet 49

49 Oppgaver Repetisjon 1 Hva gikk kritikken til Marx av de utopiske sosialistene ut på? 2 Hva var hensikten med Det kommunistiske manifest? 3 Gjør rede for historieforståelsen til Marx. Kom inn på begrepene produktivkrefter, klassekamp og overbygning. 4 Hva handler Kapitalen om? Hvilket syn på arbeid og verdiskapning kommer fram? 5 Hvordan hevder Marx at historien vil ende? Hvorfor vil det gå slik han tror? 6 Hva menes med vitenskapelig sosialisme? 7 Hvordan gikk det spådommene til Marx? 8 Hvilke likheter og forskjeller er det mellom liberalismen og marxismen? Refleksjon 1 I hver epoke er den herskende klassens tanker de herskende tanker, skriver Marx. Hva tror du han mener med det? Har han rett? 2 Er menneskers tanker helt styrt av den tiden og det samfunnet de lever i? Hva vil det si å kunne tenke fritt? 3 Hva menes med at liberalismen legger mer vekt på friheten, mens marxismen er mest opptatt av likheten mellom mennesker? Er det en motsetning mellom frihet og likhet? Hva synes du bør være viktigst? Kilder Karl Marx: Den tyske ideologi (1845. Publisert 1932) Produksjonen av ideer, forestillinger og bevisstheten er til å begynne med umiddelbart flettet sammen med den materielle virksomheten og med menneskenes materielle samkvem, som det virkelige livs språk. Menneskenes forestillingsverden, tenkning og åndelige samkvem fremstår her ennå som direkte utslag av deres materielle adferd. Det samme gjelder for den åndelige produksjon slik den kommer til uttrykk i et folks politikk, lovgivning, moral, religion, metafysikk osv. Menneskene er produsenter av sine forestillinger, ideer osv., de virkelige, arbeidende menneskene, slik de er betinget av en bestemt utvikling av sine produktivkrefter [ ]. Også tåkedannelsen i menneskenes hjerne er nødvendige sublimater av deres materielle livsprosess som lar seg fastslå empirisk, og som er knyttet til materielle forutsetninger. Moral, religion, metafysikk og annen ideologi og de dertil svarende bevissthetsformer mister dermed sitt skinn av selvstendighet. De har ingen historie, de har ingen utvikling, men menneskene, som utvikler sin materielle produksjon og sitt materielle samkvem, utvikler med denne sin virkelighet også sin tenkning og sin tenknings produkter. Det er ikke bevisstheten som bestemmer livet, men livet som bestemmer bevisstheten. Oversatt av Tom Rønnow. Fra Karl Marx: Verk i utvalg 2, Pax 1970 A Hva er menneskers tanker om moral, religion, politikk og lovgiving et uttrykk for? B Hva mener han med Det er ikke bevisst heten som bestemmer livet, men livet som bestemmer bevisstheten? C Hvordan kan man, ut fra resonnementet til Marx, forandre folks måter å tenke på? D Sammenlign utdraget fra Den tyske ideologi med utdraget av Mao Zedong på side 000. Har de to tekstene noe til felles? Metafysikk: (over) lære om hvordan verden er bygd opp. Sublimat: (over) omdannelse 50 Historie og filosofi Kapittel 6: Nyere tid og kritisk tenkning

50 Historieforståelse og historieskrivning Historiske lovmessigheter En av opplysningstidens viktigste ideer var forestillingen om framskrittet. Ved hjelp av fornuft og vitenskap kunne menneskene ta større kontroll over både naturen og samfunnet. Perspektivet på livet var ikke lenger bare evigheten. Interessen for å endre den eksisterende verden ble større enn før. Den industrielle revolusjonen hadde ettertrykkelig bevist at forandring var det moderne samfunnets mest typiske kjennetegn. Morgendagen kunne bli bedre enn gårsdagen, i hvert fall ville den bli annerledes. En vesentlig årsak til framskrittstanken var vitenskapens suksess. Kartleggingen av naturens lover var et viktig skritt på veien mot stadig større beherskelse av naturkreftene. På 1700-tallet smittet interessen for lovmessigheter også over på andre felt. I sitt store verk om nasjonenes rikdommer forklarer Adam Smith de økonomiske sammenhengene i den historiske utviklingen fra middelalderen og fram til den industrielle revolusjonen. Wealth of Nations var derfor et banebrytende verk innenfor historie- og samfunnsforskningen. Smiths bok var et viktig bidrag til den nye historieforståelsen som vokste fram mot slutten av opplysningstiden og inn på 1800-tallet. En viktig oppfølger til Smith var Karl Marx. Den tyske filosofens historiske materialisme la vekt på økonomiske, teknologiske og sosiale strukturer som de viktigste faktorene i samfunnsutviklingen. Både Marx og Engels hevdet at deres form for sosialisme var vitenskapelig fordi den bygde på økonomiske realiteter og historiske lovmessigheter. En slik påstand reiste samtidig en annen problemstilling. Hvis det virkelig finnes objektive lover for samfunnsutviklingen, blir spørsmålet om det egentlig er mulig å påvirke dem. Er menneskene et offer for historien, eller skaper vi den? Hvis enhver tids overbygning bare reflekterer herskernes tanker, hvor skal da opprøret og forandringene komme fra? Den marxistiske historieforståelsen kan virke litt uklar på dette punktet. På den ene siden snakker Marx og Engels om at revolusjonen med nødvendighet vil komme. Kapitalismen vil kollapse, og arbeiderklassen vil stå igjen som den endelige vinneren. På den andre siden appellerer de til at proletariatet og kommunistpartiet aktivt må jobbe for å skape en revolusjonær bevissthet. Marx var selv en aktiv politiker og var med og etablerte Den 1. internasjonale arbeiderassosiasjonen i Det var ikke nok bare å sitte og vente på at den historiske prosessen skulle gå sin ubønnhørlige gang mot det endelige klimaks. 51

51 Marxismen får på en måte det samme problemet som naturvitenskapen på og 1700-tallet reiste: Har mennesket egentlig en fri vilje? Eller er vi bare et resultat av de fysiske prosessene som styrer kroppen? Den marxistiske historieforståelsen skaper tvil om mennesket egentlig kan gjøre noe særlig fra eller til når det gjelder å skape et nytt og bedre samfunn. Er menneskenes handlinger helt bundet av de sosioøkonomiske strukturene, eller er det mulig å bryte ut av dem og aktivt endre samfunnet? Historieforskningens profesjonalisering Ikke bare Marx var opptatt av å studere fortiden på en vitenskapelig måte. På slutten av 1700-tallet ble også den tradisjonelle historieskrivningen profesjonalisert. Etter mønster fra naturvitenskapen ønsket historikerne å gå mer empirisk og analytisk til verks. Fortidens hemmeligheter skulle graves fram gjennom systematiske studier av kilder. Regler for primær- og sekundærkilder ble formulert, og historikerne gikk på leting etter dokumenter som kunne gi dem bevis for hva som egentlig hadde skjedd. Målet var å gi en mer vitenskapelig framstilling av historien. En av de mest kjente 1700-tallshistorikerne var engelskmannen Edward Gibbon ( ). Samme år som Adam Smith ga ut sitt store verk, publiserte Gibbon første bind av The History of the Decline and Fall of the Roman Empire (1776). Der forsøker han å forklare hvorfor det romerske imperiet falt sammen. Gibbon har flere teorier. Flyttingen av imperiehovedstaden fra Roma til Bysants, keiserens reduserte kontroll over hæren og moralsk forfall er noen av grunnene, hevder han. Kanskje mest avgjørende var likevel kirkens teologiske stridigheter og kristendommens tro på livet etter døden. Slike forhold svekket befolkningens vilje til å kjempe for staten og å være gode borgere. Etter Romerrikets sammenbrudd fulgte så den mørke middelalderen, og et teppe av overtro og ufornuft falt over Europa. Som opplysningsmann var Gibbon glad for at verden på 1700-tallet endelig var kommet på rett kjøl igjen. Nå sto framskrittet for tur. Gibbons berømte verk ble mønstergyldig for historikere i lang tid framover. Det var særlig det omfattende apparatet med kilder og noter som skilte det fra de fleste andre historieverk på 1700-tallet. Gibbon kommenterer grundig de dokumentene han bruker, og han er spesielt opptatt av å bruke primærkilder der de finnes. For 52 Historie og filosofi Kapittel 6: Nyere tid og kritisk tenkning

52 mange i samtiden var det særlig vurderingen av Bibelen og kirkens dokumenter som falt i dårlig jord. Gibbon mente at de aller fleste tekstene kirken bygde på, var sekundærkilder. På grunn av kirkens dominerende posisjon gjennom middelalderen hadde den greid å holde liv i det han mente var myten om Romerrikets kristendomsforfølgelser. Den svært negative framstillingen av kristendommen gjorde at verket hans ble forbudt i flere land. Gibbon viser at selv om historieskrivningen er basert på solid kildearbeid, kan den aldri være helt objektiv eller nøytralt. Vurderingen av kildene vil alltid være farget av et overordnet perspektiv eller av tolkning. De samme dokumentene kan leses på ulike måter av forskjellige historikere. Like fullt satte han en ny standard for historieskrivningen. Fordi han så åpent gjør rede for kildebruken sin, er det mulig for andre forskere å sette spørsmålstegn ved konklusjonene hans. Gibbons historiske metode har på den måten mye til felles med naturvitenskapens. For at et eksperiment eller en teori skal sies å være vitenskapelig, må den kunne vurderes av andre. På begynnelsen av 1800-tallet var det særlig tyske historikere som gikk i spissen for den nye vitenskapeliggjøringen av historieforskningen. Mest kjent var Leopold von Ranke ( ). Også han var svært opptatt av regler for kildebruk, og ambisjonen hans var å rekonstruere fortiden så nøyaktig som mulig. Idealet var at historien skulle skrives på grunnlag av primærkilder og øyenvitneskildringer. Som professor i historie ble Ranke læremester for en helt ny generasjon tyske historikere. Gjennom forelesninger og bøker trakk han fram dokumenter fra arkiver som tidligere aldri hadde vært åpnet. Rankes hovedinteresse var å skrive politikkens og de europeiske statenes historie. Store menn, diplomatiske prosesser og kriger kom derfor til å stå sentralt. Ranke brydde seg lite om sosiale og økonomiske strukturer, men prøvde heller å finne ut hvilke intensjoner og motiver som lå bak statsledernes beslutninger. Historien var et resultat av bevisste menneskelige handlinger i konkrete situasjoner. Det fantes ingen generelle lovmessigheter som styrte den historiske utviklingen. Hver nasjon og periode var unik og måtte forstås på sine egne premisser, mente han. Derfor ble det også meningsløst å snakke om historisk framskritt. Ranke tok avstand fra opplysningstidens nedvurdering av middelalderen. Ingen epoker var bedre eller dårligere enn andre, de var bare forskjellige. Historikerens oppgave var objektivt å fortelle hva som faktisk hadde skjedd på ulike steder til ulike tider. Forsøket på å gjengi fortiden slik den egentlig var, skulle likevel vise seg å være umulig. En historiker vil alltid gjøre et utvalg, både av temaer og kilder. Alt kan ikke komme med, og framstillingen vil aldri kunne være mer enn en av flere mulige tolkninger. Kravene om en vitenskapelig kildebruk var riktignok kommet for å bli, men etter hvert ble det klart for historikerne at noen objektiv sannhet om fortiden ikke fantes. 53

53 Oppgaver Repetisjon 1 På hvilken måte bidro Adam Smith og Karl Marx til en ny historieforståelse? 2 Hvordan har Marx påvirket senere tids historieskrivning? 3 På hvilket punkt er den marxistiske historieforståelsen litt uklar? 4 Hvilke nye krav stilles til historieforskningen fra 1700-tallet og framover? 5 Hvorfor ble Edward Gibbon et forbilde for senere tids historikere? 6 Hva var Leopold von Ranke særlig opptatt av i sin historieskrivning? Refleksjon 1 Marx tok feil når det gjaldt hvordan historien skulle ende. Betyr det at forfatterskapet er verdiløst? 2 Gibbons beretning om Romerrikets fall inneholder en skarp kritikk av kristendommen. Burde ikke historikerne være mer nøytrale? 3 Ranke ville fortelle om fortiden slik den egentlig var. Hvorfor er det umulig? Nasjonal identitet og historieskrivning Vi har tidligere vært inne på nasjonalstatens viktige betydning på 1800-tallet. Nasjonstanken, slik den ble utformet under den franske revolusjonen, bygde på ideene om at alle var født like og med rettigheter. Den var nøytral overfor religion, rase og kulturell bakgrunn. Statsborgerskapet var det som sikret hver enkelt plass i fellesskapet, og derfor var det rom for mennesker med forskjellig tro og kultur innenfor rammen av nasjonen. Det fantes også en annen oppfatning av nasjonen som hadde røtter tilbake til romantikken. Den tyske filosofen Johann Gottfried Herder ( ) mente at nasjonen først og fremst kom til uttrykk i den folkelige kulturen, historien og språket. Alle som hadde tysk som morsmål, tilhørte den samme nasjonen. Gjennom talemålet var eventyr og sagn formidlet fra generasjon til generasjon, og på den måten var folket bundet sammen gjennom en felles kultur og fortid. Herders nasjonsbegrep sa lite om statsborgerskap og politiske rettigheter. Nasjonsbyggingen på 1800-tallet dro veksler på begge de to nasjonsbegrepene. Noen stater la mest vekt på statsborgerskapet og politiske rettigheter som det som skulle binde nasjonen sammen. Andre understreket mer den kulturelle enheten i folket. I mange tilfeller ble det en kombinasjon. Uansett handlet det om at folket på en eller annen måte måtte få en slags felles identitet. Det var ikke gitt at franskmenn, tyskere eller nordmenn virkelige følte noen bestemt tilknytning til sine stater. En som forsto det, var en av mennene bak samlingen av Italia, Piemontes statsminister Massimo d Azeglio ( ). I en 54 Historie og filosofi Kapittel 6: Nyere tid og kritisk tenkning

54 berømt uttalelse etter at staten var erklært i 1861, sa han følgende: Nå har vi skapt Italia. Når gjelder det bare å skape italienere. De neste fire årene gikk den piemontesiske hæren brutalt fram for å gjøre nettopp det. For å tvinge søritalienerne og andre motstridige inn i det nye Italia slaktet de ned titusenvis av mennesker. Det fantes likevel andre, mykere måter å bygge opp eller vekke til live igjen følelsen av å tilhøre samme nasjon. I Norge fikk den nasjonalromantiske bevegelsen stor betydning for konstruksjonen av det norske. Innsamlingen av folkediktning og idylliseringen av den norske naturen var med på å gi nordmenn følelsen av å være forskjellige fra andre folk. Et annet viktig bidrag til nasjonsbyggingen var historieskrivningen. Den britiske historikeren Eric Hobsbawm skriver dette i et essay: Historikeren er for nasjonalismen det valmuedyrkerne i Pakistan er for heroinmisbrukere: Vi forsyner markedet med den nødvendige råvaren. Nasjoner uten fortid er en motsigelse. Det som skaper en nasjon, er dens fortid, det som rettferdiggjør en nasjon overfor en annen, er historien. Det fleste land har derfor fått sine nasjonale historieberetninger. Et eksempel er Tyskland. I årene fram mot samlingen i 1871 handlet stadig flere historieverk om hvordan den tyske nasjonen endelig var i ferd med å bli samlet i en ny sterk stat. Historieskrivningen bygde opp under forestillingen om nasjonalstaten og ble dermed en politisk faktor. Fortiden ble sett i lys av samlingsprosessen. De tidligere selvstendige fyrstedømmene hadde en felles historie, og nå var tiden inne for å komme sammen igjen. Gjennom skoleverket ble denne fortellingen formidlet til den oppvoksende generasjonen, som dermed lærte seg hva det ville si å være tysk. Fortellingen om Norge Også Norge trengte en ny beretning om fortiden da den nye staten så dagens lys i Under nasjonalromantikken i og 1840-årene fikk den profesjonelle historieskrivningen sitt gjennombrudd her til lands. Bindsterke verk om Norges fortid kom nå ut og bidro sterkt til utviklingen av norsk nasjonal identitet. Den mest sentrale historikeren i første halvdel av 1800-tallet var Peter Andreas Munch ( ). Munch konsentrerte seg mest om de eldste tider og påsto at den skandinaviske halvøya opprinnelig var blitt befolket av germanske innvandrere som kom nordfra. I vikingtiden og middelalderen hadde norske stormenn og konger overtatt dominansen over store deler av Norden. Hele den norrøne litteraturen var etter Munchs mening norsk. Dette kom det sterke protester mot fra dansk og svensk side, der man mente det ikke fantes bevis for slike teorier. 55

55 Munch fikk også betydning for skjønnlitteraturen. Mange av de tidlige dramaene til Bjørnstjerne Bjørnson ( ) og Henrik Ibsen ( ) har handlingen lagt til middelalderen. Begge dikterne stod i gjeld til P.A. Munch når det gjaldt det historiske råmaterialet. For Bjørnson var de historiske dramaene viktige for å kunne skape en norsk nasjonal bevissthet. Gjennom middelalderens heltegalleri skulle nordmennene få kjenne stolthet over sin egen store fortid. Gjennom Munchs og senere historikeres arbeid har den tapte norske gullalderen fått en enestående plass i den store fortellingen om Norge. Det går en linje fra Harald Hårfagre og fram til det moderne norske kongedømmet. Da den danske prins Carl i 1905 ble valgt til ny norsk konge, grep han tilbake til middelalderen for å finne seg navn. Kong Haakon 7. hoppet over alle felleskongene med Danmark og Sverige og understreket i stedet kontinuiteten med den norske storhetstiden. Beretningene om gullalderen viser hvor ideologisk historieskrivningen på 1800-tallet var. Det er nemlig mulig å velge et annet perspektiv. Nyere forskning viser for eksempel at den danske dominansen var enorm gjennom store deler av vikingtiden og langt inn i middelalderen i hvert fall i deler av Norge. Hele Oslofjordområdet med de berømte gravhaugene i Borre og vikingskipene fra Vestfold var lenge under dansk kontroll. Osebergskipet ble ganske sikkert bygd i Danmark, og Norges senere hovedstad ble trolig grunnlagt av dansken Harald Blåtann og ikke nordmannen Harald Hardråde. Forestillingen om et nasjonalt norsk kongedømme fra Hårfagre og framover er punktert av historikere. Dermed er også mye av grunnlaget for den tradisjonelle store fortellingen om Norge borte. 56 Historie og filosofi Kapittel 6: Nyere tid og kritisk tenkning

56 Det norske Det er viktige forskjeller mellom nordmenn og andre folk. Tenkepause: Ta stilling til påstanden. Samtale: Hør på hverandres synspunkter. Har det praktisk betydning om man er enig eller uenig i påstanden? Allerede på 1800-tallet var det de som ikke var særlig komfortable med det snevert norske perspektivet på historien. Romantikkens idé om det nasjonale fellesskapet kunne også utvides til noe mer enn de enkelte lands grenser. Mange hadde forestillinger om et nordisk kulturfellesskap. I 1840-årene fikk nasjonalromantikken konkurranse fra skandinavismen. I stedet for den særegne norske fortiden var det mulig å se de tre nordiske folkenes historie mer i sammenheng. Det samme gjaldt for språk og kultur: Dansk, svensk og norsk var egentlig grener av det samme. Skandinavismen ble i særlig grad en bevegelse blant intellektuelle, forfattere og studenter. Både Johan Sebastian Welhaven ( ), Ibsen og Bjørnson deltok aktivt på skandinavistenes store møter. Først og fremst handlet det om kulturfellesskap og samarbeid mellom de nordiske landene. Men for noen var det også politiske motiver bak. Da Danmark i 1863 havnet i krig med sine tyske naboer, var det mange skandinavister som krevde norsk og svensk støtte til broderfolket. Skuffelsen var stor, ikke minst hos Ibsen, for at hjelpen til broderlandet uteble. Da Danmark tapte krigen i 1864, gikk lufta ut av skandinavismen. I Norge ble konkurransen med nasjonalromantikken for sterk. Likevel er det grunn til å tro at skandinavismen gjorde sitt til å dempe de sterkeste nasjonalistiske tendensene i den norske nasjonalromantikken. Det ble aldri noe utpreget hat mot det danske eller det svenske i Norge, selv om en del skarpe utfall kom til uttrykk. 57

57 Samefolkets historie og identitet Mens den norske historieskrivningen for alvor skjøt fart på 1800-tallet, gikk det helt fram til 2004 før samefolket fikk sin første historie. Lars Ivar Hansen og Bjørnar Olsens verk Samenes historie frem til 1750 bygger blant annet på arkeologiske funn. Fram til 1750 finnes det ingen samiske skriftlige kilder om kulturen. Den første samen som skrev en bok om samisk kultur på samisk, var Johan Turi, og det skjedde i Han var en forteller og ingen historiker. Johan Turi som var født i Kautokeino, oppfattet seg selv som svensk same. Hensikten med fortellingen var å formidle kunnskap slik at samer og svensker kunne møte hverandre med respekt. I våre dager har samen Nils Gaups filmatisering (2008) av det såkalte Kautokeino-opprøret i 1852 hatt en lignende effekt. Filmen er selvfølgelig ikke et historisk dokument, men en tolkning av konflikten mellom nordmenn og samer basert på kilder om sosiale og økonomiske forhold. Gaup vil vise hvordan samefolket har blitt undertrykt av det norske samfunnet. Når samenes historie er fraværende i norske skolebøker, har det flere årsaker. En viktig grunn er at denne historien ikke har vært skrevet før ganske nylig. Da den norske nasjonalstaten tok form på 1800-tallet, ble samene sett på som et fremmedelement det gjaldt å fornorske. Det finner man uttrykk for i norsk historieskrivning fra denne tiden. I møte med det norske storsamfunnet ble samene tvunget til å akseptere at deres kultur var mindre utviklet og uhensiktsmessig i et sivilisert samfunn. Det hadde allerede misjonærene på 1700-tallet lært samene, men da gjaldt det å kristne dem og få dem ut av djevelens makt. Først i andre halvpart av 1900-tallet skjedde det en forandring av samenes selvforståelse. Det er vanlig å se på Alta-aksjonen som det virkelig store gjennombruddet for en positiv samisk identitet i Norge. Minoriteter og storsamfunn Må urfolk og minoriteter tilpasse seg storsamfunnet selv om det betyr at språket og kulturen deres kan bli borte? Tenkepause: Svar på spørsmålet. Samtale: Finn grunner til å svare ja og grunner til å svare nei. 58 Historie og filosofi Kapittel 6: Nyere tid og kritisk tenkning

58 Det var en aksjon rettet mot utbyggingen av Alta-Kautokeino-vassdraget i slutten av årene. Da Stortinget vedtok å demme opp Altaelva, skapte det voldsomme reaksjoner, ikke bare blant samene, men blant miljøaktivister i inn- og utland. Utbyggingen berørte landområder der reinsdyrene tradisjonelt kalvet om våren. Konflikten berørte et gammelt motsetningsforhold mellom samer og nordmenn om bruksrett og eiendomsrett i områder der samer lever. På grunn av reindriften har samene stadig flyttet omkring mellom beiteområder. Tidligere foregikk denne flyttingen også på tvers av det som senere ble nasjonale grenser. Grensene mellom Sverige og Norge (Danmark-Norge) ble først trukket i Samtidig som det skjedde, vedtok man den såkalte lappekodisillen. Den slo fast at statsborgerskap og skatt skulle være knyttet til én stat, og at reinsdriftssamene skulle ha rett til å flytte omkring til beiteområder på tvers av landegrensene. Praktiseringen av lappekodisillen skulle likevel vise seg å bli ganske problematisk. Allerede på slutten av 1700-tallet hadde jordbrukere fra Sør-Norge flyttet nordover og ryddet land i tradisjonelle samiske områder. Mens myndighetene tidligere stort sett hadde respektert samenes kollektive rettigheter til beiteområder 59

59 og elver, lot de nå fastboende bønder få eiendomsretten til jorda. Resultatet var økende konflikter mellom samer og innflyttere. Også i Sverige ble det problemer mellom bønder og reindriftssamer. Etter hvert definerte myndighetene høyfjellssoner for reindrift der det ble forbudt å drive jordbruk. Der hadde samene fulle rettigheter. Den svenske samepolitikken hadde som mål at en lapp skall vara lapp, så lenge han drev med tradisjonell reindrift. De som derimot valgte å bosette seg fast i lavlandsområder eller byer, måtte tilpasse seg det svenske livsmønsteret. En lignende politikk ble ført i Finland. I Norge gikk staten annerledes til verks. Etter Kautokeino-opprøret i 1852 der en handelsmann og en lensmann ble drept av en gruppe samer, slo myndighetene inn på en hardere linje. Stortinget satte i gang en assimileringspolitikk der den samiske befolkningen skulle tvinges til å tilpasse seg det norske samfunnet. Som den senere statsminister Johan Sverdrup sa: Den eneste Redning for Lapperne er at absorberes med den norske Nation. I praksis ble det innledningen til en 100-årig fornorsking av samisk kultur og språk. Helt fram til 1960-årene ble samiske barn undervist på norsk. Det skjedde ofte på internatskoler hvor samiske barn bodde hele skoletiden. Mange samer tok etter hvert avstand fra sin bakgrunn og gled inn i den norske befolkningen både kulturelt og språklig. 60 Historie og filosofi Kapittel 6: Nyere tid og kritisk tenkning

60 Fornorskningen lyktes likevel ikke slik den var tenkt, og til tross for at samene i Sverige og Finland ikke ble utsatt for den samme tvang som samene i Norge, ble samisk kultur og språk best bevart i norske områder. Spesielt gjaldt det i områder hvor reindrift var en viktig næringsvei. Læstadianismen, en kristen vekkelsesbevegelse som mange samer sluttet seg til på midten av 1800-tallet, brukte samisk som gudstjeneste- og salmespråk, noe som utvilsomt har betydd mye for samisk kulturkontinuitet tvers gjennom hundreåret for fornorskningsprosessen. En rik samisk fortellertradisjon som ble nedskrevet på begynnelsen av 1900-tallet, viste at en virkelighetsforståelse som er svært forskjellig fra den norske, var høyst levende fortsatt. Synliggjøringen av det samiske i det norske storsamfunnet begynte tidlig på 1900-tallet. Det skjedde både gjennom samiske forfattere, som Matti Aikio som skrev på norsk om samer, og samiske billedkunstnere som John Savio, som laget bilder om samer og hentet motiver fra samisk levemåte. Samene sluttet seg også sammen i organer som Nordisk Sameråd, som ble opprettet i Der ble samiske interesser tatt opp. Opprettelsen av Sametinget (1989) og fastsettelsen av samisk nasjonaldag til 6. februar (1992) er viktige markeringer av at samene er et folk med sin egen historie og sin egen identitet som folk. Også i Sverige og Finland er sameting senere etablert, men de har ikke hatt den innflytelsen som i Norge. Det samiske flagget som ble godkjent i 1986, er felles for samer i Norge, Sverige, Finland og Russland. Flagget ble for første gang tillatt brukt i 17. mai-tog i Oslo i Samisk identitet er nøye knyttet til språk. Det finnes mange samiske språk, og noen av dem er så ulike at samer ikke uten videre forstår hverandre. I Norge har nordsamisk vært det dominerende samiske språket. Sørsamisk ble et eget samisk skriftspråk først på midten av 1900-tallet. Språkgrensene følger ikke landegrensene. 61

61 De som snakker samisk som sitt førstespråk, er selvsagt samer. I samisk manntall kan imidlertid også alle norsktalende melde seg inn hvis en av besteforeldrene eller oldeforeldrene har snakket samisk. Da har man stemmerett i sametingsvalget. For norsktalende med samisk familiebakgrunn er det å la seg registrere som same et frivillig valg, og i enkelte familier har søsken gjort ulike valg. I samiske områder, men også i byer som Oslo, møter man i dag samer med en sterk bevissthet om sin kulturelle egenart og samer som er stolte over å være same. Det kan vises for utenverden ved at de tradisjonelle samiske koftene brukes. Samiske barn settes i samiske barnehager eller sendes til egne sameskoler. I dag går mange samiske barn på internatskoler for å lære å leve som samer. Noen samer praktiserer som healere ut fra hva tradisjonen har husket om sjamanistiske helbredelsesmetoder. Joik, samenes spesielle musikalske uttrykksform, har også fått en renessanse gjennom samiske musikere, ikke minst gjennom sangeren Mari Boine som turnerer over hele verden. Regissøren Nils Gaup har gjennom filmer som den Oscarnominerte Veiviseren og Kautokeino-opprøret bidratt til å synliggjøre den samiske kulturen, både for samene selv, for andre nordmenn og for et internasjonalt publikum. Presset fra storsamfunnet har altså ikke knekt den samiske kulturen. I dag er samisk kultur og samiske rettigheter beskyttet av både nasjonale og overnasjonale politiske organer. Avgjørende for samenes kamp for å bli anerkjent som folk er den internasjonale aksepten av samene 62 Historie og filosofi Kapittel 6: Nyere tid og kritisk tenkning

62 som et urfolk. Samene er det eneste folket i Europa med status som urfolk. Allerede i 1975 ble Verdensrådet for urfolk (World Council of Indigenous People, WCIP) stiftet. Gjennom WCIP har samene hatt regelmessig kontakt med urfolksgrupper i Sør- og Nord-Amerika, på Grønland, i Australia og på New Zealand. Innholdet i urfolksbegrepet er imidlertid omdiskutert. ILO-konvensjonen (International Labour Organization) definerer et urfolk slik: Folk i selvstendige stater som er ansett som opprinnelige fordi de nedstammer fra de folk som bebodde landet eller en geografisk region som landet hører til da erobring eller kolonisering fant sted eller da nåværende statsgrenser ble fastlagt, og som uansett deres rettslige stilling har beholdt alle eller noen av sine egne, sosiale, økonomiske, kulturelle og politiske institusjoner. Norge ratifiserte ILO-konvensjonen i Det forpliktet Norge til å ivareta samenes interesser, og det hadde konsekvenser nettopp for spørsmål som angår rett til landområder som tradisjonelt er brukt av samene i forbindelse med reindrift. I 2005 ble den såkalte finnmarksloven vedtatt. For svenske samer er det fortsatt en politisk kampsak at den svenske stat ikke har undertegnet ILO-konvensjonen. I 2002 opprettet FN et permanent forum for urfolk (The UN Permanent Forum on Indigenous Issuses, UNPFI). Den første sametingspresidenten i Norge, Ole Henrik Magga, ble den første lederen av dette forumet, fram til Da vedtok Hovedforsamlingen i FN en erklæring om urfolks rettigheter. I begynnelsen av 1990-årene tok ungdom fra sjøsamisk område initiativ til en samisk kulturfestival. I dag er Riđđu Riđđu i Manndalen blitt en av de store sommerfestivalene i Norge. Her knyttes kontakter mellom norske, svenske, finske og russiske samer. Hit kommer også inviterte urfolk fra hele verden og mange andre. 63

63 Oppgaver Repetisjon 1 Hva er en nasjon? 2 Hvordan gikk italienerne fram for å skape italienere? 3 Hvilken betydning fikk historieskrivningen for samlingen av Tyskland? 4 Hvorfor var det behov for en ny norsk historiefortelling etter 1814? 5 Hvilken beretning om fortiden ble den dominerende i Norge på 1800-tallet? 6 Hva var skandinavismen? 7 Hvilken holdning hadde den norske staten til minoriteter på 1800-tallet? 8 Hva gikk fornorskningspolitikken ut på? 9 Hvordan har samefolkets rettigheter og identitet blitt styrket de siste tiårene? 10 Hvilket samarbeid har foregått blant samer på tvers av statsgrensene? Refleksjon 1 Hva tror du den italienske nasjonalisten Massimo d Azeglio kan ha ment med utsagnet: Nå har vi skapt Italia. Nå gjelder det bare å skape italienere? 2 Hva vil du si er typisk for norsk kultur? Finnes det en felles norsk identitet? 3 Har den nasjonale historieskrivningen vært til fordel eller ulempe for Norge? 4 Hvilke alternative perspektiver kunne en norsk historieskrivning lagt vekt på? 5 Hvilke rettigheter mener du urfolk bør ha? 3 Hva var bakgrunnen for Kautokeino-opprøret i 1852? Finnes det ulike forklaringer på hva som skjedde og hvorfor? Se gjerne filmen til Nils Gaup. 4 Hvilket internasjonalt arbeid foregår i dag for å fremme urfolks rettigheter? Kilder 1 Samepolitisk prinsipprogram Vi er samer og vil være samer uten derfor å være verken mer eller mindre enn andre folk i verden. Vi er et folk med et eget bosetningsområde, et eget språk og en egen kultur- og samfunnsstruktur. Vi har under historiens løp funnet vår bergning og lever i Same ätnam. Vi vil sammen og i samarbeid overvinne de krefter som truer vår framtid, og vi vil gi trygghet for individ og for folk ( ) Gjennom oppbygning og utvikling av våre politiske, sosiale og rettslige tradisjoner vil vi kunne møte de krav som et moderne samfunn legger på oss. Uttalelse fra Den 7. nordiske samekonferansen 1971 A Hvilke målsettinger vil samekonferansen jobbe mot? B Hva sier uttalelsen om samenes identitet? C Hvilken verdi har en slik uttalelse som historisk kilde? Finn ut 1 Hva er hovedprinsippene i finnmarksloven? 2 Hva skjedde under striden om Alta-Kautokeino-vassdraget? Gi en presentasjon for klassen. Same ätnam: (over) Sameland 64 Historie og filosofi Kapittel 6: Nyere tid og kritisk tenkning

64 2 Framstilling av samene Finner (samer) hører til de mindste menneskeracer, middelhøyden er kun 1,6 m, de er avgjort kortskaller, dvs. skallens bredde er stor i forhold til længden; ansigtet er bredt med utstaaende kindben, tænderne i regel gode, næsen flat, paa en bred basis, munden meget stor, øinene har de blonde racers farve, graa og blaa, hudfarven lysebrun og betegnes ofte brunere end den i virkeligheden er, maaske paa grund av den sparsomme brug av vand som f. gjør. De er i regelen surøide, og øinene ligger dypt som i en grube; de har sparsomt skjeg, langt haar, som sjelden eller aldrig er krøllet; de hører til den mongolske race Aschehougs konversationsleksikon 1921 Liten legemshøyde, mager, spinkel, senet legembygning med smale skuldrer og forholdsvis korte og krumme bein, små hender og føtter, liten og rund hodeskalle, lav panne, fremspringende kinnben, svakt utviklet underkjeve, små brune øyne, svart og stivt hår, tykk, tørr, pigmentrik hud, sparsom skjeggvekst, liten fertilitet. [ ] Fylkeslegen i Finnmark, i artikkel i Tidsskrift for Den norske lægeforening, 1959 A Hvordan blir samene framstilt i disse to utdragene? B Analyser de to utdragene som levning og beretning. Bruk veiledningen på side 000. Historien som våpen Siden 1800-tallet har menneskers identitet i sterk grad vært knyttet til nasjonen. Følelsen av å tilhøre et større fellesskap med samme kultur og historie har inspirert folk til kamp for frihet og selvstendighet. Et eksempel på det er Norge under den andre verdenskrigen. Nasjonalfølelsen gjorde at nordmenn sto sammen i kampen mot den tyske okkupasjonsmakten. Interne politiske motsetninger ble lagt til side fordi en mye større fare truet. Norges frihet sto på spill, og folk var villige til å dø for fedrelandet. Sentralt i de forskjellige formene for nasjonalisme står forestillingen om en felles historie. Alle nasjoner har fortellinger om fortiden. Da Norge i 1905 ensidig sa opp unionen med Sverige, var det på en nasjonalistisk stemningsbølge. Nordmennene ville ha sitt eget utenriksstyre, og de ønsket heller ikke lenger en svensk konge som statsoverhode. Historikernes beretninger bygde opp under det politiske opprøret. Fortellinger om den stolte vikingtiden og middelalderen var med på å definere Norge som en handlekraftig og selvstendig nasjon. Selv om svenskene en stund truet med krig, fikk nordmennene til slutt viljen sin uten militære trefninger. Siden den gang har forholdet mellom Norge og Sverige vært fredelig og uhøytidelig kappestrid, gjerne på idrettsarenaer. De nasjonalistiske følelsene stikker ikke dypere enn at vi til og med føler et visst fellesskap med hverandre. Ser vi nøyere etter, har vi mye felles, både kulturelt og historisk. Men forståelsen av historien kan også få negative konsekvenser. Et eksempel har vi i Kosovo på Balkan. Der er over 90 prosent av befolkningen albanere, mens serberne 65

65 utgjør en minoritet. På 1900-tallet var Kosovo en provins i Jugoslavia og senere i Serbia. I 1968 fikk Kosovo stor grad av selvstyre. Under de neste tiårene hevdet den serbiske minoriteten at de ble undertrykt av albanerne, og mange forlot derfor provinsen. I 1989 ble Kosovos selvstyre opphevet, og serbiske politifolk og soldater rykket inn. En albansk geriljagruppe startet en væpnet kamp mot det de oppfattet som okkupasjonsmakten. I slutten av 1990-årene gjennomførte serbiske grupper massakre på sivile albanere. For å stanse overgrepene gikk NATO til flyangrep og sendte etter hvert fredsbevarende styrker. Samtidig overtok FN det administrative ansvaret for provinsen. I 2008 erklærte Kosovo seg som selvstendig stat til sterke protester fra Serbia. Et viktig våpen i Kosovokonflikten er historien. Da Kosovos selvstyre forsvant i 1989, holdt den daværende serbiske presidenten Slobodan Milošević ( ) en svært nasjonalistisk tale. Han viste til slaget ved Kosovo Polje (Kråkesletta) i 1389 der serberne tapte for tyrkerne. Nederlaget markerte den serbiske nasjonens fødsel. Gjennom store deler 66 Historie og filosofi Kapittel 6: Nyere tid og kritisk tenkning

66 Hat Det finns noe som gjør det vanskelig å hate et helt folk. Tenkepause: Ta stilling til påstanden. Samtale: Hør på hverandres tanker. Lag en liste over ting som gjør det vanskelig. av historien har slaget i 1389 vært en påminnelse om alle de ydmykelsene serberne har måttet tåle. Miloševićs tale på 600-årsdagen for nederlaget var et løfte, eller en trussel, om at nå var det slutt på tålmodigheten. Signalet var dermed gitt til en aggressiv serbisk politikk overfor albanerne i Kosovo. Uansett hvilket perspektiv man har på Kosovokonflikten, viser den tydelig hvor stor betydning forståelsen av fortiden har. Albanerne har måttet lide for den serbiske nasjonalismen, og serberne har brukt historien som en forklaring på det de selv mener er undertrykkelse av dem som nasjon. Mer enn kanskje noe annet sted i Europa spiller historien en helt sentral rolle i de mange krigene og konfliktene som har rast mellom folkene på Balkan. Marxismen som frihetsutopi Ved siden av nasjonalismen skulle også den marxistiske historieforståelsen få stor betydning for politiske bevegelser utover på 1900-tallet. Selv om Vest-Europa til slutt ikke aksepterte Marx skjema for den historiske utviklingen, ble det til stor inspirasjon mange andre steder i verden. Under røde faner har millioner av mennesker marsjert og kjempet en kamp mot undertrykkelse og for rettferdighet. Marx utopi om de undertryktes seier og det klasseløse samfunnet ga håp til dem som levde i elendighet. Den russiske revolusjonen i 1917 bygde i stor grad på analysene til Marx, og i Sovjetunionen ble han nesten dyrket som en gud. Den marxistiske forståelsen av historien lå til grunn for byggingen av den sosialistiske ettpartistaten. Fra barna var små og gjennom hele sin skolegang fikk de lære om den historiske materialismen, klassekampen og betydningen av et sterkt kommunistparti. På den andre siden hørte de om hvilke fiender som truet, både indre og ytre. I kulturlivet og massemediene var det bare rom for det som kommunistpartiets ledelse mente ville tjene revolusjonen. Alt som kunne være en trussel mot byggingen av sosialismen, måtte vekk. Marxismen fikk også en sentral plass i mange frigjøringskamper utenfor Europa. Kinas kommunistparti overtok den marxistiske historiefortellingen og tilpasset den til kinesiske forhold (se mer side 000). Under avkoloniseringen etter den andre verdenskrigen var marxismen det ideologiske grunnlaget for en rekke geriljabevegelser. Et eksempel er Vietnamkrigen der amerikanerne måtte slåss mot et marxistisk inspirert Nord-Vietnam. 67

67 Den marxistiske historieforståelsen har likevel ikke bare vært til inspirasjon for undertrykte folkemasser. I mange tilfeller har analysene til Marx gitt nye undertrykkere et nyttig våpen. I de landene hvor sterke kommunistpartier tok makten, førte revolusjonen til ettpartistater. De grunnleggende menneskerettighetene som liberalismen bygde på, ble ikke respektert. Revolusjonen kunne ikke tolerere avvikende meninger. Opposisjonelle ble fengslet og likvidert. I stedet for å frigjøre massene kom marxismen til å ta fra dem friheten. Paradoksalt nok var de kommunistiske diktaturene selv en bekreftelse på en sentral tanke i marxismen. I hver epoke er den herskende klassens tanker de herskende tanker, skrev jo Marx i Den tyske ideologi. Der kommunistpartiene kom til makten, sto de for en systematisk indoktrinering av befolkningen. Fra vogge til grav fikk menneskene bare høre det som partiledelsen mente bygde opp under det revolusjonære sinnelaget. Sensur og propaganda sørget for at partilinja alltid ble fulgt. Antydning til kritikk var ofte forbundet med fare. Oppgaver Repetisjon 1 På hvilken måte kan historieskrivningen ha en politisk betydning? 2 Hvordan har historien fungert som politisk sprengstoff på Balkan? 3 Hvordan har marxismen fungert som en frihetsutopi for politiske bevegelser? Refleksjon 1 Hva kan grunnen være til at den marxistiske utopien i en rekke land tippet over i diktaturet? Finn ut 1 Hvordan er situasjonen i Kosovo i dag? 68 Historie og filosofi Kapittel 6: Nyere tid og kritisk tenkning

68 Ikke-europeisk kultur: filosofi og samfunn i Kina Ett av de landene i verden som forsøkte å innføre marxismen, er Kina. I 1949 vant en kommunistisk opprørsbevegelse under ledelse av Mao Zedong ( ) en brutal borgerkrig, og Folkerepublikken Kina ble erklært. Som student hadde Mao lest de marxistiske klassikerne og kjente derfor påstanden om at revolusjonen ville bryte ut når arbeiderklassens elendighet ble stor nok. I Kina var imidlertid industrialiseringen kommet så kort at det ennå ikke fantes noen stor arbeiderklasse. Landet besto først og fremst av bønder, og Mao ønsket å bygge revolusjonen på dem. Kommunistpartiet måtte ned på grasrota og skape en revolusjonær bevissthet i en befolkning som til stor del besto av analfabeter. Uten at massene kom med, ville det ikke være mulig å gjennomføre den store forvandlingen av Kina. Den marxistiske læren ble på den måten tilpasset kinesiske forhold og fikk etter hvert betegnelsen maoisme. I slutten av 1950-årene satte Mao i gang et gigantisk prosjekt som ble kalt Det store spranget. Målet var å forvandle det tradisjonelle kinesiske jordbrukssamfunnet til et kommunistisk samfunn. Den private eiendomsretten til jorda ble avskaffet og småbrukene slått sammen til store kollektiver. Såkalte folkekommuner overtok driften av både jord og industri. Bøndene måtte jobbe der folkekommunene mente det var mest bruk for dem. Uten fagkunnskap måtte de produsere alt de trengte. Resultatet av Det store spranget var en katastrofal nedgang i matproduksjonen, og millioner av mennesker omkom av sult. 69

69 På grunn av den mislykkede politikken økte motstanden mot Maos lederskap. En viss selvkritikk tok han nok, men samtidig var han overbevist om at harde tak måtte til før Kina kunne bli et kommunistisk samfunn. For Mao var innvendingene ikke annet enn rester av den gamle ideologiske overbygningen fra før revolusjonen. Skulle Kina komme videre, måtte de ta et grundig oppgjør med tradisjonelle skikker, kultur, vaner og forestillinger. Det var også nødvendig å bekjempe dem i partiet som, etter Maos mening, førte Kina inn på kapitalismens veier. Revolusjonen var ikke vunnet selv om kommunistpartiet hadde tatt ledelsen. I 1966 vedtok derfor sentralkomiteen i kommunistpartiet den såkalte kulturrevolusjonen. I en erklæring sto følgende: Selv om borgerskapet er blitt styrtet, forsøker det fortsatt å benytte de utbyttende klassers gamle tanker, kulturer, skikker og vaner for å forderve massene og fange deres sinn, og akter å legge til rette for en tilbakekomst. Proletariatet må gjøre det stikk motsatte: Den må møte enhver utfordring fra borgerskapet på det ideologiske området og benytte proletariatets nye tanker, kulturer, skikker og vaner for å endre hele samfunnets mentale utsyn. I løpet av de neste årene dro ivrige rødegardister rundt i landet og omskolerte folk. En kampanje mot intellektuelle, forfattere, religiøse ledere og kunstnere kom i stand, og mange ble drept eller havnet i fangeleire. Kulturrevolusjonen var et storstilt forsøk på å bygge opp en ny revolusjonær mentalitet i folket. 70 Historie og filosofi Kapittel 6: Nyere tid og kritisk tenkning

70 Hvilken tankegang var det så kulturrevolusjonen ønsket å utrydde? Erklæringen ovenfor bærer preg av marxistisk terminologi. Ord som borgerskap, proletariatet og utbyttende klasser er som hentet ut fra Marx egne skrifter. Men siden Kina ennå ikke hadde utviklet seg til et moderne industrisamfunn, var de marxistiske begrepene ikke helt dekkende for hvordan forholdene i landet faktisk var. Noe sterkt borgerskap fantes ikke, og et proletariat var i beste fall en liten minoritet i befolkningen. Noen borgerlig mentalitet var derfor ikke særlig utbredt. Det som derimot gjennomsyret det kinesiske samfunnet, var en gammel filosofisk tradisjon med røtter tilbake til omkring 500 f.kr. Filosofen Konfutse ( f.kr) levde i en tid da Kina besto av ulike stater i stadig strid med hverandre. Konfutses ønske var å skape fred og sosial orden gjennom et eneveldig keiserdømme. Samfunnet ville være best tjent med at individene viste respekt for autoriteter. Konfutsianismen la særlig vekt på familien som institusjon. Den fungerte som en modell for staten. Sønner skulle underordne seg fedrene, de yngre måtte se opp til de eldre, og kvinner måtte bøye seg for sine menn. Lydighetsprinsippene fra familien gjaldt i neste omgang for befolkningens forhold til keiseren. Han var den store far som skulle sørge for en god stat. For ham skulle den enkelte bøye seg som lydig undersått. Konfutses lære handlet ikke bare om respekt for autoriteter. For at staten skulle fungere godt, var det nødvendig med en god moral. Konfutsianismen trakk særlig fram den gylne regel: Det du ikke vil at andre skal gjøre mot deg, det skal du ikke gjøre mot dem. Det var også nødvendig å vise måtehold og nøysomhet. Dersom menneskene levde etter slike prinsipper, ville keiseren kunne styre staten uten å ty til vold. Under mesteparten av Kinas historie har samfunnet og staten vært preget av den konfutsianske filosofien. Gjennom et godt utbygd embetsverk og militært apparat har keiseren sørget for orden og stabilitet. Hensynet til helheten har alltid vært overordnet behovene til den enkelte. Derfor har individet hatt liten betydning i kinesisk tenkning. Da kulturrevolusjonen i 1966 gikk løs på de utbyttende klassers gamle tanker, var det for å fjerne den overbygningen som hadde holdt bondebefolkningen nede. Mao hatet konfutsianismen. Idealene om nestekjærlighet og måtehold ble brukt for å undertrykke massene, mente han. Prinsippene om underordning og respekt for autoriteter var effektive virkemidler for å opprettholde makten. 71

71 Kulturrevolusjonen var på mange måter en ulykke for Kina. Utrenskningene av akademikere og intellektuelle satte landet mange år tilbake. Ensretting og politisk indoktrinering ødela mulighetene for framgang og utvikling. Å utrydde en flere tusen år gammel tradisjon fra folks bevissthet viste seg å være nesten umulig. Først etter Maos død i 1976 kunne kommunistpartiet ta et oppgjør med sin store leders forsøk på å skape en helt ny mentalitet i partiet og folket. Mao fikk skylden for en katastrofal feilvurdering som kostet landet dyrt. De siste tretti årene har Kinas kommunistparti gått i en annen retning enn den Mao staket ut. I stedet for å renske ut den konfutsianske arven har kineserne bygd videre på den. Selv om marxistisk teori fortsatt er obligatorisk pensum i skolene, er de klassiske etiske prinsippene fra Konfutse svært framtredende i det moderne Kina. Kommunistpartiet har erstattet det gamle keiserlige embetsverket og styrer staten med jernhånd. Gjennom et godt utbygd hierarkisk system når statens lange arm helt ned på individnivå. I kampen mot kriminaliteten i samfunnet appelleres det sterkt til de konfutsianske dydene om måtehold, plikt, disiplin og respekt for de eldre. Det kanskje mest påfallende med Kina etter Maos død er den eventyrlige økonomiske veksten landet nå opplever. Fra å være et fattig jordbrukssamfunn gjennom store deler av 1900-tallet har landet nå (2008) verdens nest største økonomi. Det kinesiske underet er en slags statskapitalisme der private investorer driver sin virksomhet innenfor et system ledet av en sterk stat. Myndighetene holder stramme tøyler 72 Historie og filosofi Kapittel 6: Nyere tid og kritisk tenkning

72 og slår hardt ned på politiske ytringer som truer kommunistpartiets posisjon. Kina anklages stadig for brudd på menneskerettighetene, men kritikken preller av. Demokratiske reformer virker svært fjerne. Vestlige krav om respekt for enkeltindividets frihet har liten forståelse i et land der den konfutsianske tradisjonen står så sterkt. Som verdens suverent mest folkerike stat kan Kina tillate seg å gå sin egen vei. Selv om landet de siste 200 årene har mottatt impulser fra Vesten, har lite til nå kunnet rokke ved den eldgamle mentaliteten. Et interessant spørsmål er om de konfutsianske prinsippene vil greie å stå imot det trykket som en rivende teknologisk og økonomisk utvikling vil føre med seg. I Det kommunistiske manifest skrev Marx og Engels dette om konsekvensene av den industrielle revolusjonen i Vesten: Alle faste, inngrodde forhold med hele sitt tilheng av gamle hevdvunne forestillinger og synsmåter, oppløses. Alt standsmessig og stillestående damper bort, alt hellig vanhelliges. Hvor vil kineserne være om et par tiår? Vil den nye velstanden og teknologien forandre livsbetingelsene deres så mye at de tradisjonelle verdiene ikke vil overleve? Kan kommunistpartiet holde på maktmonopolet, eller vil kravene om politiske endringer tvinge seg fram? Hvis det siste skjer, vil Marx til sjuende og sist få rett likevel. 73

73 Oppgaver Repetisjon 1 Hva var maoismen? 2 Hva skjedde under det store spranget? 3 Hva var hensikten med kulturrevolusjonen? 4 Hva går konfutsianismen ut på, og hvilken betydning har den hatt i kinesisk historie? 5 Hvordan stilte Mao seg til konfutsianismen? 6 Hvordan har utviklingen i Kina vært etter Maos død i 1976? Refleksjon 1 Hva tror du vil skje i Kina i tiden som kommer? Vil den økonomiske utviklingen føre til mer demokrati og menneskerettigheter? 2 Kommunistiske regimer har ofte vist liten respekt for individets rettigheter. Hvorfor tror du det ofte har skjedd? 3 Hvor betydningsfull kan en ideologi eller en religion være for historien og samfunnsutviklingen? Kan ideer forandre verden, eller er det de økonomiske og teknologiske forholdene som er mest avgjørende for hva slags samfunn vi får? Finn ut 1 Det store spranget, kulturrevolusjonen, Kinas økonomiske vekst: Lag en presentasjon av ett av disse temaene. Kilder 1 Konfutse: Det edle mennesket Det edle mennesket gjør det som passer seg for hans stand og stilling, som han ikke ønsker å overskride. Nyter han rikdom og ære, gjør han det som passer seg for den som nyter rikdom og ære. Lever han i beskjedne kår, gjør han det som passer seg for en i beskjedne kår. Bor han blant barbariske stammer, gjør han det som passer blant barbariske stammer. Har han sorg og vanskeligheter, gjør han det som passer i sorg og vanskeligheter. Det edle menneske kan aldri komme i en stilling hvor han ikke er seg selv. står han høyt på rangstigen, viser han ikke forakt for dem som står under ham. Står han lavt på rangstigen, søker han ikke å innynde seg hos dem som står over ham. Han retter sine egne feil og venter ikke noe av andre; derfor får han ikke grunn til misnøye. Han knurrer verken mot himmelen eller mot mennesker. Derfor er det edle menneske stille og rolig og venter på himmelens avgjørelser, mens det uedle menneske vandrer på farlige veier og ser seg om etter lykketreff. (Oversatt fra engelsk av Louise Bohr Nilsen. Fra: Konfutse. Gyldendal 1949) A Hva slags samfunnsorden beskrives i tekstutdraget? B Hvordan tror du Mao eller Marx ville ha oppfattet en slik livsfilosofi? C Hvilken betydning tror du tenkning av denne typen kan ha for et samfunn? 2 Mao Zedong: Hvor kommer de riktige tankene fra? Hvor kommer riktige tankene fra? Faller de ned fra himmelen? Nei. Er de nedlagt i bevisstheten fra fødselen av? Nei. De kommer fra den samfunnsmessige praksis og fra den alene. De kommer fra tre slags samfunnsmessig praksis, nemlig kampen for produksjon, klassekampen og vitenskapelige eksperimenter. Det er menneskenes tilværelse i samfunnet som bestemmer tenkningen deres. Når massene først har tilegnet seg de riktige tankene som kjennetegner den framskredne klassen, blir disse tankene forvandlet til en materiell kraft, som forandrer samfunnet og forandrer verden. [ ] I den samfunnsmessige kampen lider de kreftene som representerer den framskredne klassen, av og til nederlag, 74 Historie og filosofi Kapittel 6: Nyere tid og kritisk tenkning

74 ikke fordi tankene deres ikke er riktige, men fordi de for tida ikke står så sterkt i styrkeforholdet mellom de kreftene som deltar i kampen, som reaksjonens krefter gjør. Derfor blir de foreløpig beseiret, men før eller seinere vil de uunngåelig seire. [ ] Videre består proletariatets eneste formål med å studere verden i å forandre den. Ofte kan vi først nå fram til riktig kunnskap etter mange gjentakelser av den prosessen som fører fra praksis til kunnskap og deretter tilbake til praksis igjen. Slik er den marxistiske teorien om kunnskap, den dialektiske materialismens teori om kunnskap. Blant kameratene våre finnes det mange som ennå ikke forstår denne kunnskapsteorien. Når de blir spurt om kilden til sine tanker, meninger, politiske retningslinjer, metoder, planer og konklusjoner, flytende taler og lange artikler, synes de det er et merkelig spørsmål og kan ikke svare på det. De forstår heller ikke at materie kan bli forvandlet til bevissthet og bevissthet til materie, enda slike sprang er vanlige foreteelser i dagliglivet. Derfor er det nødvendig at kameratene våre blir undervist i den dialektiske materialistiske kunnskapsteorien, slik at de kan orientere tenkningen sin på en riktig måte, bli flinke til å undersøke og studere og sammenfatte erfaringer, overvinne vansker, begå færre mistak, utføre arbeidet sitt på en bedre måte og kjempe hardt for å bygge opp Kina til et stort og mektig sosialistisk land og hjelpe de undertrykte og utbyttede massene over hele verden i fullføringen av vår store internasjonalistiske plikt. Fra Skrifter i utvalg. Oktober forlag 1972 A Hvor kommer tanker fra? B Hva er Maos mål? C Sammenlikn denne teksten med utdraget fra Marx på side 000. Pek på likheter og eventuelle forskjeller. 75