Rådet for Norsk kulturfonds bidrag til stortingsmelding om kunstnerpolitikken

Transkript

1 Kulturdepartementet : Saksbehandler: Mariann Komissar Vår ref.: 18/ Vår dato: Direkte tlf.: Deres ref.: Deres dato: Rådet for Norsk kulturfonds bidrag til stortingsmelding om kunstnerpolitikken Innledning Rådet takker for anledningen til å komme med innspill til arbeidet med kunstnermeldinga. Norge har mange gode og viktige offentlige støtteordninger for kunstnere. Disse må utvikles og fornyes i tråd med de endringene som skjer i samfunnet. I Kulturmeldinga Kulturens Kraft, Kulturpolitikk for framtida, understrekes det at ett av flere mål er et fritt og uavhengig kulturliv som skaper kunst- og kulturuttrykk av ypperste kvalitet. For at et slikt mål skal nås, må musikere, komponister, scenekunstnere, visuelle kunstnere og skribenter gis gode arbeidsbetingelser, slik at de kan utvikle og realisere kunstnerskapene og ideene sine. Det må alltid være plass til kunst og kunstnerskap som innbefatter risiko og som utfordrer publikum. Kunsten som skapes, må forstås som frie ytringer, og som grunnleggende i et demokrati. Dette innspillet tar først og fremst for seg kunst og kunstnere i det frie feltet ettersom Kulturrådet her har et hovedansvar. Mange kunstnere i dette feltet er frilansere eller selvstendig næringsdrivende, noe som har betydning for både arbeidsbetingelser og økonomi. Det må understrekes at kunstnerøkonomi er et tema Rådet alltid er oppmerksom på i forvaltningen av Kulturfondet. Kunst- og kulturlivet i Norge utgjør et system der offentlig og privat finansiering kombineres. Rådets innspill vil i hovedsak tematisere den NORSK KULTURRÅD ARTS COUNCIL NORWAY Postboks 4808 Nydalen, 0422 OSLO Tel: post@kulturradet.no Org.nr

2 statlige støtten til kunst- og kultur. Rådet ser imidlertid ikke offentlig støtte i motsetning til salg i markedet, næringsutvikling og privat støtte til kunst. Kulturrådet har de senere årene fått et utvidet ansvar for organisasjoner og mindre institusjoner. Tendensen er også i den sammenhengen at kunstnere ikke ansettes i faste stillinger, men honoreres som frilansere og selvstendig næringsdrivende. Ifølge Kulturpolitikk. Organisering, legitimering og praksis (Mangset og Hylland, 2017) jobber nær 70 prosent av kunstnerne i Norge i hovedsak selvstendig. 59 prosent honoreres som selvstendig næringsdrivende og 10 prosent som frilansere. Disse mottar i gjennomsnitt langt mindre i statlig støtte per hode, enn de som jobber innenfor institusjonene i kunst- og kulturfeltene. Det finnes flere dilemmaer knyttet til kunstnerpolitikken. Offentlige midler er knappe, og ønsket om bredde og nye stemmer må balanseres mot behovet for støtte til langsiktig utvikling av kunstnerskap. Langsiktighet krever at noen utvalgte prioriteres, mens bredde og nye stemmer krever at støtten i større grad spres. Dette er en tilbakevendende problemstilling som bør drøftes i kunstnermeldinga, og som vi også vil komme tilbake til lenger ned. Det er viktig å se at til grunn for kunstnerpolitikken ligger samfunnets ønske om at det skal skapes kunst. Få ser for seg et samfunn uten kunst og kunstnere, uten kunstneriske ytringer, møter og brytninger som oppstår som følge av kunstnerisk arbeid og produksjon. Stor merverdi kan også oppstå i møtet mellom kunstfeltets kunnskap og estetiske erfaring og samfunns- og næringsliv for øvrig. Det bør legges til rette for at tverrfaglige prosesser og kunstnerisk praksis/metodikk kan tas i bruk og anvendes på mange samfunnsområder. Dagens store samfunnsutfordring når det gjelder klima, krever ny tenkning rundt produksjon og utvikling, og kunstfeltet kan gi viktige bidrag. I forbindelse med kunstnermeldinga bør også spørsmål om kunstnerrekruttering og relevans for ulike deler av befolkningen diskuteres. Hvem blir kunstner? Og hvordan tilrettelegges det for nye aktører og stemmer. Rådets medlemmer og fagutvalg har bidratt med synspunkter til dette innspillet. Bakgrunnen er fagutvalgene og rådets dialog med kunstfeltene gjennom søknadslesning, seminarer, møter, utvikling av og opprettelse av nye støtteordninger samt lesning av evalueringer, utredninger og forskning initiert av Kulturrådet. De fleste utvalgs- og rådsmedlemmene er også selv aktive i ulike roller i kunst- og kulturfeltet rundt omkring i hele landet. I vårt innspill vil vi særlig konsentrere oss om: 1. Hvordan kunstnere kan øke sine kunstneriske inntekter, herunder salgsinntekter, honorar og vederlagsinntekter. 2

3 2. I hvilken grad kunstnerpolitiske tiltak og ordninger bidrar til å fremme mangfold og nye stemmer, og hvordan statlige tiltak treffer dagens kunstnerpraksiser. 3. Betydningen av styrkede rammevilkår og sosiale rettigheter for frilansere og selvstendig næringsdrivende kunstnere. 1. Hvordan kunstnere kan øke sine kunstneriske inntekter I Kulturrådets høringssvar til utredningen Kunstens autonomi, kunstens økonomi (Skarstein, 2014) uttrykte Rådet bekymring over at lønnsutviklingen for kunstnere var svært svak i perioden Den bekymringen gjelder fortsatt. Rådet er opptatt av kunstnerøkonomien, og av at fondsmidlene skal bidra til å gi kunstnerne best mulige betingelser for å skape kunst av høy kvalitet. Samtidig har det vært en positiv utvikling i størrelsen til arbeidsstipendene i Statens kunstnerstipend siden Selv om det er et mindretall av kunstnerbefolkningen som får arbeidsstipender, er stipendene sentrale i tilretteleggingen for at enkeltkunstnere skal kunne utvikle kunstnerskap over tid. Størrelsen på arbeidsstipendene utgjør i dag 50 prosent av det en kan kalle en normal norsk årslønn. I framtida er det viktig at stipendene reguleres i forhold til gjennomsnittlig lønnsutvikling, noe også Skarstein-rapporten understreker: «De langsiktige stipendene bør reguleres opp mot gjennomsnittet for lønnsutviklingen i samfunnet for øvrig. Dette vil skape en forutsigbar lønnsvekst på den delen av kunstnernes basisinntekt som ytes av staten» (s. 99). Selv om stadig flere kunstnere er frilansere eller selvstendig næringsdrivende, genereres kunstneriske inntekter på ulike måter i ulike kunstfelt. Dette framgår tydelig av rapporten Kunst i tall 2017 (Halmrast m.fl, 2018), utarbeidet av Rambøll Management Consulting for Kulturrådet og Kulturdepartementet. Rapporten viser klare strukturforskjeller på de fire store kunstområdene. Det går et skille mellom kunstområder som har inntekter fra salg av fysiske objekter (herunder også nedlasting av filer og strømming), som musikk, litteratur og visuell kunst, og, på den andre siden, scenekunst hvor det ikke handler om salg av fysisk eller digitalt «objekt», men nesten utelukkende om framføringsinntekter. Det er også betydelig ulikheter mellom bransjer med høye salgsinntekter, som for eksempel musikk og litteratur. Blant annet er salget og distribusjonen i musikkbransjen vesentlig mer digital enn i litteraturbransjen, samtidig som framføringsinntektene i musikkbransjen er betydelige sammenliknet med litteraturbransjen. 3

4 Det er viktig å ta utgangspunkt i kunstfeltene selv i en diskusjon rundt kunstnernes muligheter for økte inntekter, og ikke legge opp til at identiske virkemidler skal brukes på ulikt fungerende kunstfelt. Støtteordninger må samtidig alltid være åpne for sjangerfornying eller sjangeroverskridelse, og satsninger på tverrkunstneriske eller tverrfaglige ordninger for kunstneriske produksjoner eller formidlingsprosjekter må utvikles videre. Åndsverkloven vil ikke bli diskutert inngående i dette innspillet, men den er uten tvil avgjørende for inntektsmulighetene til dem som skaper eller framfører åndsverk (både salgsinntekter og vederlagsinntekter). Åndsverkloven og dens påpekning av opphaveres (kunstneres) rett til rimelig vederlag for sine verk, er utgangspunkt for store deler av kunstnerøkonomien. I høringssvar til utkast til åndsverklov understreket Rådet følgende: «Kulturrådet støtter departementets understreking i forarbeidene av at kunstneren, ofte som enkeltperson, er den svakere part i forhandlinger og at det derfor er behov for bestemmelser som eksplisitt ivaretar og trygger dennes interesser.» Utvikling av kunstnerskap tiden det tar Kunstnermeldingen må etter Rådets syn legge til grunn at det tar tid å etablere og utvikle et kunstnerskap. Det tar tid å utvikle den kunstneriske delen, og det tar tid å etablere et publikum (potensielle kjøpere). En kunstnerpolitikk må ha virkemidler som tar hensyn til dette, til at det ofte er summen av ulike virkemidler, stipendordninger i kombinasjon med tilskudd fra ulike fond og vederlagsordninger, som bidrar til og muliggjør nødvendig langsiktighet. Betydningen av de langsiktige stipendene må også understrekes, samtidig som det er viktig å se at ulike virkemidler over tid kan treffe ulike behov i kunstnerskap. Et spørsmål er: Hvordan legge til rette for økt salg, og derigjennom økte kunstnerinntekter? Utgangspunktet for salg er synlighet, synlighet for kunstnerskap og for kunstprodukter. Det forutsetter både kommersiell infrastruktur som eksempelvis bokhandler, gallerier eller private scener og statlig finansiert infrastruktur. Kulturfondet bidrar på infrastrukturområdet gjennom støtte til drift av kunsthaller og visningssteder, med arrangørstøtte på ulike områder, festivalstøtte, arenautviklingsmidler og innkjøpsordninger. Disse ordningene er med på å gi kunstnerne en mulighet for å utvikle et publikum, og de er ofte et utgangspunkt for senere salg. Det er viktig for Rådet å peke på at kommersiell og statlig finansiert infrastruktur må ses i sammenheng, noe vi også vil utdype videre under punktet Ordninger i sammenheng. Ønsket om for 4

5 eksempel å drive et kommersielt visningssted handler ikke nødvendigvis om å tilgjengeliggjøre eller markedsføre lett salgbar kunst, men om å utvikle markeder for samtidskunst av høy kvalitet. Et eksempel på hvor viktig det er at det tilrettelegges for salg, også gjennom kommersielle kanaler, er unntaket fra konkurranselovgivningen som tillater faste bokpriser. Unntaket gjør opprettholdelse av en infrastruktur med et mangfold i salgsleddet mulig, og det er grunnleggende med tanke på fysisk tilgang og synlighet for bredden av litteratur på norsk i dag, og dermed også for potensielt salg og inntekter til ulike forfattergrupper. Det bør være mulig å tilrettelegge bedre for kunstnerinntekter, selv når det ikke handler om salg av verk. Det finnes for eksempel visuell kunst som vanskelig kan selges, men det bør kunne vurderes ordninger for prosjekter som potensielt kan skape billettinntekter. Betaling for utført arbeid I Kunsten autonomi, kunstens økonomi (Skarstein, 2014) skilles det mellom kunstneriske, kunstnerisk tilknyttede og ikke-kunstneriske inntekter. Ifølge rapporten er inntektene i de to siste kategoriene økende, men synkende i den første. Både kunstneriske og såkalt kunstnerisk tilknyttede inntekter kan ses på som inntekter nært knyttet til og viktige for utviklingen i et kunstnerskap. Det er en forutsetning at kunstnere betales for det arbeidet de utfører i forbindelse med blant annet utstillinger, opplesninger, forestillinger, visninger, etc. At det ikke alltid er en selvfølge, henger i noen grad sammen med at kunstneres arbeid betraktes som markedsføring av egen kunst, det vil si som kunstnerens eget og ubetalte bidrag til at kunsten skal kunne nå ut til publikum. Det til tross for at kunstnerens arbeid tilrettelegger for selvstendige kunstneriske opplevelser for publikum gjennom utstillinger eller ulike former for opptredener. Eventuelle billettinntekter tilfaller ikke kunstnerne, men arrangørene, som er de som må sørge for at arbeid blir honorert. Størrelsen på kunstnerhonorarer bør følge den tariffen eller det minstehonorar som er framforhandlet av fagforeninger eller fastsatt av formidlingsorganisasjoner som representerer kunstnerne. Alle offentlig finansierte kulturinstitusjoner bør bidra til å synliggjøre de reelle kostnadene ved kunstnerisk virke gjennom å anvende og utbetale riktige honorarer for formidlingsarrangementer, konserter, festivaler og gjestespill. I et notat på Norske Billedkunstneres nettside som tar for seg utstillingsøkonomien, skriver Norske Billedkunstnere, Norske Kunsthåndverkere og Forbundet Frie Fotografer at utstillingshonorar må dekke 5

6 den arbeidstiden en kunstner har lagt inn i en utstilling: «arbeid med administrasjon, nyproduksjon og tilrettelegging av verk, samt øvrig arbeid knyttet til utstillingen.» 1 Rådet støtter dette. Det er samtidig viktig å se at det også handler om kunstarenaenes økonomi. Statlig støtte til ulike scener, kulturhus, kunsthaller, litteraturhus og andre institusjoner må ta høyde for av kunstnerne skal ha rimelig honorar for arbeidet sitt. Kulturrådet vektlegger dette i vurderingen av søknader om prosjektstøtte fra kunstnere og kunstnergrupper og fra virksomheter og arrangører av ulike slag. Det er en forutsetning at de økonomiske rammene Kulturrådet gis reflekterer dette hensynet og inkluderer en årlig pris- og lønnsvekst. I alle sammenhenger må det også tas hensyn til at arenaer og visningssteder som av geografiske årsaker får høye reise- og oppholdskostnader, må kompenseres for dette. Rådet vil også peke på behovet for bedre tilrettelegging for gjenbruk og utvidet utnyttelse av for eksempel scenekunstproduksjoner eller musikalske bestillingsverk. Det legges ofte ned et stort arbeid i å ferdigstille et verk eller en produksjon, og det er viktig at det finnes økonomi til mer enn én framføring. Økt bruk og gjenbruk av produksjoner vil utvilsomt komme både nye publikumsgrupper og kunstnerøkonomien til gode. Vederlag for bruk Vederlag for bruk kan utbetales kollektivt eller individuelt, og kan ha opphavsrettslige eller kulturpolitiske begrunnelser. Opphavsretten sikrer opphaverens enerett til verket og dermed mulighet til å få inntekter av arbeidet som er gjort, blant annet i form av vederlag for bruk (visning, framføring, kopiering, osv). De kulturpolitiske vederlagene er kompensasjon for ulike former for bruk og er ment å sikre at det skapes nye verk også i framtida. Rådet vil peke på at både opphavrettslig vederlag, som i stor grad forvaltes og kreves inn av ulike forvaltningsorganisasjoner som Bono, Tono, Gramo, Kopinor, Norwaco, og kulturpolitisk begrunnede vederlag er en viktig del av mange kunstneres inntekter. Det er derfor nødvendig at vederlagene er tilpasset dagens virkelighet. Utregningene må tilpasses nye formater, kunstformer og kunstnerpraksiser og være forutsigbare og rimelige. I etterkant av Kunstens autonomi og kunstens økonomi (Skarstein, 2014) er det blitt påvist svært mangelfull oppfølging av avtalen om utstillingsvederlaget for visuell kunst. Vederlaget er betaling for 1 6

7 fremvisning av kunstverk som er i kunstnerens eie. Bevisstheten om vederlaget har vært lavt, og utregningsmodellen har blitt kritisert for ikke å være dekkende, spesielt når det gjelder nyere kunstuttrykk. Institusjonenes økonomiske rammer blir også i mange tilfeller pekt på som utilstrekkelige for å dekke inn de summene som avtalen forutsetter. I forbindelse med kunstnermeldingen bør vederlaget gjennomgås og følges opp. Digitalisering Kunstnere har for lengst tatt i bruk digitale verktøyer og nye medieformater. Nye samarbeidsformer og muligheter for formidling og markedsføring har utviklet seg. Med andre ord, digitalisering påvirker og endrer både skaping av kunst, distribusjonen og publikums bruk. Blant annet gir digital publisering økt mulighet for selvpublisering og direkte møter mellom kunstner, verk og publikum. Kanskje bidrar dette også til å inkludere nye stemmer, både på skapersiden og blant dem som vurderer kvalitet og relevans. Det er naturlig at kunstnermeldingen ser på status og utvikling på dette området. Det er også viktig å se på hvordan digitale distribusjonsmåter påvirker kunstnerøkonomien. Kunstnernes (både skapende og utøvende kunstneres) andel av inntektene ser ut til å synke når strømmeteknologi tas i bruk. Kunst i tall 2017 (Halmrast mfl, 2018) retter oppmerksomheten mot at internasjonale aktører, som for eksempel Amazon, har bidratt til å legge press på nasjonale aktører og etablerte strukturer. Innenfor musikkområdet har det funnet sted en sterk økning av digitale produkter de siste årene, en utvikling som også er i gang på litteraturfeltet. I Hva nå digitialiseringens innvirkning på norsk musikkbransje (Eidsvold-Tøien m.fl, 2019) pekes det på at omsetningen i både strømmemarkedet og konsertmarkedet øker. Rapporten viser imidlertid at utøveres og opphaveres andel av inntektene blir mindre. Det har funnet sted en vridning der «strømmetjenestene nå står for en større andel av omsetningen, på bekostning av opphavere og utøvere» (s. 111). Rapporten peker også på at strømmemarkedet er globalt, og at det er vanskelig å slå gjennom for store deler av det som er norskinnspilt. I tillegg favoriserer ikke algoritmesystemet hos de store musikkaktørene norsk musikk. Inntektene for strømming utgjorde 85 prosent av de samlede inntektene for innspilt musikk i 2017 (Halmrast m.fl, 2018). Men musikerne og komponistenes andel av inntjeningen ser altså ut til å synke når globale teknologibaserte selskaper overtar distribusjonen. 7

8 I en kronikk i Dagens næringsliv i desember i fjor 2, redegjorde Forfatterforeningens leder, Heidi Marie Kriznik, for at forfatternes inntekter av et visst antall nedlastbare lydfiler/lydbøker er 40 prosent lavere enn for samme antall papirbøker. Forfatternes inntekter ved strømming av samme antall titler er ikke mer enn rundt en sjettedel av inntekten fra papirbøkene. En kunstnermelding bør ta kunstnernes mulighet for inntjening i et digitalt marked på alvor. Ny teknologi er en sentral og viktig del av utviklingen på kunstfeltene, enten det handler om skaping eller distribusjon. For å sikre kunstnerøkonomien i den videre utviklingen bør det blant annet ses på hvordan opphavere og utøvere kan styrkes i avtalesituasjon. Her kan det være betydelige ulikheter på de ulike kunstfeltene, men kunstnermeldingen bør ha en klar holdning til at kunstnerens inntekter må opprettholdes enten kunst skapes eller distribueres analogt eller digitalt. 2.) I hvilken grad kunstnerpolitiske tiltak og ordninger bidrar til å fremme mangfold og nye stemmer, og hvordan statlige tiltak treffer dagens kunstnerpraksiser 2.1 I hvilken grad kunstnerpolitiske tiltak og ordninger bidrar til å fremme mangfold og nye stemmer Mangfold og nye stemmer Et mangfoldig kunst- og kulturliv er et sentralt kulturpolitisk mål. Mangfoldsbegrepet blir imidlertid brukt til å beskrive litt ulike forhold. Mangfoldsåret 2008 tok utgangspunkt i at ulike etniske minoriteter var lavt representert innenfor kultursektoren. I Et skritt tilbake. En sosiologisk studie av unge kunstnere med innvandrerbakgrunn (Vassenden og Bergsgård, 2009) drøftes ulike årsaker til at relativt få minoritetsnordmenn og -kvinner hittil har vært synlige suksesser i det norske kulturlivet, og finner at sentrale forklaringer er sosial klasse, manglende sosial mobilitet, kulturelle bakgrunner og sosiale nettverk. Det innebærer at kunstnerøkonomi også har betydning for rekrutteringen av nye stemmer til kunst- og kulturfeltet. Så lenge det å bli kunstner innebærer en svært usikker økonomi, vil ikke personer som ikke kommer fra en privilegert bakgrunn og/eller en bakgrunn der kunst og kultur anerkjennes som verdifullt, velge dette yrket. Evalueringsrapporten Foten innanfor evaluering av aspirantordninga (Jonvik m.fl, 2018) beskriver mekanismer som er i spill i kunst- og kulturfeltet når det gjelder rekruttering. Rapporten peker på at representasjonsproblematikken ikke er et minoritet-/ikke minoritetsspørsmål alene: «Når ein diskuterer målet om kultursektoren si spegling av befolkninga med 2 Dagens næringsliv

9 tanke på fordelinga mellom minoritetsnordmenn og majoritetsnordmenn, kjem ein ikkje utanom at dei store sosiale skeivskapane i kunstnarpopulasjonen for ein stor del handlar om sosial klasse.» (s. 12). Begge disse rapportene peker altså på at rekrutteringen til kunstneryrket påvirkes av sosiale, kulturelle og økonomiske forhold. Rådet vil også nevne at svekkelsen av estetiske fag i skolen direkte bidrar til å hindre en mer mangfoldig rekruttering til kunstneryrkene. Barn og unge må gis estetisk og kulturell kompetanse for å kunne oppleve en kunstnerisk karriere som et reelt alternativ. Det bør være et krav at institusjoner og arenaer som mottar statlig- og regional støtte, arbeider for å nå nye publikumsgrupper og slik senker terskelen for deltakelse og rekruttering. I andre sammenhenger brukes mangfoldsbegrepet i forbindelse med ønsket om stor bredde i ytringer eller kunstuttrykk. Da handler det om å utvikle støtteordninger som er i stand til å fange opp og legge til rette for nye og ukjente stemmer, som ivaretar sjangermessig og geografisk bredde og, ikke minst, når ut til nye aktører og publikumsgrupper. I en kultur- eller kunstnerpolitikk er tilrettelegging for dette viktig. Etter Rådets syn bør mangfoldsdimensjonen diskuteres ut fra begge disse perspektivene i kunstnermeldingen. Kulturrådets aspirantordning Aspirantordningen i Kulturrådet ble opprettet i 2012, og har som mål å bidra til større mangfold i rekrutteringen til kunst- og kulturlivet. Evalueringen av ordningen konstaterer at både aspiranter og kunstog kulturinstitusjoner har opplevd at et viktig resultat av ordningen «har vore utviding av eige nettverk og tilgang til nye miljø» (Jonvik mfl, 2018, s. 95). Institusjonene opplever at tilsettingen har hatt konsekvenser for hvilke brukergrupper og publikum de retter seg mot, det vil si at ordningen har ført til inkludering av nye brukergrupper og samarbeidspartnere. Denne typen ordninger er dermed, slik rådet ser det, svært viktig for arbeidet med rekruttering til kunst og kulturfeltet og bør styrkes betydelig. Kvalitet Vi vil også nevne at Kulturrådet for ikke lenge siden gjennomførte et større forskningsprogram, Kunst, kultur, kvalitet, som undersøkte kvalitetsforståelser i kunsten. Bevisstheten rundt hvordan kvalitet vurderes og at det ikke er snakk om en enkelt forståelse av kvalitet i et vurderingsarbeid, men om mange, noe som ikke er en desavuering av kvalitetsvurdering og skjønnsvurdering, snarere tvert imot, er viktig. Dermed blir også diskusjonen rundt mangfold og representativitet i sammensetningen i komiteer, juryer, 9

10 utvalg og råd viktig. En bredde i perspektivene til dem som vurderer, kan bidra til å øke bredden i kunsten og kulturen. 2.2 Hvordan statlige tiltak treffer dagens kunstnerpraksiser Prosjekt versus langsiktighet Mange kunstnere i det frie feltet jobber prosjektbasert. Mellom prosjektene finner det sted søknadsskriving, rapportering, salg, nettverksbygging osv. Dette er stort sett ubetalt arbeid. Det er behov for å finne måter kunstnere kan få betalt for slikt arbeid, ikke minst på scenekunstfeltet er dette en viktig problemstilling. Frilansere har uunngåelig inntektsfrie perioder mellom prosjektene. Honorarene i prosjektene bør bidra til å kompensere for dette. Rådet mener at kunstnermeldingen bør diskutere muligheten for å tilrettelegge for at kunstnere også kan ansettes i prosjekter og ikke utelukkende fakturere som næringsdrivende, ref. utviklingen hvor flere og flere kunstnere lever som selvstendig næringsdrivende eller frilansere. Dilemmaet prosjektstøtte vs langsiktig støtte, er, som vi har vært inne på flere ganger tidligere, vanskelig. På scenekunstfeltet er det bare et lite mindretall som får langsiktig støtte via Kulturrådets ordninger. I diskusjonen om hvorvidt ordninger treffer kunstnerpraksiser er det viktig å se på hvordan en kan få til fleksible overganger mellom prosjektstøtte og mer langsiktig støtte. Det bør også finnes midler til ordninger som tilrettelegger for utvikling og utforskning av metoder, konsepter og idéer forut for eller uavhengig av en eventuell produksjon slik forprosjektordningen på scenekunst i dag gjør. Det kan ikke understrekes nok hvor viktig det er at det finnes ulike ordninger i kunstfeltet som treffer på ulike tidspunkter i kunstnerskapene. Innkjøpsordningene På litteraturfeltet er innkjøpsordningene, og da særlig de automatiske, sentrale i tilretteleggingen for en langsiktig utvikling av forfatterskap. For forlagene har innkjøpsordningene vært vesentlig med tanke på langsiktig arbeid med forfattere. I 2014 fikk innkjøpsordningene også nye retningslinjer hvor kulturfondsutbetalingen til forfatterne i de fleste tilfeller ble økt på bekostning av utgivernes. Dette hang sammen med levekårsundersøkelser gjort blant kunstnerne i 2006 og 2013, som viste at forfatterinntekter var lave i forhold til resten av befolkningens. Innkjøpsordningene er et svært viktig bidrag til mange forfatteres økonomi. 10

11 Sentralisering Rådet ser i sitt arbeid med søknader til Kulturfondet en tendens til sentralisering av produksjons- og visningsrom i byer og sentrale strøk, noe som svekker distriktenes mulighet for å tilrettelegge for kunstnerisk praksis og publikumsutvikling, og dermed også kunstneres økonomiske muligheter her. Rådet har i forbindelse med Kulturmeldingens kapittel 13 utarbeidet et notat om sitt syn på en framtidig organisering og ansvarsfordeling mellom forvaltningsnivåene på kulturområdet. Fylkeskommunens ansvar bør utvides til å omfatte regional tilrettelegging for profesjonell kunstnerisk virksomhet. Noe som blant annet omfatter å sikre at det finnes lokaler, fasiliteter og ressurser som tilrettelegger for profesjonelt kunstnerisk arbeid (så som produksjons-, verksteds-, prøve, studio-, atelierlokaler, kurs, kompetansehevingstiltak, faglige nettverk osv.) fordi dette blant annet vil gi regionens publikum nærhet og tilgang til samtidens profesjonelle kunst og kunstnere. Denne typen tilrettelegging for kunstnerisk virksomhet er grunnleggende. Også når det gjelder kunstkritikken, som er under press i dagens samfunn, er det viktig å sørge for at det finnes midler til å dekke og vise fram det som skjer av kunstnerisk aktivitet i distriktene. Kulturrådet har gjennom mange år arbeidet systematisk med forvaltningen av regionale kompetansesentre for musikk og dans. Oppbyggingen av de regionale dansesentrene har de siste årene bidratt til infrastruktur for profesjonell dans på nye steder. Rådet ser disse sentrene som svært viktige for en fortsatt utvikling av dansekunst over hele landet. Internasjonalisering, profilering En kunstnermelding bør se ulike ordninger som gir støtte til visning eller salg av visuell kunst, scenekunst, musikk og litteratur i utlandet i sammenheng (uten at det betyr sammenslåing av ordninger). Det er store forskjeller i det internasjonale markedet mellom de ulike kunstfeltene, men kunst og kultur er i større grad enn bare for noen år siden en global vare. Fra Kulturfondet deles det ut stadig mer støtte til visning av norske scenekunstproduksjoner og til turnevirksomhet innen ulike kunstfelt og sjangere i utlandet. Støtten bør kunne ses i sammenheng med støtten som bevilges via Music Norway, Norla, OCA, Norwegian Craft, Danse- og teatersentrum. Rådet vil peke på at det i dag ikke finnes produksjonsmidler til visuelle kunstprosjekter som kun finner sted i utlandet. Så langt har Kulturrådet hatt ansvar for prosjekter i Norge, Kulturdepartementet i Norden mens UD og forvaltningsorganisasjonene har hatt det for utlandet. Prosjekter som har funnet sted 11

12 både i Norge og i utlandet har i noen grad kunnet få støtte gjennom Kulturrådet. Kulturrådet mottar jevnlig spørsmål om produksjonsmidler fra utenlandske institusjoner og internasjonale kuratorer av biennaler, festivaler og mønstringer som skal presentere norske kunstnere. Den viktigste årsaken til denne pågangen er at OCA og Norwegian Crafts har for få midler. Reisestøtteordningen som OCA og NC forvalter på vegne av UD, støtter ikke produksjon, bare reise. Med andre ord er det et stort behov for midler til produksjon, som ingen har mandat eller ressurser til å imøtekomme. OCA og Norwegian Crafts innehar nødvendig kompetanse for å vurdere og følge opp søknader på dette feltet, men de mangler altså søkbare produksjonsmidler. Fra musikksiden pekes det på at promoturneer (i Norge) har særlig betydning for yngre musikeres mulighet til å utvikle seg og skaffe et publikum, men at dette er turner som bare unntaksvis støttes gjennom ordninger i Kulturrådet. Det er dermed uklart hvem som skal ha ansvar for slike turneer. Den kulturelle skolesekken (DKS) Etter nedleggingen av Rikskonsertene mangler det produksjonsmidler i DKS-systemet. Svært mange av fylkene i Norge forventer ferdige produksjoner som blir formidlet på skoler og andre ikke-offentlige arenaer. En økning i prosjekt/produksjonsmidlene i Kulturrådet vil kunne bidra til å imøtekomme denne forventningen. Støtteordninger i sammenheng. Med tanke på maktspredning er det viktig at det samlede virkemiddelapparatet utgjør et mangfold av ordninger samtidig som søkerne opplever ordningene som så treffsikre, enkle og ubyråkratiske som mulig. Ulike ordninger er til en viss grad rettet inn mot ulike tilnærminger til det kunstneriske arbeidet. Kunstnerstipendene er det for eksempel enkeltkunstnere som søker på, mens til ordningene som forvaltes i Kulturfondet er det oftere kollektiver, grupper av kunstnere, produsenter, arrangører etc som er søkere. Arbeidsdelingen fungerer bra, men det er viktig å understreke at det på enkelte kunstfelt finnes få arbeidsstipender, blant annet på musikkfeltet. En del av Kulturfondets ordninger må dermed ses som investeringer i kunstnerskap, og fungerer som alternativer til stipendordninger. På musikksiden understrekes det at det i dag, ettersom det er få arbeidsstipender til skapende musikere, finnes få muligheter for å drive kunstnerisk utviklingsarbeid i det uavhengige musikklivet, og at dette gjør det ekstra viktig at musikere i det frie feltet får mulighet til å søke støtte til kunstnerisk utvikling og 12

13 produksjon (gjelder flere ordninger i Kulturfondet) hvor det også kan tenkes og skapes i et langsiktig perspektiv. Kunstnermeldingen bør se på hvordan tilskuddsordningene i blant annet Kulturfondet, Fond for lyd og bilde, støtte til kulturnæringer og andre nasjonale, regionale og lokale midler virker i forhold til hverandre. Ordningen for kulturnæringer er ny og derfor svært interessant å se i sammenheng med de øvrige. Ordningene i Kulturfondet og Kreativ næring er i noen grad ment å skulle treffe de samme søkerne, og tildelingene bør ses i lys av hverandre. Fagutvalg i Kulturrådet (særlig på musikkfeltet) peker på at det er nødvendig å anerkjenne kunst som entreprenørskap i seg selv. Kulturnæringsordninger oppfattes ikke som relevante når de ikke ser på kunstnerne som gründere eller entreprenører i kraft av det de skaper, eller legger til rette for at kunstnere kan holde på med det de kan best: Skape og utøve sin kunst. Fra scenekunsthold pekes det også på at Kreativ næring er en ordning som ikke er tilpasset kunstnere som jobber prosjektbasert. Kunstnermeldingen er en god anledning til å se ordningen for kreativ næring mer i sammenheng med ordningene i fondet. Entreprenørskap og forretningsdrift bør også tenkes på nye måter enn tidligere, måter som er bærekraftige for samfunnet som helhet. Rådet har som mål hele tida å følge med på Kulturfondets tilskuddsordninger relatert til endringer i kunstnerisk praksis. Like viktig som å stille spørsmålet om dagens virkemidler treffer dagens kunstneriske praksis, er det å sørge for at virkemidlene er fleksible nok til at de kan justeres og endres i tråd med praksisendringer. I den forbindelse er det svært viktig med løpende og oppdatert kunnskap om utvikling og tendenser i kunst- og kulturlivet, kunnskap som blant annet hentes inn gjennom FoUavdelingen i Kulturrådet. 3. Betydningen av bedring av rammevilkår og sosiale rettigheter for frilansere og selvstendig næringsdrivende kunstnere. Under dette punktet vil vi bare kort referere til noen av anbefalingene fra rapporten Kunstens autonomi og kunstens økonomi (Skarstein, 2014). Skatt og sosiale rettigheter er et viktig område, særlig for frilansere og selvstendig næringsdrivende kunstnere, og som må gjennomgås i en kunstnermelding. Skarsteinrapporten har flere anbefalinger på dette området og Rådet slutter seg til 13

14 1. at det bør iverksettes tiltak for å skape holdningsendringer blant næringsdrivende som leier inn kunstnere og tilbydere av kunstneriske tjenester for å medvirke til økt kunnskap om forholdet lønnsmottaker/næringsdrivende. 2. at når det gjelder næringsdrivendes rett til sykepenger bør frilansere og næringsdrivende behandles likt ved at næringsdrivende gis rett til 100 prosent dekning av sykepenger fra 17. dag. 3. at det bør iverksettes en større helhetlig utredning for å se på mulighetene til å styrke kunstnerens sosiale rettigheter, som for eksempel gjennom egne forsikringsordninger for pensjon og sykepenger, og hvor det vurderes hvordan kunstnere med stor variasjon i tilknytningsform kan sikres en sømløs opptjening av rettigheter uavhengig av tilknytningsformen. Litteraturliste: Eidsvold-Tøien, Irina m.fl: Hva nå digitialiseringens innvirkning på norsk musikkbransje. Rapport nr 1, BI og Menon Economics. Halmrast, Hanne Holden, Nilsen Mia Haave, Refsli, Petter Brunsberg og Sjøvold, Jon Martin: Kunst i tall Kulturrådet, Jonvik, Merete og Holte, Kari Anne: Foten innanfor evaluering av aspirantordninga. Kulturrådet, Mangset, Per og Hylland, Ole Marius: Kulturpolitikk. Organisering, legitimering og praksis. Oslo, Universitetsforlaget, Meld. St. 8 ( ) Kulturens kraft Kulturpolitikk for framtida. Skarstein, Vigdis Moe: Kunstens autonomi og kunstens økonomi. Utredning om kunstnerøkonomien, Vassenden, Anders og Bergsgård, Nils Asle: Et skritt tilbake. En sosiologisk studie av unge kunstnere med innvandrerbakgrunn. Oslo, Fagbokforlaget,

15 Med hilsen Tone Hansen rådsleder Mariann Komissar avdelingsdirektør Godkjent og ekspedert elektronisk 15

16 16