Menneskeverd i Ingenmannsland?

Transkript

1 1

2 Du må ikke sitte trygt i ditt hjem Og si: Det er sørgelig, stakkars dem! Du må ikke tåle så inderlig vel Den urett som ikke rammer deg selv! Fra diktet Du må ikke sove! Arnulf Øverland,

3 Sammendrag Denne oppgaven handler om Den norske kirkes rolle i forhold til ureturnerbare asylsøkere, dvs. personer som ikke kan tvangsreturneres til sine hjemland selv om de har fått endelig avslag på sin søknad om asyl. Kirken som er grunnlagt på Bibelens ord og kristen etikk, har et spesielt ansvar for å være til stede for mennesker i en vanskelig livssituasjon. Oppgavens problemstilling er hvilken rolle kirken ønsker å ha, hvilken rolle den faktisk har og hvilken rolle jeg mener den bør ha i forhold til de ureturnerbare. Gjennom feltarbeid bestående av intervjuer med 7 ureturnerbare samt kontakt med kirken sentralt og lokalt har jeg dannet meg et bilde av situasjonen. Mitt normative utgangspunkt er mennesket som grunnleggende sårbart, avhengig og dødelig. Fellesskapet er derfor livsgrunnlag for mennesket. All vår kontakt med andre avhenger av tillit til at vi blir møtt med omsorg når vi legger noe av oss selv i vår nestes hånd. Mennesket streber etter en opplevelse av sammenheng i livet sitt. Det viktigste er at vi opplever sammenheng i forhold som har å gjøre med våre primære rolleaktiviteter, våre nærmeste relasjoner, eksistensielle forhold og indre følelser. Hverdagslivets rytme hjelper oss med dette slik at vi kan strukturere livet vårt i fortid, nåtid og fremtid. Denne oppgaven viser hvordan hverdagslivet til de ureturnerbare jeg intervjuet fortonet seg i det ingenmannslandet de befant seg i ekskludert fra fellesskapet: De manglet tillit, forutsigbarhet og sammenheng også innenfor de viktigste livsområdene. I ansiktet til de ureturnerbare ligger en etisk fordring om å vise dem omsorg, men fordringen kan usynliggjøres blant annet gjennom den terminologien og definisjonsmakten myndighetene benytter i asylpolitikken. Til syvende og sist handler det om hvilket menneskesyn vi bygger på. Det autonome menneskesyn gjør det sårbare mennesket usynlig, men den etiske fordringen forsvinner likevel ikke. Kirken har et ansvar for å møte dem. Kirkens ønsker å spille en omfattende rolle i sin fulle bredde og på alle sine nivåer, men mine respondenter opplever at kirken er fraværende. Fremmedfrykt i menighetene kan være en årsak. Diakonene har et særlig ansvar for at menighetens fellesskap er inkluderende. Får vi de ureturnerbare inn i sentrum av vårt fellesskap blir vi nødt til å se dem og fordringen i deres ansikt. De ureturnerbare er først og fremst mennesker og som også har sine individuelle behov. Kirken bør vise gjestfrihet og møte hver enkelt med spørsmålet hva vil du jeg skal gjøre for deg? Om vi utvider vårt fellesskap slik at også de ureturnerbare blir inkludert og møtt med omsorg, kan vi gi håp og fellesskap til de ureturnerbare. Samtidig utvider vi ved dette vår egen humanitet slik at menighetens fellesskap blir mer inkluderende. 3

4 Innhold SAMMENDRAG... 3 INNHOLD... 4 FORORD... 6 DEL I: OPPGAVENS BAKGRUNN, PROBLEMSTILLING OG METODE INNLEDNING DENNE OPPGAVEN HANDLER OM De ureturnerbare Kirkens rolle BAKGRUNN FOR OPPGAVEN. HVORFOR ER DET VIKTIG Å SKRIVE OM DETTE? Det handler om at møtet med mennesker i nød forplikter Det handler om diakoni Det handler om bibelsk begrunnelse og kristen etikk Det handler om tilstedeværelse og ansvar i en vanskelig situasjon Det handler først og fremst om mennesker PROBLEMSTILLINGEN GJENNOMFØRING/METODE Kvalitativ og hermeneutisk metode Tilrettelegging Gjennomføring Metodiske utfordringer Begrepsdefinisjoner OPPSUMMERING OG OPPGAVENS VIDERE ORGANISERING DEL II: DE URETURNERBARE FELLESSKAPET ER LIVSGRUNNLAG FOR MENNESKET MENNESKET ER SÅRBART, AVHENGIG OG DØDELIG VI BLIR TIL GJENNOM FELLESSKAPET MED ANDRE VÅR KONTAKT MED ANDRE ER AVHENGIG AV TILLIT OPPLEVELSE AV SAMMENHENG ER VIKTIG FOR VÅR MENTALE HELSE HVERDAGSLIVET HJELPER OSS Å STRUKTURERE VÅR LIVSHORISONT I FORTID, NÅTID OG FRAMTID OPPSUMMERING HVA VIL DET SI Å VÆRE URETURNERBAR? DE URETURNERBARES LIVSHORISONT. HVERDAGEN I TOMROMMET PRIMÆRE ROLLEAKTIVITETER Mangel på struktur Følelse av at det ikke er bruk for en Forverret økonomisk og helsemessig situasjon SINE NÆRMESTE. NÆRE RELASJONER Ensomhet. Fjernt fra nære relasjoner Bekymring og brutte rolleforventninger Mangel på nettverk EKSISTENSIELLE FORHOLD Opplevelse av menneskeverd Uviss fremtid Betydningen av tro og håp INDRE FØLELSER Å ikke bli trodd Distanse og galgenhumor Personligheten viskes ut OPPSUMMERING TERMINOLOGI OG DEFINISJONSMAKT USYNLIGGJØR DEN ETISKE FORDRINGEN DET HANDLER OM Å SE OG IKKE SE

5 4.2 SITUASJONEN SETT FRA MYNDIGHETENES SIDE Asylprosedyren og målsetting om klare signaler Problemet er de som ikke reiser hjem Hva gjøres? MENNESKETS ANTATTE AUTONOMI De ureturnerbare asylsøkerne defineres bort Maktkamp mellom myndighetene og de ureturnerbare Et paradoks? TIL SYVENDE OG SIST ER DET ET SPØRSMÅL OM MENNESKESYN Det avhengige, sårbare og dødelige mennesket synliggjør vårt omsorgsansvar Fareelementer ved det autonome menneskesyn FORSVINNER DEN ETISKE FORDRINGEN? SENTRALE VERDIER OPPTAS OG IVARETAS I DET KRISTNE MENNESKESYN OPPSUMMERING DEL III: ET DIAKONALT UTSYN HVILKEN ROLLE ØNSKER KIRKEN Å HA? KIRKEMØTETS VEDTAK BAKGRUNNSDOKUMENTER Ressursdokumentet Når så vi deg fremmed og tok imot deg? Innstillingen fra kirkemøtekomiteen OPPSUMMERING HVILKEN ROLLE HAR KIRKEN? HVOR ER KIRKE? DE URETURNERBARES MØTE MED KIRKEN I NORGE Kirken oppleves som fraværende Kirken oppleves som lukket Kirken oppleves som passiv De faktiske møtene var få, men gode MØTENE FINNER IKKE STED HVILKEN ROLLE HAR KIRKEN SENTRALT? Veien fram mot kirkemøtesaken om asyl- og flyktningpolitikk Er oppfølging av kirkemøtesaken nødvendig? Som tenkt så gjort? Noen forslag til oppfølging av kirkemøtesaken HINDRINGER FOR KIRKENS ROLLE. MOTFORESTILLINGER JEG HAR MØTT OPPSUMMERING HVILKEN ROLLE BØR KIRKEN HA? DEN ETISKE FORDRINGEN SYNLIGGJØRES I DET KONKRETE MØTET NØKKELEN LIGGER I DIAKONALE HOLDNINGER I MENIGHETEN HVA VIL DU AT KIRKEN SKAL GJØRE FOR DEG? DE URETURNERBARES UTFORDRINGER TIL KIRKEN Kan kirken tilby oss fellesskap? Kan kirken tilby oss praktisk hjelp? Kan kirken kjempe politisk for oss? ET INKLUDERENDE FELLESSKAP KAN KOMME DE URETURNERBARE I MØTE OPPSUMMERING KONKLUSJON ETTERORD LITTERATUR VEDLEGG INTERVJUGUIDE URETURNERBARE ASYLSØKERE

6 Forord Det har vært et spennende og lærerikt halvår jeg har vært igjennom nå. Arbeidet med denne masteroppgaven i diakoni har gitt meg innblikk i en virkelighet som nærmest kan være usynlig for folk flest. Like fullt er dette et område der mye skjer både politisk sett og blant lokale aktører med sterke meninger og følelser. Bare den korte tiden jeg har fullt med i feltet, har det skjedd flere endringer i asylpolitikken som har påvirket forholdene de ureturnerbare lever under samt forholdene med hensyn til hvem som kan tvangssendes ut av landet. Min oppgave leveres i samme uke som granskningsrapporten fra den såkalte UDIskandalen er publisert. Jeg har ikke kunnet gå inn på denne saken i oppgaven, men jeg vil uttrykke min bekymring for at oppstyret rundt UDI kan føre i retning av en enda strengere praksis i norsk asylpolitikk. I så fall øker min oppgave sin aktualitet i det den tilbyr en alternativ innfallsvinkel til asylfeltet. Først og fremst vil jeg få rette en stor takk til mine respondenter, som til tross for sin tøffe situasjon, stilte opp til intervju og delte av sine livserfaringer med meg. Uten dere ville ikke denne oppgaven ha blitt hva den har blitt! Det har også vært flott å få oppleve det sterke engasjementet som utvises fra mange forskjellige sider av sivilsamfunnet. Jeg har fått mange nye bekjentskaper og verdifull hjelp fra engasjerte mennesker i feltet. Tusen takk til alle dere i Flyktningenettverket, Kristent Interkulturelt Arbeid, Caritas, Bymisjonen, Blåkors, Mellomkirkelig råd, Kirkerådet, KISP - Komiteen for internasjonale spørsmål, Oslo Bispedømmekontor, lokale menigheter, Norsk Organisasjon for Asylsøkere, Flyktninghjelpen, Blitz, Nettverk mot statlig rasisme, Studentforbundet, Likestillings- og diskrimineringsombudet, Antirasistisk senter, Utlendingsdirektoratet, Integrerings- og mangfoldsdirektoratet og de tre asylmottakene jeg besøkte. Jeg vil også rette en stor takk til mine medbeboere og familie som har holdt ut med meg i denne perioden og stilt opp med praktisk hjelp og oppmuntring. En spesiell takk til Andreas Schei som har gitt meg svært verdifulle tilbakemeldinger på oppgaven og til Kjetil Schjander-Larsen som har illustrert forsiden. Jeg vil også få takke medstudenter og ansatte ved diakoniutdanningen på Diakonhjemmet for støtte og respons og Ursula Gelis for godt samarbeid. Sist, men ikke minst vil jeg si tusen takk til min veileder, Sidsel Roalkvam, for gode råd og oppmuntring som har gitt meg drivkraft til å stå på og jobbe videre. Det er både med lettelse og litt vemod at jeg nå leverer oppgaven fra meg. Mitt håp er at den vil bidra til å synliggjøre de ureturnerbare og at flere våger møtet med dem. Oslo, mai 2006, Line Johnsen 6

7 Del I: Oppgavens bakgrunn, problemstilling og metode Hvorfor er det viktig å skrive en oppgave om ureturnerbare asylsøkere? Hvilken problemstilling har jeg valgt som utgangspunkt for min vei inn i feltet? Hvordan har jeg gått fram for å prøve å finne svar på min problemstilling? Denne første delen inneholder oppgavens innledningskapittel som søker å gi svar på disse spørsmålene. 7

8 1 Innledning Da jeg kom, jeg gikk på skole. Det var ikke skole, det var norskkurs. Men nå, de folk som kommer inn, de får ikke lære norsk. Da jeg kom hit, jeg fikk en praksisplass. Etter det jeg fikk fast jobb, men jeg mistet den pga oppholds- arbeidstillatelse. Du mistet oppholds- og arbeidstillatelsen? Jeg mistet alt. Og jeg var så heldig, bare jeg fikk brev: Jeg må forlate mottaket. Og jeg betalte husleie. Og hadde.. hvit jobb.. Jeg jobbet sånn.. Ja, jeg var heldig. Jeg fikk sånne brev, jeg må forlate mottaket om 14 dager. Hm. Hva gjorde du da? Hva tenkte du? Jeg ble helt gal. Jeg skjønte ikke, hvorfor bare meg? Og spesielt, jeg betaler husleie. Jeg betaler skatt. Og jeg har ringt UDI, jeg har snakket med dem, men de sa: Vi vil ikke ha penger fra deg, bare gå ut! Of.. Jeg finner ikke noen å hjelpe meg. Du kommer fra kirke, hvor er kirke..? Respondent Denne oppgaven handler om De ureturnerbare Denne oppgaven handler om personer som har fått endelig avslag på sin søknad om asyl i Norge, men som myndighetene av ulike grunner ikke kan returnere til hjemlandet. Det kan være på grunn av usikker identitet/nasjonalitet eller fordi deres hjemland ikke aksepterer å ta imot dem. Mange av disse menneskene har bodd i Norge i årevis uten avklaring på sin situasjon. Det finnes ingen oversikt over hvor mange ureturnerbare det er i Norge, våren 2005 ble det anslått til omkring 600, men at tallet er stadig stigende (Maren Eide 2005). Fagsjef i NOAS opplyser at rundt 200 har vært her i 5-10 år. De fleste kommer fra Etiopia. Ellers omfatter gruppen irakere, iranere, noen afghanere og noen enkeltpersoner fra andre land. Tidligere var det også en del eritreere. Nå blir det stadig flere ureturnerbare fra Somalia (Rune Steen ). I likhet med mønsteret i mange europeiske land har norsk asyl- og flyktningpolitikk vært i endring de siste årene med stadige innskjerpelser både med hensyn til lovverk og rettspraksis. Dette kan bl.a. sees som et resultat av økt terrorfrykt. For asylsøkere med endelig avslag har situasjonen blitt spesielt vanskelig: Personer som etter myndighetenes definisjon ikke selv aktivt bidrar til såkalt frivillig retur gjennom samarbeid med IOM (International Organization for Migration), har blitt fratatt all økonomisk støtte. På samme tid har ordningen med midlertidig arbeidstillatelse opphørt. Det hele toppet seg da gruppen fra 2004 også mistet adgangen til å bo i asylmottak og mange ble kastet på gaten med tvang. Nektning av mat og tak over hodet ble tatt i bruk som virkemiddel i statens politikk for å motivere menneskene til å reise hjem frivillig. Etter regjeringsskiftet i 2005 fikk personene midlertidig tilbake botilbudet på mottak i påvente av et ventemottak med helt nøktern standard. Ventemottaket ble opprettet i Lier i slutten av mars 2006, og arbeidet med å overflytte til ventemottaket personer som ikke kan tvangsreturneres har nå startet. Mange av de ureturnerbare har bodd i Norge i opptil 10 år uten avklaring på sin situasjon. Dette er i stor grad mennesker som har 8

9 hatt midlertidig arbeidstillatelse i Norge, har vært i jobb og har blitt godt integrert i samfunnet før de ble fratatt alt og skjøvet ut i Ingenmannsland Kirkens rolle Fokus i denne oppgaven er kirkens rolle i forhold til de ureturnerbare. Med kirken mener jeg i denne oppgaven hovedsakelig Den norske kirke. Jeg er klar over at andre kirkesamfunn i flere tilfeller har en større rolle enn Den norske kirke på området. Jeg har likevel valgt å konsentrere meg om Den norske kirke da det er det største kirkesamfunnet i Norge hvor 85 % av befolkningen er medlemmer ( ). Jeg er dessuten glad i dette kirkesamfunnet som jeg selv er medlem av, og derfor våger jeg også å komme med kritikk som jeg håper vil oppfattes som konstruktiv. 1.2 Bakgrunn for oppgaven. Hvorfor er det viktig å skrive om dette? Utgangspunktet må aldri være at enhver som banker på vår dør kommer urettmessig eller er en potensiell trussel. Samfunnsborgere, myndigheter og kirke må våge å være rause i arbeid for rettferd, solidaritet og inkluderende fellesskap, uten å bli naive Fra Kirkemøtets vedtak (Kirkemøtet 2005) Hvorfor skriver jeg en oppgave om ureturnerbare? Kan jeg i det hele tatt lenger snakke om ureturnerbare? Ut fra myndighetenes definisjon er dette fenomenet ikke-eksisterende, og det er lett å bli påvirket av den tankegangen. Myndighetene har dessuten innrømmet sitt ansvar for å gi de ureturnerbare mat og tak over hodet. Interessen fra kirken og vanlige folk rundt denne gruppen har mer eller mindre sluknet. Er alt bra igjen? Er jeg på etterskudd? Er det ikke egentlig noen vits i at jeg skriver om dette? Mange ganger i løpet den tiden jeg har arbeidet med denne oppgaven har jeg nesten mistet motet. Men når det til og med for meg er vanskelig å holde motet oppe, hvor vanskelig er det ikke da for de ureturnerbare selv? Viktige etiske, menneskelige, diakonale, og bibelske begrunnelser har drevet meg videre i arbeidet med oppgaven. Å skrive en masteroppgave i diakoni som løfter fram de ureturnerbare og deres situasjon er viktig! Det handler om at møtet med mennesker i nød forplikter Kirkens Bymisjon, lokale menigheter, KIA (Kristent Interkulturelt Arbeid) og andre humanitære organisasjoner og engasjerte enkeltmennesker kommer stadig i kontakt med ureturnerbare og andre uten lovlig opphold i Norge. Mange av disse lever i fysisk, psykisk og 9

10 sosial nød. Noen bor på gata eller hos kjente, andre bor på det nyopprettede ventemottaket eller på ordinære asylmottak. Mulighet for lovlig lønnsinntekt finnes ikke. Flere sliter med å få tak i mat. Helseproblemene er ofte omfattende fysisk og psykisk. Mangelen på rettssikkerhet er påtrengende (Heggland ). Kirken som Kristi legeme kan ikke tillate seg å la være å handle når mennesker som vi står ansikt til ansikt med lider overlast. Dersom ett lem lider, lider de andre med. Kirkerådet fremhever at mennesker uten oppholdstillatelse representerer en utfordring for kirken uavhengig av vår mening om deres valg (Kirkerådet 2005). I konkret møte med menneskers grunnleggende behov må det for kirken være underordnet hvilke grunner den enkelte har for å oppholde seg i Norge. Personer uten lovlig opphold har, slik ethvert menneske har, rett til menneskelig behandling og til å få ivaretatt grunnleggende menneskerettslige behov Det handler om diakoni Ut fra Den norske kirkes diakonidefinisjon forstås diakoni som kirkens medmenneskelige omsorg, fellesskapsbyggende arbeid og den tjeneste som i særlig grad er rettet mot mennesker i nød (Plan for Diakoni 1999:8). Nødbegrepet i diakoniplanen omfatter manglende dekning av grunnleggende menneskelige behov både på materielt, sosialt og åndelig plan. Når mennesker fratas mat, tak over hodet og nødvendige helsetjenester (Senter mot etnisk diskriminering 2005), er det i første rekke snakk om materiell nød. Men ureturnerbare asylsøkere er også i en sårbar situasjon der mange lever i konstant frykt for myndighetene. Dessuten er det gjerne et faktum at eksistensiell krise forsterker de åndelige behov. Mangel på trygghet, kontakt og fellesskap og manglende mulighet for religionsutøvelse vil derfor i mange tilfeller tilsi at ureturnerbare asylsøkere også er i nød ut fra de andre aspektene i Diakoniplanens nødsbegrep. Gjennom Jesus lærer diakonien sin diakoni. Fordi Jesus først og fremst var å finne blant samfunnets marginaliserte, må også kirken som Jesu legeme være tilstede her som et synlig bevis på Guds nærvær. Jesus identifiserer seg med de sultne, de fremmede, de syke og de som er i fengsel slik det beskrives i liknelsen i Matteus 25. Han ser de menneskene som i verdens øyne ikke er noe, og han gjør dem til noe. De blir synlige og får menneskeverd. Dette er en utfordring for kirken fordi målsettingen med den diakonale tjeneste er at alle mennesker skal ha det de trenger for å leve et menneskeverdig og meningsfylt liv (Kirkerådet 1999:14). Dette innebærer et diakonalt mandat og en spesiell forpliktelse til å tale de svakes og undertryktes sak. Her kan kirken ha ulike roller, men uansett handler det om å våge møtet med den fremmede, stå sammen med dem som lever i en utsatt livssituasjon og 10

11 utøve gjestfrihet ved å åpne rom for tilhørighet og bekreftelse i lokalsamfunnet (Kirkemøtet 2005) Det handler om bibelsk begrunnelse og kristen etikk Forpliktelsen til kirkelig engasjement og handling har bibelsk begrunnelse. Kirkens diakoni er grunnfestet i tanken om Gud som skaper, frelser og nyskaper. Skapelsestanken i vår kristne tro bygger på at Gud har skapt hvert enkelt menneske i sitt bilde. Mennesket har derfor en unik verdi i kraft av å være menneske, et verd som ikke kan krenkes. Et hvert menneske har derfor rett til et liv i verdighet. Når kirken gjennom møter med mennesker opplever at myndighetenes utøvelse av lover og regler fører til at menneskeverd blir krenket, er kirken ut fra Bibelen forpliktet til å sørge for hjelp til den som blir krenket og til å reagere overfor myndighetene. Kirkens engasjement for flyktinger og asylsøkere springer direkte ut av kristen etikk. Mange av bibelens viktigste fortellinger, både i Det gamle og i Det nye testamente, handler om mennesker på flukt. Dette danner en etisk fordring om at kristne må møte fremmede med åpenhet og respekt i egne rekker. FNs menneskerettigheter og internasjonale konvensjoner som Norge er bundet av gir flyktninger og asylsøkere rettigheter som korresponderer direkte med vesentlige verdier i kristen etikk. Dette argumenterer for at Kirken må forsvare og fremme disse rettighetene. De internasjonale konvensjonene må være basis for norsk asylpolitikk. Politisk arbeid er hovedsakelig et arbeid for kirkens sentrale organer. Sirgrun Møgedal, som var komitéleder for Kirkemøtesaken om asyl- og flyktningpolitikk på kirkemøtet i 2005, har imidlertid uttrykt at kirken ikke kan si dette hvis den ikke samtidig deltar aktivt i integreringsprosessen og skaper gjestfrihet i egen sammenheng. Kirken har derfor et ansvar i sin fulle bredde og på alle nivåer. Det konkrete møtet mellom en lokal menighet og en asylsøker og hans eller hennes situasjon må formidles videre. Det vil også gi kirken større legitimitet i debatten om norsk asylpolitikk Det handler om tilstedeværelse og ansvar i en vanskelig situasjon Jeg har slått fast at kirken ut fra bibelsk begrunnelse og etikk har et ansvar for å være til stede for ureturnerbare. Kirken tar på mange måter ansvar. Den Norske kirke har lenge engasjert seg konkret i forhold til spørsmål som har å gjøre med flyktninger og asylsøkeres situasjon i Norge. Det første mange tenker på da er kanskje kirkeasyl som spesielt på 90-tallet skapte et sterkt engasjement. De både positive og negative erfaringene med kirkeasyl har aktualisert diverse etiske, politiske og praktiske spørsmål som fortsatt kaller på kirkelig engasjement. Når 11

12 nå asylpolitikken strammes til, har biskoper engasjert seg i debatten, Kirkemøtet 2005 hadde en egen sak på flyktning- og asylpolitikk og flere menigheter og enkeltpersoner har engasjert seg i enkeltsaker. Likevel er bildet mer sammensatt. Historien Den norske kirke har med kirkeasyl har tidligere ført til at signaler fra kirken sentralt har blitt tolket som frarådende til at menigheter skal ta imot kirkeasylanter. Selv om kirkemøtet i 2005 gir honnør til personer og menigheter som har engasjert seg, har jeg opplevd at mange kirker fortsatt er skeptiske til i det hele tatt å ha noe kontakt med asylsøkere og spesielt de som har endelig avslag. Hva om de skulle finne på å gå i kirkeasyl? Nå er faktisk ikke kirkeasyl aktuelt for de som faktisk er ureturnerbare. Kirkeasylantene er personer som kan tvangsreturneres, men som benytter seg av myndighetenes respekt for kirkerommet for å unndra seg effektuering av avslaget på asylsøknaden (NOAS 2006). Flere av de ureturnerbare jeg har snakket med etterlyser kirken: Hvor er kirke..? Dette aktualiserer spørsmålet om hva slags rolle kirken bør ha. Praktisk nødlindrer? Profet som avdekker strukturell urettferdighet i samfunnet? Politisk pådriver? Og videre: Hvilke virkemidler kan, bør eller skal kirken ta i bruk? Dette kan fort bli kontroversielle spørsmål da man lett kan risikere å komme på kant med loven og komme til å understøtte kriminelle. Myndighetenes politikk handler dessuten om å få disse personene ut av landet. Men er det kirkens rolle å understøtte offentlig politikk eller å være en kritisk aktør i debatten? Kirken ønsker godt samarbeid med staten. Hva settes høyest godt samarbeidsklima med staten eller kampen for nødlidende menneskers rettigheter? Har staten lov til å definere sitt ansvar så snevert som den gjør? Hvis kirken går inn med praktisk hjelp, blir det bare en sovepute for staten som da slipper å ta ansvar for nødhjelp til denne gruppen? Og bidrar det i tillegg til å legge kjepper i hjulene for myndighetenes politikk slik at færre velger å reise hjem frivillig? Det handler først og fremst om mennesker Når det gjelder ureturnerbare asylsøkere er det mange problemstillinger som kan reises og diskuteres. Men i debattens hete er det viktig å ikke glemme følgende: De ureturnerbare er først og fremst mennesker. Mennesker med et unikt menneskeverd i kraft av at de er skapt av Gud i Guds bilde. Mennesker med sin unike historie. Mennesker som har en fortid der mange har opplevd ting i livet som vi her i Norge ikke kan forestille oss. Mennesker som har vist en utrolig styrke og som har klart kunststykket å komme til Norge for å søke asyl. Mennesker 12

13 som er i en vanskelig situasjon preget av brutte håp, venting og usikkerhet. Mennesker som selv ikke opplever at de blir behandlet som folk. Mennesker som har krav på en fremtid. 1.3 Problemstillingen Jeg har nå slått fast at det er viktig å skrive om de ureturnerbare, med andre ord hvorfor kirken bør ha en rolle. Min problemstilling omhandler derfor ikke det teologiske grunnlaget for hvorfor kirken skal ha en rolle 1. Jeg har delt min tematiske problemstilling kirkens rolle i forhold til ureturnerbare asylsøkere inn i tre: For det første: Hvilken rolle ønsker kirken å ha? Her tar jeg utgangspunkt i saken Kirkemøtet 2005 hadde på asyl- og flyktningpolitikk, i saksdokumentene og ressursdokumentet Når så vi deg fremmed og tok i mot deg som ble utarbeidet som bakgrunnsstoff til denne saken. Jeg regner med at dette til sammen gir et bilde av den rollen som Den norske kirke ønsker å ha i forhold til asyl- og flyktningpolitikk generelt og i forhold til ureturnerbare spesielt. Det andre spørsmålet mitt er: Hvilken rolle har kirken per i dag? Dette vil bygge på den informasjonen jeg har samlet inn i løpet av datainnsamlingsperioden vinteren Her går det både på mine respondenters konkrete møte med kirken og på oppfølging av kirkemøtesaken. Noen egne erfaringer fra menigheter jeg har vært i kontakt med trekkes også inn. Dette vil ikke kunne være noen fullstendig oversikt, men det gir et bilde av situasjonen slik jeg forstår den. Mitt tredje anliggende er: Hvilken rolle bør kirken ha? Utgangspunktet her er hvilke utfordringer mitt innsamlede materiale gir til kirken. Ut fra dette forsøker jeg å være normativ og konstruktiv samtidig som jeg viser til de ureturnerbares ønsker og forventninger i forhold til kirken. Jeg ønsker med denne oppgaven er å løfte fram de ureturnerbares situasjon og peke på behov som jeg håper vår åpne, tjenende folkekirke vil ta tak i. Min tredelte problemstilling kan sammenfattes slik: Hvilken rolle ønsker kirken å ha, hvilken rolle har den, og hvilken rolle bør kirken ha i forhold til ureturnerbare asylsøkere? 1 Her vil jeg henvise jeg til Kirkerådets ressursdokument som gir en god innføring i dette. Se Kirkerådet (2005) 13

14 Denne problemstillingen anga retning for min vei inn i feltet. Hvordan har jeg gått fram for å finne svar på den? 1.4 Gjennomføring/metode Kvalitativ og hermeneutisk metode Det er de ureturnerbare som står i fokus i denne oppgaven. Jeg har derfor i stor grad lagt vekt på å forstå og beskrive situasjonen de ureturnerbare er i slik mine respondenter opplever og oppfatter den. Jeg valgte derfor en kvalitativ forskningsmetode, og fortok 7 dybdeintervjuer med ureturnerbare. Det kan stilles spørsmål ved hvorfor jeg har lagt ensidig ganske vekt på de ureturnerbares synsvinkel. Hvorfor har jeg ikke også intervjuet mottaksansatte og representanter for myndighetene? Er de ureturnerbare i det hele tatt troverdige? Som innvending til dette vil jeg hevde at vektleggingen i de fleste andre sammenhenger legges forholdsvis ensidig på hva andre mener om disse menneskene. De ureturnerbare får ikke en gang anledning til å definere seg selv som asylsøkere eller flyktninger. Jeg syns derfor det var viktig å bruke denne oppgaven til å gi dem en stemme. Et slikt fokus har dessuten en diakonal begrunnelse ved at diakoni blant annet handler om å stå på de undertryktes side og løfte fram det som verden ser på som svakt, det som er undertrykket. Det må tillegges at dette uansett aldri vil kunne gi et representativt bilde. Poenget med metoden jeg har brukt er å få fram vesentlige synspunkter. I denne oppgaven ønsker jeg å løfte fram de ureturnerbares synsvinkel. Spørsmålsstillingen min handler om kirkens rolle i forhold til de ureturnerbare. Ettersom metoden alltid skal være tilpasset spørsmålet, er det viktig å være klar over at det i kirkens rolle ligger både normative og positive spørsmål: Hvilken rolle ønsker kirken å ha? Dette utgjør min normative plattform. Jeg oppfatter og forutsetter at Kirkemøtets vedtak gir uttrykk for den rollen kirken ønsker å ha. Det var derfor viktig å prøve å få et bilde av hva dette vedtaket gikk ut på. Det har jeg gjort ved å lese kirkerådsdokumentene. Hvilken rolle har kirken? Dette spørsmålet er positivt, og jeg har forsøkt å danne meg et svar på hvilken rolle kirken faktisk har gjennom feltarbeid. Bl.a. har det dreid seg om å undersøke hvordan kirkemøtesaken har blitt fulgt opp. Jeg har tatt en del telefoner og selv oppsøkt noen menigheter i Oslo. Det jeg imidlertid har lagt mest vekt på har vært å få et bilde av dem denne saken dreier seg om, nemlig de ureturnerbare. Jeg valgte derfor å foreta noen intervjuer med 14

15 ureturnerbare for å få et inntrykk av deres egen opplevelse av sin situasjon og sin erfaring i møte med lokale menigheter. Var de blitt møtt på sine behov? Det er viktig å presisere at det bildet jeg har dannet meg ikke på noen måte er fullstendig. Det er kun snakk om et blikk inn. Jeg har fått kunnskap om et felt. Det har gitt meg en forståelse som har dannet bakgrunn for en etisk diskusjon der menneskesyn spiller en sentral rolle. Dette kan altså betraktes som en hermeneutisk metode. Ved stadig å veksle mellom sakens kjerne, de ureturnerbare, og den store sammenhengen, helheten, har jeg utvidet min forståelseshorisont. Diskusjonen munner så ut i min problemstillings normative spørsmål: Hvilken rolle bør kirken ha i forhold til de ureturnerbare? Tilrettelegging Det var ganske upløyd mark jeg ga meg i kast med da jeg valgte tema for denne oppgaven. Det har blitt skrevet en del om kirkeasyl 2, og det har også de siste årene blitt forsket noe på ureturnerbare asylsøkere, spesielt i perioden med bortfall av botilbud. Men ingen har noen gang skrevet om kirkens rolle i forhold til ureturnerbare asylsøkere. Jeg visste derfor ikke helt hva det var jeg ville finne ut og hvilken retning oppgaven ville komme til å ta. Jeg var klar over at jeg måtte jobbe induktivt. Jeg utarbeidet et design for oppgaven. Der inngikk bakgrunn for oppgaven: Litt om kirkemøtets vedtak, litt om asylpolitikk, litt om situasjonen for de ureturnerbare og litt om diakoni. Ut fra dette dannet jeg meg en tematisk problemstilling. Fordelen med en slik problemstilling var at den var åpen slik at jeg underveis i prosessen kunne være i dialog med den og ha mulighet til å endre den. For å finne ut hvordan jeg skulle jobbe for å få svar på problemstillingen, måtte jeg operasjonalisere denne, altså bryte den opp i mindre og målbare deler. I utgangspunktet så disse slik ut: 1) I hvilken grad har kirkemøtets vedtak nedfelt seg i teologisk og kirkelig arbeid på overordnet plan. Hvilke arbeidsgrupper er nedsatt og hvilke dokumenter er utarbeidet? 2) Hva gjør lokale menigheter i forhold til ureturnerbare asylsøkere? Hvilket forhold og hvilke holdninger har menighetene til slikt arbeid? 3) Hvilke forventninger har ureturnerbare asylsøkere til kirken/menigheten/det kristne fellesskapet? 2 Se Johansen (2004) og Vetvik & Omland (1997) 15

16 Det videre arbeidet ville altså følge tre hovedspor. Det er viktig at metoden henger nært sammen med spørsmålet. Innenfor hvert av disse områdene foretok jeg derfor valg av metode ut fra hva jeg antok ville gi best svar på spørsmålene mine. Når det gjelder det første punktet tok jeg utgangspunkt i Kirkens hus og Mellomkirkelig råd. Jeg ville skaffe meg oversikt over dokumenter og personer som jobbet med oppfølging av kirkemøtesaken og over hvordan kirken sentralt jobbet med dette i forhold til menighetene. Metoden her gikk altså på telefonsamtaler og møter med personer på Kirkens hus for å danne meg et bilde av feltet på dette området. Det andre punktet var det mest omfattende. Det dreide seg om å få et innblikk i hva som skjedde på kirkens grasrotplan i møte med ureturnerbare. Jeg tenkte først å fordype meg i 1-3 menigheter som driver arbeid i forhold til denne gruppen. Jeg hadde hørt at Grønland menighet hadde prøvd å danne et internasjonalt menighetsfellesskap i samarbeid med Det Norske Misjonsselskap, og jeg ville finne ut mer om det. Kanskje det var ting andre menigheter kunne lære av dette? Jeg ville basere denne delen på intervju med diakon/prest samt foreta noe observasjon. Jeg ville også kontakte Kirkens Bymisjon og KIA for å høre hvordan de jobbet på dette området og hvilke behov de så blant de ureturnerbare. Metoden i det tredje punktet ville bli å foreta dybdeintervjuer med et utvalg ureturnerbare asylsøkere om deres situasjon, deres forventninger til kirken/menigheten og om hvordan de følte seg ivaretatt Gjennomføring Snøballmetoden: I utgangspunktet hadde jeg liten forkunnskap om hvilke aktører mitt felt bestod av. Jeg måtte bare begynne et sted og gjorde derfor bruk av den såkalte snøballmetoden (Jacobsen, 2000). Ved søk på internett på ureturnerbare og ved å lese kirkens ressursdokument fikk jeg noen tråder som jeg kunne begynne å nøste i. Jeg tok kontakt med personer som hadde skrevet artikler jeg leste og fikk litt informasjon. Ofte kunne dessuten de personene jeg snakket med gi meg tips om andre jeg kunne kontakte. Dermed begynte snøballen å rulle og jeg fikk stadig mer kunnskap om feltet. En åpenbar fordel med denne metoden var at jeg fikk hjelp av feltet til stadig å drive meg videre og skaffe meg større oversikt. Jeg kom i kontakt med mennesker som jeg selv ikke ville kommet på å ta kontakt med eller som det uten direkte henvisning fra noen kunne være vanskelig å få tak i. En ulempe med denne metoden kunne imidlertid være at mitt bilde av feltet ville bli skjevt. Ved å snakke med mange fra samme nettverk, kan man gå glipp av andre (Brekke & Søholt 2005:35). Nå vil jeg imidlertid igjen understreke at 16

17 jeg ikke gjør noe som helst krav på å ha fått noe helhetlig bilde av feltet. Denne oppgaven baserer seg på feltarbeidet jeg har foretatt i løpet av litt over en måned vinteren KIA viste seg å bli en veldig god informant og døråpner. Her hadde de direkte kontakt med en god del ureturnerbare, og de hjalp meg med å finne personer jeg kunne intervjue. Jeg fikk også bruke et kontor på KIA når jeg skulle gjennomføre intervjuer. Fire av respondentene mine var personer jeg fikk kontakt med gjennom KIA. Dette var personer som bodde utenfor asylmottak, sammen med venner, kjæreste eller alene. Jeg ønsket imidlertid også å snakke med noen som bodde på asylmottak. Jeg tok derfor kontakt med noen forskjellige mottak i Osloregionen. I disse tilfellene var det mottaksledelsen som plukket ut de personene jeg fikk snakke med. Selv om jeg i min henvendelse til asylmottakene ga uttrykk for at jeg gjerne ville snakke med kvinner, fikk jeg bare snakke med en kvinne totalt. Alle respondentene bodde i eller nært Oslo, men flere hadde tidligere bodd på asylmottak andre steder i landet. Respondentene kom fra 6 ulike land: Irak, Afghanistan, Iran, Etiopia, Sierra Leone og Rwanda. For å skjerme respondentene som gir en del sensitive opplysninger, har jeg valgt å la dem være anonyme. Sitatene angis derfor bare med et nummer. Rekkefølgen er vilkårlig og stemmer bevisst ikke med rekkefølgen landene er presentert i her. I noen tilfelle har jeg byttet ut nummeret med en x fordi det ellers ville være mulig å spore hvem utsagnet stammet fra. I tillegg til mine 7 intervjuer med ureturnerbare, gjennomførte jeg en god del telefonsamtaler med prester i lokale menigheter, med ansatte i Kirken sentralt (Kirkens Hus) og på Oslo Bispedømmekontor i tillegg til personer som var engasjerte i frivillige organisasjoner. Jeg oppsøkte også tre menigheter spesielt og hadde en lengre samtale med presten i disse tre menighetene. Til sammen har jeg hatt samtaler med rundt 50 personer. I tillegg har jeg hatt en del e-post-kontakt med forskjellige personer og organisasjoner, og jeg har deltatt på seks seminarer/møter som også har bidratt til å øke min forståelseshorisont på flyktningfeltet. I forkant av intervjuene med de ureturnerbare, utviklet jeg en intervjuguide. Hensikten med guiden var ikke å ha en rekke spørsmål jeg skulle følge slavisk. En av de viktigste fordelene med kvalitative intervjuer er jo nettopp fleksibiliteten som gir respondentene mulighet til å fortelle om det som oppleves viktig for dem. En intervjuguide med noen tema 17

18 som jeg ville innom var likevel greit å ha slik at det ble en viss form for struktur rundt intervjusituasjonen 3. Intervjusituasjonen Som nevnt foregikk fire av intervjuene mine på KIA. Ved de første to intervjuene her og ved de tre intervjuene jeg hadde på asylmottak, satt vi i et åpent rom der andre fra tid til annen også oppholdt seg. Det var ikke ideelt fordi det førte med seg en del forstyrrelser; andre personer som snakket høyt, gikk forbi eller satt og surfet på internett i bakgrunnen. Det virket imidlertid ikke som respondentene mine lot seg affisere noe særlig av dette. Det var kanskje jeg som tenke mest på at det var andre personer i nærheten. Til de siste to intervjuene på KIA fikk jeg låne et eget kontor slik at vi kunne prate uforstyrret. Intervjuene varierte fra 15 minutter til en time. De fleste lå på rundt en halv time. Det hadde sikkert noe med hvordan jeg stilte spørsmål å gjøre; jeg merket at jeg ble mer trenet etter hvert og da også kunne stille bedre oppfølgingsspørsmål. I tillegg var det forskjell på respondentene: Noen hadde mye på hjertet og pratet mye om hvert tema, andre ga korte og lite utdypende svar selv om jeg prøvde å stille oppfølgingsspørsmål. Innledningsvis forklarte jeg respondentene litt om hvem jeg var og hva som var tema for oppgaven min. I de fem siste intervjuene ba jeg også om lov til å ta opp samtalen på minidisk. Jeg understreket at grunnen til dette var at jeg ønsket å få fram det de ønsket å si. Samtidig ville jeg da slippe å notere så mye og kunne konsentrere meg om å lytte. Jeg lovet også at det kun var jeg som skulle høre på opptakene, og at jeg ville slette opptakene når jeg var ferdig med oppgaven. Alle respondentene ga uttrykk for at dette var greit. Ved at jeg benyttet meg av minidisk fikk jeg ordrett med meg hva respondentene sa, og jeg følte dermed at viktig informasjon ikke gikk tapt. I tillegg kunne jeg, da jeg hørte igjennom opptakene, få med meg noe av stemningen i samtalen: Jeg noterte meg sukk, latter og pauser i løpet av intervjuet. Ankepunktene ved å gjøre lydopptak er imidlertid at det kan virke skremmende, og situasjonen kan virke som et avhør for respondenten. Kanskje noen respondenter holdt tilbake 3 Intervjuguiden følger som vedlegg til denne oppgaven 18

19 informasjon på grunn av at det ble tatt opp? Selv om jeg i hvert enkelt tilfelle fikk samtykke til å bruke minidisc, kan det kanskje for noen ha vært vanskelig å si nei Metodiske utfordringer Kan du hjelpe meg? For eksempel prate med UDI og sånn? Du kan ikke hjelpe meg..! (Begge ler litt) Jo, men jeg vet..! Ja, men jeg skal skrive om det, og da kanskje de kan.. forandre..? Jo, men når de bestemmer for eksempel.. ikke jeg, ikke du, ikke advokaten, ikke politi.. bare UDI bestemmer sjøl. Bare vente. Vi må vente.. og så.. Jeg er veldig glad i Norge. Veldig, veldig glad i Norge. (Sukker) Men beklager, vi har ikke sjans. Respondent 1 Møte med lidelse Som sitatet ovenfor viser til spurte en av respondentene meg gjentatte ganger i løpet av intervjuet om jeg kunne hjelpe ham. Det var som om han strevde med å holde hode over vannet og lette desperat etter håp han kunne holde fast i slik at han kunne unngå å synke ned i et motløshetens hav. I slike tilfeller måtte jeg imidlertid holde fast på at jeg ikke kunne gjøre noe annet enn å skrive om deres situasjon. Det opplevde jeg som et dilemma. Jeg skulle jo nettopp skrive om hvor viktig det var at kirkens medlemmer viste disse menneskene nestekjærlighet i praksis, og i møte med mine respondenter ansikt til ansikt så jeg klart viktigheten av dette. At jeg da selv bare skulle produsere enda mer papir føltes da galt, men jeg kunne ikke engasjere meg ytterligere i forhold til dem hvis jeg skulle komme i mål med oppgaven. Å bryte igjennom en forventethet Jeg støtte også på et dilemma i forhold til hvor mye informasjon jeg skulle gi respondentene mine. På den ene siden opplevde jeg at det etisk sett var viktig å gi respondentene god informasjon om hvem jeg var, hva oppgaven min gikk ut på og på hvilken måte jeg ville bruke intervjumaterialet. På den andre siden risikerte jeg da å legge føringer for hva de fortalte meg. Etter en overveining kom jeg til at det etiske argumentet veide såpass sterkt at jeg ønsket å gi dem tilstrekkelig informasjon: Jeg valgte å fortelle dem mitt navn, hvor jeg studerte, at jeg skrev masteroppgave i diakoni, og at tema for oppgaven var kirkens rolle i forhold til ureturnerbare asylsøkere. Dersom de virket uforstående til hva diakoni var, sa jeg at diakoni var kirkens sosiale arbeid. I hvilken grad lyktes jeg så med å nå fram til respondentene slik at de svarte ærlig? Det var nok noe ulikt. For det første hadde respondentene vært lenge i asylsystemet, og flere 19

20 var nok vant til at når en norsk person intervjuet dem, var det visse svar som var riktigere eller mer fordelaktig å gi enn andre. Bare ved å fortelle at tema for oppgaven var kirkens rolle i forhold til ureturnerbare asylsøkere, kan jeg også ha beredt grunnen for at respondentene skulle ta på seg en offerrolle. Det kunne dermed hende at de ga meg svar ut fra det de antok at jeg ville høre, snarere enn at de svarte helt ærlig. Jeg opplevde blant annet at noen var veldig positive i forhold til nordmenn og kristne. Kanskje fordi jeg var både norsk og kristen? En uttrykte også at han ikke ville ha noe med utlendinger å gjøre og at muslimer ikke var bra personer. (Han var selv muslim). I tillegg opplevde jeg at noen viste utrolig mye takknemlighet til meg. Det var lett å bli smigret, men kanskje var dette et uttrykk for håp om at jeg kunne hjelpe dem videre? I tillegg til at respondentene kanskje sa det de trodde jeg ville høre kan tendensen ha blitt forsterket ved at jeg hørte det jeg ville høre. Jeg hadde nok i en viss grad forventninger til at de skulle gå inn i en offerrolle. Det er imidlertid ikke mulig å gå inn i en situasjon helt åpen og uten forventninger. Det viktige var at jeg var bevisst på de forventningene jeg hadde, slik at jeg i større grad kunne vurdere svarene jeg fikk med et mer kritisk blikk. Noen ganger hadde jeg nok likevel tilbøyelighet til å formulere spørsmål på en ledende måte. Av og til var dette vanskelig å unngå ettersom jeg ønsket informasjon om for eksempel deres møte med kirken og om troen hadde noen betydning for dem. Etter å ha hatt noen intervjuer ble jeg imidlertid mer øvet i å stille spørsmål på en mer åpen måte slik at jeg i større grad unngikk å lede. Den uklare definisjonen av ureturnerbar Et annet spørsmål var definisjonen av ureturnerbar. Jeg ønsket i utgangspunktet å intervjue personer som også av myndighetene ble sett på som ureturnerbare i den betydning at det ikke fantes noen returavtale med landet. Dette viste seg imidlertid å være vanskelig, ikke minst fordi det nå er svært få personer igjen som myndighetene regner til denne kategorien. Jeg la meg derfor på NOAS definisjon, at ureturnerbare er de som ikke kan tvangsutsendes. Ettersom det er skiftende hvilke land dette gjelder, og ettersom jeg ikke plukket ut mine respondenter selv, er det ikke sikkert alle mine respondenter var innenfor denne kategorien heller. Alle sammen hadde imidlertid fått endelig avslag på sin søknad om asyl og var ureturnerbare i ordets videste betydning som Brekke & Søholt viser til, asylsøkernes egen definisjon: Jeg kan ikke dra tilbake, jeg er ureturnerbar (Brekke & Søholt 2005:29). I utgangspunktet syns jeg dette var litt vanskelig å akseptere, og jeg var usikker på om jeg kunne bruke alt intervjumaterialet mitt. På den annen side: Siden menneskeverdet er sentralt i 20

21 denne oppgaven, har det også betydning at jeg lar disse menneskene få lov til å definere seg selv, noe de ikke har muligheten til i de fleste andre sammenhenger. Derfor har jeg valgt å bruke hele materialet. Språkbarrierer De fleste av mine respondenter hadde såpass gode norskkunnskaper at vi snakket norsk under intervjuene. Ett intervju foregikk på engelsk og ett annet ved hjelp av tolk til norsk. Engelsk ble i tillegg brukt som hjelpespråk noen steder i de andre intervjuene. Det kunne være frustrerende at jeg ikke alltid forstod hva respondenten forsøkte å uttrykke, særlig syns jeg dette var litt pinlig hvis jeg allerede hadde forsøkte å spørre på nytt, men likevel ikke forstod dem. Likevel tror jeg språkbarrierene i noen tilfeller var mer frustrerende for respondentene selv. Flere skammet seg over at de hadde vært så lenge i Norge uten å kunne bedre norsk. De ville så gjerne lære, men de fikk ikke lov. Det var imidlertid også tilfeller der jeg stilte spørsmål hvor jeg fikk svar som ikke var i samsvar med det spørsmålet jeg hadde stilt. Jeg prøvde da å stille spørsmålet på en annen måte ved bruk av andre ord. Hvordan fremstille de ureturnerbare? Samtidig som jeg så at de ureturnerbare var svært sårbare der de befant seg i en presset livssituasjon, var det viktig å anerkjenne dem som mennesker og fremheve deres fenomenale styrke og mestringsevner. Ville det være nødvendig å blottstille dem i deres sårbarhet for at de skulle få sine rettigheter..? Eller ville det være mulig å skrive oppgaven slik at den samtidig bygget opp de ureturnerbare og bidro til at de kunne få håp og tro på seg selv. Det har vært en utfordring å prøve å finne en god balanse mellom styrke og sårbarhet. I denne sammenheng var det viktig å være klar over den makten som ligger i språk og formuleringer. Kildekritikk Til slutt kan det også være grunn til å ta med en bemerkning med hensyn til kilder. I forbindelse med oppgaveskrivingen har jeg som nevnt snakket med omkring 50 personer i forskjellige kirkelige og andre frivillige organisasjoner og foreninger som drev sosialt arbeid og/eller advocacy-arbeid. Mange av dem jeg snakket med var sterkt engasjerte personer. Jeg har med andre ord fått erfare at dette er et felt med mye følelser og sterke meninger involvert. Samtidig som jeg synes at dette har vært flott, har jeg prøvd å være litt kritisk i møte med meningene som er blitt fremsatt. Likevel har jeg nok ikke unngått å bli noe farget av feltet. 21

22 Nå er dette en diakonal oppgave, og jeg har derfor tatt et bevisst standpunkt på de ureturnerbares side. En utfordring da er å fremstille motparten, i dette tilfelle norske myndigheter, på en saklig måte. I noen tilfeller innrømmer jeg at dette har vært vanskelig. Jeg vil derfor uttrykke at jeg har forståelse for at dette er et kontroversielt og vanskelig område for politikerne. Likevel mener jeg det fins et handlingsrom i asylpolitikken som myndighetene har moralsk ansvar for å benytte seg av. Ettersom de ureturnerbares stemme sjelden blir hørt, har det vært viktig for meg å fremheve deres synsvinkel i denne oppgaven Begrepsdefinisjoner Det kan være hensiktsmessig å gi noen forklaringer på hva jeg legger i ord og begreper som står sentralt i denne oppgaven: Kirken: I denne oppgaven mener jeg hovedsakelig Den norske kirke. Jeg bruker betegnelsen kirken sentralt som samlebetegnelse på Kirkemøtet og de sentralkirkelige råd (Kirkerådet, Mellomkirkelig råd og Samisk kirkeråd) og KISP (Komiteen for Internasjonale Spørsmål). Med kirken lokalt mener jeg Den norske kirkes enkelte menigheter på grasrotplan. Myndighetene: I denne oppgaven brukes dette begrepet som en fellesbetegnelse på politiske og forvaltningsmessige organer på asylfeltet. Hovedsakelig gjelder dette: Arbeids- og inkluderingsdepartementet og det tidligere Kommunaldepartementet overordnet politisk organ Utlendingsdirektoratet (UDI) som fatter vedtak i asylsaker Utlendingsnemnda (UNE) som fatter vedtak i klagesaker på asylfeltet Ulovlig innvandrere eller personer uten lovlig opphold : Fellesbetegnelser på: 1) Personer som har tatt seg ulovlig inn i landet og aldri gitt seg til kjenne for myndighetene. 2) Personer som ufrivillig har blitt ført inn som offer for menneskehandel 3) Personer som har kommet lovlig som arbeidstakere eller på turistvisum og som ikke har reist ut når den tidsbegrensede tillatelsen har opphørt. 4) Personer som har fått endelig avslag på sin søknad om asyl, og som ikke har reist ut frivillig eller blitt transportert ut av myndighetene. (Nordby 2005) Ureturnerbare : Dette utgjør et mindre antall innenfor den siste gruppen som er nevnt ovenfor. Etter norske myndigheters definisjon omfatter betegnelsen ureturnerbar bare de som 22

23 på alle måter har samarbeidet med norske myndigheter om retur, men hvor dette allikevel ikke har latt seg gjennomføre (Brekke & Søholt 2005). I følge Stein Lillevolden er dette nå bare tilfelle for et par cubanere og et par statsløse palestinere. Myndighetene har for øvrig gått mer over til betegnelsen vanskelig returnerbare (Bang ). Norsk Organisasjon For Asylsøkere (NOAS) mener det er riktig å holde på betegnelsen ureturnerbare, og de definerer dette som: Personer som har fått endelig avslag på sin asylsøknad, men som ikke kan returneres med tvang. Jeg har i hovedsak valgt å bygge på NOAS definisjon. En asylsøker selv kan ofte ha en enda videre definisjon: Jeg kan ikke reise hjem, altså er jeg ureturnerbar! (Brekke & Søholt 2005:18). Deres egen opplevelse er altså at de er ureturnerbare selv om de ikke er det i juridisk forstand. Dette kan komme av risikovurderinger knyttet til hjemreise. Hvem skal ha retten til å definere? Dette blir tema senere i oppgaven. 1.5 Oppsummering og oppgavens videre organisering I denne første delen av oppgaven har jeg presentert tema og gjort rede for hvorfor det er viktig å skrive om kirkens rolle i forhold til ureturnerbare asylsøkere. Med utgangspunkt i dette har jeg beskrevet min tredelte problemstilling som hvilken rolle kirken ønsker å ha, hvilken rolle kirken har og hvilken rolle kirken bør ha i møte med de ureturnerbare. Problemstillingen pekte ut retningen for min tilnærming til feltet, og jeg har gjort rede for metoden jeg har brukt for å finne svar på den. Den neste hoveddelen av oppgaven omhandler de ureturnerbare. Menneskets sårbarhet og avhengighet av fellesskapet er mitt grunnlag og fokus i den påfølgende beskrivelsen og drøftingen av de ureturnerbares situasjon. Jeg begynner med et kapittel som gir innblikk i min drøftingstematikk: Kapittel 2 tar altså utgangspunkt i den norske filosofen Arne Johan Vetlesens teori om at det er avhengighet, sårbarhet og dødelighet som er grunnvilkårene ved vår tilværelse som mennesker (Vetlesen 2001:29). Vi blir til gjennom fellesskap med andre og all vår kontakt med andre er avhengig av tillit. Fellesskapet er derfor livsgrunnlag for mennesket I kapittel 3 vil vi se på hvordan de ureturnerbare opplever sin hverdag. Har de fellesskap? Har de den grunnleggende tilliten mennesket trenger for å kunne møte neste dag med en viss form for forutsigbarhet? Har de fremtid og håp? De ureturnerbare representerer en etisk fordring til fellesskapet, men vil fellesskapet se denne fordringen? 23

24 I kapittel 4 forsøker jeg å vise hvordan terminologi og definisjonsmakt usynliggjør den etiske fordringen fra de ureturnerbare. Jeg beskriver norsk asylpolitikk og myndighetenes definisjonsmakt. Vi vil se at når det er tale om hvordan mennesker behandles, er det alltid et menneskesyn som gjør seg gjeldende. Hva slags menneskesyn ligger til grunn for vår asylpolitikk reelt sett? I oppgavens tredje del vil jeg beskrive og drøfte mitt hovedanliggende, nemlig kirkens rolle i forhold til de ureturnerbare. Jeg tar utgangspunkt i den rollen kirken ønsker å ha ut fra kirkemøtesaken i 2005 om asyl- og flyktningpolitikk. Så ser jeg på kirkens rolle slik mine respondenter har erfart den. Ser kirken fordringen fra de ureturnerbare? Jeg tar fram noen motforestillinger fra menighetsfolk mot å ha kontakt med asylsøkere før jeg til slutt drøfter hvilken rolle kirken bør ha. 24

25 Del II: De ureturnerbare Kan ikke jobbe.. Kan ikke få sosial hjelp.. Så, man må finne folk som kan hjelpe deg. Mat.., bosted.. og sånn. Så.. Jeg har nesten ingen venn. Så det er litt.. vanskelig. Men hva gjorde du da? Ja, hva gjorde jeg? Det er litt vanskelig. For jeg har ikke tenkt å gå tilbake hjem. Så.. jeg måtte tenke på noen andre ting, for eksempel å gå til andre land. Selv om det var håpløst. Det er ting som, ja.. du tenker på.. Du må også ha penger for å gå til andre land og sånn. Og det er ikke lett å finne de.. Så det var litt.. Hva gjorde du, da? Jeg bare, jeg bare.. reiste til Oslo. Fordi Oslo, jeg tror det er litt forskjellig, fordi det er mange folk. Folk jeg kjenner fra før. Også det er mange organisasjoner. Jeg tenkte å melde til FN-organisasjonen. FN? Ja. Fordi selv om norske utlendingsmyndigheter tenker at jeg fortjener ikke beskyttelse.., jeg er en innvandrer.. jeg er et menneske. Respondent 3 Denne delen handler hovedsakelig om de ureturnerbare og deres situasjon basert på informasjon fra intervjuene jeg har foretatt. Som sitatet ovenfor gir et innblikk i, er dette mennesker som er overlatt til seg selv. De skal ikke være her og er derfor ekskludert fra fellesskapet. Myndighetene mener at de ureturnerbare har satt seg i den vanskelige situasjonen selv, og at de derfor også bærer ansvaret for å komme seg ut av den på egen hånd. Selv opplever de ureturnerbare at de er i en fastlåst situasjon uten valgmuligheter. Hvem har mest rett? Er mennesket så autonomt som vi ofte forutsetter? Når fellesskapet ikke gir omsorg står mennesket fram nakent og sårbart. Kanskje gir de ureturnerbare oss et innblikk i noe av det mest grunnleggende ved det å være menneske: Vår avhengighet, sårbarhet og dødelighet? Når vi så i møte med de ureturnerbare konfronteres med disse sidene ved vår menneskelighet, er spørsmålet hva vi velger å gjøre med det. Møter vi den etiske fordringen fra den andre med omsorg eller gjemmer vi den bort og usynliggjør den? Før jeg presenterer resultatene fra intervjuene mine vil jeg gå nærmere inn på drøftingstematikken min som handler om fellesskapets betydning for mennesket 4. 4 Til dette har jeg hentet teori fra Vetlesen, Christoffersen, Løgstrup, Levinas og Anthonovsky. 25

26 2 Fellesskapet er livsgrunnlag for mennesket Det stod på brevet: Hvis jeg skal reise hjem, jeg må betale billett. Jeg ringte og snakket med han som har skrevet brevet.. for UDI. Jeg sa: Ok, jeg reiser hjem i dag. Jeg kan ikke gjøre noe for deg. Jeg sa: Jeg kan ikke ta bussen, jeg er fra Irak. Jeg har ikke pass. Hvordan kan jeg reise? Han sa: Jeg vet ikke. Jeg sa: Men du er myndighet. Du vet ikke hva skal jeg gjøre..? Jeg sa: Jeg har ikke penger. Jeg har ikke fem-seks tusen å betale. Han sa: Jeg vet ikke. Men jeg sa: Men du har skrevet brevet, du må finne en løsning! Vet ikke. Til slutt han sa: Ok, bare vent. Det kommer politi og henter deg. Men de kan ikke. De har ikke avtale med mitt lands regjering. Respondent x Vår kultur, som er sterkt preget av moralfilosofien etter Kant, trekker helst fram autonomi, uavhengighet og mestringsevner som typiske kjennetegn ved mennesket. Men er alt mennesket gjør et resultat av rasjonelle valg? Hvordan vil vi da forklare situasjonen personen over beskriver: Han ville reise hjem, men kunne ikke uten videre reise. Det er noe ved det relasjonelle samfunnet rundt som mister sin forklaringskraft når mennesket sees på som grunnleggende autonomt. Finnes det et alternativ til denne modellen? 2.1 Mennesket er sårbart, avhengig og dødelig Som motsats til det autonome mennesket har den norske filosofen Arne Johan Vetlesen angitt avhengighet, sårbarhet og dødelighet som ufravikelige grunnvilkår ved vår menneskelige eksistens (Vetlesen 2001:29) 5. Vi kan ikke velge dem bort eller fri oss fra dem. De er allmennmenneskelige og tverrkulturelle på tvers av alle historiske epoker, sier Vetlesen (Vetlesen 2001:38). Det mest sentrale i min sammenheng er at Vetlesens paradigme belyser noe som rettighetsparadigmet lar ligge i mørket: Sider ved mennesket som ellers er på vikende front, som vi helst ikke vil se. Svakhet vekker forakt, men vi kan likevel ikke komme utenom at er grunnleggende ved vår eksistens (Vetlesen 2001:38). Vi klarer snart ikke se det sårbare mennesket. Det autonome mennesket gjør det sårbare mennesket helt usynlig, tar fra det menneskeverdet fordi det ikke er in å legge vekt på fenomener som sårbarhet og avhengighet i vårt menneskesyn. Det er likevel, som Vetlesen påpeker, en realitet at vi er blottstilt i kraft av det som gjør oss til mennesker. Vi er utsatte vesener uansett hvor dårlig vi enn måtte like en slik 5 Blant annet i Vetlesen 2003 angir forfatteren fem ufravikelige grunnvilkår: Avhengighet, sårbarhet, dødelighet, relasjonell skjørhet og eksistensiell ensomhet. Her har jeg for enkelthetsskyld holdt meg til de tre grunnvilkårene som går igjen flere steder i Vetlesens litteratur. 26

27 fenomenologisk realitet. Utsattheten er i følge Vetlesen det gulvet vi beveger oss på, og det er den fellesmenneskelige, ikkevalgte utsattheten som gir omsorgen sitt mandat (Vetlesen 2001:29). Hadde det ikke fantes vesener i behov av beskyttelse og ivaretakelse, hadde ikke ansvaret kommet inn i vår erfaringsnære verden slik det gjør. Så omsorgens oppgave viser til dette grunnleggende med vår fellesmenneskelige utsatthet. Hvordan omgås vi denne utsattheten? Det er en varierende evne fra individ til individ til å vedkjenne seg sin egen utsatthet. Noen benekter den. Andre innser at den er et ikke-valgt utgangspunkt, men tenker i allianse med moralpsykologiske eller utviklingspsykologiske teorier at utsattheten er fasebetinget. Det er naturlig at spedbarnet er i behov av omsorg, men etter hvert som vi vokser opp utvikles evne til stadig større mestring, større selvtilstrekkelighet og dermed blir vi stadig mindre utlevert til våre omgivelser og prisgitt deres omsorgsevner og ansvarstakelse (Vetlesen 2001:30). Slik blir utsattheten sett som en fase i livet som kan overvinnes, som det voksne mennesket kan legge bak seg. Vetlesen hevder tvert imot at omsorg ikke er noe fasebetinget som vi etter hvert blir uavhengige av (Vetlesen 2001:37). Omsorg er nødvendig livet gjennom. En betingelse for omsorg er at den ytes av noen. Fordi omsorg er nødvendig er fellesskapet nødvendig. Som vi imidlertid skal se er mye av de ureturnerbares situasjon at de ikke har et fellesskap som viser dem omsorg. Hvilken utfordring stiller dette til oss og til kirken? Neste avsnitt handler om hva som kjennetegner det gode fellesskap. 2.2 Vi blir til gjennom fellesskapet med andre Den grunnleggende menneskeligheten må søkes i menneskets evne til fellesskap, i dets evne til å dele sitt liv med andre, skriver Christoffersen (2005:154). Mennesket blir til gjennom samlivet med andre og finner sin humanitet i evnen til å utvikle seg og leve i samhørighet med annet liv. Samhørighet med andre mennesker og annet liv blir den mest grunnleggende menneskelige egenskapen og menneskelivets mål. Menneskets ondskap og egoisme er skremmende realiteter, men mennesket er ikke bare ondt eller egoistisk. Det er potensialet for godhet, barmhjertighet og samhørighet med annet og andres liv som er dets menneskelige ansikt. Mennesket kan både utvide og innsnevre sin samhørighet. Vår menneskelighet ligger i vår evne til å utvide denne samhørigheten med andre. I praksis betyr dette at hvis vi lager et samfunn som skyver ut de fremmede, da er det vår egen humanitet som innsnevres (sanne sted:154). Det er i fellesskapet livet er, det er der det leves. Vår menneskelighet ligger i vår evne til å leve i fellesskap og samhørighet med annet liv. Når kvalitetene ved det gode 27

28 fellesskapet ikke er tilstede, er moralens sjanser dårlige for det er i mellommenneskelige relasjoner vi lærer oss moral. 2.3 Vår kontakt med andre er avhengig av tillit All omgang og kontakt med andre mennesker bygger i en viss utstrekning på tillit, sier Løgstrup (Christoffersen 2005:94). I det daglige er vi imidlertid oftest så opptatt av det vi skal gjøre at vi ikke tenker på at tillit er en forutsetning for det meste av det vi gjør. Når vi for eksempel går inn på en buss har vi tillit til at den ikke er full av voldsmenn. Likeledes har vi stort sett tillit til at mennesker vi møter snakker sant og ikke stjeler, inntil vi eventuelt avslører løgn eller tar vedkommende på fersk gjerning i å stjele. Det skal særlige omstendigheter til for at vi skal møte en fremmed med mistillit (Christoffersen:95). Tilliten hører med til de fenomenene som Løgstrup kaller for spontane livsytringer. Fenomener som medfølelse, talens åpenhet og håp hører også med i denne kategorien. Livsytringene er naturlige: De kommer av seg selv, og vi må derfor anstrenge oss hvis vi skal holde dem tilbake. Livsytringene er også suverene i den betydning at de ikke kan underlegges andre forhold enn seg selv uten at de ødelegges: Barmhjertighet med baktanker er ikke lenger barmhjertighet (Christoffersen 2005:97). Det er også en annen kategori fenomener som gir næring til vårt handlingsliv. Løgstrup kaller dette for de kretsende tankefølelsene. Det er fenomener som misunnelse, hat, hevngjerrighet og smålighet. Hvis vi tenker oss et liv der mistillit, hat og håpløshet ikke fantes, ville det likevel gå an å leve et liv. Derimot ville det ikke være mulig å leve et liv helt uten tillit, håp og barmhjertighet, sier Løgstrup (Christoffersen 2005:98). Vårt liv ville da gå til grunne. Løgstrup setter derfor de spontane livsytringene i en særstilling og kaller dem livets grunnvilkår. Vi kan altså si at det gode fellesskap vil være preget av spontane livsytringer, fordi de er bærere av vårt handlingsliv, eksistensielle for at menneskelivet skal kunne leves. I tillegg til at tillit er et grunnfenomen, viser den også til at vi alltid lever vårt liv i avhengighet av andre mennesker. Tillit betyr å utlevere seg, derfor er en hver menneskelig relasjon et maktforhold. Når vi i tilliten legger noe av oss selv i den annens hånd, gir vi den andre makt og gjør oss selv sårbare. Tilliten bærer likevel en forventning i seg om at den andre ikke skal misbruke vår sårbarhet, men ta vare på det livet som blir lagt i hans eller hennes hånd. Den etiske fordringen som ligger her krever at vi skal ta vare på det av vår nestes liv som vi har i vår hånd. Dette er ikke et resultat av en avtale. Jeg trenger ikke å ha lovet noe som helst for å være utfordret til å hjelpe en annen. Det er tilstrekkelig at det står i min makt å gjøre det. 28

29 På dette punktet har Løgstrup store likhetstrekk med Levinas. Men der Løgstrup er opptatt av relasjoner og fenomener i møtet mellom mennesker, legger Levinas vekt på møtet med den andres ansikt. Hans etikk kalles derfor ofte ansiktets etikk. I ansiktet, slik det møter oss, nakent og sårbart, ligger det en fordring om ansvar og ivaretakelse. Budet Du skal ikke slå i hjel! får ansikt i den andres ansikt (Christoffersen 2005:93). Vår tendens til å sette oss selv først går tapt når vi i dette møtet blir gjort til mottaker av ansiktets appell. Den andre har forrang. Vårt ansvar er ikke noe vi påtar oss som en intensjonell, fri handling, eller et krav vi tildeler oss selv frivillig. Det mottas utenfra, og siden ansvaret ikke er valgt, er det heller ikke mulig å velge bort. Ser vi fordringen som møter oss i ansiktet til den ureturnerbare? Hva vi velger å gjøre med kravet som rettes mot oss er imidlertid ikke gitt. Det er fullstendig i vår makts rike, og det gir ansvaret vårt en realitet: Vi kan velge å overse fordringen, svikte den. Vi kan velge å slå i hjel likevel, bokstavlig eller i overført betydning. Eller vi kan gi appellen et gjensvar gjennom å vise omsorg og ivaretakelse. Det gode fellesskap ville kjennetegnes av det siste alternativet. Som mennesker er vi utlevert til hverandre, til å leve i fellesskap. Det er et grunnleggende trekk ved det å være menneske. Hvordan vi selv blir møtt av våre medmennesker gir oss erfaringer. For å lære oss å se den andre, er forutsetningen at vi selv er blitt møtt. Et barn som alltid blir møtt med ulike reaksjoner på sine handlinger vil bli forvirret og avstumpet. For at barnet skal kunne utvikle en god moral, er det avhengig av en viss grad av forutsigbarhet i hvordan det blir møtt. Det må være en viss form for orden til stede i dets verden en opplevelse av sammenheng. 2.4 Opplevelse av sammenheng er viktig for vår mentale helse Den israelske sosiologen og psykologen Aron Anthonovsky har utviklet begrepet opplevelse av sammenheng som et mål på en persons mentale helse (Anthonovsky 2000:33). For å sikre og styrke den mentale helsetilstanden, mener Anthonovsky det er viktig at omverdenen fremstår som forståelig, håndterbar og meningsfull (Anthonovsky 2000:34). Jeg anser denne teorien som nyttig for min analyse 6 og vil derfor gi en kort beskrivelse av hva som ligger i de tre komponentene: 6 Selv om Anthonovskys teori ikke er utviklet spesielt med tanke på asylsøkere, har den også i tidligere studier vist seg nyttig som analyseverktøy av denne gruppen, bl.a. i Brekke & Søholt (Se s. 20 i deres rapport for flere referanser.) 29

30 Forståelse henviser til i hvilken grad man, kognitivt sett, oppfatter stimuli fra indre og ytre miljø som ordnet, sammenhengende, strukturert og tydelig informasjon. Den som opplever å ha god forståelse forventer at også kommende stimuli vil være forutsigbare, og at de som evt. kommer overraskende vil la seg forklare og passe inn i en forståelig sammenheng. Håndterbarhet henspeiler på i hvilken grad man oppfatter at det står tilstrekkelige ressurser til rådighet for å kunne mestre de kravene omverdenen stiller en. Det kan være ressurser man selv kontrollerer eller ressurser som kontrolleres av en annen man har tillit til, for eksempel ektefelle, venn, kollega, Gud, historien, partileder, lege Personer som har en sterk opplevelse av håndterbarhet opplever seg ikke som offer for omstendighetene, eller at livet har behandlet en urettferdig. Når ting skjer, er man i stand til å håndtere dem og gå videre, man blir ikke hengende i sorgen. Meningsfullhet er begrepets motivasjonskomponent: Den følelsesmessige opplevelsen av om i hvert fall visse av de problemer og krav tilværelsen fører med seg ansees som verd å investere energi og engasjement i. Personer som føler at det er meningsfullt å engasjere seg, ser snarere på kravene som utfordringer de gleder seg over enn som byrder de helst ville ha vært foruten. Anthonovsky anser det motiverende elementet som meningsfullheten bidrar med som mest sentralt. For den engasjerte ligger veien alltid åpen for større forståelse og ressurser, sier Anthonovsky (Anthonovsky 2000:41). Slik jeg forstår det, fungerer dette engasjementet som en drivkraft som får personen til å gå ut å vinne forståelse og å søke eller opparbeide seg ressurser. Dermed vil man kunne oppnå enda større forståelse som igjen motiverer en til fortsatt engasjement. Slik drives mennesket framover i livet. Fremtiden blir meningsfull i lys av erfaringer fra vår fortid. Forståelse vurderer Anthonovsky som den nest viktigste komponenten fordi man ut fra sin forståelse vurderer hvilke ressurser som er nødvendige og om man har dem tilgjengelig. Men også håndterbarheten er viktig: Tror man at man har ressurser tilgjengelig, gir det mer engasjement som igjen resulterer i større forståelse og flere opparbeidede ressurser. Tror man derimot ikke at man har ressurser til rådighet, går det ut over meningsfullheten. Man ser ikke vitsen i å investere engasjement og gir kanskje opp forsøket på å mestre situasjonen. Dermed blir det også stagnasjon i forståelsen og ressurstilveksten. Tidligere har jeg vært inne på at vi bygger livet vårt på tillit, og slik jeg forstår Anthonovsky kan begrepet Opplevelse av sammenheng betraktes som et mål på tillit: Tillit til at stimuli og krav som rettes mot en er strukturerte, forutsigbare og forståelige; tillit til at 30

31 tilstrekkelige ressurser er tilgjengelige for å mestre dem; og tillit til at kravene er meningsfulle å engasjere seg i. Anthonovsky gjør det klart at man ikke behøver å føle at alt i ens liv er forståelig, håndterbart og meningsfullt for å ha en sterk opplevelse av sammenheng. Det kan begrenses til at vi har livsområder, som vi anser som viktige og at disse livsområdene skårer høyt på de tre kvalitetene forutsigbarhet, håndterbarhet og meningsfullhet. Anthonovsky understreker imidlertid at han ikke tror det er mulig å utelukke fire bestemte områder uten at dette svekker opplevelsen av sammenheng. Disse områdene er: Personens primære rolleaktivitet, dennes nærmeste interpersonlige relasjoner, eksistensielle forhold og personens indre følelser. Med andre ord er det en nødvendig forutsetning for at vi skal ha god mental helse at vi opplever sammenheng i forhold til disse fire områdene i våre liv (Anthonovsky 2000:41). Har vi god mental helse, kan vi også lettere strukturere livet vårt i fortid, nåtid og fremtid. 2.5 Hverdagslivet hjelper oss å strukturere vår livshorisont i fortid, nåtid og framtid Som vi nå har sett prøver vi mennesker å få livene våre til å henge i hop fordi det er helt grunnleggende for oss. Hverdagslivet gir oss en slik fast rytme og forutsigbarhet i våre liv slik at verden framstår som ordnet. Hver enkelt organiserer sitt hverdagsliv rundt sitt eget her og nå tilstedeværelsen av egen kropp i nåtiden (Berger & Luckmann 1985:36), men samtidig deler vi en del av forståelsen med andre i vår kultur. Hverdagslivets virkelighet virker derfor uavhengig av oss selv. Kulturelle fenomener, symboler og språk er med å fastslå den orden som gir hverdagslivet mening for oss (Berger & Luckmann 1985:35). Stort sett tenker vi ikke så mye over denne romlige strukturen, men tidshorisonten er derimot en vesentlig bestanddel i vår bevissthet (Berger & Luckmann 1985:40). Med utgangspunkt i vårt her og nå plasserer vi oss selv i en sammenheng der vi har en fortid, en nåtid og en framtid. Det utgjør en drivkraft i menneskelivet. Vi bygger på erfaringer og hendelser fra fortiden, skaper oss forventninger til framtiden og legger planer. Videre tenker vi ut hvordan vi skal gjøre visse former for valg og legger planer for å nå våre mål. Alt dette bygger på at vi føler at vi har en viss form for kontroll, og en slik kontroll opplever vi fordi hverdagslivet inneholder tid, rytme og forventning. Tiden har imidlertid karakter av å være både kontinuerlig og begrenset. Hele vår eksistens i denne verden er uten unntak strukturert av tiden. Vårt eget liv er kun en episode i denne ytre tidsstrømmen. Tiden var der før vi ble født, og den vil være der etter at vi dør. 31

32 Den tidsmessige strukturen i hverdagslivet konfronterer oss med et faktum som vi må forsone oss med eller i hvert fall prøve å synkronisere våre prosjekter med: Erkjennelsen av vår uunngåelige død. Fordi vi er dødelige vesener er tiden for den enkelte begrenset. Vi har bare en viss mengde tid tilgjengelig for å realisere våre prosjekter, og erkjennelsen av dette virker inn på vår holdning til disse prosjektene. Hvilken betydning får det for de ureturnerbare? I tillegg, siden vi ikke ønsker å dø, fører denne erkjennelsen en underliggende engstelse inn i våre prosjekter. Vi vet at vi blir eldre, og vi vet ikke hvor lang tid vi har igjen å leve (Berger & Luckmann 1985:41). Mennesket strukturerer altså sitt liv rundt tid og sted ved hjelp av horisonter og språk. Innenfor vår livshorisont av fortid, nåtid og framtid lever vi våre liv, men som vi skal se, er de ureturnerbares livshorisont betydelig innskrenket. 2.6 Oppsummering Vi vektlegger gjerne det autonome mennesket i så sterk grad at det sårbare mennesket blir helt usynlig. I denne oppgaven tar jeg imidlertid mitt normative utgangspunkt i Vetlesens teori om mennesket som grunnleggende sårbart, avhengig og dødelig. Dette synet får fram at for å kunne leve som menneske er vi avhengige av omsorg fra fellesskapet livet igjennom. I et hvert møte med andre mennesker er vi utlevert til å legge noe av oss selv i vår nestes hånd i tillit til at den andre ikke misbruker vår sårbarhet. Mennesket finner sin humanitet i evnen til å utvikle og leve i samhørighet med andre, så vi står i fare for å innsnevre vår egen menneskelighet dersom vårt samfunn skyver ut de fremmede for eksempel de ureturnerbare. Hverdagslivets rytme gir oss følelsen av at det fins en orden rundt oss. Det gir oss forutsigbarhet og følelse av kontroll, en trygghet og tillit vi trenger for å kunne leve. Vi mennesker streber derfor etter å ha en opplevelse av sammenheng, og vi strukturerer livene våre ved å plassere oss inn i en sammenheng der fortid, nåtid og fremtid utgjør vår livshorisont. Den drivkraften som ligger i dette, gjør det mulig for oss å planlegge våre liv, ta våre valg for å nå våre mål. Som vi har sett er altså fellesskap, tillit, sammenheng og livshorisont grunnleggende for menneskets liv. Fordi den etiske fordringen også ligger her, vil jeg i det følgende drøfte de ureturnerbares situasjon i forhold til betydningen av fellesskap, tillit, sammenheng og livshorisont. 32

33 3 Hva vil det si å være ureturnerbar? Jeg lærte norsk, jeg ble kjent med samfunnet, jeg fikk norske som kamerat, venner. Og jeg er medlem av Norges handikapforbundet. Og vi hadde møte en gang i måneden. Og.. jeg hadde masse prosjekt og.. når jeg får å bli her, jeg gjøre sånn og sånn og sånn. Jeg også.. språk er makt. Det er også viktig. Jeg kan lære mer, men: Alt bort. Respondent 4 De ureturnerbare er mennesker som har fått endelig avslag på sin søknad om asyl, men som myndighetene av ulike grunner ikke kan tvangsreturnere. For myndighetene utgjør de derfor et problem, men de mener selv at de på grunn av fare i hjemlandet ikke kan reise hjem. Derfor forblir de i Norge på tross av at de har fått endelig avslag og er her uten lovlig opphold. Mange har vært her i årevis. Dette kapitlet handler om de ureturnerbares situasjon etter det endelige avslaget slik de syv personene jeg har snakket med beskriver den. Jeg har valgt en oppbygning der jeg begynner med en beskrivelse av den overordnede store sammenhengen livshorisonten før jeg går ned og beskriver de enkelte deler av hverdagslivet. Dette har jeg gjort fordi livshorisonten består av hva hverdagen gir oss og hverdagen består av de opplevelser og erfaringer som primære rolleaktiviteter, nære relasjoner, eksistensielle forhold og indre følelser gir oss. Til slutt vil jeg igjen munne ut i det generelle. 3.1 De ureturnerbares livshorisont. Hverdagen i tomrommet When you first arrive here, you think your case will be ok, and you get positive and stay here, but.. All the process when.. When you go through the process, always you are hoping that it will be ok. But if you stay for example 5 years, you see that 5 years waiting for an answer, that never came, and when it comes, it is negative, so.. that makes it too hard to live. Yea. That makes it too hard. Yea. Respondent 6 De asylsøkerne jeg har snakket med beskriver ventetiden som asylsøker som tøff. Men før det endelige avslaget ventet de tross alt på noe. De hadde håp for fremtiden. De kunne legge planer for hva de skulle gjøre når de en gang fikk opphold. Som vi har sett handler livshorisont om å kunne tenke framover og bakover i livet. Det endelige avslaget kan imidlertid beskrives som et brudd i tilværelsen. Inntil dette punktet var det legitimt at de håpet på en fremtid i Norge. Fram til da hadde de en slags drivkraft i seg, de ventet på et svar som skulle komme og løse opp i situasjonen. Men det kom ikke. I stedet kom det svaret de hadde fryktet, men forsøkt å fortrenge: Endelig avslag! Alt de hadde foretatt seg de siste årene, om de har lært seg norsk eller har vært i arbeid det spiller ikke lenger noen rolle. Den nære fortiden, tiden de har vært asylsøker, fratas sin betydning. Dermed fratas de 33

34 også fremtiden i den betydning at ingen ting av det de har bygget de opptil 10 siste årene av livet sitt på skal kunne brukes til å bygge en fremtid. Nå forventes det bare at de skal forlate landet, men tvangsretur er ikke mulig. Myndighetenes maktmiddel er derfor å utsette dem for et hardt press om å skrive under på avtaler som gjør det mulig å sende dem hjem. Alle mine respondenter var imidlertid helt tydelige på at de ikke kunne reise hjem. De begrunnet dette i at det for tiden var alt for risikabelt, og flere sa at de ville bli forfulgt. I rapporten som evaluerte bortfall av botilbud i mottak for personer med endelig avslag på asylsøknaden trekkes det fram et annet tilleggsaspekt jeg tror kan være riktig: Hele meningsfullheten i livet som asylsøker har vært knyttet til håpet om å få oppholdstillatelse (Brekke & Søholt 2005:178). Ved å gi etter for myndighetenes press om å reise hjem, vil hele den tidsflyten de har basert livet på bli utsatt for et fundamentalt brudd. Mange har investert utrolig mye i asylsøkerprosjektet sitt: Med tid, penger, energi, følelser, tap av nære relasjoner og med eget liv som innsats har de greid å komme seg til Norge og søke om asyl, og de har ventet her i årevis. Jo lenger tid de har vært i Norge, desto større vil også meningstapet bli dersom de må gi tapt og reise hjem. Kampen for å få bli i Norge var altså en kamp for fremtiden, men også en kamp for å redde den nære fortiden (Brekke & Søholt 2005:178). De jeg snakket med hadde gjennomsnittlig vært i Norge i overkant av fem år. Meningstapet ville derfor allerede være stort. Dette kan også være en grunn til at de ikke så det som noen reell mulighet å reise frivillig. Det endelige avslaget var ment å innebære et fysisk oppbrudd, men for de ureturnerbare føyer det seg bare inn i rekken av beskjeder som gjør livet enda tøffere å leve. Resultatet er fortsatt ventetid. Uten arbeidstillatelse, uten mulighet til familiegjenforening, uten mulighet til å planlegge i fortid nåtid og fremtid og med et enda sterkere psykisk press rettet mot seg. Deres livshorisont er plutselig innskrenket til kun nåtid. De blir hengende i et tomrom. De kan ikke gjøre noen ting av alle de tingene vi mennesker vanligvis gjør, som normalt driver pulsen i livet vårt fremover. De kommer ingen vei. De står fast. Hele livet bærer preg av midlertidighet, en midlertidighet som har vart i årevis. Slik mine respondenter forklarer det er det fortsatt meningsfullt å bli i Norge, men de fleste opplever ikke lenger selve hverdagen som meningsfull. Den er bare ventetid i et tomrom. En av mine respondenter sa det slik: Å vente er som krig (Respondent 1) 34

35 Utsagnet ovenfor er sterkt. Det sier meg noe om en unntakstilstand i livet. De ureturnerbare styrer ikke livet sitt selv. De kan ikke planlegge eller legger føringer for sin fremtid, hele deres liv ligger fullstendig i andres hender. Hvordan forholder vi oss til den etiske fordringen som møter oss her? Ventetiden beskrives som veldig vanskelig med mye stress. De ureturnerbare forteller om et ensformig liv i en fastlåst situasjon. Det handler om å få tiden til å gå, men samtidig opplever de at den går så altfor fort for livet er så kort. Flere av dem jeg snakket med hadde allerede mistet 5-6 år av sitt liv. Dagene går med til å spise, tenke og sove, men å sove er heller ikke lett for om natten kommer gjerne de vonde tankene smygende. Tankene på alt de har mistet. Uvissheten er kanskje det aller tøffeste. For noen av dem gjelder nemlig at selv om myndighetene ikke har mulighet til å sende dem ut akkurat nå, kan de plutselig ha det i morgen. En forteller om at hun er spent hver gang hun henter posten. Vi venter. Når du ser i posten hver dag, er det noe fra UDI eller fra advokat? (Respondent5) Denne ventetiden i usikkerhet og frykt dag ut og dag inn ekskludert fra fellesskapet over så mange år er umenneskelig. Det medfører en svært vanskelig situasjon for de ureturnerbare, en situasjon preget av brutte håp og framtidsdrømmer og brudd i den tidsflyten de har basert livet sitt på. De opplevelsene som er beskrevet ovenfor kan ikke sies å være eksklusive for ureturnerbare. Tilsvarende funn fremkommer generelt i studier av personer som oppholder seg lenge i asylmottak 7. Det som imidlertid gjør de ureturnerbares situasjon spesielt tøff er det svært sterke forventningspresset som kontinuerlig rettes mot dem om å forlate landet. De påføres dessuten det hele og fulle ansvaret for den situasjonen de befinner seg i. Situasjonen kan derfor fortone seg som helt umulig: De er kriminalisert fordi de ikke velger en handling som de er overbevist om vil medføre forfølgelse og død: Å reise hjem. I tillegg kommer den faktoren at mange har satset så mye på sitt asylprosjekt at de ikke kan gi det opp uten å miste både sin nåtid, fremtid og nære fortid. Ser vi dette i forhold til de tre faktorene i Anthonovskys begrep opplevelse av sammenheng, ser vi for det første at situasjonen de ureturnerbare er i kan virke uforståelig, 7 Jf. UDIs rapport (2003): Lengeværende i mottak. Rapport fra en arbeidsgruppe i Utlendingsdirektoratet. 35

36 preget av kaos og uvisshet. Situasjonen kan også virke lite håndterbar ved at de opplever å ha utilstrekkelige ressurser til rådighet for å mestre den. Meningsfullheten ved å fortsette å kjempe for sin asylsak opprettholdes så lenge de fortsatt er i Norge. Innholdsmessig mister likevel hverdagen sin meningsfullhet når den orden og sammenheng de har basert livet på ikke lenger er legitim, og det harde presset om å forlate landet inkluderer fratakelse av retten til arbeid. Som vi har sett tidligere mener Anthonovsky at det ikke er nødvendig å føle at alt i ens liv er forståelig, håndterbart og meningsfullt for å opprettholde en sterk opplevelse av sammenheng. Det kan begrenses til at livsområder, som personen opplever som viktige, har disse tre kvalitetene. Anthonovsky understreker imidlertid at han ikke tror det er mulig å innskrenke sine betydningsgrenser så mye at man kan utelukke de fire områdene: Sin primære rolleaktivitet, sine nærmeste interpersonlige relasjoner, eksistensielle forhold og sine indre følelser uten at dette svekker opplevelsen av sammenheng. Hvordan står det så til med disse aspektene hos de ureturnerbare? I det følgende vil jeg gå nærmere inn på disse aspektene. Jeg har valgt å trekke ut og beskrive tre signifikante trekk i de ureturnerbares liv under hvert av de fire aspektene. Det er selvfølgelig mange andre sider jeg også kunne ha beskrevet, men ut fra en nøye gjennomgang av intervjuene, har jeg valgt å beskrive disse fordi jeg anser dem som de mest entydige i mitt materiale. 3.2 Primære rolleaktiviteter Han sa til meg: Du ikke lov å jobber! Du ikke blir i Norge, du må reise tilbake til hjemlandet! Respondent 1 Primær rolleaktivitet handler for de fleste i yrkesaktiv alder om å ha en jobb. Jeg vil derfor i dette avsnittet konsentrere meg om betydningen av å ha en jobb. Å ha en jobb er viktig blant annet for å ha struktur i hverdagen, det har betydning for selvbildet og for ens økonomiske og følgelig også helsemessige situasjon. Disse temaene vil jeg derfor gå nærmere inn på i dette avsnittet Mangel på struktur Hvordan er en vanlig dag? (Han sukker.) Ja, jeg sover til klokka og.. jeg går og spiser litt, ser på TV.. Og jeg er handikap, jeg kan ikke.. jobbe svart, finne jobb. Det er vanskelig. Det er mange som jobber. Og så.. Jeg er ny i Oslo. Jeg har ikke så mye venner. Og så de som.. De jobber. De har ikke tid til meg. Alle er opptatt med eget liv. Må sitte alene. Og jeg kan ikke gå så mye ut. Jeg har dårlige bein. Sitter ved data. Og har ikke noen å snakke med. Norsk. Kanskje jeg glemmer.. På Mysen, hver dag jeg snakket med kontoret, og så jeg var tolk. Jeg jobbet litt der.. som tolk. Vi hadde en informasjongruppe. Jeg tolket fra norsk til kurdisk, arabisk. Vi hadde fire-fem timer i uke. (pause) Og.. sitter til klokka tre/fire. Og sove igjen. Jeg kan ikke sove tidlig. Nei. Så du sovner først 36

37 i 3-4 tida om natten, er det det..? Ja. Hm. Så du får ikke sove før? Er det fordi du tenker for mye eller..? M.. Jeg mistet 5 år her. Og jeg prøvde å reise hjem. Men.. De kunne ikke. De har ikke avtale med mitt land. Respondent 4 Flere av mine respondenter forteller om en hverdag uten fast struktur. Det å ha en jobb handler mye om å ha en struktur i hverdagen. Man har noe fast å gå til, noe som gjentar seg hver dag: Man går ut, gjør et arbeid og går tilbake. En del av mine respondenter hadde arbeidstillatelse mens de ventet på at søknaden om asyl skulle avgjøres. Flere var i fast arbeid i flere år. Da det endelige avslaget kom, ble arbeidstillatelsen inndratt og de mistet jobben. Dette innebar også at den strukturen de hadde hatt på hverdagen ramlet sammen. Tilsvarende gjaldt bortfall av norskundervisningen. Den tidligere obligatoriske norskundervisningen for asylsøkere var en aktivitet som i tillegg til at asylsøkerne ervervet seg norskkunnskaper, ga dem en meningsfull struktur på hverdagen i ventetiden. Norskundervisningen falt imidlertid bort per Flere av de jeg snakket med, savnet dette tilbudet. Både bortfall av arbeid og norskundervisning medførte en tomhet. Det som tidligere hadde gitt hverdagen en meningsfull struktur falt bort. Var det lenger noen vits i å stå opp om morgenen? Arbeids- og inkluderingsminister Bjarne Håkon Hansen har sagt at arbeid er nøkkelen til integrering, Det gjør innvandrere økonomisk uavhengig, skaper sosiale netteverk og gjør det også enklere for barna å komme inn i fritidsaktiviteter og andre sosiale sammenhenger. Arbeid bedrer den helhetlige livssituasjonen (Magerøy ). Likevel skal dette ikke gjelde de ureturnerbare selv om regjeringen ikke har mulighet til å sende dem ut av landet. De ureturnerbare skal ikke integreres. At arbeidstillatelsen falt bort, henger imidlertid sammen med myndighetenes tankegang om at når de har fått endelig avslag skal de reise ut av landet. De skal ikke bli værende her og arbeide. Å gi dem arbeidstillatelse vil ikke motivere dem til retur. I Brekke & Søholts studie går det imidlertid fram at asylsøkerne selv ikke ser sammenhengen mellom ønsket om arbeid og grunnen til at de søker om asyl. Asylsøknaden har en grunn, det at de vil arbeide, en annen (Brekke & Søholt 2005). Dette funnet var på mange måter sammenfallende med mitt. Ettersom asylsøkerne ikke ser denne sammenhengen mellom arbeid og retur, er det heller ikke sikkert at bortfall av arbeidstillatelse fører til at flere reiser hjem frivillig. De ureturnerbare er dessuten en gruppe hvor tvangsretur ikke er mulig, og mange blir værende i Norge i årevis. NOAS argumenterer for at disse menneskene bør få midlertidig arbeidstillatelse slik at de kan livnære seg selv. Dette hadde de mulighet til fram til 37

38 2003/2004, og NOAS kjenner til personer som har vært selvforsørgende i opptil 10 år. En av de jeg intervjuet fikk arbeidstillatelsen sin trukket tilbake etter å ha vært her i fem år. Ettersom retur ikke er mulig, vil det både av hensyn til de ureturnerbares psykiske helse og av hensyn til samfunnet være hensiktsmessig å gi dem arbeidstillatelse i Norge Følelse av at det ikke er bruk for en Everyone need to contribute to the society that he lives, so.. you can be proud of your self and to be proud of what you are doing. Yea, I think that s the.. Yea, be proud about yourself. (pause) But it s difficult, yea, it s really difficult. Respondent 6 Mange av de jeg intervjuet som hadde søkt om asyl av politiske grunner var tydelig ressurspersoner med til dels høy utdannelse fra hjemlandet. Det er trolig også dette som har gjort det mulig for dem å reise ut av hjemlandet. I Norge er imidlertid ikke kompetansen deres anerkjent. De får ikke mulighet til å gjøre bruk av sin kunnskap og utdannelse. De som hadde hatt eller fortsatt hadde jobb måtte ta til takke med vaskejobber og andre jobber som ingen andre vil ha. Likevel var de glad for de jobbene de hadde. Å ha en jobb har tross alt vært bedre enn å ikke ha noen. En jobb er ikke bare noe som gir struktur til hverdagen. De fleste av oss opplever også jobben som en meningsfull aktivitet. Gjennom jobben får vi bruke vår kompetanse, tilegne oss nye ressurser og på den måten utvikle oss videre. Vi får følelse av å bety noe, og vi kan få anerkjennelse og status gjennom jobben. Vi sier ofte at du er det du gjør. Jobben henger på denne måten også sammen med vår selvfølelse og identitet. Alle jeg snakket med ville svært gjerne arbeide og de vil det fortsatt. Men de fleste av dem har opplevd å miste arbeidstillatelse og jobb. Det som gjorde hverdagen deres meningsfull var tatt fra dem. De var dermed også fratatt muligheten til anerkjennelse, utvikling og følelse av betydning. Slikt går på selvfølelsen løs. Mine respondenter forstod heller ikke hvorfor arbeidstillatelsen hadde falt bort. De syns det var på tide at de fikk lov til å bidra i samfunnet. Og hvis myndighetene syns det var dyrt å ha dem her, hvorfor kunne de ikke da få arbeidstillatelse slik at de kunne forsørge seg selv? After 5 years I think now is time for me to give back all the money they have given me. (Han ler en litt fortvilet latter) Yea, to contribute to the society, to pay taxes and.. to be independent. (Respondent 6) Uten mulighet til jobb, blir et liv i uønsket passivitet lett situasjonen for de ureturnerbare. Passivitetet er en fare ved at det blir mer tid til å tenke, og det gir negative følelser større 38

39 spillerom slik at menneskene lettere brytes ned og kan få depresjoner. En av de jeg snakket med var tydelig psykisk nedbrutt. Han opplevde ikke å ha noen styring over eget liv lenger. Alt var bare opp til UDI. Alt så nær som det å reise hjem.. Likevel framstod flere av respondentene mine tydelig som ressurspersoner som visste at passivitet fører til nedbrytende, negative følelser. De gjorde derfor alt for å holde seg i aktivitet og opprettholde en struktur på hverdagen blant annet ved å stå opp tidlig for å forsøke å få dagsarbeid, trene, gå til biblioteket, eller treffe venner. Slik fikk de dagene til å gå. Du vet vi.. Vi etiopiere.. vi har mange problemer.. i hjemlandet. Så vi klarer det.. eller vi dør. Ja.. (ler). Men hvis du overlever, og så.. Du blir.. Ja.. Du lærer å.. å leve med.. problemer. Respondent x, Etiopia Forverret økonomisk og helsemessig situasjon Når man har ikke plass, ikke noe sted å bo, ikke noe penger å leve (for), hva han skal bli? Kriminal. Og det ødelegger det norske samfunnet også. Når jeg har en god situasjon for å leve, jeg tenker ikke å stjele eller.. kriminal eller sånn. Nei. Og ikke alle er sterk.. nok. Det er aldri jeg tenkte å stjele eller.. gjøre kriminale eller sånn. Men.. noen klarer ikke. Noen.. Det som skjedde med meg, jeg mistet jobben også plassen.. Og hvis.. det var ikke meg, men noen andre.. Kanskje på gata så en norsk og.. drepe. Alt mulig! Respondent 4 Personer som har fått endelig avslag gis nå ingen økonomisk støtte. Som nevnt tidligere har mange av mine respondenter vært lenge i Norge. Flere av dem var blant de som mistet botilbudet i asylmottak i 2004/2005. Nå har de igjen tilbud om å bo i mottak i påvente av at de blir overflyttet til ventemottaket i Lier. Noen av de jeg intervjuet var omfattet av en ordning der de fikk 800 kroner hver fjortende dag. Dette skulle dekke mat, klær og alle øvrige utgifter. Personer som har arbeidstillatelse og/eller har flyttet fra asylmottaket gis ingen økonomisk støtte fra staten. Hvordan de ureturnerbare klarte seg økonomisk var ulikt. De blant mine respondenter som ikke bodde på mottak, fortalte at de klarte seg ved hjelp av kamerater. En uke jeg har ingen ting penger, bare i null. Ikke 50 øre, ikke en krone. Vet du? Jeg har ikke penger. For eksempel jeg kjøper en boks sigaretter, jeg røyker. Min venn han sa til meg: Hvis du vil, jeg kan hjelpe deg å få jobb. Ca en uke jeg jobber med han. Jeg gitt penger 1000 kroner fra han. Jeg kjøper også busskort, sigaretter.. Ja, det er bra (Respondent 1) Å basere seg på kamerater kan fungere en stund, men det er nok ulikt hvor godt det fungerer i lengden. Daglig leder for Blå Kors, Ragnar Ruden, ga uttrykk for at det her i stor grad er snakk om mennesker i krise, mennesker som fryser og lider på en måte som er uverdig for Norge. På grunn av den sårbare situasjonen de er i blir de lett offer for kriminalitet og prostitusjon. Det er ofte mange som vil hjelpe personer som er i nød, men ikke alle har helt 39

40 rent mel i posen. Unge gutter blir gjerne brukt til å selge stoff, mens jentene lett kommer inn i prostitusjon. Svart arbeid gjerne hos andre innvandrere er også vanlig. Det er en umenneskelig situasjon. De lever i et ingenmannsland. Det de drømmer om er lovlig opphold og en jobb så de kan være en ressurs for samfunnet i stedet for et problem. De burde i hvert fall fått midlertidig arbeids- og oppholdstillatelse. (Ragnar Ruden, Blå Kors) Ingen av de jeg intervjuet fortalte imidlertid at de hadde stjålet noe eller foretatt seg andre kriminelle handlinger. Kanskje var dette bare noe de ikke ville innrømme overfor meg, men evalueringsrapporten fra tiden med bortfall av botilbud viser også at selv i 2004/2005 meldte ikke politiet om økning i kriminalitet (Brekke & Søholt 2005). Noen har imidlertid måttet ty til tigging, noe de syns er nedverdigende: Når det er ikke mat, jeg går til mennesker som er snill. Som er villig til å hjelpe meg. Så.. Det er mulig i Oslo. Det er ikke normalt, på en måte, fordi jeg ble.. øøh.. nesten som en tigger. På en måte. Fordi.. Ja.. Det er ikke.. Ja, jeg kan ikke si hvorfor jeg må spørre andre folk for å hjelpe meg. Når jeg kan klare meg. Men det er begrenset for å leve sånn. På legal måte. Så det er litt uforståelig for meg. Men, det var sånn.. Jeg måtte gjøre det. (Respondent 3) Å være nødt til å tigge går på selvfølelsen løs og man kan spørre seg om det er en velferdsstat verdig. Selv mente en av mine respondenter at det er staten, politikerne som ødelegger samfunnet. Ødelegger folk. Med lite penger blir konsekvensen ofte lite mat eller dårlig, usunn mat. Det er mulig å overleve på dette, men det kan få konsekvenser for ernæring og helsesituasjonen. Feilernæring kan føre til mangelsykdommer, svekket helse og sykdom. For example I get 400 crones, no, no: 800 crones in two weeks. It is difficult. I do not eat like.. as I want. Because I can not pay normal food to eat good and cooking good. But I have to pay some breads, milk and.. some kind of stuff like that to eat all day long, all the week long. It s very bad! It s not really healthy and.. you know. You have no taste, no choice, and it s very, very complicated to explain, yea. Very complicated.. But.. I am still a human being, maybe.. it will change? I don t know.. but it s something very difficult, yea, very difficult. (pause) Yea. Very difficult. (Respondent 6) Det var gjennomgående blant mine respondenter at det å holde seg frisk ble oppfattet som svært viktig. Flere opplevde det som vanskelig å gå til lege dersom de ble syke. Jeg antar at det kan henge sammen med frykt for myndighetspersoner generelt eller fordi de trodde saken deres ville bli svekket ved at de viste svakhet og sykdom. Det kan være vanskelig å forstå at det ikke medfører riktighet. 40

41 Har du vært syk? Nei, heldigvis ikke ennå... Jeg kan ikke gå til lege. Det er vanskelig. (Respondent 3) Alle mennesker i Norge har krav på akutt helsehjelp, men asylsøkere og ureturnerbare er ikke knyttet til noen fastlege, og de har ikke krav på noe oppfølgende behandling. Dette bør også være en tankevekker. Bare å gå til lege er for øvrig heller ikke ensbetydende med å bli frisk. Økonomiske hensyn kan gjøre det vanskelig å følge råd fra legen med hensyn til mat og medisiner. Selv om de får resept på et legemiddel, kan det være de ikke har råd til å skaffe seg det. En av de jeg intervjuet hadde en god del helseproblemer og handikap. Jeg spurte ham om han opplevde å få den medisinske hjelpen han trengte i Norge: Jeg trenger rullestol. Jeg fikk avslag.. to ganger. På rullestol? Ja. Åh? Og lege sa jeg må bruke. Jeg var på sykehuset, de har søkt. Jeg hadde ergoterapeut, de har søkt for meg. Jeg fikk avslag. Hvorfor det? Jeg har ikke opphold. Ikke personnummer. Og så.. de har søkt for å.. Det er en sykehus, jeg vet ikke hvor ligger, man kan trene der. Jeg fikk avslag. Jeg har ikke opphold. Og lege har sagt.. har skrevet masse til meg: Jeg må ha hjelp, jeg kan ikke gjøre alt alene. Som.. hjemmepleier og sånn. Og rullestol. Krykker og sånn. Jeg fikk avslag på alt. (Respondent 4) Når man ikke får den hjelpen man trenger kan situasjonen forverres. Det legges ytterligere bekymringer til de som allerede finnes i forhold til den vanskelige situasjonen de er i. Vi har nå sett hvordan tapet av arbeidstillatelse, jobb og utdanningsmuligheter har innvirket på hverdagen til de ureturnerbare. For det første blir det vanskelig å opprettholde struktur i hverdagen når man ikke har den daglige forutsigbarheten som en jobb vanligvis gir. For det andre kan mangel på arbeid gi de ureturnerbare en følelse av at det ikke er behov for dem når de ikke får anledning til å gjøre bruk av sin utdannelse eller erverve seg ny kompetanse gjennom utdannelse og jobberfaring. Dette kan tvinge de ureturnerbare inn i en uønsket passivitet. Det tredje momenter vi har sett på er den negative innvirkningen på de ureturnerbares økonomiske og helsemessige situasjon. Kriminell atferd og prostitusjon kan bli eneste utvei for noen. Den psykiske påkjenningen samt feilernæring på grunn av dårlig råd svekker dessuten de ureturnerbares fysiske og psykiske helse. Til tross for alle disse vanskelighetene har de ureturnerbare jeg har snakket med vist seg som mestere i å takle sin usikre og vanskelige situasjon. De har en utrolig evne til å forsøke å skape seg nødvendig struktur i hverdagen gjennom å holde seg i aktivitet, og de har stort sett klart å unngå en kriminell løpebane. Til tross for stadige brudd og innskrenkninger i tilværelsen får de det til å gå på et vis. Mange viser til at det er takket være venner og bekjente. Hvor lenge kan det fungere slik? Har de det nødvendige nettverket av nære 41

42 relasjoner rundt seg? I det neste avsnittet vil jeg se nærmere på de ureturnerbares situasjon i forhold til menneskets behov for nære relasjoner. 3.3 Sine nærmeste. Nære relasjoner Vi har ikke familie, vi har ikke liv. Respondent 1 Sine nærmeste interpersonlige relasjoner, altså forholdet til våre nærmeste er det andre området Anthonovsky mener ikke kan stenges utenfor våre grenser. Som vi har sett tidligere er mennesket grunnleggende sårbart og har behov for omsorg. Våre nærmeste er derfor svært viktige for oss. Det handler om vårt behov for å vite oss elsket og for å elske, det handler om å få støtte i vanskelige situasjoner og det handler om å bety noe for dem vi er glad i Ensomhet. Fjernt fra nære relasjoner Det blir ca 7 år jeg jobber i Norge, men beklager, jeg kan ikke hente min familie kommer til Norge. Bare vente og vente, vet du. Det er.. (sukker) blir kjedelig. For eksempel ikke treffe familie din.. 7 år, det er lenge siden.. Bare jobber, jobber.. Ja, det er veldig vanskelig. Du har kone. Har du barn også? Jeg har kone og fire barn i Irak. Men barna ikke kjenner meg, vet du. Jeg kommer til Tyrkia, min kona har fått barn. Det er lillebarnet. Hun blir 6 år og 8 måneder. (Sukker). (Respondent 1) Hele 23 ganger i løpet av intervjuet gjentok denne mannen, en av de såkalte MUF-erne 8, at det eneste som var viktig for ham var å få hjelp slik at familien hans kunne komme til Norge. Det sier mye om hvor viktig familien var for ham. De ureturnerbare er i en situasjon som kan fortone seg ganske så uoversiktlig og uforståelig samtidig som mange av dem står helt alene i møte med de store utfordrningene. I tillegg er familiemedlemmene i mange tilfeller igjen i hjemlandet, og familiegjenforening i Norge er helt utelukket for personer uten oppholdstillatelse 9. Anthonovsky snakker om viktigheten av å ha ressurser tilgjengelig, enten selv eller blant sine nærmeste for å kunne håndtere utfordringer omgivelsene retter mot en. De ureturnerbare som lever i Norge løsrevet fra sin familie kan imidlertid ikke få støtte og oppmuntring eller være menn eller kvinner i forhold til dem som er deres nærmeste. De er ensomme i ordets rette 8 MUF står for Midlertidig oppholdstillatelse uten familiegjenforening. 9 Norske myndigheter har for øvrig en meget streng praksis med hensyn til familiegjenforening. Med den nye utlendingsloven blir reglene trolig ytterligere strammet inn. 42

43 forstand, overlatt helt til seg selv og sine egne ressurser. Det er tøft. For dem virker det dessuten helt uforståelig hvorfor det ikke skal være mulig å få familien sin til Norge. Det blir en ekstra belastning i den allerede vanskelige situasjonen når de som skulle vært der sammen med dem og sagt vi skal klare dette sammen!, ikke er der. Å leve uten familien sin er svært tøft Bekymring og brutte rolleforventninger Har du familie i hjemlandet ditt? Søsken. Ja, og så foreldrene mine. Har du kontakt med dem over telefon, eller? Ja.. De ringer meg. Hvordan går det med dem der nede? Ah, jeg håper det går bra. Men jeg vet ikke, altså.. hvor bra det går.. De kan ikke si til meg hva som skjer. Hvis det er.. dårlig. De tenker kanskje, ah.. at kanskje jeg blir deprimert eller sånn. Så.. Jeg vet at de vil ikke si dårlige ting. De vil ikke fortelle meg.. dårlige nyheter. (Respondent 3) Et trekk som gikk igjen i intervjuene var de ureturnerbares bekymring for sine nærmeste i hjemlandet. Det var mye usikkerhet i forhold til hvordan familien hadde det. Slik sitatet viser hadde denne mannen mistanke om at foreldrene i hjemlandet ikke ville fortelle ham hvordan de egentlig hadde det fordi de ikke ville gi ham ytterligere bekymringer. Men å bli holdt utenfor kan være vel så tøft. Andre ganger fikk respondentene vite at familien i hjemlandet hadde det vanskelig, men selv satt de fortsatt her i Norge uten mulighet til å strekke ut en hånd og hjelpe dem. Brutte rolleforventninger kan her være en tilleggsbelastning. I den egenskap å være ektefelle og familiefar rettes det nemlig en del forventninger til en, blant annet om å kunne ta beslutninger og ansvar, kunne beskytte familien og kunne forsørge den. Dette kan både være uttalte forventninger fra ens nærmeste og internaliserte forventninger. I Norge langt fra sine nærmeste, uten jobb og uten å kunne komme verken hit eller dit, er det lett at både den indre stemmen samt ektefellen og barna i hjemlandet forteller deg at du ikke strekker til. Hva gjør det for eksempel med et menneske at hans hans kone ikke har noen til å beskytte seg? Eller at egne barn oppfatter ham som en fremmed? Jeg har to jenter, en gutt og kone i hjemlandet. De har ingen til å forsvare seg. Jeg sender penger. I asylmottak har jeg fått penger. Jeg sendte mesteparten av pengene dit, men det var ikke nok penger. Min datter på 7 år har hatt operasjon i halsen. Trenger penger! Jeg har en sønn på tre år. For ett år siden var sønnen min dødssyk. Det var ikke håp. Kona mi ringte: Hva skal vi gjøre? Jeg kunne bare be. (Respondent 2) Jeg har i det foregående konsentrert meg om de som ikke hadde familien hos seg fordi det gjaldt storparten av mine respondenter. Jeg vil imidlertid legge til at også de som har familien 43

44 hos seg berettet om psykisk press i forbindelse med brutte rolleforventninger. Foreldre som vil det beste for barnet sitt, kan oppleve det vanskelig å ikke vite noe om fremtiden, ikke kunne planlegge eller tilby barna noe bedre sted å bo. En mor sa det slik: Jeg bare håper, at vi skal få bli her. Ja. At barna skal bo her.. en god framtid.. gå på skole.. få oppholdstillatelse.. og bo.. leve som andre barna gjør her. Ja. Så, det er veldig vanskelig for henne (datteren), for vi har bare ett rom. Så noen ganger når vi går på besøk hos andre som har oppholdstillatelse, hun ser hvordan andre har det i rommet sitt sitt rom alene. Så hun sa: Jeg vil ha sånn, mitt rom. Jeg vil ha min seng, jeg vil ha den, den den, som hun har ser hos venner. Det er veldig vanskelig når barna begynner å snakke om det. (Respondent 5) Med så mange vanskeligheter, kan det virke uforståelig hvorfor de velger å fortsatt bli i Norge. En kilde i IOM (International Organization for Migration) har uttalt at en av grunnene til at personer ikke vil reise hjem er at de da vil bli oppfattet som tapere i det miljøet de kommer fra. Kanskje har mange i familien og lokalsamfunnet vært med å spleise på å sende dem til Europa med forventninger om at de skal få seg en jobb og kunne sende penger hjem til dem? Jeg spurte ingen av mine respondenter direkte om dette og ingen sa noe om det heller. Brekke & Søholts studie viser heller ikke dette. Det måtte likevel være noe som gjorde at de klarte å holde ut. Det slo meg stadig under arbeidet med intervjuene at disse menneskene måtte være utrolig sterke, ellers kunne de umulig ha klart den tilværelsen de lever i. Hvordan klarer de seg egentlig? Mangel på nettverk Men Handikapforbundet, da? Kan ikke de gjøre noe..? De har ikke makt. De bare skrive til UDI-nemnda, de har ringt og snakket med dem. Men de har ikke makt. De leste papirene. Jeg fikk svar: Ja, Norges Handikapforbund ber oss om opphold, NOAS ber, leger ber om opphold, men.. vi fant ikke noe årsak du får opphold. Vær så god, avslag. Ha det bra! De prøvde. De var så snill med meg. Fortsatt vi har kontakt. (Respondent 4) Å reise fra hjemlandet innebar tap av fellesskap i familie og lokalsamfunn. Som vi har sett innebar det ensomhet og bekymring for mine respondenter. Lang tid borte fra hjemlandet innebar også i mange tilfeller at kontakten med det nettverket som betydde mye for dem tidligere ble sterkt redusert eller helt borte. Spesielt for de som er alene i Norge, men også for de som har familien rundt seg er et ytterligere nettverk svært viktig. De som så ut til å klare seg best var de som hadde klart å bygge opp et nytt nettverk i Norge helst før de fikk endelig avslag. Da hadde de noen som kan kjempe for dem, kanskje danne støttegrupper. 44

45 En av respondentene forteller at han har vært student i Norge tidligere før han ble asylsøker, og han har derfor en del venner. Flere har vært i jobb, og en har engasjert seg sterkt bl.a. i Norges Handikapforbund. Ellers nevnes Blitz og Nettverk mot statlig rasisme, NOAS, KIA, Studentforbundet, en pinsemenighet og Røde Kors som organisasjoner der personene har fått venner og nettverk blant nordmenn 10. Nettverkene engasjerer seg ofte politisk i enkeltsaker. De har nok sjelden makt til å nå fram hos myndighetene, men de kan i hvert fall bidra med viktig moralsk støtte. De fleste respondentene forteller imidlertid om at det ikke er lett å skaffe seg norske venner og at de har lite eller ingen kontakt med nordmenn per i dag. Myndighetenes politikk de siste årene har også med hensikt vanskeliggjort nettverksbyggingen. Ved hjelp av øde asylmottak, bortfall av norskundervisning og å spre personer fra samme land på forskjellige mottak har de laget hinder for at folk skulle knytte bånd. For myndighetene ønsker ikke at asylsøkere skal knytte seg til noen eller organisere seg da blir det jo vanskeligere å sende dem ut hvis de får avslag. Men er det forsvarlig å nekte folk fellesskap? For de fleste er det naturlig å søke støtte i egen etnisk gruppe og da er mulighetene større i hovedstaden. Flere av mine respondenter fortalte at de hadde bodd andre steder i landet først, men at de reiste til Oslo da de fikk endelig avslag eller mistet den midlertidige arbeidstillatelsen. Dette har resultert i at de har mistet kontakt med venner som de hadde andre steder i landet, men de har fått større mulighet til etnisk fellesskap. I Oslo har en rekke etniske grupperinger dannet egne foreninger. Moskeer og etniske kirkesamfunn tjener også som samlingssted for sosialt fellesskap. Do you have contact with some mosques? Yea, yea, yea. I have some contact. I go there. Sometimes I go there, and I have so many friends there. Yea. Is that some place you go just to pray, or..? No, you go to pray and to meet all other people also. To know that s going on in the city and to.. yea, get informed, yea. Yea. (Respondent 6) For flere av de ureturnerbare jeg snakket med hadde gudshusene tydelig en viktig funksjon som kontaktarenaer. Det kan kanskje sammenliknes med de norske sjømannskirkens rolle for nordmenn i utlandet. Det kan imidlertid bli sterkt press på etniske og private nettverk som jo ikke har profesjonelle kriseteam og lignende for å ta seg av fortvilede mennesker. Det er 10 Jeg spurte ikke spesielt om dette, hadde jeg gjort det, hadde jeg kanskje fått vite flere organisasjoner. 45

46 heller ikke alle som finner seg til rette der. En av respondentene var blitt kristen i Norge. Som resultat av dette var han blitt ekskludert fra eget etnisk miljø. I dette kapitlet har vi sett at mange av de ureturnerbare er ensomme. Å leve løsrevet fra sin familie er tøft. Når en ikke har mulighet til å strekke ut en hånd til dem en skulle forsørge, beskytte og som skulle gi en støtte, og en ofte ikke vet hvordan de har det, innebærer dette både bekymring og følelse av å ikke strekke til. Også når familien er nær kan det være vanskelig å ikke kunne planlegge eller tilby barna noe sikkert for framtiden. Nettverket som ga støtte og trygghet i hjemlandet er heller ikke der, og det har vist seg vanskelig for mange å bli kjent med nordmenn. Mange har flyttet til Oslo for å søke fellesskap i etniske grupperinger og gudshusene blir ofte viktige fellesskapsarenaer. Til tross for alle hindringene de ureturnerbare møter, har mange av mine respondenter vist en fabelaktig evne til å bygge opp og mobilisere et nettverk. Her ligger trolig en del av forklaringen på at de klarer seg som ureturnerbare i Norge uten å bukke fullstendig under. Det er tydelig at de ureturnerbare som holder ut, har en sterk opplevelse av sammenheng. Som Anthonovsky også sier, er ikke dette noe som gjør en lykkeligere, men det hjelper en til å håndtere den gitte situasjonen så godt som mulig (Anthonovsky 1987:196). De ureturnerbare definerer ikke familien sin utenfor de livsområder de anser som viktige. Tvert i mot: Familie er viktig for de ureturnerbare, derfor er det også meningsfullt å fortsette å holde ut i håp om at de etter hvert kan få opphold og få familien sin til Norge. 3.4 Eksistensielle forhold Ja, når du kommer til.. Det er veldig basic. Så.. du.. Du må tenke om meningen i livet. (Respondent 3) Det er gjerne først når krisen melder seg at vi blir tvunget til å tenke over eksistensielle spørsmål. Det er først da vi blir minnet om at vi som mennesker er sårbare, dødelige, utsatte og i ytterste forstand eksistensielt ensomme. De ureturnerbare blir minnet om dette konstant. I dette avsnittet vil jeg ta opp temaene identitet, fremtiden og betydningen av tro og håp Opplevelse av menneskeverd De behandler ikke meg som menneske. Ikke som dyr heller. (Respondent 4) 46

47 De ureturnerbare jeg snakket med forklarte at de følte seg som uønsket. På den annen side var de opptatt av at de hadde noen rettigheter i sin egenskap av å være mennesker. En hadde tenkt å melde seg til FN i håp om å få støtte. Situasjonen var nemlig at de gang på gang opplevde å ikke bli behandlet som menneske. En av respondentene mine viste tydelig til absurditeten i situasjonen gjennom sin forståelse av at det først er når man blir gal at man får oppleve menneskelighet: Jeg snakket med saksbehandleren min, og jeg spurte ham: Kan du forklare for meg: Hva er menneskelighet? Og han sa.. Ja. Det kan jeg. Jeg sa: Ok. Men jeg har ikke menneskelighet. Jeg har handikap og sånn og sånn. Han sa: Nei. Du er gal du er menneskelighet; du er ikke gal, du får ikke. (Vi flirer litt begge to.) Ja, det er min situasjon. (Han klapper en gang i hendene.) Det er mitt liv. Jeg levde sånn. Og da jeg kom til Norge, jeg hadde masse ting her. Og: Borte. (Respondent 4) Uviss fremtid Hvor er fremtiden? Jeg finner ikke. (Respondent 4) Når jeg spurte mine respondenter om hva de tenkte om framtiden, merket jeg at dette var et vanskelig tema. Flere sa at de ikke så noen framtid og det virket på dem som de ble skremt av at de ikke gjorde det. Tanken på fremtiden var kanskje noe de hadde prøvd å fortrenge. De kunne over hodet ikke forutse hva som ville skje videre fremover, og dette ble kanskje smertelig tydelig for dem i møte med mitt direkte spørsmål. Da opplevde de virkelig at de hang i løse lufta. En gjemte bare hodet i hendene, så ned og ristet på hodet. Han forklarte at han brukte mange tabletter hver dag. En annen svarte som følger: The future.. The future.. How can I say? The future.. Right now I don t see the future. I don t see it, I don t see it.. I don t see it. (pause) I guess it is all to difficult and.. It s difficult. (pause) (Respondent 6) Hvordan kan man se en fremtid når man er avskåret fra alle muligheter for å planlegge sitt eget liv? Når alle beslutninger tas av andre? Likevel hadde de fleste et håp. Det dreide seg kort og godt om å få tilbake hverdagslivet. Få papirer på lovlig opphold i Norge slik at de kunne arbeide, betale skatt, bidra i samfunnet, bli gjenforent med familien og ta utdanning. My hopes.. My hopes were to have papers, maybe. To have the stay and to work. That is my dream, yea. Yea, my dream is to.. to have working permit and to have to stay here.. to work, to contribute, you know. That is my dream. That s my hope. (pause) That is really my dream. Yea, yea.. (Respondent 6) Betydningen av tro og håp Når man tror på noe, mister man ikke håpet. Gud kan hjelpe meg! (Respondent 2) 47

48 Det var tydelig at troen betydde mye for flere av mine respondenter. To av respondentene mine var blitt kristne i Norge. De fortalte om et godt møte med kirken 11. De var blitt inkludert i et fellesskap som har betydd så mye for dem at de har valgt å bli kristne, og de var mye med i sine respektive frimenigheter. Lørdag og søndag er de beste dagene i uka, for da er jeg i kirka. Torsdag og fredag er jeg med på kristne møter på KIA. (Respondent 2) Det er en utbrett antagelse at personer som har en religiøs tro takler psykiske påkjenninger bedre enn personer som ikke er troende. Dette har trolig med meningsfullhet å gjøre. Man ser sitt liv i en større sammenheng og har tillit til at det er noe utenfor en selv som har makt og kontroll. Flere av mine respondenter bekreftet dette. Når jeg blir i veldig vanskelig situasjon, jeg blir mer kristen. Jeg kommer tilbake til min tro. Jeg tror.. kanskje. Ja. Kanskje nordmenn har det for bra til å være ordentlig kristne? (Respondent 3) Kanskje har denne mannen et poeng? Kanskje har vi det for godt? Vi har alt vi trenger, så vi trenger ikke Gud. Våre behov for materielle ting, for fellesskap for meningsfullhet blir stort sett dekt uten at vi trenger å innse at vi er avhengige og sårbare individer. Vi har alt, men det er også alt vi har.. For de ureturnerbare som er i en vanskelig situasjon, er det lettere å innse at vi som mennesker er avhengige av hverandre. Vi har her sett at de ureturnerbare ofte opplever å ikke bli behandlet som mennesker. Fremtiden er det springende punkt for mange. Det er skremmende å ikke ha noen faste holdepunkter om hva som vil skje framover og det gjør det umulig å legge planer. Håpet som de prøver å holde levende handler om å få tilbake hverdagslivet: Få lovlig opphold så de kan leve og gjøre sine plikter som en god samfunnsborger. Religiøs tro kan gi livshjelp og en større sammenheng å se livet i, og flere fremhevet at troen var viktig for dem. Ikke alle hadde et trosfellesskap, noe som ble uttrykt som et savn. 3.5 Indre følelser Jeg vet at jeg vil leve.. (pause) så lenge jeg tar ikke så stor risk, du vet.. For eksempel.. jeg kan leve sånn for lang tid! Slik måte. (flirer.) Jeg kan leve for slik måte for lang tid. Så.. Og så, dette er ikke.. en god måte å leve 11 Her var det snakk om frimenigheter, ikke Den norske kirke 48

49 på, men jeg.. aksepterer hva som skjer med meg. Hvordan jeg lever.. og sånn. Jeg synes ikke at det kommer til å bli verre. Hvis jeg kan leve sånn.. jeg håper at ting til bedre. Ikke verre. Fordi.. det er nesten det verste man kan oppleve i Norge. På en måte. Ja. Det er det verste. Hvis man er helt sane. Hvis man har noen helseproblemer, det kan bli verre. Men jeg er helt frisk. Helt frisk. (Respondent 3) Om man klarer å overleve handler i siste instans om hvilket bilde man har av situasjonen og seg selv i sitt eget hode. Det har altså med de indre følelsene å gjøre. I dette kapitlet vil jeg ta utgangspunkt i det å ikke bli trodd. Så vil jeg beskrive hvordan de ureturnerbare jeg snakket med, grovt inndelt i to hovedkategorier, klarte å omgås denne situasjonen Å ikke bli trodd Jeg kan ikke returnere pga politikk. Når jeg kom til Norge ble jeg kristen. Konvertert. Jeg vil bli drept i hjemlandet. Jeg har to store problemer: Jeg var tidligere kommunist politisk grunn og jeg er kristen religiøs grunn. Fundamentalister i Norge har også truet meg her i Norge. Jeg er isolert på grunn av kristentroen. To av de som har truet meg er nå tilbake i hjemlandet. Jeg er redd for familien min nå! Det er masse problemer. Ikke en og to. Mange! (Respondent 2) De ureturnerbare som jeg snakket med fortalte meg at de ikke kunne dra hjem nå fordi de anså en retur som alt for risikabelt. Med bakgrunn i dette anså altså de ureturnerbare det som et meningsfullt prosjekt å fortsette å kjempe for å få bli i Norge til tross for endelig avslag. De fleste hadde dessuten allerede vært så lenge i Norge at de hadde vært utsatt for forskjellige typer politikk: Rettigheter kom og gikk. Mange tenkte nok at endringene i politikken i neste omgang kunne komme til å slå deres retning. Det ga håp, og dette håpet var der så lenge de fortsatt befant seg på norsk jord. De klorte seg derfor fast og forsøkte på alle måter å få myndighetene til å forstå at de ikke kunne reise tilbake. Flere av dem fortalte at de hadde skaffet til veie dokumentasjon som viste at de ville bli forfulgt i hjemlandet, men likevel opplevde de igjen og igjen at norske myndigheter ikke ville tro på dem. Fordi.. mannen min, han har sin far i fengsel der i hjemlandet. Så han har gitt også opplysninger til UDI, men de har ikke godkjent at det er sant, eller at det er noen der. Vi forstår ikke hvorfor vi fortsatt fikk ingen lov til å bli her, nå når vi snakker sant og gir dem alt som de trenger, opplysninger. Men vi får ikke lov til å bli her, så vi forstår ikke hvorfor. (Respondent x) Hva mer kunne disse menneskene gjøre? De opplevde virkelig å være i en fastlåst situasjon for for dem var retur ingen reell opsjon. Myndighetene mente derimot at de hadde en mulighet, nemlig å reise hjem: De hadde selv satt seg i den vanskelige situasjonen de var i, og det var derfor opptil dem selv å komme seg ut av den ved å returnere til sine hjemland. Ettersom asylpolitikken har blitt strammet inn mye i det siste, er det trolig at en del av asylsøkerne som får avslag har snakket sant og virkelig har reell grunn til å frykte en retur. 49

50 Kravene til bevisførsel har nemlig blitt strammet veldig inn de siste årene slik at saker som tidligere ga rett til opphold ikke lenger gjør det. Myndighetene vil imidlertid hindre mennesker i å utnytte systemet samtidig som de ønsker å sende signaler til omverdenen om at Norge ikke er noe attraktivt land å søke asyl i. Slik vil man hindre såkalt ubegrunnede asylsøkere. Spørsmålet er på den annen side om det er for strenge krav, om myndighetene i sin frykt for å bli ført bak lyset, stenger mennesker ute som rettmessig bør ha krav på beskyttelse. Det er heller ikke alltid mulig å skaffe seg dokumentasjon på forfølgelse. Et annet spørsmål er om asylsøkerne har god nok rettsikkerhet og får prøvet saken sin tilstrekkelig. Hele asylsaken bygger på asylintervjuet i starten av asylprosessen. Asyladvokater har liten tid avsatt til hver klient og mange saker i Utlendingsnemnda blir avgjort av nemndsleder alene uten å sammenkalle hele nemnda. Likeledes er det ikke fritt innsyn i sakene. Mye av det som foregår på dette feltet holdes altså skjult for offentligheten og det er det grunn til å være skeptisk til. I de tilfellene tvangsretur ikke er mulig, slik det er blant de ureturnerbare, må myndighetene forsøke å motivere personene til å såkalt frivillig retur. De ureturnerbare utsettes derfor for et kontinuerlig hardt psykisk press. Hvordan de reagerte på dette presset var ulikt blant mine respondenter. Grovt sett kan jeg dele respondentene mine inn i to hovedkategorier ut fra overlevelsesstrategier: De som klarte å opprettholde en egen forståelse av situasjonen og de som hadde internalisert myndighetenes oppfatning av dem. Dette vil jeg beskrive nærmere i de to neste avsnittene Distanse og galgenhumor De har sagt det til meg: Det spiller ingen rolle hvem du er, hva du er om du er kriminal eller god eller.. snakker norsk eller bare.. spiser og sover det spiller ingen rolle. Hvis de har en lov eller regler, gjelder deg å få opphold, ikke.. Jeg sa til han på nemnda.. Jeg hadde med meg masse dokument: Jeg var på jobb, jeg snakker norsk, og så på asylmottaket jeg var talsmann. Vi hadde samarbeidsråd jeg var leder. Og jeg var på kurs og sånn og sånn. Han sa: Det spiller ingen rolle. Det er ikke regler som gjelder deg å få opphold. Det skjønte jeg. Hvis du er kriminal eller narkoman eller tyveri, det spiller ingen rolle for dem. (Respondent 4) Den ene hovedgruppen var de av mine respondenter som hadde en egen forståelse av seg selv og sin situasjon. Det var altså personer som fortsatt klarte å opprettholde en distanse til den forståelsen omgivelsene prøvde å invadere dem med. Ut fra deres beskrivelse av situasjonen var de urettmessige offer for et system med en absurd logikk. De opplevde at myndighetene gjemte seg bak regler, men at reglene likevel ble brukt til å fatte uforståelige og uhensiktsmessige vedtak. Asylpolitikken framstod i det hele tatt for dem som nokså tilfeldig. De selv satt fastlåst og var oppgitt over det, men brukte galgenhumor for å overleve i sin 50

51 meningsløse situasjon. Istedenfor å bli oppslukt av oppgittheten, var de klar over at de ble urettferdig behandlet, de kunne sette ord på sin situasjon og adressere sin frustrasjon. Hvor er demokrati? Jeg tror.. hver dag mange blir drept i hele verden. Og de sier: Ja, det er demokrati. Det er bare tull. Og vi er som folk, som mennesker. Vi er flink.. å bli luring av dem. De lurer oss. Og vi vet det, men vi bare klapper for dem. (Han klapper to ganger i hendene) Vi stemmer for dem. (Han sukker) Og når de har ikke svar til deg.. det er regler. Når du snakker med noen, det er ditt problem. De sier: Det er regler. Vi kan ikke gjøre noe. (Respondent 4) Det gjorde inntrykk på meg at disse personene klarte å opprettholde både sitt selvbilde og sitt selvstendige forståelse av situasjonen på tross av det sterke presset de var utsatt for. Jeg merket meg imidlertid ved at personene i denne gruppen tydelig var intelligente, samtidig som noen av dem hadde høyere utdanning. I tillegg var de del av et nettverk eller de hadde klart å bygge opp et eget nettverk rundt seg selv. Slik sett hadde de flere tilgjengelige ressurser og fikk trolig støtte i sin situasjon. Både Anthonovsky og Brekke & Søholts studie viser også til at det er sammenheng mellom personens klasse og høy skår på Opplevelse av sammenheng (Brekke & Søholt 2005:178). Men selv om de holdt ut, ga også de sterkeste uttrykk for at det var tøft. Flere opplevde at ventetiden med kontinuerkig stress og stadig nye skuffelser har gitt dem masse tilleggsproblemer og gjort dem syke. Jeg fikk masse problemer her. Da jeg kom til Norge, jeg hadde ikke hjerteproblemer. Her jeg fikk. Jeg har polio. Og.. i september jeg var på sykehuset.. De sa til meg: Det friske beinet, det er rammet av polio. Kanskje blir lam også? I forgårs jeg var hos øyelege. Han sa kanskje jeg blir blind. Men han sa ikke i morra eller neste år eller.. Men det spiller ingen rolle. Jeg er ikke gal. Nei, det er det viktigste. Men jeg skal bli. (Respondent 4) Frykten for å bli gal var overhengende. Hvor lenge ville de makte å holde ut? Stein Lillevolden som har kontakt med mange ureturnerbare gjennom Blitz har uttalt i en e-post til meg faren for at etter noen år i daglig usikkerhet, knekker selv de sterkeste Personligheten viskes ut I didn t expect to get negative here; I expected to get positive. So what happened when you got the negative? What did you do? Bouf.. I don t now; what I did was to be quiet, and to see how it comes right to me.. I just take it like.. positively. Because it is not me who have to.. how to say.. It is not me who have to take the decision, you know. Somebody must take it, and.. they take a decision, so I just have to do it with that. I don t want to go back, but.. As I am in Norway, all the decisions came from UDI, who have to say if I have to stay here or not, so.. What can I do? I don t have too much power for myself. (Respondent 6) Det var ikke alle som maktet den tøffe situasjonen like godt. Noen av de ureturnerbare virket sterkt preget, invadert, av myndighetenes harde press mot dem. Det var tydelig at noen av 51

52 dem hadde forsøkt å overleve ved å ta opp i seg det de trodde myndighetene forventet av dem. De prøvde å bli så norske som mulig ved å ta avstand fra egen kultur og identitet. For eksempel fortalte en av mine respondenter at han ikke ville være sammen med utlendinger som han opplevde som håpløse og farlige. Derimot ga han uttrykk for at han elsket Norge og nordmenn. Jeg vil ikke kontakt med utlendinger! Jeg er også utlending, vet du. Jeg er utlending, jeg er ikke norsk. Men.. Det er.. Jeg vil ikke kontakt med utlendinger. Det er.. Utlending stort problem, vet du. Bare hver dag det er problem eller kniv eller.. sånn.. Jeg vil ikke kontakt med utlendinger. Jeg er veldig glad i Norge. Veldig, veldig glad i Norge. (Sukker) Men beklager, vi har ikke sjans. (Respondent 1) Til tross for disse iherdige forsøkene på å tilpasse seg norsk kultur og samfunn opplevde denne mannen at det ikke nyttet. Han hadde ingen sjanse. Under intervjuet brøt han flere ganger ut i en litt hysterisk latter, og hele ti ganger i løpet av intervjuet gjentok han at han hadde vært over 7 år i Norge. Han virket virkelig fortvilet og var i ferd med å gi opp håpet. Jeg merket at spesielt to av de jeg snakket med var dypt fortvilet. De var undertrykket i så sterk grad at de tydelig hadde internalisert myndighetenes oppfatning av dem: At de var uønsket og kriminelle selv om de ikke har gjort noe annet galt enn å ikke forlate landet frivillig. De fortalte at de om dagene satt mye og tenkte, og jeg merket tydelig på dem at de nærmest hadde gitt opp. Ut fra det de sa, men også gjennom kroppsspråk, stadige sukk, gjentagelser og vanskeligheter for konsentrasjon under intervjuene ble det tydelig for meg at disse menneskene ikke lenger så noen framtid. Likevel anså de fortsatt hjemreise som en umulig utvei. De sluttet bare å bry seg med hva som skjedde med dem for det opplevde de ikke noen kontroll med likevel. De hadde mistet meningsfullheten i hverdagen. I came here, I have spent 5 years of my life here and nothing. For nothing. It s very sad! Very, very sad. Very sad. Really, really, really sad. Really sad. Really sad. Very difficult. Really very, very difficult.. (Respondent 6) Flere av respondentene fortalte at de hadde vanskelig for å få sove om natten. Noen brukte sovetabletter og antidepressive midler. Noen opplevde at mennesker rundt dem til og med folk de hadde delt rom med ble gale. Flere nevnte at de gjerne skulle hatt noen å snakke med, men at de ikke hadde det. En sa at han snakket med kamerater når det ble vanskelig. Å oppleve at andre hadde det verre enn ham var en form for terapi. To be lonely, you know. To shut the head all outside yourself. I don t want to.. close in.. stay in myself, because.. If I be so.. I know from this experience of ( ) I ll become more negative. So I try to.. talk to people. 52

53 Some kind of therapy. When you talk about problems among friends.. you see even people who are more.. depressed and worse problems. So.. Some kind of therapy. (Respondent 3) Å ha en så usikker framtid at en ikke kan planlegge noen ting samtidig som en ikke forstår hva som foregår rundt en, er en svært stressende situasjon. Det er ikke uforståelig at altfor mye tanker og et liv i passivitet kan gi oppgitthet, søvnproblemer og depresjon. Hva gjør det med et menneske over tid? Hvor lenge kan de holde ut? I dette avsnittet har vi sett at de ureturnerbare opplever å ikke bli trodd av norske myndigheter, ofte til tross for dokumentasjon. Vi har reist spørsmål ved om kravene til bevisførsel er for strenge og om de ureturnerbares rettssikkerhet er god nok. For å takle det psykiske presset de utsettes for bruker de ureturnerbare ulike overlevelsesmekanismer som distanse, galgenhumor og assimilering. De sterkeste greide fortsatt å opprettholde en egen forståelse av seg selv og situasjonen, men fryktet likevel at de til slutt ville bli gale. Andre hadde prøvd strategien å gi avkall på egen kultur og etnisitet og gå helt opp i det norske, men opplevde likevel at det ikke nyttet. Likegyldighet, søvnproblemer og dyp fortvilelse var ikke uvanlig, og ikke alle hadde noen å snakke med. 3.6 Oppsummering I dette kapitlet har jeg beskrevet og drøftet de ureturnerbares situasjon i forhold til betydningen av fellesskap, tillit, sammenheng og livshorisont. Beskrivelsene har vært inndelt etter: Primære rolleaktiviteter; betydningen av nære relasjoner og nettverk; eksistensielle forhold; og indre følelser. Alt dette utgjør grunnleggende elementer i hverdagslivet, elementer Anthonovsky mener vi ikke kan definere som uviktige for våre liv. Innskrenkninger i disse områdene må få betydning for vår opplevelse av sammenheng, hevder Anthonovsky. Som vi har sett i dette kapitlet opplevde de ureturnerbare prekære mangler på alle disse fire sentrale livsområdene. Hva slags liv er dette? Mennesker er avhengige, sårbare og dødelige og derfor i behov av fellesskap, men de ureturnerbare er ekskludert fra fellesskapet. Tilliten er grunnleggende for våre liv, men de ureturnerbare lever i uvisshet: De har ikke den nødvendige tilliten mennesket trenger for å kunne møte neste dag med en viss grad av forutsigbarhet. I tillegg møtes de med mangel på tillit de opplever at deres livshistorie ikke blir trodd. Opplevelse av sammenheng er viktig for vår mentale helse, men det var mye i de ureturnerbares situasjon som gjorde det svært vanskelig å opprettholde opplevelse av sammenheng: Det meste i deres hverdag framstod som lite forutsigbart og velordnet, de hadde ikke ressurser som var viktige for å kunne håndtere 53

54 den og hverdagen manglet meningsfullt innhold. Mennesker strukturerer sine liv ved å planlegge i fortid, nåtid og fremtid, men livshorisonten til de ureturnerbare er innskrenket til kun nåtid. Ut fra min gjennomgang mener jeg det kan konkluderes med at de ureturnerbare lever under kår som ikke er mennesker verdig. Men de har valgt det selv, kan det hevdes. De er her ulovlig! De kan jo bare reise hjem! Slike utsagn bunner i en tanke om mennesket som grunnleggende autonomt. Men de ureturnerbare mener selv at de ikke behandles som mennesker. Hvordan velger vi å se på den situasjonen de befinner seg i? Er deres vanskelige situasjon et produkt av deres egne frie valg? Eller må de omkringliggende omstendigheter i samfunnet rundt være med å ta ansvar? Hvordan vi tenker om dette, vil trolig ha betydning for hvordan vi forholder oss til de ureturnerbare. Er mennesket så autonomt som vi gjerne vil tro? Neste kapittel handler om hvordan terminologi og definisjonsmakt kan være med å skygge for vårt etiske syn slik at vi ikke lenger ser fordringen som ligger i vår nestes ansikt. 54

55 4 Terminologi og definisjonsmakt usynliggjør den etiske fordringen Hva man kaller disse menneskene er et definisjonsspørsmål. En av de største maktutøvelsene er definisjonsmakt. De er flyktninger! Det er alvorlig. De kan ikke sendes tilbake for landet de kommer fra tar ikke ansvar for sine borgere. De er ikke ønsket der. Hvorfor får ikke disse menneskene lov til å definere seg selv? Vi skal kalle dem ureturnerbare! Vi nordmenn hadde ikke funnet oss i å bli gitt en annen identitet. Professor Lavik har sagt det slik: Vi vil ikke ha dem her, men innebærer det at vi også kan ta fra dem identiteten deres? Et godt spørsmål. Myndighetene har et problem: Folk må kaste sine dokumenter for i det hele tatt å kunne komme inn her i landet, men så blir de losers anyway. De blir stemplet. Uansett hva du gjør er du uakseptabel. Vi har ikke ansvar for deg. Vi burde ta det inn over oss: Hva hvis det hadde vært oss selv? Vi som er fra Norden kan stort sett reise til alle land i verden. Dette handler om menneskeverd, om synet på den andre. Problemet er når politikerne blir så døve i øret og slappe i blikket at de syns det er helt ok. Da ser fremtiden skremmende ut! Hvordan kan man skalte og valte slik med menneskeverd? Inger Nesvåg, Oslo Bispedømmekontor Hva er det som skjer når myndighetene definerer begrepet ureturnerbare så snevert at de fleste som ikke kan tvangsreturneres faller utenfor begrepet? Ser vi fordringen i de ureturnerbares ansikt? Dette kapitlet handler om hvordan terminologi og definisjonsmakt kan være med å skygge for vårt etiske syn. Jeg mener dette handler om viljen til å se fordringen som ligger i den annens ansikt. Jeg vil beskrive asylprosedyren og norske myndigheters syn på de ureturnerbare med vekt på retorikken. Vi vil se at bildet av situasjonen ser annerledes ut fra myndighetenes side enn den gjorde fra de ureturnerbares synsvinkel slik den ble presentert i forrige kapittel. Jeg vil se på virkemidlene som benyttes i denne kampen før kapitlet munner ut i en avsluttende drøfting om menneskesyn. 4.1 Det handler om å se og ikke se I denne oppgaven har jeg tatt utgangspunkt i at vi som mennesker er avhengige, sårbare og dødelige, og at vi derfor er avhengige av fellesskapet for å kunne leve. Vi er utlevert til hverandre, til å få vårt liv av den annens hånd. Som vi har sett bygger nærhetsetikken på at fordringen til å vise omsorg møter meg i den annens ansikt, i den annens blikk slik han eller hun ser på meg. Dette bygger ikke på noen inngått avtale. Det holder at det står i vår makt å vise omsorg. Men som nevnt er det ingen automatikk i at fordringen blir fulgt opp. Den kan overses. Den kan ignoreres. Å slå i hjel en person som i behov av omsorg ser på en med bedende øyne, vil nok imidlertid de fleste vurdere som hjerterått og kynisk, som moralsk forkastelig som ondskap. Nærhetsetikken bygger på det direkte møtet ansikt til ansikt, men hva om vi gjemmer bort den andre slik at vi slipper å se dennes nød? Eller hva om vi omdefinerer hele situasjonen og gir ondskapen et annet navn? Unngår vi da hele problemstillingen? Kan vi da leve med god 55

56 samvittighet? Jeg vil foreløpig la disse spørsmålene henge litt i luften. Min tese i dette kapitlet er imidlertid at terminologi og definisjonsmakt kan brukes til å skygge for synet vårt slik at vi ikke ser fordringen som møter oss i de ureturnerbares ansikt. Hannah Arendt utviklet et nytt syn på ondskap etter møtet med Adolf Eichmann under rettssaken i Jerusalem i 1961: Hun satte ondskap i sammenheng med normalitet (Vetlesen 2003:260). Dersom det ikke lenger er noen forskjell mellom legalitet og legitimitet, slik at det som er rett i følge lover og forskrifter også automatisk regnes som moralsk riktig, kan grusomheter skje. Eichmann var rett og slett en byråkrat som bare gjorde jobben sin: Han fulgte de ordre en byråkrat skal følge, og hans samvittighet var derfor ren. Men resultatet av hans handlinger var like fullt folkemord på 6 millioner jøder. Arendts kjente konklusjon er at: Wickedness may be caused by an absence of thought (Vetlesen 2003:261) ondskap kan forårsakes av tankeløshet. Eichmann var tankeløs, han manglet dømmekraft og satte seg ikke inn i de andres ståsted. Hans handlinger basert på plikt og lojalitet til sine overordnede og sitt fedreland skygget for det etiske synet hans slik at han ikke så fordringen som lå i de andres ansikt. Det er et ekstremt eksempel jeg her henter inn som sammenlikningsgrunnlag for asylpolitikken. Jeg gjør det likevel fordi det ordinære gjerne kommer til syne gjennom det ekstraordinære (Vetlesen 2003:292). Slik kan vi bli nødt til å tenke om igjen om antagelser vi ellers tar for gitt, om forhold vi uten nærmere ettertanke regner som normale og moralsk akseptable fordi de er lovlige. For hva er det som skjer i vårt eget land om likhetsprinsippet gis så stor forrang at enkeltmenneskets situasjon ikke lenger har noen betydning? Før jeg går nærmere inn i en etisk diskusjon, vil jeg gi et innblikk i situasjonen sett ovenfra. 4.2 Situasjonen sett fra myndighetenes side Asylprosedyren og målsetting om klare signaler Vi har fattet gyldige vedtak som konkluderer med at de ikke har behov for beskyttelse. Det samme har utlendingsnemnda gjort. Mer kan vi ikke gjøre. Regjeringen har bestemt at de som er ulovlig i Norge skal ut. Manuela Ramin Osmundsen (Brekke & Søholt 2005:56) Fra myndighetenes side er saksgangen i asylsystemet teoretisk sett enkel: Et visst antall personer kommer til Norge og søker om asyl. De får sine saker behandlet i UDI. Noen får opphold, mens andre får avslag. De som får avslag, får tildelt en advokat og har mulighet til å klage til Utlendingsnemnda, UNE. Ved avslag i UNE, såkalt endelig avslag, får man oppgitt en frist for frivillig å forlate landet. Det gis mulighet til å søke IOMs returprogram for å få 56

57 hjelp til å skaffe pass og ordne det praktiske rundt hjemreisen. Forholder man seg ikke til utreisefristen, vil man bli transportert ut av politiet med varierende grad av assistanse (Brekke & Søholt 2005:71). Myndighetenes politikk innebærer å sende tydelige signaler om at ved endelig avslag er tiden som asylsøker definitivt slutt, og døra inn til Norge er stengt. Myndighetene understreker derfor at ved endelig avslag har ikke norske myndigheter lenger noe ansvar for personene 12. Den eneste muligheten de avviste asylsøkerne skal ha er å reise hjem. Tidligere UDI-direktør Trygve G. Nordby har fremholdt at høyesteretts kjæremålsutvalg har bekreftet at staten har rett til å nekte personer som har fått avslag på en asylsøknad å bo i mottak (Nordby 2005) Problemet er de som ikke reiser hjem Håndtering av de som oppholder seg ulovlig, men som myndighetene av ulike grunner ikke kan transportere ut, er av de vanskeligste utfordringene stater står ovenfor. Utfordringene spenner fra spørsmålene om ansvar for hjelp til livsopphold til spørsmål om tvangsmessig forvaring. Tidligere UDI-direktør, Trygve G. Nordby (Nordby 2005) Problemet for myndighetene oppstår imidlertid når de som skal dra hjem ikke forlater Norge frivillig. (Brekke & Søholt 2005:72). Tvangsretur er dyrt og ressurskrevende, og det som er interessant i denne oppgavens sammenheng, er at tvangsretur ikke alltid lar seg gjennomføre. Som vi skal se i det følgende kan det være flere og sammensatte grunner til dette. Personene kan være ureturnerbare i strengeste forstand, nemlig at de oppgir rett identitet og samarbeider om retur på alle måter, men at hjemlandet likevel nekter å ta dem tilbake (Brekke & Søholt 2005:28). Noen land, som Cuba og Palestina, har nemlig regler om at man mister statsborgerskapet dersom man oppholder seg lenger enn et visst antall år utenfor rikets grenser. Ovennevnte definisjon er imidlertid så snever at kun svært få personer kommer inn under den. Et annet element som vanskeliggjør retur er at en del land ikke tar imot personer som ikke returnerer frivillig. Dette har vært tilfelle i forhold til Etiopia, Eritrea, Somalia, Irak og Iran, opplyser NOAS. Ettersom personene det gjelder stort sett er politisk opposisjonelle, ønsker ikke landets myndigheter å ta dem tilbake. Når personer fra disse landene ikke velger å samarbeide med myndighetene om retur, kan heller ikke norske myndigheter returnere dem. 12 Dette ble tydelig poengtert av UDI-direktør Manuela Ramin Osmundsen under et seminar i regi av Flyktningenettverket, Kirkens Hus

58 En annen gruppe er de som oppgir falsk identitet og nasjonalitet og som det derfor er umulig å tvangsreturnere fordi man ikke vet hvor man skal sende dem hen. En del personer med endelig avslag leverer også flere omgjøringsbegjæringer i håp om at myndighetene skal ombestemme seg og likevel innvilge opphold. Dette medfører ny saksbehandling og utsatt retur. Det finnes ingen øvre grense for hvor mange omgjøringsbegjæringer som kan reises, og dette anfører myndighetene som en viktig grunn til at mange personer blir boende i årevis etter endelig avslag (Stokke 2006). Endelig fins det dem som har fått endelig avslag, men der situasjonen i hjemlandet for øyeblikket er så spent eller usikker at man av humanitære grunner ikke tvangsreturnerer noen. I disse tilfellene venter myndighetene på et sikkert vindu, slik at de igjen kan starte arbeidet med tvangsutsendelse av disse menneskene (Lillevolden 2006) Hva gjøres? Som vi har sett er det en utfordring for myndighetene at så mange blir boende etter endelig avslag. Per bodde 1708 personer med endelig avslag i norske mottak. 470 av dem var barn. 762 personer, hvorav 195 barn, har bodd mer enn 3 år i mottak etter endelig avslag, og 228 har bodd lenger enn 4 år (Stokke 2006). Troverdigheten til et lands asylsystem blir svekket når asylsøkere med endelig avslag ikke umiddelbart blir sendt tilbake (Stokke 2006). I tillegg er det dyrt å ha dem her. Derfor er myndighetene svært interessert i å få dem ut, men som nevnt ovenfor er det en god del personer det ikke er mulig å tvangsreturnere. Hva gjøres? I den senere tid og spesielt i 2006 har myndighetene økt fokuset på returarbeidet, og norske myndigheter har klart å få til returavtaler med de fleste land. Det er altså ikke lenger så mange som hører inn under kategorien personer der tvungen retur er umulig på grunn av praktiske returhindringer knyttet til hjemlandets forhold (NOAS 2006). Når tvangsretur ikke er mulig, er den eneste muligheten norske myndigheter har til å få personene til å reise hjem, at de bestemmer seg for å reise frivillig 13. Økt motivasjonsarbeid rettet mot enkeltpersoner og intensivert samarbeid med IOM (International Organization for Migration) som har et program for frivillig retur 14 og politiet er virkemidler departementet har tatt i bruk på dette området (Stokke 2006). 13 Kilde: Jan Paul Brekke, Flyktninerettskollokvie, Flyktningehjelpen der han presenterte rapporten I velferdsstatens grenseland (Brekke og Søholdt 2005). 14 For nærmere informasjon om IOMs returprogram henvises til 58

59 Politikken går altså ut på å motivere dem til frivillig retur. Virkemiddelet er å ta bort godene lommepenger, arbeidstillatelse og botilbud på ordinært asylmottak slik at situasjonen i Norge skal framstå mindre attraktiv enn et liv i asylsøkerens hjemland. Samtidig ønsker man at de som fortsatt er i Norge skal sende signaler til andre i sine hjemland, signaler som fraråder dem å komme til Norge for her er det ikke bra å være. Signaleffekten er viktig fordi Norge ikke ønsker å framstå som et attraktivt land å søke asyl i (Brekke & Søholt 2003:60;70). Den ideelle situasjon ville være at all informasjon skjedde i hjemlandet. Det ville forhindre at personer med grunnløse asylsøknader kom til Norge, og at asylsøkere generelt sett ville velge å søke asyl i andre land enn i Norge. Asylsøknader som ender med endelig avslag, innebærer jo bare store økonomiske kostnader for Norge og bortkastet liv for asylsøkerne. Norske myndigheter vil være tydelig på at personer med endelig avslag på sin asylsøknad ikke lenger er deres ansvar. Likevel har de måttet erkjenne at de har et humanitært og moralsk ansvar for disse personene så lenge de befinner seg på norsk jord. Dilemmaet for myndighetene er at dette menneskelige og etiske ansvaret bidrar til at signalene ikke blir så tydelige som myndighetene ønsker at de skal være (Brekke & Søholt 2003:104). Myndighetene har derfor valgt å legge seg på et absolutt minimumsnivå når det gjelder ytelser til personer med endelig avslag. Dette skal motivere disse menneskene til å velge å samarbeide om en frivillig retur til hjemlandet. Jeg forstår det dit hen at myndighetene bygger på en selvsagt antagelse om at de ureturnerbare har frie valg. 4.3 Menneskets antatte autonomi Klart det er en vanskelig situasjon at særlig barn bor lenge i mottak. Men det er en situasjon forårsaket av foreldrenes valg. UDI-direktør Manuela Ramin-Osmundsen til Aftenposten (Stokke 2006) Har de ureturnerbare så frie valg som myndighetene antar? Det ser ut som myndighetene legger en økonomisk aktørmodell til grunn for sitt syn på de ureturnerbare. Men spørsmålet er om ikke det blir litt for enkelt. Skreller man mennesket ned til bare å være et produkt av egne valg, et individ som alltid handler rasjonelt, er det en rekke forhold som faller ut av vår forklaringskraft. Omstendigheter i omgivelsene, normer og forstyrrende elementer kan legge begrensninger på de ureturnerbares antatte rasjonalitet slik at de ikke nødvendigvis handler slik myndighetenes politikk og sanksjoner legger opp til (Brekke & Søholt 2005:144). 59

60 4.3.1 De ureturnerbare asylsøkerne defineres bort Som vi har sett, er det bildet som tegnes av situasjonen ovenfra helt annerledes enn det bildet mine respondenter presenterte for meg og som ble beskrevet i forrige kapittel. Personene jeg intervjuet omtalte alle seg selv som ureturnerbare asylsøkere. Men av myndighetene får ikke disse menneskene lov til å definere seg selv. For det første bruker ofte ikke myndighetene lenger betegnelsen ureturnerbar. I stedet brukes ofte begrepet vanskelig returnerbar (Bang ). Ved å bruke slik retorikk antar jeg at myndighetene vil synliggjøre at de er på offensiven: Personer med endelig avslag utgjør et problem som nok kan virke vanskelig, men det er ikke uløselig. Det kan også beskrive som et eksempel på at myndighetene har definisjonsmakten i sin hånd og uten videre kan foreta omdefineringer. Hva så med betegnelsen asylsøker? I følge UDI er en asylsøker en person som på egen hånd og uanmeldt ber myndighetene om beskyttelse og anerkjennelse som flyktning. Personen kalles asylsøker inntil søknaden er avgjort ( Slik myndighetene ser det ble asylsøkerprosessen avsluttet ved endelig avslag, dermed er statusen som asylsøker også tatt bort (Brekke & Søholt 2003:28). De ureturnerbare asylsøkerne er dermed, etter myndighetenes definisjoner, verken ureturnerbare eller asylsøkere. Hva er de da? Er tanken at de skal føle seg uten verdi? Myndighetene omtaler dem gjerne under samlebetegnelsen personer uten lovlig opphold eller utlendinger uten lovlig opphold i landet (Brekke & Søholt 2003:28). Slik blir disse menneskene også kriminalisert. Dette vil jeg komme tilbake til under avsnittet om menneskesyn. At de to bildene av situasjonen er så forskjellig kan sees som uttrykk for at det foregår en maktkamp mellom myndighetene og de ureturnerbare. Begge parter ønsker å vinne fram med sin vilje (Brekke & Søholt 2003:177) Maktkamp mellom myndighetene og de ureturnerbare Hvis vi ser på situasjonen som en maktkamp, kan virkemidlene som benyttes si oss noe om styrkeforholdet mellom de to partene. De ureturnerbares virkemidler i denne kampen er å motsette seg retur og bruke sitt nettverk og media til å få sympati. Etter mange år i Norge har de lært seg spillereglene i asylspillet. Dessuten er ikke myndighetenes signaler i virkeligheten så tydelige som myndighetene ønsker at de skal være. Asylpolitikken er i stadig endring og mange har opplevd at medasylanter som først har fått avslag senere har fått opphold. Kanskje vil neste 60

61 endring komme dem selv til gode? (Brekke & Søholt 2003:10) Dette gir håp til de ureturnerbare: Det gjelder å holde ut! 15 og det gjør disse menneskene! De er råsterke. Deres kamp om framtiden og den nære fortiden er beintøff, men de står i den fordi den er så viktig for dem etter så mange år i Norge. Myndighetene jobber som vi har sett både på overordnet nivå ved å få i stand returavtaler med respektive land og på individnivå: Individuelle samtaler og bortfall av lommepenger, arbeidstillatelse og ordinær mottaksplass, slik at det skal framstå mer attraktivt å reise hjem enn å bli her. Likeledes er retorikken et viktig virkemiddel fram myndighetenes side. De har definisjonsmakten i sin hånd og foretar uten videre omdefineringer som kriminaliserer de ureturnerbare og fritar myndighetene fra ansvar. Ved å forsøke å sende ut helt klare og tydelige signaler om at det er slutt, prøver myndighetene å frata disse menneskene alt håp. Alt dette skal motivere til frivillig retur (Brekke & Søholt 2003:19). Kan man også kalle det et forsøk på å psyke ut de vanskelig returnerbare, som er myndighetenes hodepine, slik at de kapitulerer og reiser hjem? Som vi ser her har myndighetene langt flere virkemidler i maktkampen enn de ureturnerbare. Ulikheten i maktforholdet mellom de to partene er med andre ord stort. Å definere mennesker på den måten myndighetene gjør, mener jeg derfor må kunne betegnes som maktutøvelse. Det kan se ut som norske myndigheter bevisst bruker sin overlegenhet overfor mennesker i en svært sårbar situasjon til å demonstrere sin makt og undertrykke personer i en vanskelig situasjon. Hvis dette stemmer, er de ureturnerbare offer for myndighetenes maktmisbruk. Samtidig hevder myndighetene at de ikke har ansvar for situasjonen: Ansvaret skyves over på den enkelte tidligere asylsøkeren, og situasjonen fremstilles slik at det ene og alene er disse menneskene som selv er skyld i den vanskelige situasjonen de befinner seg i. De ureturnerbare, som er offer i situasjonen, blir bærere av både skyld og skam (Vetlesen 2003:291). En følge av at de selv har skyld i sin situasjon er at de selv bærer ansvaret for å komme seg ut av den. Denne ordbruken fritar samtidig myndighetene, per definisjon, fra dette ansvaret. Ved hele tiden å forsøke å sende ut klare og tydelige signaler om at det er slutt, kan det virke som myndighetenes strategi å ribbe de tidligere asylsøkerne for den siste rest av håp om å få opphold i Norge. 15 Brekke & Søholt legger vekt på dette aspektet i sin rapport. 61

62 4.3.3 Et paradoks? Situasjonen som er beskrevet ovenfor kan sees som et paradoks: På den ene siden fremstiller myndighetene de ureturnerbare som autonome personer og derfor ansvarlige for sin situasjon, men på den andre side gir ikke myndighetene dem lov til å definere seg selv som ureturnerbare. Myndighetene fratar dem altså deres identitet som ureturnerbare asylsøkere samtidig som de hevder at de ureturnerbare er fullstendig autonome personer. Er logikken at siden de ureturnerbare ikke vil velge det rette skal vi tvinge dem til å velge det frivillig? Som vi så i forrige kapittel fratas de ureturnerbare viktige ting ved det å være menneske. Er det ikke ondskap å frata mennesker slikt? Det framstilles imidlertid med helt andre og langt mer positive termer, nemlig som motivasjonsarbeid. Det hele inngår som en del av regjeringens åpne, humane og rettssikre asylpolitikk (Soria Moria erklæringen). Slik gjemmes ondskapen bort, og vi kan fortsette med den uten at vi trenger å tenke over hva vi egentlig gjør. Det kan være grunn til å minne om at wickedness may be caused by an absence of thought. 4.4 Til syvende og sist er det et spørsmål om menneskesyn Jeg er ikke helt frisk. Jeg har handikap. Men.. De sa det spiller ingen rolle. Det er ikke noe menneskelighet. Det er bare et ord. De praktiserer ikke det. (Respondent 4) Det kan hevdes at det alltid er et menneskesyn som gjør seg gjeldende enten det er eksplisitt formulert eller taust enten vi snakker teori eller praksis som angår mennesker og hvordan mennesker behandles. Dette menneskesynet kan utlegges deskriptivt for eksempel gjennom en beskrivelse av hvilket menneskesyn som er reelt i myndighetenes behandling av de ureturnerbare. Praksis avspeiler nemlig reelt menneskesyn. Men menneskesynet kan også utlegges i normative vendinger: Hvilket menneskesyn vi bør ha eller burde hatt. Formulert normativt kan et menneskesyn brukes til å kritisere et annet gjeldende menneskesyn. I denne oppgaven har jeg tatt utgangspunkt i det sårbare, avhengige og dødelige mennesket som normativt menneskesyn. Mennesket som er grunnleggende avhengig av fellesskapets omsorg og ivaretakelse. Dette kan sies å gi et dystert bilde av mennesket. Hvorfor er det ikke balansert med positive omsorgsverdier? Hvor kommer autonomi og mestringsevner inn i bildet? Med dette menneskesynet brytes vår forventning og det skapes en kontrast til det bildet av mennesket som stort sett har hegemoni i vår kultur: Det autonome menneskesyn. De to paradigmene kan utfylle hverandre fordi det ene belyser noe som det andre lar ligge i mørket og viseversa. 62

63 4.4.1 Det avhengige, sårbare og dødelige mennesket synliggjør vårt omsorgsansvar Ser vi på de ureturnerbare ut fra menneskets grunnvilkår som sårbart, avhengig og dødelig fremkommer fordringen om å vise dem omsorg og ivaretakelse. Vårt ansvar i møte med den ureturnerbare synliggjøres tydelig. Som nevnt innledningsvis i dette kapitlet kan det å ikke vise omsorg ovenfor en nødlidende betraktes som ondskap. Ondskap er imidlertid en egenskap de færreste vil ha festet ved seg. Vi vil ikke se denne ondskapen den må tilsløres! Kanskje den letteste løsningen er å gi ondskapen et annet navn? I stedet for å kalle det psykisk press for å sulte og fryse personer ut av landet, kan vi formulere oss i positive termer som motivasjonsarbeid til frivillig retur. Andre løsninger kan være å snu oss selv bort eller gjemme bort offeret slik at vi slipper å se det. Kanskje dette blir lettere om vi velger å bygge på et annet menneskesyn? Fareelementer ved det autonome menneskesyn En rendyrking av forestillingen om mennesket som grunnleggende autonomt finner vi i liberalistisk tankegang: Vi har en klokketro på individet og dets frie, egne valg. Det finnes ingen normgivere utenfor mennesket, slik at vi står fritt til å gi oss selv våre egne lover. Vi forestiller oss at alt er mulig for mennesket. Vi dyrker vinneren og tanken om at hver enkelt er sin egen lykkes smed. For å holde på denne forestillingen om individets fortreffelighet, er en konsekvensen at vi må unngå alt som kan falsifisere den, alt som kunne minne oss om at vi som mennesker, dypest sett, også er sårbare, avhengige og dødelige vesener i behov av omsorg. Det autonome mennesket må gjøre det sårbare mennesket usynlig. Vi må gjemme det bort! Som vi har sett kan definisjonsmakten som ligger i vår terminologi benyttes til å gjemme bort de ureturnerbare: Myndighetene kan rett og slett definere begrepet ureturnerbare så snevert at de fleste faller utenfor definisjonen. Språkmessig er det dermed så godt som ingen ureturnerbare igjen, og vi kan innbille oss at problemet med de ureturnerbare nærmest er løst eller ikke-eksisterende. En annen måte å usynliggjøre de ureturnerbare på kan være å distansere seg fra dem. Det kan skje gjennom byråkratisering, gjennom å holde de ureturnerbare på betryggende fysisk og psykisk avstand. Byråkratiseringen kan legitimeres ut fra idealer om likhet og rettferdighet i saksbehandlingen. Men eksempelvis kan det være lettere å forholde seg til en sak med et nummer, gi avslag til et papir med et fremmed navn på, enn å se en person som står der ansikt til ansikt med deg inn i øynene. Kanskje er det derfor det så sjelden er full 63

64 nemndsbehandling i Utlendingsnemnda? De fleste saker avgjøres av nemndsleder alene. Mange ganger er asylsøkernes eneste møte med forvaltningen asylintervjuet i starten av asylprosessen. Resten av saksgangen foregår uten at asylsøkeren får mulighet til personlig fremmøte. Avslaget er gyldig fordi det har fått rettslig avgjørelse. Hvilken etikk ligger bak? En svakhet ved det autonome menneskesyn er at det ikke gir etisk veiledning til hvordan vi skal te oss som mennesker (Christoffersen 2005:136). I et menneskesyn som baserer seg på at mennesket selv gir seg sine normer og regler, kan man risikere at menneskesynet ikke lenger setter tilstrekkelig etisk standard for hva man kan tillate seg: Det som er legalt blir lovlig. Er det et eksempel på dette vi ser når høyesteretts kjæremålsutvalg har slått fast myndighetenes rett til å nekte personer botilbud (Nordby 2005)? Ordninger som fjerner de ureturnerbare fra bybildet har det også vært tatt til orde for. Fremskrittspartiet var det eneste partiet på Stortinget som gikk imot ventemottaket i sin nåværende form. Partiet ønsket i stedet tvangsmessig internering i et lukket mottak. Ute av syne ute av sinn..? Et annet viktig aspekt ved individualiseringen er tanken om at de som ikke lykkes har seg selv å takke. Det er dem det er noe galt med. Individet tillegges all forklaringskraft samtidig som samfunnet fritar seg selv for ansvar. Ved å skape en fortelling om de ureturnerbare som kun bygger på at de er autonome, kan man si: De har valgt sin situasjon selv. De vil ikke gå til sitt lands ambassade. Logikken er som følger: Forutsatt at individet er selvforskyldt sin vanskelige situasjon, har det også et selvstendig ansvar for å komme ut av den på egen hånd. Når de ureturnerbare ikke benytter seg av denne reelle valgmuligheten forstås de som trassige. De er uverdig trengende, og gis ikke noen verdighet i offerrollen (Vetlesen 2003:291) samtidig som det norske samfunnet kan avskrive seg sitt ansvar for dem. Det blir legalt at vi ekskluderer de ureturnerbare fra fellesskapet og fratar dem arbeidstillatelse, botilbud på ordinære mottak og mulighet til familiegjenforening. De ureturnerbare fortjener ikke noe bedre. Vetlesen henviser til at en overgriper gjerne forsøker å få offeret til å oppgi sin tidligere selvforståelse og overta overgriperens syn, med tap av egen verdighetsfølelse som resultat (Vetlesen 2003:321). Utfordringen til norske myndigheter er å få offeret, de ureturnerbare, til å tro på forestillingen om at deres situasjon er selvforskyldt og at de har en reell valgmulighet: Nemlig å reise hjem. De ureturnerbare utsettes derfor for et enormt psykisk press med den hensikt å få dem til å reise hjem. Retorikken og definisjonsmakten er et effektivt virkemiddel her også: Myndighetene kaller det motivasjonsarbeid til frivillig retur. De ureturnerbare kalles personer uten 64

65 lovlig opphold, underforstått: De er ulovlig i landet, de er kriminelle. Kriminelle som er skyld i sin egen situasjon og som har en mulighet til å komme ut av situasjonen, men setter seg imot, vekker snarere avsky enn sympati i den norske befolkning. Hvem har vel lyst til å ha kontakt med slike? Den politiske retorikken, som media bygger opp om, kan derfor føre til forsterket press på de ureturnerbare ved at majoriteten i befolkningen er imot dem og ekskluderingen fra fellesskapet dermed blir enda mer total. De ureturnerbare som er fratatt alt blir sittende igjen med skammen. 4.5 Forsvinner den etiske fordringen? Hva er det egentlig som skjer her? Hvor er det blitt av fordringen fra de ureturnerbare i dette menneskesynet? Dette spørsmålet peker på et annet spørsmål som må stilles først: Hvor er det blitt av de ureturnerbare? Dette menneskesynet tar bort de ureturnerbare fra kartet, og ved denne fjerningen av de ureturnerbare forsvinner også fordringen om å vise omsorg. Vi ser ikke fordringen fordi dette menneskesynet tilslører både den og personene som stiller den. Men hvis vi ikke ser fordringen, hvor er vi da på vei med vår menneskelighet? Forsvinner så fordringen ved at vi ikke lenger ser den? Forsvinner ondskapen vi selv er med på å utføre? Det kunne på mange måter være både befriende og fristende dersom svaret var ja. Men som fellesskap har vi et etisk ansvar for de ureturnerbare i kraft av at de er her. Vårt ansvar forsvinner ikke selv om vi tilslører vårt etiske syn uansett om dette skjer bevisst eller er det et resultat av tankeløshet. Å nekte de ureturnerbare fellesskap, tillit, opplevelse av sammenheng og livshorisont er ondskap. 4.6 Sentrale verdier opptas og ivaretas i det kristne menneskesyn Jeg har ovenfor tatt et normativt utgangspunkt i mennesket som sårbart, og har derfor hatt et kritisk blikk på det autonome menneskesynet. Det er imidlertid viktig å legge til at det både er positive og negative sider ved begge menneskesynene. Det er sant at mennesket er både sårbart, avhengig og dødelig. Slik kan vi erkjenne at vi trenger hverandre, at vi er utlevert til å få vårt liv av vår nestes hånd, at vi er i behov av fellesskap, omsorg og ivaretakelse. Men det er også sant at mennesket har evner til å tenke, til å ta valg, til å mestre. Det kristne menneskesynet tar opp i seg begge disse aspektene ved mennesket, men har samtidig med seg en ekstra dimensjon ved troen på at mennesket er skapt av Gud, i Guds bilde. Dette innebærer at vi er skapt til fellesskap til å leve i gode relasjoner med Gud, med vår neste og med skaperverket. Vi er skapt til mangfold nettopp ved at vi er forskjellige kan 65

66 vi utfylle hverandre. Og vi er skapt til forvalteroppdrag: Utrustet med kvaliteter og evner slik at vi kan ta vare på hverandre og på skaperverket (Nordstokke 2002). Vår avhengighet av fellesskapet blir forøvrig en påminnelse om at vi som mennesker ikke er allmektige, for på et sentralt punkt skiller nemlig det kristne menneskesynet seg fundamentalt fra det autonome menneskesyn: Mennesket er skapt av Gud. Vi står derfor ikke fritt til å bestemme våre egne etiske normer og regler. Gud har gitt oss retningslinjene for våre liv fordi han vet hva som er best for oss. Gud har gitt oss budet om å elske vår neste som oss selv fordi han elsket oss først. Oppdraget stammer fra et sted utenfor mennesket selv fra vår skaper og herre som har så stor kjærlighet til hvert enkelt menneske at han gikk i døden for oss. Som mennesker er vi forvaltere. Vi står ansvarlig for våre liv og våre handlinger, ikke bare ovenfor andre mennesker, men også overfor Gud. Hvert enkelt menneske er Gud-villet og i kraft av at vi er skapt i Guds bilde har vi et unikt menneskeverd som ikke kan graderes eller krenkes. I dette menneskesynet ligger det en overbevisning om at det er Guds vilje at alle mennesker har lik rett til et liv med mål og mening (Kirkerådet 1999:9). Dette gjelder også de ureturnerbare, og vi har ansvar for å inkludere dem i et fellesskap slik at de kan virkeliggjøre det liv de er skapt til. Vi har alle ansvar for å tjene hverandre i kjærlighet. 4.7 Oppsummering I dette kapitlet har jeg forsøkt å vise hvordan terminologi og definisjonsmakt kan tilsløre fordringen som ligger i de ureturnerbares ansikt. Jeg har gjort det ved å trekke frem og diskutere ord som myndighetene bruker med relevans i forhold til avviste asylsøkere. Det hele handler til syvende og sist om hvilket menneskesyn som ligger til grunn. Mitt normative utgangspunkt i denne oppgaven er et menneskesyn som bygger på at vi som mennesker er grunnleggende sårbare, avhengige og dødelige. I dette menneskesynet trer fordringen fra de ureturnerbare tydelig fram i lyset. Dette kan imidlertid være ubehagelig fordi vårt ansvar da blir så klart. Faren ved det autonome menneskesyn er nettopp at det tilslører fordringen, men det fratar oss likevel ikke ansvaret vi har for de ureturnerbare. Det blir for enkelt om vi hevder at de ureturnerbare kun er et produkt av frie valg og derfor må ta det hele og fulle ansvar for den situasjonen de har havnet i. Det kan imidlertid også sees som en styrke ved den autonome modellen at den enkelte har ansvar for sine egne handlinger: Fordelingen av skyld peker da nemlig også tilbake på oss selv: Vi må ta ansvar for de handlinger vi som fellesskap har gjort eller unnlatt å gjøre som har ført de ureturnerbare ut i den situasjonen de har havnet i. 66

67 Det kristne menneskesyn tar opp i seg viktige aspekter ved begge de to menneskesynene, men bringer også inn den dimensjon at vi er skapt av Gud og står ansvarlige overfor ham. Hans vilje er at vi skal tjene hverandre i kjærlighet slik at hvert menneske har det de trenger for å leve et liv med mål og mening. Det gode livet vi er skapt til er ikke mulig utenfor fellesskapet. Vi har imidlertid sett at de ureturnerbare er fratatt fellesskap, tillit, opplevelse av sammenheng og livshorisont. Deres menneskeverd graderes og krenkes, og man kan hevde at dette også foregår bevisst fra myndighetenes side. Ønsker kirken å ha noen rolle i forhold til dette? Hva er kirkens rolle per i dag? Og hva kunne kirkens rolle være i forhold til de ureturnerbare? Disse tre spørsmålene, som utgjør min problemstilling, vil bli drøftet når jeg nå går over i oppgavens tredje og avsluttende del som jeg har kalt et diakonalt utsyn. 67

68 Del III: Et diakonalt utsyn Mine kjære, vår kjærlighet må være sann, ikke tomme ord, men handling Paulus, 1. Joh. 3,18 Hvilken rolle ønsker kirken å ha? Hvilken rolle har kirken per i dag? Hvilken rolle bør kirken ha? I denne siste delen av oppgaven vil jeg gå mer spesifikt inn på de tre spørsmålene som utgjør min problemstilling. Først er tema hvilken rolle kirken ønsker å ha. Jeg forutsetter her at forhistorien til Kirkemøtets sak i 2005 om asyl- og flyktningpolitikk samt Kirkemøtets vedtak og bakgrunnsdokumenter i denne saken gir uttrykk for den rolle kirken ønsker å ha. Som vi skal se kan det uttrykkes som et ønske om å kunne gi fellesskap, tillit, sammenheng og forutsigbarhet. For å få et inntrykk av hvilken rolle kirken har i forhold til ureturnerbare per i dag, har jeg spurt mine respondenter om deres konkrete møte med kirken. Ut fra deres svar og gjennom det som er gjort og skrevet i forhold til kirkemøtesaken før og etter vil jeg forsøke å gi uttrykk for det bildet jeg har fått av kirkens faktiske rolle på dette feltet. Vi vil se at bildet avviker fra kirkens ønskede rolle. Derfor vil jeg også kort nevne noen mulige forklaringer på hvorfor kirkens rolle vanskeliggjøres. Jeg trekker her også inn noen motforestillinger jeg har opplevd blant kirkefolk når det gjelder å ha kontakt med ureturnerbare asylsøkere. Avslutningsvis er tema hvilken rolle kirken bør ha i forhold til ureturnerbare asylsøkere. Som vi skal se handler det om å inkludere dem i kirkens fellesskap. Som Jesus må vi våge å stille de ureturnerbare spørsmålet: Hva vil du jeg skal gjøre for deg? 68

69 5 Hvilken rolle ønsker kirken å ha? Kirkemøtets sak nr. 06/05 omhandlet norsk asyl- og flyktningpolitikk og var en gjennomgang av prinsippene for kirkelig engasjement på dette feltet. Som nevnt tidligere antar jeg at hvilken rolle kirken ønsker å ha går fram av vedtaket og saksdokumentene i kirkemøtesaken. I dette kapitlet vil jeg derfor redegjøre og kommentere Kirkemøtets vedtak og bakgrunnsdokumentene som fulgte saken. Som vi skal se er vedtakene og dokumentene som presenteres her formulert som om kirken allerede har en god del roller. Kan kirken imidlertid påberope seg å ha en rolle bare ut fra ord og formuleringer? Jeg mener at før man kan snakke om at dette er kirkens rolle, må det fremgå av praktisk handling. Derfor har jeg latt det gå frem av overskriften på dette kapitlet at dette handler om hvilken rolle kirken ønsker å ha. Denne oppgaven forutsetter at vi får et innblikk i dette gjennom kirkemøtets vedtak og dets bakgrunnsdokumenter. 5.1 Kirkemøtets vedtak Vedtaket Kirkemøtet fattet inneholder fem punkter med utfordringer til forskjellige instanser 16 : I første rekke utfordres politiske myndigheter på 10 konkrete punkter i asylpolitikken. For det andre bes de sentralkirkelige råd om å arbeide videre med ressursdokumentet Når så vi deg fremmed og tok imot deg?, innarbeide kommentarene fra Kirkemøtet og gjøre dokumentet tilgjengelig for menighetene. Bispedømmerådene, Bispemøtet og de sentralkirkelige råd bes også jobbe videre med asyl- og flyktningpolitikk særlig i forhold til 7 grupper som vedtaket lister opp spesielt blant annet ureturnerbare asylsøkere. Videre understreker Kirkemøtet at menighetene må vise gjestfrihet og motvirke fremmedfrykt. Så rettes en takk til enkeltmennesker, menigheter og organisasjoner som har engasjert seg i forhold til asylsøkere og flyktninger, blant annet ved å ta imot kirkeasylanter, eller har drevet arbeid for å motvirke fremmedfrykt. 16 Kirkemøtets vedtak kan leses i sin helhet på 69

70 Til slutt bes Kirkerådet vurdere å fremme en sak om integrering for Kirkemøtet 2006 når møtets hovedperspektiv er en åpen kirke. Vedtaket ble enstemmig vedtatt. Vedtaket uttrykker med andre ord at kirken virkelig har ambisjoner for sin rolle: Kirken ønsker å være en vokter for etikken ved kontinuerlig å følge med på utviklingen i asylpolitikken og utfordre politikerne når det er nødvendig. Videre ønsker kirken å skape inkluderende fellesskap. Derfor ser den det som viktig å spre informasjon om asyl- og flyktningfeltet til sine enkelte menigheter slik at kirken lokalt kan arbeide for å motvirke fremmedfrykt. Kirkemøtevedtaket er laget med bakgrunn i et solid forarbeid der både et ressursdokument og en innstilling var utarbeidet som bakgrunnsdokumenter. 5.2 Bakgrunnsdokumenter Ressursdokumentet Når så vi deg fremmed og tok imot deg? Det kirkelige ressursdokumentet: Når så vi deg fremmed og tok imot deg? ble framlagt som bakgrunnsdokument ved Kirkemøtets behandling av saken om norsk asyl- og flyktningpolitikk (sak 06/05). Dette tredelte dokumentet tar først og fremst for seg teologisk og etisk grunnlag for kirkens engasjement på flyktningfeltet. Så gis et situasjonsbilde på migrasjon og til slutt angis viktige problemstillinger på utlendingsfeltet. Ureturnerbare asylsøkeres situasjon blir her drøftet spesielt. Dette ble skrevet i perioden mens asylsøkere med endelig avslag hadde mistet botilbudet på asylmottak og derfor stod uten både tak over hodet, mat og helsetjenester. Dokumentet ser det som en diakonal oppgave å jobbe for frivillig og menneskeverdig retur, men tar også til ordet for en forsiktig legaliseringsordning for lengeværende/ureturnerbare (Kirkerådet 2005). Jeg syns ressursdokumentet gir en meget god og nyttig innføring i feltet og den offentlige asyl- og flyktningpolitikken generelt. Det er flott at et slikt dokument er utarbeidet av kirken. Dokumentet har imidlertid møtt kritikk for at det ikke var skjellsettende nok og ikke inneholdt noe særlig politisk sprengstoff. På kirkemøtet behandlet man derfor ikke ressursdokumentet. Isteden behandlet kirkemøtet en uttalelse eller innstilling fra Kirkemøtekomité C som var mer fokusert. 70

71 5.2.2 Innstillingen fra kirkemøtekomiteen I innstillingen vises det blant annet konkret til ulike roller kirken har gjennom sin forpliktelse til å tale svake og undertrykte menneskers sak: Det er rollen som advokat for de som ikke blir sett og hørt; profet som gjennomskuer og avslører krenkelser og urett; ekspert på landkunnskap på grunn av sitt verdensomspennende nettverk og etisk samtalepartner for myndigheter og det sivile samfunn. Videre har kirken en rolle som diakon og medvandrer ved å våge møtet med den fremmede, stå sammen med den utsatte og vise gjestfrihet, respekt og omsorg; og sist, men ikke minst, en rolle som partner i religionsdialog 17. De ureturnerbare er blant dem som ikke blir sett og hørt. De er usynliggjort og livshistorien deres blir ofte møtt med mistillit. I følge denne innstillingen er altså kirkens rolle å være advokat for dem synliggjøre dem og møte dem med tillit. Innstillingen sier også at kirken er profet som gjennomskuer og avslører krenkelser og urett noe denne oppgaven viser at de ureturnerbare er utsatt for. Konkret landkunnskap fra den verdensvide kirke gjør kirken til ekspert. Dette er aktuelt for de ureturnerbare i forhold til en eventuell frivillig retur. Likeledes kan denne kunnskapen også brukes som korreksjonsverktøy i forhold til den landinformasjonen myndighetene bygger på. Som etisk samtalepartner har kirken ansvar for å bringe inn den etiske dimensjonen og holde fast på menneskeverdet i samfunnsdebatter. I denne sammenhengen kan kirken for eksempel peke på vårt ansvar i forhold til de ureturnerbare ut fra fordringen som møter oss i deres ansikt, rett og slett ved at de befinner seg på norsk jord. Videre er de ureturnerbare fremmede iblant oss. På lokalplan handler kirkens rolle som diakon og medvandrer derfor om å våge det dirkekte møtet med de ureturnerbare. Mer konkret betyr dette å inkludere de ureturnerbare i kirkens fellesskap: Å stå sammen med dem og vise dem gjestfrihet, respekt og omsorg over tid slik at det gir dem en viss forutsigbarhet. Til slutt nevnes kirkens rolle i religionsdialog. Det er også en viktig rolle der kirken kan fremheve at forståelse for hverandres forskjellighet er grunnlag for respekt. Dette kan også komme de ureturnerbare til gode. Dette dokumentet forsterker inntrykket av at kirken ønsker å ha en stor og bred rolle på feltet. Alle rollene som er nevnt i innstillingen kan, som denne gjennomgangen viser, ha betydning for de ureturnerbare fordi de handler om å gi fellesskap, tillit, sammenheng og forutsigbarhet. 17 Innstillingen kan leses i sin helhet på 71

72 5.3 Oppsummering Vedtaket og dokumentene fra kirkemøtesaken gir uttrykk for at kirken ønsker å ha en bred og omfattende rolle som inkluderer alle dens nivåer: På overordnet plan dreier det seg bl.a. om å være som en vaktbikkje i forhold til staten i dens utøvelse av asylpolitikken gi innspill og sørge for at etikken blir fulgt. På grasrotplan handler det om menighetenes og enkeltmedlemmenes konkrete møter med flyktninger og asylsøkere. Kirkemøtet gir støtte til det engasjementet menigheter og enkeltpersoner har vist blant annet ved å ta imot kirkeasylanter, og det oppfordres til fortsatt engasjement i forhold til asylsøkere og flyktninger. Kort og godt forstår jeg det som kirken ønsker å ha en rolle som tilbyr et inkluderende fellesskap. Dermed er det viktig at vedtaket også nevner viktigheten av å jobbe for å motvirke fremmedfrykt i egne rekker. Dette er flott. Men som nevnt mener jeg at kirkens rolle må vise seg i praktisk handling. Hvordan ser kirkens rolle ut i praksis? 72

73 6 Hvilken rolle har kirken? Prat. Det gjør ikke noe, det koster ingenting. Ikke sant? Hva de gjøre der? De får bare penger fra staten. Det er mange bygninger, de får penger og.. Men de gjør ingen ting. Gå hjem, det er bedre. Ja, jeg syns det er viktig at kirken er.. er til stede. (Respondent 4) Som vi har sett har kirken ønsker om å ha en rolle, men hvordan kommer kirkens rolle til uttrykk i det virkelige liv? Jeg vil ta for meg oppfølgingen av kirkemøtesaken litt senere i dette kapitlet. I denne oppgaven er jeg imidlertid hovedsakelig opptatt av de ureturnerbares synsvinkel på kirkens rolle, og jeg vil derfor begynne med å referere til det møtet de ureturnerbare jeg snakket med hadde hatt med kirken i Norge. 6.1 Hvor er kirke? De ureturnerbares møte med kirken i Norge Hvor er kirke? Bare bygning. (Han klapper.) Fire.. nesten fem år på Mysen mottaket, og det er kirke i Mysen. Ingen kom til oss. Ingen. Bare denne kirken som ikke tilhører til staten, de kom for å skaffe medlem, ikke noe mer. (Respondent 4) Det går tydelig fram av dette sitatet at min respondent har større forventninger til kirken enn at kirken er en bygning. Forventningen kan sies å henspeile på at kirken er Jesu legeme. Vi som tror på Jesus er nemlig kalt til å være hans hender og føtter. Mine respondenter tegnet imidlertid et bilde av Den norske kirke som fraværende, lukket og passiv Kirken oppleves som fraværende Her det er ikke mange som er kristen. Jeg tror ikke det. (Respondent 5) Av mine respondenter var det tre muslimer og fire kristne hvorav to hadde blitt kristne i Norge. Uansett religion hadde imidlertid alle personene forventninger til kirka, men det varierte i hvor stor grad de følte at deres forventninger ble møtt. Spesielt de som kom fra kristne land hadde fått seg en kalddusj i møte med Norge. De trodde de kom til et kristent land, og hadde forventninger til at kirken og de kristne ville stille opp, men møtet med Norge var annerledes. Deres opplevelse var at det omtrent ikke fantes kristne her. Hvor var kirken? 73

74 Det gikk igjen blant mine respondenter at de hadde hatt lite eller ingen kontakt med Den norske kirke, og ingen av dem hadde kontakt med Den norske kirke per i dag. For meg som er en del av den bekjennende, misjonerende, tjenende og åpne norske folkekirken 18 var det ganske tankevekkende. Det kan selvfølgelig være at akkurat det utvalget av personer som jeg intervjuet var blant de få som ikke hadde kontakt med Den norske kirke? Men hvis svarene jeg fikk skulle vise seg å være representative, er det relativt stort sprik mellom kirkens ønske uttrykt ved Kirkemøtets vedtak og virkeligheten slik den ble oppfattet av de ureturnerbare. Hva var det som gjorde at vår kirke ble oppfattet som så fraværende? Det kan ha en sammenheng med at kirken også ble oppfattet som lukket Kirken oppleves som lukket Jeg synes.. kirken må være åpen for alle som er i nød. Men det er ikke sånn her. Det er bare for seremonier. (Respondent 3) Flere av mine respondenter ga uttrykk for at de opplevde kirken som lukket både i fysisk forstand og i betydningen lite fleksibel. Det står i kontrast til Den norske kirkes visjon om å være en åpen kirke. Det kunne vært interessant å spørre hva vi legger i åpen? Faktum er at de fleste møter et gudshus med stengte dører hvis de ikke kommer akkurat søndag kl 11. Kirkene i Norge er fysisk lukket. De ureturnerbare jeg snakket med opplevde i tillegg at strukturen i kirken var stiv. Flere hadde en opplevelse av at kirken bare drev med sine egne, faste aktiviteter. At man måtte passe inn i dem for å bli inkludert. De opplevde ikke fleksibilitet for å komme deres behov i møte. Det er program eller.. sin egen aktiviteter.. Jeg må gå inn der og så fit, Passe inn. Ja. De kan ikke.. De er ikke fleksible..? Ja, ja! (Respondent 3) Kirken ble altså oppfattet som rigid og lukket i motsetning til som en åpen folkekirke. Grunnen til at opplevelsen blir så ulik kirkens visjonære målsetting kan være at Den norske kirke tenker at vi vil være der for alle som tar kontakt. Men de ureturnerbare har forventning om at kirken skal komme ut og innby til fellesskapet. Resultatet blir i så fall at man ikke møtes. Er det de ureturnerbare som ikke helt har skjønt konseptet med vår åpne folkekirke? 18 Det overordnede mål for Den norske kirke er å være en bekjennende, misjonerende, tjenende og åpen folkekirke. (Kirkerådet 2002) 74

75 Eller er det vår åpne folkekirke som ikke har skjønt konseptet med de ureturnerbare? Sitter vi passivt inne i vår egen kirke og tenker på oss selv som veldig åpne og inkluderende? Kirken oppleves som passiv Det er de fra kirken som må komme og spørre oss hva de kan gjøre for oss! (Respondent 4) Det gikk klart igjen blant de ureturnerbare jeg snakket med at de opplevde det som kirkens ansvar å ta kontakt med dem. De forventet at kirken skulle strekke ut en hånd. Det var med andre ord en diakonal kirke de etterlyste. Men deres forventning var ikke blitt møtt. Jeg ble konfrontert med at Norge hjelper folk som lider nød i utlandet, men de stilte spørsmål ved hvor engasjementet for dem som lider nød her hjemme er blitt av. Ja, jeg hører på TV og sånn, de kommer og hjelpe og sånn.. Når det skjer noe i fattige land eller.. flommer eller.. De sender hjelp. Men her i Norge jeg fant ingenting. Jeg har ikke sett noen fra kirke. (Respondent 4) Det var flere av mine respondenter som ikke hadde sett noen fra kirken, men som sitatet beskriver, får gjerne katastrofer og kriser i andre land ofte både oppmerksomhet og pengestøtte. Hvordan står det egentlig til med vårt engasjement for naboen? Er vi blitt for opptatte av nøden langt borte, slik at vi glemmer de vi har rett utenfor stuedøra? Ut fra nærhetsetikken har vi jo en særlig forpliktelse for den nøden som møter oss ansikt til ansikt. Her ligger det en utfordring. Tar vi den? Vi er utlevert til hverandre og hører til et fellesskap der vi skal tjene hverandre. Diakoni handler om å rekke ut en hånd til vår neste. For mine respondenter hadde det imidlertid etter hvert blitt klart at vi ikke har tradisjon for å hjelpe hverandre her i Norge, og at kirken også har overlatt ansvaret til staten. Dere har ingen tradisjon.. Det er min mening, men.. Norge er litt.. forskjellig fra mitt land, fordi folk ikke hjelper hverandre.. så mye. Så.. det er ikke lett å være illegalt. Så.. Kan ikke jobbe.. Kan ikke få sosial hjelp.. Så, man må finne folk som kan hjelpe deg. Mat.., bosted.. og sånn. Så.. Jeg har nesten ingen venn. Så det er litt.. vanskelig Respondenten fortalte her fra tiden da han hadde mistet botilbud i asylmottak. 75

76 Fratatt alt jobbmuligheter, penger, bosted, mat og så stiller ikke fellesskapet opp. Det er ikke overraskende at det er vanskelig å klare seg i en slik situasjon som min respondent her forteller om. Som fellesskap og som kristne må vi åpne våre øyne og se fordringen fra de ureturnerbare blant oss De faktiske møtene var få, men gode Selv om de ureturnerbare fortalte at de hadde hatt lite kontakt med den norske kirke, ble de møtene som faktisk hadde funnet sted opplevd som gode møter. Møtene som blir presentert her hadde funnet sted gjennom økumenisk fellesskap på asylmottaket, matservering og åpen kirke. Det var hovedsakelig to grunner til at de ureturnerbare ønsket kontakt med kirken: For noen dreide det seg om at de var kristne og søkte et menighetsfellesskap, men jeg møtte også en allmenn forventning om at kirken skal stille opp for mennesker i nød. Økumenisk fellesskap De blant mine respondenter som var kristne og søkte et menighetsfellesskap, følte det kanskje ikke naturlig å søke tilhørighet i Den norske kirke rett og slett fordi de var katolikker, ortodokse eller pinsevenner. De søkte heller til den katolske kirke eller etniske menigheter noe som er mulig i Oslo. Beboere på asylmottak andre steder har ikke samme mulighet. En av respondentene mine, som var katolsk, hadde tidligere fått være med i et økumenisk fellesskap på et asylmottak et annet sted i landet 20. De hadde et kirkerom de fikk lov å bruke og de kom dit hver dag og hadde fellesskap med bønn og sang. Det hadde opplagt vært betydd mye. Og så jeg møtte der andre folk fra Afrika som var pentacost og vi pleier å be sammen. Var det på asylmottaket, eller? Ja, asylmottak. Så vi hadde en som jobbet i.. menighet. Vi hadde et kirke som.. liten kirke som et sted som du får lov å gå hver søndag eller hver dag. Og så vi møtt hver dag; be, synge sammen. (Respondent 5) Som nevnt tidligere hadde alle respondentene mine uansett religion en forventning om at kirken skulle stille opp for personer som var i nød. Det interessante var at denne forventningen, når det gjaldt Norge, var rettet hovedsakelig mot Den norske kirke. Kanskje var det fordi den norske kirke er stor og eid av den rike, norske stat at den forbindes med mye 20 Det er ukjent for meg om det var Den norske kirke eller et annet kirkesamfunn som stod for dette tiltaket. 76

77 penger og ressurser? I hvert fall ble det ikke stilt de samme forventningene til de etniske menighetene. Jeg tror de (etniske menighetene) har ikke så mye ressurs også. For i alle fall folk.. sliten.. (Respondent 3) Matservering Noen menigheter og kirkelige organisasjoner som Tøyenkirken, Blå Kors og Frelsesarmeen har matservering for vanskeligstilte. Noen av de ureturnerbare jeg snakket med hadde vært innom slike tilbud. De syns det var bra at kirken delte ut mat, men en kristen afrikaner var skuffet over at kirkene i Norge ikke serverte mer mat til personer som levde på gata. Han hadde blant annet vært i Tøyenkirken, men syns ikke det var tilstrekkelig at det bare var gratis mat én dag i uka. Det var ikke noe å sette sin lit til. Noen kirker har.. middag.. Ikke hver dag. På søndag eller sånn. Så du kan ikke.. Du kan ikke.. Ja, rely on. Du kan ikke gå hele tiden. For en dag, for to dager du kan spise veldig god mat. Men hvis du får ingenting de andre dager, det er.. crazy. (Respondent 3) Dette peker på at det er viktig med forutsigbarhet. At de ureturnerbare som ellers er i en vanskelig situasjon har noe som er fast hvor de vet at de kan komme og blir tatt imot. Det holder ikke å bare være til stede en gang i blant. Åpen kirke Andre menigheter har et tilbud om åpen kirke. Dette er et tilbud som gjør kirken mer tilgjengelig for alle som søker den treenige Gud, eller stillhet, eller kontakt. Kirken kan slik komme i kontakt også med mennesker som ikke vanligvis går til gudstjeneste. En av mine respondenter fortalte at han hadde henvendt seg til Domkirken mens han bodde på gata. Der hadde de henvist ham videre til KIA. Hos KIA ble han tatt godt imot, og dette har åpenbart betydd masse for ham enda han var muslim. Vet du, jeg på gata, jeg har ingen ting.. Etterpå jeg prater med.. stor.. det, jeg vet ikke.. på kirke fra sentrum.. Domkirken? M.. Den store kirken, jeg vet ikke hva heter han. På Stortorget? På Stortorget, ja! Han sa til meg: Du kan prate med KIA! De kristen, veldig bra! (Respondent 1) Ved henvendelse til Oslo Domkirke har jeg fått vite at ureturnerbare fra tid til annen kommer innom åpen kirke. Domprosten ga uttrykk for at ureturnerbare var mennesker i en håpløs 77

78 situasjon. Etter en episode med sultestreikende etiopiere i kirka har menigheten utviklet et internt regelverk for hvordan de skal forholde seg når det kommer ureturnerbare inn i kirken: Menigheten forsøker å finne ut av om de har kontakt med et asylmottak eller om de lever mer tilfeldig hos venner og bekjente. Det formidles eventuelt kontakt med sosialkontorene de tilhører og menigheten gir dem gjerne også telefonnummer og adresse til sosiallegevakten i Oslo sentrum og til KIA. Menigheten stiller altså opp, men inntar en begrenset rolle som hovedsakelig handler om å henvise til andre, for eksempel til KIA. KIA De respondentene jeg snakket med som hadde vært i kontakt med KIA (Kristent Interkulturelt Arbeid) var alle sammen veldig takknemlige for måten de ble møtt på der. Ved KIA-kontoret fortalte de at de hovedsakelig ønsker å gi informasjon og veiledning til menigheter og institusjoner som driver interkulturelt arbeid. Likevel forholdt de seg også til, og prøvde å hjelpe, de som henvendte seg. De følte at de burde ha engasjert seg mer for enkeltpersoner, men samtidig at de ikke hadde kapasitet til å gå ut og oppsøke dem. Det er interessant at KIAs målsetting primært er å hjelpe menigheter å ta seg av asylsøkere og andre fremmedkulturelle, mens dette eksempelet viste at det faktisk var kirken som henviste til KIA. De som jobbet på KIA kunne heller ikke fortelle meg om noen statskirkemenigheter i Oslo som hadde arbeid i forhold til ureturnerbare eller andre personer uten lovlig opphold. 6.2 Møtene finner ikke sted Dette kapitlet har så langt handlet om de ureturnerbares møte med kirken i Norge. Mitt hovedfunn var paradoksalt nok at det i de fleste tilfeller ikke har vært noe møte. De ureturnerbare opplever derfor kirken som fraværende, lukket og passiv. De reelle møtene som likevel har funnet sted gjennom økumenisk fellesskap på asylmottaket, matservering og åpen kirke har imidlertid blitt opplevd som gode. Med andre ord er det kanskje ikke kvaliteten på møtene som er problemet, men at møtene ikke finner sted? En slik teori stemmer godt med en annen observasjon jeg gjorde: To av respondentene mine som undret seg på hvor de kristne var, bodde nemlig på et asylmottak som hadde en kirke som nærmeste nabo. Da jeg kontaktet denne lokale kirken, fikk jeg vite at de ikke hadde kontakt med asylmottaket. Det kunne nok hende at det kom noen asylanter innom på gudstjeneste, men kirken gjorde ingen ting for å ha kontakt. Soknepresten forklarte det med at asylmottaket var et transittmottak slik at beboerne bare var der for en kort periode. Dermed 78

79 var det ingen grunn til å forsøke å integrere dem. Dette medførte imidlertid ikke riktighet. Asylmottaket var et ordinært mottak og mange av beboerne hadde bodd der i flere år. Dette forteller meg om mangel på kunnskap og kontakt med hverandre. Det blir trist når man da hører om kristne og andre beboere på mottaket, som ønsker kontakt med kirken og noen å snakke med, men som ikke har fått kontakt med kirken. Nordmenn vet at man kan gå til kirke søndag kl 11, men kanskje en kirke som har et asylmottak som nærmeste nabo kunne strekke ut en hånd og i hvert fall opplyse om at de er der og at beboerne er velkomne på gudstjenestene? Det skal i mange tilfeller lite til for å gjøre en forskjell. Respondentene mine hadde hatt svært liten kontakt med Den norske kirke. Jeg selv klarte heller ikke å komme i kontakt med noen Oslo-menigheter tilhørende Den norske kirke som for tiden hadde arbeid i forhold til ureturnerbare eller mot asylsøkere generelt. Likevel blir det galt å generalisere og dermed konkludere med at kirken ikke har noen praktisk rolle. Kirkerådsdokumentene henviser til at det utvises mye bra engasjement fra kirkelig hold både blant enkeltmennesker og menigheter på grasrotplan og fra kirkens ledelse. Rundt omkring i menighetene finnes det en del enkeltpersoner som har et engasjement for asylsøkere og ureturnerbare. De har sett sammenhengen mellom kristen etikk og nødvendigheten for handling i det praktiske liv. I det store bildet er disse menneskene forholdsvis usynlige, men de gjør en veldig viktig diakonal innsats for sine medmennesker i en vanskelig situasjon. Det er flott at Kirkemøtet ser dette og løfter disse menneskene opp ved å gi dem støtte, takk og oppmuntring til videre arbeid. Også i kirken sentralt finnes det, som beskrevet i kapitlet om hva kirken gjør, mange personer som har et stort engasjement for flyktninger og asylsøkere. Jeg antar at de fleste av disse har fått sitt engasjement fordi de lokalt har hatt konkrete møter med mennesker som blir undertrykket av ordninger på asylfeltet. Prosessen som førte fram mot kirkemøtesaken er et eksempel på at kirken sentralt engasjerer seg. Derfor vil jeg nå gi en redegjørelse for denne prosessen før jeg beskriver og drøfter oppfølgingen av kirkemøtesaken. 6.3 Hvilken rolle har kirken sentralt? Veien fram mot kirkemøtesaken om asyl- og flyktningpolitikk Høsten 2004 hadde biskop Rose Marie Köhn uttalt seg kritisk i forhold til vedtak i Utlendingsnemnda. Dette førte henne inn i en diskusjon med UNE-sjefen, der Köhn fikk støtte av Oslobiskop Gunnar Stålsett. 79

80 I januar 2004 sendte Utlendingsnemnda ut et brev til alle biskoper i Den norske kirke. Brevet kritiserte biskopenes engasjement og ytringer i forbindelse med vedtak i Utlendingsnemnda, men inviterte samtidig Bispemøtet til dialog om nemndas praktisering av regelverket. På Bispemøtet i februar ble dette brevet behandlet. Invitasjonen til dialog ble tatt imot, men Bispemøtet tilbakeviste kritikken med at biskopene ser det som sin rett og plikt å ta til orde når det er fare for at menneskeverdet krenkes (Sak BM 07/04). På det påfølgende Bispemøtet i oktober 2004 ble saken etiske sider ved asyl og flyktningpolitikken (BM 35/04) tatt opp. Biskopene uttrykte her bekymring over situasjonen innenfor den norske asyl- og flyktningpolitikken særlig når det gjaldt ikke-returnerbare asylsøkerne som på den tiden måtte forlate mottakene uten annet tilbud. De vedtok å ta initiativ til en ny gjennomdrøfting av de etiske sidene i asyl- og flyktningpolitikken. Mellomkirkelig råd ble bedt om å utarbeide en hvitbok som senere ble til ressursdokumentet Når så vi deg fremmed og tok imot deg?. Etter forslag fra Mellomkirkelig råd vedtok Kirkerådet i tiden som fulgte at saken om norsk asyl- og flyktningpolitikk skulle behandles på Kirkemøtet Hensikten var å få en skikkelig gjennomgang av prinsippene for kirkelig engasjement på dette feltet. Dette vitner altså om et tydelig og konkret engasjement hos biskopene som også førte til handling i form av en egen sak på Kirkemøtets dagsorden i Og som beskrevet tidligere, kom diskusjonen på Kirkemøtet fram til et meget flott og omfattende vedtak. Det eneste jeg savnet var en oppfølgingsplan med tidsfrister og ansvarsfordeling for å nå målsettingene, men jeg tenkte at dette sikkert var Kirkerådets oppgave å utarbeide. Hvordan ble vedtaket fulgt opp? Er oppfølging av kirkemøtesaken nødvendig? Det er vel ikke til å legge skjul på at det skrives en del papirer i Den norske kirke som så legges vekk. Kirkelig ansatt Da jeg begynte arbeidet med masteroppgaven på nyåret 2006, var jeg spent på hvordan vedtaket ble fulgt opp: Om hvem som jobbet med saken, om arbeidsgrupper var opprettet og om kirkelige dokumenter var utarbeidet. Jeg ringte både Kirkerådet og Mellomkirkelig råd og spurte, men på grunn av mange permisjoner, folk som hadde sluttet i stillinger osv. opplevde jeg først å bli henvist fra den ene til den andre. Det var vanskelig å få snakke med rett person og det ga meg inntrykk av at ingen egentlig jobbet med denne saken. Da jeg senere konfronterte kirken sentralt med at saken ikke ble fulgt opp, fikk jeg en forståelse av at de ikke skjønte helt hva jeg mente. Jeg fikk vite at kirkemøtesaken om asyl- 80

81 og flyktningpolitikk var en del av en totrinnsrakett som sammen med integreringssaken på neste kirkemøte ville danne et bredere bilde av hele feltet. De to sakene hang sammen, og det ville derfor være for svarthvitt å si at det ikke ble foretatt noen oppfølging. Jeg fikk også vite at tanken med ressursdokumentet var å gi støtte til det engasjementet som allerede fantes: Forskjellige aktører kunne bruke det til å få større trygghet i sin rolle. Arbeidet med integreringssaken startet opp i februar, men når det gjaldt saken om asyl- og flyktningpolitikk fantes det ingen plan for videre oppfølging. Jeg fikk også inntrykk av at kirkens ledelse tenkte følgende: At det klare politiske standpunktet kirken tok i forhold til asylpolitikken, uttrykt spesielt gjennom den offisielle uttalelsen Kirkemøtet kom med i vedtaket, var godt nok. Det trengte ikke mer oppfølging. Hvis dette medfører riktighet, er jeg ikke enig med kirkens ledelse. Dette vil jeg gå mer inn på både kritisk og konstruktivt i følgende avsnitt Som tenkt så gjort? Noen forslag til oppfølging av kirkemøtesaken Ja, de møter og de kommer fra.. nord og øst og sånn og sånn. Masse penger og møte og kaffe og drikke og masse papir og skrive.. Når de er ferdig, bare ligger i hylle. (Respondent 4) Som vi så i kapittel 4.1 var flere av punktene i kirkemøtets vedtak helt klare: For det første var de sentralkirkelige råd bedt om å innarbeide kommentarene fra Kirkemøtet og gjøre dokumentet tilgjengelig for menighetene. Dokumentet lå riktig nok ute på kirkens hjemmeside, men kommentarene var ikke innarbeidet 21. Jeg er også litt skeptisk til om menighetene vil gjøre bruk av dokumentet bare ved at det ligger på internett. Jeg mener det burde bli trykket opp. Menighetene må i hvert fall gjøres kjent med hvor man kan finne det, samtidig som jeg mener det bør gis tips om hvordan dokumentet kan brukes. Ellers er det ikke sikkert så mange vil benytte seg av det. Jeg har nemlig opplevd at mange, også menighetsfolk, har en forståelse av asylfeltet som bygger på skandaleoverskrifter i media fra de gangene en asylsøker i fortvilelse har gjort noe kriminelt. Slikt skaper ikke engasjement, slikt skaper avstand og fremmedfrykt. Lokalmenighetene må tilføres ny kunnskap slik at bildet av situasjonen asylsøkere og de ureturnerbare befinner seg i kan endres. Kanskje det 21 Etter en del masing og lobbyvirksomhet er kommentarene fra Kirkemøtet nå innarbeidet i dokumentet som ligger på 81

82 kunne arrangeres et seminar i regi av Flyktningenettverket 22? Jeg kan nevne at blant de Oslomenighetene jeg var i kontakt med var det faktisk en del prester som ikke en gang var klar over at Kirkemøtet hadde hatt en sak i forhold til asyl- og flyktningpolitikk. Her er det med andre ord en informasjonsjobb å gjøre. For det andre ble bispedømmerådene, Bispemøtet og de sentralkirkelige råd bedt om å jobbe videre med asyl- og flyktningpolitikk spesielt i forhold til 7 sentrale grupper inkludert ureturnerbare. På hvilken måte skal dette skje? Her er det så vidt meg bekjent ikke angitt noen plan eller ansvarlige personer, noe jeg mener det burde ha vært. For det tredje understrekte Kirkemøtet at menighetene må vise gjestfrihet og arbeide for å motvirke fremmedfrykt i egne rekker. Dette handler om å ha et inkluderende fellesskap og skape møteplasser. Mitt inntrykk i møte med lokale menigheter var imidlertid at mange var skeptiske til kontakt med asylsøkere. Negative holdninger og fremmedfrykt kan hindre kirken i å virkeliggjøre sin ønskede rolle, derfor er det for det første veldig bra at Kirkerådet har ansatt en person for å jobbe med religionsdialog. For det andre er det flott at Kirkemøtet skal behandle en sak om integrering i Jeg syns imidlertid det er viktig å understreke at de ureturnerbare fordi de juridisk sett ikke skal være i Norge ikke må bli helt ekskludert fra dette. Denne oppgaven har vist at nettopp disse menneskene trenger fellesskap, og kirken har et ansvar for å møte dette behovet. Som nevnt har jeg rundt omkring i menighetene opplevd en del motforestillinger i forhold til å ha kontakt med asylsøkere og ureturnerbare. For å levendegjøre den situasjonen jeg har opplevd, vil jeg gi noen konkrete eksempler på motforestillinger jeg har opplevd. 6.4 Hindringer for kirkens rolle. Motforestillinger jeg har møtt Kanskje de tenker også: Vi må leve sånn.. fordi vi er illegal. Jeg vet ikke. (Respondent 3) Har de ureturnerbare rett når de, som sitatet ovenfor viser, mener nordmenn tenker om dem at de ikke fortjener bedre livsvilkår? Jeg tror holdninger blant menighetsfolk er av de faktorer som kan hindre kirkelig engasjement i forhold til ureturnerbare og asylsøkere generelt. Jeg vil her imøtegå noen motforestillinger jeg har opplevd blant kirkefolk. 22 Kirkelig nettverk for integrering av flyktninger og innvandrere. Se 82

83 De har jo ikke rett til å være i Norge. Juridisk sett har de ikke lov til å være i Norge, men de er her og vi må forholde oss til dem. Uansett juridisk grunn er de mennesker skapt i Guds bilde, og de har krav på å bli behandlet med respekt ut fra sitt menneskeverd. Ureturnerbare skal ikke knytte seg til fellesskapet her. Det kan gi dem håp om å få bli i Norge og vanskeliggjøre statens arbeid med å sende dem hjem. Uansett hva myndighetene måtte mene, så har alle mennesker rett til å ha håp til Gud og fellesskap, og det må kirken kunne tilrettelegge for. Vi får ikke støtte fra staten til å finansiere et tilbud for denne gruppen. Da får kirken finansiere det selv via givertjeneste og frivillig innsats. Den norske kirke er en statskirke og det er viktig at vi opprettholder et godt forhold til staten. Det er riktig at vi er en statskirke, og spesielt det forhold at kirken finansieres av staten kan vanskeliggjøre kirkens rolle. Kirken bygger imidlertid på Bibelen, og må ha en selvstendig rolle. Hva skal veie tyngst? Forholdet til staten eller til Gud? Staten har tatt over de diakonale områdene. Kirken trenger ikke ha noen rolle. Det er riktig at statens omsorgsarbeid er en videreføring av diakoniinstitusjonenes diakonale arbeid. Men kirken er diakonal i sitt vesen. Hvis den ikke lenger er diakonal, er den ikke lenger kirke. Det er et faretegn dersom velferdsstaten blir en sovepute for kirken. Det fins nemlig stadig områder og behov å løfte frem. De ureturnerbare er nok en gruppe staten gjerne ville fraskrive seg ansvar for, men nettopp på grunn av press fra flere hold har staten måttet gi dem tilbud om mat og tak over hodet. Det er imidlertid lett at de nå blir glemt og gjemt bort i ventemottaket. Kirken må være til stede konkret for disse menneskene og gi dem tilbud om fellesskap. Samtidig må kirken holde politikken under oppsikt slik at utviklingen ikke fører til at menneskeverd krenkes. Dersom kirken går inn med praktisk hjelp, kan det bli en sovepute for staten. Kirken må holde frem at det er statens ansvar å sørge for at disse menneskene får sine grunnleggende materielle behov dekt, men dersom staten svikter må kirken være der. Ved å kunne vise til konkrete møter med ureturnerbare i nød kan kirken i tillegg til å hjelpe enkeltmennesker også legitimere sin politiske rolle i det offentlige rom. Kirkens arbeid kan komme til å understøtte kriminalitet. Det er riktig at dette er et kontroversielt område, og i enkelte tilfeller kan nok kirken komme til å understøtte kriminalitet. Kirken er imidlertid ikke redd for å jobbe i forhold til andre kontroversielle grupper (pedofile, kriminelle, narkomane). Dilemmaene står i kø også når kirken hjelper andre grupper det hører med til diakonien. Kirken burde derfor 83

84 også på dette området stå fram og være profetisk og modig, med andre ord tørre å heve menneskeverdet, høre enkeltmenneskenes historie. Det er mulig å få til et tilbud! Vi driver så mye annet diakonalt arbeid, hvorfor skal vi akkurat bry oss om de ureturnerbare? Kirken ønsker blant annet å være en tjenende og åpen folkekirke. Ut fra dette er det viktig at den diakonale kirke til en hver tid er der det er størst behov, og de ureturnerbare er en av de gruppene som er mest sårbare. Gir vi disse menneskene lillefingeren, tar de hele hånda. Diakoni handler om å møte mennesker som er i en vanskelig situasjon. Mennesker med store behov er derfor en generell utfordring for diakonien, men vi slutter ikke å utføre diakoni av den grunn. På samme måte som ellers i diakonien gjelder det i forhold til de ureturnerbare at vi må kunne sette noen grenser for egne handlinger. Min erfaring tilsier dessuten at de fleste ureturnerbare er veldig beskjedne. De kommer ikke med urealistiske ønsker. Deres primære behov er fellesskap og å bli møtt med respekt som mennesker. Tenk om de går i kirkeasyl? Ut fra kirkens historie med kirkeasyl er det ikke underlig at dette er en underliggende frykt hos mange. Det var imidlertid ingen av de jeg intervjuet som engang nevnte kirkeasyl da jeg spurte om hvilken rolle de ønsket at kirken skulle ha for dem. Kirkeasyl er ikke lenger noe særlig aktuelt virkemiddel i og med at det går lenger og lenger tid mellom løsningene. Dessuten kan politiet gå inn og hente dem hvis kirken ber om det. Men blir man kjent med personer og opplever at de er virkelig truet, skal man huske at Kirkemøtet pekte på kirkeasyl som en mulig vei til besinnelse. Menighetene som hadde hatt kirkeasyl opplevde at det var slitsomt, men at det også samlet menigheten om noe de opplevde som viktig. Erfaringene med kirkeasyl viste dessuten at det skapte engasjement i kirkene og at dette også tiltrakk seg personer som vanligvis ikke gikk i kirken eller regnet seg til kjernemenigheten. Det er først og fremst de gode opplevelsene av engasjement, samarbeid og mestring som sitter igjen. Det er en påkjenning både for dem og for oss selv å gå inn for å bli kjent når de kanskje snart reiser sin vei. Det er alltid tøft å miste noen man er blitt glad i. Men det er likevel tøffere å ikke ha noen å være glad i. Til sammenlikning kan det nevnes at man tidligere ikke mente det var bra å besøke barn på sykehuset fordi det ville bli så leit for barnet når man skulle gå igjen. En slik tankegang har man nå gått helt bort fra. De ureturnerbare er mennesker som er her over tid og det er viktig at noen er der for dem. Blir det til at de til slutt reiser, er det dessuten ofte mulig å holde kontakt på tvers av landegrenser. Hvis det så skulle vise seg at de ble utsatt for umenneskelig 84

85 behandling ved retur, kan det brukes som pressmiddel overfor norske myndigheter om å revurdere den informasjonen de bygger på som sier at det er trygt å reise til det respektive landet. Vi vet ingenting om dem. Hvem er de ureturnerbare? Det er tydelig behov for informasjon ut til menighetene, og her mener jeg det ligger et ansvar på kirken sentralt. Det kan noen ganger virke som det er lang avstand mellom kirken sentralt og lokalt. Det er en utfordring til kirken sentralt om å finne gode informasjonskanaler. Er det ikke sånne som svigermoren til Mulla Krekar? Er de farlige? De ureturnerbare er først og fremst mennesker. De befinner seg i en vanskelig livssituasjon, og nettopp derfor trenger de å møtes med omsorg snarere enn eksklusjon fra fellesskapet. De er i all hovedsak ikke kriminelle og verken ventemottaket eller andre asylmottak er noe fengsel. Beboerne kan gå fritt inn og ut. Ved å inkludere dem i fellesskapet kan vi til og med være med på å forebygge eventuell kriminalitet. De kan vel ikke norsk? Flere kan ganske bra norsk etter å ha vært her i flere år. Språkbarriere og skam over ikke å kunne bedre norsk etter så mange år i Norge er likevel større for dem. De har behov for fellesskap. Hva skal vi gjøre når vi møter dem? Hva skal vi si? Gi dem et smil. Vis dem veien til kirken. Gå tur sammen. Lag mat. Da vil man kanskje erfare at det går an å få god kontakt selv uten så mye felles språk fordi vi først og fremst er mennesker. Disse utsagnene er konkrete eksempler på utsagn jeg har møtt i ulike menigheter. De gir uttrykk for at det finnes en del fremmedfrykt og motforestillinger i kirkens egne rekker som vanskeliggjør virkeliggjøring av kirkens rolle. Det blir for omfattende for denne oppgaven å skulle gå noe særlig inn på grunnene for denne fremmedfrykten, men jeg vil understreke at det er viktig å ta den på alvor. Mange av innvendingene ovenfor har nok også dype røtter i selvopplevd erfaring med kirkeasyl som ble tøffere enn personene kunne bære. Jeg tror også vanskeligheten med å inkludere de ureturnerbare i kirkens fellesskap handler mye om at kirken lokalt ikke ser de ureturnerbare. Hvorfor vi ikke ser, kan være fordi vi også er blitt blindet av terminologien og definisjonsmakten som myndighetene bruker. Dette forsterker vår tendens til å ikke ville se det sårbare mennesket. Bare ordet asylsøker vekker nok avsky og frykt også blant mange kirkefolk. De ureturnerbare asylsøkerne er i tillegg ulovlig i landet og dermed forstås de lett som kriminelle. Med utgangspunkt i det autonome menneskesyn er de i tillegg skyld i sin egen situasjon. Hvorfor skal vi da bry oss? Det kan være befriende at myndighetene har bestemt at disse menneskene ikke skal knytte 85

86 seg til noe fellesskap. Det fritar oss fra ansvar om å gå inn i den nøden de ureturnerbare befinner seg i. Eller gjør det det? Har jeg ikke i denne oppgaven slått fast at fordringen ikke forsvinner selv om vi ikke ser den? 6.5 Oppsummering I dette kapitlet har jeg sett på hvilken rolle kirken faktisk har ut fra mine respondenters møte med kirken og mine egne observasjoner i forhold til oppfølging av kirkemøtesaken. De ureturnerbare forteller at de ikke har vært noe særlig i kontakt med Den norske kirke. De opplever kirken som fraværende, lukket og passiv. De få møtene som likevel har funnet sted gjennom økumenisk fellesskap på asylmottaket, matservering og åpen kirke har imidlertid vært gode. Det kan virke som problemet rett og slett er at møtene ikke finner sted. Biskoper og andre med myndighet i kirken har vist mot, vilje og handlekraft til å gå imot myndighetenes maktutøvelse på asylfeltet. De har også sett at de har ansvar for å spre kunnskap og engasjement utover i kirken ved å fremme og gjennomføre en sak om flyktningog asylpolitikk på kirkemøtet. Personer i kirken sentralt har vist et stort engasjement og gjort et godt forarbeid i forberedelsen og gjennomføringen av kirkemøtesaken. Når det kommer til oppfølging, har det imidlertid skjedd lite, men jeg har fått inntrykk av at kirken sentralt mener tilstrekkelig oppfølging er ivaretatt. Min oppfatning er at kirken har en viktig jobb å gjøre når det gjelder å spre informasjon til menighetene og drive holdningsskapende arbeid ettersom jeg i min kontakt med kirken lokalt har møtt mange motforestillinger mot å ha kontakt med asylsøkere og ureturnerbare. Til slutt i kapitlet har jeg presentert og imøtegått noen slike typiske motforestillinger som både kan ha røtter i fremmedfrykt og i selvopplevde erfaringer for eksempel i forbindelse med kirkeasyl. Jeg mener å se en divergens mellom hva kirken ønsker at dens rolle skal være i forhold til ureturnerbare og den rollen mine respondenter og jeg selv har opplevd at kirken har på dette området. Kirkens engasjement må altså ikke stoppe opp her. Neste kapittel handler om hvilken rolle jeg mener kirken bør ha i forhold til ureturnerbare asylsøkere. 86

87 7 Hvilken rolle bør kirken ha? Hva gjøre med prat? Jeg vil ha praktisere! ( ) Hvis de vil hjelpe.. vil gjøre noe for mennesker.., jeg hører på dem og jeg jobber med dem, men hvis bare prat, prat, prat jeg er mett. (Respondent 4) Hvordan kan kirken forholde seg til mennesker som er fratatt fellesskap, tillit, sammenheng og forutsigbarhet slik vi har sett at de ureturnerbare har blitt? Som kapittel 4 viste, er det ikke noe galt med de offisielle ønskene til å gjøre noe fra sentralt hold. Likevel ser bildet som framkom i praksis annerledes ut, og vi har sett at årsakene til dette blant annet dreier seg om fremmedfrykt. Hvis kirkens ledelse ønsker at kirken skal ha en annen rolle enn den har, er det nok viktig at det jobbes med holdningsendringer i egne rekker. Møtet med de ureturnerbare foregår nemlig i all hovedsak på kirkens grasrotplan. 7.1 Den etiske fordringen synliggjøres i det konkrete møtet Som nevnt er en hindring for kirkens rolle at vi ikke ser de ureturnerbare. De har blitt usynliggjort i samfunnet, men fordringen forsvinner ikke av den grunn. Kirken lokalt har et ansvar for å inkludere de ureturnerbare i fellesskapet, og dette handler om at vi må vise vilje til å se dem. Vår etiske bevissthet må styrkes samtidig som den må gjøres konkret. Jeg tror dette skjer best gjennom det direkte møtet. Vi må rett og slett ha de ureturnerbare inn i vår midte for å kunne se den etiske fordringen. Her kan det trekkes en parallell til tiden med kirkeasyl. Kirkeasylantene befant seg nemlig midt i det kristne fellesskapet. Menigheten kunne ikke unngå å se dem og fordringen som lå i deres ansikt. Det konkrete møtet førte til at det ble skapt engasjement omkring kirkeasylantene i menigheten. Mange steder gjøres det nok mye flott arbeid her, men hvis kirken mener dette skal gjelde generelt i menighetene har kirken sentralt etter min mening fortsatt et stort ansvar. Dette ansvaret går ut på å bringe engasjementet for asylsøkere og ureturnerbare videre ut til lokalmenighetene og til enkeltpersoner. Det holder nok dessverre ikke med en uttalelse på Kirkemøtet med oppfordring om gjestfrihet i lokalmenighetene. Ettersom det antakelig er en del fremmedfrykt i norske menigheter, er det nødvendig med en holdningsendring. 87

88 7.2 Nøkkelen ligger i diakonale holdninger i menigheten I høringsutkastet til ny plan for diakoni går det fram at diakoni kan forstås som en dimensjon i menighetslivet. Å arbeide med diakoni i en menighet handler da om å fremme diakonale holdninger i menigheten. Dette betyr i følge høringsutkastet å fremelske verdier som inkludering, menneskeverd, respekt, gjensidighet, likeverd, myndiggjøring og raushet slik at disse kan sette sitt preg på og gjennomsyre alle deler av menighetslivet (Kirkerådet 2006:11). En holdningsendring skjer ikke over natten, men jeg tror det best skjer ved at menigheten får gjøre konkrete egne erfaringer i møte med for eksempel ureturnerbare. Et lite steg på veien kunne kanskje være at personer som selv har engasjement for ureturnerbare formidler sin kunnskap og sitt engasjement videre. Det beste av alt ville da være om dette kunne skje samtidig som menigheten fikk et direkte møte noen ureturnerbare asylsøkere. Som nevnt ovenfor tror jeg de ureturnerbare, i likhet med kirkeasylantene, må inn i midten av vårt fellesskap. Vi må våge møtet med dem, for da kan vi ikke la være å se fordringen som møter oss i deres ansikt. Når det hele blir så konkret, tror jeg også det kan skape engasjement, noe også kirkeasylene viste. Dette handler altså om å skape et menighetsfellesskap med diakonale holdninger for i et slikt fellesskap vil de ureturnerbare ha en selvfølgelig plass. Her har hele det kristne fellesskapet et ansvar, men menighetsdiakonen har et spesielt ansvar for å sørge for at menighetens fellesskap er inkluderende. Jeg mener derfor det er viktig at diakonene blir ansvarliggjort her. Kanskje kirken sentralt kunne ha utfordret de enkelte diakonikonsulentene i bispedømmene direkte? Et konkret forslag kunne være å arrangere et informasjonsmøte for diakonikonsulentene der også ureturnerbare var til stede og fortalte om sin situasjon. Samme framgangsmåte kunne så følges i de enkelte bispedømmer ved at diakonikonsulentene hadde informasjonsmøter med menighetsdiakonene. Og til slutt kunne de enkelte menighetsdiakonene arrangere et møte i sin menighet. Jeg har her antydet et eksempel på en framgangsmåte. Det er likevel alt for omfattende for denne oppgaven å utvikle en strategiplan for Den norske kirke i forhold til arbeid med fremmedfrykt. Det ville det heller ikke være riktig å gjøre. Mitt materiale har imidlertid løftet fram en del problemstillinger og utfordringer for kirken som det kan jobbes videre med. En sentral utfordring er å se den etiske fordringen fra de ureturnerbare og komme denne fordringen i møte. 88

89 Som vi har sett eksempler på i denne oppgaven og som denne oppgaven i seg selv paradoksalt nok er et eksempel på kan det være lettere å forholde seg til papirer, prat og strategiplaner enn til folk. Diakoni handler imidlertid om å vise nestekjærlighet i praktisk handling slik Jesus gjorde. I tillegg til at noen behov er felles fordi vi er mennesker, har hver enkelt sine individuelle behov. Jesus stoppet opp foran mennesker og stilte dem helt konkret spørsmålet: Hva vil du jeg skal gjøre for deg? (Markus 10:51). Som kirke og Jesu etterfølgere er vi kalt til å stille det samme spørsmålet til vår neste. I min sammenheng handler det altså om å komme de ureturnerbare i møte og stille hver enkelt dette spørsmålet. Det handler om å vise den enkelte respekt. 7.3 Hva vil du at kirken skal gjøre for deg? De ureturnerbares utfordringer til kirken Hva kunne du ønske da, at kirken skulle gjøre? Ja.. jeg hørte da fra noen som kommer fra andre land.. de kirke kom og snakket med dem og.. kanskje noen ganger noen trenget hjelp.. De hentet til dem. - Klær eller noe, noen andre ting eller.. Og så kirke kan.. skrive til staten. Hvorfor man lever fem år på mottak? - Og de kan ikke sende tilbake. (pause) Ja. Kirka kan presse på staten. Men.. de gjør ingen ting. Og så kirka kan.. komme på besøk. Kanskje de har.. etter 2002 ingen kan lære norsk. De har mange som jobber på kirka. De kan komme.. en eller to ganger i uka og åpne klasse. Norskklasse. (pause) Og mange har mistet plassen på mottaket. De kan finne plass eller presse på staten. (Respondent 4) Jeg spurte mine respondenter hva de kunne ønske at kirken skulle gjøre for dem. Forslagene jeg fikk vil bli presentert i det følgende. Sitatet ovenfor er et eksempel på at de ureturnerbare jeg intervjuet kom med flere konkrete ønsker i forhold til kirken. Som vi skal se, gikk dette på forhold som hadde med fellesskap, praktisk hjelp og politisk arbeid å gjøre Kan kirken tilby oss fellesskap? Når du er i vanskelig situasjon, som meg, det hjelper å snakke med noen. Har du noen å snakke med? Nei. Nå jeg vet ikke. Her i Oslo jeg har ikke noen fra kirke eller menighet. (Respondent 5) Det viktigste kirken kan bidra med i følge de svarene jeg fikk, var helt klart fellesskap. De ureturnerbare ønsket å møte en snill kirke som var åpen for alle folk i nød. Noen ønsket også å ha noen å synge og be sammen med. Som mennesker er vi avhengige av fellesskap, men som det gikk fram i kapittel 3, lever de fleste ureturnerbare atskilt fra familie og nettverk. De sitter så altfor mye alene og tenker. De vet hva det vil si å være ensomme, og de savnet det å få høre til et sted. Men også det å ha noen å snakke med, noen som kunne komme på besøk, en som kunne lytte til dem, ga de uttrykk for at ville være godt. Flere viste stor takknemlighet 89

90 bare for at jeg lyttet til dem under intervjuet. Mine respondenter ønsket en tydelig og åpen kirke som kom på mottaket og presenterte seg og sitt tilbud, at noen rett og slett viste dem veien til kirken. Men det er fint hvis de kommer på mottak. Ja. Fordi.. det er noen som meg, når jeg kom hit, jeg visste ikke hvor kan jeg finne katolisk church eller.. Bibelen eller.. Ja, sånne ting. Og så fordi du.. når du kommer du forstår ikke norsk, så.. du vet ikke hvor du kan gå. (Respondent 5) Kan kirken tilby oss praktisk hjelp? Hva gjøre med prat? Jeg vil ha praktisere! Hvis de vil hjelpe.. vil gjøre noe for mennesker, jeg hører på dem og jeg jobber med dem, men hvis bare prat, prat, prat jeg er mett. Og hvis du gjør ikke noe.. og hvis andre gang du kommer, også jeg sier til deg: Ha det bra. Prat det gjør ikke noe, det koster ingenting. Ikke sant? (Respondent 4) Mine respondenter ga også klart uttrykk for at de forventet en diakonal kirke, en kirke som ikke bare kom med ord, men som viste praktisk omsorg. Det var forventninger til at kirken skulle være synlig til stede og hjelpe folk på gata som ikke hadde jobb, penger eller arbeidstillatelse. Dette kunne skje gjennom matservering eller å skaffe klær og andre praktiske ting, foreslo de. Flere viste til andre land der kirken stilte opp på denne måten. One organisation names Caritas. They are helping many people, even in Africa. Yea, I see some places that they own the work. Those organisations own places to help people and it s very good! I think the world needs those kind of things to help with all the problems. ( ) So.. I think it is a very good idea for those organisations to continue to do what they are doing. It s a very, very good idea. (Respondent 6) Kristne organisasjoner ble altså nevnt spesielt, og organisasjonene ble oppmuntret til å fortsette sitt arbeid for de ureturnerbare har erfaring med at det nytter! Kan kirken kjempe politisk for oss? Og så kirke kan skrive til staten. Hvorfor man lever fem år på mottak? - Og de kan ikke sende tilbake. (pause) Ja. Kirka kan presse på staten. (Respondent 4) Mine respondenter hadde, som jeg tidligere har vært inne på, ikke gitt opp sitt høyeste ønske om å få oppholds- og arbeidstillatelse i Norge. Det var derfor ikke overraskende at flere også ønsket hjelp av kirken på dette området. Mine respondenter ønsket på den ene side at kirken kunne drive politisk påvirkningsarbeid ut fra etikk på generelt plan. Men de mente også at kirken burde hjelpe enkeltpersoner med deres konkrete sak. Under ett intervju ble jeg dessuten spurt om min kirke hadde informasjon om vedkommendes hjemland. Dette kan 90

91 forstås som uttrykk for et ønske om at kirken skal bruke sitt nettverk som verdensomspennende organisasjon for å skaffe landinformasjon til veie. Jeg har nå sett på utfordringene fra de ureturnerbare til kirken. Ønskene deres dreier seg om å få være del av et fellesskap som viser praktisk omsorg og også har vilje og evne til politisk engasjement. Kan kirken tilby dette? Etter mitt syn er svaret et rungende JA! 7.4 Et inkluderende fellesskap kan komme de ureturnerbare i møte I et inkluderende fellesskap skal den enkelte både se og bli sett. Der kan det gis gjensidig trøst og hjelp, der kan det frigjøres nye krefter og nytt håp. Plan for diakoni i Den norske kirke, høringsutkast 2006:13 Ut fra teologien, ut fra kirkens egne ønsker om hva den vil være, ut fra de ureturnerbares ønsker i forhold til kirken er det ingen tvil: Fellesskap er livsnødvendig for mennesket, og kirken bør kunne tilby et fellesskap der også de ureturnerbare blir inkludert. Det er dette de ureturnerbare jeg har intervjuet gir uttrykk for at de ønsker: Et fellesskap som viser praktisk omsorg og også har vilje og evne til politisk engasjement for å fremme rettferdighet. Et fellesskap der de kan føle tilhørighet fordi det er noen mennesker som ser dem og som vil dem vel. Det handler altså om å se fordringen fra de ureturnerbare og vise dem omsorg, men samtidig anerkjenne hver enkelt og utvise respekt og interesse for den enkeltes forskjellighet, livshistorie og behov. De ureturnerbare selv har mye å bidra med som kan berike norske menigheter. De har med seg en kultur fra hjemlandet og de har tilegnet seg mye erfaring og livsvisdom i sine liv som jeg tror enkeltpersoner i norske menigheter kan lære mye av å lytte til. De ureturnerbare er nemlig ikke bare ureturnerbare. De er først og fremst mennesker med hver sin unike livshistorie. Ved å anerkjenne disse menneskenes fortid og vise dem tillit kan kirken kanskje få bidra i prosessen med å bygge dem opp igjen til de hele menneskene de er skapt til å være. Det handler i all hovedsak om å bidra med fellesskap, tillit, sammenheng og forutsigbarhet. Om de ureturnerbare blir inkludert og møtt med omsorg, kan vi gi håp og fellesskap til de ureturnerbare. Samtidig utvider vi ved dette vår egen humanitet slik at menighetens fellesskap blir mer inkluderende. 91

92 7.5 Oppsummering Kirkens rolle handler etter min mening om å synliggjøre de ureturnerbare og skape møteplasser. De viktigste møtene foregår på kirkens lokalplan for kirken består av deg og meg. For å få til slike møter ligger det imidlertid et ansvar på kirken sentralt i forhold til å videreformidle sitt engasjement til kirken lokalt. Jesus våget møtet med dem som var utstøtt og marginalisert i samfunnet. Hva vil du jeg skal gjøre for deg? spurte han dem han møtte. Som kirke er vi kalt til å stille det samme spørsmålet til våre medmennesker. Jeg spurte de ureturnerbare hva de ønsket at kirken skulle gjøre for dem. Dette ga helt konkrete utfordringer til kirken, utfordringer som dreide seg om fellesskap, praktisk hjelp og politisk arbeid. Alle disse tingene både kan, ønsker og bør kirken kunne tilby. De ureturnerbare må inkluderes i det kristne fellesskapet. Våger vi dette konkrete møtet, tror jeg engasjement vil skapes og også at det kristne fellesskapet vil styrkes ved at vi utvider vår humanitet. Alle er vi nemlig først og fremst mennesker. 92

93 8 Konklusjon Ideelt sett, dersom vi hadde hatt et asylsystem i Norge som ga folk en menneskeverdig og raus behandling, ville ikke kirken ha trengt å ha noen spesiell rolle i forhold til ureturnerbare asylsøkere. Da ville det ha vært tilstrekkelig at kirken var åpen og inkluderende slik den ønsker å være i møte med alle mennesker. Som vi har sett i denne oppgaven er imidlertid ikke realitetene ideelle. I denne oppgaven har jeg tatt utgangspunkt i at vi som mennesker er avhengige, sårbare og dødelige og derfor i behov av fellesskap. De ureturnerbare er imidlertid ekskludert fra fellesskapet. Tillit er også grunnleggende for våre liv, men de ureturnerbare lever i konstant uvisshet: I tillegg til at deres livshistorie blir møtt med mistillit, har de ikke den nødvendige tilliten mennesket trenger for å kunne møte hverdagen med en viss grad av forutsigbarhet. Opplevelse av sammenheng er viktig for menneskets mentale helse, men i de ureturnerbares situasjon var det mye som gjorde det svært vanskelig å opprettholde denne sammenhengen i livet: Det meste i deres hverdag framstod som lite forutsigbart og velordnet, de hadde ikke ressurser som var viktige for å kunne håndtere den og hverdagen manglet meningsfullt innhold. Mennesker strukturerer sine liv ved å planlegge i fortid, nåtid og fremtid, men livshorisonten til de ureturnerbare er innskrenket til kun nåtid. Dette mener jeg viser at de ureturnerbare lever under kår som ikke er mennesker verdig. Ettersom vi som mennesker er utlevert til hverandre, har vi et ansvar for å møte fordringen fra de ureturnerbare med omsorg. Jeg har imidlertid forsøkt å vise til hvordan terminologi og definisjonsmakt kan tilsløre fordringen som ligger i de ureturnerbares ansikt. Til slutt kan det sårbare mennesket forsvinne helt. Den etiske fordringen forsvinner likevel ikke selv om vi ikke ser den. Den er nemlig ikke et resultat av en avtale. Det holder at det står i vår makt å vise omsorg, men denne oppgaven viser til at de ureturnerbares menneskeverd graderes og krenkes. Gitt denne situasjonen, bør kirken ha en rolle. Kirken ønsker å ha en rolle i sin fulle bredde og på alle sine nivåer, men mine respondenter opplevde kirken som fraværende. Årsaker til dette kan være fremmedfrykt og negative holdninger i menighetene. Kirken bør derfor jobbe med holdningsskapende arbeid og å spre informasjon og engasjement ut til de enkelte menighetene. Kirken bygger på Bibelen som etisk rettesnor og må kontinuerlig følge med på utviklingen i asylpolitikken, gjennomskue rådende menneskesyn og våge å si ifra dersom innstramninger i politikken fører til krenkelse av menneskeverd. Dette er hovedsakelig en oppgave for kirkens overordnede nivå: Kirkeråds- og bispedømmeplan, og det er en oppgave 93

94 som er så viktig at kirken bør sette av menneskelige ressurser til den! Samtidig er det bare gjennom å vise åpenhet og gjestfrihet i egne rekker at kirken kan legitimere at den inntar en slik rolle i det offentlige rom. Holdningsskapende arbeid blir derfor viktig både for å komme de enkelte ureturnerbare i møte i forhold til deres behov og for å legitimere kirkens politiske rolle. Kirkemøtet oppfordrer menighetene til engasjement, åpenhet og gjestfrihet. Men for å få til konkrete møter i praksis, mener jeg det hviler et ytterligere ansvar på kirkens øverste organer i forhold til å spre sitt engasjement og konkret informasjon om de ureturnerbare og deres situasjon ut til menighetene. Diakonikonsulenter, diakoner og menighetsmedlemmer må myndiggjøres til å våge møtet. Får vi de ureturnerbare inn i vår midte, blir vi nødt til å se fordringen i deres ansikt. Gjennom konkrete møter med ureturnerbare asylsøkere på lokalplan kan kirken synliggjøre de ureturnerbare og deres situasjon. Slik kan kirken også være med å motvirke tendensen til at samfunnet gjemmer bort og glemmer det sårbare mennesket og dermed innskrenker sin egen humanitet. I møtet med den enkelte ureturnerbare er det vesentlige ut fra et kristent, medmenneskelig fokus at de er mennesker på lik linje med oss, skapt av Gud i hans bilde med lik rett til et meningsfullt liv. Våger vi dette møtet vil vi kanskje se at våre fordommer endres. Vi oppdager at vi står overfor mennesker som ikke er så ulike oss selv: Sårbare, avhengige og i behov av fellesskap og omsorg. Gjennom møtet med de ureturnerbare kan vi dermed komme nærmere vår egen menneskelighet. Fokuset må ikke være på at de er ulovlig i Norge. Vårt fokus må være på at de er her og de er mennesker, derfor har de krav på å bli behandlet som folk. Som mennesker har de også sine individuelle behov. Kirken bør vise gjestfrihet og, likesom Jesus, møte hver enkelt med spørsmålet: Hva vil du jeg skal gjøre for deg? Mitt møte med de ureturnerbare viste at de ønsket et fellesskap som viser praktisk omsorg og også har vilje og evne til politisk engasjement for å fremme rettferdighet. Det bør kirken kunne tilby! Dersom vi utvider vårt fellesskap slik at også de ureturnerbare blir inkludert og møtt med omsorg, kan vi gi håp og fellesskap til de ureturnerbare. Samtidig utvider vi ved dette vår egen humanitet slik at menighetens fellesskap blir mer inkluderende. 94

95 Etterord Avslutningsvis vil jeg få fortelle at det nytter å spre engasjement i kirken, og at et arbeid for å synliggjøre de ureturnerbare nå er i gang. I den perioden jeg har jobbet med min masteroppgave har jeg hatt mye kontakt med Kirkelig nettverk for integrering av flyktninger og innvandrere. Dette flyktningenettverket jobber først og fremst med integrering og har derfor hovedsakelig konsentrert seg om arbeid i forhold til personer som har oppholdstillatelse i Norge. Nå har imidlertid koordinatoren for Flyktningnettverket fått forståelse for at de ureturnerbare er en viktig gruppe for kirkelig engasjement. Dette har resultert i at det 20. juni 2006 vil bli avholdt et seminar i regi av Flyktningnettverket om ureturnerbare asylsøkere og andre personer uten lovlig opphold i Norge. Hensikten er å spre engasjement og kunnskap til diakoner og andre i menighetene slik at de våger møtet med ureturnerbare asylsøkere. Programmet vil være som følger: Innledning ved NOAS Personer uten lovlig opphold med hovedfokus på de ureturnerbare. Hvem er de ureturnerbare? Hvor mange er det anslagsvis? Hvor kommer de fra? Hva er deres rettslige og humanitære situasjon? Line Johnsen, student ved Diakonhjemmet høgskole, presenterer sin masteroppgave i diakoni om ureturnerbare asylsøkere. En eller to ureturnerbare forteller selv om sin situasjon og hva kirka kunne ha betydd for dem/ hva de ønsker at kirka skal bidra med. Noen erfaringer og refleksjoner fra Kirkens Bymisjon Oslo og KIA (Kristent Interkulturelt Arbeid) om deres kontakt med ureturnerbare og illegale asylsøkere og innvandrere. Tid til spørsmål og samtale. Det blir servert lunsj. Dette blir spennende. Tiden vil vise om det vil føre til mer kirkelig engasjement! 95

96 Litteratur Antonovsky, Aaron (2000): Helbredets mysterium. Hans Reitzels Forlag a/s, København. Bang, Heidi Katrine ( ): Mener alle uønskede asylsøkere kan reise. URL: ( ) Brekke, Jan Paul og Susanne Søholt (2005): I velferdsstatens grenseland: En evaluering av ordningen med bortfall av botilbud i mottak for personer med endelig avslag på asylsøknaden. Institutt for samfunnsforskning, Oslo URL: Berger, Peter og Thomas Luckmann (1985): The Social Construction of Reality: A Treatise in the Sociology of Knowledge. Cox & Wyman Ltd, Great Britain. Christoffersen, Svein Aage (2005): Handling, person, samfunn: Innføring i etikk for helse- og sosialfagene. Universitetsforlaget, Oslo Eide, Maren (2005): De ureturnerbare asylsøkerne: Nærmere om deres sosiale rettigheter. Hovedoppgave i rettssosiologi, Universitetet i Oslo. Heggland, Johannes ( ): En inkluderende minister? URL: ( ) Jacobsen, Dag Ingvar (2000): Hvordan gjennomføre undersøkelser?: innføring i samfunnsvitenskapelig metode. Høyskoleforlaget, Kristiansand. Johansen, Hanne (2004): Kirkeasylets teologi: Et grasrotsperspektiv. Hovedoppgave i religionsvitenskap, Universitetet i Tromsø. Kirkemøtet (2005): KM 6/05: Norsk asyl- og flyktningpolitikk: Saksdokumenter. ( ) Kirken.no ( ): Det er plass til deg i Den norske kirke. URL: Kirkrådet (2006): Plan for diakoni i Den norske kirke (Høring 2006). URL: ( ) Kirkerådet (2005): Når så vi deg fremmed og tok imot deg?: Kirkelig ressursdokument om asyl- og flyktningpolitikk. Kirkerådet. URL: ( ) Kirkerådet (2002): Satsningsområder for Den norske kirke URL: ( ) Kirkerådet (1999): Plan for Diakoni i Den Norske Kirke. Oslo 96

97 Magerøy, Lars Halvor ( ): Integrering på tegnebordet: Minoritetenes egne råd til regjeringen. Artikkel i Vårt Land. NOAS (2006): Alternative ordninger, materielle regler med kommentarer. NOAS Nordby (2005): Ulovlig i Norge. URL: (18. mai 2006) Nordstokke, Kjell (2002): Det dyrebare mennesket. Diakoniens grunnlag og praksis. Verbum Oslo Senter mot etnisk diskriminering (2005): Mat, tak over hodet og helsetjenester: Statens forpliktelser overfor personer uten lovlig opphold. URL: ( ) Stokke, Olga ( ): Skal sende flere tilbake i år. URL: Udi.no ( ): Ordliste. URL: ( ) UDIs rapport (2003): Lengeværende i mottak. Rapport fra en arbeidsgruppe i Utlendingsdirektoratet. 10. april. Vetlesen, Arne Johan (2003): Menneskeverd og ondskap: Essays og artikler Gyldendal Norsk Forlag AS, Oslo Vetlesen, Arne Johan (2001): Omsorg mellom avhengighet og autonomi i: Ruyter, Knut W. og Arne Johan Vetlesen (red.)(2001): Omsorgens tvetydighet. Gyldendal Norsk forlag AS, Oslo. Vetvik, Einar og Torunn Omland (1997): Kirkeerfaring med kirkeasyl. KIFO rapport nr. 4, Tapir forlag, Trondheim 97

98 Vedlegg Intervjuguide ureturnerbare asylsøkere Selvpresentasjon - Land, religion, nasjonalitet - Sivil status - Botid i Norge - Arbeid/arbeidstillatelse? Endelig avslag når? - Hva skjedde? Hvordan opplevde du det? - Måtte du forlate asylmottaket? - Mulig å vende tilbake? (Egen mening, myndighetenes mening?) Fortelle litt om sin situasjon nå - Beskrive situasjonen. (Tanker? Depresjon? Redsel - ev. for hva? Bedre/verre?) - Hva gjør du om dagen? (Beskrive en vanlig dag) - Hvordan overleve? (Penger, bolig, mat, sykdom/lege/medisin) - Hvem hjelper? Hvordan? (Personer å stole på?) - Kontakt med nordmenn? (Hvem? God/dårlig opplevelse? Norske venner?) Kirkens rolle - Kontakt med kirken? (Hvem? Hvordan opplevdes det?) - Forventninger til kirken? (Hva vil du at kirken skal gjøre for deg?) - KIAs rolle? Fremtiden - Hva tenker du? - Hva håper du? - Lyst til å vende tilbake til hjemlandet? 98