Laksefisket i Karasjok: Selvbestemmelse fram til andre halvdel av 1800-tallet Kárášjoga luossabivdu: Iešmearrideapmi gitta 1800-logu nuppi

Transkript

1 Laksefisket i Karasjok: Selvbestemmelse fram til andre halvdel av 1800-tallet Kárášjoga luossabivdu: Iešmearrideapmi gitta 1800-logu nuppi oassebeallái. Steinar Pedersen, historihkár

2 LAKSEN I TANAVASSDRAGET EGENFORVALTNING GJENNOM MANGE TUSEN ÅR Deatnu Kárášjohka Iešjohka Anárjohka, er en sentral del av det nordlige Sápmi Laksen en livsbetingelse for bosetninga langs vassdraget Befolkninga, samene selv, har forvalta laksen gjennom årtusener Statlige regler og overstyring er i et slikt historisk bilde et nytt fenomen fra andre halvdel av 1800-tallet Da Tanavassdraget ble delt mellom statene 1751 aksepterte disse fullt ut befolkningas fiskerett og egenforvaltning av laksen

3 1580 første skriftlige kilde om laksefangsten: Samene langs Deatnu/Tanavassdraget får veldig mye laks - The lapper som långes vth med samme ellf boendes äre, nemligt Tennobyen, Uthziokbyen och Aidewarby, ther samme Tenno elf fram om løper, the få mektigtmycken lax.

4 Rundt år 1600 konkurranse mellom statene om samenes områder og laksen bl.a. i Deatnu - De samiske siidaene hadde full råderett over lakseressursen, og krevde bl.a. avgift av andre som ønska å fiske der - Handelsskip fra Vest-Europa kjøpte laks ved Tanamunningen - Sverige og Danmark(Norge) rivaliserte om herredømmet over den nordlige delen av Sápmi, herunder lakseressursene i de store elvene - Kongelig svensk laksefogd til Tanavassdraget

5 Størsteparten av vassdraget under svensk jurisdiksjon Etter Kalmarkrigen mellom Danmark og Sverige, lå de to-tre nederste milene av Deatnu under kongen i København (omtrent til Máskejohka/Masjok), da han i 1613 for første gang fikk eneherredømmet over kyst- og fjordområdene i Finnmark. Resten av vassdraget lå formelt under svensk jurisdiksjon, men samene i Indre-Finnmark var også underlagt dansk-norsk skattlegging. (Den svenske jurisdiksjonen innebar at det var svenske ting og svensk kirkelig overhøyhet, men hadde liten praktisk betydning for samene i den indre delen av Finnmark).

6 Ávjovárresiidaen forvalta naturressursene selv. Kvinners arverett til lakseplasser. Ávjovárresiidaen forvalta laksefisket selv, fordelte lakseplasser, og slike kunne også gå i arv. Men det finnes eksempler på at arvesaker innen laksefisket ble tatt opp på tinget Begynnelsen av 1640-tallet - en kvinne som stevna brødrene sine i en arvesak etter foreldrene Hun mente hun hadde like stor rett til til en lakseplass i Áhkguoika, som brødrene.

7 God intern organisering av fisket i Ávjovárri på slutten av 1600-tallet hele siidaen fiska laks i Iešjohka og Kárášjohka Familiene hadde fordelt fiskeplassene mellom seg. Uthi Ellfwerne YesJocki och KarassJocki brukar hehla byen Laxefijskie, hwar och en i sitt rum och ställe.

8 Tverrstengsel/ rastábuođđu lik fordeling av fangst 1674 enighet om fellefiske med tverr- eller overstengsel De ble seg i mellom enige og forlikte om at dee alla härefter skulle bruka i lag. Med den Condition att dee skulle öfverstänga hele Älfwen. Etter gammel sedvane skulle alle få like stor del av fangsten selv om de ikke var skrevet inn i skattemanntallet, men at de deltok i fisket

9 Erstatningsrettslig vern ved ulovlig fiske lengre nede i vassdraget Tilnærma erstatningsrettslig vern hvis nedenforboende dreiv ulovlig laksefiske Slutten av 1720-tallet: Klage over at folk lengre nede ved vassdraget hadde fiska ulovlig til skade for Ávjovárrefolkets fiske Det svenske tingets beslutning: De angjeldende skulle betale erstatning hvis ulovlig fiske hadde foregått

10 Til sammenlikning, første halvdel av 1700-tallet -Tanasamene hadde enerett til fiske nederst i vassdraget

11 1751 den nåværende grensa trekkes I 1751 inngikk Sverige (som Finland da var en del) og Danmark-Norge en detaljert traktat om hvor grensa skulle gå mellom Sverige og Norge - fra Østfold til sør for Varangerfjorden Oppmerkinga av grensa begynte i Østfold i 1752 Den felles dansk-norsk/svenske kommisjonen jobba seg nordover, sommer for sommer I 1765 merka man opp grensa nedover Anárjohka, og i 1766 videre medstrøms Deatnu til Buolbmát/Polmak, og derfra til endepunktet av grensa, mellom Buolbmát og Várjjatvuotna/Varangerfjorden. Neste bilde: Forside av lovboka fra 1752, hvor grensetraktaten ble publisert

12

13 1ste Codicil og Tillæg (Lappekodisillen) slo fast samenes rettigheter på begge sider av den nye grensa. Til grensetraktaten i 1751 ble det knytta et omfattende tillegg om de grenseoverflyttende samenes rettigheter. Traktaten skulle ha samme kraft og være like uoppsigelig som grensetraktaten selv senere kalt Lappekodisillen. Den var både en avtale mellom to land, men også intern lov i både Sverige og Norge Lappekodisillens bestemmelser ble etterlevd fra Hedmark til Varanger

14

15 Sikring av fremtiden for den Lappiske Nation Det som skjer er at samene anerkjennes som et eget folk i en bilateral traktat, som også var intern lov i begge land De skulle ha en sikker fremtid selv om de ikke hadde en egen stat Forarbeidene: Lappekodisillen skulle bidra til å conservere den Lappiske Nation Samisk bruk av land og vann på begge sider av grenselinja etter gammel sedvane aksepteres, særlig reindrift.. Men - Lappekodisillen var også en rettskilde i forvaltninga av Tanavassdraget i hundreåret etter 1751.

16 Karasjokområdet ble sammen med Kautokeino og en stor del av dagens Tana kommune, en del av Norge i 1751(rødt)

17 FELLESFISKEORDNINGER ETTER 1751 MANGE FELLESFISKEORDNINGER BÅDE I HOVEDELVA OG SIDEELVENE - PÅ TVERS AV GRENSELINJA ENKELTE SLIKE BESTO TIL HENIMOT SLUTTEN AV 1860-TALLET TILLEGGET TIL GRENSETRAKTATEN LAPPEKODISILLEN - HADDE OGSÅ RETTSLIG BETYDNING FOR DETTE FISKET

18 Fellesfisket fortsatte etter Et tverrstengsel over Deatnu nedenfor Vuovdaguoika, mellom svenske og dansk-norske undersåtter (samer) besto til slutten av 1860-tallet Og karasjokfolket hadde egne tilsvarende fiskemetoder i sine egne elver

19 Lappekodisillen ble brukt i lakseforvaltninga Lappekodisillen ble også brukt i tvister som oppsto i laksefisket Rundt år 1800 en meget omfattende og langvarig rettstvist Karasjoksamene (svenske undersåtter ogutsjoksamene (svenske undersåtter) Dansk-norske myndigheter slo fast at karasjoksamene hadde rett til laksefiske både før og etter at 1751-grensa ble trukket. Det var et fiske i hvis Besiddelse de være, saavel da bemeldte Traktat blev sluttet, som baade før og siden.

20 JORDUTVISNINGSRESOLUSJONEN 1775 Kongen i København utstedte den s.k. jordutvisningsresolusjonen 24 år etter at Ávjovárri/Karasjok) ble en del av Finnmark og Norge Første gang det ble mulig å få utvist private jordeiendommer i Finnmark I 6 ble det imidlertid slått fast at laksefisket i Tanavassdraget skulle kunne fortsette som tidligere, og den private eiendomsretten skulle ikke være til hinder for fellesfiskeordningene man hadde her.

21 1809 Laksefisket i Deatnu ble ikke berørt av at Finland ble utskilt fra Sverige i Det fikk ingen negativ betydning for laksefisket i vassdraget at Finland ble utskilt fra Sverige i 1809, og at det fra da av var tsarens storfyrstedømme Finland, og ikke Sverige, som var på «den andre siden» av grensa. Karasjoksamenes fellesfiskeordninger fortsatte som tidligere. Det gjaldt også tverr-/overstengslet ved Vuovdaguoika, som var felles med naboene på den andre sida av grensa Karasjokfolket valgte selv oppsynsfolk, blant dem også en dame, som hadde oppsynet med laksefisket ned til Ohcejohka

22 Mot midten av 1800-tallet en ny, negativ ideologi i forhold til samene Under utviklinga av den norske nasjonalismen i kjølvannet av 1814, defineres samene som et mindreverdig folkeslag Samiske kulturelle og materielle rettigheter settes under press I 1848 vedtar Stortinget at staten har eid Finnmark fra gammelt av Fornorskingspolitikken innledes etter midten av 1800-tallet

23 Statene lager sine første regler for laksefisket på grensestrekninga 1872/73 - Slutten av 1860-tallet - intiativ til sterkere myndighetskontroll med fisket i Tanavassdraget. Lov om fisket i grensevassdrag, Kongelig plakat om fiskeregler for Tanavassdraget av Senatet i Finland vedtok tilnærma identiske regler

24 De fleste tradisjonelle fiskemåtene ble forbudt Forbud mot nesten alle tradisjonelle fiskemetoder i Karasjokområdet Lystring Goldin Overstenging. Ingen hensyn ble tatt til rettigheter opparbeidd gjennom alders tids bruk. (Goldin fiskemetode ved bruk av drivgarn fra bredd til bredd, mot et stengsel som sperra elva lengre nede, hvor laksen ble tatt med not).

25 Sterke reaksjoner i Kárášjohka Forbud mot overstenging av Kárášjohka og lešjohka ramma spesielt hardt. Det ble sett helt bort fra at disse stengslene hadde en flerehundreårig hevd og tradisjon bak seg. I Karasjok var reaksjonene kraftige. Lokalt ble det også forsøkt med juridisk aksjon for å få tilbake retten til å bruke stengslene.

26 En annen rettsanvendelse i Sápmi enn ellers i Norge? Etter det dagjeldende øvrige lovverket for laksefiske i elv, er det vanskelig å skjønne at norske myndigheter måtte forby tverrstengslene i Kárášjohka og Iešjohka De skulle enten fått automatisk dispensasjon, eller ikke ha behøvd dispensasjon i det hele tatt. Finsk press ser ut til å ha vært årsaken.

27 Stamfisken var sikra til tross for tverrstengslet i Kárásjohka. Ordfører og kirkesanger Mathis Isaksen, : Det var ikke mulig å sette opp noe overstengsel i Kárášjohka før 2-3 uker etterat elva var gått opp, og laksen kom opp dit allerede den 9. eller 10. dagen etter isløsninga. De største laksene ville derfor ha passert stengslet før det kunne settes. Dermed ville stamlaksbestanden være sikra. Når stengslet var satt opp, ville det også alltid være en åpning ved stranda for at lasta båter skulle kunne komme fram. Selvfølgelig ville en og annen laks også bruke denne åpninga.

28 Tverrstengslet var også en sosial institusjon Ordfører og kirkesanger Mathis Isaksen, : Karasjoks overstængsel er en gammel fiskerimaade hvorpaa man kan hævde brugsret; dog vil man med hensyn til tiden, indskrænke sig saaledes at overstængselen skal læges bort senest inden Iste august hvert aar. Foruden den fælles overstængsel kan fattige, skrøbelige og gamle folk ikke erhverve sig det nødvendigste fiske.

29 Goldin også sommeren 1872 På norsk side mente man at forbudsreglene var i kraft allerede sommeren 1872, men laksefiskerne i Karasjok fortsatte med goldin som tidligere Angående goldin skreiv overoppsynsmann Schanche i en rapport følgende: Der er i Sommer den første Gang, foretaget Goldem den 8deJuli, fra Karasjokmunding til Selgesolo, og ned, altsaa 2-to Miil, og den 12te Juli fra Segelnæs til Gosabafte, dervor det førhen anbragte Overstængsel fælles af Norske og findske Undersaatter har staaet. Disse skal have faaet ved dette Goldin denne Sommer st. voxne Laxer foruden Yngelen.

30 Spent situasjon mellom overoppsynsmannen og Karasjoks allmue Overoppsynsmannen rapporterte også om trusler fra fiskerne: Karasjoks Opsiddere skulde have yttret, at de vilde gjøre Modstand i tilfælde af at jeg vilde konfiskere deres fiskeredskaper. Dette er jeg ikke bange for, og firer ikke et skridt for Karasjoks Opsiddere.

31 Tverrstengsel en praktisk ordning Overrettssakfører Nergaard, som var engasjert for å sikre Karasjoks interesser, skrev bl.a , at bruk av tverrstengsel var en stor fordel, da alle fiskeberettigede faa en lige lod af utbyttet, og at samme udfordrer mindre tidsspilde og bekostning. Det var en funksjonell ordning, da overstengslene eiedes og passedes i fællesskab og fangsten deltes ligt på alle deltagere. På denne måten kom fisket også gamle og skrøpelige folk til gode, og alle var tilfredse med ordninga. Den kunne også betragtes som en

32 Tverrstengslet skaffa laks til hele bygda og var til nytte for oppsynet Overrettssakføreren skreiv dessuten at tverrstengslet kom også slike folk til gode som ikke kunne avse tid og arbeid på å delta i selve fisket, men for hvem savnet av lax i det afsides og overordentligdyre levested Karasjok er en høist følelig mangel i husholdningen. Det siste viktige argumentet som ble trukket fram var at oppsynets arbeid ville bli vesentlig letteredet ville nemlig bli færre redskaper å passe på, når alle fiskerne var samla på et sted.

33 Beaŋgirstengslet fikk stå I denne situasjonen fikk trolig Beaŋgirstengslet en dominerende posisjon innen laksefisket i Karasjok. Det overstengte riktignok det ene av to løp i elva, ved Ássebákti, i strid med reglene fra 1872/73. Men - frem til 1898 var det også en rekke andre stengsler i Kárášjohka/Iešjohka og Anárjohka som ble brukt på samme måte. En dom i meddomsretten i Karasjok i august 1898, angående Beangirstengslet, tyder på at retten, uten å si det direkte, godtok overstenging av det ene biløpet der.

34 1909 politi- og innlandsfiskemyndighetene kjente til et overstengsel i Karasjok Trolig er det Beangir. Myndighetene synes ikke å ha ansett stengslet som ulovlig. Det virker som en stilltiende aksept av at folk i Karasjok, iallfall på et bestemt sted, kunne fiske på samme måte som det ble gjort på finsk side på grenseelvstrekninga nemlig å overstenge mindre biløp. Men det hjalp lite på 1980-tallet når rettssystemet ikke tok noen hensyn til sedvane og alders tids bruk og dømte stengslet som ulovlig.

35 Dieđut nr. 1, 1988 og Dieđut nr De som ønsker å sette seg nærmere inn i karasjokfolks rettigheter innen laksefisket, og myndighetenes behandling av disse rettighetene fra ca til rundt 1910, finner mer om det i, Dieđut nr Steinar Pedersen: Konflikten mellom karasjokfolks laksefiske og det offisielle lov og regelverk. Ca Utgiver: Sámi Instituhtta. Trolig kan skriftet ennå skaffes fra Sámi Allaskuvla/Samisk høgskole. Et lengre perspektiv på rettighetsutviklinga finner man i Dieđut nr Steinar Pedersen: Laksen, allmuen og staten. Fiskerett og forvaltning i Tanavassdraget før Utgiver: Sámi Instituhtta.