Barnas beste eventyr

Transkript

1 1

2 Barnas beste eventyr Kapitler 1. De tre små griser... s.3 2. Prinsessen på erten... s.9 3. Tommelise... s Den stygge andungen... s Prinsessa som ingen kunne målbinde... s Reve-enka... s Askeladden og de gode hjelperne... s Haren og skilpadden... s.59 2

3 De tre små g"ser Klikk her for å oppleve eventyret som interaktiv barnebok! Det var en gang en grisefamilie som elsket å more seg dagen lang. De spilte, danset og sang så ofte de kunne. Men en dag forsto moren i familien at ungene aldri ville bli voksne på denne måten; de måtte ut i den vide verden for å lære å ta vare på seg selv. Så de tre grisebrødrene tok farvel 3

4 med foreldrene og dro ut i skogen, sorgløse og spente på framtiden. Brødrene fant flere venner å leke med i skogen. Men når kvelden kom og det ble mørkt, dro alle vennene hjem til hvert sitt. Siden grisene ikke hadde noe hjem å gå til, måtte de legge seg til å sove under et stort tre. Slik fortsatte det i mange dager. Noen netter sov grisene i låver, andre ganger la de seg under trær. De var alltid redde for at ville dyr skulle komme og ta dem, og snart skjønte de at livet utenfor hjemmets trygge vegger ikke var like morsomt som de hadde håpet. Derfor bestemte grisene seg for å bygge sine egne hus. Den yngste og lateste av brødrene bygde et hus av strå og kvister. Han brukte én dag å bygge huset, og det ble både spinkelt og falleferdig, men det brydde han seg ikke noe om. Så lenge ingen ville dyr kan se meg, kommer de heller ikke til å spise meg, tenkte den lille grisen. Den mellomste broren var ikke lat, men han var heller ikke særlig smart. Han bestemte seg for å lage et hus av treplanker. Storebroren forsøkte å overtale ham til å bygge 4

5 et mer solid hus, men han ville ikke høre, og etter én uke var trehuset ferdigbygget. Den eldste og klokeste av brødrene bestemte seg for å bygge huset sitt av murstein og sement, uansett hvor lang tid det ville ta. Huset skulle være solid nok til å beskytte han mot alle farer som lurte i skogen. Grisen arbeidet i flere måneder, helt til huset ble så sterkt og stabilt at ikke engang en orkan kunne rive det ned. Så en dag fikk grisene høre at det lusket en sulten ulv i området, på jakt etter små dyr han kunne spise til middag. Brødrene ble livredde ved tanken på den store, stygge ulven og løp hjem til hvert sitt hus. Det første huset ulven fant, var stråhuset til den yngste grisen. Kom ut og la meg spise deg, ropte ulven. Ikke tale om! Jeg kommer aldri ut, svarte grisen. Hvis du ikke kommer ut, skal jeg puste og blåse helt til huset ditt ramler ned, ropte ulven tilbake. 5

6 Han sugde inn så mye luft han klarte og pustet og blåste, helt til det bare var en haug med kvister igjen av huset. Griseungen satte på sprang. Han løp så fort han kunne inn i huset til den mellomste broren, med ulven springende like bak. Ulven stelte seg utenfor huset og ropte inn: Hvis dere ikke kommer ut, så skal jeg blåse huset i stykker, slik jeg gjorde med det forrige. Den mellomste broren var sikker på at treplankene ville tåle ulvens blåsing og svarte at: Ja, du kan bare blåse i vei! Ulven satte i gang med å puste og pese, og sakte, men sikkert begynte plankene å løsne. Grisungene ble så redde at de spurtet av gårde til storebrorens hus. Da de hadde kommet inn i murhuset til den eldste grisen, fortalte de han om den store, stygge ulven. Eldstemann kjeftet på de to brødrene som hadde bygget så svake og falleferdige hus. 6

7 Sa jeg ikke at dere skulle bruke litt mer tid og krefter på å bygge gode, solide hus?" spurte han, før han boltet igjen alle vinduer og dører. Ikke lenge etter sto ulven utenfor og gned seg i labbene. Hvis dere ikke kommer ut, så skal jeg puste og blåse i stykker huset deres, ropte ulven. Den eldste grisen svarte at ulven bare kunne blåse så mye han ville, for huset hans kom aldri til å falle. Ulven blåste og pustet så mye han orket, til han ble helt blå i ansiktet. Men ikke en eneste murstein rørte på seg. De tre grisene var lykkelige over at i alle fall en av dem hadde vært smart nok til å bygge et solid hus av murstein. Men ulven fortsatte å luske rundt huset, på jakt etter en åpning inn til brødrene. Eldstemann forsto at den eneste veien inn i huset var gjennom pipa, og ble redd for at ulven ville prøve å presse seg ned i det trange røret. Derfor fyrte han opp et stort bål i peisen og fylte stadig på med mer ved for å få det så varmt som mulig. Det tok ikke lang tid før ulven også skjønte at pipa var den eneste veien inn til grisene. Han klatret opp på taket og 7

8 hoppet ned i røret. Det var trangt, men tanken på at han snart skulle sette tennene i tre, små griseunger fikk ham til å fortsette. Halvveis nede i pipa ble det så trangt at ulven ikke lenger klarte å komme seg videre. Dessuten begynte det å bli varmt, fryktelig varmt. Grisene kastet enda mer ved på bålet i peisen, og plutselig sto ulvens hale i fyr og flamme. Hylende av smerte klatret ulven opp av pipa og sprang av gårde. De to yngste grisene lovpriste sin smarte storebror, som hadde reddet dem fra å bli ulvemat. Senere bygget de seg hvert sitt murhus ved siden av brorens. Begge husene hadde lange piper, slik at ulven skulle vite at halen hans kom til å svidd enda en gang, hvis han noensinne prøvde å fange griseungene igjen. Klikk her for å oppleve eventyret som interaktiv barnebok! 8

9 P"nessen på e#en Opplev eventyret som interaktiv barnebok! Det var en gang for ikke så lenge siden at det levde en ung prins. Han styrte sitt mektige kongerike klokt, og folket elsket ham. Kongen var stolt over at sønnen var berømt og hadde et godt rykte. Det eneste han beklaget seg over var at prinsen enda ikke hadde funnet seg en brud. 9

10 Prinsen hadde sett hver vakre jente i kongeriket, og fra andre kongeriker også, men han hadde avvist dem alle. Jentene var veldig vakre, men prinsen ville så gjerne gifte seg med en ordentlig prinsesse, en med kongelig blod. Da prinsen ikke kunne finne seg en brud, ble kongen og dronningen ulykkelige. Prinsen ble trist av å se sine kjære foreldre så lei seg, så han bestemte seg for å reise ut i verden og finne seg en brud. Han reiste langt og lenge og så mange kongeriker og konger. Alle kongene hadde hørt om han, og de ville gjerne tilby ham sine døtre. Men prinsen var ikke i stand til å finne en brud. Selv om han møtte mange jenter, kunne han aldri forstå om de var ordentlige prinsesser. Det var alltid noe galt, og med hver jente følte prinsen at noe ikke stemte. Så prinsen reiste fra kongerike til kongerike og så mange typer mennesker og forunderlige ting, men han kunne ikke finne seg en ordentlig prinsesse, med kongelig blod i årene. Etter å ha reist i mange måneder vendte prinsen hjem med tungt hjerte, for han hadde mislyktes medrr oppgaven sin. Kongen og dronningen ble veldig glade da de hørte at han 10

11 hadde kommet hjem, og de gikk ut av slottet for å se ham med en gang. Men da kongen så prinsens triste og nedslåtte ansikt, kunne han gjette seg til at han hadde mislyktes i oppdraget sitt. Kongen og dronningen prøvde å trøste sønnen sin, men prinsen bestemte seg for at han ikke ville lete etter en brud lenger. Etter den dagen fokuserte han på å styre sitt kongerike godt og glede sitt folk. En kveld ble det et fryktelig uvær. Trærne svaiet, ute av stand til å stå i mot vindens mektige krefter, og tordenværet truet med å slå sprekker i de harde steinmurene i slottet. Kongen og dronningen gjorde seg klare for å sove, for det så ut til at stormen ville vare ut natten. Akkurat da kongen hadde klart å falle i søvn banket noen på hoveddøra til slottet. Kongen reiste seg opp av lyden, lys våken. Vaktposten som voktet døren gikk for å hente kongen, som ikke var fornøyd med oppstyret. Kongen kom omsider ned til døra, gryntende fordi søvnen hans hadde blitt forstyrret. Han ba vaktposten om å åpne døren, og i det vakten hadde fjernet låsen, smalt den åpen av vinden. Utenfor stod en 11

12 jente, skjelvende i stormen. I et øyeblikk var kongen overrasket, for han hadde ikke forventet å se en jente utenfor slottet på denne tiden av døgnet. Men han tok henne inn raskt, og døra ble lukket igjen for å stenge stormen ute. I lyset av inngangspartiet kunne kongen se at jenta var fillete. Håret hennes var fullt av blader, og hun var gjennomvåt fra topp til tå, med regnvann rennende fra klærne og skoene. Kongen fikk jenta til å sitte ned, og tilbød henne litt varm suppe fra kjøkkenet. Så spurte han etter tørre varme klær som ble brakt til henne mens hun spiste. Dronningen kom også ned. Nå hadde piken spist og byttet klær, og kongen og dronningen spurte henne om hvem hun var og hva hun hadde gjort ute i en slik storm. Jenta svarte at hun var en prinsesse. Hun hadde ridd på hesten sin for å dra til et naboland, men stormen hadde kommet så plutselig at hun måtte søke ly under et tre. Hesten hadde stått ved siden av henne under treet en stund, før den ble skremt av det konstante tordenværet og sprang avgårde i mørket. Prinsessen hadde ikke visst sine arme råd, 12

13 og hun bestemte seg for å finne et mer varig ly. Da hun snublet gjennom natten hadde hun funnet døren til slottet og banket på den. Dronningen var glad for å høre at jenta var en prinsesse, da hun kunne være en god brud for prinsen. Men dronningen stolte ikke på jenta. Vi får se om hun forteller sannheten, tenkte dronningen, og skyndte seg vekk for å gjøre klar en seng til prinsessen. Hun tok alt av sengen; laken, pute og madrass, og så la hun en liten ert på bunnen av den. Oppå erten la hun tjue av de mykeste madrassene hun kunne finne, og enda tjue edderdunsdyner på toppen av madrassene. Du skjønner, dronningen ville finne ut om jenta var en ordentlig prinsesse. Hun viste henne rommet, og alle gikk og la seg for natten. Dronningen sov knapt et blunk, for hun var så spent. Heller ikke prinsessen, for hun lå våken og kastet og vendte på seg fordi noe bet henne i ryggen. Endelig brøt sola ut ved daggry. Morgenen var rolig og fredelig etter stormen, og dronningen og kongen ventet for å se prinsessen i det hun kom ned. Da den søvnige 13

14 prinsessen dukket opp, spurte dronningen henne om hun hadde sovet godt. Prinsessen svarte at hun ikke hadde sovet et eneste sekund. Det var skrekkelig! sa hun. Det var noe hardt under madrassen, og jeg fikk ikke sove i hele natt. Ryggen min er full av blåmerker. Dronningen nikket spent; hun kunne ikke tro hva hun hørte! Hun undersøkte ryggen til prinsessen, og riktig nok, den var svart og blå over hele. Nå, hvem andre enn en ordentlig prinsesse kan være så følsom som det? spurte dronningen kongen. Kongen sendte raskt en tjener for å fortelle sin sønn at de hadde funnet ham en ordentlig prinsesse. Da prinsen hørte dette ble han overlykkelig, og han kom løpende for å se prinsessen. Prinsen så at piken var pålitelig, og at hun var den vakreste jenta i alle kongeriker, og han knelte og ba henne gifte seg med ham. Prinsessen var fortryllet av prinsen! Hun så at han var kjekk og sjarmerende, og hun ble hodestups forelsket i ham. Hun samtykket til ekteskapet, og den gamle 14

15 kongen kalte på presten. De ble gift der og da, og hele kongeriket frydet seg fordi prinsen deres endelig hadde funnet seg en prinsesse. Dronningen tok forsiktig vekk erten under madrassen, og den ble brukt i mange generasjoner fremover for å dømme hvem som var ordentlige prinsesser. Men etter hvert fant erten veien til et museum og ble innlåst. Der ligger den den dag i dag så alle kan se den. Men det finnes alltid en frykt for at noen skal stjele den, for den er uten tvil verdens mest berømte ert. Opplev eventyret som interaktiv barnebok! 15

16 Tommel$e Opplev eventyret som interaktiv barnebok på ipad! Det var en gang en kone som bodde i en liten hytte, i brynet av en fortryllende skog. Om dagene jobbet kona flittig, og var så lykkelig som det var mulig å være. 16

17 Likevel, når dagen gikk mot slutten og mørket kom sigende, ble kona trist fordi hun ikke hadde et barn i huset som hun kunne dele gledene sine med. En dag besøkte kona en magisk fe, som ga henne et lite bygg- frø. Reis hjem og plant dette frøet. Når frøet blomstrer skal du få et barn! sa feen. Kona tok med seg frøet hjem og plantet det i en liten potte. Hver morgen vannet kona det magiske frøet, og det gikk ikke lenge før frøet vokste til en plante, og denne planten forvandlet seg til en nydelig blomst. Kona bøyde seg så ned og kysset de vakre blomsterbladene. I det øyeblikket munnen hennes rørte ved blomsten, åpnet bladene seg og avdekket den vakreste jenta den gamle kona noen gang hadde sett. Den gamle kona danset og lo av glede. Jenta var knapt større enn en tommelfinger, og fikk dermed navnet Tommelise. De to levde lykkelig i den lille hytta. Om dagene lekte de og arbeidet i den vakre hagen. Når kveldsmørket krøp inn gjennom vinduene, la den gamle kona Tommelise i et 17

18 valnøttskall og svøpte henne inn i de mykeste blomsterblader. Tommelise hadde en vakker stemme, så vakker at til og med fuglene sto i vinduskarmen for å høre henne synge. En dag hoppet en padde forbi vinduet, og spratt opp på kjøkkenbordet for å ta en nærmere titt. Idet hun hvilte øynene på den vakre jenta, tenkte padden at Tommelise ville være en perfekt kone til hennes enslige sønn. Padden bykset opp, grep tak i Tommelise og hoppet ut gjennom vinduet. Padden tok med Tommelise og valnøttskallet hennes til en grumsete dam, der padden bodde sammen med sønnen sin. Tommelise hadde aldri sett en styggere skapning. Hun prøvde å gjemme seg ved å smyge seg sammen i skallet sitt. Sønnen kvekket dypt og sa Mor, jeg vil gifte meg med henne med det samme! Men moren bad ham om å være tålmodig og satte så Tommelise på et liljeblad. Liljene var omringet av vann, og røttene slynget seg helt ned til bunnen av dammen. Tommelise var fanget! 18

19 Tommelise savnet moren, og hadde ikke den minste lyst til å gifte seg med padden. Om dagene sang hun triste sanger til skapningene som svømte i dammen under henne. Fiskene i dammen syntes veldig synd på den vakre jenta som var fanget av paddene! Ivrige etter å hjelpe henne, svømte de under bladet og begynte å gnage på den tykke stilken til det løsnet og fløt bort. Tommelise fløt nedover elven, forbi store byer og vakre skoger. Småfuglene sang og kvitret. Tommelise var fri! En dag fløy en sommerfugl ned og landet på liljebladet. Tommelise festet valnøttskallet til sommerfuglen med sløyfen sin, og sammen fløy de opp og inn i skyene som hvilte over dem. Tommelise var både lykkelig og fredfull sammen med sommerfuglen. Men plutselig en dag skimtet en bille den lille jenta. Billen snappet henne ut av valnøttskallet og tok henne med seg til hjemmet sitt oppe i et høyt tre. De andre billene var ikke snille mot Tommelise. Så stygg hun er! lo de frekt. Hun har bare to føtter, og hun er altfor tynn! 19

20 I hjertet sitt visste billen at Tommelise var vakker. Likevel tok det ikke lang tid før han var enig med de andre billene. Han forlot Tommelise på en tusenfryd ved foten av et tre. Alene i skogen, gråt Tommelise sine ensomme tårer. Det gikk ikke lenge før vinteren lå som et teppe over skogen. Tommelise løp med raske føtter for å gjemme seg for de store snøflakene. Omsider kom hun frem til en liten hule i stammen av et tre. I hulen bodde det en liten markmus. Å, stakkars deg! sa musen og tok med seg Tommelise inn i hulen sin. Markmusens hjem var både trygt og varmt, og Tommelise likte seg godt sammen med sin nye venn. En morgen fortalte markmusen at hennes kjære venn muldvarpen skulle komme på besøk. Han er rik og vis, sa markmusen. Men den stakkars muldvarpen er blind, og han blir så veldig ensom. Senere på kvelden rutlet muldvarpen inn i den lille hulen. Til stor glede for både markmusen og muldvarpen, begynte Tommelise å synge de vakreste sangene hun kunne. 20

21 Muldvarpen besøkte dem tett og ofte, og det tok ikke lang tid før han forelsket seg i Tommelise. Muldvarpen og Tommelise gikk turer inne i hulen hans. Tommelise likte ikke dette, men hun ville ikke fornærme muldvarpen siden han var en av markmusens beste venner. Du er heldig om du får gifte deg med muldvarpen. Aldri mer sulten og aldri mer kald! sa markmusen. Disse ordene gjorde Tommelise veldig redd. Hun hadde ikke lyst til å gifte seg med muldvarpen! På en av Tommelises og muldvarpens turer i hulen, kom de over en svale som hadde falt gjennom taket. Tommelise syntes veldig synd på fuglen som lå livløs på bakken. Men muldvarpen bare dyttet svalen bort. Fugler er ubrukelige! De gjør ikke annet enn å synge og kvitre dagen lang! mumlet han. Senere på dagen snek Tommelise seg stille bort til svalen og dekket fuglen med et tykt teppe. Farvel, kjære fugl, hvisket hun trist. Men plutselig begynte fuglen å bevege seg! 21

22 Tusen takk, lille jente, for at du reddet meg! sa svalen. Jeg var bevisstløs og døden nær. Jeg ville frosset i hjel dersom du ikke hadde svøpt meg inn i det varme teppet. Tommelise ga fuglen mat og stelte ham. Den lille jenta og svalen ble raskt gode venner. Snart sto sommeren for døren. Svalen kunne nå flakse med vingene igjen, og når han tittet ut av hulen, så han at det var på tide å fly videre. Tommelise ble veldig trist fordi hun ikke kunne bli med sin nye venn. Svalen takket henne for at hun hadde stelt ham så godt, og fløy opp i himmelen. Dagene gikk og sommer ble til høst. Markmusen sa til Tommelise at hun snart skulle få gifte seg med muldvarpen, uansett om ville eller ikke. Du vil få det mye bedre hos muldvarpen, sa markmusen. Han er så rik og vis. Tommelise tryglet markmusen om å la henne slippe, men musen nektet og ble veldig sint. Med triste steg gikk Tommelise ut av hulen for å hvile øynene på solen, fuglene og trærne for siste gang. Plutselig 22

23 hørte hun en flakselyd over seg. Hun løftet blikket opp og så sin venn, svalen, fly ned og sette seg på en grein. Vinteren kommer snart. sa svalen. Vil du ikke bli med meg? Det var ikke noe i verden Tommelise heller ville! Hun klatret opp på svalens rygg og holdt seg fast. Markmusen forsøkte forgjeves å fange henne, men klarte ikke å gripe tak i de to vennene, som fløy bort og inn i skyene. Tommelise og svalen fløy høyt over tretoppene. Etter å ha flydd i mange dager, kom de omsider til skogen der svalen hadde bygd hjemmet sitt. La meg finne en myk blomst til deg! sa svalen. Tommelise ble veldig glad! Hun var endelig fri, langt borte fra padden og billen og muldvarpen! Idet hun lot blikket sveipe over blomstrene som svaiet rundt henne, så hun noe bevege seg inne blant stråene. Plutselig dukket det opp en liten mann med vinger på ryggen! Tommelise spurte den vakre mannen hvem han var. Jeg er kongen av blomstrenes engler, svarte han. 23

24 Kongen spurte Tommelise om hun ville bo med ham i hans kongerike. Tommelise takket ja med det samme. Det gikk ikke lenge før blomsterkongen og Tommelise forelsket seg, og kongen bad henne om å bli hans kone. De andre englene brakte dem mange vakre gaver til bryllupet, men den vakreste gaven av dem alle var et nydelig vingepar. Så fort vingene var festet til Tommelises rygg, kunne hun fly slik som de andre! Selv om hun var langt borte fra hjemmet sitt, levde Tommelise lykkelig i alle sine dager. I hjertet sitt visste Tommelise at vingene lot henne fly hjem og besøke sin elskede mor, og mange år senere, gjorde hun nettopp det. Men det er en helt annen historie! Opplev eventyret som interaktiv barnebok på ipad! 24

25 Den %yg& andun&n Opplev eventyret som interaktiv barnebok på ipad! Det var en gang en familie med ender som bodde på en stor bondegård. Endene hadde sin egen låve, og der lekte de hele dagen lang, mens andemoren satt i redet og ruget på eggene sine. Syv egg lå og ventet på å klekke. En dag mens 25

26 moren stelte redet sitt, så hun at det ene egget var mye større enn de andre. Det var rart, tenkte hun, men hun bekymret seg ikke. Hun visste at hun kom til å elske alle andungene sine like høyt! Etter mange dager med ruging hørte andemoren plutselig et lite knekk fra ett av eggene! Hun hoppet ut av redet. Det ene egget beveget på seg, og nå hørtes det enda et knekk, og det gikk ikke lenge før egget åpnet seg! Ut hoppet det en liten andunge, myk, dunete og søt! Andemoren ble så glad at hun kysset den lille andungen og holdt ham tett inntil fjærene sine. En etter en, klekket de små eggene. Alle eggene, utenom det største. Andemoren ventet og ventet, men det store egget ville ikke klekke! Langt om lenge, hørte andemoren endelig et knekk komme fra det store egget, og hun pustet lettet ut. Det store egget var endelig begynt å sprekke! Hun hjalp forsiktig den lille andungen ved å kakke på det tynne skallet, og snart hoppet han ut av skallet sitt. Men andungen så da slettes ikke ut som en andunge i det hele tatt! Han var både stor og stygg. Andemoren husket likevel at hun hadde lovet å elske alle 26

27 ungene sine like høyt, og hun gav ham et stort kyss. Andungen løp så av sted og lekte sammen med brødrene sine. Selv om andemoren elsket alle barna sine like høyt, likte ingen av de andre dyrene på gården den stygge andungen. Ikke engang brødrene og søstrene hans ville leke sammen med ham, og alle dyrene på gården unngikk ham. Kuene løp i motsatt retning når de så ham komme! Til og med grisene bad barna sine om å holde seg borte fra den stygge andungen. Den stygge andungen ble veldig ensom og trist. Han vokste seg stadig større enn søsknene sine, og spiste mer mat enn dem alle sammen! Så kom dagen der alle dyrene på bondegården sluttet å snakke med den stygge andungen. Den stygge andungen gav ikke opp så lett! Han løp etter søsknene sine, og håpte at de ville snakke og leke sammen med ham. Men de kalte ham bare stor og stygg og lot ham stå igjen alene. Den stygge andungen ble så lei seg at han løp så fort han kunne hjem til moren. Hun var den eneste som virkelig brydde seg om ham og ikke ertet ham. 27

28 Andemoren forsøkte å trøste ham. Barnet mitt, ikke hør på de tåpelige brødrene dine! De liker deg kanskje ikke fordi du er annerledes, men jeg elsker deg fordi jeg vet du er spesiell. sa andemoren. Den stygge andungen lot seg trøste av de varme ordene. Den stygge andungen visste likevel at brødrene hans aldri kom til å la ham leke og være lykkelig på bondegården. Selv om han ble trist ved tanken på å reise fra andemoren, bestemte andungen seg for å rømme fra gården. Andungen hadde aldri trødd ett steg utenfor gjerdet og idet han forlot gården, kjempet han mot tårene som rant nedover kinnene hans. Han kom snart til et ukjent sted der det var fult med store trær. Her så han mange rare skapninger og dyr som han aldri hadde sett på gården, til og med en rev som hadde sett på ham med sult i blikket. Men ikke en gang reven ville spise ham, så stygg og stor var andungen! Etter å ha gått langt og lengere en langt, kom han til en dam der et par pussige fugler svømte rundt. 28

29 Den stygge andungen var så glad for å ha funnet fugler han kunne snakke med! Han svømte fra den ene til den andre og ville så gjerne bli venner med dem. Men fuglene bare så vekk! Noen begynte til og med å erte ham og rope at han var den styggeste fuglen de noen gang hadde sett! Den stygge andungen ble veldig lei seg, og han savnet moren sin! Andungen holdt likevel motet oppe og fortsatte videre gjennom det frodige gresset som svaiet i den myke brisen. Langt inne i den dype skogen, kom andungen til en liten hytte. Hytta minnet ham om bondegården, og han stoppet for å ta en nærmere titt. Han lengtet veldig etter å se moren sin! Andungen begynte å se seg om blant de andre dyrene, men før han fikk sukk for seg, snek en gammel kone seg opp bak ham og grep tak i nakken hans. Den gamle konen hadde sett ham komme inn på tunet, og trodd at han var en gås! Kona bar ham inn i hønsehuset og satte ham ned på en stabel med høy. Hun ville ha ham til å legge egg! Den stygge andungen hadde aldri vært så trist! De andre hønene ertet ham hele dagen. 29

30 Se på deg og de skitne fjørene dine! Om du ikke snart legger ett egg, kommer den gamle kona til å koke deg i eplesaus! klukket en høne. Jeg håper jeg får gnage på beina som er igjen av ham etterpå! purret en sulten katt. Den stygge andungen var helt fortvilet. Menneskene hadde aldri likt ham, men nå ville de til og med spise ham! Den stygge andungen så seg om etter et hull han kunne rømme ut gjennom, men han fant ingen. Plutselig en dag lot den nesten blinde, gamle kona døren til hønsehuset stå åpent! Andungen lot ikke muligheten gå fra seg! Han løp så raskt han kunne over gårdstunet, og stoppet ikke før han kom til et tykt siv hvor han kunne gjemme seg. Redd for å bli fanget igjen, gjemte den stygge andungen seg i sivet. Det tykke sivet var veldig mykt og godt å gjemme seg i, og andungen fant mye mat han kunne spise. Andungen følte seg likevel redd og alene. Han visste at vinteren snart var på vei. En dag hørte han flaksende vinger over seg. Han løftet blikket opp og så de vakreste fuglene han noen gang hadde 30

31 sett! De lange, vevre nakkene var så vakre at andungens nebb åpnet seg i beundring mens han så dem fly over ham. Det gikk ikke lenge før vinteren kom snikende, men andungen hadde ikke noe sted å varme seg. Andungen forsøkte å tulle seg inn i det tykke sivet, men han visste at han snart kom til å fryse i hjel. Han gjemte seg i mange dager. Omringet av en bitende kulde, var andungen både sulten og svak. Plutselig en dag orket ikke den lille kroppen hans mer av kulden, og han ble liggende livløs på den iskalde bakken. Til stort hell gikk det da en bonde forbi. Stakkars lille fugl, sa bonden. Jeg tar ham med hjem til ungene mine. De kommer til å ta godt vare på ham. Bonden tok med seg den forfrosne andungen tilbake til gården, der ungene la ham ned ved peisen og holdt ham varm. Barna elsket andungen. For første gang siden han hadde rømt fra bondegården, var den lille andungen lykkelig. 31

32 Fordi han både var elsket og trygg, føltes det som om vinteren ikke varte lenger enn et lite blunk! For hver dag som gikk, vokste andungen seg større og større. Vinter var blitt til vår, og bonden bestemte seg for at andungen skulle settes fri. Andungen ble veldig trist. Han hadde ikke lyst til å forlate de kjære barna! Bonden tok ham med til en liten dam i nærheten, og der ble andungen enda tristere! Han så ut over vannet, og så de samme fortryllende vakre fuglene han hadde sett tidligere. De nærmest svevde over vannet, de slanke halsene var et nydelig skue! Idet bonden satte ham ned i det blanke vannet og sa farvel, lukket andungen øynene og en tåre falt ned i vannet under ham. Nå var han helt alene! Men da han åpnet øynene, la han merke til speilbildet sitt i vannet. Til sin store overraskelse, skuet han ned på speilbildet til en nydelig fugl! Halsen hans var grasiøs og slank, og han var dekket med hvite fjær. Hjertet hans hoppet av lykke da han forstod at han aldri hadde vært en andunge, men en svane! De andre svanene svømte mot ham og ville leke sammen med ham. Den vakre 32

33 svanen følte at han endelig hadde funnet hjemmet der han hørte til. Mange måneder kom og gikk, og plutselig en dag kom bondens barn for å kaste brødbiter til fuglene. Se! Der er svanen vår! ropte den lille jenta. Han har blitt den vakreste svanen av dem alle! Svanen gjemte hodet sitt under vingen. Han var så forvirret. Svanen hadde alltid fått høre at han var så stygg, og nå sa barna at han var den vakreste svanen i dammen! Idet barna var i ferd med å gå, spredte svanen vingene sine, bøyde den lange nakken sin og løftet hodet sitt mot sola. Jeg hadde aldri drømt om å kunne bli så lykkelig! sa den nydelige svanen. Opplev eventyret som interaktiv barnebok på ipad! 33

34 P"nsessa som in&n kunne målbinde Last ned hele boken til din ipad her! Det var engang en konge. Han hadde ei datter som var så vrien og vrang i ord at ingen kunne målbinde henne, og derfor lovte han ut at den som kunne gjøre det, skulle få prinsessa og halve kongeriket attpå. Det var nok av dem som ville prøve seg, skal jeg tro, for det er ikke hver dag en kan få ei kongsdatter og et halvt kongerike til givendes. 34

35 Grinda til kongsgården sto ikke noen stund, de kom i flokk og følge fra øst og vest, både ridende og gående. Men det var ingen som kunne ordbinde prinsessa. Til sist satte kongen ut at de som prøvde seg, men ikke kunne, de skulle svimerkes på begge ørene med det store svijernet hans. Han ville ikke ha dette rennet i gården sin til ingen ting. Så var det tre brødre også som hadde spurt om prinsessen, og da de ikke hadde det for rart hjemme, ville de ut og friste lykken, og se om de kunne vinne kongsdatteren og halve riket. De var venner og nokså vel forlikt, og derfor gikk de i følge alle tre. Da de hadde kommet et stykke på veien, fant Askeladden en død skjæreunge. "Jeg fant, jeg fant!" "Hva fant du?" spurte brødrene. "Jeg fant en død skjæreunge." "Fy kast den! Hva skal du med den?" sa de to, som alltid trodde at de var de klokeste. "Å, jeg har slikt å gjøre, jeg har slikt å føre, jeg fører vel den." 35

36 Da de hadde gått et stykke til, fant Askeladden en gammel vidjespenning; den tok han opp. "Jeg fant, jeg fant!" "Hva fant du nå?" sa brødrene. "Jeg fant en vidjespenning." "Hva skal du med den? Kast den!" sa de to. "Jeg har slikt å gjøre, jeg har slikt å føre, jeg fører vel den." Da de hadde gått litt til, fant han et skålbrott; det tok han også opp. "Gutter! Jeg fant, jeg fant!" "Nå, hva fant du nå?" spurte brødrene. "Et skålbrott." "Det var da også noe å dra på! Kast det!" sa de. "Å, jeg har slikt å gjøre, jeg har slikt å føre, så fører jeg vel det." Da de hadde kommet litt lenger, fant han et kroket bukkehorn, og like etter fant han maken til det. "Jeg fant, jeg fant, gutter!" "Hva fant du nå da?" sa de andre. "To bukkehorn." 36

37 "Kast dem! Hva gjør du med dem?" sa de. "Nei, jeg har slikt å gjøre, jeg har slikt å føre, så fører jeg vel dem." Om litt fant han en kile. "Nei, gutter, jeg fant, jeg fant!" "Det var da svare til finning på deg! Hva fant du nå igjen?" sa de to eldste. "Jeg fant en kile." "Kast den! Hva gjør du med den?" sa de. "Jeg har slikt å gjøre, jeg har slikt å føre, jeg fører vel den." Da de gikk over jordene ved kongsgården, der de nylig hadde bredd gjødsel, bukket han seg og tok opp en utgått skosåle. "Nei, nei, gutter! Jeg fant, jeg fant!" "Bare du fant litt vett til du kom fram!" sa de to. "Hva var det nå du fant igjen da?" "En utgått skosåle." "Kast den! Hva gjør du med den?" sa brødrene. "Å, jeg har slikt å gjøre, jeg har slikt å føre, så fører jeg vel den, skal jeg vinne prinsessa og halve riket." 37

38 "Ja, du ser ut til det du!" sa de to. Så la de inn til kongsdattera. Først den eldste. "God dag," sa han. "God dag igjen," svarte hun og vridde på seg. "Det er fælt varmt her," sa han. "Det er varmere i glohaugen," svarte prinsessen; der lå svijernet ferdig og ventet. Da han så det, gikk det i stå for han med én gang, og så var det ute med han. Det gikk ikke likere med den mellomste. "God dag." "God dag igjen." "Det er fælt så hett her." "Det er hetere i glohaugen," svarte hun. Dermed så mistet han også mål og mæle, og så var det fram med jernet igjen. Så kom Askeladden. "God dag." "God dag igjen," svarte hun og vrikket og vridde på seg. "Det var da godt og varmt her," sa Askeladden. "Det er varmere i glohaugen," svarte hun. Hun ble ikke blidere for det den tredje kom. 38

39 "Det var råd å få stekt skjæra mi her da?" "Jeg er redd hun sprekker." "Å det har ingen nød, jeg slår omkring denne vidjespenningen." "Den er for rom." "Jeg driver i en kile." "Fettet renner av henne." "Jeg holder under dette skålbrottet." "Du er så kroket i ord du." "Nei, jeg er ikke kroket, men dette er kroket." sa Askeladden og tok frem det ene bukkehornet. "Nei! Nå har jeg aldri sett maken," ropte prinsessen. "Her ser du maken!" sa Askeladden og tok frem det neste bukkehornet. "Du er utgått for å målbinde meg, du?" "Nei, jeg er ikke utgått, men denne skosålen, den er utgått, den!" Og så var prinsessen målbundet. "Nå er du min," sa Askeladden, og så fikk han henne og halve landet og riket attpå. 39

40 Last ned hele boken til din ipad her! 40

41 Reve-enka Last ned hele «Reve-enka» til iphone/ipad her! Det var engang en rev og en revefrue, som bodde langt inne i skogen i revehuset. De var venner og vel forlikt, og levde godt i hop, som parfolk kan gjøre. 41

42 Men så var det en dag reven hadde vært i hønsehuset til bonden, og der åt han rubb og stubb, og det var for mye for ham. Så ble han syk og døde; og alt det revemor sørget og gråt, så hjalp det ikke, han var død og ble død. Men da han var kommet godt i jorda, og gravølet vel var over, så tok det på å komme friere til enka. Om lørdagskvelden banket det tre slag i døren til revehuset. "Å gå ut, du Korse, og se hva det er," sa reve-enka; ho hadde ei kjette til tjenestejente, og ho hette Korse. Da jenta kom ut, så sto det en bjørn på tråkka. "Godkveld." "Godkveld igjen." "Er reve-enka hjemme i kveld?" "Hun sitter inne." 42

43 "Hva tar hun seg til i kveld, låter hun ille eller vel?" "Hun sørger over husbonds død og gråter nesa sår og rød - hun vet ikke sin arme råd hun," "Be henne ut å gå skal hun få et godt råd!" Da kjetta kom inn, spurte matmoren: "Hvem er det som tasser og banker på, så jeg ikke må kveldsro få?" "Det er frierne dine, jeg skulle be deg ut å gå, skulle du få et godt råd." "Hva lett har kufta?" "Ven vakker brun," svarte jenta; "svær kar og kvast syn." 43

44 "La 'n gå, la 'n gå! Jeg trenger ikke hans råd." "Hun ber deg heimatt gå, hun vil ikke ha noe råd." Ja, så var det ikke annet for, bamsen måtte snu og fare sin vei, dit han kom fra. Neste lørdagskvelden banka det på igjen. Den gangen sto en ulv utafor. "Godkveld," sa ulven, "er reve-enka hjemme?" "Ja" "Hva gjør hun i kveld, låter hun ille eller vel." "Å, hun vet ikke sin arme råd," svarte jenta; "hun gråter nesa sår og rød, hun sørger over husbonds død." 44

45 "Be henne ut å gå, skal hun få et godt råd." "Hvem er det som flyr og banker på, så jeg ikke må kveldsro få." "Å, det er friere, vet jeg". "Jeg skulle be deg ut å gå, skulle du få et godt råd." "Hva lett har kufta?" "Ven vakker grå; lang kropp og lite på." "La 'n gå, la 'n gå, jeg trenger ikke hans råd!"; og da gråtassen fikk det budet, måtte han gjøre vendereis, han med. Tredje lørdagskvelden gikk det like ens. Det banka tre slag på døren, og kjetta reiste ut og skulle se etter. Så var det en hare. 45

46 "Godkveld." "Godkveld igjen, er det fremmedfolk ute og farer, så sent på kvelden?" Ja, det var da det, og så spurte han også, om reve-enka var hjemme og hva hun tok seg til. "Hun gråter nesa sår og rød, hun sørger over husbonds død." "Å be henne ut å gå, skal hun få et godt råd." "Hvem er det som tripper og banker på, så jeg ikke må kveldsro få?" "Det er nok friere det, mor!" Ja, så ville hun vite hva lett kufta hadde denne gangen. 46

47 "Ven vakker hvit, tett vadmel og uten slit." "La 'n gå, la 'n gå, jeg trenger ikke hans råd". Så var det den fjerde lørdagskvelden. Best det var, kom det tre slag i døren til revehuset igjen. "Gå ut og se hva som er på ferde du». Da kjetta kom ut, sto det en rev på dørhella. "Godkveld og takk for sist." "Sjøl takk for sist." "Er revefrua hjemme?". "Ja, hun sørger over husbonds død, og gråter nesa sår og rød, hun vet ikke sin arme råd, hun stakkar!" "Bare be henne ut å gå, så skal hun få gode råd," 47

48 "Hvem er det som svinser og banker på, så jeg ikke må kveldsro få?" "Å du vet det, det er frierne dine, det. Jeg skulle be deg ut å gå, skulle du få gode råd." "Hva lett har kufta?". "Ven vakker rød, - just som hans, er død". "Kjære, be ham inn å sjå, han har gode råd!" "Send meg hit mine sokker små, jeg vil gjerne med ham gå; send meg hit mine sko å knappe, jeg vil gjerne med ham lakke." Ham ville ho ha, og så ble det bedt lag og bryllup hos reveenka med det samme. Og dersom han ikke har vært i hønsegården, han også, så lever de i revehuset den dag i dag. 48

49 Last ned hele «Reve-enka» til iphone/ipad her! 49

50 Askeladden og de gode hjelperne Prøv hele boken til din ipad her! Det var en gang en konge, og denne kongen hadde fått høre om et skip som gikk like fort til lands som til vanns. Et slikt skip ville kongen ha, og han lovte kongsdatteren og halve kongeriket til den som kunne bygge det. 50

51 Så var det tre brødre som bodde borte i en skogsbygd. Den eldste het Per, den andre het Pål, og den yngste Espen Askeladd - fordi han ofte satt og grov og raket i asken. Da de hørte om skipet som kongen ville ha, ba Per moren sin om niste; for han ville av gårde og prøve å bygge skipet for å vinne kongsdatteren og halve riket. Da han hadde fått nisteskreppen på nakken, strøk han av gårde, og på veien møtte han en gammel og kroket mann. "Hvor skal du hen?" spurte mannen. "Jeg skal bort i skogen og gjøre trau til min far, for han liker ikke å ete sammen med oss andre," sa han Per. "Trau skal det bli!" sa mannen. "Hva har du i sekken din?" spurte mannen. "Møkk," sa han Per. "Møkk skal det bli, sa mannen. Så dro Per bort i eikeskogen og hugg og tømret alt han klarte; men alt han hugg, og alt han tømret, så ble det ikke annet enn trau og trau. Da det led til middags tok han opp nisteskreppen sin for å få i seg noe mat. Men i den lå det bare møkk, akkurat som 51

52 den gamle mannen hadde sagt. Og da det ikke gikk bedre med tømringen, ble han lei av arbeidet, tok øksen og skreppen på nakken og dro hjem til hu mor igjen. Så ville Pål av gårde og prøve å bygge skipet for å vinne kongsdatteren og halve kongeriket. Men det samme skjedde nok en gang, akkurat som den gamle mannen sa: alt han tømret ble til trau og all nisten ble til møkk. Da Pål kom hjem, ville Askeladden av gårde. "Kanskje kunne jeg være kar til å få bygd skipet og vinne kongsdatteren og halve riket," sa han. "Ja, det var likt til det," sa moren; "du som aldri gjør mnoe annet enn å rote og rake i asken!" Men Askeladden ga seg ikke, han ba så lenge at han til slutt fikk lov. Niste fikk han ikke av mora, men han klarte å lure med seg et par havrelefser og en doven øltår, og så la han av gårde. Da han hadde gått en stund, møtte han den samme gamle og krokete mannen. "Hvor skal du?" spurte mannen. 52

53 "Jeg skal til skogs og prøve å bygge et skip som går like fort til vanns som til lands" sa Askeladden, "for kongen har sagt at den som kan bygge et slikt skip, skal få kongsdatteren og halve riket," "Hva har du i skreppen din?" spurte mannen. "Det er ikke noe særlig, men det skulle nå være niste," svarte Askeladden. "Hvis du gir meg litt av nista di, så skal jeg hjelpe deg," sa mannen. "Gjerne det," sa Askeladden, "men det er ikke annet enn to havrelefser og en doven øltår." Men det var det samme hva det var; bare han fikk det, skulle han nok hjelpe Askeladden. Da de kom opp til gamle-eika i skogen, sa mannen: "Nå skal du skjære ut ei flis av treet, og den skal du sette inn igjen på samme sted. Når du har gjort det, kan du legge deg til å sove." Ja, Askeladden gjorde som han sa, han la seg til å sove og i søvne syntes han at han hørte det hugg og hamret og 53

54 tømret og saget og snekret, men våken kunne han ikke bli før mannen vekket ham. Da han våknet sto skipet fullt ferdig ved siden av eika. "Nå skal du stige oppi, og alle dem du møter, skal du ta med deg," sa mannen. Det lovte Espen Askeladd å gjøre, før han takket for skipet og seilte avsted. Da han hadde seilt et stykke, kom han til en lang, mager fant som lå bortmed et berg og åt gråstein. "Hva er du for en kar, som ligger her og eter gråstein?" spurte Askeladden. Jo, han var så kjøttsulten at han aldri kunne bli mett og derfor var han nødt til å ete gråstein, sa han, og så ba han om han kunne få lov til åvære med på skipet. "Ja, vil du være med, så stig på," sa Askeladden. Ja, det ville han, så lenge han kunne ta med seg noen store gråsteiner til niste. Da de hadde seilt et stykke til, kom de til en som sto og hoppet på ett bein, og hadde syv tunge lodd på det andre beinet. 54

55 "Hvem er du?" spurte Askeladden, "og hva skal det være godt for at du farer og hopper på ett bein, og har syv tunge lodd på det andre?" "Jeg har så lett for å fly at hvis jeg ikke binder det ene beinet fast i syv tunge lodd, så spurter jeg til verdens ende på mindre enn fem minutter," sa mannen og spurte om han fikk lov til å være med på skipet. "Vil du være med, så stig på," sa Askeladden. Da de hadde seilt et stykke til, traff de en som sto og holdt seg for munnen. Hvem er du?" sa Askeladden, "og hva skal det være godt for at du står slik og holder deg for munnen?" sa han. "Å, jeg har syv somrer og femten vintrer i kroppen min," sa han, " så jeg må holde meg for munnen. For slipper jeg de ut alle sammen, så gjør de kål på hele verden med det samme," sa han, og ba han om han fikk lov å være med på skipet. "Vil du være med, så stig på," sa Askeladden. Da de hadde seilt en god stund, kom de til kongsgården. Askeladden strøk like inn til kongen og fortalte at skipet sto 55

56 ferdig ute på plassen. Nå ville han ha kongsdatteren, som kongen hadde lovet. Kongen likte ikke dette noe særlig, for Askeladden så rar ut. Han var både skitten og sotete, og kongen ville nødig gi dattera til slik en fant. Så sa han til Askeladden at han ikke kunne få kongsdattera før han hadde tømt en bod fylt med tre hundre tønner kjøtt. "Kan du gjøre det til i morgen, skal du få henne," sa kongen. "Jeg får prøve," sa Askeladden; "men jeg får vel lov til å ta med en av kameratene mine?" "Ja, det skal du få lov til," svarte kongen, "spør om hjelp fra hvem du vil." Askeladden tok bare med seg ham som alltid åt gråstein og støtt var så kjøttsulten. Da de kom og lukket opp bua dagen etter, hadde han ett opp nesten alt kjøttet; det ikke var igjen mer enn to små spekeboger igjen, en til hver av de andre kameratene. Så dro Askeladden inn til kongen og ba om å få prinsessa. 56

57 Men Askeladden var både skitten og sotet, og kongen ville fortsatt ikke gi bort dattera til ham. Så ba han Askeladden om å skaffe vann fra verdens ende til prinsessens te. Klarte han dette på under ti minutter skulle han få både henne og halve riket. "Jeg får prøve," sa Askeladden. "men jeg får vel lov til å be om hjelp fra en av kameratene mine" sa Askeladden. "Ja, det skal du få lov til," svarte kongen, "spør om hjelp fra hvem du vil." Så fikk han fatt på han som hinket på ett ben og hadde syv tunge lodd på det andre. Askeladden ba han om å spenne av loddene, og springe til verdens ende og tilbake igjen på under ti minutter, så kongsdattera kunne få vann til teen sin. Da han kom tilbake til kongsgården, var det enda ett minutt igjen av de ti, og nå fikk han vel endelig kongsdattera. Men kongen syntes han var skitten og sotete, og ville fortsatt ikke ikke gi bort dattera si til ham. Så sa kongen at han hadde tre hundre favner ved som han skulle tørke korn med på badstua"-- er du kar til å sitte der mens vi brenner opp all veden, så skal du få henne, det er ikke tvil om det," sa han. 57

58 "Jeg får prøve," sa Askeladden; "men jeg får vel lov til å ta med en av kameratene mine?" "Ja, om det så var alle tre," sa kongen, fordi han tenkte det skulle bli varmt nok til dem alle. Askeladden tok med seg alle hjelperne sine, og satte seg inn i badstua om kvelden. Men kongen sparte ikke på veden, og etter hvert ble bålet så varmt at det kunne smelte jern. Ut igjen kunne de ikke komme, for døra hadde kongen låst. Så sa Askeladden til han som hadde femten vintre og syv somre i kroppen: "Du får slippe ut en seks, syv vintrer, så blir det passe sommervarmt." Hjelperen gjorde som han sa, og med det ble det akkurat så passe varmt. Så la de seg og sov hele natten gjennom. Da de hørte kongen ruslet utenfor, sa Askeladden: "Nå får du slippe ut et par vintrer til, men lag det sånn at den siste går rett i synet på 'n." Ja, han gjorde så, og da kongen lukket opp badstudøren, og trodde han skulle finne dem oppbrent, satt de der og hutret og frøs, så tennene skranglet. 58

59 Han med alle vintrene i kroppen slapp den siste like i fjeset på kongen, så han falt i bakken. "Får jeg kongsdatteren nå?" spurte Askeladden. "Ja, ta henne og ha henne og ta halve kongeriket også," sa kongen. Da torde han ikke si nei lenger. Så holdt Askeladden og prinsessa bryllup og de levde lykkelig alle sine dager. Og snipp snapp snute, så var eventyret ute. Prøv hele boken til din ipad her! 59

60 Haren og skilpadden Opplev fabelen som interaktiv barnebok på iphone eller ipad! Dypt inne i skogen, bodde det en gang en hare som var raskere enn alle de andre dyrene. Haren var veldig stolt over å være så rask, og skrøt både morgen og kveld av hvor hurtig han kunne hoppe. 60

61 Visste dere at ingen har vunnet over meg? spurte haren sitt publikum. Når jeg løper så fort jeg bare kan, finnes ikke det blikk som får øye på meg! Haren var nå blitt veldig ivrig etter å løpe. Jeg utfordrer alle dyrene i skogen til å løpe om kapp med meg! ropte han. Ikke langt unna bodde det en skilpadde, som hver eneste dag måtte høre på harens skryting. Jeg vil løpe om kapp med deg, svarte skilpadden. Haren kunne ikke tro sine ører! Du? Vil du løpe om kapp med meg? Jeg kan da løpe i bane rundt deg om jeg vil! Vel, vi får se. svarte skilpadden rolig. Skal vi begynne? Ivrige etter å se hvem som kom til å vinne kappløpet, lagde de andre dyrene en løype gjennom skogen og risset en strek på bakken der kappløpet skulle begynne. Klar, ferdig, gå, ropte de andre dyrene. Haren føk av sted i en voldsom fart, og var ute av syne før skilpadden hadde kommet seg over startstreken! 61

62 Etter en liten stund visste haren at han lå langt fremfor skilpadden. Han begynte å løpe langsommere, før han stoppet helt opp for å hvile. Skilpadden var ikke å skimte. Den treigingen! At han våget å utfordre meg! Jeg skal nok vise ham hvem som er raskest. sa haren. For å vise skilpadden hvor treig han er, tror jeg faktisk at jeg skal ta meg en liten blund. Mens haren snorket og sov, trasket skilpadden jamt og trutt videre. Han var sliten, men det var ikke snakk om at han skulle gi opp! Etter en liten stund, kom skilpadden over den blundende haren. Skilpadden smilte og gikk videre. Brått våknet haren med et lite gisp. Å, kjære vene! ropte han fortvilet. Hvor lenge har jeg sovet? Å nei, å nei, å nei! sa skilpadden mens han løp videre. Haren var nesten kommet over en liten bakketopp da han så at skilpadden nærmet seg mål. Haren løp nå fortere enn noen gang! 62

63 Men harens raskeste var ikke raskt nok! Skilpadden gikk først over målstreken og vant over den selvsikre haren. Jeg løper kanskje raskere enn deg, men ro og besluttsomhet er det som skal til for å vinne innrømmet haren, og lo sammen med den kloke skilpadden. Opplev fabelen som interaktiv barnebok på iphone eller ipad! 63