Helse- og omsorgsdepartementet Postboks 8011 Dep 0030 OSLO

Transkript

1 v Returadresse: Helsedirektoratet, Pb St. Olavs plass, 0130 Oslo, Norge HDIR Innland Helse- og omsorgsdepartementet Postboks 8011 Dep 0030 OSLO Deres ref.: Vår ref.: 16/ Saksbehandler: Karin Stubberud Stey Dato: Høring - Barns rett til medvirkning og medbestemmelse etter pasient- og brukerrettighetsloven, helsepersonells ivaretakelse av barn som pårørende og etterlatte, diverse andre endringer i helsepersonelloven mv. Helsedirektoratet viser til høringsnotat av 4. oktober 2016 vedrørende ovennevnte. Det vises også til samtale med Åshild Flatebakken i HOD om utsatt frist til 12. desember Innledning Vi vil generelt bemerke at det er positivt at det fremmes forslag om lovendringer når det gjelder barns rett til medvirkning og medbestemmelse mv., da dagens regulering på dette området er både uoversiktlig og ikke i samsvar med Barnekonvensjonen art. 12 og Grunnloven 104. Lovendringer på dette området anses derfor også helt nødvendig. I likhet med departementet mener direktoratet at de senere års utvikling, både samfunnsmessig og rettslig, tilsier en gjennomgang av pasient- og brukerrettighetslovens bestemmelser om barn og unges medvirknings- og medbestemmelsesrett ved ytelse av helse- og omsorgstjenester. Det er derfor positivt at departementet foreslår en rekke endringer i pasient- og brukerrettighetsloven som omhandler dette. Forhåpentligvis vil forslagene bidra til at barnet og barneperspektivet enda mer enn i dag kommer i sentrum når barn mottar helse- og omsorgstjenester. Av hensyn til de som skal anvende reglene i praksis er det viktig med en utforming som gjør loven enkel å forstå. Formålet bør være å klargjøre og forenkle slik at regelverket blir enklere å anvende. Selv om flere av lovendringsforslagene allerede følger av tolkning av gjeldende lovgivning mener Helsedirektoratet det er viktig at så mye som mulig fremgår direkte av loven. Dette også av pedagogiske hensyn. Det bør også tilstrebes en ensartet språkbruk slik at samme ord/begrep i loven har samme betydning. Dette er dessverre ikke alltid tilfelle og kan gjøre loven unødvendig komplisert for de som anvender regelverket. Som eksempel kan nevnes begrepet «yter helsehjelp» som ifølge forarbeidene har forskjellig betydning i henholdsvis pasient- og brukerrettighetsloven 4-3 tredje ledd og i 4-6 første ledd. I førstnevnte bestemmelse betyr det den som er ansvarlig for helsehjelpen, mens i sistnevnte bestemmelse betyr «yter helsehjelp» den som faktisk utfører helsehjelpen, for eksempel tar en blodprøve. Helsedirektoratet Avdeling bioteknologi og helserett Karin Stubberud Stey, tlf.: Postboks 7000 St. Olavs plass, 0130 Oslo Besøksadresse: Universitetsgata 2, Oslo Tlf.: Faks: Org.nr.: postmottak@helsedir.no

2 Vi har følgende kommentarer knyttet til noen av de foreslåtte endringene: 2. Barn sin rett til medvirkning og medbestemmelse etter pasient- og brukerrettighetsloven Til punktet Regulering av rettighetene til henholdsvis «pasient» og «bruker» (høringsnotatet side 11) Enkelte bestemmelser i pasient- og brukerrettighetsloven gjelder bare for pasienter. Helsedirektoratet støtter forslaget 1 som innebærer at flere bestemmelser også skal gjelde for brukere. Det er positivt at regelverket blir harmonisert slik at pasienter og brukere får de samme rettigheter. Helsedirektoratet støtter også forslag til endringer i pasient- og brukerrettighetsloven 1-3 bokstav b som innebærer at også brukerens nærmeste pårørende blir definert. Helsedirektoratet erfarer imidlertid at bestemmelsen om hvem som anses som pasientens nærmeste pårørende kan være vanskelig å forstå. Særlig gjelder det i tilfeller hvor pasienten ikke er i stand til å oppgi hvem som er nærmeste pårørende. Det bør derfor vurderes om bestemmelsen kan forenkles. Loven angir ikke noen fremgangsmåte for å avgjøre hvem som skal anses som nærmeste pårørende. Det gjelder heller ikke noen formkrav for denne beslutningen, ut over at den skal nedfelles i pasientens journal. Dette er en svakhet ved gjeldende bestemmelse. Regulering av brukernes rettigheter er i høringsnotatet omtalt under innledning/bakgrunn. Vi anbefaler at disse forslagene løftes fram som et eget punkt i kapitlet. Til punkt 2.2. Barn sin rett til medvirkning Helsedirektoratet støtter at barns rett til å motta informasjon og bli hørt ved gjennomføring av helse- og omsorgstjenester skal fremgå eksplisitt av loven. Det er riktignok ikke tvil om at også barn implisitt er omfattet av pasient- og brukerrettighetsloven 3-1, noe direktoratet også har gitt uttrykk for i rundskriv IS-8/2015 Pasient- og brukerrettighetsloven med kommentarer. Etter direktoratets vurdering er det likevel viktig av hensyn til barns rettssikkerhet at dette følger direkte av lovteksten. En slik klargjøring vil øke bevisstheten om at barn som er pasienter og brukere også skal medvirke ved gjennomføring av helse- og omsorgstjenester. Helsedirektoratet mener det bør presiseres hvordan barn skal høres etter pasient- og brukerrettighetsloven 3-1. Dette er et praktisk spørsmål som har blitt drøftet i Helsedirektoratets arbeid med «Veileder om pårørende i helse- og omsorgstjenesten» og som med fordel kan omtales/avklares i forarbeidene. Bestemmelsen, slik den er utformet i forslaget, tar utgangspunkt i en tradisjonell behandlingssituasjon, der både barn og helsepersonell er til stede samtidig. Problemstillingen oppstår blant annet ved valg av tjenestetilbud. I slike tilfeller oppstår spørsmålet om helsepersonellet skal høre barnet direkte eller legge til rette for at foreldrene hører barna. Et eksempel kan være der en mor søker om omsorgslønn for å pleie sitt 1 Se forslag til endring i 3-1 første ledd andre punktum og tredje ledd om pasient og brukers rett til medvirkning), 3-3 første og andre ledd (om informasjon til pasientens nærmeste pårørende) og 3-4 (informasjon når pasienten er mindreårig)

3 barn. Skal kommunen ta direkte kontakt med barnet for å høre dennes syn på saken, eller skal kommunen overlate til mor å kommunisere barnets ønsker? Barns medvirkning både som pasient og bruker blir foreslått regulert i 3-1 første ledd. Helsedirektoratet støtter at dagens særregulering av rådføringsplikten knyttet til barn etter pasient- og brukerrettighetsloven 3-1 annet ledd siste setning er overflødig og kan opphøre. Til punkt 2.3. Foreldre sin rett til informasjon Det foreslås innført en snever adgang i pasient- og brukerrettighetsloven 3-4 fjerde ledd til ikke å informere foreldrene eller andre med foreldreansvaret, også når pasienten eller brukeren er under 12 år. Helsedirektoratet støtter forslaget. Etter vår vurdering kan forslaget bidra til at barn som er i en alvorlig omsorgssviktsituasjon, tør å formidle opplysninger om dette til for eksempel helsesøster for å få hjelp. Direktoratet synes eksemplet i høringsnotat om 10- åringen som kommer til helsesøster og det oppstår mistanke om at barnet ikke har det bra i hjemmet, illustrerer dette godt. Dersom helsesøster kan trygge 10-åringen om at det hun eller han sier ikke automatisk vil bli videreformidlet til foreldrene, kan det bidra til at barnet lettere tør å åpne seg. Det kan igjen føre til at mistanken avkreftes eller forsterkes. En slik ordning vil følgelig kunne være med på å fange opp barn som blir utsatt for vold og overgrep. Direktoratet støtter at det må foreligge tungtveiende hensyn for at det skal unnlates å gi informasjon til foreldre til barn under 12 år. Det er også viktig å påpeke at en slik situasjon kan tilsi at helsepersonell som sitter med slik informasjon ikke kan la være å gjøre noe i saken. Videre bemerkes at 3-4 kan fremstå noe komplisert å forstå for helsepersonell. Det vises til at det er oppstilt flere ulike vurderingstemaer som regulerer ulike forhold, og som kan være utfordrende å skille fra hverandre. I andre ledd skal det vurderes om det foreligger «grunner som bør respekteres», i tredje ledd skal det vurderes om «informasjon er nødvendig for å oppfylle foreldreansvaret» og i fjerde ledd skal det vurderes om det foreligger «tungtveiende hensyn». Det bør vurderes om dette kan forenkles. Uansett bør det omtales mer utfyllende i forarbeidene hva som ligger i de ulike vurderingstemaene. Helsedirektoratet ser at det kan være utfordrende og regulere dette på en annen måte, og noe kan avhjelpes ved at det utarbeides veiledning og informasjonsmateriell til helsetjenesten. Det følger av dagens pasient- og brukerrettighetslov 3-4 fjerde ledd at dersom barneverntjenesten har overtatt omsorgen for barn under 16 år, gjelder de øvrige leddene i bestemmelsen tilsvarende for barneverntjenesten. Slik dagens bestemmelse lyder gjelder ikke pasient- og brukerrettighetsloven 3-4 tredje ledd for barn mellom 16 og 18 år når barneverntjenesten har overtatt omsorgen. 3-4 tredje ledd omhandler foreldre eller andre med foreldreansvar sin tilgang til informasjon som er nødvendig for å oppfylle foreldreansvaret. Dette kan være opplysninger om selvmordsfare, hvor pasienten befinner seg og innleggelse på sykehus på grunn av livstruende tilstander. Det er viktig å sikre at foreldrene eller andre med foreldreansvaret får nødvendig informasjon slik at de settes i stand til å oppfylle foreldreansvaret. Dette gjelder også når barnevernet har overtatt omsorgen for barn over 16 år. Barneverntjenesten skal opptre i foreldrenes sted og har da behov for å få den samme informasjonen som foreldrene. I rundskriv IS-8/2011 Pasient- og brukerrettighetsloven har Helsedirektoratet foretatt følgende fortolkning: - 3 -

4 «Etter Helsedirektoratets vurdering tilsier formålet med bestemmelsen og reelle hensyn at også tredje ledd bør kunne anvendes hvor barnevernet har omsorgen for barn over 16 år. En adgang til å videreformidle disse viktige opplysningene til barneverntjenesten fram til ungdommen fyller 18 år, kan også utledes av helsepersonelloven 23 nummer 4. Bestemmelsen åpner for at opplysninger kan gis videre uten hinder av taushetsplikten når tungtveiende private eller offentlige interesser gjør det rettmessig å gi opplysningene videre.» At barnevernet også skal få nødvendig informasjon når de har overtatt omsorgen for barn over 16 år bør fremgå direkte av lovteksten. Helsedirektoratet støtter departementets forslag om å endre formuleringen «barn under 16 år» til «barn under 18 år» i forslag til nytt femte ledd i pasient- og brukerrettighetsloven 3-4. Til punkt 2.4. Avgrenset samtykkekompetanse for barn under 16 år. Det er positivt at det er presisert i forslag til ny 4-3 første ledd bokstav c i pasient- og brukerrettighetsloven at barn mellom år kan ha selvstendig samtykkerett. Det er imidlertid et spørsmål om samtykkeretten har blitt for snever sett i forhold til gjeldende rett, ved at den kun gjelder i de situasjoner foreldre eller andre med foreldreansvar ikke er informert etter pasient- og brukerrettighetsloven 3-4 andre ledd og forslag til nytt fjerde ledd. Det kan være situasjoner der barn under 16 ønsker helsehjelp som foreldrene ikke samtykker til og hvor barnets selvstendige samtykkerett kan utledes av 4-3 første ledd bokstav b jf. «tiltakets art». Det følger av forarbeidene til loven at "tiltakets art" både kan føre til at retten inntrer etter fylte 16 år og før fylte 16 år, noe som også er omtalt i høringsnotatet under gjeldende rett punkt Av pedagogiske hensyn bør dette rettsgrunnlaget etter vår mening heller inngå i forslaget til ny 4-3 første ledd bokstav c (samtykkerett mellom 12 og 16 år). Dersom dette ikke endres bør det etter Helsedirektoratets vurdering i forslag til 4-4 første ledd, vises til pasient- og brukerrettighetsloven 4-3 første ledd bokstav b hvor det fremgår at personer mellom 16 og 18 år har rett til å samtykke til helsehjelp "med mindre annet følger av særlig lovbestemmelse eller av tiltakets art". Når det gjelder barn under 16 års rett til å samtykke til psykisk helsevern, legges det i Ot.prp. nr. 65 ( ) punkt til grunn at dette vil være aktuelt både når barnet ikke ønsker at foreldrene skal få kunnskap om dette, og i de situasjoner foreldrene er kjent med barnets ønske om behandling, men motsetter seg det/ikke samtykker. Det vurderes her at barnet i visse tilfeller bør kunne samtykke før 16 år i begge disse to situasjonene. Som eksempel vises det til at barnet ønsker samtaleterapi, og hvor en eller begge av foreldrene er del av en alvorlig konfliktsituasjon og derfor ikke ønsker å samtykke til dette. Dette er også lagt til grunn i Helsedirektoratets veileder for poliklinikker i psykisk helsevern for barn og unge side 85, IS Helsedirektoratet mener det er et behov for å klargjøre nærmere i hvilken grad barn under 16 år kan samtykke til psykisk helsevern for barn og unge. Dette bør omtales nærmere i forarbeidene. I ovennevnte forarbeider legges til grunn at selvstendig samtykkerett før 16 år må anses som et snevert unntak og kun aktuelt for barn som ligger nær aldersgrensen på 16 år. Helsedirektoratet er enig i dette, og vil i tillegg bemerke at det helt unntaksvis vil være aktuelt å henvise og igangsette mer langvarig helsehjelp ved BUP uten samtykke og deltagelse fra - 4 -

5 foreldrene i situasjoner etter 3-4 andre ledd. Det anses mer aktuelt når tilbud om samtaler mv gis på skolen e.l. via skolehelsetjenesten, som også BUP i noen tilfeller vil være en del av. Selv om det innføres en snever unntaksregel fra plikten til å informere foreldre når barnet er under 12 år foreslår ikke departementet at barn under 12 år skal få selvstendig samtykkekompetanse i disse spesielle tilfellene. Departementet er imidlertid i tvil om hva som er den beste løsningen og ber derfor spesielt om å få høringsinstansenes syn på dette. Når det gjelder spørsmålet om barn under 12 år også skal gis rett til å samtykke i tilfeller som omfattes av 3-4 fjerde ledd, har Helsedirektoratet forståelse for departementets standpunkt. I slike tilfeller er det naturlig å vurdere hvilken annen instans som bør bringes inn, herunder vurdere opplysningsplikt til barneverntjenesten. Samtidig anses det viktig at barn under 12 år gis den nødvendige helsehjelpen frem til situasjonen er nærmere avklart, for eksempel i form av samtaler med helsesøster, i forlengelsen av den situasjonen som er beskrevet i høringsnotatet på side 18. Det må forutsettes at dette vil være helsehjelp av begrenset omfang og intensitet, og et slikt samtykke kun er gyldig inntil annet rettsgrunnlag for eventuell videre nødvendig helsehjelp blir etablert. Vi har vektlagt at det i slike tilfeller forutsettes at foreldreansvaret ikke kan ivareta barnets behov for helsehjelp ved å gi samtykke etter 4-4 og det heller ikke i en periode vil finnes annet rettsgrunnlag enn fra barnet selv. Etter Helsedirektoratets vurdering bør det vurderes om det skal innføres en samtykkerett for barnet i slike tilfeller, men tydeliggjøres i en eventuell bestemmelse at det kun omhandler helsehjelp av begrenset omfang og intensitet og i en mellomperiode inntil et annet rettsgrunnlag har kommet på plass. Å samtykke til helsehjelp av mer omfattende karakter og i en lengre periode vil være å legge et for stort ansvar på barn under 12 år. Til punkt 2.5. Barns rett til å bli hørt ved samtykke på vegne av barn Bestemmelsen om barns rett til å bli hørt når andre samtykker på vegne av dem foreslås justert. Det skal følge av pasient- og brukerrettighetsloven at barn skal gis informasjon og høres fra det er i stand til å danne seg egne synspunkter om det samtykket dreier seg om og gis anledning til å si sin mening før spørsmål om samtykke til helsehjelp avgjøres. Dette skal gjelde senest fra barnet fyller sju år. Det skal videre legges vekt på hva barnet mener ut fra alder og modenhet, og fra fylte 12 år skal det legges stor vekt på hva barnet mener. Helsedirektoratet støtter disse forslagene til endring i pasient- og brukerrettighetsloven 4-4 og vil påpeke at det nå blir helt tydelig at også barn under 12 år skal høres før samtykke til helsehjelp gis og alltid fra det har fylt 7 år. Av lovteksten fremgår det at foreldre, andre med foreldreansvaret eller barneverntjenesten skal gi barnet informasjon og anledning til å si sin mening før spørsmålet om samtykke til helsehjelp avgjøres. Helsepersonellets rolle og ansvar i denne forbindelse bør omtales i forarbeidene. Til punkt 3. Samtykke fra foreldre ved vaksinasjon av barn etter barnevaksinasjonsprogrammet Det følger i dag av en tolkning av pasient- og brukerrettighetsloven at vaksinasjon i tråd med barnevaksinasjonsprogrammet er helsehjelp som regnes som ledd i den daglige og ordinære omsorgen for barnet. Det medfører at det er tilstrekkelig at den ene av foreldrene eller andre med foreldreansvaret samtykker til slik vaksinasjon. Helsedirektoratet støtter at det tas inn i pasient- og brukerrettighetsloven 4-4 at det er tilstrekkelig at den ene av foreldrene eller andre med foreldreansvaret samtykker til - 5 -

6 vaksinasjon i tråd med barnevaksinasjonsprogrammet. Etter Helsedirektoratets vurdering er det viktig for å sikre at flest mulig barn og unge får vaksiner i tråd med det anbefalte vaksinasjonsprogrammet. Gjeldende 4-4 andre ledd bokstav a er tolket slik at samtykke til helsehjelp som regnes som ledd i den daglige og ordinære omsorgen for barnet kan gis av den forelder som til enhver tid er sammen med barnet, og uavhengig av om foreldrene bor sammen eller hver for seg, eller har del i foreldreansvaret eller ikke. Denne tolkningen innebærer at også forelder som ikke har del i foreldreansvaret kan samtykke alene. Begrunnelsen er blant annet at det er behov for slik helsehjelp ut i fra en situasjon som plutselig kan oppstå. Det kan i slike situasjoner være et praktisk behov for at også den forelder som ikke har del i foreldreansvaret, men som kanskje har samvær med barnet over noe tid, skal kunne samtykke til denne helsehjelpen uten først å innhente samtykke fra forelder med foreldreansvar. Selv om dette allerede følger av en fortolkning støtter Helsedirektoratet at gjeldende fortolkning tas inn i lovteksten. Det bør som tidligere nevnt være et mål at mest mulig kan leses ut av lovteksten. Ved vaksinasjon etter barnevaksinasjonsprogrammet er situasjonen annerledes. Situasjonen oppstår ikke plutselig og forelderen som ikke har del i foreldreansvaret trenger ikke å ha mulighet til å samtykke alene. Vi støtter at dette tas inn i lovteksten slik at det fremgår at ved vaksinasjon etter barnevaksinasjonsprogrammet må den som skal samtykke ha foreldreansvaret for barnet. Det innebærer at den som skal gi vaksinen må forvisse seg om at forelderen som samtykker har del i foreldreansvaret. Til punkt 4. Ivaretakelse av barn som pårørende til søsken og som etterlatte I 2009 ble det innført nye bestemmelser i helsepersonelloven og spesialisthelsetjenesteloven for å sikre at helsepersonell identifiserer og ivaretar det informasjons- og oppfølgingsbehov mindreårige barn kan ha som følge av at de er pårørende til foreldre som er pasienter med psykisk sykdom, rusmiddelavhengighet eller alvorlig somatisk sykdom eller skade. For å sikre at helsepersonell identifiserer og ivaretar det informasjons- og oppfølgingsbehovet også mindreårige barn kan ha som pårørende til søsken med alvorlige helseproblemer, eller som etterlatte etter foreldre og søsken som dør, foreslår departementet at lovgivningen også skal regulere dette. Helsepersonell på sykehus, som er vant til å bidra til å ivareta mindreårige barn som pårørende når foreldre har alvorlige helseproblemer vil trolig se det som en naturlig del av sitt ansvar også å bidra til å ivareta mindreårige barn som pårørende søsken, når et barn i en familie har alvorlige helseproblemer. Tilsvarende vil kunne gjelde for familiens fastlege. Selv om helsepersonell trolig også i dag i noe varierende grad, ivaretar barn som pårørende til søsken og som etterlatte vil det å ta det inn i loven som en plikt innebære at alle skal få det samme tilbudet uavhengig av rutinene på det enkelte sykehus. Det er positivt og viktig og støttes av Helsedirektoratet. I høringsnotatet står det at plikten til å medvirke overfor det enkelte barn i utgangspunktet tilligger helsepersonellet som har/hadde ansvaret for behandling av pasienten. Helsedirektoratet antar at dette kan være en oppgave som naturlig legges til kontaktlegen hvor det er oppnevnt kontaktlege. For å legge til rette for at helsepersonell skal kunne følge opp barn som pårørende, ble det i 2009 også innført en ny bestemmelse i helsepersonelloven 25 tredje ledd. Bestemmelsen åpner for at taushetsbelagte opplysninger kan gis til samarbeidende personell når dette er - 6 -

7 nødvendig for å ivareta behovene for pasientens barn, med mindre pasienten motsetter seg dette. Bestemmelsen foreslås utvidet til også å gjelde lovendringsforslagene. Helsedirektoratet har mottatt henvendelser med spørsmål om rekkevidden av «samarbeidende personell» i denne sammenhengen. Etter vår vurdering omfatter bestemmelsen personell som samarbeider om å yte helsehjelp og gir ikke mulighet til å gi informasjon til f.eks. barnevern eller skole. Det er ønskelig at forståelsen av «samarbeidende personell» blir presisert i lovteksten eventuelt i forarbeidene til bestemmelsen. Hvor mye helsepersonell skal gjøre for å «søke å avklare» om en pasient har mindreårige barn er et praktisk spørsmål som har blitt gjenstand for drøftinger i Helsedirektoratets arbeid med «Veileder om pårørende i helse- og omsorgstjenesten» og som med fordel kan omtales/avklares i forarbeidene. Det samme vil gjelde for søsken. Til punkt 5. Harmonisering av strafferammen for overtredelse av taushetsplikt Strafferammen for overtredelse av taushetsplikt etter helsepersonelloven, helseregisterloven og pasientjournalloven samsvarer ikke med strafferammen for overtredelse av taushetsplikt etter straffeloven. Helsedirektoratet kan ikke se noen argumenter for at strafferammen for overtredelse av taushetsplikt skal være forskjellig i de ulike lovene og støtter forslaget om å harmonisere bestemmelsene. Det innebærer at strafferammen for brudd på taushetsplikten etter de nevnte helselovene endres fra bot eller fengsel i inntil tre måneder til bot eller fengsel i inntil et år. Til punkt 6 Utvidelse av delegasjonsadgangen fra Helsepersonellnemnda til sekretariatet Det har de siste årene vært en markant økning i antall innkomne klagesaker til Statens helsepersonellnemnd. Det er viktig at klagesakene blir behandlet på en betryggende måte og innen rimelig tid. For å legge til rette for en mer effektiv bruk av ressursene samtidig som klagerens rettsikkerhet ivaretas, foreslår departementet at nemndleder kan avgjøre saker som ikke byr på vesentlige tvilsspørsmål og at Helsepersonellnemnda også kan delegere vedtakskompetanse til sekretariatet i slike saker. Helsedirektoratet ser behovet for raskere klagesaksbehandling i Statens helsepersonellnemnd, men vurderer at det i de fleste saker vil være behov for helsefaglig og utdanningsfaglig kompetanse ved avgjørelsene. Statens helsepersonellnemnds sekretariat eller nemndleder, vil ikke inneha helsefaglig eller utdanningsfaglig kompetanse. Både utdanningsfaglige og helsefaglige spørsmål vil kunne ha avgjørende betydning for utfallet av saken. Til punkt 7 Helsepersonells plikt til å gi informasjon til tilsynsmyndighetene ved fare for pasientsikkerhet Det har blitt reist spørsmål om opplysningsplikten i helsepersonelloven 17 innebærer at helsepersonell plikter å gi tilsynsmyndighetene taushetsbelagte opplysninger som de er kjent med i kraft av å yte helsehjelp til annet helsepersonell, når vilkårene i bestemmelsen er oppfylt. Helsedirektoratet støtter at dette blir presisert i bestemmelsen, slik at det klart fremgår at bestemmelsen ikke fritar fra taushetsplikten om pasienters helsemessige eller personlige forhold. Til punkt 8 Enkelte tekniske endringer i helsepersonelloven Departementet foreslår en rekke tekniske endringer i helsepersonelloven( 6, 11, 62 og 74) som skal bidra til å tydeliggjøre innholdet i dagens bestemmelser. I tillegg foreslås det å oppheve helsepersonelloven 38 som ikke har trådt i kraft. Helsedirektoratet har ingen merknader ut over at vi støtter alle endringsforslag som bidrar til å gjøre lovgivningen enklere å forstå for de som skal anvende regelverket

8 Helsedirektoratet har for øvrig ingen merknader til høringsnotatets punkt 9, 10 og 11. Vennlig hilsen Johan Georg Røstad Torgersen e.f. divisjonsdirektør Gunhild J. Røstadsand seniorrådgiver - 8 -