Deres ref.: Vår ref.: 16/5322 Dato:

Transkript

1 Helse- og omsorgsdepartementet Postboks 8011 Dep OSLO Deres ref.: Vår ref.: 16/5322 Dato: Invitasjon til høring - Barn sin rett til medverknad og medråderett etter pasient- og brukarrettslova, helsepersonell si ivaretaking av barn som pårørande og etterlatne, diverse andre endringar i helsepersonellova m.m. Vi viser til høringsnotat om forslag til endringer i bl.a. helsepersonelloven og pasient og brukerrettighetsloven. Legeforeningens høringsuttalelse er utarbeidet på bakgrunn av interne innspill, og den er behandlet av vårt sentralstyre. Departementet har gjort et viktig og godt arbeid. Gjeldende rett tydeliggjøres, og mange av endringene vil forhåpentligvis kunne bidra til å gjøre regelverket enklere å anvende i praksis. Samtidig vil vi fremheve at når det tas initiativ til en slik "ryddeprosess" bør berørte aktører som Legeforeningen konsulteres på forhånd for å kartlegge også andre endringsbehov. Blant slike er helsepersonelloven 47 som vi ut fra konkrete eksempler erfarer er for vidtrekkende i sin ordlyd tolkes som et eget og omfattende unntak fra taushetsplikten. Vi vil fremheve at forslagene under punkt 2 og 4 innebærer en viktig tydeliggjøring, styrking og trygging av barns rettigheter, og at det blir avgjørende å utarbeide godt informasjonsmateriale for å implementere regelverket i praksis. Bestemmelsene kan være utfordrende å anvende, og riktig anvendelse vil forutsette at regelverket er godt kjent. Forlaget i punkt 6 om å utvide delegasjonsadgangen til helsepersonellnemda kan vi ikke se vil ha ønsket og forutsatt effekt, og vi mener det vil svekke rettsikkerheten til klager i en slik grad at vi ikke kan støtte forslaget. Vi vil i det følgende kommentere enkelte av de presenterte forslagene: 1. Barn sin rett til medvirkning og medbestemmelsesrett etter pasient og brukerrettighetsloven Endringene gir en viktig rettsikkerhet og trygghet for barn. Forslagene vil etter vår vurdering også kunne bidra til at regelverket er mer i samsvar med praksis og også blir enklere å anvende. Adgangen til ikke å informere foreldrene eller andre med foreldreansvar også når barnet er under 12 år vil kunne bety mye for barna det gjelder, og er en viktig endring. Det er også en viktig presisering at barn mellom 12 og 16 år får rett til å samtykke på egne vegne når informasjon ikke skal gis foreldre eller andre med foreldreansvaret, som naturlig konsekvens og tydeliggjøring av sammenhengen mellom retten til informasjon og samtykkekompetanse. Det er positivt at det tydeliggjøres at helsepersonellet plikter å orientere pasienten så tidlig Den norske legeforening Postboks 1152 Sentrum NO-0107 Oslo legeforeningen@legeforeningen.no Besøksadresse: Akersgt. 2 Telefon: Faks: Org.nr. NO MVA Bankgiro

2 som mulig om foreldrenes rett til informasjon og unntak fra dette, samt at barnet informeres om informasjon som blir gitt. Dialog, informasjon og åpenhet kan være avgjørende for tilliten mellom pasient og helsepersonell i disse situasjonene. I saker hvor foreldre ikke skal informeres når barnet er under 12 år, mener vi det kan være hensiktsmessig at representant fra barnevernet gis endelig samtykkekompetanse i samråd med barnet og helsepersonell. Vi vil også påpeke at dette regelverket er utfordrende i praksis, og innebærer skjønn og vanskelige vurderinger med potensielt stor betydning. Det bør utarbeides informasjonsmateriale for helsepersonell, f.eks. en praktisk veileder/oversikt som kan brukes som støtte og oppslagsverk for de som skal anvende dette komplekse regelverket i praksis. 2. Samtykke fra foreldre ved vaksinasjon av barn etter barnevaksinasjonsprogrammet Legeforeningen støtter endringen og departementets vurderinger. Krav til samtykke fra begge foreldre kan føre til lavere vaksinasjonsprosent på grunn av praktiske problemer med samtykke og/eller høyt konfliktnivå mellom foreldre. Vi merker oss at tidligere tolkning, fra brev 8. oktober 2015 er innskrenket. Det fremgår her at "Det er dermed tilstrekkelig at den ene av foreldrene eller andre med foreldreansvar samtykker til vaksinasjonen. Samtykket kan gis av den forelder som til enhver tid er sammen med barnet, og uavhengig av om foreldrene bor sammen eller hver for seg, eller har del i foreldreansvaret eller ikke". Vi støtter at det kun er forelder med foreldreansvar som alene kan samtykke til vaksinasjon etter barnevaksinasjonsprogrammet. Vi etterlyser imidlertid en omtale av hvordan helsepersonellet skal/bør forholde seg til kjent/uttalt uenighet mellom foreldrene i denne sammenheng. I de fleste familier er vaksinasjon et lite kontroversielt spørsmål, men i enkelttilfeller kan motsetningene være store og meningene sterke. Informasjon og dialog kan være avgjørende for at tilliten til helsevesenet bevares i disse situasjonene. Vi vil også påpeke at det tydelige skillet i gjeldende 4-4 på; a) helsehjelp som regnes som ledd i daglig og ordinær omsorg og b) helsehjelp som kvalifisert helsepersonell mener er nødvendig for å ikke ta skade, - har blitt vesentlig mindre klart i ny 4-4. Dette er uheldig, nettopp fordi det kun er for situasjonene i litra b) at det er presisert at begge foreldrene, eller andre med foreldreansvaret, så langt råd er, få si sin mening før slik helsehjelp gis skal gis. Dette kan med fordel komme tydeligere frem i ny 4-4. I denne sammenheng vil vi påpeke de praktiske utfordringene som ligger i denne plikten til å involvere foreldrene. Det er ikke et klart pliktsubjekt her, og det er uklart i praksis hva som egentlig ligger i dette kravet. I direktoratets rundskriv presiseres det at bestemmelsen også regulerer situasjoner der det ikke er mulig å få avklart begge foreldrenes synspunkter på ytelse av helsehjelpen, for eksempel fordi den ene forelderen ikke er mulig å få tak i. Legeforeningen mener at det i rundskrivet bør tydeliggjøres hvilken aktivitetsplikt som påhviler helsepersonellet i disse situasjonene. Det er vanlig at bare en av foreldrene følger barnet, og sjelden et tema om den andre forelderen har samtykket/motsatt seg. Har helsepersonellet da en selvstendig plikt til å undersøke dette og hvor langt går denne plikten?

3 3. Utvidelse i plikten til ivaretakelse av barn som pårørende Legeforeningen støtter at plikten utvides til også å gjelde mindreårige barn som pårørende til søsken med alvorlige helseproblemer, eller som etterlatte etter foreldre eller søsken. Departementet erkjenner at det utvider helsepersonells ansvar til å gjelde en større gruppe barn, men forutsetter at "etterlevinga av utvidinga blir følgd opp innanfor dei gjeldande ressursrammene i spesialisthelsetjenesta". Samtidig vises det under til at både spesialisthelsetjenesten og kommunehelsetjenesten "bare delvis [følger] opp loven om barn som pårørende", og at det må jobbes aktivt videre for å oppfylle kravene i loven på en tilfredsstillende måte. Det er uheldig at plikten utvides før det er på plass gode systemer for håndtering i praksis. Det er en forutsetning for at regelen skal virke etter sin hensikt, og ivaretas på en god og formålstjenlig måte at det er tilrettelagt for gjennomføring i praksis, bl.a. med klare ansvarsforhold, tilstrekkelig kompetanse og tid til å utføre det. Vi vil vise til virksomhetenes plikt til å organisere seg slik at helsepersonell er i stand til å overholde sine lovpålagte plikter, herunder tilrettelegge for og innlemme plikten til å ivareta barn som pårørende i de ansattes arbeidsoppgaver og utarbeide rutiner/retningslinjer for dette arbeidet, herunder med tydelig ansvarsplassering. Det kan med fordel tilsettes eget personell med særlig ansvar for oppfølging av barn, jf. spesialisthelsetjenesteloven 3-7 a. Det er også presisert i direktoratets rundskriv om barn som pårørende, at det nettopp er viktig at plikten til å følge opp det enkelte barnet blir lagt til en bestemt person. Departementet bør følge opp lovendringen med en veiledning til tjenestene. Ansvaret for å implementere dette arbeidet i virksomheten, med opplæring, tydelige retningslinjer, klar ansvarsplassering og ressurser i samsvar med funnene i den presenterte studien under punkt 4.2.3, bør fremgå tydelig. 4. Harmonisering av straffebestemmelsene for brudd på taushetsplikt Vi er positive til en harmonisering for å unngå at samme handling blir rammet av to konkurrerende straffebestemmelser. Det vanlige, og stort sett mest formålstjenlige, er at brudd på helselovgivningen følges opp tilsynsmessig. Vi støtter her vurderingene til Arianson-utvalget, som det også er vist til i høringsnotatet s. 49 flg. Straff benyttes svært sjeldent for brudd på aktuelle særlover, og er forbeholdt "markante avvik fra forsvarlig virksomhet". Vi vil fremheve at vi mener det har avgjørende betydning å videreføre regelen om at Statens helsetilsyn kan begjære påtale. Det er helt sentralt at politi og påtalemyndighet samarbeider med tilsynsmyndighetene, som har nødvendig kompetanse og erfaringsgrunnlag. Påtaleregelen kom inn i helsepersonelloven etter forslag fra Riksadvokaten. Bakgrunnen for forslaget var ønsket om å trekke tilsynsmyndigheten mer aktivt inn i saker hvor det er grunn til å vurdere straffereaksjoner mot helsepersonell eller virksomheter innen helsetjenesten. Vi vil her særlig vise til at Riksadvokaten fremhevet nettopp at det er avgjørende for påtalemyndigheten å kunne få råd av tilsynsmyndigheten som fagorgan i slike saker, da påtalemyndigheten ikke har denne type kompetanse. Vi vil i den sammenheng også påpeke at det er grunn til å vurdere en nærmere regulering av muligheten for at tilsynsmyndighetene kan ivareta en "silingsfunksjon" når det gjelder pasientinformasjon. Det er en utfordring i dag at politiet etterspør langt mer informasjon enn hva som er nødvendig i etterforskningen av den konkrete sak. Dersom det er helsepersonellets handlinger i oppfølgningen av en pasient som etterforskes vil det kunne

4 være behov for en objektiv tredjepart som siler bort irrelevante helseopplysninger og sørger for at dette ikke inngår i etterforskningsmaterialet hos politiet. Vi vil også vise til Rundskriv IK-2/2008, retningslinjer for behandling av saker etter helsepersonelloven 67, som det muligens er behov for å revidere og oppfriske kunnskapen om. 5. Forslag om å utvide delegasjonsadgangen til helsepersonellnemnda Vi er svært positive til at det ses på muligheter for å forkorte saksbehandlingstiden i Helsepersonellnemnda, også at ressursene kan prioriteres på en annen måte. Som nevnt innledningsvis kan vi imidlertid ikke se at det presenterte vil ha forutsatt effekt, og det vil svekke rettsikkerheten i en slik grad at vi ikke kan støtte forslaget. Det følger av hpl. 69 at "Statens helsepersonellnemnd skal være et uavhengig organ med høy helsefaglig og juridisk ekspertise som oppnevnes av departementet for tre år av gangen. Statens helsepersonellnemnd skal bestå av tre jurister, hvorav en er leder av nemnda, samt tre personer med helsefaglig bakgrunn og en legrepresentant. Statens helsepersonellnemnd kan oppnevne to sakkyndige for bistand i den enkelte sak" Viktige rettssikkerhetshensyn lå bak opprettelsen av Helsepersonellnemnda. Uavhengighet, bred faglig sammensetning og muligheten til å klage på vedtakene til "en fullstendig uavhengig instans uten noen formell tilknytning til tilsynsmyndighetene" var viktige elementer i dette. Vi har tidligere tilskrevet departementet om vår bekymring knyttet til lav omgjøringsprosent i nemnda og muligens et for tett samarbeid mellom Statens helsetilsyn og sekretariatet i Helsepersonellnemnda. Vi viste til at det i årsrapportene fra Statens helsetilsyn fremgår bl.a. at omgjøringsprosenten var betydelig lavere i 2014 enn tidligere år. Vi mente det var grunn til å problematisere at kun 4 av 72 fikk medhold i klagen på administrativ reaksjon i Det er 5,5 %, mot 10,25 % i 2013 og 12,5 % i Dersom man f.eks. sammenligner med Trygderetten, oppgir de i sin årsmelding at i 2014 ble 24,7 % av de overprøvde vedtakene endret i favør av den ankende part, og at endrings ( gunst ) andelen har holdt seg ganske stabil over tid. Dette gir en indikasjon på at nemnda ikke fungerer som det korrektiv den var ment å være. Løsningen er likevel ikke å innføre en ordning som svekker rettsikkerheten til de som klager, potensielt kan utfordre uavhengigheten ytterligere og svekke legitimiteten til nemnda. Klager har rett til en grundig saksbehandling, hvor det ligger viktige rettsikkerhetsgarantier både i at sakene er godt forberedt, at det er mulig å møte personlig å fremlegge saken sin og besvare eventuelle spørsmål og p bli vurdert av en kompetent og faglig bredt sammensatt nemnd. Vi mener at denne kompetansen også kreves for å vurdere om det foreligger et tvilsspørsmål. I denne sammenheng er det også vesentlig å fremheve at vi har fått opplyst at kapasiteten til sekretariatet er mindre enn nemndas kapasitet til å behandle sakene. Det fremstår dermed mer logisk å styrke kapasiteten i Nasjonalt klageorgan. Det følger av dette at departementets forslag ikke vil ha den ønskede effekt. For oss fremstår det som at det vil kreve at sakene er minst like grundig utredet dersom de skal avgjøres av nemndsleder eller sekretariat, i tillegg til at sekretariatet må ta stilling til om det foreligger tvil i saken. Etter vår vurdering vil dette gi minst like lang saksbehandlingstid, med en vesentlig svekket behandling og rettssikkerhetsgaranti for klager. Vi vil på denne bakgrunnen ikke anbefale en gjennomføring av den foreslåtte endringen.

5 Dersom departementet likevel innfører foreslåtte lovendring, vil vi sterkt anbefale at det tas inn en presisering i 68 som gjør unntak for de mest inngripende reaksjonene: "Klager på vedtak etter helsepersonelloven 57 59a og kan ikke delegeres etter tredje ledd" Øvrige endringsforslag innebærer etter vår vurdering stort sett en tydeliggjøring av gjeldende rett, som Legeforeningen støtter uten ytterligere kommentarer. Med hilsen Den norske legeforening Geir Riise generalsekretær Lars Duvaland direktør Dokumentet er godkjent elektronisk Saksbehandler: Stine K. Tønsaker