FolkogforsVar Nr

Transkript

1 FolkogforsVar Nr verden inn i 2013

2 Kjære leser Riktig godt nytt år! I årets første nummer av Kontaktbladet retter vi blikket mot verden rundt oss. Globaliseringen gjør at verden blir mindre, og hendelser som geografisk finner sted et godt stykke unna oss, har en betydelig påvirkningskraft også på lille Norge. I våre nærområder er den økonomiske krisen i Europa noe som får store ringvirkninger. En hel generasjon er i ferd med å miste framtidshåpet, og veletablerte stater vakler. Arbeidsledigheten er enorm, nøden øker, og det gir grobunn for opptøyer og ekstremisme. I Russland strammes grepet. Putins tilbakekomst som president har så langt medført strengere lover mot ulovlige demonstrasjoner, og en registreringsplikt som «utenlandske agenter» for organisasjoner som mottar pengestøtte fra utlandet. Ser vi mot Kaukasus, finner vi noen av de mest eneveldig styrte statene i verden i dag. Midtøstenregionen er heller ikke så langt unna oss. Syriakonflikten ser ikke ut til å stå overfor noen umiddelbar løsning. Kampene herjer, og i tillegg til de menneskelige lidelsene blir uerstattelige kulturskatter lagt i grus. Palestina begynner å ta form av en stat, etter at en ukes åpen krig på Gazastripen i november omsider fikk sin våpenhvile. I Israel skal det om kort tid avholdes valg. Resultatet av dette vil nok påvirke prosessene videre i stor grad. Lenger inn i Asia finner vi den pågående konflikten om diverse øygrupper i det kinesiske hav. Både Kina og Japan rasler med sablene. Og Nord-Korea prøveskyter raketter eller skyter opp værsatellitter, om man skal tro regimets talspersoner. Vi står med andre ord overfor nok et begivenhetsrikt år, og ulike sikkerhetspolitiske nyheter vil nok forme hverdagen vår framover. Ønsker du en oppdatering på den grunnleggende forsvars- og sikkerhetspolitikken, anbefaler jeg å forsøke å få med seg en av våre konferanser. Du finner en oversikt lenger bak i bladet, og det er gratis å delta. Håper ellers at dette nummerets varierte artikler kan by på noe for enhver smak - god lesning! Monica K. Mattsson F F Arbeidsutvalget i Folk og Forsvar: Leder: Per Steinar Jensen (NHO) Nestleder: Hans-Christian Gabrielsen (LO) Generalsekretær: Monica K. Mattsson Utgivelser: Kontaktbladet utgis 5 ganger pr. år. Annonser: Bladet tar ikke annonser. Abonnement: Bladet sendes gratis til interesserte, og abonnement kan tegnes ved å sende inn bestillings seddel på siste side eller på Opplag: Pr. januar 2013: eks. De som ønsker innsendt stoff og bilder i retur må angi returadresse tydelig. Innholdet i artikler og kronikker står for forfatternes eget syn, og representerer ikke nødvendigvis Folk og Forsvars offisielle mening. innhold Artikler: Nytt år nye muligheter? s. 4-5 Syria borgerkrig og usikkerhet s. 6-7 For fred i Europa s. 8-9 Russisk sikkerhet lite samarbeid s Nordlige sjørute endrer det geopolitiske bildet i nord s Utfordringer for Midtens rike s Beredskap på sjøen s Faste sider: Leder s. 2 Smått & stort s. 3,19, 20 og 21 Folk om forsvar s. 18 Leserinnlegg s. 22 Organisasjonsstoff s. 23 Info-publikasjoner s. 24 Utdrag eller artikler fra bladet eller fra våre web-sider kan brukes fritt ved angivelse av kilde. Utgiver: Folk og Forsvar Adresse: Arbeidersamfunnets plass 1c, 0181 Oslo Telefon: Tlf: Telefax: Internett adresse: E-post-adresse: post@folkogforsvar.no Oppslaget: Konflikt; (fra latin conflictio) sammenstøt. En situasjon som oppstår mellom en eller flere parter, som har ulike forestillinger om mål eller ønsket resultat i en situasjon, basert på interesser, verdier, handlinger eller retninger. Følges gjerne av følelser av frustrasjon, irritasjon, aggresjon eller maktesløshet. Kan medføre sammenstøt og stridigheter. Ansvarlig redaktør: Monica K. Mattsson Redaktør: Nan Cecilie Johnstad E-post red.: nan@folkogforsvar.no ISSN Grafisk produksjon: Forsiden På terskelen til et nytt år kan vi konstanstere at også 2013 kommer til å by på mange sikkerhetspolitiske utfordringer. Den russiske president strammer grepet om sin egen befolkning og er på kant med både USA og EU. EU sliter fortsatt med å rette opp en skakkjørt europeisk økonomi. Obama er klar til å ta fatt på en ny presidentperiode, og borgerkrigen i Syria raser videre foreløpig uten internasjonal inngripen. Også i Mali er situasjonen alvorlig. Foto: Forsvaret og Scanpix FolkogforsVar Nr verden inn i 2013 Layout: punkt&prikke punktprikke@me.com Formidling: 2punkt as Trykk: RK Grafisk AS Sitatet Det eneste pålitelige med fremtiden er usikkerhet. Ingar Storsve

3 Forsvarsbudsjettet for 2013 I det første året av den nye langtidsplanen foreslår regjeringen et forsvarsbudsjett på 42,2 milliarder kroner. Bevilgningen økes reelt med 300 millioner kroner i forhold til Sammen med intern ressursfrigjøring vil dette gi en samlet styrking av forsvarssektoren på 568 millioner kroner. Regjeringens budsjettforslag for 2013 gir høyere operativ aktivitet, økt øving og trening, mer nytt og moderne materiell, samt en forsterket beredskap og tilstedeværelse ikke minst i nordområdene. Forslagene til bevilgningsøkninger styrker evnen til å møte trusler i det digitale rom, sikringstiltak ved Statsministerens kontor og Forsvarsdepartementets lokaler samt utvidet og permanent helikopterberedskap på Rygge. Gjennom innsparings- og effektiviseringstiltak samt vridning av ressurser fra Norges Afghanistan-engasjement foreslår regjeringen samtidig å styrke materiellinvesteringene, Hæren, Sjøforsvaret, Luftforsvaret, Heimevernet og Etterretningstjenesten slik langtidsplanen legger opp til. Ny meningsmåling fra Folk og Forsvar To ganger i året utfører Opinion meningsmålinger for Folk og Forsvar. I desember 2012 var fokus nordmenns holdning til NATO og annet internasjonalt forsvarssamarbeid. Det kommer klart frem at kvinner og ungdom er mer usikre på NATOmedlemskapet, men at oppslutningen om å delta i NATO-operasjoner med FN-mandat er stabilt høy. 65% svarte at NATO-medlemskapet trygger landet. Dette er en nedgang på 12 prosentpoeng fra i fjor. Det er i hovedsak kvinnene som utgjør endringen. Blant menn mener 70% at medlemskapet trygger landet, mens kun 60% av kvinnene mener det samme. I fjor var tallene henholdsvis 78% og 77%. Det interessante er imidlertid at andelen kvinner som mener at medlemskapet medfører en fare for angrep også har gått ned, fra 7% til 5%. Den store endringen ligger i at hele 19% av kvinnene mener at medlemskapet ikke spiller noen rolle (mot 7% i fjor), mens hele 16% svarer «vet ikke» (9% i fjor). De eldste er også betydelig mer positive til at NATO-medlemskapet trygger landet enn de yngste. Når det gjelder å delta i det sikkerhets politiske samarbeidet i EU-regi mener drøyt halvparten at det er riktig av Norge å delta, 52 % mot 58% i fjor. Det har vært en jevn tilbakegang siden 2007 (81 %). Også her er kvinner og ungdom de mest skeptiske med henholdsvis 48 % og 40 %. Når det gjelder den geografiske fordelingen ligger alle delene av landet rundt 50 % for at Norge skal delta i EU-operasjoner, men det er de i Nord-Norge som er mest skeptiske (41 %). Oppslutningen om å delta med styrker i NATOoperasjoner i regi av FN er imidlertid stabilt høy. Tre av fire (76% ) er helt eller delvis enige i at Norge bør bidra med styrker, noe som er det samme nivået som i fjor. Målingen finnes på Tett transatlantisk samarbeid Forsvarsminister Anne-Grete Strøm-Erichsen møtte 17. desember 2012 sin amerikanske kollega Leon Panetta, og diskuterte blant annet NATO, kampfly og amerikansk øving i Norge. Norge tar jevnlig opp at NATO bør legge mer vekt på å opprettholde evnen til å forsvare sine nærområder. Strøm-Erichsen understreket dette også på møtet med Panetta. - Situasjonen på den tyrkiske grensen mot Syria aktualiserer vårt nærområdeinitiativ. Det er avgjørende at alliansen er i stand til å forsvare sitt territorium på en troverdig måte. Vi må ha både god situasjonsforståelse og forsvarsevne, også for landene som ligger i ytterkanten av NATO, sier hun. Strøm-Erichsen inviterte på møtet amerikanerne til å trene og øve enda mer i Norge. - Vi har stor nytte av at våre NATO-allierte trener sammen med oss og andre under norske forhold. Det er vår beste forsikring dersom Norge kommer i en situasjon der vi trenger alliert støtte, sier hun. FolkogforsVar temahefte Temahefte om EU Folk og Forsvar har kommet med et nytt temahefte som tar for seg EUs forsvars- og sikkerhetspolitiske samarbeid. Den europeiske union kan karakteriseres som et helt unikt fredsprosjekt, og i de senere årene har EU jobbet for å sikre fred også utenfor sine egne grenser. Fra starten var det imidlertid det økonomiske samarbeidet som stod i fokus, mens det politiske, for ikke å nevne det militære, samarbeidet falt i bakgrunnen. Dette har ført til en oppfatning av at EU er en økonomisk kjempe, en politisk dverg og en militær mark. Beskrivelsen kunne kanskje vært passende før slutten på Den kalde krigen, men EUs utvikling de siste årene bidrar til å male et mer nyansert bilde av Unionens politiskeog militære evner. Hensikten med dette temaheftet er å gå dypere inn i den felles sikkerhets- og forsvarspolitikken til EU, og gi en oversikt over utviklingen av dette samarbeidet. Innledningsvis gis det en oversikt over den historiske utviklingen fra opprettelsen av Det europeiske kull- og stålfellesskapet frem til i dag for å gi en bakgrunn i organisasjonens formål og virke. Videre ligger fokuset på den historiske utviklingen av den felles utenriks- og sikkerhetspolitikken, samt hvordan dette samarbeidet fungerer i dag. Det gjøres også rede for hvordan EU samarbeider med FN og NATO, hvordan EU sørger for stabilitet og sikkerhet i nærområdene og hva Norges deltakelse i EUs utenriks- og sikkerhetspolitikk innebærer. EUs sikkerhets- og forsvarspolitiske samarbeid Av Kathinka Louise Rinvik Kilde: Forsvaret.no Paragrafen: Haag-konvensjonene; Overenskomster som ble vedtatt på de store fredskonferansene i Haag i 1899 og i Disse gir blant annet veiledning på en fredlig løsning på internasjonale tvister, og de er folkerettslig bindene, men blir likevel ofte krenket. Folk og Forsvar 3

4 Nytt år nye muli I Norge gleder vi oss over markeringen av 100 års jubileet for kvinners stemmerett, ser fram til å feire 150-årsdagen til Edvard Munch, lader opp til et nytt, demokratisk stortingsvalg til høsten, og synes ellers det er godt at de fleste nordmenn har trygge jobber og øker formuen bare av å bo. Dette er en virkelighet ganske langt fra hverdagen til de fleste andre mennesker i verden. Men er Norge den trygge boblen de fleste av oss regner med at vi bor i? Verden rundt oss er nemlig ikke spesielt fredelig når vi nå går inn i Krig og konflikt, arbeidsledighet og nød, flyktningestrømmer, ekstremisme og diktatorer som nekter å gi fra seg makten dominerer nyhetsbildet. Mye er i endring, men resultatene av endringsprosessen ser ikke alltid ut til å være i samsvar med forhåndsannonserte målsetninger om mer demokrati, likestilling og maktfordeling. I vårt europeiske nabolag er det mange som sliter om dagen. Hellas balanserer på grensen til statlig konkurs, og grekerne opplever stadig høyere arbeidsledighet 26 % per september kombinert med kraftige kutt i pensjoner og offentlige velferdsgoder. Når krybben er tom bites hestene, og det er lett å vende sitt sinne og sin fortvilelse mot «de andre». Sør-Europa har en betydelig innvandring, og når jobbene forsvinner øker fremmedfrykten. I Hellas anslås det at det befinner seg rundt en million papirløse immigranter, de fleste av dem i hovedstadsområdet. På nyhetene kommer bilder av noen kraftkarer i svarte jakker og kamuflasjebukser som driver suppekjøkken i Athen. De tilhører «Gyllent Daggry» - en organisasjon som kaller seg «folkets nasjonalistbevegelse» og hilser hverandre med hevet høyrearm. For å bli medlem må man være av arisk eller spartansk etnisitet. Organisasjonen er også et politisk parti, og fra kun å ha oppnådd 0,29 % av stemmene i 2009, fikk de 6,97% oppslutning ved parlamentsvalget i mai «Gyllent daggry» fikk dermed 21 seter i den greske nasjonalforsamlingen. Og en meningsmåling i september viste en oppslutning som hadde økt til rundt 14 %. Situasjonen i Spania er ikke stort bedre. Her er arbeidsledigheten på 26,6 % per november Diskusjonene om løsrivelse for både Katalonia og Baskerland har skutt ny fart, ikke minst fordi begge regionene ligger i det øvre sjiktet når det gjelder verdiskapning i Spania. Den økonomiske situasjonen er prekær. Både Spania og Portugal henvendte seg i november i fjor til Latin- Amerika, med bønn om hjelp, i form av samarbeidsprosjekter og økonomiske investeringer. Det er også symptomatisk at det nå går en strøm av arbeidssøkende ungdom fra Sør-Europa til Latin-Amerika for ikke mange år siden gikk strømmen den andre veien. I Storbritannia øker også konfliktnivået. I Skottland har debatten om selvstendighet, og løsrivelse fra Storbritannia, lenge vært et hett tema. Høsten 2014 vil det bli foretatt en folkeavstemning om saken. Om Skottland velger selvstendighet, kan det ha en effekt også på øvrige deler av Storbritannia. Foreløpig ligger oppslutningen om uavhengighet på rundt 30 % i følge meningsmålingene, men mye kan skje på snaue to år. I Nord-Irland har en over 30 år gammel konflikt mellom separatistiske katolikker og lojalistiske protestanter blusset opp med ny styrke, etter at det i begynnelsen av desember i fjor ble vedtatt at det britiske flagget ikke lenger daglig skulle heises på rådhuset i Belfast. Store demonstrasjoner, brannbomber og gummikuler har preget byen siden da. Og byen er delt. Såkalte «fredsmurer» skiller de to befolkningsgruppene, og i dag er murene dobbelt så mange som de var for 15 år siden. I 2012 ble siste del av den såkalte Langfredagsavtalen innfridd, da den britiske regjeringen overførte politiog justismyndigheten til den nordirske selvstyreregjeringen. Det står også i avtalen at Nord-Irlands konstitusjonelle framtid skal avgjøres av flertallet av borgerne. Midtøsten og Kaukasus Grenseområdene mot Kaukasus er i dag tilholdssted for noen av Europas siste totalitære diktatorer. Alexander Lukasjenko i europeiske Hviterussland er et kjent eksempel, men en rekke andre stater som sentralasiatiske Turkmenistan og Usbekistan, er ikke så langt unna på skalaen. I Nord-Kaukasus finner vi russiske republikker, som Tsjetsjenia, som kjemper for sin selvstendighet. Enkelte kilder anslår at så mange som mennesker har mistet livet i Tsjetsjenia-krigene. Mens lenger sør, i Georgia er delrepublikkene Sør-Ossetia og Abkhasia for alle praktiske formål løsrevet og beskyttet av russiske styrker, etter krigen i Og lignende problemstillinger står i kø. Nagorno Karabakh har kjempet for selvstendighet siden Sovjetunionens oppløsning. Folkerettslig er området en del av Aserbajdsjan, men siden 1994 er det okkupert av Armenia, etter en våpenhvileavtale. Begge land har store utfordringer, og tonen mellom dem er fortsatt svært spent. I Midtøsten er situasjonen uoversiktlig. Den 4 Folk og Forsvar

5 gheter? arabiske våren, med sine løfter om demokrati og menneskerettigheter, ser nå ut til å gå over i en ny vinter. Særlig kvinners rettigheter blir neglisjert. På flere steder, som i Egypt, Tunis og Libya, hadde kvinnene en aktiv rolle i opprøret mot de sittende regimer. Men når makt og posisjoner i de nye samfunnene skal fordeles, havner de igjen bakerst i køen. Egypt er muligens blant de verste, der vold og trakassering av kvinner er dagligdags. Det kan også stilles spørsmålstegn ved den politiske utviklingen i Egypt. President Mohamed Mursi strammer grepet, og ser ut til å ønske å tilegne seg mange av de samme privilegier som de gamle diktatorene i regionen hadde. Rett før jul måtte han imidlertid tilbakekalle et dekret om utvidete fullmakter, etter massive protester. Det kan virke som at folket nå er på vakt, og ikke uten videre slår seg til ro med nye makthavere som seiler opp. Den nye grunnloven der mer makt til presidenten er et av elementene ble imidlertid vedtatt. Mange er skeptiske til innholdet, som er sterkt preget av det muslimske brorskaps politikk. Mer liberale og sekulære krefter, samt kvinner og kristne forlot grunnlovsforsamlingen i protest mot det de hevdet var mangel på kompromissvilje. Ikke alle gamle herskere er villig til å gi fra seg makten. I Syria herjer krigen med uforminsket styrke. President Bashar al Assad holdt nylig en tale der det ble gitt lite håp om en snarlig løsning. Presidenten nektet å betrakte sine motstandere som revolusjonære. - De er kriminelle mordere som bare snakker slakterens språk, de kaller det hellig krig, men dette har ingen ting med hellig krig eller med islam å gjøre, uttalte han. De fleste er imidlertid enige om at det syriske regimets dager nå er talte. Etter massive ødeleggelser og store tap av menneskeliv, håper nok mange at det snarere blir før enn siden. Men en maktovertakelse i Syria er heller ikke problemfri. Opposisjonen har vært fragmentert, og det er mange ulike interesser som skal balanseres. Et annet betent tema er Syrias beholdning av kjemiske våpen. Ikke bare er man redd for at regimet kan komme til å bruke dem mot opprørerne, men man nærer også en viss bekymring for hva slags grupper som kommer til å få kontrollen over disse masseødeleggelsesvåpnene, når regimet en gang faller. Resten av verden I USA har nå president Barack Obama innledet sin andre presidentperiode. Han har mer enn nok å henge fingrene i. På overtid klarte han rett over nyttår å få på plass en avtale som hindret den fryktede «fiscal cliff», en serie automatiske budsjettkutt og en skatteskjerpelse som man fryktet ville bety starten på en ny økonomisk nedgangsperiode for USA. Men arbeidsledigheten er fortsatt høy, og det er et betydelig budsjettunderskudd som vil føre til kutt i offentlige utgifter, herunder forsvarsbudsjettet. Allerede for et år siden varslet presidenten at USA ville kutte over 450 mrd USD i forsvarsbudsjettet over de neste ti årene. Det gjenstår å se hvordan det går. Årets budsjett er på 606 mrd USD (ca mrd NOK), og er med dette fortsatt verdens høyeste, med svært god margin. Faktisk står USA for ca 45% av verdens samlede forsvarsutgifter. Men utenlandsgjelden er enorm, og den stiger raskt. Totalt skylder USA rundt mrd USD eller omtrent 27 norske oljefond. Den største kreditoren er Kina, som står for rundt en fjerdedel av USAs samlete gjeld, tett fulgt av Japan med rundt 20%. Kina er utvilsomt en stormakt som kommer til å gjøre seg mer og mer gjeldende på verdensarenaen. De fleste har fått med seg Kinas sterke engasjement og store investeringer i Afrika. Men Nordområdene er heller intet unntak. I fjor seilte det første kinesiske forskningsfartøyet, Xuelong eller «Snødragen», gjennom nordøstpassasjen. Kina har inngått samarbeidsprosjekter også med en rekke norske forskningsinstitutter, og har også vist interesse for et sterkere engasjement i EISCAT-radaren på Svalbard. Vårt naboland Island har også fått et nærere forhold til stormakten. Kina var raskt ute med bistand når finanskrisen rammet den lille øynasjonen, og den kinesiske ambassaden i Reykjavik er betydelig større enn andre lands. Islands president har uttalt at han har hatt flere statsbesøk fra Kina enn fra USA, Storbritannia, Tyskland, Frankrike, Italia og Spania til sammen. På hjemmebane har Kina sine utfordringer. Det er fortsatt et ettpartisystem, med til dels store utfordringer når det kommer til menneskerettigheter og ytringsfrihet, selv om man kan spore noen positive utviklingstegn. Landet er enormt, og huser flere minoritetsgrupper. Flere av dem ønsker selvstendighet, som uigurene i Xinjiang-provinsen og tibetanerne i Tibet. Og i egen bakgård er frontene steile, blant annet når det gjelder eierskap til territorier i Sørkinahavet. Denne disputten har foregått i over 40 år, og involverer Kina, Filippinene, Malaysia, Brunei og Taiwan. Av noe mer akutt karakter er konflikten med Japan om Senkaku-øyene (kalt Diaoyu av kineserne) i Østkinahavet. De siste to årene har denne tilspisset seg, og i skrivende stund har begge parter jagerfly i luften over de ubebodde øyene. Om denne konflikten eskalerer, kan det også bety amerikansk involvering. Selv om de forholder seg nøytrale i selve eierskapskonflikten, har USA som kjent en forsvarsavtale med Japan. En slik stormaktskonflikt vil påvirke hele verden, og er neppe noe man ønsker seg. Andre aktører i regionen skaper også spenning. I snart 30 år har Nord-Korea jobbet med et atomprogram, tross FNresolusjoner som nekter de å utvikle atomog raketteknologi. Før jul i fjor ble det skutt opp en rakett angivelig for å plassere en ny værsatelitt. Oppskytningen demonstrerte uansett at Nord-Korea nå sannsynligvis har utviklet teknologi til å kunne skyte en rakett med rekkevidde på km eller langt nok til å kunne nå USAs vestkyst. Med andre ord vi lever i en verden hvor mye er i bevegelse, og der gamle spenninger kan ta nye former. Norge er ikke alltid i begivenhetenes sentrum heldigvis men det er all grunn til å ha en våken og alert utenriks- og sikkerhetspolitikk, for å møte de utfordringer som måtte oppstå. Av Monica K. Mattsson Foto: Scanpix Folk og Forsvar 5

6 Syria borgerkrig og usikkerhet Ved inngangen til 2013 sitter fortsatt Bashar al Assad ved makten i Syria. Hvor lenge han blir sittende er svært uvisst, men eksperter hevder det kan være snakk om en god stund til. Etter snart to år med borgerkrig er det dog klart at Syria må finne en løsning på sin blodige konflikt, og de fleste tror den kun kan komme med hjelp fra verdenssamfunnet. I desember 2012 holdt den syriske presidenten, Bashar al Assad, en tale på tv for første gang på et halvt år. I talen sa han blant annet at konflikten ikke står mellom myndighetene og opposisjonen i landet, men mellom Syria og dets fiender. Han etterlyste også nasjonal mobilisering for å kjempe mot opprørerne som han kalte både terrorister og morderiske kriminelle. Assad uttalte også at det er en plikt å bekjempe terrorismen, og at det syriske regimet ikke har noe annet valg enn å forsvare seg selv. Presidenten sa på russisk tv i november 2012 at han ville leve og dø i Syria. EU har for lengst uttalt at en politisk løsning på borgerkrigen i landet må innebære at presidenten går av. Kan sitte lenge? Bashar al Assad overtok presidentembetet da faren Hafez døde i Han hadde da sittet 29 år ved makten i Syria. Sønnen er blitt valgt til president to ganger, begge gangene uten motkandidat og med 97 prosents oppslutning. Regimet hans er beskyldt for massive brudd på menneskerettigheter og korrupsjon, og i begynnelsen av januar 2013 la FN frem en ny rapport som viser at menneskeliv hittil har gått tapt siden konflikten brøt ut i mars Mange spør seg hvor lenge den blodige konflikten vil vare, og ikke minst hvor lenge Assad kan klare å klamre seg til makten. Ekspertene mener han fortsatt kan komme til å sitte en god stund, men at han på et eller annet tidspunkt likevel vil falle. I skrivende stund spekuleres det i om den syriske presidenten befinner seg om bord på et russisk krigsskip som ligger utenfor den syriske kysten, og at han flys inn til fast landet når han skal i møter og lignende. Et rykte vil sågar ha det til at han har fått innvilget russisk asyl, men ingenting er bekreftet. Bashar al Assad har fortsatt et relativt stabilt regime som styrkes av et sterkt militærapparat, en fortsatt oppslutning blant deler av befolkningen og støtte fra Russland og den russiske presidenten, Vladimir Putin. Et annet spørsmål som reises i forbindelse med Assads tid som maktfaktor, er hvorvidt den syriske nasjonalstaten kommer til å bestå den dagen presidenten faller spesielt med tanke på hvor lenge den blodige borgerkrigen trekker ut. Ingen vet det endelige svaret, men i kaoset som nå råder vil det reise seg et nytt Syria. Et Syria som kanskje vil være mye mer fragmentert og delt enn tidligere, og det kommer til å by på nye utfordringer. En stat i grus President Assad og hans familie tilhører den religiøse gruppen alawitter. Dette er en sekt med shiamuslimsk opprinnelse, og alawittene tror blant annet på gjenfødelse. Det er mange forskjellige religiøse grupperinger i Syria. Forsker ved NUPI, Frida Nome, sier at den syriske staten er bygget på fire pilarer; en arabisk identitet, en sekulær stat, en stat som beskytter minoriteter og en stat som gir motstand mot Israel og støtte til Palestina. Selv om Syria skal være en sekulær stat, kritiseres nå regimet for at landet har blitt en sekterisk stat. Borgerkrigen har påført den syriske sivilbefolkningen mye lidelse og død de siste to årene, og dermed har alle grupperinger i samfunnet blitt berørt; både sunnimuslimer, alawitter og kristne. Folk som har benyttet religiøs identitet i uttalelser og paroler, har blitt straffet. Nå finnes det segregerte boligområder i landet, og den religiøse harmonien som eksisterte tidligere er knust. Regimet klarer ikke lenger å beskytte minoritetene. 6 Folk og Forsvar

7 Israel og Syria har i alle år hatt et mot setningsforhold. Palestinske motstandsgrupper har kunnet bruke Syria, og hovedstaden Damaskus, som en «havn». Hamas er blant dem som har hatt kontor der. Men nå, etter utbruddet av borgerkrigen, har Hamas flyttet sitt kontor til Qatar. Dette gjør at det er vanskeligere for Assad å påberope seg et nært vennskap med de palestinske grupperingene, og den arabiske staten Syria er ikke lenger så sterk. Dermed blir det enda viktigere for presidenten å holde på en god relasjon til Russland og Iran. Fredsdiplomati Det hersker kaos i det krigsrammede lan det. Flyangrep rammer sivile, og det foregår kamphandlinger i boligstrøk. Skillelinjene mellom stridende og ikke-stridende er uklare. Samtidig forsøker spesialutsendingen for FN, Lakhdar Brahimi, å stable på beina en bredt sammensatt regjering som kan styre landet i en overgangsperiode. Mandag 13.januar skrev den regjeringskontrollerte avisen Al- Watan at Brahimi er ute av stand til å finne en løsning på situasjonen i Syria. I et møte Brahimi skal ha hatt med president Assad julaften, skal spesialutsendingen ha vedgått at han ikke er i stand til å få Tyrkia og Qatar til å slutte å støtte opprørerne. Den syriske avisen mener oppdraget er meningsløst akkurat slik hans forgjenger, Kofi Annan, også ble gitt et håpløst oppdrag. Avisen hevder Annan gikk av da han innså at han ikke hadde noen rolle å spille i en krig som føres mot Syria av flere vestlige regjeringer. Brahimi ble utnevnt til spesialutsending for FN og Den arabiske liga i september 2012, etter at Annan gikk av som følge av at hans egen fredsplan aldri førte til at partene innstilte kampene. Etter at Brahimi kritiserte president Assad for å ha lagt frem ensidige løsninger på konflikten i Syria høsten 2012, startet kritikken av spesialutsendingen i regimekontrollerte medier. Naboen Tidlig i desember 2012 varslet FNs høykommissær for flyktninger at over en halv million syriske flyktninger står på venteliste for å komme til andre land i Midtøsten. Hver eneste dag søker nye mennesker flyktningstatus og humanitær hjelp. I flyktningeleirene på grensen til Tyrkia er det forferdelige forhold; mangelen på rennende vann og elektrisitet gjør forholdene ekstra vanskelige. Noen av flyktningene har allerede bodd i leirene i flere måneder, og ingen vet om de kommer til å bli værende i årevis. Tyrkias statsminister, Recep Tayyip Erdogan, har både et personlig vennskap og et samarbeid med Assad. Dette har dog blitt tonet betraktelig ned det siste året. Men det har vært vanskelig for Tyrkia å ta noen side i konflikten, landet har heller ikke ønsket å gjøre det. Hvis man ser litt tilbake i tid; så har forholdet mellom Tyrkia og Syria tidvis vært svært problematisk. Dette har sin årsak i uenighet om landområder, vannressurser, Syrias støtte til PKK og at de to landene sto på hver sin side under Den kalde krigen. Men i 2009 gjennomførte de to landene en felles militærøvelse, og de har inngått en avtale om forsvarsindustrielt samarbeid. Det tok lang tid før Tyrkia fordømte Assad-regimets handlinger. Tyrkia ønsker ikke å blande seg inn i konflikten, og landet ønsker heller ikke nye grenser. Hvis det syriske riket skulle gå i oppløsning, vil dette også få konsekvenser for nabolandet spesielt med tanke på kurderne i området. Regionale konsekvenser Syria er et meget stort land. Det rommer mange forskjellige etnisiteter og religioner. Assad har styrt med hard hånd. Det som skjer innad i Syria påvirker også regionen og statene rundt. Ved grensen til Tyrkia er det opprettet flyktningeleire. Hamas har flyttet kontoret sitt fra Damaskus til Qatar. Også Hizballah kommer til å merke det hvis det syriske regimet må gi fra seg makten. Syria omtales som en nøkkelstat for landene rundt i deres felles bestrebelser for å kontrollere egne områder og sine geo-strategiske omgivelser. Eksperter mener at det politiske bildet i Midtøsten er i endring. Syria har vært en del av en akse kalt «motstandsfronten», en anti-vestlig og antiisraelsk allianse mellom Teheran, Damaskus, Hisballah i Libanon og Hamas på Gazastripen. Mange mener at om Assad faller, blir denne alliansen og Irans innflytelse i regionen svekket. Det blir pekt på at uansett utfall i den syriske borgerkrigen, så vil den til syvende og sist påvirke den politiske maktbalansen i Libanon. Utfallet vil komme til å prege Hamas og De palestinske selvstyremyndighetene samt Irans innflytelse i regionen. Tyrkia vil også bli berørt. I alt som blir skrevet og lest om Syria for tiden, ser man foreløpig ikke mange lyspunkter i horisonten. De færreste tror at borgerkrigen vil ende med det første, og det kan fortsatt ta lang tid før president Assad slipper taket. Ei heller er det sannsynlig at man kan komme til en løsning uten hjelp fra det internasjonale samfunnet men for og lykkes må også Syria involveres i løsningen mot fred. Det kan bli vanskelig å få til. Kilder: IISS, Internasjonal politikk, Aftenposten, Wikipedia. Av Nan Cecilie Johnstad Foto: Scanpix Folk og Forsvar 7

8 For fred i Europa 12. oktober 2012 ble det offentliggjort at Nobels fredspris for 2012 skulle tildeles Den europeiske union (EU). Et valg som har skapt mye debatt i Norge, så vel som i resten av Europa, både om Unionens fortid og fremtid. Da det ble offentliggjort at det var EU som skulle motta Nobels fredspris for 2012, var det mange som klødde seg i hodet og lurte på hvorfor EU hadde gjort seg fortjent til verdens mest prestisjetunge fredspris. Direktør for Nobelinstituttet og sekretær i Nobelkomiteen, Geir Lundestad, uttalte rett etter at tildelingen ble kjent at Gandhi og EU har vært Nobelkomiteens unnlatelsessynder. Men hvordan kunne man sette likhetstegn mellom frihetskjemperen Gandhi og EU? Unikt fredsprosjekt Begrunnelsen for hvorfor EU skulle få Nobels fredspris finnes i dens opprettelse og historie. Mot slutten av 1940-årene ble det klart at den tyske økonomien måtte gjenreises, men så kort tid etter andre verdenskrig var det knyttet stor skepsis til dette i Europa. Løsningen på det tyske problemet ble å integrere Tyskland inn i et samlet Europa slik at gjenreisning av Tyskland skjedde samtidig som Tyskland ble bundet nede av institusjoner og kontrollorganer. Den franske utenriksministeren Robert Schuman la dermed frem et forslag om å underordne fransk og tysk kull- og stålindustri under en felles autoritet i en organisasjon som også ville være åpen for de andre europeiske landene. Selv om de potensielle økonomiske gevinstene var en klar motiverende faktor, ble likevel ideen om at gjensidig økonomisk avhengighet kunne redusere faren for krig helt essensiell for oppstarten på det europeiske prosjektet. Kull og stål var to sentrale råvarer i militærindustrien, og ved å overføre suverenitet til et overnasjonalt organ, ville muligheten for opprustning, uten at de andre visste det, minimeres. Paris-traktaten ble undertegnet 18. april 1951, og med den ble Det europeiske kullog stålfellesskapet (EKSF) etablert mellom Frankrike, Vest-Tyskland, Italia, Belgia, Nederland og Luxemburg. Konsolidering av demokrati I mellomkrigstiden ga Nobelkomiteen flere priser til personer som arbeidet for tyskfransk forsoning, uten at dette var videre kontroversielle priser. Men det er først i årene etter 1945 at forsoningen har blitt en realitet, og i dag er krig mellom Tyskland og Frankrike nærmest helt utenkelig. Dette viser at historiske fiender gjennom målrettet arbeid og oppbygging av gjensidig tillit kan bli nære samarbeidspartnere, sa Nobelkomiteen i sin begrunnelse. Dagens EU er basert på en historie man ikke ønsket å vende tilbake til. Det ble en måte å begrense egne og fremtidige regjeringers handlingsrom på. Slik kunne man garantere at for hva enn fremtiden måtte bringe, ville konflikter måtte løses i fellesskap. 60 år senere er det et ganske annet fellesskap som preger Europa. Med 27 medlemsland og 500 millioner borgere, har EU vokst til noe helt unikt som befinner seg et sted mellom en internasjonal organisasjon og en føderasjon. Dagens EU har også gjennom sine utvidelser bidratt til å konsolidere demokratiet i Europa. Det er ikke mange tiårene siden Hellas, Spania og Portugal var diktaturer, og det å bli medlem i EU gjorde at et tilbakefall til diktatur ble så å si utenkelig. København-kriteriene fra 1993 stiller strenge krav til demokratiske prinsipper, respekt for menneskerettigheter og rettstatsprinsipper før nye land kan tas inn i fellesskapet. Da Den kalde krigen var over bidro disse retningslinjene til en relativ rask og stabil overgang til en demokratisk styreform for de tidligere sovjetstatene som ønsket medlemskap. Om det ville gått samme vei hvis ikke EU fantes, vil man aldri få vite. En ting er imidlertid klart, og det er at overgangsregimer generelt er ustabile stater. Ser vi i tillegg på hvordan det har gått med stater etter at store imperium har blitt oppløst, kan man kanskje gi EU litt av æren for at det gikk så bra. Øst-utvidelsen 8 Folk og Forsvar

9 i 2004/2007 hadde også en stor symbolsk betydning fordi den markerte at Europa igjen var blitt samlet etter å ha vært delt i flere tiår. Militære ambisjoner? Det finnes over 300 fredspriser i verden, men den mest kjente og mest prestisjetunge er Nobels fredspris, som hver høst deles ut av Den norske nobelkomiteen. Nobelkomiteen skal følge retningslinjene fra Nobels testamente som sier at fredsprisen skal gå til den som har virket mest eller best for folkenes forbrødring og avskaffelse eller reduksjon av stående armeer, samt dannelse og spredning av fredskongresser. Begrunnelsen for årets tildeling er således at EU og særlig dens forgjenger, Det europeiske kull- og stålfellesskapet, kan sees på som viktig i folkets forbrødring. Mange argumenterer også for at EU helt klart kan sees på som en moderne versjon av de fredskongresser som Nobel refererte til i sitt testamente. Det som flere har heftet seg ved er imidlertid det andre punktet i Nobels kriterier, arbeid for avskaffelse eller reduksjon av stående armeer. Flere mener at EUs utvikling og oppbygging av en felles sikkerhets- og forsvarspolitikk, med blant annet etablering av egne innsatsstyrker (Battle Groups) som står på kontinuerlig beredskap, er i direkte strid med dette punktet. Motstanderne glemmer imidlertid at fokus i EUs sikkerhets- og forsvarspolitikk aldri har vært opprustning og militarisering, men heller at fredsprosjektet fra etterkrigstiden skal videreføres utenfor EUs grenser. I tillegg har det vært et ønske at EU selv skal kunne ta ansvar for sikkerheten i sitt nærområde. Flere argumenterte for at man ikke kan gi fredsprisen til EU når medlemmene står for en betydelig andel av verdens våpeneksport. Men da må man vel kunne bruke det samme argumentet om da FN ble tildelt samme pris, for FN samlet jo står for 100 prosent av verdens våpeneksport? I tillegg så er det slik at EU i dag ikke er en militær organisasjon, noe som understrekes av at et stort flertall av EUs operasjoner er sivile. Sterke reaksjoner De umiddelbare reaksjonene i Norge kan kanskje sies å ha vært sinne blant EUmotstanderne, glede blant EU-tilhengerne, og forbauselse blant resten av befolkningen. Det som kanskje overrasket mange var imidlertid også at debatten med en gang etter at tildelingen ble kjent dreide seg om norsk tilknytning til EU. Da Kina i 2010 reagerte på tildelingen av samme pris til Liu Xiaobo, var det mange som undret seg over at Kina ikke kunne se at dette var en pris som skulle være koblet fra alt som heter politikk og diplomati. I 2012 sier de samme stemmene at årets tildeling er et ledd i EU-tilhengernes kamp for å få Norge inn i Unionen. Leder av Nobelkomiteen, Torbjørn Jagland, sin rolle har også blitt trukket i tvil, uten at man husker at Jagland kanskje er den internasjonale tjenestemannen som har forpliktet seg til å være mest uavhengig. For som generalsekretær i Europarådet (som ikke er en EU-institusjon som flere tror) har han lest opp en ed der det heter at han er uavhengig enhver regjering og alle myndigheter utenfor Europarådet. Likevel har debatten her hjemme fokusert mye på Norges tilknytning til EU, mens diskusjonene i andre land i større grad har dreid seg om hvorvidt et kriserammet EU har gjort seg fortjent til fredsprisen eller ikke. Er det feil å gi fredsprisen til et EU som er sterkt preget av euro-krisen, arbeidsleidighet og sosial uro? Man må passe på å skille mellom EU og Europa, og hvilken rolle nasjonalstatene og myndighetene i de kriserammede landene selv har spilt. EU er inne i en periode med store økonomiske vanskeligheter og betydelig sosial uro. Den norske Nobelkomité ønsker å fokusere på hva som har vært EUs viktigste resultat: Den vellykkede kampen for fred og forsoning, demokrati og menneskerettigheter, sa komiteen i sin tildeling. I tillegg har flere pekt på at man må huske på at noe av det viktigste EU har skapt er institusjonelle rammer for å takle og løse konflikter som kan oppstå i fremtiden. Mellomkrigstiden og opptakten til Den andre verdenskrig er for mange et godt eksempel på hvordan det kunne gått i Europa i dag om man ikke hadde hatt et felles rammeverk som EU. Den integrasjonen EU-medlemmene har samtykket til gjør også at ingen kan snu ryggen til et kriserammet medlem. EUs fremtidige utfordringer Det var lederne for tre av EU-institusjonene som mottok fredsprisen; president for Det europeiske råd Herman van Rompuy, Europakommisjonens president José Manuel Barroso og Europaparlamentets president Martin Schultz. I tillegg kom 20 av EUs 27 statsledere til Oslo 10. desember 2012 for å delta på prisutdelingen, et tydelig tegn på at prisen blir sett på som viktig blant de fleste EU-landenes politiske elite. I sin Nobeltale ga Jagland en grundig historisk gjennomgang av EUs opprinnelse og historie og begrunnet hvorfor fredsprisen er velfortjent. Men Jagland anerkjente at også EU har sine mangler; Vi er ikke samlet her i dag i troen på at EU er perfekt. Vi er samlet i troen på at vi her i Europa må løse problemene i fellesskap. Til det trenger vi institusjoner som kan inngå de nødvendige kompromisser. Vi trenger institusjoner for å sikre at både nasjonalstater og individer utøver selvkontroll og moderasjon, sa han i talen sin. Det var van Rompuy og Barroso som holdt Nobelforedraget. Selv om de begge snakket om Europas krigsfylte fortid og rollen EU har spilt i forsoningen mellom Frankrike og Tyskland, fokuserte de også på EUs rolle i fremtiden, ikke bare regionalt, men også internasjonalt. EU-landenes erfaringer, særlig fra de to verdenskrigene, har gjort at Unionen de siste årene også har uttrykt et ønske om å bygge fredlige, demokratiske og stabile områder rundt seg, noe som kan illustreres med EUs naboskapspolitikk (ENP). Barroso avsluttet sin del av Nobelforedraget med å si: Mitt budskap i dag er dette: Dere kan regne med vår innsats når det gjelder å kjempe for varig fred, frihet og rettferdighet i Europa og i verden. Pristildelingen til EU vil nok forbli en av de mer kontroversielle. Var den fortjent? Uten tvil om man ser på den rollen EU har hatt i forsoningen mellom Tyskland og Frankrike og konsolideringen av demokratiene i Sør- og Øst-Europa. De som trekker frem euro-krisen som motargument får trøste seg med at det i hvert fall ikke er en økonomipris EU har mottatt. Uansett er det lov å håpe på at prisen vil legge ekstra press på Unionens arbeid i årene fremover. Av Kathinka Louise Rinvik Folk og Forsvar 9 Foto: EU

10 Russisk sikkerhe Etter at Vladimir Putin vant presidentvalget i Russland våren 2012 har myndighetens grep atter strammet rundt den russiske befolkningen. Putins Russland har i dag et avmålt forhold både til USA og EU, og det hjelper heller ikke på situasjonen at den russiske militærreformen tilsynelatende ikke er noen stor suksess. Landet står ovenfor store utfordringer i året som kommer; både innad i det vidstrakte landet og i forhold til verden rundt. I forkant av presidentvalget i Russland i fjor, ble det skrevet om det russiske folkets manglende tillit til politiske partier - og det faktum at opposisjonen manglet en sterk og samlende kandidat som eventuelt kunne konkurrere med Putin om presidentembetet. Disse problemene vedvarte, og ikke overraskende gikk Vladimir Putin seirende ut av valget. Noen måneder tidligere hadde også partiet hans, Det Forente Russland, fått en dominerende plass i Dumaen (nasjonalforsamlingen) med 238 av 450 seter. Dette var imidlertid likevel en markant nedgang fra 2007, med 49,5 prosent av stemmene mot 64,3 prosent den gang. Valgresultatet ble møtt med demonstrasjoner i den russiske befolkningen. Forholdet til USA Putins Russland er et sterkt myndighetskontrollert Russland. Grepet har ikke blitt noe løsere siden forrige gang han satt ved makten. I slutten av desember 2012 vedtok Statsdumaen å forby adopsjon av russiske barn til USA. Vedtaket var et svar på den amerikanske Magnitskij-loven som innfører strenge restriksjoner på russiske tjenestemenns innreise til USA dersom det er mistanke om at de var innblandet i drapet på den tidligere korrupsjonsjegeren Sergej Magnitskij. Magnitskij, som ble drept i et fengsel i Moskva i 2009, hadde havnet i en alvorlig konflikt med den russiske mafiaen og dens mektige bakmenn. Avsløringene han hadde gjort i forkant, rettet et kraftig søkelys på korrupsjon og maktmisbruk i Putins Russland. Putin uttalte rett etter nyttår at han ville undertegne en lov som i fremtiden skal hindre amerikanske ektepar i å kunne adoptere russiske barn. Siden Sovjetunionens fall på begynnelsen av 1990-tallet har anslagsvis russiske barn fått nye hjem i USA. Propagandaapparatet er satt i sving, og russiske politikere har advart mot at russiske barn kan bli opplært til å bli soldater i USA om de ikke blir drept av organtyver innen de kommer så langt. Dette, samt uttalelsen fra Putin, er med på å skape mistillit mellom Russland og USA, noen ingen av de to store statene er tjent med ved inngangen til et nytt år. Utfordrende Vintrene i Russland kan være fryktelig kalde, og slik har det også vært denne sesongen. I desember 2012 var temperaturen helt nede i minus 50 i det østlige Sibir. Over 100 mennesker mistet livet i denne kuldeperioden, mange av ofrene var hjemløse i et land med til dels store klasseskiller. I samme periode, på tampen av fjoråret, møtte president Putin toppene i EU til et møte, der mye dreide seg om det kjølige forholdet mellom de to partene. En kjølighet som har utviklet seg etter at Putin ble president for andre gang. På dagsorden sto både energispørsmål, Syria og forholdene for opposisjonelle i Putins Russland. Russland står i dag for over 30 prosent av alle gassleveransene til EU men er nå uenig med EU om innføringen av nye konkurranseregler for å sikre energileveransene. En av årsakene til at EU har valgt å innføre de nye reglene er erfaringene EU har gjort seg etter de årelange stridene mellom Russland og Ukraina om transitt av russisk gass. EU har også utformet en plan for spredning av energileveranser og kilder, og arbeider intensivt med en ny gassledning fra Kaukasus (Nabucco) som vil konkurrere med en foreslått russisk gassledning (South Stream). Etter hvert som EU blir mer uavhengig av russiske gassleveranser, vil det jo også bli vanskeligere for russerne å bruke det som politisk pressmiddel. Forholdet mellom EU og Russland betegnes for tiden som anstrengt også på grunn av den russiske innstramningen ovenfor politisk opposisjonelle og frivillige organisasjoner. Putin mener at andre stater ikke skal blande seg inn i indre russiske anliggende, noe EU ikke vil slå seg til ro med. 10 Folk og Forsvar

11 t lite samarbeid Støtte til Syria 21.januar startet Russland sin største flåteøvelse siden Den kalde krigen. Totalt 23 fartøy deltok i øvelsen som foregikk i Middelhavet. I forkant ble det gjort kjent at fartøyene skulle ligge utenfor Syria en helg, og at de russerne som befinner seg i Syria ville få tilbud om å være med tilbake til Russland. I midten av januar, i forkant av øvelsen, ble det også spekulert i hvorvidt presidenten i Syria, Bashar al Assad, oppholdt seg på et russisk krigsskip utenfor den syriske kysten og om han eventuelt ville få innvilget russisk visum. I skrivende stund er det ikke blitt gjort noe mer kjent i saken. Sikkert er det i hvert fall at Russland og Kina så langt har trenert eventuelle resolusjoner fra FNs sikkerhetsråd angående situasjonen i Syria. Mange tusen sivile har mistet livet i en borgerkrig som brøt ut i mars 2011, og situasjonen i landet er fortsatt høyst usikker. Den russiske holdningen til krisen i Syria har blitt møtt med mye kritikk i Vesten og enkelte arabiske hovedsteder. Russland støtter en FN-ledet prosess for å stabilisere den politiske situasjonen i landet, men har altså så langt nektet å støtte Sikkerhetsrådets forslag til resolusjoner. Russland har også støttet det syriske regimet med våpen i konflikten. Militærreform Det siste tiåret har russeren satset stort på en omfattende militærreform. En reform som var sårt tiltrengt etter at Sovjetunionen gikk i oppløsning. Militærreformen har dreid seg om å gjøre det russiske forsvaret i mye større grad kapabelt til å møte dagens trusler gjennom en ny struktur og bedre utrustning og våpen. I følge en artikkel fra The International Institute for Strategic Studies som utkom 20.desember i fjor hevdes det at den militære reorganiseringen som i ble fullført i 2011 ikke kommer til å lykkes - hovedsakelig grunnet to ting; for det første har det russiske forsvaret problemer med å skaffe nok mannskaper, og for det andre er våpen og utstyr fortsatt gammelt og dårlig. Selv om den russiske hæren på papiret står oppført med en million soldater, er det egentlige tallet nærmere Dette skyldes en kombinasjon av færre 18-åringer som kan avtjene førstegangstjenesten, og at man ikke klarer å rekruttere nok profesjonelle soldater på kontrakt. Det ser ikke lyst ut for den nære fremtiden heller; på begynnelsen av 1990-tallet var det en markant nedgang i fødsler i landet, noe som gjør at man forventer en ytterligere nedgang i antall 18-åringer de neste årene. Politikerne i Russland diskuterer nå om man skal forlenge førstegangstjenesten enten til 18 måneder eller 2 år for å kompensere noe for utviklingen, med andre ord ta steget tilbake til slik det var før. Mellom 1993 og 2008 fikk ikke det russiske forsvaret nevneverdig mye nytt utstyr. Nå har den russiske regjeringen satt i gang en fornyingsprosess som skal være gjennomført i Men enkelte stiller spørsmål ved om dette lar seg gjøre uten å fornye forsvarsindustrien betraktelig. Georgia Russiske interesser i Kaukasus er fortsatt sterke, og etter den kortvarige krigen mot Georgia i august 2008 er forholdet mellom de to naboene fortsatt kjølig. Russiske myndigheter har uttrykt en misnøye med at Georgia har et militært samarbeid med NATO-land. Etter at Georgia i oktober 2012 fikk en ny politisk ledelse, har Norge på sin side gitt sin støtte til Georgias suverenitet og landets territorielle grenser samt et eventuelt NATOmedlemskap i fremtiden. Men fortsatt er synet på om Georgia bør bli tatt opp som NATO-medlem ganske delt innad i forsvarsalliansen. Dette skyldes blant annet to ting; for det første selvsagt det spente forholdet mellom Georgia og Russland, i tillegg til at noen spør seg om det er interessant for NATO å ha et medlem så langt mot øst. NATO forsøker også å ivareta et relativt godt forhold til Russland, og russerne stiller seg svært negative til at nabolandet skal bli medlem av forsvarsalliansen. Sikkert er det i hvert fall at med Vladimir Putin som russisk president, går både russeren selv og resten av verdens befolkning nok et spennende år i møte. Man kommer ikke utenom at Russland fortsatt er en maktfaktor i det globale spillet, og at det enorme landets sterke mann har innflytelse i flere av dagens internasjonale spenningsforhold. Kilder: ISN, Aftenposten, Folk og Forsvar. Av Nan Cecilie Johnstad Foto: Scanpix Folk og Forsvar 11

12 Nordlige Sjørute endrer det geopolitiske bildet i nord «Vi er nesten naboer, det er bare et land i mellom oss», uttalte den kinesiske ambassadøren da han i fjor høst besøkte Kirkenes. Med åpningen av den Nordlige Sjørute er det geopolitiske bildet i nord i dramatisk endring. Snarveien via Polhavet medfører økt asiatisk interesse for de norske nordområdene. Den kinesiske isbryteren «Snow Dragon» seilte i august i fjor for første gang langs hele nordkysten av Sibir og inn i Barentshavet, gjennom Norskehavet, og over til Island. Seilasen markerte ikke bare økt kinesisk forskningsaktivitet i Arktis, Kina har allerede en forskningsstasjon i Ny-Ålesund på Svalbard, men er i første rekke et tegn på den økte økonomiske og geopolitiske interessen for skipstrafikk i nord. «Snow Dragon» sin retur-seilas fra Reykjavik til Shanghai var ikke mindre interessant. Isbryteren satte direkte kurs vest av Svalbard mot polpunktet og nådde 88 grader nord før den seilte sørøstover igjen mot Beringstredet. Det kineserne ønsker å vise er at med mindre og tynnere havis i Arktis vil det om få år være fullt mulig å gjennomføre seilaser tvers over polhavet, også uten å seile i russisk farvann langs den Nordlige Sjørute utenfor Sibir. Kina har flere isbrytere under bygging, og økt tilstedeværelse i Arktis er et sterkt ønske fra myndighetene i Beijing. Rekordlite is De kinesiske perspektivene er ikke scenarier for langt frem i tid. Aldri har det vært tynnere havis i Arktis enn nettopp vinteren 2012/13. Ikke bare er isen tynnere; områdene som dekkes av såkalt ettårsis er rekordstort. Særlig i områdene nordøst av Svalbard og videre østover utenfor nordkysten av Sibir. Jo mer ettårsis jo større områder forventes isfrie året etter. I 2012 var seilingssesongen rekordlang, fra tidlig juni til slutten av november Rekordsesong De siste to årene har det vært en tidobling av trafikken langs den Nordlige Sjørute. Da bulkbåten «Nordic Barents» i 2010 seilte fra Kirkenes til Kina lastet med jernmalm ble skipet det første ikke-russiske som seilte i transit langs den nye skipsruten mellom Europa og Asia. Seilasen ble betegnet som et prøveprosjekt. Bare fire båter seilte ruten det året. I 2012 økte antallet til 46 skip med totalt over 1,2 millioner tonn last, viser en sammenstilling som BarentsObserver har publisert. Særlig transporten av olje økte i fjor til totalt tonn. Mye av dette er olje som kommer med jernbane til Murmansk for omlasting til isklassede tankere som seiler til markedene i Asia. Men trafikken går ikke bare østover, derav endringen av navnet fra det tradisjonelt kjente «Nordøstpassasjen» til det som benyttes i dag, nemlig «Den Nordlige Sjørute». Trafikken går nemlig større grad med last fra Asia til Europa. Av totalt 26 oljetankere langs ruten i 2012 seilte 18 fra vest til øst, mens åtte seilte motsatt retning. Den største tankeren med last fra Asia til Europa var den norsk-eide «Marika» lastet med tonn flybensin fra Sør-Korea til Finland. Hammerfest - Japan 2012 ble også året da den første lasten med flytende naturgass (LNG) seilte fra Statoil s anlegg på Melkøya utenfor Hammerfest til Tobata-terminalen i Japan via nord. Den store tankeren «Ob River» brukte ni dager på seilasen langs den Nordlige Sjørute fra Barentshavet til Beringstredet. Rederiet anslår at de sparte opp mot 20 dager på seilasen i forhold til om de hadde fulgt den tradisjonelle ruten gjennom Suez-kanalen. For Statoil åpner dette nye muligheter. Fra å være et av de mest avsidesliggende LNG-fabrikker i verden vil åpningen av den Nordlige Sjørute gi Melkøya fordelen av å være genialt lokalisert i forhold til de voksende markedene i Asia. Japan er et av de best betalte markedene for LNG for tiden. I dag er det en rekke nye isklassede 12 Folk og Forsvar

13 LNG-tankere under bygging, og Russland vil om få år starte LNG-produksjon fra Jamal-halvøya i Arktis med Asia som hovedmarked. I tillegg til petroleumsprodukter fraktes det også økende mengder jernmalm og kull. Det russiske metallkonsernet Norilsk-Nickel har de senere år bygget opp en flåte av store lastebåter med isbryteregenskaper. På denne måten ønsker selskapet å gjøre seg uavhengig av de kostbare atomisbryterne som normalt bryter farleden for konvoiene av skip. De isbrytende lastbåtene frakter nikkel og kobber til markedene i Asia og lastes med forbruksvarer som elektronikk og biler på returen til Russland. På denne måten blir lastekapasiteten utnyttet begge veier og lønnsomheten i bruken av den Nordlige Sjørute stiger. Muligheter for Nord-Norge Det pågår for tiden en boom i gruve aktivitet i Barentsregionen. Særlig i finsk Lapland og i Norrbotten i Sverige åpnes nye store gruver for jernmalm, nikkel og råstoff til kunstgjødsel. Også i Nord-Norge og på Kolahalvøya er det økende interesse for malmforekomster. Økt gruvevirksomhet i Barentsregionen stiller nye krav til infrastruktur. De største jernbaneinvesteringene i Sverige for 2013 skjer derfor nettopp langs den såkalte Malmbanen. Fra Luleå, via Kiruna til Riksgrensen mot Narvik. Nettopp tilgangen til isfrie dypvannskaier som Narvik og Kirkenes er viktig for lønnsomheten til gruveindustrien. Og med økende etterspørsel etter råvarer i Asia, i første rekke Kina, er utbygging av infrastruktur rettet mot havner i Nord-Norge ikke bare i norsk interesse, men vel så gjerne for Sverige og Finland. Samt for oppkjøperne i Asia. En skal derfor ikke bli overrasket om det i årene fremover kommer flere kinesiske investorer inn i havner i nord i årene fremover. Fra finsk side er planarbeidet for en mulig jernbane fra Rovaniemi til Kirkenes allerede i gang. Dette fordi de store nye malmforekomstene som ønskes utvunnet ligger helt nord i Finland, og når markedene er i Asia kan investering i jernbane nordover til norsk isfri havn trolig være lønnsomt. FAKTA Barentssekretariatet jobber med å utvikle det norsk-russiske samar beidet i nord gjennom å fremme grenseoverskridende samarbeidsprosjekter mellom nordmenn og russere. Vi er også et kompetansesenter på norsk-russiske relasjoner og på grenseregionalt samarbeid. Barentssekretariatets arbeidsoppgaver kan deles i tre: Prosjektfinansiering Fordeler prosjektmidler til norskrussiske samarbeidsprosjekter på vegne av Utenriksdepartementet. Ressurssenter og koordinator i forbindelse med prosjekthåndtering innenfor Barentsprogrammet. Årlig tildeles det midler til rundt 200 prosjekter av svært ulik karakter og kostandsnivå. Alt fra små prosjekter på og opp til prosjekter med totalbudsjett på flere millioner. Ressurssenter Driver informasjonsvirksomhet om Nordområdene overfor sentrale miljøer utenfor regionen; Storting, Regjering, næringsliv, organisasjoner og lignende. Nyhetstjenesten BarentsObserver. com samler nyheter fra Barentsregionen, og setter fokus på viktige problemstillinger i Nordområdene. Drive utstrakt informasjonsvirksomhet og kontaktarbeid i regionen for å bekjentgjøre mulighetene som finnes innenfor Barentssamarbeidet. Synliggjøre den regionale aktiviteten og skape aksept for samarbeidet. Gjennomfører eller finansierer ulike typer utredningsarbeid knyttet til relevante problemstillinger i regionen. Av thomas nilsen Folk og Forsvar 13

14 Utfordringer for Midtens rike Kina har ambisjoner på egne vegne i sine nærområder. Samtidig er kineserne opptatt av hvilken rolle USA vil komme til å spille i den asiatiske regionen i tiden fremover. Konfliktene kan utvikle seg, utfordringene vil ikke bli mindre med det første. Det finnes en oppfatning om at Kinas politikk ikke har endret seg siden slutten på den kalde krigen, og at de defensive tradisjoner er grunnfestet i landets historie. I stedet for ekspansjon sikter landet mot å unngå territorielle tap og motvirke ustabilitet i sitt nærområde. Landets omgivelser deles ofte inn i fire sirkler, der USA spiller en rolle i alle. Ut fra dette har Kina utviklet en doktrine bygget på å stålsette landet mot å bli tvunget inn i en underordnet posisjon. Gamle marxistisk tolkninger der billig kinesisk arbeidskraft utnyttes av USA og gir landet billige lån, styrker dette bildet. Kina sees i en slik sammenheng også som avhengig av vestlige markeder der USA påtvinger Kina sin politikk gjennom trusler om blokader, tollpolitikk og en overlegen militærmakt. Samtidig legger kinesere merke til den tilsynelatende motsetning i at supermakten forsikrer Kina at USAs mål er begrensete, men at de aldri vil tillate at landet utfordrer USA. Sør -Kina havet Konflikten i Sør Kina havet dreier seg ytre sett om ressurser og navigasjonsrett, men går man litt dypere står det om Kinas geostrategiske posisjon i regionen langs 1. forsvarslinje. Ressursmessige er det gjort estimater på at det omstridte området som omgir Parcel og Spratly-øyene kan inneholde så mye som 213 milliarder fat olje, nesten like mye som reservene i Saudi-Arabia. I tillegg kommer beskyttelse av fiskeriene som en viktig faktor. Konflikten strekker seg tilbake til 30-tallet da Kina begynte å publisere kart over en gigantisk og omstridt u-formet del av Sør-Kina havet som eget sjøterritorium. Senest i høst blusset denne konflikten opp på det symbolske plan da kinesiske pass ble utstyrt med kinesiske grenselinjer, til nabolandenes store ergrelse. Området er også militært sensitivt med den strategisk viktige Hainanbasen og utløpet mot Malakka og Sunda stredet; begge vitale for Kina pulserende økonomi. Også interessemessig blir området stadig mer komplekst gjennom lete- og borevirksomhet til konkurrerende stormakter som India og USA. For ikke lenge siden ble f.eks. leteutstyret til et indisk seismikkskip kuttet av kinesisk kystvakt. Som hegemonististisk sjømakt har USAs viktigste egeninteresse vært å ivareta navigasjonsfriheten til sin egen flåte, da landene rundt stoler på USAs forsvarsforpliktelser. Alternativet kan være et destabiliserende våpenkappløp, eller å bli imøtekommende ovenfor Kinas interesser. Resultatet kan bli det samme; Sør-Kina havet som et kinesisk innhav, enten det skjer ved samtykke eller ved makt. Også USAs import og eksport vil komme i risikosonen, da landet har en betydelig handelstrafikk som bl.a.forsyner det amerikanske markedet med billige varer. USAs interesse er derfor i en viss grad 14 Folk og Forsvar

15 rettet mot internasjonalt samarbeid. Foreløpig har det meste av innsatsen vært konsentrert om brannslukking og forsøk på multilateral reduksjon av risiko gjennom avtaler, hot lines og krisestyringsprosedyrer. Forhold som Kina har vært mindre interessert i å følge opp. Formålet må være å etablere gjennomsiktighet, økt informasjonsdeling og konsultasjoner. Litt lenger frem kan man tenke seg folkerettslige avtaler om sjøterritoriet, men landene har så langt vært uenige om hvilke tolkning som skal fremlegges FNs havrettskonvensjon (UNCLOS). Til og med en Svalbardløsing med overhøyhet og felles ressursutnyttelse har vært foreslått. Det Indiske hav Dreier man fokuset ut i det Indiske hav bygger Kina en perlerad, - et system av syv havner i omkringliggende land, med et strategisk landfeste i det politisk ustabile Myanmar. Havnestrukturen er først og fremst sivil, men bygges ut gjennom statlige kinesiske utviklingsselskaper. Den vil etter hvert utgjøre et nettverk av omlastningssentra for skipstrafikken i det Indiske hav, med store økonomiske, politiske og strategiske følger for de impliserte land. Nylig ble kaidybden økt fra 14 til 19 meter i flere av prosjektene, noe som indikerer en militær anvendelse. Den ytterste perlen er en militærbase på Maldivene ikke langt unna Diego Garcia, en av USAs nøkkelbaser for kontroll av regionen, inkludert Midtøsten. Dette bringer Kina nærmere India som rival, men øker samtidig det amerikansk- indiske interessefellesskapet. Myanmar og Fillipinene har trolig forsterket sin stilling med store kinesiske ressursutnyttelser og vertsland for en strategisk oljeledning som har som formål å unngå Malakka-stredet, transittpunkt for 25 % av verdens handel. Hvordan dette på sikt vil endre hele den strategiske balansen i området er uvisst, men sjansen for at Kinas vitale interesser ekspanderer ut fra Sør Kinahavet øker trolig sterkt. Utviklingen mot et mer globalt maritimt engasjement er i begynnerfasen, med deltagelse i anti-pirat styrken utenfor Somalia og evakueringsbistand under Libyakonflikten, i tillegg til et omfattende program for trening og vennskapstokt til alle verdenshjørner. På det militære området ser det amerikanske svaret ut til å være et nytt operativt militært konsept kalt ASB (Air Sea Battle) med siktemål å presse Kina tilbake til sin egen kyst, avskjære handel gjennom blokade og fremme en kinesisk systemkollaps, hvis nødvendig. Samtidig tar konseptet sikte på å berolige venner og skape forutsigbarhet og stabilitet i regionen. Tilsynelatende uforenlige mål. Langsiktige mål Det mer langsiktige spørsmålet om Kinas rolle forblir likevel ubesvart. Vil landet bygge ut en verdensomspennende militærmakt i konkurranse med vestlig innflytelse, eller vil de underordne seg som en av flere global commons? Så langt har landets oversjøiske militære virksomhet vært mer rettet mot fredsbevaring, redningsoperasjoner og humanitær bistand. Samtidig har det i flere år vært en metodisk utbygging av marinen, først og fremst i en regional kontekst. Det største bruddet kom med sjøsettingen av landets første hangarskip; tonneren Liaoning i fjor. Noe som minner om et ønske om klassisk maktprojeksjon, selv om landet ikke har en imperialistisk tradisjon. Det ekspanderte byggeprogrammet for ubåter som ble igangsatt i 2002 vil om kort tid føre til at Kina har en større ubåtflåte enn USA og marinen kan komme til å innholde flere skip enn den amerikanske, med et økt innslag av større og mer slagkraftige enheter. Allikevel gir dette et falskt bilde av paritet, selv om de militære ambisjonene er imponerende og innbefatter etablering av kapasiteter på 7-8 kritiske områder fra avanserte miner til antisatelittvåpen. Til sammenligning er Kinas strategiske atomvåpenprogram lite og stabilt, langt under USA styrke. Avansert militærkapasitet hviler dessuten på et samspill av teknologisk utvikling, doktriner og konsepter, trening og logistikk; noe som er tidkrevende og kostbare prosesser. Verdt å merke seg er utvikling av nye våpen som ballistiske raketter beregnet mot amerikanske hangarskip og fremvisning av flere stealth fly konsepter de siste 2-3 år, enn USA har produsert de siste 20. Uttalelser om at Kinas militære interesser strekker seg 1850 km ut i Stillehavet gir dessuten grunn til bekymring. Tross dette må Kina primært regnes som en voksende trussel mot sine nære naboer. Noe som har satt i gang lokale våpenkappløp og militær oppdemning som resultat. Støttet av en alliansepartner i USA som i økende grad skyr direkte militære engasjement. Kinas endelige mål er godt skjult i toppledelsens lukkete verden, men den økonomiske styrken til å bygge en reell militær supermakt kan trolig virkeliggjøres før gitt den nåværende økonomiske vekstraten. Om dette vil til lede til overdrevet utenrikspolitisk selvrealisering, eller en mer nedtont og fredsommelig utvikling, så kan mulighetene vise seg å stå åpent for begge deler de neste 10 år. Av Jarl O. Ramsvik Foto: Scanpix Folk og Forsvar 15

16 Beredskap på sjø Vi får stadig nyheter om ekstremvær som hetebølger, kraftige stormer, flom, tørke og andre unormale værfenomener. Det er fortsatt usikkerhet om i hvilken grad ulike typer ekstremvær kan tilskrives menneskeskapte klimaendringer. For eksempel er det stor usikkerhet knyttet til en mulig sammenheng mellom tropiske sykloner og menneskeskapte utslipp av klimagasser. Forskerne i klimapanelet konkluderer imidlertid med at det er sannsynlig at menneskeskapte utslipp av klimagasser har medvirket til økte ekstremtemperaturer og værepisoder med voldsomt høyt havnivå. For en kystnasjon som Norge har det stor betydning om vi får inn stormer eller orkaner langs kysten vår. Når det er styggvær og ulykker på havet tenker de fleste av oss på de tradisjonelle nødetatene, men for kysten er det andre aktører som har ansvaret. Redningstjenesten i Norge er underlagt Justis- og beredskapsdepartementet, og styres i fredstid fra hovedredningssentralene. Når uhell eller ulykker skjer er det først og fremst deres jobb å koordinere og lede redningsoperasjonen. Dette skjer ved en fast stab med redningsinspektører i Bodø og Stavanger. Disse folkene er eksperter på å vurdere klimaforhold som bølger, strøm, vind og ut i fra forholdene sette inn søk i riktig område. Det er Politimesteren i henholdsvis Bodø/Stavanger som leder operasjonsrommet med sine ressurspersoner og med støtte fra Sjøforsvaret, Luftforsvaret, lufttrafikktjenesten (Avinor) og Televerket. Hovedrednings sentralen har også knyttet til seg fagpersonell fra ulike organisasjoner. Eksempler på det er: Norges Røde Kors, Norsk Folkehjelp, alpine redningsgrupper, Rederiforbundet, brannvesenet og helsevesenet. De som overvåker den daglige ordinære sjøtrafikken er Trafikkovervåkingssentralen i Vardø Vessel Traffic Services (Vardø VTS). Sentralen er alltid bemannet og alltid på vakt. Kystverkets trafikkledere stiller med maritim og nautisk kompetanse. Trafikkledere har opplæring som omfatter blant annet nasjonalt og internasjonalt regelverk. Sentralen gjennomfører øvelser og leder aktiviteter som gir stor kunnskap om håndtering av krisesituasjoner til sjøs. Vardø VTS, har virkeområde i norsk økonomisk sone fra svenskegrensen i sør til norske/russisk delelinje i nord, samt Svalbard og Jan Mayen. Inne i virkeområdet overvåker trafikksentralen tankskip- og annen risikotrafikk ved hjelp av et stort nettverk med overvåkingssensorer En annen viktig oppgave er styringen av Den statlige slepebåtberedskapen i Norge. Ved uønskede hendelser vil Vardø VTS sende slepebåter til det utsatte området. I perioden januar mars 2012 ble fartøyene brukt til 23 hasteoppdrag og 20 rutineoppdrag, totalt 43 oppdrag. Kystverket har i dag fartøyer på følgende prioriterte områder: Egersund Risør (BB Connector ) Kristiansund Fedje ( BB Ocean ) Strekningen Røst - til grensen mot Russland (AHS Beta, Normand Jarl og NSO Crusander ) Tradisjonelt er det: Det Norske Redningsselskapet som har vært sjømannen sine livreddere. De har vært og er helt uunnværlige for sjøsikkerheten langs kysten. De opererer fra ca 60 stasjoner langs hele kysten og driver under formåls-paragrafen: Redde liv, berge verdier, verne kystmiljøet og drive opplysnings- og ulykkesforebyggende arbeid for å bedre sikkerheten for den som ferdes på sjøen. Redningsselskapet er en frivillig medlemsforening som samarbeider med Hovedredningssentralene om å ha rett 16 Folk og Forsvar

17 en redningsskøyte stasjonert på rett sted til enhver tid. Siden fartøyer er blitt større og opererer lenger ut fra kysten, og Norge har utvidet havområdene var det naturlig at vi trengte større ressurser ute i havet. Kystvakten ble derfor opprettet i 1977 i forbindelse med at Norge etablerte 200 mils økonomisk sone. Kystvakten har 14 større fartøyer hvorav flere av dem har kapasitet til å slepe og mannskapene godt trenet til å ivareta redningsoppdrag. Kystvaktens hovedoppgaver er suverenitetshevdelse, fiskeri-, toll- og miljøoppsyn og anløpskontroll. luften er det redningshelikoptertjenesten I som opererer både til land og til vanns. Helikopterskvadronen holder til på Banak, Bodø, Ørland, Sola og Rygge i tillegg til å ha en enhet i Florø. Forsvarsdepartementet har gjennom Luftforsvaret driftsansvaret for Sea King-helikoptrene, og sørger for at hovedredningssentralene har ett helikopter til disposisjon per base. Redningshelikoptrene har som oppgaver å gjennomføre søke- og redningsoppdrag, ambulanseflyging, katastrofehjelp og spesialoperasjoner. De Norske Sea King helikoptrene er alltid bemannet med to flygere, en navigatør, en maskinist /heiseoperatør, en redningsmann og en lege. (Legen kommer fra ulike sykehus som ligger i helseregionen). Helikoptrene har en maks kapasitet på 18 passasjerer eller 6 bårer. Ser vi på ulykkes-tallene langs kysten er det en meget positiv utvikling. Samspillet mellom: bedre utstyr, fokus på aktivitetene, bedre kommunikasjon og et moderne hjelpeapparat slår positivt ut. Tallene for perioden er: 1980 til 1990 var det et gjennomsnitt på 26 døde pr år (MS «Scandinavian Star er ikke med i tallene) og 32 skadde til 2002 er gjennomsnittet redusert til 13 døde og 24 skadde pr år til 2012 er nede i 7,5 døde og 17 skadde pr år. (tall fra Sjøfartsdirektoratet) Av lars andreas rognan FAKTA: viktige internasjonale krav til kystnasjonen Norge: Alle skip og luftfartøyer har plikt til å hjelpe fartøy som er i fare for å gå tapt på sjøen. Denne plikten/retten er uavhengig av retten til uskyldig gjennomfart, transitt passasje, og seilingsleder og er anerkjent i artikkel 18.2 av 1982 FN-konvensjonen om Law of the Sea. Retten til hjelp er ikke avhengig av å søke eller motta tillatelse fra kyststaten, men det er klokt å gi melding til en kyststat før du går inn sjøterritoriet for å hjelpe dem i fare. Hver kontraherende regjeringen forplikter seg til å sikre at eventuelle nødvendige tiltak er gjort for kysten og for redning av personer i havsnød rundt kysten. Disse ordningene bør omfatte etablering, drift og vedlikehold av slike maritime sikkerhetsanlegg som anses praktisk og nødvendig av hensyn til tettheten av den havgående trafikk og navigasjons farene og bør, så langt som mulig, ha tilstrekkelig måter å finne og redde personer. (A) 15 forordning, kapittel V, av International Convention for the Safety of Life at Sea Hver kyststat skal fremme etablering og vedlikehold av et tilstrekkelig og effektiv søk og redningstjeneste om sikkerhet på havet og når omstendighetene krever, samarbeide med nabostatene for dette formålet. (B) artikkel 12 (2) i konvensjonen på High Seas, Yte bistand til enhver person funnet på havet, i fare for å gå tapt, og å fortsette med all mulig hastighet til redning av personer i nød dersom informert om behov for assistanse, så langt det med rimelighet kan forventes (kan så vidt gjøres uten alvorlig fare for skipet, mannskapet eller passasjerene). Både i 1958 Genève-konvensjonen på High Seas og 1982 LOS konvensjonen= Havrettstraktaten. Folk og Forsvar 17

18 Folk om Forsvar Forsvarspolitikk og utenrikspolitikk er gjensidig avhengige av hverandre. Derfor har vi denne gangen gitt ordet til Kate Hansen Bundt, Generalsekretær i Den norske Atlanterhavskomité. Hva er de tre største sikkerhetspolitiske utfordringene Norge står ovenfor i nær fremtid? 1. Å holde USA engasjert i europeisk sikkerhet gjennom et NATO som ikke sultefores økonomisk. NATO er den viktigste multilaterale arena for forsvars- og sikkerhetssamarbeid hvor alle medlemsland har en stemme hver uansett størrelse (i NAC). Dertil kommer naturligvis den kollektive forsvarsgarantien (Art V) og den felles kommando- og planleggingskapasiteten. Det gjør NATO til en unik organisasjon og USAs deltakelse hindrer slik jeg ser det en mulig renasjonalisering av europeisk sikkerhetspolitikk. 2. Vi trenger dessuten USAs deltakelse i en transatlantisk dialog som også har en robust nordlig dimensjon. Som nabo til en transkontinental militær stormakt som vi deler grenser, ressursforvaltning og store havområder med, er det viktig for Norge å ha en partner som støtter vårt inkluderende, forutsigbare og korrekte forhold til Russland uansett indre utvikling i landet. Med andre ord er vår andre sikkerhetspolitiske utfordring relasjonen til Russland. 3.En tredje utfordring er terror mot Norge og norske interesser i eller utenfor vår eget territorium. Når det er sagt tror jeg det er vel så viktig å erkjenne vår grunnleggende usikkerhet som å lete etter nye konkrete trusler. Vi lever i turbulente tider hvor endring synes å være den eneste konstante faktor. Uforutsigbarheten er høy. Og selv om det per i dag ikke eksisterer noen definerbar fiende/trussel mot Norge som utgjør en trussel mot nasjonens eksistens eller territorium, vil det være meget dristig å utelukke slike i all fremtid. Den amerikanske forfatteren Philip Roth har beskrevet historien som... en prosess hvorigjennom det utenkelige forvandles til det uunngåelige. Samfunnsforskere tenderer til å reversere den prosessen ved å predikere det uunngåelige, mens de uunngåelig ignorerer det utenkelige! Det er derfor viktig at noen tørr å tenke det utenkelige. Hva er Ditt Syn på deltakelse, og veien videre i Afghanistan? Norge er ved slutten av et langt militært løp i Afghanistan og det vil komme mange evalueringsrapporter og analyser om hvordan vi har klart oss og hva vi gjorde galt/riktig i årene som kommer. De bør vi hilse velkomne og lære av. Men så langt mener jeg at Norge har gitt et substansielt bidrag i kampen mot at Afghanistan skal være oppmarsjområde for internasjonal terrorisme ved å holde nær 500 soldater stasjonert der i over ti år. Vi har vist alliansesolidaritet og vi har bidratt til noen - om kanskje lokale og temporære - positive prosjekter. Det vil fortsatt være behov for et internasjonalt engasjement i Afghanistan i mange år fremover, men det vil i større grad være opp til afghanerne selv og deres nærmeste regionale naboer om dette i hovedsak skal være humanitært og sivilt, eller militært. hva er ditt Syn på norsk deltakelse i EU-operasjoner? Flott hvis oppdraget er forenelig med Stortingsflertallets uttalte interesser og vår deltakelse er egnet til å styrke operasjonen. Jeg er imot deltakelse for enhver pris eller kun for deltakelsens egen skyld. Den bør også avstemmes med - og underordnes - våre forpliktelser til NATO så lenge vi ikke er medlem av EU. Hva mener du om verneplikten generelt, og om kjønnsnøytral verneplikt? Jeg er for fortsatt verneplikt som basis for å rekruttere dyktige mennesker. Og blant dyktige mennesker befinner det seg naturlig nok kvinner! Hvis du kunne velge en eneste ting som ville gjøre det norske Forsvaret bedre. Hva ville det være? Og Hvorfor? Godt kvalifiserte mennesker/mannskaper på alle nivå! Utfordringen er å utvikle et karriereløp og en personalpolitikk som sikrer et Forsvar hvor de beste ønsker å forbli. Hvordan ser det norske Forsvaret ut om 10 år? Imponerende på materiellsiden - ikke minst sammenlignet med andre allierte. Men det vil kreve en stor og vedvarende omstilling å holde på et tilstrekkelig antall godt kvalifisert personell. For hva hjelper det med de beste fartøyer, fly og forhåpentligvis nye U-båter hvis de ikke kan bemannes? 18 Folk og Forsvar

19 nordisk-baltisk styrke for rådgivning Den svenske riksdagen forlenget i desember 2012 Sveriges mandat i Afghanistan. Dermed er det klart for etableringen av en felles nordisk-baltisk styrke for rådgivning av afghanske sikkerhetsstyrker i Nord-Afghanistan. Nordic Baltic Transition Support Group (TSU) vil bestå av militært personell fra Norge, Sverige, Finland og Latvia. Oppdraget er assistanse, rådgivning og opplæring av afghanske sikkerhetsstyrker. Det norske politirådgivningslaget, som inngår i denne TSU-styrken, vil bli stasjonert i den norske leiren Camp Nidaros i Mazar-e Sharif, og påbegynne sitt oppdrag i løpet av januar Det norske politirådgivningslaget vil få ansvar for rådgivning av politistasjonene i Mazar-e Sharif by. Oppdraget vil bli utført med mobile lag som skal bistå det afghanske nasjonale politiet med planlegging, trening og veiledning i gjennomføring av oppdrag. I bidraget inngår derfor rådgivere med bakgrunn fra militærpolitiet, samt andre spesialister innenfor planlegging og gjennomføring av sikkerhetsoperasjoner. Enheten vil totalt bestå av om lag 470 personer, hvor det norske bidraget vil utgjøre ca 70 personer. Endringer i Norges diplomatiske nærvær Utenriksdepartementet har de senere årene styrket sitt nærvær i blant annet Brasil, India, Indonesia, Kina og Russland. For å kunne gjøre dette, er flere stasjoner blitt avviklet og bemanning er blitt redusert ved andre stasjoner. Totalt åtte utenriksstasjoner ble avviklet i 2011 og I samme periode ble det opprettet en ny ambassade i Accra (Ghana) og et ambassadekontor i Yangon (Myanmar). - Vi ser at maktforholdene i verden stadig endrer seg. En rekke land i sør og øst øker i betydning både i kraft av sin økonomiske styrke og internasjonale ambisjoner. For å ivareta norske interesser på en god måte er det derfor viktig at vi fortsetter å flytte utenrikstjenestens ressurser dit hvor behovene er størst, sier utenriksminister Espen Barth Eide. Palestina får oppgradert status i FN FNs hovedforsamling vedtok 29. november å gi de palestinske selvstyreområdene status som «stat uten medlemskap og stemmerett i FN», en såkalt observatørstat, på linje med blant annet Vatikanstaten. Palestinerne har hatt observatørstatus siden 1974, men er frem til nå blitt omtalt som en «enhet», og ikke en «stat». Norge har vært opptatt av at resolusjonsteksten ikke skal bidra til økt splittelse og vanskeligere forhandlingsklima mellom partene. Resolusjonsforslaget som er lagt fram står ved alle tidligere forpliktelser, bekrefter forhandlingslinjen og slår fast at en palestinsk stat skal leve side om side i fred med Israel. Vi mener derfor det er viktig å stemme for forslaget om oppgradert status, sier utenriksminister Espen Barth Eide. Forsvarsministerens nyttårstale 7. januar holdt Forsvars-minister Anne-Grete Strøm-Erichsen sin nyttårstale i Oslo militære samfund. - Vårt forsvar er i en svært gunstig situasjon. Der andre land kutter, bygger vi opp. Vi er samtidig en del av det europeiske og det videre globale skjebnefellesskapet. Derfor må vi vedlikeholde og utvikle det vi har oppnådd. Og vi må forstå og handle når våre strategiske omgivelser endrer seg, åpnet Forsvarsministeren med å si. Hovedtemaet i talen var de strategiske endringer vi står ovenfor. Forsvarsministeren fortalte om de endringene som er å spore i Forsvaret siden sist hun inneholdt posten. - Jeg har sett hvor vi kom fra. Jeg har sett hva det har kostet. Derfor har jeg har stor respekt for alle dem som har stått i disse endringene. Vi skal fortsette å flytte ressurser til høyere prioritert virksomhet. Og vi skal fortsette å bygge et godt forsvar. Gjennom fornying og forbedring. Gjennom kontinuerlig utvikling og tilpasning. Ettersom vi ser behovene og mulighetene oppstå, fortatte Forsvarsministeren. Hun trakk videre inn lærdommer fra 22. juli-kommisjonen, kompetanseutvikling i Forsvaret, spørsmålet om kjønnsnøytral verneplikt, og om sine turer til Kabul, Ankara og Washington i ukene før jul. - Vi får mye ros i NATO. Ikke bare fordi vi har et stort forsvarsbudsjett. Men fordi vi har hatt mot til å ta noen vanskelig valg. Fordi vi har våget å prioritere. Og fordi vi i dag fortsetter å fatte viktige strategiske valg, avsluttet Forsvarsministeren. Nytt oppdrag i Afghanistan 8.januar drar ca 70 norske soldater til Mazar-e Sharif for å delta i en politirådgivningsenhet (Police Advisory Team, PAT). Soldatene skal inngå i en nordisk styrke. Hovedoppgaven til personellet i den nye enheten er å være rådgivere for det afghanske politiet i grunnleggende politi- og sikkerhetsoppgaver. Tidligere har norske soldater vært mentorer for de afghanske sikkerhetsstyrkene. - Rådgiverne vil ha en mer tilbaketrukket rolle enn de tidligere mentorbidragene. Det betyr at det afghanske politiet skal være langt mer selvstendige under planleggingen og gjennomføringen av operasjoner og i den daglige tjenesten, opplyser oberstløytnant Are Farbu, senior stabsoffiser ved Forsvarets operative hovedkvarter. Fram til sommeren skal det politirådgivningsenheten være under ledelse av den svenskledede styrken Task Force Northern Light. De norske soldatene skal bo i norske leiren Camp Nidaros i Mazar-e Sharif og operere derfra. Oberst Lars Lervik, sjef i Telemark Bataljon, vil lede det norske bidraget. Kilde: Forsvaret.no Folk og Forsvar 19

20 Kilde: Forsvaret.no Arktisk råd får permanent sekretariat Arktisk råd er den viktigste arenaen for å diskutere felles utfordringer i Arktis. Nå får rådet permanent sekretariat i Tromsø. Utenriksminister Barth Eide signerte en vertslandsavtale sammen med sekretariatets nye direktør Magnus Johannesson den 21. januar Arktisk Råd er det eneste sirkumpolare samarbeidsorganet som omfatter alle de arktiske landene. I tillegg deltar representanter for de arktiske urfolksgruppene som permanente deltakere i rådet. Blant disse er også Samerådet som representerer samene i Norge, Sverige, Finland og Russland. Rådets formålet er å fremme bærekraftig utvikling med hensyn til miljø, sosiale forhold og økonomi. Arktisk råd har presentert rapporter, blant annet om klimaendringer og kvikksølv i Arktis, som har gitt viktige bidrag til det internasjonale klimaarbeidet og arbeidet med kvikksølvkonvensjonen. Utformingen av norsk arktisk politikk skjer primært innenfor rammen av dette samarbeidet. 60 millioner til flyktningearbeid Hver dag kommer over 1500 nye flyktninger over grensen til Libanon. En av verdens største humanitære kriser utspiller seg nå i Syria. Vold, drap, mangel på mat og helsetjenester kombinert med vinter gjør at stadig flere flykter over grensene til nabolandene. - Det er et internasjonalt ansvar å bidra til at syriske flyktninger kan få tryggere og bedre hverdag. Hjelp til syriske flyktninger i nabolandene er også å bidra til stabilitet over grensene - ikke minst er situasjonen i Libanon skjør. Vi vil der - for støtte Libanons arbeid med å ta i mot de store flyktninge - strømmene fra Syria med nye 60 millioner kroner, sier statssekretær Torgeir Larsen. Libanon har allerede tatt i mot ca flyktninger fra Syria siden konflikten startet i FN anslår at det til sommeren vil være minst syriske flyktninger i landet. Norge arrangerte i januar en konferanse med den libanesiske regjeringen og FN for å drøfte hvordan landet skal håndtere den økende strømmen av syriske flyktninger. Norge har allerede gitt 210 millioner kroner til arbeidet med syriske flyktninger i regionen. I 2012 ga Norge 33 millioner kroner til flyktningearbeidet, og støttet blant annet det libanesiske sosialdepartementet direkte. Dette beløpet blir nå doblet. Barentssamarbeidet 20 år Utenriksminister Espen Barth Eide besøkte 10. januar Kirkenes for 20-årsmarkeringen av Barentssamarbeidet. Barth Eide har også møter med sametingspresident Egil Olli, samt de ledende folkevalgte i Nordland, Troms og Finnmark. - Tjue år etter Kirkeneserklæringen ser vi at Barentssamarbeidet har banet vei for viktige gjennombrudd som delelinjeavtalen, økt handel, og en stadig åpnere norsk-russisk grense, sier utenriksminister Espen Barth Eide. Dagen markeres ved et jubileumsseminar om resultatene av og fremtidsutsiktene for Barentssamarbeidet. Gjennomgående tema under Eides besøk var det økte grenseoverskridende samarbeidet innen kunnskap, kultur og næring. Samarbeidet har gitt regionene og urfolkene en sentral og naturlig samarbeidsarena med Russland, sa utenriksministeren. Regjeringen ønsker at det skal være slik også i framtiden. Alle unødvendige hindringer bør fjernes. Folk og organisasjoner må få stå fritt til å samarbeide over grensen. Vi vil derfor følge nøye med i utvik - ling en på russisk side, og si ifra dersom vi opplever at nye begrensninger måtte dukke opp for samvirke mellom våre folk og sivile samfunn. Barth Eide hos det irske EU-formannskapet Utenriksminister Espen Barth Eide var i midten av januar i Dublin for å møte Irlands formannskap i EU, og å sikre størst mulig deltagelse fra Norge under det irske lederskapet. - Det er viktig for oss å ha tett kontakt med EU-formannskapet og sikre at vi kommer tidlig inn i EUs beslutningsprosesser slik at vi kan fremme norske interesser og sikre godt samarbeid, sier utenriksminister Espen Barth Eide. Utenriksministeren hadde blant annet møter med sin irske kollega Eamon Gilmore samt den irske europaministeren Lucinda Creighton da han var i Dublin. EU la før jul fram sitt syn på forholdet til Norge og EØS-avtalen, og de to rapportene fra Rådet og Kommisjonen ble viktige emner i Eides samtaler i Irland. Vi mener EØS-avtalen i all hovedsak fungerer godt, og er glad for at både Rådet og Kommisjonen også sier det, sier Eide som understreket at man fra norsk side nå vil arbeide målrettet for å sikre rask implementering av EUs direktiver for å sikre et enhetlig indre marked. Irland vil under sitt formannskap fokusere på økonomisk stabilitet, vekst og arbeidsplasser. Formannskapet ønsker særlig å bidra til fremgang med å etablere en bankunion, modernisering av personvernregelverket og reform av EUs felles landbrukspolitikk. Viktig å ha NATOkommando på norsk jord Statssekretær Eirik Øwre Thorshaug sier at Norge vil fortsette å være et godt vertsland for NATOkommandoen Joint Warfare Center utenfor Stavanger. I januar besøkte Thorshaug NATO-kommandoen, der han blant annet møtte JWC-sjef generalmajor Jean Fred Berger og fikk orienteringer om virksomheten.- Det er viktig for oss å ha en NATO-kommando i Norge. Selv om den ikke har regionalt ansvar, gjør den at NATO fortsatt har oppmerksomheten rettet mot nord. Nå som den store Afghanistan-operasjonen snart avsluttes, gir det NATO endra bedre mulighet til å trene og øve på sin grunnleggende oppgave: Å forsvare de allierte landenes territorium. Her spiller JWC en viktig rolle, sier Thorshaug. Joint Warfare Center er en del av NATOs kommandostruktur. Det er underlagt Allied Command Transformation, som har ansvar for å forberede alliansen for fremtidige utfordringer. JWC planlegger og gjennomfører blant annet øvelser og trening for NATO. Ny strategi for informasjonssikkerhet Forsvarsdepartementet (FD) har de siste årene vært en pådriver for å styrke informasjonssikkerheten. Utkastet til cyberstrategi som ble overlevert fra NSM til Forsvarsdepartementet og daværende Justis- og politidepartementet i 2009, viste at det var et betydelig behov for en helhetlig tilnærming til informasjonssikkerhet. Sikkerhetsutfordringene går på tvers av sivil-militære og offentlig-private skiller. FD har derfor vært pådrivere for at strategiutkastet nå inngår som et viktig grunnlagsmateriale for den nye strategien som kom 18. desember Bak strategien står Forsvarsdepartementet, Justis- og beredskapsdepartementet, Fornyings-, administrasjons- og kirkedepartementet og Samferdselsdepartementet. Det har vært viktig for regjeringen å samle ansvaret ett sted. For å understreke IKTsikkerhetens betydning for den generelle samfunnssikkerheten, skal ansvaret for den sivile delen av IKT-sikkerheten nå samles og koordineres av Justis- og beredskapsdepartementet. Ansvaret for forebyggende IKT-sikkerhet i militær sektor vil fortsatt ligge hos FD, som også er etatsstyrer av NSM. 20 Folk og Forsvar