Dokumentasjon og rekonstruksjon av sauna og baksteovn av stein

Transkript

1 Dokumentasjon og rekonstruksjon av sauna og baksteovn av stein Denne varmen har jeg laget bare for meg selv. Med den skal jeg ønske kroppen og sjelen velkommen til en annen verden. Til mitt indre landskap. Med den skal jeg bygge bro fra en verden til en annen. Fra den ytre til den indre. Til urtilstanden. (Saijonmaa i Johansen 2007)

2 Innledning Dette er en andre rapport for prosjektet «Rekonstruksjon og dokumentasjon av baksteovn i stein og badstu». I den første delen har jeg gått gjennom den historiske bakgrunnen, personlig motivasjon for prosjektet, samt dokumentasjon og rekonstruksjon av baksteovn i stein. I denne rapporten vil jeg ta for meg rekonstruksjon av sauna.

3 Sauna Bilde av røykbadstu på slutten av tallet (Knud Leem) I tidligere tider fortelles det om fellesbadstuer i Kåfjord, og de første dokumenterte saunaene jeg vet om i kommunen, er etter Peder Jonsens skifte i Ysteby 1780 og Erich Hansens skifte i Normannvik 1789 (Larssen 1980). I Manndalen er det vanskelig å si hvordan den generelle saunakulturen har vært før 2. verdenskrig. Så langt har jeg hørt om tre førkrigsbadstuer i Manndalen.

4 Hansku- buvri Et av barna til Nils og Malena var Hans Nilsen, Malo- Hans. På hans gårdtun sto en sauna, som visstnok var eid av han, men brukt av alle i Øvermyra, og også av søskenbarna og slektningene oppe på Steinmoen. Saunaen var laftet, med et tilbygg i plank til lagring av høy og annet. I dag er det få gjenlevende som husker badstua. Informanter i slutten av 80- og 90-årene forteller at den hadde stått oppført fra de var født, og de hadde brukt den som barn. Informanter i slutten av 60- åra minnes den ikke, men tuftene etter den sto synlig lenge, nesten opp mot vår tid.

5 Privatisering av saunakultur Da folk kom hjem fra evakueringa, var alt nedbrent. Manndalingene samlet seg til et massemøte. Befolkningen hadde flere krav de ønsket å få innfridd av myndighetene. Situasjonen i bygda var kritisk, og blant kravene var telefonsamband, vegforbedringer, fergesamband, byggenemd i bygda, og badstu. Også pikeforeningen Kvikk hadde som mål å skaffe fellesbadstu til bygdefolket i (Nilsen og Solhaug 2010). Etter krigen var saunaen borte, men saunatradisjonen i Øvermyra fortsatte likevel. Hos en annen av Malo- brødrene ble sauna oppført i kjelleren, og der fortsatte nabolaget å møtes til fellesbadstu. Kvinner, barn og menn. Når folk fikk bygd opp hus, ble det etter hvert vanlig med badstu i kjellere og saunatradisjonene ble privatisert. I prosjektet vil Hans Nilsens sauna dokumenteres og rekonstrueres

6 Hansku-buvri Informantene forteller at badstua sto på Hansku- čurro, på bakken til Hans, og ble kalt for Hansku- buvri, Hans sin bu. I dag er det oppdyrket mark, omlag 50 meter fra dagens vei. Badstua ble kalt for «sauna», fortelles det. En informant mener saunaen ble fyrt opp hver helg, mens en yngre informant mener det var sjeldnere, kanskje var annenhver helg. «Saunaen Hansku-buvri» forteller noe om en befolkning i et området preget av «Tre stammers møte». Tre stammers møte. Foto: Bente Pedersen

7 Når mennene tok badstu, samlet de seg fra hele grendelaget, og fra Steinmoen, et grendelag om lag halvannen kilometer lengre opp i dalen. Folket på Steinmoen og i Øvermyra var i nær slekt. Samholdet mellom disse familiene har vært sterkt, og informantene minnes de sosiale stundene med stor glede. En informant forteller at de i saunaen brukte kvister med løv som var bundet sammen, til å slå seg med. Disse ble laget rundt midtsommer. De ble tørket, og på vinteren når de skulle brukes, ble de først lagt i vann i saunaen slik at de bløtnet. Da holdt bladene seg på mens de slo med dem. De kalles i Nordreisa for løyly-koster. Klærne ble hengt utenfor mens man badet badstu. På vinteren var dette meget praktisk, for da frøs lusa som satt på klærne mens man selv rengjorde seg. Familiebilde fra Øvermyra

8 Tidligere var det mange som var plaget med lus. En informant forteller at da hun var år (omlag 1937), var hun på læstadiansk forsamling i et privathus, slik som var vanlig på den tiden. Der satt man tett i tett i de små stuene, og lusa spaserte att og fram. En liten avsporing Best som de sitter der, ser de at en kar på benken foran holder på med noe, og han følger ikke med på talen lengre framme. Han sitter sammen med en mann som var kjent for å ha spesielt mye lus. Da de studerer nærmere hva han gjør, ser de at han holder på å bygge gjerde av fyrstikker mellom han og sidemannen, slik at lusa ikke skulle komme over. Det ble vanskelig for ungjentene på benken å holde seg alvorlige resten av den forsamlingsstunden.

9 Når var Hansku-buvri i bruk? En av informantene mener at det kanskje var hennes bestemor som fikk saunaen bygd, siden hun var kvensk. En annen informant mener det var hennes bestefar, som fikk hans søskenbarn til å komme å mure badstuovnen da han fikk isjas. Han var blitt sengeliggende av isjas, og brukte saunaen som medisin til å komme seg på føttene igjen. Når tid saunaen ble bygd, er altså usikkert. Men informanter i slutten av 80- årene husker at badstua var i bruk da de var barn, og informanter i 90- årene husker at badstua var i bruk til de ble voksne. Så den må ha vært i bruk i alle fall til om lag 1930, og blitt brukt i minst 3 generasjoner. En informant forteller at det var slike badstuer flere steder i bygda. Hun sier at det sto en på Steinmoen som ikke var i bruk lengre da hun var ung. «Kanskje fordi det gikk så mye ved til å fyre opp badstua?» funderer hun. Informanten kan også fortelle at det sto en badstu i Vannet- Vannet.

10 Saunaen synes å ha vært viktig for det sosiale miljøet. Her ble det fortalt historier, og diktet fortellinger. På folkemunne har øvermyringene blitt kalt eventyrfolket siden de hadde stor fantasi, var gode fortellere og nøt den sosiale siden ved det å dele fortellingene. Det sies at øvermyringene var våkne til langt på natt og satt sammen og fortalte historier. Derfor var de også sent oppe på morgenen. Da andre gikk forbi på tur til sitt virke, lå øvermyringene og sov, til og med hestene, fortelles det på bygda. Også i dag utpreger disse familiene seg som gode fortellere, og man kan høre fortellinger om forfedre som levde for lenge siden. Det er en kollektiv kunnskap som videreføres, og kanskje blir den nye saunaen ett slikt fellessted for å ivareta denne fortellerarven?

11 Beskrivelse Saunaen var laftet i older, om lag 2 x3 meter i størrelse. Døra var på ene kortsiden, og når man kom inn var ovnen i hjørnet på høyre side. På venstre langside var det en toetasjes brisk som man satt på. Ved ovnen sto en gryte med vann. Vannet ble varmt under fyring, og man brukte det til å vaske seg. Tegning av informant

12 Røykbadstu eller vedfyrt? Et usikkerhetsmoment er om dette har vært en røykbadstu eller en vedfyrt badstue. Noen informanter mener det var røykbadstu, der røyken kom ut gjennom ventiler på langveggen. En informant forteller at det var to eller tre ventiler på hver langvegg der dampen gikk ut. En annen informant forteller at da det var barnas tur å ta badstu, var varmen borte, og bare dampen igjen. Dette tyder på at det har vært røykbadstu, der man ikke fyrer underveis i badinga. En tredje informant mener imidlertid det var pipe der røyken gikk ut. Ka vel anna? Det MÅ jo ha vært pipe?! sier informanten. Vi velger å lage saunaen som røykbadstu/ savusauna.

13 Røykbadstua er den originale badstuformen i Norden Før ble vann lite brukt i badstubadinga. Det var svettinga og pisking med løyly-kostene som gjorde at man ble ren og følte velvære. Saunaen ble regnet som det reneste stedet på gården, og ble bl.a. brukt til barnefødsler «Om ikke sprit, tjære eller sauna gjør deg frisk, er sykdommen dødelig«(

14 Laftetradisjoner i Kåfjord Lafting er den byggeformen som har vært mest vanlig i Norge helt fra vikingtiden. I dag er det ikke så mange som mestrer kunsten å håndlafte bygg. Til alt hell har vi slik kompetanse i familien. Tømmerhus i Manndalen, er imidlertid opprinnelig av finsk type. Da var ofte værelse og kjøkken i ett, og kokestedet tjente som ovn (Schøtt 1958) Fra Kjerringdalen

15 Fra boka «Polmak og Manndalen. To samebygder» Schøtt 1958

16 Klart for rekonstruksjon Saunaen var bygd av older, forteller informantene. Dette viste seg å bli en utfordring,da store deler av olderskolen i våre områder døde av råte for noen år siden. Etter mye leiting, fikk vi tak i older for lafting, noe fra Nordreisa, og resten fra Rotsund.

17 Lafting

18 Så var saunaen ferdig laftet

19 ..og ble fraktet

20 ..på plass!

21 Tak ble lagt.

22 Taket ble torvlagt, og saunen tjærebredd med hjemmelaget tjære.

23

24 Ovn ble murt av stein, og saunaen er klar til å prøvefyres Ovnen fyres i omtrent 4 timer, slik at steinmassen blir skikkelig varm. Røykbadstu nok fått navnet fra fyringstiden, da det er skikkelig røykfullt inni saunaen. Trekk kommer gjennom ventiler og åpen dør. Så skrapes alle glør og aske ut før man begynner å kaste vann på ovnen. Da blir det dampbad, og ingen røyk.

25 Så endelig Det første påkastet på ovnen, givassen, er forbeholdt badstuånden, og inneholder giftige gasser. Etter det kan badinga for mennesker begynne. Ventiler og døra lukkes. I Hansku-buvri gikk menn først i badstua, så kvinner og til sist barna. Dampen fra ovnen ble kalt løyly, og i Nordreisa ble benkene man satt på kalt larien. Løyly er koblingen mellom luft, vann og jord gjennom ild, og dampen er sagt å være hellig. (Johansen 2007). (

26 Å bade i røykbadstu er en spesiell opplevelse. Varmen er mildere og fuktigheten høyere. Ren velvære! Da var saunaprosjektet og baksteovn-prosjektet gjennomført, og saunaen står i dag bare et par hundre meter fra der den sto opprinnelig. Baksteovnen, som er på samme plass, er om lag 500 meter fra den ovnen som var i området i tidligere tider. Laftet bygg behøver tid før det «går seg på plass». Men når treverket har satt seg, skal det lages ordentlige benker og et tilbygg slik informantene har beskrevet at det var.

27 Vi takker Norsk kulturråd og Kåfjord kommune for støtten til gjennomføring av prosjektet! Kilder Ei røykbadstue i Reisadalen - en del av den kvenske kulturen" Gunn-Lill Johansen 2007 «Lyngen bygdebok» Emil Larssen 1980 «Manndalen Olmmáivággi regulering, opprør, gjenreisning og samespørsmål» Solhaug og Nilsen 2010 «Polmak og Manndalen : to samebygder» Turid Blytt Schjøtt 1958 «Røykbadstua»