TIMEGLASS TIMEGLASS KVINNESATSING I NORDLAND 2013

Transkript

1 TIMEGLASS KVINNESATSING I NORDLAND

2 2 I 2013 er det hundre år siden vi fikk allmenn stemmerett for alle i Norge. Stemmerettsjubileet er feiret over hele landet. Fylkeskommunen har ønsket å nå fram til kommuner, lag og foreninger med budskapet, og vi ser med stor glede at Stemmerettsjubileet er blitt feiret mange steder i fylket vårt. Flakstad i Lofoten, hvor kvinnesaksforkjemperen Gina Krog ble født, ble valgt ut som ett av fire nasjonale jubileumssteder. Krog var en nasjonal lederskikkelse, en av de første kvinner i den offentlige debatten i Norge, og redaktør for tidsskriftet Nylænde. Da hun døde i 1916 var hun den første kvinne som fikk begravelse på statens bekostning. Camilla Collett, Fernanda Nissen, Fredrikke Marie Qvam og Gina Krog regnes som de fire store når det gjelder kvinners stemmerett i Norge. I Flakstad ble kvinners stemmerett feiret i to uker til ende, juni. Mange kom for å være med på jubileet, som bød på et program med både bredde og kvalitet. Flere hundre mennesker kom for å gå Gina-løypa sammen med H M Dronning Sonja. Det ble satt opp teater, utstillinger, kvinnekabary ei blanding av kabarét og revy, og festkonsert der to cantater med tekst av Gina Krog ble Forord framført. Foredragsholdere som Tove Bjørgaas, Gro Holm, Åsa Elstad, Ahmad Ghanizade og Rita Sandnes satte fokus på aktuelle tema som angår kvinner, både i globalt og historisk perspektiv. Jeg vil takke Akademigruppa i UK Lysbøen for flotte arrangementer! Rana Soroptimistklubb markerte Stemmerettsjubileet med å sette opp byste av Astrid Storhaug utenfor Campus Helgeland. Storhaug var helsesøster i Nord-Rana fra 1950 til 1977, og er kjent som Søster Astrid av flere generasjoner ranaværinger. Hun ble født i 1912, ett år før kvinner fikk stemmerett i Norge. Astrid, som i dag er 101 år gammel, forteller fra sitt liv som helsesøster. Hennes historie gir et viktig tidsbilde på menneskenes kår i det forrige århundre, spesielt med tanke på kvinner. For å markere Språkåret og Stemmerettsjubileet, arrangerte Árran lulesamisk senter og Tysfjord kommune et samisk ungdomsseminar på Hamsunsenteret. Likestilling og likeverd, både språklig, kulturelt og samfunnsmessig, var den røde tråden i et engasjerende seminarprogram. Ifølge UNESCO blir lulesamisk betegnet som et svært truet språk, og på dette seminaret ble det understreket hvor viktig det er at språket brukes. Språket er essensielt for å bevare den lulesamiske kulturen og dermed kulturmangfoldet i Nordland. Dette er bare noen smakebiter av alt det spennende som har foregått i Nordland i år. Jeg er svært stolt over hva lag, foreninger, kommuner og fylkeskommunen har bidratt med. I 2013 kan Nordland fylkeskommune se tilbake på ni år med kvinnesatsing. I løpet av disse årene har flere tusen av Nordlands kvinner vært med på kvinnekonferanser, etablererkurs, nettverksbygging, integreringstiltak, kompetanseheving, lederutvikling og andre spennende prosjekt. Det er svært gledelig, med tanke på kvinnesatsingas formål: At kvinner, uansett etnisk tilhørighet, skal trives og bo i fylket! Det er et ønske at Timeglass skal inspirere alle med gode ideer til å realisere disse i sine lokalsamfunn. God lesning! Sonja A. Steen, fylkesordfører

3 Vekk med korsettene, vekk med broderiene og ut av stuene! - Gina Krog INNHOLD: 4...Feiring i Flakstad Takk for alle de gode årene 6...I fellesskapets tjeneste 11...Kvinnemillionen: Innvilgede søknader 12...Ut av komfortsona 15...Narvikregionen Kvinnenettverk 16...Søknadskriterier Kvinnemillionen 17...Kvinneretta tiltak 18...Hjertespråket 22...KARI-nett 24...Et stykke industrihistorie 27...Fem år med Kvinnovasjon 28...Næringsprisen for kvinner 29...Fjellfolket Timeglass utgis av Nordland fylkeskommune. Heftet synliggjør kvinnesatsinga i Nordland. På forsiden: Gina Krog. Fotograf: Eivind Enger/ eier: Nasjonalbiblioteket blds Tekster, layout, foto (dersom ikke annet er oppgitt): Ragne Kari Aronsen Trykk: Forretningstrykk AS, Bodø ISSN

4 5 Gina Krog bodde på Flakstad gamle prestegård. 5 Gina Krog var født i Flakstad i Hun var en 3 Flakstad kirke med Flakstadtind og Ginaløypa i bakgrunnen. De fleste arrangementene under Stemmeretts- spydspiss i kampen for kvinners nasjonal lederskikkelse og en feiringa foregikk her. stemmerett. Foto: Oslo museum Feiring i Flakstad 4 5 Rita Sandnes (t.h.) har skrevet biografi om Gina Krog, og holdt foredrag om henne. I ettertid kom det fram nye opplysninger om Krogs liv. Man har blant annet trodd at hun flyttet fra Flakstad noen måneder gammel, men hun bodde her til hun var halvannet år. - Det kom flere og besøkte stemmerettsjubileet enn det vi hadde forventet. Mange tok seg fri ei hel uke, og ble her under hele arrangementet, sier Brita Falch Leutert. Foto: UL Lysbøens Akademigruppe Leutert er med i Akademigruppa i UL Lysbøen, som arrangerte Stemmerettsjubileet i Flakstad i juni Stemmerettsjubileet ble feiret over hele landet og flere steder i Nordland, men Flakstad var valgt som ett av fire nasjonale jublieumssteder. Det er fordi pioneren Gina Krog ble født der. Krog var en nasjonal lederskikkelse som førte en kompromissløs kamp for kvinners rettigheter, spesielt med tanke på stemmerett. Feiringa i Flakstad bød på et omfattende program. Det ble satt opp utstillinger, konserter og Lysbøen teaterlags kvinnekabary - ei blanding mellom kabarét og revy som trakk to fulle hus. Flere foredragsholdere satte fokus på ulike tema. I tillegg ble det åpning av Gina-løypa, ei turløype som går opp til Flakstadtind. - Vi er svært fornøyde, og tilbakemeldingene har vært veldig gode, sier Brita Falch Leutert.

5 5 Foreningskveld: Åsa Elstad innledet om kvinneforeningenes historie. Deretter kom kvinneforeningene selv på banen. Det kom masse folk. 5 Festkonserten i Flakstad kirke med MiNensemblet, Åse Krystad, Ann-Kristin Winstad og Jürg Leutert (dirigent). De fremførte to cantater med tekst av Gina Krog og to kvinnelige komponister, Agathe Backer-Grøndahl og Signe Lund Skabo. - Media viste ingen interesse for denne re-urframføringen. Det kan vise at samfunnet fremdeles ikke anser kvinnelige komponister for å være like viktige som mannlige, sier Brita. Foto: Øystein Ingebrigtsen 5 Det er satt opp en gapahuk med plakett i Gina-løypa for å bevare minnet hennes her for framtida. 5 Ordfører i Flakstad, dronning Sonja og fylkesmannen i gapahuken i Gina-løypa. Åpninga av løypa var en suksess. Mange gikk turen sammen med dronninga. 5 Åpning av utstillinga Kvinneskikkelser, der Flakstad kulturskoles ungdomskor sang verker av kvinnelige komponister. Brita Falch Leutert beskriver utstillinga på Brunstranda som helt fantastisk. - Det var bilder i store formater med storhavet som bakgrunn. H M Dronning Sonja mente det burde utgis bok om prosjektet, hun var svært begeistra, sier Brita. 5

6 5 Flere hundre mennesker møtte opp for å hedre Astrid Storhaug. 3 Jo, den er veldig fin herfra og ned, spøker Astrid Storhaug idet hun stryker langs sokkelen. Astrid Fredriksen til venstre. 6 - Takk for alle de gode årene - Det er ikke det hjem jeg ikke har vært velkommen i. Takk for alle de gode årene jeg fikk som helsesøster i Rana, sa Søster Astrid til de flere hundre fremmøtte. - Hele livet har hun engasjert seg i andres ve og vel uten å sette sin egen person i fokus, sa Astrid Fredriksen, som har ledet prosjektet, under avdukinga. - Astrid er nesten blind, og er i dag 101 år gammel. Likevel reiser hun seg, går opp på podiet foran folkemengden og holder en varm takketale - det sier noe om hvilken person hun er. Jeg er 65 år gammel, og husker Søster Astrid fra den tida jeg selv gikk på barneskola, forteller prosjektlederen. Hun beskriver Søster Astrid som et svært omsorgsfullt menneske. - Hun tok vare på familier som var fattige, fulgte dem opp, og forlot dem ikke før de hadde det bra. Hennes jobb var ikke en 9-4 jobb. Ofte varte arbeidsdagen til seint på kvelden, sier Fredriksen. Bysten av Astrid Storhaug står utenfor Campus Helgeland i Mo i Rana. Den er er laget av billedhugger Marit Wiklund. Rana Soroptimistklubb har stått bak prosjektet med å få realisert bysten, som blant annet er støttet av Kvinnemillionen. Bysten av Søster Astrid er også Rana Soroptimistklubb sin markering av Stemmerettsjubileet. Hun har fått kongens fortjenstmedalje i sølv, Frivilligprisen i Rana og har avduket bysten av seg selv: Astrid Storhaug er hele Ranas Søster Astrid! Timeglass møtte Søster Astrid og hennes niese Åse Føinum på Ytteren Bosenter. Astrid trives i den hjemmekoselige leiligheten. - Det er utrolig hvor godt menneskene har det i dagens samfunn! Her har jeg eget rom og bad, og kan gå til dekket bord. Før måtte de eldre bo to og tre på samme rom,

7 I fellesskapets tjeneste sier hun og peker ut vinduet på et hvitt nordlandshus, det tidligere eldresenteret. Astrid ble født den 10. juni 1912, og kan se tilbake på et rikt liv. De fleste av sine år har hun tilbrakt i fellesskapets tjeneste, først som sykesøster et yrke hun bestemte seg for allerede som 13-åring deretter som helsesøster i Nord-Rana. Det er som Søster Astrid de fleste kjenner henne. For sin innsats for folket i Rana ble hun tildelt kongens fortjenstmedalje i sølv i Da stod følgende å lese i Rana Blad: For flere generasjoner ranværinger ble hun et begrep, og «søster Astrid» en ærestittel. Hun dekket funksjoner som etter hvert ble overtatt av begravelsesbyrå, krisesenter, familievernkontor, sosialtjeneste osv. Med hjertevarme, men også med bestemthet, møtte hun både sine medarbeidere og folk som trengte hjelp. Oversøster Astrid Storhaug ble ansatt som oversøster ved Sanitetsforeningens sykehus på Mo i Som oversøster bodde hun på sykehuset, og måtte være tilgjengelig døgnet rundt. - Når det var operasjoner, satte jeg narkose. Etter operasjonene tok legen pasienten under hodet, jeg tok under baken, og noen andre holdt i beina, så bar vi pasienten tilbake til sengeposten, forteller Astrid. Sykehuset var egentlig en ombygd villa, der pasienter måtte bæres mellom etasjene. - I 1949 var jeg nokså utslitt, minnes hun. Astrid sluttet som oversøster for å starte på helsesøsterutdanninga på Blindern. Hun var ferdig utdannet i desember 1950 og 5 Astrid Storhaug som ferdig utdannet sykesøster i begynte som helsesøster i Nord-Rana i Samtidig ble Brynhild Ambakk ansatt som helsesøster i Mo kommune. Sykkel Astrid fikk ansvaret for et stort område som strakte seg fra øverst i Dunderlandsdalen til Yttervik og til Alteren på den andre sida av fjorden, og inkluderte Plurdalen, Grønnfjelldalen, Røvassdalen og Langvassgrenda. I tillegg kom fjellgårdene innover mot svenskegrensa. Hun hadde ikke bil. - Jeg måtte legge planer for hvordan jeg skulle organisere dagene, forteller hun. Hun kunne ta med seg sykkelen på bussen, og kunne så sykle for å rekke å gjøre arbeid ved to - tre skoler, før hun syklet heim. Hun kombinerte også arbeidet ved skolene med hjemmebesøk. Kommunen utstyrte Astrids sykkel med kilometerteller, godtgjørelsen var 25 øre kilometeren. 7

8 5 Astrid som seksåring i Foto: Privat 5 For å komme seg på arbeid i det langstrakte Nord- Rana, måtte ulike transportmetoder tas i bruk. Per Langvik Hansen, Astrids nevø til venstre. Foto: Privat 5 Åse Føinum 8 - Av og til kom det tømmerbiler langs veien som plukket meg opp. De slengte sykkelen på tømmerlasset, og tok meg i førerhuset, forteller Astrid. Skulle hun til Langvassgrenda, måtte hun ta buss til Ytteren og gå på ski over Langvannet. Det måtte distriktslegen også. - Fra Ytterlenningen kunne vi leie hesteslede, og når vannet var isfritt, måtte vi bruke båt. En gang sang distriktslegen så det ljomet over hele langvatnet, det glemmer jeg aldri, forteller hun. Etter tre og et halvt år kjøpte hun seg ei folkevogn, og kjøpet måtte hun gjøre privat. Oppgaver Mang en samfunnsoppgave ventet den nyansatte helsesøsteren. Astrid holdt oppsyn med hygiene i forretninger og på frisørsalonger sammen med veterinær. På skolene var det syn og hørsel, veiing og måling, hygiene og tannpuss. Distriktslegen var med høst og vår. Høst og vår var det klasseundersøkelser. Hvert barn hadde egen bok med helsetilstand og vaksiner. Hun hadde også spedbarnskontroll, da måtte hun på hjemmebesøk. Etter hvert kom helsestasjonene. Den første ble etablert på Selfors, hvor det ble leid et privat hus. Sanitetsdamene hjalp til, og sydde puter til å ha på bordene for å legge barn på. Det ble også laget kasser med papp og stifter. - Det var veldig primitivt til å begynne med, men det gikk, sier Astrid. Så kom helsestasjonene på Storforshei, Ytteren og Hauknes. Sanitetskvinnene fyrte opp i ovnene på morgenen, for det var ikke elektrisk varme. - Det var annerledes på helsestasjonene før i tida. For eksempel var ikke mor, barn og lege på samme rom, sier Astrid. DDT Mot slutten av femtitallet ble Astrid fylkeshelsesøster og bosatte seg i Bodø. Arbeidsforholdet varte i ett år. - Da fylkeslegen pensjonerte seg, vurderte jeg det slik at det var best å si opp, og flytte tilbake til Rana, forteller Astrid. Under polioepidemien reiste hun til Bodø med poliopasienter. Vaksine mot polio kom på femtitallet. En gang satt hun på samvirkelaget på Mo og satte poliovaksiner, slik at folk kunne slippe å gå fra jobb. - I poliotida sjekket vi at folk gravde ned søppel. Vi brukte DDT på søppeldungene, sier hun. Påkjenninger Det fantes ikke begravelsesbyrå, og Astrid ble ringt for å stelle døde. Det

9 skjedde tragedier der hun ble påkalt. - Jeg husker to små piker som gikk i en råk og druknet i Akersvatnet. En annen ble påkjørt av toget, forteller hun. - Hvordan taklet du påkjenningene? - Jeg hadde overlevd krigen. Jeg var glad for å ha så mange år som sykepleier bak meg så jeg hadde lærdom som hjalp meg i arbeidet. Og gode kolleger. Etter hvert ble det ansatt en menighetssøster som overtok disse oppgavene, sier hun. Boforhold Jernverket startet produksjonen i 1955, og med det kom mange nye arbeidsplasser. - I en periode kom det flyttende personer hver dag, minnes Astrid. - På skolen var det nesten ingen elever som kom fra Mo i Rana. De kom fra hele landet, forteller niesen Åse. Folk bodde kummerlig. Det var ikke nok hus, så det ble satt opp små bygg som så ut som dukkestuer. I ett hus minnes Astrid at hun kom inn og hørte en underlig lyd. - Lyden kom fra grisen i kjelleren. De hadde ikke noe annet sted å gjøre av den. Det var på høsten, så den skulle vel slaktes til jul, sier hun. Hun hadde fattige familier som hun fulgte opp i flere år. - For eksempel kunne det være mangel på sengetøy. I en familie hadde de bare en kasse med halm som sengeplass. Da sa jeg fra til sosialsjefen, og barnetrygden ble beslaglagt for å kjøpe inn ting de trengte. Kona var underkuet og hadde ingenting. Da jeg sluttet, hadde de dekketøy, sengetøy og gardiner, forteller Astrid. Astrid hjalp en annen kvinne ut av et forhold. - Det dreide seg om vanskjøtsel og forsømmelse. Jeg fulgte dem opp slik at kona fikk tannpleie, og ungenes helse ble tatt hånd om, sier Astrid. Astrid synes menneskene har det godt i det moderne samfunnet, men har lite til overs for bruk og kast - mentaliteten. - Før i tida måtte man for eksempel få strikket strømpebukser, mens det bugner i butikkene i dag. Folk må forstå at det må spares også. Tenk hvis det kommer en katastrofe, sier Astrid. Utdannelse - Hva motiverte deg til å ta utdannelse i ei tid hvor kvinner helst skulle stå ved kjøkkenbenken? - Jeg bestemte seg for å bli sykesøster allerede som 13-åring, forteller hun. Astrids mormor ble skilt, og hun ble nødt til å forsørge seg og sine fem barn. Hun utdanna seg til sykepleier. Alle de fem barna hennes tok også utdanning. Astrids mamma var fra Oslo og gikk sykepleierutdanning der. Hun møtte faren til Astrid på Rikshospitalet. - Og dermed ble det kjærlighet, sier Astrid. Han reiste til Mo i Rana for å ordne med husvære. Da saniteten hørte om forlovelsen, ønsket de ikke å påkoste morens utdanning. Det var ikke vanlig at ei gift kvinne var i arbeid. Astrid var bare 16 år gammel da faren gikk bort i Han drev landhandel i Henningsvær, mens moren ikke hadde inntekt. Familien flytta så til Trondheim, hvor moren hadde en tante. - Tante Julie foreslo å leie en 5 Astrid som baby i Fra venstre: Astrid, mor Alfhild, søsteren Erna, far Alf og mormor Petra Halvorsen. Mormoren utdannet seg til sykesøster på 1800-tallet. Foto: Privat 5 Polarfestivalen i Astrid ble leid inn som støttekontakt for prinsessene, som kom fra ulike deler av verden. Foto: Privat 9

10 10 5Konfirmasjonsbilde av Astrid. Fotografiet ble tatt i Innen konfirmasjonen hadde Astrid tatt sitt valg: Hun skulle utdanne seg til sykesøster. Foto: Privat større leilighet og ta inn studenter. Middagsstudentene betalte 35 kroner måneden, og de som kun spiste frokost og aftens betalte 15 kroner. Noen av studentene bodde hos oss, og med kost og losji var prisen 75 kroner i måneden. Så som du skjønner var det ikke de store inntektene, forteller Astrid. Astrid var hushjelp i hjemmet, men valget var tatt: Det var sykepleier hun skulle bli. Hun tok privat undervisning og kom inn på septemberkullet på Haukeland i Sinnsykepleie Etter endt utdanning starta hun i arbeid ved Blakstad sykehus i De hadde ikke lært om sinnslidelser under skolegangen på Haukeland. - Jeg syntes ikke man kunne kalle seg sykepleier uten å kunne noe om psykisk helse. Det hadde jeg lyst å lære mer om, sier hun. Hun var ansatt på Blakstad i 1,5 år, deretter på Østmarka utenfor Trondheim, som var mer moderne og hvor hun kunne lære mer. - Sinnssykepleien den gang var ikke som i dag. Det fantes ikke psykiatere. Vi visste hvordan pasientene hadde det men ikke mer, forteller hun. Astrid Fredriksen, som har vært leder for prosjektet med å få satt opp bysten av Astrid Storhaug, sier Søster Astrid hadde en særlig omtanke for mennesker med psykiske lidelser. - Selv om det ikke var Astrids jobb som helsesøster å ta seg av psykisk syke, tok hun seg likevel tid til å besøke og ta vare på mennesker med psykiske problemer, forteller hun. Delte hus I 1939 ble Astrid Storhaug ansatt ved Haukeland sykehus, hvor hun var til krigen var over. Hun tok så utdannelse som røntgensøster, og flytta til Mo i Rana i På den tida hadde ikke kvinner rett til egen leilighet eller hus, sier Astrid. Derfor bygde Astrids søster Erna og mannen hennes et hus med to leiligheter. Astrid bodde i den ene, inngangen og badet var felles. - Litt lite privatliv ble det jo, sier hun. Astrid fikk ikke egne barn, men omgir seg likevel med en stor familie. Søsteren fikk fire. - Vi ble tante Astrid sine unger også, sier niesen Åse. Aktiv - Hvorfor tror du at du har nådd den standsmessige alder av 101 år? - Jeg har spist alminnelig, og jobbet mye. Jeg ble pensjonist i 1977, men kjørte ut mat til eldre fram til jeg var 85 år. Da fikk jeg forkalkninger på øyet, og synet sviktet, sier Astrid. - Men hodet er det ingenting i veien med, legger niesen til. - Jeg har alltid vært glad i friluftsliv og har gått mye i naturen. Jeg har hatt noe å holde på med bestandig, sier hun. - Hva føler du i dag, når bysten av deg skal avdukes? - Jeg må tilstå at jeg ikke føler så mye. Men det er jo en ære. Jeg ble spurt om å bli den første kvinna på sokkel i Mo i Rana. Jeg sa de måtte vente til jeg dør, men de ønsket å gjøre det nå, sier Astrid beskjedent. - Tante Astrid, du behøver ikke tro at du har gjort for lite for du har gjort mye for mange, avslutter Åse Føinum. Timeglass takker for bildene som ble innsendt av Åse og Oluf Føinum.

11 KVINNEMILLIONEN 2012 (Innvilgede søknader etter 1. november) Lødingen Næringsforum: Med fokus på kvinner Vinterfestuka: Svarta Bjørn konferansen 2013 Kvinor: Kvinnestemmer på Helgeland Hamarøy kommune: Stemmerettsjubileet 2013 på Hamarøy Vesterålen regionråd: Et hav av stemmer 2013 Arkiv i Nordland: Kvinnearkiv Bodø kommune/krisesenteret i Salten: Opplysningsarbeid ungdom og 30-årsjubileum Krisesenteret i Salten Dønna kommune: Jentebølgen HOT Flakstad kommune: Stemmerettsjubileum 2013: Markeringer i Flakstad Løkta bygdekvinnelag: Fredrikke Tønderminnesmerke Kvinnegruppa på Fauske v/line Seljeseth: Søknad om tilskudd til Kvinnegruppa på Fauske Kvinnenettverket Noor: Etablering og lansering av organisasjonen Kvinnenettverket Noor Kvinneuniversitetet i Norden: Studiet Vold mot kvinner Nesna radio: Ny giv - nye lyttere Narvik kommune: Kurs og nettverksaktivitet - kvinnenettverk i Narvikregionen Rana kommune v/brigit Granhaug: Bauta av søster Astrid SALT Lofoten AS: Om det ikkje går buss Steigen kommune (KUN): Språk- kommunikasjon- og talekurs for fremmedspråklige kvinner Velg Yrkesfag: Utradisjonelle valg VY Øksnes kommune: Org. Utvikling og kompetansebygging for kvinner 11

12 5 Rica Hotel Narvik 5 - Jeg meldte meg på for å utvikle meg og øke min egen kompetanse, sier Marita Haugland. Ut av komfortsona 12 - Tenk på hvor mange gode ideer som aldri kommer til overflata fordi folk er redde for å ta ordet! Samfunnet har ikke råd til det, sier Bent Myhre. Myhre var kursleder på Ut av komfortsona, et todagers kurs i strategisk kompetanse og presentasjonsteknikk. Narvik Næringsforening sitt kvinnenettverk arrangerte fire slike kurs høsten 2013 med støtte fra Kvinnemillionen. Hvert kurs bestod av to kunnskapsintensive dager, der deltakerne blant annet måtte utfordre seg selv til å holde foredrag. Mestring 25. september 2013 møttes åtte forventningsfulle kvinner opp på Rica Hotell Narvik. De visste at de skulle ut av sin egen komfortsone, men hver kursdeltaker fikk legge opp sin egen utviklingsplan. - Dere skal oppleve en stor grad av mestring. Og selvtillit er summen av gode opplevelser, sa Myhre innledningsvis. Kommunikasjon Et foredrag har både innhold og form. Et tema og måten det kommuniseres på. Fokuset på dette kurset var på form: Hvordan man best mulig kan kommunisere sitt budskap, med verktøy som kroppsspråk, kunstpauser, øyekontakt og gode spørsmål. Det finnes ikke noe fasitsvar. Et budskap kan formidles på mange måter. - Man må fylle ryggsekken med

13 Du er ditt budskap Vær godt forberedt, både når det gjelder innhold og prosess. Planlegg. Bruk gjerne avspenningsøvelser, og visualiser deg selv i positivt samspill med tilhørerne. Førsteinntrykket er viktig! Skap en god begynnelse med å presentere deg og ønske velkommen. Husk de små kunstpausene. Ofte er man redd for stillhet, men hjernen trenger pauser for bearbeide informasjon. 5 Turid Ivarjord får ei muntlig tilbakemelding etter sitt innlegg. Bent Myhre til høyre. Er du nervøs? Da hjelper det å gå. Dine bevegelsesmønstre kan også underbygge budskapet ditt. Bruk rommet. kunnskap, og dermed skaffe seg valgmuligheter, sier Myhre. Kursdeltakerne holdt hvert sitt innlegg på tre minutter. Dette ble fulgt opp med en muntlig gjennomgang, der gode råd ble gitt og sterke og svake sider påpekt. Senere holdt alle innleggene sine på nytt, nå med litt mer innhold i verktøykassa. Kompetanse En av innlederne var Marita Haugland, som jobber i Privat Omsorg Nord AS. - Jo, jeg var nervøs, men klarte å holde roen slik at jeg hadde kontroll. Jeg tror jeg blir mindre nervøs neste gang, sier hun. Haugland har valgt å delta på Ut av komfortsona for å øke egen kompetanse, og for å føle seg tryggere når hun står foran en forsamling. - Jeg vil få bruk for denne kunnskapen i jobbsammenheng. Jeg vil jo gjerne få kundene til å velge oss, sier hun. De fleste på kurset var enige om at de hadde vært utenfor komfortsona. - Men i trygge rammer. Og det var utrolig viktig, sier Haugland. Hun har tidligere kjent på ubehag når hun har stått foran forsamlinger. Skap positiv kontakt! Gode spørsmål involverer deltakerne i prosessen. Positiv øyekontakt varer i 3-5 sekunder. Fordel kontakten, slik at alle får gleden av å møte det vennlige blikket ditt. Bruk gjerne humor og morsomme anekdoter, men ikke fortell vitser. Vær deg selv, vær ekte. Finn din styrke og din svakhet. Gå inn for å forbedre dine svake områder. 13

14 5 Kursdeltakere, stående, fra venstre: Marit Munkvold, Wioletta Oszleweski, Hilde M. Normark, Turid Ivarjord, Marianne Mårtensson, Linda Lockert Dybwad. Foran: Marita Haugland, Elisabeth Martinsen Det burde vært kurs som dette for elever i den norske skolen, mener hun. Avgjørende Det er ikke uvanlig å føle seg ukomfortabel når man skal ta ordet i en forsamling. - I følge en litt omstridt engelsk undersøkelse viste det seg at deltakerne var mest redd for å tale i forsamlinger. Døden kom på 7. plass, sier Bent Myhre. Han har i mange år arbeidet med strategisk kompetanseutvikling, og mener det er avgjørende for kvinner i ledelse og nøkkelposisjoner å tilegne seg gode ferdigheter innen presentasjon og pedagogikk. - Disse ferdighetene gjør deg ikke bare i stand til å få større gjennomslag for dine ideer og forslag, men vil også gjøre at du kan gjennomføre mer effektive møter, sier han. Marita Haugland er glad for at hun tok steget ut av sin egen komfortsone. - Jeg er overvelda, både over måten kurset er lagt opp på og kunnskapen jeg har fått. Jeg føler meg tryggere, og gleder meg nesten til neste presentasjon, sier hun.

15 Narvikregionen Kvinnenettverk Narvikregionen Næringsforening satser på kvinnene: I 2012 ble Narvikregionen Kvinnenettverk en realitet. Bakgrunnen for prosjektet var lav kvinneandel på møter og andre aktiviteter. - Vi tok en gjennomgang av deltakerlistene, og fant at det var under tyve prosent kvinnedeltakelse. Kvinner velger ofte bort det de ikke er nødt til å gjøre. Vi måtte gjøre noe for å øke kvinneandelen, sier Hilde M. Normark. Prosjektet Normark er prosjektleder for Etablering av kvinnenettverk i Narvikregionen Nordland fylkeskommune fi nansierer prosjektet sammen med Partnerskap Ofoten, mens Narvikregionen Næringsforening er prosjektansvarlig. Aktivitet En rekke aktiviteter er satt i gang siden oppstarten. Det holdes kurs i styrearbeid. - Tilbakemeldingene fra næringslivet viser at kvinner ofte føler at de må ha kompetanse for å gå inn i et styre, sier Normark. Kvinnenettverket arrangerer også Rundt-bordet konferanse for inntil tyve deltakere jevnlig. Disse konferansene har fokus på faglig påfyll. Positivt I tillegg har kursene Ut av komfortsona vært en suksess. Fire kurs ble holdt høsten 2013, alle var fulltegnet, og tilbakemeldingene har vært positive. - For meg er det viktig at kursene er relevant kompetansebygging, sier Normark. Kvinnenettverket er primært for næringsdrivende kvinner, næringslivsledere og etablerere. Nettverket skal bidra til kvinners vekst og inspirasjon, gi profesjonell støtte og forretningsmuligheter. Hovedmålsettingen er å bidra til en økning i kvinneandelen på de arenaer der beslutninger fattes. 5 Hilde M. Normark Foto: Privat 15

16 KVINNEMILLIONEN Formålet med Kvinnemillionen er å bidra til at kvinner - uansett etnisk tilhørighet - skal trives i Nordland, ved å bedre kvinners boog levekår. Virkemidlet omfatter 1 million kr årlig til delfinansiering av kvinneretta tiltak. Målgruppa er kvinner og deres lokalsamfunn/ kommune. Disse kan få tilskudd: Lag, foreninger, nettverksgrupper, kommuner. Det gis ikke støtte til ordinær drift i etablerte virksomheter, eller til enkeltpersoner eller enkeltbedrifter. Typer prosjekt som støttes: Prosjekt som bidrar til formålet med tilskuddsordninga. Vi oppfordrer til å tenke nytt og utradisjonelt og til prosjekt som skaper utvikling i landsdelen! Vi prioriterer prosjekt/tiltak som utvikler eller bidrar til: Kvinnenettverk og faglig utvikling i forhold til å øke andelen kvinnelige gründere og/eller å øke andelen kvinner i politikken. Flerkulturelle møteplasser og samhandling for å inkludere innvandere Kommunen må være formell søker, men andre kan være prosjekteier og prosjektansvarlig. Det kreves 20 % egenandel. Denne kan dekkes ved dugnad, ev. kursavgifter, andre inntekter, egne penger eller bidrag fra kommunen. Maks. søknadsbeløp er kr ,-. Søknaden sendes elektronisk på Søknadsskjemaet fylles ut av prosjektansvarlig/-leder, som så henvender seg til sin kommune. Kommunen skriver en kort søknad til fylkeskommunen, der prosjektet anbefales støttet. 16

17 KVINNERETTA TILTAK Nordland fylkeskommune setter av 1 million kroner årlig til kvinneretta tiltak i kommunene gjennom Kvinnemillionen. I tillegg setter fylkeskommunen av kr ,- til egeninitierte prosjekt retta mot kvinner og likestilling. Fylkeskommunen støtter også en rekke prosjekt retta mot kvinner gjennom ordinære tiltaksmidler, spesielt fra tilskuddsordninga Tilrettelegging for næringsutvikling. I 2013 ble det bevilga kr ,- til kvinneretta tiltak gjennom den søknadsbaserte tilskuddsordninga Tilrettelegging for næringsutvikling. Elleve søkere fikk tilskudd. Totalt har NFK i 2013 bevilga kr ,- til kvinneretta tiltak. 17

18 5 Hamsunsenteret Hjertespråket 5 Lovisa Negga hadde på seg en t- skjorte med samisk tromme og feministsymbol. - Symboler er viktige for å styrke seg selv innenfra, mener hun Dere må våge å være stolte og sterke! Budskapet kommer fra den fransksamiske elektronika-artisten og produsenten Lovisa Negga. Hun var en av innlederne på et samisk ungdomsseminar på Hamsunsenteret. Som en del av Språkåret og Stemmerettsjubileet, som har blitt feiret over det ganske land i 2013, ble seminaret arrangert i regi av Àrran Lulesamisk senter og Tysfjord kommune den 6. september. Likestilling og likeverd, både språklig, kulturelt og samfunnsmessig, stod på dagsorden i et variert og engasjerende seminarprogram som ble avslutta med en minikonsert med Lovisa Negga. Herkomst Lovisa ble født med sin fars franske etternavn Tardat, men byttet senere til sin mors etternavn Negga. Hun vokste opp i Linköping sør for Stockholm. Et område uten samisk aktivitet og samisk språk. - Med det nye etternavnet begynte jeg å ta tilbake min herkomst. Det ble et nytt hvitt blad å skrive, forteller hun. Morfaren til Lovisa pratet ikke samisk med sine barn. Det var mye skam knytta til det å være samisk. - Han er en logisk og saklig mann. Men under reglene er det en ild, og gnisten tennes når vi snakker om det samiske, sier hun. Lovisa snakker ikke samisk. Hun har tatt lulesamisk språkkurs på nett, og har skrevet to sanger på lulesamisk. Hun turte ikke uttale språket før hun sang disse sangene for første gang. Feminist Som erklært feminist mener hun det

19 5 Lovisa Negga er en fransksamisk elektronika-artist. Hun er også produsent og driver sitt eget eget plateselskap. Foto: Fredrik Augustsson finnes en struktur i det store og det lille som hemmer mennesker - ikke bare kvinner. Disse strukturene har vært der så lenge at man kanskje ikke merker at de er der. - Ordet feminist er et ladet ord for mange. Jeg mener det er et nyttig verktøy for å sette fokus på et problem. Det er en kamp mot ensomhet, mindreverd, og det å stå utenfor, sier hun. I tillegg til å være artist og produsent, driver Lovisa Negga sitt eget plateselskap. - Jeg opplever ofte fordommer i jobben som artist. Jeg sier til lydteknikerene hvordan jeg vil ha det, men de avfeier meg. Så blir det feil med lyden, og de kommer etterpå og skjemmes og sier Du visste jo hva du holder på med. Det skjer hele tiden, sier hun. Hjertespråket Ingrid Kintel fra Drag er utdannet lærer og underviser i lulesamisk. Hun er vokst opp i et tospråklig miljø, og kaller samisk sitt hjertespråk. - Likeverd blir ofte brukt i sammenheng med kjønn, men det handler også om språk, mener hun. I sitt foredrag fortalte hun om sitt møte med en annen flerspråklig kultur. Hun tok Fakta om lulesamene Lulesamer er ei samisk befolkningsgruppe med egne kulturelle særtrekk og eget språk. Navnet har sitt utspring i at befolkningsgruppen tradisjonelt har hatt sitt tilholdssted nær Lule älv i Nord-Sverige, som de utvandret fra på 1700-tallet etter krise i reindriften der. Lulesamene har opplevd en kulturell og språklig revitalisering de siste tiårene, spesielt etter etableringen av Árran lulesamiske kultursenter på Drag i Tysfjord i Lulesamisk er ett av de tre mest brukte samiske språkene i Norge, ved siden av nordsamisk og sørsamisk. Lulesamisk tales også i Sverige, i Jokkmokk og Gällivare-traktene. I Norge strekker det lulesamiske området seg fra Saltfjellet i sør til Ofoten i nord. De fleste talere av lulesamisk finnes i Tysfjord kommune. 19

20 5 Ingrid Kintel (t.v.) foredro på lulesamisk og hadde tolk. 5 Emma Regine Johansen, Marthe Unosen, Solveig Grunnvoll og Kathrine Mevik er elever ved Knut Hamsun videregående skole. - Det var et spennende seminar. Det var så mye vi ikke visste, sier Emma Regine (t.v.). 20 lærerutdanninga i Trondheim, og siste året hadde hun sin praksisperiode i Zambia. Heime - Jeg var på den andre sida av kloden, men jeg følte det som om jeg var kommet heim. De ytterste delene av Tysfjorden ble fornorska først. Det er innerst i fjorden at samene føler seg heime. - Da jeg kom til Zambia føltes det som å komme innerst i fjorden. Det var ingen som fulgte klokka, det var hunder som gjødde, det var stemmer som ropte kom og spis, forteller hun. Flerspråkligheten i Zambia traff Ingrids hjerte. I Zambia Samer er det viktig å kunne sine naboers og venners språk, på den måten viser man respekt. Mange kan snakke 7 8 språk. Når Ingrid kom dit, viste hele samfunnet sin respekt med å lære seg å hilse på lulesamisk: boris, som betyr hei og hivas, som betyr ha det. - Det var nesten ikke til å tro at et helt samfunn viste føler seg mest hjemme innerst i Tysfjorden. Da jeg kom til Zambia føltes det som å komme innerst i fjorden. Det var ingen som fulgte klokka, hunder som gjødde, det var stemmer som ropte kom og spis. interesse for mitt morsmål! Alle hilste på meg på mitt språk, og det gjorde alle praksisstudentene også, forteller hun. I landsbyen mente man det var en krenkelse at Ingrids norske venner og naboer ikke har lært seg lulesamisk språk.