FolkogforsVar temahefte

Transkript

1 Midtøsten og nord-afrika FolkogforsVar Midtøsten og Nord-Afrika - statsdannelser og konflikter Av Mads Myrbråten

2 innhold Innledning side 3 Dagens region uro og kaos side 4 Midtøstens moderne historie side 7 Ideologisk og politisk utvikling side 11 Kamp om ressurser side 14 Kilder til identitet side 15 Den arabiske våren side 16 Konflikter og stridigheter i regionen side 17 Fotnoter side 19 Leseforslag side 19 F F FOLK OG FORSVAR har siden 1951 drevet informasjonsarbeid om norsk forsvars- og sikkerhetspolitikk, og organisasjonens arbeid er like viktig i dag som den gangen den ble stiftet. Folk og Forsvar leverer faktakunnskap til både organisasjoner, politikere, journalister, studenter og andre interesserte. FOLK OG FORSVAR har ca. 70 medlemsorganisasjoner, og ble stiftet etter forslag fra Forsvarskommisjonen av 1946, under ledelse av Trygve Bratteli. Forslaget ble støttet av et enstemmig Storting, og den 26. februar 1951 så organisasjonen dagens lys. Informasjonsarbeidet drives bl.a. gjennom konferanser, studieturer, publikasjoner og temadager. Ungdom er en viktig målgruppe for. GRAFISK PRODUKSJON: Layout: punkt&prikke punktprikke@me.com Formidling: 2punkt as Forsidefoto: Torbjørn Kjosvold, Forsvarets Mediearkiv Trykk: RK Grafisk AS Opplag: desember 2014 TUNISIA MAROKKO ALGERIE LIBYA

3 Innledning Midtøsten er regionen der noen av de første sivilisasjonene oppstod, fylt av kulturskatter og spennende historie. I dag er det imidlertid helt andre ting som først og fremst forbindes med dette området. Det går nesten ikke en dag uten at nyhetsbildet preges av bilder og reportasjer fra det som kan virke som en region i flammer. I flere av landene vokser det nå opp en hel generasjon som ikke har opplevd fred, og det er lite som tyder på at stabilitet er nært forestående. Midtøsten og Nord-Afrika er et stort geografisk område som strekker seg fra Marokko i vest til Iran i øst. Ulike kulturer, religioner, tradisjoner og historie er smeltet sammen i en befolkning på omtrent 360 millioner mennesker. Regionens navn har opprinnelig et eurosentrisk opphav, der det geografiske området refereres til fra et europeisk ståsted. Det var den amerikanske marineoffiseren Alfred T. Mahan som i 1902 skapte begrepet Midtøsten. Han argumenterte med at britene måtte styrke sin sjømakt i Den persiske golf som et ledd i å bevare sikkerheten langs sjøveien til India. Midtøsten har en lang og innholdsrik historie spesielt Storbritannias og Frankrikes, inntog i regionen. Sykes-Picot avtalen fra 1916 ble utformet av Frankrike, Storbritannia og Russland og la mye av grunnlaget for de territorielle landegrensene man ser i dag. Etter den andre verdenskrig vokste nasjonalstatene frem, før Midtøsten under Den kalde krigen ble et av åstedene for USA og Sovjetunionens maktspill. Land i Midtøsten gikk under denne epoken inn i allianser med USA og Russland, som fortsatt er gjeldende den dag i dag. Mange stater opplevde hyppige maktskifter der tidligere militæroffiserer tok over makten gjennom kupp, og ble sittende lenge. Lange og totalitære styrer var realiteten for flere land i regionen. Dette resulterte etter hvert i Den arabiske våren, som startet i Tunisia 2010 og gav ringvirkninger på ulike nivåer gjennom hele regionen. Man kunne skrive store avhandlinger relatert til Midtøstens eldre historie, men dette t vil omhandle oppstarten av det moderne statssystemet og veien frem til i dag, som i stor grad har vært preget av konflikter. som har påvirket regionen på godt og vondt. Fra tidlig historie regner mange historikere med at det var i området rundt Mesopotamia (dagens Irak) at jordbruket oppstod og spredde seg videre. Midtøsten har fostret flere store sivilisasjoner som egypterne, babylonerne og perserne. Her ble vitenskap som matematikk, ingeniørkunst og astronomi utviklet gjennom århundrer. Denne delen av historien blir dessverre ofte glemt i regionen der konflikter har vært en del av hverdagen over lang tid. Det er flere faktorer som ligger til grunn for konfliktene, men de tydeligste årsakene som kan nevnes er kamp om ressurser, strid om landegrenser, ønske om en selvstendig stat, opprør mot sittende styre, religiøse - og politiske motsetninger, etniske motsetninger, arven etter kolonimaktene og ekstern innblanding. Det moderne Midtøstens historie omtales ofte fra Det osmanske rikets fall i Riket hadde da bestått siden år 1299 og inkluderte dagens Midtøsten, Nord-Afrika og deler av Sør-Europa. Det Osmanske rikets fall ble raskt etterfulgt av kolonimaktenes, da TYRKIA SYRIA LIBANON IRAN IRAK ISRAEL JORDAN PALESTINSKE OMRÅDER KUWAIT EGYPT QATAR SAUDI ARABIA BAHRAIN U.A.E OMAN JEMEN 3

4 Dagens region uro og kaos ekstremistgruppen IS (Den islamske staten, også kalt ISIL/ISIS) sommeren 2014 proklamerte et eget kalifat finner vi et eksempel på at statsmaktene ikke lenger har reell kontroll over sine egne grenser. Den økende strømmen av både interne og eksterne flyktninger i regionen er en stor utfordring. Sommeren 2014 uttalte Flyktninghjelpen at det ikke har vært flere flyktninger i verden siden Den andre verdenskrig, og mange av disse har blitt flyktninger som et resultat av mye uro i Midtøsten. I Syria alene var det i 2014 minst 6.5 millioner internt fordrevne mennesker etter borgerkrigen som utspant seg i etterkant av Den arabiske våren. Det er Libanon, Jordan, Tyrkia, Irak og Egypt som topper statistikken over de største flyktningmottakerne i verden i Samtidig er dette land som selv har store interne problemer i form av politisk ustabilitet, høy arbeidsledighet og stort press på infrastruktur. En stor flyktningstrøm til disse landene er med på å presse de allerede svekkede samfunnsstrukturene. Den regionale maktbalansen har i stor grad forandret seg etter Den arabiske våren. Den tidligere stormakten Egypt har mistet noe av Midtøsten og Nord-Afrika har de siste årene igjen vært åsted for store uroligheter og omveltninger. Det er store interne og regionale spenninger innad i regionen som har ført til flere væpnede konflikter og maktkamper mellom både statlige og ikke-statlige aktører. Det er foreløpig lite som tyder på at Den arabiske vårens krav om demokrati, politisk frihet, mindre korrupsjon og reformer blir et snarlig resultat av revolusjonen. Det tidligere autoritære styresettet til flere land i Midtøsten ser ut til å vedvare. Land som ikke har blitt berørt så sterkt av Den arabiske våren har etter hvert strammet grepet, mens flere nasjonalstater som opplevde større omveltninger har mistet deler av myndighetskontrollen over sitt territorium. Liten eller ingen myndig hetskontroll i stater som opplever mye vold og intern uro er også potensielt farlig for fremveksten av ekstremistgrupper som truer maktbalansen i regionen. Flere av disse landene er blitt betegnet som failed states hvor myndighetene ikke har reell kontroll over sine landegrenser. Ulike islamistiske grupperinger har fått omfattende fotfeste i land som i Jemen, Libya, Irak og Syria. I grenseområdene mellom Irak og Syria, hvor sin posisjon og politiske innflytelse. Israel, Tyrkia, Iran og Saudi-Arabia er de land som står igjen med tilstrekkelig store øko nomiske, politiske og militære kapasiteter til å kalles stormakter i regionen. Det langvarige maktspillet mellom Saudi-Arabia og Iran som har preget regionen siden Den islamske revolusjonen i Iran 1979 har også eskalert i etterkant av Den arabiske våren. Maktspillet er med på å bygge opp de sekteriske skillelinjene mellom sunni- og sjiamuslimer i Midtøsten. Mye av årsaken må tillegges Saudi-Arabias og Irans forsøk på å posi sjonere seg som den sterkeste makten i regionen, samtidig som begge hevder å være den representative staten innenfor islam. Saudi-Arabia proklamerer sin strenge tolkning av sunni-islam, wahhabisme, mens Iran representerer sjiaretningen av islam, og har den største sjiamuslimske befolkningen. Det er spesielt i land med svake statsinstitu sjoner, interne uroligheter og med en betyde lig sjiamuslimsk befolkning som Jemen, Syria, Irak og Libanon at man kan observere virkningene av den sekteriske striden. Skillet mellom sunni- og sjiamuslimer i Midtøsten SYRIA LIBANON IRAN IRAK PALESTINSKE OMRÅDER fakta: KUWAIT Spliden mellom sunni- og sjia muslimer går langt tilbake i tid og man må tilbake til profetens Muhammeds død i 632 e.kr for å finne kjernen i problematikken. Ved Muhammeds død var det uenigheter om hvem som skulle bli den neste etterfølgeren, kalif og dermed lederen for det muslimske sam funn et. Det stod mellom Abu Bakr eller Ali, hvor Abu Bakr ble valgt og der med den første kalifen etter Muhammed. Ali ble derimot valgt senere som den fjerde kalifen og blir av sjiamuslimer ansett som å være den første kalifen og imam. QATAR SAUDI ARABIA BAHRAIN U.A.E OMAN JEMEN Land med sjiamuslimsk majoritet Land med sunnimuslimsk majoritet 4

5 Aktuelle konflikter i regionen Syria Borgerkrigen i Syria er en av de største humanitære katastrofene i moderne tid. Konflikten har resultert i store tap av men neskeliv og ufattelige flyktningstrømmer internt og regionalt. Konflikten startet som et politisk opprør mot Bashar al-assads Baath-regime vinteren 2011, og utviklet seg fra demonstrasjoner til militær motstand og borgerkrig i Konflikten utviklet seg etterhvert til å bli en konflikt som involverer en rekke stater og ikke-statlige aktører både regionalt og internasjonalt. Den politiske opposisjonen mot Assad-regimet var svært splittet og ganske svak grunnet årelang politisk undertrykking. I august 2011 ble det dannet en gruppe som kalte seg Syrian National Council (SNC), som ble internasjo nalt anerkjent som partsrepresentant for opposisjonen, og i juli 2011 gikk den militære gruppen Free Syrian Army (FSA) fra å være en milits til å bli en mer militærstyrke. I forsøk på å løse konflikten er internasjonalt diplomati forsøkt benyttet på ulike nivåer og en flernasjonal FN-styrke med militære observatører satt inn, uten å lykkes. Den arabiske liga vedtok økonomiske sanksjoner mot Syria og suspenderte landet som med lem i november Forsøk på å få vedtatt en fredsplan i FNs sikkerhetsråd havarerte, da både Russland og Kina brukte vetoretten 21. Oktober Aleppo, Syria: Opprørskrigere tilhørende Javata Harria Sham Qatebee speider etter fiendtlige posisjoner under trefninger ved frontlinjen i Karmal Jabl, nordøst i Aleppo. Foto: Narciso Contreras/Flickr sin. Årsakene til dette kan være mange, men Russlands gamle vennskapsforhold til Syria, samt de to landenes tradisjonelt negative syn på internasjonal intervensjon i andre staters internt anliggende, blir sett på som særlig sentrale årsaker. Den 23. februar 2012 ble den tidligere generalsekretæren i FN, Kofi Annan, utnevnt som spesialutsending til Syria for å få til en fredsplan. I fredsplanen skulle en ubevæpnet FN-styrke, United Nations Supervision Mission in Syria (UNSMIS), ledet av den norske general majoren Robert Mood, overvåke våpen hvilen. Den varte imidlertid ikke lenge, og kampene tok seg raskt opp igjen. FN-styrken ble trukket ut av Syria før mandatets utløp, siden det i praksis ikke lenger var noen våpenhvile å overvåke. Dette, sammen med stillstand i FNs sikkerhetsråd, gjorde at Annan trakk seg som spesialutsending kort tid etter, og ble erstattet av Lakhdar Brahimi. NATO avviste allerede i 2012 at en militær intervensjon var aktuell, men da bruk av syriske kjemiske våpen mot sivilbefolkningen sommeren 2013 ble kjent, var en militær aksjon med USA i spissen nesten en realitet. Det oppstod imidlertid igjen store uenigheter i FNs sikkerhetsråd mellom de faste medlemmene USA og Russland, blant annet grunnet uenighet om hvem som faktisk hadde brukt våpnene, og uten FN-mandat var ikke intervensjon aktuelt. Med Russland som pådriver ble det likevel enighet i Sikker hetsrådet om å frakte ut de gjenværende kjemiske våpnene fra Syria for destruksjon. Norge var et av landene som spilte en viktig rolle ved frakt og militær beskyttelse av lasten. Veggmaleri av Bashar al-assad på motorveien fra Damaskus til Aleppo. Foto: James Gordon/Flickr 5

6 Aktuelle konflikter i regionen Irak utover 2000-tallet. Et av oppbyggingstiltak ene som ble satt i gang var å holde frie valg, noe som fant sted for første gang i Resultatet var valgseier til Ibrahim Jaafari, en representant fra den tidligere marginaliserte sjiamus lims ke majoriteten, som ble stats minister. Sjia muslimene fikk 140 av 275 representanter i det nyopprettede parla mentet og kurderne fikk 75, noe som resul terte i at kurdiske Jalal Talabani ble president, mens de tidligere dominerende sunnimus limene kun fikk 40 seter i parlamentet. Valget bidro imidlertid ikke til stabilisering og konsolidering av landet, men en polarisering mellom grupper ingene, og situasjonen gikk fra 2007 over til en sekterisk borgerkrig mellom sunni- og sjiamuslimer. Konflikten preget store deler av Irak, samtidig som kurderne fikk stadig større selvstyre i Nord- Irak. Det ble holdt nytt valg i 2010 der sjia muslimene beholdt statsministerposten med Nouri al-maliki. Det er blitt hevdet at politikk en til al-maliki, med favorisering av sjiamus limer, har vært en av katalysatorene for den voldsomme opptrapp -ingen av konflikten. I løpet av juni 2014 ble konflikten betegnet som en borgerkrig. Ulike grupperinger av sunnimuslimer har i stor grad følt seg margi nali sert gjennom al-malikis styre. Sunnimus Den nåværende konflikten i Irak har pågått siden den amerikanske invasjonen av landet i Det har vært ulik grad av intensitet og omfang i konflikten, og i 2014 var Irak preget av dypere splid, kaos og mer uroligheter enn på svært lenge. Etter USAs invasjon av Irak i 2003, gikk militæroperasjonen over i en okkupasjons- og stabiliseringsfase. Det ble satt i gang store oppbyggingsprosjekter for å stabilisere landet politisk, økonomisk og sikkerhets messig. USA opprettet en administrasjon for Irak som ble kalt Coalition Provisional Authority (CPA), der irakerne ble gitt en begrenset styrings mulighet. Før oppbygg ingen kunne starte, måtte det forandringer til. Den tidligere sunni muslimske president en Saddam Hussein og hans Baath-parti ble avsatt. Baath-partiet var det eneste politiske partiet som hadde reell politisk erfaring siden Saddam Hussein tok makten i 1979, sam tidig som partiet gjennomsyret store deler av Iraks sivile liv, maktapparat, forsvar og sikker hetsstyrker. Den irakiske hæren ble nedlagt, noe som førte til at flere hundre tusen tid ligere soldater nå stod uten jobb. Nedlegg ingen av det omfattende Baathpartiet og hæren blir sett på som en av hovedårsakene til den fremvoksende volden 21. august Statsminister i Irak Nouri al-maliki ( ) møter leder av Joint Chiefs of Staff US Army general Martin E. Dempsey i Bagdad, Irak. Foto: D. Myles Cullen. Chairman of the Joint Chiefs of Staff/Flickr US Army Sgt. Sean Bundy og Sgt. Dennis First går til samlingsplassen for å koble opp med soldater fra den irakiske hærens første bataljon, 2. Brigade, fjerde irakiske hæren Divisjon for en irakisk-ledet operasjon i Al Muradia landsby, i Irak den 12. mars Bundy og First tilhører fjerde Platoon, Delta Company, andre Battalion, 27th Infantry Regiment, tredje Brigade Combat team, 25. infanteridivisjon, Schofield Barracks, Hawaii. Kilde: Flickr.com. Foto: Master Sgt. Andy Dunaway, US Air Force foto. 6 limer har dannet militære allianser for å frem me et opprør mot myndighetene i Bagdad, bestående av tidligere baath-medlemmer, islamister, stammefolk og ekstreme sunni muslimske grupper som IS. I tillegg til disse interne problemene har eksterne faktorer, som borgerkrigen i Syria fra 2012, og påvirk ningen fra omkringliggende stater vært med på å eskalere situasjonen. Iran ser seg tjent med en dominerende sjiamuslimsk regjering, mens andre (sunnimuslimske) stater, spesielt på Den arabiske halvøy, har interesse av å svekke sjiamuslimsk og spesielt iransk domi nans i Midtøsten. Norge besluttet den 30. oktober 2014 å slutte seg til den brede internasjonale koalisjonen med mål om å svekke IS fremmarsj i Irak. Det norske militære bidraget vil bestå av omtrent 120 personer som har i oppdrag å trene og gi opplæring til irakiske styrker. Oppdraget har en varighet på ett år, med mulighet for forlengelse. DEN ISLAMSKE STATEN (IS) Gruppen ledes av Abu Bakr al-baghdadi, og består av omtrent soldater. Tidligere var navnet til gruppen Den islamske stat i Irak (ISI), men i 2013 tok organisasjonen navnet ISIL, som indikerte en ambisjon om at aktiviteten også skulle gjelde større om råder i Midtøsten (Levanten). Dagens IS vokste frem under motstandskampen mot amerikanerne i Irak, og gruppen har hatt en aktiv rolle i borgerkrigen i Syria mot Syrias president, Bashar al-assad. Sommeren 2014 rykket ekstremistgruppen IS frem i Irak, og etablerte den 29. juni et transnasjonalt kalifat i grenseområdene mellom Irak og Syria, med en selvutnevnt hovedstad i den syriske byen Raqqa. Kalifatet er derimot ikke anerkjent av noen andre stater. Al-Qaida tok avstand fra IS i februar 2014, men IS har den siste tiden mottatt støtte fra andre militante grupper. Terrorgruppen anklages for å stå bak omfatt ende overgrep og brudd på menneske rettig heter mot militære motstandere og sivil be folkningen i Syria og Irak. Ideologien til grupp -en er en konservativ og ekstrem tolk ning av islam, som anser andre religiøse grupper og minoriteter som vantro, og der med legitime mål. Selv om terrorgruppen har fokusert sin militære kraft i Irak og Syria, har gruppen også kommet med uttalelser der de oppfordrer til angrep mot vestlige mål. USA startet militære luftangrep mot IS i Irak den 8. august 2014, og i midten av september var en koalisjon på over 40 land enige om militære aksjoner mot ekstremistgruppen i Irak. Den 23. september innledet USA og fem arabiske allierte bombeangrep mot IS-mål i Syria. Gruppen tiltrekker seg et stort antall fremmedkrigere fra Vesten og andre deler av verden. Det er over lang tid vært fryktet at fremmedkrigerne også kan utgjøre en sikkerhetsrisiko i sine respektive hjem land ved hjemreise, og det diskuteres ulike mottiltak i flere europeiske land.

7 Midtøstens moderne historie Da de islamske erobringene startet på 600-tallet innledet det en ny fase i den kulturelle historien til Midtøsten. Erobringene initierte en prosess som kulminerte med dannelsen av en arabisk og islamsk sivilisa sjon, basert på arabisk som språk og islam som religion. Etter profetens Muhammeds død regjerte Umayyade-dynastiet ( ) med sete i Damaskus, raskt etterfulgt av Abbaside-dynastiet ( ) med hoved sete i Bagdad. Islams raske fremvekst var en av årsakene til de kristne korstogenes ( ) kamp for å beskytte den hellige byen Jerusalem. I etterkant av korstogene så Det osmanske riket dagens lys i 1299, med hovedsete i dagens Tyrkia. Det varte frem til 1923 da Tyrkia ble opprettet som egen nasjonalstat. Med Det osmanske rikets fall var århundrer med ett samlende mus limsk storrike i Midtøsten over. I etterkant av Den første verdenskrig tok det moderne statssystemet i Midtøsten form, men dette er ikke bare et produkt av europeernes inntog i regionen. Det osmanske riket hadde mot slutten av sin styretid lokalt selvstyre flere steder i imperiet sitt. Årsaken til at stater som blant annet Egypt og Tunisia kunne ha en form for selvstyre, var at Det osmanske riket begynte å svekkes på grunn av økonomiske nedgangstider, samtidig med at europeiske stater i større grad meldte sin interesse gjennom handel og kolonialisering. Det var derfor muligheter for lokal, politisk organisering, som ble veien videre for nasjo nalstatene gjennom 1900-tallets Midtøsten. Europeernes påvirkning og innflytelse i regionen må imidlertid ikke undervurderes i oppbyggingen av det moderne stats system et. Det osmanske riket valgte aksemaktenes side under første verdenskrig og det ble underveis i krigen planlagt hvordan seierherr ene, skulle dele opp Midtøsten seg imellom dersom de vant krigen. Det var spesielt tre avtaler som la grunnlaget for den videre statsdannelsen: MCMAHON-HUSAYN-KORRESPONDANSEN Den første verdenskrig ble ikke bare ut kjemp et i Europa. Da Det osmanske riket, med sin store hær på omtrent 1 million soldater, allierte seg med aksemaktene, ble også Midtøsten åsted for krigshandlinger. Det osmanske riket var på dette tidspunktet allerede svekket som en tidligere stor militærmakt. Britene og franskmennene så en mulighet til å utnytte den blomstrende nasjonalismen og indre maktrivaliseringen i Det osmanske riket for ytterligere å svekke det store imperiet og aksemaktenes posi sjon i krigen. Den britiske høykommissæren i Egypt, Henry McMahon mottok et brev fra sharifen av Hijaz (område i dagens SaudiArabia), Husayn Ibn-`Ali der han framla en plan om et strategisk samarbeid som gikk ut på å starte et opprør mot sentralmakten til Det osmanske riket i Istanbul. Britene kastet seg med på planen og lovet Husayn at det skulle opprettes en uavhengig arabisk stat i de områdene som skulle erobres fra Det osmanske riket. Det var uenigheter og mot stridende krav mellom de to partene om hvor denne nye staten skulle være geograf isk. Til tross for uenighetene startet opprøret den 10. juni 1916, da stammekrigere ledet av Husayn angrep en osmansk militærut send ing i Mekka. Britiske soldater støttet også angrepene, hvor den kjente personlig heten Thomas E. Lawrence, kjent som Lawrence av Arabia, deltok. Kampene mot osmanene fortsatte og den 30. september 1918 tok Husayns stammekrigere med hjelp fra britene over Damaskus hvor en arabisk regjering ble opprettet. SYKES-PICOT AVTALEN Sykes-Picot avtalen ble inngått mellom Storbritannia, Frankrike og Russland og var en hemmelig plan over hvordan Det osmans ke riket skulle se ut etter at første verdens krig var over. Avtalen fikk navn etter den franske diplomaten François Georges-Picot og den britiske etterretningsoffiseren Mark Sykes. Avtalen la i ettertid mye av grunn lag et for de territorielle landegrensene til dag ens Midtøsten, som i stor grad ble trukket opp basert på Storbritannias og Frankrikes interesser. De nye grensene tok ikke hensyn til etniske grupper, språk, religion eller de innflytelsesrike stammene og klanene som hadde vært samlet under Det osmanske riket. De unaturlige grensene som ble trukk - et opp er dermed en av flere årsaker til kon flikter utover 1900-tallet. Storbritannia ble tildelt kontroll over Jordan, Sør-Irak, og et område ved Haifa (i dagens Israel), mens Frankrike ble tildelt Syria, Libanon, det nord lige Irak, samt Mosul. Russland ble tildelt byen Istanbul, de tyrkiske streder og Armenia. BALFOUR-ERKLÆRINGEN Balfour-erklæringen ble gitt av den davær ende britiske utenriksministeren Arthur Balfour til den engelske sionistlederen Lord Rothschild den 2. november Brevet som ble sendt ga sionistbevegelsen tegn på at den britiske regjeringen var positiv til ideen om å opprette et jødisk nasjonalhjem i Palestina. I brevet stod det også tydelig at ingenting skal bli gjort som kan skade de borgerlige og religiøse rettighetene til de eksisterende ikke-jødiske samfunnene i Palestina. Den britiske støtten til sionist bevegelsen var på mange måter start skuddet for legitimeringen av arbeidet med å opprette staten Israel. Statsdannelsen og selvstendigheten til Israel ble en realitet først etter Den andre verdenskrig, i Året før godkjente FN planen om å dele palestinamandatet til to stater; Israel og Palestina. Den langvarige konflikten mellom Israel og Palestina var dermed et faktum. MANDATSTYRET OG MAKTKAMPER Etter Den første verdenskrig skulle seier Sykes-Picot avtalen mai 1916 Fransk styre Russisk styre Arabisk styre under fransk beskyttelse Områder under britisk, fransk og russisk beskyttelse Britisk styre, inkludert Haifa Arabisk styre under britisk beskyttelse Foto: Worldbulletin/punkt&prikke 7

8 herrene møtes og bli enige om hvordan Det osmanske riket skulle løses opp. Det oppstod store motsetninger mellom de europeiske statene og de arabiske gruppene som også hadde vært med på felttogene. Britenes utenriksdepartement, Thomas E. Lawrence og Sharif Husayns sønn Faysal var sterkt imot Sykes-Picot avtalen og støttet en selvstendig arabisk stat. Dette var som kjent også blitt lovet gjennom McMahon-Husaynkorrespondansen. Frankrike, diverse olje selskaper, og britenes India Office støttet Sykes-Picot avtalen og stilte seg negative til en selvstendig arabisk statsdannelse. Etter forhandlinger i San Remo og ratifisering i Sevrès ble ikke resultatet arabisk selv sten dig het. Kort tid etter gikk franske styrker inn i Damaskus og fjernet Faysals nyopprettede administrasjon. Innholdet i Sykes-Picot avtalen og europeisk mandatstyre skulle nå gjennomføres i praksis. Husayn hadde flere sønner som husket lovnadene gitt av britene til sin far. For å unngå nye opprør fra de arabiske stammekrigerne ble sønnen Abdallah tilbudt et kongedømme i dagens Jordan, Faysal ble konge i Irak, mens Ali fikk kongedømmet over Hijaz, et område i dagens Saudi-Arabia. I dag er det bare det jordanske kongedømmet som fortsatt sitter med makten, mens et militærkupp gjorde slutt på monarkiet i Irak i 1958 og Ibn Sauds erobringer kastet Ali fra tronen i Hijaz i Europeisk mandatstyre var gitt av Folke forbundet, forløperen til dagens FN, og den opprinnelige planen var at franskmennene og britene skulle veilede mandatene og legge til rette for overgangen til selvsten dighet. Virkeligheten ble en annen, der de to europeiske nasjonene så muligheter for å fremme sine egne interesser. Fransk menn ene og britene opplevde derfor stor mot stand mot mandatstyret, og hadde vanske ligheter med å opprettholde lov og orden. Europeerne svarte på misnøyen blant lokalbefolkningen med den kjente splitt og hersk strategien. Dette hadde størst utslag i de franske mandatområdene, der stor makten Frankrike spilte på etniske skillelinjer og flyttet landegrenser. I 1920 ble grensene til Libanon utvidet for å gi større innflytelse til den kristne befolkningen. I Syria ble regio nale forskjeller dyrket gjennom å dele landet i fire enheter for å hindre fremveksten av nasjonal identitet. Dermed styrket landets innbyggere sin identitet til stamme og religi øs gruppe. Et opprør var uunngåelig, og 1925 ble starten på Syrias kamp om selv stendighet. I Irak og Palestina førte britene en lignende strategi. I Irak videreførte britene Det osmanske rikets støtte til minoriteten av sunnimuslimer, noe som skapte stor uro blant den sjiamuslimske befolkningen. Den sekteriske striden mellom sunni- og sjia muslimer har gjentatt seg flere ganger i Irak gjennom og 2000-tallet og fungerer som en kraftig katalysator for sosial mobili sering i tider med uro. I Palestina hadde det allerede startet en større jødisk innvandring fra Europa, som utover 1930-tallet opplevde en stadig sterkere antisemittisme. Den jød iske innvandringen var en kime til stor uro blant araberne. Det oppstod dermed væp nede konfrontasjoner mellom britiske mili 8 tære, arabere og jøder. Britene måtte etter hvert legge en demper på jødisk innvandring for å blidgjøre den arabiske befolkningen, i strid med den tidligere avgitte Balfourerklæringen. Motstanden mot det britiske mandatstyret ble etter hvert så kraftig at britene delegerte problemet videre til FN. Den 29. november 1947 vedtok FN å dele det britiske palestinamandatet til en jødisk og en palestinsk del. Det brøt nærmest umiddelbart ut kamper mellom de to partene, og i 1948, startet den første av flere kriger mellom Israel og arabiske nabostater. SELVSTENDIGHET Det var i perioden mellom 1918 og 1971 at statene i Midtøsten fikk sin selvstendighet, og de fleste nasjonalstatene så dagens lys i etterkant av Den andre verdenskrig. Nasjo nal følelsen hadde imidlertid kommet tid ligere, gjennom inspirasjon fra Europa, lokalt selvstyre under Det osmanske riket og motstanden mot mandatstyrene til Frankrike og Storbritannia. Innad i Midtøsten var det derimot ulike syn på hvordan selvsten dig heten skulle se ut i praksis. På den ene siden var det en oppfatning om at araberne var ett folk og skulle samles til en stat (pan - arabisme), mens det på den andre siden var en oppfatning om at hver stat skulle søke selvstendighet gjennom nasjonalisme. Den siste modellen ble også støttet av de euro peiske stormaktene. Egypt og Irak fikk sin selvstendighet i henholdsvis 1922 og 1932, men da Den andre verdenskrig startet ble Midtøsten på nytt åsted for en verdens omfattende krig og stormaktenes strategiske interesser. På dette tidspunktet ble olje produsert i relativt stor skala i Midtøsten og regionen var dermed viktig for stormaktenes militære kapasitet. Det var ikke før i etterkant av Den andre verdenskrig, etter press fra USA og Sovjetunionen, at flere stater fikk sin selvstendighet. De nye statene ble organi sert i republikker eller monarkier avhengig om det var Frankrike eller Storbritannia som hadde vært tidligere kolonimakt. På bakgrunn av territorialgrensene utformet gjennom Sykes-Picot avtalen, sliter flere av statene med svak nasjonal identitet og etnisk kompleksitet. MIDTØSTEN UNDER DEN KALDE KRIGEN Fransk og britisk imperialisme og koloni sering preget årene frem til Den andre verdenskrig og under Den kalde krigen ble STAT KOLONIFORM KOLONIPERIODE Algerie Del av Frankrike Bahrain Britisk protektorat Egypt Britisk protektorat Emiratene Britisk protektorat Irak Britisk mandatområde Iran Aldri kolonialisert - Israel/Palestina Britisk mandatområde Sør-Jemen Britisk koloni i Aden Nord-Jemen Aldri kolonialisert - Jordan Britisk mandatområde Kuwait Britisk protektorat Libanon Fransk mandatområde Libya Del av Italia Marokko Fransk/Spansk protektorat Oman Aldri kolonialisert - Qatar Britisk protektorat Saudi-Arabia Aldri kolonialisert - Syria Fransk mandatområde Tunisia Fransk protektorat Tyrkia Aldri kolonialisert - Tabell 1. Koloniform og perioder for stater i Midtøsten. Kilde: Stabilitetens pris, Stat og politikk i Midtøsten

9 Midtøsten, som flere andre steder i verden, åsted for stormaktrivaliseringen mellom USA og Sovjetunionen. Utover 1960-årene havnet de fleste statene i regionen i en av de to blokkenes interessesfære. Det tydeligste utslaget av Den kalde krigen i Midtøsten var det konfliktfylte forholdet mellom Israel og de arabiske nabostatene. Konflikten utviklet seg etter hvert til å bli en stedfortrederkrig med henholdsvis amerikansk og sovjetisk støtte. Under Den kalde krigen hadde USA tre politiske målsetninger i Midtøsten. Den første var å bidra til Israels sikkerhet, den andre var å dempe Sovjetunionens innflytelse og den siste å sikre tilgangen til oljeressurser. Sovjetunionen hadde ikke like klare strategier som USA, men målsettingen var å undergrave den amerikanske innflytelsen i Midtøsten, som i resten av verden. Det var under denne epoken at fruktbare allianser mellom stater i Midtøsten og stormaktene ble etablert. Det er spesielt en ting som utmerker seg i denne alliansebyggingen; De republikanske presidentene, med Egypts Gamal Nasser og Baath-partiene i Syria og Irak i spissen, prøvde på tallet å svekke de monarkiske styresettene i den arabiske verden med sine revolusjonære sosialistiske ideologier. De arabiske kongehusene så denne ideologien som en trussel mot sin posisjon og var avhengig av vestlig og særlig amerikansk støtte for å beholde makten. USA hadde i stor grad interesse av å gi denne støtten til de oljerike og geografisk strategisk plasserte kongedømmene. Det ble på dette tidspunktet etablert gode forhold mellom vestlige land og de arabiske kongehusene. Sovjetunionen forsøkte å styrke sitt fotfeste i regionen ved å gi betydelig økonomisk og militær støtte til Egypt og Syria. Sovjetunionen inngikk i 1971 en vennskapsavtale med Syria og har i lang tid vært en viktig støttespiller for Iran etter revolusjonen i Mens USA og Vesten støttet Israel gjorde Sovjetunionen det de kunne for å støtte Israels motstandere og har gjennom Den kalde krigen hatt nære forhold til andre stater som Egypt, Irak, Libya og Jemen. Med Sovjetunionens fall i 1989 åpnet det opp for en ny epoke hva gjelder USAs relasjoner i regionen. Israel, Jordan, Saudi-Arabia og Tyrkia fremstår i dag som viktige og strategiske allierte for USA, samtidig som USA disponerer militærbaser i flere land i regionen. Al-Aqsa-moskeen i Jerusalem. Foto: Torbjørn Kjosvold, Forsvarets Mediearkiv 9

10 Ideologisk og politisk utvikling som fortsatt var under kolonistyre. I dag består organisasjonen av 22 land i den arabiske verden, og arbeider for kulturelt-, politisk-, økonomisk- og praktisk samarbeid mellom landene. På grunn av de politiske forskjellene mellom nasjoner i Midtøsten har organisasjonen ingen overnasjonal myndig het, og dermed en begrenset politisk effekt. Under Den kalde krigen var den domineren de skillelinjen om en nasjon tok Sovjetunion en eller USA sin side, og i senere tid mellom ulik grad av konservatisme innad i nasjon ene. Det har opp gjennom historien vært store stridigheter internt i organisasjonen, men medlemslandene har stått sammen for palestinerne i Israel-Palestina konflikten. Det medførte blant annet at Egypt ble suspen dert fra organisasjonen da Egypt inngikk en fredsavtale med Israel i 1979, men de ble senere tatt opp igjen. I 2011 ble Syria kastet ut av Den arabiske liga på grunn av regimets håndtering av situasjonen i landet. Den arabiske liga har vært en viktig støttespiller for opprettelsen av den palestinske frigjør ing sgruppen PLO, og for opprettelsen av Organisasjonen av arabiske olje-eksporter ende land (OAPEC). I senere tid har Den arabiske liga vært et viktig forum i spørsmål Etter opprettelsen av nasjonalstatene i Midtøsten har man vært gjennom et utall av ulike ideologier og politiske retninger i regionen. Islamisme og ulike religiøse grupperinger har de siste årene hatt stor fremgang og vunnet støtte blant befolk ningen. Men det har også vært tider der sosialisme, arabisk nasjonalisme og pan arabisme har vært gjeldende. Da flere revolusjonære ledere kuppet makten i årene rådet sosialisme, antiimperia lisme og panarabisme. På denne tiden stod overklassen og jordeierne sterkt i Midtøst ens samfunn. I Irak og Syria stod en prosent av befolkningen for eierskapet til omtrent 50 prosent av jorden, mens i Egypt stod en prosent av befolkningen for rundt 70 prosent av jorden. Datidens ledere mente at årsaken til at regionen var svekket og splittet lå i arven fra de tidligere kolonimaktene, og arbeidet derfor med å samle de arabiske nasjonene. REGIONAL POLITIKK I 1945 ble det dannet en regional politisk organisasjon i Kairo som fikk navnet Den arabiske liga. Organisasjonens mål var i starten å sikre selvstendighet for de landene relatert til borgerkrigen i Syria, IsraelPalestina konflikten og ringvirkningene av Den arabiske våren. Golfrådet (Cooperation Council for the Arab States of the Gulf, GCC) er en annen regional politisk og økonomisk organisasjon som i dag består av seks oljerike stater på den arabiske halvøy. Organisasjonen ble opprettet i 1981 og har i tillegg til å være en politisk og økonomisk organisasjon også et sikkerhetspolitisk aspekt. Det er ikke avtalt en felles sikkerhetspolitisk forsvarsallianse mellom GCC-landene, men etter Den arabiske våren der det oppstod store demonstrasjoner i Bahrain, gikk land i GCC inn for en militær inngripen i Bahrain for å innføre ro og orden. I de siste årene har det vært en del interne stridigheter mellom Saudi-Arabia, Bahrain og De forente arabiske emirater (FAE) på den ene siden og Qatar på den andre siden relatert til hvilken rolle grupperinger som blant annet Det muslimske brorskapet skal ha i Midtøsten. Amerikanske forsvarsministeren Chuck Hagel poserer på bilde med andre foresvarsministre i Gulf Cooperation Council forsvarsmøte i Jeddah, Saudi-Arabia 14. mai Hagel diskuterte regionale trusler og utfordringer, inkludert Iran og Syria, og viktigheten av å opprettholde et tett samarbeid om disse og andre spørsmål i regionen. Foto: Erin A. Kirk-Cuomo/Flickr 10

11 bevegelser. Det muslimske brorskapet, opp rettet av Hassan al-banna i 1928, regnes ofte som den første islamistiske bevegelsen i moderne tid. Organisasjonen er sunni muslimsk og startet opprinnelig som en vel ferdsorganisasjon, men ble etter hvert også politisk aktiv og spredte seg til flere land i regionen. Det finnes et utall av islam istiske grupperinger med utgangspunkt i Det mus limske brorskapet over hele Midtøsten. Den andre store bevegelsen, Hizbollah, tilhører sjiaretningen i islam. Den startet opp i Liba non i 1985, med støtte fra Iran, for å kjempe mot israelske styrker i Sør-Libanon. Beveg elsen er en viktig politisk, militær og sosial maktfaktor i Libanon, og det er flere ulike søsterorganisasjoner rundt om i region en. De fleste islamistiske gruppene og bevegel sene har et ideal om en islamsk stat. Det er derimot stor uenighet og forskjeller mellom gruppene med tanke på hvordan en islamsk stat skal styres og hvilken strategi som anses for legitim for opprettelsen av en islamsk stat. De fleste moderate islamistiske grupperingene arbeider innenfor det eta blerte politiske systemet, mens ulike mili tante islamistiske grupper ser bruken av vold og konseptet om Jihad som legitim. Militante islamistiske grupper som Al-Qaida og andre vokste for alvor frem gjennom 1990-tallet, og har orientert seg mer globalt i sin søken om etableringen av en islamsk stat. Den islamske staten (IS) har i større grad enn Al-Qaida lykkes i sin søken, med sin proklamasjon av et transnasjonalt kalifat sommeren Gruppen har fått fotfeste i et større geografisk område i Syria og Irak, men er ikke anerkjent av andre stater. Den islamske stat holder sivilbefolkningen i jern grep med strenge islamske lover og regler, og bruker brutale metoder for å opprettholde makten. Gruppen ser på andre religiøse retninger og minoriteter som vantro som legitimt kan henrettes. Selv om både Al-Qaida og IS går under paraplyen for islam istiske, militante, jihadistiske grupperinger, tok likevel Al-Qaida avstand fra IS grunnet deres overdrevne bruk av vold også mot andre muslimer. Definisjon på Jihad fra Stor Norske Leksikon: Jihad oversettes gjerne som hellig krig, men ordet har flere betydninger i islams trosliv. I Koranen betegner jihad dels fredelig innsats for islams sak (jfr. sure 16,126) og dels krigføring eller væpnet forsvar av islamsk territorium. Ifølge en hadithtekst (tradisjon om Muhammad) skal Muhammed ha sagt at den troende skal føre to former for hellig krig: «den store jihad», som er menneskets indre kamp mot sine onde tilbøyeligheter, og «den lille jihad», som innebærer væpnet kamp eller krig for å utvide territoriet der islams lover gjelder. fakta: ISLAMISME Fra 1970-tallet har islamisme vært den største opposisjonsfaktoren i Midtøsten, etter at arabisk nasjonalisme og sosialisme mistet drivkraften. I 1980-årene kom en rekke islamistiske grupperinger på banen. Målet var væpnet kamp mot de sekulære makthaverne og å fordrive eksterne aktører ut fra regionen. Det ble blant annet hentet inspirasjon fra den sjiamuslimske revolu sjonen i Iran i En islamistisk gruppe myrdet den daværende egyptiske presi denten Anwar Sadat i Hizbollah stod frem som en militær faktor i Libanon, og Hamas som militant sunnimuslimsk gruppe vokste frem på Vestbredden. Fra 1990årene har det vært en stadig større oppslut ning til islamistiske bevegelser, og islam ist iske verdier har vært på fremmarsj i hele regionen. Flere av de sekulære republikkene i regionen har i mange år vekslet mellom å slå hardt ned på islamistiske grupper og å gi dem spillerom i politikken. I de monarkiske statene har ofte legitimiteten av makten ligget innenfor rammene av islam og religi onen har dermed hatt en viktig rolle i sam funnet. I mange land har islamistiske grupper inger fungert som velferdsorganisasjoner når det gjelder tilbud innen helse, skole og hjelp til fattige. Dette har blant annet bidratt til at islamistiske grupperinger har stått sterkt i sivilsamfunnet i de fleste land i Midtøsten. Det har tradisjo nelt vært to store aktører innen islamistiske Hizbollah-plakat. Foto: Giorgio Montersino/Flickr 11

12 REPUBLIKANSKE STATER Mange av lederne for de nyopprettede repu blikkene fra tallet representerte på mange måter en form for autoritær nasjo nalisme, kjennetegnet av en sterk og autori tær stat som lovte kamp mot imperialisme, og den tidligere mektige overklassen og jordeierne. Det politiske målet var et brudd med landeierklassen gjennom sosial reorgani sering, og innføring av sosialisme der staten skulle lede den økonomiske utviklingen. Måten de gjorde dette på var å iverksette store ambisiøse utviklingspro grammer innen utdanning, helse, infrastruk tur, industri, og satse sterkere på kvinnelig deltakelse i arbeidslivet. De fleste av disse lederne hevdet å styre på vegne av folket, selv om den folkelige demokratiske påvirk ningen i praksis var liten eller fraværende. Det var ingen av lederne som styrte landene i en mer religiøs konservativ retning selv om Egypt: religionen stod sterkt i mange samfunn. Det er flere eksempler på at republikanske ledere slo kraftig ned på religiøse grupperinger som blant annet Det muslimske brorskapet. I Egypt har de for eksempel tidvis vært for budt og tidvis vært akseptert som en del av det politiske bildet. I Syria stod Hafez al-assad for bombingen av byen Hama, der et opprør ble initiert av Det muslimske brorskapet. I og med at flere av disse lederne var tidligere militære offiserer og hadde tatt over makten under spente tider, tok de raskt kontroll over sivilsamfunnet og bygde et sterkt militært forsvar for å hindre motkupp og eksterne intervensjoner. De republikanske nasjonenes samfunn utviklet seg raskt til å bli styrt med sterk statlig kontroll der pressen ble sensurert, og hvor partipolitikken og organisasjonsfriheten ble sterkt begrenset. Selv om nasjonalistiske tanker stod høyt på President Gamel Abdel Nasser etter de frie offiserers kupp fra President Anwar Sadat President Muhammed Hosni Mubarak fra Tunisia: President Habib Bourguiba etter uavhengigheten fra President Zine El Abidine Ben Ali fra Algerie: President Houari Boumèdiènne fra Libya: President Muammar al-gaddafi fra Syria: President Hafez al-assad fra President Bashar al-assad Irak: President Saddam Hussein fra Jemen: President Ali Abdullah Saleh Tabell 2: Oversikt over de sterke lederne i republikanske stater i Midtøsten. Kilde: Stabilitetens pris, Stat og politikk i Midtøsten agendaen i de nyopprettede republikkene var tankene om et arabisk fellesskap også til stede. Den mest kjente taleren for pan arabisme var Egypts president Gamal Abdel Nasser ( ) som forsøkte å samle den arabiske verden med Egypt som det ledende landet i regionen. Med sin politikk kjent som nasserisme, ble han et viktig symbol for arabisk nasjonalisme, og tiltrakk seg mange tilhengere i den arabiske verden. Flere i Midtøsten trodde at Egypts president hadde en gjennomtenkt og klar plan for å samle araberne og lede dem inn i en ny tid med selvstendighet. Etter de arabiske staters store nederlag mot Israel i seks dagers krigen i 1967, mistet Nasser mye av sin tidligere popularitet og støtte til tanken rundt panarabisme. I Irak og Syria kuppet tidligere militær offi serer makten og innførte den sosialistiske og sekulære Baath-politikken, som betyr gjen fødelse eller oppstandelse på arabisk. Baathpolitikken hadde også som et mål å samle de arabiske landene i et panarabisk felles skap. Det mest vellykkede forsøket var da Syria og Egypt slo seg sammen i en forent arabisk republikk i Saddam Hussein stod som mangeårig president ( ) for den moderne irakiske Baath-politikken, mens Hafez al-assad ( ) og senere hans sønn Bashar al-assad (2000-) stod for den syriske varianten. Istedenfor å føre en felles Baath-politikk mellom Syria og Irak oppstod det stor rivalisering mellom landene og dets ledere. Dette ga seg størst utslag da Syria valgte å støtte Iran i krigen mellom Irak og Iran ( ). MONARKIER Mens de republikanske statene i Midtøsten Datert 20. oktober 2010 (foran fra venstre): Tunisiske presidenten Zine El Ben Ali, Jemens president Ali Abdullah Saleh, Libyas president Muammar al-gaddafi og Egypts president Hosni Mubarak i et gruppebilde med arabiske og afrikanske ledere i forkant av åpningen av det arabisk-afrikanske toppmøtet i kystbyen Sirte, Libya. Foto: EPA/Sabri Elmehedwi/Scanpix 12

13 har ført forskjellig politikk i moderne tid, har de fleste monarkiene i regionen hatt dynastiske og langvarige styrer med reell politisk makt sentrert rundt kongen og hans familie. De fleste monarkiene har hatt et annet utviklingsmønster enn de republi kanske landene, da monarkiene aldri tok makten gjennom militærkupp. Kongehusene har i større grad fokusert på å ha et godt forhold til de tradisjonelle elitene i sam funn ene og har hatt et bedre forhold til Vesten. Politisk frihet for befolkningen i de monark iske landene har derimot ikke vært utbredt. Monarkiene har til forskjell fra republikkene ikke hevdet å være folkestyrer. Utviklingen av parlamenter, politiske partier og valg har tatt lang tid og er fortsatt sterkt begrenset i de fleste monarkier i Midtøsten. De monark iske statene har i stor grad vært preget av tradisjon og religiøs konservatisme i motset ning til flere av de republikanske statene. På samme tid har flere av monarkiene på Den arabiske halvøy gjennomgått store sosioøko nomiske forandringer de siste tiårene grunn et de store oljeinntektene. Det er også olje inntektene som har vært utslagsgivende for at kongehusene, spesielt på Den arabiske halvøy, har opplevd den langvarige stabili teten man har sett, i motsetning til de republi kanske styrene. Takket være olje inn tekter har man kunnet gi goder til befolk ningen som en form for erstatning i bytte mot politisk frihet og innflytelse. Personer med statsborgerskap i monarkiene på den arabiske halvøy nyter godt av lite eller ingen inntektsskatt, store subsidier på primærvarer og gratis helsetjenester. Befolkningen har tradisjonelt hatt få incentiver for å gjøre opprør mot monarkiene i motsetning til de republikanske landene uten disse mulighet ene. Det var monarkier i Egypt frem til 1952, i Tunisia til 1957, i Irak til 1958, i Jemen til 1962, i Libya til 1969 og i Iran frem til STAT REGLER FOR TRONFØLGER Bahrain Førstefødselsrett Emiratene Kronprins av Abu Dhabi godtatt av de andre emirene Jordan Førstefødselsrett Kuwait Veksler mellom to grener av al-sabah-familien (Jabir og Salim) Marokko Førstefødselsrett Oman Mannlig medlem av al-sa`id-familien, enten valgt av familieråd eller utpekt på forhånd av den avdøde sultanen Qatar Emiren utpeker en av sine sønner Saudi-Arabia Kongen utpeker en av sine sønner eller sønnesønnene til Ibn Sa`ud Tabell 3: Regler for tronfølger blant monarkiene i Midtøsten og Nord-Afrika. Kilde: Stabilitetens pris, Stat og politikk i Midtøsten Dubai 25. november Foto: Michael Theis/Flickr 13

14 Kamp om ressurser at vanntilgangen fra naturens side er ujevnt fordelt i elver som renner gjennom nasjonal statene i Midtøsten. Hele 32 av 37 militære konflikter over vann siden 1950 har utspilt seg i Midtøsten. Jordan-elven har i lang tid skapt splid mellom Israel og sine naboland, og i 30 av disse kon fliktene var Jordan-elven og dens sideelver medvirkende. Kontrollen over de tre store elvene Eufrat, Tigris og Nilen har det også vært store kon flikter knytt et til, som fortsatt ikke er avklart. Tyrkia og Syria har i lang tid hatt pågående konflikter relatert til vannet i Eufrat. Egypt er avhengig av van net fra Nilen, og ser Etiopias planer om opp dem ming av Blånilen som en nasjonal sikker hets trussel. Forholdet mellom Egypt og Eti opia kan der med bli veldig spent i kampen om vannet. Hovedstaden Sanà i Jemen blir kan skje verd ens første hovedstad uten vann, noe som naturlig nok er en trussel mot byens 4,2 milli oner innbyggere pro sent av alle kon flikter i Jemen har sann syn ligvis sitt ut spring i kampen om vann og Jemens innen riks departement skriver at ca personer dør hvert år i vannkonflikter eller konflikter rela tert til kontroll over land. Ressursfordeling og kamp om knappe ress ur ser er en potensiell kilde, og ofte en kata lysa tor, til konflikt mellom folkegrupper og stater. Ved konflikter relatert til ressurser er det nød vendig med politisk styring for å kun ne løse disse. I etterkant av Den arabiske våren er det flere stater som har mistet en sta bil og legi tim politisk styring, og befinner seg på randen av å bli betegnet som failed state. Midt østen som en region med svært skjev fordel ing av ressurser og i en tid med svak stats styr ing, er derfor dårlig rustet til å håndtere eventuelle konflikter relatert til ressurser. fakta: VANN I en region som Midtøsten, med tørt klima og store ørkenområder, blir vann desto viktigere. En rapport fra den amerikanske organisa sjon en NASA viser at regionen har mistet tilgang på vann som tilsvarer 144 kubikkilo meter i peri oden I følge FNs organisasjon for ernæring og landbruk vil tilgangen på fersk vann i Midtøsten og Nord-Afrika falle med opp til 50 prosent innen Det er med andre ord begrenset med tilgang på rent vann flere steder i regionen, og vannet blir derfor en livsviktig ressurs å kontrollere. Det har oppstått flere konflikter relatert til vann ressur ser, og dette kan være en potensiell kilde til konflikt også i fremtid en. Mye av årsaken er OLJE MIDTØSTENS SVARTE GULL Midtøsten har uten tvil spilt en viktig rolle i utviklingen av den internasjonale oljeindu stri en gjennom 1900-tallet. Olje er en nød ven dig ressurs i dagens moderne samfunn, og det finnes og produseres mye olje i Midt østen. BP Statistical Review anslo i 2014 at 47,9 prosent av verdens kjente oljefore komst er lå i Midtøsten, og at nasjonene i regionen stod for 32,2 prosent av den glo bale produksjonen. Dette gjør Midtøsten til en svært viktig region sett fra et økonomisk og sikkerhetspolitisk synspunkt. På 1930-tallet ble det funnet nok olje for kommersiell utnyttelse på Den arab iske halvøy, Iran og Irak. Det tok ikke lang tid før de store uten landske oljeselskapene meld te sin interesse og fikk kontroll over olje feltene. Utover tallet ble det en dras tisk økning i produk sjon av olje, og på 1960tallet produ serte de arabiske landene 1/4 av verdens råolje. På denne tiden hadde ikke de arabiske landene et stort internt forbruk av olje og det meste av oljen ble eksportert ut til verdensmarked et. Olje har blitt så viktig for Begrepet failed state kan tillegges en stat der myndig het ene ikke har effektiv kontroll over sitt terri torium, der regimet ikke blir sett på som legitime ledere av en betydelig del av befolk ningen, ikke sørger for sikker het for sine borgere eller grunnlegg ende sosiale tilbud til dem, og mangler monopol på bruk av volds makt. En failed state kan oppleve volds hand linger, eller være svært utsatt for å bli det. Den store majoriteten av stater på indek sen er ikke i øyeblikket stater som er mis lykk ede. Indeks en måler sårbar het i forhold til voldelig intern konflikt. Det er en indeks over risiko, ikke over stater som alle rede er feilet. Utfra denne definisjonen blir ustabil et er dekkende uttrykk på norsk, enn det mer dir ekte over satte feilede, eller mis lykk ede. Begrepet failed state kan være pro blemat isk. Forsker Laila Bokhari fra Forsvar ets Forsk nings insti tutt mener term en er kontro versiell, og at man for eksempel i FN ikke kan bruke be grep et. Hun mener det assosi eres med vest lige verdier, og tolkes som at man slår fast at en stat har feilet, fremfor å peke på risiko. det øko nom iske livet i Midtøsten at IMF (Det inter nasjo nale pengefondet) har laget en kate goriser ing for land i regionen basert på olje produk sjon. De største oljeeksporterende landene (Algerie, Irak, Kuwait, Libya, Oman, Qatar, Saudi-Arabia og De forente arabiske emirater) er en kategori, andre land som står for en lavere nettoproduksjon (Egypt, Bahrain, Syria og Tunisia) en annen og en siste kate gori omfatter resten av landene i regionen. Om et land i Midtøsten har en stor, begrenset eller veldig liten oljeproduksjon er utslags givende for økonomien til et land og i hvor stor grad landet kan tilby blant annet velferds tjenester. Utover 1950-tallet begynte flere land å høste rikdommen fra oljeeksport, og Kuwait var det første landet som introdu serte en form for velferd til folket finansiert med oljeinntekter. Saudi-Arabia og Qatar var de neste landene som fulgte etter med mo dellen utover 1960-tallet, noe som blant annet medførte at Saudi-Arabia fikk den høy este levestandarden i regi onen på dette tids punktet. Egypt hadde med sin store befolk ning ikke stor nok olje produk sjon til å kunne tilby de samme tjen estene som stater på den arabiske halvøy. Konflikter og uroligheter i Midtøsten har historisk hatt en stor påvirk ning på oljeprisen. Det startet med en samlet enig het blant de oljerike nasjonene i Midt østen, sammen med organi sasjonen OPEC, om at oljen kunne brukes som et kraftig politisk og økonomisk våpen mot verdens oljeimpor ter ende land. Den mest kjente situasjonen fin ner vi tilbake i 1973 da OPEC skrudde opp prisen og holdt igjen olje i mis nøye med vest lige lands poli tikk ovenfor Israel under Jom Kippur krigen. USA ble truet med full olje blo kade for sin støtte til Israel. Daværende ameri kanske utenriksminister Henry Kissinger foretok en rundreise til de arabiske hoved stedene i de sember 1973, i et forsøk på å oppheve blo kaden. Oljeblokaden ble imidler tid ikke opp hevet av de arabiske oljestatene før i mars I ettertid ser man at krigen mellom Irak og Iran , Golfkrigen i 1990, den ameri kansk ledede invasjonen av Irak i 2003, samt uroen i etterkant av Den arabiske våren har medført betydelige konsekvenser for den globale oljeprisen. Prisen for olje justert for inflasjon HØYESTE OLJEPRIS $146,57 i juli 2008 $140 Finanskrisen 2008 FORRIGE TOPP $107,94 u april Periode med isolasjon 1980-tallet Iranske revolusjonen 1979 Amerikanskledet invasjon i Irak 2003 Gulfkrigen 1990 t FRIDAY S CLOSE $97, Jom Kippur krigen/ arabisk oljeembargo 1973 Koreakrigen tallet tallet 11. september Vietnamkrigen tallet tallet 1970-tallet 1980-tallet 1990-tallet 2000-tallet

15 Kilder til identitet Det er mange ulike kilder til identitet blant befolkningen i Midtøsten. I tider med urolig heter og konflikter blir ofte de ulike formene for identitet brukt for å mobilisere til kollektiv politisk handling basert på felles tilhørighet. Ulike konflikter har mobilisert ulike former for identitet, men under mellomstatlige konflikter har ofte lederne av multietniske samfunn i Midtøsten hatt problemer med å samle befolkningen som en nasjon. Det er flere årsaker til dette, men stammetil hørighet, religion og etnisitet følger ikke alltid de territorielle landegrensene som ble trukket opp i etterkant av Sykes-Picot avtalen og statenes selvstendighet. KLAN OG STAMMER Tilhørighet til klan og stamme har stått sterkt i regionen i tusener av år. Mekanismene rundt klan og stamme kan best beskrives som en sosial, økonomisk og politisk faktor som holder mennesker sammen som orga nisa sjon. Da land i Midtøsten ble organisert som nasjonalstater måtte de nye lederne forsøke å dempe eller styrke stammetil hørigheten, alt etter som hvorvidt det var relevant å bygge en nasjonal identitet. Da Ibn Saud samlet Saudi-Arabia til et konge dømme i 1932 måtte han samle alle stam mene under seg, og bekjempe dem som var i mot han. Mange mennesker i Golf-landene, Irak, Syria, Jordan, østlige deler av Tyrkia og Iran identifiserer seg i stor grad med stam metilhørighet før nasjonalstaten. Det betyr at stammer enten kan stå i opposisjon til staten eller støtte oppunder den. ETNISITET Etnisitet kan beskrives med forskeren Fredrik Barth sine ord: Den sosiale organi ser ingen av kulturforskjeller, der myten om en felles opprinnelse, avstamming, språk, normer og verdier deles av en gruppe som har samme identitetsmarkører i et kulturelt fellesskap. I Midtøsten er det flere ulike etniske grupper, men også mange grupper inger som deler en eller flere identitets markørene. NASJONAL IDENTITET Nasjonal identitet defineres som tilhørende en politisk etnisk gruppe som identifiserer seg med og respekterer nasjonalstatens geografiske grenser. Tanker rundt nasjona lisme går langt tilbake i den arabiske verden og det arabiske språket har flere ord som beskriver begrepet nasjonalisme. Det er derimot ikke bare én form for nasjonalisme i det arabiske språk, og det finnes ulike typer som er politisk ladet, etnisk og kulturelt ladet osv. Al- Uruba betyr kulturelt og etnisk felles skap, og referer til arabisme, men er ikke politisk ladet. Al-Wataniya, betyr hjemland på arabisk, og er fedrelandspatriotisme som fremmer nasjonalisme i enkeltstater. Al-Qawnmiya al- Arabiya betyr arabisk nasjo nalisme og en ide om et samlet arabisk felles skap av stater som panarabismen støttet opp under. Al-Wahda al- Arabiya referer til arabisk enhet eller samhold. Al-Ittihad al- Arab kan oversettes som en arabisk union. Det finnes i Midtøsten i dag noe som kan tilsvare dette uttrykket gjen nom organisasjonen Den arabiske liga. Al-Iqlimiya kan oversettes til regionalisme og fremmer et fellesskap gjennom denne betyd ningen. Nasjonalstatene i Midtøsten har ulik grad av nasjonal identitetsfølelse. Iran har for eksempel hatt begrenset ytre påvirkning og innflytelse innad i landet og har derfor gjennom en lang historie bygget opp en sterk iransk nasjonalfølelse. Mens flere av landene som ble til i etterkant av SykesPicot avtalen og betydelig ekstern påvirkning har muligens mindre nasjonalfølelse og en sterkere identitet knyttet til stamme, klan, religion osv. på tvers av de territorielle grensene. RELIGIONENE Det er i Midtøsten de tre store religionene kristendommen, jødedommen og islam har sitt opphav. Jerusalem er en hellig by for alle religionene og det geografiske området hvor kristendommen og jødedommen oppstod, mens Mekka i Saudi-Arabia er regnet som islams helligste by der profeten Muhammed la grunnlaget for islam. De tre religionene har gjennom historien splittet seg opp i forskjellige retninger og ulike tolkninger som et lappeteppe av religiøse grupperinger innad i regionen. Religion og tro er viktig for identiteten til et menneske og fungerer dermed som en kraftig mobiliserende faktor i tider med uro og konflikt. Midtøsten har gjennom historien utallige eksempler på konflikter relatert til religion. I tider med konflikt og uro kan det å være sunnimuslim stå i sterk kontrast til det å være sjiamuslim. Borgerkrigen i Irak fra 2006 og utover, samt borgerkrigen som utspiller seg i Syria fra 2012 er gode eksemp ler på hvordan partene mobiliserer til kamp ved hjelp av religion. Den arabiske mot standen mot staten Israel som i hovedsak har en jødisk befolkning blir også på mange måter legitimert som en religionskamp. Jemen. Foto: Rod Waddington/Flickr 15

16 Den arabiske våren Den arabiske våren startet med Jasminrevolusjonen i Tunisia med at en ung grønnsaksselger satte fyr på seg selv den 17. desember 2010, i protest mot det han så på som et urettferdig regime. Det førte raskt til en massemobilisering blant innbyggerne flere steder i Tunisia, før demonstrasjonen spredte seg til en rekke andre land i regi onen. Opptøyene og demonstrasjonene var primært politisk og økonomisk motiverte, som et resultat av langvarige og totalitære styrer i Midtøsten. Befolkningen i flere land tok til gatene og krevde mer demokrati, politiske rettigheter og slutt på korrupsjonen blant den styrende eliten. Flere regimer i Midtøsten hadde i årtier styrt økonomien til landene som en familiebedrift der ledernes nærmeste familie og venner nøt godt av privilegerte posisjoner og inntekter fra utstrakt korrupsjon. Mange land i Midtøsten har en ung befolkning i demografisk for stand, og med stor arbeidsledighet og liten eller få jobbmuligheter var veien til demon strasjoner kort. Den arabiske våren førte i starten til at enkelte regimer falt etter kort tid, som i Tunisia og Egypt, men utviklet seg fort til blodige opprør som borgerkrigen i Syria, interne stridigheter i Jemen og et ustabilt Libya. Det som var gjennomgående under Den arabiske våren var at de fleste demonstrasjonene og opptøyene ikke var ledet av partier eller organisasjoner, men i stor grad ble gjennomført som en masse mobilisering blant folket. Da det senere skulle bli avholdt valg i land som Tunisia og Egypt manglet de demonstrerende ung dommene en stemme i politikken, og dermed tok etablerte politiske partier over som dominerende maktfaktorer i det politiske vakuumet som oppstod. 16 Demonstrasjonene ble raskt møtt av repres sive tiltak fra myndighetene i samtlige land hvor folket mobiliserte til protest. Utfallet av Den arabiske våren artet seg imidlertid forskjellig i ulike land. Det som er verdt å legge merke til er at regimeendringene i hovedsak har funnet sted i de republikanske landene. I Tunisia, Egypt og Jemen måtte presidentene gå av, mens det ble borgerkrig i Syria og ekstern intervenering i Libya som fjernet president al-gaddafi, som videre resulterte i borgerkrig. De arabiske monarki ene klarte å stå imot presset fra demon strantene ved å gi enkelte politiske reformer og øke budsjettene. Dette gjelder spesielt de oljerike monarkiene på Den arabiske halvøy som hadde mulighet til å fordele store summer til befolkningen ved å øke lønninger og gi subsidier. Bahrain er et særtilfelle på Den arabiske halvøy som fikk støtte fra nabostatene i å bryte ned opprøret og demonstrasjonene. Monarkiene i Jordan og Marokko hadde ikke de samme mulig hetene som de oljerike monarkiene, men i Marokko fikk kongen redusert makt gjennom ny grunnlov og i Jordan avsatte kongen regjeringen som et ledd i å innføre nye reformer.

17 Konflikter og stridigheter i regionen Midtøsten har i tiden etter nasjonal selv stendighet vært arena for utallige konflikter og kriger som omfatter hele spekteret av årsaker til konflikt. Det har vært frigjørings kriger, borgerkriger, eksterne intervensjoner og mellomstatlige konflikter. Stadige kon flikter og det høye spenningsnivået har blant annet vært årsaken til at ingen annen region har vært mer militarisert etter I 2003 anslo Verdensbanken at nasjonalstatene i Midtøsten hadde i underkant av 3.5 millioner mann under våpen, og flere land i regionen er i toppsjiktet relatert til statistikken for bruk av BNP på forsvaret. FRIGJØRINGSKRIGER Kurderne (1880-) Kurderne har i lang tid kjempet for en selvstendig nasjonalstat, Kurdistan, i Midtøsten. De har opplevd stor motstand fra statene Irak, Iran, Syria og Tyrkia som har møtt kravene om selvstendig het med undertrykkende tiltak. Ulike kurdis ke militante og politiske grupperinger har vært fragmentert og splittet opp gjennom historien. De siste årene har de kurdiske selvstyremyndighetene i Irak opplevd større grad av selvstendighet. Irak (1920) Det store irakiske opprøret mot britisk styre. Førte til starten på irakisk nasjonalisme, og innsettelsen av kong Faysal Bin Husayn samme året. Palestina (1947-) Med etableringen av den militære palestinske frigjøringsorganisa sjonen PLO i 1964 startet de væpnede konfrontasjonene mellom Israel og palestins ke militante grupper for alvor. PLO kjempet med geriljataktikk mot Israel fra Libanon og Jordan. I dag er de palestinske militante fordelt mellom flere ulike grupperinger og to politiske organisasjoner Hamas og Fatah. Det har siden 1947 vært flere kriger, konflik ter og opprør av ulik størrelse mellom Israel og palestinerne, men også mellom ulike palestinske grupper. Frigjøringskrigen i Algerie ( ) for - toner seg som den mest omfattende fri gjørings krigen i regionen. Algerie var en tidligere koloni av Frankrike, som ikke ville gi slipp på sitt koloniland. Uavhengighetsbevegelsen Den Nasjonale Frigjøringsfront (FLN) startet et opprør med krav om løsrivelse som resulterte i en blodig krig med mange sivile drepte og store flyktningsstrømmer. Jemen ( ) Sør-Jemen ble en selv stendig stat etter en kortvarig krig mot det britiske styret. Etter en kort borgerkrig mellom to rivaliserende jemenittiske grupper inger National Liberation Front (NLF) og Front for the Liberation of Occupied South Yemen (FLOSY) etablerte NLF kontroll over landet. I 1966 startet britene å trekke seg tilbake og den 30. november 1967var de ute av landet. Vest-Sahara (1975-) Da Spania trakk seg ut av Vest-Sahara på begynnelsen av 1970-tallet okkuperte Marokko Vest-Sahara samtidig som frigjøringsbevegelsen, Polisario, erklærte Vest-Sahara for selvstendig. Både FN og Haag-domstolen har fordømt Marokkos okkupasjon av Vest-Sahara og dette har i lang tid vært en fastlåst konflikt. BORGERKRIGER Nord-Jemen ( ) Borgerkrig som ble utkjempet i Nord-Jemen mellom støtte spillere av monarkiet og de som støttet en jemenittisk arabisk republikk. Jordan, SaudiArabia og Storbritannia støttet tilhengerne av monarkiet mens Egypt og Sovjetunionen støttet den republikanske siden. Egypt og Gamal Nasser sendte opptil soldater til Nord-Jemen. Jordan ( ) Det oppstod borgerkrig mellom den store andelen av palestinere bosatt i Jordan støttet av Syria og Sovjet unionen mot jordanske regjeringsstyrker støttet av USA og Pakistan. Borgerkrigen startet i september, og har derav fått navnet svarte september. Libanon ( ) en langvarig og blodig borgerkrig ble utkjempet i Libanon i 15 år og forårsaket opptil døde, og flere titalls tusen internt fordrevne flyktninger. Det var en krig som involverte både kristne maro nitter, sjiamuslimer, sunnimuslimer og på samme tid åpnet opp for flere uten lands ke aktører. Krigen endte med at Israel okku perte Sør-Libanon fra , mens Syria okkuperte store deler av landet frem til Sør-Jemen (1986) en borgerkrig mellom to ulike fraksjoner innen det jemenittiske sosialistiske partiet (YSP) førte til en væpnet borgerkrig som kostet flere tusen mennesker livet. Jemen (1994) en borgerkrig mellom de væpnede styrkene som tidligere hadde tilhørt Nord- og Sør-Jemen. Borgerkrigen varte i to måneder og førte til at styrkene fra nord vant. Mange av de tidligere lederne for det Jemenittiske sosialistiske partiet (YSP) måtte reise i eksil. Irak (2006-) I etterkant av den amerikansk ledete invasjonen av Irak utviklet situasjonen seg til en borgerkrig som i stor grad dreier seg om de sekteriske skillelinjene mellom sunni - og sjiamuslimer. Syria (2012-) Landet opplever demonstra sjoner under Den arabiske våren. Situasjon en utviklet seg til fullskala borgerkrig i løpet av KUPP OG REVOLUSJONER Egypt ( ) Landsomfattende revolusjon mot britisk styre i Egypt og Sudan. Revolusjonen førte til egyptisk uavhengighet i 1922, og ny grunnlov i Egypt (1952) Den egyptiske revolusjonen ledet av militæroffiserer kjent som de frie offiserers kupp. Resultatet ble bortgangen av kong Farrouk ( ), opprettelsen av den egyptiske republikk, mindre britisk tilstedeværelse i Egypt, starten på Gamal Nassers innflytelse og en bred revolusjonær bølge som startet i regionen. 17

18 Iran (1953) Kuppet i Iran. Resulterte i at den demokratisk valgte statsministeren Moham med Mosaddegh ble fjernet fra makten etter omfattende nasjonalisering av blant annet olje i Kuppet ble støttet av både britene og amerikanerne, og Iran var vestligorientert fram til den islamske revolusjonen i Irak (1958) Den 14. juli 1958 gjennomførte offiserene Abd al-karim Qasim, Abdul Salam Arif og Muhammed Najib ar-ruba i et kupp som fjernet monarkiet som hadde sittet med makten siden Resultatet blir opprett elsen av Irak som ny republikk. Irak (1963) Baath kuppet eller Ramadan revolusjonen i Irak var et militært kupp utført av Baath-medlemmer. Resultatet ble at Iraks statsminister Abd al-karim Qasim ble fjernet, mens Abdul Salam Arif ble president. Det ble starten på Baath-styre i Irak, hvor Saddam Hussein senere tok over makten. Syria (1963) En militær del av det syriske Baath-partiet tar over makten gjennom et kupp, kjent som 8. mars revolusjonen, inspirert av det irakiske kuppet. Irak (1963) Nytt kupp der Baath-partiet ble kastet og et nytt pro-nasser regime ble etablert med Abdul Arif som statsoverhode. Syria (1966) Nytt kupp i Syria der et neobaath politisk parti tok over makten og hvor Generalmajor Hafez al-assad er en av kupp makerne. Resultatet ble etableringen av to separate Baath-blokker, hvor den ene er i Irak og den andre i Syria. Iran (1979) Den islamske revolusjonen i Iran ledet av Ayatollah Khomeini. Forandret landet fra et vestligorientert monarki ledet av Sjah Mohammed Reza Pahlavi til å bli en islamsk teokratisk republikk. Resultatet blir en mangeårig isolasjon av Iran og en påfølg ende kald krig mot Saudi-Arabia om å være det ledende islamske landet og stormakten i Midtøsten. Midtøsten (2010-) Store deler av regionen opplever omfattende demonstrasjoner og krav om mer demokrati, politisk frihet og slutt på korrupsjon. Blir i etterkant kalt Den arabiske våren og får vidtrekkende konsekvenser for hele regionen. MELLOMSTATLIGE KONFLIKTER Saudi-Arabia/Jemen (1934) Krig mellom grunnleggeren av Saudi-Arabia Ibn Saud og Mutawakkilite kongedømmet i Jemen. Israel/arabiske stater ( ) Egypt, Syria, Libanon, Irak og Jordan angriper Israel umiddelbart etter at FN har vedtatt å dele det britiske Palestina-mandatet i to stater. Krigen endte med israelsk militær seier og israelsk territorium blir utvidet. Jordan okkuperer deler av Vestbredden, og Egypt får kontroll over Gazastripen. Palestina som stat blir ikke opprettet. Israel/arabiske stater (1967) Også kalt seksdagerskrigen og varte fra den 5. juni til den 10. juni. De arabiske nabolandene Syria og Egypt mobiliserte store tropper på grensen til Israel, som truet Israel med angrep. Jordan, Syria og Egypt inngikk en forsvarsallianse den 30. mai, og den 4. juni ble også Irak med i alliansen. Israel svarte imidlertid med et overraskelsesangrep den 5. juni der størstedelen av det egyptiske, jordanske - og syriske flyvåpenet ble ødelagt, fulgt opp av israelske bakkestyrker. Israel/arabiske stater (1973) Krig mellom Israel mot Egypt og Syria, som også ble støttet av andre arabiske stater. Krigen blir kalt Yom Kippur-krigen etter den jødiske høytiden. Israel vant militært, noe som blant annet førte til Camp David-avtalen og fredsavtalen mellom Egypt og Israel. Vestlig støtte til Israel bidro til at OPEC satte i verk oljeembargoen som førte til dyre oljepriser og mindre olje på verdensmarkedet. Irak/Irak ( ) Langvarig og blodig krig mellom Iran og Irak. Starter året etter den islamske revolusjonen i Iran der Saddam Hussein i Irak invaderer Iran. Utviklet seg til en stillestående skyttergravskrig med flere titalls tusen døde. Israel/Libanon (2006) I juli 2006 kidnappet Hizbollah to israelske soldater. Israel svarte med en motoffensiv som møtte massiv kritikk fra verdenssamfunnet og FN, fordi den ble regnet som uproporsjonal. 18 EKSTERNE INTERVENSJONER Midtøsten ( ) Andre verdenskrig ble utkjempet i flere land i regionen. Libanon (1958) Spenninger mellom kristne maronitter og muslimer i landet, førte til at USA intervenerte og tok kontroll over havnen i hovedstaden Beirut. Irak ( ) Da Iraks Saddam Hussein invaderte Kuwait reagerte FN og det inter nasjonale samfunnet med USA i spissen. Operasjon Desert Storm førte etter få uker til at de irakiske styrkene ble drevet ut igjen av Kuwait. Irak (1998) Operasjon Desert Fox ble inn ledet av USA og Storbritannia med det mål å fjerne masseødeleggelsesvåpen i Irak. Operasjonen varte i tre dager og førte til store skader på Iraks sivile og militære infrastruktur. Irak ( ) Amerikansk-ledet invasjon av Irak som startet i den tro at Irak hadde skjulte lagre med masseødeleggelsesvåpen, og et hemmelig atomvåpenprogram. USA hevdet også at Irak støttet terroristorganisa sjonen Al-Qaida. Det endte med at den mangeårige presidenten Saddam Hussein og hans maktapparat ble fjernet og en påfølg ende borgerkrig fra 2006 og stor uro videre. Libya (2011) NATO igangsatte operasjon Unified Protector den 23. mars 2011 for å håndheve flyforbudssonen over Libya og beskytte sivile i borgerkrigen som oppstod i kjølvannet av Den arabiske våren. Opera sjonen var basert på FNs sikkerhetsråds resolusjon 1973 av 26. mars 2011 hvor en flyforbudssone over Libya skulle iverksettes for å forhindre ytterligere sammenstøt mellom regjeringsstyrkene og opprørerne. Irak/Syria (2014) USA igangsatt den 8. august begrensede militære angrep mot ekstremistgruppen IS for å redusere gruppens militære kapasitet i Irak. På samme tid sender USA inn humanitær nødhjelp til mennesker på flukt i Nord-Irak. USA og fem arabiske allierte startet den 23. september militære luftangrep mot IS også i Syria. Norge besluttet den 30. oktober 2014 å bidra militært med trening og opplæring av irakiske styrker. Bidraget består av omtrent 120 personell med en varighet på ett år, med mulighet for forlengelse.

19 VIL DU LESE MER OM MIDTØSTEN: Barakat, H. (1993) The Arab World. Society, Culture, and State, London. Bromley, Simon (1994) Rethinking Middle East Politics. Polity Press, Cambridge. Burke, Edmund III & David N. Yaghoubian (2006) Struggle and Survival in the Modern Middle East. [Second Edition] University of California Press. Choueiri, Youssef M. (2008) A Companion to the History of the Middle East. Chicester: Wiley-Blackwell. Choueiri, Youssef M. (2000) Arab Nationalism: A History, Oxford. Cleveland, William L. (2012) A History of the Modern Middle East. 5 utg., Boulder: Westview. Dawisha, Adeed (2013) The Second Arab Awakening: Revolution, Democracy, and the Islamist Challenge from Tunis to Damascus. W. W. Norton. Gasiorowski, Mark (2014) The Government and Politics of the Middle East and North Africa. (Seventh Edition). Westview Press. Gelvin, James L. (2007) The Israel-Palestine Conflict: One Hundred Years of War, Cambridge University Press. Gelvin, James L. (2012) The Arab Uprisings. Oxford University Press. Mandaville, Peter G. (2007) Global political Islam. London: Routledge. McCarthy, Justin (1998) The Ottoman Turks. An Introductory History to London: Longman. Meijer, Roel (2009) Global Salafism. Islam s new religious movement. London: Hurst & Co. Pappé, Ilan (2010) The Modern Middle East. 2. utg. London: Routledge. Thorbjørnsrud, Berit (2012) De kristne i Midtøsten: kun på museum?, i Peter Normann Waage (red.), Midtøsten etter den arabiske våren, Arneberg forlag. Tuastad, Dag Henrik (1997) Irak. Politisk historie. Kunnskapsforlaget. Utvik, Bjørn Olav (2011) Islamismen. Oslo: Unipub 2011.h Vikør, Knut (2004) Ei verd bygd på islam: Oversikt over Midtaustens historie. Oslo: Det norske samlaget. Yapp, Malcolm E. (1987) The making of the Modern Near East, Longman, London. Foto: Oxfam International/Flickr 19 leseforslag Selvik, Kjetil og Stenslie, Stig (2007) Stabilitetens pris, stat og politikk i Midtøsten. Fagforlaget Vigmostad & Bjørke AS, Bergen.

20 MADS MYRBRÅTEN (26) fra Mandal er studentpraktikant i Folk og Forsvar. Myrbråten har erfaring fra Sjøforsvaret, og har en bachelorgrad i Midtøstenkunnskap og arabisk fra Universitetet i Bergen. Han har tidligere vært hospitant ved den norske ambassaden i Riyadh, Saudi-Arabia. Han er ferdig med en mastergrad i internasjonale relasjoner ved Universitetet i Ås våren 2015, hvor han skriver en masteroppgave relatert til Saudi-Arabias utenrikspolitikk. F F Arbeidersamfunnets plass 1c 0181 Oslo Telefon Telefaks E-post: post@folkogforsvar.no