Hvor hender det? Syria: på vei mot hva? Kai E. Kverme. 18. februar 2013 Årgang: Red.: Ivar Windheim Nr. 17

Transkript

1 Hvor hender det? 18. februar 2013 Årgang: Red.: Ivar Windheim Nr. 17 Syria: på vei mot hva? Kai E. Kverme Våren 2013 er det to år siden det brøt ut omfattende opprør i den arabiske verden med krav om frihet og demokrati. Presidentene i Tunisia, Egypt og Jemen måtte etter hvert gå av. I Libya ble Muammar Gaddafi siden drept av rasende opprørere etter at NATO-fly sikret en flyforbudssone over landet. Den arabiske våren, som den blir kalt, kom også til Syria, men her utviklet opprøret seg til en blodig borgerkrig med titusener av drepte, enda flere fengslet og internert samt hundretusener på flukt. Hvordan foregikk opptrappingen fra massedemonstrasjoner til borgerkrig i Syria? Hvorfor er opprøret i Syria så annerledes enn i andre land i området? Hvorfor griper ikke omverdenen inn for å stoppe den brutale krigen? Hvilke interesser har land i regionen i det som skjer i Syria? Det politiske systemet i Syria lignet på mange måter systemet i de andre republikkene i den arabiske verden et autoritært styre med utgangspunkt i landets væpnede styrker. Likevel finnes noen viktige forskjeller som kan gjøre det lettere å forstå hvordan fredelige demonstrasjoner og krav om demokrati utviklet seg til full borgerkrig nettopp her. kristne og muslimske. Når det gjelder etnisk identitet, er det store flertallet (mer enn 90 prosent) arabere. I tillegg kommer etniske minoriteter som kurdere, armenere og andre mindre grupper. Regimet har mye av sin maktbase blant alawittene, en sjiamuslimsk minoritet, som er sterkt overrepresentert i landets væpnede styrker. Én grunn til denne overrepresentasjonen er at på tallet var en karriere i det militære en av få muligheter unge menn fra landsbygda hadde til å få utdanning og til å klatre på den sosiale rangstigen. Militære, Baath-partiet og Assad-familien På samme tid begynte de militære å blande seg inn i politikken, og utover på 1950-tallet avløste det ene militærkuppet det andre. Etter at Syria hadde vært i union med Egypt fra 1958 til 1961, tok Baath-partiet makten i et militærkupp i I forkant av unionen hadde alle politiske partier blitt forbudt, og de ble heller ikke tillatt etterpå. Baath-partiet hadde derfor operert i hemmelighet og oppnådd en sterk posisjon blant de militære. Partiet definerer seg som sosialistisk, og bygger på tanken om å samle hele den arabiske verden i en union (panarabisme). En av grunnene til at dette partiet, og andre radikale grupper, fikk stor oppslutning blant minoritetene var at de ønsket en sekulær stat. I en slik ble ikke borgernes religiøse tilknytning tillagt stor vekt. Disse partiene representerte totalitære ideologier, med Syria et sammensatt land Syria er et mer sammensatt land enn de fleste andre landene i Midtøsten. Sunnimuslimer utgjør et flertall av befolkningen. Men opp mot tretti prosent tilhører forskjellige religiøse minoriteter både Kai E. Kverme er prosjektkoordinator ved Institutt for kulturstudier og orientalske språk, Univ. i Oslo. Den arabiske våren utviklet seg til en ødeleggende borgerkrig i Syria. Foto: creative commons og unhcr.org Norsk Utenrikspolitisk Institutt Postboks 8159 Dep Oslo tel side 1

2 Bucuresti BULGARIA Istanbul HELLAS Izmir S v a r t e h a v e t Ankara TYRKIA RUSSLAND Kaspihavet GEORGIA Tiblisi ARMENIA Jerevan ASERBAJDSJAN Makhluf, presidentens fetter og en av personene i den nære kretsen rundt ham. Han kontrollerer blant annet begge mobiltelefonselskapene i landet. HELLAS LIBYA M i d d e l h a v e t Alexandria EGYPT KYPROS Kairo Nikosia Beirut LIBANON Tel Aviv ISRAEL JORDAN Rødehavet Adana Aleppo SYRIA Damaskus Amman liten eller ingen plass til kritikk og opposisjon. Etter at Hafiz al-assad tok makten ved et kupp i 1970, samlet han makten hos en relativt begrenset krets av fortrolige. De fleste hadde en militær bakgrunn som han selv. De bygget en stat der det militære og de forskjellige etterretningstjenestene fikk en nøkkelposisjon og der staten dominerte økonomien. Motstand, maktskifte og maktkonsentrasjon E u f r a t Opposisjonen mot Assad-regimet kom først og fremst fra sunnimuslimske grupper, ledet av Det muslimske brorskapet. De var forbudt og opererte i hemmelighet, men hadde betydelig oppslutning i deler av befolkningen. I 1982 tok en del av brorskapet til våpen i sin kamp mot regimet. De ble da knust under et opprør i byen Hama, der mennesker mistet livet. Med dette lykkes også regimet i å terrorisere sine motstandere fra å utfordre deres maktposisjon, og det som var tilbake av brorskapets organisasjon gikk i eksil. Hafiz al-assad døde i 2000, og sønnen Bashar tok over makten. Mange ventet at den vestlig utdannede sønnen ville åpne opp landet og innføre demokratiske reformer. Men den forsiktige åpningen, der reformorienterte kunne møtes i åpne fora og diskutere, ble hurtig lukket. Regimet følte seg nemlig truet av populariteten disse foraene fikk. Samtidig ble makten i landet samlet hos færre mennesker enn før, mange av dem i nær familie med Bashar. Under dekke av å liberalisere landets økonomi benyttet denne gruppen sin makt til å sikre seg statlige selskaper som da ble privatisert. Medlemmer av denne gruppen fikk også lukrative kontrakter med staten. Et eksempel er Rami IRAK Mosul Bagdad T i g r i s SAUDI-ARABIA Område bebodd av kurdere. I tillegg kommer noen enklaver (lommer) utenfor. Basra IRAN KUWAIT Frykten slipper tak opprør Persiabukta På tross av regimets forsøk på å begrense tilgangen til internett, streng sensur av media og beinhard forfølgelse av opposisjonelle, klarte det ikke å forhindre at innbyggerne fulgte med på TV-kanaler som al- Jazeera og al-arabiyya. De enorme folkemengdene som gikk ut i gatene i Tunisia, Egypt og Jemen påvirket også alminnelige syrere. Men forsøk på Facebook til å organisere lignende demonstrasjoner i Syria lykkes ikke. Frykten for represalier (gjengjeldelse) fra regimet var én av årsakene, men det ligger også andre årsaker bak: Syria huser hundretusener av irakiske flyktninger, og tanken på at Syria skulle utvikle seg i en slik retning bidro til å holde folk tilbake. Borgerkrigen og urolighetene i nabolandet Libanon som Syria i høyeste grad selv hadde bidratt til var også en medvirkende årsak. En liten hendelse og myndighetenes reaksjon på denne førte til at det brøt ut opprør i Syria også. Det startet i den sørlige byen Deraa. Der skriblet noen barn 9 11 år slagord på en vegg, åpenbart inspirert av opprørene i Tunisia og Egypt. Da politiet i byen arresterte og på brutalt vis banket opp disse ungene, førte dette til demonstrasjoner med krav om at guvernøren måtte gå av. Men snarere enn å ta demonstrantenes krav alvorlig, reagerte regimet slik det alltid hadde reagert når det følte seg utfordret eller truet med overdreven bruk av brutal vold. Et opprør forplanter seg press utenfra Regimet forsto imidlertid ikke at denne gangen var situasjonen forandret. Syrerne hadde sett andre lykkes med å fjerne sine gamle regimer ved å ta til gatene og demonstrere fredelig. Opprøret i Syria var heller ikke et væpnet opprør iverksatt av en organisert gruppe slik som i Snarere var det alminnelige borgere som reagerte på regimets maktbruk. De fortsatte å demonstrere, på tross av at myndighetene skjøt med skarpt mot Norsk Utenrikspolitisk Institutt Postboks 8159 Dep Oslo tel side 2

3 fremste allierte Iran følte seg truet av tanken på et nytt regime i Syria. Det ville ganske sikkert bryte forsyningslinjen til Hizballah i Libanon. Dessuten ville et nytt syrisk regime høyst sannsynlig sikre økt innflytelse for Irans fremste regionale motstander Saudi-Arabia. Også Russland valgte å fortsette støtten til regimet. Landet hadde opplevd hvordan Vesten hadde skjøvet deres interesser til side i Libya, og de ville ikke miste sin siste base ved Middelhavet, som ligger ved byen Tartus. I tillegg er den russiske våpeneksporten til regimet betydelig. Tegning: Politicalcartoons.com Frankrike ved president Hollande prøver å knuse terrorismen. Men hva skjer? Og hvorfor? Kan han gjøre noe annet? Illustrasjon: politicalcartoons.com dem. Istedenfor å lykkes i å terrorisere folk bort fra gatene, brøt det ut demonstrasjoner også andre steder i landet i solidaritet med Deraa. Regimet trappet da opp voldsbruken, men frykten som tidligere hadde preget folk, var i ferd med å slippe tak. I flere og flere byer brøt det ut demonstrasjoner, men nå med mer regimekritiske krav om at regimet måtte bort. Felles for demonstrasjonene var at de var organisert lokalt av spontant sammensatte nabolagskomiteer. Dette gjorde det nærmest umulig for regimet å stoppe dem. Opprøret spredte seg nå til forskjellig deler av landet, og det ble klart at regimet ikke ville klare å slå det ned. Da forsøkte nabolandet Tyrkia å få regimet til å iverksette reformer med tanke på en overgang til et demokratisk styre. Tyrkia var en viktig alliert for Assad-regimet, ikke minst etter at USA og andre land i Vesten hadde innført sanksjoner mot Syria i kjølvannet av drapet på den tidligere libanesiske statsministeren Rafiq al-hariri i Det drapet ble det syriske regimet beskyldt for å stå bak. Og Tyrkia lykkes i stor grad med å få Syria ut av den internasjonale isolasjonen, samtidig som det økonomiske samarbeidet mellom de to landene økte betydelig. Tyrkia så derfor med stor bekymring på utviklingen i nabolandet ut gjennom 2011: Blant annet hadde Tyrkia investert store summer i landet, men Tyrkia var også redd for at situasjonen skulle komme ut av kontroll. Det ville kunne føre til en strøm av flyktninger. Dessuten fryktet Tyrkia at syriske kurdere (kart s. 3) alliert med den tyrkiske PKK-geriljaen skulle få fotfeste og bruke Syria til å angripe landet. Tross press fra Tyrkia lot ikke regimet seg overtale til å gå inn på demokratiske reformer, vel vitende om at det ville føre til at det måtte gi fra seg makten, ikke bare den politiske, men også den økonomiske. Syrias Spenninger og splittelser Tyrkia brøt derfor med regimet og forlangte at Assad måtte gå av. Strømmen av flyktninger til Tyrkia fortsatte, akkurat slik de tidligere hadde advart om. Blant flyktningene var det etter hvert også mange som hadde hoppet av fra det militære. Med tyrkisk støtte dannet disse Den frie syriske hæren (FSA). Da hadde allerede situasjonen i Syria utviklet seg i en stadig mer voldelig retning. Soldater og befal som hoppet av, dannet lokale grupper inne i Syria som kjempet mot regimet. Det var på mange måter en styrke for dem som tok til våpen. At det ikke var en sentralt ledet organisasjon, gjorde det umulig for regimet å stoppe dem. På den annen side førte dette til spenninger mellom ledelsen i FSA som oppholdt seg i Tyrkia, og lokale grupper som kjempet inne i Syria. Denne utviklingen reflekterte spenninger som lå latent (ulmet like under overflaten) i resten av opposisjonen. De lokale gruppene hadde organisert seg i forskjellige nettverk med høyst forskjellige strategier for å få bort det gamle regimet. Noen var villige til å forhandle med Assad-regimet. Andre tok til orde for en utenlandsk militær intervensjon for å få en slutt på konflikten, som mer og mer hadde utviklet seg til en væpnet konfrontasjon. Det syriske nasjonalrådet (SNC) ble dannet i august 2011 som en politisk paraplyorganisasjon for de forskjellige opposisjonsgruppene. Men Nasjonalrådet ble tidlig kritisert for å være dominert av eksilopposisjonen (de som levde i utlendighet), først og fremst Det muslimske brorskapet. Også internasjonal splittelse Splittelsen i opposisjonen var det viktigste argumentet til Vesten for ikke å ta mer aktivt side i konflikten, selv om også andre hensyn veier tungt. EU og USA har innført økonomiske sanksjoner mot Syria, som har hatt Norsk Utenrikspolitisk Institutt Postboks 8159 Dep Oslo tel side 3

4 også ses i sammenheng med den internasjonale kritikken Kina ofte får for sin politikk overfor Tibet og den muslimske minoritetsgruppen uighurene helt vest i Kina. Også Vesten er skeptisk til en militær intervensjon i Syria. Mange frykter at en invasjon kan gjøre vondt verre og destabilisere hele regionen. Videre frykter man at Hizballah vil kaste seg for fullt inn i konflikten, og at krigen for alvor skal spre seg til Libanon. En annen frykt er at regimet skal ta i bruk sine kjemiske våpen, med de grusomheter det vil medføre. en viss virkning selv om de kom på plass relativt seint. Russland har til nå motsatt seg en FN-resolusjon som mer effektivt kunne ha presset regimet til forhandlinger om et overgangsstyre. Landet avviser totalt enhver resolusjon som kan åpne vei for å opprette såkalte sikre soner, noe Tyrkia tidlig tok til orde for. Det er flere grunner til at Russland har inntatt denne holdningen. Da Vesten gikk til aksjon mot Libya, følte russiske styresmakter seg etter hvert tilsidesatt, og nå vil de unngå at noe lignende skal gjenta seg i Syria. En annen grunn er at Syria og Russland har vært allierte helt siden Sovjetunionens (-1991) dager, og den russiske våpeneksporten til det syriske regimet er betydelig. For Russland er det dessuten viktig å beholde den eneste militærbasen de har igjen ved Middelhavet; den ligger rett ved byen Tartus. Dette må også forstås i en litt videre sammenheng: Russland føler seg presset av Vesten og USA mange steder i verden, blant annet i Midtøsten, der den russiske innflytelsen er i tilbakegang. Syria er den siste bastionen Russland har tilbake i denne delen av verden, og den vil russerne nødig gi slipp på. Nok et moment er at Russland har hatt egne indre opprør å slite med, ikke minst i Kaukasus. Landet har derfor vist stor forståelse for argumentene til det syriske regimet om at dette ikke er et opprør for demokrati. Snarere, sies det, handler det om terrorister som ønsker å destabilisere Syria. Kina har i stor grad støttet Russlands syn og tradisjonelt sterkt motsatt seg «innblanding i andre nasjoners indre anliggender» slik det ofte blir formulert. Dette må Dilemmaer for omverdenen Samtidig øker strømmen av flyktninger ut av Syria, bare i Libanon er det nå over to hundre tusen registrerte flyktninger. Antallet internt fordrevne er vanskelig å anslå, men FN regner med at to tre millioner mennesker trenger hjelp inne i Syria. Opposisjonen har lykkes i å forene seg i en bredere allianse som nå er anerkjent som den eneste legitime representanten for Syria av et flertall av de arabiske landene, Tyrkia og Frankrike. Etnisk-religiøse hovedgrupper i Syria Kurdiske sunnier 9 % Armenske kristne 4 % Gresk-ortodokse kristne 9 % Arabiske-ismailitter (sjia) 2 % Arabiske drusere (sjia) 3 % Arabiske alavitter (sjia) 12 % Andre 1 % Arabiske sunnier 60 % Kilde: Utenriksdepartementet i USA Norsk Utenrikspolitisk Institutt e-post: pub@nupi.no side 4

5 Men mangelen på utenlandsk vilje og evne til å presse regimet hardere har også ført til økt oppslutning rundt grupper som ikke nødvendigvis ønsker et fritt og demokratisk Syria. I en situasjon preget av lovløshet og kaos finner disse gruppene rom til å etablere seg. Mange steder har det således brutt ut kamper mellom lokale motstandsgrupper og radikale islamister. Foreløpig ser det ut til at Russland vil fortsette å eksportere våpen og gi regimet politisk ryggdekning, mens Iran bidrar økonomisk og med den ekspertisen de besitter innen overvåkning og etterretning. På den annen side forsyner både Saudi-Arabia og Qatar opprørerne med våpen. Regimet mister kontroll over stadig større deler av landet, men biter seg fast i sentrale deler av Aleppo og hovedstaden Damaskus. Det gjelder også for deler av kystområdene der alawittene utgjør et flertall av befolkningen. En politisk løsning på konflikten vil innebære at regimet må gi fra seg makten. Til nå er det blitt kategorisk avvist. De delene av opposisjonen som har vist vilje til å forhandle med regimet, stiller som krav at det må være forhandlinger om et overgangsstyre. Dette gjør det vanskelig å se for seg en snarlig løsning på konflikten. En økning i antallet flyktninger og redselen for at radikale islamister for alvor får fotfeste i landet kan imidlertid tvinge Vesten og USA til å intervenere. Ett er iallfall sikkert, Syria blir aldri som det var i de førti årene Assad-familien styrte landet. Og jo lenger det går før et overgangsstyre kommer på plass, desto vanskeligere vil det bli å komme i gang med den forsoningsprosessen og gjenoppbyggingen som venter. Spørsmål og arbeidsoppgaver 1. Hva menes med sunni, sjia og alawitt? 2. Hva menes med panarabisme? 3. Hva vil det si at Syria er et sammensatt land? 4. Gjør greie for kjennetegn ved Baath-partiet Det muslimske brorskap 5. Gjør greie for hvordan den syriske opposisjonen er splittet? 6. Hvordan ser vi at også nabolandene blir påvirket av borgerkrigen i Syria? 7. Hva var gnisten som antente bålet i Syria? 8. Bruk medier til å finne ut mer av hva spenningene i den syriske opposisjonen går ut på. 9. Diskuter hvorfor det i mange nasjonale konflikter lett oppstår spenning mellom opposisjonelle som lever i eksil og opposisjonelle som virker i hjemlandet. 10. Diskuter påstanden: «Borgerkrigen i Syria er blitt så brutal og omfattende at omverdenen snarest må gå inn i landet med styrker og kaste Assad-regimet». 11. Diskuter hvorvidt stor sjanse for at radikale islamister skal få makten i Syria er god nok grunn til at Vesten kan gå inn i landet med væpnete styrker. 12. Hvilke argumenter har Russland og Kina brukt for å gå imot internasjonal innblanding i borgerkrigen i Syria? 13. Hvilken posisjon har den norske regjeringen til borgerkrigen i Syria? Gå til stortinget.no eller regjeringen.no og søk opp Utenriksministerenes redegjørelse for Stortinget, 12. februar Fakta om Syria Innbyggertall: ca 22,5 mill. innbyggere (2012) Flateinnhold: ca km 2 Medianalder 22,3 år Årlig befolkningsvekst: -0,8 prosent Urbaniseringsgrad: 56 % Lese- og skrivekyndighet blant dem over 15 år: 80 %, M: 86, K: 74 Barnedødelighet: 15 per 1000 levendefødte Forventet levealder: 75 år Kilde: CIA World Factbook - se også snl.no 14. Du er rådgiver for den norske utenriksministeren. Nå har du fått i oppgave å lage et kort notat på en A4-side om flyktningsituasjonen i Syria og landene rundt. Hvor mange internflyktninger og flyktninger har borgerkrigen hittil resultert i? Hva er trenden? Hva er konsekvensene for landene rundt? Hva er framtidsutsiktene? Hvilke land og organisasjoner er i særlig grad involvert? Bruk kilder på nett: Se lenkeforslagene til artikkelen, bla. unhcr.org, reliefweb.int og flyktninghjelpen.no Norsk Utenrikspolitisk Institutt e-post: pub@nupi.no side 5