ADONIS VOLD OG ISLAM. Samtaler med Houria Abdelouahed. Oversatt fra fransk av Tom Lotherington (mno)

Transkript

1

2 ADONIS VOLD OG ISLAM Samtaler med Houria Abdelouahed Oversatt fra fransk av Tom Lotherington (mno) SOLUM FORLAG 2016

3 Forord Profeten Muhammeds død ble fulgt av opprettelsen av det første kalifatet og islams forvandling til et politisk regime. Religionen selv har vært brukt i kampen om makten. Folket, som var «ett» omkring profeten, opplevde splittelser, uenighet og kriger. Islam ble da en ideologisk krig, og Koranen ble tolket i funksjon av de ulike interessene. Slik oppsto kulturen omkring ḥadīth og idjmāʾ (konsensus). Dagens islam er denne historiske islam. Denne samtaleboken handler om denne islam og kulturen derfra. For å unngå enhver forveksling vil vi si at den utelukkende dreier seg om denne politiske islam fra opprettelsen av det første kalifatet til våre dager. Vi håper å komme tilbake til volden i islam fra et filosofisk og psykoanalytisk synspunkt i en senere bok. Paris, august 2015 Adonis og Houria Abdelouahed

4 En vår uten svaler

5 H: Adonis, hvordan forklarer du at det gikk så dårlig med den arabiske våren? A: I begynnelsen kunne den arabiske oppstanden se ut som en demring. Men det som skjedde som følge av den såkalte arabiske våren, viste at det ikke var snakk om en revolusjon, men om en krig. Og at denne krigen ikke var rettet mot tyranniet, men selv ble et annet tyranni. Riktig nok fantes det tilfeller av opposisjon uten bruk av voldsmidler. Men dette ble knust under vekten av hendelsene etterpå, etter starten på oppstanden. Dessuten viste denne revolusjonen seg å være av konfesjonell og tribal art, ikke borgerrettslig; muslimsk og ikke arabisk. Det var det arabiske samfunnet som trengte en radikal forandring. H: Når du sier radikal, forstår jeg det som en forandring på politisk, sosialt, økonomisk og kulturelt nivå. A: Akkurat. Problemet er at denne forandringen støtte imot det evinnelige spørsmålet om religionen og makten. Folket, som var fratatt alle sine rettigheter, tenkte utelukkende på å velte den sittende makten, uten å vie for mye oppmerksomhet til spørsmålet om institusjonene, utdanningssystemet, familien, kvinnefrigjøringen og individets frihet. Det manglet en tenkning om hvordan man kan danne et sivilt samfunn, altså et samfunn for samfunnsborgerne. H: Feilen var altså at folk, som var undertrykt av den

6 politiske makten, ikke var i stand til å arbeide for en virkelig forandring og ikke hadde oversikt til å se kompleksiteten som ligger i enhver forandring. A: Absolutt. Det dreier seg om en synsforstyrrelse. I et samfunn som det arabiske kan man ikke lage revolusjon uten at revolusjonen er basert på sekularitet. Videre var det en feil at det oppsto en organisk allianse mellom opprørerne som påberopte seg denne såkalte revolusjonen, og de utenlandske kreftene. For istedenfor å tenke på seg selv som uavhengige, var opprørerne tett knyttet til de utenlandske kreftene. H: Var det enkeltpersoner som ba om intervensjon fra Vesten, eller var det Vesten som utnyttet situasjonen for å ha styring på en begynnende revolt? A: Begge deler. Og konsekvensene er katastrofale. Alliansen med utlandet har vært til skade for bevegelsen. Det kan tilføyes at den kraftige våpenbruken spilte en stor rolle i ødeleggelsen av revolusjonen. Det kom sofistikerte våpen i store mengder utenfra. Alle vet at de revolusjonære ikke ville hatt disse våpnene uten de utenlandske kreftene. Resultatet var at de ødela sine egne land istedenfor å destabilisere de diktatoriske regimene. H: Men hvis vi tar Syria som eksempel, har også regimet stått for massive blodbad og bidratt til ødeleggelsene. A: Det er sant. Men en revolusjon som vil være en

7 forandring, kan ikke ødelegge sitt eget land. Det er sant at regimet var voldelig, men rebellene burde ha unngått å kaste landet ut i kaos. På toppen av det hele kom fundamentalismen tilbake, bedre organisert og grusommere enn før. Fra håpet og ønsket om å oppleve lysere dager, vippet man over i obskurantismen. Og istedenfor en forandring som bærer håp i seg, opplever vi en sann katastrofe. Dessuten sies det ikke et ord om kvinnenes frihet. Går det an å snakke om en arabisk revolusjon, hvis kvinnen fortsatt skal være fange av sharia? Vendingen mot religionen gjorde denne våren til et helvete. Hele bevegelsen er blitt forklart ideologisk og utnyttet til ideologiske formål. H: Var det de religiøse som utnyttet den ustabile situasjonen til å velte revolusjonen, eller er det det arabiske og muslimske mennesket som innerst inne er og forblir dypt og inderlig religiøst? A: En revolusjon må antas å avspeile de revolusjonæres bevissthetsnivå. En revolusjons betydning i et gitt land avhenger av de revolusjonæres styrke og svakhet, deres kultur og forhold til sekulariteten, deres verdenssyn og syn på de verdslige ting. Det som skjedde i revolusjonens navn i de arabiske landene, viser at det store flertall i de arabiske samfunn fremdeles er dominert av uvitenhet, analfabetisme og religiøs obskurantisme. En revolusjon som bikker over i obskurantisme, har ingenting med en virkelig revolusjon å gjøre. Dette er en katastrofe, for vi hadde påbegynt en bevegelse mot en lovende fremtid,

8 men i dag går vi baklengs. Det er en total regresjon. H: I denne regresjonen knytter vi an til det kjente og nære. I bind 3 av Al-Kitāb sier du: «Aleppo hvor ofte har du ikke reist deg. Sverdet kappet hodet av dine opprørske sønner [ ] Hvor ofte har du ikke omfavnet tyranner!» Når man leser disse linjene, får man inntrykk av at det dreier seg om dagens Aleppo. Hva mener du denne gjentagelsen kan bety? Hvorfor har man vært underkastet sverdet gjennom femten århundrer? A: Det har vært snakket altfor mye om den arabiske våren som om den ikke hadde noe med fortiden å gjøre. Men den er uten tvil forbundet med vår historie. Først og fremst glemmer man at vi har opplevd andre revolusjoner mer radikale enn den som den arabiske våren tegnet til å bli. Særlig Zandj-revolusjonen 1, også kalt «De svartes revolusjon». Senere hadde vi qarmatenes revolusjonen 2, som gikk inn for å opprette et system man i dag kunne ha kalt sosialistisk. For ikke å snakke om de små revolusjonene som krevde frihet og like rettigheter. Disse små og store revolusjonene var viktigere og mer radikale enn den arabiske våren. H: Jeg kan bidra med en personlig opplevelse: Jeg hørte aldri om Zandj-revolusjonen eller qarmatenes i løpet av hele min skolegang i Marokko. Skolebøkene holdt oss i

9 uvitenhet. Det var først ved universitetet i Frankrike jeg oppdaget disse uhørte protestbevegelsene og deres kamp mot makten og mot sosial og rasemessig diskriminering. A: Problemet er at historien hos oss fortsatt er historien om et diktatorisk regime og ikke folkets historie. På samme måte som vår kultur er maktens og det sittende regimes kultur. Det snakkes ikke om folket eller folkets opprør, enda mindre om hva folket higer etter. Stadig vekk spekuleres det på makten og kalifen, mens man fullstendig overser borgernes rettigheter. H: Det er sant at for å få vite om disse sidene av arabernes historie, må man være spesielt nysgjerrig og ha sans for å bla i undergravende skrifter. Det blir ikke undervist på noen skoler i firaq bāṭiniyya (bāṭini-gruppene 3, deriblant qarmates, som hadde en politisk visjon). Og siden det hemmelige politiet streifer omkring på universitetene, blir navnet deres aldri nevnt. A: Qarmatene sto for likhet, deling av godene og kamp mot nød og fattigdom. De var progressive og gikk inn for sosialisme. I deres visjon skulle hver enkelt arbeide og bidra til fellesskapet, og så skulle felleskassen fordele rikdommen mellom folk, etter behov og arbeidsinnsats. H: Forløpere for marxismen. Dette er et opprør mot ʿUthmān, den tredje kalifen, Muhammeds svigersønn, som beriket sin familie og de fremtidige umayyadene over alle grenser.

10 A: Man kan si at de gjorde opprør mot utøvelsen av tidlig islam, kalifatet. H: ʿUthmān, som to ganger var Muhammeds svigersønn, glemte folket så snart han ble kalif. Guds stedfortreder på jorden ble den mest urettferdige av alle mennesker. A: Det var derfor han ble beleiret, og senere drept i Medina i 656 (e.kr.). Revolusjonen mot ʿUthmān samlet opprørere fra Mekka, Kufa (i Irak) og Egypt. Denne revolusjonen representerte en betydelig politisk bevissthet og en betydelig protestbevegelse. H: Når det gjelder Zandj, det vil si de svarte, så bekjempet de rasisme og diskriminering. A: Zandj var imot trelldom. De gikk inn for å få opphevet all forskjellsbehandling basert på forskjellige «raser». De ønsket rettferdighet for alle og forsvarte tanken om samfunnsborgerskap og borgerrettigheter. Borgerskap skulle være hevet over hudfarge og sosial status. Det var dette ønsket som drev dem til å gjøre opprør. De var mer radikale og mer viderekomne enn opprørerne under den arabiske våren. H: Men de ble nedkjempet og utslettet. Utslettelse er en del av islams historie. Det er noe vi lærer av de historiske kildene som Al-Kitāb bygger på. A: Når man snakker om islam i denne sammenhengen, må