Vår Skaper, Frelser og Livgiver, vi ber deg: opplys vår. forstand, omskap våre hjerter, og gi oss en levende tro så din

Transkript

1 Tekst og preken, Treenighets søndag 2013 Høymesse, 26. mai 2013, Kirkenes (to dåp). S-97, 194: Halleluja! Dette hellige ev. står hos ev. Lukas, i det 24. kapitel: 45 Jesus åpnet deres forstand så de kunne forstå skriftene, 46 og han sa til dem: Slik står det skrevet: Messias skal lide og stå opp fra de døde tredje dag, 47 og i hans navn skal omvendelse og tilgivelse for syndene forkynnes for alle folkeslag; dere skal begynne i Jerusalem. 48 Dere er vitner om dette. Luk 24,45-48 Slik lyder det hellige evangeliet. S-97, 194: Halleluja! 2 La oss be. Velsignet være du, treenige Gud! Vår Skaper, Frelser og Livgiver, vi ber deg: opplys vår forstand, omskap våre hjerter, og gi oss en levende tro så din kirke kan forkynne det sanne evangelium i Faderens og Sønnens og Den hellige ånds navn. Amen. (Forslag Dagens Bønn, Kirkemøtet, 2012) I dag er treenighets søndag. Bare ordet treenigheten er mer enn nok til å få mange til å slutte å høre etter. Da kommer det garantert noe som er helt uforståelig, og så teoretisk at det høres ut som en eksamensbesvarelse. Uansett har det neppe noe med oss å gjøre i praksis. Treenigheten handler om hvordan Gud er, helt abstrakt, gjør det ikke? Dogmer og sånt? I vår kirkes historie ble det veldig tidlig slik at man spekulerte på hvordan Gud er i seg selv. Problemet er at det eneste vi vet om Gud, er det konkrete han har gjort og gjør i historien. Vi kjenner faktisk ikke Gud slik han er i seg selv. Vi kjenner Gud bare gjennom handlingene hans. Likevel ble det 1

2 en teoretisk, filosofisk øvelse tidlig å finne ut hvordan Gud er sånn helt alene, når han liksom ikke gjør noe. Som om det går an. For vi vet altså ikke om en Gud som ikke gjør noe. Vi tror ikke på en sånn Gud. Det står ingen ting om en slik Gud noe sted i Bibelen. Tekstene i dag forteller om en Gud som gjør noe og vil noe, hele tiden. Den første teksten er en skildring av en visjon, et syn: profeten Jesaja, som levde år før Kristus, beskriver hvordan han i et syn ser Gud selv, og hvor redd han blir etter å ha sett noe som intet menneske skulle se, slik de tenkte da: Ingen kan se Gud og leve! Så blir han renset glødende kull på leppene er et kraftig renselsessymbol! og blir sendt ut av Herren den allmektige for å gjøre hans gjerning. Den Gud som Jesaja møter er ikke en isolert Gud som bare er, men en som vil og som handler, og som går i dialog med et bittelite menneske som plutselig er der han ikke skulle vært. Den andre teksten er fortellingen om da Paulus kom til Athen, sin tids store lærdomssenter og kulturhovedstad. Han stiller seg på torget for å tale det var alminnelig skikk når det kom 4 noen med noe å si. Dette var jo en stund før Internett og massemedia. Så tar han tak i det han finner der av religiøst og kulturelt arvegods, og forklarer for tilhørerne hvordan Gud har handlet i vår verden gjennom mennesket Jesus og hva det betyr for dem. Han forteller om den Gud som skapte verden og som holder den oppe. Og han forteller hvorfor Gud gjør alt dette nemlig fordi vi alle skulle søke Gud. I den tredje, korte evangelieteksten er det Jesus som snakker. Disiplene har vanskelig for å skjønne hva det betyr at Jesus har stått opp fra de døde, og Jesus, står det, åpner deres forstand så de kunne forstå skriftene. Så forteller han dem hva det betyr: Gud har handlet i vår verden ved å la sin utvalgte lide, dø og stå opp igjen, nå forklarer han dem hva det betyr, og så byr han dem som hører å handle på hans vegne på Guds vegne ved å fortelle om det. I alle disse fortellingene handler det om Gud som vil noe og som gjør noe. I alle tekstene gjør han det gjennom noen profeten, apostelen, disiplene. Alle bevegelsene starter hos Gud, og alle har et felles mål, nemlig at mennesker og Gud skal ha fellesskap, skal kunne kommunisere med hverandre. 3

3 Som sagt, det eneste vi vet noe om, er en Gud som handler: en som kom til oss først som Skaper, så som Frelser og som En som hele veien viser oss hvem han selv er og som gjør seg forståelig for oss på en måte vi kan skjønne, om enn i små biter og stykker, nemlig Guds Hellige Ånd. Den som vi møter på alle disse måtene, er en som elsker. Det er ikke teori. I Bibelen møter vi en Gud som gjør noe; vi møter en som elsker. En som elsker, kan dypest sett ikke være alene. Det å elske forutsetter én som elsker og én som elskes. Noe annet er sykt slikt fins det diagnoser på. Bibelen forteller om at Jesus omtaler Gud som sin elskede Far, og at han samtidig sier at de er ett og at Far elsker ham. Så sier han at Guds Ånd også er ett med Far, og at Ånden har til jobb å fortelle om ham selv, altså Jesus, som han også er ett med. Fra disse paradoksene stammer den kristne talen om Treenigheten. Dette vanskelige ordet er et menneskelig forsøk på å beskrive noe som egentlig ikke lar seg beskrive i ord, men som kanskje kan forstås litt bedre som handlinger: 6 I Gud finnes en som elsker, en som elskes, og en som er i kjærligheten dem imellom. I Gud er en som æres, en som ærer ham, og en som forteller om det. I Gud er en som sender ut, en som blir utsendt, og en som vitner om det. I Gud finnes en som skaper, en som gjenforener skapningen med ham og en som flyter ut og forblir i skapningen for å gi den liv og fellesskap. Alt er en og den samme Gud, en Gud som er levende, dynamisk og handlende, ikke et filosofisk begrep. Alle disse ordene og mange flere kan man bruke, og uansett kommer de til kort. Slik ble Treenigheten et filosofisk begrep, ett eller annet sted langs veien, og sluttet å være en måte å snakke om en Gud som handler på. Fra da av ble det på sett og vis nokså uinteressant, det hele. Det ble dogmer i en dårlig betydning av ordet. Men så lenge vi snakker om Gud og det han har gjort for oss og gjør for oss, om hvordan 5

4 Gud vil at vi skal ha fellesskap med ham og med hverandre, så er ordet treenighet et forsøk på å beskrive noe som skjer, noen som handler og en som vil menneskene noen ting. Alt dette vil Gud at vi nå skal dele med hverandre og med verden. I avslutningen av dagens tekst sier Jesus til dem som følger ham: dere er vitner om dette. I den tiden som står foran oss i kirkeåret, som heter treenighetstiden, og som varer helt fram til de siste ukene før advent, handler tekstene om Jesu liv og tale, og om hva de betyr for oss. Dette, det som Jesus vil vi skal vitne om, er alt det Jesus gjorde før han døde og sto opp: lignelsene, miraklene, møtene med mennesker. Det er det de skjønte at alt sammen betydde, sett i lys av at han sto opp igjen. Det er selve fortellingen om Jesu lidelse, død og oppstandelse, og vitnesbyrdet om at han faktisk sto opp. Og til sist er det det gode budskapet, evangeliet om ubetinget tilgivelse og forsoning mellom Gud og mennesker, og mellom mennesker, det som følger av det Jesus gjorde og sa, og aller mest av at han var den han var. 8 Slik blir Treenighetsdagen utgangspunktet for noe som ikke er teoretisk, men som handler om våre liv og om vår tro. I dag feirer vi den paradoksale, levende, elskende Gud Skaper, Gud Frelser og Gud Livgiver. I ukene som kommer, i treenighetstiden, skal vi se nærmere på hva en slik Gud kan bety for oss og hva han vil med våre liv. Følg med! Ære være Faderen og Sønnen og Den Hellige Ånd, Vår Skaper, Frelser og Livgiver, som var, er og blir én sann Gud fra evighet og til evighet. Amen. 7

5 Første lesning står hos profeten Jesaja, 6 (1-8): 1 I det året da kong Ussia døde, så jeg Herren sitte på en høy og opphøyd trone, og kanten på kappen hans fylte tempelet. 2 Serafer sto overfor ham. Hver av dem hadde seks vinger. Med to dekket de ansiktet, med to dekket de føttene, og med to fløy de. 3 De ropte til hverandre: «Hellig, hellig, hellig er Herren Sebaot. Hele jorden er full av hans herlighet.» 4 Røsten som ropte, fikk boltene i dørtersklene til å riste, og huset ble fylt av røyk. 5 Da sa jeg: «Ve meg! Det er ute med meg. For jeg er en mann med urene lepper, og jeg bor i et folk med urene lepper, og mine øyne har sett kongen, Herren over hærskarene.» 6 Da fløy en av serafene bort til meg. I hånden hadde han en glo som han hadde tatt med en tang fra alteret. 7 Med den rørte han ved munnen min og sa: «Se, denne har rørt ved leppene dine. Din skyld er tatt bort, og din synd er sonet.» 8 Da hørte jeg Herrens røst. Han sa: «Hvem skal jeg sende, og hvem vil gå for oss?» Jeg sa: «Jeg! Send meg!» Slik lyder Herrens ord. 10 Annen lesning står i Apg., kap. 17(22-34): 22 Da sto Paulus fram for Areopagos-rådet og sa: «Atenske menn! Jeg ser at dere på alle måter er svært religiøse. 23 For da jeg gikk omkring og så på helligdommene deres, fant jeg et alter med denne innskriften: For en ukjent Gud. Det som dere tilber uten å kjenne, det forkynner jeg dere. 24 Gud, han som skapte verden og alt som er i den, han som er herre over himmel og jord, han bor ikke i templer reist av menneskehender. 25 Han trenger heller ikke noe av det som menneskehender kan tjene ham med. Det er jo han som gir liv og ånde, ja, alt til alle. 26 Av ett menneske har han skapt alle folkeslag. Han lot dem bo over hele jorden, og han satte faste tider for dem og bestemte grensene for deres områder. 27 Dette gjorde han for at de skulle søke Gud, om de kanskje kunne lete seg fram og finne ham. Han er jo ikke langt borte fra en eneste av oss. 28 For det er i ham vi lever, beveger oss og er til, som også noen av deres diktere har sagt: For vi er hans slekt. 29 Fordi vi altså er Guds slekt, må vi ikke tenke at guddommen ligner et bilde av gull eller sølv eller stein, formet av menneskers kunst eller tanke. 30 Disse tidene med uvitenhet har Gud båret over med, men nå befaler han alle mennesker, hvor de enn er, at de må vende om. 31 For han har fastsatt en dag da han skal dømme verden med rettferd, ved 9

6 11 en mann han har utpekt til dette. Det har han bekreftet for alle mennesker ved å reise ham opp fra de døde.» 32 Da de hørte om oppstandelse fra de døde, gjorde noen narr av ham, men andre sa: «Vi vil gjerne høre deg tale mer om dette en annen gang.» 33 Så gikk Paulus fra dem. 34 Men det var noen som sluttet seg til ham og kom til tro. Blant dem var Dionysios fra Areopagos-rådet og en kvinne som het Damaris, og noen andre. Slik lyder Herrens ord.