MILJØARBEID. Temahefte nr. 25. For medlemmer av Fagforbundet

Transkript

1 MILJØARBEID Temahefte nr. 25 For medlemmer av Fagforbundet

2 FAGBLADETs temahefter gir deg utfordringer, kunnskap, og inspirasjon. YRKESFAGLIGE TEMAHEFTER INNHOLD Nr 1 TVERRFAGLIG SAMARBEID gjennom gjen sidig respekt og interesse for andres fagom - råder. Nr 2 YRKESETIKK er et innspill til refleksjon om mellommenneskelige forhold, makt og avmakt og etiske standarder på arbeidsplassen. Nr 3 LEDELSE setter søkelys på hva som skal til for at de ansatte skal lykkes med sine oppgaver. Hva er god og motiverende ledelse? Nr 4 HYGIENE OG SMITTEVERN kommer med inn spill til hvordan vi kan motvirke sykehus infek sjoner og hindre utbrudd av antibio tika resistente mikrober. Nr 5 RENHOLD OG HYGIENE viser hvordan ren hold, helse, miljø og sikkerhet må ses i sammenheng, slik at hele samfunnet kan dra nytte av renholds - kompetansen. Nr 6 KREATIV OMSORG er en måte å tenke på. Hva har den andre bruk for? Hva kan jeg bidra med? Det er ikke så mye som skal til. Nr 7 LYDEN AV SMÅ SKRITT er en utfordring til alle som arbeider med barn. Det er fantastisk hva barn kan få til, men noen må gi dem sjansen! Nr 8 eforvaltning fokuserer på digitaliserte tjenester. Inter aktive skjema, inter nettsøknader, digitaliserte sykehus og kommune styremøter direktesendt til egen datamaskin. Blir alt enklere? Nr 9 KJÆRLIGHETENS LANDSKAP er innspill til ansatte som arbeider med utviklingshemmede. De har en nøkkelrolle i å bidra til et seksualvennlig miljø. Nr 10 VARMERE, VÅTERE, VILLERE utfordrer kommunene til å stille seg dristige mål for å redusere utslippene av klima gasser. Nr 11 MODIGE MØTER fokuserer på hva som skal til for å lykkes i arbeidet med ungdom. Se mulighetene. Mye respekt og ikke minst kjærlighet. Nr 12 KAMPEN FOR HELTID presenterer erfaringer fra arbeidsplasser som har avviklet tvungen deltid. Deltid er mest brukt i helse- og omsorgs sektoren, men er også omfattende i andre kvinnedominerte yrker. Nr 13 PERSONAL LEDELSE legger vekt på at med arbeideren er den viktigste ressursen for å få utført kommunens oppgaver. Du får tips om hvordan virk somheten kan sette personalledelse i sentrum. Nr 14 KVALI- TETSKOMMU- NER Trepartssamarbeid er et egnet verktøy for best mulig kommunale tjenester. Her får du gode tips til hvordan man lykkes. Nr 15 KVALI - TETSKOM MUNER i oppdatert versjon. Kvalitetskommuneprogrammet kan vise til mange gode resultater siden starten i Her finner du noen av de gode historiene. Nr 16 KLIMAKOMMUNE utforsker ulike tiltak kommunene og de ansatte kan gå i gang med, som et ledd i den internasjonale klimadugnaden. Nyttige tips i arbeidet med energi- og klimaplaner. Nr 17 KONTORFAGET I UTVIKLING Her kan du lese om digitalisering og superbrukere, om utviklingsmulig heter for kontoransatte, om kaffekoking, skjult kunnskap og møteplasser for sekretærer. Nr 18 VERDIGHET I ELDREOMSORGEN Inspirerende eksempler, gode etter utdanninger og tanker om morgen dagens eldreomsorg gir faglig påfyll til morgen dagens pleie personell. Nr 19 HELHETLIG SKOLEDAG Det foregår en heftig debatt om hvordan grunnskolen skal se ut. Og ganske sikkert vil skolen endre seg. En sannsynlig utvikling avtegner seg i Prosjekt helhetlig skoledag. Nr 20 HELSEFARE Mange arbeidstakere jobber i tilsynelatende trygge yrker uten å være klar over farene fra helsefarlige stoffer. Disse kan gi plager og sykdommer, og sette deg ut av yrkes - livet. Nr 21 BARNEHAGEN I ENDRING Barne - hagene er i rask utvikling, noe basebarnehager og gigantbarne hager vitner om. Nr 22 MANGFOLD I BARNEVERNET Antall bekymringsmeldinger til barnevernet ble for - doblet, mens bemanningen økte med 27 prosent siste tiåret. Det får konsekvenser vi ikke ønsker. Nr 23 ORDEN I ARKIVET Hva er en arkivar og hvordan jobber arkivaren? Hva slags systemer og arbeidsmetoder fungerer best? Nr 24 INKLUDERENDE VELFERD Hvordan kan gode offentlige velferdstilbud legges til rette for et stadig mer multikulturelt samfunn? BESTILL Fagbladets temahefter i nettbutikken på Heftene er GRATIS. < 4-5 Lederartikkel < 6-9 Musikalsk medisin < Brukere spør brukere < Intervju: Lytt til pasientene < Kommentar: Hva vil Bufetat med miljøarbeiderne? < Kommentar: Voksne i barnevernet < Tryggere dager for Barbo < Dilemmaer hører hverdagen til < Gode resultater av medleverturnus < Nærmest hjertet er pasienten < 35 Omtaler Temaheftene er et yrkesfaglig tilbud. Her går Fagbladet dypere inn i fagene og problemstillinger knyttet til arbeidssituasjonen for medlemmer av Fagforbundet. Ansvarlig redaktør: Kirsti Knudsen. Prosjektleder: Vegard Velle. Tekst og foto: Karin Svendsen, Ingvill Bryn Rambøl, Inger Marie Grini, Silje Midttun, Silje Katrine Robinson, Martine Grymyr, Marius Nyheim Kristoffersen, Erik M. Sundt, Børre Svendsen, Kine Sørenes, Kjetil Alsvik. Illustrasjoner: Lena Ásgeirsdóttir. Layout: Fryd Forlag AS. Trykk: Aktietrykkeriet AS. Redaksjonen avsluttet 4. mai Last ned dette, og andre temahefter i PDF-format på MILJØMERKET Trykksak

3 leder kirsti knudsen ansvarlig redaktør Rett person på rett plass Rett person på rett plass er en forutsetning for et godt miljøarbeid, enten det skjer i barnevernsboligen, på rusinstitusjonen, på sykehjemmet, innenfor psykisk helse eller blant personer med utviklings hemming. Miljøarbeid er ikke en teknisk tjeneste der yrkesutøveren kan slå av og på tjenestene. Tvert imot handler det om mennesker som bryr seg, som viser varme og kjærlighet. Som er til stede, som lytter, ser og tør å gi av seg selv. Er dette noe alle kan gjøre? Nei, også godt miljøarbeid forutsetter kompetanse, utdanning og videreutdanning. I barnevernet er det for tiden en diskusjon om hjelperne må ha høyskoleutdannelse eller ikke. Svaret kommer fra de unge selv. I Stortingsmelding 1, laget av Barnevernsproffene, 200 barnevernsbarn i alderen år. De vil ha hjelpere med livserfaring og toleranse. De føler seg tryggere når de har mennesker rundt seg som har ulik bakgrunn og som kjenner livet fra dets ulike sider. Miljøarbeiderne bør gjerne selv ha kjent på vanskeligheter og utfordringer i livet. Og de bør komme med ulike tanker, tradisjoner og religioner, og forsøke å være et Miljø arbeiderne bør gjerne selv ha kjent på vanskeligheter og utfordringer i livet. speil bilde på variasjonen av mennesketyper de unge vil støte på ellers i livet. De unge ønsker ikke at deres univers av livsassistenter skal bestå av hvite, medfølende, skoleflinke personer med middelklasseverdier, som anser seg som eksperter bare fordi de har tatt tre års høyere utdanning. Kompetanse kan være så mangt, og miljøarbeid er et praksisnært håndverk. Å forkaste fagpersoner som har realkompetanse gjennom flere års virke i arbeids livet, eller ansatte med lav formell grunn kompetanse, men med kanskje opptil flere kurs og videre utdan ninger, er ikke bare dumt, men respekt løst. Det er ikke sykehussjefene, øko nomene og konsul entene som ut fører kjerneoppgavene innenfor offentlig omsorg og som omsorgs vesenet i alle dets ulike grener er organisert for å utføre. Dem er det nettopp miljøarbeiderne som gjør. Miljøarbeiderne tilrettelegger hverdagene slik at brukerne kan mestre livets små og store utfordringer på en best mulig måte. De som klarer å gjøre denne jobben i år etter år, har noe spesielt! Og de fortjener respekt og verd settelse i form av god lønn og høyere status. 4 miljøarbeid miljøarbeid 5

4 Blir sett: Det er ikke fritt for at Kirsten Bakke og de andre damene flørter med musikkomsorger Fredrik Elholm. (BRKS) har nå brukt metoden på personer med demensdiagnose i ti år. I det daglige arbeidet er det lett å bli opptatt av selve handlingen. Mens vi løper fra handling til handling, glemmer vi å se mennesket, ansiktsuttrykkene og forsøkene på kommunikasjon. Ved at pleierne retter oppmerksomheten mot pasientens initiativ og behov, fremmes pasientens mestringsopplevelse, forklarer Gupta, som er spesialsykepleier i geriatri og Marte Meo-terapeut og -veileder. øyekontakt: Å se pasientene, møte blikket, er en viktig del av Marte Meo-metoden. Her har sykepleier Shakuntala Gupta og Aslak Sannes fått en spesiell kontakt. Musikalsk medisin Personer med demensdiagnose ved Bergen Røde Kors Sykehjem sovner og våkner til sin favorittmusikk. Etter at man systematisk begynte å skrive ut musikk som medisin, har pillebruken gått drastisk ned. Tekst: Silje Midttun Foto: Silje Katrine Robinson Klassiske pianotoner triller ut av den lille, svarte cdspilleren på nattbordet og fyller rommet. Forsiktig. Det er sen morgen. Vårsolen har fått himmelen for seg selv i dag. Ada strekker litt på seg i senga og grynter fornøyd. Lik vårsola som tiner opp byen utenfor, tiner musikken opp hennes muskler og ledd, sinn og humør. Hun er i ferd med å våkne. I sitt eget tempo. Forsiktig møter hun en ny dag. Vernepleier Britt Elin Hjertø har stått helt stille noen skritt fra senga hennes i fem minutter når pleieassistent Elin Eidfjell åpner døren og smyger seg inn. Nå er «Ada» klar for morgenstellet. «God morgen, Ada.» Elin bøyer seg over henne med et smil og ser henne i øynene. «God morgen,» sier «Ada» og ler. Pleierne letter litt på dynen og forteller henne at de skal vaske og stelle henne. Pianomusikken fra cd-spilleren erstattes av nynning. «Ada» klarer ikke synge lenger, derfor har pleierne den siste tiden begynt å nynne til henne. For nynne kan hun, og de vil gjerne ha henne med i sitt lille kor. Ved fotenden av sengen lener Raj Gupta seg til veggen og iakttar den lille hverdags scenen gjennom et videokamera. Marte Meo-metoden Videosnuttene av pleiesituasjoner er mellom tre og ti minutter lange, og blir analysert av Gupta i fellesskap med personalet. Det kalles Marte Meo-metode, utviklet av nederlandske Maria Aarts på slutten av 70-tallet. Marte Meo betyr «av egen kraft». I utgangspunktet var det et program for barn med adhd, men i dag er metoden videreutviklet til en rekke områder. Bergen Røde Kors Sykehjem Utfordrende pasienter Videokameraet hentes fram med én gang personalet opplever en utfordring med en pasient. Gupta er nøye med begrepsbruken. Det handler om utfordringer, ikke problemer. Pasienter med demensdiagnose kan være svært utfordrende og stiller store krav til personalet. Pasientene er ofte usikre og utrygge, og opplever at de lever i en kaotisk situasjon der frykten deres ikke blir tatt på alvor. Det fører mange ganger til frustrerte, deprimerte, urolige, utagerende og aggressive pasienter. Vold er ikke uvanlig på demensavdelinger. Mange pasienter føler at de må forsvare seg, og denne forsvarsmekanismen blir veldig tydelig når vi analyserer filmsekvensene, forteller Gupta. Det fokuseres på hva pasienten prøver å kommunisere, hva hun trenger mer eller mindre av, og om hennes initiativ blir tatt på alvor og roses. På Marte Meo-veiledningen kommer pleierne fram til en løsning som blir prøvd ut i tre uker før det filmes på nytt. Stemmeleie, blikkontakt, ansiktsuttrykk og tilstedeværelse er viktig. Fasiten finnes hos pasienten, løsningen hos pleieren. Vi opplever at filmingen har bidratt til å bevisstgjøre personalet, forteller Gupta. Syngende pleiere «Å jenter fra Bergen e nokke for seg.» Sigrun sitter på sengekanten i en rød bluse, med nykjemmet hår og beina i kors. Hun gliser. Dette er favoritten. «Di sitter på fergen å vinker til deg.» Sigrun løfter hånden og vinker mens hun ler mot Marion. Pleieren smiler tilbake, og møter det begeistrede blikket. «Og når du vinker tilbake, så snur di seg vekk.» Begge vrir hodet demonstrativt andre veien, før de avslutter med skikkelig trøkk: «For alle e make og alle er frekk.» Sangteksten henger over sengen til Sigrun sammen med «Per Spelmann» og «Du og jeg og vi to.» Dermed nytter det ikke for noen av pleierne å unnskylde seg med at de ikke kan teksten. Her skal det synges med den stemmen du har. Det var uvant og litt ubehagelig i starten. Jeg var ikke spesielt glad i å synge, men nå synger jeg hele tiden. Nesten litt for mye, om du spør samboeren min, forteller Marion Håvås, som har vært vernepleier på avdelingen i to år. Kartlegger musikksmaken Musikkprosjektet ved BRKS begynte i 2001 som musikkstunder som skulle skape trivsel og glede hver uke. Da prosjektansvarlig og spesialrådgiver Helga < SANG PÅ SENGa: Vernepleier Marion Håvås og Sigrun synger «Jenter fra Bergen». Marte Meo- og musikkprosjektet har skapt økt trivsel både for ansatte og pasienter på Bergen Rødt Kors Sykehjem. 6 miljøarbeid miljøarbeid 7

5 Marte Meo-metoden Kommunikasjon som skaper tillit FILMER STELLER: Raj Gupta filmer stellesituasjonen. Interessen for metoden er stor, og Gupta er veileder for ti Marte Meopraktikanter. MUSIKKANSVARLIG: Spesialrådgiver Helga Lorentzen startet musikkprosjektet ved Bergen Røde Kors Sykehjemfor 11 år siden. Lorentzen så hvordan musikken virket, fikk hun overlege Audun Myskja med på laget. Ambisjonen var å utvikle musikk som miljøbehandling innenfor demensomsorgen gjennom systematisk og bevisst bruk. Det er lett å nedprioritere miljøterapeutiske tiltak i en travel hverdag. Derfor skriver vi rett og slett ut musikktiltak som miljøbehandling til våre pasienter, forklarer Lorentzen. Musikktiltakene er nøyaktig beskrevet i pasientens journal for å sikre at alle pleiere utfører tiltakene i samme situasjoner og på samme måte. Dersom Arne skal ha Mozart til tannpussen er det like viktig som hjertemedisinen. Når nye pasienter kommer til avdelingen, blir deres musikksmak kartlagt ved hjelp av en syste matisk gjennomgang av ulike musikkategorier som er samlet på en preferanse-cd. Det blir også gjennom ført samtaler med de pårørende. Dans i stua Siden 2005 har BRKS slått sammen musikkprosjektet og Marte Meo-metoden for å videreutvikle den individuelle musikkterapien. Dette er et helt unikt prosjekt som stadig lokker fagfolk både fra inn- og utland på studiebesøk, og overlege Myskja har nylig avsluttet sitt doktorgradsarbeid på prosjektet. Den tunge jobben med å utvikle et verktøy som letter det daglige stell i demensomsorgen, har vi nå gjort. Å iverksette metoden andre steder i landet er både enkelt og billig. Vi får stadig forespørsler om å utvikle et under visnings opplegg, men det krever dessverre prosjekt midler som vi ikke har i dag, sier Lorentzen. Dansegulvet er fullt. Musikkomsorger Fredrik Elholm og gitaren hans er omkranset av en liten kvinnelig fanskare som flørter med blikket og dulter ham kjekt i siden. Hans arbeidsbeskrivelse er å flørte tilbake. Det er felles musikkstund på BRKS, og ingen av de ansatte benytter anledningen til å stikke seg bort med en kaffekopp og dagens BT. De byr opp til dans, alle som én. Nesten daglig opplever jeg at eldre som ikke lenger er i stand til å kommunisere, livner opp og kan hele sangtekster. Det er fantastisk å se hvor stolte de blir, og hvordan det plutselig oppstår kommunikasjon rundt sangene fordi de trigger minner, forteller Elholm, som driver eget firma som musikkomsorger på femte året. Ingen på sovemedisin Etter at BRKS satte i gang det spesielle prosjektet som kombinerer Marte Meo og musikkterapi, har medisinbruken på demensavdelingen gått drastisk ned. I dag bruker ingen av de 25 pasientene sovemedisiner eller beroligende midler. Vi har også opplevd at pasienter har sluttet med hjertemedisin, forteller Gupta. Musikk kan virke beroligende og skaper trygghet hos pasientene, og den tar oppmerksomheten bort fra smerter, forklarer Helga Lorentzen. Prosjektet ble møtt med skepsis fra de ansatte i starten. Skulle de synge og filmes på jobb? De syntes det var ubehagelig, og var redde for å bli hengt ut og kritisert. Nå er videokameraet en naturlig del av arbeidsdagen. Pasientenes situasjon endrer seg hele tiden; det er derfor et kontinuerlig arbeid. Det er gøy at vi hele tiden er i utvikling og må tenke nytt. Det har gjort jobbhverdagen mer spennende, forteller sykepleier Shakuntala Gupta. «Ada» er nå mye roligere gjennom hele dagen på grunn av musikkstunden og den myke starten på dagen. Det gjelder ikke bare henne. Vaktene våre er helt forandret. Det koker ikke på avdelingen lenger. Alt handler om å være i forkant. Den lille ekstra innsatsen vi legger inn ved morgenstellet eller før leggetid hos «Ada» og de andre pasientene, gir stor gevinst i form av nattero og mindre utagering om dagen, forteller hjelpepleier Tabassum Qureshi. Kommunikasjon basert på Marte Meo-metoden skaper tillit og trygghet hos pasienter med demens. Møt pasienten med et smil og et engasjert kroppsspråk før noe skal skje, for eksempel morgenstellet. Det demper angst, og skaper trygghet og tillit. Vær oppmerksom på hva pasienten er opptatt av. Hvilke behov har hun, og hvilke initiativ tar hun? Sett ord på det for henne. Når pasienten opplever å bli bekreftet på denne måten, kan det føre til kommunikasjon. Skap et samspill med pasienten ved å vente på og ta hensyn til hennes reaksjon, slik at det blir en vekselvirkning mellom dere. Gi henne tid til å reagere på ditt initiativ. Sett ord på de handlingene du skal utføre. Istede nfor å stille spørsmål kan du heller fortelle hva du gjør. Vis vaskekluten og fortell at du skal vaske henne i ansiktet. Det skaper trygghet og forutsigbarhet. Gi pasienten annerkjennelse underveis i form av små ord som «fint» eller «bra» eller i form av et smil eller et positivt nikk. Å bli bekreftet gir pasienten en opplevelse av å være på rett vei og gir gjerne energi til å fortsette handlingen. Hjelp pasienten med å markere starten og avslutningen av en handling. Det gir pasienten en forståelse for hva som skjer, og minsker frustrasjonen. Fysisk berøring må tilpasses den enkelte. For noen kan fysisk nærhet til en støtteperson virke trygghetsskapende når de har angst. Musikk løser utfordringer i demensomsorgen Mange sykehjem tilbyr musikk på dagligstua, men Bergen Røde Kors Sykehjem har tatt musikken helt inn på badet. Det har resultert i en doktoravhandling. Overlege Audun Myskja har vært involvert i musikk prosjektet de siste ti årene, og har gjort et grundig vitenskapelig arbeid rundt musikkens inn virkning på pasienter med demensdiagnose. Resultatet er den helt ferske doktoravhandlingen «Integrated music in nursing homes an approach to dementia care». Inne på pasientrommene på de fleste sykehjem rår den store tausheten. Mennesker med demens diagnose er i en situasjon der de ikke lenger kan skaffe seg selv stimulering, men er helt avhengig av det de blir tilbudt, forteller Myskja. Under- og feilstimulering er derfor svært utbredt blant disse pasientene. En radio innstilt på P4 står gjerne og durer, men serverer musikk som pasientene ikke har noe forhold til. Istedenfor å stimulere, fører det bare til uro og støy. Avhandlingen viser at riktig bruk av musikk enkelt kan læres av personalet uten at de trenger noen form for musikk utdannelse. Mer enn bare festlig Hos oss er musikk mer enn et festlig innslag på stua. Vi har integrert musikken som en del av hver dagen og tilpasser musikken til den enkelte pasienten, forklarer overlegen. Avhandlingen hans viser at det er med gode resultater, særlig på uro og utagerende opp førsel, men også på depresjon. Vanlig medisinsk behandling har ikke så god effekt på pasienter med demens diagnose som man tidligere har trodd. Min avhandling viser at musikk kan være løsningen på noen av utfordringene innen for demens omsorgen, særlig med tanke på uro, som er noe av det mest ressurs krevende på et sykehjem. Generelt viser min forskning at riktig bruk av musikk kan gi pasientene økt velvære og bedre funksjon i dagliglivets aktiviteter, sier overlege Audun Myskja, som skal forsvare sin doktor av hand ling i løpet av sommeren. Vær bevisst på inntoningen i din egen stemme og hvordan du setter ord på pasientens negative uttrykk i ubehagelige situasjoner. Det gir pasienten hjelp til å mestre nødvendige oppgaver som kroppsstell og tannpuss. Støtt pasienten i sosiale sammenhenger ved å presentere henne for andre. Det øker følelsen av å være inkludert i et fellesskap. Kilde: Marianne Munch, Marte Meo-supervisor, geriatrisk sykepleier og undervisningsleder ved NKS Olaviken alderspsykiatriske sykehus i Bergen. Munch er en av landets fremste ressurspersoner på hvordan Marte Meo-metoden kan brukes med gode resultater i demensomsorgen. 8 miljøarbeid miljøarbeid 9

6 Brukermedvirkning Brukermedvirkning vanlig å stille spørsmålene direkte til brukerne selv. Hvis noen har blitt spurt, har det som regel vært de pårørende eller de ansatte. I prosjektet «Bruker spør bruker» har Bærum kommune gått enda lenger og gitt brukerne rolle som intervjuere i undersøkelsen. Vi skulle egentlig bare lage en brukerundersøkelse, men har funnet ut at vi sitter igjen med et helt system for kvalitetssikring, sier faglig rådgiver Lars-Ove Nordnes. Når brukerne er med i arbeidet med å forberede undersøkelsen og å drøfte resultatene i etterkant, får de en følelse av å bli myndiggjort. De får innsikt i hvilke rettigheter de har, de tør å ta opp ting til diskusjon, og de vet at de blir hørt. Idé fra Østerrike Prosjektet som har fått navnet «Bruker spør bruker», kom til da Norsk Forbund for Utviklingshemmede sommeren 2008 spurte om Bærum kommune ville være med og utvikle en ny type brukerundersøkelse. Prosjektet er støttet av EU og laget etter modell fra Østerrike, der brukermedvirkning blant utviklingshemmede har en langt sterkere tradisjon enn i Norge. Fire brukerrepresentanter fikk være med på studietur til Østerrike og snakke med dem som har stått bak undersøkelsen der. Her hjemme har de, sammen med miljøterapeuter og tilretteleggere, utformet spørsmålene og gjennomført undersøkelsen. Rapporten ble lagt fram i februar i år. Cecilie Dahl er en av to intervjuere i prosjektet, og hun synes det har vært både spennende og lærerikt å være med. Det var veldig interessant å snakke med de andre brukerne og høre hva de svarte, sier 38-åringen, som til daglig jobber med å lage jule hjerter og grytelapper på Bærum arbeidssenter. Arbeidet med brukerundersøkelsen var mye morsommere, mener hun. Jeg ble veldig godt mottatt av de andre brukerne, og har fått høre etterpå at jeg gjorde en god jobb, sier hun stolt. PROSJEKTLEDER: Lars- Ove Nordnes er faglig rådgiver i pleie- og omsorgsavdelingen i Bærum kommune og har hatt ansvaret for prosjektet «Bruker spør bruker». BRUKERUNDERSØKELSE: Cecilie Dahl er en av de to utvikingshemmede som har fått opplæring i å utføre brukerundersøkelser. Her svarer Lars-Harald Wangen på spørsmål. Brukere spør brukere I Bærum sitter brukerne på begge sider av bordet når tilbudet til utviklingshemmede skal evalueres. Målet er at de skal bestemme mest mulig over sin egen situasjon. Tekst: Ingvill Bryn Rambøl Foto: Inger Marie Grini Hvem bestemmer hvis en venn eller kjæreste skal overnatte hos deg? spør Cecilie Dahl. Det bestemmer jeg selv, svarer John-Harald Wangen. Både hun som spør og han som svarer er utviklingshemmet. De er selv brukere av tjenestene det spørres om, selv eksperter på sin egen situasjon. At brukere av kommunale tjenester blir spurt om hva de synes om kvaliteten på tjenestene de mottar, er ikke uvanlig. Men når det gjelder tilbudet til personer med utviklingshemming, har det ikke vært Fornøyde brukere Spørsmålene i brukerundersøkelsen er nøye valgt ut av brukerne og miljøterapeutene i fellesskap. De handler om selvbestemmelse, trygghet og trivsel. 54 voksne utviklingshemmede i tre ulike kommunale eller private bofellesskap i Bærum ble spurt. Resultatene viser at rundt nitti prosent av brukerne opplever at de selv bestemmer over sitt privatliv enten alene eller med hjelp fra andre. Like mange er fornøyd med hvordan avgjørelser som angår dem selv blir tatt. Vi ble nok litt overrasket over at så mange av brukerne faktisk ønsker å ha noen å rådføre seg med 10 miljøarbeid miljøarbeid 11 < De får innsikt i hvilke rettigheter de har, de tør å ta opp ting til diskusjon, og de vet at de blir hørt.

7 Brukermedvirkning Brukermedvirkning «Bruker spør bruker» Bruker spør bruker er en brukerundersøkelse blant utviklingshemmede i Bærum kommune som involverer brukere i alle deler av arbeidet. Første undersøkelse ble gjennomført i perioden mai 2010 til juni 2011, og rapporten ble klar i februar Hensikten med prosjektet er at tjenesteyter, politikere og utviklingshemmede skal samarbeide om å skape bedre trivsel i hverdagen og gode tilrettelagte tjenester. Prosjektet er finansiert av Bærum kommune og Utviklingssenter for hjemmetjenester i Akershus. Bestemmer selv:i rådgivningsgruppa i Bærum kommune er Erik Songstad, Cecilie Dahl og Renate Rød med på å forme beslutningene som gjelder deres egen hverdag. når det gjelder avgjørelser i privatlivet sitt, sier Nordnes. Vi har hatt så stort fokus på selvbestemmelse i vårt arbeid med denne gruppa, at vi kanskje har sett litt bort fra at det kan føles trygt for mange av dem å få hjelp til å ta avgjørelser om slike ting som påkledning og pengebruk. Den største overraskelsen i undersøkelsen var likevel at så mange føler seg mobbet. Over en tredel av brukerne svarte at de det siste året har blitt ertet eller mobbet slik at de ble triste og leie. Når vi har presentert resultatene på brukerstedene i ettertid, har vi også opplevd at mange har historier å komme med som handler om mobbing. Det viser hvordan en slik undersøkelse bidrar til å få satt viktige spørsmål på dagsorden, sier Nordnes. Ærligere svar Arbeidet med undersøkelsen har også gjort brukerne mer bevisst på hvilke rettigheter de faktisk har. En av dem som ble spurt, ble veldig provosert over spørsmålet om hvem som bestemmer når det gjelder overnattingsbesøk. Han hadde tatt for gitt at overnattingsbesøk ikke var lov. Er det grunn til å tro at folk svarer mer ærlig på spørsmålene når det er brukerne selv som foretar intervjuene? Forskerne som har jobbet med dette i Østerrike, mener at vi får fram mer kritikk når det er brukerne som spør, sier Nordnes. Erik Songstad, en av brukerne som har sittet i prosjekt gruppa og som selv har blitt spurt i undersøkelsen, har sin egen måte å besvare spørsmålet på. Han skriver «personalet» på talemaskinen og viser hysj-tegnet med fingeren foran munnen. Hvis det var personalet som hadde spurt, ville nok flere holdt munn, mener han. Permanent ordning Bærum kommune har vedtatt at «Bruker spør bruker» skal bli en permanent ordning. Målet er å etablere fire Nav-støttede arbeidsplasser for utviklings hemmede som jobber med å gjennomføre brukerundersøkelser og som fungerer som en slags ressursgruppe for kommunen. Hvis dette bare blir betraktet som en brukerundersøkelse der nitti prosent er fornøyd med situasjonen, har vi ikke oppnådd noe, sier Lars-Ove Nordnes. Det må være et kontinuerlig arbeid der brukere og ansatte samarbeider om å gjøre tjenestene bedre. Nordnes ser for seg at Bærum kommune kan være modell for liknende brukerundersøkelser i resten av landet, og ser gjerne at hans egen prosjektgruppe blir en ressurs for andre kommuner som vil gjøre det samme. Cecilie Dahl bidrar mer enn gjerne. Jeg vil gjerne intervjue folk i andre kommuner også, og kanskje være med og lære opp andre brukere til å bli intervjuere. Brukeren som ressurs At brukerne selv er med i gjennomføringen av bruker undersøkelsen, betyr alt, sier Marianne L. Hansen. Hun er en av miljøterapeutene som var med i prosjektgruppa for «Bruker spør bruker». Hvis vi ansatte hadde stilt spørsmålene, ville ikke svarene hatt på langt nær så stor verdi. Nå fikk de snakke med noen de kjente, noen de stolte på, som var en av dem. Marianne L. Hansen jobber på arbeidslaget Gjettum, der brukermedvirkning har stått høyt oppe på agendaen i mange år. Under slagordet «Jeg bestemmer selv» har de arbeidet bevisst med å la brukerne selv bestemme hvordan de vil ha det inne i leilighetene sine, om de vil spise felles måltider og hva slags hjelp de vil ha. Det er viktig at vi miljøterapeuter er tilgjengelige hvis de trenger oss, men vi må også gi dem rom til å bestemme selv. Det å ha en meningsfull fritid, har for eksempel vært en regel i mange boliger. Men hvem bestemmer hva som er en meningsfull fritid? Skal ikke voksne mennesker få bestemme selv om de vil trene, spille musikk eller se på tv om kvelden? Mange steder blir ikke utviklingshemmede behand let som voksne mennesker som er i stand til å ta egne valg, mener Hansen. Hun håper at «Bruker spør bruker» kan være med på å endre holdninger i arbeidet med utviklingshemmede. Undersøkelsen viser at vi er kommet et godt stykke på vei, men at det fortsatt er mye vi kan jobbe med å forbedre. Svarene viser jo at brukerne i stor grad er i stand til å ta egne valg, selv om de noen ganger ønsker å få råd fra andre, sier Hansen. Selv tror hun arbeidet med prosjektet har gjort henne enda mer bevisst på hvilken ressurs brukerne selv er. Gjennom prosjektet har jeg fått se brukerne i en helt annen sammenheng enn jeg er vant til. Det er fantastisk å se hva de klarer å utrette når de får tildelt en annen rolle enn de vanligvis har, sier hun. 12 miljøarbeid miljøarbeid 13 Eksperter i eget liv: «Ingenting om oss uten oss» er slagordet for brukerundersøkelsen i Bærum. Tove Kjevik, Anne Marie Berg, John-Harald Wangen, Cecilie Dahl, Erik Songstad og Renate Rød vil være eksperter i eget liv.

8 - Lytt til pasientene Hvis helsearbeidere skal lykkes, må de avgi makt. Psykiater Trond F. Aarre tror psykiatrien bør lytte mer til pasientene og samhandle mer med andre tjenester. Tekst: KARIN E. SVENDSEN Foto: HELSE FØRDE Det aller viktigste er at vi skjønner hva som er forholdet mellom oss og dem vi skal tjene. Nemlig at det er vi som skal tjene dem. Trond F. Aarre mener brukerperspektivet er alfa og omega for alle som vil gjøre en god jobb innen rus og psykiatri. Vi må lytte til dem vi skal hjelpe. Vi skal få fram deres behov og styrke deres ressurser og muligheter, sier avdelingssjefen ved Nordfjord psykiatrisenter som også er fagsjef ved Psykiatrisk divisjon Helse Bergen. Kultursjef på avdelinga Trond F. Aarre betegner seg selv også som kultursjef. Som leder er han klar over at han sitter med ansvaret for kulturen på avdelinga; hvilke holdninger og handlinger som skal dyrkes og overleve. Snart skal avdelingen utvides og ta imot mange som hittil har arbeidet i somatikken. De skal også utvide tilbudet til å omfatte pasienter hvor rus misbruk er hoveddiagnosen. Aarre er allerede opptatt med å kurse sjukepleiere og hjelpepleiere som har arbeidet i opptil 30 år på sjukehuset. Og han ser optimistisk på at de skal flytte over til psykiatrisenteret. De aller fleste mennesker er egna til å arbeide her. I tillegg til kunnskap om arbeidsfeltet kreves først og fremst evne til innlevelse. Vi må kunne sette oss inn i tankegangen til folk som tenker helt annerledes enn oss selv, sier han. Personalet som skal arbeide for og med mennesker med psykiatriske lidelser og rusmisbruk, må ifølge Aarre legge vekk enkelte av sine egne verdier og prioriteringer. Om du selv syns det er hyggelig med blomster på bordet og nystrøket laken i senga, møter du her kanskje noen som er enig med deg, mens andre ikke syns det er viktig i det hele tatt. Her kan du ikke være aktiv moralist, smiler psykiateren før han tar en liten pause og presiserer: Jo, vi trenger moral, men bare til innvortes bruk. Vi skal stille strenge krav til tjenestene våre, og vi må kontinuerlig blankpusse egne holdninger. Bærekraftige relasjoner Mange av brukerne ved psykiatriske institusjoner er ikke vant med å bli sett på som verdifulle mennesker. De blir sjelden møtt med respekt. Tvert imot. De er vant til å bli møtt med stigmatisering og moralisme. Det er ingen enkel jobb å møte alle våre brukere med respekt. Vi arbeider med mennesker som har svært lav status ute i samfunnet. Det er for eksempel ganske vanlig å snakke nedsettende om dem. Og så skal vi legge bort alle de gjengse hold ningene og møte dem på en fundamentalt annen måte, sier Aarre. Ikke lett, men helt nødvendig for å skape det psykiateren kaller bærekraftige relasjoner. Autonomi er et helt grunnleggende etisk prisnipp i all tjenesteyting. Vi må handle i størst mulig grad på brukernes premisser. Bare med respekt for deres behov kan relasjonene mellom oss bli bærekraftige, mener han. Og bærekraftige relasjoner må til. Det må være rom for prøving og feiling både for brukerne og for dem som er profesjonelle. Når vi etablerer likeverdige relasjoner mellom bruker og tjenesteyter, er de bærekraftige. Vi gjør masse feil, men vi blir tilgitt nettopp fordi forholdet mellom oss er basert på respekt og likeverd. Krenkende avvisning I boka Manifest for psykisk helsevern tar Trond F. Aarre et oppgjør med sitt eget fagfelt og psykiatriens vegring mot å lytte til både pasienter og samarbeids partnere. Han tror alle har mye å vinne på å erstatte paternalismen med autonomi. Også innen rus omsorgen. Fremdeles fins behandlingssteder hvor brukerne ikke slipper inn igjen etter permisjon hvis de har sprukket. En slik avvisning er enormt krenkende. Og den er lite hensiktsmessig. Vi kan jo bare forestille oss om hjertepasienten fikk en tilsvarende beskjed: Ett infarkt til, så er det slutt på behandlingen. Aarre understreker at heller ikke i Nordfjordeid aksepterer de at folk kommer inn på avdelinga for å ruse seg i nye omgivelser. Men her betrakter de bruk av rusmidler som en del av sjukdommen til rusmis brukere. Vi tar imot folk selv om ikke de er rusfri. Det har vi god erfaring med. Når de blir møtt på en god måte, får vi ofte til mye sammen med pasientene. Sunt press utenfra Pasientenes rett til å definere sine egne ønsker og behov er for Trond F. Aarre ikke bare et spørsmål om etikk. Han tror brukermedvirkning også er nyttig. Helsepersonell bør derfor se på bruker medvirkning som en moralsk plikt og en uunnværlig klinisk metode, sier psykiateren. Men det er ikke bare pasienter og brukere som kan gi nyttige innspill og god hjelp til helsevesenet. I mani festet sitt berømmer han også bruker organisasjoner og politiske myndigheter for at de har presset fagmiljøer til å avgi makt til brukerne. Dessuten må psykiatrien lytte til og samhandle med andre instanser for å gi pasientene helhetlige og effektive tilbud fordi pasientenes helse skapes av så mange andre på så mange andre felt enn psykiatriens. Psykiater Trond F. Aarre er avdelingssjef ved Nordfjord psykiatrisenter. Som leder er jeg kultursjef. Det er jeg som avgjør hvilke holdninger som er legitime og hvilke handlinger som er akseptable. 14 miljøarbeid miljøarbeid 15

9 Faglig innspill Hva vil Bufetat med miljøarbeiderne? Miljøarbeideren er blitt en utrydningstruet yrkesgruppe i Bufetat. Børre Svendsen er regiontillitsvalgt for Fagforbundet i Bufetat region Midt-Norge Da Fylkesbarnevernet ble til Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet (Bufetat) 1. januar 2004, var det mellom 800 og 900 miljøarbeidere som ble overført. De første årene arbeidet miljøarbeidere og miljøterapeuter på lik linje og side om side ute på institusjonene. Etter påtrykk fra Barne-, familie- og ungdoms direktoratet (Bufdir), påla Barne- og likestillings departementet (BLD) Bufdir å bestrebe seg på at minst 50 prosent av de ansatte i Bufetats institusjoner skulle ha en treårig relevant høyskoleutdanning. Bufetat fortolket deretter forslaget på sin egen måte, med henvisning til en kvalitetsforskrift for Bufetat. De hevdet at alle institu sjoner skulle ha minst 50 prosent ansatte med en treårig høy skole eller universitetsutdanning. Men når vi leser denne kvalitetsforskriften, står det at kravet gjelder nestleder og leder, altså ikke andre ansatte. Det kan også nevnes at i selve for skriften står det (i tillegg til krav knyttet til leder og stedfortreder) noe om bredde i kompetansen, og at BLD forutsetter at man har den bemanningen og kompetansen som trengs for å løse de oppgavene som følger av oppdragene eller enkelte barns/ung dommers behov. 50 prosent-regelen har i mellom tiden fått rotfeste i etaten, uten at det blir tatt spesielle hensyn til bredde i kompetansen, og er, som jeg ser det, den direkte årsaken til at miljø arbeiderne er blitt en utrydningstruet yrkesgruppe i Bufetat. Er det slik at Bufetat er tjent med å ha kun ansatte med treårig helse-, sosial- eller universitetsutdanning? Hva vil skje etter hvert som alle skal sitte på et kontor og drive med skrivearbeid? Ekstra uryddig blir dette når flere fylkes mannsembeter utdeler anmerkninger eller rapporter dersom vi ikke følger departementets pålegg/oppfordring om minst 50 prosent ansatte med høyskolebakgrunn. Altså anmerkning, ikke for å ha brutt selve forskriften, men for ikke å ha fulgt anmodningen fra vårt fagdepartement. Når vi ser tilbake på miljøarbeidernes innsats på institusjonene, er det verdt å huske på den kontinuiteten og stabiliteten de representerer. Det er en yrkesgruppe som er stabil år etter år. De fleste av miljø arbeiderne har en lang og allsidig realkompetanse som gjør dem meget godt egnet til å arbeide på gulvplanet ved Bufetats institusjoner. Dette kommer godt til syne i rapporten som Barnevernsproffene (ungdom som tidligere har vært plassert i barnevernet) har skrevet og levert til Bufetat. Der skriver de at det var miljøarbeiderne de knyttet best og sterkest relasjoner til, og det var denne yrkesgruppen de kunne stole på. Det blir hevdet fra såvel ledere og andre ansatte at miljøarbeideren har hatt en funksjon som den yrkesgruppa som holder institusjonene sammen og i gang. Og inntil nå har miljøarbeiderne på de fleste av institusjonene hatt de samme arbeids oppgavene som miljø terapeutene, noe som har fungert meget bra. Men nå er det kommet krav om at alle metoder skal være forskningsbaserte/evidensbaserte (mål bare), med krav om målinger/analyser og diverse rapporter og skriftlig gjøring knyttet opp mot ung dommene. Det kan se ut som det bare er miljø terapeutene som er kvalifisert til å utføre disse oppgavene. Er det slik at Bufetat er tjent med å ha kun ansatte med treårig helse-, sosial- eller universitetsutdanning? Hva vil skje etter hvert som alle skal sitte på et kontor og drive med skrivearbeid? Hvem skal da være sammen med ungdommene og drive med miljøterapeutisk arbeid? Vil det for eksempel bli en profesjonskamp mellom barnevernspedagoger, vernepleiere, sosionomer og andre med universitetsutdannelse om hvem av dem som er mest kvalifisert til å skrive rapporter og hvem av de som skal være sammen med ungdommene? Hvor har det blitt av verdien av lang og god (relevant) realkompetanse i Bufetat? På mange av våre institusjoner ansettes det ikke nye miljøarbeidere (her kan det være en liten forskjell mellom regionene), og ledige miljøarbeiderstillinger blir omgjort til miljøterapeutstillinger og utlyses som det. Dermed får ikke miljøarbeideren benyttet seg av blant annet lovhjemlet rett fra arbeidsmiljølovens paragraf 14.3, fortrinnsrett til utvidet stillingsprosent. De er da ikke ansett som kvalifisert til å søke på stillingen. Som regionstillitsvalgt i Bufetat region Midt- Norge har jeg over en lengre periode sett med bekymring på arbeidsgivers stemoderlige behandling av miljø arbeideren. Fagforbundet har hatt flere møter med Bufetat for å få en uttalelse på hva Bufetat ønsker med miljøarbeiderne som yrkesgruppe i årene framover. Hvis det er slik at det fortsatt skal være plass til denne yrkes gruppa i Bufetats institusjoner, hvilken kompe tanse heving ser arbeidsgiver det eventuelt er behov for? Miljøarbeideren er jo i dag en kvalifisert yrkesgruppe i Bufetat. Det har inntil nå ikke lykkes Fagforbundet å få et helhetlig og klart tilbakesvar fra Bufetat på dette. Imens ansettes ikke nye miljøarbeidere. Stillinger omgjøres, og miljøarbeideren får ikke benyttet seg av rettigheter de har i arbeidsmiljøloven. Dette er beklagelig, og noe som må rettes opp. 16 miljøarbeid miljøarbeid 17

10 Faglig innspill Voksne i barnevernet Hva er en god voksen i barnevernet? Eller på institusjon, i mitt tilfelle. Egentlig et ganske vanskelig spørsmål å svare på, man bare vet det når man møter dem. Men det jeg vet, er at de voksne jeg har fått kontakt med, ikke har valgt det som en jobb, men som en livsstil. Og har som regel personlig erfaringer jeg kan kjenne meg igjen i. Det er viktig for meg at de voksne jeg må forholde meg til, klarer å dele like mye av seg selv som jeg deler av meg. Husker første gang jeg så en av de voksne på institusjonen jeg bodde på gråte. Jeg var nesten i sjokk av å se at de også hadde følelser. Det fikk meg til å senke den «veggen» jeg hadde kjempet så hardt for å holde oppe. Så er det noe som er klart, er det at man ikke må stenge av følelsene når man jobber med mennesker, ikke alle i hvert fall. Voksne er en stor del av det å føle seg trygg når man flytter hjemmefra. At de voksne er stabile og sikre i jobben de gjør, er viktig. Det handler ikke alltid om hvor mange bøker man har lest, men om å bruke hodet og sunn fornuft i forskjellige situasjoner. Å ha voksne som bor sammen med ungdommene over lengre tid er viktig for at man skal klare å bygge et forhold til ungdommen. Jeg husker da jeg bodde på akutt. Det var mye lettere å være drittunge når de voksne kom og gikk hele dagen. Det var forvirrende, og jeg følte meg som en jobb. Jeg merket med en gang hvilke voksne som jobbet der fordi de syntes det var spennende, og fordi de ville hjelpe. Det var dessverre få av dem som ville hjelpe, følte jeg. Men det var på akutt. De som vil hjelpe, velger gjerne andre steder å jobbe for å få mer utbytte av jobben de gjør. Det skjønner jeg godt. Men det som er trist, er at det er på akutt vi trenger det mest, for da er alt nytt, skremmende og uvirkelig. Å ha voksne rundt seg som man føler er der for en, er ubeskrivelig viktig. Fysisk makt har aldri hørt hjemme i forholdet med barn og ungdom, med mindre det er ekstremt farlige situasjoner. Og da mener jeg ekstremt. I de tilfellene jeg har sett eller hørt om, har det aldri vært behov for fysisk makt. Jeg mener, ingen foreldre jeg kjenner slenger ungen sin i bakken fordi den har gjort noe galt. Da er det i hvert fall ikke ungen det er noe galt med. Jeg kunne ønske at noen av de voksne kunne stoppe opp og tenke «ville jeg gjort dette med mitt eget barn?». De som tar utdannelsen og skal jobbe i barne vernet, får alt for liten erfaring med hvordan de skal jobbe. Vi, som er ungdommer, burde reise rundt på skoler og fortelle dem litt om hvordan det er å bo på institusjon, hvordan de bør oppføre seg der og at de trenger mer praksis. Alt for mange går løs på utdan nelsen uten egentlig å vite hva det innebærer å jobbe med barn og ungdom, noe som innebærer feil reaksjoner hos vedkommende. Som igjen går ut over oss ungdommer. Så utdannelsen er viktig, hvis man først må ha en. Jeg mener at man ikke alltid trenger en utdannelse. Der jeg bodde, var det alt fra tidligere mis brukere og rørleggere til sosio nomer. Så det har ingen ting å si hvilken bakgrunn eller utdan nelse man har, så lenge man har et ønske om å hjelpe barnet eller ung dommen. Å finne den perfekte voksne går ikke, for alle har sine feil og mangler. Og faktisk har de fleste ung dommer jeg kjenner fått mye større respekt for voksne som har klart å vise at de var slitne eller rørt av noe den unge hadde gjort. De er mennesker, og det er veldig ofte lett å glemme. Derfor trenger man å til bringe nok tid med de voksne til å se at de faktisk er mennesker akkurat som oss. Og ja, det er også et godt poeng, noen ganger glemmer faktisk også de voksne at vi ung dommer også bare er mennesker og ikke monstre noen har plassert et sted. Men alt i alt så handler det om å bruke hodet og hjertet, gå ut fra egen erfaring, uansett hvilken erfaring det er, og klare å sette seg inn i situa sjonen, vise for ståelse og tillit. En god voksen er en voksen som vil hjelpe og som tør å være seg selv. Det er egentlig ikke så vanskelig. Dette er det ikke bare jeg som mener, men mange andre ungdom mer som har sagt og sier. Barnevernsbarna ønsker hjelpere med ulik bakgrunn Kine Sørenes er tidligere barnevernsbarn. Jobber nå som barnevernsproff i Forandrings fabrikken. Stortingsmelding nr 1: Unge som lever i barne vernet har nå laget sin egen stor tings melding, som hjelp for barneministeren. Den gir svar på hvordan det gode barnevernet skal se ut. Stortingsmeldingen er et forslag fra ca. 200 barnevernsbarn i alderen år. Målgruppa er politikere, administrasjoner og fagfolk i barne vernet. Rådene som presenteres i stortingsmeldingen, er det stor enighet om blant ungdommene. Barnevernet må ha flere ansatte med ulik bakgrunn og som kjenner livet fra ulike sider Helst har de selv kjent på vanskeligheter og utfordringer Flere ansatte må være trygge på å møte folk med ulike tanker, tradisjoner og religioner De ansatte må ha lange turnuser, det vil si være på jobb flere døgn i strekk. Da får du mindre rusing og rømming og bedre relasjoner mellom de unge og de voksne 18 miljøarbeid miljøarbeid 19

11 Vernepleie i eldreomsorgen Vernepleie i eldreomsorgen Kongebesøk: Jeg har en drøm om å få besøk av kongen på hundreårsdagen min. Da skal vi pynte til fest, Siri, sier Barbo Hage til vernepleier Siri Gulbrandsen. (Alle foto: Bjørn Kvaal) Tryggere dager for Barbo Praten er lett og munter når vernepleier Siri Gulbrandsen slår seg ned på rommet til Barbo Hage (96). Siri er ei god dame, sier Hage, som har demenssykdom. Tekst og foto: Bjørn Kvaal Siri Gulbrandsen holder i armen til Barbo Hage, det stråler i begges øyne. Til tross for Hages demenssykdom, har de et varmt og tillitsfullt forhold. Se bak fasaden Tenk på alle turene du har hatt, både i oppveksten din i Hallingdal og da du dro til Kanariøyene og bodde i telt, sier Gulbrandsen. Hun er vernepleier, og ble ansatt som fagansvarlig for avdeling B ved Gartnerhagen bo- og servicesener på Lillehammer for seks år siden. Her bor det i dag 16 eldre kvinner og menn, alle med demenssykdom. Gulbrandsen er opptatt av å kjenne hver enkelt beboer, enten det er bakgrunnen og interessene deres eller hva slags somatiske plager de har. Å være vernepleier i eldreomsorgen handler mye om å se bak fasaden. Demenssykdom gjør at menneskets sanne jeg kommer fram. Det er noe ekte og realt over det, synes Gulbrandsen. Fikk bedre helse Gulbrandsen har mange historier fra Gartnerhagen som hun mener viser at gode miljøtiltak som hyggelige mål tider, nok tid til en prat og en hånd å holde i kan erstatte piller. God førstehåndskunnskap om hvordan de har det kombinert med miljøtiltak kan bidra til mindre pillebruk, sier Gulbrandsen. Slik kan de lettere tilpasse medisineringen ut fra beboernes behov. Gulbrandsen har alltid vært opptatt av mennesker. Hun jobbet med kvinner med demenssykdom allerede som 18-åring. Senere fulgte hun tett opp ei tante som fikk hukommelsessvikt. Ville jobbe med eldre Gulbrandsen tok vernepleierutdanning ved Høgskolen i Lillehammer i Etter markedsøkonom utdannelse som ung og mange år som hjemme værende, satte trebarnsmoren seg igjen på skole benken. Mange av medstudentene så for seg en jobb i rusfeltet eller med psykisk utviklingshemmede. Gulbrandsen var eneste som visste at hun ville jobbe med eldre. Hovedoppgaven hennes handlet om kommunikasjon med eldre med demenssykdom. Praksisperioden ble lagt til et sykehjem. < Ulik kompetanse: Siri kan mer om miljøarbeid og beboernes psykiske helse enn meg, sier sykepleier Nils Bakke ved Gartnerhagen. 20 miljøarbeid miljøarbeid 21

12 Vernepleie i eldreomsorgen Vernepleie i eldreomsorgen Fratatt vaskekluten Etter utdanningen fikk hun jobb som fagansvarlig for en av avdelingene på Gartnerhagen som skulle åpne samme høst. Den andre avdelingen ble ledet av en sykepleier. I dag samarbeider de blant annet om å organisere legevisitt og pakking av medisiner, mens hele bokollektivet ledes av en koordinator. Med utdanning som vernepleier har hun mer innflytelse over arbeidsdagen og -oppgaver enn da hun var assistent. Som assistent så hun blant annet at på grunn av tidspress, lot deansatte ikke beboerne vaske seg selv, selv om de fint kunne klare dette. I stedet overtok personalet kluten fordi de måtte få tingene hurtig utført. Ofte tar vi fra individet viktige egenskaper. Yngre mennesker ville aldri ha akseptert dette, sier Gulbrandsen. Ansatte må tilpasse seg Gulbrandsen betegner vernepleierutdanningen som nyttig. Men i hverdagen med eldre merker hun at det viktig at alle yrkesgrupper har en tilnærming der de tilpasser seg beboerne. Ikke motsatt. Vi jobber for dem og er i deres hjem her i bokollektivet. Endringsarbeidet må derfor foregå hos oss, mener hun. Vil ha flere vernepleiere Lillehammer kommune ønsker flere vernepleiere i bo- og servicesenteret og på sykehjem. De har en miljøtenkning som sykepleiere og hjelpepleiere ikke har, og som er viktig på institusjoner hvor stabilitet er en vesentlig faktor i det fore byggende arbeidet, sier Ingrid With, tjeneste områdeleder i Lillehammer og selv utdannet sykepleier. Hun viser blant annet til at vernepleiere er trent i å arbeidet for oversiktlige omgivelser, trygge gjenkjennelige rammer og rolige omgangsformer. ting skal skje fort. Siri kan mindre om anatomi, men desto mer om miljøarbeid og beboernes psykiske helse. Men viktigst av alt er at vi som profesjon og mennesketyper utfyller hverandre, sier Bakke. Må ikke skjules Siri Gulbrandsen mener at flere vernepleiere bør inn i eldreomsorgen. Men da må stilingsannonsene slutte å skjule profesjonen nede i teksten som «vernepleiere kan også søke». Jeg tror det er en vanetenkning hos mange etatsjefer i norske kommuner at de først og fremst trenger sykepleiere i institusjonene. Ved å gjøre vernepleierne synligere i stillingsannonsene, vil de få bredere tilfang av kvalifisert arbeidskraft, sier hun. Når vi treffer henne på Gartnerhagen, har hun egentlig fridag. Men hun nølte ikke da vi spurte om hun likevel kunne møte oss på arbeidspassen sin. Dette brenner jeg for, de eldre trenger flere vernepleiere, sier hun. Venter på kongen Psykiatrisk hjelpepleier Edny Buvik har jobbet med Siri Gulbrandsen siden startet av Gartnerhagen for seks år siden. Jeg tenker på henne som en god kollega. Jeg skiller ikke på hennes profesjon og på for eksempel sykepleierens oppgaver, sier hun. På rommet til Barbo Hage forteller 96-åringen om bildene som pynter veggen. Om turmarsjdiplomer, brudebildet av foreldrene og lefsebaking. Jammen har turene gitt deg gode minner, sier Gulbrandsen og peker på diplomene. Hage smiler stille. Det har vært noen hindringer i livet mitt, men jeg har også møtt mange gleder. Men nå er jeg mest fornøyd. Det er det godt å tenke på, sier Hage. Ofte ensomme på jobb Vernepleiere er ofte den eneste med sin utdanning på sykehjem. Det kan være utfordrende. VERNEPLEIE: Siri Gulbrandsen har fått egne retningslinjer å jobbe etter som vernepleier, og ikke lenger som sykepleier. Dette betyr i praksis at mine kvalifikasjoner som vernepleier kan utnyttes mye bedre, mener hun. Trenger mangfold I oppholdsrommet på Gartnerhagen skjærer sykepleier Nils Bakke opp frukt som danderes fint på et fat. Det er formiddagsmat. Det er ikke så sterkt som det ser ut som, sier han og heller i vann i koppene til de seks damene i oppholdsrommet Forskjellen på meg og Siri? Jeg er sykepleier og har tre års opplæring i blodprøver, injeksjoner og at REDUSERT MEDISINERING: God kjennskap til hver beboer bidrar til å redusere medisineringen, mener verne pleier Siri Gulbrandsen. Aud Elisabeth Witsø er vernepleier og har jobbet i en årrekke blant pasienter med demens i Trondheim kommune. Nå tar hun en doktorgrad om hvordan eldre som bor hjemme, og som mottar hjemmetjeneste, klarer seg i hverdagslivet. Kommunene våkner Vernepleiere bør ha en viktig plass i eldreomsorgen. De har en helsefaglig og sosialfaglig utdanning som er særlig egnet til tilrettelegging for aktivitet og deltakelse for eldre, i tillegg til den helsefaglige oppfølgingen, sier Witsø. Hun mener stadig flere kommuner ser nytten av vernepleiere i eldreomsorgen. Nå lyses det oftere ut stillinger der det søkes etter «sykepleier/vernepleier». Påvirker tidsbruk Vernepleiere tenker miljøterapi og samspill mellom omgivelsene og personen på en annen måte enn for eksempel sykepleiere gjør. Vernepleiere betyr ikke nødvendigvis at det blir mer tid per beboer, men de kan påvirke hvordan tiden brukes, sier Witsø. Spesiell kompetanse: Vernepleiere har spesiell kompetanse på kognitive funksjonsvansker og tenker miljøterapi. Dette kommer godt med i arbeid med personer med demens som gjerne trenger tilrettelegging, fremhever doktorgradsstipendiat Aud Elisabeth Witsø. (Foto: Privat) 22 miljøarbeid miljøarbeid 23

13 etisk refleksjon manglende etikk: Etisk refleksjon blir lett en salderingspost. Her (fra v.) Kristin Thorvaldsen, Lars Markhus, Johan von Houtum, Olav Westad, Siri Carmen Øgrim. Definisjoner og forklaringer Etisk dilemma: For at et dilemma skal kvalifisere til etisk, må det være knyttet til usikkerhet eller uenighet om hvilke etiske normer og verdier som skal vektlegges eller være styrende. Etisk refleksjon: Refleksjon over egne verdier og normer samt hva som er god praksis. Fasilitator: Etikkveileder som leder refleksjonsgrupper på tjenestestedet Dilemmaer hører hverdagen til Ansatte som reflekterer over egne holdninger og egen praksis, gjør en bedre jobb. Og arbeidshverdagen deres blir bedre. Det har ansatte i Bærum erfart etter fire år med systematisk refleksjonsarbeid. Tekst: KARIN E. SVENDSEN Foto: ERIK SUNDT Hver annen uke møtes de som er på jobb til brukermøte. Etisk refleksjon har en naturlig plass på alle møtene. Vi bruker refleksjonsskjemaet for å holde fokus. Uten et fast skjema tror jeg samtalene lett kunne ha sklidd ut, sier Lars Markhus, vernepleier og avdelingsleder på Emma Hjort Vest, avdeling Toppen. Han mener det er tidsbesparende å strukturere samtalen rundt et etisk dilemma. Som regel har personalgruppa kommet fram til en konklusjon i løpet av en halvtime. På Toppen bor ni voksne personer med utviklingshemming. Personalet består av om lag 30 mennesker fordelt på 24 årsverk. De aller fleste har fag- eller høgskoleutdanning. Over halvparten av personalet har tatt kommunens grunnkurs i etikk, mens de er to som også har tatt refleksjonskurset slik at de er kvalifisert for å lede etiske refleksjonsgrupper. Handler ikke om meg selv Lars Markhus og Torill Killi, tjenesteleder for Emma Hjort Øst, er overbevist om at systematisk bruk av etisk refleksjon har bedret tjenestene og økt brukermedvirkningen. Framfor alt har etisk refleksjon bidratt til økt bevissthet om lovverket, etikken og egen rolle. Vi er blitt mer bevisst på hvorfor vi er her. Vi jobber for brukerne. Det skal alltid handle om deres bistandsbehov og tiltak, sier Killi. Hun tror etisk refleksjon i personalgruppa er nødvendig uansett brukernes alder og funksjonsnivå. Alle mennesker, også vi som arbeider for å gi sosiale tjenester, har egne behov. Derfor er det viktig at vi stadig undersøker våre egne intensjoner for det vi gjør. Det er for eksempel menneskelig å ønske å bli likt og beundret av kollegene. Men vi kan ikke handle ut fra slike motiv. Vi må fokusere på brukernes behov og ikke våre egne, forklarer tjeneste lederen. Leder må ta ansvar Jeg merker også at arbeidsmiljøet er blitt bedre ved at ansatte er blitt tryggere og mer åpne. Dialogene bærer preg av økt toleranse og forståelse, både for individuelle og kulturelle forskjeller, sier Torill Killi. Men heller ikke på Emma Hjort er det slik at alle kaster seg ut i refleksjonsarbeidet med liv og lyst. Mange må overvinne barrierer for å blottlegge sine begrensninger og innrømme at de er i tvil. Etisk refleksjon blir lett en salderingspost. Det er helt avgjørende at lederen er med og støtter arbeidet, understreker Killi. Hyppig behov for refleksjon Torill Killi og Lars Markhus har ikke problemer med å finne eksempler på dilemmaer de har vært borti og hatt oppe til refleksjon. Hverdagen deres er full av vanskelige valg mellom ulike verdier. Hva med en bruker som er inkontinent og som hver morgen våkner i vått sengetøy? Er det riktig å la ham ligge natta igjennom uten stell, eller er det best å vekke ham i løpet av natta for å skifte? Hvis han ikke får stell, kan han få utslett. Vekker de ham, ødelegger det søvnrytmen. Etter en vurdering av alle relevante verdier og regler, konkluderte vi i dette tilfellet med at vi skulle tilby ham skift på et bestemt klokkeslett hver natt i en avgrenset periode, forteller Markhus. Det er ikke alltid refleksjonsgruppa kommer fram til konsensus. Uansett hva den enkelte ansatte mener om et tiltak, må alle være lojale i forhold til det personalgruppa har vedtatt, understreker Markhus. Pårørende og bruker ikke alltid enige Mange beboere med kognitiv svikt har engasjerte pårørende. Ifølge Lars Markhus er det særlig foreldrene som engasjerer seg sterkt for sine barn, uansett alder. Vi får kanskje beskjed av mor om at datteren må ha på seg ullstrømpebukser om vinteren, mens den voksne datteren nekter. Eller foreldrene ønsker at deres «barn» skal være med på en eller annen aktivitet. Til foreldrene sier brukerne at de vil, men til oss sier de at de helst vil slippe. I slike tilfeller må vi ha et klart hode for å balansere mellom ulike hensyn, intensjoner og verdier, sier han. Lars Markhus og Torill Killi er ikke i tvil om at det systematiske refleksjonsarbeidet har ført til at ansatte er i stand til å benytte metoden på andre arenaer enn brukermøtet. Når en vanskelig situasjon i møte med bruker, pårørende eller kollega oppstår, har vi et verktøy for bevisst å veie verdier og finne handlingsmuligheter, sier de. < BRUKERMØTER: Det er lederens ansvar at gode rutiner overlever til tross for arbeidspress og tidsnød, mener Torill Killi. ØKT TRYGGHET: Det er blitt lettere for ansatte å spørre kolleger om råd, og vise usikkerhet og uenighet, sier Lars Markhus. Litteratur Aadland E & T Eide: Etikkhåndboka. Kommuneforlaget 2008 Børslett, Heilmann, Lillemoen, Pedersen: La etikken blomstre en bok om systematisk refleksjon i arbeidshverdagen, 2010 Amble, Gjerberg: Hjerte - hode - hender, Sosial og helsedirektoratet miljøarbeid miljøarbeid 25

14 Etisk refleksjon Etisk refleksjon E-læring Hvis du går inn på sidene til Fagforbundet Seksjon helse og sosial, kan du finne flere e-læringsprogrammer. KS har samlet refleksjonskort fra flere forbund og tjenestesteder på sin hjemmeside. Spill Etikkspill laget av Hege Fossum kan bestilles fra kommune.no Bedre hjelp med etisk refleksjon Bærum kommune har arbeidet med etikk i mange år. Systematisk etikkarbeid er en helt nødvendig del av faget og alt kvalitetsarbeid, mener Edel Johanne Austli Børslett. Tekst: KARIN E. SVENDSEN Foto: ERIK SUNDT Som en av landets første kommuner fikk Bærum i 1999 sin egen institusjonsprest. Gerhard Heilmann var først og fremst en samtalepartner for beboerne. Etter noen år ble stillingen hans endret, og han ble tilknyttet Kvalitetsenheten i Pleie og omsorg. Siden har han framfor alt vært engasjert i etikkarbeid, blant annet gjennom undervisning og veiledning i etisk refleksjon. Siden jeg hadde hatt så mye kontakt med beboerne, kunne jeg bruke deres autentiske stemmer på kursene, forteller han. Jobber med kulturen blant ansatte Gerhard Heilmann hadde blant annet møtt beboere på sykehjem som kunne fortelle om situasjoner der personalet fulgte Janteloven. Enkelte hadde for eksempel opplevd ansatte som mente at «Du må ikke tro at du er noe. Nå som du er her, er det jeg som bestemmer.» Heilmann sier at enkelte tjenesteytere av og til krenker beboere av ren tankeløshet. Ydmykende situasjoner kan oppstå under stress. Både stress og uvitenhet kan forklare slike episoder. Men maktmisbruk er likevel utilgivelig, mener han. For å hindre slike episoder har Heilmann og mange andre i kommunen arbeidet systematisk for å heve den etiske kompetansen på alle tjenestestedene innenfor pleie, helse- og sosialsektoren. Vi har arbeidet mye for å unngå at dårlige holdninger skal bli en del av kulturen på tjenestestedene våre, sier han. Kvalitet avhengig av etikk Gerhard Heilmann var heldig med valg av arbeidssted. Bærum er blant de kommunene som tidligst markerte seg på etikkfeltet. Og presten møtte mange ildsjeler i løpet av årene som institusjonsprest. En av dem var Edel Johanne Austli Børslett. Hun var leder på et av sykehjemmene fram til hun begynte som spesialrådgiver i Kvalitetsenheten og ble kollega av Heilmann i Etikk er en helt nødvendig del av faget og kvalitetsarbeidet, mener hun. De to er overbevist om at skoler ing og øvelse kan gi den nød vendige kompetansen til å ta valg i situasjoner hvor ingen løsning er optimal, når det ikke fins noe enkelt og endelig svar. Etikk appellerer til alle mennesker, for vi står alle av og til overfor valget mellom galt og galt, sier Heilmann. Tre ut av stien Gerhard Heilmann tror det er mye å hente på ikke å følge den opptrukne stien, ogikke gjøre noe på en spesiell måte fordi vi alltid har gjort det sånn. Det er farlig å følge gamle rutiner uten å reflektere over dem. På den annen side er det spennende å reflektere for å finne nye løsninger, sier han. Heilmann advarer også mot autoritetstro. Manglende likeverd i personalgruppa hemmer kreativiteten. I refleksjonen er det ingen standsforskjell mellom Bærum kommune har hatt fokus på etikk gjennom flere år. Kommunen har hatt en egen verdiprosess i alle avdelinger og valgt verdiene Åpenhet Mot og Respekt. Den har som de fleste andre kommuner også etiske retningslinjer og har laget et eget Etikkspill. I 1998 hadde institusjonene innenfor Pleie og Omsorg visjonen «Trivsel» og verdiene Fleksibilitet, Ansvar, Ny tenkning og Toleranse (FANT) i fokus. Med denne visjonen startet i 1999 et syke hjem internunder visning i hold ninger og verdier. Flere sykehjem fikk samme under visning, og i 2005 nedsatte pleie- og omsorgsleder en tverrfaglig komité med oppdrag å utvikle et grunn kurs i etikk. Kurset, åtte timer med fire hoved temaer, etikk i forhold til seg selv, beboeren, kollega og pårørende, ble de påfølgende årene systematisk tilbudt alle tjenestesteder i pleie og omsorg. Med bakgrunn i denne etikk undervisningen ble kommunen i 2007 ressurskommune i det nasjonale KS-prosjektet, og startet i 2008 et tre-årig forsknings- og utviklingsprosjekt i etikk i samarbeid med Senter for medisinsk etikk ved Universitetet i Oslo. Et tverr snitt av tjenestetilbudet i Bærum kommune, repre sentert med fem tjenestesteder, deltok i prosjektet. Etter at prosjektet er avsluttet, fortsetter tilbudet om grunnkurs i etikk og 12 timers deltakerne. Alle stemmer veier like mye. Når terskelen for å snakke blir lav og alle tør å snakke, vokser kreativiteten, og resultatene blir best, mener han. Alle har talent Siden alle mennesker mener noe om rett og galt, tror Gerhard Heilmann at etiske dilemmaer er noe som kan engasjere alle, og at alle har noe å bidra med i etiske refleksjonsgrupper. Men vi må øve oss, for eksempel på å skifte perspektiv. Vi må prøve å se et dilemma fra andre synsvinkler enn vårt eget. Særlig viktig er det å øke forståelsen og toleransen for hverandre på arbeidsplasser med ansatte og brukere med ulik kulturell bakgrunn, sier han. Etikk i Bærum kommune refleksjonskurs for fasilitatorer. Begge kursene er godkjent som meritterende i Fagforbundet og i Norsk Sykepleierforbund. Det vil si at kurset er godkjent til bruk i Klinisk fagstige. Utbredelse Siden 2006 har alle tjenestesteder i pleie og omsorg i Bærum kommune hatt tilbud om grunnkurs i etikk. Siden 2010 er det også gjennomført tilsvarende kurs i helse og sosial. Kursene annonseres i kursplan for kommunen. Tjenesteledere kan også ta kontakt med underviser for tilrettelegging av kurs for deres arbeidsplass. Denne våren tar circa 100 personer grunn kurset, og rundt 25 refleksjonskurset. Samtidig blir det opp rettet refleksjonsgrupper på tjenestestedene de representerer. Flere av de som har gjennomført kursene, driver refleksjonsgrupper på sine tjeneste steder. Nasjonalt etikkprosjekt Da KS startet den nasjonale etikksatsingen Sam arbeid om etisk kompetanseheving , var Bærum med som en av ni ressurskommuner. Ressurs kommunene var forpliktet til å fremme tiltak for etisk kompetanseheving, formidle erfaringer og forankre tiltaket i toppledelsen. Dette prosjektet omfatter nå 195 kommuner. Etikk, kompetanse og kvalitet er vevd sammen og kan ikke skilles fra hverandre. Edel Johanne Austli Børslett Diskursetikk Etikkarbeidet i Bærum kommune er basert på diskursetikk, en etisk teori som forfekter at normer og valg bør skje gjennom en diskurs, eller en gjennomgang. Prosessen er i fokus. Ifølge filosofen Jürgen Habermas bør diskursen være maktfri; alle parter er likestilte og likeverdige. Dessuten skal kom munika sjonen være åpen. Det vil si at alle opp lysninger legges fram slik at de er tilgjengelig for alle deltakere. Metode for etisk refleksjon Seksjon for medisinsk etikk har utviklet et enkelt verktøy, et skjema som ansatte i Bærum kommune bruker i sine refleksjonsgrupper. Alle deltakerne fyller ut sitt eget skjema for hvert dilemma. Første spalte er viet fakta om problemet, i neste spalte skriver deltakerne opp hvem som er involvert. De to neste spaltene fylles ut med henholdsvis verdier og formelle regler som påvirker mulige løsninger. Til slutt fyller deltakerne ut ei spalte med tiltak og hvordan de skal gjennomføres, pluss hvem som har ansvar. Målet med refleksjonsarbeidet er at gruppa skal komme fram til enighet om tiltak. 26 miljøarbeid miljøarbeid 27

15 Lange arbeidsøkter Lange arbeidsøkter prosent på tvang, og det kreves alvorlig og vedvarende misbruk av rusmidler for å komme hit. Her bor de til enhver tid sammen med seks miljø terapeuter, som ved hjelp av medleverturnus til bringer dag og natt to uker i strekk sammen med ungdommene. GODE RESULTATER: Jan Bøhle (t.v.) og Roger Marthinsen ved Skjerfheimkollektivet ser gode resultater av medleverordningen, både blant beboerne og i arbeidsmiljøet. Gode resultater av medleverturnus På Skjerfheimkollektivet er miljøarbeiderne på jobb femten døgn i strekk. Det har stor betydning for både ansatte og beboere. Tekst: Martine Grymyr Foto: Marius Nyheim Kristoffersen Cluet med medleverskapet er å la ungdommene møte de voksne på en annen måte, sier Jan Bøhle. Han er seniorkonsulent og stedfortredende seksjonssjef ved Skjerfheimkollektivet, en barne vernsinstitusjon i Lardal i Vestfold som behandler ungdom med rus- og atferdsvansker. Det er begynnelsen av april, og de gule dukene vitner om at påsken ikke er langt unna. Her er det plass til 12 ungdommer i alderen 15 til 18 år. De fleste av dem blir værende i inntil et år, mens noen forlenger oppholdet opp til halvannet. Av de ungdommer som plasseres her, er cirka 90 Mange fullfører behandlingstiden Helt siden oppstarten i 1988 har Skjerf heimkollektivet benyttet medleverordningen for å skape et stabilt bomiljø og legge grunnlaget for nære relasjoner mellom brukerne og de ansatte. De 12 miljø arbeiderne som inngår i medleverturnus, er delt inn i to lag, hvor det ene laget har fri når det andre jobber. Gjennom den lange arbeidsperioden bor og lever miljøarbeiderne sammen med ungdommene på institusjonen. Bøhle mener den kontinuerlige kontakten er bra for beboerne. Det handler om at ungdommene trenger stabilitet, de har så mye uro og så mye redsel i seg. Med stadige vaktskifter får man aldri slukket brannen, mens her kan man være med i en lengre prosess hvor det er mindre sannsynlig at man forlater ting uoppgjort, og det er mye mer tilfredsstillende, sier Bøhle. Han forklarer at medleverturnusen er med på å skape et godt behandlingsmiljø, med få rømninger og hvor veldig mange fullfører hele behandlingstiden. I tillegg går fire til fem ungdommer frivillig videre i ettervern hvert år. Over halvparten av dem som har vært hos oss lever et relativt problemfritt liv etterpå. Jeg skal være forsiktig med å si at det er bare på grunn av medleverturnusen, men den gir et bedre behandlingsklima og et bedre og nærere personlig forhold til både ungdommene og foreldrene, forklarer Bøhle. Han viser til det lave antallet voldstilfeller i kollektivet som et eksempel på gode resultater av turnus ordningen. Her har vi ikke hatt mer enn ett eller to tilfeller av voldsutøvinger i året. Hadde vi ikke hatt med levert urnus, er jeg sikker på at vi hadde hatt mer, sier Bøhle. Turnusen strekker seg over 15,5 døgn på jobb, etterfulgt av 12,5 døgn fri. Slik går det i fire omganger, før den ansatte har fri i seks uker. Det betyr at det til enhver tid er to miljøterapeuter som har fri, og Bøhle innrømmer at det kan være utfordrende for kontinuiteten når noen er borte i lang tid. Samtidig har ungdommene her to kontaktpersoner hver og gjerne god kontakt med flere voksne på arbeidslaget, forsikrer Bøhle. FOR UNGDOMMER: Skjerfheimkollektivet i Vestfold huser til enhver tid 12 ungdommer med rus- og atferdsvansker. HJEMMEKOSELIG: For de ansatte er det viktig å skape et hjem for ungdommene. Må tilrettelegges for familieliv Roger Marthinsen har jobbet ved Skjerfheim kollektivet siden 1995, og er ledende miljøarbeider. Han leder et av de to arbeidslagene, og er en av 12 miljøarbeidere ved institusjonen som jobber i med leverturnus. For ham er det viktig at institusjonen legger godt til rette for at de ansatte kan kombinere arbeidsliv og familieliv sammen med de lange arbeids periodene. I medleverturnus fungerer det aldeles utmerket hvis kollektivet er rustet for det, med egne leiligheter til de ansatte. Her på Skjerfheim har vi foreløpig bare egne rom, forteller Marthinsen, som tar med seg samboeren på flyttelasset hver gang han jobber. For selv om det på gårdstunet står to bolighus, en < 28 miljøarbeid miljøarbeid 29

16 Medleverturnus Medleverturnus MANGE MINNER: I bokhyllene i Skjerfheimkollektivet står minnene tett i tett, og miljøterapeut Marthinsen viser gjerne fram et fotoalbum fra en av institusjonens mange turer. Skjerfheimkollektivet: Startet opp i Eies og drives av barne-, ungdoms- og familieetaten - region sør. Har plass til 12 ungdommer mellom 15 og 18 år. 22 ansatte, hvorav 12 går i medleverturnus. I medleverturnusen har de ansatte 15,5 døgn på jobb, etterfulgt av 12,5 døgn fri. Denne turnusen går i fire omganger, etterfulgt av seks uker fri. Har fått tillatelse av LO stat til å jobbe etter medleverordningen, med hjemmel i arbeidsmiljølovens paragraf (4). Medlever turnus: Turnuser hvor man i praksis flytter inn og bor sammen med brukeren en periode. Hvor lang arbeids perioden er, varierer mellom arbeids plassene. Brukes oftest ved institusjoner som behandler personer med rus- eller atferdsproblemer. Tillatelse gis vanligvis med utgangspunkt i den såkalte medleverforskriften. låve og flere midlertidig brakker, er det trangt om plassen i kollektivet. Planen er å utvide, slik at de ansatte kan bo i egne leiligheter under arbeidsperioden. Ungdommene vil ha medleverturnus Man føler seg ikke bare som en jobb, sier 18 år gamle Ida Marie og 17 år gamle Silje Marie. Jentene bor i kollektivet, og er blant dem som har førstehåndserfaring med effekten av medleverturnus. Du føler ikke at du bor på en arbeidsplass, det føles mer som et hjem, og du blir lettere knyttet til dem som jobber her, forklarer jentene. De mener fordelene ved medleverskap er mange, sammenlignet med andre institusjoner hvor det gjerne er tre skift hver dag. Her kan vi se at de ansatte også er mennesker. Vi ser når de er slitne, når de er glade, og vi får et mer helhetlig bilde av dem. Det skaper trygghet, og det er nøkkelen til behandlingen sier de to ten åringene. Miljøterapeut Marthinsen er enig. For ham er medleverturnus det beste alternativet, både i behandlingen av ungdommene og for sin egen del. All forskning sier at ungdommene mener dette er det beste. Du sier god natt til noen som du vet du skal spise frokost med dagen etter, og de fleste ungdommene ser ikke på oss ikke som barnevernet, men som personer, sier Marthinsen. I en masteroppgave skrevet høsten 2011 kommer det fram at både ungdommene og de voksne ved et lignende norsk kollektiv vektlegger medleverordningen som den viktigste faktoren bak gode relasjoner, og at institusjonen oppleves mer som et hjem takket være bruken av medleverturnus. Ifølge oppgaven kan det skyldes at mange av ungdommene som får hjelp av barnevernet, har opplevd ulike former for omsorgssvikt, og av den grunn utviklet et mistillitsforhold til voksne. Det å kunne leve nært sammen med voksne over tid kan gi den stabiliteten og tryggheten ungdommene trenger. Dette gjenspeiler seg også i en annen undersøkelse om arbeidsmetoder, hvor nær 70 prosent av ungdommene ved Skjerfheim svarte at de foretrakk med leverordningen. Ikke for alle Langtidseffekten av medleverturnus kan være både psykisk og fysisk belastende, sier nestleder i Fagforbundet, Mette Nord. Hun mener at det vil være naturlig å være utslitt mot slutten av en arbeidsøkt, og at det er viktig å følge med på de helsemessige konsekvensene av langturnuser. Men Nord ser også at medleverskap er et av flere virkemidler i enkelte situasjoner. Her er det snakk om rusmisbrukere, hvor noen tilfeller er så ekstreme at det kan være behov for ekstreme arbeidstidsløsninger. Med lengre turnuser får de kanskje større ro, og man kan hindre en del utagering og manipulering. Nord tror det til syvende og sist er den enkeltes livssituasjon som bestemmer om man kan jobbe i medleverturnus eller ikke. Å være borte fra familie og små barn i lengre tid er ikke gunstig. Dette er ikke for alle. Man må ha et liv som tillater det, og en helt spesiell familiesituasjon, mener Nord. Det handler om innstilling Både Marthinsen og Bøhle ved Skjerfheimkollektivet er enige i at medleverturnus også kan være krevende, og Marthinsen innrømmer at det kjennes på kroppen når det går mot slutten av en lang arbeidsperiode. DET BESTE ALTERNATIVET: Miljøterapeut Roger Marthinsen har jobbet ved Skjerfheimkollektivet siden 1995, og er ikke i tvil om at medleverturnus er det beste for beboerne. GOD GROBUNN: Jan Bøhle, seniorkonsulent og stedfortredende seksjonssjef ved Skjerfheimkollektivet, mener den lange turnusen gir grobunn for gode relasjoner mellom de ansatte og ungdommene. Man er ikke like kvikk og rask mot slutten av perioden, akkurat som du ikke er det når du går hjem etter 7,5 time på en annen jobb. Samtidig liker jeg tanken på at jeg har 12 dager miniferie hver måned. Jeg har alltid trivdes med å jobbe i medleverskap, og de gangene jeg ikke har jobbet slik, har jeg følt at jeg har gått glipp av innmari mye. Ifølge Bøhle er det et bredt spekter blant dem som søker seg til stillinger med medleverturnus, både når det gjelder alder, kjønn, kultur og utdanning. Han mener det til syvende og sist handler om at den ansatte har lyst til å jobbe på denne måten. Det er mange som går inn i dette og ikke vet hva de går til, men sånn er det jo i andre jobber også. Det er ens egen innstilling til å arbeide det handler om. Hvis du synes det er besværlig, så velg noe annet. 30 miljøarbeid miljøarbeid 31

17 Pasientkommunikasjon Nærmest hjertet er pasienten ERFARINGSKONSULENT: Jeg er mer enn en diagnose, og det så de på sykehuset, sier Målfrid J. Frahm Jensen som bringer brukerstemmen inn i faglige fora ved SUS. Målfrid Frahm Jensen er ansatt ved sykehuset i Stavanger fordi hun har så mange og varierte erfaringer som pasient. Tekst: KARIN E. SVENDSEN Foto: KJETIL ALSVIK Du kan bidra med noe positivt. I dag underviser Målfrid J. Frahm Jensen, erfarings konsulent ved Psykiatrisk divisjon på Stavanger Universitetssjukehus (SUS), 45 nyansatte miljøarbeidere om dokumentasjon. En forutsetning for at fagpersonalet skal kunne dokumentere på en god måte, er etter hennes oppfatning at de kan kommunisere skikkelig med pasienten. Jeg vil motarbeide råskap og øke forståelsen for pasienter med psykiske lidelser. Snakke med og høre på For å kunne dokumentere riktig, må du lytte til det pasienten sier. Og du må forsikre deg om at det du har hørt, er det pasienten har formidlet, understreker Målfrid J. Frahm Jensen. Erfaringskonsulenten ved SUS ivrer for riktig bruk av både pasientrettighetsloven og god dokumenta sjonsskikk. Begge deler forutsetter at personalet er genuint interes sert i pasienten og obser verer og snakker med ham eller henne på en åpen måte. Erfarings konsu lenten kan dessverre nevne flere eksempler på manglende kommunikasjon, og dermed dårlig dokumentasjon, fra det virkelige livet på psykiatrisk avdeling. Personalet kan for eksempel notere i journalen at pasienten er i «Tilsynelatende ok humør». Når pasienten selv oppgir å plages med angst, sterke mage smerter og stemmer inne i hodet, er det klart at personalet ikke har lyktes med å involvere pasienten, sier hun. Skal du ivareta pasientrettighetsloven, må du Gjengi det pasienten har sagt, og spør om du har oppfattet riktig. Før du skifter tema, spør om det er mer klienten vil si, og oppsummer hva som er sagt. Geir Ø. Skauli: Klienten den glemte terapeut kommunisere med pasienten. Skal du ivareta god dokumentasjonsskikk, må du kommunisere med pasienten, formaner hun de nytilsatte miljøarbeiderne. Skulle tro hun var ansatt Målfrid J. Frahm Jensen er utdannet hjelpepleier, men var uføretrygdet i mange år på grunn av fysiske og psykiske lidelser. Hun kunne ikke fortsette som hjelpe pleier, men var aktiv i ulike bruker- og pårørende organisasjoner. Hun hadde hørt at Sørlandets sykehus HF hadde ansatt en tidligere pasient som erfaringskonsulent. Og da en ansatt ved SUS kom med en bemerkning om at hun var så mye på sykehuset at en skulle tro hun var ansatt, fikk hun ideen til å søke på stillingen som erfaringskonsulent, selv om den ennå ikke eksisterte. SUS så behovet, og opprettet stillingen mens Frahm Jensen var innlagt. Hun søkte likevel og fikk jobben. I mai i fjor begynte hun dermed i 40 prosent stilling som erfaringskonsulent. Jeg syns det er flott at SUS tok sjansen på å ansette meg. Jeg var innlagt på psykiatrisk divisjon i hvert fall for tolvte gang og jeg hadde vært ufør i elleve år. Jeg er veldig glad for at de så at jeg var noe mer enn en diagnose, og jeg håper flere vil følge deres eksempel. Psykiatrisk divisjon gjør etter min mening en kjempefin jobb på systemnivå, men bruker medvirkningen på individnivå kan fremdeles bli mye bedre. På mange somatiske avdelinger er det omvendt. Jeg er pasientstemmen Erfaringskonsulenten understreker at hun ikke skal erstatte brukerrepresentantene, men at hun kommer i tillegg. Hun sitter derfor i flere råd og utvalg som erfaringskonsulent, mens brukerorganisasjonene har sine representanter. Jeg er i systemet, men min primære oppgave er å målbære pasient- og pårørendestemmen. Og jeg føler meg trygg på at pasienten alltid vil stå mitt hjerte nærmest. Målfrid J. Frahm Jensen underviser mange kategorier ansatte, brukere og pårørende ved sykehuset og ute i kommunene i tillegg til at hun lærer opp nye foredragsholdere. Brukerstemmen skal høres i alle bolker av personalundervisningen og i alle råd og utvalg. Jeg bidrar derfor til å lære opp nye foredragsholdere slik at vi etter hvert blir en god gruppe brukere og pårørende i undervisningen. Mot råskap Målfrid J. Frahm Jensen har mange opplevelser som pasient bak seg, og ikke alle er gode. Hun deler sine personlige opplevelser når hun står overfor grupper av ansatte. De nyansatte miljøarbeiderne får også del i noen erfaringer som ikke så lett kan forklares med gode intensjoner. Jeg har opplevd å skjære meg selv så jeg måtte sy. 32 miljøarbeid miljøarbeid 33

18 Pasientkommunikasjon omtaler Frustrert over Nav Legevaktlegen som skulle sy, sa at siden jeg hadde kuttet meg uten bedøvelse, måtte jeg også tåle å sy uten bedøvelse. Så erfaringskonsulenten ved SUS sier hun vil være med og motarbeide råskap og feilslått behandling i helsesektoren ved å øke forståelsen for hvordan det er å leve med psykisk sykdom, og hvorfor noen for eksempel skader seg selv. Og når hun underviser de ansatte, etterlyser hun ekte interesse, forståelse og omsorg. De jeg kjenner som selvskadere, ønsker respekt og forståelse og hjelp fra fagfolk til å finne andre strategier for mestring, sier hun. Det undrer meg at noen av de som skal hjelpe, tillater at personer skader seg selv. Mennesker som har det vondt, trenger å bli sett. De trenger omsorg, varme og hjelp, ikke kjeft, avvisning og unnfallenhet. Målfrid J. Frahm Jensen har lang erfaring med Nav. Hvis jeg skal holde meg i jobb, må Nav skjerpe seg. Hvis Nav virkelig ønsker oss tilbake på jobb, må de ta oss imot med åpne armer og pengebok og ønske oss velkommen. De må spørre: Hva trenger du for å kunne arbeide igjen? Frahm Jensens erfaringer fra det virkelige livet står i sterk kontrast til dette glansbildet av et hjelpeapparat. Jeg hadde et problem og ønsket et møte med min saksbehandler. Det var ifølge saksbehandleren ikke mulig, for saken var så komplisert. Der måtte jeg jo gi henne rett. Hvis ikke saken hadde vært vanskelig, hadde jeg ikke tatt kontakt med Nav. Jeg fikk ny saksbehandler. Hun var både flink og serviceinnstilt, og jeg fikk direktenummeret hennes. Men selv om hun gjorde sitt beste, ble det mange bråstopp. Så ville de gi meg ny saksbehandler, den tredje på et halvt år. Jeg måtte skrive og ringe utallige ganger før jeg fikk beholde den jeg hadde. Jeg trenger ei kuledyne for å få sove. Det har jeg brukt når jeg har vært innlagt. Men ei kuledyne regnes som et teknisk hjelpemiddel, så det får man ikke etter fylte 26 år. Den koster om lag Det er omtrent det det koster om jeg blir sykmeldt i to uker på grunn av søvnmangel. De sier de vil ha oss i arbeid. Men da kan de ikke være så firkanta. Sånn som det fungerer nå, reverserer de i mange tilfeller helbredelsesprosessen. Hun understreker det ansvaret som påligger alt helsepersonell. Manglende omsorg forverrer depresjon og angst, og selvdestruksjon øker. Det er stille i salen før de ansatte takker henne med applaus. Den som yter helsehjelp, skal nedtegne eller registrere opplysninger ( ). Journalen skal føres i samsvar med god yrkesetikk og inneholde relevante og nødvendige opplysninger om pasienten og helsehjelpen. Lov om helsepersonell 39 BØKER Manifest for psykisk helsevern Trond F. Aarre, Universitetsforlaget 2010 Skal psykiatrien komme seg videre, kan den ikke forlange mer ressurser. Nå er det innstillingen og arbeidsmåtene som må forandres. Aarre mener den medisinske modellen bør være mindre dominerende enn i dag. Brukerne bør bli møtt med forståelses rammer som de i større grad kjenner seg igjen i, og må få større innflytelse på utformingen av tjenestene. Psykisk helsevern bør ha ambisjoner ut over de tradisjonelle helse tjenestene og bør se seg selv i et økologisk perspektiv. Øyeblikk, Samhandling og helhetlig tilbud i møte med barn som ikke har livet foran seg Marit Elin Hansen. Frambu senter for sjeldne funksjonshemninger, 2011 Nasjonalt kompetansemiljø om utviklingshemning: Modeller i miljø arbeid 2010, Miljøarbeid for bedre hverdag: Demens, Yrkesfaglig studiehefte for medlemmer i Seksjon helse og sosial Nina Simonsen og Fagforbundet, 2009 Miljøarbeid for en bedre hverdag terapeutisk konflikthåndtering, Yrkesfaglig studiehefte for medlemmer i Seksjon helse og sosial Bjørn Roger Knutsen og Fagforbundet, 2011 Brukermed virkning i helse og omsorgs sektoren, debatt hefte KS, 2011 Denne rapporten tar for seg brukermed virkning innen kommunal helse- og omsorgs sektor. Rapporten baserer seg både på litteratur om bruker med virkning og inn samling av egne data fra et utvalg casekommuner. I forbindelse med rapporten er det også utarbeidet et debatthefte med historier om bruker med virkning i kommunal helse- og omsorgssektor. Heftet inneholder ulike historier om hvordan brukermedvirkning utøves i praksis. Innføring i profesjonelt miljøarbeid, Sølvi Linde og Inger Nordlund Universitets forlaget, 2006 Boka beskriver utviklingen av profesjonelt miljøarbeid og hvordan kravene til kunnskap og formell utdanning har endret seg. Den presen terer teori om profesjonalitet, systematikk og kvalitet og en arbeidsmodell med tilhørende dokumentasjonskrav. Målgruppe er alle som arbeider innenfor helse- og sosialsektoren og studenter innen disse fagområdene. Vernepleiefaglig teori og praksis Thomas Owren og Sølvi Linde (red.) Universitetsforlaget 2011 Boka synliggjør vernepleiefaglig praksis overfor voksne personer med funksjonsnedsettelser, som psykisk utviklingshemning, døvblindhet, multifunksjons hemming, alvorlig psykisk lidelse, rusvansker og autisme. Forfatterne viser at vernepleie krever både generell fagkunnskap, ferdigheter i kunnskaps utvikling, analytisk evne, faglig skjønn og kritisk refleksjon. NETTSIDE Fagforbundets nettside for barnevernansatte gir deg nyheter, tips og muligheter. shs/yrkesgrupper/ Barnevernsansatte/?pageId=3468 DIALOGKORT Etikk i rusomsorgen, barnevernet, eldreomsorgen og i psykisk helsevern Dialogkortene fremmer etisk refleksjon på arbeidsplassen. De er ment som et redskap for ledere og medarbeidere for å oppmuntre og stimulere til videreutvikling av etikken i arbeidet. Kortstokken er gratis og kan bestilles av hermann.albert@fagforbundet.no Se: materiell/?catalogid=8&po=3 34 miljøarbeid 35

19 Postboks 7003 St. Olavs plass, 0130 Oslo tlf faks