MILJØARBEID. Temahefte nr. 25. For medlemmer av Fagforbundet

Transkript

1 MILJØARBEID Temahefte nr. 25 For medlemmer av Fagforbundet

2 FAGBLADETs temahefter gir deg utfordringer, kunnskap, og inspirasjon. YRKESFAGLIGE TEMAHEFTER Nr 1 TVERRFAGLIG SAMARBEID gjennom gjen sidig respekt og interesse for andres fagom - råder. Nr 2 YRKESETIKK er et innspill til refleksjon om mellommenneskelige forhold, makt og avmakt og etiske standarder på arbeidsplassen. Nr 3 LEDELSE setter søkelys på hva som skal til for at de ansatte skal lykkes med sine oppgaver. Hva er god og motiverende ledelse? Nr 4 HYGIENE OG SMITTEVERN kommer med inn spill til hvordan vi kan motvirke sykehus infek sjoner og hindre utbrudd av antibio tika resistente mikrober. Nr 5 RENHOLD OG HYGIENE viser hvordan ren hold, helse, miljø og sikkerhet må ses i sammenheng, slik at hele samfunnet kan dra nytte av renholds - kompetansen. Nr 6 KREATIV OMSORG er en måte å tenke på. Hva har den andre bruk for? Hva kan jeg bidra med? Det er ikke så mye som skal til. Nr 7 LYDEN AV SMÅ SKRITT er en utfordring til alle som arbeider med barn. Det er fantastisk hva barn kan få til, men noen må gi dem sjansen! Nr 8 eforvaltning fokuserer på digitaliserte tjenester. Inter aktive skjema, inter nettsøknader, digitaliserte sykehus og kommune styremøter direktesendt til egen datamaskin. Blir alt enklere? Nr 9 KJÆRLIGHETENS LANDSKAP er innspill til ansatte som arbeider med utviklingshemmede. De har en nøkkelrolle i å bidra til et seksualvennlig miljø. Nr 10 VARMERE, VÅTERE, VILLERE utfordrer kommunene til å stille seg dristige mål for å redusere utslippene av klima gasser. Nr 11 MODIGE MØTER fokuserer på hva som skal til for å lykkes i arbeidet med ungdom. Se mulighetene. Mye respekt og ikke minst kjærlighet. Nr 12 KAMPEN FOR HELTID presenterer erfaringer fra arbeidsplasser som har avviklet tvungen deltid. Deltid er mest brukt i helse- og omsorgs sektoren, men er også omfattende i andre kvinnedominerte yrker. Nr 13 PERSONAL LEDELSE legger vekt på at med arbeideren er den viktigste ressursen for å få utført kommunens oppgaver. Du får tips om hvordan virk somheten kan sette personalledelse i sentrum. Nr 14 KVALI- TETSKOMMU- NER Trepartssamarbeid er et egnet verktøy for best mulig kommunale tjenester. Her får du gode tips til hvordan man lykkes. Nr 15 KVALI - TETSKOM MUNER i oppdatert versjon. Kvalitetskommuneprogrammet kan vise til mange gode resultater siden starten i Her finner du noen av de gode historiene. Nr 16 KLIMAKOMMUNE utforsker ulike tiltak kommunene og de ansatte kan gå i gang med, som et ledd i den internasjonale klimadugnaden. Nyttige tips i arbeidet med energi- og klimaplaner. Nr 17 KONTORFAGET I UTVIKLING Her kan du lese om digitalisering og superbrukere, om utviklingsmulig heter for kontoransatte, om kaffekoking, skjult kunnskap og møteplasser for sekretærer. Nr 18 VERDIGHET I ELDREOMSORGEN Inspirerende eksempler, gode etter utdanninger og tanker om morgen dagens eldreomsorg gir faglig påfyll til morgen dagens pleie personell. Nr 19 HELHETLIG SKOLEDAG Det foregår en heftig debatt om hvordan grunnskolen skal se ut. Og ganske sikkert vil skolen endre seg. En sannsynlig utvikling avtegner seg i Prosjekt helhetlig skoledag. Nr 20 HELSEFARE Mange arbeidstakere jobber i tilsynelatende trygge yrker uten å være klar over farene fra helsefarlige stoffer. Disse kan gi plager og sykdommer, og sette deg ut av yrkes - livet. Nr 21 BARNEHAGEN I ENDRING Barne - hagene er i rask utvikling, noe basebarnehager og gigantbarne hager vitner om. Nr 22 MANGFOLD I BARNEVERNET Antall bekymringsmeldinger til barnevernet ble for - doblet, mens bemanningen økte med 27 prosent siste tiåret. Det får konsekvenser vi ikke ønsker. Nr 23 ORDEN I ARKIVET Hva er en arkivar og hvordan jobber arkivaren? Hva slags systemer og arbeidsmetoder fungerer best? Nr 24 INKLUDERENDE VELFERD Hvordan kan gode offentlige velferdstilbud legges til rette for et stadig mer multikulturelt samfunn? BESTILL Fagbladets temahefter i nettbutikken på Heftene er GRATIS.

3 INNHOLD < 4-5 Lederartikkel < 6-9 Musikalsk medisin < Brukere spør brukere < Intervju: Lytt til pasientene < Kommentar: Hva vil Bufetat med miljøarbeiderne? < Kommentar: Voksne i barnevernet < Tryggere dager for Barbo < Dilemmaer hører hverdagen til < Gode resultater av medleverturnus < Nærmest hjertet er pasienten < 35 Omtaler Temaheftene er et yrkesfaglig tilbud. Her går Fagbladet dypere inn i fagene og problemstillinger knyttet til arbeidssituasjonen for medlemmer av Fagforbundet. Ansvarlig redaktør: Kirsti Knudsen. Prosjektleder: Vegard Velle. Tekst og foto: Karin Svendsen, Ingvill Bryn Rambøl, Inger Marie Grini, Silje Midttun, Silje Katrine Robinson, Martine Grymyr, Marius Nyheim Kristoffersen, Erik M. Sundt, Børre Svendsen, Kine Sørenes, Kjetil Alsvik. Illustrasjoner: Lena Ásgeirsdóttir. Layout: Fryd Forlag AS. Trykk: Aktietrykkeriet AS. Redaksjonen avsluttet 4. mai Last ned dette, og andre temahefter i PDF-format på MILJØMERKET Trykksak 3

4 4 miljøarbeid

5 leder kirsti knudsen ansvarlig redaktør Rett person på rett plass Rett person på rett plass er en forutsetning for et godt miljøarbeid, enten det skjer i barnevernsboligen, på rusinstitusjonen, på sykehjemmet, innenfor psykisk helse eller blant personer med utviklings hemming. Miljøarbeid er ikke en teknisk tjeneste der yrkesutøveren kan slå av og på tjenestene. Tvert imot handler det om mennesker som bryr seg, som viser varme og kjærlighet. Som er til stede, som lytter, ser og tør å gi av seg selv. Er dette noe alle kan gjøre? Nei, også godt miljøarbeid forutsetter kompetanse, utdanning og videreutdanning. I barnevernet er det for tiden en diskusjon om hjelperne må ha høyskoleutdannelse eller ikke. Svaret kommer fra de unge selv. I Stortingsmelding 1, laget av Barnevernsproffene, 200 barnevernsbarn i alderen år. De vil ha hjelpere med livserfaring og toleranse. De føler seg tryggere når de har mennesker rundt seg som har ulik bakgrunn og som kjenner livet fra dets ulike sider. Miljøarbeiderne bør gjerne selv ha kjent på vanskeligheter og utfordringer i livet. Og de bør komme med ulike tanker, tradisjoner og religioner, og forsøke å være et Miljø arbeiderne bør gjerne selv ha kjent på vanskeligheter og utfordringer i livet. speil bilde på variasjonen av mennesketyper de unge vil støte på ellers i livet. De unge ønsker ikke at deres univers av livsassistenter skal bestå av hvite, medfølende, skoleflinke personer med middelklasseverdier, som anser seg som eksperter bare fordi de har tatt tre års høyere utdanning. Kompetanse kan være så mangt, og miljøarbeid er et praksisnært håndverk. Å forkaste fagpersoner som har realkompetanse gjennom flere års virke i arbeids livet, eller ansatte med lav formell grunn kompetanse, men med kanskje opptil flere kurs og videre utdan ninger, er ikke bare dumt, men respekt løst. Det er ikke sykehussjefene, øko nomene og konsul entene som ut fører kjerneoppgavene innenfor offentlig omsorg og som omsorgs vesenet i alle dets ulike grener er organisert for å utføre. Dem er det nettopp miljøarbeiderne som gjør. Miljøarbeiderne tilrettelegger hverdagene slik at brukerne kan mestre livets små og store utfordringer på en best mulig måte. De som klarer å gjøre denne jobben i år etter år, har noe spesielt! Og de fortjener respekt og verd settelse i form av god lønn og høyere status. miljøarbeid 5

6 øyekontakt: Å se pasientene, møte blikket, er en viktig del av Marte Meo-metoden. Her har sykepleier Shakuntala Gupta og Aslak Sannes fått en spesiell kontakt. Musikalsk medisin Personer med demensdiagnose ved Bergen Røde Kors Sykehjem sovner og våkner til sin favorittmusikk. Etter at man systematisk begynte å skrive ut musikk som medisin, har pillebruken gått drastisk ned. Tekst: Silje Midttun Foto: Silje Katrine Robinson Klassiske pianotoner triller ut av den lille, svarte cdspilleren på nattbordet og fyller rommet. Forsiktig. Det er sen morgen. Vårsolen har fått himmelen for seg selv i dag. Ada strekker litt på seg i senga og grynter fornøyd. Lik vårsola som tiner opp byen utenfor, tiner musikken opp hennes muskler og ledd, sinn og humør. Hun er i ferd med å våkne. I sitt eget tempo. Forsiktig møter hun en ny dag. Vernepleier Britt Elin Hjertø har stått helt stille noen skritt fra senga hennes i fem minutter når pleieassistent Elin Eidfjell åpner døren og smyger seg inn. Nå er «Ada» klar for morgenstellet. «God morgen, Ada.» Elin bøyer seg over henne med et smil og ser henne i øynene. «God morgen,» sier «Ada» og ler. Pleierne letter litt på dynen og forteller henne at de skal vaske og stelle henne. Pianomusikken fra cd-spilleren erstattes av nynning. «Ada» klarer ikke synge lenger, derfor har pleierne den siste tiden begynt å nynne til henne. For nynne kan hun, og de vil gjerne ha henne med i sitt lille kor. Ved fotenden av sengen lener Raj Gupta seg til veggen og iakttar den lille hverdags scenen gjennom et videokamera. Marte Meo-metoden Videosnuttene av pleiesituasjoner er mellom tre og ti minutter lange, og blir analysert av Gupta i fellesskap med personalet. Det kalles Marte Meo-metode, utviklet av nederlandske Maria Aarts på slutten av 70-tallet. Marte Meo betyr «av egen kraft». I utgangspunktet var det et program for barn med adhd, men i dag er metoden videreutviklet til en rekke områder. Bergen Røde Kors Sykehjem 6 miljøarbeid

7 Blir sett: Det er ikke fritt for at Kirsten Bakke og de andre damene flørter med musikkomsorger Fredrik Elholm. (BRKS) har nå brukt metoden på personer med demensdiagnose i ti år. I det daglige arbeidet er det lett å bli opptatt av selve handlingen. Mens vi løper fra handling til handling, glemmer vi å se mennesket, ansiktsuttrykkene og forsøkene på kommunikasjon. Ved at pleierne retter oppmerksomheten mot pasientens initiativ og behov, fremmes pasientens mestringsopplevelse, forklarer Gupta, som er spesialsykepleier i geriatri og Marte Meo-terapeut og -veileder. Utfordrende pasienter Videokameraet hentes fram med én gang personalet opplever en utfordring med en pasient. Gupta er nøye med begrepsbruken. Det handler om utfordringer, ikke problemer. Pasienter med demensdiagnose kan være svært utfordrende og stiller store krav til personalet. Pasientene er ofte usikre og utrygge, og opplever at de lever i en kaotisk situasjon der frykten deres ikke blir tatt på alvor. Det fører mange ganger til frustrerte, deprimerte, urolige, utagerende og aggressive pasienter. Vold er ikke uvanlig på demensavdelinger. Mange pasienter føler at de må forsvare seg, og denne forsvarsmekanismen blir veldig tydelig når vi analyserer filmsekvensene, forteller Gupta. Det fokuseres på hva pasienten prøver å kommunisere, hva hun trenger mer eller mindre av, og om hennes initiativ blir tatt på alvor og roses. På Marte Meo-veiledningen kommer pleierne fram til en løsning som blir prøvd ut i tre uker før det filmes på nytt. Stemmeleie, blikkontakt, ansiktsuttrykk og tilstedeværelse er viktig. Fasiten finnes hos pasienten, løsningen hos pleieren. Vi opplever at filmingen har bidratt til å bevisstgjøre personalet, forteller Gupta. sitter på fergen å vinker til deg.» Sigrun løfter hånden og vinker mens hun ler mot Marion. Pleieren smiler tilbake, og møter det begeistrede blikket. «Og når du vinker tilbake, så snur di seg vekk.» Begge vrir hodet demonstrativt andre veien, før de avslutter med skikkelig trøkk: «For alle e make og alle er frekk.» Sangteksten henger over sengen til Sigrun sammen med «Per Spelmann» og «Du og jeg og vi to.» Dermed nytter det ikke for noen av pleierne å unnskylde seg med at de ikke kan teksten. Her skal det synges med den stemmen du har. Det var uvant og litt ubehagelig i starten. Jeg var ikke spesielt glad i å synge, men nå synger jeg hele tiden. Nesten litt for mye, om du spør samboeren min, forteller Marion Håvås, som har vært vernepleier på avdelingen i to år. SANG PÅ SENGa: Vernepleier Marion Håvås og Sigrun synger «Jenter fra Bergen». Marte Meo- og musikkprosjektet har skapt økt trivsel både for ansatte og pasienter på Bergen Rødt Kors Sykehjem. Syngende pleiere «Å jenter fra Bergen e nokke for seg.» Sigrun sitter på sengekanten i en rød bluse, med nykjemmet hår og beina i kors. Hun gliser. Dette er favoritten. «Di Kartlegger musikksmaken Musikkprosjektet ved BRKS begynte i 2001 som musikkstunder som skulle skape trivsel og glede hver uke. Da prosjektansvarlig og spesialrådgiver Helga < miljøarbeid 7

8 FILMER STELLER: Raj Gupta filmer stellesituasjonen. Interessen for metoden er stor, og Gupta er veileder for ti Marte Meopraktikanter. MUSIKKANSVARLIG: Spesialrådgiver Helga Lorentzen startet musikkprosjektet ved Bergen Røde Kors Sykehjemfor 11 år siden. Lorentzen så hvordan musikken virket, fikk hun overlege Audun Myskja med på laget. Ambisjonen var å utvikle musikk som miljøbehandling innenfor demensomsorgen gjennom systematisk og bevisst bruk. Det er lett å nedprioritere miljøterapeutiske tiltak i en travel hverdag. Derfor skriver vi rett og slett ut musikktiltak som miljøbehandling til våre pasienter, forklarer Lorentzen. Musikktiltakene er nøyaktig beskrevet i pasientens journal for å sikre at alle pleiere utfører tiltakene i samme situasjoner og på samme måte. Dersom Arne skal ha Mozart til tannpussen er det like viktig som hjertemedisinen. Når nye pasienter kommer til avdelingen, blir deres musikksmak kartlagt ved hjelp av en syste matisk gjennomgang av ulike musikkategorier som er samlet på en preferanse-cd. Det blir også gjennom ført samtaler med de pårørende. Dans i stua Siden 2005 har BRKS slått sammen musikkprosjektet og Marte Meo-metoden for å videreutvikle den individuelle musikkterapien. Dette er et helt unikt prosjekt som stadig lokker fagfolk både fra inn- og utland på studiebesøk, og overlege Myskja har nylig avsluttet sitt doktorgradsarbeid på prosjektet. Den tunge jobben med å utvikle et verktøy som letter det daglige stell i demensomsorgen, har vi nå gjort. Å iverksette metoden andre steder i landet er både enkelt og billig. Vi får stadig forespørsler om å utvikle et under visnings opplegg, men det krever dessverre prosjekt midler som vi ikke har i dag, sier Lorentzen. Dansegulvet er fullt. Musikkomsorger Fredrik Elholm og gitaren hans er omkranset av en liten kvinnelig fanskare som flørter med blikket og dulter ham kjekt i siden. Hans arbeidsbeskrivelse er å flørte tilbake. Det er felles musikkstund på BRKS, og ingen av de ansatte benytter anledningen til å stikke seg bort med en kaffekopp og dagens BT. De byr opp til dans, alle som én. Nesten daglig opplever jeg at eldre som ikke lenger er i stand til å kommunisere, livner opp og kan hele sangtekster. Det er fantastisk å se hvor stolte de blir, og hvordan det plutselig oppstår kommunikasjon rundt sangene fordi de trigger minner, forteller Elholm, som driver eget firma som musikkomsorger på femte året. Ingen på sovemedisin Etter at BRKS satte i gang det spesielle prosjektet som kombinerer Marte Meo og musikkterapi, har medisinbruken på demensavdelingen gått drastisk ned. I dag bruker ingen av de 25 pasientene sovemedisiner eller beroligende midler. Vi har også opplevd at pasienter har sluttet med hjertemedisin, forteller Gupta. Musikk kan virke beroligende og skaper trygghet hos pasientene, og den tar oppmerksomheten bort fra smerter, forklarer Helga Lorentzen. Prosjektet ble møtt med skepsis fra de ansatte i starten. Skulle de synge og filmes på jobb? De syntes det var ubehagelig, og var redde for å bli hengt ut og kritisert. Nå er videokameraet en naturlig del av arbeidsdagen. Pasientenes situasjon endrer seg hele tiden; det er derfor et kontinuerlig arbeid. Det er gøy at vi hele tiden er i utvikling og må tenke nytt. Det har gjort jobbhverdagen mer spennende, forteller sykepleier Shakuntala Gupta. «Ada» er nå mye roligere gjennom hele dagen på grunn av musikkstunden og den myke starten på dagen. Det gjelder ikke bare henne. Vaktene våre er helt forandret. Det koker ikke på avdelingen lenger. Alt handler om å være i forkant. Den lille ekstra innsatsen vi legger inn ved morgenstellet eller før leggetid hos «Ada» og de andre pasientene, gir stor gevinst i form av nattero og mindre utagering om dagen, forteller hjelpepleier Tabassum Qureshi. 8 miljøarbeid

9 Marte Meo-metoden Kommunikasjon som skaper tillit Kommunikasjon basert på Marte Meo-metoden skaper tillit og trygghet hos pasienter med demens. Møt pasienten med et smil og et engasjert kroppsspråk før noe skal skje, for eksempel morgenstellet. Det demper angst, og skaper trygghet og tillit. Vær oppmerksom på hva pasienten er opptatt av. Hvilke behov har hun, og hvilke initiativ tar hun? Sett ord på det for henne. Når pasienten opplever å bli bekreftet på denne måten, kan det føre til kommunikasjon. Skap et samspill med pasienten ved å vente på og ta hensyn til hennes reaksjon, slik at det blir en vekselvirkning mellom dere. Gi henne tid til å reagere på ditt initiativ. Sett ord på de handlingene du skal utføre. Istede nfor å stille spørsmål kan du heller fortelle hva du gjør. Vis vaskekluten og fortell at du skal vaske henne i ansiktet. Det skaper trygghet og forutsigbarhet. Gi pasienten annerkjennelse underveis i form av små ord som «fint» eller «bra» eller i form av et smil eller et positivt nikk. Å bli bekreftet gir pasienten en opplevelse av å være på rett vei og gir gjerne energi til å fortsette handlingen. Hjelp pasienten med å markere starten og avslutningen av en handling. Det gir pasienten en forståelse for hva som skjer, og minsker frustrasjonen. Fysisk berøring må tilpasses den enkelte. For noen kan fysisk nærhet til en støtteperson virke trygghetsskapende når de har angst. Musikk løser utfordringer i demensomsorgen Mange sykehjem tilbyr musikk på dagligstua, men Bergen Røde Kors Sykehjem har tatt musikken helt inn på badet. Det har resultert i en doktoravhandling. Overlege Audun Myskja har vært involvert i musikk prosjektet de siste ti årene, og har gjort et grundig vitenskapelig arbeid rundt musikkens inn virkning på pasienter med demensdiagnose. Resultatet er den helt ferske doktoravhandlingen «Integrated music in nursing homes an approach to dementia care». Inne på pasientrommene på de fleste sykehjem rår den store tausheten. Mennesker med demens diagnose er i en situasjon der de ikke lenger kan skaffe seg selv stimulering, men er helt avhengig av det de blir tilbudt, forteller Myskja. Under- og feilstimulering er derfor svært utbredt blant disse pasientene. En radio innstilt på P4 står gjerne og durer, men serverer musikk som pasientene ikke har noe forhold til. Istedenfor å stimulere, fører det bare til uro og støy. Avhandlingen viser at riktig bruk av musikk enkelt kan læres av personalet uten at de trenger noen form for musikk utdannelse. Mer enn bare festlig Hos oss er musikk mer enn et festlig innslag på stua. Vi har integrert musikken som en del av hver dagen og tilpasser musikken til den enkelte pasienten, forklarer overlegen. Avhandlingen hans viser at det er med gode resultater, særlig på uro og utagerende opp førsel, men også på depresjon. Vanlig medisinsk behandling har ikke så god effekt på pasienter med demens diagnose som man tidligere har trodd. Min avhandling viser at musikk kan være løsningen på noen av utfordringene innen for demens omsorgen, særlig med tanke på uro, som er noe av det mest ressurs krevende på et sykehjem. Generelt viser min forskning at riktig bruk av musikk kan gi pasientene økt velvære og bedre funksjon i dagliglivets aktiviteter, sier overlege Audun Myskja, som skal forsvare sin doktor av hand ling i løpet av sommeren. Vær bevisst på inntoningen i din egen stemme og hvordan du setter ord på pasientens negative uttrykk i ubehagelige situasjoner. Det gir pasienten hjelp til å mestre nødvendige oppgaver som kroppsstell og tannpuss. Støtt pasienten i sosiale sammenhenger ved å presentere henne for andre. Det øker følelsen av å være inkludert i et fellesskap. Kilde: Marianne Munch, Marte Meo-supervisor, geriatrisk sykepleier og undervisningsleder ved NKS Olaviken alderspsykiatriske sykehus i Bergen. Munch er en av landets fremste ressurspersoner på hvordan Marte Meo-metoden kan brukes med gode resultater i demensomsorgen. miljøarbeid 9

10 Brukermedvirkning BRUKERUNDERSØKELSE: Cecilie Dahl er en av de to utvikingshemmede som har fått opplæring i å utføre brukerundersøkelser. Her svarer Lars-Harald Wangen på spørsmål. Brukere spør brukere I Bærum sitter brukerne på begge sider av bordet når tilbudet til utviklingshemmede skal evalueres. Målet er at de skal bestemme mest mulig over sin egen situasjon. Tekst: Ingvill Bryn Rambøl Foto: Inger Marie Grini 10 miljøarbeid

11 Brukermedvirkning vanlig å stille spørsmålene direkte til brukerne selv. Hvis noen har blitt spurt, har det som regel vært de pårørende eller de ansatte. I prosjektet «Bruker spør bruker» har Bærum kommune gått enda lenger og gitt brukerne rolle som intervjuere i undersøkelsen. Vi skulle egentlig bare lage en brukerundersøkelse, men har funnet ut at vi sitter igjen med et helt system for kvalitetssikring, sier faglig rådgiver Lars-Ove Nordnes. Når brukerne er med i arbeidet med å forberede undersøkelsen og å drøfte resultatene i etterkant, får de en følelse av å bli myndiggjort. De får innsikt i hvilke rettigheter de har, de tør å ta opp ting til diskusjon, og de vet at de blir hørt. Idé fra Østerrike Prosjektet som har fått navnet «Bruker spør bruker», kom til da Norsk Forbund for Utviklingshemmede sommeren 2008 spurte om Bærum kommune ville være med og utvikle en ny type brukerundersøkelse. Prosjektet er støttet av EU og laget etter modell fra Østerrike, der brukermedvirkning blant utviklingshemmede har en langt sterkere tradisjon enn i Norge. Fire brukerrepresentanter fikk være med på studietur til Østerrike og snakke med dem som har stått bak undersøkelsen der. Her hjemme har de, sammen med miljøterapeuter og tilretteleggere, utformet spørsmålene og gjennomført undersøkelsen. Rapporten ble lagt fram i februar i år. Cecilie Dahl er en av to intervjuere i prosjektet, og hun synes det har vært både spennende og lærerikt å være med. Det var veldig interessant å snakke med de andre brukerne og høre hva de svarte, sier 38-åringen, som til daglig jobber med å lage jule hjerter og grytelapper på Bærum arbeidssenter. Arbeidet med brukerundersøkelsen var mye morsommere, mener hun. Jeg ble veldig godt mottatt av de andre brukerne, og har fått høre etterpå at jeg gjorde en god jobb, sier hun stolt. PROSJEKTLEDER: Lars- Ove Nordnes er faglig rådgiver i pleie- og omsorgsavdelingen i Bærum kommune og har hatt ansvaret for prosjektet «Bruker spør bruker». Hvem bestemmer hvis en venn eller kjæreste skal overnatte hos deg? spør Cecilie Dahl. Det bestemmer jeg selv, svarer John-Harald Wangen. Både hun som spør og han som svarer er utviklingshemmet. De er selv brukere av tjenestene det spørres om, selv eksperter på sin egen situasjon. At brukere av kommunale tjenester blir spurt om hva de synes om kvaliteten på tjenestene de mottar, er ikke uvanlig. Men når det gjelder tilbudet til personer med utviklingshemming, har det ikke vært Fornøyde brukere Spørsmålene i brukerundersøkelsen er nøye valgt ut av brukerne og miljøterapeutene i fellesskap. De handler om selvbestemmelse, trygghet og trivsel. 54 voksne utviklingshemmede i tre ulike kommunale eller private bofellesskap i Bærum ble spurt. Resultatene viser at rundt nitti prosent av brukerne opplever at de selv bestemmer over sitt privatliv enten alene eller med hjelp fra andre. Like mange er fornøyd med hvordan avgjørelser som angår dem selv blir tatt. Vi ble nok litt overrasket over at så mange av brukerne faktisk ønsker å ha noen å rådføre seg med < De får innsikt i hvilke rettigheter de har, de tør å ta opp ting til diskusjon, og de vet at de blir hørt. miljøarbeid 11

12 Brukermedvirkning «Bruker spør bruker» Bruker spør bruker er en brukerundersøkelse blant utviklingshemmede i Bærum kommune som involverer brukere i alle deler av arbeidet. Første undersøkelse ble gjennomført i perioden mai 2010 til juni 2011, og rapporten ble klar i februar Hensikten med prosjektet er at tjenesteyter, politikere og utviklingshemmede skal samarbeide om å skape bedre trivsel i hverdagen og gode tilrettelagte tjenester. Prosjektet er finansiert av Bærum kommune og Utviklingssenter for hjemmetjenester i Akershus. når det gjelder avgjørelser i privatlivet sitt, sier Nordnes. Vi har hatt så stort fokus på selvbestemmelse i vårt arbeid med denne gruppa, at vi kanskje har sett litt bort fra at det kan føles trygt for mange av dem å få hjelp til å ta avgjørelser om slike ting som påkledning og pengebruk. Den største overraskelsen i undersøkelsen var likevel at så mange føler seg mobbet. Over en tredel av brukerne svarte at de det siste året har blitt ertet eller mobbet slik at de ble triste og leie. Når vi har presentert resultatene på brukerstedene i ettertid, har vi også opplevd at mange har historier å komme med som handler om mobbing. Det viser hvordan en slik undersøkelse bidrar til å få satt viktige spørsmål på dagsorden, sier Nordnes. Ærligere svar Arbeidet med undersøkelsen har også gjort brukerne mer bevisst på hvilke rettigheter de faktisk har. En av dem som ble spurt, ble veldig provosert over spørsmålet om hvem som bestemmer når det gjelder overnattingsbesøk. Han hadde tatt for gitt at overnattingsbesøk ikke var lov. Er det grunn til å tro at folk svarer mer ærlig på spørsmålene når det er brukerne selv som foretar intervjuene? Forskerne som har jobbet med dette i Østerrike, mener at vi får fram mer kritikk når det er brukerne som spør, sier Nordnes. Erik Songstad, en av brukerne som har sittet i prosjekt gruppa og som selv har blitt spurt i undersøkelsen, har sin egen måte å besvare spørsmålet på. Han skriver «personalet» på talemaskinen og viser hysj-tegnet med fingeren foran munnen. Hvis det var personalet som hadde spurt, ville nok flere holdt munn, mener han. Permanent ordning Bærum kommune har vedtatt at «Bruker spør bruker» skal bli en permanent ordning. Målet er å etablere fire Nav-støttede arbeidsplasser for utviklings hemmede som jobber med å gjennomføre brukerundersøkelser og som fungerer som en slags ressursgruppe for kommunen. Hvis dette bare blir betraktet som en brukerundersøkelse der nitti prosent er fornøyd med situasjonen, har vi ikke oppnådd noe, sier Lars-Ove Nordnes. Det må være et kontinuerlig arbeid der brukere og ansatte samarbeider om å gjøre tjenestene bedre. Nordnes ser for seg at Bærum kommune kan være modell for liknende brukerundersøkelser i resten av landet, og ser gjerne at hans egen prosjektgruppe blir en ressurs for andre kommuner som vil gjøre det samme. Cecilie Dahl bidrar mer enn gjerne. Jeg vil gjerne intervjue folk i andre kommuner også, og kanskje være med og lære opp andre brukere til å bli intervjuere. Bestemmer selv:i rådgivningsgruppa i Bærum kommune er Erik Songstad, Cecilie Dahl og Renate Rød med på å forme beslutningene som gjelder deres egen hverdag. 12 miljøarbeid

13 Brukermedvirkning Brukeren som ressurs Eksperter At brukerne selv er med i gjennomføringen av bruker undersøkelsen, betyr alt, sier Marianne L. Hansen. Hun er en av miljøterapeutene som var med i prosjektgruppa for «Bruker spør bruker». Hvis vi ansatte hadde stilt spørsmålene, ville ikke svarene hatt på langt nær så stor verdi. Nå fikk de snakke med noen de kjente, noen de stolte på, som var en av dem. Marianne L. Hansen jobber på arbeidslaget Gjettum, der brukermedvirkning har stått høyt oppe på agendaen i mange år. Under slagordet «Jeg bestemmer selv» har de arbeidet bevisst med å la brukerne selv bestemme hvordan de vil ha det inne i leilighetene sine, om de vil spise felles måltider og hva slags hjelp de vil ha. Det er viktig at vi miljøterapeuter er tilgjengelige hvis de trenger oss, men vi må også gi dem rom til å bestemme selv. Det å ha en meningsfull fritid, har for eksempel vært en regel i mange boliger. Men hvem bestemmer hva som er en meningsfull fritid? Skal ikke voksne mennesker få bestemme selv om de vil trene, spille musikk eller se på tv om kvelden? Mange steder blir ikke utviklingshemmede behand let som voksne mennesker som er i stand til å ta egne valg, mener Hansen. Hun håper at «Bruker spør bruker» kan være med på å endre holdninger i arbeidet med utviklingshemmede. Undersøkelsen viser at vi er kommet et godt stykke på vei, men at det fortsatt er mye vi kan jobbe med å forbedre. Svarene viser jo at brukerne i stor grad er i stand til å ta egne valg, selv om de noen ganger ønsker å få råd fra andre, sier Hansen. Selv tror hun arbeidet med prosjektet har gjort henne enda mer bevisst på hvilken ressurs brukerne selv er. Gjennom prosjektet har jeg fått se brukerne i en helt annen sammenheng enn jeg er vant til. Det er fantastisk å se hva de klarer å utrette når de får tildelt en annen rolle enn de vanligvis har, sier hun. i eget liv: «Ingenting om oss uten oss» er slagordet for brukerundersøkelsen i Bærum. Tove Kjevik, Anne Marie Berg, John-Harald Wangen, Cecilie Dahl, Erik Songstad og Renate Rød vil være eksperter i eget liv. miljøarbeid 13

14 - Lytt til pasientene Hvis helsearbeidere skal lykkes, må de avgi makt. Psykiater Trond F. Aarre tror psykiatrien bør lytte mer til pasientene og samhandle mer med andre tjenester. Tekst: KARIN E. SVENDSEN Foto: HELSE FØRDE 14 miljøarbeid

15 Det aller viktigste er at vi skjønner hva som er forholdet mellom oss og dem vi skal tjene. Nemlig at det er vi som skal tjene dem. Trond F. Aarre mener brukerperspektivet er alfa og omega for alle som vil gjøre en god jobb innen rus og psykiatri. Vi må lytte til dem vi skal hjelpe. Vi skal få fram deres behov og styrke deres ressurser og muligheter, sier avdelingssjefen ved Nordfjord psykiatrisenter som også er fagsjef ved Psykiatrisk divisjon Helse Bergen. Kultursjef på avdelinga Trond F. Aarre betegner seg selv også som kultursjef. Som leder er han klar over at han sitter med ansvaret for kulturen på avdelinga; hvilke holdninger og handlinger som skal dyrkes og overleve. Snart skal avdelingen utvides og ta imot mange som hittil har arbeidet i somatikken. De skal også utvide tilbudet til å omfatte pasienter hvor rus misbruk er hoveddiagnosen. Aarre er allerede opptatt med å kurse sjukepleiere og hjelpepleiere som har arbeidet i opptil 30 år på sjukehuset. Og han ser optimistisk på at de skal flytte over til psykiatrisenteret. De aller fleste mennesker er egna til å arbeide her. I tillegg til kunnskap om arbeidsfeltet kreves først og fremst evne til innlevelse. Vi må kunne sette oss inn i tankegangen til folk som tenker helt annerledes enn oss selv, sier han. Personalet som skal arbeide for og med mennesker med psykiatriske lidelser og rusmisbruk, må ifølge Aarre legge vekk enkelte av sine egne verdier og prioriteringer. Om du selv syns det er hyggelig med blomster på bordet og nystrøket laken i senga, møter du her kanskje noen som er enig med deg, mens andre ikke syns det er viktig i det hele tatt. Her kan du ikke være aktiv moralist, smiler psykiateren før han tar en liten pause og presiserer: Jo, vi trenger moral, men bare til innvortes bruk. Vi skal stille strenge krav til tjenestene våre, og vi må kontinuerlig blankpusse egne holdninger. Bærekraftige relasjoner Mange av brukerne ved psykiatriske institusjoner er ikke vant med å bli sett på som verdifulle mennesker. De blir sjelden møtt med respekt. Tvert imot. De er vant til å bli møtt med stigmatisering og moralisme. Det er ingen enkel jobb å møte alle våre brukere med respekt. Vi arbeider med mennesker som har svært lav status ute i samfunnet. Det er for eksempel ganske vanlig å snakke nedsettende om dem. Og så skal vi legge bort alle de gjengse hold ningene og møte dem på en fundamentalt annen måte, sier Aarre. Ikke lett, men helt nødvendig for å skape det psykiateren kaller bærekraftige relasjoner. Autonomi er et helt grunnleggende etisk prisnipp i all tjenesteyting. Vi må handle i størst mulig grad på brukernes premisser. Bare med respekt for deres behov kan relasjonene mellom oss bli bærekraftige, mener han. Og bærekraftige relasjoner må til. Det må være rom for prøving og feiling både for brukerne og for dem som er profesjonelle. Når vi etablerer likeverdige relasjoner mellom bruker og tjenesteyter, er de bærekraftige. Vi gjør masse feil, men vi blir tilgitt nettopp fordi forholdet mellom oss er basert på respekt og likeverd. Krenkende avvisning I boka Manifest for psykisk helsevern tar Trond F. Aarre et oppgjør med sitt eget fagfelt og psykiatriens vegring mot å lytte til både pasienter og samarbeids partnere. Han tror alle har mye å vinne på å erstatte paternalismen med autonomi. Også innen rus omsorgen. Fremdeles fins behandlingssteder hvor brukerne ikke slipper inn igjen etter permisjon hvis de har sprukket. En slik avvisning er enormt krenkende. Og den er lite hensiktsmessig. Vi kan jo bare forestille oss om hjertepasienten fikk en tilsvarende beskjed: Ett infarkt til, så er det slutt på behandlingen. Aarre understreker at heller ikke i Nordfjordeid aksepterer de at folk kommer inn på avdelinga for å ruse seg i nye omgivelser. Men her betrakter de bruk av rusmidler som en del av sjukdommen til rusmis brukere. Vi tar imot folk selv om ikke de er rusfri. Det har vi god erfaring med. Når de blir møtt på en god måte, får vi ofte til mye sammen med pasientene. Sunt press utenfra Pasientenes rett til å definere sine egne ønsker og behov er for Trond F. Aarre ikke bare et spørsmål om etikk. Han tror brukermedvirkning også er nyttig. Helsepersonell bør derfor se på bruker medvirkning som en moralsk plikt og en uunnværlig klinisk metode, sier psykiateren. Men det er ikke bare pasienter og brukere som kan gi nyttige innspill og god hjelp til helsevesenet. I mani festet sitt berømmer han også bruker organisasjoner og politiske myndigheter for at de har presset fagmiljøer til å avgi makt til brukerne. Dessuten må psykiatrien lytte til og samhandle med andre instanser for å gi pasientene helhetlige og effektive tilbud fordi pasientenes helse skapes av så mange andre på så mange andre felt enn psykiatriens. Psykiater Trond F. Aarre er avdelingssjef ved Nordfjord psykiatrisenter. Som leder er jeg kultursjef. Det er jeg som avgjør hvilke holdninger som er legitime og hvilke handlinger som er akseptable. miljøarbeid 15

16 Hva vil Bufetat med miljøarbeiderne? Miljøarbeideren er blitt en utrydningstruet yrkesgruppe i Bufetat. Da Fylkesbarnevernet ble til Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet (Bufetat) 1. januar 2004, var det mellom 800 og 900 miljøarbeidere som ble overført. Ekstra uryddig blir dette når flere fylkes mannsembeter utdeler anmerkninger eller rapporter dersom vi ikke følger departementets pålegg/oppfordring om minst 50 prosent ansatte med høyskolebakgrunn. Altså anmerkning, ikke for å ha brutt selve forskriften, men for ikke å ha fulgt anmodningen fra vårt fagdepartement. Børre Svendsen er regiontillitsvalgt for Fagforbundet i Bufetat region Midt-Norge De første årene arbeidet miljøarbeidere og miljøterapeuter på lik linje og side om side ute på institusjonene. Etter påtrykk fra Barne-, familie- og ungdoms direktoratet (Bufdir), påla Barne- og likestillings departementet (BLD) Bufdir å bestrebe seg på at minst 50 prosent av de ansatte i Bufetats institusjoner skulle ha en treårig relevant høyskoleutdanning. Bufetat fortolket deretter forslaget på sin egen måte, med henvisning til en kvalitetsforskrift for Bufetat. De hevdet at alle institu sjoner skulle ha minst 50 prosent ansatte med en treårig høy skole eller universitetsutdanning. Men når vi leser denne kvalitetsforskriften, står det at kravet gjelder nestleder og leder, altså ikke andre ansatte. Det kan også nevnes at i selve for skriften står det (i tillegg til krav knyttet til leder og stedfortreder) noe om bredde i kompetansen, og at BLD forutsetter at man har den bemanningen og kompetansen som trengs for å løse de oppgavene som følger av oppdragene eller enkelte barns/ung dommers behov. 50 prosent-regelen har i mellom tiden fått rotfeste i etaten, uten at det blir tatt spesielle hensyn til bredde i kompetansen, og er, som jeg ser det, den direkte årsaken til at miljø arbeiderne er blitt en utrydningstruet yrkesgruppe i Bufetat. Er det slik at Bufetat er tjent med å ha kun ansatte med treårig helse-, sosial- eller universitetsutdanning? Hva vil skje etter hvert som alle skal sitte på et kontor og drive med skrivearbeid? Når vi ser tilbake på miljøarbeidernes innsats på institusjonene, er det verdt å huske på den kontinuiteten og stabiliteten de representerer. Det er en yrkesgruppe som er stabil år etter år. De fleste av miljø arbeiderne har en lang og allsidig realkompetanse som gjør dem meget godt egnet til å arbeide på gulvplanet ved Bufetats institusjoner. Dette kommer godt til syne i rapporten som Barnevernsproffene (ungdom som tidligere har vært plassert i barnevernet) har skrevet og levert til Bufetat. Der skriver de at det var miljøarbeiderne de knyttet best og sterkest relasjoner til, og det var denne yrkesgruppen de kunne stole på. Det blir hevdet fra såvel ledere og andre ansatte at miljøarbeideren har hatt en funksjon som den yrkesgruppa som holder institusjonene sammen og i gang. Og inntil nå har miljøarbeiderne på de fleste av institusjonene hatt de samme arbeids oppgavene som miljø terapeutene, noe som har fungert meget bra. Men nå er det kommet krav om at alle metoder skal være forskningsbaserte/evidensbaserte (mål bare), med krav om målinger/analyser og diverse rapporter og skriftlig gjøring knyttet opp mot ung dommene. Det kan se ut som det bare er miljø terapeutene som er kvalifisert til å utføre disse oppgavene. Er det slik at Bufetat er tjent med å ha kun ansatte med treårig helse-, sosial- eller universitetsutdanning? Hva vil skje etter hvert som alle skal sitte på et kontor og 16 miljøarbeid

17 Faglig innspill drive med skrivearbeid? Hvem skal da være sammen med ungdommene og drive med miljøterapeutisk arbeid? Vil det for eksempel bli en profesjonskamp mellom barnevernspedagoger, vernepleiere, sosionomer og andre med universitetsutdannelse om hvem av dem som er mest kvalifisert til å skrive rapporter og hvem av de som skal være sammen med ungdommene? Hvor har det blitt av verdien av lang og god (relevant) realkompetanse i Bufetat? På mange av våre institusjoner ansettes det ikke nye miljøarbeidere (her kan det være en liten forskjell mellom regionene), og ledige miljøarbeiderstillinger blir omgjort til miljøterapeutstillinger og utlyses som det. Dermed får ikke miljøarbeideren benyttet seg av blant annet lovhjemlet rett fra arbeidsmiljølovens paragraf 14.3, fortrinnsrett til utvidet stillingsprosent. De er da ikke ansett som kvalifisert til å søke på stillingen. Som regionstillitsvalgt i Bufetat region Midt- Norge har jeg over en lengre periode sett med bekymring på arbeidsgivers stemoderlige behandling av miljø arbeideren. Fagforbundet har hatt flere møter med Bufetat for å få en uttalelse på hva Bufetat ønsker med miljøarbeiderne som yrkesgruppe i årene framover. Hvis det er slik at det fortsatt skal være plass til denne yrkes gruppa i Bufetats institusjoner, hvilken kompe tanse heving ser arbeidsgiver det eventuelt er behov for? Miljøarbeideren er jo i dag en kvalifisert yrkesgruppe i Bufetat. Det har inntil nå ikke lykkes Fagforbundet å få et helhetlig og klart tilbakesvar fra Bufetat på dette. Imens ansettes ikke nye miljøarbeidere. Stillinger omgjøres, og miljøarbeideren får ikke benyttet seg av rettigheter de har i arbeidsmiljøloven. Dette er beklagelig, og noe som må rettes opp. miljøarbeid 17

18 Faglig innspill Voksne i barnevernet 18 miljøarbeid

19 Hva er en god voksen i barnevernet? Eller på institusjon, i mitt tilfelle. Egentlig et ganske vanskelig spørsmål å svare på, man bare vet det når man møter dem. Men det jeg vet, er at de voksne jeg har fått kontakt med, ikke har valgt det som en jobb, men som en livsstil. Og har som regel personlig erfaringer jeg kan kjenne meg igjen i. Det er viktig for meg at de voksne jeg må forholde meg til, klarer å dele like mye av seg selv som jeg deler av meg. Husker første gang jeg så en av de voksne på institusjonen jeg bodde på gråte. Jeg var nesten i sjokk av å se at de også hadde følelser. Det fikk meg til å senke den «veggen» jeg hadde kjempet så hardt for å holde oppe. Så er det noe som er klart, er det at man ikke må stenge av følelsene når man jobber med mennesker, ikke alle i hvert fall. Voksne er en stor del av det å føle seg trygg når man flytter hjemmefra. At de voksne er stabile og sikre i jobben de gjør, er viktig. Det handler ikke alltid om hvor mange bøker man har lest, men om å bruke hodet og sunn fornuft i forskjellige situasjoner. Å ha voksne som bor sammen med ungdommene over lengre tid er viktig for at man skal klare å bygge et forhold til ungdommen. Jeg husker da jeg bodde på akutt. Det var mye lettere å være drittunge når de voksne kom og gikk hele dagen. Det var forvirrende, og jeg følte meg som en jobb. Jeg merket med en gang hvilke voksne som jobbet der fordi de syntes det var spennende, og fordi de ville hjelpe. Det var dessverre få av dem som ville hjelpe, følte jeg. Men det var på akutt. De som vil hjelpe, velger gjerne andre steder å jobbe for å få mer utbytte av jobben de gjør. Det skjønner jeg godt. Men det som er trist, er at det er på akutt vi trenger det mest, for da er alt nytt, skremmende og uvirkelig. Å ha voksne rundt seg som man føler er der for en, er ubeskrivelig viktig. Fysisk makt har aldri hørt hjemme i forholdet med barn og ungdom, med mindre det er ekstremt farlige situasjoner. Og da mener jeg ekstremt. I de tilfellene jeg har sett eller hørt om, har det aldri vært behov for fysisk makt. Jeg mener, ingen foreldre jeg kjenner slenger ungen sin i bakken fordi den har gjort noe galt. Da er det i hvert fall ikke ungen det er noe galt med. Jeg kunne ønske at noen av de voksne kunne stoppe opp og tenke «ville jeg gjort dette med mitt eget barn?». De som tar utdannelsen og skal jobbe i barne vernet, får alt for liten erfaring med hvordan de skal jobbe. Vi, som er ungdommer, burde reise rundt på skoler og fortelle dem litt om hvordan det er å bo på institusjon, hvordan de bør oppføre seg der og at de trenger mer praksis. Alt for mange går løs på utdan nelsen uten egentlig å vite hva det innebærer å jobbe med barn og ungdom, noe som innebærer feil reaksjoner hos vedkommende. Som igjen går ut over oss ungdommer. Så utdannelsen er viktig, hvis man først må ha en. Jeg mener at man ikke alltid trenger en utdannelse. Der jeg bodde, var det alt fra tidligere mis brukere og rørleggere til sosio nomer. Så det har ingen ting å si hvilken bakgrunn eller utdan nelse man har, så lenge man har et ønske om å hjelpe barnet eller ung dommen. Å finne den perfekte voksne går ikke, for alle har sine feil og mangler. Og faktisk har de fleste ung dommer jeg kjenner fått mye større respekt for voksne som har klart å vise at de var slitne eller rørt av noe den unge hadde gjort. De er mennesker, og det er veldig ofte lett å glemme. Derfor trenger man å til bringe nok tid med de voksne til å se at de faktisk er mennesker akkurat som oss. Og ja, det er også et godt poeng, noen ganger glemmer faktisk også de voksne at vi ung dommer også bare er mennesker og ikke monstre noen har plassert et sted. Men alt i alt så handler det om å bruke hodet og hjertet, gå ut fra egen erfaring, uansett hvilken erfaring det er, og klare å sette seg inn i situa sjonen, vise for ståelse og tillit. En god voksen er en voksen som vil hjelpe og som tør å være seg selv. Det er egentlig ikke så vanskelig. Dette er det ikke bare jeg som mener, men mange andre ungdom mer som har sagt og sier. Barnevernsbarna ønsker hjelpere med ulik bakgrunn Kine Sørenes er tidligere barnevernsbarn. Jobber nå som barnevernsproff i Forandrings fabrikken. Stortingsmelding nr 1: Unge som lever i barne vernet har nå laget sin egen stor tings melding, som hjelp for barneministeren. Den gir svar på hvordan det gode barnevernet skal se ut. Stortingsmeldingen er et forslag fra ca. 200 barnevernsbarn i alderen år. Målgruppa er politikere, administrasjoner og fagfolk i barne vernet. Rådene som presenteres i stortingsmeldingen, er det stor enighet om blant ungdommene. Barnevernet må ha flere ansatte med ulik bakgrunn og som kjenner livet fra ulike sider Helst har de selv kjent på vanskeligheter og utfordringer Flere ansatte må være trygge på å møte folk med ulike tanker, tradisjoner og religioner De ansatte må ha lange turnuser, det vil si være på jobb flere døgn i strekk. Da får du mindre rusing og rømming og bedre relasjoner mellom de unge og de voksne miljøarbeid 19

20 Vernepleie i eldreomsorgen Kongebesøk: Jeg har en drøm om å få besøk av kongen på hundreårsdagen min. Da skal vi pynte til fest, Siri, sier Barbo Hage til vernepleier Siri Gulbrandsen. (Alle foto: Bjørn Kvaal) Tryggere dager for Barbo Praten er lett og munter når vernepleier Siri Gulbrandsen slår seg ned på rommet til Barbo Hage (96). Siri er ei god dame, sier Hage, som har demenssykdom. Tekst og foto: Bjørn Kvaal 20 miljøarbeid

21 Vernepleie i eldreomsorgen Siri Gulbrandsen holder i armen til Barbo Hage, det stråler i begges øyne. Til tross for Hages demenssykdom, har de et varmt og tillitsfullt forhold. Se bak fasaden Tenk på alle turene du har hatt, både i oppveksten din i Hallingdal og da du dro til Kanariøyene og bodde i telt, sier Gulbrandsen. Hun er vernepleier, og ble ansatt som fagansvarlig for avdeling B ved Gartnerhagen bo- og servicesener på Lillehammer for seks år siden. Her bor det i dag 16 eldre kvinner og menn, alle med demenssykdom. Gulbrandsen er opptatt av å kjenne hver enkelt beboer, enten det er bakgrunnen og interessene deres eller hva slags somatiske plager de har. Å være vernepleier i eldreomsorgen handler mye om å se bak fasaden. Demenssykdom gjør at menneskets sanne jeg kommer fram. Det er noe ekte og realt over det, synes Gulbrandsen. Fikk bedre helse Gulbrandsen har mange historier fra Gartnerhagen som hun mener viser at gode miljøtiltak som hyggelige mål tider, nok tid til en prat og en hånd å holde i kan erstatte piller. God førstehåndskunnskap om hvordan de har det kombinert med miljøtiltak kan bidra til mindre pillebruk, sier Gulbrandsen. Slik kan de lettere tilpasse medisineringen ut fra beboernes behov. Gulbrandsen har alltid vært opptatt av mennesker. Hun jobbet med kvinner med demenssykdom allerede som 18-åring. Senere fulgte hun tett opp ei tante som fikk hukommelsessvikt. Ville jobbe med eldre Gulbrandsen tok vernepleierutdanning ved Høgskolen i Lillehammer i Etter markedsøkonom utdannelse som ung og mange år som hjemme værende, satte trebarnsmoren seg igjen på skole benken. Mange av medstudentene så for seg en jobb i rusfeltet eller med psykisk utviklingshemmede. Gulbrandsen var eneste som visste at hun ville jobbe med eldre. Hovedoppgaven hennes handlet om kommunikasjon med eldre med demenssykdom. Praksisperioden ble lagt til et sykehjem. < Ulik kompetanse: Siri kan mer om miljøarbeid og beboernes psykiske helse enn meg, sier sykepleier Nils Bakke ved Gartnerhagen. miljøarbeid 21

22 Vernepleie i eldreomsorgen Fratatt vaskekluten Etter utdanningen fikk hun jobb som fagansvarlig for en av avdelingene på Gartnerhagen som skulle åpne samme høst. Den andre avdelingen ble ledet av en sykepleier. I dag samarbeider de blant annet om å organisere legevisitt og pakking av medisiner, mens hele bokollektivet ledes av en koordinator. Med utdanning som vernepleier har hun mer innflytelse over arbeidsdagen og -oppgaver enn da hun var assistent. Som assistent så hun blant annet at på grunn av tidspress, lot deansatte ikke beboerne vaske seg selv, selv om de fint kunne klare dette. I stedet overtok personalet kluten fordi de måtte få tingene hurtig utført. Ofte tar vi fra individet viktige egenskaper. Yngre mennesker ville aldri ha akseptert dette, sier Gulbrandsen. Ansatte må tilpasse seg Gulbrandsen betegner vernepleierutdanningen som nyttig. Men i hverdagen med eldre merker hun at det viktig at alle yrkesgrupper har en tilnærming der de tilpasser seg beboerne. Ikke motsatt. Vi jobber for dem og er i deres hjem her i bokollektivet. Endringsarbeidet må derfor foregå hos oss, mener hun. Vil ha flere vernepleiere Lillehammer kommune ønsker flere vernepleiere i bo- og servicesenteret og på sykehjem. De har en miljøtenkning som sykepleiere og hjelpepleiere ikke har, og som er viktig på institusjoner hvor stabilitet er en vesentlig faktor i det fore byggende arbeidet, sier Ingrid With, tjeneste områdeleder i Lillehammer og selv utdannet sykepleier. Hun viser blant annet til at vernepleiere er trent i å arbeidet for oversiktlige omgivelser, trygge gjenkjennelige rammer og rolige omgangsformer. Trenger mangfold I oppholdsrommet på Gartnerhagen skjærer sykepleier Nils Bakke opp frukt som danderes fint på et fat. Det er formiddagsmat. Det er ikke så sterkt som det ser ut som, sier han og heller i vann i koppene til de seks damene i oppholdsrommet Forskjellen på meg og Siri? Jeg er sykepleier og har tre års opplæring i blodprøver, injeksjoner og at REDUSERT MEDISINERING: God kjennskap til hver beboer bidrar til å redusere medisineringen, mener verne pleier Siri Gulbrandsen. 22 miljøarbeid

23 Vernepleie i eldreomsorgen ting skal skje fort. Siri kan mindre om anatomi, men desto mer om miljøarbeid og beboernes psykiske helse. Men viktigst av alt er at vi som profesjon og mennesketyper utfyller hverandre, sier Bakke. Må ikke skjules Siri Gulbrandsen mener at flere vernepleiere bør inn i eldreomsorgen. Men da må stilingsannonsene slutte å skjule profesjonen nede i teksten som «vernepleiere kan også søke». Jeg tror det er en vanetenkning hos mange etatsjefer i norske kommuner at de først og fremst trenger sykepleiere i institusjonene. Ved å gjøre vernepleierne synligere i stillingsannonsene, vil de få bredere tilfang av kvalifisert arbeidskraft, sier hun. Når vi treffer henne på Gartnerhagen, har hun egentlig fridag. Men hun nølte ikke da vi spurte om hun likevel kunne møte oss på arbeidspassen sin. Dette brenner jeg for, de eldre trenger flere vernepleiere, sier hun. Venter på kongen Psykiatrisk hjelpepleier Edny Buvik har jobbet med Siri Gulbrandsen siden startet av Gartnerhagen for seks år siden. Jeg tenker på henne som en god kollega. Jeg skiller ikke på hennes profesjon og på for eksempel sykepleierens oppgaver, sier hun. På rommet til Barbo Hage forteller 96-åringen om bildene som pynter veggen. Om turmarsjdiplomer, brudebildet av foreldrene og lefsebaking. Jammen har turene gitt deg gode minner, sier Gulbrandsen og peker på diplomene. Hage smiler stille. Det har vært noen hindringer i livet mitt, men jeg har også møtt mange gleder. Men nå er jeg mest fornøyd. Det er det godt å tenke på, sier Hage. VERNEPLEIE: Siri Gulbrandsen har fått egne retningslinjer å jobbe etter som vernepleier, og ikke lenger som sykepleier. Dette betyr i praksis at mine kvalifikasjoner som vernepleier kan utnyttes mye bedre, mener hun. Ofte ensomme på jobb Vernepleiere er ofte den eneste med sin utdanning på sykehjem. Det kan være utfordrende. Aud Elisabeth Witsø er vernepleier og har jobbet i en årrekke blant pasienter med demens i Trondheim kommune. Nå tar hun en doktorgrad om hvordan eldre som bor hjemme, og som mottar hjemmetjeneste, klarer seg i hverdagslivet. Kommunene våkner Vernepleiere bør ha en viktig plass i eldreomsorgen. De har en helsefaglig og sosialfaglig utdanning som er særlig egnet til tilrettelegging for aktivitet og deltakelse for eldre, i tillegg til den helsefaglige oppfølgingen, sier Witsø. Hun mener stadig flere kommuner ser nytten av vernepleiere i eldreomsorgen. Nå lyses det oftere ut stillinger der det søkes etter «sykepleier/vernepleier». Påvirker tidsbruk Vernepleiere tenker miljøterapi og samspill mellom omgivelsene og personen på en annen måte enn for eksempel sykepleiere gjør. Vernepleiere betyr ikke nødvendigvis at det blir mer tid per beboer, men de kan påvirke hvordan tiden brukes, sier Witsø. Spesiell kompetanse: Vernepleiere har spesiell kompetanse på kognitive funksjonsvansker og tenker miljøterapi. Dette kommer godt med i arbeid med personer med demens som gjerne trenger tilrettelegging, fremhever doktorgradsstipendiat Aud Elisabeth Witsø. (Foto: Privat) miljøarbeid 23