Det var ikke melk, det var ikke melk, det var ikke melk, det var ikke melk.

Transkript

1 Det var ikke melk, det var ikke melk, det var ikke melk, det var ikke melk. Date : 07/04/2013 Utdrag fra en samtale med Dag Solstad. Tidligere publisert i Vagant 3/2011 Arve Kleiva: Jeg leste Arild Asnes, 1970 forleden. Den overrasket meg. Dag Solstad: Ha. Ja? AK: Boken er mer aktuell nå enn den var i Det overrasket meg. DS: Det overrasker i så fall meg også. AK: Kina, språket, kapitalismen dette er fremdeles en aktuell agenda, og kanskje mer prekært enn for førti år siden. Arild Asnes slutter seg til et kommunistparti, fordi det ikke finnes alternativer. Idag er denne horisonten borte, og trykket i boken stiger. DS: Jeg leste inn Arild Asnes som lydbok for noen år siden. Den hadde faktisk en viss kraft. Jeg fikk også høre at en del ungdommer hadde lest boka, og likt den. Det er vel en ti års tid siden nå. Dette er den eneste agitatoriske boka jeg har skrevet. La meg se hva var nå hensikten, da? Ikke å propagandere. Den er skrevet for å redegjøre. Jeg har kalt den «min intellektuelle selvbiografi». Så kan man spørre seg hva som er selvmytologisering og hva som er reelt. «Nå er du blitt kommunist, nå er det slutt på ditt forfatterskap.» Det er mulig at dette er en fiksjon og ikke realiteter. Men jeg har gjort det til realiteter i mine egne minner om meg selv. Reelt var det at jeg måtte finne et nytt språk. For meg har det aldri vært noen vits i å skrive noe jeg vet før jeg begynner. Jeg ble AKP er og da måtte jeg kanskje slutte som forfatter. Det opplevde jeg nesten som en form for triumf. AK: Triumf? DS: Ja, en form for triumf. Det er noe trossig over boka. Jeg gjorde min overgang til kommunismen dramatisk. 1 / 23

2 AK: Det er noen avsnitt i Arild Asnes hvor han lusker rundt Botsfengselet, på Grønland i Oslo. Du husker det? DS: Nei. AK: Han går der og tenker på forbrytelsen, hva forbytelsen er i hans samfunn. Når alt kom til alt var mordet det eneste som bandt Arild Asnes til samfunnet. For mordet forekom i hans drømmer, om natta, mens han sov. Slik, i mørket, nedsunket i en dyp søvn, uten kontakt med omgivelsene, hjelpeløs, ble det knyttet hemmelige, mørke forbindelser mellom Arild Asnes og det samfunnet han var født inn i. Karakteristisk for mordet er at det er en affekthandling, særlig bundet til sterke emosjonelle opplevelser, slik som penger og kjærlighet, særlig kjærlighet (helst da ulykkelig). Betegnende for det kapitalistiske demokrati Norge er altså at det utelukkende er gjennom en plutselig affekthandling, foretatt i de lukkede rom hvor dine drømmer utspiller seg, og som du egentlig ikke kan nå, at intellektuelle som Arild Asnes fornemmer at samfunnet er en konkret kraft som du er tilstede i, som du ikke kan befri deg fra, som kan støte deg ut i det ytterste mørket. Betegnende, som en forvridd myte, er det at det gjennom å legge skjulte ledninger, utenom din kontroll, til Europas mest forterskede temaer: kjærligheten (mordet), selve det individuelle livs helligste alter det som vi opplæres til å dyrke høyere enn noe annet, til å lengte etter: paret som står på forhøyningen, berget, balkongen, i morgensolen, badet i sine egne pasjoner, blinde for alt annet enn dem selv og bare gjennom det, er det at personer som Arild Asnes aner samfunnets eksistens som noe konkret, som noe som kan ha avgjørende betydning for hans liv. Altså: Bare gjennom å myrde i sine private drømmer, når han var bevisstløs, kunne Arild Asnes komme i berøring med det Kapitalistiske samfunnet han ble født inn i en vinterettermiddag i 1942, og som senere, hver dag, hadde hatt ham under oppsikt på sin fjerne, nesten vennlige måte. DS: Han bodde i Gråbeingårdene, med utsikt mot Tøyenparken. Jens Bjelkes gate. Jeg lånte den gamle leiligheten til Anders Bye en kort periode. Kjell Askildsen bodde der flere år senere. AK: Disse avsnittene har vært avgjørende for min forståelse av forfatterskapet. DS: Å? 2 / 23

3 Dag Solstad: Arild Asnes, 1970 (Aschehoug forlag, 1971) AK: Arild Asnes tenker på det borgerlige demokratiet som en uhyre abstraksjon. Avsnittene er en betenkning over forbrytelsen, rettsvesenet, straffen. De intellektuelles lengsel etter å sitte i fengsel. At samfunnet skal bli konkret. Fysisk merkbart. Alvorlig. Så kommer Bjørn Hansen, den forhenværende kemneren på Kongsberg, fra Ellevte roman, bok atten. Og nå 17. roman: Han sitter ikke i Botsfengselet, men i fengsel sitter han. DS: Han satt på Ullersmo. AK: Store deler av 17. roman foregår i Grønlandsleiret. DS: Ja ja ja ja. Det er riktig, det. Ja ja. Det har jeg ikke tenkt på. AK: 17. roman foregår vis-à-vis stedet der denne refleksjonen over samfunnet og de intellektuelle nærmere bestemt forfatteren Arild Asnes fant sted, der Arild Asnes tenker: Hva faen skal jeg gjøre nå? Jeg ser et svar til Arild Asnes i romanene om Bjørn Hansen. DS: Jeg har tenkt mye på den veien rundt Botsfengselet i forbindelse med 17. roman. Pussig. Skriving har mange drømmeaktige trekk. Og det er slik jeg jobber. Et bilde som ligger i min forestillingsverden og som jeg ubevisst har brukt litterært. AK: I Arild Asnes står det også at Botsfengselet er Oslos mest festningsliknende bygg. Jeg har ingen innvending mot bildet. Det ligger vitterlig en festning ved sjøen, men den tilhører ikke byen. Nå er det bygget en festning ved siden av Botsfengselet, Politihuset. Botsfengselet er Oslos mest festningslignende bygning. Arild Asnes ble stående utenfor 3 / 23

4 der og forsøkte å analysere sine følelser. Fengslet. Å bli satt i fengsel. Hva betyr det. Det betyr å bli utstøtt. Hva kjente Arild Asnes ved å stå utenfor Botsfengselet og analysere sine egne følelser. Sentimentalitet. Det var en fryktelig sentimentalitet hos ham når han slik sto og analyserte sine følelser utenfor de utstøttes festning. DS: Politihuset var der ikke da jeg skrev Arild Asnes. AK: Nei, det er der når du skriver 17. roman. Solstad-romanen har en bestemt arkitektur eller plantegning. Topografi, om du vil. Og det blir stadig tydeligere hvilken viktig rolle forbrytelsen spiller i bøkene dine. DS: Ja? AK: Den er viktig i Arild Asnes, 1970, Forsøk på å beskrive det ugjennomtrengelige, Ellevte roman, bok atten, Professor Andersens natt, 17. roman. Man kan spore den i T. Singer, Og flere andre av romanene dine. Revolusjon er jo også en type forbrytelse en prototype, ville noen si. Jeg har festet meg ved disse konfrontasjonene med loven. Romanenes omgang med loven, nærmest. DS: Hm. Jeg har da skrevet flere bøker hvor det ikke er noen forbrytelse? Men det ligger kanskje en forbrytelse i bunnen av Roman 1987 også. Den boka er opplagt ikke skrevet i et rekkehus på Lillehammer. Faktisk hadde jeg planlagt å skrive noe som kunne kalles en forbrytelse i hvert fall en forsvinning. Jeg fant ut at herregud, om du skal skrive inn dette nå, så finnes det der allerede. Du tilfører ikke romanen noe nytt. AK: Du har lest boken, etter at du skrev den? DS: Det har jeg nok ikke. Men jeg leser fra den hver gang jeg er på Lillehammer (Norsk litteraturfestival, red.anm.). Opplesningene på Håkons Pub er en av mine store opplevelser som forfatter. Jeg leser litt fra skøyteløpene, sesongåpningen. Fjorårets sensasjonsmann: André Koprianoff. Der jeg leser, slutter siden med «André», og mens jeg blar om, svarer salen «Koprianoff!» Det er et stort øyeblikk, for forfatteren. AK: Forsøk på å beskrive det ugjennomtrengelige har kanskje slått meg sterkest av dine bøker. DS: Den boka står meg fjernest. Den slutter med at jeg drar til Mexico? AK: Den begynner med at forfatteren drar til Mexico, hvor han befinner seg mens handlingen foregår. Den slutter med at han kommer tilbake. DS: Akkurat. Jeg, forfatteren, oppsøker ham. Eh dette brølet her er opplagt en henvisning til min forrige bok, Gymnaslærer Pedersen. AK: Forsøk på å beskrive det ugjennomtrengelige begynner med to brøl. På Theatercaféen. 4 / 23

5 DS: Og så er det tredje brølet boka. AK: Den slutter med et brøl, det tredje. DS: Så det er vel egentlig det som er vitsen med den boka, da. AK: Vel, det står mye i den boken. Dag Solstad: Forsøk på å beskrive det ugjennomtrengelige (Forlaget Oktober, 1984) DS: Det er bare to år mellom de to bøkene. Gymnaslærer Pedersen vakte jo oppsikt i sin tid, den har jeg nok hatt i tankene. Men Forsøk på å beskrive det ugjennomtrengelige er en bok som ikke angår meg. Alt skjer mens jeg selv er i Mexico. Dette er en bok uten indre jubel. En bok hvor jeg er fraværende. Eller alt i den boka der er fraværende. Alle utopier, alt AK: Det er en ribbet bok. DS: Det er nok den boka jeg har vanskeligst for å huske. Alle andre av mine bøker vet jeg automatisk hvordan har endt. Jeg kunne skrive 17. roman uten engang å bli fristet til å se hva som stod i Ellevte roman. Jeg visste at jeg kunne referere til Ellevte roman uten å sjekke overhodet. Jeg kunne behandle den som Bjørn Hansens egen erindring. Det kunne jeg ikke gjort med Forsøk. Den ble riktignok skrevet ti år før Ellevte roman, men det betyr jo egentlig ingenting. AK: Forsøk kan jeg nesten utenat. DS: Ja vel? Hva er det jeg husker om den? Jo det jeg umiddelbart husker, er en eller annen bilutflukt. Til Holmestrand. Eller til sjøen. AK: Det er et av de fredeligste og krasseste partiene i boken. Der snur forholdet mellom arkitekten og ekteparet. DS: Jaha. Hm. AK: Det er en arkitekt på tur i Arild Asnes også. De drar på cruise sammen, mellom Sverige og Danmark. Som AG Larsen, arkitekt og venn fra Sandefjord. 5 / 23

6 DS: Det stemmer, ja. Jeg hadde en god venn fra Sandefjord, som var arkitekt og som jeg dro til Göteborg med. Det er riktig, det. Men har du sjekket lyden? AK: Lydmannen sitter bak døren der. Han er en nøyaktig mann. DS: Han må si fra hvis jeg snakker utydelig. AK: Det gjør han. De som ble voksne på 1970-tallet, fikk sin ungdom i den store bakrusen også bakrusen etter maoismen. Desillusjonen sto tilbake. Så kom pønken, befriende for folk på min alder. DS: Ja. Hva, da? Da kom? AK: Pønken. DS: Å, ja. Pønken, ja. Det var et band som het Clash. Jeg traff jo dem. Jeg jobbet som kulturredaktør i Klassekampen i -79. Da var Clash i Oslo. Knut Selsjord som jobbet i Klassekampen, var veldig opptatt av musikk. Han var sammen med Clash, og så traff jeg dem i en bokhandel på Majorstua. Jeg ante jo ikke hvem Clash var. Ikke brydde jeg meg heller. Men Selsjord presenterte meg for en av dem. Han spurte: «Vil du ha billetter til konserten vår?» «Nei, ikke tale om,» sa jeg. «Jeg er helt umusikalsk.» Og det er jeg. AK: Det var et virkelig arbeiderklasseband. DS: Hm? AK: Det var et arbeiderklasseband. Fra London. DS: Ja, det skjønte jeg på Klassekampens begeistring. Men jeg ser stadig henvisninger til Clash. AK: De er klassikere. DS: Jeg hadde ikke peiling på musikk, men redigerte Klassekampens kultursider. Der hadde jeg folk som skjønte musikk. Dette var i den hemmeligste tiden, og jeg ante ikke hva skribentene het. Det var en jeg måtte ringe nesten daglig. Han fortalte meg at han studerte medisin, og det var nok å gå veldig langt i indiskresjon den gangen. Jeg aner ennå ikke hva han het. AK: 70-tallet kan være vanskelig å forestille seg, om man ikke har vært berørt av stemningen. Baader-Meinhof og oljekrisen, lavkonjunktur og heroin. Jeg gikk lei bruken av ordet fascisme. Alt ble kalt fascisme, begrepet ble konturløst. Nå synes jeg termen kan tas frem igjen ikke det autoritære, men totalitære ved dagens samfunn. DS: Idag er fascisme utelukkende en betegnelse for prestestyret i Iran. Der er betegnelsen tillatt og ønskelig. Skal du bekjempe seierherrenes språklige dominans, får du ikke tid til noe annet. Du må jobbe 24 timer i døgnet bare for å komme med andre fakta. Hvor mange idag vet at 6 / 23

7 Stalin tilbød England og Frankrike en pakt mot Hitler, garantier for Tsjekkoslovakias sikkerhet vis-à-vis Hitler? I 1939 ville Stalin først og fremst ha en pakt med Frankrike og England. Og en pakt måtte han ha, Stalin kunne selvfølgelig ikke ta en krig på det tidspunktet. AK: Skjebnen til disse kommunistiske familiene i 70-tallsromanene dine, krigstrilogien. Nina Skåtøy forstår jeg som en fortsettelse av den linjen. Hun foregripes i skildringen av et far/datterforhold i epilogen «Tretti års ensomhet». Det historiske vilkåret å være kommunist. DS: Det var Fredrik Lindgrens datter, som er medlem av AKP. Hun står nesten som en Nina Skåtøy-skikkelse. AK: En annen linje i det du har skrevet er ikke akkurat familierelasjoner, men vekslingen mellom voksen og barn det å få barn, det å ha foreldre. Nina Skåtøy har også et hardt brudd med sin far. DS: Nina Skåtøy har borgelig bakgrunn. Faren er lege. Det er godt å vokse opp i et liberalt hjem. AK: Kommunisme; det å motstå seierherrenes språk; Bjørn Hansen er en mann som gjennomfører et slikt prosjekt. DS: Ja. Det tror jeg også. AK: Av den grunn har jeg sett en tett sammenheng mellom disse bøkene. Arild Asnes, AG Larsen, Bjørn Hansen. I 40 år er problemstillingen langt på vei den samme, fastholdelsen av et dilemma. DS: Du skal ikke se bort fra at 17. roman er en allegorisk fremstilling. Og kanskje skulle jeg skrive en roman hvor jeg bare gjennomskuer meg selv. Eller forsøker å forstå hvorfor jeg skriver som jeg gjør. Den måtte baseres på én episode, tror jeg. Skal du gripe deg selv i halen skal du gripe deg selv i hjernen, nær sagt orker du ikke å skrive. Og det ville være en voldsom påkjenning. Derfor har jeg valgt å stole på underbevisstheten. Jeg skiller ikke mellom drøm og virkelighet, våken og sovende tilstand. Halvsovende. Vi var inne på det da vi snakket om Botsfengselet. Jeg vet ikke egentlig så fryktelig mye om «hvor jeg tar det fra». Jeg tar det. I T. Singer heter jo hovedpersonen T. Singer. Han har en barndomsvenn som heter Ingemann. Navnene kom i drømme. Den første reaksjonen min var: «Herregud, hvorfor skal Ingemann hete Singer, og Singer Ingemann?» Men jeg beholdt navnene. Det naturlige ville være at denne mannen, som heter T. Singer, het «Ingemann». Alle skjønner jo det. AK: I de seneste bøkene har du hatt bilder som er klare brudd ut av den realistiske billedverdenen. Grisetrynet, hanggliderscenen, de barokke englene. DS: Det er kanskje nytt. AK: Du har slike elementer gjennom hele forfatterskapet, men jeg har tenkt at de bygges ut på 7 / 23

8 en annen måte gjennom 00-tallet? De tar en annen plass i fortellingen og realismebruddet går lenger. Å sykle på vannet i Gymnaslærer Pedersen. Hovedpersonen som ringer forfatteren i Forsøk. Og nærmest bosetter seg i sin egen arkitektmodell. Illusjonsbruddet er et fast element i romanene dine. Barokt, kan man kanskje si. DS: Opprinnelsen til grisehodet er egentlig en av disse munkeskikkelsene til Goya, som ligner en bukk. De svarte bildene i Prado. Jeg var der i mars Da så jeg de svarte bildene igjen. Første gang jeg så dem, var jeg veldig overrasket. Så dukket grisehodet opp som en litterær idé i Og det er normalt. Ni år er ikke så mye. Englescenen i hadde jeg notert før jeg skrev T. Singer. Med noen bilder er jeg ikke i stand til å si når jeg egentlig fikk idéene. Ofte har jeg ikke notert noe ned, jeg får bare et bilde som blir værende. AK: Drøm og våken tilstand rommet i dine bøker er nærmest fortelleren. Altså at rommet er den som forteller. DS: Det er klart at det er jævla viktig for meg å ikke bli sett når jeg forteller. Hvorfor kunne jeg aldri ha blitt kommunistisk hovedforteller? Hvorfor kunne jeg ikke ha tatt en Bjørnson-rolle? Når jeg tross alt valgte å melde meg inn i AKP (m-l), så kunne jeg tatt folketalerens rolle, «folkets tolk» et eller annet sånt. Men nei nei nei, nei nei. Nei. Bare tanken på at jeg skal stå frem og at folk skal stå og se på meg mens jeg står og taler. Det er så fremmed at jeg blir nesten syk. Av tanken. Jeg har skrevet siden jeg var 16 år gammel og skriver ennå. Et ganske stort uttrykksbehov. Men jeg må finne en anonymitet, der jeg er usynlig mens jeg snakker. Og det gjør meg nesten umulig som ja. AK: Blikket er kanskje den viktigste figuren i romanene dine. Å bli sett, å kunne være usett, eller ikke kunne det, at blikk møtes, eller krysser hverandre, når noen blir vâr en annens blikk på seg. Det å ikke kunne unndra seg en annens blikk. Ikke å kunne oppnå en annens blikk, som jo er så viktig for Bjørn Hansen. Avgjørende og dypt ambivalent. Jeg tror det er avgjørende i alt du har skrevet. Jeg har stusset over noe ved Bjørn Hansen, i begge bøkene hvor han er hovedperson. Dobbeltgjengeren er en viktig figur i flere av dine romaner. Når man fordobles, kan man så å si bli vâr seg selv la oss nå si det satt to av deg her. Man kan bli vâr seg selv i dobbeltgjengeren, men man blir også utvisket og opphevet. Jeg har tenkt at Bjørn Hansen, med sin handling, lager noe som ikke kan fordobles. Han lager et bilde som trenger en definitivt annen iakttager, ikke en «som er snytt ut av nesen hans». Figuren er vanskelig å gripe og enda vanskeligere å realisere. Omkostningen er ekstrem for Bjørn Hansen. Jeg ville tro styrken i behovet svarer til investeringen han gjør for å realisere 8 / 23

9 figuren prosjektet gjennomføres jo på liv og død. For T. Singer er alt enklere. Ham tenker jeg ikke på som en forfatter. Jeg tenker på ham som fritatt fritatt fra å skrive. DS: Han er kanskje den eneste jeg har skrevet om som prøver seg som forfatter. Arild Asnes er forfatter. AK: Men avvikler det? DS: Ja. Singer begynner. Han sitter i årevis og prøver å være forfatter. Prøver å skrive den perfekte setningen om et eller annet, jeg husker ikke akkurat hva. Han blir bibliotekar fordi han ikke lykkes med å bli forfatter. Men da er han også fritatt fra å være det. Dag Solstad: T. Singer (Forlaget Oktober, 1999) AK: Dette er ikke et blødende sår i T. Singer. Han må ikke gjøre som Bjørn Hansen eller Arild Asnes. Bjørn Hansen er på en måte forfatter han lager i hvert fall et bilde, en fortelling. T. Singer har jeg lest som en slags katalog, eller et didaktisk essay om Solstad-romanen. Hvordan er Solstad-romanen konstruert. Hvilke figurer er viktige og hvordan er de satt sammen. Slik sett er T. Singer en ganske munter bok. DS: Jeg har jo sagt at T. Singer egentlig avsluttet mitt forfatterskap. Det høres kokett ut, men jeg fastholder det. Hver gang det foreslås en eller annen annen bok for oversettelse, tenker jeg, hvorfor faen kan de da ikke foreslå T. Singer? Det sier jo litt om hvor høyt jeg selv setter den. Ja, det gjør det. AK: Den ble mottatt som en mørk roman, da den kom. Jeg skjønte ikke noe av det. Jeg synes 9 / 23

10 det er en lys roman. Tenker du i de baner overhodet? DS: Det er jo en veldig vakker roman. Det er tross alt en roman om en mann som uten grunn påtar seg å oppdra en jente han ikke har noen biologisk forbindelse med. Som han egentlig skulle ha skilt lag med for lenge siden. Men ingen vet det. Det er en veldig vakker ting. Han satser alt på henne, inngår ingen nye forhold til kvinner eller noe sånt. AK: Du har sagt du vil skrive en bok om lykken. Jeg oppfatter T. Singer som en slik bok. DS: Da har jeg kanskje skrevet den boka om lykke allerede. AK: Det forlatte barnet er også et gjentatt motiv i romanene dine. I Forsøk kalles barnet «Guttungen». Sønnen til Ylva og Bjørn Johnsen. Det er en skildring av samme figur fra en litt annen vinkel. Et barn som taper sin mor. Og sin far. Jeg tenker vel også at forholdet til litteraturen er utfridd i T. Singer, der han står i magasinkjelleren og lufter bøker. Bjørn Hansens handling i Ellevte roman ligger nær konseptuell og performativ billedkunst, men romanens forhold til publikum er radikalt annerledes. Romanen er det eventuelle visningsrommet. Dermed er blikket behandlet på en helt annen måte. Romanformen er både styrt av indre nødvendighet og ganske romslig. Romsligheten eller friheten synes å bli et problem for mange romaner fra perioden du skriver i. DS: I 17. roman er det ikke så mange utveier, da. AK: Jeg nevnte to bilder fra de to siste romanene dine, grisehodet i Armand V. og hanggliderscenen i 17. roman. Gjør du narr av det man kaller vår tid? DS: Eh Jeg gjør ikke narr av den. AK: Det virker slik. DS: Jeg gjør ikke narr. Med grisehodet gjør jeg selvfølgelig narr. Men hangglider-partiet er egentlig vakkert. AK: Ja? DS: Det er vakkert, og skremmende. Men Bjørn Hansen er ikke glad, det er klart. Han sier jo det, da svigerdatteren spør ham etter hangglider-seansen: «Er du ikke glad nå?» Nei, han er ikke glad. «Du er et gufs ifra fortiden,» sier hun. «Ja, det er jeg,» svarer han. Det gir ham et påskudd til å stikke. At han slipper å være sammen med slipper å være med på den middagen om kvelden. For det orker han ikke. Da jeg skrev romanen, var jeg helt bestemt på at han skulle være der en natt til, og treffe barnebarnet sitt, som han aldri har sett. Men jeg kunne ikke. Han får et påskudd til å gå. Og han har jo en del angst, for å bli avslørt. 10 / 23

11 AK: Skjedde det samme for forfatteren og hovedpersonen? DS: Jeg greide ikke én kveld til. AK: Han drasser på en Kierkegaard-bok gjennom hele romanen, Sygdommen til Døden. Den behandler det teologiske begrepet fortvilelse. At man tror seg å være utenfor rekkevidden av Guds nåde, barmhjertigheten. At angeren ikke gir absolusjon. I Ellevte roman leser han Begrebet Angest. Så slo det meg at dette er oppgaven, gjennom hele forfatterskapet: Å hanskes med denne størrelsen, fortvilelse. Eksistensielt. Politisk. Også når du grenser ut romanen mot religionen. Som du vel både henter inn og avviser. En ting dine romanfigurer vanskelig kan beskytte seg mot, og er villige til å gå langt for å finne beskyttelse mot, er mangelen på skamfølelse hos den andre. DS: Det skjønte jeg ikke. AK: Eksempelvis grisehodet på pissoiret. DS: Mangelen på skamfølelse hos den amerikanske ambassadøren. AK: Altså, hva gjør man når man står overfor manglende anstendighet. Når der ikke er en gjensidig kode man kan appellere til. DS: Har jeg den flere steder enn det? AK: I åpningen av T. Singer er figuren formalisert. Genanse og verdighet kunne sies å være bygget over den. I Forsøk har AG Larsen skamfølelsen, men overskrider den når han distanserer seg fra Bjørn Johnsen. Scenen der han har fjernet stereoanlegget og Bjørn Johnsen ser det. Det er et øyeblikk av skam, direkte knyttet til blikket. DS: Jeg vet ikke om jeg husker den scenen. AK: Bjørn Johnsen er ekspeditør på Dressmann, og småskurk for bi-inntektens skyld. Han selger tyvegods, det siste innen elektronikk og kommunikasjonsutstyr til spottpris. AG Larsen kjøper en bilstereo og et kamera. Etter drapet på Ylva, plasserer disse tingene AG Larsen og Bjørn Johnsen i en relasjon. En konkret beviskjede. Pluss heleri, selvsagt. Det var denne forbrytelsen heleriet som knyttet ham til familien Johnsen i utgangspunktet. Han begynner med å spørre om han kan få låne melk, og så baller det på seg. AG Larsen er helt på det rene med hva han gjør, og hvorfor. Han vil inn i det ugjennomtrengelige, inn i den arbeiderklassen han har tjent som Ap-mann og obos-mann, som sosialdemokrat. Romanen viser også hvor grensen for dette begjæret går. Altså hvor langt inn han vil, hvor langt det er mulig å komme. Arkitekten flytter inn i sin egen konstruksjon. Der finner han et klassisk skjebnedrama, og vil ut igjen. Han blir medskyldig i et mord after the fact, som det heter i amerikanske politiserier og instrumentell for at denne situasjonen overhodet oppstår. Instrumentell for Ylva Johnsens frigjøring & død. Et slags gresk drama i en obos-blokk, i en sosialdemokratisk arbeiderforstad. 11 / 23

12 AG åpna bildøra på vidt gap, og Bjørn kløyv inn i forsetet, ved sida av AG. Han oppdaga det nesten med det samme. Først blei han målløs av forbauselse. Hvor er stereoen? spurte han så. Æh, sa AG og visste ikke hva han skulle svare. Han konsentrerte seg om kjøringa, nedover Trondheimsveien, mot sentrum. Borte, sa han, mens vindusviskerne viska vekk våryret fra rutene, og han konsentrerte seg om den regnvåte kjørebanen. Borte, sa Bjørn himmelfallen. Den fine stereoen. Jeg har fjernet den, sa AG. Fjerna den. Ærru gæern! AG trakk på skuldrene. Hvorfor, hvorfor? spurte Bjørn. AG svarte ikke. Bjørn satt og stirra på fraværet av et stereoanlegg. Så gikk det vel et lys opp for han. Å, ja, sa han. Jeg skjønner. Så sa ikke han heller et ord mer. DS: Hm. Jeg synes det er litt påfallende hvor dårlig jeg husker Forsøk på å beskrive det ugjennomtrengelige sammenliknet med andre bøker jeg har skrevet. Boka ble vel egentlig skrevet for tidlig? Det er en bok som egentlig hører til blant 90-tallsromanene. En litt tidlig 1990-tallsroman. Hvorfor skrev jeg Roman 1987? He he. Jeg burde jo gått rett på Ellevte roman, bok atten! Forsøk kunne godt vært forskjøvet noen år. AK: I mitt hode er de to nært beslektet. Det som sies i Ellevte roman, om litteratur helt uten humor og håp, er realisert i Forsøk. Den har riktignok morsomme scener i rammefortellingen, der Dag Solstad sier: «Jeg er ikke morsom!» og brøler på Theatercaféen. Men det er en utrolig mørk bok. DS: Det er rart at jeg ikke husker det tredje brølet. Det er helt borte for meg. Og hvorfor har jeg nesten fortrengt den? Men det jeg husker er en slags brevskrivning mellom Ylva og AG Larsen. AK: Den drastiske handlingen er enkel å relatere til billedkunsten. Deler av billedkunsten, i hvert fall. Konseptkunst, performance, installasjoner. Anvendelsen av funnet materiale. Søppel, om du vil. Der man har forlatt den klassiske beherskelsen av håndverket som definerende for uttrykket det å kunne utføre en skulptur etc. og henvender seg direkte til språkevnen, refleksjonen. DS: Har du vært borte og sett på Dragset og Elmgreen? De holder til i Neukölln. Rett borti her. Jeg kjenner Dragset litt og vil gå og se på tingene hans. De har kjøpt en nedlagt kraftstasjon. For noen år siden var de festspillutstillere i Bergen og ba om å få bruke et utdrag fra en av mine bøker. Til Venezia-biennalen ifjor laget de et rikmannshjem. Man kunne gå rundt i denne luksuriøse bungalowen og bruke den, mens eieren fløt druknet omkring i svømmebasenget utenfor. AK: Jeg forstår at billedkunstnere kan relatere til arbeidene dine. Ikke så mye klassisk maleri og skulptur, men mer konseptuelle arbeider. Forsøk er nærliggende å tenke på som et hovedverk, i flukt med Arild Asnes, Ellevte roman, T. Singer. Jeg vil ikke dermed nedvurdere de mer episke bøkene dine, som kanskje har fått større oppmerksomhet og blitt mer populære. Forsøk er en ganske ekstrem bok, språklig. Du bruker «han» både som subjekt og objekt. «Han sa til han.» 12 / 23

13 Det blir nokså vilt i partier, en slags pønk-variant av Flauberts pronomenbruk. Og sterke innslag av «funnet tekst», som både billedkunstnere og forfattere har arbeidet med. Brevvekslingen mellom AG og Ylva Johnsen, eksempelvis. Materialet til romanen er ofte trashy. Av dette materialet bygges en klassisk tragedie. Dessuten en ganske feministisk bok, noe man kanskje ikke har forbundet med forfatterskapet. Ylva Johnsen minner om Sofokles Antigone, Büchners Maria. En hard roman, både i konstruksjon og verdensfremstilling. Jeg vil tro teksten var nokså provoserende for mange lesere midt på 1980-tallet. DS: Det kan da ikke være mulig at jeg fortrenger en bok, bare fordi den har fått litt dårlig kritikk? Jeg var innstilt til Nordisk Råd for Gymnaslærer Pedersen og fikk den for Roman Jeg husker godt at jeg satt og ventet ved telefonen, med Gymnaslærer Pedersen. Og så ringer den! Vetle Lid Larssen i Morgenbladet vil vite hva jeg syntes om Pol Pot. «Faen heller, ikke ring hit nå. Jeg gir fullstendig faen i Pol Pot, jeg venter på telefon om jeg har fått Nordisk Råds litteraturpris! Nå får du faen meg gi deg.» Så sammenliknet med Gymnaslærer Pedersen og Roman 1987 var nok Forsøk en skuffelse. Jo da, det er mulig. Men da burde jeg vært oppsatt på å forsvare den. Det har jeg altså ikke vært. Jeg kan heller ikke peke på noe i den boka som jeg ikke kan fordra. Det er merkelig. AK: Jeg tenker at den også er i slekt med Genanse og verdighet. Konsekvensen og hardheten. Jeg leste Forsøk for fjerde gang nå, og hadde vansker med å legge den fra meg. Hva er klokken? AK: Ser du som selvbiografisk? DS: Hm? AK: Forstår du denne boken som selvbiografisk? DS: Nei, da hadde den nok vært skrevet på en ganske annen måte. Først kalte jeg den Altså min fars dødsdag. Da jeg begynte, hadde jeg overhodet ikke tenkt å skrive om min min far. Det ligger veldig fjernt for meg å være så personlig. * Den første delen hadde jeg nok tenkt på i mange år. Jeg hadde notater, som var flere år gamle da jeg skrev Opprinnelig hadde jeg ikke tenkt å vende tilbake til dem. Til fars engel. Eller at fortellingen om min far skulle dukke opp i slutten av romanen. Men hva hadde jeg ellers i Sandefjord å gjøre? Jeg drar ikke til Sandefjord bare for å være med på en russefest, selv ikke i en roman. Nå, det gjør jeg, da. Med glede. I virkeligheten. AK: Det er en reise til Sandefjord i Forsøk på å beskrive det ugjennomtrengelige. Som aldri blir 13 / 23

14 gjennomført. AG ønsker å dra tilbake til Sandefjord, men kan det ikke. DS: Står det der? Utrolig at jeg har glemt det. Dag Solstad: (Forlaget Oktober, 2002) AK: Selv ble jeg sjokkert av , fordi reisen til Sandefjord gjennomføres der og motivet med det forlatte barnet sluttes i en fullstendig figur. Det tar ikke mye plass i Forsøk, en guttunge løper rundt i leiligheten og roper på mamma. Så roper han mindre og mindre. Før kom, hadde jeg tenkt en god del på den farløse helten. Heltens far er påfallende som fravær gjennom romanene dine. Så kom T. Singer, en fortelling om helten som pappa i fars sted. I neste roman, , kom den første fortelling noen sinne om heltens far i en Solstad-roman. Og den andre romanen hvor Dag Solstad opptrer som forteller og karakter. Den første hvor dette skjer er Forsøk. De fire seneste romanene dine har samlet sentrale motiver fra hele forfatterskapet, tilbake til Spiraler og Irr! Grønt!. DS: Irr! Grønt! husker jeg faktisk bedre enn Forsøk på å beskrive det ugjennomtrengelige. Tror jeg, da. Jeg har i alle fall følelsen av det. Men det slo meg ofte da jeg leste inn lydbøker at «jøss, har jeg skrevet om dét i denne boka? Jeg trodde det dukket opp mye senere. Herregud, hvor få motiver har jeg egentlig?» Det er ikke mange motiver man har. Heldigvis skjønner man det ikke før man begynner å bli gammel. AK: Jeg har alltid vært fascinert over stabiliteten i motivene gjennom Solstad-romanen. Det er i en viss forstand et enstonig forfatterskap. På den annen side behandles et motiv ferdig i Arild Asnes, og så behandles det videre i Forsøk. Deretter behandles det i Ellevte roman & / 23

15 roman. Hver gang dreies perspektivet og elementene i topografien, som et kaleidoskop eller et system av Möbius-bånd. Én drastisk handling pr. bok. DS: I Roman 1987 bestemte jeg meg for å ta opp alle fascinasjonene jeg har. Altså skrive dem ut så det ikke er noe mer å skrive om dem. Og det gjorde jeg. 200 sider om skøyter. Fotball. Absalon Pederssøn Beyer. Historie tallet. Og mitt forhold til damer. Sånne ting. Min fascinasjon for AKP. Etterpå har jeg egentlig sluppet unna mye av det. Jeg har ikke skrevet om AKP (m-l). Personene mine har ikke sett en fotballkamp siden Fjord så fotball. Veldig mye av det jeg skrev om der, har jeg ikke skrevet om senere. Likevel er grunnmotivene ja. AK: Jeg ville sagt at grunnmotivene er langt nærmere når du skriver om forbrytelsen, blikket, skammen. Og at det er bevegelse i motivene fra bok til bok. DS: Jeg er nok veldig opptatt av å ikke gjenta meg selv. Armand V., som vi ennå ikke har snakket om, opplevde jeg at fører inn en del nye elementer. Jeg står jo åpen for å skrive romaner på den måten. Likevel skrev jeg 17. roman. AK: I 17. roman har du et svært flytende nå. Jeg har ihvertfall ikke sett det så flytende i tidligere romaner av deg. Første del av Ellevte roman er en lang erindring Bjørn Hansen har på perrongen, mens han venter på sin sønn. Den er på nærmere 80 sider, nesten halve boken. Der er man til stede i erindringen både som forløp og øyeblikk. I 17. roman er det enda mer flytende. Det sies «nå» på helt forskjellige steder i tid, gjerne innenfor samme grammatiske periode. Dette er vel også forankret i bildet av Bjørn Hansen som står på perrongen og skal reise til Bø. Du må ha fått et muntert forhold til den scenen, å stå på perrongen. Solstad-åpningen, som i sjakk, som dine lesere gjenkjenner. DS: Jeg tror den dukker opp første gang i Arild Asnes. Da begynner togene, han kommer hjem med toget. Det er mange bøker hvor jeg ikke har den. I Gymnaslærer Pedersen er det ikke åpningen, men det er klart at det er der romanen egentlig begynner. AK: Bøkene er forbundet der, på perrongen. Da jeg leste Roman 1987, tenkte jeg pussig nok at bøkene dine kanskje ikke handler om Norge. I mitt hode ble «Norge» et sted der Solstadromanen utspiller seg. Oppfatningen har ingen støtte eller sympati hos kolleger og venner av meg, som leser romanene dine. Norge er under enhver omstendighet et merkelig sted. Du er trolig lei av snakket om tog og perronger i bøkene dine? DS: Det er jeg ikke. 15 / 23

16 AK: Nei? DS: Nei, da. Får jeg mulighet for å ha noen togreiser og tog, gjør jeg det gjerne. Nå er det blitt en del av litteraturen. Hvis jeg da får en mulighet, er jeg også med på å understreke det litterære ved toget. Jeg er for litterær litteratur. Det eneste stedet man kan være litterær, er jo i litteraturen. Og den vil jeg gjerne understøtte. AK: Bjørn Hansens forbrytelse er ikke vanskelig å gripe som bilde som kunst. Men hvordan skal man forstå den samfunnsmessig? Han konstruerer noe som ikke helt lar seg forstå, heller ikke for ham selv. Han griper det intuitivt, i hvert fall i et øyeblikk, som han siden kan vende tilbake til. Som fornemmelsen av å ha gjort et riktig valg jeg gjorde det jeg dypest sett ville? DS: Valg vil jeg ikke kalle det. Hvis Bjørn Hansen skulle si: «Jeg har gjort et riktig valg» så vet da faen, jeg! Jeg legger heller vekt på at det er en bragd. En bedrift. AK: Er dette konstruksjonen av en slags ren forbrytelse? En forbrytelse som lar seg straffeforfølge og likevel ikke kategorisere i juridiske termer? Bjørn Hansen vil jo beskytte motivet, «de» må for all del ikke se motivet. DS: I 17. roman kommer det juridiske inn. AK: Forsikringssvindel. DS: Trygdemisbruk og forsikringssvindel. AK: I juridiske termer begår de to legene og Bjørn Hansen en forbrytelse. DS: I høyeste grad. AK: Og dr. Lustinvas i Litauen har et enkelt motiv, pengene. Mens dr. Schiøtz skjuler sitt egentlige motiv i en vinningsforbrytelse. Og Bjørn Hansen har slett ikke noe slikt motiv. DS: Dr. Schiøtz, legen i Kongsberg, har jo helt opplagt et motiv. Penger. AK: Ikke i utgangspunktet. DS: Ikke det? AK: Nei. DS: Jeg har ikke lest Ellevte roman. Hva var det, da? Jeg trodde det var pengene. AK: Det er en scene hvor dr. Schiøtz inngår en slags eksistensiell kontrakt med Bjørn Hansen. En demonisk kontrakt som er vanskelig å navngi. Helt ensom blir Bjørn Hansen først når dr. Schiøtz trekker seg ut. Bjørn Hansen forstår at det 16 / 23

17 Schiøtz gjør, er å skape et motiv som vil redegjøre for hans handling i samfunnsmessige termer, nemlig at han er narkoman og vil ha pengene. Dette er en dyp uærlighet fra dr. Schiøtz side. Dr. Schiøtz gir egentlig blaffen i pengene, summen er så liten. Dette skjønner Bjørn Hansen og alvoret i handlingen hans skjerpes. Bjørn Hansen har begynt å gå til undersøkelser hos dr. Schiøtz. Der sier Bjørn Hansen ting som forbløffer og forferder ham selv. Det hele munner ut i tanken om å sette seg i en rullestol for resten av sitt liv. Idéen fryder Schiøtz, Bjørn Hansen kan se at Schiøtz er beveget. Dette felleskapet består inntil dr. Schiøtz distanserer seg. En slags Satan-skikkelse. Spørsmålet er kanskje for opplagt, men er romanen en tankeform for deg? DS: I høyeste grad, det er jo den måten jeg tenker på. Jeg sa vel, for et par dager siden, at jeg ikke kan skrive om noe jeg allerede vet. Veldig få ting interesserer meg nok til at jeg kan skrive om dem. Men jeg er jo istand til å skrive romaner. Jeg kunne skrevet om det ene og andre, muligens solgt mange bøker, og skrevet ut fra det. Men det ligger ikke for meg. Der er det ikke noe å finne ut. Jeg venter på en lysende idé. AK: Forbrytelsene og fengselsoppholdet i dine romaner skiller seg nokså skarpt fra for eksempel Jean Genet. Men en likhet er at forbrytelsen gir distanse. Voldsmonopolet merkes i samfunnets randsone; der merkes samfunnsinstitusjonene i en annen forstand enn for den som betjener dem. Bjørn Hansen er en tynget mann. Det er ikke lett for ham å sitte i fengsel. Han bejaer ikke sitt fengselsopphold. DS: Det tror jeg ikke, nei. Og det er heller ikke så vanlig. Du må huske at det ikke er lett å debutere som fange når man er 52 år. AK: Han er ganske atypisk i fengselsbefolkningen. DS: Det finnes nok en del svindlere og lignende, som blir tatt i 50-årsalderen og får lange straffer. Men, ja. Selvsagt. AK: Jeg gikk forbi Botsfengselet forleden og så en løftet arm bak gitteret i et vindu høyt oppe på veggen. Noen ganger får man en realitetsfornemmelse man ikke har til daglig. Ganske drastiske inngrep i menneskers liv. Begrense bevegelsesfriheten, og talefriheten. DS: Talefrihet har du vel. AK: Du kan neppe gi uttrykk for ditt raseri som du vil i et fengsel. DS: Nei da men du har like mye talefrihet som du har utenfor murene. Der ser jeg bare lykke, mens du ser raseri og angst. Du sier jo at dette raseriet ikke får uttrykk på annen måte enn som depresjoner. Eller antidepressiva. Og det får du neppe mye av i fengsel. 17 / 23

18 AK: Mer enn andre steder, vil jeg tro. Samt mye annen dop. DS: Du får neppe noe hvis du fungerer noenlunde normalt. AK: Jeg vet ikke. Det eneste jeg kjenner til er institusjoner for gamle. Der er bruken av medisin som virker på psyken omfattende. Man nøler ikke lenge med å dele ut mye. Det skjer fordi man kan regulere atferden og opplevelsen av å være der. Du har beskrevet en narkoman i Ellevte roman. En gammeldags narkoman, på en måte. DS: Narkomani blant leger og sykepleiere er kanskje ikke så vanlig lenger? AK: Jo, sikkert. Men morfinister er en eldre og kanskje mer fornem variant enn de narkomane man ser på gaten. Legen trenger ikke en pusher. DS: De er sin egen pusher. AK: Du har knyttet romanhelten din til Vildanden og gitt en lege en instrumentell rolle: Hvordan ville du forholde deg til denslags lesninger av dr. Schiøtz? DS: Jeg kunne ikke gjennomført denne romanen uten dr. Schiøtz. Men han har en helt annen funksjon enn den Elias Rukla finner at dr. Relling har i Vildanden. Relling måtte være et øyenvitne. Dr. Schiøtz er ikke noe øyenvitne. Han er den medsammensvorne. Dr. Schiøtz er på perrongen i begynnelsen av romanen. Da vet jeg at Bjørn Hansen skal ha med ham å gjøre. Og hvis det ikke går, gjør det ikke noe at jeg har en doktor på perrongen. AK: En doktor for mye? DS: En doktor for mye gjør ingenting. Så står han der da, en morgen i slutten av august. På Kongsberg jernbanestasjon. Ventet på toget. Ventet på sin ukjente sønn. Han var tidlig ute, og sto på perrongen og ventet. Med et fikk han øye på dr. Schiøtz. Dr. Schiøtz ventet også på toget. På noen preparater til Sykehuset. Bjørn Hansen syntes det var litt underlig at dr. Shiøtz selv hentet preparatene til Sykehuset, men gikk ut fra at han gjorde det fordi han ønsket litt luft. Bjørn Hansen fortalte at han ventet på sønnen sin, som skulle begynne å studere ved Kongsberg Ingeniørhøgskole, til optiker. Sønnen din? Jeg visste ikke at du hadde en sønn. Så hyggelig, la han til, og Bjørn Hansen lurte på om det lå en ironisk snert i replikken. Men han fikk ikke tid til å grunne på det, for nå kom toget fra Oslo til syne på det vakkert buede jernbanesporet. Langsomt seg det langstrakte toget inn på stasjonen og stanset. Det var Sørlandsekspressen, som stanset for et kort opphold på Kongsberg, før det dro videre innover i landet, nedover i Telemark, før det omsider nådde kysten, lengst sør i Norge, i Kristiansand. Bjørn Hansen strakte hals, for nå steg passasjerene av og banet seg vei mellom dem som sto og ventet på å stige på. Det slo Bjørn Hansen at de fleste som steg av Sørlandsekspressen på Kongsberg i dag 18 / 23

19 var unge mennesker, fortrinnsvis unge menn. Alle med bagasje. Det kom selvfølgelig av at et nytt studieår sto for døra og at studentene nå ankom Kongsberg etter en velfortjent ferie, eller for første gang. Men for Bjørn Hansen var dette en strek i regninga, for hvordan skulle han nå kunne skille ut sin sønn i mengden av disse mennesker, som alle var unge studenter. Idet han så at de kom bortover perrongen og mot det stedet han sto, kjente han med ett en sterk frykt for at han skulle henvende seg til en av dem, og så ta feil. Å se seg ut feil sønn. I nærvær av dr. Schiøtz. Det ville ha slått ham til jorden, som det heter, altså som om lynet plutselig skulle skyte ned fra den skyfri blå himmel og ramme ham, med vilje. Der er han, hørte han dr. Schiøtz si. Som snytt ut av nesa di, hørte han doktoren legge til. DS: Her opptrer flere personer som opprinnelig var tiltenkt en betydelig rolle, men aldri får det. Dette forekommer andre steder i forfatterskapet også. Handlingen var planlagt å dreies i en bestemt retning, men av en eller annen grunn skjer det ikke. Likevel velger jeg å beholde personen. Inne i romanen. Det har jeg jobbet mye med. AK: Jeg tenker på dr. Schiøtz som en kontrast til Ibsens leger. Han har en vitnefunksjon, i suspens, inntil han er med på å skyve Bjørn Hansen ned i rullestolen. Han blir svært opphisset da Bjørn Hansen forteller om denne planen. Deretter forlater han ham, og dette kan innen romanens rammer ha vært dr. Schiøtz tanke hele tiden. Han er også det mulige vitnet på perrongen. Behovet for et vitne oppløses i situasjonen, men er viktig for beskrivelsen av Bjørn Hansen. Bjørn Hansen er naturlig nok redd for ikke å gjenkjenne sin sønn. Han vil for enhver pris unngå at Schiøtz skal bli vitne til dette. Men nettopp Schiøtz gjenkjenner sønnen, og hjelper Bjørn Hansen kanskje med overlegg. På den annen side er Schiøtz ikke nødvendigvis oppmerksom på Bjørn Hansens situasjon. Kanskje venter han bare på sin morfin. 19 / 23

20 Dag Solstad: Ellevte roman, bok atten (Forlaget Oktober, 1992) Jeg tenkte mer på at han danner en asymmetri med Ibsens leger. På samme måte er der en asymmetri i forholdet mellom far og sønn eller far og barn i relieff til Ibsens behandling av de samme motivene, og Elias Ruklas lesning av dem. Også Elias Ruklas livshistorie føyer seg til dette mønsteret. Du deler noen store motiver med Ibsen og behandler dem annerledes. Man kan gjenfinne denne asymmetrien i forholdet mellom T. Singer og hans stedatter. Også der antydes en liten forbrytelse. Det er noe han unnlater å si. DS: Han har ikke fortalt noen at han skulle skilles. Det var meningen at T. Singer skulle skilles fra sin kone og forlate Notodden. Idet han skiltes fra sin kone, ville han ikke ha sett sin stedatter igjen. Så dør konen, han sier ikke at de var iferd med å skilles, og fortsetter å leve som enkemann. Han tar til seg sin stedatter og det blir hovedsaken i hans nye liv. Han er vel da noen og førti år, tenker jeg, og bare opptatt av å gjennomføre oppdraget. En forbrytelse, i noen som helst juridisk forstand, er det ikke. Han tjener ingenting på dette. En forbrytelse må ha et eller annet motiv, den skal lønne seg. Altså er det ikke noen forbrytelse. Han har bare ikke fortalt sannheten om at de skulle skilles. Og det plager ham selvfølgelig en del. Men hva skulle han gjøre? Sånt er ikke så lett å si, i denne situasjonen. Hvordan sier man det, hva er motivet for å si det? Det finnes en åpen sone der. AK: Man trenger ikke ha økonomiske motiver for å begå en forbrytelse, og det finnes andre former for vinning. Han har jo en vinning av det. Fordi dette er hans prosjekt. Han gjør det til sitt prosjekt. DS: Han gjør det til sitt prosjekt. Og kunne veldig lett ha unngått det. Alle ville jo skjønne at ulykken og skilsmissen er to forskjellige ting. Han kunne bare dra, ingen ville krevet av ham at han skulle oppdra jenta heller ikke om han ikke skulle skilles. Hun er ikke T. Singers datter, hverken i biologisk eller noen annen formell forstand. Og han var en ganske ung enkemann på en måte hadde også han rett til å ha livet foran seg. Og det ville han ha som enkemann, selv om han hadde vært lykkelig gift med moren. Besteforeldrene ville også sett det som mer naturlig at de tok seg av barnet, i hennes eget miljø. AK: Likevel er det et lite bedrag der, knyttet til en viktig linje og en viktig relasjon i en av dine helters liv. Den viktigste, kanskje, for karakteren T. Singer. Og for romanen T. Singer. DS: Ja. Det er et bedrag. Og det er mye bedrag i verden. Det vil jeg fastholde. AK: Ja? DS: Jeg vil gjerne fastholde at bedraget er en viktig del av det jeg jobber med. AK: En annen grunn til at dette interesserer meg, er at romanene dine oppholder seg ved realistiske sujetter. De kunne blitt realistiske romaner og blir noe annet. Ikke urealistiske 20 / 23

21 romaner, slett ikke surrealistiske eller fantastiske. Noe usannsynlig skjer, i form av en handling; den igangsetter en kjede som blir hovedpersonens skjebne. Dette er karakteristisk for romanarbeidet ditt. DS: Skjebne, og manglende skjebne, er gjennomgående i alt jeg har skrevet, tror jeg. Faktisk absolutt alt. Protagonistene har den klare forestillingen at de mangler skjebne. Og prøver å få seg en skjebne. Man kan si at de prøver å utfordre ikke skjebnen, men mangelen på skjebne. Jeg tror det er en nøkkel til mange av mine bøker. AK: Motsatt Aristoteles følger ikke skjebnen av en brist i heltens eller heltinnens karakter ikke i noen annen forstand enn samfunnsmessig. Din protagonist handler samfunnsmessig irrasjonelt, slik dette samfunnets institusjoner definerer sin rasjonalitet. Juridisk, økonomisk, politisk, byråkratisk, familiært overhodet sosialt. Når jeg kaller Forsøk på å beskrive det ugjennomtrengelige et gresk drama i en arbeiderforstad, er det dette jeg sikter jeg til. I denne forstand synes jeg romanene dine har et gresk reisverk. Det gjelder også forståelsen av Nina Skåtøy og Ylva Johnsen som skjebneheltinner. DS: Hvor har du gjort av Armand V.? 24????Om N og Armand der oppe. De er jo gift nå. De er gift gjennom en uendelig rekke boksider, man kunne hvis de hadde blitt skrevet ned, bladd om side etter side og lest om dette ekteskapet, inntil det endte. Nå er det endt, kan jeg se. Dette er mitt forhold til realismen. Det er en lettelse for meg å slippe. Kan jeg unngå den realistiske nødvendighet eller nødtørftighet gjør jeg det. For enhver pris. Likevel er romanene mine bundet til realismen, i utgangspunktet. Alle inngangene i romanene mine begynner som en realistisk fortelling. Og jeg er ikke noe særlig for realismen. AK: Rammen rundt heltene dine er trang. DS: De er fanget i tid og rom. Kafkas bøker er ikke fanget i historisk tid. I Slottet driver kandidatene og hopper høyde for å kvalifisere seg til sitt yrke. Gjennom en sportsøvelse som overhodet ikke har noe i det yrket å gjøre. AK: Solstad-romanen har en statistisk sannsynlig ramme. Går man til ssb og ber om nøkkeltall for et gjennomsnittlig ekteskap; skilsmissefrekvensen for den aktuelle aldersgruppen i det aktuelle tidsrommet; etc. vil man havne hos dine hovedpersoner. Romanen er bruddet ut av denne rammen. Det er litt annerledes med Armand V. Der kommer skjebnen utenfra fra verden omkring ved det faktum at han har en sønn, sønnen er norsk soldat, og Norge er i krig. Fraværet av skjebne mange kan nok gjenkjenne denne lengselen. Ørkenen, om du vil. 21 / 23

22 Oppleve sitt liv i vår tid og vårt samfunn slik at det aldri én gang blir alvor. Dag Solstad: Armand V. Fotnoter til en uutgravd roman (Forlaget Oktober, 2006) DS: Først når du dør. Så blir det alvor. Huff. AK: Dette sier Bjørn Hansen i monologene han holder for dr. Schiøtz. DS: Gjør han det? AK: Eksplisitt. Det er ikke så underlig om dere deler noen synspunkter. DS: Jeg har ikke villet lese den boken. For å unngå å lage kommentarer til Ellevte roman i 17. roman. Jeg husker boken omtrent slik jeg forestiller meg at Bjørn Hansen ville husket sine egne erindringer. Jeg måtte skape noe nytt. På denne måten. Ellers ville jeg fort ha blitt ja, vi har allerede snakket om det. Men kanskje jeg skulle lese den. Jeg trodde jeg husket alle bøkene nesten utenat. Det gjør jeg faktisk ikke. AK: Er ikke det litt gøy å oppdage? DS: Jo, men også skummelt. Jeg trodde de lå som tavler som manuskripter inne i hodet. At jeg bare hadde å bla der inne. Slik er det altså ikke. Det er glemsel, også der. AK: 45 år. Et ganske langt strekk, både i tid og antall sider. DS: Det er klart, men jeg hadde regnet med du vet, jeg har jobbet så mye med det. Hver dag i 22 / 23

23 Powered by TCPDF ( Vagant lang tid. Det er veldig gjennomarbeidet. For hver dag jeg skriver, stanser jeg hele maskinen. Det vil si at jeg må gå gjennom alt jeg har skrevet, frem til der jeg skal begynne nå. Og så må jeg vurdere igjen, gå igjennom alle mulighetene for videre veier, der jeg foreløpig har bestemt meg for å gå den og den veien. Det er mye arbeid. Mesteparten av tiden min som forfatter har gått med slik, til å lade maskinen. Hver dag. Og dermed har jeg ment at det står spikret i hodet mitt. «Er det noe jeg husker her i verden, så er det mine egne romaner!» Men det stemmer altså ikke. Ja, ja. Livet har stadig sine skuffelser å by på. Neukölln, Berlin, mai Opptak: Per Aasmund Årnes Transkripsjon: Øyvind Ådland Spørsmål & bearbeidelse: Arve Kleiva 23 / 23