Trons fortelling om Blaafarveværket på Modum Side 1

Transkript

1 Denne fortellingen er satt sammen i 2003 og baserer seg på tilegnet kunnskap fra bøker, internett og ikke minst fra mine mange besøk på Blaafarveværket. - For meg startet interessen for Blaafarveværket som bygdehistorie. Min slekt på farssiden er fra Modum, og gården Hovde ligger bare 10 km. nord for Åmot, nærmere bestemt Vikersund ved Badeveien opp til Modum bad. Det var først når faren min tok oss med opp til de gamle dagbruddene og steintippene oppe i Skuterudåsen at jeg ble nysgjerrig på hva som hadde foregått her i gamle dager. Samtidig som min nysgjerrighet ble vekket sånn midt på 70-tallet, hadde også arbeidet med å sette i stand de gamle husene nede ved Haugsfossen startet opp. Sommeren 1978 ble den første maleriutstillingen arrangert, og jeg husker jeg besøkte Blaafarveværket flere ganger den sommeren. Siden den tid har mer og mer av historien, bygninger og kulturen omkring den opprinnelige gruvedriften og farveproduksjonen blitt gjort tilgjengelig for publikum, og hvert år kommer det ca besøkende i løpet av de månedene som Blaafarveværket har åpent for publikum. Men la oss starte med historien, og jeg håper at jeg kan gjengi mine leste historiekunnskaper slik at dere forstår at dette industriprosjektet, langt av gårde på fattige bondebygda i Modum, i sin tid ble trukket inn både politisk og samfunnsmessig langt ut over Modums grenser. Min fortelling starter med opprinnelsen og oppbygging av verket, samtidig som jeg beskriver prosessen fra malm til farvestoff. Jeg setter Blaafarveværket inn i de politiske og samfunnsmessige perspektivene i perioden 1800 frem til 1814, og forteller om Værkets storhetstid og hvordan Blaafarveværket avsluttet sin aktive periode. Tilslutt om hvorfor og hvordan det fremstår som det gjør i dag. Trons fortelling om Blaafarveværket på Modum Side 1

2 Gammelt kart over Modum Her startet det hele, Ole Witlock fant koboltmalm i Skuterudåsen høsten Historien om denne hvitlokkede karen er en historie for seg, men han hadde vært ansatt som skjerper på Sølvverket i Kongsberg og hadde blitt avskjediget for uordentlig oppførsel. (Han hadde visstnok vært med på et arbeideropprør ved sølvgruvene.) Tilfeldig kom han over en malmklump der oppe i Skuterudåsen, og han trodde han hadde funnet sølv. Han dro tilbake til Kongsberg, og trodde at han skulle få jobben tilbake. Men på Sølvverket forsto nok noen at det ikke var sølv men kobolt han hadde funnet. Stillheten senket seg om dette funnet, og det gikk snart et hemmelig sendebud til Kongen i København. I parentes kan nevnes at på Kongsberg var det stor kunnskap om bergverk. I 1757 var det opprettet et eget bergakademi, og dette skulle få stor betydning for den første utbyggingen av Blaafarveværket. (Bergakademiet i Freiburg kom 9 år senere.) På Sølvverket i Kongsberg jobbet det ca mann i gruvene rundt 1770, og Kongsberg var Norges nest største by ( innb.) etter Bergen. (Sølvverket ble startet etter sølvfunnet i 1623, men ble nedlagt i 1805 pga. lite drivverdig malm. Ble satt i gang igjen i 1815, samme år blir Bergakademiet flyttet til universitet i Kristiania) Trons fortelling om Blaafarveværket på Modum Side 2

3 Malmklump med kobolt Dette er kobolt malm, den rosa fargen pga. oksidering. Blir blå ved oppvarming. Malmen er arsenikkholdig, og i beskrivelser fra 1530 fra sølvgruvene i bl.a. Erzgebirge (Malmfjellet) i Sachsen står det om et stoff som skadet bergmennenes hender og føtter når de arbeider under fuktige forhold. Dette stoffet ble betegnet med ordet kobold, og på tysk betyr kobold en dverg eller nisse (bergtroll). Ordet ble brukt i den betydning at islett av kobolt gjorde det umulig å få ut rent sølv eller kobber. Det var de onde bergåndene som var på ferde. I oldtiden i gamle Kina, Persia og Egypt var imidlertid den hemmelighetsfulle blåfargen kjent og ettertraktet. Her visste man at glass ble farget blått når det ble smeltet sammen med visse metallforbindelser. Når man smeltet kvarts sammen med pottaske og kobolt fikk man et blått glass. Når dette glasset ble malt oppsto ett blått fargestoff som ingen andre stoffer kunne konkurrere med. Men århundrer gikk og hemmeligheten ble borte med dem som kjente den. Tilbake til Sachsen og Erzgebirge (Malmfjellet). Sent på 1600 tallet og tidlig 1700 tallet hadde noen bergfolk her på ny funnet metoden til å få frem den forsvunne blåfargen. På samme tiden og i samme området, i Meissen, greier man igjen å lage hardbrent porselen. (Også noe kineserne kunne lage.) I Meissen-området finnes nemlig kaolin-leire, som må til for å lage porselen. Samtidig finner de forekomster av kobolt (eller Cobalt, kobalt), et sjeldent forkommende metall, og snart er Meissen og Sachsen blitt Europas industrielle senter. Sentrale personer ved oppstarten: fra venstre: - Kong Christian VII av Danmark - Norge - Finansminister Schimmellmann - Berghauptmann Jørgen Hiort Trons fortelling om Blaafarveværket på Modum Side 3

4 I København kjenner kongens betrodde menn godt til hvilken god forretning de driver i Sachsen. Og nå kommer hemmelig melding fra Norge og Kongsberg om funnet av kobolt i Skuterudåsen. Kongen, Christian 7. var på dette tidspunkt ganske sinnsforvirret (eller sinnssyk). Landets (Danmark-Norge) økonomi var dårlig, Skattkammersjef (finansministeren) E. Schimmelmann forsto at hvis dette var drivverdig så ville det gi penger i statskassen. For at han selv skulle ha full kontroll med utviklingen av Blaafarveværket, ble verket lagt inn under overskattedireksjonen der Schimmelmann selv var leder. Det naturlige, og kanskje det beste, hadde vært at Blaafarveværket hadde blitt lagt under Bergverksdirektoratet på Kongsberg, ledet av Berghauptmann Hiort. Schimmelmann dør imidlertid i 1782 og får aldri oppleve at verket tjente penger. Ca riksdaler investerte man før det ble lønnsomt, et beløp som var større enn det årlige gjennomsnitt av landets totale skatteinntekter i perioden Prøvedriften, godt ledet av Berghauptmann Jørgen Hiort syntes lovende, og 2. april 1776 ble Modum Blaafarveværk opprettet ved kongelig resolusjon. Over: Seglet til Verket 2. april 1776 stiftes Det kongelige Modumske Blaafarveværk. Det er altså en statsbedrift, og nå måtte kongen (regjeringen) finne en pålitelig og dyktig mann til å styre dette prosjektet. Bildet til venstre: Carsten Anker Carsten Anker (fetter av de tre brødrene Bernt, Peder og Jess Anker) var på den tiden ung (29 år) og hadde etter sine utdannelser (bl.a. et opphold i Sachsen) allerede fått gode forbindelser i København. Han var en god venn av de kongelige, og han var blitt satt til å rydde opp i restene etter Det Norske Compagniet. Restene var først og fremst de norske glassverkene. Han bodde i København og var ofte i Norge, så da det gjaldt å finne en mann til å lede kongens koboltprosjekt ble han mannen. Godt kjent i det som var av næringsliv i Norge, og også i Danmark. Og sammentreffet mellom kobolt og glass var jo ideelt. Smeltehytten på Hadelands Værk ble benyttet til de første eksperimenter med koboltfargen fra Modum. Nå går ting raskt, Carsten Anker og Berghaupmann Hiort har alle fullmakter. I kongens navn sikrer de seg gården Skuterud med malmfeltet for riksdaler og gården Fossum med Haugsfossen for Trons fortelling om Blaafarveværket på Modum Side 4

5 svimlende riksdaler. Det var rettighetene til fossen med fall på 39 m. de betalte for. I denne perioden som nå følger blir kyndige folk hentet opp fra Tyskland, de driver industri-spionasje i Sachsen, de lager reglementet for Værket. Samtidig er det en smart mann i København som forstår at forretningsideen er å etablere en porselensfabrikk i København. Og noen må ha snakket sammen, for allerede høsten 1776 har Den Kongelige Porcelainsfabrikk i København sendt sine første bestillinger på blåfarge fra Blaafarveværket. Mens Værket fremdeles var på tegnebrettet. Carsten Anker mister sin innflytelse ved slutten av hundreåret, det skar seg visst mellom han og en av Frederiks nære medarbeidere. Den som rykket opp var Ankers gamle parhest fra pionertiden, Hiort. Bildet over: Eksempel på porselen dekorert med blåfarve fra Blaafarveværket. Denne terrinen er fra ca Anlegget sto ferdig i 1783 med sine mange kompliserte bygninger og innretninger. Kyndige folk fra Tyskland, også fra Danmark, og noen dyktige bergfolk fra Kongsberg var de som bygget det hele opp. De satte opp husene i bindingsverk slik de var vant med. De lot tyrien gå i tømmer på rot for å få tørre, harde stokker. Murstein brant de av leire som de fant på stedet. Bygningene er fundamentert på fjell og står like støtt i dag, 200 år senere. Men det var utrolig mange problemer som møtte dem i denne første tiden. Samarbeidsproblemer, prestisjestrid osv. mellom de forskjellige fagfolk og ledere. Lunefull natur som f.eks. tele og leire, branner og flommer. Barnesykdommer ved oppstarten av farveproduksjonen, problemer med kontinuitet i dyktige fagfolk, kanskje spesielt for kvalitetsmessig fargeproduksjon. For ikke å snakke om hvor vanskelig det var å komme inn på markedene. Egentlig er det ganske utrolig at man ikke ga opp det hele, her i en avkrok som ikke hadde noe av det man trengte for å bygge opp en komplisert industri. Alt måtte skaffes. Og det måtte bygges et helt samfunn for de familiene som skulle jobbe og leve her. Men disse menneskene som startet opp det hele var barn av sin tid, man sto på terskelen til opplysningstiden og det glødet en voldsom optimisme i Europa. Trons fortelling om Blaafarveværket på Modum Side 5

6 Og det man hadde her på Modum var ressurser: Vannkraft til pukkverk og fargemøller. Trevirke til fyrsetting og smelteovner. Pottaske, koboltmalm og kvarts. Koboltmalmen som jo var selve grunnlaget for industriprosjektet var spesielt rent, men kun i en forekomst på 0,02 %. Det vil altså si at når du har brutt ut 100 kilo stein eller malm, sitter du igjen med 20 gram. Om Pottaske: Værket kjøpte pottaske fra bøndene i distriktet, helt fra Valdres. Og fra Carsten Ankers pottaskekokeri ved Hurdal Glassværk. Men det var problemer med kvaliteten, asken måtte være fra bjerk, som det kunne være lite av. Om Kvarts: Kvartsen tok de den første tiden nede på verket, man kan i dag se gruveåpninger i fjellet her nede. Etter hvert ble kvartsen hentet fra Skuterudåsen. Men litt om selve prosessen fra malm til blått pigment (blåfarve). Den er egentlig delt i to, eller egentlig tre produksjonssteder: bergverket (eller gruvene), pukkverkene og farveverket. Bildet til venstre: Gruve i Skuterudåsen, dagbrudd Her starter det med å ta ut malmen. Den første tiden var alt dagbrudd. Man grov seg nedover, under åpen himmel i all salgs vær. Dagbruddene er 4 km lange og opptil 70 m dype Etter hvert ble det gruveganger i 2 etasjer inne i fjellet, haller like store som dagbruddene (se bildet under til venstre). Malmen var ganske fattig, bare 0,02 % kobolt. Men kobolten var ren slik at ikke andre metaller misfarger blåfargen. Gruvene ble stort sett drevet med fyrsetting (se bildet under til høyre, ca. 1 m lange vedskier) og etter at malmen var brent løs (og av og til minert med krutt) ble den fraktet ut på hånddrevne trevagger som etter hvert gikk på jernskinner. (Minering med enhåndminering, se bildet under i midten av borhauer. Legg merke til fillene rundt føttenne.) Deretter ble malmen slått i stykker og sortert (scheiden) for hånd av skeideguttene (fra 12 år og oppover). Malmen ble sortert i 3 ulike kvaliteter. Slagghaugene forteller om hvilke mengder av stein som ble tatt ut her, man regner med ca. 10 mill tonn stein. Etter skjeidingen gikk malmen til grovpukking, i et pukkverk med jernskodde tømmer stokker på høykant drevet opp og ned av vannkraft. Vannkraften fikk de fra vann og tjern som ble demmet opp. Malmen ble knust til slig. Trons fortelling om Blaafarveværket på Modum Side 6

7 Etter grovpukkingen ble malmen transportert med hest og kjerre/slede etter Malmveien ca. 1 mil ned til Værket for finpukking og foredling. Bildet under: Slede for transport av malm. Malmen ble transportert på slike sleder om vinteren, Bøbert lagde bedre vei også for bruk om sommeren. De valgte stedet for pukkverket med omhu. Nede ved Haugsfossen, med 39 m fall, anla de fargeproduksjonen. Fossen ga kraft både til pukkverket her nede for finpukking, og til glass produksjonen. Bildet under til venstre viser hvor mye vann som kan gå i Haugfossen. Bildet til høyre viser hvor de hadde pukkverket. Trons fortelling om Blaafarveværket på Modum Side 7

8 Koboltsligen kom ned fra Gruvene oppe i Skuterudåsen, og nå ble den nedknust til slik den ble fraktet over elva til Værket som finknust slig. Bildet til venstre: Modell av kalsineringsovnen med arsenikktårn og giftfanget Sligen måtte først gjennomgå en røsting, en oppvarmingsprosess som fjernet forurensing som svovel og arsenikk kg slig ble lagt utover i en åpen flammeovn røsteovnen eller kalsineringsovnen, i Kalsineringshuset ved arsenikktårnet. Ved 600 grader ble sligmassen omrørt hvert kvarter, massen måtte få mest mulig luft. Etter 2-3 timer var arsenikk og svovel drevet ut som gasser, den hvite røyken ble ledet gjennom Arsenikktårnet, gjennom den lange røykkanalen (nesten 300m langt) (giftfanget) som endte oppe i Haugfossen. Arsenikken satte seg som sot langs veggene i giftfanget, og ble renset og raffinert i Arsenikktårnet. Dette ble et verdifullt biprodukt, arsenikk. Arsenikk ble brukt til krøttervask, til impregnering av treverk, mot sopp og lignende. Arsenikktårnet slik det står i dag (toaletter). Bildet under. To ganger i året, når verket sto (St. Hans og Nyttårsaften) ble arsenikken skrapt ned av veggene i giftfanget. (Arbeiderne fikk ekstra betalt for denne jobben) Trons fortelling om Blaafarveværket på Modum Side 8

9 Den røstede koboltsligen var utgangspunktet for blåfarvefremstillingen. I tillegg måtte man ha kvartssand og pottaske (soda), og begge deler måtte være av høy renhet. Kvartsen, som de brøyt nær Koboltgruvene, ble tatt ut som stykker i hodestørrelse. Disse kvartsstykkene ble lagt opp i en kjegle, ute i idet fri, og med fyring nedenfra, og kvartsen ble mørbrent ved ca. 600 grader. Den mørbrente kvartsen ble knust til fin sand. Pottasken sodaen ble raffinert av lut fra aske etter bjørkeved. Det var viktig av den var av ren kvalitet. Værket produserte selv pottaske, men kjøpte også fra andre steder i Norge, fra Köln, St.Petersburg og New York. Røstet kobolt-slig sammen med pottaske og kvartssand smeltes til blått blass. Det smeltede blå glasset ble helt ned i kar med kaldt vann slik at det sprang i tusen biter til en grøt. Bildet over til venstre: Mørbrenning av kvarts foregikk i det fri. Bildet over til høyre: Modell av glass-smelteovnen I midtrommet i Glasshytta (bildet under) sto det to glass-smelteovner, hver ovn hadde plass til 6 digler. Hver digel rommet 100 kg av blanding av kvartsand, pottaske og koboltslig. Dette ble smeltet i 12 timer ved 1200 grader og ble da en flytende blå glassmasse som så ble øst over i kar med kaldt vann. Ved denne raske avkjølingen springer glasset i små biter, som tørkes. I rommet mot nord, Trockenkammer ble denne glassmassen tørket og deretter finmalt i mølla til blått fargepulver. Trons fortelling om Blaafarveværket på Modum Side 9

10 Det tørre blå glass-pulveret fra mølla ble så floatert i store kar med vann. Det som fløt var den fineste blå fargen. Dette fargepulveret, pigmentet, ble siktet og pakket i tønner som var laget i Bødkerverkstedet. I rommet syd i Glasshytta var Sligkammer, lagringsplassen for kobolt-sligen, sluttproduktet fra gruvene og pukkverket før det ble foredlet til blåfarve. Finmaling med vann i farvemøllene. Store kvartssteiner med spor er lagt på hverandre. De blir drevet med vannkraft. Blir malt i 6 timer og spylt med litt vann over i bassenger som sorterer de groveste kornene fra de fine. De groveste kornene ble malt om igjen. Bildet under: Modell av Møllen I mølla blir det knuste blå glass-massen malt og tilsatt vann til en velliing. Så blir det satt til mer vann og siktet i kar i ulike partikkelstørrelser. Det groveste måtte males på nytt. Pulveret ble klassifisert kvalitetsmessig. Ble pakket i tønner og veid og merket. Trons fortelling om Blaafarveværket på Modum Side 10

11 Det sto nok flere bygninger nede på Værket under tiden det ble produsert farge her. I en taksering i 1782 var det 12 bygninger oppført i dokumentet. Under til venstre Bøtker verkstedet og smia, til høyre er mølla Drammen var en viktig by for Blaafarveværket, slik så det ut for ca 200 år siden (bildet under). Kjøpstedene Bragernes og Strømsø ble slått sammen til byen Drammen først i Til Drammen kom bl.a. tømmer og blåfarge til eksport, og korn og andre varer som import. Tenk dere tilbake til tiden rundt Blaafarveværket er kommet produksjon, kongen hadde kjøpt (eller ekspropriert) gården Skuterud, gården Fossum nede ved Simoa, og nødvendige områder for å bygge boliger til arbeiderne. De har skole (som kirken var i mot), de har lege (felles med Sølvgruvene på Kongsberg, og legen begmedicus - foreleser på Bergakademiet i metallurgi), de har kornmagasiner, de kjøper jordbruksprodukter til selvkost, de har sykelønnsordning og pensjon, alt etter mønster fra bl.a. Sølvverket og Bærums verk). Trons fortelling om Blaafarveværket på Modum Side 11

12 I København var den sinnssyke kong Christian VII avløst av sin sønn kronprins Frederik (statskupp i 1784) som var regent inntil 1808 da Christian VII dør og han ble kong Frederik VI. Reformer og mange strømninger fra Europa. Merkantilismen med enerett (privilegier) for statlige selskaper viker for Adam Smith s tanker om frihandel. Det danske kornmonopolet ble opphevet, statens engasjement i industrivirksomhet ble avviklet, statseiendommer solgt, tollsatser redusert. Osv. Det var krig i Europa, og land etter land hadde falt for Napoleons erobringer. Napoleon hadde ikke greid å ta England. Engelskmennene tok vår flåte (den dansk-norske flåten var på denne tiden en stor og viktig faktor i Europa) som de var redd skulle komme på franske hender, og regent Frederik tok altså i 1807 parti med Frankrike. Man kan si Danmark-Norge kom på gal side. Krigen førte til blokade og nød i Norge (Terje Vigen). Blaafarveværkets produkter hoper seg opp i de kongelige magasiner. Sølvverket på Kongsberg blir lagt ned i Mangel på penger til driften og ingen avsetning på produktene. 1808: Blaafarveværket får ikke kjøpt mer korn i Drammen pga blokaden og danskene som ikke tør å trosse denne. Det er uår i landbruket, og krigen førte til at nesten all eksport av trelast, jern og fisk tok slutt. Det er planer om å legge ned Blaafarveværket. Grev Johan Wedel Jarlsberg, 26 år, amtmann i Buskerud fra , får stoppet nedleggelse. En nedleggelse for å vente på bedre tider vil koste uendelig mye, utstyr som ødelegges osv. Fordi Værket var lokomotivet for økonomisk liv og virke i hele området, ville en stans bety bortfall av skatteinngangen fra de som jobber på og omkring Værket. Kort om kjøpmann Peter Wilhelm Berg (bildet under): Jobbet seg opp fra bodbetjent til kjøpmann (kolonialvarer og stoffer i både sateng og bomull) og industriherre. Ca. 40 år gammel, i 1811 kjøpte han Liseberg, hvor det også lå industribygninger, bl.a. sukkerraffinerier. Ute i Europa er det Napoleonskriger og blokader. Med stor risiko for tap utstyrte han i desember fartøyer med te, kaffe, sukker og bly med destinasjon Danmark. Engelskmennene blokkerte de danske havnene, men skipene kom igjennom. Varene skulle til Den danske stat. Men ved nyttår i 1813 var staten bankerott, og staten og kong Fredrik VI kunne ikke betale Kjøpmann Berg. Han fikk i stedet pant i Det kongelig Modumske Blaafarveværk. Allerede første avdrag, 11. desember 1813 kan ikke staten betale. Og Berg blir bedt om å holde seg til pantet. Ved Kielfreden i 1814 blir Norge avstått til Sverige, og det var ingen i Norge som nå føler ansvar for danskekongens gjeld. Flere rettsprosesser i Norge før høyesterett 23. juli 1819 tilkjente Berg retten til Værket. Den norske staten kunne ikke løse ut pantet, og Værket blir lyst ut på offentlig auksjon. Ved de to første auksjonene fantes det ingen kjøpere, men ved tredje auksjon, januar 1822 ble Blaafarveværket kjøpt av konsul Rohde i Christiania. Først i 1823 fikk Berg fullt oppgjør, og ble med ett Sveriges mest likvide industriskaper. Trons fortelling om Blaafarveværket på Modum Side 12

13 Inntektene fra Blaafarveværket og arsenikkproduksjon ble en økonomisk redningsplanke i de første vanskelige årene etter Det var nemlig store beholdninger av koboltfarve og arsenikk på lager etter krigsårene. Og for den nye norske staten var det viktig å ikke komme i økonomisk avhengighet til Sverige, men Norge hadde ikke mange muligheter til å låne penger. Men en bankier Benecke i Berlin hadde gitt den norske staten et stort lån rett etter 1814, og det var den samme bankier Wilhelm Christian Benecke som nå hadde kjøpt Blaafarveværket, via stråmenn (konsul Rohde i Christiania). I 1822 begynner en ny tid for verket, den private stordriftstiden Den del av Gruvemuseet på Koboltgruvene som knytter seg til Forhaabningsstollen (med omvisning), Marketenteriet, Bergmesterstuen og Scheidehuset, er bygget ut i disse årene. Samfunnet i sin helhet og Blaafarveværket kjennetegnes i disse årene av rask utvikling og vekst fremover mot 1840-årene. Blaafarveværket var kommet på private hender som hadde sans for vekst og lønnsomhet. De sentrale personene, eierne Wilhelm Christian Benecke ( ) og Benjamin Wegner ( ) og bergmester Karl Friedrich Böbert ( ), hytteinspektør Friedrich Roscher ( ) og hans nestkommanderende Carl Johann Theodor Scheerer ( ) var alle ledende, dyktige folk i europeisk sammenheng - hver på sitt område. Böbert, Roscher og Scheerer var spesial-plukket - head-huntet - i ung alder av eierne. Alt klaffet - tid, sted og personer. Blaafarveværket ble Norges første storindustri og en ledende bedrift på det europeiske markedet. Koboltverket på Modum var største bergverk i Norge (Norden) rundt Produserte nesten 80 % av all koboltblått i verden. Om Wegner: Han var kompanjong og medeier, og bodde på Fossum gård hvor han anlegger en engelsk park og spaserveier i det vakre terrenget. Wegner er administratoren som med autoritet bringer Værket i meget god drift. Han har nær kontakt med Benecke. Det er Wegner som er den som reiser til England og Holland og skaffer kunder. For sine inntekter kjøper han i 1836 Frogner hovedgård og flytter dit med sin familie. Modum var nok et gudsforlatt sted for Wegner og hans familie, vant med Berlin og storbylivet som de var. Trons fortelling om Blaafarveværket på Modum Side 13

14 Karl Fr. Böbert var bare 23 år gammel da han ble ansatt som bergmester og leder av Kobolt-gruvene i perioden 1827 til år gammel ble han embetsmann ved det kgl. Bergamt i Freiberg, bergvitenskapens senter. Året etter ble han ansatt som leder av Koboltgruvene ved Blaafarveværket. I sin periode på Værket 10- doblet han produksjonen i gruvene. Bøbert giftet seg i 1833 med Elisabeth Magdalene Abel ( ), søster av vår verdens- kjente matematiker Niels Henrik Abel ( ). Deres datter Thekla ble gift med skogforvalter på Sølvverket, senere statsråd J.O. Lange. Böbert ble i 1840 adm. direktør for Sølvverket på Kongsberg, som han ledet gjennom 30 år. Ridder I. kl. St. Olavs Orden Böbert ble Stortingsrepresentant for Høyre i Døde på Kongsberg 1869, kun 65 år gammel. Bøbert var en kapasitet innen sitt felt. Gjorde mange forbedringer, både rent gruvetekniske for å effektivisere uttak av malm, men også for arbeidsmiljø og sosiale tiltak. Han har skrevet nøyaktige beretninger om sitt arbeid. I 1840 da Böbert forlater Værket har han ca mann i gruver og knuseverk. Ca mennesker lever av Værket på det meste. Roscher ble hentet til Værket i 1824 som teknisk direktør på silkebetingelse. Han tegnet og fikk bygget Nyfossum som sto ferdig i april Roscher var kjemiker og meget dyktig. Han hadde ansvaret for effektivitet og farvekvalitet i denne storhetsperioden. Sluttet på Værket i 1840 for å bygge opp hyttedriften ved Snarum Koboltverk. Litt om Snarum-verket: De nye eierne trodde de hadde kjøpt en enerett på utvinning av koboltmalm i dette området, men noen begynte å skjerpe i området. Disse mente at nå var det gamle privilegiet opphørt. Det ble en lang strid om dette. Forlik i 1840, hvor Snarum-verket får drive etter malm på noen områder. Det drev, med Roscher som leder, i ganske liten skala, og laget nok aldri blåfarve, men kun koboltoksid (basis for å produsere koboltblåfarve). Friedrich Roscher hadde forstått at koboltindustrien gikk mot sin undergang, og at det var større fremtid i søstermetallet nikkel. I 1848 startet han sammen med sin sønn Adolf (som hadde studert bergverk i Freiburg) og sin gode venn verkslege Heinrich A. Thaulow Ringerike Nikkelverk (2 mil nord for Åmot). Roscher døde på Kongsberg i Maleri av området fra 1840 av Heinrich Arnold Thaulow, verkslege og grunnleggeren av Modum Bad. Fra venstre Kapralåsen med jernkorset, Doktorgården, Fossum Gård og Magasinbua. Nymoen i forgrunnen. Trons fortelling om Blaafarveværket på Modum Side 14

15 Om verkslegen Henrich A. Thaulow (fetter av Henrikk Wergeland): Han var verkslege fra 1839 og god venn med Roscher. De fikk en ide om å starte et nikkelverk. For der det fantes kobolt var det vanligvis nikkel. Med lånte penger av tobaksfabrikant Tiedemann i Christiania satte de i gang Ringerike Nikkelverk. Nikkel ble i denne tiden brukt til penger og til fornikling. De tjente gode penger, og dr. Thaulow kunne realiser sin drøm om å bygge Modum Bad ved den hellige kilden som han hadde funnet. Dette var i Over: Gruveområdet i 1864 Over: Gruvetråkka i Alle husene er bygget opp igjen etter gamle tegninger. Trons fortelling om Blaafarveværket på Modum Side 15

16 De sosiale forhold ved Værket: Blaafarveværket hadde 3 skoler, og disse fungerte som både dag- og aftenskoler. Aftenskolene var for scheide- og pukkverksdrengene, som arbeidet på dagtid. Skolene ble delvis finansiert av arbeiderne som ble avkortet i lønn, og delvis av Blaafarveværket. Mesteparten gikk til lærerlønn og skolemateriell, resten til lys og oppvarming. Helsevesenet ble finansiert i fellesskap av Blaafarveværket og arbeiderne ved avkortning i lønn. Pengene ble anvendt til legelønn, medikamenter og syke- og skadelønn for arbeiderne. Arbeiderne hadde full lønn ved skade og halv lønn ved sykdom. De hadde fri legehjelp og gratis medisiner - dette gjaldt også ektefelle og barn. Fattigkassen ble også finansiert delvis ved avkortning av arbeidernes lønninger og bidrag fra Blaafarveværkets budsjett. Disse midlene ble anvendt til enke- og pensjonistlønninger. Arbeiderne jobbet så lenge de hadde helse til det og kunne gjøre en nyttig innsats etter arbeidsgiverens skjønn. Værket som blir skapt og lever lokalt - er 100 % avhengig av verden og det globale. Historien videre: Ny produktutvikling av kjemisk ultramarinblå farge (som ble oppfunnet allerede i 1828) ble i årene en stor konkurrent. Salget fra Værket går radikalt ned, og i 1848 konkurs, dvs. man leverer Værket inn til oppbud. Engelske eiere kjøper Værket ved auksjon 20. juni Goodhall & Reeves, et engelsk firma som drev det en stund. Det viste seg etter hvert at den nye, billige farven ikke kunne måle seg med koboltfarven i keramikk og glassindustrien. I denne perioden inntraff den eneste dødsulykken i verkets historie. 5 mann ble drept. Det skjedde 13. desember Dårlige konjunkturer, alle arbeiderne blir sagt opp. Reeves dør plutselig. Verket stopper i Verket står stille til høsten Men engelskmennene har funnet malm der hvor tyskerne ikke trodde det fantes malm, og de får solgt verket til god pris til sin største konkurrent: Sachsische Privat- Blauenfarben werksverein. I 1856 kjøper altså Sachsiscer Blaufarbenwerkverein hele anlegget, og finner igjen rike malmårer. Etter hvert sendte de røstet slig og andre halvfabrikata til Sachsen for videreforedling. Men koboltmalmen tok etter hvert slutt, og driften stanset i 1894, mens gruvedriften opphørte i I perioden 1884 til 1920 var det kun et tresliperi som ble drevet. Tresliperiet ble anlagt som en mulighet til å løse forpliktelsen ovenfor de ansatte, alternativet var fattigkassen. Denne driften ga gode inntekter til eierne, og det hele (ikke gruvene) ble solgt til høykonjunkturpriser til Modum Kommune i I 1917 fikk vi i Norge konsesjonslovene for vannfall, bergverk og annen fast eiendom. Modum kommune kjøper det hele med tresliperiet fra de utenlandske eierne i Haugfoss Træsliberi brant i 1926, og nå ble boliger og annet som var lett omsettelig solgt til bygdens folk. Modum kommune var i realiteten konkurs, og ble satt under statens administrasjon i /39 ble det gjort forsøk på å få kommunen til å forplikte seg til vedlikehold, men så kom krigen. Forvalterboligen (der utstillingsbygningen ligger i dag) brant i I 1950 årene solgte kommunen Glasshytta og annet til private bedrifter. Bildet under: Tone og Kjell Steinsvik, som bygget restene opp til det vi besøker i dag Trons fortelling om Blaafarveværket på Modum Side 16

17 I 1968 er det rett før alt rives for ny industri, da Kjell Steinsvik får vekket myndigheter og riksantikvaren. En kjempejobb å få dette over i en stiftelse og i museumsstatus. Ekteparet Tone Sinding Steinsvik og Kjell Rasmus Steinsvik ønsket å bevare eksisterende deler av bygningsmiljøene i sin originale plassering i sammenheng med de sosiale strukturene. De ville ikke flytte bygningene. Tiden rundt årene skulle gjenskapes. Så folk kunne føle sammenhengen og meningen. I 1970 ble Stiftelsen Modums Blaafarveværk opprette med støtte fra Norsk Kulturråd. Restaureringen er gjennomført med midler fra Norsk Kulturfond, Buskerud fylke, Modum kommune samt stor innsats fra stiftelsens ildsjeler. Eget dokumentasjonssenter ble etablert i Hva skulle man bruke bygningen til? Ekteparet Steinsvik forteller: Vi (ekteparet Steinsvik) ønsket å tilbakeføre bygningenes karakter og formidle tiden rundt årene, med detaljer, møblering og ikke minst pigmentene og farvenes gamle teknikker i eksteriør og interiør. Skulle bygninger og anlegg leve videre måtte de få en naturlig bruk for dagens behov. Bygningskompleksene er fastpunkt i terrenget gir målestokk for historien. De gamle veiene gir spasermuligheter ved Haugfossen og i Koboltgruvene dette gir opplevelse, mening til natur- og industrihistorien. Ved at Museet nettopp har prioritert å sette i stand bygningene i sitt opprinnelige miljø, og således også tar vare på de tekniske minner i hvert anlegg, har gjort at vi i dag er i stand til å forstå og sette oss inn i svært vanskelige tekniske sammenhenger, som igjen er avgjørende for å kunne tolke og forstå detaljer i arkivmaterialet. Kjell Steinsvik døde i juli Trons fortelling om Blaafarveværket på Modum Side 17

18 Under: Kart over området nede ved Fargeverket. Nymoen: Rett opp for Haugfossen, her er husene til arbeiderne på Værket. Husene er regulert i gater og delvis bevart. Doktoboligen lå øverst i skogkanten. Her ligger også skolen fra De forskjellige lederne bodde på Ny-Fossum (Roscher, hyttemester og meget dyktig fargemester tegnet og bygde Ny Fossum), Wegner, direktøren, bodde på Fossum Hovedgård med naturpark med mange sjeldne trær. Fossum Hovedgård brenner i Bøbert, bergmester gruvemann, bor på Aslakby oppunder gruvene. Under: Kart over området ved gruvene. Trons fortelling om Blaafarveværket på Modum Side 18

19 Under: Haugfossbutikken og Thranestua. Et eksempel på at de gamle bygningene er tatt i bruk i sin opprinnelige funksjon. Butikk med skjenkestua i kjelleren, Thranestua der Marcus Thrane bodde i sine få år her rett før Værket går konkurs i Under: Direktørboligen på Nyfossum. Her på Nyfossum bodde hytteinspektør Friedrich Roscher og hans familie. Nyfossum er en del av det gamle miljøet, huset og inneriøret er tidsriktig. Låven benyttes til utstillinger. Alle møbler og inventar var borte da ekteparet Steinsvik startet restaureringen. De har kjøpt inn tidsriktige møbler etc. og malt i den tidens farver. Bildet under: Interiør fra Nyfossum. Trons fortelling om Blaafarveværket på Modum Side 19

20 Under: Kapralåsen med Jernkorset På Kapralåsen eller Korporal-åsen står det et spesielt minnesmerke som kan sees fra gårdsplassen på Nyfossum. Det er et jernkors, og dette er Preussens nasjonalsymbol, skapt til minne om seieren over Napoleon ved Leipzig i Korset er reist til minne om Beneckes yngre bror, Heinrich, som ble ansatt som forvalter ved Værket. Han ankom i mai 1823 og døde 10. oktober samme år...vi kan ane at det er en tragedie bak dødsfallet. Trons fortelling om Blaafarveværket på Modum Side 20

21 Om malerne på 1880-tallet, under Fritz Thaulows ledelse: Modum ble også et populært møtested for kunstnere, og ikke minst ble Haugfossen og området rundt et yndet motiv. Norges første malerskole i friluft, Friluftsakademiet, ble etablert her av Frits Thaulow (nevøen til Verkslegen H. A. Thaulow) i Malerne, friluftsmalerskolen bodde i pensjon hos Madam Reiff i perioden Til Friluftsakademiet kom bl.a. Edvard Munch, Gunnar Heiberg og Kalle Løchen, Fredrich Collet m.fl. Thaulow fikk sitt gjennombrudd med sine pasteller fra området, og Edvard Munch malte sitt mesterverk fra ungdommen, «Piken på sengekanten», under sitt opphold her. For Blaafarveværket har kunstutstillingene vært en suksess. Ekteparet Steinsvik (etter Kjells død, Tone Sinding Steinsvik) har hele tiden ønsket å formidle kultur og kunst, og setter dette i sammenheng. Og kunsten har vært en del av Værkets kulturhistorie. Christian Skredsvik, møllegutten fra Modum var nettopp fra dette området, og ble hjulpet frem av verkslegen Thaulow. Skredsviks bilder var den første utstillingen i Den neste var Fritz Thaulow, nevøen til verkslegen Thaulow. Så fulgte Th. Kittelsen med de lyse årene i Sigdal., Hans Heyerdahl, osv. Det er alle store nordiske malere. Tron foran gruveinngangen til Forhåpningsstollen i Trons fortelling om Blaafarveværket på Modum Side 21