Protest mot Kulturminneplanen

Transkript

1 Protest mot Kulturminneplanen Det nye forslaget til kulturminneplan for Porsgrunn kommune virker både foruroligende og i visse deler skremmende. Utvalget for kulturminneplanen har foreslått å verne 2135 eiendommer, ca 10% av bygningsmassen - mye egentlig for en så pass ny by med sterk utbygging i de senere 50 år. I tillegg kommer vern- og hensynssoner som omfatter store områder på generelt grunnlag. Meget sterk kontroll med folk i Porsgrunn Ubehaget knytter seg i hovedsak til den interessen utvalget viser for etter måten ukjente arkitekter og hvordan folk i dag må innrette livene sine etter disse arkitektenes originaltegninger. Et urovekkende eksempel er byggeskikkbrosjyren for de gamle arbeiderboligene på Herøya. På side 29 til 33 står det detaljerte beskrivelser for hvordan man skal bruke uteplassen sin. Bannlyst er opphøyde verandaer, men det settes også overraskende detaljerte krav til hager. Dette er en byggeskikkveileder, men den fremstår slik at kommunen forbyr opphøyde verandaer i flukt med husets stue eller kjøkkendør. Forskning fra Byggforsk viser at folk bruker uteplassen mer om den er nær tilknyttet til og ligger i flukt med husets utganger og at folk føler seg beskyttet. Dette tenkte man neppe på da Hydro bygde sine arbeiderboliger. Jeg er imidlertid overbevist om at dersom arkitekten var kjent med denne forskningen, ville han ha vist langt større toleranse enn kulturminneutvalget i Porsgrunn. Kommunen ber om en blankofullmakt til å kontrollere eiendommer Det virkelig skremmende ligger i at kulturminneplanen foreslår vern av bygg uten å grunngi hvorfor. I de få tilfellene utvalget grunngir, er påstandene til dels direkte feilaktige. Tilsynelatende skal publikum få uttale seg, men høringsfristen for kulturminneplanen er fra 28. juni til 15. september 2017, altså i ferietiden. Utvalget har jobbet i 2 år og seks måneder med planen, om vi skal tro innstillingen. Utvalget består av 7 utvalgsmedlemmer og 3 prosjektmedarbeidere. Av utvalgsmedlemmene er 5 fra Byutviklingsetaten. De har fått fra staten til arbeidet, fortelles det i innstillingen. Publikum som blir hardt rammet av sterke begrensninger på sine eiendommer og tomter får derimot en høringsfrist på to og en halv måned midt i ferietiden. På så kort frist skal publikum komme med innspill uten at kommunen redegjør for konsekvensene av verneplanen. Hvis kommunen utelater konsekvensene, ber den i prinsippet innbyggere og eiere om en blankofullmakt. Det er vanskelig å se for seg at dette er i tråd med loven. Prosjektleder Hulløen ble spurt på siste møte i Utvalg for miljø og byutvikling 13. juni 2017 om hun visste hva konsekvensene av verneplanen ville bli, og til det svarte hun nei. Hvis ikke prosjektlederen vet konsekvensene, hvordan skal publikum vite dem? Konsekvensene av verningen er ikke forklart Jeg antok at de mest berørte i det minste hadde fått informasjon fra kommunen om at forslaget ligger ute til høring og at det kan gi vesentlige begrensninger for deres eiendommer dersom forslaget går igjennom. Ingen av de mange jeg har hatt kontakt med har fått informasjon fra kommunen. Her står vi vel overfor et enda et lovbrudd, vil jeg tro, og jeg håper fylkesmannen griper inn. Når kommunen foreslår verning av hus og tomter, betyr det innskrenkninger av eiernes råderett. Eiendomsretten er nedfelt i grunnloven, og slike politisk pålagte begrensninger kan man bare gjøre dersom viktige samfunnshensyn krever det. Da må man begrunne hvilke samfunnsinteresser og hvilke løsninger det dreier seg om. Hoveddokumentet i kulturminneplanen er holdt i generelle vendinger, ispedd en definisjonsordliste fra Riksantikvaren. Her er et lite utdrag fra kommunens verneplan: 1

2 ... En overordnet målsetting er å gi en faglig forsvarlig forvaltning av alle faste kulturminner i kommunen. Med utgangspunkt i målet om å få på plass et samlet plandokument for hele kommunen først og fremst til bruk i forvaltning av plan- og byggesaker, er det samlet kunnskap om ulike kulturminnetema for å kunne legge til rette for kvalifiserte vurderinger av verneverdier. I siste avsnitt bekrefter kommunen at de vil bruke vernekategoriene som styringsverktøy i plan- og byggesaker. Hva de ulike tiltakene vil føre til, er ikke nevnt med ett ord. Vi vet ikke hva vi risikerer. Vi må se på riksantikvarens bystrategi og håpe. Riksantikvaren krever tydelig informasjon og konsekvensbeskrivelse Riksantikvarens bystrategi er en rammeplan. Det må den være, siden lokale myndigheter skal vite detaljene og begrunne tiltakene. Ellers er Riksantikvarens bystrategi for et flott dokument fordi den nettopp gir innsikt i intensjonene med bevaring av kulturverdier og har fornuftige resonnementer og gode eksempler på hva bevaring kan bety. Riksantikvaren krever både vurdering av tiltak og tydelige begrunnelser og premisser. Her er et utdrag: Hvilken bevaringsløsning som velges, skal reflektere hvilke verdier som skal ivaretas Det er viktig å avklare hva som skal tas vare på, og begrunnelsen for dette. Verdier og kvaliteter som tilskrives bygningen eller miljøet, skal være premissgivende for vernestrategier og fysiske bevaringsløsninger. Her krever riksantikvaren begrunnelse og tydelighet. Uten dette blir det dårlig handlingsplan for vern. Det finnes ikke begrunnelser i kulturminneplanforslaget til Porsgrunn kommune, bare en rekke løse påstander uten dokumentasjon. Dette gjelder for Nystrandområdet. Jeg kjenner ikke realiteten for andre deler av kulturminneplanen, men det er liten grunn til å tro at det er bedre der. Forvaltningen skal være tidlig, tydelig og løsningsorientert Tidlig avklaring og tydelig kommunikasjon av kulturminneverdiene vil legge grunnlaget for gode løsninger, og er en forutsetning for at kulturminneforvaltningen skal være forutsigbar i plan- og byggesaker. Kulturminneforvaltningen skal også avklare handlingsrommet i hver enkelt sak, tydeliggjøre begrensninger og muligheter, og konkretisere hvilke konsekvenser dette vil få for tiltaket. Tidlige avklaringer er forutsetninger for effektive og gode planprosesser. Kulturminneforvaltningen skal også være løsningsorientert, ta del i arealplan- og byutviklingsarbeid, og gi råd og samarbeide med de involverte aktørene. Data om kulturarven skal være åpne og lett tilgjengelige for politikere, planleggere, utbyggere og allmennheten. Klarere kan de ikke si det: tidlig avklaring og tydelig kommunikasjon. Legg også merke til den neste: og er en forutsetning for at kulturminneforvaltningen skal være forutsigbar i plan- og byggesaker. Når vi tilsynelatende blir invitert til å ta stilling til denne kulturminneplanen, er ingen av disse forutsetningene oppfylt. Det er ingen tidlig avklaring og tydelig kommunikasjon om konsekvensene og hva dette betyr i bygningssaker. Forutsigbarhet for den enkelte er åpenbart ikke viktig for kommunen. Og, ikke minst: vi aner ikke hvilke verdier det dreier seg om, for kommunen kommer ikke en gang inn på hvorfor det er så viktig å verne, av og til frede, akkurat disse byggene. I de få tilfelle de har forsøkt seg på en grunn, er begrunnelsen ukorrekt og svevende. 2

3 Hva blir konsekvensene for eiendommene og for beboere? Hva kan kommunen faktisk gjøre?. Risikerer man å få en verdiløs eiendom fordi kommunen verner den mot utbygging? Vil sommerhuset alltid måtte forbli sommerhus fordi det er sommerhus nå? Hvilke forandringer kan man foreta seg, kan man for eksempel isolere og skifte kledning dersom det endrer husets utseende? Kommunen gjør ikke ett forsøk på å avklare dette, enda riksantikvaren krever at de skal. Vi må vite begrensingene eiendommene påføres gjennom disse verneklausulene og hva det betyr for verdien av tomtene og muligheter for å selge dem. Prosjektleder Hulløen sa på møtet 13. juni at det ikke er snakk om penger fra kommunens side til vedlikehold av husene. Kommunen kan gjerne legge ved et anbefalingsbrev til søknaden private eiere sender til sentrale myndigheter, men der går grensen for støtte. Vi vet jo at kommunen ikke har råd til pinlig nødvendig vedlikehold av sin egen eiendom Mule Varde, så når det gjelder pengemangel, står prosjektleder Hulløens utsagn til troende. I 2016 mottok til orientering det norske kulturminnefondet søknader om støtte til utbedring på 11,5 millioner bare fra Telemark, mens prosjektene ble faktisk tildelt snaue 3,7 millioner, det vil si så vidt over 30%. Det er med andre ord ikke stor sjanse for å få tilslag. Kulturminnefondet setter også store kvalitetskrav til prosjektene som får penger. Det er derfor lite sannsynlig at tilfeldige hus som kommunen verner i hytt og vær uten begrunnelse får penger av staten og kulturminnefondet. Alt tyder på at eierne gjør best i å betale vedlikeholdet på egne hus fra egen lomme uten vern. Det må de nok gjøre i alle fall. Ubegrunnet verning og fredning gir bare eieren masse vanskeligheter og restriksjoner på eiendommen. Store verditap for eierne Tunge vernebelastninger gir kraftig prisfall på eiendom. Det burde kommunen vite, for da de fredet eller la til bevaring Mule Varde, viste det seg umulig å selge eiendommen til privatpersoner, selv til spottpris, forteller naboene. Kommunen var lite lysten på å betale utgiftene som fulgte med bevaring, men ingen ville kjøpe dette flotte anlegget, fordi drifts- og vedlikeholdskostnadene var enorme og vanskelig å beregne. Det gjaldt både bygningsmassen og hagen. Huset er lite og måtte beholdes uten vesentlige endringer. Det har heller ikke sanitære forhold etter dagens standard. Kommunen overtok og fikk sin ultimate sommerbolig. Kommunen vet hvor dyrt selv et enkelt vedlikehold kan være og det er vanskelig å finne midler i kommunebudsjettene selv til en så flott eiendom. Når kommunen allerede har en så flott sommerbolig, hvorfor båndlegge flere og langt mindre verneverdige bygg og tomter? Hvorfor ekstrabelaste private eiendommer som er godt vedlikeholdt som det er? Nye muligheter i et underutviklet område Når E18 står ferdig om 3 til 5 år, kan Nystrandveien nedprioriteres til lokalvei. I dag er den reserve- E18 ved større hendelser, men når den nye firefelts E18 står klar, blir vanligvis trafikken avviklet i det ene av de to løpene når noe oppstår. Nåværende E18 kan bli avlastningsvei i påkrevde tilfelle, for den går utenom bebyggelsen. Hittil har kommunen skjøvet Vegvesenet foran seg når de nekter utbygging av tomtene i indre Nystrand. Kommunen er imidlertid ikke konsekvent. To nye hus ble bygd i årene. Det ene fikk direkte utkjørsel til Nystrandveien og det andre fikk bruke en eksisterende fellesutkjørsel. Det ble nektet da Stein Narvestad spurte kommunen om fradeling for noen år siden og de nye eierne av Nystrandveien 158 fikk mye bråk. De får visstnok ombygge et uthus til bolig dersom de får til en avtale med Vegvesenet. Først nektet kommunen også dette. Tomtene mellom Nystrandveien og stranden er store, til sammen utgjør det godt over 30 mål og det er neppe mer enn ni hus på eiendommene. 3

4 På andre side av veien har kommunen etablert en barnehage og i ett tilfelle har en datter fått bygge i hagen. Barnehagen genererer mye trafikk, mens altså privathus på sørsiden av Nystrandveien er de "farligste". Når kommunen er så inkonsekvent og uforutsigbar, blir man engstelig. Vegvesenet har klare regler og er vennlige, hjelpsomme og ikke minst forutsigbare, gitt de bestemmelser som finnes. De fleste eiere vil selvsagt ta vare på eiendommene sine. Kanskje blir de stående i årevis slik de er, men når endrede betingelser oppstår, bør eiere kunne foreta disposisjoner til beste for seg og familien. Kommunen har i dag muligheter for å legge regulerningsplaner der de uttaler seg om hva slags hus eller stil et område kan ha, man trenger ikke verne et område for å begrense ukultur. Det burde kunne gis utbyggingstillatelse på disse store og attraktive tomtene til glede for nye beboere. Det bør være opp til eierne av tomtene om eller når dette er modent. Utbygging kan skje pent og hensynsfullt innenfor allerede eksisterende regelverk. Nåværende eiere har forøkt å snakke med kommunen om et samarbeid, men det har vist seg veldig vanskelig. Det ligger derfor an til at eierne blir påført store tap og verdiforringelser dersom verningen brukes som begrunnelse for å sementere området med byggestopp. Hvilke sanksjoner kan og vil kommunen bruke mot eierne? Tre boliger i Nystrand foreslås vernet i kategori A. Bare ett uthus, dukkestue, er også klasse A, ifølge kartet. Mange er i verneklasse B, blå. Hva dette betyr, sier kulturminneplanen heller ikke. Ikke alle eiere er like innstilt på vedlikehold, og hvilke sanksjoner har da kommunen? For eiere av hus som har kvaliteter som gjør at de vurderes som verneverdige i kulturminneplanen, påhviler det et ekstra ansvar for å sikre at vedlikeholdet tar vare på husets verdi. Da er det særlig viktig å sette seg inn i hvilke kvaliteter huset har og ta kontakt med kommunen før større vedlikeholdsarbeider settes i gang. (Utdrag fra kulturminneplanen) Noen eiere er flinkere til vedlikehold enn andre. Hvilke sanksjoner har kommunen mot eiere som ikke vil eller har råd til vedlikehold? Kan eierne kastes ut av huset? Får de dagsbøter? Noen av eiendommene har hittil vært sommerhus. De egner seg ikke som helårsbolig med dagens standard. Disse husene har i dag ikke offentlig kloakk, men septiktank. Kommunen skal legge kloakk slik at husene ikke forurenser Eidangerfjorden. Pengemangel har utsatt dette prosjektet til 2021, men da må nok denne utgiften tas, og eierne belastes tilknytningsavgift. Dette vil kreve betydelige omlegging, også på disse eiendommene. Legges det restriksjoner på hva man kan gjøre med dem slik at eierne blir forpliktet til å beholde dem som sommerhus? Hvor hardt og brutalt kan kommunen gripe inn? Verning av strandline og vannet utenfor - skjult ekspropriasjon? Toppen var at Hulløen på møtet 13. juni 2017 sa at hun også ville verne strandlinjen og vannet utenfor fra campingplassen frem til og med Nystrandveien 216, Skogly. Denne verningen er ikke med i høringsnotatet fra utvalget. Det er tegnet inn en rosa hensynssone på kartet, men som vanlig uten forklaring og begrunnelse. Til gjengjeld nevnte altså Hulløen denne verningen på Utvalgsmøtet for miljø og byutvikling 13. juni Var man ikke til stede der, fikk man overhodet ikke dette med seg. Siden det ikke finnes noe å verne i denne strandsonen, er forslaget så grovt at det neppe kan betraktes om annet enn en snikekspropriasjon. Siden prosjektgruppen for verneplanen er kommunalt ansatte, de fleste fra avdeling Byutvikling, finner jeg det svært usannsynlig at disse er uten kunnskap om at strandlinjen i Nystrand er betydelig 4

5 endret, delvis ombygd. Alle tiltakene som er satt i gang fra 1980-tallet av, er registrert i kommunens byggesaksarkiver. Det er lite trolig at utvalgsmedlemmene har vært ukjent med dette. Jeg legger ved en egen pdf som viser forandringene av stranden gjennom tidene. Her har utvalget virkelig noe å svare for. Dette kan ikke begrunnes med ren kunnskapsløshet slik man kan anta er årsaken til at resten av kulturminneplanen er så dårlig og med så vesentlige feil. Sommevillaer i Nystrand - som i resten av landet Den såkalte begrunnelsen for å verne sommervillaene og hele stranden og vannet utenfor er usann og historieløs. Jeg gjentar en passus fra kulturminneplanen: Mot slutten av 1800-tallet startet en tradisjon med bygging av sommervillaer ved Eidangerfjorden, tegnet av dyktige arkitekter for borgerskapet i Skien og Porsgrunn. Mange av bygningene er etter hvert blitt helårsboliger, og er fortsatt i god stand. Sommervillabebyggelsen er særpreg av nasjonal interesse fra Eidangers bygningshistorie. Gjennom arbeidet med kulturminneplanen ønsker vi å få fram mer kunnskap om denne delen av Porsgrunns historie. Ingen nasjonal interesse Bygging av sommerboliger i Norge var meget vanlig og utbredt i hvert fall fra 1870-tallet rundt mer velstående og velutviklede byer enn Porsgrunn. Rundt Oslofjorden spratt sommerstedene opp langs Nesodden, Larkollen og Drøbak i øst og Høvik, Sandvika, Asker og øyene i vest. Mest fasjonabelt var Nøtterø, med sine staselige sommerboliger fra 1870-tallet. Dampbåttrafikken ut Oslofjorden gjorde det lett å etablere sommerboliger langs kysten. De fleste byene i Sør-Norge fikk sin sommerhustradisjon. Noen svært få personer fra Skien og omegnskommuner kom til Eidanger litt senere. Vil man se praktfulle sommerhusmiljøer, trenger man ikke dra langt. Utenfor Larvik mot Stavern finnes de mest idylliske miljøer med sommerboliger i et helhetlig miljø. Og dette med et helhetlig miljø mangler fullstendig i Eidanger. Slik utvalget viser, finnes det ingen indre sammenheng eller miljø. Det er enkeltstående hus fra flere tidsepoker og de gjør lite av seg der de ligger isolert på sine store tomter. Dette holder neppe som argumentasjon overfor riksantikvaren. Sommerbolig på Ormøya ca 1870 i Oslofjorden Det finnes få fotografier så tidlig som dette. Lokalhistorisk arkiv, Oslo. 5

6 Sommerutfarten fra byene skyldes at Norge, som de andre vesteuropeiske land og USA gjennomgikk en forrykende økonomisk og sosial forvandling i årene fra 1850 til Aldri har utviklingen gått så fort, verken før eller senere, sier professor i historie, Odd Arvid Storsveen. I Norgeshistorien kalles dette Det store hamskiftet. Det innebar at det gamle bondesamfunnet ble totalt snudd på hodet. Folk flyttet inn til byene, de var trangbodd og hadde dårlige sanitære forhold. Det stinket fra rennesteiner og utedoer, og i varme somre var det ikke til å holde ut. Mange tjente svært godt på oppgangstiden og fikk råd til å etablere seg på landet eller ved sjøen sommerstid. Husene var ganske billige, uten isolasjon, innlagt vann og sanitær. Elektrisitet kom mye senere. Her kunne lokale snekkere sette opp boligene for en billig penge. Badehus og badeliv i Asker Lokalhistorisk arkiv, Oslo. 6

7 Badende kvinner ved Munkesletten i Asker i Lokalhistorisk arkiv, Oslo. Sommervillaen Munkesletten i Asker fra 1882 (Wikipedia). Badeanlegget på bildet over hørte til Munkesletten. Det finnes flere tilsvarende bilder om man har tid til å lete, men få fra før 1870.Dette skyldes selvsagt at fototeknikken ikke var så velutviklet. 7

8 Håpefull investering Den direkte årsaken til at fem Skiensfolk flyttet ut til Nystrand og bygde sommerboliger, er for det første at Anders Johnsen, en møllersønn fra Solum med glimrende forretningstalent, antok at en badeanstalt ved sjøen kunne bli en god forretning. Mellom 1872 og 1882 hadde han lagt seg opp penger etter å ha startet Skien Glazmagasin. Han var flink til å reinvestere kapitalen og mye ble en stor suksess. Han kjøpte blant annet 150 mål av Søndre Tveten. Han bygde Eidanger hotell rundt Etablissementet ble ingen suksess, men gikk konkurs og ble solgt på tvangsauksjon i Badeanstalten "Bygdø søbad" åpnet i Det ble så populært at et eget damebad ble opprettet i Det finnes tilsvarende bilder av "Sølyst" og bad på Nordstrand. Lokalhistorisk arkiv, Oslo. I 1880-årene bestemte herredsstyret i Eidanger seg for å skille ut området nedenfor prestegården mot stranden til boligtomter. Eidanger trengte stadig penger og håpet å tiltrekke velhavende skattytere. Slik ble området i Nystrand tilgjengelig. Førstemann ut var banksjef Nicolai Kjelland-Torkildsen, nyansatt banksjef i like nyopprettede Skiens Kreditbank i Kjelland-Torkildsen hadde vært sekretær i Christiania Bank og Kreditkasse. Han var svært ambisiøs og ute etter gode investeringer, sikkert både for banken og seg selv. Han hadde nok sett at badetrenden slo om seg og at den var lønnsom i Christiania, se for eksempel bildet av "Bygdø søbad" over. Han var dyktig med sine prosjekter, men neppe i Nystrand. Huset Glitre (Nystrandveien 124) i 1885 har neppe vært så bra, siden det ble solgt senest 1894 (Gardåsen). Tegningene av huset i Ætt og annet er forøvrig utført av storebroren Theodor, ikke av banksjefen. Ifølge Skiens Kreditbanks historie tok Kjelland-Torkildsen nesten aldri ferie, og de få gangene han gjorde det, dro han til fjells. Han var primus motor i opprettelsen av Skien og Telemark turistforening i 1887 og var formann frem til Foreningen var veldig ambisiøs og allerede i 1893 fikk de opprettet Gaustahytta på Gaustatoppen. I tillegg åpnet de veien til Hardangevidda, opprettet båtsamband over Møsvatn samt sørget for kollektivtrafikk til Gaustatoppen og overnattingsmuligheter langs veien gjennom Tuddal. Det er lite sannsynlig at Kjelland-Torkildsen har hatt så mange personlige interesser i Nystrand. 8

9 Et forretningsbygg? Om vi skal tro Tor Kjetil Gardåsen, sto banksjefen også for oppføringen av Nystrandveien 115 Alfaheim, bildet over. Ifølge kulturminneutvalget ble bygget tegnet av arkitekt Haldor Børve i Men var denne eiendommen planlagt som privat sommerbolig? Det er grunn til tvil. Bankmannen Kjelland-Torkildsen var på stadig jakt etter investeringsobjekter for banken. I store trekk var det meste han gjorde vellykket, men neppe i Nystrand. At Alfaheim er arkitekttegnet, forstår man ut fra husets dimensjoner. Dette er en sveitserblokk på tre etasjer, der hver etasje har like stor grunnflate som en enebolig. Formatet likner offentlige bygg, og til så store hus måtte en arkitekt eller ingeniør regne på materialdimensjonene. Dersom bygget var beregnet på utleie, var nok dette også påkrevet. Ifølge Østvedt: Skiensfjordens Kreditbank gjennom 25 år, sitter Telemark museum på arkivene til banken. Siden Alfaheim neppe er en sommervilla, burde kulturminneutvalget ha gjennomgått disse arkivene for å se om dette er en bankinvestering og derfor må ses i sammenheng med Eidanger Bad 9

10 og hotel, altså et forretningsbygg. For meg på denne korte tiden (høringsfrist 15. september), er det tilnærmet umulig å få tilgang til dette arkivet. Skal kulturminneutvalget ut og lete, bør de vite at eiendommen ikke het Alfaheim, men Sjøblik opprinnelig, ifølge I.C. Ramberg. Mellom banksjefen og C. B. Nilsen var en kaptein Lund eier av gården. Banksjef Nicolai Kjelland-Torkildsen var uhyre ambisiøs og meget dyktig... fylt av et rastløst og dristig initiativ, sies det. Han så ikke Skien som noe mål, men fra midten av 1890-årene arbeidet han intenst for å starte en Centralbank for Norge. Han greide det, og ble sjef for den nyopprettede Centralbanken i 1899 og flyttet umiddelbart til Christiania. Søker man på nettet, finner vi ham bare på svensk Wikipedia. Der får han æren for å ha reddet Norges finanser ved unionsoppløsningen i Det ble imidlertid lite plasking i Eidangerfjorden for Kjelland-Torkildsen. Han var på internasjonale reiser siste del av 1890-tallet frem til han flyttet i 1899 da Centralbanken Norge ble opprettet. Anders Johnsens historie kan illustrere den kolossale samfunnsutviklingen og dynamikken i økonomien. Anders Johnsen var sønn av en møller hos Cappelen i Solum. Han viste tidlig et stort forretningstalent. Han begynte i det små, men takket være den rivende økonomiske utvikingen i Norge på denne tiden, la han seg opp penger. Han investerte og reinvesterte etter hvert og var klok i sine forretninger. Han var en typisk mann av folket som arbeidet seg opp da samfunnet var i voldsom vekst og endring. Det var mange slike i denne oppgangstiden. Johnsen kjøpte et område på 150 mål i Nystrand i 1882 fra Søndre Tveten (Gnr /bnr 51/2). Han bygde blant annet Eidanger hotell. Prosjektet var temmelig mislykket, og i 1893 ble etablissementet solgt på tvangsauksjon. Samme år ble Eidanger bad opprettet og der var ikke Anders Johnsen med. Eidanger bad besto av restaurant og hotell. Det lå på Øvald gårds grunn, etablert i 1893 av Nicolai Friis, apoteker Vauvert, H.C. Hansen med flere, alle fra Porsgrunn. Dette anlegget gikk heller ikke godt, og det ble forsøkt refinansiert et par ganger før det i 1899 ble solgt til M. Johansen fra Christiania. Da Eidanger Bad brant ned i 1908, ble det ikke bygd opp igjen. Kjøpmann R.O. Helgesen kjøpte opp tomtearealet og stykket det ut til villaer med tilgang til stranden. Da ble det bygd hus av beskjeden størrelse og hytter for mindre pretensiøse folk. Sommervillatiden i egentlig forstand var da over. Arkitekter - en mangelvare på 1890-tallet Arkitekter for privat bruk var uvanlig den gang. Store forretningsmenn og offentlige myndigheter måtte håndtere den enorme veksten og trengte nye bygg. Jo større bygg, desto mer nødvendig med en som kunne tegne og planlegge dem. De første arkitektspirene hentet sin utdanning fra Tyskland. De var få og de ble fort satt i arbeid. Men til husbygging for private var ikke arkitekter brukt før mye senere. Børve ble hentet inn av Gunnar Knudsen, som hadde hånd om mange byggeprosjekter i Skien. Børve tegnet Borgestad skole, Dalen hotell, Vår frues kirke samt andre kirker, og Porsgrunn rådhus (heldigvis i ny-renessanse). Det offentlige og kirkesamfunn hadde sterkt behov for nye bygg. Børve slo seg ned i Porsgrunn og fikk nok å gjøre. Han kan ha tegnet Nystrands første "boligblokk", Nystrandveien 115 for Skiensfjordens Kreditbank, alternativt for banksjefen. Arkitekter i tradisjonell forstand var en mangelvare til langt ut på 1910-tallet. Byggmestrene tegnet og bygde husene de fikk oppdrag på. De "dyktige arkitektene" borgerskapet i Skien leide inn for å bygge sommerhus i Nystrand eksisterte ikke. Norge fikk sin første formelle arkitektutdanning ved Trondheim Tekniske Læreanstalt (TTL) i Hvor mange som tok arkitektlinjen i første kull, vet jeg ikke, men i kullet fra 1900 var det fire arkitekter, derav to kvinner. Arkitektlinjen ved TTL ga ingen 10

11 fullverdig arkitektutdanning. Fagene var felles med ingeniørene, som også ble opplært i å tegne så vel hus som topografiske kart, stein- og jernbroer, båter, maskiner samt snekkerteknikk. Om man ville ha full arkitektfaglig utdanning, dro man videre til Tyskland etter studiet i Trondheim. I nøden spiser fanden fluer, som kjent, og mange ufaglærte ble hentet inn som tegnere og læregutter i bygnings- og tegnefaget hos byggmestre under denne formidable byggeboomen. Det var først på 1920-tallet at norske arkitekter fikk en fullverdig utdanning og gjorde seg faglig bemerket. Hvor kommer det håpløst uriktige argumentet at det var flinke arkitekter som tegnet sommerboligene fra? Heinrich Karsten - Skiens mann Arkitekten Heinrich Karsten tegnet i motsetning til de fleste andre arkitekter på sin tid villaer. Han kom til Skien i 1905 etter studier i Dresden og en kort praksis i London. De fleste villaene han tegnet lå på Falkum i Skien, og de er verneverdige nok. Området utgjør et helhetlig miljø med stor estetisk verdi. Karsten flyttet til Nystrand i Han tegnet en bolig for kaptein Damm i 1916, men Karsten kjøpte den av byggherren. Dette var en helårsbolig, ingen sommerbolig slik utvalget påstår. Den ligger som en ensom svale til minne om jugendhusene på Falkum, omtrent der Nystrand stasjon lå. Alt godt om Karsten, men at han har satt sitt preg på Nystrand, er en grov overdrivelse. Han tegnet noen få, ordinære tømmerhus. Tømmerhusene Karsten tegnet, var sent på 1910-tallet og etter at sommerboligperioden var avsluttet i egentlig forstand. Det mest markante og flotte bygget Karsten har tegnet i Nystrand, er funkisen fra 1935 for Stensrud da hans overdådige "pepperkakehus" i Jannyåsen brant i Begge Stensruds hus var helårsboliger, selv om utvalget påstår noe annet. Utvalgets drøm om Downton Abbey brister Jeg har vist at det å bygge sommervillaer var et nasjonalt fenomen i oppgangstiden fra særlig til 1910, og derfor ikke noe spesielt for Eidanger. Jeg har også vist at det knapt fantes arkitekter til å tegne disse tradisjonelle og ganske ordinære sommerhusene før Nystrandveien 115 er et flerfamiliehus eller utleiekompleks. Det er i hvert fall ingen sommerbolig i tradisjonell forstand. Da gjenstår å se på hvor mange "kondisjonerte" skiensborgere som flyttet ut til Nystrand. Heller ikke dette punktet holder mål. De var rike, men de var samtidig det som i dag kalles oppkomlinger. Intet galt med dette. Jeg har full respekt for deres store personlige innsats. Banksjefen fulgte opp etableringen av tomter i Nystrand som herredsstyret la ut, riktignok litt etter Anders Johnsen som gikk foran ved å kjøpe tomten sin fra Søndre Tveten. I bankens direksjon satt flere skiensfolk som hadde arbeidet seg opp fra nesten ingenting. Det var disse som så behovet for en forretningsbank i tillegg til sparebankene. To av dem var fettere, nemlig M. D. Ludvigsen og Thomas Offenberg. Begge hadde mistet sine fedre som barn og hadde kjent på trange kår og hardt arbeid fra ungdommen av. Av disse fetterne klarte Thomas Offenberg seg best. En annen som kjøpte seg inn i 1880-årene, var Anthon Bruun, en mann etter mitt hjerte. Han hadde vært landhandlerbetjent i Heddal, men dro til Skien sammen med sin bror for å overta en forretning. Han sier selv (Einar Østvedt: Anthon Bruun & søn Ltd) at han var heldig med etableringstidspunktet, ja så heldig at da de gikk tom for papirposer satt han om natten og klistret nye poser. Slike folk fortjener alt de får, og Anthon Bruun ble rik etter Skiens målestokk. Imidlertid kjøpte ikke Bruun seg inn først. En sakfører J. Vauvert fra Porsgrunn solgte både Nystrandveien 130 (gnr/bnr 43/19). og Nystrandveien 132 (gnr/bnr 43/22) samt Nystrandveien 136 (gnr/bnr 43/21) til sine eiere, henholdsvis Karl Olsen, Anthon Bruun og Ths Offenberg. Denne sakføreren fin- 11

12 ner jeg i forbindelse med Skiensfjordens Kreditbank. Fungerte han som en eiendomsmegler og hadde koblinger til banken? Jeg finner ikke noe om ham personlig på nettet. Det er bare et tidsspørsmål, men tid har jeg altså ikke, slik høringsfristen er lagt opp. Huset Likhelle (Afghanistan og Kveldro) blir omtalt senere, men siden huset ble revet på 1980-tallet, har jo selve huset liten relevans i dag. De enkelte boligene i Nystrand - Anders Johnsens imperium Tomten til Annalyst - gave til svigerinnen Når disse er nevnt, er det bare bygningene til Anders Johnsen og hans familie tilbake hva sommerhus i Nystrand angår. Anders Johnsen var enebarn og hadde alltid savnet å ha familie rundt seg. Derfor ga han Anna Johnsen, svigerinnen og søsteren til hans kone Benedicte (også født Johnsen) en tomt for å bygge seg et sommerhus. Dette ble senere Annalyst (gnr/bnr 51/485). Det er vanskelig å få frem opplysninger fra riksarkivet på denne eiendommen, siden den åpenbart er blitt skilt ut som et underbruk, og det indikeres av det høye bruksnummeret. Vi får dermed bruke Herdis og Jens Pran som kilder. Annalyst, antakelig før 1916 Anna Johnsen var gift med G. M. Grønvold fra Helgen. Først var Grønvold ansatt hos Anders Johnsen, men startet senere en tobakksbutikk i Skien. Paret hadde to døtre, og den ene, Lucie, giftet seg med familiens gode venn C. B. Nielsen som senere kjøpte Alfaheim, Nystrandveien 115. Enda sterkere ble Johnsenbåndet da deres sønn giftet seg med sin tremenning Mia Stensrud, barnebarnet til Anders Johnsen. De arvet Alfaheim, men valgte å skille ut en egen tomt og bygge seg en moderne helårsbolig etter først å ha solgt sin bygård i Skien. Du-unheim gave til sønnen Andrew I 1917 ga Anders Johnsen en tomt til sønnen Andrew. Han bygde seg en sommerbolig der de bodde fra mai til langt utover høsten. Dette var en ganske liten og ubetydelig hytte, men beliggenheten var jo flott. Den ble bygd om til helårsbolig da sønnen Anders overtok, tidlig på 1920-tallet. Da ble husets utseende endret til typisk 1920-tall med stupbratt tak. Dette er ingen tradisjonell sommervilla, men en typisk Johnsengave. Nystrandveien 150 (gnr/bnr 51/38). 12

13 Du-unheim fra nord med sitt typiske 20-talls-tak. Under et bilde tatt fra sør. Man merker seg at utbygget i taket på nordsiden er flatt, mens i sør har utspringet form av en ark. På tross av den høye beliggenheten gjør ikke huset mye av seg sett fra sjøsiden, både på grunn av trærne og fjellskrenten. Det er vanskelig å forstå at dette kan karakteriseres som et kulturminne. 13

14 Fagervik - også i Johnsensfæren fra 1923 M.D. Ludvigsen som kjøpte Fagervik, Nystrandveien 148, hadde tittel skipsreder og grosserer. Slik var det i gamle dager. Hadde du en andel i en båt, kunne du kalle deg skipsreder, var du kjøpmann, ble du grosserer. Ludvigsen gikk i kompaniskap med fetteren og svogeren Ths Offenberg, men brøt ut og ble kullhandler sammen med sin bror. Ludvigsen og Offenberg er nevnt tidligere. Broren til Ludvigsen døde og han overtok alt. Kullhandel var svært lukrativt, men Ludvigsen hadde ingen heldig hånd med dette. Han overtok Eidanger kalkfabrikk for verdien av gjelden, men bedriften gikk på få års sikt like dårlig som den hadde gjort før. I 1900 gikk Ludvigsen konkurs og døde året etter. Dette er huset Fagervik fra innkjørselen Fagervik ble overtatt av fru Anna Paulsen og senere hennes arvinger i 1903, og legg nå merke til dette: Vi ser det nemlig dette mønsteret i forbindelse med flere av husene i Nystrand. En vanlig måte å håndtere enker og ugifte kvinner på, var å gi dem et hus eller bygg slik at de kunne skaffe seg inntekter ved utleie. Vi vet ikke om dette gjaldt Anna Paulsen eller fru Aslaug Haraldsen som overtok i 1916, men det er ganske sannsynlig. Frukthandler Nilsen overtok Fagervik i 1921 og hadde det kort tid. Da Hjørdis Stensrud, Anders Johnsens datterdatter giftet seg med Thorleif Narvestad i 1923, kjøpte de huset og bodde der helårlig. Fagervik er ikke noe stort hus, men tilstrekkelig for datidens krav. Materialer fra en branntomt må åpenbart vernes På tomten ved Fagervik står det en plankehytte oppført i Denne plankehytta kom til da svigersønnen til Ejnar Stensrud, Thorleif Narvestad fikk lov til å plukke med seg brannmaterialer fra Jannyåsen etter, eller faktisk under brannen. Det viste seg at Jannyåsen brant så sakte at de reddet, ikke bare det meste av innboet, men også materialer fra bygget, fortalte Thorleifs sønn Stein Narvestad. Denne hytta av brannmaterialer fra 1935 har utvalget lagt inn under verneklasse B, blå. Forstå det den som kan. I dag er eiendommen utskilt, kanskje i forbindelse med et arveoppgjør, og adressen er Nystrandveien 146, gnr/bnr 43/20. 14

15 Her ligger plankehytta fra 1935 mellom Fagervik og Strandlyhusene. Det er den grå med bungalowtak midt i bildet. Her er jeg spent på en god begrunnelse for bevaringen. Oppe i åsen ligger funkisen. Jannyåsen - også en gave fra pappa Anders Johnsen fremstilles som en industrimagnat, men det er bare tøys. Han var en grei kar fra enkle kår, som nevnt. Det samme var hans kone, Benedicte, kalt Benna. De var flotte folk, nøkterne og nøysomme, i tråd med den solide norske middelklassen. Benna holdt høner og ender i Nystrand. Utvalgets omtale av Ejnar Stensrud, svigersønn til Anders og Benna, forsøker også å skape en "duft fra den fine verden". Slik var det ikke. Stensrud var bondesønn fra Vestfold og ble jernbanemann i Larvik. Han ble overført til Eidanger stasjon i Der traff han Zeriane Marie (Janny) Johnsen. Kom man inn i familien Johnsen, fikk man også oppdrag. Stensrud ble satt på ekspedisjonskontoret til Johnsens fraktebåter. Han oppdaget snart fortjenestemulighetene i bunkring og ble senere kullhandler. Det eneste "adelige" ved Stensrud er at slike folk ofte ble kalt kullbaroner på folkemunne. Det gikk overmåte bra for Stensrud. Han var bygdens største spekulant under jobbetiden, forteller I. C. Ramberg, men han var klok nok til å trekke seg ut før markedet kollapset. Den sjenerøse Anders Johnsen ga en stor tomt datteren Janny og ektemannen Ejnar Stensrud. De satte først opp en sommerhytte i 1910, men utvidet til helårsbolig i 1913 og fikk enda en utvidelse i Ingenting tyder på at Heinrich Karsten hadde noe med dette å gjøre, slik utvalget forsøker seg på. Huset var ut fra bildene ikke akkurat typisk Karsten for å si det slik. Ellers var nok Stensrud en person som likte å vise frem sin rikdom. Husets innredning var kostbar og overdådig, og det finnes bilder fra hans store fester i Jannyåsen. Dette er nok mer familiesammenkomster enn overklassens ball, men de syntes å være flotte familieselskaper. Hver julaften var hele familien hos Stensruds i Jannyåsen, fortalte Stein Narvestad. Da huset brant på høsten 1934, ba Stensrud Karsten tegne et hus i moderne stil, nemlig funkisen som ble bygd i

16 I en tid uten radio og fjernsyn, var sosial omgang vesentlig for menneskelig kontakt, og at man inviterte folk på kaffeslaberas, som en Johnsen-etterkommer formulerte det, betyr ikke at man flyttet et overdådig selskapsliv ut på hytta. Her må man holde tungen rett i munnen. Ingridsletta - enda en pappagave Da datteren Ingrid Amanda giftet seg med Ola Jacobsen, var pappa Johnsen raus igjen. Han skilte ut en tomt til datteren i 1909 som hennes særeie. De bygde en hytte av beskjedent format, og den har vi faktisk bilde av. Den er i grunnen ikke så mye å bli imponert over. Ola Jacobsen var da heller ikke rik opprinnelig. Han var sønn av en bankkasserer fra Larvik, men ble tidlig foreldreløs og vokste opp hos tanter i Larvik. Disse damene drev en garn- og manufakturbutikk og gutten ble sendt på middelskolen i Larvik. Han mistrivdes forferdelig - slik tilfellet er med mange gutter i teoretisk skole også i dag. Imidlertid ble han sendt til Skiensfjordens tekniske fagskole, og der blomstret han opp. Ingridsletta fra gammelt av- ikke akkurat imponerende. TM Etter skolen fikk han jobb ved jernbanen i Drammen, men oppdaget snart at han trengte mer utdanning. Han dro til Mitweida i Tyskland og utdannet seg til maskiningeniør. Da han kom tilbake, fikk han jobb ved Porsgrunn Mekaniske verksted i Ingrid og Ola giftet seg i Ola Jacobsen ble ved PMV i 13 år, og han ble ansett som meget dyktig. Ola Jacobsen startet Trosvik verksted i 1916 da han fikk overta tomten til svogeren Ejnar Stensrud. Stensrud brukte Trosvik-tomten til kullopplag for kullekterne sine, men hadde redusert kullhandelen da. Da det kom strøm frem til Brevik dette året, ble det mulig å starte et verksted. Ola Jacobsen fikk overta tomten og han fikk låne kr 5000 av tanten i Larvik. Dette siste kom visstnok godt med. Første tiden gikk det bra, men etter første verdenskrig, da depresjonen kom, gikk flere av verkstedets kunder konkurs, også banken. Men Ola Jacobsen fikk leie verkstedet av bostyret, og greide å jobbe seg opp igjen. Ingrid og Ola bodde i Trosvik-gården i Brevik, men etter diverse om- og påbygninger av 16

17 Ingridsletta flyttet de inn og brukte den som helårsbolig. Huset bærer preg av om- og påbyggingen. Som maskiningeniør har nok Ola selv tegnet forandringene. Bruunhuset- også på Johnsen-slektens hender Anthon Bruun var ganske gammel da Gimle ble kjøpt. Antakelig overtok sønnen stedet tidlig på tallet. Jeg finner ikke noen eierskifter i grunnboken før 1938, til Carl Christensen og senere Finn Gossner i I 1969 ble huset kjøpt av Trosvik Verksted og overskjøtet til Ola Horg Jacobsen samme år. Ola Horg Jacobsen var oldebarnet til Anders Johnsen. Heller ikke Gimle var noe flott og staselig hus. Bildet er fra 1937, et par år før Christensen overtok. Som de fleste sommervillaene i Nystrand ble også Gimle leid ut for en rimelig penge, men så ville eierne altså selge. Utleie var neppe lønnsom butikk. Jeg finner ikke et bilde av hele huset. Bildet over gir i hvert fall en viss forestilling om hvordan huset så ut og at det var blitt noe skjevt med tiden. Bildet er tatt fra sjøsiden. Nederste bilde på side 18 viser huset i dag. Vinterhagen er bygd inn, en flott, ny veranda med trapp og direkte utgang er bygd der de to vinduene til venstre er. Huset likner knapt på det fra 1937, og vi vet ikke en gang hvor originalt 1937-huset er. At dette huset noen gang har vært en arkitektonisk perle, er mildest talt vanskelig å tro. Legg også merke til stranden. Det øverste bildet på side 18 viser bryggeanlegg og strand til Bruunhuset Gimle i Bildet under på side 18 viser dagen tilstand. Hva tror utvalget de bevarer i sitt vanvittige forslag om hensynssone av stranden og vannet utenfor? Er det noe rart at forslaget oppfattes som snikekspropriasjon? Endringene ble i store trekk foretatt av Ola Horg Jacobsen på og 1980-tallet. Helt til høyre i bildet på side 18 ser vi tomten til Likhelle/Afghanistan/Kveldro, Nystrandveien 130 (gnr/bnr 43/19). Selve huset er revet, men også her vil utvalget ha hensynssone for stranden og vannet utenfor. 17

18 Strandtomten til Gimle i Dagens strandtomt med store endringer Gimles imponerende bryggeanlegg med flytebrygger og små strandhus. Nabohuset er det nye huset på tomten til Afghanistan, som nevnt. Også denne stranden er sterkt bearbeidet. Bruunhuset Gimle var heller ikke stort i utgangspunktet. På neste side ser vi hvordan eieren har løst dette. Huset har fått pukkel og denne utvidelsen ses ikke fra sjøen. Dette kan nok være grunnen til at utvalget ikke har lagt dette huset inn i vernesone B, blå, men tomten og stranden vil de ha inn i hensynssonen som de aldri har begrunnet eller forklart. 18

19 Gimle med pukkel. Det er tre hus til på denne sletten utskilt fra Prestegården i 1880-årene. Ett av dem, Afghanistan kom aldri på Johnsenslektens hender, men Glitre ble overtatt av Odd Jacobsen i Han var dattersønn av Anders Johnsen. Glitre Glitre, tegnet av kunstneren Theodor Kjelland-Torkildsen. Fra Ætt og Annet. 19

20 . Nøyaktig når bildet over er tatt, sier ikke filen fra bildeeier Telemark museum noe om. Bildet viser den spisse arken i taket, som fantes på begge sider av huset jf. tegningene fra Ætt og Annet. Arken er borte mot veien, mens en flat takforhøyelse er bygd på sjøsiden. Bildet over er tatt fra sjøsiden og viser også dukkestuen som skal fredes/bevares i klasse A, rød. Det er vanskelig å påstå at huset over er en arkitektonisk perle av herskapelig karakter. TM. Huset i dag er frisket opp med endringer i første etasje og listverk malt i grått. Helt til høyre skimter vi garasjen som nå er revet for veibygging. Huset er vernet i klasse B. blå, uvisst av hvilken grunn. Også dette huset kom på Anders Johnsen-slektens hender. Barnebarnet Odd Jacobsen kjøpte det i 1938 etter flere tidligere eiere. 20

21 I disse skurene ligger et verneverdig bryggerhus i klasse B, blå. Hvem skal betale for oppgraderingen? Denne dukkestuen er verneverdig i klasse A, rød. Betyr det fredning, og i så fall hvem tar regningen for hullet i taket og nødvendig utskiftning av råtne materialer? Kan kommunen presse dagens eier? Huset ble senest solgt eller overdratt til fru Brandt-Darre i 1896, senere enkefru Alberta Raaum i Neste innskrevet eier er altså Odd Jacobsen før dagens eiere. 21

22 Strandly - også vært i Johnsen-familien Strandly til Ths Offenberg har ikke arkitektoniske trekk som tilsier verning i klasse B, blå i dag. Da må utvalget begrunne. Utvalget vet at huset er påbygd. Da faller jo påstanden om høy opprinnelighet. Her er Strandly fra østsiden. Taket er hevet, kanskje ikke den lekreste arkitektoniske løsningen. Bildet over viser at huset er utstyrt med to piper. Dette tyder på at den østlige delen er eldst og den vestlige påbygget da huset ble helårsbolig. Vernegrunnlaget er ubegripelig. Det ser ut til at denne eiendommen ble skjøtet over fra Offenbergs arvinger til Trosvik verksted allerede i 1917 ifølge Grunnboken. Deretter ble det skjøtet over på Odd Jacobsen. Vi får vel tro grunnboken. Gnr/bnr 43/154 ble fraskilt Strandly og solgt fra Odd Jacobsen i Dette huset er ikke vernet, men tomten og strandlinjen er satt inn i rosa vernesone av en eller annen grunn. 22

23 Afghanistan har ikke vært del av Johnsen-imperiet Nest siste sommerhus i Nystrand, er eiendommen Likhelle, Afghanistan og til slutt Kveldro. TM Nederst i venstre hjørne ser vi enda et bilde av Afghanistan, fra TM. Det var lite endret, ser det ut til, men siden det er revet, er det jo ikke så relevant. Det var imidlertid et typisk sveitserhus med 23

24 finurlige snekkerier, men sammenliknet med mange andre sveitserhus, utmerker det seg ikke på noen måte. Det finnes mange slike i Norge, Telemark og i Porsgrunn. En tidligere eier var brukseier Carl Olsen. Grunnboken sier ikke noe om dette. Den første overskjøting var i 1933 til Eugen Myhrer. Jeg har ikke gått disse eierne etter i sømmene, siden de neppe har vært mer aktive i Nystrand enn de foregående, huset er beskjedent og er dertil vekk. Bak trærne i første rekke til høyre, ligger Glitre på nederste bilde, s. 23. Taket mot sør har fått en oppbygning, muligens etter at Odd Jacobsen flyttet inn i Se også på det brune huset mellom Afghanistan og Glitre. Dette er aldri blitt omtalt som noen sommerbolig. Tomten ble festet fra Prestegården i 1913, ifølge Grunnboken. Det står ingenting om noe bygg. Eiendommen heter Vika eller Jernvannskildetomten, hva nå dette betyr. I 1953 fikk tomten ny eier og eventuelle hus på tomten kan ha blitt påbygd i huset som står der på bildet fra Det ser ut som en arkitektonisk løsning fra 1950-tallet. På tross av dette blir strandsonen, inkludert vannet utenfor, lagt inn i rosa hensynssone uten forklaring. Hovedbølet Solheim Som vi har sett, er det i hovedsak Anders Johnsen og hans familie som har satt preg indre Nystrand. Her ligger huset med sidebygningen omkring Det ble lagt på en hel etasje etter denne tiden. Da flyttet sønnen John Benjamin og kone inn i annen etasje, og fra da av bodde Benna og Anders i første etasje og John Benjamin og hans kone Ruth i annen etasje på helårsbasis. TM. Se nå nøye på Anders Johnsens hus. Det er fint nok, men hva gjør det arkitektonisk flottere enn huset i forgrunnen, huset som ble skjøtet til Aksel Sundsåsen i 1919? Senere bodde kanskje sønnen Aksel der sammen med sin kone Martha, og hun drev landhandel i eiendommen fra 1930-tallet av. I det senere er det blitt en vanlig bolig. Så vidt jeg ser ut fra arealkartene, har ikke dette huset strandlinje, og det er kanskje derfor det ikke regnes som noe, men bare er vernet i klasse C, grønt. Ruth Johnsen, født Narvestad, oldebarn til Anders, solgte Solheim for et par år siden. De nye eierne har gjort en fabelaktig innsats for å restaurere huset, og nå ser det praktfullt ut. Kostnadene de har lagt ned, må være enorme. Da er det er direkte uanstendig å legge huset til verning. Først investerer de, så brukes investeringen mot dem for å verne det, og dermed til betydelig verdiforringelse. 24

25 Slik så Johnsenhuset ut fra sjøsiden da det ble lagt ut for salg for et par år siden. Heller ikke en arkitektonisk perle, får man si. Solheims inngangsparti fra nord. Her er huset fra nordsiden. Jeg skal la være å nevne alle skadene som måtte rettes opp. Jeg vil imidlertid påpeke at huset nok ikke har et design som på noen måte kan kalles et kulturminne. Her må begrunnelser til, for her er det mye å undre seg over. 25

26 Skiensfiffen som forsvant En oppsummering viser at innflytelsen fra fine Skiens- og Porsgrunnsfamilier er det lite hold i. Av de husene vi har gjennomgått i strandsonen i Nystrand, er det under tvil to som kan ha vært eid av skiensfolk i noe tid. Det ene er Bruunhuset Gimle (gnr/bnr 43/22) og det andre kan være Afghanistan (gnr/bnr 43/19), men vi vet ikke og ikke hvor lenge. Alle de andre husene nede på stranden, inkludert Gimle endte opp på Johnsenfamiliens hender gjennom gaver, ekteskap og oppkjøp. De fleste overdragelsene skjedde før 1923, mens Glitre og Gimle kom på et senere tidspunkt over til far og sønn Jacobsen, begge fra Johnsenfamilien rett i nedadstigende linje. Det er også klart at Annalyst og Alfaheim var på Johnsenfamiliens hender. Annalyst gjennom gave til svigereinnen, Alfaheim gjennom niesens ektemann og senere forsterket ved at deres sønn giftet seg med Mia Stensrud, barnebarn av Anders Johnsen. Jeg har aldri hørt at man legger til verning et område fordi det bor mange av samme slekt der. Hva slags kultur av allmenn interesse er dette? Alle utvalgets punkter er motbevist Vi har klart motbevist alle påstandene til utvalget for kulturminneplanen. 1. Nystrand har ikke vært førstevalg for sommerhus for fiffen fra Skien og Porsgrunn. Det er vanskelig å påvise at flere enn fire familier, alle innbyrdes kjente, familie og venner kom til Nystrand. Utvalget burde heller finne ut hvor de virkelig rike fra Skien egentlig valgte å bygge sommerhus, ikke dikte om dette på løst grunnlag. 2. Vi har vist at sommerhustradisjonen kom over alt i hele landet, og at Skien og Porsgrunn kom sent med i denne trenden. 3. Siden arkitekter nesten ikke fantes, er ingen av disse tradisjonelle boligene arkitekttegnet, bortsett fra "blokken" Alfaheim som antakelig var for stor for en byggmester å gå løs på. 4. Husene i området er temmelig ordinære med hensyn på byggestil. Man skal ikke dra langt for å finne vesentlig mer elegante hus i Telemark. 5. Det finnes ingen helhet over husmassen. Noen få har beholdt store deler av sveitserstilen, andre har rester av denne stilen, men er helt ombygd og ugjenkjennelig i dag. Fem av husene bærer tydelig preg av å være oppført i andre epoker, noe de jo også er. Dette området er overhodet ikke helhetlig og går derfor ikke inn i en kollektiv bevissthet som kulturminner. Badehotellene og anstaltene i Nystrand fikk et meget kort liv. Det fantes ikke marked for dem. Det ene anlegget gikk konkurs i 1893, og det andre vaklet videre til brannen i Det er knapt spor etter dem, og den kulturen disse eventuelt brakte med seg, var utrolig kort. Den har ikke eksistert på over hundre år. Da er det mer kulturminne over Olavsberget, som jo er et sted som mange har minner om og som inngår i deres bevissthet. Det eneste positive utvalget har kommet med, er en klasse A, rød-betegnelse på prestegården i Eidanger. Dette burde ha vært gjort for lenge siden og unnlatelsen av dette har undret oss lenge. Bygget er fra 1819 og i klassisk empire-stil. En oppgradering av dette bygget har lenge vært ønsket av lokalbefolkningen. Vi håper kommunen sørger for midler til en skikkelig istandsetting. Jeg skal gjennomgå flere hus som utvalget kaller kulturminner utover fjorden. Dette er hus og hytter og har aldri vært ment som selskapslokaler eller representasjonshus. Her strekker utvalget strikken for langt. 26

27 Solstua - ikke i familien Johnsen Solstua, antakelig på 1930-tallet. Fra nettet. Huset er uten strandlinje og er aldri nevnt som sommerbolig. Det er høyst sannsynlig en vanlig helårsbolig fra starten av. Solstua i 2012 fra vest. Her har de endret og bygget på. Hele bakre fløy er ny. Eierne mener at huset antakelig er bygd på 1890-tallet, mens på dette gnr/bnr finner jeg ingen transaksjoner før Det skyldes nok at eiendommen er utskilt fra et annet bruksnummer. 27

28 Solstua fra øst i Alt tyder på at originalhuset er eldre. Eierne skriver at huset var i dårlig stand og at det var svært vanskelig å finne originale detaljer, men de har da vitterlig gjort en god jobb, selv om huset er endret? Solstua (Amund Tvetens vei 100) er satt i vernekategori B, blå. Mye verre er det for eierne av Annalyst, Amund Tvetens vei 101. Jeg husker dette huset fra tidlig 1990-årene. Barna kalte det spøkelseshuset. Vinduene var slått inn, og der hadde det vært gjester inne, som du kan få mareritt av. Det var lite trolig at dette huset kunne reddes, var de flestes mening, 28

29 men så kom altså et driftig ektepar og presterte det dere ser på bildet nederst på side 28. Ifølge en artikkel har de brukt 25 år av sitt liv for å sette dette bygget i stand. Det har kostet, det kan jeg bevitne. Ekteparet har også vunnet en pris for fremragende restaurering, noe også jeg skriver under på, er inderlig fortjent etter å ha sett hva jeg har sett. Hvis kommunen skal frede dette i verneklasse A, rød, mener jeg de bør betale eierne et par millioner. Det var ikke særlig verneverdig for disse 25 årene siden. Hva har kommunen å tilby disse eierne? De har skapt noe og vist sin kompetanse, og nå skal de fratas disposisjonsretten gjennom fredning? Hva er egentlig kulturminner for byer? I utgangspunktet burde et kulturminne være noe flere kunne dele. Det må være den samlede betydningen av kultur og av minne, altså noe som inngår i en felles referanseramme og kan deles av flere. Dersom dette er en forutsetning, er det knapt noen kulturminner i Nystrand. Stedet har vært en bakevje i mange tiår, og det var først med utbyggingen av Øvaldjordet og på vestsiden av Prestalleen at det ble noen interesse for stedet. Når det ikke er helheten som utgjør kulturminnet, må kommunen argumentere for hvert enkelt hus. Det har de ikke gjort. Utvalget sauser alt sammen til en grøt og bruker det som unnskyldning til å annektere stranden i en såkalt hensynssone. Her må utvalget, kommunens folkevalgte og administrasjon redegjøre for hva de holder på med, i forhold til riksantikvarens bystrategi, som er lagt frem foran. Forslaget slik det nå står, bryter med norske lover og bevaringsfaglige normer. Det er så ille som det går an. Livet ved fjorden - mer og mer ordinært Da Nystrand bad og eventuelt Eidanger hotel brant, fikk kjøpmann R.O. Helgesen kjøpt tomten. Han la den, som nevnt, ut til villatomter, alle med adgang til standen. Det var slutt på det Gardåsen kaller sommerboligtradisjon, ikke minst fordi også livet til folk flest, også de rike, endret seg. Lite tyder på at det var noe utstrakt selskapsliv i Nystrand ved århundreskiftet 1890/1900. Det eneste unntaket er Stensrud som jo likte å vise frem sin rikdom, men det var stort sett den store Johnsenfamilien som fikk nyte godt av dette. De fleste selskapeligheter var kaffelag i hagen på søndager, båtturer og ellers familieidyll. Fritiden ble mye mer individualisert ved århundreskiftet. For det første fikk folk kontakt gjennom utdanning, idretten, fjellvandringer og etter hvert telefon og andre omgangsformer. Kontakten med andre fikk man gjennom aktiviteter utenfor hjemmet. Derfor ble felles møteplasser så viktig, enten det var turlag, idrettsforeninger, speiderbevegelsen eller for den saks skyld kristne organisasjoner. Organisasjonslivet blomstret på 1900-tallet og tok mer og mer over for hjemmesysler og private lag. De politiske partiene fikk økende betydning og en rekke nye foreningstyper så dagens lys i denne tiden. Tomtene Helgesen solgte da han kjøpte hotelltomten etter brannen, er skjøtet over på sine nye eiere rundt Dette var tidspunktet da det nye organisasjonslivet kom skikkelig i gang. Hyttene var rekreasjonssteder og derfor lite egnet til stor representasjon. Dette gjelder hyttene til Dina Berg, Johanne Pohlmann, ovenfor Nystrandveien, Hans og Karl Andersen ( hytta Hygga), Nystrandveien 194, fargehandler Hals, Nystrandveien 210 og O.K. Abrahamsen, Nystrandveien 211. Helgesen, som solgte tomtene, bygde seg også et greit og beskjedent hus nede ved stranden. Her var det lite luksus på denne tiden. 29

30 Her ligger husene på rekke og rad. Hals' hus nede ved stranden er ikke stort. Helgesens hus er det mørke lengst til høyre nedenfor stranden. Dette var en helårsbolig, mens Hals' hus er litt lite. Bak Halshuset ligger altså O. K. Abrahamsen hus, aldri omtalt som sommerbolig. Bakerst på toppen ligger hyttene til Dina og Johanne Nielsen, gift henholdsvis Berg og Pohlmann. Pikene fikk tomtene av sin far, men det gikk en viss tid før hyttene ble satt opp, Dinas først i Ikke alle var like begeistret for hytter ved sjøen, selv om de hadde råd, og det ser det ut til at ekteparet Berg hadde. Begge hyttene var knøttsmå, og selv om de ble utvidet, gikk de snart ut av familien. Bildet øverst på neste side viser Bergs hytte, Toppen fra 1930-tallet. Da var den solgt videre. Vi skimter helt til høyre i bildet en funkisliknende bolig, der Pohlmanns hytte, Solhaugen hadde stått. Da Ragnar og Bergljot Nergaard kjøpte eiendommen rundt 1934, rev de hytta og bygde dette huset. Også dette huset er revet i dag og ny bolig er oppført. Bildet nederst på side 31 viser brødrene Dyhrings hytte Skogly. Dette er ikke noe selskapslokale, og det blir nok vanskelig å finne grunner for bevaring av denne hytta. Den ligger like nedenfor Nystrandveien. Den er fin nå som den er pusset opp, men noen kulturell perle er den ikke. Den er dessuten på oppløsningens rand med råte i gulvbordene, ifølge eieren. Disse eiendommene nede ved vannet skal få offentlig kloakk i løpet av få år, siden man ikke vil ha septiktank som forurenser fjorden. Om disse stedene skal bli behagelig å feriere ved, bør de oppgraderes. Skogly ble kjøpt fra Mule, ikke Helgesen og den ble bygd noe før de foregående. Den skal også vernes i klasse B, blå ifølge utvalget, od det er den siste tomten i hensynssonen på vestsiden. Det er virkelig ganske uforståelige forslag. 30

31 Toppen ca 1938, opprinnelig eid av Dina Berg. Brødrene Dyhrings hytte Skogly. 31

32 Brødrene Andersens hytte, Hygga helt til venstre. Den har alltid vært hytte. Utvalget vil frede i klasse A, rød. Hvorfor? Huset fra er lite forandret, og ikke særlig spennende. Dessuten kjøpte eierne billettluken til Nystrand bad, flyttet den til sin tomt og brukte den til utedo. Kan de ikke heller flytte billettluken til museet i Porsgrunn? Her er altså hytta Hygga. Her står også den berømte billettluken til Nystrand bad, dersom dette medfører riktighet. Bildet på neste side viser en annen billettluke. 32

33 Bildet tilhører Norsk Skogmuseum. Furuen er hovedmotivet for dem. Den samme furuen står her fremdeles. Skogmuseet vet ikke hvor bildet er tatt, men vi ser Sundsåsenhuset og gjerdet til Anders Johnsen i bakgrunnen. Billettluken ved veien har altså ikke stått på tomten til Hygga, men rett ved der sakfører Kristensens beskjedne hus på tomten etter badehotellet ligger. Om det er samme billettluke som er flyttet, kan jeg ikke si fra bildet. Taket på den røde ved Hygga er langt mindre pompøst. Legg merke til huset Sole, Nystrandveien 190, som sakfører Kristensen fikk oppført (bildet øverst på s. 31). Det er i sannhet beskjedent. Huset er i dag utvidet, påkostet og har en langt mer sveitseraktig stil enn originalhuset noen sinne har hatt. Museet har en tegning i sitt arkiv som maskiningeniør Ola Jacobsen skal ha tegnet for sakfører Kristensen. Tegningen ser ikke ut til å være datert på det lille bildet jeg mottok fra museet, men er huset bygd i , var Ola Jacobsen fremdeles maskiningeniør ved Porsgrunn mekaniske. Tegningen viser et lite og upretensiøst hus, slik også dette på bildet på side 32 er. Ola Jacobsen var ingen dyktig arkitekt, Det ser vi på hans eget Ingridsletta. 33

34 Her er et bilde av Øvald gård i all sin prakt. Det er fra 1959 og trafikken på Nystrandveien, eller Sørlandske hovedvei, er ikke øredøvende. Vi skimter Annalyst til høyre og trappen fra Solheim. Før Øvaldjordet ble lagt ut til tomter, må man kalle Nystrand en bakevje. Stranden har mudderbunn og er lite attraktiv. Da Olavsberget ble åpnet for bading, ble det fart på besøket. Det er begrenset med sandbunn, men svaberg er tross alt bedre enn mudder. Lenger utover på Bergsbygdasiden er det flere badestrender med sandstrand som flittig er blitt tatt i bruk. Fredning for vei! Kosevik og Døvikmoen 12 34

35 Enda flere hus skal bevares eller vernes på østsiden av Eidangerfjorden. Noen forslag er ganske komiske. Se nøye på bildet nederst på side 34. Oppe på toppen ligger Døvikmoen 12, gnr/bnr 1/41. Rett nedenfor stupet ligger Kosevik, Bergsbygdaveien 99, gnr/bnr 1/40. Midt mellom disse går en svingete og smal vei, hovedveien gjennom Bergsbygda. Slik de bygger ut området nå, blir det tvingende nødvendig å bygge ny vei om ikke så lenge. Begge husene er markert til bevaring. Det er ingen utvidelsesmuligheter for veien som går her. Enten må de ødelegge Kosevik eller så må de sprenge store stykker av Døvikmoen 12. Kanskje har kommunen allerede planlagt en ny trasé for å ta all den økende trafikken, kanskje ikke. Hvis ikke, hadde jeg skreket meg til full fredning om jeg eide et av disse husene og jeg hadde samarbeidet med naboene for å få en underskriftskampanje. Da måtte kommunen bygge ny vei for å avvikle den økende trafikken. Grunnen til at utvalget vil bevare Kosevik er at Heinrich Karsten skal ha tegnet det rundt Tidemann Rasmussens hus i Havna skal tas I 1915 kjøpte Tidemann Rasmussen en tomt ute i Bergsbygda nord for Røra badeplass. Rasmussen arbeidet under Nicolai Kjelland-Torkildsen i Skiensfjordens kreditbank. Når Rasmussen gikk over til og ble banksjef i Skien Sparebank, vites ikke. På grunn av den store bankkrisen i 1922, måtte Skiensfjordens kreditbank innstille. Enten gikk Rasmussen ut da, eller så søkte han seg over til sparebanken tidligere. Det virker som om det er tilstrekkelig for utvalget at det har bodd en sjef i huset for å legge det til bevaring, og da spørs det jo om han var sjef da det ble bygd. Jeg tror utvalget misforstår rollen til en banksjef. En banksjef eier ikke banken, han er ansatt på fast lønn, og i sparebanker hadde sjefene i hvert fall ikke provisjoner. Det er med andre ord ikke kong Midas vi snakker om. Eiendommen bærer da heller ikke preg av det. Utvalget har tatt et bilde av Rasmussens hus fra øst, og da ser det flottere ut. Huset er sikkert hyggelig likevel, men fra sør ser det ikke like verneverdig ut, for å si det slik. Også her sliter vi med en begrunnelse fra utvalget side. Bildet er tatt i

36 Her ligger båthuset til Tidemann Rasmussen. Når det ble bygd, vet vi ikke. Alle med slike gamle skur ligger nå i faresonen for verning. Havna 23 har vært i familiens eie helt fra tomten ble kjøpt. Her har merkelig nok ikke utvalget lagt inn en hensynssone på strandlinjen i det minste - foreløpig. Arkitekter er guder i kommuneadministrasjonen Vi avslutter med to eiendommer på østsiden av Eidangerfjorden. De ligger mellom Kosevik og Havna 23. Begrunnelsen for dette vernet er at arkitekt Heinrich Karsten har tegnet disse to hyttene til seg selv og sin venn rundt Ifølge Gardåsen var hyttene helt like, men det er de slett ikke nå. Denne hytta var Karstens, ifølge grunnboken. Måten denne er utbygd på, gjør ikke ære på arkitekten. 36

37 Eiendommen heter Odden, Bergsbygdaveien 239. I grunnboken står det at Karsten fikk skjøte på eiendommen i Det er mulig huset ble bygd før. Det ser ut som om den fremdeles er i familien. Dette er Hjemly. Apoteker Heyerdahl fikk overskjøtet denne hytta til seg i 1922, ifølge grunnboken. Uansett er også dette opprinnelig en alminnelig hytte. Her har de likevel beholdt arkitektens opprinnelige stil og utvidet med en mindre bygning lik den originale. Selvsagt er det fint å sitte på vestsiden av fjorden og se på spesielt den velholdte eiendommen til Heyerdahl, men jeg synes jo det er et godt stykke over kanten å ta fra eierne disposisjonsretten over eiendommene sine. Særlig spesielt synes jeg det er å bruke arkitekt Karsten mot eierne av Odden, som jo knapt har likhet med originaltegningen. Ikke mange ville ha trodd at dagens hus har vært arkitekttegnet. Her er et utsnitt av bildet over og det viser de moderne kassene i grått og brunt som det bygges minst fem av bak strandlinjen. Pent er det ikke. Man lurer jo på om man tar disse hyttene til verning 37