Analyse. av en sakkyndig rapport skrevet av. Psykolog Magne Furevik, Bergen, av Psykologistudent Rune Fardal, 2006 oppdatert 6.3.

Transkript

1 1 Analyse av en sakkyndig rapport skrevet av Psykolog Magne Furevik, Bergen, 2003 av Psykologistudent Rune Fardal, 2006 oppdatert

2 2 I Veiledning for sakkyndige psykologer i saker etter barneloven og barnevernloven, utgitt av Barne og Familiedepartementet februar 1998,s.12: En sakkyndig forventes dermed å inneha særlig kunnskap om det mandatet handler om! Det er årsak og utgangspunkt for at man bringer inn en sakkyndig psykolog! Hva skjer når den sakkyndige ikke har den forventede særlige kunnskap? Denne analysen besvarer dette spørsmålet: Da går det galt for barna! Og det får ingen konsekvens for den sakkyndige!

3 3 Innhold Innledning...6 Wrongdoer...6 Objektivt utgangspunkt...6 Sammendrag Ulike metoder Ensidig og forutinntatt Faglig svikt SAKKYNDIG RAPPORT - ANALYSE Oppnevning. Mandat Innhenting av opplysninger. Datagrunnlag Innformasjon fra partene. Observasjon av samspill Innformasjon gitt av mor Mor sin beskrivelse av barna Kartlegging med CBCL symptomsjekkliste for barn Mor sitt syn på oppdragelse og daglig omsorg Mor sitt syn på spørsmål om daglig omsorg og samvær Mor sin beskrivelse av sin egen psykiske helse Innformasjon fra samtaler med mors samboer Innformasjoner gitt av Far Far sin beskrivelse av barna Kartlegging med CBCL symptom sjekkliste Far sine synspunkter på daglig omsorg og oppdragelse Far sitt syn på spørsmål knyttet til daglig omsorg og samvær Innformasjoner fra Fars kone Opplysninger fra samtaler med det eldste barnet Observasjon av samspill mellom mor og barn Observasjon av samspill mellom far og barn Opplysninger fra andre informanter Opplysninger fra barneverntjenesten i Kvam (030403) Oppsummering av intervju med NN barnehage Kartlegging med CBCL symptom sjekkliste for barn Oppsummering av intervju med NN skole Opplysninger fra Kvam Lensmannskontor Notat fra telefonsamtale med lege Ragnar Hansen, Helsebanken Øystese Vurderinger i forhold til mandat fra lagmannsretten Utrede og vurdere med hvem av foreldrene det er til det eldste barnet og det yngste barnet beste å bo fast sammen med Eventuell psykisk sykdom hos mor og i tilfelle betydningen av dette i forhold til hennes omsorgsevne Foreldrenes evne til å gi barna omsorg og ivareta barnas behov for omsorg på kort og lang sikt Vurdere betydningen av eventuelt seksuelt overgrep fra mors tidligere kjæreste NN ovenfor det eldste barnet

4 Hvis det ut fra det eldste barnets situasjon fremstår som forsvarlig, innhente hennes uttalelse om hvem av foreldrene hun ønsker å bo fast sammen med Vurdere i hvilket omfang det er til barnas beste å ha samvær med den av foreldrene som en ikke bor fast sammen med ANALYSE ---- AV RAPPORT Noen viktige enkeltpunkter som diskvalifiserer rapporten Ingen sammenheng mellom vurderinger og observasjoner Umulig å etterprøve Metodefeil Kunnskapsmangel hos sakkyndig Seksuelle overgrep mot barnet Blander klinisk med sakkyndig To andre rapporter Reliabel Valid Forutinntatt hypotese Den sakkyndige mistolker situasjonen Diskusjon Hva er ekspertise Noen definisjoner Hvilke konsekvenser har slik kunnskap? Psykopat dynamikk Ekspertise ETISKE PRINSIPPER FOR NORDISKE PSYKOLOGER, EPN EPN punkt: I Innledning EPN punkt: II prinsipper EPN punkt: II.1 Respekt for personens rettigheter og verdighet Respekt EPN punkt: II.2 Kompetanse Etisk bevissthet Kompetanse og kompetanseutvikling Kompetansebegrensninger Metodebegrensninger EPN punkt: II.3 Ansvar Ansvar Kontinuitet i tjenester EPN punkt: II.4 Integritet Redelighet og tydelighet Rollekonflikt og utnytting EPN punkt: III.3 Grunnlag for behandling av klager på psykologer JURIDISKE LOVER Barneloven Tvistemålsloven Forvaltningsloven Helsepersonelloven Domstolsloven

5 Straffeloven Ettertanker Konklusjon

6 6 Innledning Følgende referanse fra Nou 1995:23,s.28, Barnefaglige Sakkyndighetsoppgaver, kan stå som en god innledning til denne analysen. Beskrivelsen er helt i tråd med psykolog Fureviks sakkyndige rapport: Man har erfaring med sakkyndige som oppleves å ta parti for den ene part og at selve sakkyndighetsarbeidet først og fremst tar sikte på å få bekreftet egne fordommer og ideologisk tankegods til fortrengsel fra en analytisk og kritisk tilnærming til sakskomplekset. Sakkyndige kritiseres for å medvirke til å øke sakens konfliktnivå blant annet ved å ty til sterke negative og psykiatribelastende beskrivelser av personer som ikke har opplevd seg som hjelpetrengende eller psykisk belastet. Man har konkrete erfaringer med sakkyndige som synes å mangle evnen til å kunne sette et kritisk søkelys på seg selv og egen posisjon i forhold til partene. Sakkyndige lar seg bruke, bevist eller ubevist av en av partene, lar seg manipulere og forføre av noen foreldres negative beskrivelser og oppfatninger av den andre. Påstandene fra den ene parten fremføres deretter i rapporten som sannheter i stedet for å gjøres til gjenstand for kritisk vurdering og gransking. Wrongdoer Mathiesen & Bjørkelo (2008) skriver i Tidskrift for Norsk Psykologforening (45) s at en Wrongdoer når det gjelder whistleblowing i norsk arbeidsliv defineres som Den som bryter faglige, etiske og juridiske lover, normer og regler. Denne analysen viser at psykolog Furevik en slik Wrongdoer! Samtidig beskrives Den som tar affære og prøver å stoppe det kritikkverdige som en Varsler! Objektivt utgangspunkt Rapporten er en vurdering av MOR og FAR sin omsorgsevne etter at far tar ut skillsmisse fra mor. De har 2 barn, det eldste bor etter separasjonen (juni.1999) hos far, det yngste hos mor. Den sakkyndige gjør observasjonene våren 2003, som forberedelse til fars anke på mors rettssak i Psykolog Eli Hallaråker ble i 2002 oppnevnt av retten som sakkyndig. Hun konkluderte med at barna skulle til mor. Det ble gjennomført en MMPI test av partene i 2002 som var positiv for far og negativ for mor. Psykolog Hallaråkers tolkning av MMPI rapportens skårbilde er stikk motsatt av hva faglitteraturen beskriver for et slikt skårbilde. Mor har i følge den sakkyndige i 2002 en selverkjent depressiv lidelse av moderat depresjon, mens far er frisk og i arbeid. Mor har ikke vært i arbeid siden 1990 og lever på trygd! Psykologen er klaget inn til fagetisk råd i psykologforeningen.

7 7 Psykolog Furevik konkluderer i 2003 med at barna skal bo hos mor slik det beskrives under. Barna har en rekke ganger vært involvert med Barnevernet, Politi, Dommeravhør og Barne og Ungdoms Psykiatrien, for emosjonelle problemer de tilkjennegir i sin adferd hos mor. I 5 år etter den sakkyndiges rapport i 2003 har far en rekke ganger innkalt mor til Familierådgivningskontoret for om mulig bedre barnas uttalte problemer. Mor har aldri møtt, nektet å besvare brev, telefoner og i stor grad hindret barna kontakt med far. Barna tør i dag ikke lenger ringe eller kontakte sin far i frykt for represalier fra mor! Fra 2002 foreligger det 2 andre sakkyndige vurderinger av fars omsorgsevne. Psykolog Frode Thuen konkluderer i sin rapport at : Men ut fra mine vurderinger, på bakgrunn av den informasjon jeg har hatt tilgjengelig, er det ingenting som tilsier at far har sviktende omsorgs-ferdigheter. Tvert imot, opplevde jeg at det var en trygg og kjærlig og gjensidig tilknytning mellom far og hans to barn.! Psykologspesialist Lars Broch konkluderer følgende: Mine observasjoner og samtaler gir meg imidlertid grunnlag for å vurdere at det bildet som fremkommer av far og hans samspill med barna gjennom sakkyndig uttalelse og dom er for ensidig negativt fargelagt. Når dette ensidige bildet legges til grunn for en midlertidig avgjørelse om å flytte det eldste barnet umiddelbart ut av et hjem og et nærmiljø der hun er vel etablert og sannsynligvis vei ivaretatt så er det grunn for å stille et stort spørsmålstegn ved om dette er i tråd med barnets-beste-prinsippet. Psykolog Thuen beskriver et viktig poeng, nemlig at observasjon av adferd i stor utstrekning handler om tolkning! At tolkning eller persepsjon er en subjektiv størrelse gjør det fjern fra en faglig setting å være bastant i sin tolkning, slik vi ser psykolog Furevik er det i sin rapport. Tolkning bygger på en rekke subjektive egenopplevelser og kunnskap. Det er også et viktig moment at det kan være ulike metoder å tolke etter! Hvorfor var psykolog Furevik metode ovenfor far den riktige? Thuen mener også at personlig kjemi kan ha hatt innvirkning på psykologers vurdering! Dette åpner for en rekke svært subjektive størrelser som bygger like mye på trynefaktorer som faglige størrelser. Dette kan forklare hvorfor psykolog Furevik begår så omfattende og mange feil i sin rapport. Det er ikke fag som ligger til grunn, men subjektive preferanser for mor! Meget alvorlig er det at det i sakkyndig Furevik sin rapport under ikke finnes en eneste beskrivelse av disse to rapporter, som er positive for far! Disse er bevist holdt utenfor! En kan spørre seg hvorfor?

8 8 Sammendrag Under følger en rekke andre alvorlige feil ved den sakkyndiges rapport, som i sum diskvalifiserer den som et faglig dokument. Den blir et subjektivt partsinnlegg for mor! Vurderingen dokumenterer en rekke meget alvorlige feil ved den sakkyndiges faglige virke: 1. Ulike metoder - en gitt adferd A, problematiseres ensidig hos far, men aldri hos mor. Dermed er det umulig å vite om mors adferd A, er bedre enn fars adferd A! Kategorisk fastslåes det bare at fordi far påståes ha en adferd A, så ekskluderes far! - fars dokumenterte beskrivelser over flere år av mor taes ut, mens mors udokumenterte påstander om far legges til grunn. - den fundamentale attribusjonsfeil begåes mot far, men ikke mot mor. Fars påståtte (udokumentert) negative adferd årsaksforklares i far, mens mors dokumenterte avvikende adferd, årsaksforklares i omgivelsene og da i første rekke far! Far har ansvaret for sin adferd, mors adferd skyldes omgivelsene! - far vurderes ut i fra mors udokumenterte påstander, mens mor vurderes ut i fra hva den sakkyndige observerer (mors påstander)! - i vurderingen av mor utelates en belastende fortid, ved at man må tenke fremmover, mens ved vurderingen av far brukes mors udokumenterte påstander om far, i fortiden, mot far! - alvorlige trekk ved barna blir utelatt om de faller tilbake på mor, men brukt om de kan påståes falle tilbake på far! - fars dokumenterte beskrivelser av mors avvikende adferd avvises, mens mors udokumenterte påstander etter at far tar ut skilsmisse legges til grunn som fakta! - negativ adferd blir ensidig problematisert om den kan tilskrives far, mens den samme adferd hos mor ikke blir problematisert. - mens far kritiseres for at han tilsynelatende ikke ser at det kan være mange årsaker til mors avvikende adferd, er det ved beskrivelsene av mors problemadferd konsekvent en årsak, nemlig far! - mors påstander om far etter at far tar ut skilsmisse problematiseres ikke noe sted, mens fars dokumenterte beskrivelser av mor stadig problematiseres! - mor fraskrives ansvar, mens far ansvarliggjøres hele tiden! - den sakkyndige ville ikke se dokumenter fra far, og utelater

9 9 beskrivelser fra rettsdokumenter som kritiserer mor 2. Ensidig og forutinntatt - komparenter bringes inn på mors side, men utelates på fars side. - en forutinntatt hypotese om mors fortreffelighet søkes underbygget og alt som strider mot den problematiseres og utelates! - far tillegges ensidig ansvar ved at det ensidig rettes kritikk mot fars reaksjon på mors dokumenterte provokasjoner. - kritikken av far bygger ukritisk på mors udokumenterte påstander om far. - dokumentert kritikk av mor utelates, bortforklares og fjernes. - beskrivelser av barna bygger utelukkende på mors udokumenterte påstander. - mors komparenter (lege, psykiater, mormor, mm) gjengir ukritisk mors udokumenterte påstander og tillegger dem dermed faglig verdi! - mor favoriseres ensidig fordi hun kan fungere med et batteri piller og et stort nettverk. - far klandres ensidig for å reagere på mors provokasjoner, uten at mors provokasjon blir problematisert! - observasjon av barna hos far sykeliggjøres, mens de hos mor årsaksforklares med problemer relatert til far! - mors udokumenterte påstander om far mangler gjennomgående eksempler. - det er en gjennomgående ensidig problematisering av far, og en ansvarsfraskrivelse av mors adferd. - når mor påstår far er psykopat får hun forståelse, og viser innsikt, når far dokumenterer mors narsissistiske personlighet viser han manglende evne til innlevelse! - fars dokumenterte kritikk av mor er sjikane, mens mors udokumenterte kritikk av far får aksept av den sakkyndige. - far tillegges ensidig ansvaret for konflikten, mens mor gjøres til et offer - fars dokumenterte bekymring for barna blir oversett, mens mors udokumenterte bekymring tillegges vekt uten at det relateres til mors psykiske problemer.

10 3. Faglig svikt - vurdering av personlighetsforstyrrelse/psykopati hos mor viser en total kunnskapssvikt hos den sakkyndige om slike vurderinger - bruk av ulike metoder på partene umulig gjør sammenligning av omsorgsevne, allikevel blir det konkludert (fastslått). - barnas tilknytningskvalitet blir aldri vurdert. - observasjoner blandes med vurderinger og tolkninger - ingen premisser er validert eller utsatt for elementær kildekritikk men blir allikevel lagt til grunn som fakta! - vurderinger bygger i stor grad på den sakkyndiges synsinger, følelser, opplevelser, antagelser og..den sakkyndige får inntrykk av... beskrivelser. Dette er ikke faglige objektive størrelser men subjektive preferanser. - mors omfattende projeksjon av egne negative trekk over på far blir aldri vurdert. - den sakkyndige blander en klinisk vurdering med en sakkyndig vurdering, i strid med faglitteraturen. - far sykeliggjøres fordi han ikke behøver et stort nettverk og medisin for å fungere, mens mor berømmes for å bruke sitt nettverk og sin avhengighet av medisiner! Det sykelig blir normalisert, og det normale blir sykeliggjort. - fars rett til å forsvare seg mot mors udokumenterte påstander sykeliggjøres, mens mors udokumenterte påstander kategorisk legges til grunn som sannheter uten noen kildekritikk! - viktige beskrivelser blir systematisk unndratt og feiltolket i strid med vitenskalig empiri. - empirisk kunnskap om angst og depresjonsproblematikken til mor blir aldri vurdert opp mot barnets beste! - det gjøres vurderinger det ikke finnes støtte for i de beskrevne observasjoner. - krenkelser av barna blir oversett og bortforklart, mens de voksnes følelser blir fokus! - den sakkyndiges vurderinger bygger utstrakt på subjektive, udokumenterte påstander og blir umulig å etterprøve, noe som er et krav til en faglig rapport! - alvorlige trekk ved mor (splitting, projeksjon, kontroll, løgner, ansvarsfraskrivelse, depresjon, angst, falskt selv) blir aldri problematisert. - grov uforstand og klare lovbrudd kommer til syne når politimann Samson, som er mors venns barndomsvenn, settes til å vurdere mulig overgrep begått av mors venn, uten at den sakkyndige reagerer - den sakkyndiges gjennomgående negative holdning til far - den sakkyndige aksepterer at barnevernet driver politiavhør og mottar forklaringer av mors venn, som er politiets oppgave. 10

11 11 SAKKYNDIG RAPPORT - ANALYSE Den sakkyndige rapporten er på ca. 40 sider. Hovedpersoner og lokale steder er anonymisert. NB! RAPPORTEN ER GJENGITT I SORT, ANALYSE I BLÅTT! S.1 SAKKYNDIG UTTALELSE TIL GULATING LAGMANNSRETT SAK NR.XX: FAR MOR Oppnevning. Mandat. I brev fra Gulating Lagmannsrett datert oppnevnes undertegnede som sakkyndig i overnevnte sak. Det ble fastsatt følgende mandat for den sakkyndige. 1. Utrede og vurdere med hvem av foreldrene det er til det eldste barnet og det yngste barnet beste å bo sammen med. Herunder skal den sakkyndige utrede og vurdere: - Foreldrenes evne til å gi barna omsorg og ivareta barnas behov på kort og lang sikt. - Eventuell psykisk sykdom hos mor og i tilfelle vurdere betydningen av dette i forhold til hennes omsorgsevne. - Vurdere betydningen av et eventuelt seksuelt overgrep fra mors tidligere kjæreste mors venn ovenfor det eldste barnet. - Hvis det ut fra det eldste barnets situasjon fremstår som forsvarlig innhente hennes uttalelse om hvem av foreldrene hun ønsker å bo fast med. 2. Vurdere i hvilket omfang det er til barnas beste ha samvær med den av foreldrene som en ikke bor fast sammen med.

12 12 I brevet til Lagmannsretten datert bekreftes at den sakkyndige påtar seg oppdraget og ikke har innsigelser mot mandatet, utover at punktet ang. eventuelt seksuelt overgrep mot det eldste barnet vil kunne være vanskelig å utrede. Innhenting av opplysninger. Datagrunnlag. Den sakkyndige uttalelsen bygger på følgende data samtaler med far observasjoner av far og barna. Fars nye ektefelle og hennes barn har vært til stede under samspillobservasjonene samtale med mor observasjoner av mor og barna. Mor sin samboer har vært til stede deler av tiden under to av observasjonene og hele tiden under det ene. Samtaler med det eldste barnet Intervju med barneverntjenesten i Kvam v/saksbehandler Valland og familieveileder Cosway. Intervju med rektor NN og klassestyrer NN, NN skole vedr. det eldste barnet Intervju med NN og NN, NN barnehage, vedr. det yngste barnet. Intervju med politioverbetjent Samson Håland, Kvam lensmannskontor Telefonintervju med lege Ragnar Hansen, Helsebanken Øystese Foreldre og skole/barnehage har fylt ut CBCL for hhv det eldste barnet og det yngste barnet Beck og MADRS er brukt som del av utredning av mors depresjon Kontakten med partene har funnet sted fra begynnelsen av mars til slutten av juni. For mer detaljert oversikt over antall samtaler og observasjoner vises til vedlagt spesifisert liste. Den sakkyndige har hatt adgang til saksdokumenter mottatt av lagmannsretten. Saksdokumenter er også mottatt fra far sin prosessfullmektig. Den sakkyndige har mottatt noen dokumenter s.2 fra barnevernstjenesten i Kvam etter å ha bedt om disse, bla. utskrift av dommeravhør med det eldste barnet. Adv. Rysst har sendt kopi av prosesskriv vedr. bidragsak. Far har ved flere anledninger sendt/overlevert den sakkyndige kopi av brev far har sendt til/mottatt fra ulike instanser, spesielt barnevernstjenesten i Kvam og BUP-Voss, videre har far sendt skriftlig oppsummering etter samvær med barna, og andre brev til den sakkyndige. Far har gitt den sakkyndige en ringperm inneholdende rundt 200 sider tekst, i all hovedsak ulike brev og vurderinger fra far sin side. Den sakkyndige har ikke bedt eller ønsket å motta dette. Av innhold kan nevnes mellom annet

13 13 diverse brev far har sendt til ulike instanser som barnevern, BUP, Mors prosessfullmektig mm. En 44 siders betraktning kalt konfrontasjoner/situasjoner som skaper uro, der far utdyper sitt syn på ulike hendelser/episoder i tidsrommet Utdrag fra diverse brev i saken, med kommentarer far har gjort Detaljert oversikt over samvær fra juni-99 til juli-02 En rekke brev/kjærlighetserklæringer fra mor til far fra deres ekteskap, særlig de første årene. [Her beskriver den sakkyndige at: Far har gitt den sakkyndige en ringperm inneholdende rundt 200 sider tekst, i all hovedsak ulike brev og vurderinger fra far sin side. Den sakkyndige har ikke bedt eller ønsket å motta dette. Det i seg selv bryter så fullstendig med både objektivitetsprinsippet og prinsippet om at begge parter skal føle at de blir hørt at det i seg selv fører til at rapporten verken er faglig holdbar, eller fremstår som en rettferdig, objektiv vurdering. Allerede her ligger det føringer for å fjerne fars dokumenter og beskrivelser. Når den ene parts dokumentasjon og oppfattelse av saken utelates, eller ikke synes ha noen interesse for den sakkyndige underbygger det en subjektiv ensidighet som vi skal se preger rapporten. Det er grunn til å anta at det foreligger en forutinntatt hypotese om at barna skal til mor allerede før noen observasjoner er gjort.] Den sakkyndige vurderer at innformasjonene som er innhentet gjennom samtalene med partene, samspillobservasjoner, komparentopplysninger, dokumenter og brev fra far gir grunnlag for å besvare mandatet. Når det gjelder samarbeidet med partene har den sakkyndige ingen merknader til dette, utover at far ikke har tatt hensyn til at den sakkyndige ikke hadde noe ønske om å motta alle de brev og vurderinger far har ført i pennen. [Igjen beskriver den sakkyndige at Når det gjelder samarbeidet med partene har den sakkyndige ingen merknader til dette, utover at far ikke har tatt hensyn til at den sakkyndige ikke hadde noe ønske om å motta alle de brev og vurderinger far har ført i pennen. En slik ensidig utelukkelse av den ene parts syn på saken, før observasjoner starter er selvfølgelig diskvalifiserende for rapportens faglige tyngde og innhold. I Veiledning for sakkyndige psykologer i saker etter barneloven og barnevernloven, utgitt av Barne og familiedepartementet februar 1998 står det på s.24. Formidlingsmåten må være tilpasset partene, og vurderingene må formidles slik at de ikke kan oppfattes som partiske. Den sakkyndiges beskrivelser fremstår i høysete grad som både forutinntatt, partisk og meget kritikkverdige ut i fra en faglig tilnærming til saken. Og videre: 9.2 Skriftlige erklæring I den skriftlige formidlingen av den sakkyndiges arbeid er det viktig å følge god forvaltningskikk. De som leser erklæringen skal følge med i hva den sakkyndige har

14 14 gjort, og det skal være mulig å forstå sammenhengen mellom den innformasjon som er hentet inn og de vurderinger som er gjort. Det samme gjelder de teoretiske avveiningene den sakkyndige gjør. Partenes syn må komme fyllestgjørende frem Videre på s.25:...at man opptrer lyttende og er åpen for kritiske spørsmål om arbeidet og erklæringen.. Den sakkyndiges ensidighet, ved at Fars beskrivelser ikke ønskes mottatt, som beskrives 2 ganger i rapportens begynnelse, vil vi se er et gjennomgående trekk fra den sakkyndige i den øvrige rapporten. Dette diskvalifiserer rapporten fra å være en objektiv faglig vurdering, til å bli en subjektiv, ensidig vurdering, og som vi skal se med hovedvekt på en forståelse av mor som et offer for far, der mor gjennom sine usanne historier får sympati. Det er meget kritikkverdig av den sakkyndige å påstå at samarbeidet med far kan kritiseres fordi far benytter sin åpenbare juridiske og moralske rett til å tilkjenne gi sitt syn! Dette bryter åpenbart mot prinsippet om at.. man opptrer lyttende og er åpen for kritiske spørsmål om arbeidet og erklæringen.! De sakkyndige evner verken være lyttende eller åpen. Tvert imot beskriver han selv at har er avvisende til far! Det fremkommer meget tydelig i rapporten at mor ikke opplever den samme avvisende og negative holdning når hun kommer med sine udokumenterte påstander!] Innformasjon fra partene. Observasjon av samspill. Da partenes historie og situasjon for dem og barna frem til sommeren 2002 er beskrevet i dom fra tingsretten, tidligere sakkyndige uttalelse og andre dokumenter som foreligger i saken har den sakkyndig valgt å legge hovedsakelig vekt på den aktuelle situasjonen og forutsetter forhistorien for kjent. [Her legger den sakkyndige uten videre til grunn at de beskrivelser som er gitt at partenes historier er beskrevet på en balansert måte i dommen av Uten noen vurdering av om de beskrivelser som er gitt i dommen, er i tråd med den dokumentasjon som foreligger i saken! Eventuelle feil begått i 2002 forplanter seg uten noen kritisk gjennomgang til 2003 og danner faktisk grunnlaget for den sakkyndige i 2003! Den sakkyndige legger til grunn at det som er beskrevet i 2002 fra psykolog Hallaråker og retten, uten videre er riktig. Som vist i vurderingen av sakkyndig rapport fra 2002, er det så langt fra sannheten man kan komme! Videre er det ikke vurdert at far faktisk sendte klage på dommeren i 2003 fordi denne før retten var satt, ba far skrive under på en avtale der barna gikk til mor, for som dommeren uttalte, Han var så lei av slike saker! Faktum er at far har vist at retten i 2002 var meget forutinntatt i sin vurdering, og at retten i 2002 i hovedsak bygger sine beskrivelser på psykolog Hallaråkers rapport. En rapport far har dokumentert (bla. dok.302) ikke er i samsvar med faglitteraturens beskrivelser. Allerede her ligger det til grunn vesentlige feilkilder i de vurderinger den sakkyndige

15 15 gjør. Når den sakkyndige legger til grunn feilaktige premisser for sitt videre arbeide, blir heller ikke den endelige rapporten faglig holdbar. Rettens slette arbeid er beskrevet i dok.197 og 198 til stevning. Det fremgår der klart at retten må ha en forutinntatt holdning, lei av slike saker som den beskriver at den er. Dette er ikke særlig tilfredstillende rettsikkerhetsmessig. Dommeren i 2002, var i realiteten innhabil!] Innformasjon gitt av mor. [I dette kapittelet forventes det beskrevet innformasjon gitt av mor.] Mor er etablert i et samboerforhold med Mors venn og bosatt på [gården] i NN kommune sammen med barna. I en periode fra høsten 2002 til april 2003 bodde hun og barna for seg selv. Bakgrunnen for dette var anmeldelse av Mors venn for seksuelt overgrep mot det eldste barnet, noe som medførte at mor flyttet ut. Etter at saken ble henlagt som intet straffbart forhold bevist, flyttet hun og barna tilbake til [gården]. Mor er halvt uføretrygdet. Hun har ikke arbeid utenfor hjemmet, men ønsker å kunne ta deltidsarbeid som sykepleier i kommunen. Mulighetene for arbeid i Kvam er til stede. [Her kan det være viktig å se at mor igjen beskriver at hun ønsker jobbe, slik hun har gjort før alle rettssaker, men som det er dokumentert at hun i realiteten aldri har gjort. Jeg nevner dette nå for det er et viktig punkt senere.] Mor, barna og hennes samboer bor i en nyere enebolig med normalt høy standard på gården som Mors venn driver. Området rundt boligen gir gode muligheter for barns lek og utfoldelse. Mor forteller at hun har fått meget god kontakt med og støtte fra samboer sin familie, som bor i umiddelbar nærhet til gården. Hun har fortsatt nær og god kontakt med egne foreldre, søsken og venninner. Hennes nettverk er stort og støttende. [Her kan det være viktig å merke seg mors beskrivelser av sitt nettverk som stort og støttende. Da hun bodde alene i Fyllingsdalen etter skilsmissen fremstå hennes adferd som svært avslørende for behovet for, og avhengigheten av et slikt nettverk. Dette er vesentlig, for både den sakkyndige og andre benytter nettverkets størrelse i sin begrunnelse senere. Ikke noe sted vurderer den sakkyndige om mor faktisk er avhengig av dette nettverket og ikke klarer seg uten slik hennes adferd fra Fyllingsdalen viste.] s.3 Det eldste barnet går på NN skole og det yngste barnet har tilbud i NN barnehage. Begge barna har funnet seg til rette på hhv. skole og barnehage. Mor sier at hun har et godt samarbeid med og forhold til både skolen og barnehage.

16 16 [Her beskriver mor at begge barna har funnet seg godt til rette. Dette utsagn er det viktig å huske for det beskriver mors oppfattelse av barnas situasjon og således hennes evne til å tolke barnas situasjon etter flyttingen til [gården]. Mor beskriver dette i en setting der vi vet det eldste barnet har vært inne til dommeravhør, vi vet det yngste barnet har fremvist frykt for retur til [gården] etter samvær hos far, vi vet at det eldste barnet tilsynelatende skal ha beskrevet overgrep fra mors venn i den hensikt å få flytte hjem til sin far igjen. Det er under slike faktaforhold vi må se mors beskrivelser av barnas situasjon om at de har funnet seg godt til rette. Dette underbygger at mors beskrivelser av barna ikke reflekterer barnas situasjon, men mer mors ønske om hvordan omverdenen skal se barnas behov! Mor beskriver sine behov gjennom barna, og nors behov er at hennes omsorg ser perfekt ut! ] det eldste barnet sin klasse er spesiell på den måten at det av 19 elever er bare 3 jenter. De to andre jentene har interesser som det eldste barnet i liten grad deler, slik at det eldste barnet i friminuttene ofte søker til andre barn. [Her årsak forklarer mor det eldste barnets, av skolen beskrevne tendens til å gå mye alene, som at venninner ikke deler det eldste barnets interesser. Dette er mors påstander som gjengies av den sakkyndige. det eldste barnets beskrevne problemer her attribueres således ensidig til omgivelsene på skolen. Det mor beskrev som andre barn var yngre barn.] Mor og samboer er opptatt av det eldste barnet sin situasjon på skolen og har tatt initiativ ovenfor foreldrene til de to andre jentene i klassen, slik at det eldste barnet kan få bedre og mer kontakt med disse bl.a. gjennom at foreldrene tilrettelegger liggebesøk og andre typer kontakt mellom de 3 jentene. [Igjen er det interessant at barn som påståes har funnet seg godt til rette, trenger hjelp fra mor og hennes samboer for å få kontakt med andre jenter i nærmiljøet. Det underbygger ikke påstanden om at hun har funnet seg godt til rette! ] Det eldste barnet er opptatt av dyr. Hun har fått en ponni og har vært med på rideskole i Øystese. det eldste barnet har ingen barn i sitt årskull i nærmiljøet, men er sammen med barn som er yngre og eldre enn henne i nærmiljøet. Dette er bl.a. barn av Mors venn sin bror. det yngste barnet har også kontakt med de samme barna. Mor har hatt et forhold til Mors venn i 2-3 år. De er glade i hverandre og ønsker å bygge en fremtid sammen. Hun beskriver Mors venn som flink med barna. Han er lydhør ovenfor dem og har fått god kontakt med dem. Begge barna ble fort trygge på han, og søker til han, når de har behov for hjelp. Han er flink til å leke med dem og aktivisere dem. [Igjen beskriver mor forhold rundt barna som det kan være grunn til å legge merke til. Det beskrives at begge barna fort ble trygge på mors venn. Dette i kontrast til detaljbeskrivelser ganske tidlig om at det yngste barnet løper gråtende vekk fra [gården] etter retur fra samvær og at det eldste barnet beskriver seksuelle overgrep av

17 17 mors venn, muligens for å komme vekk fra [gården]. Igjen er det grunn til å stille spørsmål ved mors evne til å vurdere barna. Det er opplagt at de beskrivelser som gies er gjengivelser av mors udokumenterte påstander! Mors beskrivelser av at mors venn er lydhør ovenfor barna kan det også være grunn til å stille et spørsmål ved. I retten i 2003 fremkom det flere beskrevne episoder der mors venn og mor hadde stengt barna inne på rommet sitt og vært hardhente med dem. En autoritær oppdragelse beskrives hos mor. Nye slike beskrivelser ble beskrevet i retten i Da kom det frem flere alvorlige episoder med konfrontasjoner mellom mors venn og barna. Bla. annet skal mors venn ha brutt seg inn på badet mens det eldste barnet var der, på en måte som ødela døren til badet. Mors venn beskrev også hvordan han raskt satte barna på plass når de kom glade tilbake fra samvær hos far. Hans beskrivelser av at de kom med løftet hode, var noe han ikke likte. Etter et par dager var de normale igjen, da hadde de ikke lenger løftet hode! Slike beskrivelser sier det meste om den manglende lydhørhet og evne til innlevelse i barna som preger barnas beskrivelser på [gården]. ] Mor har i samtalene med den sakkyndige formidlet sitt syn og svart på spørsmål på en måte som er opplevd som ærlig. Hun har ikke lagt skjul på at hun har hatt vansker av depressiv karakter. Hun har vist fleksibilitet ved at hun kan se at ting kan ha ulike forklaringer og kan forståes på flere måter. Hun har fremstått som reflektert og ikke gitt inntrykk av at hun har behov for å opprettholde en feilfri fasade. Selv om den sakkyndige har stilt henne utfordrende og nærgående spørsmål, har hun forholdt seg saklig og ikke vist irritasjon eller følelsesmessige reaksjoner som har vært påfallende. [Her må det virkelig være grunn til å stille spørsmål ved hva den sakkyndige egentlig beskriver. I det som skal være Beskrivelser gitt av mor blander den sakkyndige inn egne vurderinger av sannhetsverdi og troverdighet, av det mor skal ha påstått. Hva mor sier vet vi ikke for det eneste den sakkyndige beskriver er sin egen persepsjon av noe mor skal ha påstått (uten dokumentasjon). Hva vet den sakkyndige om en slik sannhetsverdi og troverdighet? Hva ligger bak en slik vurderting om at det er sant? Dette er ikke noe sted validert! Først opplever den sakkyndige mor som ærlig! Dette samtidig som det foreligger omfattende dokumentasjon fra mor selv som viser at hun lyver om stort sett alt! Det fremgår meget tydelig i de beskrivelser mor gir i sine egne prosesskriv (og som senere ble dokumentert i prosesskriv til retten i ), at mor snakker usant om svært mye i denne sak. Den sakkyndige synes å vurdere det faktum at mor selv innrømmer sin depressive karakter, som grunnlag for at hun snakker sant om andre forhold i saken. For det først er det ikke noen grunn til å anta at mor ikke er intelligent. Hun vet at det er godt dokumentert at hun har en depressiv lidelse. Det ville hun aldri kunnet lyve seg ut i fra, hun lever tross alt på trygd! Det har hun selv sørget for gjennom de beskrivelser som finnes fra hennes egen lege og psykiater. Mor vet derfor at andre er kjent med dette og benekter selvfølgelig ikke dette! At dette så skal danne grunnlag for sannhetsvurdering av mor fremstår som svært naivt og sier vel mer om den sakkyndiges manglende kunnskap, ønsker og subjektive forståelse enn som en faglig vurdering basert på

18 18 dokumenterbare empiri. Den sakkyndige vurderer ikke mors sannhetsverdi ut i fra mors egne dokumenter, bare ut i fra det mor selv påstår. Den sakkyndige beskriver at mor fremstår...fleksibilitet ved at hun kan se at ting kan ha ulike forklaringer og kan forståes på flere måter! Hva begrunner han det med? Hvor er det mor viser en slik forståelse i praksis? Hvor er beskrivelsene av en slik forståelsesfull adferd? Det er ingen sammenheng mellom observasjoner og tolkninger av disse. Tolkninger og vurderinger gjøres uavhengig av hva som er observert! Hvordan er det mulig at en person kan fremstå slik den sakkyndige beskriver i sitt møte med mor når det i all dokumentasjon fra mor selv, beskrives det stikk motsatte bildet? Det finnes ikke noe sted en eneste beskrivelse fra mor der hun viser i praksis at hun verken er fleksibel eller forstår at ting kan ha ulike forklaringer eller forståes på andre måter! Mors egne dokumenter viser en endimensjonal forståelse av problemer! Den sakkyndiges vurderinger bygger ikke på fakta i saken! Den søker underbygge en forutinntatt hypotese! Virkelig alvorlig er det jo at dette ikke er noen opplysninger fra mor som beskrives, men en tolkning av noe den sakkyndige påstår mor skal ha sagt, men som vi ikke får opplyst hva er. Tvert imot er det mors manglende forståelse av at ting kan forståes på en annen måte, samt mors ekstreme rigide adferd som er en del av konflikten i denne saken! Gjennom alle mors prosesskriv og brev er det et gjennomgående trekk at hun slett ikke evner å se at ting er komplekse og at, eller at de kan forståes på en annen måte. Når den sakkyndige oppfatter mor som at hun ikke har behov for å fremstå med en feilfri fasade, er dette så avslørende at det blir patetisk. I hvert eneste dokument mor beskriver seg selv og sin omsorgsevne, så er det et gjennomgående trekk at denne er perfekt! Mor beskriver seg hele veien ut i fra en grandios forståelse som nettopp viser at hun ser på seg selv som både feilfri og meget vel kvalifisert som omsorgsperson. Dette i en setting der barnevernet stadig er på besøk, og der det eldste barnet gjentatte ganger har vært involvert hos BUP-Voss. Mors beskrivelser av at hun føler seg krenket når det stilles spørsmål ved hennes personlighets og omsorgsevne er et utrykk for den grandiose holdning mor fremviser, Jeg som er perfekt kan da umulig være en dårlig mor! Rapportens beskrivelser under avsnittet med Beskrivelser gitt av mor er ikke bare beskrivelser gitt av mor. Det er tolkninger gjort av den sakkyndige! Faktisk er premissene for de tolkninger den sakkyndige gjør ikke beskrevet. Dermed blir det helt umulig å si hva den sakkyndige bygger sine tolkninger på. Det blir ikke etterprøvbart! Observasjoner er det få av og tolkninger er det mange av, men det beskrives lite om hva som observeres eller hvilke opplysninger mor gir! Opplysninger fra mor sauses sammen med tolkninger fra den sakkyndige slik at det blir vanskelig å skille dem. Dette er ikke faglig holdbart! Dette er så alvorlig at det i realiteten diskvalifiserer rapporten fra å være et faglig fundert dokument til å bli et subjektivt partsinnlegg av psykolog Furevik. At en rapport skal være etterprøvbar er et ufravikelig faglig krav til alle fagrapporter. Dok.184 til stevning 2007, viser hvordan ulykkesrapporten fra Rocknes-havariet ikke holder faglig fordi den ikke kan etterprøves. Der, som i denne rapporten kan ikke påstandene etterprøves!

19 19 Hvordan etterprøver man en tolkning om at Hun har fremstått som reflektert og ikke gitt inntrykk av at hun har behov for å opprettholde en feilfri fasade., når det ikke foreligger noen beskrivelser av hva dette bygger på verken i form av observasjoner eller påstander fra mor? Dette er faglig helt verdiløst! Er det noe som virkelig er dokumentert i saken, gjennom mors egne beskrivelser i prosesskriv og stevninger så er det er stort behov for feilfri fasade! Den sakkyndiges tolkning mangler premisser, og er åpenbart et utrykk for en forutinntatt holdning, som ikke reflekterer mors adferd! Det beskrives ikke hvilke utfordrende og nærgående spørsmål som er stilt, og som skal være bevis for at mor tilsynelatende kan se at ting kan ha ulike forklaringer og forståes på flere måter. Igjen utelates premissene for det som påståes i rapporten, som den sakkyndiges egne tolkinger og vurderinger visstnok bygger på. Med unntak av rene faktaforhold som hvor mor bor, hvor barna går på skole og barnehage, inneholder ikke Innformasjon gitt av mor annet enn den sakkyndiges egne vurderinger og tolkninger av noe han påstår seg ha sett og oppfattet uten at grunnlaget for dette er beskrevet! Her blander den sakkyndige inn egne vurderinger av premisser som ikke er oppgitt. Dette bryter fundamentalt med hvordan slike rapporter skal skrives! Igjen kan det være grunn til å se hva faglitteratur og retningslinjer for sakkyndige beskriver. I Veiledning for sakkyndige psykologer i saker etter barneloven og barnevernloven, utgitt av Barne og familiedepartementet februar 1998 står det på s.27: Den sakkyndige må eksemplifisere hvilke observasjoner som danner grunnlaget for vurderingene, slik at sammenhengen mellom observasjoner og konklusjon kan forståes av oppdragsgiver! Når det i et avsnitt som Beskrivelser gitt av mor stort sett finnes vurderinger gitt av den sakkyndige, og premissene for disse vurderingene utelates, blir det umulig å etterprøve de vurderinger som er gjort! Hva bygger de på? Den sakkyndige begår den typiske feil som er beskrevet av fagfolk selv, for slike rapporter, nemlig å blande observasjon med egen tolkning og vurdering. Alvorlig blir det selvfølgelig når den sakkyndige senere i rapporten diskuterer og kommer til en konklusjon! Da bygger han sin vurdering på sine tidligere vurderinger og ikke på sakens premisser og beskrevne realiteter. Vurderingene som ligger til grunn for konklusjonene blir subjektive blant annet fordi premissene er utelatt. Det må gå galt. En slik rapport har ingen faglig verdi i en rettssak. Den sakkyndige legger hele tiden sitt eget subjektive syn (premisser mangler) inn i rapporten. Det som beskrives er tolkninger : Hun har fremstått som reflektert og ikke gitt inntrykk av at hun har behov for å opprettholde en feilfri fasade! I dette avsnittet kan man konkludere med at det som skulle vært Beskrivelser gitt av mor i stedet blir subjektive tolkninger og vurderinger gitt av den sakkyndige! Dette blir selvfølgelig ødeleggende for det faglige innhold, fordi den sakkyndige nå binder seg opp til å bekrefte sin tolkning av at Hun har fremstått som reflektert og ikke gitt inntrykk av at hun har behov for å opprettholde en feilfri fasade!]

20 20 Mor sin beskrivelse av barna. Det eldste barnet Mor beskriver det eldste barnet som et barn som har hatt en normal utvikling motorisk, sosialt og språklig/intellektuelt. Motorisk har det eldste barnet vært tidlig, og er en sterk jente med god motorikk. Det eldste barnet sine selvhjelpsferdigheter er godt utviklet, hun mestrer alle daglige nødvendige gjøremål som en kan forvente av et barn på hennes alder. Det eldste barnet kan ha sporadiske uhell om væting om natten. Dette skjer dersom hun har drukket mye om kvelden. Det kan gå en måned eller mer mellom hver gang hun har uhell. Det eldste barnet er redd for at hun skal ha uhell og har med seg ett håndkle i sengen. [Her ser vi at mens mor over beskriver barna som veltilpassede etter flyttingen til [gården], så beskriver hun at det eldste barnet har stadige uhell ved at hun tisser på seg. Dette er en adferd som er beskrevet om barn som har alvorlige problemer. Mors ensidige årsaksforklaring av dette er at det skjer...dersom hun har drukket mye om kvelden! I tråd med den sakkyndiges beskrivelser over om at mor visstnok skal evne å se at det skal være ulike årsaker til hendelser, synes det her å fremkomme ganske ensidige og merkelige årsaksforklaringer. Forklaringen om at barna ikke er så veltilpassede etter flyttingen synes slå sprekker. Et barn som har det trygt og godt tisser ikke på seg stadig vekk. Hvorfor begynte det eldste barnet med dette rett etter flyttingen? Det skjedde ikke før flyttingen, selv om det eldste barnet drakk mye før hun la seg! Den sakkyndige problematiserer ikke dette noe sted, men aksepterer forklaringen uten videre! det eldste barnet forteller samtidig far hvordan mor kjefter på henne når hun tisser på seg og hun er derfor redd for at mor skal merke det! ] Det eldste barnet er flink til å gi beskjed, flink til å spørre om lov, slik at mor kan være trygg på henne. Hun er pliktoppfyllende og det er aldri noen vansker med å få det eldste barnet til å gjøre skolearbeid. Mor sitter ofte med henne, eller er i nærheten når det eldste barnet gjør lekser. Mor oppfatter henne som flink på skolen. [Igjen er det den sakkyndiges tolkning av mors påstander vi ser. Interessant er det at mens skolen beskriver en del problemer ved barna som at de har et større potensiale enn det de viser og at det eldste barnet går endel alene samt synes ha vansker med både vise mimikk og forholde seg til voksne på denne tiden, så synes mor mest oppsatt på å beskrive at det ikke er noen problemer og at barna fungerer meget godt. Her må man huske på at det eldste barnet i denne perioden ukentlig var hos barnevernet for at de skule bistå henne rundt hennes problemer på denne tiden. Et barn som tilsynelatende er så problemfritt som det mor beskriver har ikke behov for hjelp fra barnevernet som barna på denne tiden har. Igjen kommer den sakkyndiges vurderinger over om at Hun har fremstått som reflektert og ikke gitt inntrykk av at hun har behov for å opprettholde en feilfri fasade i et noe underlig lys. Mors glorifisering av barnas

21 21 situasjon er nettopp en beskrivelse av en feilfri fasade. For mor er det viktig å beskrive barnas situasjon som feilfri når de bor hos henne. Det speiler nemlig over på mor selv og blir såldes en indirekte beskrivelse av mors egen påståtte feilfrie fungering. Den sakkyndige vurderer ikke slike psykologiske mekanismer på noe tidspunkt. Dette til tross for at mors MMPI-skår nettopp viser en person med en slik narsissistisk adferd! At mor oppfatter det eldste barnet som flink på skolen kommer igjen i et interessant lys når det eldste barnet av skolen, beskrives som gjennomsnittlig og som en som ikke tar ut sitt potensiale på skolen. For mor er det imidlertid viktig å fremstå som perfekt! Dette er slik mor alltid har vært, og har en klar sammenheng med hvordan hun ble behandlet av sin far som liten. Nå realiseres de følelser hun aldri fikk utviklet den gang! Dette vurderes ikke noe sted av den sakkyndige.] Det eldste barnet har alltid vært flink til å leke alene og pusle med ting. Hun har sammen med mor og alene likt og holde på med finmotoriske aktiviteter fra tidlig alder, men er også en jente som godt liker grovmotorisk lek og aktivitet. s.4 De første 3 leveår var det eldste barnet mest alene med mor på dagtid, og hadde forholdsvis lite kontakt med andre barn. Mor sier det eldste barnet er en jente som i lek alltid har vært litt reservert ovenfor andre barn i starten. Hun er litt beskjeden og tilbakeholden og kan virke litt reservert i lek med andre barn, men er veldig fantasifull, og lever seg inn i leken. [Det er interessant å se hvordan mor beskriver det eldste barnet som reservert. Dette kommer i skarp kontrast til det barnehagen beskrev om det eldste barnet. Beskrivelsene gitt i dok.65, er ikke en reservert jente, men en som er aktiv i lek og som er trygg på seg selv. Den sakkyndige vurderer ikke noe sted om de beskrivelser mor gir delvis kan være projeksjoner av mors egen oppfatning av seg selv. Det fremkommer meget godt i mors dokumenter hvordan hun projiserer egen adferd over på andre. Det kan delvis synes å være det som skjer når mor beskriver det eldste barnet stikk motsatt det både barnehage, skole i Bergen og far gjør på den tiden. Å vurdere handler om persepsjon, og den influeres som kjent av mange psykologiske faktorer. Egen fortid er en av dem. Påstanden om det eldste barnets reservasjoner tyder på at mor slett ikke vener beskrive barnet slik barnet oppfatter seg selv, men heller slik mor oppfatter segs selv!] Mor sier at det eldste barnet alltid har vært litt redd for nye situasjoner, Hun har aldri likt høye lyder, var bl.a. redd for støvsugeren da hun var liten. det eldste barnet var redd når foreldrene kranglet. [Mors beskrivelser av at det eldste barnet alltid har vært redd i nye situasjoner er ikke observert verken av barnehage, skole eller far på den tiden. Det er derimot godt beskrevet at mor opptrer på denne måten. Hun beskriver seg da også selv som et utrygt barn i de sakkyndige rapporter. Det, det eldste barnet reagerte på i første omgang var mors hylende og til dels hysteriske adferd, (MMPI beskrivelse) når hun følte at noen

22 22 (ikke nødvendigvis far) krenket hennes selvbilde. Hendelsene da huset ble solgt etter separasjonen, da mor fullstendig mistet kontrollen er typisk for denne adferden. Da følte hun seg krenket av naboen, som ønsket å kjøpe huset og som etter å ha tapt budrunden fortalte at de hadde en koffert med ,- som vi hadde fått under bordet om de hadde fått tilslaget. Mor gikk rett og slett berserk inne i huset! Hun følte seg sviktet av en nabo hun trodde var hennes venninne! Det handler om krenkelser! Den sakkyndige vurderer ikke dette noe sted! Selvfølgelig ble det eldste barnet engstelig når vi foreldre kranglet, men den frykten som også hennes skole beskrev når hun ble snakket høyt til, hadde opplagt en mer alvorlig bakgrunn enn at foreldre bare tilkjennegir uenighet, den bygger på mors ustabile adferd som dokumentene godt beskriver! ] Det eldste barnet kan utfordre mor på grenser. Det eldste barnet har vært mindre trassig etter påske. Hun er som person en jente med sterk vilje, som vil bestemme ting selv, og kan være sta. Det eldste barnet sin opposisjon er varierende. Særlig etter helgesamvær med far, viser hun en mer utfordrende adferd ovenfor mor. Selv om det eldste barnet kan være utfordrende, opplever mor at det eldste barnet etter flytting til Norheimsund er åpnere ovenfor henne, og søker mye nærhet og kontakt. [Igjen er det interessant det mor beskriver. Hun opplever at det kan være vanskelig å sette grenser for det eldste barnet. Det sies lite om hvilke grenser som settes og i hvilke situasjoner dette skal skje. Igjen blir det vanskelig å etterprøve det som beskrives, for premissene uteblir. At mor har problemer med å sette grenser kan like gjerne ha med mors vansker med å fatte beslutninger og stå på de beslutningene hun fatter. Mors skårbilde på MMPI underbygger en slik problematikk hos mor. Den sakkyndige vurderer ikke dette noe sted. Påstanden om at det eldste barnet skal ha vist nærhet og åpnet seg mer for mor bygger utelukkende på mors udokumenterte påstander og ikke på en empirisk observasjon av det eldste barnet! ] Mor sier hun er bekymret for det eldste barnet på grunn av konflikten knyttet til hvem som skal ha daglig omsorg for barna. Hun merker på det eldste barnet at hun er under ett press. Det eldste barnet er lojal i forhold til begge foreldre, og har det vanskelig på grunn av den situasjon som er nå. Det eldste barnet forteller forholdsvis lite til mor om hva som skjer hos far, og blir heller ikke presset til å fortelle noe. [Mens både det eldste barnet og det yngste barnet forteller at mor og far snakker om saken, påstår mor at hun ikke presser det eldste barnet til å si noe. Dette ble avslørt for alvor i retten i 2007, der det meget godt ble beskrevet hvordan det eldste barnet nettopp av mor og hennes mann ble presset til å fortelle både hva som skjer hos far på samvær, men også hva hun snakket med den sakkyndige i 2007 om. Den sakkyndige beskrev hvordan han snakket med det eldste barnet og hvordan hun i en halv time satt og gråt som følge av det presset hun var utsatt for av mor. Både det eldste barnet og det yngste barnet har fortalt at de blir utspurt av mor. Igjen blir ikke dette vurdert av den sakkyndige på noe tidspunkt. Alle mors påstander blir ukritisk lagt til grunn som sanne! ] Mor er heller lyttende når det eldste barnet forteller noe. Hun sier at det eldste barnet ikke alltid har det godt, hun kan være trist. Hun knytter dette til de konfliktene det eldste

23 23 barnet blir en del av. Mor er bekymret for at det eldste barnet skal bli preget av konflikten. Etter anmeldelse og politiavhør av det eldste barnet hadde funnet sted har hun vist mer vegring for å reise til far. [Det fremstår underlig at mor tilkjennegir seg å være bekymret for det eldste barnet, når hun ikke en eneste gang de siste 8 år har villet komme til en eneste samtale for å bedre barnas situasjon. Å unndra seg samarbeid på denne måten er svært konfliktdrivende for barna og situasjonen som helhet. Den sakkyndige vurderer ikke dette noe steder. Det beskrives videre at det eldste barnet skal ha vegret seg mot å reise til sin far. Det beskrives ikke at dette kan ha en årsak i at mor sa far ville dø, etter episoden der far falt i haven og måtte på sykehus. Den vegring det eldste barnet viste ved første samvær etter dette, kan like gjerne være fordi mor skapte frykt hos det eldste barnet for at far skulle dø. Det er med undring man konstaterer at en person som påstår seg ser til enhver tid barnas behov som hun skriver i prosesskriv, på denne måten skaper frykt hos barna for at noe skjer med deres far. Etter første samvær viste ikke barna noen vegring mot å reise til sin far. Mor generaliserer her en enkelthendelse til å bli det eldste barnets generelle adferd! Om det hadde bakgrunn i at mor skapte utrygghet hos barna ved å gi barna dødsangst rundt fars situasjon er meget kritikkverdig av mor og kan forklare at de ble engstelige ved ett samvær! Dette blir ikke vurdert noe sted av den sakkyndige! ] Det eldste barnet har fortalt mor og samboer at hun føler seg litt ensom. Hun har ikke så mange venner som hun hadde da hun bodde i Bergen, og hun savner aktiviteter hun var med på i Bergen. Mor og samboer prøver å hjelpe det eldste barnet til mer kontakt med jevnaldrende. [Igjen kommer mors påstander i et underlig lys. Over beskriver mor at barna har funnet seg godt til rette, nå beskrives det både ensomhet, savn og få venner! Igjen synes det ikke være noen vurdering fra den sakkyndige på slike lite konsistente beskrivelser. I en rekke brev etter 2002 beskriver det eldste barnet ensomheten og savnet etter far og sine venninner i Bergen. Ikke noe av dette problematiseres av den sakkyndige! ] Det yngste barnet Det yngste barnet beskrives av mor som et barn som utviklingsmessig har vært tidlig på alle områder. Hun snakket tidlig, er flink til å sette ord på ting, og er moden for alderen. Hun er sosial og omgjengelig. Mor har alltid opplevd det yngste barnet som et trygt barn. [Her er det igjen interessant å se hvordan mor beskriver det yngste barnet ut i fra de beskrivelser som foreligger av det yngste barnets adferd, der det yngste barnet viser frykt for mors venn ved tilbakekomst etter samvær hos far, og løper gråtende vekk fra gården! Der det yngste barnet viser angst for å bli forlatt og der historien forteller oss at hun i stor utstrekning ble overlatt til andre svært ofte under sin oppvekst. Beskrivelser der det yngste barnet som spedbarn ble liggende alene hjemme, mens mor gikk ut og handlet er godt beskrevet. I dag fremviser da også det yngste barnet tydelige trekk av et usikkert barn. Et barn som savner noen som bryr seg, et barn som gjennom tegninger

24 24 uten ansikt og hender og adferd viser et utrygt barn. Faglitteraturen beskriver dette slik : "Avoidant children at 6 tend to draw figures with blank faces and no hands, suggesting a lack of responsiveness and holding in their lives" Holmes (1993:111)! Her er et bilde fra det yngste barnet: ] Det yngste barnet er motorisk flink og utholdende, men ikke i samme grad som det eldste barnet. Hun er flink til å leke både alene, sammen med det eldste barnet, og med andre barn og voksne. Hun får lett kontakt med barn og voksne. [Mors beskrivelser er interessante ut i fra de beskrivelser som viser det yngste barnets ukritiske tilnærming til ukjente voksne på den tiden. Tidligere beskrivelser viser nettopp det. Den sakkyndige vurderer ikke dette noe sted. det yngste barnet beskrives som flink til å leke med ALLE hun treffer! På dette tidspunktet er det yngste barnet mellom 3 og 4 år! Mor tilkjennegav selv på det tidspunkt engstelse for det yngste barnets ukritiske tilnærming til fremmede.] I forhold til alderen er det yngste barnet selvstendig og har godt utviklet selvhjelpsferdigheter. Hun er tørr både på dag og natt. det yngste barnet blir litt snurt av og til, sier mor, men dette går fort over. Det er ikke spesielle vansker med grensesetting, selv om det yngste barnet også kan prøve seg. Det er lettere å sette grenser for det yngste barnet enn for det eldste barnet. Selv om det yngste barnet ikke viser reaksjoner på konflikten mellom foreldrene på samme måte som det eldste barnet, er mor bekymret for at det yngste barnet opplever et press. [ det yngste barnets alder sett opp i mot mors beskrivelser av det yngste barnet kan like gjerne reflektere et underkuet og kontaktsøkende barn som et barn uten noen problemer. Mens det eldste barnet var med far i sin barndom og ble oppfordret til både og tenke selv og prøve nye utfordringer har ikke det yngste barnet fått samme positive oppbygning fra mor. Tiden fra 1999 til 2003 preges i svært stor utstrekning av mors ustabile adferd slik den er omfattende beskrevet både i brev og andre dokumenter fra den tiden. Hvordan er det egentlig praktisk mulig at dette ikke skal ha påvirket det yngste barnets oppvekst? Igjen kan det være grunn til å bemerke mors grandiose storhetsfølelse

25 25 som klart kommer til syne i alle hennes beskrivelser av barnet. Det er ikke noe galt noe sted med eller rundt henne! Dette i en setting der både sakkyndige og andre ser alvorlige konflikter. Mors beskrivelser synes mer gjenspeile mors grandiose behov, og når det påståes at det yngste barnet utsettes for press, i en alder av 4 år, og vi i tillegg ser at det yngste barnet er svært lite hos sin far som følge av mors stadige sabotering av samværene for det yngste barnet, må det presset i høyeste grad bygge på barnets opplevelser hos mor! At barnet utsettes for press fra mor er godt beskrevet i 2002, der mors savn ble lagt over på barnet slik at barnet ikke skulle dra på avtalt påskeferie med far! Da far kom for å hente barnet var det yngste barnet plutselig redd for far, mens det yngste barnet bare timer før hade utrygt glede for at far skulle komme. Likeledes fremviste det yngste barnet dagen etter stor glede av å få komme til far! Mors beskrivelser av hane synes derfor mer reflektere det grandiose syn mor omgir seg med i en frykt for ikke bli oppfattet som den perfekte mor hun selv beskriver seg som. Ikke noe av dette blir vurdert av den sakkyndige.] Det yngste barnet har sagt til mor at far har sagt at hun skal flytte til han, pappa sier at det eldste barnet og jeg skal bo hos han og stakkars pappa han er alene. Hun har kommet med negative uttalelser om mor, som det yngste barnet sier far har uttalt. Når det yngste barnet begynner å fortelle noe fra samvær med far, stopper det eldste barnet henne når hun er tilstede. [I en setting der man for tredje gang skal i retten for å avgjøre hvor barna skal bo, og hvor det er mor som selv har startet rettssaker fremstår det noe underlig om barna ikke skulle oppfatte hva saken dreier seg om! Når mor synes bekymret for hva barna tilkjennegir etter at hun selv har startet disse rettssaker fremstår det hele litt naivt! Mens mor signaliserer til barna at de skal bo hos henne, blir det tilsynelatende et problem at far skal ha signalisert at de skal bo hos ham! Likeledes er det påfallende at mor tydelig ensidig mener far kommer med negative påstander om mor! Man må legge til grunn at hun ikke ville sagt det om hun selv mente hun gjorde det! Igjen må man se hvilken setting dette skjer. Her har mor beskrevet far som psykopat, voldsmann (som hun er redd) og som utro, både til sine leger, venninner, barna og andre. I en slik setting synes de påståtte beskrivelser barna gir reflektere like mye mors holdning. Barna fortalte selv far hvordan mor fortalte dem hvilke påstander far skulle ha sagt om henne. Utsagn som Mamma sier du har sagt hun er... gjør at de påståtte beskrivelser mor beskriver fra barna like gjerne kan være et utrykk for hva mor selv formidler til barna. Dette må også sees opp imot mors omfatende projeksjon av egen adferd over på far som er godt dokumentert i saken. Det kan være grunn ti å se om ikke mors påstander om hva far skal ha sagt i realiteten er projeksjoner av hva mor selv frykter skal skje med henne om barna flyttes til far. Ikke noe av dette er vurdert av den sakkyndige.] Mor vurderer at begge barna har normale omsorgsbehov, når en ser bort fra de behov og reaksjoner som kan tilskrives forelderkonflikten.

26 26 [At begge barna har normale behov om man ser bort i fra alt det unormale er svært karakteristisk for mors argumentasjon. Det er ingen konflikt, om man ser bort i fra konflikten! Det burde fremstå for de fleste svært opplagt at barn i en konflikt som dette blir påvirket negativt. Når mor så ikke på noe tidspunkt synes verken reflektere eller forstå dette, er det svært beskrivende for hennes evne til å sette seg inn i barnas situasjon. Det fremstår etter hvert som svært oppsiktsvekkende at det er bare et av barna som påvirkes negativt av konflikten. At mor ikke evner verken se eller beskrive noen problemer hos det yngste barnet faller godt inn i et mønster for de ensidig positive beskrivelser hun gir både av det eldste barnet og seg selv i settinger der de fleste andre med en viss objektiv innsikt i denne sak, beskriver problemer. Dette er ikke problematisert av den sakkyndige noe sted.] s.5 Kartlegging med CBCL symptomsjekkliste for barn Mor har fylt kartleggingsskjema CBCL for begge barna. Dette er en kartlegging av barns mestring og adferd/problemer og som er hyppig brukt for å kunne fange opp psykiske og adferdsmessige problemer hos barn. [Sakkyndige vurderer ikke noe sted mors beskrivelser i dette skjema opp mot den ellers feilfrie beskrivelsen hun gir av seg selv og barna. Det gjøres ingen vurdering av om mors utfylling av skjema reflekterer barnas adferd eller om den reflekterer mors ønsker rundt barnas adferd.] Slik mor beskriver det eldste barnet viser kartleggingen at det eldste barnet er en jente med normale ferdigheter og deltakelse sosialt, aktivitetsmessig og skolefaglig. Alle de kliniske skårene er innen normalområdet for jenter på det eldste barnets sin alder. Mor rapporterte i noen grad om adferd av opposisjonell og grenseutprøvende karakter og tilbaketrekking/tristhet, men ikke slik at dette er ut over det som ligger innenfor normal variasjon, men det er noe over gjennomsnittet. For det yngste barnet er alle skårer innen normalområdet og helt gjennomsnittlig. Mor sin CBCL forsvarer med det bildet hun ellers gir av barna. [Igjen beskriver mor at barna i samme situasjon har en helt ulik problematikk. Det yngste barnet har ingen problemer (hun har vokst opp med mor), det eldste barnet har noen problemer men ikke mer enn at det ligger innenfor normalen! Dette i en setting der barnevern og BUP er inne for å hjelpe barna! Den sakkyndige fikk klare beskrivelser av mors narsissistiske adferd, noe MMPI testen i 2002 også viser. Allikevel gjøres det ingen vurdering av hva mor tilkjennegir på CBCL testen, som faktisk er en subjektiv oppfattelse av hvordan mor vil beskrive barna!]

27 27 Mor sitt syn på oppdragelse og daglig omsorg. Mor sier at det er viktig at man har klare grenser for barn. Hun sier at det har vært vanskelig og vite hvor streng man skal være nå i den pågående konflikten. Dette gjelder mest i forhold til det eldste barnet og hennes utprøving. Noe av dette grensesettingsbehovet mener hun må sees i relasjon til adferd som er et resultat av belastningen konflikten skaper for barna, særlig for det eldste barnet. [Igjen fremstår mor som tilsynelatende reflektert i det den sakkyndige beskriver mor skal ha uttalt. De beskrivelser den sakkyndige gir må sees opp i mot hvordan mor i all øvrig adferd opptrer. Det synes være et helt annet språk og beskrivelse som kommer til syne i det som gjengies i denne rapporten og det som ellers beskrives fra mor. Den ustabile, deprimerte, unnvikende og samtidig grandiose fremstilling mor gir i prosesskriv og adferd synes svært ulik de beskrivelser man her ser. Det kan være grunn til å stille spørsmål ved om de beskrivelser som er gitt av den sakkyndige egentlig reflekterer mor! Kontrasten til mors adferd utenfor det den sakkyndige beskriver i rapporten er påfallende stor. Ikke noe sted blir dette problematisert! ] Mor sier at det for henne er viktig å lære barna normale grenser og normer. Hun tolererer ikke løgn og juks. Hun merker at det eldste barnet tåler bedre strenghet nå, enn den første tiden etter flyttingen til Norheimsund. Hun har grenser for legging både før skoledag og i helger, men mener at far ikke har slike regler, da hun gjennom barna får et slikt inntrykk. Mor sier at hun har klare grenser for hva barna kan og ikke kan se på TV. Hun lar dem ikke se Hotell Cæsar og filmer. På dette området er hun også bekymret for hva de får se hos far, da de har fortalt at de får se ringenes herre, en film de etter hennes mening ikke er gamle nok til å se. [Her fremstiller mor først sitt syn på omsorg, for deretter på hvert punkt påstå at hennes måte er bedre enn det far gjør! Hun påstår videre å vite nøyaktig hvordan fars omsorg er, uten noen gang ha sett fars omsorg eller hvilke settinger den skjer i etter 1999! Til tross for at hun i samlivet beskrev far som en god far, er det nå under mors rettssaker et helt annet bilde som tegnes av far! Hun påstår seg ha klare grenser for legging, mens far ikke har det! Mens barna bor med henne på hverdager er de en gang i måneden på samvær hos far i en helg. Dette sammenligner hun uten videre. At barna ut fra hennes påstand kan være litt lenger oppe fra fredag til lørdag og fra lørdag til søndag (ikke skole dagen etter) likestiller hun med sine leggetider der barna skal på skole dagen etter! Dette blir aldri problematisert av den sakkyndige. Ei heller stiller den sakkyndige spørsmål ved mors påstander om fars omsorg og hvordan hun vet det hun påstår! Det er viktig å se hvilke settinger beskrivelsene fra mor kommer i og om! Det er ikke alt som kan generaliseres uten videre slik det her påståes. Det er videre svært avslørende for mor når hun beskriver til den sakkyndige: Hun tolererer ikke løgn og juks.! Mors påstander og utsagn må sees opp mot hennes egen adferd på det hun utaler seg om. Det er slik det er vist i prosesskriv av fra far dokumentert og bevist at mor stort sett snakker usant og uriktig om alt i denne saken. Den sakkyndige vurderer ikke dette på noe tidspunkt. Det fremstår særdeles naivt å

28 28 tillegge mors påstander sannhetsverdi uten å gjøre den minste kontroll av innhold. Det totale fravær av kildekritikk er påfallende! Når det som i dette tilfelle er så omfattende dokumentert at mor snakker usant, og den sakkyndige ikke evner å avsløre dette, men tvert imot benytter slike usanne påstander i sin vurdering får det alvorlige konsekvenser for rapporten. En rapport som bygger på usanne påstander er ikke valid! Validitet er et ufravikelig faglig krav. De beskrivelser man får, og senere leger til grunn, er ikke i samsvar med virkeligheten. Validitet handler om at beskrivelser faktisk stemmer med det som beskrives. Det handler om sannhetsverdien av gitt innformasjon. Eksempelvis vil en påstand om at et hus er blått, når det faktisk er gult ikke være valid. Påstanden strider med virkeligheten. Sannhetsverdien av påstanden er negativ. Sakkyndige er kalt inn for å få en faglig forankret vurdering. Fagfolk er således bundet til å følge faglig, vitenskapelige regler for sitt arbeide. Å kvalitetsikre en slik rapport er en del av en slik faglig vurdering. Når de premisser som fremkommer i rapporten ikke er valide, følger det at rapporten ikke er valid! Det er meget alvorlig å legge til grunn en rapport som ikke er valid eller kvalitetsikret. Det bryter med de fleste regler for slikt arbeide. Ikke noe av dette er vurdert av den sakkyndige.] Mor er opptatt av at barna skal lære seg gode vaner for personlig hygiene. Hun er usikker på hvordan dette er hos far. Det er viktig for Mor at barna lærer seg å holde avtaler, innformere om endringer av avtaler, og hvorfor dette er viktig både for barna selv og for andre. Likeledes er det viktig at barna har rettferdighetsans og opptrer korrekt ovenfor andre. Hun er opptatt av at barna må lære å godta andre, og vise forståelse for mennesker som av ulike grunner har vansker. Mor er opptatt av at barna må lære moral, manerer og høflighet. [Av de beskrivelser den sakkyndige her gir fra mor fortsetter det samme mønster. Mor gjør alt riktig, far gjør det på en dårligere måte. Mors påstander er som lest opp av en lærebok, samtidig som det foreliger overveldende dokumentasjon på at mors adferd er stikk motsatt! Igjen er det grunn til å stille spørsmål ved om mor faktisk gjør dette slik hun sier hun gjør! Er de påstander og beskrivelser som kommer valide? Hva mor er opptatt av, i samtale med den sakkyndige, reflekterer ikke nødvendigvis hva barna utsettes for av mor. Likeledes er det et paradoks at mange av de bekymringer mor fremsetter om far er bekymringer og kritikk far reiser mot mor i brev til mor etter separasjonen! Det mor påstår fremstår dermed mer som projeksjoner av egne negative trekk en fars adferd. Det foreligger ikke noe beskrivelser eller dokumentasjon på at barna verken er spesielt renslige, at de har lært å holder avtaler, innformere om endringer av avtaler, hvordan de utvikler rettferdighetsans, hvordan de lærer å godta andre, om de har lært moral eller høflighet. Virkelig problematisk blir det når mors adferd hva gjelder avtaler synes fremvise en ekstrem fleksibilitet hva moral angår. Avtaler om sommerferier og påskeferier brytes i et tempo som klart er forvirrende for barna! Likeledes ser vi det eldste barnets problem 2001/2002 som et klart utslag av mors ustabilitet og uforutsigbarhet for barna! Adferden gjenspeiler ikke mors verbale påstander! Dette blir aldri problematisert av den sakkyndige! Det fordrer nemlig tilgang til historikk, og som

29 29 den sakkyndige selv beskriver over, var han ikke interessert i å motta fars beskrivelser av denne! Mors beskrivelser slik den sakkyndige gjengir dem synes mer reflektere relasjoner mellom voksne, og i særdeleshet hvordan mor vil at andre skal forkholde seg til henne! Hva vet en 4 åring om avtaler samt informere om endring av avtaler? Det som gjør beskrivelsene underlige, er det konsekvente avviket det er mellom det mor fremstiller som høye mål, og den adferd hun selv viser. Barn lærer ekstremt mye gjennom etterligning av foreldrenes adferd. De lærer å snakke når de hører foreldres ord, de lærer seg emosjoner når de ser foreldre viser glede og sorg, de lærer svært mye adferd gjennom etterligning. Ut i fra en slik kjensgjerning blir det i en sak som dette meget viktig å se om det er samsvar mellom liv og lære i hva begge foreldre forteller. Når det foreligger beskrivelser av at det yngste barnets negler er så lange at de bøyer seg under tærne og gir det yngste barnet gangsmerte, når barna gang på gang må til lege for å få behandling for flått og smådyrbitt når de kommer til far, kan man stille spørsmål ved hvordan mors uttalte renslighetsfokus fortoner seg for barna. Når det gang på gang dokumenteres at mor bryter den ene avtalen etter den andre i saken (slik hun i strid med avtalen stikker av med barna til utlandet en uke før avtale, fratar barna sommerferie 2002 osv) og verken innformerer om avtaleforandringer eller brudd, synes de grandiose beskrivelser som refereres mer beskrive en påtatt fasade enn realitetsadferd hos mor. Mors beskrivelser av rettferdighetsans kommer også i et underlig lys når det gang på gang dokumenteres i hennes egne dokumenter en ekstrem usannferdighet i de påstander som kommer. Hvordan kan man snakke om rettferdighet når man i praksis lyver om det meste. Hvor rettferdig er det ovenfor andre? Hvor rettferdig oppfatter barna det når de selv beskriver at de behandles ulikt til far? Hvordan kan mor snakke om forståelse for andre mennesker når hun, samtidig som hun gjør store anstrengelser for å få far tilbake, går rundt og baksnakker far og prøver å kaste fars kone ut av landet? Hvor er mors forståelse av barnas problemer i denne saken. Ikke noe sted i hennes prosesskriv eller brev fremkommer det noen forståelse for at barna har det vanskelig i denne situasjonen. Det er tvert imot et gjennomgående trekk at mor glorifiserer barnas situasjon hos henne, mens både barnevern, tristhet, depresjon og dommeravhør, er barnas hverdag hos mor. Hvor er samsvaret mellom mors påtatte høye moral og det faktum at hun i alle rettssaker fremsetter en rekke usanne påstander om far? Er det høflighet å nekte å komme til møter innkalt av Familierådgivningskontoret over flere år? Er det høflig å spre usanne, udokumenterte påstander om at far er psykopat og voldsman til leger, venninner og bekjente? Hva sier en slik adferd om mors moral? Hvorfor vurderer ikke den sakkyndige dette noe sted? En ting er at den sakkyndige her beskriver mors påstander, men hvor er den sakkyndiges kritiske vurdering av disse påstander. Godtaes de ukritisk som fakta? Som reelle virkelighetsbeskrivelser? Hvor er den samme kritiske innfallsvinkel som preger fars dokumenterte beskrivelser i denne rapporten?

30 30 Som beskrivelse av mors grandiose personlighetsfungering, slik den også fremkommer i MMPI testens narsissistiske beskrivelser fremstår mors egne beskrivelser som en manifestasjon på en underliggende personlighetstruktur. Det kan være grunn til å stille spørsmål ved om det mor beskriver mer er et utrykk for hvordan hun selv ønsker å bli behandlet, og tror hun er, enn hvordan hun selv fungerer. Det mor i realiteten beskriver her er en kontrollerende adferd, slik hun selv opptrer ovenfor barna. Igjen kan det synes som om det mor påstår om far, mer er projeksjoner av sin egen tilkortkommenhet!] Hun er opptatt av at barna trenger innformasjon og forklaring. Det er behov for å hjelpe det eldste barnet til å sette ord på sine følelser. Barna reagerer positivt på at mor hjelper dem å sette ord på sine følelser. Mor opplever at dette gir henne økt nærhet tilbake. Hun er opptatt av at barna trenger støtte på et følelsesplan. Når det eldste barnet gir utrykk for at hun savner pappa, og synes synd på han, er det viktig at det eldste barnet får hennes støtte. Det bekymrer Mor at hun oppfatter at Far legger et følelsesmessig press på det eldste barnet. Mor tror ikke at det eldste barnet opponerer så mye mot Far som mot henne. Hun tror at det eldste barnet er redd for at far skal forlate henne og at det eldste barnet er opptatt av å tilfredstille far for at han ikke skal reise fra henne. Mor gir utrykk for at hun vil at barna skal ha en far som de kan ha et godt forhold til. Hun snakker positivt om ting de har gjort sammen med sin far. [ Mor er opptatt av at barna trenger innformasjon og forklaring, men evner ikke selv verken å innformere eller forklare virkeligheten objektivt. Mye tyder på at mor beskriver sine egne behov. At det eldste barnet må ha hjelp til å sette ord på sine følelser i en setting der mor selv beskriver at barna ikke har noen problemer (stevninger og prosesskriv) fremstår igjen avslørende for gapet mellom fantasi og virkelighet hos mor. At en person som lider av angst og depresjon, og som er trygdet, skal kunne gi barna med å sette ord på sine følelser, fremstår mildt sagt som selvmotsigende. Som beskrivelser av mors egne behov stemmer de beskrivelsene hun projiserer over på barna. Mor skrev selv i sine brev til far så sent som i 1999 at far evnet se når mor hadde det vanskelig og støtte mor i slike stunder. Far bidro til å hjelpe mor å sette ord på sine følelser, nå snues dette til et behov for det eldste barnet! Mor beskrev selv at far hjalp henne sette ord på sine følelser. Den sakkyndige beskriver ikke hvordan mor konkret hjelper barna til å sette ord på sine følelser. Det vi har beskrevet og dokumentert er at det eldste barnet nektes å skrive og ringe til sin far. Hun må smugle ut brev, som hun ved flere anledninger straffes for å sende. Hva sier det om å sette ord på sine følelser. Brevene beskriver et syn hos det eldste barnet. Hvordan hjelper mor til å sette ord på disse følelser? Beskrivelsene av emosjonelle overgrep mot barna fra mor er omfattende over mange år! Hvordan satte mor ord på det eldste barnets følelser da hun benektet og tok avstand fra det eldste barnets følelser når det eldste barnet beskrev seksuelle overgrep fra mors venn? Hvor er den sakkyndiges vurderinger av dette? Hva mener egentlig mor når hun skriver at dette gir henne økt nærhet tilbake? Mor beskriver seg selv som et utrygt barn i den sakkyndige rapport i 2002! Er det mors behov

31 31 vi ser beskrevet? Når mor beskriver at barna trenger støtte på et følelsesplan samtidig som barna behandles svært ufølsomt, blir paradoksene og motsetningene mellom det mor sier og det hun gjør uoverkommelige for barna. Mor beskriver at det er viktig det eldste barnet får støtte for sitt savn til far etter flyttingen. Hvordan har mor støttet dette savnet? Er det å lytte på telefonsamtaler en støtte? Er det å nekte det eldste barnet og skrive brev til sin far en støtte? Oppleves det støttende for det eldste barnet når hun i årevis etter flyttingen må smugle ut brev til sin far? Oppleves det støttende å hindre samvær slik mor i alle år har gjort? Var det støttende å benekte det eldste barnet da hun beskrev seksuelle overgrep, uansett hva som egentlig hadde skjedd? Det er så godt dokumentert og i et slikt omfang at de beskrivelser mor kommer med og som den sakkyndige refererer til er helt noe annet enn den adferd mor fremviser over mange år. Hvorfor vurderer ikke den sakkyndige det store spriket mellom hva mor sier og hva hun gjør? Når mor beskriver at hun tror det eldste barnet er redd for at far skal forlate henne, er det med en viss undring hva hun bygger slike beskrivelser på? Henger det sammen med at far forlot mor? Hvor har far gitt noen signaler på at han skal forlate barna? Er det mors egen frykt for at far skulle forlate henne vi ser projisert over på barna? Hele saken handler om at barna skal få mer kontakt med far! Det burde tilsi at far tvert imot arbeider for mer kontakt og ikke mindre kontakt! Den som i dokumentene fremstår som den som hindrer barna kontakt med den andre forelder er mor, slik hun saboterer sommerferier, påskeferier, samvær og ellers! Hvorfor vurderer og problematiserer den sakkyndige ikke dette? Det er all grunn til å anta at mors påstand om at far skulle forlate det eldste barnet og at det eldste barnet er redd for dette egentlig gjenspeiler mors frykt for å bli forlatt slik hun ble det i sin barndom! Mors angst for å miste den hun er glad i bygger opplagt på mors tidlige traumatiske opplevelser i barndommen slik mor selv beskriver! Hva bygger mor på når hun tror det eldste barnet ikke opponerer så mye mor sin far som mot sin mor. Kan det grunne i at barna oppfatter fars adferd og holdning mot dem annerledes? At de ikke har det behovet for å opponere fordi deres behov tilfredstilles hos far? Kommer det av at far faktisk viser i praksis forståelse for barna som gjør at de ikke har et slikt behov for å opponere som det som er tilfelle hos Mor? Kanskje respekterer barna far, mens de hos mor lever i frykt for mors trusler? Her er det en rekke faktorer som nok kompliserer bildet mer enn den ensidige forklaring mor legger til grunn. Det kan være grunn til å mine om at mor over beskrives med evne til å sette seg inn i andres situasjon og forstå at en sak kan ha ulike årsaker her er særdeles mangelfull. Her er det ensidige forståelser og ikke som over beskrevet flere forståelser. Når mor så skriver at hun vil barna skal ha en far de kan ha et godt forhold til, strider det så fundamentalt med hennes adferd rundt barna, at det er med en viss undring å se at den sakkyndige ikke problematiserer dette noe sted. Når mor i praksis gjør alt hun kan for å hindre barna normal kontakt med sin far, hvordan kan hun da påstå at barna trenger en far de kan ha et godt forhold til når hun samtidig signaliserer at barna skal ha avstand til sin far?

32 32 Hvor foreligger det adferd fra barna som tilsynelatende skal vise at de tilfredstiller fars behov? Hva bygger mor en slik forståelse på? Er det mors ubeviste forventninger om at barna skal tilfredstille hennes behov vi ser komme frem? Det betydelige avviket mellom verbalt formidlede utsagn og den adferd mor fremviser ovenfor barna er så betydelig og godt synelig når man tar for seg beskrivelsene i saken at det er med en viss undring man registrerer at den sakkyndige ikke evner problematisere dette?] s.6 Mor leger vekt på å ha rutiner, og å tilrettelegge en hverdag som er stabil og forutsigbar for barna. I dette inngår faste tider for måltid, legging osv. Hun mener en slik oversiktbarhet er med på å gi barna trygghet. [Dette er beskrivelser av hva mor påstår! Hun skal ha begrunnet dette med at det gir barna trygghet! Da det på svært mange områder fremkommer en adferd fra mor som faktisk gjør barna utrygge er det grunn til å stille spørsmål ved om det egentlig er trygghet for barna, mor beskriver, eller eget kontrollbehov over omgivelsene, deriblant barna. All historikk underbygger at mor har et stort behov for forutsigbarhet i sin hverdag. Noe annet skaper kaos. Året i Fyllingsdalen viste dette til fulle. Det vurderes ikke noe sted fra den sakkyndige om det mor påstår om forutsigbarhet og trygghet for barna i realiteten er projeksjoner av hennes egne behov for forutsigbarhet og trygghet, lagt over på barna. I en slik setting blir det samtidig viktig for mor å påstå at far ikke skaper en slik forutsigbarhet og trygghet for barna. Dette følger nærmest direkte av hennes grandiose fremstilling av seg selv både i brev og ellers. Mor er bedre og da må far være dårligere! Det som i dokumenter karakteriserer Mor er nettopp rigide adferdstrekk, manglende fleksibilitet, evne til kompromiss, til å ta avgjørelser på sparket osv. Den ekstreme kontroll Mor legger til grunn i sin adferd ovenfor barna er godt dokumentert mange steder, og et klart utrykk for den kontrollerende adferd hun er avhengig av for at ikke hverdagen skal blir uforutsigbar for mor selv! Dette projiseres så over på barna! Beskrivelsen av at Hun mener en slik oversiktbarhet er med på å gi barna trygghet, er vel så mye en beskrivelse av mors behov for forutsigbarhet i hverdagen! Ikke noe av dette blir problematisert av den sakkyndige! ] For mor er det viktig å stimulere barna gjennom felles aktiviteter. Hun driver mye på med spill, formings- og hobbyaktiviteter sammen med barna. De lager gaver osv. Hun hjelper det eldste barnet med å skrive kort, sende brev og hjelper med adressen. Barna liker å bli lest for, og hun leser for dem, og går ofte på biblioteket med dem. Mor sier at oppfølging av lekser og gode vaner for leksearbeid er viktig. Hun sitter med eller i nærheten av det eldste barnet hver dag når hun gjør lekser. det eldste barnet har ukeplan og de tilpasser tidsbruken til leksene ut fra dette. det eldste barnet er flink til å be om hjelp, og sier ifra om sitt støttebehov.

33 33 [Igjen skinner det gjennom en adferdsbeskrivelse som fremstår som en bekreftelse på mors behov for kontroll og forutsigbarhet. Hennes beskrivelser av daglige gjøremål rundt barna bærer et tydelig preg av regler og styring. Det er nesten påfallende å merke hvordan den sakkyndige her faktisk gjengir hva mor påstår uten noen kritiske refleksjoner eller kildekritikk. Forskjellen mellom den sakkyndiges beskrivelser av det far sier er påtagende. Mens det under Fars beskrivelser i hovedsak er vurderinger gjort av den sakkyndige, er det under mors beskrivelser gjengivelser av hva mor påstår. Denne forskjellen hos den sakkyndige er meget tydelig. Når det undre fars beskrivelser i hovedtrekk er gjengitt vurderinger av den sakkyndige og det under mors beskrivelser er gjengitt mors påstander, underbygger dette at partene vurderes på ulik måte. Det er en metode for far og en metode for mor. Resultatet blir at de vurderingene som gjøres bygger på ulike metoder ovenfor partene og således ikke kan sammenlignes! Når fars beskrivelser ikke er gjengitt, mens det som refereres fra far er den sakkyndiges vurderinger betyr det at fars beskrivelser allerede er silt gjennom den sakkyndiges tolkning og persepsjon i skarp kontrast til at mors beskrivelser gjengis uten samme type vurdering eller tolkning. Dette underbygger en forutinntatt hypotese, der alt som strider mot at mor skal ha barna, faktisk utelates og erstattes med den sakkyndiges vurderinger og tolkninger! Den som leser rapporten får ikke fars beskrivelser, men den sakkyndiges tolkning av det far visstnok skal ha sagt. Hva far virkelig har sagt er utelatt og umulig å etterprøve. ] Mors samboer tar del i oppdragelse og daglig omsorg for barna. Han er flink til å prate med barna, flink til å forklare dem ting, og tar dem med på aktiviteter på gården. Han har tidligere arbeidet litt i barnehage, og har fått god kontakt med barn. Hun tror at han ville være litt strengere dersom barna hadde vært hans egne, men det er ikke uenighet eller konflikter mellom mor og samboer i spørsmål om oppdragelse og daglig omsorg. I den grad det er noe de ser ulikt på, tar de dette opp når barna ikke er til stede. [Igjen ikke en eneste vurdering fra den sakkyndige, kun udokumenterte påstander fra mor! Mors udokumenterte beskrivelser fremlegges uten noen vurderinger fra den sakkyndige. Hva vet den sakkyndige objektivt om samboerens evne til å prate med barna? Beskrivelser der det yngste barnet viser frykt for samboeren og der samboeren krenker barna både i adferd og verbale utrykk er mange! Det vitner ikke om evne til å snakke med barna, det vitner om evne til å være autoritær! ] Mor sitt syn på spørsmål om daglig omsorg og samvær. [I forrige avsnitt handlet det om Mors syn på oppdragelse og daglig omsorg.. I dette kapittelet handler det om samvær og daglig omsorg.] Mor mener hun er best egnet til å ivareta barnas behov for daglig omsorg. Hun begrunner dette med at hun er hjemmeværende. Det er ingen som har hatt noe å utsette på henne

34 34 som omsorgsperson ut over far. Selv far utalte ifølge mor i forbindelse med siste rettssak, at hun var en god mor for barna. Hun mener at far har en historie som viser at han ikke ivaretar barna med hensyn til stell, skole og oppfølging av lekser. Hun viser til at barna har vært sår i skrittet etter opphold hos far, og at skolen har reagert på flere forhold ved fars oppfølging den tiden det eldste barnet bodde hos ham. [Igjen kommer det påstander fra mor som ikke er verken dokumentert eller bekreftet av andre. Påstander om at det yngste barnet skal ha vært sår nedentil ved enkelte tilfeller er aldri tatt opp med far av mor selv. Først nå i en rettssak kommer slike bekymringer! Var det yngste barnet rød hver gang etter samvær med far? Var det enkelthendelser i et omfang som må karakteriseres som helt normalt kan skje? Måles antall ganger det yngste barnet var rød ut i fra en standard der det yngste barnet aldri skal være rød, og hvor realistisk er det at et barn hos mor aldri er rød nedentil? Hvilken forelder er det som ikke opplever en gang i blant at et barn går litt for lenge med en våt bleie? Ingenting vurderes av den sakkyndige! Alle påstander fra mor blir ukritisk gjengitt. Igjen i stor kontrast til fars beskrivelser, som i hovedsak består av den sakkyndiges egne vurderinger! Fars beskrivelser er gjennomgående byttet ut med den sakkyndiges tolkning og persepsjon av fars beskrivelser. Leseren får derfor aldri vite hvilket syn far har! Interessant er det at beskrivelser av mors avvikende adferd, av den sakkyndige, blir sett på som utslag av skilsmissen og konflikten, mens mors udokumenterte påstander om far ikke blir sett på som utslag av konflikten! Dette er i realiteten den fundamentale attribusjonsfeil. Mors avvikende adferd skyldes omgivelsene og situasjonen! For far derimot er alle mors påstander om negative trekk årsaksforklart i fars personlighet! Der spiller verken mors udokumenterte påstander eller situasjonen inn! Dette dokumenterer den sakkyndiges ensidige vinkling og dermed forutinntatte holdning til saken! ] Hun mener at det ville være galt å skille barna på nytt. De er begge nært knyttet til hverandre. Når hun tidligere gikk med på at det eldste barnet bodde hos far, også etter at hun første gang ble tilkjent omsorgen for det eldste barnet, skyldes dette at hun ble presset av far. Han skal ha formidlet at det ikke var noen grunn til at det eldste barnet skulle flytte til mor, da han ville anke og vinne saken i lagmannsretten. [Her beskriver mor at det ble oppfattet som et press fra far at han ville gå til ankesak! Samtidig er det mor som gjentatte ganger går til rettssak! Dette er et klassisk eksempel på den projeksjon mor bedriver mot far. Far tillegges mors egen adferd! Mors manglende forståelse for det press hun selv legger på far og barna gjennom 2 rettssaker underbygger bare rettens bemerkninger i 2000 om at Mor kun ser far som en trussel mot henne selv, og ikke evner å se sitt eget bidrag i saken. Igjen blir påstander ukritisk gjengitt av den sakkyndige. Den sakkyndige problematiserer ikke at det kan ha vert andre årsaker til at mor inngikk forlik! ] det eldste barnet har uttalt at hun vil bo på [gården], og var veldig glad da de kunne flytte tilbake dit i vår. Mor sier at det eldste barnet sitt ønske er at foreldrene skulle kunne flytte sammen igjen. Mor sier at hun er klar over at det eldste barnet har gitt utrykk for at

35 35 hun ønsker å flytte til Bergen. det eldste barnet er glad i sin far og savner nok aktiviteter hun hadde i Bergen, og hun savner Chritica. [Her synes det komme til syne både at det eldste barnet ville flytte tilbake til [gården], og at det eldste barnet ville flytte til Bergen. Den sakkyndige vurderer ikke noe sted om mors påstand om at det eldste barnet ville flytte tilbake til [gården], har sammenheng med at de på den tiden bodde i en sosialleilighet barnevernet hadde flyttet dem til! Videre er det grunn til å legge merke til beskrivelsene om at mor forstår at det eldste barnet har et savn. Det kan være grunn til å spørre om hva mor har gjort for å lette dette savnet? Har hun gjort noe i det hele tatt? Eller har hun gjort savnet verre gjennom å nekte barna en normal kontakt med sin far etter flyttingen? Det er godt dokumentert hvordan mor nekter barna både og ringe og skrive til sin far. En slik fiendtliggjøring av barnas far er typisk beskrevet rundt PAS. Heller ikke dette problematiserer den sakkyndige! Det er ingen sammenheng mellom det mor påstår og det mor viser i adferd! Dette paradokset problematiseres ikke noe sted! ] Hun mener Far legger et stort press på det eldste barnet, og kanskje også på det yngste barnet. Han forteller barna at han savner dem, at han er alene, og at han vil at de skal flytte til han. Hun har inntrykk av at han spør ut barna. Barna, og særlig det eldste barnet, kommer i en sterk lojalitetskonflikt. Far sender kort til barna, der han sier han savner dem, lengter etter dem osv. Hun føler at han på den måten belaster dem, og legger et press på barna. Selv snakker hun mye med barna om far og det de gjør sammen med han og om ting de gjorde sammen, som hun vet har vært positivt for barna. Hun vet at barna opplever ting sammen med far som de har glede av og utbytte av. det eldste barnet har eks.vis opplevd mye gjennom turer til Thailand. [Igjen gjengis helt ukritisk morss påstander uten at den sakkyndige på noe tidspunkt kritisk vurderer det som påståes. Det er ikke noe sted dokumentert at far legger sitt savn over på barna, noe slike kort eller brev finnes ikke! Derimot er det godt dokumentert over flere år hvordan mor både ringer og sender tekstmeldinger til barna når de er hos far. Meldinger som nettopp beskriver morss savn etter barna, og det bare ved fravær på en dag eller to! Disse er gjengitt i årevis. det yngste barnets reaksjon på påsken 2002 er typisk. Ført vil hun ikke dra fordi mor har sagt at da blir mor alene og savner barna, når advokater settes inn er det ikke måte på hvor glad det yngste barnet er for å treffe sin far! Det påståes ensidig at det er far som spør ut barna, mens barna selv beskriver at de ved tilbakekomst etter samvær blir spurt ut av mor! Det blir for avslørende når mor så innrømmer til den sakkyndige at hun Selv snakker hun mye med barna om far og det de gjør sammen med han, slik barna bekrefter at hun gjør! Det er et paradoks at den sakkyndige ikke evner se dette! Når mor så legget til grunn at barna har opplevd mye positivt med far på Thailandsreiser samtidig som hun i alle år har lagt hindringer i veien for barnas reiser til Thailand blir det for avslørende. Det er imidlertid interessant at den sakkyndige ikke problematiserer dette overhodet! Alvorlig er det mor faktisk erkjenner at det er en belastning for barna å oppleve emosjonelt press. Når hun selv utsetter dem for dette registrerer hun imidlertid ikke dette i det hele tatt! ]

36 36 s.7 Barna har en nærmere og sterkere tilknytning til henne enn til far, sier Mor. I den tiden de var gift, var det hun som var hovedomsorgspersonen for det eldste barnet og det yngste barnet. Far hadde lange arbeidsdager, trente mye, og hadde en del reisefravær. I den tiden hun gikk gravid med det yngste barnet, og like etter at hun var født, hadde han flere reiser til Thailand. I det yngste barnet sitt første leveår, hadde Far forholdsvis lite kontakt med henne. Mor på sin side hadde etter at det eldste barnet ble boende hos far, kontakt med henne langt ut over vanlig samvær, frem til hun gikk til rettssak for å få daglig omsorg for det eldste barnet. det yngste barnet har alltid bodd med mor. [Her fremsettes det en rekke påstander fra Mor. Når vi ser hvordan det eldste barnet i alle år prøver å få flytte tilbake til sin fra kan det være grunn til å spørre om hennes tilknytning er sterkere til Mor enn til Far. Hun påstår at Far nærmest var fraværende, mens hun i brev og ellers i samlivet beskriver hvor god far, far var og at han aktiviserte seg mye med barna. Likeledes er det interessant å se at det eldste barnet var i barnehage fra hun var ca. 3 år og at det var i hovedsak far som oftest brakte henne dit før, og hentet henne etter arbeid. Videre er det godt beskrevet at det eldste barnet ikke var mer hos Mor etter bruddet enn det hun var hos Far. Dok.21 til stevning viser at det yngste barnet før flytting til Norheimsund var mellom 5 og 10 dager hos far i måneden. Etter flytting ble dette redusert mer. Oversikten viser også at det eldste barnet var ca. 20 dager hos far og ca. 10 hos mor i måneden før flytting og at dette nærmest raderes ut til rundt 5 dager i måneden når barna flyttes. Mors påstander er således ikke riktige. Det dokumenteres da heller ikke noe sted at hennes påstander er sanne. Likeledes er det med reisefravær. Dette er dokumentert fra far at dreide seg om 5 dager fra 1994 til 1999! Heller ikke dette er dokumentert fra Mor, men dokumentert fra far i dok.12 til stevning. Igjen er påstander om reising i arbeidet usanne. Det samme gjelder påstandene om reiser til Thailand. Dette var 3-4 reiser fra august 1998 til mars De var for innkjøp til butikken mor skulle drive, men som hun ikke ville jobbe i når varen var på plass. Hun ville selv være med på innkjøpene, men ble hjemme fordi hun var gravid. Siste reise var 10 dager etter at det yngste barnet var født for å avbestille varer til butikken, fordi hun selv ikke ville jobbe der! Den sakkyndige vurderer ikke sannhetsverdien av alle disse påstander noe sted. Det blir heller ikke vurdert noen kvalitet på barnas tilknytning til mor. Det er i realiteten et totalt fravær av kildekritikk!] Mor sier at hun ønsker at barna skal ha kontakt med sin far. Dersom det ikke hadde vært for konflikten mellom henne og far kunne han hatt barna så mye som praktisk mulig. Hvis konflikten opphører er hun innstilt på å finne fleksible løsninger. Hun er innstilt på å finne løsninger som kan dempe konflikten. Far kunne hatt barna lengre perioder om sommeren. Hvis konflikten vedvarer, og far legger press på barna, og trekker dem inn i konflikten, er samvær hver annen helg nok og kanskje i meste laget. Hun viser til adferdsendring hos det eldste barnet før og etter samvær med far. Hun opponerer og

37 37 svarer frekt de første dagene etter samvær. Hun viser til uttalelser det yngste barnet kommer med der far har uttalt seg negativt om henne til barna. Det yngste barnet gir utrykk for at hun ikke vil til sin far. det eldste barnet viser heller ikke noen særlig begeistring. Mor sier at det eldste barnet prøver å tekkes foreldrene, begge veier. [De beskrivelser som her gjengies fra mor viser all historikk at ikke er sanne. Mors påstand om at barna skal få omfattende kontakt med sin far er ren løgn! I 4 år etter rettsaken fikk de 1 samvær i måneden. I perioder har det gått 3 måneder mellom samvær uten at mor har bidratt til mer samvær. Først i rettsaken i 2007 fikk barna samvær hver 14 dag! Mor har aldri verken før eller etter samtale med den sakkyndige bidratt til at barna har mer samvær med far! Interessant er det at fars adferd etter separasjonen la opp til omfattende samarbeid, mens mor gjorde det motsatte med f.eks. det yngste barnet. Således blir igjen de påstander som fremsettes av mor mer introjeksjoner av fars adferd, enn mors adferd. Fra 2003 til 2007, i 4 år, har den vesentlige konflikt vært at far har kalt inn mor til samtale ved familierådgivningskontoret 4-5 ganger. Hun har ikke møtt en eneste gang. Påstandene om at hun ønsker å redusere konflikten er usanne. Tvert imot har hun ved å nekte å komme i samtale økt konflikten! Mor har ALDRI gjort noen forsøk på å verken være fleksibel eller vært innstilt på å finne løsninger! Tvert imot viser hennes adferd før og etter den sakkyndiges rapport at hun er rigid i sin adferd og bevist opptrer konfliktdrivende. Å stikke av med barna på sommerferie slik at barna ikke får ferie md sin far både i 2001 og 2002 strider fullstendig mot mors udokumenterte påstander slik den sakkyndige fremstiller dem. Påstandene om at far kunne hatt barna i lengre perioder om sommeren fremstår som direkte løgner, da hun i alle sommerferier har hindret barna kontakt med sin far. Enkelte ferier har hun til og med nektet dem all ferie! Det er ingen sammenheng mellom mors påstander og adferd. Videre går det meget godt frem hvordan mor ensidig tillegger far ansvar for konflikten. Det påståes at far legger press på barna, i en situasjon der barna forteller at de nærmest debrifes hver gang de kommer hjem til mor etter samvær. Likeledes kan eksempelet fra morgenen for hovedforhandlingen 2007, stå som eksempel på en rekke tilsvarende hendelser der det eldste barnet i samtale med den sakkyndige forteller om hvilket press hun er utsatt for fra mor. Den sakkyndige beskrev hvordan det eldste barnet i en halv time satt og gråt grunnet dette presset! Helt ensidig og uten noen forståelse for hennes eget bidrag er det far som ensidig har ansvar for konflikten. Mor sine påstander om at far skal ha uttalt seg negativt om henne, i en setting der hun selv løper rundt å påstår far er psykopat og opptrer og viser barna et hat mot far, nekter dem både sommerferie og samvær, der hun reiser gjentatte rettssaker osv, fremstår mer som en dokumentasjon av hennes egen adferd enn noe annet! Påstanden om at det yngste barnet ikke vil til far, må bygge på enkelthendelsen i påsken den gang der mor ved å legge sitt savn på det yngste barnet får henne til å ikke ville på påskeferie den ene dagen og plutselig være veldig glad for å komme på påskeferie den

38 38 neste dagen, når mor forstår konsekvensene av sine handlinger! Når barna viser en slik adferd viser de samtidig hvilket press de utsettes for av mor. Det blir påfallende hvor ukritisk den sakkyndige både beskriver og oppfatter mor. Det skjer ingen kildekritisk vurdering i en setting der det dokumenteres omfattende narsissistisk adferd fra mor! Den sakkyndige lar mor ukritisk komme med sine påstander og tillegger dem deretter sannhetsverdi! ] Det har vært konflikt knyttet til avviklingen av sommersamvær. Mor og samboer har drøftet dette, og tror at en kunne unngått noe av dette dersom det var bestemt at barna vekselvis skulle ha samvær med far, innenfor skoleferiens første 3 uker eller siste 3 uker. [Igjen blir beskrivelser en manifestasjon av mors manglende selvinnsikt! Mens hun saboterer omtrent hver eneste ferie barna har, fremstår hun bekymret for barna i forbindelse med feriene. Hun vurderer ikke noe sted om hennes hindring og sabotering av ferier slik vi den gang så det f.eks. i 2002, virker inn på konflikten! Mors beskrivelser av ytre forhold blir et bevis på hennes manglende forståelse av egen adferd i konflikten. Smart som hun er fokuserer hun på at kanskje skulle det vert avtalt en annen ordning! Hva hjelper det å avtale noe som helst med mor så lenge som hun setter alle avtaler til side?? Det var klare avtaler om ferie både sommeren 2001 og Det hindret ikke mor i å bryte dem etter eget forgodt befinnende! Påstandene om at konflikter om sommeren kunne vært unngått ved å endre tidspunkter synes mer å være et behov for å endre fokus på at det er mor som skaper konflikt ved å bryte inngåtte avtaler, enn det konkrete tidspunkt. ] I følge Mor er ellers den viktigste årsaken til konflikten mellom henne og far nå, at hun ikke lenger lar han bestemme alt. Da de bodde sammen, og den første tiden etter samlivsbruddet, lot hun far bestemme og føyde seg. Etter at hun begynte å stille krav og ha ønsker og meninger som gikk på tvers av hans, ble det konflikt. Hun sier at far ikke tåler å bli motsagt. Så lenge hun lot han bestemme, hadde de ingen konflikter. [På bakgrunn av de dokumenterbare fakta i saken er disse uttalelsene bare et bevis på mors manglende selvinnsikt samtidig som det igjen dokumenterer hennes projeksjoner av egen adferd på far. Mors oppfattelse av at årsaken til konflikten nå ensidig ligger i at Far ikke får det som han vil, kommer i et merkelig lys all den tid den som er pådriver for å snakke sammen samt lage avtaler er far. Den som gjennom adferd viser liten evne til å bli motsagt er mor. Det kommer til syne både i avtale hun ikke respekterer og i det faktum at hun aldri kommer til samtaler i frykt for å måtte inngå et kompromiss. Når mor ikke får det som hun vil, stikker hun f.eks. av med barna slik vi ser det i sommerferier både 2001 og 2002!Dette og en rekke andre hendelser underbygger at det er mor som ikke tåler å bli motsagt, og således fremstår hennes beskrivelser her mer som bevis på hennes egne projeksjoner over på far enn som fars typiske adferd. Hun motbeviser sine egne påstander når hun påstår det ikke var konflikter så lenge hun lot han bestemme da hadde de ingen konflikter! Problemet er at det var konflikter også i samlivet! At det er far som ville ut av forholdet viser for alle at det var konfliktfylt lenge før mor påstår å ha fått egne meninger!

39 39 Den sakkyndige fikk tilgang til, men ville ikke ha de brev der mor selv beskriver far på stikk motsatt måte. Mor skriver selv hvordan far tok hensyn til mor i samlivet. Disse beskrivelser står i sterk kontrast til de påstander mor nå fremsetter for den sakkyndige. I tråd med mors øvrige projeksjoner er det all grunn til å se om det mor egentlig beskriver er at far nå tilkjenne gir ønsker og meninger mor ikke evner forholde seg til. Når far ønsker at barna skal bo med han, er det faktisk far som stiller krav og ikke mor! Det blir så utrolig enkelt å gjennomskue dette når mor påstår at Hun sier at far ikke tåler å bli motsagt! Når det stadig dokumenteres at det er mor son ikke tåler å bli motsagt avslører mor seg selv. Den sakkyndige verken ser eller forstår den avanserte dynamikk mor omgir seg med! Det krever faktisk at man ser hva mor gjør i fortiden, beskrivelser den sakkyndige flere ganger selv sier han ikke var interessert i! Hvordan skal man da avsløre en slik narsissistisk personlighet! Far er den som inviterer gjentatte ganger til samtale for å komme til et kompromiss, mor er den som nekter å komme og i stedet kjører rettssaker bygget på usanne påstander. Da blir det et paradoks at det skal være far som ikke vener å bli motsagt! Den sakyndiges beskrivelse fra mor om at Hun sier at far ikke tåler å bli motsagt er en direkte projeksjon av mors egen adferd over på far! Ikke noe av dette er vurdert av den sakkyndige! ] Mor opplever utspill som kommer fra Far som ubehagelige og truende. Hun opplever at han på en måte fortsatt prøver å kontrollere hennes liv. [Her snakker Mor om brev (utspill) far skriver for å ta opp problemer barna har. Brev som kritiserer Mors valg og handlinger ovenfor barna og som hun opplever som truende mot sin egen grandiose selvoppfatning! Brev hun ikke besvarer, eller kommer i samtale om! Mens det er mor som går til sak for å få barna samt kommer med usanne påstander til fars bobestyrer og gjennom det opplagt prøver å kontrollere fars liv ved å lage problemer for ham. Om mor føler at far kontrollerer henne, hvorfor evner hun ikke da og diskutere disse problemer med far? Hvorfor er beskrivelser hun selv gir av far motsatt av de påstander hun her kommer med? Hvorfor ville hun ha far tilbake etter bruddet, når hun hadde det så ille hos far? Selvmotsigelsene står i kø mot de påstander mor kommer med. Det er først når man ser mors totale adferd over ett at man avslører hennes falskhet, hennes usanne påstander, hennes enorme evne til å projisere egen negativ adferd over på Far. En projeksjon som opplagt blir gjort ubevist og som et forsvar mot hennes egen angst og negative selvbilde. Ikke noe av dette problematiseres av den sakkyndige! Mors kontrollerende adferd kommer også godt til syne ovenfor barna, slik hun hindrer dem i å ha en normal kontakt med far, gjennom ekstrem kontroll av både telefoner og brev. Heller ikke dette problematiseres av den sakkyndige! Mor synes tillegge far den kontrollerende adferd hun slev beskrev fra sin egen barndom, fra sine egne foreldre! Når det etter bruddet var mor som stadig ringte far 50 ganger i døgnet, oppsøkte han stadig og satte ut usanne påstander om far, blir det tydelig hvem det er som prøver å kontrollere hvem! Mors ekstreme kontrollerende adferd sees i årevis etter den sakkyndiges rapport! Problemet er at hun overhodet ikke ser dette selv! ]

40 40 De har opplevd at Far har gått i veien ovenfor gården på [gården], og fotografert. Da hun var på rehabiliteringsopphold høsten 2002, meldte Far henne savnet, han kontaktet barneverntjenesten, og tok kontakt med sykehus for å høre om hun var innlagt. Far har oppsøkt skolen uanmeldt ved noen anledninger. Han har meldt bekymring til barnevernet for barnas situasjon hos mor. Mor sier hun har hatt et tilfredstillende samarbeid med barnevernet. Hun hadde ingen innvendinger mot at de skulle komme på uanmeldt hjemmebesøk, da verken hun eller hennes samboer har noe å skjule. [Når det fremstilles så problematisk at Far stiller spørsmål ved hvor barnas omsorgsperson er, etter at hun i en måned var borte fra barna, rett etter at de ble flyttet, burde dette heller reflektere en normal bekymringsreaksjon fra far, enn at det skulle oppfattes som noe negativt. Verken barna eller far ble innformert om hvor barnas omsorgsperson på [gården] var. På bakgrunn av de mange beskrevne hendelser der det yngste barnet løper gråtende vekk fra Mors venn ved retur etter samvær, der mors samboer lyver om at mor er inne i huset, der det eldste barnet fremviser frykt for å returnere til [gården] etter samvær, fremstår fars reaksjon mer som et utrykk for bekymring for barnas situasjon rett etter flytting, enn mors mer paranoide oppfattelse av at hun kontrolleres! Igjen kan det være grunn til å se hvordan den sakkyndige helt ukritisk unnlater å problematisere at mor rette etter flyttingen av barna blir bort fra dem i en måneds tid, samtidig som det lyves om hvor mor er. Mens barna viser en avvikende reaksjon ved retur etter samvær unnlater den sakkyndige å problematisere denne for barna vanskelige situasjonen. det er ganske tydelig at mors samboers håndtering av barna i dene tiden er skadelig for barna. Det blir særdeles avslørende når den sakkyndige åpenbart kritiserer far for hans oppfatning av mor, rundt episoden der far falt og måtte på sykehus. Da ble far kritisert for ikke å se at mors reaksjon den gang var et utrykk for bekymring for barna i en setting der far i løpet av en halv time fikk barna brakt til seg på sykehuset for å vise dem at far var ok. Fars reaksjon her, står i skarp kontrast til den usikkerhet mor påførte barna ved å unnlate å fortelle dem hvor hun var i en måned. En tid barna fremviste alvorlige reaksjoner på mors fravær. Når den sakkyndige så kritiserer far for hans oppfatning av mors oppmøte på Fars sykehus, samtidig som den sakkyndige ikke problematiserer Mors bekymringer når far søker å finne ut hvor barnas omsorgsperson er i en måned, blir det svært avslørende og en manifestasjon på den sakkyndiges ensidige kritikk av far. Fars reaksjon var å innformere barna umiddelbart for å dempe deres usikkerhet vedrørende fars helse, mens mors reaksjon var å hemmeligholde for barna problemer rundt sin helsetilstand i en måned. Noe som selvfølgelig ble traumatisk for barna, slik de selv viste i reaksjon. En slik ensidig kritikk av far for en hendelse på et par timer, samtidig som det er et totalt fravær av kritikk av mors håndtering av en måneds fravær, beviser den sakkyndiges ensidige og partiske adferd i saken. Den sakkyndiges vurdering dokumenterer at det er fars reaksjon på mors provokasjon som problematiseres,

41 41 ikke mors provokasjon! Den sakkyndiges partiskhet ser vi tydelig når situasjonen snues. Når far kritiseres for en konfliktdrivende handling, rettes ikke fokuset mot mors reaksjon, men på fars konfliktdrivende adferd! Far skal sykeliggjøres uansett vinkling! Dette handler om forutinntatte holdninger hos den sakkyndige! Interessant er det også å se mors bekymring når far etterlyser henne ved et så langt fravær fra barna, mens når far blir bekymret for barnas situasjon, vises det ingen forståelse for fars bekymring. Det kan være grunn til å stille spørsmål ved om det ikke hadde vært bedre for barna om mor hadde fortalt både dem og far at hun skulle på et psykiatrisk hvilehjem, enn å skjule dette for barna og far. Det må legges til grunn at den turbulens og uro mor med en hemmeligholdelse brakte inn i saken kunne vært unngått ved en mer innformerende adferd fra mor. Således underbygger denne situasjonen høsten 2002 mors typiske manglende evne til samarbeid i saken, slik vi også har fått det dokumentert et utall ganger fra 1999 til i dag. Mors evne til å sette seg inn i barnas bekymring er ikke tilstede i det hele tatt når hun blir borte i en måned. Derimot synes hennes bekymring ekstrem når hun tror far ikke er tilstede hos barna i en halv times tid! Dette forteller svært mye om mors motiver både for å oppsøke far og barna på sykehuset, men også for å bruke fars bekymring i et angrep på ham, slik hun gjennom gjentatte stevninger gjør. Det er en merkbar forskjell på den sakkyndiges beskrivelser under Mor sitt syn på spørsmål om daglig omsorg og samvær og den sakkyndiges beskrivelser under Far sitt syn på spørsmål knyttet til daglig omsorg og samvær. Mens mors beskrivelser gjengies ukritisk og uten særlige vurderinger gjennom mors øyne, blir beskrivelsene fra far underlagt et kritisk syn, gjengitt av den sakkyndiges øyne. Fars beskrivelser gies i form av den sakkyndiges vurderinger og tolkninger av noe far tilsynelatende har beskrevet. Dette er en ensidig måte å fremstille far på som klart bryter med enhver form for faglig holdbart arbeid. Mor gir utrykk for at det er vanskelig å stole på far. Han gir utrykk for noe, men kan handle annerledes. Hun viser til at han er opptatt av manerer og høflighet, men mener at han ikke opptrer i samsvar med det han gir utrykk for. Hun sier at Far lyver. Hun mener det ikke kan være bra for barn å bo og sammen med en person som opptrer slik far gjør. Mor sier at far lett kommer i konflikt med andre. Det er forhold ved hans inntekt og næringsvirksomhet som ikke kan være korrekte, hevder hun. Far er også tidligere dømt for svindel, og har sonet fengselsstraff for dette. Mor synes at det er leit at Far ikke betaler bidrag og mener dette viser at han ikke støtter opp under barna. Hun har tatt bidragspørsmålet opp med trygdekontoret, da hun mener måten han lever på, må bety at han har inntekter. [ Her kommer det en rekke negative karakteristikker av far uten et eneste eksempel eller bevis for disse påstander. Den sakkyndige problematiserer ikke noe av dette. Det gjøres ikke noen vurdering av om disse påstander verken er sanne eller kan belegges med dokumentasjon. Det er ingen terskel for aksept av mors påstander, de tilføres rapporten ukritisk. Igjen fremkommer et meget alvorlig trekk ved mor. Hennes evne til å projisere

42 42 egen negativ adferd over på far. I prosesskriv av er det oppsummert alle de løgner, usannheter og feilaktige påstander mor kommer med og som i hovedsak befinner seg i saksdokumentene den sakkyndige har tilgang til. Mens hun avsløres i en ekstrem løgnaktighet, forteller hun den sakkyndige at Hun hater løgn og juks! Ikke noe av dette er problematisert av den sakkyndige! Hele mors beskrivelse av at Mor gir utrykk for at det er vanskelig å stole på far. Han gir utrykk for noe, men kan handle annerledes. Hun viser til at han er opptatt av manerer og høflighet, men mener at han ikke opptrer i samsvar med det han gir utrykk for. Hun sier at Far lyver., blir om man ser sakens dokumenter og de beskrivelser far dokumenterer en enste lang projeksjon av mors egen adferd over på far! Som vist i rapporten over er det mor som påstår seg opptatt av manerer og høflighet, ikke far. Når far så dokumenterer gjentatte avtalebrudd fra mors side, og mor påstår dette er adferd ved far, blir det helt uavhengig av hva som er fars reelle adferd, en projeksjon av mors egne negative trekk over på far! Om far er slik eller ikke blir helt irrelevant når det dokumenters at mor er slik! Da blir hennes ensidige påstand om at far er slik i beste fall en beskrivelse av at hun overhodet ikke har verken selvinnsikt eller styres av logikk! Mors påstand om at far sier en ting men gjør noe annet kommer etter at far dokumenterer at det ikke er samsvar mellom mors verbale beskrivelser og adferd. Igjen blir mors påstand om far dokumentert som en projeksjon av hennes egen adferd. Igjen er det irrelevant for logikken i mors verbale ytringer om far er slik eller ikke, når det så tydelig dokumenteres at dette er mors adferd! Det blir litt som å kaste stein i eget glasshus. Mors påstand om at far lyver blir på samme måte et ugjendrivelig bevis på at mor overhodet ikke har selvinnsikt når hun igjen projiserer dette over på far! Det er ikke mulig å unngå å merke at mor lyver, når hun i samme brev til retten både påstår forsørge partene i samlivet og samtidig påstår at hun ikke var i arbeid, eller at hun påstår far både arbeidet mye og samtidig påstår far ikke ville arbeide! Det er en helt vannvittig logikk den sakkyndige legger til grunn for sin tolkning. Men slik går det gjerne når man ensidig legger den enes syn til grunn og fjerner den andres syn i en setting der det foreligger objektive tester på mors narsissistiske personlighet! Interessant er det å registrere mors påstand om at det ikke er bra for barna å bo med en slik person hun beskriver far som, når hun selv dokumenteres å ha denne adferden! Alvorlig problematisk blir det når det dokumenteres at det er mor som har denne adferden samtidig som hun sier det ikke er bra for barna å bo med en slik person! Heller ikke dette problematiseres av den sakkyndige! Og her er det helt irrelevant om far har en slik adferd eller ikke, for det foreligger omfattende dokumentasjon på at dette er mors adferd! Likeledes fremstår mors bekymringer av at hun ikke får penger av far som en klar pekepinn på hvilke bekymringer mor tillegger vekt i en for barna vanskelig situasjon.] s.8

43 43 Mor sin beskrivelse av sin egen psykiske helse. Mor sier at hennes depressive problemer debuterte etter at hun kom sammen med far, mens hun tok sykepleierutdanningen, men at de ble forsterket mens hun arbeidet på psykiatrisk klinikk etter fullført utdanning. Hun var ansatt der i 2 år, men sykemeldt store deler av denne tiden. En av årsakene til at hennes vansker tiltok i denne tiden, tilskriver hun at det var store personalkonflikter på arbeidsplassen. Vansker hun som ung og uerfaren sykepleier led under. [ Her påstår Mor at hennes depresjon startet (debuterte) da hun kom sammen med far. Selv dette er en løgn. Mor gikk allerede den gang i terapi hos psykiater Wimpelmann i Bergen! Igjen blir det avslørt at hun gir far skylden for sine depressive plager. Til den sakkyndige i 2002 var det hennes vanskelige barndomsopplevelser som var årsak, nå er det far (og alle andre) sin skyld, slik vi ser at det var personalkonflikter ved Haukeland som gjorde at hun ikke kunne jobbe på psykiatrisk avdeling! Var mor en del av denne konflikten? Problemet er at mor heller ikke klarte å jobbe i butikken hun og far hadde sammen, hun viser selv i dag at hun ikke evner å stå i en normal jobb. Selv 2 halve dager i uken på apotek resulterte i flere sykemeldinger i Øystese! Det faktum at hun er ansatt i 2 år men i hovedsk går sykemeldt i de 2 årene er betegnende for Mors psykiske problemer tidlig på 90-tallet. Her bekrefter hun selv sine problemer med å fungere blant andre der det stilles krav til henne, men selv ikke dette problematiserer den sakkyndige! Mors problem er å fungere i sosiale settinger, der hun må forholde seg til andre, der det stilles krav til mor. Dette i motsetning til å bli dillet med av sin egen mor! Dette sier svært mye om mors evner til å gi barna den emosjonelle feedback de er avhengige av i sin oppvekst. Når det eldste barnet nå for 2 gang er henvist til psykiatrien og det yngste barnets problematiske adferd blir mer og mer synlig blir dette svært alvorlig. At ikke den sakkyndige evner avsløre mors usanne anklager mot far kan ikke bygge på annet enn en forutinntatt holdning, der det foreligger en hypotese om at barna skal til mor uansett! Den søkes underbygget og dermed legger man til grunn alt mor påstår, hvilket fører til at alle fars dokumenterte beskrivelser nødvendigvis både må problematiseres og fjernes. Sannheten om mors psykiske lidelser ligger egentlig i hennes egne beskrivelser. Hun påstår her at hennes psykiske problemer øker jo større krav det stilles til henne. De påståes deputert da hun traff far, og måtte forholde seg til han, likeledes påstår hun at de ble forsterket da hun prøvde å arbeide, noe som øker kravet til tilpasning. Dette er helt i tråd med en alvorlig lidelse der mor ikke evner fungere når det stilles krav. Hvordan skal en slik mor fungere som omsorgsperson?? Slike fakta underbygger også hvorfor mor stresser sitt store nettverk, samt behovet for sløvende medisin som Nozinan som hun i dag er avhengig av. Mor benytter seg igjen av sjansen til å beskrive seg som et offer Vansker hun som ung og uerfaren sykepleier led under både for arbeidskolleger, for far og alle som i en normal setting vil kunne stille krav til henne!] Mor tror at forhold knyttet til hennes fars alkoholforbruk, noe som rammet henne og deler av familien under deler av hennes oppvekst, kan være en bakenforliggende årsak.

44 44 Far drakk mye i helger og friperioder. Far var hissig når han drakk. Han hadde i tillegg et hissig temperament, som ble forsterket av rusen. Far tålte lite av barna når han var ruset. Mor var en del alene sammen med [sin] far, fordi mor arbeidet. Hun tok ansvar og var mye hjemme, følte at hun måtte passe på faren, og var redd for at han skulle dø. Hun ble ikke utsatt for vold, eller andre fysiske overgrep fra sin far, men han hans sinne og manglende toleranse for barna var belastende. Hennes far sine alkoholproblemer opphørte for mange år siden. Hun har et godt forhold til ham i dag. [Her beskrives som i 2002 den reelle årsak til morsalvorlige problemer i dag. Ikke noe av dette er problematisert av den sakkyndige! Dette som her beskrives er oppskriften på en rekke psykiske lidelser. Både narsissistiske og psykopatiske lidelser er omfatende beskrevet med slike oppvekstforhold. Ikke noe sted problematiseres det av den sakkyndige at mor med et slikt utgangspunkt kan ha det problemer med å gi barna den emosjonelle ballast de er avhengige av! Mens faglitteraturen beskriver at det å vokse opp med en deprimert mor som et traume i seg selv (Whitfield), evner ikke den sakkyndige problematisere dette i det hele tatt! Igjen blir det avslørt med hvilken ensidighet og forutinntatthet den sakkyndige arbeider. Dette er nettopp forhold av betydning for omsorgsevne. Mens den sakkyndige vektlegger mors udokumenterte påstander om far, overser han hele tiden mors underliggende personlighet. Dette kan bare skje når det foreligger en forutinntatt hypotese den sakkyndige prøver å underbygge. Alt som taler imot, utelates, alt som stemmer (selv om det er løgn) blir tatt med og forsterket. Dette er ikke faglig holdbart! Dette forklarer også hvorfor mor får problemer i sosiale relasjoner, det forklarer også mors reaksjonsmønster og det forklarer en mulig årsak ti mors angst problematikk, når hun som liten har hatt bekymringer om at hennes far skulle dø! Det mor beskriver er en antisosial far, uten empati eller forståelse for mors behov i hennes barndom! Beskrivelsen om at Far tålte lite av barna når han var ruset. sier det meste om hvilken dysfunksjonelle familiesituasjon mor vokste opp i. Når vi samtidig får det beskrevet (sakkyndig rapport 2002) at mormor arbeidet nattevakter på den tiden og dermed ikke var der fir mor, begynner bildet å sette seg for hvorfor mor har en slik avvikende angstadferd som det vi ser i dag. Ikke noe av dette er vurdert av den sakkyndige! ] De depressive plager mener hun også har sammenheng med vansker i samlivet med far. Hun opplevde lite følelsesmessig støtte fra han i vanskelige situasjoner, som da hun fødte et barn med ryggmarksbrokk i Måten far opptrådte på ovenfor henne gjorde henne avhengig av han, og reduserte hennes selvtillit og tro på egne evner til å mestre. Hun opplever at hun har mer tro på seg selv nå. [ Var avhengig av Far, klarte ikke ta avgjørelser, dette får far skylden for, selv om sykdomsbildet viser en helt annen begrunnelse i avsnittet over. Påstår å være avhengig av far! Er imidlertid nå avhengig av Mors venn! Mange episoder, butikk, jobb, privat, sin mor, viser at mor ikke klarer å fatte avgjørelser. Mens far får skyld etter bruddet blir angst ol, gitt skyld før bruddet og under samlivet!! Mors påstander blir meget avslørende for henne, all den tid mor i samlivet selv beskrev i brev til far (som den sakkyndige ikke ville se) hvordan far evnet å finne lyspunkter for henne når hun hadde det vanskelig!

45 45 I Dok.103, 120, 134 osv. (stevning 2006) ser vi at beskrivelsene fra samlivet står i meget sterk kontrast til de usanne påstander mor nå kommer med. Det påståes at hun ikke opplevde følelsesmessig støtte i vanskelige situasjoner i samlivet, samtidig beskrev hun i samlivet hvordan far nettopp gav henne emosjonell støtte! Dokumentene den sakkyndige ikke ville se beviser at mor nå lyver om far. Ikke noe sted problematiseres dette av den sakkyndige! Det eneste den sakkyndige skriver er at han ikke ville se disse dokumenter! Mor påstår at far ikke gav henne emosjonell støtte ved aborten i 1993, men beskriver ikke hva denne manglende støttens skal ha vært? Dette til tross for at far var på sykehuset daglig og var der når vi fikk se fosteret, et foster far selv holdt i sine hender! Det beskrives heler ikke på hvilken måte far skal ha opptrådt som fikk mor til å bli avhengig av ham! Kan dette avhengighetsforholdet ha å gjøre med det mor selv beskriver i brev ti far om at han faktisk evnet se lyspunkter når mor hadde det vanskelig og var en emosjonell støtte for henne da? Dokumentene i saken viser dette! Hva var det far gjorde som gjorde at mor, som med sin fra tidlig barndom, eksisterende depresjon (psykiater Wimpelmann) nå påstår at hun fikk redusert selvtillit og mistet evne til å mestre? Ser man mors egne beskrivelser av både årsak og livsopplevelser trenger man ikke særlig dybdekunnskap for å forstå at mors traumer i tidlig barndom henger sammen med hennes konsentrasjonsvansker og problemer med å fatte beslutninger i dag. Mor har allerede bevist at hun ikke mestrer å arbeide, nå gies far også skylden for det! Til tross for at hun beskriver at hun nå har mer tro på seg selv (etter separasjonen) evner hun i 2007 ennå ikke å mestre bare få timers arbeide i uken! Til tross for påstander om arbeide etter rettsaken i 2003 er det først etter at ny sak er reist høsten 2006 at hun påstår å jobbe i litt i 2007! En jobb vi ser hun overhodet ikke mestrer å stå i. Noen få timer i løpet av våren før hun slutter, og selv dette er befengt med betydelig sykefravær. Etter rettsaken i 2007 sluttet hun da også i den jobben, noe apoteket selv bekreftet på telefon ! Igjen ser vi at påstandene om at hun arbeider er et skuespill for retten slik vi så før alle de andre sakene der hun begynte på skole et par måneder før for deretter å slutte med en gang saken var ferdig! Det er en ekstrem manipulativ evne mor fremviser. Ikke noe av dette er problematisert av den sakkyndige til tross for at det skjedde den gang som senere! Ikke noen av de påstander mor kommer med vurderes opp imot dokumenter og fakta i saken. Helt ensidig og ukritisk legger den sakkyndige til grunn at alt mor sier er riktig. Det kan bare bygge på at den sakkyndige vil ha frem og underbygge alt som støtter en forutinntatt hypotese om at barna skal til mor. Alt som kan rokke ved en slik hypotese undras fra rapporten og blir ikke problematisert. Dette er i realiteten faglig svindel og uredelighet.] Mor har mottatt behandling både i form av psykoterapi og medikamentell behandling, hovedsaklig det siste året. Hun går på Seroxat, et antidepressiva. Det siste året har hun også benyttet sovemedisin Imovane, da hun har hatt en del innsovningsvansker. Hun har ingen problemer med matlyst, spiser normalt godt, og har lagt på seg det siste året. [Her går rapporten over fra å være mors beskrivelser til å bli den sakkyndiges beskrivelser. Mor nevner ikke for den sakkyndige at hun går på Nozinan og dette

46 46 beskrives eller problematiseres heller ikke av den sakkyndige! Nozinan brukes mot psykoser (dok.167), alvorlig depresjon og angstanfall(dok.171) og neddoping (dok.172) av alvorlig tilfeller! ] Når Mor skal beskrive sine symptomer, sier hun at hun føler seg trøtt og har søvnproblemer. Dette er det hun opplever som sine største plager. Hun har opplevd økt trøtthet og noen symptomer på angst det siste året. Vanskene ble forbigående lettere etter rettsavgjørelsen sommeren 2002, men har tiltatt noe etter hendelsene sist høst. Etter forrige rettssak følte hun seg utslitt, og tok derfor imot et planlagt opphold på rehabiliteringssenter. Angsten oppleves fysisk som sårhet i brystet, men ikke slik at hun har vansker med å gjennomføre aktiviteter. Hun trekker seg ikke fra noe pga. angst. Hun har i flere år vært plaget av muskelspenninger. [Mor var så sliten etter de rettssakene hun selv startet at hun måtte reise fra barna i en måned rett etter at barna var flyttet til Norheimsund. I en situasjon der barna tvinges til å flytte mot i alle fall det eldste barnets vilje, reiser hun på et rekreasjonssenter selv uten å fortelle barna hvor hun er! Den sakkyndige oppfatter det slik at mor ikke var så svekket at hun ikke kunne gjennomføre noen aktiviteter. Hvilke aktiviteter var dette, når hun ikke klarer å arbeide, må reise fra barna for å få hjelp, men er sterk nok til å starte rettssaker! Hvor troverdig er det at ikke angst er en del av problematikken? Mor skriver selv at angsten styrer henne i sine brev til far! Hvor vurderer egentlig den sakkyndige de påstander mor kommer med? ] Mor sier hun kan oppleve at hun noen ganger kan bli ukonsentrert og glemmer ting. Hun har vært vant til å ha god konsentrasjon. [Mor beskrev både i 2002 og nå i 2003 at hun har problemer med konsentrasjonen. Det beskriver også hennes lege, Hetland. Det påståes uten noen referanse at mor har vært vant til å ha god konsentrasjon! Når var det? Da hun var liten? Dette er nemlig problemer mor selv beskrev ovenfor far i sitt samliv, skriftlig! Ikke noe av dette problematiseres opp mot det faktum at denne saken handler om hvem som har de beste resurser til å ta seg av to barn. Igjen er det mors påstander som ukritisk gjengies. ] Konsentrasjonsproblemene er ikke så store at hun ikke klarer å samle seg, og holde på med vanlige aktiviteter. Hun gjentar flere ganger at hennes største problemer er hun føler seg sliten. Det går greit om morgenen, hun kommer seg opp, og er ikke trøtt da, men føler at hun blir trøtt ut over dagen og legger seg gjerne tidlig. Det blir ikke så mye tid hun og samboer har for seg selv etter at barna har lagt seg. Hun gjør de oppgavene som må gjøres i hverdagen, men føler at hun mangler energi. Hun sier at hun gjør mye, men gjerne ville ha utrettet mye mer, og føler at hun skulle hjulpet til mer på gården. Mor kan være missfornøyd med seg selv og sin innsats, da hun føler at hun fikk utrettet mer tidligere, men opplever ikke noe mindreverdsfølelse. [Mor innrømmer svakheter, men korrigerer umiddelbart med at de ikke betyr noe. Beskrivelsene med konsentrasjonsproblemer, depresjon, muskelspenninger osv. blir

47 47 sammen med MMPI testen i 2002 i sum en beskrivelse som ikke er forenlig med god omsorgsevne. Dette er trekk og beskrivelser helt i tråd med alvorlig psykosomatisk problematikk. Det avtegner seg et bilde der mor ikke klarer å arbeide, ikke klarer å fullføre noen skolegang, og ikke evner å bidra særlig på gården. Hvor er det nødvendige overskuddet til å gi barna en best mulig omsorgsevne. Det faktum at mors egen mor stadig er i Norheimsund for å hjelpe henne beviser at mor ikke evner å ta seg av barna selv. Ikke noe sted blir dette problematisert av den sakkyndige! Dette underbygger ytterligere at det som er fokus er å underslå alt som kan tale mot mor samt underslå alt det som taler for far som omsorgsperson. Mens det i mors beskrivelser gies rom for mor for å komme med sine udokumenterte angrep på far, samt udokumenterte påstander om sin egen fortreffelighet, blir beskrivelser fra far silt gjennom den sakkyndige ved at det ikke er fars beskrivelser om fremkommer, slik det er under mors avsnitt, men den sakkyndiges vurderinger av noe far skal ha tilkjennegitt! Den sakkyndige vurderer ikke mors totale sykdomsbilde opp mot hvem av partene som har de beste forutsetninger for å gi barna beste omsorg. Ensidig er problemstillingen om mor kan fungere, og det kan hun med et batteri av piller og et stort nettverk. Far konkurrerer ikke mot mor, men mot et stort nettverk og en haug med medisiner. Dette viser bare at det ikke er et sakkyndige fokus den sakkyndige har, men et klinisk fokus. En kan få inntrykk av at det mandatet den sakkyndige besvarer er spørsmålet om mor kan fungere med masse hjelp og piller! Det er imidlertid ikke sakens mandat, men hvem av to som er best egnet som omsorgsperson! ] s.9 Selv om hun føler seg trøtt, føler hun seg også sterk. Hun opplever styrke ved at hun mestrer å stå i konflikten med far uten å la seg knekke. [Det blir nesten noe komisk over det når mor oppfatter konflikten hun selv har startet og bidratt til som en konflikt hun ikke må la seg knekke i! Det er mor som selv har startet begge rettssaker og det er mor som i alle år har nektet å komme til samtale for å løse sakens problemer! At mor må en måned på hvilehjem etter sin egen rettssak viser at hun ikke evner å stå dette løpet hun selv har startet. Påstanden om at hun skal føle seg sterk kommer således i et merkelig lys! Igjen er det mors grandiose falske selv vi får beskrevet, ikke den mor barna utsettes for hver dag! Mor har slik hennes leger beskriver det konstruert et fiendebilde ovenfor far, slik at noen kan få skylden for alle de problemer, hvis årsak ligger i hennes traumatiske barndom, påfører henne. En slik enorm projeksjon som vi finner i denne saken fra mor, beviser at mor har en meget alvorlige psykopatologi.] Mor sier hun klarer å glede seg over ting i hverdagen, men hun opplever ikke seg selv som sprudlende. Hun får ingen negative reaksjoner fra personer rundt seg, disse kommenterer på at hun ser god ut. Hun sier at hun har følt seg bedre i det siste. Selv om

48 48 hun synes situasjonen som har vært og er med konflikten rundt barna og daglig omsorg er tung, ser hun positivt på fremtiden, og vil bygge seg en tilværelse sammen med Mors venn. Hun har ingen tanker om at hun skade seg selv på noen måte. Hun opplever ikke at hun taper kontroll eller reagerer med ukontrollerte temperamentsutbrudd. [Igjen fremstår den sakkyndiges beskrivelser som et forsvarskrift for mor. Det er ikke gjengivelse av hva mor sier vi får, men den sakkyndiges t forsvar for at mor skal få omsorgen. Igjen er dette beskrivelser om mor som ikke på noe tidspunkt er verifisert av den sakkyndige. Mens barna faktisk beskriver alvorlige episoder, utelater den sakkyndige dette i sin rapport. Det bør også nevnes at den narsissistiske personlighetsfungering mor viser i sin adferd, samt i skåren på MMPI testen faktisk beskrives i faglitteratur med at man ikke ukritisk må legge til grunn det hun sier, men tvert imot sjekke både historikk og adferd opp mot det verbale. Den sakkyndige gjør ikke dette noe sted.] Som en del av kartleggingen av Mor sin depressive symptomer, er det administrert Becks depresjonskala et spørreskjema som fylles ut av informanten selv, og Montgomery and Åsbergs rating skala (MADRS). Det siste fylles ut av intervjuer på bakgrunn av både opplysninger som fremkommer i utspørringen rundt symptomer og det inntrykk pasienten gir. [MADRS er et selvrapportering skjema som ikke er beregnet på dette bruk. Som faglitteratur beskriver i dok.287, er MADRS et instrument for å måle forandring av depresjon, mens pasienten er under behandling. Dette er et instrument der pasienten selv skal beskrive sin situasjon. Det ligger i kortene at det i en sak der mor står i fare for å miste omsorgen, ikke blir noen besvarelse som gjør et slikt instrument holdbart på noen måte!. Fagfolkene som utviklet dette instrumentet beskriver selv problemet: Som en beskrevet feil, fra fagpersoner, er at de legger inn egen tolkning i resultatet: dette er nettopp hva den sakkyndige gjør i sine beskrivelser når han skriver Det siste fylles ut av intervjuer på bakgrunn av... opplysninger som fremkommer i utspørringen...! Her beskriver den sakkyndige at han gjør nettopp den feil faglitteraturen advarer mot når det gjelder MADRS! Ikke noe sted blir dette problematisert! ]

49 49 På Becks depresjonskala får mor en skåre som tilsvarer nedre området for lettere depresjon. På hvert av utsagnene som det skal taes stilling til er det 4 svaralternativer fra det problemfri til alvorlig symptomgrad. Svarene hennes viser at hun opplever å ha en del vansker som en kan finne ved depresjon, men opplever graden av symptomer som svake. Hun rapporterer ingen sterke symptomer. Symptomene hun rapporterer på Beck, svarer til de hun i samtaler har gitt utrykk for. [Tragisk! I en setting der den sakkyndige er bedt om å vurdere narsissistiske og psykopatiske trekk er det åpenbart at man ikke kan tillegge vekt til de subjektive beskrivelser mor kommer med i en slik test eller fremfører verbalt. Mor var så utslitt av sin egen rettssak at hun reiste fra barna i en måned! Allikevel angir hun svake symptomer på testen. Hun er til og med så dårlig at hun er trygdet, hun evner ikke arbeide! Men på testen påståes det at symptomene er svake? Nærmest som bekreftelse på at det ikke er så alvorlig skriver den sakkyndige at Symptomene hun rapporterer på Beck, svarer til de hun i samtaler har gitt utrykk for! Mor skjuler både alvorlig medisinering (Nozinan) og hun oppgir bare svake problemer! Den sakkyndige mener det mor sier og det hun forteller i testen stemmer overens! Dette er svært naivt av den sakkyndige. Det er godt dokumentert at fagfolk forlengst ikke må tro hva mennesker med narsissistiske og psykopatiske trekk sier. Det er adferden som beskriver slike mennesker mest objektivt. Den sakkyndige gjør ingen vurderinger av dette noe sted! Dette underbygger ytterligere at han kun er interessert i materiale som underbygger sin egen forutinntatte konklusjon. Hvorfor vurderes ikke MMPI testens resultat bare måneder i forveien opp mot MADRS sake symptomer! Der er det beskrevet langt alvorligere tilstander, som ikke lar seg manipulere så enkelt som MADRS. Dette utelater den sakkyndige bevist! Den sakyndige lar seg manipulere av mor.] På MADRS får hun en skåre på 15. En skåre på opptil 9 regnes som ingen depresjon, mens en skåre på reflekterer en lettere depresjon. For at personen skal fremstå som alvorlig deprimert må skåren være på 35 eller høyere. [Dette resultatet er det grunn til å stille alvorlig spørsmål ved. Mor er trygdet ut i fra en moderat depresjon, det er sterkere enn lett depresjon som hun selv gir i sin beskrivelse her. Likeledes er det underlig at en person med en tilsynelatende så lav depresjon ikke evner verken jobbe, eller gå på skole eller ta seg av barna uten opphold på psykiatriske hvilehjem. Hennes behov for psykiatrisk hjelp ved en måneds opphold på hvilehjem blir også problematisk med en l ett depresjon. Når man ser nærmere på skalaen som fylles ut er det all grunn til å anta at en reell skåre ville ligge nærmere 30 enn de 15 poeng hun selv gir seg! Ikke noe av dette er problematisert av den sakkyndige. Den sakkyndiges manglende problematisering av dette synes bare underbygge at han ikke ville ha noen høy skåre på MADRS. Det ville i så fall skapt forklaringsproblemer. Den manglende vurderingen opp mot MMPI testen er også påfallende, for der beskrives det langt alvorligere trekk og problematikk. ] I forbindelse med at mor fyller ut Becks depresjonskala, kommenterer hun selv på at denne typen kartlegging er slik at hun kan fremstille seg selv som symptomfri, og føre den sakkyndige bak lyset. Dette til tross rapporterer hun på flere variabler symptomer.

50 50 Hennes kommentar berører et viktig forbehold knyttet til de fleste instrumenter som kartlegger for psykiske plager. De kartleggingsredskaper som er brukt, er utviklet for et annet formål enn sakkyndige utredning for domstolen, og resultatene må tolkes og anvendes med hensyntagen til denne begrensningen. [Her innrømmer den sakkyndige at dette instrument er for helt andre formål. Det er ikke problematisert i det hele tatt. At mor nærmest skryter av at dette er det lett å manipulere, får ingen klokker til å ringe hos den sakkyndige. Det til tross for at han er bedt utrede hennes narsissistiske og psykopatiske trekk!! Den sakkyndige vurderer aldri mors adferd op imot de atferder beskrevet i saksdokumentene! ] Innformasjon fra samtaler med mors samboer. Mors venn sier han opplever Mor som sterk. Han kan etter å ha kjent henne i 2-3 år, ikke se at det er noe galt med hennes adferd. Han opplever ikke henne som psykisk syk. [Igjen er det interessant å få det beskrevet at en som grunnet psykisk sykdom lever på trygd, en som selv beskriver seg som ukonsentrert, med muskelspenninger, som ikke evner verken jobbe eller gå på skole fremstår som sterk og ikke er psykisk syk. Har Mors venn noen utdannelse eller kunnskap om denne typen psykiske sykdom vi her ser? Ville han i en situasjon som denne si noe negativt om sin egen kone?? Den sakkyndige problematiserer ikke dette noe sted! Det er påfallende at den sakkyndige ikke utøver et minimum av kildekritikk når man ser hvor kritisk han er mot far!] Det siste året har hun vært litt mer sliten på grunn av konflikten rundt barna. Han opplever at hun hadde mer overskudd tidligere. På spørsmål om konflikter og ukontrollert adferd, sier han at hun aldri skriker eller er høyrøstet. I den grad de er uenig om ting og har diskusjoner, skjer dette på en rolig måte, og aldri med barna til stede. Mor aksepterer og ønsker at Mors venn skal ha omsorgsrolle ovenfor barna. Han ønsker å ta del i omsorgen og fikk raskt god kontakt med barna. Etter beskyldningene om overgrep, har han blitt mer usikker på hvordan hans rolle skal være. det eldste barnet forandret seg også ovenfor han, men nå opplever han at hun igjen søker kontakt og nærhet slik hun gjorde den første tiden. s.10 Mor utfører alle de gjøremål som det er naturlig at hun skal utføre i en familie. Hun er aktiv ovenfor barna, og den som hjelper det eldste barnet med leksene. Hun står for matlaging, stell av klær og hus, og har hovedansvaret for barnas daglige omsorg, selv om mors venn deler på slike oppgaver med henne. I noen grad deltar hun på arbeid ute på gården. [Hva legger mors venn i Mor utfører alle de gjøremål som det er naturlig at hun skal utføre? Senest i retten i 2007 beskrev han seg som gammeldags, og der kona var

51 51 hjemme og han var ute og arbeidet! Hans beskrivelser av hennes gjøremål her viser dette var slik også i Dersom mor utfører alle de gjøremål som forventes, hvorfor må da mormor være der ukentlig for å gjøre nettopp det det er naturlig mor skal gjøre? Hvorfor må mormor lage mat, passe barna, stelle i huset? Hvorfor problematiserer ikke den sakkyndige dette? det eldste barnet har fortalt mors venn at hun føler seg ensom. det eldste barnet har fortalt at hun har det vondt inni seg. Hun søker mye til han når det er noe hun ønsker hjelp med, eller vil snakke om. Mors venn sier at han opplever fortrolighet fra både det eldste barnet og det yngste barnet. det eldste barnet har den siste tiden begynt å kalle han for pappa. Mors venn og mor har tatt opp med det eldste barnet, at det er bedre hun kaller han [navn], slik at det ikke blir missforståelser og konflikter, fordi hun omtaler han som pappa. De har tatt opp med henne at hun har sin pappa i Bergen. det eldste barnet forteller ikke noe særlig om hvordan hun har det hos far. De støtter og oppmuntrer henne, når hun forteller om hyggelige aktiviteter fra samvær med far og hans nye familie. [Igjen er det grunn til å se hva Mors venn skriver. De støtter og oppmuntrer henne! På skolen i denne tiden beskrives det at det eldste barnet i forhold til da hun begynte der august 2002 har hatt en negativ utvikling frem til våren Likeledes ønsker det eldste barnet seg tilbake til Bergen. I retten i 2007 kom det frem hvordan Mors venn reagerte negativt ovenfor barna når de kom glade og med hodet høyt hevet etter samvær hos far. Da fikk han dem raskt tilbake til normalen igjen! (med hodet lavere og ikke så glade)! Igjen er fraværet av kildekritikk totalt! ] Mors venn har ikke snakket med det eldste barnet om påstandene om overgrep og innelåsing. Da mor og barna flyttet ut, forklarte de flyttingen med at Mors venn var meldt til politiet. [Dette er beskrivelser som stemmer svært dårlig med barnas egne fortellinger etter at de var flyttet. Barna fortalte den gang at Mors venn kom til dem på kvelden og både han og mor avhørte det eldste barnet når det gjaldt overgrepsbeskrivelsene. Dette ble den sakkyndige innformert om, men problematiserer dette aldri! I realiteten sitter Mors venn å lyver til den sakkyndige!] Mors venn er opptatt av at de må få fred slik at de kan bygge videre på sine liv. Han forteller at far sendte brev til han, der han advarte Mors venn mot mor. Dette skjedde etter at hun hadde feilsendt en SMS melding til far. SMS meldingen var en vits med et seksualisert innhold. Mors venn opplever at det eldste barnet etter samvær er bleik og i opposisjon. Hun endrer adferd dagen før samvær og dagene etter samvær. det eldste barnet har nå på forsommeren vegret seg mye mot å reise til far, og de har vært usikker på hvor mye de skal presse henne. Hun har hatt vondt i magen, og gitt utrykk for at hun føler seg dårlig. Mors venn gir utrykk for at samvær må ordnes på en slik måte at det ikke blir stadige konflikter.

52 52 [ det eldste barnet beskriver selv i sine brev hvordan hun føler det som en port lukker seg når hun må tilbake etter samvær i Bergen slik dok.266 viser. Påstandene om at det eldste barnet skal ha vegret seg mye, for samvær synes komme i et underlig lys slik det eldste barnet selv i utallige utsmuglede brev på den tiden selv beskriver sine ønsker. At hun ved ett samvær etter fars fall/sykehusopphold skal ha blitt skremt som følge av at mor antydet og skremt barna med at far kunne dø, er naturlig. Dette blir imidlertid ikke vurdert noe sted av den sakkyndige. Mors venns påstand om at barna skal ha vegret seg mye mot å reise til far synes være generalisert ut i fra en enkelthendelse! Dette blir ikke problematisert av den sakkyndige noe sted! Påstander vesentlige for barna følges ikke opp! De blir bare hengende ubesvarte.] Mors venn sin kontakt med far har vært sporadisk og overflatisk, mest i forbindelse med henting og bringing av barna. Han kan ikke si han personlig kjenner far. Mors venn synes det er ubehagelig og treffe far og ønsker ikke at han skal oppsøke dem. Han forteller at far er observert, mens han fotograferte gården. [Til tross for at Mors venn ikke... kan ikke si han personlig kjenner far påstår han allikevel at han synes det er ubehagelig og treffe far! Mors venns beskrivelser inneholder ingen kommentarer eller vurderinger fra den sakkyndige, slik vi ser det fra fars beskrivelser under. Mors venn får fritt og ukritisk komme med sine påstander, slik mor også i hovedsak får gjøre det.] Innformasjoner gitt av Far Far inngikk kort tid etter at han og mor ble skilt, ekteskap med en kvinne fra Thailand Fars kone. Hun har to døtre Chritica 9 år og Chitlada 20 år. Disse bor sammen med far og sin mor. Familien har sin bolig i Fjellveien, der det eldste barnet bodde og fortsatt har venner. Boligen eies i følge far av Fars kone, som er en velstående foretningskvinne med næringsvirksomhet i Thailand og Norge. Han sier at ektefellen er overhodet i familien i Thailand, etter som hun er den eldste av barna. [Den sakkyndiges beskrivelser av bosituasjonen hos far. Den sakkyndige skriver at Boligen eies i følge far av Fars kone, som om det er en påstand fra far. Allerede her skiller vurderingen seg fra både mor og Mors venn. Ikke ved noen av disse beskrives det i følge Mor eller I følge Mors venn. Det fremstår som han ikke tror fars beskrivelser, mens han ikke stiller noen spørsmål ved mors eller Mors venns beskrivelser. Det bør understrekes at fars bobestyrer etter å ha godt til sak mot fars kone for å ta huset, tapte saken da det ble dokumentert at huset tilhørte fars kone.] Far sitt firma som drev med flytebrygger, gikk konkurs i 2002 på grunn av uærlig spill fra et konkurrerende firma. Hvordan far sin økonomi og arbeidssituasjon er, fremstår for den sakkyndige som uklart. I påfølgende samtaler sier far først at han er ansatt i sin kones firma, men arbeider med flytebrygger. Han tar ut lønn fra firmaet. Dette har bidrags- og skattemessige årsaker. I neste samtale er han ansatt i sin kones firma, men tar også egne

53 53 oppdrag. Seinere forteller han at han er selvstendig næringsdrivende og har vært det siden oktober s.11 Han har fleksibel arbeidstid. Det er andre som arbeider for han. Far hevder likevel at han ikke har inntekter, men underholdes økonomisk av sin kone. [Det er direkte gale opplysninger den sakkyndige her kommer med. Det var ikke fars firma som ble slått konkurs, det var far personlig. Firmaet det er snakk om tilhørte fars kone, slik også bobestyrer la til grunn. Dette er en vesentlig forskjell. Det kan derfor synes som det er mer enn fars arbeidssituasjon som er uklart! Ikke noe sted beskrives det at far her er under konkursbehandling! Dette er opplagt av vesentlig karakter da den sakkyndige gjør et stort nummer ut av fars lønnsforhold, som i påfølgende (flere) samtaler påståes være svært varierende.! Dermed utelukkes mulig årsaker til at far på ulike samtaletidspunkter over tid kan ha ulike lønnsforhold og faktisk i en av disse ikke ha lønn! Den sakkyndige blander sammen forklaringer gitt på ulike tidspunkt, som om ytre betingelser og forhold rundt far holdes konstant! Mens ytre betingelser rundt konkursen forandrer seg, legger den sakkyndige til grunn at disse er konstante. Det kommer til syne tidlig forsøk på å mistenkeliggjøre far! I en setting der det skal finnes negative trekk ved far er det viktig å utelate alt som kunne forklart fars tilsynelatende ulike beskrivelser over tid av sine lønnsforhold! Ikke noe sted vurderes dette av far. At den pågående konkurs avsluttes med en rettssak, der bobestyrer taper og der det dokumenteres at den lange tiden konkursen tar har sin direkte årsak i at mor kom med usanne påstander til bobestyrer, setter den sakkyndiges vurderinger i et underlig lys! Igjen blir det meget tydelig hvordan den sakkyndige her, i motsetning til mors beskrivelser, begynner å foreta vurderinger og tolkninger. Det er ikke hva far beskriver som fremkommer i rapporten, men hvordan den sakkyndige tolker opplysninger fra far! Sannheten var at far i hele det tidsrommet den sakkyndige beskriver fars arbeidsforhold var selvstendig næringsdrivende, samtidig var far først ansatt i sin kones firma, og deretter grunnet konkursen oppsagt fra denne stilling. Etter det fortsatte far bare som selvstendig! Dette er ikke vurdert av den sakkyndige!] Far har en fetter som bor i Bergen. Foreldre og familie ellers er bosatt på Østlandet. Far har et nettverk av naboer og venner i Bergen. Han belaster ikke sitt nettverk slik han mener at mor gjør. Far har vært opptatt at hans kone fra Thailand skal etablere ett nettverk i Bergen. De har en del kontakt med andre fra Thailand. Far har i samtalene med den sakkyndige vært like opptatt av å formidle opplysninger som kan gjøre det mulig å forstå mor har en alvorlig personlighetsforstyrrelse, som å formidle hvordan han selv vil utøve omsorg. Selv om far har svart på spørsmål fra den

54 54 sakkyndige på en informativ måte, har han i noen sammenhenger blitt mer upresis enn en ville forvente, og forandre på sin framstilling, når han har forstått at den sakkyndige sitter inne med opplysninger fra andre. Far er opplevd som lite i stand til å vise fleksibilitet, og til å se at hendelser kan forklares og forståes på andre måter enn hans. Når han har blitt møtt med motforestillinger har han reagert med en viss irritasjon og en holdning om at han aldri blir trodd. I siste samtale oppfattet den sakkyndige far som meget sint og provosert på grunn av kritikk i et brev fra barnevernet. [Mens den sakkyndige mener far er like opptatt av å beskrive mors negative sider, finnes det ingen slike beskrivelser her i dette avsnittet av rapporten. Ingen steder er det beskrevet at far så langt kommer med beskrivelser av mor i det hele tatt! Det eneste som er beskrevet er fars bo og arbeidsforhold! Allikevel kommer slike vurderinger! Mens det under mors beskrivelser er gjengitt en rekke negative beskrivelser av far fra mor, finnes det i rapporten her ikke en eneste negativ gjengivelse av at far skal ha beskrevet mor negativt! Allikevel påstår den sakkyndige at Far har i samtalene med den sakkyndige vært like opptatt av å formidle opplysninger som kan gjøre det mulig å forstå mor har en alvorlig personlighetsforstyrrelse, som å formidle hvordan han selv vil utøve omsorg.! Det er ikke fars beskrivelser vi får representert, men den sakkyndiges tolkninger! Fars beskrivelser er utelatt! Det påståes at far skal ha beskrevet mor negativt, men det foreligger så langt ikke en enste beskrivelse av hva disse negative beskrivelser skal bestå i!!! Den sakkyndige gjør med andre ord vurderinger av noe som ikke er beskrevet i rapporten! Dette er umulig å etterprøve og således ikke faglig akseptabelt! Hva er det far tilsynelatende skal ha beskrevet? Er det dokumenterte adferdstrekk hos mor? Er det bare påstander fra far, slik mor kommer med? En ting er at far visstnok skal ha beskrevet mor negativt, og dette kritiseres far for, noe ganske annet er det at det i mors beskrivelser over foreligger en rekke negative beskrivelser av far! Å ensidig kritisere far for det også mor beviselig gjør, dokumenterer en ensidighet og dermed partiskhet fra den sakkyndige! Når mor ikke kritiseres for det samme far kritiseres for er metoden ensidig. Det er ikke faglig holdbart! Allerede her fremgår det klart en negativ holdning til far, der hans lønnsforhold kritiseres, mens mor ikke har lønn, men lever på trygd. Videre blandes tolkninger av noe far skal ha sagt uten at vi får vite hva far skal ha sagt! Dette har ikke noe med fag og gjøre men desto mer med ensidig stigmatisering av far å gjøre! Hva bygger den sakkyndige på når far tilsynelatende ikke viser fleksibilitet? Det er ikke beskrevet noe i rapporten som viser en slik side ved far! Hvor er underlaget for en slik forståelse? Hvor er premissene for dette? Hvilke hendelser er det den sakkyndige mener far ikke evner forstå kan oppfattes annerledes? Er det fars dokumenterte beskrivelser av mor over mange år? Og i tilfelle hvor er disse beskrevet i rapporten? De er selvfølgelig ikke beskrevet for de er tatt ut av saken av den sakkyndige! Hva er det far tilsynelatende skal ha blitt irritert på? Er det, det faktum at den sakkyndige tok alle hans dokumenter om mor ut av saken? Hadde far grunn til å føle irritasjon, fremstå frustrert? Rapporten beskriver intet om årsaken til den sakkyndiges vurderinger av far så langt! Det blir umulig å etterprøve og selvfølgelig ikke faglig holdbart!

55 55 Hvorfor vurderes det ikke noe sted mors evne til å forstå at hendelser kan forståes på andre måter? Hvorfor benyttes det ulike metoder ovenfor partene i saken? Om far blir frustrert på den sakkyndiges motforestillinger, har da den sakkyndige rett i sin måte og forstå en kompleks sak som denne på? Dette blir umulig å etterprøve fordi den sakkyndige ikke beskriver premissene for sine vurderinger av far, her under kapittelet som heter Innformasjoner gitt av Far. Det blir umulig for leseren å vite hva far faktisk skal ha sagt, for det er utelatt i det kapittelet som heter innformasjon fra far! Her under Innformasjoner fra far beskrives først en del objektive familiære, arbeidsog boligmessige forhold. Han begynner umiddelbart å tolke, men det angies ikke noe sted hva og hvilke situasjoner han tolker. Det blir umulig å etterprøve. Det beskrives svært lite Informasjon fra far, mens det gies en rekke vurderinger av far! Særdeles påfallende er det at den sakkyndige her har utelatt mange hundre dokumenter av meget alvorlige beskrivelser rundt mors adferd over mange år. Hvorfor er dette utelatt? Hvorfor ender den sakkyndige igjen opp med å tolke og vurdere fars lønnsforhold når han ikke tar med at far på dette tidspunkt er under konkursbehandling og at det selvfølgelig påvirker fars evne til å betale bidrag. Noe den sakkyndige senere kritiserer far for ikke å gjøre! Viktige premisser for forståelse av kompleksiteten i saken er bevist utelatt! Hvorfor? Når den sakkyndige påstår (uten situasjonsbeskrivelser) at Far er opplevd som lite i stand til å vise fleksibilitet, og til å se at hendelser kan forklares og forståes på andre måter enn hans., må det også foreligge beskrivelser av hvilke situasjoner dette gjelder. Slik den sakkyndige beskriver det generaliseres det at far ikke evner se andre forståelser eller være fleksibel! Hva bygger han det på? Det foreligger ingen observasjonsbeskrivelser av slik adferd! Det blir umulig å etterprøve! Er det at far er uenig med den sakkyndige eller barnevernet han legger til grunn? Hva bedømmer han dette ut i fra? Etterprøving av de subjektive vurderinger som er gjort er umulig! Premissene for den sakkyndiges påstander eksisterer ikke! Igjen synes det viktigere å påstå at far ikke skal ha daglig omsorg, og dermed konkludere negativt, enn å foreta en objektiv vurdering. Allerede her er rapporten av en slik karakter at den bryter meget klart med de retningslinjer som gjelder for slike saker. Premisser utelates, mens vurderinger av dem taes med. Rapporten blir umulig å etterprøve. Likeledes mangler alle beskrivelser av mors psykiske problemer som far har gitt den sakkyndige. De er utelatt! Det eneste som beskrives er en vurdering av at far er svært opptatt av å formidle mors avvikende adferd, mens konkrete beskrivelser av denne adferd er utelatt! Hvordan skal retten evne å se mors adferd når den sakkyndige utelater beskrivelser av den! Hvordan skal den sakkyndige kunne gjøre en vurdering av mor psykiske helse (slik mandatet tilsier) når han utelater alle beskrivelser av mors adferd! Dette er ren faglig svindel. De vurderinger som gjøres av far og mor bygger utelukkende på den sakkyndiges forutinntatte hypoteser og preferanser! Det synes fremkomme et ønske (ved å utelate) å fremstille mor som uten de problemer far dokumenterer i de dokumentene den sakkyndige selv skriver han ikke ville se! Ved

56 56 bevist å utelate de negative beskrivelser far gir, og kritiseres for å gi, problematiseres heller ikke mors avvikende adferd!] Far sin beskrivelse av barna. det eldste barnet beskrives av far som et barn som har utviklet seg helt normalt de første leveårene. Motorisk var hun godt utviklet, og lå klart foran jevnaldrende da hun var 3-4 år. Fortsatt er det eldste barnet flink motorisk. Far tilskriver dette at han tok det eldste barnet mye med på turer i terrenget. det eldste barnet sin utvikling språklig, intellektuell og sosialt var god og upåfallende. Han er mer usikker på hennes sosiale fungering nå. [ Fars vurdering underbygges også av barnehagens beskrivelser på dette tidspunktet slik det beskrives i dok.65. ] det eldste barnet hadde mange venner i nabolaget da hun bodde hos far, og fungerte fint sammen med disse. Hun var populær og en leder i venneflokken. Nå er hun blitt mer passiv og dilter mer etter andre. Hun klarer ikke dra i gang leken på samme måte som før. det eldste barnet er flink til å finne på nye ting, og når hun først er kommet i gang med lek, går det bra. Hun er litt redd for nye ting, men når hun først mestrer det, vil hun gjerne fortsette. det eldste barnet er avhengig av og liker bekreftelse på egen mestring. det eldste barnet er blitt mer nærtakende. Hun furter når det settes grenser. Far ser de samme reaksjonene hos det yngste barnet, og mener det skyldes at mor ikke klarer å sette grenser. Mor gir etter for barna når hun utsettes for press. det eldste barnet protesterer ikke på vanlige daglige rutiner, som måltider, legging, toalettrutiner osv. Dette går greit når hun er hos far. [Far beskriver ikke noen av de problemer mor opplever med både det yngste barnet og det eldste barnet etter samvær.] Far sier at det eldste barnet har forandret seg etter at hun ble flyttet til mor. Hun er blitt mer trist, lukket, passiv og mindre smilende. Hun har begynt å tisse på seg om natten etter at hun flyttet til mor. det eldste barnet reagerer sterkt, og kan begynne å gråte og holde seg for ørene, når noen snakker høyt til henne. Han tilskriver dette episoder der mor skrek hysterisk. det eldste barnet har opplevd mor rasende, og hun er blitt slått av mor. det eldste barnet har vegret seg for å reise til mor etter samvær. [Den samme beskrivelse av tristhet blir beskrevet av skolen etter flyttingen til Norheimsund. I skolens første beskrivelse ble det eldste barnet beskrevet i positive ordelag, seks måneder senere er beskrivelsene utelukkende mer negative!] Når ukjente kommer på besøk, blir det eldste barnet litt forsiktig til hun tør opp. Siste tiden har hun søkt til far, og vil sitte på fanget. Dette gjelder begge jentene. Far sier at han merker en større lukkethet etter flyttingen og hendelsene i høst. Han har hatt kontakt med skolen. Skolen fremstiller det som om alt er bra, men når han stiller mer inngående

57 57 spørsmål, får han inntrykk av at det eldste barnet ikke har det så bra. Hun er mye alene på skolen. [Dette underbygges også av de beskrivelser skolen gir den sakkyndige under. Mens det eldste barnet beskrives med god mimikk rett etter flytting, mangler hun denne mimikk på våren 2003.] s.12 Om det yngste barnet at hun ikke er så langt fremme motorisk som det eldste barnet. det yngste barnets språklige, intellektuelle og sosiale utvikling er god. Far har ingen bekymringer for hennes utvikling. Hans bekymringer er knyttet til hvilke holdninger som skapes hos barna, hva som er tillatt og ikke tillatt hos mor. Han forteller at det yngste barnet og det eldste barnet kan kle av seg og gå nakne rundt i huset. Far har hatt kontakt med barnehagen. Han opplever at de beskytter mor. [Alt som beskrives av den sakkyndige om fars beskrivelser og bekymring for det yngste barnet er på 6 linjer! Far gav en rekke bekymringsfulle beskrivelser av det yngste barnets problemer den gang. Når den sakkyndige påstår at far ikke er bekymret for det yngste barnets utvikling er dette direkte usant! Her utelates en rekke beskrivelser av det yngste barnet som var gitt bla. i de dokumenter den sakkyndige ikke ville se! Den sakkyndige holder negativ innformasjon om det yngste barnet tilbake! Ellers er det å merke at de beskrivelser som gjengies her ikke er så fulle av vurderinger fra den sakkyndige som fars øvrige beskrivelser over, selv om vesentlige deler rundt det yngste barnet (3.5-4 år) er utelatt.] Kartlegging med CBCL symptom sjekkliste. det eldste barnet fremstår gjennom far sin kartlegging som en jente med aktiviteter i et omfang som er normalt for barn på hennes alder. Det samme gjelder for skolefaglig fungering. Sosialt vurderer han det eldste barnet som noe svak. På de kliniske skårene er den totale skåren innen normalområdet, men forhøyet på angst og depresjon slik at disse ligger i nedre del av klinisk område. Kartlegging i forhold til det yngste barnet viser at far rapporterer flere vansker enn det som er normalt for barn på hennes alder. det yngste barnet får en skåre på angst/depresjon som ligger på grensen til/i nedre del av klinisk område. CBCL vurderes å samsvare med de opplysninger Far ellers gir om det eldste barnet knyttet til tristhet og passivitet/tilbaketrekning. det yngste barnet gir noe høyere skåre på angst/depresjon samsvarer ikke helt med hans beskrivelse av henne. [Her blir det meget tydelig å se at det er stor uoverensstemmelse mellom det som gjengies av den sakkyndige i avsnittet over om det yngste barnet, og det far faktisk

58 58 beskriver gjennom besvarelsen av CBCL. Denne besvarelsen viser at det yngste barnet har problemer. Over påstår den sakkyndige at Far har ingen bekymringer for hennes utvikling, etetr å ha fjernet de negative beskrivelser far gir om det yngste barnet! CBCL beskriver adferdstrekk hos det yngste barnet. Hvorfor problematiserer ikke den sakkyndige det avviket det blir mellom det den sakkyndige påstår Far verbalt sier og det som Far beskriver gjennom rapporten? Hvor er vurderingen av dette avviket? Den sakkyndige oppfatter at det er avvik mellom verbalet og CBCL beskrivelser når han skriver samsvarer ikke helt med hans beskrivelse av henne! Er det slik at far kanskje har uttalt seg annerledes enn det den sakkyndige påstår vedr. det yngste barnets fungering? Slik at det far egentlig formidlet verbalt var i overensstemmelse med det som ble formidlet gjennom CBCL? Har ikke den sakkyndige lest fars beskrivelser i de dokumenter han fikk av far når det gjelder det yngste barnet? Ikke noe av dette problematiseres, da det ville kunne gjøre det vanskeligere å flytte barna til mor!] Far sine synspunkter på daglig omsorg og oppdragelse. Far sier han lar barna prøve seg på aktiviteter uten å stoppe dem, slik at de selv skal kunne danne seg et bilde av hva de kan klare og hva som er farlig. Han er samtidig til stede og i beredskap, slik at han kan forhindre at de skader seg. Han lar barna prøve seg og finne grensen for egen mestring når de utfolder seg i lek. [Her beskrives detaljert hvordan far bevist opptrer i relasjon til barna. Noe som kommer i konflikt med den sakkyndiges påstander om at far ikke evner å leve seg inn i barnas situasjon! ] Når det gjelder leggesituasjonen, måltider og andre daglige situasjoner, sier Far at han er mer opptatt av styring fra voksne. Voksne skal bestemme, men gi en forklaring på hvorfor det skal handles på en bestemt måte. Han er opptatt av at barn må få forklaring, barn må ikke bare nektes eller grensesettes. [Her beskriver Far seg som autoritativ, som forstår at barna trenger grenser og veiledning, og som forstår at barna trenger begrunnelse for de grenser som settes. Dette skiller seg tydelig fra beskrivelser fra mor, der det ikke finnes slike betraktninger i det hele tatt og der fokuset er på REGLER uten begrunnelse eller forklaring på hvorfor man har de regler man har. Altså en mer autoritær oppdragelse, i tråd med mors egne opplevelser i sin barndom fra sine foreldre. Gjør som jeg sier ellers... fremstår som mors omsorg mens fars omsorg fremstår som gjør som jeg sier fordi.... ] Far sier at det er viktig at barn lærer høflighet. Han legger vekt på vanlig høflighet, si takk for maten, takke når de får noe. Barn må lære å tenke hvordan man vil andre skal være mot dem.

59 59 [Her beskriver Far hvordan han moralsk lærer barna positiv adferd. Det må sees opp mot mors påstander om at far ikke lærer barna slik adferd! Mens far begrunner hvorfor han oppdrar barna som han gjør, fremstår mors beskrivelser over mer som påstander ut i fra en bok med udefinerte regler. Også her blir det synelig at far faktisk viser evne til forståelse av barnas behov i strid med den sakkyndiges påstander om at far ikke evner leve seg inn i barnas behov. Et eksempel er at far vektlegger høflighet, men i motsetning til Mors beskrivelser, beskriver far ikke bare AT det skal være slik, men far beskriver HVORFOR det skal være slik. Det er beskrivelser vi ikke finner fra mor.] Når barna er med han i butikk og vil ha noe, lar han dem noen ganger få, andre ikke. Det er viktig at man forklarer barna at ting koster penger, og at man ikke har ubegrenset med penger. Han er opptatt av at det er viktig å lære det eldste barnet at ting har en verdi, og at man ikke kan få alt. det eldste barnet legger ikke så mye trykk bak når hun får avslag. Noen ganger når det er viktig for henne, kan hun prøve seg videre. det eldste barnet krever ikke så mye. Samtidig formidler far at siden han bare ser barna hver 2. helg, er han mer ettergivende enn han ellers ville vært. Når far beskriver sine synspunkter på omsorgsutøvelse og oppdragelse, relaterer han dette i hovedsak til hvordan han opptrådte ovenfor det eldste barnet i den tiden hun bodde hos han. Når dette påpekes, sier han at han vil opptre på samme måte ovenfor det yngste barnet, dersom hun flytter til han. [Igjen beskriver far at han har en bevist holdning og tanke bak sin omsorg, svært ulikt det mor beskriver om sin omsorg. Mens mor synes å ha regler for reglenes skyld, har far regler med en videre begrunnelse. Igjen blir det underlig at den sakkyndige problematiserer at det far beskriver var hvordan han opptrådte ovenfor det eldste barnet da hun bodde med han. Hvorfor blir dette problematisert når overskriften på dette avsnittet nettopp er fars omsorgsevne for barna! At far eksemplifiserer sin omsorg med hendelser fra det eldste barnet tilsier ikke at hans omsorg skulle være forskjellig til det yngste barnet. Det fremkommer en litt underlig problematisering rundt far! Den sakkyndige synes mangel reelle forhold ved far å problematisere, og synes vtinge frem noe å beskrive i negative former.] Far er opptatt av at barna må stimuleres. Han har kjøpt bøker, og vært bevist mht. Tema og informasjonsverdi og nevner tema som havet, livet i fjæra, ulike aktiviteter, andre s.13 land/kulturer. Han fremholder de opplevelsene det eldste barnet har hatt når hun har vært med til Thailand. De har oppsøkt slumstrøk, slik at hun skal få et perspektiv på sin egen velstand. Far er også opptatt av at barna må gies muligheter til aktiviteter, og nevner at det eldste barnet før flytting til mor gikk på ballett sammen med Chritica. [Igjen er beskrivelser av far omsorgsevne, beskrivelser av en voksen med et klart fokus på innholdet i omsorgen. Dette i kontrast til mors beskrivelser som ikke inneholder noen slike dypere betraktninger av omsorg. Mens mors beskrivelser synes å reflektere en liste av gjøremål fra en bok, fremstår fars beskrivelser som

60 60 gjennomtenkte om med en bevist holdning bak. Fars beskrivelser viser at han er genuint opptatt av hvordan omsorgen oppfattes av barna og viser i sine beskrivelser en toveiskommunikasjon mellom sin omsorgsutøvelse og barnets reaksjon. Han synes evne se barnets reaksjon på sin omsorg og tilpasse den slik at barnet forstår hva og hvorfor. Igjen er dette i kontrast til mors omsorgsbeskrivelser som fremstår langt mer firkantet og rigide i sin form. Mor beskriver ikke noe sted hvorfor hun gjør som hun gjør, mens far hele tiden beskriver et fokus på barnets reaksjon og forklaring av hvorfor han gjør som han gjør. Mens det er tydelig at far søker utvide barnas horisont for barnets skyld, fremstår mors adferd ovenfor barna mer som en beskrivelse av hvor flink mor er, til å ta seg av barna! Dette underbygges også av mors beskrivelse i stevninger, der hun beskriver seg selv som en meget god omsorgsperson! Den underliggende narsissistiske adferden blir tydelig. Det viktige for mor synes å bli å vise at mor mestrer, mens det for far synes viktigere at barna opplever at de mestrer.] Oppfølging av skolen er viktig. Da det eldste barnet bodde hos far satt han med henne å gjorde lekser, hvis ikke leksene var så enkle at hun mestret selv. Han følger opp stedatteren Chritica på samme måte nå, som han fulgte opp det eldste barnet. Dersom barna flytter til far, vil fars kone ha en rolle som mor for det yngste barnet og det eldste barnet. Slik situasjonen er nå, er Fars kone litt tilbakeholden med å sjefe ovenfor det eldste barnet, sier far. Han tror at ektefellen blir mest hjemme, selv om hun skal drive butikk, da hun driver dette mye hjemmefra via internett, mail, fax/telefon. Fars kone er glad i det eldste barnet, og hun favoriserer ikke Chritica fremfor det eldste barnet, heller omvendt. Fars kone er følelsesmessig involvert i det eldste barnet. Hun gråter når det eldste barnet har det vondt, og gir utrykk for at hun opplever det som vondt når hun eks.vis ser at barna har det vondt i hente/bringesituasjonen. Fars kone kommuniserer godt med det eldste barnet, litt på norsk og litt på engelsk. Det er hun som hjelper jentene med mer intime ting, på badet osv. [Beskrivelsene far gir fokuserer mer på følelser enn det vi ser beskrevet fra mor. Mens far beskriver Fars kone sine tårer når barna har det vanskelig, og dermed Fars kone sin empati, foreligger det ingen slike beskrivelser fra mor. De er mer sterile og mangler den mer empatiske innlevelse vi ser fra fars beskrivelser. Mens mor beskriver sine regler for reglenes skyld, beskriver far regler bygget på en underliggende intensjon. Mens mor har regler for reglenes skyld, synes far ha regler bygget på et dypere gjennomtenkt grunnlag. Mor beskriver AT det er regler, far beskriver HVORFOR det er regler! Omsorgen blir derfor helt annerledes hos far enn hos mor. Ikke noe av disse for barna vesentlige forskjeller er problematisert av den sakkyndige. Helt i tråd med beskrivelser av narsissistiske personligheter om at de kjenner ordene, men ikke innholdet fremstår mors beskrivelser som en overskriftsforståelse, men fars beskrivelser fremstår som innholdsforståelse!]

61 61 Far sitt syn på spørsmål knyttet til daglig omsorg og samvær. Far hevder i samtalene at han er sterkt bekymret for hvordan barna har det hos mor. Han har levd med henne i 8 år og vært under angrep fra henne i 4 år. Han hevder at hun er alvorlig psykisk syk. Hennes adferd og reaksjonsmønster er klart avvikende. I samtaler og brev til undertegnede, barneverntjenesten og BUP-Voss, tilkjennegir han denne bekymringen. Far hevder at mor har personlighetsmessige trekk og en fungering som gjør at han mener hun er psykopat. Mor sin psykiske helse bekymrer far sterkt, han opplever hennes humør som svingende og uforutsigbart. Hennes ustabilitet er framtredende. Det er særlig når hun kommer under press, at hennes psykiske vansker trer tydelig frem. I slike situasjoner er det særlig hennes sinne, i ulike styrkegrader, som er den vanligste reaksjonen. Denne reaksjonen kunne komme i alle situasjoner. Han nevner at hun i perioden da hun gikk gravid med det eldste barnet, var svært ustabil og kunne bli sint for bagateller. Hun reagerte med sinne og anklager på et hysterisk nivå. Hun kunne bl.a. bli meget sint når hun ble nektet noe. Far sier mor sammenlignet han med sin egen far. [Her er i hovedsak beskrivelser av hva far skal ha tilkjennegitt. De trekk som beskrives av mor blir ikke gjenstand senere for noen vurdering. Det er likeledes feil at far bare mente mor var psykopat. Både i den sakkyndige rapport av 2002 og til den sakkyndige ble det klart tilkjennegitt at far mente det var en narsissistisk lidelse. Den sakkyndige beskriver selv hvordan far leste opp fra en bok i møte hos den sakkyndige og det var om narsissistisk problematikk. Det kan være grunn til å se hva faglitteraturen beskriver rundt dette slik f.eks. c Dermed burde den sakkyndige ha vurdert den narsissistiske delen mer enn det han gjør. Faktisk vurderes ikke det noen steder! Det er påfallende og selvfølgelig ikke faglig holdbart at den sakkyndige bare gjør en så ensidig vurdering som han gjør i en slik problematisk adferd som dette er. Når han da at på til likestiller psykopati med narsissime, svikter det fullstendig faglig! ] det eldste barnet har sett sin mor rasende, og en venninne av mor har sett hennes tap av kontroll. Far sier at hun har slått det eldste barnet. Han mener at det som kjennetegner henne er narsissisme, og personlighetsforstyrrelse med klare psykopatiske trekk. I en av samtalene leser far opp en beskrivelse av psykopati fra en fagbok, en beskrivelse som er slik at det kunne være skrevet om mor, mener far. Hun har i lengre tid fått behandling for sine psykiske plager og brukt lykkepillen. Far sier at han nok så de bekymringsfulle trekkene i den tiden de var gift, men at de er blitt tydeligere etter at de gikk fra hverandre. Innledningsvis gav far utrykk for at han kunne ha gjort ting feil. Utover samtalene mener han at de konfliktene som har oppstått, skyldes mor sin måte å opptre på. [Her bekrefter den sakkyndige at far er bekymret for at mor har en narsissistisk lidelse ut fra de trekk hun viser i sin adferd. Allikevel blir det ikke gjort noen tester eller vurderinger av denne adferden. Det eneste den sakkyndige gjør er å vurdere mor ut i fra dyssosial forstyrrelse, men far har ikke nevnt denne noe sted. Han nevner narsissistiske trekk og psykopatiske trekk, som langt overlapper hverandre. Ikke noe av dette vurderes av den sakkyndige! Dette underbygger en manglende kunnskap fra den sakkyndige på dette området!

62 62 Interessant er det at mens far i rapporten beskriver at han ser han kan være delaktig i konflikten, Innledningsvis gav far utrykk for at han kunne ha gjort ting feil, finnes det ingen slike beskrivelser fra mor. Slik den sakkyndige refererer fra mor, har far all skyld i konflikten! Til tross for dette påstår den sakkyndige over at det er far som ikke evner å se at andre kan ha rett og at far kan ta feil! Man skulle tro den sakkyndiges notater er blitt byttet om på, at far tolkes ut i fra notatene om mor! Mens far både ser sitt eget bidrag i konflikten ha gjort ting feil, og begrunner hvorfor han mener mor har et stort ansvar i konflikten, fremstår mor som feilfri og legger alt ansvar over på far! Dette problematiseres ikke noe sted av den sakkyndige. Dette underbygger igjen at den sakkyndige tolker partene ut i fra ulike standarder. Det underbygger i høyeste grad at det foreligger en forutinntatt hypotese om at barna skal til mor og at alt senere handler om å bekrefte denne hypotese! ] Far mener at det eldste barnet viser klare tegn på at hun ikke har det bra, og etter hvert også det yngste barnet. Han tilskriver dette mor sin væremåte. Hun ser ikke barnas behov, og er bare opptatt av sine behov. Hun er ikke i stand til å ta seg av barna på egen hånd, men må hele tiden støtte seg på et nettverk av familie og venner. Hun evner ikke sette grenser for barna. I den tiden mor bodde i Bergen og i tiden i Norheimsund, har hun stadig fått hjelp fra venninner og familie. Mor sin mor har i s.14 lange perioder oppholdt seg i Norheimsund, og bistått datteren. Far mener at dette viser at hun ikke er i stand til å ta seg av barna alene, men er totalt avhengig av sine omgivelser. Han sier også at mor ikke er i stand til å ta avgjørelser, men at andre må bestemme for henne. I den tiden de var gift, var hun passiv, og overlot avgjørelser til ham. Hun kunne i liten grad ta beslutninger på egenhånd. Han refererer bl.a. til en episode der det eldste barnet hadde skadet seg og måtte ha hjelp. Selv om mor er utdannet sykepleier var det andre som måtte ordne opp, sier far. Slik far ser det er det barna som er til for mor, og ikke omvendt. Han forteller at det eldste barnet har blitt låst inne på et rom og først låst ut neste morgen. [Ikke noen av disse beskrivelser blir problematisert av den sakkyndige noe sted. At mor opplagt har behov for hjelp og således ikke evner omsorgen er godt dokumentert over mange år, både før og etter Når en rekke for barna negative beskrivelser blir gitt, og den sakkyndige ikke på noe tidspunkt problematiserer dem, betyr det at de ikke tillegges verdi, eller at de strider mot en forutinntatt hypotese og derfor ikke problematiseres. Dette underbygger igjen den ensidighet den sakkyndige arbeider ut i fra! Alt som kan være negativt for mor blir oversett!] Far viser til episoder der mor kunne få anfall og skrike hysterisk. Når dette skjedde reagerte det eldste barnet med redsel, hun satt seg i en krok og holdt seg for ørene. Fortsatt blir det eldste barnet redd og holder seg for ørene når noen snakker høyt til henne. Tidligere var det eldste barnet en leder i venneflokken. Nå er hun mer passiv og dilter etter de andre. Hun klarer ikke på samme måte som før å dra i gang leken.

63 63 [Ikke noen av disse beskrivelser blir problematisert av den sakkyndige!] Far mener at mor opptrer impulsivt og ukritisk og handler på måter som ikke er til barnas beste. Dette mener han at en rekke episoder bekrefter. Han viser bla. til at mor hentet det eldste barnet og tok henne med til Norheimsund umiddelbart etter tingsrettens dom forelå. Dette førte bl.a. til at det eldste barnet ikke fikk fullført skoleåret sammen med klassen sin i Bergen, en handling fra mor sin side som ikke var til barnas beste. Han fikk heller ikke ha kontakt med det eldste barnet på flere uker, på grunn av ferie og mor sin holdning. [Den sakkyndige beskriver ikke at mor saboterte sommerferien for barna. Han skriver bare at : Han fikk heller ikke ha kontakt med det eldste barnet på flere uker, på grunn av ferie og mor sin holdning. Det var ikke på grunn av ferie men fordi mor brøt avtalen om ferie og stakk av med barna til Sverige en uke før avtalt ferie! Ikke noe av dette for barna konfliktdrivende adferd problematiseres av den sakkyndige! Den sakkyndige beskytter mors avvikende adferd ovenfor barna! ] Det har vært hardt for far og oppleve at barna ikke har villet reise tilbake til sin mor. Særlig det eldste barnet har gitt utrykk for at hun ikke vil tilbake til mor, og har grått i bilen på veg til Norheimsund. det eldste barnet har fått vondt i magen og blitt bleik. Han forteller at det eldste barnet har begynt å tisse på seg om natten, et problem som oppsto etter at hun ble flytte til sin mor. Far mener at mor bevist gjør det vanskelig for han å ha samvær. Han viser til situasjonen som oppsto i fjord og denne sommeren. Hun holdt barna borte fra han i en periode etter at han hadde meldt Mors venn til politiet for overgrep, og truet i et brev i januar 2003 å begrense samværene til en gang i måneden. Trusselen om å begrense samværene mener han at hadde et klart økonomisk motiv, da han mener mor ville fått et høyere bidragsbeløp på den måten. I forbindelse med at far hevder dette, blir han stilt spørsmål ved hva han betaler i bidrag. Far forteller at han ikke har betalt bidrag etter at det eldste barnet flyttet til mor. [Den sakkyndige forsvarer her mors økonomiske motiv. Han ser ikke den klare sammenhengen med at far på den tid ikke betaler bidrag, med det faktum at far ikke har inntekt som følge av den falske konkursen. Den sakkyndige insinuerer at far burde betalt bidrag, men vurderer ikke på noe tidspunkt fars reelle situasjon med konkursen. At det er mors falske påstander til bobestyrer som gjør at konkursen tar flere år, problematiseres heller ikke av den sakkyndige! Fokuset er utelukkende at far skal kritiseres for at han ikke betaler bidrag! Vi ser her hvordan den sakkyndige problematiserer forhold ved far, mens det ved mors beskrivelser ikke foreligger en eneste provokasjon av de påstander hun fremsetter! ] Ett forhold ved mor som gjør henne uegnet til å ha daglig omsorg for barna, er at hun ikke klarer å sette grenser for barna. Hun gir etter når hun presses og klarer ikke å ta eller stå på avgjørelser. Han sier at mor alltid har måtte støtte seg på andre, som sin mor eller venninner, for å kunne klare omsorgen for barna. Far er usikker på om mor har rutiner og orden på daglige gjøremål.

64 64 Far sier at han har et dårlig inntrykk av mor sin samboer, og ble skeptisk til han fra første stund. Han er bekymret for holdningene til mor og samboer. Han viser til at både det eldste barnet og det yngste barnet kan kle av seg å gå nakne rundt i huset. Dette får de lov til hos mor. Far viser til bilder han har mottatt, der det eldste barnet kysser Mors venn på munnen, og et annet bilde der hun ligger oppå han i sofaen. I tillegg til at mor på denne måten bevisst prøver å provosere, mener han at det viser en type samvær mellom barn og voksne som ikke er akseptabel. Selv kan far la barna sitte på fanget og i armkroken, men ikke ligge oppå seg. Far sier han blir svært usikker på hva mor tillater. [Furevik viser igjen at han ved fars beskrivelser umiddelbart konfronterer far med sine handlinger, uten å relatere dem til ytre faktorer som at far er barnas far. Selv kan far la barna sitte på fanget og i armkroken kan oppfattes tydelig konfronterende til fars kritikk av at barna har intime handlinger med Mors venn uten å synes evne den nærmere relasjon far-barn! Det viktigste blir å nøytralisere fars bekymring for barna! Det kommer til syne et ønske fra den sakkyndige at så snart mor kritiseres av far, så konfronteres far med en adferd som skal oppveie eller flytte fokus til far slik at mors adferd unnslipper videre problematisering. Ikke noe sted synes den sakkyndige evne forstå fars bekymring!vi ser det her og vi ser det rundt fars bidrag over. Det søkes å eliminere fars kritikk ved å flytte fokus tilbake på far, slik at mors negative adferd ikke blir tema. Ikke noe sted under mors beskrivelser blir det benyttet en slik metode!] I samtaler formidler far at han mener det eldste barnet er blitt utsatt for overgrep fra Mors venn. Han hadde mistanke om dette i lengre tid før det eldste barnet selv fortalte om overgrep. Han hadde ikke s.15 regnet med at politiet ville komme fram til noe, da de aller fleste slike saker blir henlagt. Far omtale Mors venn som overgriper i samtaler. Han betegnelse også etter at det eldste barnet har fortalt at overgrep ikke har funnet sted, og saken er henlagt som intet straffbart forhold bevist, Mors venn som overgriper. [Igjen synes det ikke fremkomme noen vurdering av hvordan overgrepsaken ble henlagt. Den sakkyndige synes ikke problematisere måten barnevernet opptrådte på i det hele tatt! Hvorfor avhørte barnevernet det eldste barnet? Hvorfor tar Mors venn kontakt med barnevernet for å avgi forklaring? Er ikke det politiets sak? Hvorfor driver barnevernet politiarbeid? Hvorfor reagerer ikke den sakkyndige på den alvorlig svikt det fremkommer i barnevernets metode, en metode som i all faglitteratur om avhør av barn betegnes som forkastelig? En avhørsform som bryter med alle de retningslinjer som finnes for slike avhør! Hva skjedde da det eldste barnet ble truet til å endre forklaring av barnevernet? Hvor er den sakkyndiges kritiske vurdering av dette? Den sakkyndige synes svært bekymret når far kaller Mors venn for overgriper etter dommeravhøret! Hvilken rolle spilte Furrevik i den måten barnevernet handlet på? Var han kontaktet? Bidro han til denne metoden? Ikke noe av dette synes vurdert! ]

65 65 I samtale , en samtale far selv tar initiativet til, tar han opp at han mener barnevernet (i et brev de har sendt BUP-Voss datert ) både tillegger han holdninger han ikke har og kommer med uttalelser som griper inn i den pågående barnefordelingssaken. Han stiller spørsmål ved måten barnevernet arbeider på, og mener at de ensidig stiller seg på mor sin side, på en måte som ikke er til barnas beste. Når den sakkyndige viser til at det er far som har meldt sak for barnevernet, og kanskje gjennom sin hyppige og kritiske henvendelser til barnevernet, kan ha bidratt til en konflikt, aviser han dette. Barnevernets kritikk av ham som konfliktskapende, er uforståelig sier far. Han har ikke kritisert barnevernet, men stilt dem spørsmål som de ikke kan besvare, noe som gjør at han mener de ikke forstår sin rolle og gjør sin jobb. [Den sakkyndige synes ikke vurdere barnevernets innblanding i saken i det hele tatt! I stedet benyttes den typiske teknikk vi har sett over der fokus flyttes fra barnevernets kritikkverdige opptreden til forhold rundt far. Dermed unnlater den sakkyndige å besvare fars kritikk! Vi ser her hvordan det er fars henvendelse til barnevernet som blir brukt mot far! En henvendelse som hadde sitt utgangspunkt i anmeldelse av seksuelle overgrep. Slik vi ser det både i bidragspørsmålet og de bildene av Mors venn som kysser det eldste barnet på munnen, flyttes fokus vekk fra barnevernets kritikkverdige adferd og over på fars kritikk av barnevernet. Far burde da skjønt at det ble konflikt når han går til barnevernet! Det i seg selv er interessant tolkning, for det foreligger omfattende dokumentasjon på at mor stadig involverer barnevernet uten at det blir problematisert! Det vi ser er en typisk adferd ved den sakkyndige. Alt som kan kritiseres rundt mor blir oversett og i stedet flyttes fokuset over på far. Dermed unnlater den sakkyndige bevist å problematisere både mor og barnevernets kritikkverdige adferd i saken.] Han mener de burde grepet inn og tatt omsorgen fra mor. Når den sakkyndige tar opp at barnevernet mener at han kommer med krenkende uttalelser om mor og hennes samboer, stiller far seg uforstående til dette. [ Her ser vi den samme flyttingen avfokus! Mens mor beskriver far som psykopat både til sin lege, tidligere sakkyndige og andre, er det først når far dokumenterer mors narsisstiske trekk at dette blir problematisk! Det er ikke problematisk at mor kommer med en rekke usanne, udokumenterte påstander. Derimot er det problematisk når far tilbakevise, og motbeviser disse påstander og faktisk beviser mors narsissistiske adferdtrekk! Det hele blir alt for enkelt å avsløre. Den sakkyndige problematiserer ikke noe som kan fremstå som negativt for mor, men benytter en teknikk der fokus i stedet flyttes over på far. Dette er lite holdbart faglig! Så gjennomgående som den sakkyndige benytter denne fokusflyttingen underbygger det ytterligere at han verken evner eller vil kritisere mor. Hver gang det oppstår kritikk mor eller noen rundt henne ikke kan svare på, flytter den sakkyndige fokuset over på far, slik at han ikke behøver kritisere mor. Dette er meget alvorlig og bidrar selvfølgelig til å underbygge at den sakkyndige både er forutinntatt, men også at han ikke har kunnskap om denne typen arbeide og spesielt kunnskap om mors type personlighet!]

66 66 Når det gjelder far sine gjentatte uttalelser om at mor er psykopat og mors venn er en overgriper, stiller han seg uforstående til at dette kan være krenkende. Først etter en lengre drøfting av dette, der den sakkyndige til slutt viser til far sine egne reaksjoner på å bli omtalt som psykopat, kan det synes som om far kunne innta et annet perspektiv, og se sine uttalelser fra de berørte sitt ståsted. [Igjen dokumenteres det hvordan den sakkyndige benytter alle beskrivelser av mor til å flytte fokus tilbake på far og dermed unngå å kritisere mor. I stedet blir far fanget i en felle der han frustreres å presses til å måtte hele tiden forsvare seg. Dermed unngår den sakkyndige å problematisere mors manipulative adferd. Far er syndebukken, mor er offeret! I stedet for å problematisere mors avvikende adferd, er det far som sykeliggjøres! Mor skal beskyttes koste hva det koste vil! Interessant er det at mens mor ikke noe sted tilkjennegir evne til å se andres syn, er det far som ensidig kritiseres for dette! Faglig er det helt uinteressant om far ikke evner dette eller ei om det ikke samtidig blir vurdert om mor evner dette når hun, som far settes under press! Det vi ser er at det benyttes en metode for far og en annen for mor. Dermed kan man ikke si noe om hvem av to som har de beste forutsetninger for omsorg, for de vurderes ut i fra ulike metoder. I en faglig setting er ikke dette verken forsvarlig eller holdbart! Det kommer her meget godt frem at alle beskrivelser gitt av far i dette avsnittet Far sitt syn på spørsmål knyttet til daglig omsorg og samvær hele tiden blir konfrontert med den sakkyndiges kritiske utspill og stadige flytting av fokus fra fars beskrivelser av mor tilbake på far. Det er påfallende at det ikke noe sted i mors beskrivelser over finnes en eneste konfronterende kommentar. Mens mor får fritt kritisere far, problematiseres det aldri at hun verken kan dokumentere eller eksemplifisere sine påstander. De blir beskrevet ukritisk. Dette i kontrast til fars beskrivelser som hele tiden konfronteres og der fokus hele tiden flyttes tilbake på far, slik at den sakkyndige unngår å kritisere mor for hennes adferd. Som vist i de over nevnte 4 eksempler flyttes fokuset vekk fra mor når far konfronteres med at det må være krenkende for mor å høre far beviser at hun har psykopatiske trekk. Det er sikkert krenkende for mor, men det må da også være like krenkende for far å høre det samme fra mor, som tross alt startet psykopat-beskrivelsene! Det ensidige ved den sakkyndige er at dette ikke problematiseres på noe tidspunkt! Dermed blir fremstillingen ensidig negativt rettet mot far. Det er ikke faglig forsvarlig. Det er helt normalt for far å bli frustrert over en slik ensidig metodebruk. Den sakkyndige bidrar her bare til å eskalere konflikten enda mer, ved en slik ensidig beskrivelse. Dette strider både mot lovens rettferdighetsprinsipp og det strider mot partenes grunnleggende rettigheter på at de skal bli hørt på en måte som oppfattes rettferdig av partene. ] I løpet av den tiden sakkyndige har hatt kontakt med partene, har Far hatt en akutt innleggelse på sykehus (lørdag 10 mai.) dette skjedde mens han hadde samvær med barna. Den sakkyndige ble oppringt av mor, som ønsket å drøfte hvordan de skulle opptre

67 67 for å trygge barna. Mor var da på vei til Bergen, etter å ha blitt oppringt av naboer som passet barna. Disse hadde bedt henne komme, da barna var redde og ikke hadde noen voksne som tok seg av dem. Seinere ringte Mors venn fra sykehuset. Barna var da på sykehuset med far, som nektet at barna skule dra med mor. Mor og Mors venn ble oppfordret å dra hjem uten barna, all den tid far var ved bevissthet og barna var blitt tatt hånd om. [Her beskrives en episode der far falt, og måtte på sykehuset. Han var der i 2.5 time. Det interessante her er ikke detaljbeskrivelsene til den sakkyndige, men det faktum at det ikke noe sted beskrives hvordan mor reiste vekk en måned på et psykiatrisk hvilehjem rett etter at barna var flyttet til [gården]. Den sakkyndige viser her at han involveres direkte av mor som ikke vet hva hun skal gjøre og må be den sakkyndige om råd i situasjonen som oppstår. Det er litt påfallende at mor etter å ha blitt fortalt at barna visstnok skal være alene, ikke ringer far eller Fars kone for å høre hva som skjer! Far var hele tiden ved bevissthet, hadde telefon, noe også Fars kone hadde. Mor ringer aldri far før hun møter opp på sykehuset. Dette kan ikke uten videre tolkes som en bekymringshandling fra mor, det må sees i sammenheng med mors øvrige adferd i saken og ikke løsrives fra dette. Den sakkyndige gjør ingen slike vurderinger. Han stiller ikke det opplagte spørsmålet : Ringte mor til far når fremmede kom med påstander om at barna visstnok var alene! Barna var ikke alene, de ble umiddelbart hentet av Fars kone til sykehuset og det var voksne tilstede, blant annet den voksne som ringte mor! I en vurdering av partenes omsorgsevne blir det interessant å se hvordan partene opptrer i slike situasjoner. Mens far umiddelbart (30 min) etter at han var kjørt til sykehuset sørger for at barna bringes til ham for å vise dem at far er ok!, Er mors adferd når hun blir borte fra barna i en måned og ikke fortelle dem hvor hun er! Slike vurderinger gjøres ikke av den sakkyndige. I stedet blir det viktigere å finne noe å kritisere far for, slik at man unngår å kritisere mor i det hele tatt! Faktisk er det ikke nevnt noe sted at mor reiste fra barna ratt etter flyttingen i en måned. Ikke noe sted er dette problematisert, selv om det beskrives i saksdokumentene. Interessant er det også at når det tilsynelatende har skjedd noe med far når barna er med far, viser mor en enorm bekymring og reagerer meget raskt ved å reise 7 mil til Bergen. Virkelig problematisk blir det når mor gang på gang svikter barna når noe skjer med dem hos mor! At det yngste barnet blir liggende i 2 uker med høy feber uten at mor bringer henne til lege, og først når far inn skjer det noe. Da ble det yngste barnet lagt på intravenøst i 2 døgn! En rekke tilsvarende episoder er beskrevet men utelatt av den sakkyndige! Det er all grunn til å se om ikke mors reaksjon har sammenheng med at hun er under observasjon av den sakkyndige og således driver et aktivt skuespill for å vise en adferd hun ikke ellers fremviser! Dette blir ikke vurdert noe sted. I stedet problematiseres fars fall slik at det fremstår negativt for far! ] Mandag 12. Mai ringer far til sakkyndige, og stiller spørsmål om jeg hadde sagt til mor at hun kunne ta barna med seg til Norheimsund. Han oppleves som mistenksom. Far innformerer om hva som er blitt sagt. Far forteller at mor hadde vært helt hysterisk på sykehuset. Selve hendelsen som førte til innleggelse, beskriver han som en bagatell. Han

68 68 hadde bare snublet og falt. Barna var godt ivaretatt av voksne. Hans eldste datter var bla. hjemme. I senere samtaler med far gir han utrykk for at den aktuelle hendelsen er nok et dokumentasjon på mor sin ukritiske impulsivitet. Hun burde ringt han og undersøkt litt, før hun reiste 14 mil, sier far. Først når den sakkyndige gjentar hendelsesforløpet, at naboer ringte til mor og ba henne komme, samt at det eldste barnet hadde gitt utrykk for at hun var meget redd, kan far være villig til å se på mors handling som et utrykk for omsorg for barna. [Igjen benyttes en teknikk der fokuset ikke rettes mot mors handlinger, men flyttes over på far. Nå konfronteres far med at han burde forstå at mor var bekymret! At mor kunne hatt andre motiver for å hente barna forsvinner i flytte av fokus. At barna var tatt vare på av voksne hele tiden forsvinner også ut av bildet. Det vesentlige for den sakkyndiges fokus er å konfrontere Far med at han burde forstå at mor var bekymret! Igjen er det ikke mors motiver, men fars manglende forståelse av mors handlinger som blir fokuset! Uansett hva mor gjør, uansett hvilke negative adferdstrekk som beskrives av mor, så flyttes fokus over på far slik at det ikke foretaes noen vurdering av mors avvikende adferd over alle disse årene. Igjen er den sakkyndiges kritiske holdning til far påfallende, for det er en helt annen metode som kommer til syne ved mor beskrivelser. Ikke en gang blir mor konfrontert med at hennes påstander kanskje kan oppfattes annerledes, ikke en gang flytter den sakkyndige fokus fra mors beskrivelser av far tilbake til mor. Dette er en betydelig forskjellsbehandling av partene. Mors beskrivelser inneholder ingen kritiske kommentarer slik det er tydelig ved fars beskrivelser. Alt ved far problematiseres, mens det ikke skjer en tilsvarende problematisering ved mor! Det er en metode for far og en annen for mor! Umulig å sammenligne og dermed faglig uakseptabelt i en prosess der partene skal sammenlignes! Når far presenteres for opplysninger om det eldste barnet sin framstilling av hendelsen, sier far at han falt om og fikk hodet under vann og at han kanskje var bevisstløs. Han sier at han hadde likevel hadde full kontroll på det som skjedde, og at barna var godt ivaretatt. Hans ektefelle returnerte fra sykehuset etter kort tid. [At far bare var på sykehuset et par timer underbygger at hendelsen nok fremsto mer alvorlig for barna enn den faktisk var. Far viser ved sin adferd at han forstår barnas bekymring, og ber da også sin kone umiddelbart bringe dem til sykehuset. Hvilket hun gjør. Den sakkyndige gjør ingen vurdering av dette opp mot at det faktisk viser at far, selv i en vanskelig situasjon evner ta barnas perspektiv. Dette blir aldri beskrevet av den sakkyndige. Gjennomgående blir far utsatt for kritikk, mens mors adferd helt unngår noen vurdering i det hele tatt! Dette er ikke faglig holdbart. Det synes å komme til syne den typiske terapeutisk tankegang som handler om individet separert fra sine omgivelser der man ser bort fra fortiden og gjør pasienten til et offer for

69 69 omgivelsenes negative påvirkning, samtidig som man unnskylder pasienten alle feil denne begår. Det får meg til å minnes hva Aladair Palmer skrev i The Telegraph, : That attitude has become part of our system for dealing with very serious offenders. The essential feature of that system can be summed up as "compassion towards the offender". Hate the sin, but love the sinner. He too is a "victim": a victim of social forces, of poverty, of an unhappy childhood, of mental illness, or whatever misfortunes can be discovered in his situation. I denne rapporten fremstilles mor opplagt som et offer. Hennes adferd unnskyldes, bortforklares og der det ikke går flytter man ganske enkelt fokus til noe annet (fars frustrasjoner) slik at man slipper besvare problematisk adferd hos mor. ] Gjennom hele utredningen har far hevdet at det eldste barnet kommer med uttalelser som er bekymringsfulle. Når han blir bedt om å utdype disse, gir far utrykk for at han ikke vet om han husker alt. det eldste barnet har fortalt at Mors venn slår henne på armen og i magen, at det eldste barnet låses s.16 inne og at hun tisser på seg. Det siste sier far at han ikke har sett på lenge, men det eldste barnet har alltid et håndkle med seg i sengen. Far sier at det er ikke slik at det eldste barnet forteller disse tingene til han. Hun forteller det til Chritica, som forteller det videre. det eldste barnet er blitt veldig lukket ovenfor han. Far hevder at han for lengst har sluttet å spørre det eldste barnet om noe som helst, det nytter ikke likevel. Han mener at mor har pålagt henne taushet. [Her beskriver far det samme som mor, men mens den sakkyndige ikke kommenterer noe av det mor beskriver, legges det inn både direkte og mer eller mindre skjulte kritiske bemerkninger til det far beskriver. Det gjøres et poeng av at far tilsynelatende ikke husker alle det eldste barnets problemer. Dette var beskrevet godt i de dokumenter den sakkyndige ikke ville se som far gav ham. Det er således ikke noe argument at det påståes at far ikke husker hver detalj, for det er beskrevet detaljert i dokumenter man forventer den sakkyndige leser. Mens mor mener det eldste barnet tisser på seg om natten fordi hun drikker mye om kvelden (!) mener far i tråd med faglitteraturen at det har sammenheng med konflikten og at barna slett ikke har det så fantastisk som mor påstår etter flyttingen. Den sakkyndige problematiserer ikke beskrivelser av at det eldste barnet viser frykt for å fortelle hva hun opplever i hverdagen. Det ville rammet mor og blir oversett. At barna selv forteller om trusler fra mor om de forteller far noe synes ikke bli problematisert av den sakkyndige! ]

70 70 Far mener at barna er knytet til hverandre. De er avhengige av hverandre, beskytter hverandre gjensidig, og holder sammen. Far gir i den første tiden av utredningen utrykk for at det eldste barnet og det yngste barnet ikke må skilles, og at det beste er at de flytter til han. Han mener at dette vil gjøre slutt på den forskjellsbehandlingen som mor og samboer driver ovenfor barna, ved at det yngste barnet får nye ting, mens det eldste barnet får langt mindre. Etter at den sakkyndige har stilt spørsmål om hvorfor barna ikke kan skilles nå, gir far utrykk for at dette kan være en løsning, og at det eldste barnet flytter til han. Den beste løsningen er at de er sammen, sier han. Dersom barna flytter til han, mener far at barna må ha kontakt med mor, dersom dette er bra for barna og mor er i stand til det. Far gir utrykk for at han er i tvil om mor faktisk kan ta hånd om barna, i alle fall begge to samtidig. Han mener likevel at mor er viktig for det eldste barnet og det yngste barnet og viser til at samvær fungerte smidig så lenge mor bodde alene i Bergen. Han viser til at han kjørte det eldste barnet ofte til mor, men takken var at hun stevnet meg. Skulle barna bli værende hos mor, ønsker far utstrakt samvær med dem. Han er innstilt på å være fleksibel og finne gode løsninger. Samværordningen må ta hensyn til den geografiske avstanden, slik at ettermiddagsamvær er lite realistisk. Når den sakkyndige spør far om det kunne være en mulighet å planlegge samvær for et år om gangen med utgangspunkt i skolens plan for ferie og fridager, støtter far en slik tanke som et alternativ, der man på denne måten bl.a. kunne utvide en del av helgesamværene. Far sier at han regner med at dersom barna blir hos mor, vil hun nok gradvis forsøke å redusere hans samvær med barna. Han sier at han er ganske sikker på at dersom barna blir hos mor, blir samværet trappet ned til en gang pr. mnd. [At samværet ble redusert til en gang pr. mnd fikk far rett i. Likeledes at alle ferier ble problematisert og at barnas mulighet for en normal kommunikasjon ble hindret slik vi har sett i ettertid at de ikke tør ringe fordi de blir nektet å ringe. De ganger far ringer står mor og lytter på barna med påfølgende negative reaksjoner om de sier noe hun ikke liker! Dette viser mors ekstreme kontroll, og er tydelig i strid med mors beskrevne ønske om fleksibilitet som hun forteller om tidligere i rapporten. Vi ser også at fars beskrivelser viser at han evner væte fleksibel, noe vi ikke finner ved beskrivelsene hos mor. Interessant er det også at far konfronteres med spørsmål som har med om barna bor med mor. Ikke noe sted ved den sakkyndiges beskrivelser fremkommer det noe som helst konfrontering av mor om hva hun vil gjøre om barna bor med far. Dette kan bare bygge på at barna skal bo med mor og at det allerede i mens observasjoner gjøres. Det er ingen annen grunn til at far ensidg blir konfrontert med slike spørsmål! Dersom det i det hele tatt hadde vert vurdert å flytt barna til mor, ville det opplagt vært grunn til å stille mor spørsmål ved hennes holdninger til dette, det gjøres ikke! Igjen underbygges det at det foreligger en forutinntatt holdning til spørsmålet om barnas bosted! ] Slik Far opplever konflikten vedr. barna, skyldes denne den totale mangelen på kommunikasjon mellom han og mor. Så lenge det eldste barnet bodde hos far og mor bodde i Bergen, kunne de kommunisere og hadde ingen konflikter. Det er etter at mor

71 71 gikk til sak, flyttet til Norheimsund og bare kommuniserer gjennom sin advokat at problemene har blitt store. Far er villig til å ha samtaler sammen med mor, gå til mekling, familievernkontor eller lignende, for å bedre kommunikasjonen dem imellom. [Forskjellen fra mors beskrivelse og de som gies av far et meget tydelige. Mens rapporten beskriver mors utsagn uimotsagt og uten stadige vurderinger fra den sakkyndige, er fars beskrivelser fulle av negative vurderinger og stadige flyttinger av fokus ved at den sakkyndige stadig konfronterer far med sine utsagn. Problemet er ikke at far konfronteres men at mor ikke også konfronteres. Det er et utrykk for ulike metoder! Dermed unngår man en problematisering av mors adferd, mens far fremstilles som lite i stand til å se at hendelser kan ha andre årsaker enn det far legger til grunn. I et kapitel som handler om fars syn på samvær og omsorg, blir det påfallende at det meste handler om den sakkyndiges vurderinger av fars beskrivelser. Det fremstår som om det hele tiden blir viktig for den sakkyndige å demme opp for de negative adferdsbeskrivelser far dokumenterer om mor. I motsetning til mors udokumenterte påstander om far, kan far dokumentere sine beskrivelser av mor. Gjennomgående blir det benyttet en teknikk med å flytte fokus fra mors negative adferdstrekk til å konfrontere far med om det ikke går an å se hans beskrivelser på en annen måte! Det alvorlige er at en slik metode ikke benyttes en eneste gang i mors beskrivelser. Dette underbygger og beviser at rapporten er ensidig, at den er forutinntatt og at den ikke har faglig hold, slik man forventer fra slike rapporter. Konklusjonen er trukket på forhånd, innformasjon som går imot blir silt, bortforklart og ufarliggjort med ulike metoder. Dette er verken faglig eller juridisk holdbart, og rapporten blir dermed bare et subjektivt partsinnlegg for mor.] Innformasjoner fra Fars kone I forbindelse med observasjoner, har den sakkyndige snakket med Far sin kone. Hennes mangel på norskkunnskaper og dårlig engelsk gjør det vanskelig å samtale med henne. Med forbehold om at den sakkyndige ikke har feiloppfattet henne formidlet hun at hun er uforstående til at det kan være så mye konflikt mellom foreldrene om hvem som skal ha barna. Slik er det ikke innen hennes kultur. Hun mener at far er en veldig god far for sine barn, og for hennes barn. Både det eldste barnet og det yngste barnet har det godt når de er hos sin far, og de er lykkelige der. Det vil være helt galt å skille barna. Fars kone tar opp at barna ikke kan være med til Thailand på ferie, fordi samværordningen gjør det umulig å ha med begge. s.17

72 72 Fars kone forteller den sakkyndige at hun mener at det eldste barnet og det yngste barnet sin mor ikke kan være normal. Hun må være syk, sier Fars kone. [Det er påfallende at mens den sakkyndige kan sitte å snakke med Fars kone i en halv time, så blir det påstått at han har vanskelig for å forstå henne. Barna har ikke tilkjennegitt problemer med å snakke med Fars kone, og Fars kone har heller ikke beskrevet dette som noe problem. For den sakkyndige blir det viktig å diskreditere Fars kone i forhold til mors samboer, slik at han senere kan slutte at mors samboer er en bedre omsorgsperson for barna enn Fars kone. Det følger egentlig av den forutinntatthet rapporten så tydelig viser at det må bli slik. Interessant er det at den sakkyndige ikke problematiserer Kritikas sin tilknytning til verken det eldste barnet eller det yngste barnet. De har nå bodd sammen i over ett år, uten at det vurderes noe sted i rapporten. ] Opplysninger fra samtaler med det eldste barnet. I tillegg til den kontakt som har funnet sted i forbindelse med observasjoner, har den sakkyndige ved 3 anledninger hatt samtaler med det eldste barnet der det ikke har vært andre til stede. En gang på mitt kontor og 2 anledninger i Norheimsund. [Han har ikke snakket med det eldste barnet hos Far, vekk fra mor. Likeledes må det som beskrives fra den sakkyndiges samtaler med det eldste barnet også sees opp mot det negative syn den sakkyndige fremstiller far i. Det er en underliggende forutinntatt holdning, som opplagt innvirker både på forståelsen av barnet og ikke minst beskrivelsen av det barnet formidler. Likeledes virken en slik forutinntatt holdning inn på det barnet blir spurt om!] det eldste barnet forteller at hun ville flytte tilbake til [gården]. Hun liker seg der. Hun har hest, og liker å ri og stelle hesten. Hun har ikke så mye kontakt med andre barn når hun bor på [gården]. Hun kan føle seg alene der, selv om hun alltid har mor, det yngste barnet og mors venn. Hun leker og holder på med mange aktiviteter sammen med mors venn. Hvis hun vil, kan han også hjelpe henne med lekser. Hun leker og gjør mer med han enn med Fars kone, og snakker mer med mors venn. [Her fremstår det som om det eldste barnet vil flytte tilbake til [gården]. Dette var i perioden da de bodde i den leiligheten barnevernet flyttet dem til. Den sakkyndige beskriver ikke noe rundt årsaken til at de ikke bor på [gården] eller om det var et alternativ å flytte til Bergen for det eldste barnet! Det blir således en ensidig fremstilling som opplagt blir skjev. Valget var altså ikke Bergen eller [gården]! Det synes ikke fremkomme slik den sakkyndige beskriver dette. Videre ser vi at det eldste barnet er ensom på [gården], det var hun ikke i Bergen. Heller ikke dette gjøres til gjenstand for noen vurdering av hvor det er best for barna å bo! Interessant er det at det her som ellers ikke finnes beskrivelser av at barna leker med mor, men at de leker med mors venn! Hvis

73 73 dette er sant. For igjen er det ikke beskrivelser av hva barna sier, men hva den sakkyndige tolker dette som! Hvorfor gjør den sakkyndige et poeng ut av at det eldste barnet både snakker med og leker mer med Mors venn enn med Fars kone? Hvorfor er det ingen beskrivelser av at barna leker med mor? Var fokuset på Mors venn igjen bevist for å unngå de manglende lekebeskrivelser av mor? Eller er det fokusert som her for å nedvurdere kontakten med Fars kone? Det er påfallende at den sakkyndige egentlig ikke beskriver det eldste barnet, men i stedet driver en kampanje for å forsvare flytting av det eldste barnet til mor! Det kan være grunn til å stille spørsmål ved de svarene den sakkyndige tilsynelatende beskriver, for hva har spørsmålene vært? Hvem leker du mest med her på [gården]? Hvis svaret er Mors venn er det påfallende at hun leker mer med han enn med mor. Om spørsmålet var Hvem leker du mest med i Bergen? Og svaret var sin stesøster, kan det også konkluderes som den sakkyndige gjør! I Norheimsund leker det eldste barnet mer med Mors venn enn hun leker med Fars kone i Bergen! Det sier seg selv at dette er to helt forskjellige utgangspunkt, men de gi allikevel den konklusjon den sakkyndige trekker! Dette vet vi lite om for hva det eldste barnet blir spurt om er ikke gjengitt! Det er med andre ord ikke beskrivelser fra det eldste barnet vi får med den sakkyndiges tolkninger og motiv for disse vi får beskrevet! ] det eldste barnet forteller at hun har 4 venninner hun er sammen med utenom skoletid. Disse kommer til henne eller hun drar til dem. Noen av disse bor så nært at hun kan sykle til dem. Dette skjer ikke hver dag, men noen ganger for uken. I helgene har hun oftere noen å være med. [Her er det interessant at det eldste barnet selv til den sakkyndige i 2002 beskriver mer enn 20 venninner i Bergen! Når hun har 4 venninner og flest av disse å være med i helgene, må hun ha færre enn 4 i ukedagene. Det betyr at hennes vennekrets er sterkt redusert, et vesentlig element for barna, men dette blir aldri vurdert av den sakkyndige! ] det eldste barnet liker seg på skolen. Hun liker mange av de tingene hun holder på med, og opplever at hun er flink. Hun er flink i norsk, matte og engelsk, og forteller at hun får mye skryt for tegningene sine. Noen ganger er hun litt aleine på skolen. Det var flere å leke med på skolen i Bergen. Der var hun nesten aldri alene. Hun er en del sammen med de i andre klasse, og har alltid noen å leke med hvis hun vil selv. De to andre jentene i klassen hennes leker ikke så mye. De går rundt og prater eller spiller fotball. Dette liker ikke det eldste barnet, hun liker best å leke. Inne i klassen har hun alltid noen å være med når de skal gjøre ting sammen faglig og sosialt. [Igjen beskrives ensomheten det eldste barnet beskriver i de utsmuglede brevene. det eldste barnet beskriver forskjellen fra Bergen til Norheimsund. Også de ulike interesser det eldste barnet har opp mot de andre venninner beskrives. I Bergen ble disse behov hos det eldste barnet dekket, i Norheimsund dekkes de ikke for hun går mye aleine! Også dette i kontrast til slik hun hadde det i Bergen. Etter å ha beskrevet det eldste barnets

74 74 ensomhet beskriver den synes den sakkyndige å kompensere for denne ensomheten ved at det eldste barnet i klassen har noen å være sammen med! Selvfølgelig er det andre til stede i klassen! Men igjen dette var ikke noe problem i Bergen slik det har blitt i Norheimsund! ] det eldste barnet forteller at hun savner tiden i Bergen. Hun savner rommet sitt og tingene hun har der. Når hun blir spurt om hun ikke kan få med seg noen at tingene til Norheimsund, blir hun taus. det eldste barnet sier hun savner balletten som hun gikk på sammen med Chritica, og hun savner Chritica. det eldste barnet gir utrykk for at hun savner noen av vennene i Bergen. Hun hadde flere venner der, og det var flere aktiviteter der enn i Norheimsund. [Igjen kommer savnet frem, slik det også gjør i alle de beskrivelser den sakkyndige ikke ville se, samt de utallige brev det eldste barnet skriver etter Dette savnet blir ikke noen sted problematisert av den sakkyndige! Ikke noe sted kritiseres mor for ikke evne forstå det eldste barnets behov for sine røtter.] Hun savner også pappa, men ikke helt på samme måten, fordi hun hadde så mye kontakt med mamma. Hun kunne reise til henne når hun ville, og var masse sammen med mamma og det yngste barnet. Nå kan hun bare være hver annen helg hos pappa. det eldste barnet sier hun kunne ønske hun kunne være mer hos pappa. Det hadde blitt trist dersom hun ikke kunne være hos mamma, sier hun. Når det eldste barnet blir spurt om hun kunne tenke seg å bo hos pappa. Og det yngste barnet bo hos mamma, slik det var før, sier hun at hun vil bo sammen med det yngste barnet. [Hun sier ikke at hun ikke vil bo med pappa, men sammen med det yngste barnet. Igjen beskrives savnet av pappa. Igjen ser vi at den sakkyndige prøver å demme opp for barnas beskrivelse av savn ved å beskrive at Det hadde blitt trist dersom hun ikke kunne være hos mamma, sier hun! Hvorfor skal den sakkyndige stadig ballansere barnas uttalelser når barna beskriver at de både savner og vil tilbake til sin far! Det er opplagt at dette er for å svekke barnas bånd til far og styrke barnas bånd til mor! Dermed er vi i en setting der det foreliger en forutinntatt holdning fra den sakkyndige om at barna skal ti mor. De beskrivelser som gies blir stadige forsøk på å begrunne et forutinntatt holdning om at mor skal ha omsorgen! ] det eldste barnet forteller at hun var ofte hos farfar og farmor i Drøbak, i tiden hun bodde hos far. I Bergen hadde de mest kontakt med Thailandske mennesker, slik som Fars kone var blitt kjent med. det eldste barnet synes det er kjekt å reise til Thailand på ferie. det eldste barnet blir spurt om hva som gjør at hun ikke ville reise til pappa de siste helgene før sommerferien. Hun forteller at hun var kvalm og hadde vondt i magen. Det var hun selv som bestemte at hun ikke ville reise. Det var ingen som sa dette til henne og ingen som prøvde å hindre henne i å reise. Mamma snakket med henne og sa hun burde reise, men det eldste barnet fikk

75 75 s.18 bestemme til slutt. Når det eldste barnet blir spurt om hun vil reise til far neste gang, er hun noe usikker, men sier at hun tror det. [Her har det kommet frem at mor etter episoden der far falt i hagen har fortalt barna at pappa ville dø. det eldste barnet og det yngste barnet forteller begge om dette. det eldste barnet fortalte i ettertid at fordi mamma hadde sagt at kanskje pappa ville dø, så var hun litt redd for at det skulle skje når hun var hos pappa. Slik skapte mor frykt hos barna, noe som i høyeste grad bidro til bla. det eldste barnets somatiske plager slik den sakkyndige beskriver somatiske plager. Dette er emosjonell utpressing fra mor sin side! Den sakkyndige gjør ingen vurderinger av dette. Han går heller ikke inn og ser hvordan mor håndterte barna etter situasjonen der far falt. Dette var en av årsakene til at far umiddelbart brakte barna til sykehuset, nettopp for at de skulle se at far hadde det bra. Dette var også en av årsakene til at far ikke ville barna skulle dra med mor, fordi far ut i fra sin kunnskap om mor viste hun ville utnytte denne situasjonen på en eller annen måte. Når vi så ser barnas vegring de 2 påfølgende samvær blir det også tydelig å se at mor ikke evner å hjelpe barna i denne situasjonen, men heller bruker den for igjen å hindre samvær. Mor kunne ufarliggjort situasjonen ved å vise til at barna så far og at han var ok! Faktisk var far på sykehuset i 2.5 time! Beskrivelsen til den sakkyndige om at Det var hun selv som bestemte at hun ikke ville reise. Det var ingen som sa dette til henne og ingen som prøvde å hindre henne i å reise. Mamma snakket med henne og sa hun burde reise, men det eldste barnet fikk bestemme til slutt. fremstår som kunstig. Hva er det det eldste barnet blir spurt om for å svare på denne måten?? Beskrivelsene synes mer skulle overbevise leseren om et budskap enn at et barn på 7 år skal ha sagt dette uoppfordret! Sett i forhold til den sakkyndiges øvrige forutinntatte holdninger og ensidige metoder er det ingen grunn til å tro et barn lirer av seg sen slik lekse, men tvert imot svarer på spørsmål hvis motiv er å flytte barna til mor! ] det eldste barnet forteller at hun ble veldig redd da hun var på besøk hos far, og han ble syk og ble kjørt til sykehus i sykebil. Hun var redd han skulle dø, og hun er redd for at han skal bli syk igjen. Pappa har bare sagt at han er frisk og at det ikke er så farlig. Hun har ikke snakket så mye med mamma om dette, men de snakket litt om det, når hun ikke ville reise til pappa. det eldste barnet sier at hun er redd for å reise til pappa, fordi hun ble så redd da han ble syk. [Her ser vi nettopp den frykten barna fikk etter denne episoden. Vi ser også hvordan far håndterer den med å vise barna at han var ok, og vi vet nå hvordan mor håndterte den med å bidra til at frykten ble forsterket! Ikke noe av dette blir vurdert av den sakkyndige!] Den aktuelle hendelsen skjedde før de skulle dra på med pappa på bading. Han gikk ut og så ble han sjanglete, så mistet han badevesken og datt i dammen med hodet. Han løftet hodet opp fra dammen, og lå ved siden av dammen med lukkede øyne og var besvimt.

76 76 det yngste barnet ble også veldig redd, sier det eldste barnet. De ble overlatt alene hjemme. Det kom noen naboer og passet på dem etter at pappa og Fars kone hadde reist på sykehuset. Chritica ringte til Chitlada som var i byen for at hun skulle komme hjem, men hun var ikke kommet hjem før etter at Fars kone var kommet tilbake og tok dem med opp på sykehuset til pappa. Det var naboene som ringte til mamma og sa at hun måtte komme. [Her beskrives det at det var voksne til stede hele tiden. Etter at Far falt med hodet ned i vannet la han seg som det eldste barnet beskriver på bakken ved siden av. Han var imidlertid ikke besvimt men lå på bakken. Dette har sikker virket traumatisk for barna. Han hadde også kontakt med naboen som var kommet til. Han var i hagen sin da dette skjedde og kom veldig raskt til, etter at Fars kone var kommet ut først. Far var således ved bevissthet hele tiden og siden barna var med andre voksne dro Fars kone med far til sykehuset så hun kunne se hvordan far hadde det og hvor han var. Ved ankomst sykehuset ba far henne umiddelbart hente barna, noe hun gjorde. Påstander om at de var alene uten voksne er således ikke riktig, men passer sikkert inn i den sakkyndiges krisemaksimering av episoden! ] Før pappa besvimte hadde Fars kone kjeftet på pappa og de hadde kranglet. De kranglet ikke så mye og de kranglet inne i huset. det eldste barnet forteller at det er vanlig at Fars kone og pappa krangler. De begynner ofte å krangle når jeg og Chritica er oppe på loftet og leker. Vi kan høre det godt, fordi de snakker så høyt. Det eldste barnet forteller at mamma og hennes venn kan krangle pitte litt, men ikke så mye som pappa og Fars kone. [Her ser vi igjen hvordan den sakkyndige bevist kommer med en konfronterende opplysning. Denne gang for å vise at mor og Mors venn ikke krangler så mye som pappa og Fars kone. Hvilke spørsmål stiller han egentlig det eldste barnet? Er det spørsmål som skal underbygge hans forutinntatte mening eller er det mer nøytrale spørsmål? Interessant er det at krangelen mellom Far og Fars kone handlet om de sjikanøse brevene og telefoner mor sendte og hadde med Fars kone, der Fars kone skjelles ut av mor, og der Fars kone blir bedt om å dra tilbake til Thailand! Slik er mors spill. Det er igjen påfallende at det stadig skjer vurderinger under innsamlingen av opplysninger fra barna. Her blir det sammenligninger mellom den påståtte kranglingen mellom far og hans kone som følge av mors trakassering av Fars kone, og umiddelbart beskrives det en sammenligning med mor og hennes samboer! Dette er en bevist strategi for å sverte far i en forutinntatt holdning med at barna skal til mor. ] det eldste barnet sier hun forteller litt til pappa om hva hun gjør og hvordan hun har det hjemme hos mamma, men pappa spør henne mye om dette. det eldste barnet sier at hun forteller mye mer til mamma om ting hun gjør i Bergen og andre ting. Mamma stiller henne ikke så mange spørsmål, så det eldste barnet forteller henne ting. [Det er grunn til å stille spørsmål ved om den sakkyndige her refererer det det eldste barnet sier eller om han tillegger vekt og innformasjon for å tilpasse beskrivelsene til

77 77 sin hypotese! Det han beskriver fra det eldste barnet passer ikke med det eldste barnets øvrige adferd. Kan den sakkyndige ha tolket dette slik han beskriver ut i fra sine forventninger og forutinntatte hypoteser? Dette er beskrivelser som står i meget stor kontrast til det det eldste barnet i alle år har beskrevet, og ikke minst i kontrast til mors adferd over mange år med å lytte til telefoner og spørre det eldste barnet ut etter at hun har vært på besøk hos Far. Den sakkyndiges påstander om hav barna skal ha sagt blir ikke troverdige. Det er umulig å etterprøve og faglig verdiløst! I en setting der det eldste barnet går langt i å ville flytte hjem både slik hennes adferd viser med overgreps beskrivelser og stadige brev til far om det samme. Måten det i retten i 2007 ble avslørt hvordan mor og hennes mann Mors venn hadde presset det eldste barnet til å fortelle hva hun opplever var svært alvorlig og underbygger slik det eldste barnet selv beskriver at hun spørres ut hver gang hun kommer hjem fra samvær. Påstanden om at det eldste barnet ikke ble spurt ut har mor selv avslørt ikke er sann! Vi ser det også fra samværene at mor hele tiden ringer og spør hva det eldste barnet deriver med. Dette har ikke noe med normal bekymring å gjøre, det handler om en ekstrem kontroll slik vi ser det ellers rundt mors årelange adferd.] Når det eldste barnet er hos pappa, er hun mest med Chritica, utenom at hun er med pappa. De gjør nesten alltid noe samme når de er hos pappa. Hun snakker litt med Fars kone og liker henne. det eldste barnet sier at hun forstår litt av det som Fars kone sier når hun snakker engelsk og at Fars kone snakker pitte litt norsk. det eldste barnet sier at hun er flink i engelsk selv. [Beskrivelsene her viser at barna og far er i betydelig aktivitet sammen. Det er påfallende at det ikke foreligger slike beskrivelser av barna og mor. Heller ikke dette problematiseres av den sakkyndige. det eldste barnet bekrefter her at hun ikke har særlige problemer med å forholde seg til Fars kone, slik den sakkyndige gir inntrykk av påståtte språkproblemer under sitt intervju med Fars kone. Likeledes fremgår det at påstandene til den sakkyndige i 2002 heller ikke samsvare med barns egne beskrivelser om språkvansker og problemer i språkutviklingen.] I samtalene med det eldste barnet er spørsmålene om seksuelle overgrep, fysisk mishandling og innelåsing tatt opp. Når det gjelder påstandene om at Mors venn har strøket henne på låret og tatt på henne i skrittet, avviser det eldste barnet dette. Det er bare tull, han har aldri gjort det, sier hun. Dette fastholder hun i alle samtalene. Når hun skal forklare hvorfor hun fortalte om overgrep, sier hun at hun trodde at hun kunne flytte tilbake til Bergen. Det hun fortalte hadde hun hørt av en annen jente. det eldste barnet sier at hun var på tur med pappa, og de besøkte en kamerat av pappa. Datteren til denne kammeraten fortalte det eldste barnet en slik historie. [Her avsløres det at den sakkyndige i 3 samtaler hver gang spør ut det eldste barnet om overgrepet har skjedd eller ikke, Dette fastholder hun i alle samtalene skriver han. Den sakkyndige har 3 samtaler med det eldste barnet : En gang på mitt kontor og 2

78 78 anledninger i Norheimsund. slik den sakkyndige beskriver over. Det betyr at den sakkyndige har påvirket det eldste barnet i 3 samtaler, barnevernet har fått det eldste barnet til å si at dette ikke har skjedd og mor og Mors venn har over mange måneder utsatt det eldste barnet for et press med å si at dette ikke hadde skjedd! Det er i en slik setting og under et slikt press det blir interessant å vurdere om ikke det eldste barnet ble presset til å si at overgrep ikke hadde skjedd. Presset må ha vært formidabelt mot det eldste barnet. Den sakkyndige tilkjennegir tvil om at det har skjedd 3 ganger, det presser det eldste barnet til en annen beskrivelse, mor driver et kontinuerlig psykisk og verbalt press, barnevernet presser det eldste barnet! Når vi så vet hvor lett det er å forandre et barns hukommelse når det utsettes for en så massiv kritikk og påvirkning, er det ikke så rart at hun etter hvert forteller at overgrep ikke hadde skjedd! Detter ikke faglig holdbart. Her påvirker den sakkyndige bevisst barnet for at det skal gi en annen historie slik at barnet kan bo med sin mor og hennes samboer som barnet forteller forgrep seg på henne! Hvor er den sakkyndiges vurderinger av dette komplekse bildet? Passet ikke overgrep inn i saken og hans forutinntatte mening? Var det derfor alle var så kritiske? Her er det noe som ikke stemmer. Far har ingen kamerat på det tidspunktet som har noen datter der det eldste barnet skal ha vært på besøk. Far har kamerater som har guttebarn. Mye tyder på at de beskrivelser som er beskrevet enten er diktet opp av det eldste barnet, eller at Furevik dikter dem opp, eller at det eldste barnet slik vi ser det beskrevet fra barnevernets rapport etter deres avhør, planter nye forklaringsmodeller hos det eldste barnet og at hun etter hvert legger dem til grunn i sin hukommelse. Her er det viktig å være oppmerksom på at det eldste barnet nå har vært i avhør hos barnevernet der hun er blitt presset til å si at overgrep ikke har skjedd. Barnevernet skriver i brev av (dok.332) i sitt avhør av det eldste barnet at hun forteller at det er Birgitte (nabojente) som har fortalt at hun har opplevd overgrep! Men far har ingen kamerat hos Birgittes foreldre, faktisk bor Birgittes mor alene med Birgitte! det eldste barnet har derfor under utspørring av den sakkyndige og barnevernet gitt 2 ulike forklaringer på hvor historien skal ha kommet fra! Likeledes er det all grunn til å stille spørsmål ved om det eldste barnet så kategorisk vil avfeie at disse overgrep ikke skjedde, som det den sakkyndige påstår i sine beskrivelser. At hun både av den sakkyndige, barnevernet og mor har vært utsatt for et formidabelt press er det ingen tvil om! Det er påfallende at det ikke problematiseres noe sted, det avhøret barnevernet hadde der de tvang det eldste barnet til å si at overgrep ikke hadde skjedd. Avhøret og Mors venns kontakt med barnevernet slik det beskrives av barnevernet er i høyeste grad kritikkverdig og holder ikke faglig mål i det hele tatt! Ikke noe av dette er faglig vurdert! ] det eldste barnet sier at Mors venn aldri har slått henne. Han er snill, sier det eldste barnet. Han har heller ikke låst henne inne på noe rom. Han har heller ikke slått eller låst inne det yngste barnet. Mors venn har aldri blitt sint på henne for at hun har fortalt disse tingene. Han har ikke kjeftet på henne. Noen ganger når det eldste barnet eller det

79 79 yngste barnet har gjort noe de ikke hadde lov til eller ikke ville oppføre seg ordentlig, må vi gå på rommet og sitte der. det eldste barnet ble spurt om hvordan det er for henne at mamma kjefter og skriker på henne. det eldste barnet blir forbauset over spørsmålet og sier at det gjør ikke mamma. Hun skriker heller ikke på det yngste barnet. [Alle disse benektelsene fra det eldste barnet virker ikke troverdige. Det er en ramse av benektelser hvis motiv opplagt er å avdramatisere faktiske hendelser. Det ser ut som den sakkyndige har hatt en liste med momenter som må tilbakevises og at det er dette som ramses opp. Som beskrivelser av hva barnet skal ha sagt er det for beleilig at alle beskrevne problemer barna har hos mor en for en blir tilbakevist på denne måten. Dette er den sakkyndiges egne beskrivelser og ikke naturlige beskrivelser fra et barn. Den sakkyndige har vist hva som måtte nøytraliseres og har bearbeidet barnet deretter! Hvis barnet har uttalt dette da? Det vet vi ikke, for det som beskrives er den sakkyndiges tolkninger og ikke barnas beskrivelser. Har hun virkelig utrykt seg slik eller legger den sakkyndige inn sine forståelser i tråd med sine preferanser? Beskrivelsene er den sakkyndiges, det beskrives ikke hvilke spørsmål den sakkyndige stiller eller hva det eldste barnet besvarer, eller hvordan disse beskrivelser av det eldste barnets påståtte utsagn fremkommer. Likeledes skjer alle disse fortellinger fra det eldste barnet når barnet er hos mor og aldri hos far. Faktisk snakker ikke den sakkyndige med barna hos far. Det i seg selv er diskvalifiserende for hva barnet påståes skal ha sagt. Når det eldste barnet sier at Mors venn aldri har slått henne i en setting der hun utspørres på [gården] eller med mor på venterommet, hvor troverdige er da slike beskrivelser? Under hvilke settinger skjer disse uttalelser? Han er snill, påstår den sakkyndige at det eldste barnet har sagt, i en setting der både det eldste barnet og det yngste barnet i adferd viser frykt for Mors venn ved retur etter samvær hos far! Disse episoder er beskrevet i det materiale den sakkyndige ikke ville se! Mens den sakkyndige påstår at Mors venn ikke er sint på henne, beskriver det eldste barnet både i brev og verbalt nettopp hvordan både mor og Mors venn er sinte på henne og avhører henne i den leiligheten de ble flyttet til av barnevernet! Når den sakkyndige påstår at barna ikke har opplevd at mor ikke skriker til dem, kan man igjen undre seg over de svar den sakkyndige påstår barna kommer med. Det er godt beskrevet over mange år at mor har en tendens til å opptre på en hysterisk måte. Dette er beskrevet helt fra partene bodde sammen og frem til i dag. Det fremgår også av det yngste barnets adferd at hun utsettes for slikt. I rettsaken i 2007 kom det meget godt frem at barna ble truet og presset nettopp hos mor. Ikke rart de utaler seg som de gjør hos mor. Det er grunn til å se om den sakkyndige egentlig beskriver barna eller sine egne preferanser ut i fra sine negative holdninger til Far. ]

80 80 s.19 Observasjon av samspill mellom mor og barn. [Her skal den sakkyndige OBSERVERE, og beskrive observasjoner, men beskriver i store trekk ikke hva som observeres, men rene konklusjoner av det han visstnok skal ha observert!] Samspill mellom Mor og barna er observert 3 ganger, til sammen om lag 10 timer, og i ulike situasjoner. Mor har både vært alene med begge barna, et av dem og Mors venn har vært til stede sammen med henne og barna. Observasjonene viser at Mor har fokus på barna og følger med på hva de gjør, hvordan de følelsesmessig har, det og hvilke behov de har. Selv om hun har andre voksne til stede som den sakkyndige eller Mors venn, er hun i stand til å ha fokus på barna samtidig. Hun reagerer raskt og adekvat på barnas verbale henvendelser eller andre signaler på at de har behov for oppmerksomhet eller praktisk hjelp, og på en slik måte at barna oppfatter at hun er oppmerksom på dem og deres behov. Når barna har konkrete behov gir hun innformasjon til barna som gjør dem selvhjulpne eller hun gir nødvendig praktisk hjelp. Når barnas henvendelser er av mer sosial/oppmerksomhetssøkende karakter er hennes gjensvar slik at hun skaper grunnlag for fortsatt dialog. Hun viser at hun er i stand til å legge til innformasjon i sine tilsvar på en måte som utvikler tema, stimulerer til fortsatt dialog og kommuniserer med barna på en måte som gir dem god språklig og intellektuell stimulering. [ Observasjonene viser at mor har fokus på barna og følger med på hva de gjør, hvordan de følelsesmessig har, det og hvilke behov de har. Hvor er beskrivelsene av observasjonene? Dette er tolkninger og vurderinger av en observasjon som ikke er beskrevet. Dette umulig å etterprøve og derfor ikke faglig holdbart! Hvilke situasjoner er dette fra? Det gies ikke et eneste eksempel på hva denne fantastiske oppmerksomhet for barna består i! Dette er tolkning og ikke observasjon. Under det som skal være observasjon, og således beskrivelse av hva som er observert, finnes det ikke en eneste beskrevet observasjon! Det er kun beskrivelser av Furevik sin subjektive tolkninger! Dette er ikke observasjon av samspill, men den sakkyndiges tolkning/persepsjon av observasjoner han påstår seg ha gjort! Hva han har observert vet vi ingenting om! Dette er amatørmessig! Selve observasjonen er ikke beskrevet. Det er dermed umulig å vite hva den sakkyndige egentlig beskriver. Utsagn som. Hun viser at hun er i stand til å legge til innformasjon i sine tilsvar... blir umulig å tolke når man ikke vet hvilken innformasjon hun tilsynelatende legger til og heller ikke hvilke tema hun tilsynelatende utvikler! Likeledes er det med beskrivelser som... og kommuniserer med barna på en måte som gir dem god språklig og intellektuell stimulering. På hvilken måte kommuniserer hun? Hva mener den sakkyndige med

81 81 god språklig og intellektuell stimulering? Tilfører mor noen kunnskap i det hun sier? Og hvilken kunnskap er det? Det er ikke beskrevet noe sted! For leseren sitter man igjen med en opplevelse av at tolkningen til den sakkyndige er meget positiv ovenfor mor! Dessverre blir det helt umulig å vite hva den sakkyndige faktisk glorifiserer i sin tolkning, fordi det ikke noe sted er beskrevet hva den sakkyndige faktisk tolker. Også den setting og situasjon tolkningene er gjort i mangler. Dermed er rammene for observasjonene usynliggjort. Dette er ikke fag men et overivrig subjektiv partsinnlegg! Det er ikke observasjon av samspill den sakkyndige beskriver, men sin egen persepsjon og tolkning av mulige observasjoner gitt i situasjoner hvis rammer og omgivelser blir umulig å forstå eller etterprøve. Det denne observasjonen beskriver er ikke annet enn at den sakkyndige har positive preferanser ovenfor barnas mor! De nærmest oppramsende tolkninger fremstår mer som avkryssinger på en liste eller mal den sakkyndige måtte ha for slike saker. Den fremstår slik: 1. Hvordan er fokus på barna - følelsesmessig - behov - distraksjoner 2. Reaksjonsevne - verbale henvendelser - andre henvendelser 3. Tilbakemelding innformasjon til barna - sosial karakter - verbal karakter 4. evne til å tillegge innformasjon i svar til barna - verbal stimulering - sosial stimulering dette er et ugjendrivelig bevis på sen sakkyndige partiske innstiling. Beskrivelsen holder selvfølgelig ikke faglig nivå overhodet! ] Under observasjon av samspill mellom Mor og barna, sees flere ganger spontan følelsesmessig kontakt fra barnas side, der barna spontant viser sin hengivenhet ovenfor mor både verbalt og fysisk. Det samme viser de også ovenfor Mors venn. Mor møter disse henvendelsene fra barna på en bekreftende måte gjennom verbale kommentarer, nonverbalt og gjerne ved å gi dem kroppskontakt. Det observeres tilsvarende spontane følelsesmessige henvendelser fra mor til barna, som både det eldste barnet og det yngste barnet åpenbart setter pris på. Denne følelsesmessige utvekslingen mellom mor og barna er velregulert, slik at hun ikke følelsesmessig invaderer barna og omvendt. Måten Mors venn møter barnas utrykk for hengivenhet er adekvat, og ivaretar barnas behov for bekreftelse og oppmerksomhet.

82 82 [Det finnes ingen situasjonsbeskrivelser som muliggjør en etterprøving. Hva er det egentlig Furevik beskriver? Han observerer ikke noen ting, han sitter og skryter av mor uten at det er noen mulighet for å etterprøve rapportens innhold! Det er påfallende at det under observasjon av mor og barn er like mye beskrivelser mellom Mors venn og barn. Hva mener den sakkyndige at den emosjonelle utveksling mellom barna og mor er velregulert? Hvor er observasjonen! Hvordan er det mulig at en person som er trygdet, depressiv og som går på alvorlig medisinering kan fungere på en så tilnærmet perfekt måte som det den sakkyndige her beskriver? Hvorfor er hun trygdet når hun tilsynelatende ikke har noen emosjonelle problemer overfor barna? Her har vi en person som ikke fungerer i relasjon til andre der det stilles krav til mellommenneskelig fungering, hun evner ikke arbeide, ikke fullføre skolegang, ikke forholde seg adekvat til barnas far! Og så kommer den sakkyndige med beskrivelser av en tilnærmet perfekt mor? Hvor er den sakkyndiges vurdering av dette paradokset? Er det praktisk mulig å fungere adekvat i en setting og samtidig ikke fungere i de fleste andre settinger? Hva er det egentlig den sakkyndige observerer? Vi ser at han gjennomgående i rapporten har tydelige preferanser til mor. Hvordan virker det inn på hans vurderinger her? Hvor objektive er disse påstandene? Disse subjektive beskrivelser fra den sakkyndige blir umulig å etterprøve. Hva som observeres er det umulig å si noe om for det er ikke beskrevet! Rapporten har ingen faglig verdi, da den vel så godt kunne vært skrevet på hans kontor slik den her fremstår. Udokumentert som tolkningene er blir det ikke faglige tolkninger men subjektive påstander! Hvordan kan man konkludere at mor ikke er følelsesmessig invaderende når det foreligger beskrivelser over mange år på at det nettopp er emosjonelt invaderende hun er? Hvorfor tok han ut alle fars beskrivelser? Måten mor ringer flere ganger hver dag til barna under samvær er opplagt invaderende. Å ringe far 50 ganger i døgnet er ekstremt invaderende! Beskrivelser av mors adferd før 2003 er opplagt invaderende slik hun oppsøker barna både på skole, hjemme og ringer! Hvor er vurderinger av disse beskrivelser?] Under deler av den tiden samspill er observert, har barna holdt på med sine ting og hentet støtte fra mor og Mors venn ved behov. Ved noen anledninger har både det yngste barnet og det eldste barnet kjedet seg og hatt behov for hjelp til å komme i gang med aktiviteter. De har fått slik hjelp på en god måte, delvis ved at den voksne har foreslått en aktivitet barnet kan gå i gang med på egenhånd, eller den voksne har gått aktivt inn i leken sammen med barnet. [Hvem er den voksne? Er det andre enn mor? Dette er generelle antagelser! Hvor er premissene? Trenger mor voksenhjelp for å dra barna i gang med en lek? Evner ikke barna selv dra i gang en lek? Tolkningene er påfallende passive sett i sammenheng med beskrivelser fra fars observasjoner.

83 83 På hvilken måte har barna hentet støtte, hva driver barna egentlig med? Hvor er det beskrevet. Det beskrives at barna kjeder seg, og har behov for hjelp til å komme i gang med aktiviteter. Klarer ikke barna leke selv, er de passive? Hvor er det beskrevet hva mor konkret gjør for å hjelpe barna i gang med aktiviteter? Eller er det andre voksne som drar barna i gang? På hvilken måte deltar mor i leken? Hvor er det beskrevet? Furevik har ikke en eneste beskrivelse, det er kun hans subjektive tolkninger vi får beskrevet! Hvordan kan slikt etterprøves? Hva skjer under observasjonene? Mor og barna er observert under måltider, der Mors venn og har vært til stede. Måltidende har vært preget av god kommunikasjon der alle får ta initiativ og får bli hørt. Måltidene er blitt brukt til å innformere, planlegge og gjenoppleve ting barna har vært med på alene, eller som hele familien har gjort. De voksne sine forventninger og krav til barnas adferd og selvstendighet er observert som helt upåfallende. Under ett av måltidende ville det yngste barnet ikke spise. Dette ble løst ved at hun fikk aksept for at hun ikke var sulten, men måtte sitte ved bordet. Andre situasjoner der både det eldste barnet og det yngste barnet har opponert og prøvd ut grenser er observert. Når barna har markert krav eller ønsker som bryter med de regler eller grenser som gjelder, blir deres protest hørt og tatt på alvor. Det den sakkyndige har observert i slike situasjoner, er at grenser mor har beskrevet som viktige, har barna måtte godta. I forhold til mindre vesentlige ting er det funnet kompromisser eller barnets ønske er blitt godtatt. Den sakkyndige opplever at den grensesetting som er vist i praksis fra mor og Mors venn sin side er preget av fasthet, men også av smidighet som gir barna mulighet til å kunne påvirke uten at de overtar styring. [Også fra den sakkyndiges beskrivelser i 2002 ser vi at det yngste barnet viser problemer med å ikke spise særlig mye. Hvorfor er ikke dette problematisert? Dette er et problem det yngste barnet har i dag også! Spisevegring er et typisk trekk ved deprimerte barn Hvilke regler er det som brytes? Er reglene relevante og akseptable eller handler det om mors udefinerte kontroll? Hva legger den sakkyndige i at grensesetting er preget av fasthet når han et par linjer over tilsynelatende beskriver kompromisser! Hvor er eksempler på de subjektive tolkninger? Her må det bemerkes at dette er jo nærmest en beskrivelse av en perfekt forelder og hennes venn! Det kan være store vansker forbundet med å plassere de tolkninger som blir gitt med tanke på mors depresjoner og angst. Likeledes hennes pillebruk, beskrivelser av vansker med konsentrasjon, og søvnvansker. Også er det å merke seg mors tidligere høye skåre på MMPI testen i 2002 med utslag på skalaens og spesielt med tanke på beskrivelsene av disse skalaer som nevrotisk adferd. En adferd som meget godt samstemmer med den far opplevde i samlivet. Hva med de bevisene på at hun lyver som far har i saken?? Far dokumenter en patologisk løgnaktighet, logiske brister, ekstrem projeksjon osv..??? Her er det noe som ikke stemmer!]

84 84 For å konkretisere dette er det observert at barna må komme til måltider selv om de ikke ønsker dette. s.20 [Dette er det første beskrivelse av en observasjon her! Det øvrige er tolkninger!] Grenser knyttet til legging og personlig hygiene har virket upåvirkelige for barnas ønsker. Derimot har mor gitt etter eller inngått et kompromiss når barna vil ha snop rett etter middag, selv om dette var noe som var avtalt at de skulle få seinere på ettermiddagen. Mor signaliserer at hun ikke alltid er sikker på hvordan hun skal møte disse tilløpene til konflikt og grenseutprøving. [Over beskriver den sakkyndige at grensesetting er preget av fasthet! Her avsløres det at mor ikke alltid vet hva hun skal gjøre!] Det er mest det eldste barnet som er utfordrende. Under observasjonene er det sett konflikter mellom barna, der det yngste barnet har klaget på det eldste barnet. Mor har ryddet opp i dette på en måte som raskt har satt sluttstrek for konflikten, og korrigert det eldste barnet. Begge barna har blitt ivaretatt på en god måte. [ det eldste barnet er mest utfordrende! Hvor gamle er barna? det yngste barnet er 4 år! det eldste barnet er 9 år! Ryddet opp raskt? Hvordan? Hva gikk konflikten ut på? det eldste barnet ble korrigert, men var den forårsaket av det eldste barnet eller var det yngste barnet ansvarlig? Ble begge barna virkelig godt ivaretatt? Eller ble det eldste barnets frustrasjon over det yngste barnets adferd brått tatt hånd om under observasjonen av den sakkyndige? Hvor er den sakkyndiges problematisering av dette? Hva ble egentlig observert! Dette er direkte latterlig av en fagperson å komme med slike tolkninger det overhodet ikke er mulig å etterprøve!] Under observasjon der Mors venn var til stede, rettet barna like gjerne sine henvendelser til han som til mor. Både det eldste barnet og det yngste barnet vil ha hans oppmerksomhet og deltakelse i sine aktiviteter. Begge barna tar selv initiativ til kroppskontakt med Mors venn. Når han har kommet hjem er det observert at det eldste barnet har kastet seg om halsen på han. [Var dette noe den sakkyndige observerte eller er det påstander fra mor? Dersom den sakkyndige så dette er det observasjonsbeskrivelse nr. 2! Hvis ikke mangler observasjoner av dette også!] det eldste barnet har også lekt med Mors venn på måter som innebærer mye kroppskontakt. Han har båret henne, han har vært hest.

85 85 [Så den sakkyndige dette eller er det påstander fra mor?? Det foreligger ingen observasjoner av dette! ] Hun har også søkt til Mors venn og satt seg i fanget hans når hun har kjedet seg, vært trøtt og ved en anledning var lei seg fordi hun ikke hadde fått viljen sin. [ Så den sakkyndige dette eller er det igjen annenhånds opplysninger? Om der stemmer : hvorfor søker barna trøst hos Mors venn og ikke til mor?? Klarer ikke mor som over beskrives med gode emosjonelle evner å gi barna emosjonell støtte? Vet barna dette og derfor går til den andre voksne i rommet? Hvor lei seg er et barn når det må sette seg på fanget til en voksen for å få trøst? Hvor mye kjeder et barn seg når det må sette seg på fanget til en voksen for å få trøst? Dette må ha vært svært alvorlig situasjon for det eldste barnet! ] Mors venn sin evne til å kommunisere med barna er observert som god. I den situasjonen der hun søkte Mors venn fordi hun var lei seg, gav han ikke etter for hennes krav, men avledet henne, og fikk henne etter hvert i gang med noe annet. [Hvor er situasjonsbeskrivelsen av den hendelsen? Så den sakkyndige dette eller er det beskrivelser fra andre? Her søker det eldste barnet trøst hos Mors venn igjen, men han avviser ( avleder ) det eldste barnets trøstebehov. Hvordan kan det beskrives som god evne til å kommunisere med barnet? Skriver den sakkyndige det han vil skal bli resultatet eller beskriver han egne subjektive preferanser? Over beskrives det at det eldste barnet satt på fanget til Mors venn, men I den situasjonen der hun søkte Mors venn, altså i en enkelt observasjon, blir det eldste barnet avvist av Mors venn! Dette tolker den sakkyndige som god evne til kommunikasjon med barn! Det synes fremkomme en overdrevent positiv tolkning av observasjoner som er utelatt! De er ikke mulige å etterprøve og således faglig verdiløse! Slike subjektive tolkninger har intet i en faglig rapport å gjøre! ] Under observasjoner hos mor har både det eldste barnet og det yngste barnet tatt initiativ ovenfor den sakkyndige, og invitert den sakkyndige med i sine aktiviteter, eller tatt kontakt bare for å prate og få oppmerksomhet. det eldste barnet har ikke vist noen vegring for å kunne være på tomannshånd med den sakkyndige og ha samtale. Ved siste avtalte observasjon ba det eldste barnet selv den sakkyndige være med henne på en timelang ridetur, der hun snakket med den sakkyndige. Når samtalen i slike situasjoner dreies inn på spørsmål knyttet til konflikten mellom foreldrene og hennes situasjon, får hun en tristhet over seg og blir mer unnvikende. Når det skiftes til ufarlig tema, fremstår hun raskt som blid og pratsom. [Hvor er observasjonsbeskrivelsene av de situasjoner han påstår å ha sett og som han gir sin tolkning av? Hvorfor forventer den sakkyndige at det eldste barnet skulle vist vegring mot å samtale med han? Den sakkyndige beskriver hvordan han aktivt deltar i situasjoner. Hvordan bidrar han til settinger han observerer? Hva med reaktivitet? Det beskrives et tydelig emosjonelt skifte mellom ufarlige temaer og temaer rundt

86 86 konflikten. På den påståtte en times rideturen den sakkyndige beskriver synes det ikke fremstå som om det eldste barnet snakker så åpent om konflikten. Et paradoks blir det slik den sakkyndige over beskriver samtaler med det eldste barnet, der det ikke beskrives noen slike negative trekk ved det eldste barnets samtaler med han om farlige tema! Det kan synes som om den sakkyndige når han skal beskrive negative hendelser og problematikk han prøver å ufarliggjøre, tilsynelatende ikke har noen problemer med at det eldste barnet blir stille, mens i andre settinger der problematikk ved det eldste barnet ikke utgjør noen direkte trussel mot mor eller den sakkyndiges konklusjoner plutselig synes vanskelig for det eldste barnet å snakke om slike ting! Man sitter igjen med et inntrykk av at det eldste barnet forteller masse når det gjelder å frita mor for ansvar, mens det ellers fremstår som vanskelig for det eldste barnet å snakke om saken. Den påståtte forbauselse fra det eldste barnet på problematikk rundt mors hysteriske skriking tilkjennegir at det eldste barnet ikke har noen problemer med slike vanskelige spørsmål. Her beskrives det imidlertid at det eldste barnet plutselig får en tristhet over seg ved slike spørsmål! Dette fremstår ikke særlig troverdig for den sakkyndige i denne saken. At det eldste barnets emosjonelle problemer ikke synes til stede når den sakkyndige trenger bekreftelser, som er positive for mor, mens plutselig er til stede ellers fremstår som et paradoks. Hvorfor problematiserer ikke den sakkyndige dette?] Den sakkyndige har i forbindelse med observasjoner, latt seg invitere av det yngste barnet til å delta i hennes lek. Det har i slike situasjoner blitt snakket med det yngste barnet om hvordan hun har det. det yngste barnet gir utrykk for at hun trives der hun bor. I en slik samtale har hun uttalt at pappa sier at mamma er dum og slem. Når den sakkyndige spør hva hun svarer, sier hun at, jeg sier mamma er snill. På videre spørsmål om hun mener dette svarer det yngste barnet et entydig ja. det yngste barnet sier også at pappa sier at jeg og det eldste barnet skal bo hos han i Bergen. Det vil jeg ikke. Jeg vil bo hos mamma. [ det yngste barnet er 3-4 år på denne tiden! Hvilke forutsetninger har et så lite barn for slike utsagn? Forstår et så lite barn hva det egentlig innebærer eller er dette noe barnet er fortalt det skal si av andre voksne? Hvorfor vurderer ikke den sakkyndige det?? Hvor sannsynlig er egentlig en slik uttalelse fra en 3-4 åring?? Hva sier lære og utviklingsteori om dette?? Har barn i denne alder forutsetninger for å forstå dette? Den sakkyndige spør ut det yngste barnet uten noen reservasjoner eller vurderinger av hvor et barn på 3-4 år. Den sakkyndige går tvert imot inn i videre dialog med en 3-4 åring når han skriver På videre spørsmål om hun mener dette svarer det yngste barnet et entydig ja! Når det yngste barnet sier at pappa sier mamma er dum og slem er det da vurdert om det er mors beskrivelser til barna av hvordan mor oppfatter fars holdning til seg selv eller er det en projeksjon (som så mye annet i denne saken) av mors følelser for pappa? Hvor vurderer den sakkyndige dette? I boken Vitnepsykologi av Magnussen, 2004,s.218 beskrives det: For det tredje krever genuin episodisk

87 87 hukommelse korrekt kildeovervåkning og at barnet skiller mellom egne og andres erfaringer. Spørsmålet er om de erfaringer barnet beskriver ( pappa sier at mamma er dum og slem ) er barnets egne opplevelse eller om det er Mors erfaringer beskrevet til barnet. Dersom mor har formidlet verbalt eller i sin adferd, at hun selv mener far har en oppfatning av henne som dum og slem, kan det ha påvirket det yngste barnets oppfatning av at det er fars mening/utsagn om mor. Et barn på denne alder evner ikke skille mellom egen opplevelser og andres erfaringer på denne måten. Den sakkyndige vurderer ikke dette noe sted. Faktisk påstår mor flere steder i dokumenter at fars kritikk av henne oppleves som krenkende, som om at mor er dum og slem. det yngste barnet kan også ha opplevd at far har vært kritisk til mors adferd og at dette kan ha blitt tolket av det yngste barnet som at far mener mor er dum og slem. Også andre kan ha gitt det yngste barnet en slik forståelse. Vi vet at barna har tilkjennegitt at mors mor, barnas mormor, er svært kritisk til far. Det kan derfor være at det yngste barnet har fått en forståelse fra mormor om at far mener mor er dum og slem! Poenget her er at det kan være ulike årsaker til at det yngste barnet skal ha sagt dette, (om hun har sagt det) uten at den sakkyndige vurderer det på noe tidspunkt. I boken Barne og ungdomspsykologi (Evensen & al. (2003) skriver de på side 97: Småbarns ineffektivitet i forhold til uklare og utvetydige utsagn har antagelig sammenheng med at de hovedsakelig tar utgangspunkt i situasjonsmessige forhold og er lite orientert mot ordene i seg selv. De reagerer i forhold til det de tror senderen har ment, og ikke på det han faktisk sier. Fem seksåringer oppfatter voksnes utsagn som informative. De har en begrenset evne til å rette oppmerksomheten mot den språklige ytringen i seg selv og vurdere hvor informativ den egentlig er. Ført i 8-9 års alderen begynner de å kontrollere meningen i det budskapet de hører. Det er derfor alvorlig grunn til å spørre seg om det yngste barnet i en alder av 3-4 år evner å forstå om et innhold hun vel så godt kan ha hørt fra mor eller mormor om far, egentlig er fars mening, eller om det er mors påstand om at far skal ha sagt! Slike utsagn må sees i sammenheng med den rådende situasjon der mor gjentatte ganger går til sak mot far, og gjentatte ganger fremsetter usanne påstander mot far. Ikke noe av dette er vurdert av den sakkyndige! Det blir umulig å skille mellom hva den sakkyndige selv har observert, hva som er andres observasjoner og i hvilke settinger. I dette avsnittet foreligger det 3-4 observasjonsbeskrivelser, resten er vurderinger gjort av den sakkyndige av observasjoner han påstår ha gjort men som ikke er beskrevet! Dette er lite faglig holdbart, fordi det blir umulig å etterprøve slike vurderinger! En slik mangelfull observasjonsbeskrivelse synes underbygge behovet den sakkyndige tydeligvis har til å skjule alt som kan være negativt for mor. I stedet for å gjengi faktiske observasjoner vikler den sakkyndige seg inn i en glorifisert tolkning av mor! Hadde alt vært så

88 88 fantastisk som han påstår at det er burde det vært enkelt å gi faktisk observasjonsbeskrivelser av dette. Måten den sakkyndige legger en 3-4 årings beskrivelser til grunn og bruker dem mot far, vitner om betydelige faglige mangler og forståelse av så små barns evner og utvikling. Det blir særdeles påfallende at det ikke noe sted i rapporten vises til fag. Alt begrunnes ut fra en subjektiv persepsjon og forståelse! Like påfallende er det at det ikke forefinnes en eneste negativ beskrivelse av mors samspill med barna. Alt synes fokusert rundt det den sakkyndige selv påstår å ha sett, mens all innformasjon i brev og andre saksdokumenter utelates. I en slik glorifisert setting har vi mor som hovedperson. Mens hun tilsynelatende fremstår særdeles perfekt i de tolkninger som beskrives er det også dokumentert at hun er trygdet, har en depressiv lidelse og ikke minst en MMPI skår som en narsissistisk, kynisk og manipulativ personlighet. Dette helt i tråd med fars omfatende dokumentasjoner fra samlivet og senere! Det er noe fundamentalt galt i de tolkninger den sakkyndige beskriver, når vi ser mors personlighet opp mot mer objektive fakta i saken! Det er ingen samhørighet med objektivt beskrevne fakta om mor og de tolkninger den sakkyndige påstår om mor! Dette er ren faglig svindel. Bare det faktum at det er umulig å etterprøve de tolkninger den sakkyndige gir diskvalifiserer rapporten som et faglig dokument! Den sakkyndige overdriver i sin iver etter å underbygge en forutinntatt hypotese om at barna skal til mor. Det blir for avslørende å ha en reell trygdet personlighet med en depressiv lidelse som overhodet ikke fungerer i sosiale settinger og så beskrive en slik emosjonell perfekt figur slik den sakkyndige gjør. Noe er fundamentalt galt i den sakkyndiges tolkninger når det ikke beskrives et eneste konkret samspill mellom mor og barn i et kapittel som heter Observasjon av samspill mellom mor og barn!!] Observasjon av samspill mellom far og barn. Samspill mellom far og barna er observert 3 ganger, til sammen om lag 10 timer. Samspill er observert i boligen og hagen, og på tur på fløyen. Far sin kone og hennes to døtre har vært til stede hver gang. Far har fokus på barna og deres aktiviteter. Han følger med på hva de gjør, og reagerer raskt på deres initiativ, når de på ulike måter signaliserer behov for hjelp. Han evner å ha fokus på barna selv om har forholder seg til andre som er tilstede. Han forholder seg adekvat til utspill fra barna om hjelp eller deltakelse i deres aktiviteter, og han tar selv ofte initiativ ovenfor dem. Når barna inviterer han med i spill og lek deltar han, og viser at han klarer å hjelpe både det eldste barnet og det yngste barnet, til tross for deres behov i samme situasjon kan være ulike. Han deltar i barnas lek på en slik måte at de som oftest fullfører det de har startet. Far lar også barna utvikle

89 89 s.21 sine egne aktiviteter uten at han har involvert seg, men gir dem oppmerksomhet ved å vise interesse uten å blande seg inn i deres lek. Far viser gode ferdigheter i dialogen med barna på den måten at han legger til innformasjon og utvider og utvikler tema barna har tatt opp eller han får i gang samtale om. Han samhandler med barna på en måte som gir dem god språklig og intellektuell støtte. Det observeres i flere situasjoner at far kobler den aktuelle situasjonen/tema med opplevelser barna, særlig det eldste barnet, har hatt tidligere. Han hjelper det eldste barnet til å gjenoppleve tidligere positive hendelser, og knyttet disse opp mot den aktuelle situasjonen på en måte som skaper sammenheng for henne. [Ikke noe sted finnes det beskrivelser av aktuelle observasjoner som konkretiseres. Den sakkyndige fortsetter å beskrive tolkninger, under det han kaller observasjoner av samspill! Likeledes viser vurderingene den sakkyndige gjør at far fremviser empati for og med barna. Far er opplagt aktivt med i barnas samspill og evner således å sette seg inn i barnas situasjon. Det beskrives heller ingen episoder der far eller barna er i noen konfrontasjon grunnet grensesettende episoder. Beskrivelsene av at Han evner å ha fokus på barna selv om har forholder seg til andre som er tilstede viser at far evner leve seg inn i barnas behov og viser innsikt i barna. Far viser også gjennom den sakkyndiges beskrivelse Når barna inviterer han med i spill og lek deltar han, og viser at han klarer å hjelpe både det eldste barnet og det yngste barnet, til tross for deres behov i samme situasjon kan være ulike. at han evner forholde seg til barnas ulike aktiviteter samtidig! Den sakkyndige beskriver også at Far viser gode ferdigheter i dialogen med barna på den måten at han legger til innformasjon og utvider og utvikler tema barna har tatt opp eller han får i gang samtale om, noe som viser at far fungerer godt i samspill med barna. Beskrivelsene tilkjennegir klart at far deltar aktivt i barnas lek og aktiviteter uten å innvadere barna, men tvert imot evner vise forståelse for barnas behov på deres nivå! En slik adferd fra far må bygge på god evne til empati med barna, forstå deres behov og utvikle disse positivt! Det kan være grunn til å merke seg disse beskrivelser fra den sakkyndige, for de skiller seg fundamentalt fra de beskrivelser som gies av mors adferd under observasjoner av mor. Ingen av de beskrivelsene som foreligger fra mor viser mor i aktivitet med barna. Mor er passiv i samspill med barna, hun beskrives aldri å emosjonelt involvere seg på tilsvarende måte med barna. Tvert imot er det mors samboer som beskrives å være i aktivitet med barna mer enn mor selv. Dette er helt i tråd med mors MMPI test som klart viser manglende evner til innlevelse i andres situasjon, der behovet for egen tilfredsstillelse går først.] Når Far er sammen med barna viser han glede og stolthet over deres utfoldelse og mestring. Han gir dem ros for ting de utfører. Både det eldste barnet og det yngste barnet søker til far når de trenger hjelp.

90 90 [Barna søker til far når de har behov for det, i observasjoner hos mor søkte de til mors samboer! Hvor blir det av mor og hvorfor beskrives det ikke at de søker til henne? Dette er tydelige og påfallende ulikheter mellom far og mor. Hvorfor er det mors samboer som trøster det eldste barnet? Hvorfor søker det yngste barnet til mormor når hun trenger trøst? Forstår barna at de ikke får emosjonell støtte og trøst fra mor? Hvorfor problematiserer ikke den sakkyndige dette? Når barna klart søker far for emosjonell støtte blir dette en bekreftelse på at barna oppfatter at de får slik støtte fra far. Hos mor fremkommer ingen slike beskrivelser, der søker barna støtte hos mors nettverk!] Begge barna søker far sin oppmerksomhet. Når de er ute på tur kan begge uoppfordret ta hånden hans, og leie han. [Dette viser at barna er trygge på far. Slike beskrivelser foreligger ikke hos mor, selv om den sakkyndige påstår at observasjoner hos mor var i mer ulike situasjoner! Tvert imot viser beskrivelsene fra mor at barna setter seg på fanget til mors samboer! Dette er et meget sterkt signal på hvor barna selv føler de får noen som helst emosjonell støtte! ] Kommentarer viser at de setter pris på far, og han på dem. Det observeres likevel i mindre grad spontane følelsesmessige henvendelser, der kun et følelsesmessig behov er henvendelsesgrunn fra barnets side. Kontakten med far og barnas henvendelser til han har i stor grad utgangspunkt i et mer konkret behov. [Hva mener den sakkyndige med at Far er mindre spontane følelsesmessige henvendelser? Det gies ingen observasjonsbeskrivelser så det blir umulig å etterprøve! Hva mener den sakkyndige når han beskriver fars kontakt med at den skjer mer ut i fra konkrete behov? Igjen blir det umulig å etterprøve og forstå, for det foreligger ingen observasjonsbeskrivelser, bare subjektive vurderinger av noe den sakkyndige påstår å ha observert! Det vurderes for eksempel ikke at det den sakkyndige beskriver er i tråd med det faglitteratur beskriver om reelle forskjeller mellom menn og kvinners tilnærming når det gjelder barn. Tilnærmingen fremstår ulik, uten at faglitteratur beskriver den ene mindre viktig enn den andre! Den sakkyndige synes ikke vise innsikt i slik kunnskap. Blir det hele for positivt, slik at den sakkyndige for å kunne konkludere negativt for far faktisk må komme med negative betraktninger? Det foreligger ingen negative samspills observasjoner, allikevel er far mindre responderende! Hva bygger han dette på? Subjektive preferanser? Har barna mindre konkrete behov hos mor? Vet barna at de ikke får hjelp til konkrete behov hos mor? Er det faktiske situasjonsforskjeller ved de to observasjoner? Dette blir umulig å etterprove, for det foreligger ingen observasjonsbeskrivelser! Det kan likeså være grunn til å spørre om det i de situasjoner som beskrives hos far oppstår situasjoner av mer følelsesmessig karakter? Igjen blir dette umulig å etterprøve og dermed faglig uinteressant! ]

91 91 Selv om både det eldste barnet og det yngste barnet ved en del anledninger setter seg på fanget til far både på oppfordring og eget initiativ, er det en viss forsiktighet i denne kontakten, og mindre av den spontane fysiske nærhet som mindre barn gjerne viser, og som begge barna viste mer av både ovenfor mor og hennes samboer. [Den sakkyndige beskriver ingen situasjoner eller grunnlag for en slik ulik observasjon av emosjonelle størrelser i interaksjonen mellom far og begge barna. Tvert imot viser tolkningen at barna fremviser de samme adferdsmessige trekk (setter seg på fanget, holder hånden) som delvis påståes observert fra mors samboer, men som ikke beskrives ved mors tilnærming til barna. Hvorfor blir ellers like observasjoner tolket ulikt? Er det den sakkyndiges forventninger om mer nærhet fra mor i kraft av kjønn eller er det igjen subjektive preferanser? Den sakkyndige synes ikke tydeliggjøre at barn faktisk kan opptre ulikt ovenfor en mor og en far. Den sakkyndige beskriver en viss forsiktighet i denne kontakten, hva han legger i det er ikke beskrevet. Hvordan var den situasjonen som viste en viss forsiktighet? Når det er mulig å beskrive så mye vurderinger uten observasjonsbeskrivelser, kan man lett få følelsen av at den sakkyndige legger inn mange antagelser i sine vurderinger. Det synes komme til syne en generell beskrivelse av menns adferd som så krydres med noen situasjonstolkninger. ] Det er observert lite protester fra både det eldste barnet og det yngste barnet på både grenser og krav. Situasjonene som er observert har heller ikke vært slik at det har vært noe spesiell grunn til at barna skulle opponere eller utfordre grenser som ble satt. Bare ved en anledning nektet det eldste barnet å være med på det som far foreslo og de ble enige om et kompromiss. [Det gies ikke noen beskrivelse av verken situasjoner eller observasjoner. Derimot beskrives den sakkyndige tolkninger og persepsjon. Det vurderes heller ikke om fars grensesetting er på en slik måte at barna faktisk ikke behøver å konfrontere den i samme grad som hos mor! Igjen blir påstander og tolkninger ikke mulig å etterprøve da selve observasjonen er utelatt! ] Observasjonene hos far er gjennomført på lørdager, og mye til samme tid, slik at den sakkyndige ikke har observert samspill i så ulike situasjoner som hos mor. [Her prøver den sakkyndige tilsynelatende å bortforklare at det ikke finnes mer negative observasjoner ved far, ved å vise til at observasjoner skjer i mye like situasjoner! Men flere observasjoner er like, som måltid og lek i forhold til det som beskrives hos mor. Igjen får man en følelse av at det er en underliggende søken etter negative trekk ved far. Når disse ikke finnes forklares det nærmest ved at observasjoner ikke er så ulike som hos mor! Noe må liksom forklare hvorfor fars observasjoner er så bra som de er!] Observasjon av måltid har hos far, vist en situasjon der barna ser ut til å hygge seg. Særlig det eldste barnet og Chritica har det hyggelig sammen. Disse to er ellers mye sammen, og har felles aktiviteter under observasjonene. Det er Chritica som oftest tar

92 92 initiativ og leder an, men det eldste barnet kommer med sine innspill. Begge ser ut til å trives godt i hverandres selskap, selv om Chritica kan synes å dominere det eldste barnet. Selv om de har felles lek/ramme for leken, kan de gjerne holde på hver for seg selv. det eldste barnet er observert å trekke seg litt bort under lek, men hun er opptatt med sin lek, slik at dette ikke er oppfattes som noen negativ tilbaketrekning. [Måltid ble observert begge steder, men bare hos mor ble det beskrevet problematikk rundt grensesetting. Hos far beskrives ingen slik problematikk.] det yngste barnet blir lett satt på sidelinjen når de to eldre jentene utvikler sin lek, og kan bli gående litt på tomgang. Som regel observeres at far blir oppmerksom på dette og hjelpe det yngste barnet med å komme i gang med sin lek. det yngste barnet virker likevel ikke særlig godt integrert i familien. Hun oppleves å havne litt på utsiden. [Det beskrives igjen ingen situasjon der den påståtte manglende integritet av det yngste barnet skal ha funnet sted. Det vurderes heller ikke om det faktum at mor i alle år har hindret det yngste barnet samvær med far, kan begrunne den påståtte mindre integritet i familien! det eldste barnet har bodd med far i 8 år, det yngste barnet har etter sin fødsel blitt nektet mye samvær med far. Det blir umulig for andre og etterprøve de tolkninger den sakkyndige gjør. Ei heller problematiseres det at det yngste barnet er snart 4 år og de andre 8-9 år, noe som i høyeste grad er relevant for hvilke aktiviteter barna driver med. Aldersforskjellen fører til ulike interesser. Dette problematiseres heller ikke! Det beskrives igjen at far forstår det yngste barnets behov slik han evner aktivisere henne når hun, som den sakkyndige skriver, går på tomgang! Det må i så fall bygge på en empati og forståelse av det yngste barnets behov hos far. Slik den sakkyndige beskriver over er det tydelig at far har god empati for barna. Dette beskriver også psykologene Thuen og Brock i Far evner å sette seg inn i barnas situasjon og signaliserer også dette til barna! Det igjen gir barna trygghet, som kan være en grunn til at de ikke er så grenseutprøvende som den sakkyndige beskriver ovenfor far. Dette vurderes ikke noe sted i rapporten. Kan barnas mer grenseutprøvende adferd hos mor egentlig beskrive en mer utrygg tilknytning? Dette vurderes ikke noe sted av den sakkyndige!] Fars kone har vært til stede hele tiden under observasjonene og det samme gjelder fars stedatter. Under observasjoner i familiens bolig har Fars kone fulgt med og sett på barnas aktivitet, når hun ikke har vært på kjøkkenet eller opptatt med andre ting. Hun har i liten grad vært deltakende i barnas aktiviteter, men observert fra en posisjon litt i bakgrunnen. På tur på fløyen var hun noe tilbaketrukket og holdt seg mye sammen med sin eldste datter. Fars kone viser omsorg for barna ved at hun retter på klær, ordner litt på barnas hår, setter frem drikke og frukt til dem. Verken det yngste barnet eller det eldste barnet reagerer negativt på at hun pusler med dem. s.22

93 93 De viser heller ikke noen positive reaksjoner på dette eller henvender seg til henne, når Fars kone viser sin interesse for dem. Det observeres nesten ikke at de snakker med Fars kone. [Det er påfallende at så snart den sakkyndige beskriver positive sider ved Fars kone, så må disse motveies mot negative antagelser som viser heller ikke noen positive reaksjoner på dette eller henvender seg til henne. Både det yngste barnets og det eldste barnets beskrivelser av Fars kone over er positive. Hva mener den sakkyndige med positive reaksjoner? Forventer han at de skal kaste seg om halsen hennes når hun retter på klær eller grer håret? Hva mener han egentlig? Det samme synes være tilfelle der den sakkyndige gjør positive vurderinger av far. Da skal det nærmest refleksivt motveies med noe negativt! Hvorfor foreligger det ikke en eneste oppveiende motkommentar rundt de mange grenseutprøvende situasjoner den sakkyndige beskriver hos mor? Er det ulike metoder som benyttes på far og mor? Videre beskrives det at Det observeres nesten ikke at de snakker med Fars kone. samtidig beskriver den sakkyndige at På tur på fløyen var hun noe tilbaketrukket og holdt seg mye sammen med sin eldste datter! Det vurderes tilsynelatende ikke noe sted at den fysiske avstanden kan være forklaring på at barna ikke er i en stadig dialog med Fars kone! Likeledes er det et paradoks at fars kone tillegges slik vekt når saken faktisk handler om fars omsorgsevne!] Under observasjonene er det liten eller ingen grad observert at verken det eldste barnet eller det yngste barnet tar initiativ ovenfor eller henvender seg til Fars kone. [Gjennom de manglende beskrivelser av observasjon og settinger rundt observasjonen blir det umulig å se årsak til at barna og Fars kone tilsynelatende ikke er i en større kontakt. Er Fars kone et annet sted enn barna? På kjøkkenet mens barna leker et annet sted, slik den sakkyndige selv beskriver? Det beskrives at Fars kone holder litt avstand under den sakkyndiges observasjoner, kan det være årsak til den påståtte manglende kontakt? Er det kulturelle momenter som gjør dette? Holder Fars kone seg bevist litt i bakgrunnen fordi den sakkyndige faktisk skal observerer far med barna? Ikke noe av dette problematiseres av den sakkyndige. De negative aspekter er påfallende ved observasjoner hos far. Ikke noen slike vurderinger skjer hos mor!] Selv om det eldste barnet i samtaler med den sakkyndige forteller at hun snakker litt med Fars kone, observerer den sakkyndige ikke dette. [Tilsa situasjonen til at det var kontakt mellom barna og Fars kone akkurat når han observerte i et par timer? Var ikke Fars kone i litt avstand til barna? Den sakkyndige beskriver ikke noen slike situasjoner! ] Det er observert at det eldste barnet en gang henvender seg til Fars kone, men da på bakgrunn av at far har bedt henne gå ut på kjøkkenet til Fars kone. Det observeres et fravær av kommunikasjon med Fars kone som er påfallende, sett i forhold til hvor lenge det eldste barnet har kjent henne, men som er forståelig ut fra at hun ikke snakker norsk, og hennes engelsk så dårlig at det er vanskelig å forstå henne. Kommunikasjonen mellom

94 94 far og Fars kone observeres foregå på et enkelt engelsk og det kan synes oppstå missforståelser grunnet språkvansker. [Igjen er det ingen observasjonsbeskrivelser og det den sakkyndige tolker som påfallende dårlig kommunikasjon. Allikevel fremkommer det klart at det eldste barnet faktisk når hun er i en slik situasjon kommuniserer med Fars kone. det eldste barnet har da heller ikke tilkjennegitt problemer med å kommunisere med Fars kone! Det kan være grunn til å spørre om det er den sakkyndiges subjektive preferanser som frembringer disse påståtte språkproblemer! Den sakkyndige mener det kan oppstå missforståelser, men beskriver ingen slike missforståelser. Forventer han slike missforståelser på grunn av antagelser fra populasjoner? Hva har det i så fall med dette spesifikke forhold å gjøre? En slik forståelse og tolkning må derfor bygge på den sakkyndiges egne forventninger og antagelser om at misforståelser kan forekomme. Igjen underbygges de underliggende negative subjektive preferanser den sakkyndige tilkjennegir. Faktum er at det ikke er beskrevet noen situasjoner der verken missforståelser bygget på antagelsen om språkproblemer eller lignende er beskrevet! Da går det i en faglig setting ikke an å anta at slikt kan skje, da dette vil skje ut i fra en forutinntatt holdning mer enn faktisk observert empiri!] Under observasjon av samvær hos far har også den undertegnede blitt invitert med på aktiviteter. Chritica har vært den mest aktive til å trekke med undertegnede, men også det yngste barnet og det eldste barnet har kunnet gjøre bruk av den sakkyndige i lek og spill. [Igjen beskrives det hvordan den sakkyndige blir en aktiv deltager i det han skal observere. Det problematiseres ikke at den sakkyndiges deltakelse faktisk kan bidra til hvordan de enkelte aktører opptrer. Denne form for påvirkning mennesker mellom er godt beskrevet i faglitteratur. Ei heller problematiseres det at mens stesøster ikke skal flyttes gjelder observasjonen om det eldste barnet og det yngste barnet skal flyttes. At dette preger det eldste barnet og det yngste barnet mer enn stesøster burde være opplagt. Den sakkyndige gjør ingen slike vurderinger. ] det eldste barnet har ikke vært tilgjengelig for samtale på samme måte som hos mor. Hun har kunnet snakke om sin pågående lek og forklart sin rolle. Når far har oppfordret henne til å fortelle fra Thailand og kommentere på bilder, gjør hun dette. Hun har reagert med taushet når den sakkyndige har forsøkt å spørre henne om hvordan hun har det. [Det tydelig fra de beskrivelser som gies fra Mors venn og Bergen at barna i Bergen synes være langt mer aktivert seg imellom og mellom de voksne. det eldste barnet drar ikke på lange turer alene med den sakkyndige i Bergen. Hun fremviser i stedet en adferd integrert med de andre familiemedlemmene i Bergen. Dette vurderes ikke noe sted. ] Far har ovenfor den sakkyndige gitt utrykk for bekymring for barnas psykiske helse. Han oppfatter dem som triste og engstelige, en negativ utvikling som har kommet etter at barna flyttet til mor. Slik barna fremstår under observasjoner hos far, opplever den

95 95 sakkyndige dem som mer forsiktige og reservert. Det gjelder særlig det eldste barnet som i perioder kan fremstå som alvorlig og virkelig trist. Ut fra dette kan den sakkyndige forstå far sin vurdering og bekymring. det eldste barnet viser ikke denne forsiktigheten og triste alvorligheten på samme måte under observasjoner hos mor og det yngste barnet slett ikke. [Igjen mangler all beskrivelse av det som observeres. Det eneste leseren får er beskrivelser av den sakkyndiges tolkning og persepsjon. I hvilke situasjoner var det eldste barnet alvorlig trist hos far? Den sakkyndige skriver.. opplever den sakkyndige dem som mer forsiktige og reservert. Var det den sakkyndiges subjektive opplevelse eller var det en spesiell situasjon. Var de mer forsiktige og reserverte? Var det settingen som gjorde dem mer forsiktige? Var leken annerledes enn i Norheimsund? I hvilke situasjoner var de mer reserverte? De øvrige vurderinger over, støtter i dårlig grad opp under den tristhet den sakkyndige synes å konkludere seg til her under observasjoner. Hva den sakkyndige opplever er en subjektiv størrelse bygget på tolkninger og ikke faktiske observasjoner. I denne sak kan en slik tolkning like godt bygge på preferanser for mor, med dertil ubevist ønske om å se noe negativt om barna hos far! At det eldste barnet slik den sakkyndige gjengir synes trekke mer for seg selv på [gården] der hun i lang tid rir seg en tur alene viser at situasjonene ikke kan sammenlignes. Den sakkyndige problematiserer ikke at hans oppfattelse av ulikheter kan være av reaktiv karakter eller bygge på ulike settinger i observasjonene fra Bergen og [gården]. Likeledes er det grunn til å legge merke til at verken psykolog Thuen eller psykolog Brock så noe av denne problematikken under sine observasjoner i Faktisk var deres observasjoner lik det den sakkyndige observerte helt frem til siste avsnitt, der den sakkyndige etter helt normale og positive beskrivelser allikevel konkluderer negativt? Det må være grunn til å spørre om de til tross for positive vurderinger, negative konklusjoner er påvirket av den sakkyndiges subjektive preferanser i saken. Det beskrives normale hendelser, men det konkluderes negativt! Den samme observasjon andre sakkyndige gjør vurderes motsatt av den sakkyndige! Man får et inntrykk av at utfallet skal være negativt, så det spiller ingen rolle hva som observeres! Det blir påfallende at det ikke beskrives en eneste alvorlig situasjon, men at det allikevel konkluderes negativt! Dette underbygger at det er en forutinntatt hypotese om at barna skal være hos mor, og at den sakkyndige dermed må konkludere negativt! Igjen: Hvor er observasjonsbeskrivelsene som danner grunnlaget for alle de vurderinger den sakkyndige gjør her? Kapittelet heter tross alt : Observasjon av samspill mellom far og barn.? Det beskrives omtrent ikke en eneste observasjon! Hva bygger vurderingene på? Når den sakkyndige senere skal konkludere bygger han på dette avsnittets tolkninger, men det inneholder i hovedsak vurderinger gjort av den sakkyndige! I realiteten blander den sakkyndige sammen observasjon og vurdering. Dette sauses sammen i en subjektiv fremstilling som så brukes som premisser for slutninger! Dette er ikke faglig holdbart og bryter klart mot de retningslinjer som er beskrevet for slike rapporter og slikt arbeide. ]

96 96 Opplysninger fra andre informanter Opplysninger fra barneverntjenesten i Kvam (030403) Saksbehandler Anne Valland og familieveileder Torill Cosway har hatt tilnærmet ukentlig fellessamtaler med det eldste barnet fra oktober Første kontakt med henne var på skolen. [ Det eldste barnet forteller at de ikke snakket med barnevernet hver uke på den tiden, så den sakkyndiges påstander er ikke korrekte.] Far oppsøkte første gang barneverntjenesten 9. Sept og meldte mor savnet. Han hadde også meldt henne savnet hos politiet. Far hevdet at barna var overlatt til fremmede. Disse fremmede viste seg å være mors venn og mors mor. Barna bodde på [gården], der de hadde sin bolig på det aktuelle tidspunktet. Barneverntjenesten innkalte mor til samtale, der hun innformerte at hun ikke ønsket å innformere far om alle forhold vedr. seg selv, pga. det høye konfliktnivået som var mellom dem. [Det kan ikke stemme at mor kom til samtale da, for hun var på et psykiatrisk hvilehjem i ca. 4 uker på dette tidspunktet! Slike opplagte unøyaktigheter gjør rapporten verdiløs. En kan mistenke den sakkyndige for ikke ville fortelle at mor faktisk var på et psykiatrisk hvilehjem. ] Noen uker seinere ringte far og sier han har holdt barna tilbake pga. overgrepmistanke. Barnevernstjenesten holdt seg til det juridiske, som er at mor har omsorgen. De anbefaler far s.23 og levere barna til mor. Barnevernet opplever at far forholder seg som om barneverntjenesten har ansvaret for barna. [Barnevernet forholdt seg til det juridiske i en situasjon der barnet selv fortalte at det var utsatt for overgrep. De mente far skulle bringe barnet tilbake i en setting der det

97 97 bodde med den personen som ut i fra barnets beskrivelser hadde forgrepet seg på et barn. Ikke noen bekymringer for barnet ble vist av barnevernet!] Når det gjelder mor sin omsorgsevne, har barnevernet ingen bekymring for at mors psykiske helse er slik at dette hemmer henne som mor. Mor har hatt kontakt med psykiatrisk sykepleier, Sigrid Flem, etter at anmeldelsen ble kjent. Barnevernet gir utrykk for at dersom alle foreldre som hadde depresjon skulle anses som uskikket som foreldre, ville dette gjelde et meget stort antall barn. Barnevernet mener mor er fullt ut i stand til å ha omsorgen alene for barna. [Det beskrives ikke noe sted hva barnevernet bygger en slik vurdering på, med unntak av at de har snakket med mor ved et par anledninger. Likeledes er det helt irrelevant om hun kan klare omsorgen, når mandatet går ut på hvem som kan klare omsorgen best! Igjen er det en klinisk vurdering som ligger bak den sakkyndiges tankegang. At hver eneste faglitterære bok beskriver det som negativt for et barn å vokse opp med en deprimert mor synes ikke barnevernet ha kunnskap om i det hele tatt! Likeledes handler ikke denne saken om at mor kan fungere, men hvem som viser best fungering ovenfor barna! Det er påfallende at den sakkyndige ikke vurderer dette noe sted. Når man ser hvor ensidig rapporten ellers fremstår er det all grunn til å anta at den sakkyndige tolker det barnevernet beskriver ut i fra en hypotese der mor skal ha omsorgen uansett!] De ser ikke på mors behov for støtte i den foreliggende situasjonen som påfallende. Mor har vært under et sterkt press. [Det beskrives ikke hva dette presset skal ha bestått i! Det er mor selv som har gått til rettssaker på dette tidspunktet! At mor fremstiller seg som et offer synes ikke være forstått av barnevernet. I så måte er far under et enda større press for det er mor som går til rettssak!] Det bør heller sees på som en resurs at mor har et familienettverk som støtter henne. Dette nettverket omfatter også mors venn sin familie. [Det problematiseres ikke at det er mor selv som har startet gjentatte rettssaker, derimot synes det skinne gjennom en sympati for mor for det presset hun selv har utsatt seg for ved å starte rettssaker fremfor å diskutere barnas problemer. Barnevernet verken har eller fremviser kunnskap om det spillet mor driver. Det gjør heler ikke den sakkyndige. Barnevernet har ingen kunnskap i å vurdere kliniske tilstander som den narsissistiske! For øvrig er det helt irrelevant at mor har et nettverk som støtter henne, det er bra for mor, og avspeiler igjen den kliniske tankegangen som liger under den sakkyndiges påstander. ] Miljøarbeider som har vært hos mor har ikke observert noe som er bekymringsfullt. Det eldste barnet er observert både sammen med mor og mors venn. Begge opptrer adekvat, og korrigerer det eldste barnet på en adekvat måte. Det som bekymrer er det høye konfliktnivået.

98 98 [Det er ikke gjengitt om denne såkalte miljøarbeideren har noen som helst kvalifikasjoner til å uttale seg om personlighetsmessige forhold rundt mor. Når vi vet at verken barnevernlederen eller andre ved barnevernet har klinisk utdannelse blir det paradoks at de tillegges evne til å vurdere slike komplekse forhold. At de ikke har sett noe i sine sporadiske møter betyr ikke at det ikke er noe! Dette er naivt av den sakkyndige, hvor er hans kildekritikk? Det som bekymrer er det høye konfliktnivået! Det problematiseres ikke at dette ikke kan reduseres så lange mor nekter å komme i møte for å løse barnas problemer. Det synes å komme til syne en underliggende forståelse at uansett hva mor foretar seg så er det forståelig. ] Barnevernet opplever mor som reflektert og lydhør. Hun er lyttende, og hun stoler på barnevernet. Hun har en positiv holdning til samarbeid. Far stiller hele tiden spørsmål som signaliserer misstillit. Far har skrevet flere lange brev til barnevernet der han utrykker sin bekymring, og er til dels anklagende ovenfor barnevernet. Far forvrenger innformasjon som blir gitt av barnevernstjenesten, og bruker deres innsats mot dem. Han var innledningsvis intens i sin kontakt med barnevernet. [Hvilke eksempler er det barnevernet her viser til?. Kan det barnevernet kaller positiv holdning være at de ikke går imot mor og at mor tror og aksepterer alt de sier fordi barnevernet støtter mor i saken mot far? Er barnevernets holdning slik fordi mor ikke stiller spørsmål ved barnevernets kunnskap og metoder? Blir barnevernet kritiske til far fordi han stiller krav, mens mor godtar alt de sier? Er barnevernets beskrivelse av mor som reflektert og lydhør et utslag av deres autoritære holdning? Alt er greit om man er enig med barnevernet, mens de som kommer med begrunnet kritikk blir oppfattet negativt av barnevernet? Hvor er fagfolkets lyttende evne til de som kan dokumentere en annen virkelighet enn det barnevernet påstår? Det fremstår ikke særlig faglig å angripe kritiske røster som barnevernet her gjør! Om far tar feil, hvorfor evner ikke da barnevernet besvare og dokumentere deres eget syn og begrunne dette faglig? Ligger det i det faktum at de ikke ar kunnskap ti å besvare fars faglige spørsmål? Hvor vurderes det om fars intensitet egentlig er reell bekymring? Barnevernet har nå en rekke ganger vært involvert hos mor! Samtidig var det ikke noen slike instanser involvert da barna bodde med far! Den sakkyndige synes ikke problematisere noe av det barnevernet tilsynelatende beskriver. Det passer inn i det negative syn den sakkyndige har på far. Mens barna hos far aldri hadde behov for at barnevernet hadde klippekort, slik vi ser det hos mor, blir årsaken til at barnevernet nå stadig må involvere seg hos mor ikke vurdert noe sted!] Mors venn sin familie er godt kjent for barnevernet gjennom bl.a. hans mor har vært førskolelærer i bygda. Familien oppfattes som vanlig resurssterk. Barnevernet er ikke kjent med at Mors venn eller familien har hatt noen vansker av noen slag. [Her bekreftes den nære kontakten mellom barnevernet og Mors venn. Det er i høyeste grad noe den sakkyndige burde problematisert i større grad. Evner virkelig barnevernet å forholde seg objektive i en setting der det stilles spørsmål ved mennesker de tilsynelatende har tette bånd til?]

99 99 Barneverntjenesten har flere ganger spurt det eldste barnet direkte om Mors venn er sint på henne for det som har skjedd. det eldste barnet har ikke gitt utrykk for at han har reagert slik ovenfor henne. [I retten i 2007 ble det beskrevet en rekke alvorlige episoder de siste årene som både retten og den sakkyndige i 2007 reagerte på. Dette var episoder der det nettopp er Mors venns aggresjon mot barna som blir beskrevet. Dette ble beskrevet i retten i 2003 også. Barnevernets forståelse av hva det eldste barnet beskriver over flere år synes ikke reflektere hva barna både skriver og ellers gir utrykk for. Barnevernet har også sett flere av de brev det eldste barnet sender. ] Far fokuserer primært på det eldste barnet når han utrykker sin bekymring. Først i det siste har han utrykt bekymring for det yngste barnet. Far er opptatt av at barneverntjenesten manipuleres av mor, og at mor ikke støtter barna. Slik barnevernet ser det har mor støttet det eldste barnet hele veien, selv om hun i møter med barnevernet har sagt at hun ikke tror på historien med overgrep. [Barnevernet oppfatter slik barnevernet ser det som støtte til et barn når barnets mor benekter alvorlige beskrivelser fra barna. Dette er ikke særlig tillitsvekkende. Barnevernets AVHØR av det eldste barnet med tanke på å få henne til å forandre på sin beskrivelse etter dommeravhøret er så i strid med faglige retningslinjer og fagkunnskap om barns hukommelse at det i seg selv utgjør et betydelig problem i denne sak. Hvorfor er ikke dette problematisert av den sakkyndige?] I den kontakten barneverntjenesten har hatt med det eldste barnet, har hun fortalt om overgrep. Når hun har gjort dette har hun ikke vist noe følelsesmessig engasjement. Hun har aldri grått eller vist andre følelsesmessige reaksjoner. [Det er godt kjent at barn reagerer ulikt på traumer. Dette blir ikke problematisert av barnevernet eller den sakkyndige i det hele tatt. Hvilken kunnskap har barnevernet om hvordan barn reagerer på slike hendelser? Noen bryter fullstendig sammen, andre fortrenger sine opplevelser og får alvorlige problemer senere. I en setting der barnet er tvunget til å leve med den personen som skal ha forgrepet seg på henne og der barnets mor klart viser barnet at hun ikke tror barnet og der barnet opplever at barnevernet støtter mor og mors samboer mot barnet kan man slett ikke forvente at barnet skal vise sine følelser slik barnevernet vil det! Tvert imot er det all grunn til å anta at et barn i en slik situasjon heller fortrenger sine følelser og opplevelser. Må man vise følelsesmessige reaksjoner for å bli trodd av barnevernet? Reagerer alle barn likt? Går alle barn som har opplevd slike traumer og gråter? Hvor er de faglige vurderinger av dette! ] Første gang det eldste barnet gråt, var da hun hadde løyet om overgrepet. det eldste barnet har også avkreftet at hun har blitt slått og låst inne. Hun har fortalt om innestengning på en slik måte at det hele tiden har vært tvil om dette kunne være reelt.

100 100 Det er nå noen uker siden det eldste barnet fortalte at hun løy om overgrepet. Barneverntjenesten mener at de ser en helt annen jente etter at det eldste barnet fortalte at hun hadde løyet. det eldste barnet er langt mer avslappet nå. [Kan barnevernets observasjon av gråt ha sammenheng med det traumet det eldste barnet ble utsatt for ved avhøret av henne hos barnevernet? Ble hun redd som et lite barn på et rom med 2 for henne truende barnevernsansatte som ikke ville slippe henne ut før hun gav det svaret de krevde? Opplevde det eldste barnet dette truende? Var det derfor hun gråt? Hvor er vurderingen av dette? Kan den påståtte annen jente etter at barnevernet tvang barnet til en annen beskrivelse ha å gjøre med at barnevernets og mors trusler forsvant? Kan beskrivelsen fra barnevernet bygge på deres eget ønske om å se slike endringer hos barnet når de støtter så åpenlyst mor og samboerens familie, som tross alt er beskrevet som bekjente av barnevernets personale!] det eldste barnet har sagt at hun fortalte om overgrepet fordi hun da trodde at hun kunne flytte til far. det eldste barnet benekter at noen har plantet historien. Men hun har fortalt at hun kjenner et nabobarn fra tidligere som var utsatt for overgrep. det eldste barnet vil nå flytte tilbake til [gården]. Hun vil bo hos mor. Dette har hun holdt fast på den siste tiden. det eldste barnet tør ikke fortelle far at hun vil flytte til [gården]. [Disse beskrivelser avviker fra andre beskrivelser der det eldste barnet gir en annen begrunnelse (var med til fars kamerat og hans datter fortalte dette)! I en setting der barnet føler seg presset til å si det barnevernet vil er det lite troverdighet i det barnevernet sier eller beskriver. Deres fremgangsmåte er direkte forkastelig faglig sett!] s.24 Hun vil heller ikke at andre skal si det. Far blir lei seg tror det eldste barnet. det eldste barnet er en jente som forteller historier. Hun forteller historier til begge foreldre for å tekkes dem. [De eneste historier det eldste barnet har fortalt, og som er beskrevet her, er kommet til under press fra barnevernet. Det fremgår meget godt i dok.332 fra barnevernets beskrivelser av avhøret av det eldste barnet! Et avhør som var politiets oppgave. Ved å la barnevernet avhøre det eldste barnet slapp man å ha det eldste barnets setteadvokat til stede i rommet og kunne presse barnet slik det beskrives i referatet fra barnevernet! Det handler ikke om fag, men å beskytte mors samboer, hvis mor som ansatte ved barnevernet er tidligere kollega med! ] Barnevernet forteller at far møtte opp i forbindelse med dommeravhør, til tross for at foreldrene hadde fått beskjed om ikke å være til stede. Han fulgte etter inn på politikammeret. Han spurte om han kunne få klem av det eldste barnet. det eldste barnet ble fulgt av Anne Valland. det eldste barnet slapp ikke hånden til Valland så lenge far var til stede.

101 101 [Det er opplagt feil, for da det eldste barnet ankommer politier er hun i følge med sin mor. Det viste barnevernet for Valland kom sammen med mor! Dette er usanne beskrivelser. Videre er det først 20 minutter før dommeravhøret at dommeren ringer til far og forteller at barnevernet ikke vil at far skal være til stede ved dommeravhøret. Igjen er det interessant at mens far kritiseres av barnevernet finner vi ingen kritikk av mors tilstedeværelse! Videre kan det stilles spørsmål ved om det var det eldste barnet som ikke slapp Valland, eller Valland som ikke slapp det eldste barnet! Barnevernets virkelighetsoppfatning må sees mot deres negative holdning til far] Barnevernet har opplev at far ikke har vært nøyaktig med å overholde avtale, også når det gjelder henting og bringing. [Dette er renspikket løgner og kan dokumenteres med bilag som viser at far har kommet når han skulle i hente og bringesituasjoner. Dersom ikke avvik på et par minutter er akseptabelt etter reise på 7 mil, eller om de henviser til EN episode der far kom til leiligheten barna bodde for å hente barna, mens barnevernet sto på bensinstasjonen, er det påfallende at de generaliserer en episode til å gjelde generelt!] I samtaler med barnevernet har det eldste barnet sagt at mamma sier at jeg er gullungen, en gullklump. det eldste barnet snakker også positivt om far og opplevelser med far. Hun forteller også at hun hadde det kjekt når hun og mor og far var på tur sammen. det eldste barnet vil helst at mamma og pappa skal være sammen. Barneverntjenesten vil fortsette kontakten med det eldste barnet. [For barnevernet er påstander om at mor skal ha sagt at mamma sier at jeg er gullungen, en gullklump en beskrivelse av at det eldste barnet snakker positivt om mor. Men dette er ikke en beskrivelse fra det eldste barnet men fra mor av det eldste barnet! I sum arter beskrivelsene fra barnevernet seg som at mor gjør som vi sier, så hun liker vi, mens far som stiller kritiske spørsmål vi ikke klarer å besvare, han liker vi ikke. Det er i hovedsak subjektive beskrivelser løsrevet fra fag barnevernet ytrer seg om. ] Oppsummering av intervju med NN barnehage Det yngste barnet har gått i NN barnehage siden aug Informantene har kjent det yngste barnet siden dette tidspunkt. det yngste barnet sin språklige/intellektuelle, motoriske og selvhjelpsmessige utvikling: det yngste barnet sin språklige utvikling er god. Hun er sosialt moden for alderen og flink selvhjelpsmessig. Hun mestrer påkledning og toalettsituasjonen. Både grov og finmotorisk er hun flink sammenlignet med sin aldersgruppe. det yngste barnet leker med de som er litt eldre enn henne, men kan også leke med de som er litt yngre. Hun mestrer aktiviteter godt, viser glede over egen mestring. Hun er flink til å leke, leker rollelek.

102 102 Mor viser interesse for aktiviteter det yngste barnet driver med i barnehagen og følger opp aktiviteter hjemme. Ut fra det yngste barnet sine ferdigheter mht. finmotorikk/formingsaktiviteter tenker barnehagen at mor nå ha drevet med en del hobbyarbeid sammen med det yngste barnet. Sosial utvikling/adferd: det yngste barnet kjenner grensene, og tar vanlig korreksjon på en upåfallende måte. Når det blir større konflikter trekker hun seg unna, og viser dårlig samvittighet. Kan noen ganger reagere med å trekke seg når hun grensesettes. Reaksjonen går fort over. Barnehagen har aldri observert at det yngste barnet reagerer med å holde seg for ørene når hun hører høye lyder. [Det barnehagen beskriver er en veslevoksen jente som har vansker med grensesetting (trekker seg) noe som stemmer med det yngste barnets oppgaver hjemme der hun pålegges forventninger og ansvar som er lite adekvat for en jente på 3-4 år. At det yngste barnet reagerer med å trekke seg vekk når hun grensesettes er interessant sett opp imot den adferd hun ellers viser i ulike sosiale situasjoner. Ut i fra beskrivelsen av mors hysteriske utfall kan det synes spørsmålene til barnehagen er stilt. Det er grunn til å anta at spørsmål og problemstillinger avspeiler den sakkyndiges forutinntatte syn og om det skulle vært noe negativt ville det ikke blitt beskrevet! ] Oppførsel ovenfor barn og voksne er meget god og meget sosialt akseptabel. Tidligere (aug.-sept. 2002, ved barnehagestart) trakk det yngste barnet mot de voksne. Nå er hun integrert blant barna. det yngste barnet er godtatt og har en normal status i barneflokken. NN sier at dersom alle hadde vært som det yngste barnet hadde det ikke vært noe problem å arbeide i barnehagen. det yngste barnet forteller om aktiviteter hun har sammen med mor og far. det yngste barnet sitt humør er stabilt fra dag til dag. Hun kommer blid og fornøyd om morgenen. Når hun blir sur går det fort over. s.25 Oppfølging fra hjemmet Oppfølging fra mor til barnehagen er topp. Hun har alltid gode klær, utstyr i orden, avtaler holdes. det yngste barnet er alltid rein og velstelt både på kropp og klær når hun kommer i barnehagen. Samarbeidet med mor er godt. Mor stiller opp når barnehagen har behov for kjøring. Barnehagen kan ta opp ting med mor uten at det skaper konflikt. [Det er interessant å se beskrivelser av at det ytre synes så upåklagelig. Det stemmer med mors narsissistiske adferd ellers. Det nevnes ikke hva barnehagen har behov for å ta opp med mor som skulle være konfliktdrivende. Det kan synes som om det er et poeng fra den sakkyndige å vise at mor er enig med alle mens far stiller kritiske spørsmål.

103 103 Igjen beskrives det ikke hva barnehagen tar opp med mor som evt. skulle skapt konflikt! Det blir igjen umulig å etterprøve det som beskrives. Den sakkyndige synes tolke det som barnehagen påstår, uten at vi vet hva de har svart på! ] Kontakten barnehagen har med far er mer preget av at far stiller kritiske spørsmål. Det synes som om han er opptatt av å finne noe å sette fingeren på i forhold til mor og det yngste barnets hjemmesituasjon. Han har oppsøkt barnehagen uanmeldt. Han ringte også barnehagen for å fortelle at var blitt anmeldt for seksuelle overgrep mot det eldste barnet. Etterpå ble det klart at anmeldelsen bare gikk ut på at hun var blitt slått. [Det er interessant at det barnehagen har å beskrive om far er at han møter opp uanmeldt. Er dette problematisk for barnehagen? Trenger de å tilrettelegge forhold før barna kan sees? De mottar betaling for å ta vare på andres barn, og når en forelder ikke på forhånd gir beskjed om at de kommer, så skal det være noe kritisk? Barnehagens oppfatning er at barna bare ble slått, uten at det avstedkommer noen reaksjon på slik vold mot barn? Det synes fremkomme et syn der det å bli slått er OK! Hvor er den sakkyndiges problematisering av dette? Det beskrives heller ikke at mors samboers familie sitter i barnehagens styre! Det synes diskvalifisere barnehagens glorifisering av mors rolle! Hadde barnehagen beskrevet noe negativt rund mors fungering eller problemer med det yngste barnet ville det kunne fått konsekvenser for deres arbeide! ] Omsorgsituasjonen Barnehagen oppfatter at omsorgsituasjonen til barna er god. De opplevde at det yngste barnet hadde et godt forhold til Mors venn. Hun var glad og begeistret når han kom i barnehagen og hentet henne. Barnehagen tror at mor vil klare omsorgen for begge barna. Hun vil i alle fall klare det godt med Mors venn og det nettverket hun har. Barnehagen oppfatter mor som blid, hyggelig og stabil i sitt humør og væremåte. De har ikke opplevd henne som trøtt, trist eller nedstemt. Mor har et blidt og godt forhold til det yngste barnet. Hun er rolig i sin væremåte ovenfor det yngste barnet. Barnehagen er ikke bekymret ovenfor det yngste barnet. Barnehagen kjenner Mors venn sin familie. De er en solid familie. Hans bror er leder av samarbeidsutvalget i barnehagen. [Det forklarer en del når Mors venn er så nært knyttet til barnehagen. Hvordan skulle det gått om de beskrev noe negativt om det yngste barnet eller mor i et så lite lokalsamfunn! Det er grunn til å stille spørsmål ved barnehagens ansatte og deres evne til objektivt å beskrive det yngste barnet og mor. ] Kartlegging med CBCL symptom sjekkliste for barn.

104 104 Barnehagen har gjennomført kartlegging med CBCL. Denne viser god fungering og helt fravær av psykiske adferdsmessige problemer. [CBCL er et standardiserte instrumenter for å innhente informasjon om sosiale ferdigheter, følelsesmessige vansker og atferdsvansker hos barn og ungdom. Det består av subjektive oppfatninger fra den som observerer barna! Beskrivelsene av det yngste barnet sin nærmest perfekte fremtoning er helt i tråd med det man skulle forvente ut i fra en narsissistisk grunnholdning fra mor. Det perfekte avspeiler ihht litteratur ikke at barna primært blir meget godt ivaretatt, men at barna brukes som et ytre speil på mors maske utad. En maske av perfekthet, feilfrihet. Problemet er at barna samtidig på det følelsesmessige planet blir ødelagt! At barnehagen ikke finner noe negativt ved det yngste barnets adferd i en alder av 4 år kan bety at det ikke er noe synlige negative tegn, men det kan også bety at de ikke har kunnskap til å vurdere psykiske problemer til så små barn. De har uansett ikke noen klinisk utdannelse eller kunnskap for å vurdere slike kompliserte trekk. Den sakkyndige synes ikke vise noen kildekritikk på dette området.] Oppsummering av intervju med NN skole v/rektor Odd Øygarden, klassestyrer Berit Skutlaberg Faglig, intellektuell fungering og selvhjelpsmessig fungering det eldste barnet fungerer faglig som en vanlig 3. Klassing, en gjennomsnittselev. Ingen svakhetstegn noen steder. Hun gjør et godt arbeid både hjemme og på skolen. Hun leser godt. Er blitt flink til å skrive løkkeskrift, noe hun ikke kunne ved skolestart. Viste sterk motivasjon for å lære dette, ville lære noe som de andre alt hadde lært. det eldste barnet er flink til å tegne, flinkest i klassen. Hun bruker glade farger. Matematikk er det faget hun strever mest med, men klarer seg gjennomsnittlig. Flink i engelsk. Selvhjelpsferdighetene er upåfallende og normalt gode for alderen. Hjemmearbeidet er godt. Skolen kan se at mor følger opp og hjelper henne. det eldste barnet er en pliktoppfyllende elev. Hun er en stille jente som ikke brifer med kunnskapene sine. det eldste barnet s.26 følger regler. Skolen har ikke trengt seg på det eldste barnet. De er kjent med konflikten rundt henne, og har tenkt at skolen skal være en frisone for henne. [Interessant er det at det eldste barnet er flink i engelsk. Den sakkyndige i 2002 påsto at det eldste barnet ville få problemer i språkutviklingen fordi fars kone ikke snakket godt norsk og brukte det i begrunnelsen mot at far skulle ha omsorgen! Det ser vi var en gal vurdering.] Sosial utvikling det eldste barnet er stille og tar lite initiativ. Hun tar initiativ når det er aktiviteter hun vil drive med. Hun søker ofte til de barna som leker i hinderløypen på skolen. Skolen

105 105 observerer at hun kan gå litt alene, men hun er ikke ensom. det eldste barnet er avhengig av aktiviteter ute som er slik at hun kan bruke kroppen fysisk. Hun liker ikke å spille fotball, noe de andre i klassen gjør, dermed søker hun til andre barn og andre aktiviteter. Hun er ofte med i gruppelek når hun kan bruke kroppen sin. Når aktiviteter som klinkekule er in er det eldste barnet med på disse. Det er ingen som unngår det eldste barnet eller støter henne bort, men det eldste barnet kan selv trekke seg unna, Den aller siste tiden har det eldste barnet blitt mer utadvendt, tødd opp og blitt mer smilende. Ellers har skolen opplevd henne som en jente med lite mimikk. [Stikk motsatt av hva skolen i Bergen beskrev da det eldste barnet bodde med far, beskrives det eldste barnet nå som direkte passiv i sosiale settinger det eldste barnet er stille og tar lite initiativ! Til tross for at det eldste barnet selv og skolen beskriver at hun går en del alene, påstår den sakkyndige at hun ikke er ensom! Mens det eldste barnet selv i sine brev beskriver seg som ensom over ser den sakkyndige barnas følelser etter flyttingen til mor. det eldste barnet beskrives her som... en jente med lite mimikk! Det er svært interessant, for det er stikk motsatt av skolens beskrivelser rett etter at det eldste barnet flyttet til ny skole, da hun kom fra far! Da var hun en jente med god mimikk! det eldste barnets situasjon er altså blitt forverret etter flyttingen. ] det eldste barnet er aldri i opposisjon. Det er lite behov for korreksjon/grensesetting. I den grad det forekommer, tar hun det uten protester eller andre reaksjoner. det eldste barnet følger normalt de grenser som gjelder. I høst har hun vært litt inne med lærer. Da har hun tødd opp og pratet og smilt mer. Generelt er det vanskelig å få det eldste barnet til å fortelle noe, man må legge ordene i munnen på henne. Skolen tror at det eldste barnet skjuler mye av sin opplevelse av konflikten mellom foreldrene. Hun forteller nesten aldri i klassen noe om hva hun gjør hos mor eller far. [Det er interessant at skolen oppfatter det eldste barnet slik at de... må legge ordene i munnen på henne. Sett hvordan barnevernet tvang henne til å forandre sin beskrivelse av hva hun fortalte i dommeravhør blir det forståelig at hun knakk sammen og gav dem det svaret de ville ha. Barnevernet la opplagt ordene i munnen på det eldste barnet slik de selv beskriver i sine dokumenter. Det som skjer rundt det eldste barnet gjør at hun lukker seg.] det eldste barnet viser lite følelser. Det er vanskelig å lese det eldste barnet sine følelser og hennes evne til innlevelse. Skolen har aldri sett at hun er voldsom med andre eller utsetter andre for ubehag. Skolen har ved noen anledninger opplevd det eldste barnet med mor. det eldste barnet er da mer åpen, friere og hevder seg på en adekvat måte. Samtidig blir hun mer barnslig. I følge tilbakemeldinger fra mor forteller det eldste barnet mye hjemme om skolen, at hun liker lærerne og er trygge på disse. [ det eldste barnet er stille og tar lite initiativ hun kan gå litt alene

106 106 det eldste barnet kan selv trekke seg unna skolen opplevd henne som en jente med lite mimikk det eldste barnet er aldri i opposisjon Den aller siste tiden (3.4.03) har det eldste barnet blitt mer utadvendt, tødd opp og blitt mer smilende I høst har hun vært litt inne med lærer. vanskelig å få det eldste barnet til å fortelle noe, man må legge ordene i munnen på henne Hun forteller nesten aldri i klassen noe om hva hun gjør hos mor eller far det eldste barnet viser lite følelser med mor... blir hun mer barnslig Disse karakteristikker står i sterk kontrast til beskrivelsene av det eldste barnet på barneskolen i Bergen. Der er hun den som drar i gang leken. Der beskrives hun i positive ordelag. Ikke noe sted vurderes dette av den sakkyndige. Likeledes fremgår det meget tydelig at både barnehage, barnevern og skole sine beskrivelser er gjengivelser av hva de forteller uten noen kildekritiske vurderinger fra den sakkyndige. Det samme gjelder mors egne beskrivelser. Dette skiller seg markant fra rapportens beskrivelser fra far. Når far uttaler seg beskrives ikke det far sier men den sakkyndiges vurderinger av det far tilsynelatende skal ha sagt!] Forholdet til medelever. det eldste barnet kan samarbeide med medelever. Når elever skal lage et felles produkt, velges ofte det eldste barnet til å tegne pga sine gode ferdigheter. Hun tar lite initiativ selv til samarbeid. På fritiden er det eldste barnet litt sammen med jevnaldrende, men hun har ikke interesser som matcher de andre i klassen, slik at hun trekker seg en del og velger å leke med yngre. De to andre jentene i klassen søker litt til det eldste barnet. Oppfølging fra hjemmet. Oppfølgingen av lekser er god. Det er aldri noe tull med utstyr, klær, bøker eller annet. det eldste barnet har heller ikke fravær utover sykdom og annet nødvendig fravær. Skolen har ingen bekymring mht. mor sin omsorg og oppfølging. [Det er interessant at det både for det eldste barnet og det yngste barnet er en slik perfekt fasade som beskrives. Hvilke spørsmål er det den sakkyndige stiller når det er så viktig å få beskrevet at alt er perfekt med lekser og klær?] Skolens kontakt med far. Far tok kontakt med skolen for å være til stede ved skolestart. Far kom uanmeldt til skolen 4 ganger (29.08, 02.09, 05.09, I tillegg i forbindelse med konferansetime senere på dagen) stilte far opp på parkeringsplassen for å treffe det eldste barnet på vei hjem fra skolen, men det eldste barnet hadde da gått fra skolen før far kom til parkeringsplassen. Skolen observerte det eldste barnet som relativt likegyldig til far, når han kom på uanmeldt besøk.

107 107 [De 4 gangene Far kom uanmeldt var da mor forsvant i 4 uker uten å gi beskjed hvor hun dro. Datoene viser at dette er innefor 1-2 uker. Dette oppfattes kritikkverdig av skolen. At en far er bekymret for barna når barna ved flere anledninger viser svært unormal adferd og barnas mor ikke er å få tak i, eller er hjemme, når Mors venn lyver om hvor mor er, oppfattes alt negativt fra rektor ved skolen! Dette beskriver en forutinntatt rektor, som for lengst legger mors påstander til grunn. Ikke noe sted vurderes det om far er bekymret for barna i den situasjon som var. Det er påfallende at den sakkyndige ikke evner å sette seg mer inn i fars bekymring for barna! Far skal ikke ha lov til å være bekymret for barna. En innrømmelse av det vil kunne resultere i at den sakkyndige ville måtte innrømme at far faktisk har empati for barnas situasjon! Det er videre påfallende at skolen driver en slik loggføring av en bekymrets fars oppmøte på skolen. Far har vansker med å se hvorfor dette skulle være kritikkverdig når vi ser mors oppmøte og nesten daglige oppringning på det eldste barnets skole da det eldste barnet bodde med far! Den påståtte bekymring mor den gang fremviste blir ikke problematisert noe sted, men når far er bekymret fordi verken barna eller far er innformert hvor mor er rett etter at hun har flyttet barna til Norheimsund, da kritiseres far ensidig for dette! Dette underbygger yterligere den forutinntatte holdning som preger den sakkyndige i denne saken! Barnas adferd ble betydelig forverret på den tiden og det ville være uansvarlig av far ikke å sjekke hvordan barna hadde det i en situasjon der de bare uker i forveien var flyttet fra Bergen til Norheimsund. Dette problematiseres verken av skole eller den sakkyndige. Det blir til og med beskrevet som uanmeldt møte når far kommer til avtalt møte med skolen etter skoletid! At far kom etter at det eldste barnet var gått hjem er naturlig ut i fra at møtet var etter skoletid! Til og med dette brukes mot far! Var det eldste barnet likegyldig eller var hun redd for å vise skolen at hun savnet sin far, når han kom på uanmeldt besøk? Skolen syns å være av en oppfatning om at de først og fremst er ute etter å undra seg alt ansvar, slik de selv beskriver i møter far hadde med skolen, der det klart fremgikk at skolen i alle fall ikke hadde ansvar for barnas problemer! det eldste barnet har fortalt at hun føler at hun ikke kan stole på noen i Norheimsund. Skolen beskrivelser fremstår merkelige all den tid det eldste barnet alltid har møtt far med utstrakte armer når han har kommet til skolen for å hente henne til samvær. Hvilke spørsmål var det den sakkyndige egentlig stilte, negativ til far som han viser han er?] s informerte far rektor om at det eldste barnet var blitt slått av en voksen person i hjemmet på [gården]. Han stilte også spørsmål til rektor om hvem som hadde omsorgen for det eldste barnet ring far til rektor og fortalte at det eldste barnet hadde blitt utsatt for seksuelt overgrep fra Mors venn.

108 108 I forbindelse med at far dukket opp uanmeldt på skolen , satt rektor grense for slike uanmeldte besøk. Rektor viste til at det eldste barnet hadde en vanskelig situasjon og hadde behov for en rolig og forutsigbar skolesituasjon. Far spurte om besøk kunne uroe det eldste barnet. Skolen gav utrykk for det. Far ville ikke love å respektere at han skulle holde seg borte. [Det fremstår merkelig at rektor skal nekte far å komme når det er konferansetime på skolen. Det fremstilles svært ensidig av den sakkyndige at far viser bekymring for barna i en setting der barnas mor i en måned ikke er i hjemmet? Hvorfor problematiseres det ikke at mor kunne unngått denne bekymringen om hun hadde innformert Far? Det er tydelig en anti-far holdning på skolen! ] Far har vært på konferansetimer. Far har ovenfor rektor gitt negative karakteristikker av mor sitt temperament og psykiske helse. Skolen opplever mor som blid og smilende, men sliten. Hun har ikke stilt opp på skidager og lignende. Skolen har ingen opplevelse av at mor er deprimert eller psykisk syk. [Det er påfallende at mor ikke stiller opp for barna på skolen. Videre er det en gjenganger at mors helse synes å være sliten slik det beskrives også fra skolen. Skolen har ingen klinisk innsikt i å vurdere verken depresjon eller narsissistisk adferd. Interessant er det at skolen ikke opplever mor som verken deprimert eller psykisk syk i en setting der mor faktisk er uføretrygdet nettopp som følge av depresjon og psykisk sykdom! Dette viser at de ikke har kunnskap om denne typen personligheter! Det er også interessant at far kommer til konferansetimer mens det er godt dokumentert at mor ikke kommer til de fleste av disse og klassemøter. Videre beskrives det ikke noe sted at mor i samtale med skole har kommet med de samme negative karakteristikker av far. Dette går tydelig frem av den negative holdning skolen viser ovenfor far i en rekke settinger.] Skolens hovedbekymring for det eldste barnet knytter seg til at hun lever i en sterk og uforsonlig konflikt mellom foreldrene, og at hun manipuleres. Skolen er redd for hvordan det eldste barnet sin personlighet er, og hvordan den vil utvikles, dersom kun ikke kan slippe forelderkonflikten. [Det er interessant at skolen det eldste barnet ble flyttet til beskriver tydelig at de er engstelige for det eldste barnets personlighet i denne konflikten. Også det står i skarp kontrast til den mangel på slik bekymring det eldste barnets skole i Bergen, kom med. Dette var da hun bodde med sin far! Da var det aldri snakk om at det eldste barnet hadde så alvorlige problemer som det hun nå beskrives med. Ikke noe sted blir dette realitetsvurdert av den sakkyndige! ] Kartlegging med CBCL symptom sjekkliste for barn. Skolens kartlegging av det eldste barnet viser at hun skolefaglig mestrer gjennomsnittlig eller bedre. Hennes oppførsel er god, og adaptive ferdigheter er normale, men hun kan fremstå som litt mindre glad enn medelever.

109 109 På symptomkartleggingen er skåren totalt, og både på internaliserte og eksternaliserte problemer innen normalområdet for barn på hennes alder. Likeledes er alle kliniske delskårer innenfor normalområdet. [ det eldste barnet beskrives som litt mindre glad enn medelever. Gjennomgående beskrives det eldste barnet som trist og med depressive trekk av skolen. Den sakkyndige gjør ingen vurdering av dette. Alle disse negative beskrivelser av det eldste barnets person nå etter flyttingen er stikk motsatt av de beskrivelser både barnehage og skole gav av det eldste barnet da hun bodde med far. Den sakkyndige gjør ingen vurderinger av dette noe sted! Dette er faglig svikt og et klart trekk som underbygger at den sakkyndige ikke noe sted setter barna foran sitt forutinntatte syn om at mor skal ha omsorgen uansett! ] Opplysninger fra Kvam Lensmannskontor. V/med politibetjent Samson Håland (030404) Politibetjent Samson Håland har arbeidet ved Kvam Lensmannskontor siden I perioder har han fungert som lensmann. Han har vært varamedlem i SEFO i 8 år. [Samson har arbeidet i SEFO. Det er interessant sett opp i mot hans ensidige og subjektive beskrivelser av far, som han knapt nok har sett selv!] Hovedtemaet i intervjuet var forhold knyttet til påstått seksuelt overgrep mot det eldste barnet begått av Mors venn, og partenes opptreden i kontakten med politiet. [Hvorfor er det interessant å få en beskrivelse av partenes opptreden hos politiet?] Lensmannskontoret fikk oversendt saken til etterforskning etter at anmeldelse var levert i Bergen. Saken er etterforsket på vanlig måte. Det er foretatt avhør av Mors venn, Far, Mor og dommeravhør av det eldste barnet. Håland forteller at ved en overgrepanmeldelse starter etterforskningen bredt, for så og snevres inn. Det er viktig at politiet kan holde en stø kurs, og gjennomføre den etterforskningen som er nødvendig. Partenes opptreden, og spesielt far sin opptreden, har vanskeliggjort arbeidet. Far har vært ekstrem for å plage mor. [Det beskrives ikke på noen måte hva denne ekstreme plagingen skal bestå av. Likeledes er det interessant at denne Håland er en tidligere barndomsvenn av Mors venn. De kjenner hverandre godt fra lang tid tilbake. Når den sakkyndige over er interessert i hvordan partene opptrer ovenfor politiet, er det underlig at ikke det beskrives på hvilken måte politiet har belegg for å hevde at det er far som plager mor! Det er heller ikke beskrevet på hvilken måte far skal ha vanskeliggjort politiets arbeide. Dette burde vært svært vesentlig i en slik situasjon. I stedet sitter man igjen med subjektive påstander og inntrykk fra Mors venns barndomsvenn! Burde ikke det i seg selv være en sak for SEFO? Og burde ikke en som har vært i SEFO i 8 år ha et minimum at kunnskap om slik adferd? Hvor er den sakkyndiges vurdering av dette? Igjen er det ikke noen beskrivelse

110 110 av objektive observasjoner, men en barndomsvenn av den overgrepmistenkte sine subjektive påstander! ] Det som har gjort saken så spesiell, er forholdet mellom foreldrene og det høye konfliktnivået. Det utspilte seg en del hendelser rundt samvær. Striden mellom partene har virket inn på politiets arbeid. Det har tatt vekk fokus. Det har spesielt vært hektisk aktivitet fra far sin side. Politiet har reagert på dette. De har også grunnet leserinnlegg i aviser og gjennom kontakt med far reagert på hans kvinnesyn. I saken har det blitt mange anmeldelser/klager og s.28 motanmeldelser/klager. Politiet har blitt trukket inn i striden rundt samvær. Politiet har reagert på fars framtreden. [Det beskrives mange motanmeldelser og klager, men far har kun innlevert 1 anmeldelse og det var for overgrep. Mor derimot leverte både motanmeldelser og klager. Det synes beskrives på en måte der far ansvarliggjøres for mors hyppige kontakt med politiet! Hvorfor er det far som klandres ensidig for dette? Det fremstår derfor som merkelig at det skal være far politiet mener er pådriver i deres problemer. Det er med en viss undring at far tillegges ansvar for at Mors venn kontakter sin barndomsvenn i politiet for å be han presse far til å returnere barnet til Mors venn etter at barnet har beskrevet seksuelle overgrep fra Mors venn! Det var Mors venn som involverte politiet i denne settingen, mens det er far som anklages for å ha involvert politiet! Det var Mors venn som ringte sin barndomsvenn i politiet når far holdt barnet tilbake en dag grunnet beskrivelser av overgrep fra Mors venn! Det blir for avslørende å se hvor subjektivt prefererende denne politimannen er i saken! Når politiet trekkes inn i konflikten rundt samvær, er det som en følge av at Mors venn trakk dem inn og ikke far! Hvorfor vurderer ikke den sakkyndige dette? Dette fremstår som ekstremt forutinntatt! ] Mor har også klaget på at far har gått ut til skole og barnehage og fortalt om overgrepet. Mor har følt det hele som svært ubehagelig, hun har blitt krenket av far. Mor har opptrådt sakelig og adekvat, til tross for presset fra far. Hennes henvendelse til politiet har vært en reaksjon på far sine utspill. Hun har bedt politiet om hjelp fordi hun har blitt krenket. [Det er bare typisk når mors motanmeldelser og klager blir forstått mens det saken dreier seg om blir trenert og halt ut i tid til barnevernet tvinger det eldste barnet til en annen historie. Politiets beskrivelser her er en direkte involvering i saken på et følelsesmessig plan. De tar ikke noe forbehold, men påstår uten det minste innsikt i en årelang konflikt at det er far som har ansvaret! Og det ensidig! Igjen fremstår dette underlig fra en som i flere år har vært ansatt i SEFO! At det er mor som er krenket i en situasjon der det er mor som har startet rettsaken, mor som nekter å ta opp problemene, fremstår lite troverdig! Når politimannen Samson så påstår at mor har opptrådt sakelig og adekvat i en setting der det er hun som kommer med motanmeldelser (som henlegges)

111 111 og klager fremstår lite objektivt! En ting er at Mors venns barndomsvenn er subjektiv i sine beskrivelser, noe annet er det at den sakkyndige ikke problematiserer dette på noe tidspunkt. Det synes å bekrefte den sakkyndiges ønske om å sverte far når så subjektive påstander får fremføres helt ukritisk! Hvor er den sakkyndiges kildekritikk av det som fremkommer? Politimann Samsons opptreden fremstår som særdeles lite profesjonelt! Han fremstår som en løpegutt for Mors venn! ] Samson Håland sier at de under etterforskningen har opplevd at far har opptrådt som om han var sjalu fordi mor hadde etablert et nytt forhold. Mor har ikke vært sjalu ovenfor far. [Mors forsøk på å hindre Fars kone sin ankomst til Norge viser noe annet. Videre er det godt beskrevet i dokumenter hvordan det faktisk er mor som fremviser en sjalu adferd. Det kan være grunn til å se om det politiet beskriver i realiteten er en videreføring av de påstander mor kommer med ovenfor politiet. Når politiet så kategorisk slår fast at mor ikke har vært sjalu, samtidig som mor både i brev og adferd over mange år innrømmer at hun er sjalu, da blir politimann Samsons beskrivelser bare tragiske. Hva vet han om denne konflikten som mor ikke har fortalt han?? Ingenting! Hans utbrudd til den sakkyndige er ikke annet enn et partsinnlegg for mor. De blir en bekreftelse på at politiet ikke kan betraktes som troverdige i sine uttalelser. Politiet blir et talerør for mors angrep på far og den sakkyndige som burde ha kunnskap om denne typen manipulasjon fremviser en bemerkelsesverdig taushet om dette! Ikke noe av det som beskrives problematiseres eller dokumenteres! Helt ensidig gies far ansvar i en setting der psykologen i 2002 kritiserte far for ikke se at slike komplekse situasjoner har komplekse årsaker. Igjen er årsaker endimensjonale når far skal svertes, men flerdimensjonale når mor skal beskyttes! Politiet oppfatter at barna har blitt brukt som et virkemiddel i konflikten, spesielt fra far sin side. [Det fremkommer et tydelig mønster fra politiet der far er sånn og slik, men mor er ikke slik : - far er sjalu, men mor er det ikke - barna er brukt av far men ikke av mor! ] Hva bygger politiet slike påstander på? Er det mor som har påstått dette? I retten i 2007 ble det dokumentert fra den sakkyndige at det var mor som hadde presset og utsatt det eldste barnet for trusler over lang tid! Hvorfor vurderer ikke den sakkyndige dette her? ] Mor har reagert på dette. Det har vært far sine utspill som har startet og skapt konflikten. [Hva vet politiet om dette? Alle dokumenter viser at mor starter rettssakene, hun kommer med påstander om at far er psykopat, hun lyver i retten og hun har en enorm evne til å få sympati for sine usanne fortelinger! Gjentar politiet det mor påstår? Når politimannen Samson fremstår så kategorisk om noe han umulig kan ha objektiv innsikt i, avslører han seg også som lite troverdig vitne. Og han har arbeidet i SEFO! Dette blir alvorlig for den

112 112 sakkyndige som ikke evner å drive et minimum av kildekritikk. Politimann Samsons troverdighet er svært bekymringsfull. Hans beskrivelser fremstår ikke som annet enn subjektive påstander i en konflikt han opplagt ikke klarer å ha et profesjonelt forhold til.] Når det gjelder den påståtte overgriperen, Mors venn, har han aldri vært i kontakt med politiet. Han har plettfri vandel. Han har aldri vært involvert i noen form for bråk eller kriminalitet. Det har aldri vært noen rykter om, eller mistanke om seksuelle avvik eller påfallende seksuell atferd. Samson Håland sier dette i egenskap av sin stilling, men også ut i fra at han har bodd og arbeidet i Kvam i mer enn 30 år. [Dette viser at Håland kjenner Mors venn fra mange år tilbake., noe som gjør hans bastante uttalelser lite troverdige. At politiet påstår ikke ha hørt noe negativt om Mors venn er vel ikke noe bevis på at Mors venn ikke kan gjøre gale ting! Dette fremstår særdeles amatørmessig sett ut i fra et faglig perspektiv. Hvorfor stiller ikke den sakkyndige seg kritisk til en så subjektiv adferd fra en som arbeider i politiet! Dette vurderes ikke på noe sted av den sakkyndige i saken. ] Mors venn kommer fra en normalt resurssterk og stabil familie. Det har ikke vært noe påfallende verken med Mors venn, foreldre eller søsken. Politiet er ikke kjent med at verken han eller noen i nær familie har hatt psykiske vansker eller et problemfylt forhold til rusmidler. Mors venn har gjennom barndom, ungdom og i voksen alder hatt venner blant jevnaldrende i bygda. Han har aldri fremstått som en einstøing eller på noen måte skilt seg ut. Han har heller ikke droppet ut fra skole eller på andre måter fremstått som en ikke mestrende person. [Politimannen er ev barndomsvenn av Mors venn, det kom frem i retten i Likeledes er det grunn til å stille spørsmål ved behovet for en slik enorm rettferdiggjøring og forsvar for Mors venn! Hvilket behov skal det dekke? ] Etterforskningen har ikke avdekket at det påståtte overgrepet har funnet sted. Tidspunktet for overgrepet er bl.a. vanskelig å få til å stemme. Påstanden om innelåsing er ikke bekreftet. [Stemme med hva? Stemmer det ikke med påstanden til Mors venn og mor at han var på jakt det tidspunktet? Er det barnets beskrivelser som ikke stemmer eller det Mors venns usanne beskrivelser som ikke stemmer? Det som ikke stemmer er Mors venns beskrivelser av hvor han var de aktuelle dagene. Han sier han var ute på jakt, men når far ringer ca er det han som tar telefonen hjemme! Han lyver om hvor han var. Politiet etterlyser bekreftelse av innelåsning! Bekreftet far hvem? Barna har fortalt dette en rekke ganger, forventer politiet at mor skal bekrefte dette? Politiets argumentasjon viser klart at de ikke forholder seg profesjonelt til dette!]

113 113 Fra politiet sin side ble det reagert på at far møtte opp på politikammeret før det formelle dommeravhøret. Dette svekker far sin troverdighet. Foreldrene var bedt om å holde seg unna, og det eldste barnet var godt ivaretatt av representanter for barnevernet. [Dette fremstår særdeles lite reflektert, all den tid mor ankom sammen med det eldste barnet og dommeren først 20min før avhøret ringte og sa far ikke burde komme fordi barnevernet sa det! Igjen kan det stilles spørsmål ved hvorfor det var greit at et barn som beskrev overgrep blir boende med denne personen i 6 uker før dommeravhør, kommer til politikammeret med mor og så skal det fokuseres på at en far som har savnet sitt barn ikke skal få gi barnet en klem! Verken politiet eller den sakkyndige stiller spørsmål ved dette! Det underbygger igjen hvor ensidig denne rapporten er og det dokumenterer at den sakkyndige ikke på noe tidspunkt verken driver forsvarlig kildekritikk, eller gjør kritiske vurderinger av det som blir påstått! Alt fokuseres på at far skal tape, mor skal ha omsorgen.] Håland sier at politiet i sine møter med mor aldri har reager på hennes person eller hennes væremåte. De har aldri observert noe som gir grunn til bekymring for hennes omsorgsutøvelse. Derimot opplever de far som ekstrem. [Hva har politiet observert? På hvilket grunnlag kan de uttale seg om mors omsorgsevne! De har vel ikke observert hennes omsorgsevne! Dette blir svært avslørende når den sakkyndige gir slike subjektive beskrivelser i rapporten. Hva vet de om historikken i saken? Hva er det ved far som er ekstremt? Hvordan kan en barndomsvenn av Mors venn forventes å beskrive noe som helst objektivt? Hvorfor beskriver ikke den sakkyndige hva det er som er ekstremt ved far? Hva er det politiet mener er så ekstremt ved far? Her kastes det ut en rekke påstander om far, som verken eksemplifiseres eller dokumenteres! Dette er selvfølgelig ikke faglig holdbart! Det er det samme som skjedde ved den sakkyndige i 2002, der påstander om far som psykopat blir stående uvurdert av den sakkyndige. Det synes danne seg et mønster der de sakkyndige i denne saken benytter en metode som går ut på å finne noe negativt som så bare blir hengende uten noen vurdering. Dette er en kjent manipulativ teknikk og gjør selvfølgelig at rapporten mister all troverdighet! Om far var både psykopat og ekstrem som politiet (Mors venns barndomsvenn) her påstår så burde ikke det vært så vanskelig å dokumentere og beskrive med eksempler! Hvor er disse eksempler? De finnes ikke i alle disse årenes beskrivelser! Hålands særdeles lite profesjonelle uttalelser til den sakkyndige fremstår klart favoriserende for mor. Politiets særdeles aggressive uttalelser underbygger at de overhodet ikke evner å se på denne saken i et objektivt lys. Dette er amatørmessig arbeid, og den sakkyndige reagerer ikke på dette. Det blir et paradoks at mens den sakkyndige uttaler at dommeravhøret av det eldste barnet fremstå med klare svakheter, så vurderes ikke på noe tidspunkt så både subjektive men ikke minst krenkende og ensidige påstander fra en politimann som er Mors venns barndomsvenn! Er det rart det skjer justismord i saker med sakkyndige! Det er tydelig i de påstander som fremsetes at Håland viderefører en aggresjon hvis begrunnelser kjennes igjen som mors argumentasjon.]

114 114 Håland sier at han kjente til konflikten som var angående omsorgen for det eldste barnet flere måneder før anmeldelsen. Han ble oppsøkt av Mors venn som spurte om råd ang. hvordan han skulle forholde seg til far pga. det høye konfliktnivået. Mors venn og mor følte seg truet av far. Mors venn ble rådet til å ta kontakt med tjenestemenn ved Bergen politikammer som arbeidet med familievoldsaker. [Hvordan viset Håland dette? Hva bygger han dette på? Igjen ser vi hvordan det er Mors venn driver et virksomhet lenge før det er en sak! Vi ser det samme fra Mors venn ovenfor barnevernet der han er en aktiv deltager for å få barnevert til å avhøre og tvinge det eldste barnet til å endre mening! Når Håland påstår til den sakkyndige at han viste om konflikten flere måneder før anmeldelsen som er datert ! Dette må altså ha vært før sommerferien i 2002 og før det eldste barnet ble flyttet til Norheimsund! Hvorfor hadde Mors venn involvert Håland i saken på dette tidspunktet? Mors venn beskriver selv over at han knapt nok hadde sett far på dette tidspunktet! Var det fordi de omgikk hverandre privat og at Mors venn hadde fortalt Håland om konflikten? Hadde Mors venn henvendt seg til politiet før barna ble flyttet til [gården]? Hvilken grunn hadde Mors venn til å gå til et så drastisk skritt som å involvere politiet lenge før barna ble flyttet til Norheimsund? På hvilken måte var det far skal ha truet mor og Mors venn?? Hvor er dette beskrevet? Er det mors påståtte frykt for far vi ser beskrevet? Hva besto den av for henne som på den tiden stadig oppsøkte far? Det handlet om familievoldsaker? Hvor er beskrivelsene av at far er voldsmann? Hvem står bak denne omfatende svertekampanjen mot far? Er det mors påstander vi ser gjengitt av andre slik mor bruker de fleste hun kommer i kontakt med i sitt syke spill? Her er det en del ting som ikke stemmer i de beskrivelser den sakkyndige gir. Hvorfor vurderer ikke den sakkyndige dette materialet mer inngående og kritisk? Om far er både ekstrem, en voldsmann og som tidligere beskrevet Psykopat! Hvorfor går ikke den sakkyndige inn å gjør alvorlige vurderinger av dette? Er ikke dette noe som burde vært av meget vesentlig karakter for barna? Igjen hvor er den helt elementære kildekritikk? Er det far som kanskje har grunn til å føle seg krenket i denne saken? Dette viser at Håland aldri skulle hatt noe med saken å gjøre. Han var involvert av Mors venn lenge før saken om overgrep kom opp. Han er i realiteten inhabil i saken! Hvorfor vurderer ikke den sakkyndige dette opplagte moment!] Politijurist Kjetil Kvalvik [Odda] har nå oversendt saken til statsadvokaten, med innstilling om at saken henlegges som intet straffbart forhold. s.29 I telefonsamtale med politibetjent Håland , blir den sakkyndige innformert om at statsadvokaten har henlagt saken som intet straffbart forhold bevist.

115 115 [Hva kan man vente av en innhabil barndomsvenn av Mors venn. Barnevernets avhør og press på det eldste barnet er ufaglig og kritikkverdig, politiets subjektive påstander er like subjektive og har ikke noe med en objektiv vurdering å gjøre i det hele tatt! Dette er et ansvar den sakkyndige har når det gjelder innhold i rapporten. Det kan ikke være særlig tvil om at den sakkyndige bevist driver en svertekampanje mot far! ] Notat fra telefonsamtale med lege Ragnar Hansen, Helsebanken Øystese Lege Ragnar Hansen har vært fastlege for mor siste 6 mnd. Han hadde hatt noe kontakt med henne også før denne tid. Han er også fastlege for et av barna. Hansen sier at mor sin helsetilstand, psykisk og somatisk, er stabil. Hennes framtreden i forbindelse med legebesøk er preget av at hun er avbalansert og rolig. Hun fremstår på en positiv måte, og forteller etter hvert åpent om sin situasjon. Situasjonen hennes preges av konflikten knyttet til pågående barnefordelingsak. [det fremgår klart av beskrivelsene at legens vurderinger bygger på mors adferd underkoret legebesøk. Ut i fra disse å gi noen beskrivelse av mors generelle adferd, fremstår som svært lite faglig underbygget. Hvem som helst kan vise en kontrollert adferd i noen få minutter i en avslappet situasjon. Og ut i fra det påstå at dette er mors generelle adferd, fremstår svært naivt slik den sakkyndige presentere det. Interessant er det imidlertid at når mor går til lege er det for å sitte og snakke om sin egen barnefordelingsak! Hva mor sier i en slik setting er i høyeste grad en mors subjektive oppfatning. Legen og den sakkyndige synes ikke evne se eller forstå dette! Legens beskrivelser om mors tilstand er verdiløs for den er gjengitt i settinger der hun har kontroll. Legen er en av hennes brikker. Legen har videre bare hatt kontakt med henne i 2003 og har ingen objektiv innsikt i hennes adferd før dette, ut over hva mor selv tilkjennegir ved sine få besøk der. Hvorfor bytte foresteten mor igjen lege i januar 2003?? Den refererer kun det mor har beskrevet. Den er like verdiløs som beskrivelsene fra lege Hetland i Bergen. Dette er den samme naive adferd vi så fra mors lege i Bergen. Det interessante er hvordan tilsynelatende oppegående fagfolk lar alle kildekritiske forsvarsmurer falle og blir helt ensidig subjektive i sine beskrivelser. Dette underbygger mors store evner til å manipulere sine omgivelser! Den som hører på mor får raskt ukritisk sympati for mor! At mors situasjon preges av konflikten hun selv skapte med sine gjentatte rettssaker har hun et betydelig ansvar for selv. ] Mor behandles for depresjon med Seroxat, Hansen vurderer at mor har en mild til moderat depresjon. Mye av pasientens vansker synes reaktive, dvs. som en reaksjon på aktuelle hendelser. [Hva vet legen om mors vansker? Lege Ragnar Hansen har vært mors lege siden januar 2003, mens før det var det en annen lege i Kvam! Hansen har ikke fått noen opplysninger om hennes adferd fra andre enn mor! At de synes reaktive begrunner han

116 116 kun ut i fra det mor selv påstår. Slik det tidligere er dokumentert hvordan mor brukte (dok ) sin lege i Bergen ser vi det samme gjenta seg nå! Hvorfor forteller ikke legen at hun benytter Nozinan? Får hun det fra andre steder? I legeerklæring (dok.332 siste side) av skriver en annen lege i Kvam, Jarle Hjartaaker at han har vært mor..sin lege her i Kvam og at..mor er frisk og at påstandene om at hun er syk er grunnløse! Denne legen er imidlertid fastlegen til det eldste barnet! (pr. 2008)] I perioder er hennes symptomer på depresjon lite uttalte, men de kan fremstå tydeligere når hun utsettes for store belastninger. Dette er belastninger knyttet til den pågående barnefordelingssaken. Der hun for øvrig er i stand til å se nyanser i saken. [Hvilke nyanser ser mor i saken? Hvor er de beskrevet? Hvorfor er det viktig å ta med at mor kan se nyanser, når adferden viser noe annet! ER det en naturlig del av en konsultasjon å undersøke at mor ser nyanser? Hvorfor er det så viktig for den sakkyndige å få frem dette? Å påstå at man ser nyanser mens man i adferd ikke viser nyanser er typisk for mors adferd! Det beskrives da heller ikke hva det er som skulle gjøre at mor ser nyanser! Det er en påstand uten innhold! Hva hun sier er av lite verdi så lenge hun gjør noe annet! Hvordan vet legen at disse belastinger kun har sammenheng med mors egen barnefordelingsak? Mor beskriver til sakkyndige at belastingene skyldes vonde barndomsopplevelser! Hvorfor ble mor da ikke frisk umiddelbart når saken var over? Hvorfor viser hun den samme problematikk i 5 år etter saken er ferdig? Her er det ikke beskrevet noe som kan etterprøves i det hele tatt fordi det igjen bare er synsinger og fordi grunnlaget for disse er utelatt! Det vi får dokumentert er i det minste at mor ikke tåler noen belastninger og det ikke bare i saken som det påståes her, men også i arbeidssammenheng og sosiale situasjoner! Det i seg selv er diskvalifiserende for påstanden om at hun har en omsorgsevne over gjennomsnittet! ] Endringer i symptomer er i hovedsak knyttet til søvnvansker, som varierer med ytre belastninger. Mor har noe muskelplager i skuldre/nakke. Disse plagene vurderes av legen som stressrelaterte. Ragnar Hansen har et inntrykk av at saken skaper stress og store belastninger for mor. Hun takler belastningene godt, sett i lys av det hun har vært igjennom. [Hvilke innformasjoner bygger legen sine vurderinger på? Hvilke belastninger snakker han om? Hva vet legen om hva mor har vært igjennom? Bygger det på mors påstander om den forferdelige eksmannen? Det mor påstår seg utsatt for? Har mor et ansvar for disse belastningene selv? At hun selv har startet rettssaker? Hva vet legen objektivt om

117 117 hvordan mor egentlig har det? Det den sakkyndige refererer fra legen er hva mor selv har påstått! Det påståes at hun takler belastninger godt? Hvorfor klarer hun da ikke arbeide? Hvorfor trygd om hun klarer belastninger godt? Adferden synes gi et helt annet bilde en god fungering! Er hennes manglende fungering de siste år et tegn på at hun takler belastninger godt? Mors adferd er tvert imot en beskrivelse av at hun IKKE takler belastninger verken godt eller på en rasjonell måte! Legens beskrivelser er således svært subjektive og mangelfulle og bygger ikke på verken observasjoner eller empiri, men utelukkende på hva mor i noen minutters møte på et legekontor påstår! Disse beskrivelser strider åpenbart mot helselovens 15. Det synes å være en underliggende forståelse fra legen når han påstår : i lys av det hun har vært igjennom. Hvilke historier er det legen har fått servert? Hva bygger han på når han skriver i lys av det hun har vært igjennom? Det er mor som selv starter rettssakene, det er mor som i alle år nekter å samtale om barna! ] Hun er blitt vant til å takle nye utfordringer. Konfliktene rundt saken gjør imidlertid at hun kan hemmes i sin livsutfoldelse. [Det fremstår som om det bare er konflikten i saken som hemmer mors livs utfoldelse, men mor evner overhodet ikke fungere i sosiale settinger som arbeid ol! Kan det være andre ting som ligger bak? Dette er ikke vurdert av legen i det hele tatt! Det er meget kritikkverdig at en lege på denne måten begir seg hen til å vurdere ikke-medisinske forhold han overhodet ikke har objektiv kunnskap om! ] Den depresjonen mor behandles for, er ikke på noen måte så uttalt at det hemmer henne i å utføre normale oppgaver i hverdagen. Ragnar Hansen sammenligner mor med andre pasienter, der han grunnet deres psykiske helse har vært bekymret for barnas omsorgsituasjon. Slike bekymringer har han overhodet ikke i forhold til mor. Mor sin omsorgsevne og utøvelse av omsorg er over gjennomsnittet, sett i lys av den situasjon hun er i og det presset hun er utsatt for. [ Dersom mors depresjon ikke er så utartet at...hun hemmes i vanlige normale oppgaver i hverdagen, hvorfor har hun da trygd? Hvorfor klarer hun ikke arbeide?? Hvordan kan han komme med slike karakteristikker når han aldri har vurdert hennes omsorgsevne ut i fra annet enn hva hun selv har sagt! Dette er naivt! Hvor sannsynlig er det at en person som ikke klarer å arbeide, ikke klarer å fullføre skole, ikke klarer å forholde seg rasjonelt til barnas far og går på sterke medisiner og har en depressiv diagnose skal ha en omsorgsevne og utøvelse av omsorg over gjennomsnittet? Dette er påstander han kommer med kun bygget på mors egne fortellinger i en setting der hun står i fare for å miste omsorgen? Har legen sett dette? Har han selv observert dette? Eller bygger han sin vurdering utelukkende på mors subjektive beskrivelser? Er det

118 118 legens beskrivelser eller den sakkyndiges tolkninger av dette vi får beskrevet? Dette er ikke faglig holdbart. Det er all grunn til å se hva legeloven sier om at : 15. Krav til attester, legeerklæringer o.l. Den som utsteder attest, legeerklæring o.l. skal være varsom, nøyaktig og objektiv. Attest, legeerklæring o.l. skal være korrekte og bare inneholde opplysninger som er nødvendige for formålet. Helsepersonell som er inhabil etter forvaltningsloven 6, skal ikke utstede attest, legeerklæring o.l. 4.Forsvarlighet Helsepersonell skal utføre sitt arbeid i samarbeid med de krav til faglig forsvarlighet og omsorgsfull hjelp som kan forventes ut fra helsepersonellets kvalifikasjoner, arbeidets karakter og situasjonen for øvrig Å bygge vurderinger på hva pasienten subjektivt har sagt har svært lite med vurderinger av omsorgsevne. Det må en observasjon til over tid, for å si noe objektivt om omsorgsevne! Legen gjør mors egne påstander til sine egne vurderinger helt uten å ha observert hva som beskrives. Det strider opplagt mot helselovens 15! Denne saken handler om hvem av to som har best omsorgsevne. Denne legen har aldri sett far i det hele tatt og kan ikke gi noen objektiv vurdering av det hele tatt! Igjen er et helt irrelevant for rapporten hvilken evne til omsorg mor påståes ha når det ikke er vurdert noe sted i forhold til fars evne! ] Han oppfatter at hun klarer å skjerme barna i forhold til konfliktene. Hansen er samtidig bekymret for hvordan det vil kunne virke inn på barna dersom konflikten fortsetter. [På hvilken måte klarer hun å skjerme barna? Hvor er beskrivelsene av hvordan hun gjør det? Hva vet legen objektivt om dette? Han har aldri sett henne i aksjon med barna! Ei heller har han sett hvordan hun skal ha skjermet barna! Når det foreligger en rekke beskrivelser over mange år der mor bevist bruker barna i konflikten, blir slike naive påstander direkte patetiske! Dette er bare helt tragisk! Hvorfor vurderer ikke den sakkyndige dette? Det blir helt tydelig at den sakkyndige ikke på noe tidspunkt vurderer grunnlaget for de subjektive påstander alle disse komparenter kommer med? De skal bare underbygge en forutinntatt hypotese om at mor skal ha omsorgen. Hvorfor er legen bekymret over barna om konflikten vedvarer når han mener mor klarer å skjerme barna og mener hun har omsorgsevne over gjennomsnittet????? Når det tilsynelatende ikke finnes noen problemer ved mors ivaretakelse av barna i hverdagen, hvorfor er hun da så syk at hun må ha 50% uføretrygd? Hvorfor klarer ikke mor å arbeide? Hvorfor må mor legge seg inn på psykiatriske hvilehjem?? Er ikke legen innformert om dette?? Når ble en moderat depressiv mor regnet for å ha omsorgsevne over gjennomsnittet! Tragisk at det går an å la seg manipulere på en slik måte.]

119 119 Ragnar Hansen mener at barna har det bra hos sin mor og i det miljøet der de nå bor. Mor og barn bor i et meget stabilt miljø. Han formidler et meget positivt inntrykk av familien. Hansen har hatt sporadisk kontakt med begge barna. Med det yngste barnet i forbindelse med allergi og det eldste barnet etter at hun var bitt av flott. Mor sin opptreden i forbindelse med dette var upåfallende. Hun opptrådte rolig og samlet også i slike situasjoner. [Legen begynner her å komme med vurderinger av livssyn og miljøet hos mor! Det bygger ikke på hans faglige kvalifikasjoner, men på subjektive preferanser. Om mors miljø påståes være stabilt er irrelevant, fars miljø kan være like stabilt eller bedre! Legen har aldri observert mor med barna og som legene i Bergen blir hans uttalelser bare spekulasjoner og synsing. Hvorfor nevner ikke legen at mor også går på Nozinan?? Vet han det ikke? Skulle det være noen grunn til at mor i et kort møte med legen ikke skulle klare å fremvise en fasade av upåfallendhet??? Tror den sakkyndige at hun skulle rave rundt i psykoser?? Narsissistiske personligheter fremstår i kontrollerte situasjoner som mer perfekte enn normale kan, og de beskrivelser som her gies bygger opp under nettopp dette! Beskrivelsene er kun til for å understøtte mors syn, ikke for å beskrive mors medisinske tilstand. Den blir bortforklart og oversett! Det skinner igjennom ved...presset hun er utsatt for at Hansen mener far ensidig er skyld i alle mors problemer, mens det ikke på noe tidspunkt vurderes om hun selv har ansvar for den konflikten hun er en del av. Ikke på noe tidspunkt kommer det en eneste kritisk tanke på hvilket bidrag mor har i konflikten. Dette er ikke særlig objektivt! Dette er et bestillingsverk av den sakkyndige, slik legen i Bergen i 2002 var det! Det er påfallende at den sakkyndige overhodet ikke evner å vurdere objektivt noe av det legen påstår, for det er påstander som beskrives. Legen gir ikke en eneste situasjonsbeskrivelse som underbygger de påstander han kommer med. Legen har aldri selv observert mors...over gjennomsnittet omsorgsevne og beskrivelser må derfor bygge på hva mor ensidig har påstått! Igjen blir legen et ukritisk talerør for mor! Det er meget kritikkverdig av en sakkyndige psykolog å referere så subjektive påstander som det denne legen kommer med. De har ingen faglig betydning i saken når de ikke holder seg til det rent medisinske! Det fremgår meget tydelig at referering til denne legen kun er en måte å sverte far på, samt glorifisere mor! De rene medisinske beskrivelser legen gir diskvalifiserer i realiteten mor fra omsorgen for barna når dette sees opp mot at far ikke har noen av disse medisinske problemer!

120 120 Igjen skinner det igjennom at det viktigste ikke er å se hvem av 2 som egner seg best, men å underbygger at mor kan klare det med medisiner, nettverk og støtte! Dette er en klinisk innfallsvinkel og ikke en sakkyndige utredning! Den sakkyndige synes ikke evne se forskjellen selv om fagekspertise advarer spesielt mot å blande disse. Mor påståes være frisk fra en lege, mens hun mottar medisiner for å i det hele tatt å fungere fra en annen lege! Den sakkyndige diskvalifiserer sin rapport som et faglig dokument, til en subjektiv partsinnlegg. Han får legen (og andre) til å uttale seg om ikke-medisinske forhold som miljøet hos mor og mors omsorgsevne! Det har legen ingen forutsetning til å si noe som helst faglig om. Legen har aldri vurdert mors omsorgsevne gjennom observasjoner av dette over tid! Legen bryter opplagt mot helsepersonelloven 15. Og det er her det svikter totalt for den sakkyndige, han får den ene etter den andre til å uttale seg om forhold som ikke ligger under den enkeltes faglige ekspertise! Dette er bestillingsverk, forsøpling av argumentasjonen, i en setting der en forutinntatt hypotese skal bevises og ikke der man objektivt skal vurdere hvem av to foreldre som er best egnet til å ta seg av barna! Det er likeledes fullstendig uinteressant hva mors komparenter påstår om mor, når det ikke foreligger en sammenligning på like premisser og metoder med fars omsorgsituasjon og evner. Ingen av mors komparenter kan uttale seg om denne, og den sakkyndige underslår en rekke beskrivelser og fakta formidlet av far. Det blir en heksejakt på far, der ensidige subjektive påstander fremsettes uten noen form for kildekritikk eller en faglig reell sammenligning av mor og far. Mor skal vinne, far skal tape! Den sakkyndige hever med dette konfliktnivået til stor skade for barna. Det foreligger ingen objektive vurderinger av far, det foreligger bare beskrivelser som skal vise at mor med medisiner og et stort nettverk skal klare det, bare far holder seg vekk! Dette underbygger i realiteten den sakkyndiges manglende faglige kunnskap og forståelse av det oppdrag han har for retten! I realiteten er dette faglig svindel og å bevist forlede retten til et for barna tragisk utfall! ] s.30 Vurderinger i forhold til mandat fra lagmannsretten 1. Utrede og vurdere med hvem av foreldrene det er til det eldste barnet og det yngste barnet beste å bo fast sammen med.

121 121 Under mandatets hovedpunkt 1. Er det 4 underpunkter. Den sakkyndige har valgt å endre rekkefølgen ved gjennomgang av underpunktene, jfr. begrunnelse nedenfor. [Over er det beskrevet det som skulle vært premissene som nå skal vurderes. Med så ensidige og forutinntatte og mangelfulle beskrivelser er utfallet gitt. Mor skal ha omsorgen. Vi får nå se hvordan de tidligere tolkninger (premisser mangler i hovedsak) blir refortolket og gjentatt slik at mor kommer bedre ut enn far, etter at alle fars dokumenter og beskrivelser er utelatt!] Eventuell psykisk sykdom hos mor og i tilfelle betydningen av dette i forhold til hennes omsorgsevne. I tidligere dommer og sakkyndig rapport, er det opplysninger om at mor i lengre tid har vært behandlet for depresjon, hovedsakelig medikamentelt. Hun er 50% uføretrygdet. Selv om hennes depresjon har vært kjent og vurdert, er den tidligere ikke vurdert som en psykisk vanske som har betydning for hennes omsorgsutøvelse. [Hvem har vurdert dette? Psykolog Hallaråker, som forfalsket MMPI testen? Hennes lege som uten å se far, karakteriserte han som psykopat? Hvor troverdig er slike fagfolks vurderinger av mors depresjon? Mor er så redusert at hun i praksis ikke fungerer i arbeidslivet i det hele tatt! Hun har 50% uførepensjon! Hvordan er det mulig å være så redusert i en evne til å forholde seg til andre og arbeide, og allikevel påstå at man er bedre egnet som omsorgsperson enn en frisk far? Ja faktisk omsorgsevne over gjennomsnittet! Likeledes er det ikke vurdert at depresjon ofte beskrives nettopp ved bla. narsissistiske lidelser og er i betydelig grad innblandet i komorbiditet med andre lidelser. Ikke noe sted er dette vurdert! Den sakkyndige bygger her på hva andre har kommet frem til eller påstår. Det gjøres ikke noen egen kildekritikk av tidligere sakkyndiges arbeider. Helt uten noen vurdering av faglig holdbarhet legges det til grunn at tideligere rapporter er korrekte. Det ligger en forventning fra den sakkyndige om at tidligere vurderinger er korrekte. Dersom det viser seg at de ikke skulle være korrekte, vil også den sakkyndiges vurderinger her, svikte!] I tillegg til mor sin depresjon, har far ovenfor den sakkyndige, både i samtale og skriftlig, hevdet at mor viser klare kjennetegn på en personlighetsforstyrrelse. Han har hevdet at hennes adferd likner den en ser hos psykopater. Han har formidlet den samme oppfatningen til barnevernet og BUP. [Ikke noen av disse bekymringer rundt mors psykiske helse er vurdert av den sakkyndige. Han tar alle disse dokumenter ut av saken! Likeledes underslåes det at far viste bekymring rundt narsissistisk problematikk. Dette vurderes heller ikke.] Vurderingen av mor sin psykiske helse, både hennes depresjon og fars uttrykte bekymring for at hun har en personlighetsforstyrrelse, er derfor så vesentlig at den sakkyndige velger å innlede med å vurdere dette spørsmålet.

122 122 [Den sakkyndige kan umulig ha grunnlag for å vurdere dette all den tid han tar alle dokumenter ut av saken som klart viser mors avvikende adferd over mange år. Ikke noe sted i rapporten frem til nå finnes noen av de beskrivelser far har gitt den sakkyndige. Hva skal han da vurdere? Noe som ikke er tidligere beskrevet i rapporten?] Fra litteratur, og gjennom egen klinisk praksis er det erfart at depresjon kan ha klare negative virkninger på en persons omsorgsevne, og dermed negativ innvirkning på barnas utvikling. Litteraturen viser at den negative effekten forsterkes dersom den deprimerte er alene med omsorgen, eller har en hverdag preget av konflikter i parrforhold. [Dette ble det utrykkelig dokumentert at var nettopp hva som skjedde det året mor bodde alene i Fyllingsdalen. Hennes adferd den gang er meget godt beskrevet og viser klart at hun overhodet ikke evner å opptre rasjonelt alene. Den var ekstremt ustabil. Det yngste barnets problemer i dag kan relateres til dette. Enda mindre ta seg av barna på en forsvarlig måte. Disse beskrivelser tok imidlertid Furevik ut av saken! Hvordan skal han da kunne si noe som helst om mors personlighetsfungering. Selv om den sakkyndige erkjenner at mors problematikk er kjent for å være negativ for omsorg av barn blir dette sett helt bort i fra i alle vurderinger. Dette underbygger ytterligere at det er en forutinntatt hypotese om at mor skal ha omsorgen og ikke far. Og igjen blir det en klinisk vurdering av at mor kan klare det, og ikke en sakkyndig vurdering av om kanskje far hadde vært bedre egnet!] For mor sitt vedkommende, er hun ikke alene med omsorgen, men har et stort og støttende nettverk. Hun lever i et parrforhold som ikke er preget av konflikter, men synes harmonisk og med god støtte fra sin samboer. Forhold som i litteratur er vist til som risikofaktorer når det gjelder deprimerte mødres ivaretakelse av barn, er for mor sitt vedkommende ikke tilstede. [Igjen blir det bekreftet at det ikke er mors personlige evner, men hennes store nettverk og behovet for det som legges til grunn for at hun kan klare omsorgen. Dette er en typisk klinisk vurdering og igjen avviker det fra en sakkyndig vurdering! Dette beviser igjen at det viktigste for den sakkyndige ikke er å vise mors evner, men at hun kan klare omsorgen fordi: hun har et stort nettverk og piller! Igjen dokumenteres det at det er ikke hvem som er best egnet men at mor kan klare det med et stort nettverk! Det er imidlertid ikke mandatet til den sakkyndige, for det går på hvem av individene far/mor som er best egnet. Det blir ikke bare rått parti når fars evner skal vurderes opp mot både mors piller og nettverk av hjelpere, men det bidrar like mye til å forsterke konflikten i saken. I sin beskrivelse av Forhold som i litteratur er vist til som risikofaktorer... nevnes bare ytre rammer og ikke mors indre tilstand. Den sakkyndige ser dermed bort i fra mors indre psykologiske konflikter når han påstår at..risikofaktorer.. ikke er til stede! De tyngste risikofaktorer er oversett! De trekk som er beskrevet om mor fra skårbildet på MMPI testen er svært negative med tanke på omsorgsevne. Det vurderes ikke noe sted! Dermed blir det direkte feil når den sakkyndige påstår at det ikke foreligger forhold som karakteriseres som risikofaktorer rundt mors psykiske fungering. Mors årelange

123 123 avvikende adferd er nettopp den største risikofaktoren i denne saken. At han har utelatt alle ytre risikofaktorer betyr ikke at barna ikke utsettes for dette. At mor får hjelp, reduserer noen ytre faktorer, men sier lite om hennes indre emosjonelle personlighetsfungering i relasjon til barna.] Når en person lider av mer alvorlig depresjon, er en av de negative sidene at den deprimerte blir lite responderende ovenfor andres henvendelser og behov, og lite tilgjengelig for omgivelsene. Den deprimerte blir ikke nødvendig egosentrisk, men kan fremstå slik, ved ikke å kunne forholde seg på en adekvat responderende måte ovenfor omgivelsene. [Dette er nettopp hva vi ser i denne sak. Mors manglende evne til å forholde seg til omgivelsene. Hun evner ikke arbeide normalt, hun evner ikke forholde seg til berettiget kritikk av sin adferd, og hun evner ikke forholde seg til far overhodet, hun evner ikke forholde seg adekvat til barnas utviklingsmessige behov på en rasjonell måte! All dokumentasjon på dette er tatt ut av saken av den sakkyndige.] Dette er ofte meget fremtredende ved mer alvorlig depresjoner, og forårsaker at barn ikke får den praktiske hjelp og spesielt ikke den følelsesmessige støtte de har behov for. Slik den sakkyndige har observert mor, ser en ikke denne typen svikt hos henne. [Den sakkyndige har ikke observert mor uten medisinering. Hennes bruk av Nozinan og Seroxat er medikamenter som forandrer hennes adferd all den tid disse virker sløvende på mennesker. Dermed er de beskrivelser den sakkyndige gir av mors adferd fra en person som allerede er dopet i utgangspunktet. Igjen er det en klinisk vurdering av at mor med piller og nettverk kan klare det, mens far uten slik hjelp klarer det selv, med sine egne resurser. Når den sakkyndige skriver at Slik den sakkyndige har observert mor... så er det meget klart at det er svært lite den sakkyndige har sett (et par konstruerte settinger) av mors daglige fungering ovenfor barna. Dawes (1994) dokumenterer meget godt at det eneste som kan si noe reelt om fremtiden er adferd i fortiden samt valide tester! Dette er ikke vurdert noe steder. En rekke avvikende beskrivelser av mor er beskrevet, men utelatt av den sakkyndige. At han så ikke har sett slik svikt fremstår som særdeles naivt å gjøre vurderinger ut i fra. Far har beskrevet en rekke trekk og hendelser over mange år, som dokumenterer at mor har en personlighet som ikke evner å gi barna den følelsesmessige støtte og forståelse de har behov for. Den sakkyndiges vurdering av saken har alvorlige svakheter. All dokumentasjon som faktisk viser at mor har alvorlige problemer med personlighetsfungering ble av den sakkyndige tatt ut av saken og oversett. Det i seg selv gjør rapporten verdiløs som et faglig dokument. Det strider likeens fundamentalt mot forvaltningsloven og legelovens 15. Alvorlig blir det når retten så sent som i 2007 legger Furevik sin begrunnelse til grunn når retten påstår at mor ikke har noen psykiske problemer. Retten bruker Furevik sin rapport fra 2003 som alibi for mors personlighetsfungering i Det sier seg selv at da må det gå galt!

124 124 Det som hos saksøkte kan se ut som depresjon, synes i tråd med faglitteratur mer være et utslag ikke bare av depresjon, men av misunnelse og hat. Jeg gjentar litt av det som ble beskrevet i prosesskriv av : Millon 1996,s.398 (Disorders of personality, DSM-IV and Beyond) beskriver dette slik:.. de kan tilsynelatende virke deprimerte ved en overflatisk undersøkelse, men faktum er at de er ulmende med påtvunget sinne og hevngjerrig bitterhet. (Saksøkers oversettelse) Videre fra boken:..den episodiske depresjon som Kohut finner så karateristisk for narsissistisk skadde personer blir ikke sett på som en virkelig depresjon av Kernberg i det hel tatt. Isteden legger Kernberg til grunn at når narsissister føler seg alvorlig skuffede eller forlatte, kan de virke deprimerte ved en overflatisk eksaminasjon, mens de i realiteten koker av innestengt sinne og hatefull bitterhet/fiendtlighet. Oversettelse fra: Dette er ikke vurdert verken av saksøktes lege, psykiater eller den sakkyndige! Disse fagfolks manglende kunnskap og innsikt om saksøktes adferd (disse opplysninger tok de ut av saken) gjør vurderingene verdiløse fra et faglig perspektiv! Likeledes skriver Poulsen & al. (2004) i Psykiatri en grunnbok på s. 150: Pasienter som oppfyller kriteriene for depresjon, har i flere undersøkelser vist seg opp mot 50% tilfeller å lide av en annen psykiatrisk tilstand. Heller ikke dette anerkjente faktum er vurdert av noen lege eller sakkyndig i saken. Dette er ikke faglig holdbart. Dette i kombinasjon med at dominerende forsvarmekanismer for narsissistisk, psykopatisk adferd, slik vi ser det hos mor, ved nettopp projeksjon og splitting gjør dette meget alvorlig (Poulsen, 2004,s.261). En av mors leger i 2002 (Hjartaaker) skriver sågar at mor ikke er syk, lege Hansen skriver at mor tilsynelatende fungerer greit og har omsorgsevne over gjennomsnittet! Ikke en av disse eller den sakkyndige beskriver de typiske trekk ved deprimerte som nedstemte eller som klandrer seg selv som ikkefungerende som er typisk for depressive lidelser! Hvor er den depressive beskrivelsen av mor?? Svært mye tyder på at vi har med nettopp den narsissistiske utgaven av personlighet å gjøre, slik mors MMPI test

125 125 dokumenterer. Denne over beskrevne kunnskap er ikke til stede hos den sakkyndige! Det svekker hans vurderinger når han ikke er oppdatert på denne typen kunnskap! ] Hun evner å ha fokus på barna, og reagerer og forstår deres henvendelser og behov på en adekvat og ivaretakende måte. Barnas utvikling vurderes også så langt upåfallende, når en ser bort fra de tegn til tristhet og lukkethet som det eldste barnet kan vise. [Furevik mener barnas utvikling er upåfallende når vi ser bort i fra alle trekk som er påfallende!!! Dette blir som å si at benet er helt ok om vi ser bort fra benbruddet! Stort klarere kan det ikke bevises at den sakkyndige ser bort i fra alt som kan være kritisk for mor! Det er en terapeutisk klinisk tankegang som råder, i strid med de retningslinjer som gjelder! At det er det eldste barnets tristhet vi får beskrevet og at han ikke beskriver noe rundt det yngste barnets problematikk må sees opp i mot barnas alder og at alle beskrivelser av problemer hos det yngste barnet og det eldste barnet er tatt ut av saken. ] Dette trekket er ikke mer fremtredende når hun er hos mor enn hos far, heller omvendt, og vurderes som utrykk for stress knyttet til konflikten mellom foreldrene. Barna sin gode fungering må også sees i lys av at mor har vært hoved-omsorgspersonene for det yngste barnet, og hatt omsorgen for det eldste barnet minst like mye som far. Hennes depresjon vurderes ikke ha preget barna sin utvikling. [Det er direkte usant å påstå at mor har hatt like mye omsorg for det eldste barnet som far. Det er godt dokumentert at dette ikke er sant. Det bygger på mors falske påstander i saken, slik så mye annet av den sakkyndiges grunnlag! Når så den sakkyndige legger til grunn at barna har en god fungering FORDI mor har hatt mye av omsorgen blir det svært avslørende. Det avslører at den sakkyndige påstår barna fungerer godt til tross for at de både involveres i barnevernet og psykiatrien etter at mor fikk ansvaret! Det er opplagt at de negative beskrivelser som er dokumentert om barnas fungering er utelatt når han påstår at de fungerer godt uten problemer! Det går ikke an å konkludere slik uten å først fjerne betydelige deler av saksdokumentene! Dette er svindel med datagrunnlaget! Dette er vurderinger gjort på et selektivt del av materialet, noe som underbygger rapportens ensidighet og subjektive preg. Faglig er dette en svindel, der negative beskrivelser unndraes for å kunne konkludere slik man selv vil og ikke slik samlet datagrunnlag i saken tilsier at man etter vitenskaplige metode (som sakkyndige er underlagt) bør konkludere. Dette er helt den samme metodikk tidligere tannlege Jon Sudbø ble avslørt i å ha benyttet. Å ha trikset med datagrunnlaget for sine fagartikler. Konsekvensen for Sudbø var at artiklene han hadde skrevet måtte trekkes tilbake og han mistet jobben som forsker! Sakkyndige bygger hele sitt inntrykk her på mors adferd og hennes påstander, slik de fremkommer direkte og indirekte fra hennes komparenter. Ingen av disse påstander er sjekket for sannhet eller validitet! Et krav både helselovens 15 krever om korrekt innformasjon og objektivitet! Et gjennomgående trekk er det at mor kan ha omsorgen med piller og mange hjelpere. Det blir viktigere å bevise at hun faktisk kan klare

126 126 omsorgen med et kjemisk og sosialt støtteapparat enn å vurdere hvem av foreldrene som er best egnet. Bevismetoden er å utelate alle negative beskrivelser og legge mors egne udokumenterte påstander til grunn som sannhet uten at det er vurdert noe sted om hennes påstander faktisk er sanne! Materialet fra mor er ikke validert! Dermed er ikke rapporten valid! Meget alvorlig er det å legge merke til at den sakkyndige, slett ikke besvarer mandatet, om hvem som er best egnet, men kun underbygger hvordan mor skal klare omsorgen med piller og hjelpetiltak. Dette er en klinisk vurdering fjernt fra en sakkyndige vurdering! Likeledes er det meget påfallende at mens den sakkyndige tillegger mors adferd som et resultat av konflikten, så blir en helt annen form for vurdering lagt til grunn for far fars adferd. Hans adferd skyldes han selv!! Det er den fundamentale attribusjonsfeil som begåes. Far tillegges ensidig ansvar for konflikten, fars handlinger og utsagn brukes som unnskyldning og begrunnelse for mors problemer! Dette er ikke bare et klart bevis for partiskhet, men et godt eksempel på den sakkyndiges forutinntatte og ensidighet som preger rapporten. Dette kalles innen forskning for den fundamentale attribusjonsfeil og relaterer seg til at mens den sakkyndige ovenfor mor mener hennes adferd skyldes omgivelsene (far) (noe også legen Larsen påstår), og således ikke er hennes normale adferd, så er det omvendt (attribusjonsfeil) for far, der feil og mangler tillegges personen (far selv)! Det samme går igjen i mors komparenter. Det er far som er skyld i mors problemer! For dette har mor sagt! En slik ensidig vurdering har ikke noe med fag å gjøre, men med ensidig partiskhet å gjøre! Problemet for den sakkyndige blir åpenlyst når far så tydelig kan dokumentere mors adferd slik den fremkommer i mors egne dokumenter og i verifiserbare hendelser og beskrivelser. Likeledes fremstår sakkyndiges vurderinger problematisk all den tid mor også reagerer på samme avvikende måte når det gjelder andre personer hun er i kontakt med i ulike situasjoner. At mor ikke evner forholde seg til andre mennesker verken i arbeidssituasjon eller skolesituasjon, når situasjonen ikke kontrolleres av mor, er godt dokumentert. At hun er i konflikt med trygdekontoret er heller ikke vurdert av den sakkyndige. Da er det alltid noe galt med andre og ikke mor selv! Den sakkyndige vurderer ikke dette noe sted, selv om det sier mye om mors manglende selvinnsikt! Den sakkyndige benytter opplysningene under observasjoner som grunnlag for sine vurderinger. Men de beskrivelser vi finner under observasjoner er ikke beskrivelser av observerte hendelser, men tolkninger og persepsjon av det den sakkyndiges muligens har observert. Hva som er observert vet vi ingen ting om, bare hvordan den sakkyndige tolker dette! Disse tolkninger legges så til grunn for senere konklusjoner??? Dette gjør det umulig å etterprøve de konklusjoner den sakkyndige kommer med. Dessverre blir det den sakkyndige konkluderer ikke konklusjoner, men påstander og vurderinger all den tid premissene for konklusjonene mangler! Slik tilsløres den sakkyndiges subjektive preferanser som faglig arbeide bak en tittel av psykolog!

127 127 Den sakkyndige skriver : Slik den sakkyndige har observert mor, ser en ikke denne typen svikt hos henne.!. Men det foreligger ingen observasjonsbeskrivelser som underbygger dette! Hva har han sett? Og er det dekkende for mors adferd når den sakkyndige ikke er til stede! Faktisk er det ingen observasjoner i det hele tatt! Rapportens premisser (observasjonsbeskrivelse, som her skal vurderes) er kun udokumenterte subjektive påstander fra mor, og tidligere tolkninger av den sakkyndige! De 2-3 situasjonsbeskrivelser og eksemplifiseringer den sakkyndige gir av sine tidligere tolkninger som foreligger er helt irrelevante i den store sammenheng. Påfallende er det at når den sakkyndige gir et par eksemplifiseringer av sine vurderinger (under observasjoner ) så viser dette med all tydelighet at det han beskriver er tolkninger og ikke observasjoner! Han sier det selv : Og for å eksemplifisere... de få steder faktisk observasjon beskrives! Den sakkyndige gjør seg først opp en mening hvis grunnlag er helt ukjent, deretter konkluderer han ut i fra disse meninger! Stort mer subjektiv går det ikke an å bli! Faglig holdbart er det ikke! Hele den sakkyndige vurdering går ut på å underbygge og bevise at mor kan ha omsorgen, ikke hvem som er best egnet! Det finnes ikke en komparent som er hentet inn fra fars side, som kunne si noe om far, kun slike som kan si noe om positivt om mor og slike som hun kan manipulere! Mandatet er om hvem som er best egnet. Da må begges evner vurderes! Det er ikke gjort. Dette blir ekstremt avslørende. Alle vurderinger som gjøres bygger på at de skal underbygge at mor er egnet og far uegnet. Ikke noe sted gjøres det en eneste vurdering av om det hadde vært best for barna å bo med sin far eller hvem som er best egnet!] s.31 Mor gir selv utrykk for at hun føler at hun blir sliten og ikke har så mye overskudd som hun ønsker at hun kunne ha, og mener at hun hadde tidligere. Bare ved den første kontakten med mor har den sakkyndige opplevd at hun kunne virke trøtt. Hennes atferd ovenfor barna var likevel ikke preget av dette. Hun deltok i barnas aktiviteter og møtte deres behov. [Det er interessant at mor sier hun hadde mer overskudd tidligere, altså mens hun bodde med far. Til tross for at mor selv både til sin lege og den sakkyndige opplever seg som mer sliten og trøtt nå, noe også barnehagen beskriver, så påstår den sakkyndige at hun ikke fremstår som trøtt eller sliten de få timene han ser henne! Selv mors egne negative selvbeskrivelser prøver den sakkyndige å se bort i fra og bagatellisere. På hvilken måte møtte mor barnas behov? Det er ikke beskrevet noe sted. Hvilke behov var det snakk om? Hvor er det beskrevet?

128 128 Hvilken adferd ovenfor barna er det den sakkyndige har observert? At hun sitter i en stol og ser på barna? For det beskrives ikke noe sted at hun faktisk aktiviserer seg med barna. Tvert imot er det hennes venn som beskrives å ha aktivisert seg med barna. Igjen ser vi kontrasten til beskrivelsene fra observasjonene hos far der det tydelig fremgår at far er aktiv sammen med barna. Det er heller ikke beskrevet noen form for tretthet, psykiske plager eller redusert aktivitetsnivå hos far. Også mor beskriver at far er flink å være med barna i sine brev til far under samlivet og etterpå! Ikke noe av dette vurderes av den sakkyndige. Her vurderer den sakkyndige hvordan mor opptrådte ovenfor barna i et par timer under omgivelser hun kontrollerer. Det vurderes ikke et sted alle de opplysninger som viser en helt annen fungering utenom slike kunstige skuespill en observasjon er.] Fra skolen og barnehagen rapporteres om god oppfølging av barna. Verken skole, barnehage eller barneverntjenesten, som har hatt regelmessig kontakt med mor, har reagert på hennes væremåte, men skolen har opplevd henne som sliten. Mor beskrives som stabil og upåfallende i humør og væremåte. [Alle kan holde masken når de har kontroll på sine omgivelser. Det er påfallende at den sakkyndige ikke vurderer noen av de utallige beskrivelser som foreligger om mors avvikende adferd, de er tatt ut av saken! ikke rart alt blir slik en glorie!] Ingen har hatt noe å utsette på oppfølgingen av barna, verken med hensyn til det praktiske eller reagert på måten, hun opptrer ovenfor barna. [Dette er tull. Den person som er viktigst for barna, far har en rekke beskrivelser som er svært avslørende for mor. Mors komparenter har hørt hennes historie, de har ikke fått tilgang til alle de dokumenter som klart viser at hun er ekstremt løgnaktig, kontrollerende og ustabil, konfliktdrivende og fremviser en narsissistisk adferd. Det hennes komparenter beskriver er det hun har fortalt dem! Selv MMPI testen underbygger mors narsissistiske adferd. ] Skolen opplever det eldste barnet som mer åpen og friere når hun er sammen med mor. [...men også mer barnslig. Det er viktig for det kan beskrive hvordan det eldste barnet oppfatter at mor vil hun skal være, et lite barn. Dette kan kalles regresjon! ] Mor sin lege ser heller ikke at den depresjon hun gis medikamentell behandling for, hemmer henne i å utføre de normale omsorgsoppgaver. [ Faktisk er dette mer i tråd med den over beskrevne narsissistiske, missunnelige og hatefulle personlighet som kan se ut som depresjon, men som er noe ganske annet! Hvordan kan Furevik si dette når hun overhodet ikke evner arbeide? Ikke evner forholde seg rasjonelt til barnas far? Ikke evner å fullføre skolegang? Ikke evner ta opp problemer barna har! Når selv mors egen mor på 75 må komme til Norheimsund nesten ukentlig

129 129 for å hjelpe med barna, matlaging og husstell, hvordan kan den sakkyndige da påstå at mor kan utføre de normale omsorgsoppgaver! Påstandene den sakkyndige kommer med er ikke begrunnet i det hele tatt, de bygger opplagt på en selektiv vurdering der alt som taler imot utelates! Dette er ikke faglig holdbart! ] En depresjon er kjennetegnet ved nedsatt stemningsleie, interesse og gledeløshet og økt trettbarhet. For å kunne diagnostisere en depresjon må minst to av disse forholdene være til stede, i tillegg til andre mer spesifikke symptomer. [Ingen av mors komparenter beskriver en slik observert adferd hos mor, heller ikke den sakkyndige. Dermed blir de over beskrevne hatefulle og narsissistiske fagbeskrivelser i høyeste grad aktuelle! Det er også et dokumentert faktum at depresjon er en del av symptombildet hos narsissistiske mennesker. Det er likeledes et dokumentert faktum at det som i en del tilfeller ser ut som depresjon er et utslag av hat og hevn, slik faglitteratur beskriver det meget godt over. Likeledes er det godt beskrevet (vedlegg.11, prosesskriv ) at forekomsten av angst og depresjon samtidig er mer vanlig enn hver for seg. Mor beskriver selv i sine dokumenter hvordan det er angsten som styrer henne! Den sakkyndige vurderer ikke angstproblematikk overhodet selv om mor selv mener og skriver at det er angsten som styrer henne. Kombinasjonen av angst og depresjon er verre enn depresjon alene. Det kan forklare Nozinan bruken som hun holder skjult for den sakkyndige. Beskrivelsene i over nevnte vedlegg.11, er ellers helt i tråd med den adferd mor fremviser når det gjelder nederlagfølelser og manglende mestring som årsak til hennes problemer. Noen kaller dette depressive lidelser, andre kaller dette for en narsissistisk personlighet når slike personligheter utad prøver å fremstå som mer vellykkede enn de egentlig er! Professor Torgersen kaller det for Det kompliserte følelsesmenneske! Ikke noe av dette vurderes av den sakkyndige.] Mor gir utrykk for at hun evner å glede seg over ting i hverdagen og følge med på det som skjer rundt henne, men mener at hun tidligere har opplevd mer glede. Den sakkyndige har ikke i noen samtaler eller observasjoner reagert på at hun fremstår som spesielt interesse og gledesløs. [Igjen beskrives det at mor selv opplevde mer glede før. Dette må igjen ha vært i samlivet med far! Det kan forklare ønsket om hevn for at far gikk! De påstander hun kommer med om far bygger opplagt på hat. (for at hun ble dumpet)! Hun har beskrevet i brev gjennom hele samlivet at det var godt å være med far. Hennes brev selv etter samlivet viser til den gode tiden i samlivet og savnet etter å ligge inntil far, som hun selv beskrev! Hvorfor er det så viktig for den sakkyndige igjen å beskrive at han ikke har sett noe av mors egen beskrevne problemer? Mens mor selv beskriver at hun føler mindre glede nå, er den sakkyndiges kommentar at han ikke har sett dette! Kanskje det er mer den sakkyndige ikke har sett? Eller er det slik at den sakkyndige bevist undervurderer alt som kan fremstå som negativt for mor fordi det ikke stemmer med hans forutinntatte hypotese om at barna skal til mor?

130 130 Når den sakkyndige tar alle for mor negative beskrivelser ut av saken og deretter påstår at han ikke har opplevd henne som negativ for barna, er det et faglig svik vi får beskrevet! ] Mor sitt stemningsleie, er heller ikke nedsatt slik at dette er fremtredende i kontakten med henne. Det kan likevel være slik at hun tidligere har opplevd en bedre fungering enn nå, og slik selv opplever sitt stemningsleie som senket. Den sakkyndige har ikke på noe tidspunkt reagert på at hun er passiv, fraværende og uengasjert verken ovenfor barna eller i andre sammenhenger. [Hva med alle de dokumenterte beskrivelser den sakkyndige tok ut av saken og som ikke er referert? Hva med mors egne beskrivelser. Det synes som om den sakkyndige ensidig er ute etter å kun beskrive mor positivt! At han påstår at han ikke har sett det, betyr ikke at mor ikke er slik. Når han unnlater å vurdere alle de dokumenterte beskrivelser over mange år om mors avvikende adferd, er det faglig uholdbart og selvfølgelig diskvalifiserende for hele rapporten. ] I tillegg til overnevnte kjennetegn på depresjon er vanlige symptomer - redusert konsentrasjon og oppmerksomhet - redusert selvfølelse og selvtillit - skyldfølelse og mindreverdsfølelse - tristhet og pessimisme om fremtiden - planer om, eller utførelse av, selvskading eller selvmord - søvnforstyrrelser - - redusert appetitt I samtaler med mor blir intervjuet vedr. sin depresjon rapporterer hun om søvnvansker, opplevelse av at hennes konsentrasjonsevne ikke er så god som tidligere, en viss redusert selvfølelse. Hun har ingen tanker om selvskading, spiser godt, har planer og forventninger til fremtiden, selv om hun i forhold til den pågående saken føler seg motløs. Hun er ikke preget av skyldfølelse og mindreverdfølelse. De symptomene hun rapporterer er milde. [Mor påstår hun har planer om fremtiden. Det er det dokumentert hun har hatt lenge: Hun har før hver rettssak begynt på skoler for så under rettsaken si at hun skal bli legesekretær ol. Etter hver rettssak har hun sluttet på skolene uten noen papirer. I 2007 begynte hun etter stevningen jobbe 2 halve dager i uken. Under saken kom det opp at selv disse hadde hun ofte vært sykemeldt fra! Det fremkommer en ekstrem naivitet hos både komparenter og Furevik om at de så gjerne vill tro hva mor sier, men det de hører er i hovedsak bare løgner som det kan dokumenteres er løgner. Mors manipulative evner er enorme. Det hjelper ikke påstå seg ha planer når de aldri settes i verk! Det blir derfor fullstendig galt når den sakkyndige legger påstander om planer til grunn for at hun faktisk har planer!

131 131 Likeledes er hennes påstander om at hun ikke har tanker om selvskading fullstendig motsatt av hva som i årevis er dokumentert ved sin adferd. Hun har truet med å ta sitt liv både i samlivet og ovenfor barna i ettertid. Dette er tatt ut av saken av den sakkyndige. Når mor truer med å kaste seg i havet om barna ikke gjør som hun vil (f.eks. ta stikkpille) blir dette meget alvorlig. Det er en måte å kontrollere barna på, slik mor gjentatte ganger i samlivet med far truet med selvmord hver gang hun ikke fikk det som hun ville! Likeledes påstanden om at hun ikke er preget av skyld og mindreverdfølelse! Dersom hun ikke har mindreverdfølelse, hvorfor reagerer hun da som hun gjør når noen stiller spørsmål ved hennes adferd? Hvorfor føler hun seg automatisk krenket av berettiget kritikk? Det er nettopp grunnet den lave selvfølelsen og mindreverdfølelsen! Den kommer godt frem i de beskrivelsene som gies av hennes barndom, der spesielt hennes far traumatiserte mor. Og når vil en narsissistisk personlighet som det mor fremviser innrømme at hun har mindreverdighetskomplekser? At den sakkyndige ser helt bort i fra mors adferd, som nettopp underbygger en stor mindreverdighetsfølelse gjør saken bare enda mer alvorlig! ] De symptomer mor rapporterer, er slik at de er forenlig med en depresjon. Tilstanden er likevel slik at omgivelsene ikke reagerer på hennes symptomer. [Her får vi det dokumentert, det den sakkyndige legger vekt på er hva mor selv påstår! Hvor naivt når man har med en narsissistisk personlighet å gjøre! Påstanden om at omgivelsene ikke reagerer på henne er ikke riktig. Far har reagert på mor i årevis, det var til og med så ille at han tok ut skilsmisse fra henne! Der hun kan kontrollere omgivelsene går det bra, der hun ikke kan kontrollere omgivelser, som i arbeidsliv og ovenfor far går det ikke bra!] Den sakkyndige viser bl.a. til uttalelser fra NN skole, NN barnehage, barneverntjenesten og hennes lege. Mor sine symptomer er slik at de i liten eller ingen grad hemmer henne i å utføre de daglige omsorgsoppgaver. [Hvilke oppgaver er det? Som nevnt over hemmes mor betraktelig i sine daglige oppgaver. Både hjemme og ute! Igjen fremstår de påstander den sakkyndige kommer med som direkte i strid med omfattende dokumentasjon i saken, men også i strid både med mors egne beskrivelser men i høyeste grad med hennes adferd over flere år. Men disse dokumenterte beskrivelsene er tatt ut av saken.] Ved mer uttalt depresjon vil personen ha vansker med dette og omgivelsene vil merke symptomene. [Det forutsetter at omgivelsene vet hvilke symptomer de skal se etter hos et narsissistsk såret menneske! Men, igjen er den hatefulle misunnelige narsissist som beskrevet over godt dekkende for den situasjonsstyrte depresjon mor viser. Hun er veldig deprimert når hun skal ha trygd og medisin, men fungerer som hennes lege så treffende beskriver

132 132 bedre enn gjennomsnittet når det gjelder omsorgsevne! Det er ingen fagpersoner som synes merke dette for barna alvorlige paradokset! ] Det må foreligge en nedsettelse av funksjonsevne for at en skal kunne gi en klinisk diagnose depresjon. For mor sitt vedkommende synes det å foreligge en slik funksjonsnedsettelse ved at hun er 50% uføretrygdet. [Det foreligger nedsatt funksjonsevne, samtidig påstår Furevik at hun fungerer meget bra ovenfor barna og at hun ikke har noen nedsatt funksjonsproblematikk! Hvordan er slike motstridende størrelser mulig? Igjen underbygges det at alt som taler imot mors omsorgsevne skal utelates og bortforklares. Dessverre går den sakkyndige i sin egen felle i sin iver etter å bortforklare og forvrenge sakens fakta. Det er ikke at mor kan fungere med piller og nettverk, men hvem av mor og far som kan gi barna best omsorg! Den kliniske tankegangen blandes igjen med en sakkyndig utredning! ] s.32 Fra Mor sin lege vurderes at hun har en mild til moderat depresjon. Mye av pasientens vansker synes reaktive, dvs. som relasjon på aktuelle hendelser. [Legen har ikke fått tilgang til årelange beskrivelser av mors negative adferd og kan ikke si noe som helst om hva som virkelig er den rette diagnose. Det som beskrives i vedlegg.11 som nevnt over ( ) årsaksforklarer både mors adferd og problematikk. Det er den narsissistiske personlighet som der beskrives. Det er opplest og vedtatt i all faglitteratur at ufullstendig innformasjon om en pasient ikke kan gi en riktig diagnose. Jo mer innformasjon, jo sikrere blir diagnosen. Her utelates meget vesentlig innformasjon bevist! Hvorfor?] I perioder er hennes symptomer på depresjon uttalte, men de kan fremstå tydeligere, når hun utsettes for store belastninger. Mest tydelig er endringen i forhold til søvnproblemer, sier hennes lege. Dette samsvarer med mor sin egen rapportering, [Legens grunnlag er hva mor har sagt. Når den sakkyndige så i realiteten mener mors utsagn til legen er i tråd med mors egen rapportering blir det tydelig for alle hvor galt det hele går når enhver evne til kritisk sans forsvinner! Hvor er den sakkyndiges kildekritikk? Hva bygger legen sine påstander på? Mor? En for barna skadelig narsissistisk personlighetsfungering kommer ikke til syne i settinger mor har kontroll over eller observeres. Den skjer under psykiske belastninger der mor ikke har kontroll og for barna skjer de i dagliglivets mange situasjoner, der de krenkes, forskjellsbehandles, kontrolleres og læres opp til at de ikke betyr noe! ] da hun gir utrykk for at hun følte seg klart bedre den første tiden etter at dom var falt i tingsretten, men fikk økt vansker i den situasjonen som oppsto høsten De vanskene mor rapporterer i dag kan også minne om symptomer på utbrenning, som en ser hos personer som over tid har vært utsatt for store belastninger.

133 133 [Utslag av belastninger har like stor sammenheng med evne til å håndtere dem som belastingen i seg selv. Samme belastning kan slå ulikt ut på personer med ulik evne til å håndtere belastning. Det er ikke vurdert i dette tilfelle. Mor fremstår opplagt med redusert evne til å håndtere både kritikk og problemer, men dette blir ikke vurdert. Når den sakkyndige skriver at mor gir utrykk for at hun følte seg klart bedre den første tiden etter at dom var falt i tingsretten avsløres dette igjen som usant. Faktum som kan dokumenteres er at hun umiddelbart etter dom måtte legge seg inn på et behandlingssenter for mennesker med psykisk lidelser. Det tyder ikke på at hun følte seg bedre i det hele tatt! Slik unndrar mor viktig innformasjon, slik unnlater den sakkyndige og vise et snev av kildekritikk! Slik avsløres det at den sakkyndige ikke har innsikt i helt elementære forhold i saken! Slik går det når Furevik fjerner alle opplysninger som er negative til mor fra saken. Selv mors egne negative beskrivelser og adferd.] På bakgrunn av at mor beskriver å ha vært deprimert over lang tid, og at tilstanden debuterte tidlig i voksen alder, kan hennes tilstand også minne om dystymi. Dette er en mer kronisk tilstand av depresjon, men med så milde symptomer at de ikke tilfredstiller kriterier for tilbakevennende depresjon verken av mild eller moderat alvorlighetsgrad. Personer med dystymi vil kunne ha perioder der de føler seg friske, men det meste av tiden opplever seg som trette og deprimerte. De er likevel vanligvis i stand til å mestre grunnleggende krav i hverdagslivet. Den sakkyndige sin vurdering av mor sine vansker, i den tiden utredningen har foregått, er forenlig med mild depresjon. [Den sakkyndiges vurdering er gjort på en selektiv utvelgelse av innformasjon kun i favør av mor og diskvalifiserer en faglig bred vurdering. Alle faktabeskrivelser som viser en høyere alvorlighetsgrad er utelatt! Igjen er det interessant at depresjonen tilstanden debuterte tidlig i voksen alder. Andre steder er det far som får skylden for depresjonen! Hva blir det til? Hvorfor gies far skylden for mors depresjon når hun snakker med sin lege Hetland, og Larsen for den saks skyld (problemene relatert til saken) når hun faktisk her beskriver at de debuterte i tidlig voksen alder lenge før far kjente mor! Nå må man bestemme seg!] Siden hun har hatt perioder der det har vært tilnærmet fravær av symptomer og plager, vurderes hun til å ha en mild til moderat tilbakevendende depresjon. [Når skal hun ha vært fri for symptomer? Hvem har gitt denne innformasjonen? Hva om den ikke stemmer? Hvor er den kritiske gjennomgang av det grunnlaget den sakkyndige bygger på? Mor har gått på medisiner i alle år, hennes adferd svinger ikke med symptomfire perioder, men med stressmengde og evne til å kontrollere omgivelsene! Å tillegge episoder mor tar seg sammen i en observasjon som symptomfrie er meget naivt og tilkjennegir en total kunnskapsmangel på den type adferd mor i årevis har fremvist!

134 134 Den sakkyndige vurderer aldri komorbiditet! Depressive symptomer som her er også forenlig med en rekke andre tilstander, blant annet en narsissistisk tilstand slik mors MMPI test beskriver det i faglitteratur. Det har ikke vært perioder uten symptomer, men perioder med mindre stress slik at hun kan skjule symptomene! ] Den sakkyndige bestrider ikke hennes fastlege sin vurdering av hennes tilstand kan veksle mellom mild til moderat depresjon avhengig av grad av ytre belastninger og konflikter. Tidligere behandlere har vurdert henne som moderat deprimert. Far hevder at mor lider av personlighetsforstyrrelse. Han hevder at hun er psykopat. Hennes psykopatiske tendenser var til stede under deres samliv, men er blitt mer fremtredende i tiden etter, hevder han. Det finnes flere typer av personlighetsforstyrrelser, hvorav psykopati eller Dyssosial personlighetsforstyrrelse, som er betegnelsen i ICD-10 (WHO), er en av de som regnes som mest alvorlig. Slik diagnosesystemet ICD-10 beskriver personlighetsforstyrrelser, er dette, en alvorlig forstyrrelse av en persons karaktermessige konstitusjon og atferdsmønstre, som vanlig omfatter flere områder av personligheten og nesten alltid er forbundet med betydelige personlige og sosiale problemer. personlighetsforstyrrelsen viser seg i sen barndom eller i ungdomsalderen og fortsetter å manifestere seg fram til voksen alder. [Denne beskrivelsen avviker fra det som er beskrevet i ICD-10 manualen om personlighetsforstyrrelser, for den ser slik ut: Personlighets- og adferdsforstyrrelser hos voksne (F60-F69) Denne kategorien inkluderer en rekke tilstander og atferdsmønstre som er vedvarende og synes å uttrykke individets typiske livsstil og måte å forholde seg til seg selv og andre på. Noen av disse tilstandene og atferdsmønstrene viser seg tidlig i individets utvikling som følge av både konstitusjonelle faktorer og sosiale erfaringer, mens andre erverves senere i livet. Spesifikke personlighetsforstyrrelser (F60.-), blandede og andre personlighetsforstyrrelser (F61.-), og varige personlighetsendringer (F62.-) er dypt innarbeidede og vedvarende atferdsmønstre som viser seg gjennom rigide reaksjoner i personlige og sosiale situasjoner. De representerer ekstreme eller betydningsfulle avvik fra hvordan et gjennomsnittsindivid i en gitt kultur sanser, tenker, føler og, i særlig grad, forholder seg til andre. Slike atferdsmønstre er i regelen stabile og omfatter mange atferdsmessige og psykologiske funksjoner. De er ofte, men ikke alltid, forbundet med varierende grader av subjektivt ubehag og svikt i sosiale ferdigheter.] Kilde: Her avslører Furevik imidlertid at han ikke har oppdatert kunnskap om disse lidelser, for han likestiller psykopati med dyssosial personlighetsforstyrrelse! Det er godt beskrevet i

135 135 faglitteratur at psykopati er en snevrere diagnose enn dyssosial forstyrrelse. Sistnevnte favner om en større gruppe. De er således ikke synonyme. Han skriver på side 32: Det finnes flere typer av personlighetsforstyrrelser, hvorav psykopati eller Dyssosial personlighetsforstyrrelse, som er betegnelsen i ICD-10 (WHO), er en av de som regnes som mest alvorlig. Det fremgår meget klart fra dok.350 til stevningen at dyssosial personlighetsforstyrrelse og psykopati IKKE er synonyme forstyrrelser. Fra side 88 til 165 blir dette meget godt dokumentert fra faglitteraturen. Her er noen eksempler, på s.92 står det således : Widiger skriver (Patric, 2006, s.163) om Dyssosial adferd følgende : The dissocial behaviour factor would correlate highly with PCL-R psychopathy, but is not equivalent to psychopathy (Livesley, 1998). s. 109: Rosenqvist, Rasmussen (2001) Dyssosial personlighets forstyrrelse (ICD-10) er nok nærmere psykopati begrepet enn antisosial personlighets forstyrrelse (DSM-4). Men dyssosial personlighets forstyrrelse inneholder en større gruppe enn de klare psykopatene. s.112: Psykiater M. Setsaas skriver at : I ICD-10 i kapittel F60 finner vi personlighetsforstyrrelser og de generelle kriterier og de spesifikke kriterier for de enkelte undergruppene. Psykopati er ikke en egen undergruppe, men omfattes av flere. De enkelte spesifikke personlighetsforstyrrelsene er klart definert. Slik psykopati er definert internasjonalt, vil vi finne den i flere personlighetsforstyrrelser, først og fremst dyssosial personlighetsforstyrrelse og emosjonelt ustabil personlighetsforstyrrelse (Borderline). Dette er ikke lett, og selv vi fagfolk blir litt forvirret og snubler i begrepene av og til! s.114: Dådermann 2002, Hun skriver videre at: Many researchers still erroneously suggest that the dyssocial personality dissorder and antisocial personality dissorder may be applied to all psychopaths and vice-versa." Rosenqvist & al.(2002),s.217 Igjen vil vi minne om at begrepene antisosial personlighetsforstyrrelse, dyssosial personlighetsforstyrrelse og psykopati ikke er synonyme, selv om de er nær beslektet. Dette må føre til at man ikke vilkårlig bruker diagnosene om hverandre for så å bruke forskningslitteraturen om psykopati og gjentagelsesfare for å si noe om tilbakefallsrisiko.

136 136 Fagfolk som er spesialister på personlighetsforstyrresler er klinkende klare. Dyssosial er ikke synonymt med psykopati! Den sakkyndige viser her manglende kunnskap om også dette! Psykolog Furevik har ikke foretatt noen test av mor ut i fra retningslinjer for slike vurderinger. Psykopati sjekkes ut i fra PCL-R sjekklisten (Psychopathy Checklist- Revised). Sakkyndig Furevik har ikke foretatt noen slik sjekk. Da kan han heller ikke påstå i hvilken grad mor oppfyller kravene for en slik lidelse. Rosenqvist & al.(2002),s.216 skriver i boken Rettspsykiatri i Praksis: Dersom man skal evaluere en person i forhold til Hares sjekkliste [psykopati], er det viktig at man ikke bare forholder seg til opplysninger fra personen selv, men henter så mye som mulig inn av objektive verifiserbare opplysninger. En slik diagnostisk utredning vil derfor være ganske omfattende og vil måtte ta en del tid ettersom man også er avhengig av å innhente opplysninger i den grad det er mulig. Norske rettspsykiatere og -psykologer må vite at en vurdering med henblikk på psykopati vil være usikker, eller til og med mangelfull, dersom man bare bygger på de opplysningene (premissene) som observanden gir, eller som for øvrig fremgår av politidokumentene. Man skal være klar over at psykopatiskåren vanligvis blir høyere jo mer informasjon man har tilgjengelig (Alterman mfl. 1993). Det foreligger ingen beskrivelser av observasjoner i Fureviks rapport som verken kan avkrefte eller bekrefte, fordi Furevik under observasjoner... i sin rapport i hovedsak ikke har noen observasjoner, men bare egne vurderinger av noe han tilsynelatende skal ha sett, men som han ikke beskriver. Dette er faglig helt uholdbart med tanke på etterprøving av en slik rapport. Som vist over fremviser den sakkyndige total mangel på kunnskap om det han i rapporten uttaler seg om! Dette er ødeleggende for hele rapporten! ] den sakkyndige sin vurdering er at dersom en person har en personlighetsforstyrrelse, i alle fall en av de mer alvorlige som dyssosial personlighetsforstyrrelse, vil dette representere karaktermessige og atferdsmessige trekk som ofte er uheldig og i verste fall uforenlig med utøvelse av omsorg for barn. De generelle diagnostiske retningslinjene for personlighetsforstyrrelse lister opp følgende kriterier og minst tre av trekkene eller adferdstypene må være til stede for at man skal kunne si at en person har en slik tilstand. a) tydelig disharmoniske holdninger og adferd som vanligvis omfatter flere funksjonsområder så som følelser, oppmerksomhet, impulskontroll, måter å oppfatte på og måter å forholde seg til andre på, s.33

137 137 b) det avvikende adferdsmønsteret er vedvarende og langvarig og begrenses ikke til episoder eller psykisk lidelse, c) det avvikende adferdsmønsteret er omfattende og klart maladaptivt i forhold til et bredt spekter av personlige og sosiale situasjoner. d) Manifestasjonene nevnt ovenfor debuterer alltid i barne- og ungdomstiden og fortsetter inn i voksen alder, e) Forstyrrelsen fører til betydelig personlig lidelse, men det kan ofte først bli tydelig sent i forløpet, f) Forstyrrelsen er vanligvis, men ikke alltid forbundet med betydelige problemer i forhold til yrkesmessige og sosiale situasjoner. Utover de generelle kjennetegn ved personlighetsforstyrrelser er den enkelte spesifikke forstyrrelse kjennetegnet ved mer konkrete trekk. Dyssosial personlighetsforstyrrelse blir vanligvis lagt merke til på grunnlag av alvorlige uoverensbestemmelser mellom individets adferd og gjeldende sosiale normer. Den er kjennetegnet av a) kald likegyldighet ovenfor andres følelser, b) markert og vedvarende ansvarsløs holdning og ignorering av sosiale normer, regler og forpliktelser, c) manglende evne til å opprettholde varige forhold, men uten vansker og etablere slike, d) meget lav toleranse for frustrasjon, lav terskel for aggressive utbrudd, inklusive voldsbruk, e) manglende evne til å oppleve skyldfølelse eller til å lære av erfaringer, særlig straff, f) markert tendens til å gi andre skylden, eller til å rasjonalisere den adferd som har brakt personen i konflikt med samfunnet. Ved dyssosial personlighetsforstyrrelse finner en gjerne men ikke nødvendigvis, atferdsforstyrrelse i barndom og ungdom. Ut fra de opplysninger den sakkyndige har, vurderes ikke mor som en person med personlighetsforstyrrelse. De opplysninger som foreligger om mor og hennes observerte adferd og væremåte, vurderes ikke å innfri kriteriene for personlighetsforstyrrelse verken generelt eller spesifikt for dyssosial personlighetsforstyrrelse. [ Ut fra de opplysninger den sakkyndige har, vurderes ikke mor som en person med personlighetsforstyrrelse. Og her er vi ved kjernen i denne sak. Den sakkyndige ville ikke ha alle de faktabeskrivelser av mors avvikende adferd. Han skriver det selv Det var han ikke interessert i! Den sakkyndige vurderer ikke mor som en person med personlighetsforstyrrelse.. Hva vurderer han dette ut i fra? Ikke de opplysningene som beskriver slik adferd som finnes i saken! Den sakkyndige vurderer dette ut i fra hva mor selv sier, og hva mor selv har sagt til komparenter, som disse så videreformidler til den sakkyndige! Dette er ekstremt dårlig kildekritikk! Dette er ikke bare en naiv holdning

138 138 til et ekstremt komplisert fagfelt, det er en bevist holdning til et forut bestemt utfall i saken. Den sakkyndige begår den mest klassiske feilen som fagfolk beskriver om slike rapporter, han leter etter begrunnelser for å underbygge et forutinntatt syn. Det er eneste måten å forklare at han nekter å ta med de opplysninger som taler imot mor sin omsorgsevne. Når den sakkyndige skriver at de opplysningene som foreligger... vurderes ikke å innfri kriteriene for personlighetsforstyrrelse er dette i erkjennelsen av at alt materiale som underbygger en slik avvikende personlighets-fungering, er tatt ut av saken av den sakkyndige! Hva med alle de opplysningene som ikke er tatt med, men som den sakkyndige ble gjort kjent med? Det er opplagt sett under ett med hele materialet at mor lider av et betydelig personlighetsavvik og at dette beskrives best som narsissistisk personlighetsfungering! Mors adferd tilfredstiller i høyeste grad de spesifikke krav til en personlighetsforstyrrelse og i høyeste grad kriteriene til en narsissistisk forstyrrelse (covert type)! Dette er ikke vurdert av den sakkyndige i det hele tatt! I tråd med det som avsløres om svindel i forskning er den metode som her avsløres rundt den sakkyndiges arbeid faglig forkastelig. Dette er faglig svindel, der data som ikke passer med en forutinntatt hypotese om at barna skal til mor, bevist utelates. Det gjør rapporten verdiløs som et faglig dokument. Som beskrevet av fagfolk over må en ved denne typen vurderinger ikke vektlegge hva mor påstår, men hva som er beskrevet i lang tids historikk! Den sakkyndiges kliniske tankegang utelukker all historikk om mor! I denne vurderingen er tatt i betrakting det far formidler om manglende impuls- og temperamentskontroll og hans påstander om avvikende holdninger m.m. [Dette medfører ikke riktighet, for de opplysningene er ikke referert noe sted i rapporten! Noe som selvfølgelig er meget konfliktdrivende og i høyeste grad underbygger svakhetene i rapporten. Fars beskrivelser er utelatt, de ville ikke den sakkyndige verken se eller vektlegge, til tross for at det er slike opplysninger som sier noe om en personlighet i saker som dette!.] Den sakkyndige forholder seg også til at mor grunnet hennes fars alkoholforbruk, har hatt det vanskelig i deler av barndommen, noe som en ser hos mange personer med enkelte former for personlighetsforstyrrelse. I den grad hun kan ha vist adferd som kan ha hatt trekk som er forenlig med de generelle kriterier for personlighetsforstyrrelser og spesifikke kriterier for dyssosial personlighetsforstyrrelse, synes dette å være adferd som er utvist i relasjon til far, og i konflikt med han. [Mor har altså vist en slik adferd som beskrives om personlighetsforstyrrelser. Det er meget godt beskrevet at mennesker med personlighetsforstyrrelser av denne typen (narsissistiske) ikke går med en lapp som sier hva de lider av. Tvert imot er det meget godt beskrevet i all litteratur at slike trekk først blir synlige for omgivelsene når slike personligheter kommer under press og opplever stress. De som opplever denne typen

139 139 adferd er de/den narsissisten raseri går ut over. Det er helt i tråd med det vi ser i denne saken. Som beskrevet over har fagfolk beskrevet dette godt slik professor Thuen skriver i sin bok som beskrevet under. At denne adferden har vært beskrevet nå i 15 år gjør den både kronisk og en del av mors personlighet. Stikk i strid med hva som hevdes av sakkyndig er det ikke fortatt noen etterprøvbar personlighetsvurdering av saksøkte. Der blir det bare påstått av den sakkyndige Furevik at saksøkte ikke har en dyssosial personlighetsforstyrrelse, og det helt uten at det verken foretaes noen tester (SCID II ol. Structured Clinical Interview for DSM-IV ) eller man ser på fil innformasjon (historikk) fra saksøkte. Den sakkyndige i 2003 utelukker all innformasjon om saksøktes adferd i strid med hvordan man evaluerer personlighetforstyrrelser! I stedet lar han seg manipulere av de usanne påstander saksøkte fremsetter både om seg selv og sin virkelighetsforståelse. Den sakkyndige viser i sin rapport at han faktisk får sympati for mors fremstiling av seg selv som et offer for far, stikk i strid med sakens faktiske beskrivelser. Det kan være grunn til å se hva topp fagfolk som den kanadiske professor Robert Hare skriver i sin bok om psykopati Uten samvittighet (1993) : Denne beskrivelsen fra en av verdens absolutte topper på psykopati sier det meste. Den begrunner også hvorfor den sakkyndige lot seg lure og dermed forledet lagmannsretten! Man vil så gjerne tro det vante, nemlig at offeret nå hjelpes! Mors påstander høres så kjente og typiske ut! Problemet kommer når sakens fakta ikke stemmer med en slik offerrolle. Hva gjør den sakkyndige da? Jo han tar fakta ut av saken, og leter etter påstander som kan bekrefte sin forutinntatte holdning! Det blir tydelig at det eneste som bekrefter den sakkyndiges konklusjoner er mors udokumenterte påstander. Til og med objektive tester som MMPI rapporten blir forfalsket slik det er dokumentert i dok.302 til stevning. Dette er ikke til barnets beste! Fagfolk beskriver selv at det spesielt for narsissistiske og psykopatiske forstyrrelser er umulig å avsløre slike ved en kort samtale. Hvordan kan man ved å snakke med en slik manipulativ person avsløre deres manglende evne til innlevelse og empati, når de samtidig er ekstremt gode skuespillere i sin fremvisning av sitt falske, grandiose selv? Hare (1993) gir en god metafor:

140 140 Denne typen personlighetsfungering vi her snakker om evner nettopp for en kort stund å gi et bilde mer perfekt enn det faktisk er mulig å tenke seg for vanlige mennesker. Derfor blir historikk så viktig å undersøke, fordi den blir vanskelig å manipulere. Man er helt avhengig av historikk langt tilbake i tid. Professor Thuen (2004) beskriver det samme i boken Livet som deltidsforeldre : (s.116): Dr. Robert Hare (professor, psykopatspesialist, Canada) beskriver selv hvordan han tar opp slike samtaler på video, for etterpå å se om han ble lurt! Og han innrømmer at han blir lurt, slik han selv beskriver i sin bok. Det sier mye om hvor vankelig det er å avsløre slike personligheter. Når den sakkyndige i 2003 etter en kort samtale med saksøkte, i en setting saksøkte kontrollerer, påstår å ha belegg for en vurdering, dokumenteres det for enhver med et minimum av kunnskap om denne typen personligheter at sakkyndige ikke har tilstrekkelig kunnskap om dette. At vurderingen ikke er etterprøvbar gjør den helt uinteressant som et faglig forankret vurdering. Psykolog Furevik skrev da også i sin rapport på s.2 følgende : Far har gitt den sakkyndige en ringperm inneholdende rundt 200 sider tekst, i all hovedsak ulike brev og vurderinger fra fars side. Den sakkyndige har ikke bedt om eller ønsket motta dette. Å utelate den ene parts beskrivelser holder selvfølgelig ikke verken faglig eller juridisk. Spesielt ikke i en setting der man har med narsissistisk adferd å gjøre, slik fagfolk beskriver det over! Furevik så dermed bort i fra alle de adferdsbeskrivelser som foreligger om saksøktes avvikende adferd over mange år, for de blir ikke vurdert i den sakkyndige rapport. Der de i en bisetning refereres til blir de unnskyldt som et samlivsbrudds korte frustrasjoner! Vel, far opplevde også et samlivsbrudd, men opptrer ikke på denne avvikende måten av den grunn!

141 141 Furevik så helt bort i fra at den samme adferden var beskrevet i de 12 foregående år. At den nå er dokumentert i de 5 etterfølgende år gjør ikke saken bedre! En slik ensidig vektlegging av den undersøktes syn, i en setting der det handler om ekstremt avansert manipulasjon, fjerner enhver faglig troverdighet fra den sakkyndiges vurdering! Når et slikt materiale fjernes går det heller ikke an å vurdere personlighetsfungering, da det krever innsyn i årelang historikk, som nettopp var beskrevet i de dokumenter psykolog Furevik tok ut av saken!! Far var på det tidspunkt den eneste som hadde levd med saksøkte over flere år, og således best i stand til å uttale seg, subjektiv eller ikke! Mor viser en adferd utad og en adferd innad i et forhold. Dette er helt i tråd med hva f.eks. professor Thuen (2004,s.84) beskriver: Ut i fra det over beskrevne vil retten se at mor i alle år etter separasjonen har spredt udokumenterte påstander om at far har en personlighets-forstyrrelse. Når far så tar til motmæle og benytter seg av sin soleklare rett til å forsvare seg ved å dokumentere og bevise (bl.a. prosesskriv av ) at de udokumenterte påstandene mor påstår om far, faktisk er projeksjoner av hennes egen adferd gjennom mange år, gir mor utrykk for at hun føler seg krenket! Hun spiller på offerrollen! Dette er helt etter læreboken for hvordan faglitteratur beskriver denne problematikk. Professor Thuen (2004) beskriver det godt s :

142 142 Og videre: Hele denne adferden er helt klassisk for en covert narsissistisk personlighetsfungering. Mors grandiose men samtidige sårbare selvbilde slik det fremkommer i hennes egne stevninger og tilsvar avslører dette. MMPI testen for saksøkte beskriver en ekstrem kynisk, manipulativ evne, noe hun gjennom sin adferd underbygger bla. her ved sine udokumenterte påstander. Professor Thuen beskriver denne sakens dynamikk meget godt på s.103:

143 143

144 144 Det bør nevnes at mens mor spredte rykter om at far plutselig var blitt psykopat, prøvde hun samtidig å få far tilbake! Dok.103 viser hvordan hun faktisk savner far! Dette viser en adferd som synes mer styrt av ubeviste prosesser en av en bevist holdning slik Thuen her beskriver! Hun gikk så langt som til å be UDI kaste fars nåværende kone ut av Norge, for som saksøkte selv skriver i dok.195 til stevning : Jeg ber dere innstendig om ikke å la henne få komme hit. Kanskje vårt ekteskap kan reddes da. Samtidig skriver hun i andre brev at hun ikke har noe imot saksøkers kone, for som saksøkte selv skriver Hun kjenner henne ikke! Brevets avslutning underbygger bare den egosentriske og empatiløse holdning saksøkte i alle år har fremvist og som professor Thuen (og øvrig faglitteratur) beskriver: Håper dere som har med saken innstendig om å ta hensyn til meg Thuen skriver (2004,s.78): Det er all grunn til å anta at slik den sakkyndige ordlegger seg, så har han ikke kunnskap om dette problemområde slik det her dokumenteres. Sakkyndig Furevik, har tatt et oppdrag ut i fra en påstand om at han kan dette. Slik det her er dokumentert kan han ikke dette. Dermed er det en faglig svindel, der retten ble forledet til å tro en virkelighet slik den sakkyndige beskrev den. I mangel av faktisk kunnskap blir retten forledet til å tro en falsk virkelighet. Dette er faglig svindel og i høyeste grad juridisk justismord mot barna! ] Den sakkyndige vurderer at dette er helt utilstrekkelig for å fylle kriteriene, da avvik må være vedvarende og tilstede over et bredt register av atferd og situasjoner. Krangel og heftige følelsesutbrudd i konflikt med en ektefelle, innen for rammen av et ekteskap som ikke fungerer, gir ikke grunnlag for å sette en slik diagnose. Det må kunne oppleves som krenkende for mor, at far gjentatte ganger, og etter hvert til mange personer/instanser, omtaler henne som psykopat.

145 145 [Den sakkyndige bygger ikke sine vurderinger på de beskrivelser som er gitt i denne sak om mors avvikende adferd over mange år i mange ulike situasjoner. Han vurderer heller aldri på noe tidspunkt mors adferd opp mot narsissistiske beskrivelser, til tross for at mors MMPI rapport klart beskriver narsissistisk personlighetsfungering! Han tar alle fars dokumenterte beskrivelser over mange år ut av saken! det i seg selv ekskluderer rapporten som et faglig dokument! Fars beskrivelser, og ikke fars tolkninger av disse, er bevist utelatt! Dette viser at den sakkyndige ikke har satt seg inn i de deler av saken som dokumenterer mors avvikende adferd. De beskrivelser faglitteratur gir er nettopp at slike narsissistiske personligheter evner å fremstå som mer eller mindre perfekte for omgivelsene, mens de bruker partner som søppelbøtte for sine psykiske problemer. Dette er meget godt dokumentert i all litteratur og når den sakkyndige opplagt ikke vet dette vitner det om betydelig kunnskapssvikt om dette problemområdet!] Den sakkyndige vurderer at mor sine psykiske plager er av depressiv karakter og milde, og i alle fall delvis et resultat av belastninger hun har hatt og har i forhold til far. [Milde plager? Hvorfor er hun da uføretrygdet? I dag har vi fasiten, 5 år etter siste rettssak fremviser hun den samme avvikende adferd. Dette til tross for at den eneste kontakten mellom far og mor i disse år har vært fars 5 innkallinger til Familierådgivningskontoret for å få en løsning på konflikten. mor har ikke møtt en eneste gang. Dette er adferd som i høyeste grad avviker fra de forventninger og sosiale normer vår kultur har. Dermed tilfredstiller mor generelle kriterier for personlighetsforstyrrelse. Den sakkyndiges sammenblanding av sakkyndigrollen og sin kliniske hverdag gjør at han ikke evner å se denne problematikken. Som toppekspertisen i Norge (Backe Hansen mfl.) beskriver er det en vesensforskjell på klinisk psykologi og sakkyndigvurderinger. Disse rollene må ikke blandes sammen. Det gjør den sakkyndige. I Veiledning for sakkyndige i saker etter barneloven og barnevernloven utgitt av Barne og Familiedepartemente, 1998 står det på side 12 : Den sakkyndige fremviser ikke en slik særlig kunnskap om det han beskriver slik det er vist i beskrivelser fra slik litteratur over. På side 15 i samme dokument beskrives det at: Også her svikter den sakkyndige, for mens fag er beskrevet over finnes det ikke en eneste faglig holdbar referanse til nettopp fag, hos den sakkyndige. Faktisk er de beskrivelser han gir fra fag (om at psykopati og dyssosial er synonyme) også gale, slik det er dokumentert over!

146 146 Likeledes beskrives det at: Den sakkyndige evner overhodet ikke å skille mellom en kliniske og en sakkyndig utredning. Det dokumentere han gjennom hele rapporten og avsnittet under om at Plagene influerer ikke eller i liten grad hennes daglige fungering og evne til å utøve omsorg for sine barn. Plagene antas å bli reduseres dersom hun får mulighet til å leve et mer konflikt fritt liv. er en bekreftelse på dette! Det kommer til syne gjennom hele rapporten at det den sakkyndige vil ha frem er at mor med piller og nettverk kan klare omsorgen, mens det ikke skjer noen reell vurdering av hvem av parten som er best egnet! Og videre: Slik den sakkyndige ensidig anklager far for alt det mor påstår om far strider hans beskrivelser også mot disse opplagte regler for slikt arbeide som departementet her legger til grunn! Et minimum av en obligatorisk kildekritikk ville avslørt mors usanne påstander om far! I stedet viderefører den sakkyndige, mors udokumenterte påstander som sannheter! Hva vet den sakkyndige om det?? Mors påstander er ikke noe sted validert! Han kan ikke vite om de er sanne! Han går i den klassiske psykopatfella å tro alt mor påstår! For som vist over det passer så godt med det bildet man gjerne vil tro! Videre er det grunn til å merke seg følgende beskrivelse fra s.21 i same dokument: Det er godt beskrevet over hvordan far utsettes for en metode og mor for en helt annen. Far kritiseres for en rekke forhold mor påstår ved far, mens mor ikke vurderes for de samme forhold. Det gjør det umulig å si noe om hvem som er best egnet ut i fra det konkrete forhold! At det far kritiseres for er mors udokumenterte påstander gjør det hele enda mer alvorlig! At disse påstander så dokumenteres som usanne gjør saken verre for den sakkyndige! Det dokumenterer samtidig den sakkyndiges ensidige og

147 147 forutinntatte holdning i saken! Når det far kritiseres for ikke er beskrevet observert ved far, begynner det hele få preg av en hekseprosess mot far for at mor skal vinne! ] Plagene influerer ikke eller i liten grad hennes daglige fungering og evne til å utøve omsorg for sine barn. Plagene antas å bli reduseres dersom hun får mulighet til å leve et mer konflikt fritt liv. [Dette er en klinisk vurdering. Den sakkyndige skal ikke vurdere hvordan mor kan få et bedre liv eller hvordan mors sykdom skal behandles, dette er en klinisk vurdering som strider mot en sakkyndig vurdering! I en vurdering av hvem av to foreldre som er best egent er en slik klinisk beskrivelse faktisk negativ for den forelder som har slike problemer! I denne rapporten får den sakkyndige sympati for mors depressive plager! Det er en klinisk vurdering, ikke en sakkyndig vurdering! Psykiater Odd Hellesøy beskriver det samme i dagbladet : - Dette har å gjøre med rollen vi hadde. Vi var ikke leger, vi opptrådte ikke i den rollen. Hun var ikke vår pasient, vi undersøkte henne ikke klinisk, vi skrev ikke journaler eller legeerklæring og vi har ikke utført noe som kan ses som behandling, sier han Hellesøy sammenligner vurderingen han gjorde på samme måte som han foretar vurderinger i retten. Som beskrevt over er det der barnet får de beste utviklingsmuligheter som skal legges til grunn og ikke der barnet kan være mors medisin som den sakkyndige legger til grunn. At mor har alvorlige problemer kommer til syne både i mors medisinering (Nozinan ol.) og manglende evne til å fullføre både skole og arbeid. Når har hun levd i et konflikt fritt tid etter saken på 4-5 år, hennes adferd er bare blitt verre og verre! Selv i sin kliniske vurdering svikter den sakkyndige! Det er opplagt at den sakkyndiges vurderinger er fullstendig gale og gjort på feil premisser! Mens all mors adferd over mange år viser at hun ikke fungerer adekvat i dagliglivet påstår den sakkyndige at hun gjør det!! Dette er en påtatt blindhet som igjen dokumenterer det ufaglige aspekter ved saken. Det syns fremkomme at den sakkyndige skriver sin rapport mer på klinisk autopilot enn ut i fra sakens fakta og de regler som gjelder for en slik sakkyndig vurdering.] s.34 Foreldrenes evne til å gi barna omsorg og ivareta barnas behov for omsorg på kort og lang sikt. De synspunkter partene formidler om hvordan de utøver omsorg for barna, og hva de vektlegger i sin oppdragelse av barna, oppfattes av den sakkyndige som normalt. [For det første skiller ikke den sakkyndige på hva mor sier hun gjør og hva hun faktisk gjør. Mens fars beskrivelser av hva han gjør er i overensstemmelse med hva han sier

148 148 han gjør, fremstår mors beskrivelser i strid med hva hun faktisk gjør. Dette er ikke vurdert av den sakkyndige i det hele tatt! Mens den sakkyndige påstår mor evner behandle og forstå barnas emosjonelle behov, viser hun i praksis at hun ikke verken forstår dette eller har en slik adferd. Mors mål synes mer fokusert på å unngå alt som kan oppfates som kritikk. Det blir viktigere å unngå å løse konflikten av frykt for nederlag. Dermed hindres barna i en normal kontakt med sin far, noe som opplagt bidrar negativt til barnas emosjonelle utvikling. Det blir alvorlig når alle de situasjonsbeskrivelser den sakkyndige har utelatt, nettopp viser tydelig hvordan mor slett ikke evner ta barnas perspektiv, men kun fokuserer på egne tapsopplevelser.] Det skiller ikke den ene fra den andre, selv om de i noen grad vektlegger ulike typer stimulering. Dette er forskjeller som er mer knytet til kjønn og foreldrenes egne interesseområder. Ingen av partene formidler synspunkter på utøvelse av omsorgsrollen som er uvanlige. Observasjoner som den sakkyndige har foretatt, har heller ikke vist spesielle avvik mellom det partene formidler, og hvordan de har opptrådt når det gjelder stimulering, rutiner, grenser og adferd ovenfor barna. [Den sakkyndige erkjenner kjønnsforskjeller i omsorg, men kritiserer allikevel far for kjønns-spesifikk omsorg! Observasjoner er ikke beskrevet noe sted så de kan ikke etterprøves. Beskrivelser av hva mor sier og hva hun faktisk gjør kan ikke den sakkyndige vite noe om, for adferdsbeskrivelser over mange år, som nettopp viser avvik mellom det verbale og adferd er tatt ut av saken av den sakkyndige selv! Det blir derfor ikke faglig holdbart når den sakkyndige vet eller burde vite at det foreligger omfattende beskrivelser av mors avvikende adferd (i forhold til hva hun sier) over mange år! Mor tilkjennegir i prosesskriv at far skal få omfattende samvær om hun får omsorgen. Når barna flyttes til henne saboteres hver eneste sommerferie for barna! Hun sier barna får samvær hver 14 dg, men nekter dem så det samme samværet. Hun sier hun forstår barna har det vanskelig i konflikten, men nekter å komme i møte for å løse konflikten! Dette er omfatende dokumentert! Her blir det meget tydelig at utvelgelsen av data i saken er selektiv. Da blir også resultatet i tråd med den sakkyndiges subjektive ønske om hvilket utfall saken skal ha. Dette er ikke faglig holdbart og bidrar til rapportens ufaglige innhold. Er det noe som er meget godt dokumentert, så er det avviket mellom hva mor sier og hva hun gjør. Ikke bare under den sakkyndiges observasjoner, men over mange år! Det gjelder ikke bare der hun beskriver omsorg, det gjelder alt hun uttaler seg om i sine egne dokumenter.] det eldste barnet og det yngste barnet sin situasjon er ulik, ved at mor hele tiden har hatt omsorgen for det yngste barnet. Far har hatt kontakt med det yngste barnet gjennom helge og feriesamvær. det yngste barnet tilknytning til mor vurderes derfor å være sterkere enn til far, selv om far i deler av den tiden begge foreldrene bodde i Bergen har hatt et omfang av kontakt ut over det som er vanlig samvær.

149 149 [Den sakkyndige gjør her en meget grov feil, hvem et barn er mest knyttet til sier ikke noe om kvaliteten på denne tilknytningen. Alle barn knytter seg til sin omsorgsperson, det betyr ikke at tilknytningen er god. Faglitteratur beskriver hvordan barn som vokser opp med overgripende foreldre allikevel søker mot forelderen. I kvalitetsbegrepet ligger også størrelser som avhengighet. Det er all grunn til å vurdere om ikke mors avhengighet av barna er det som vanskelig gjør barnas løsrivelse fra sin mor. Slik professor Thuen beskriver narsissistiske foreldres avhengighet av barna som narsissistisk supply er dette meget tydelig i denne saken. Det forklarer mors vegring mot at barna har et normalt kontakt med sin far både ved samvær og ellers. Mors påtatte bekymring for det eldste barnet da hun bodde med far har sitt utspring i den samme problematikk!. Det er interessant at den sakkyndige mener far skal ha hatt samvær ut over det som er normalt med det yngste barnet, mens mor selv hevder at det yngste barnet bare minimalt har hatt samvær med far. Her ser vi nok en gang at det ikke er samsvar mellom det mor påstår og det den sakkyndige selv beskriver. Det er godt dokumentert at far har hatt mye samvær med det yngste barnet, til tross for mors forsøk på å begrense dette samværet. En begrensning som har sin årsak i påstander om at mor er en viktigere omsorgsperson for barna enn far.] Det yngste barnet har med mor som hovedomsorgsperson, hatt en normal utvikling og fremstår utviklingsmessig som adekvat på alle områder. [Den sakkyndige har opplagt ikke fanget opp det yngste barnets avvikende adferd når det gjelder å gå til andre samt vende seg vekk når mor skal gi de typiske jeg savner deg klemmer og nærhet. Det den sakkyndige har sett av det yngste barnet har vært i kontrollerte situasjoner hos mor, der mor har styrt regien. Dette er lite tilfredstillende faglig sett. Å utelate årelange beskrivelser samtidig som man tillegger egen observasjon all vekt i situasjoner styrt av mor underbygger den sakkyndiges naive holdning. Og det i en setting der narsissistisk adferd er en stor problematikk.] Det eldste barnet har hatt mor som den viktigste omsorgsperson de første leveårene, etter som mor var hjemmeværende. [Dette er det ikke fremlagt noen som helst dokumentasjon på. Dette er igjen en av mors påstander. Faktum er at det eldste barnet gikk tidlig i barnehage. Far brakte henne dit om morgenen og hentet henne om ettermiddagen. Likeledes er det en rekke steder klart dokumentert at far aktiviserte seg betydelig i barnas oppvekst både på ettermiddager og i helger og ferier. Den sakkyndige refererer bare hva mor har påstått. Igjen ser vi hvor ensidig den sakkyndige bruker mors udokumenterte påstander som grunnlag for sine vurderinger. Ikke noe sted er fars dokumenterte beskrivelser vurdert! En slik ensidighet er selvfølgelig ikke faglig holdbar. Denne delen av rapporten skal inneholde en vurdering for og imot de ulike premisser i saken. Når alle premisser som taler mot mor er utelatt, blir det ingen vurdering av ulike premisser, men kun en bekreftelse av mors udokumenterte påstander. Dette gjør rapporten verdiløs som et faglig ballansert dokument.

150 150 Det er heller ikke vurdert at mor i samlivet som etter, alltid har vist et stort behov for hjelp til å ta seg av barna. Selv i dag må hun ha hjelp av sin egen mor og andre i familien for å klare omsorgen. De utelatte beskrivelser fra da hun bodde i Fyllingsdalen viser det samme. Far var ved flere anledninger i Fyllingsdalen for å hjelpe med å stelle og mate det yngste barnet den gang. Hvorfor er dette utelatt av den sakkyndige? Det passer selvfølgelig ikke inn i den forutinntatte avgjørelsen i saken. Det blir viktig å utelate alt som kan vise en annen virkelighet enn det som passer mor.] Far hadde likevel fram til samlivsbruddet så omfattende kontakt med det eldste barnet som er mulig for en utearbeidende forelder. Etter samlivsbruddet bodde det eldste barnet hos far, men hadde kontakt med mor klart ut over det som betegnes som vanlig samvær, i alle fall til årsskiftet 2001/2002. Siste året har det eldste barnet bodd hos mor og hatt helge- og feriesamvær med far. det eldste barnet vurderes å ha en tilknytning til begge foreldrene, som er vanskelig å differensiere når en ser på omfang av kontakt med hhv. mor og far. det eldste barnet har med en omsorgsituasjon der hun har bodd med begge foreldrene, far og deretter mor, utviklet seg normalt, selv om hun nå kan oppfattes å vise tegn på en negativ følelsesmessig utvikling. [Det blir et paradoks at mens mor i sine prosesskriv påstår at far ikke ville arbeide og at hun måtte forsørge paret i samlivet, så legger den sakkyndige til grunn at far var utearbeidende! Det vurderes heller ikke at det eldste barnet tidlig var i barnehage på dagtid og således ikke med mor. Den sakkyndiges vurderinger er ensidige, ikke kontrollerte/validert og bygger igjen utelukkende på mors udokumenterte påstander. Mens mor i samlivet skryter av at far tar seg så mye av det eldste barnet og aktiviserer seg med henne, er det ingen beskrivelser av at hun selv er like aktiv ovenfor barna. Det synes ligge til grunn en tradisjonell generalisert forståelse hos den sakkyndige om en hjemmeværende mor og en fraværende far i de vurderinger som gjøres, løsrevet fra fakta i denne saken. Det er bare mor som uten dokumentering har påstått at far var fraværende. Fars dokumenter viser at dette ikke er sant! Og han kan dokumentere det han sier! Det er interessant å se at den sakkyndige mener det eldste barnet har utviklet seg normalt og ikke fått noen problemer. Barns problemer blir gjerne synlige litt senere i ungdomsårene. At mor påstår at barna har det bra er ingen garanti for at de har det. I dag har det eldste barnet alvorlige problemer og har ved flere anledninger vært henvist til BUP. Faktisk ble hun 15 oktober 2007 igjen henvist til BUP av sin lege for alvorlige psykiske vansker som er påført henne etter at hun flyttet til sin mor i Norheimsund.] Den sakkyndige kan ikke tilskrive dette den enkelte av foreldrenes utøvelse av praktisk daglig omsorg, men ser det som et resultat av det presset som legges på det eldste barnet gjennom konflikten mellom foreldrene. [Det er en kjensgjerning at det eldste barnets problemer for alvor har gitt utslag etter at hun flyttet til mor. Hun hadde ingen slike problemer da hun bodde med sin far i Bergen. At den sakkyndige i en setting der mor har et betydelig ansvar ikke synes å ville plassere

151 151 ansvar er igjen i tråd med at han ikke vil beskrive noe negativt med mor. Det vil stride mot rapportens forutinntatte konklusjon. ] I den tiden foreldrene bodde sammen og i den tiden ett eller begge barna har bodd hos mor, er det ikke fra noen andre enn far uttrykt bekymring for mors evne til å ivareta barnas omsorgsbehov. [Her er det grunn til å spørre seg hvem man har snakket med. Hvilke kilder har uttalt seg. Kretsen rundt mor har aldri innrømmet noen problemer med barna. Mor påstår da også i alle rettsdokumenter over flere år at barna har det veldig bra, det er ingen problemer. Samtidig sendes barna gang på gang inn i psykiatrien for å få hjelp og barnevernet har flere ganger måtte gripe inn samt vurdere mors omsorg!!] I den grad det foreligger bekymring fra andre enn foreldrene selv, for hvordan barna ivaretaes, er bekymringen kommet fra skolen i den tiden far hadde omsorgen for det eldste barnet. [Det er dokumentert ut over enhver tvil hva som var problematikken høsten 2001 da det eldste barnet selv fortalte at hun synes ting var vanskelig. Det er godt dokumentert hvordan mor uten å gi beskjed til verken far eller lærer begynte å ta det eldste barnet ut av skolen på fredager. Det er likeledes godt dokumentert hvordan hun gang på gang byttet samværs tidspunkter. Dette var årsaken til det eldste barnets problemer den gang. Da det ble stanset da far fant ut av hva som skjedde bedret det eldste barnets situasjon seg umiddelbart. Når den sakkyndige problematiserer at årsaken ikke er viktig, blir det svært avslørende når han så klandrer far for det eldste barnets problemer. Faktum synes heller være at mor viste det ble bråk, for det skriver hun selv. Det er ekstremt konfliktdrivende adferd å bevist begå handlinger hun viste det ville bli bråk av. Når den sakkyndige så tillegger far ansvar for mors adferd underbygger det bare den sakkyndiges ekstremt forutinntatte holdning i saken. Det utelukkes videre helt de negative beskrivelser skolen gir av det eldste barnets tilbaketrukkethet og manglende mimikk! Igjen utelates alle tegn og trekk som over flere år er beskrevet rundt barnas problemer i et forsøk på å fremstille barna som fungerende etter flyttingen! At Mor påstår det eldste barnet hadde problemer på skolen i Bergen, står i sterk kontrast til barnas problemer i dag!] Skolen reagerte på adferdsendring hos det eldste barnet ved at hun ble stille og tilbaketrukket, en periode hadde større fravær enn normalt uten at skolen fikk melding, og noe manglende oppfølging av lekser. Når dette taes opp med far av den sakkyndige, avviser han at disse forhold var av betydning og sier at han raskt ordnet opp når han ble kjent med forholdet. Han tilskriver vanskene det eldste barnet sin manglende oversikt over hvor hun til enhver tid skulle være, noe som skyldtes mor sin praktisering av fravær.

152 152 [Det synes danne seg et bilde der den sakkyndige bygger sin argumentasjon ensidig på udokumenterte påstander fremsatt av mor. Det foreligger ingen kildekritisk gjennomgang av de påstander den sakkyndige fremsetter. Derfor blir det svært enkelt å plukke denne argumentasjonen fra hverandre i ettertid. Her kommer for eksempel påstanden om at det var en del fravær uten at skolen fikk melding om det. I dokumentene finner vi det dokumentert at mor tok det eldste barnet ut av skolen uten å gi melding. Likeledes påståes det fra den sakkyndige at det eldste barnet ikke skal ha gjort lekser ved en del tilfeller. Igjen dokumenteres det i den sakkyndige rapport fra 2002 at,or i strid med den avtalen hun gjorde med rektor ved det eldste barnets skole ikke gjorde lekser eller skolearbeid ved de dager hun tok det eldste barnet ut av skolen (Fredager), dermed var ikke leksene gjort til mandag! Mor begrunner det til og med, med at hun ikke ville bruke den korte tiden i samværene til lekser! At far så ansvarliggjøres for mors handlinger er typisk for den sakkyndiges manglende forståelse av den problematikk vi ser i denne saken. Det blir svært avslørende for den sakkyndige når han så kritiserer far for forhold mor har innrømmet å stå bak. Det underbygger bare med hvilken iver den sakkyndige prøver å sverte far slik at mor skal få omsorgen. Når dokumenterbare fakta i saken blir unndratt saken og udokumenterte påstander blir lagt til grunn som sannhet må det få konsekvenser for rapportens faglige holdbarhet.] I første dom fra byretten er det imidlertid vist til at far ikke var nøye med avtaler. Episoder der barna var sår i skrittet når de bodde hos far eller var hos han på samvær, bagatelliseres av far. [Igjen viderefører den sakkyndige udokumenterte påstander som kommer fra mor. Det er dokumentert ut over enhver tvil at mor er den som i hovedsak bryter avtaler, for så å projisere bruddene over på far. Mor stikker av med barna uker før avtalte ferier. Hun har sabotert og lagt vanskeligheter i stort sett alle sommerferier for barna. Hun inngår avtaler om samvær, men tiltar seg mer samvær uten om avtalen. Når dette stoppes grunnet barnas problemer, påstår mor at far bryter avtaler, men det var ingen avtaler som ble brutt, bare mors selvtekt av barna! Dette fremstår for mor som avtalebrudd men beskriver egentlig mors avvikende virkelighetsforståelse! Videre påstanden om at barna skal ha vært såre nedentil når de har kommet fra samvær. Hvor er dokumentasjonen for dette? Og om det var tilfelle en sjelden gang, så må det sees på som heller normalt. Hvilken forelder med små barn er det som tør påstå at barna ikke en gang i blant går en time for lenge med en våt bleie! Om dette var et slikt stort problem, hvorfor tok ikke mor kontakt med far for å rette på dette? Det kom aldri noen tilbakemelding på slike ting fra mor! Det eneste mor hang seg opp i på den tiden var at far benyttet talkumpulver, mens mor mente det var best med zinksalve!. Det interessante er at den sakkyndige igjen legger udokumenterte påstander fra mor til grunn mens dokumenterte beskrivelser fra far utelates. Dette er en ensidighet klart i strid med kravet

153 153 om at begge parter skal høres i saken. Når den sakkyndige bare hører på mor og bevist benytter hennes udokumenterte påstander om far må det gå galt. Det er et gjennomgående trekk at det er mors udokumenterte påstander som blir lagt til grunn som sanne, selv om dokumentene i saken viser at hun lyver om det meste hun påstår. Dermed er premissene for de slutninger den sakkyndige trekker ikke valide, og rapporten som helhet heller ikke valid. Dette er alvorlig for det er i realiteten manipulasjon med datagrunnlaget i saken. Den sakkyndige benytter kun påstander som bygger opp under et forutinntatt holdning der mor skal ha barna. Dette er meget konfliktdrivende. Slik den sakkyndige kjenner historien, må den første bekymringen for det eldste barnet sin følelsesmessige utvikling også sees opp mot endringer i familiesituasjonen hos far, med ny ektefelle og stesøsken. Det kan ikke utelukkes at årsakene til det eldste barnet sin endring i adferd da hun bodde hos far er mer sammensatt enn det han formidler. [Igjen blir far tillagt ansvar, selv om mors familiesituasjon også endret seg på dette tidspunkt! Og viktigere enda, er hva det eldste barnet beskrev som sitt problem den gang, nemlig at mor stadig byttet samværtidspunkt! Dette blir ikke vurdert! Vi ser at den sakkyndige gjør samme feil som sakkyndige i Han legger de påstandene som mor kommer med til grunn for sanne, uten å vurdere dem eller validere disse. Kildekritikk mangler fullstendig! 2 andre sakkyndige har observert far uten at det har vært det minste bekymringer for hans omsorgsevne! Det er godt dokumentert at mors påstander er usanne på de fleste vesentlige punkter. Lærer den gang kunne ikke verifisere hvem av foreldrene som hadde ansvar for lekser. Mor derimot innrømmer ikke å ha gjort lekser med det eldste barnet!! Dette blir ikke nevnt. Det påståtte fraværet likeledes består 50% av at mor tar det eldste barnet ut av skolen og det er dokumentert at det etter slike fravær ikke er levert melding. At fraværet i årene etter at det eldste barnet flyttet er høyere enn det som var i Bergen, når man trekker ut de dagene mor tok det eldste barnet ut av skolen, blir problematisk for den sakkyndige! Ensidig gies far skyld, selv om fraversprotokollen på skolen viser at det er mor som ikke leverer melding etter sine samvær med det eldste barnet. Dette med avtalebrudd er dokumentert som løgn og faktisk er noe mor står for år etter år. Sommerferiene er typiske eksempler på dette. Påstander om dårlig hygiene er aldri dokumentert og det er heller aldri kommet slike bekymringer før mor gikk til sak. Brev fra mor viser at far tar seg godt av barna i alle år de er sammen. Likeledes er det påfallende at mens fars familiesituasjon vurderes, så vurderes aldri mors situasjon, som var den samme. Mors nye venn ble introdusert for det eldste barnet av mor våren/sommeren Mors adferd rundt det eldste barnets problemer på skolen er ikke noe sted problematisert, selv om de gir gode holdepunkter for at sakkyndiges fremstilling blir fullstendig gal. Heller ikke hva det eldste barnets utrykte problem den gang var, er problematisert av den sakkyndige. Det gjelder bare ensidig å finne feil ved Far.

154 154 Det fremstår som et paradoks at den sakkyndige anklager far, men når far gir sakkyndige dokumentasjon som viser at dette er løgn, vil han ikke se det! Det er påfallende med hvilken ensidighet den sakkyndige kun tar opp argumenter mot far, mens slike som ble dokumentert av far ikke er nevnt med ett eneste ord. ] Fra far sin side er det hevdet at mor ikke er i stand til å ta hånd om begge barna, og at hun er helt avhengig av støtte fra sitt nettverk. Den sakkyndige vurderer det som riktig at mor har et stort og støttende nettverk, og at hennes foreldre, søsken og samboers foreldre har gitt s.35 og gir henne støtte og hjelp. Den sakkyndige vurderer ikke at dette betyr at mor ikke kan gi barna omsorg. Det at hun har et støttende nettverk vurderes tvert imot som en resurs for henne og barna. [Den sakkyndige synes ikke evne å se problemet i sin kliniske tankegang. Det er ikke tilstedeværelsen av et stort nettverk som er problemet, det er det faktum at mor når hun bodde alene i Fyllingsdalen ikke klaret seg uten. Mors adferd det året var meget ustabil og uberegnelig, noe som er omfattende dokumentert. Denne dokumentasjonen ville ikke den sakkyndige se! Situasjonen er den samme i dag, mors egen mor er ukentlig flere dager i Norheimsund for å passe på barna, lage mat og stelle huset! Dette beviser at den sakkyndige tok feil.] De voksne som barna har kontakt med er i hovedsak nær familie, som det er naturlig at de har kontakt med og gir støtte. Far sitt nettverk er det vanskeligere å vurdere. Han gir utrykk for at han ikke ønsker å belaste sitt nettverk. Den sakkyndige respekterer dette. Samtidig kan en få inntrykk av at far slik sett er mer sårbar i sin omsorgsutøvelse dersom noe skulle inntreffe. For mor sin del vet en at det er mange, for barna kjente og trygge personer som kan bistå. Observasjoner av barna sammen med hver av foreldrene viser at de begge har samspillferdigheter, som gjør at de oppfatter og reagerer på barnas behov for praktisk hjelp, og gir slik støtte og stimulering. Slik barna fremstår sosialt og ferdighetsmessig, gir dette et inntrykk av at de er godt oppdratt og stimulert. I forhold til den aktuelle situasjonen der de begge bor hos mor, gir opplysninger fra skole, barnehage og barnevern, støtte til denne vurderingen. De aktuelle instanser utaler seg utelukkende positivt om mor som omsorgsutøver. [Det er et tankekors at det eneste skole og barnehage har uttalt seg om er det ytre de kan se. Fine klær, kommer på skolen i tide osv. Med en gang beskrivelsene går inn på barnas emosjonelle tilstand kommer problembeskrivelsene, går alene, mangler mimikk, vanskelig å snakke med, tristhet osv! Det er slik det er omfattende dokumentert et trekk ved mor at omgivelsene er perfekte men at det emosjonelle svikter fullstendig. Dette er helt i tråd med mors beskrevne narsissistiske adferd, slik MMPI testen dokumenterer meget godt og slik hennes adferd viser.]

155 155 Selv om begge foreldrene observeres som støttende og stimulerende i sitt samspill med barna, mener den sakkyndige at det er observert en forskjell på det følelsesmessige plan. Barna viser ovenfor mor i større grad enn ovenfor far, en ureservert følelsesmessig nærhet og hengivenhet. Selv om det ikke er fravær av slik adferd fra barnas side ovenfor far, er det mindre av disse spontane positive følelsesmessige utrykkene for nærhet og samhørighet. [Det foreligger ingen vurdering av om dette er normale forskjeller mellom barnas kontaktmåte ovenfor en mor og en far. Ei heller foreliger det noen som helst observasjonsbeskrivelser av at dette skule være tilfelle. Tvert imot viser de beskrivelser den sakkyndige gir at barna søker mot far, hos far, mens når de trenger emosjonell støtte hos mor, søker til mors venn eller andre i mors nettverk! (sitter på fanget til mors venn). I faglitteratur er det omfattende beskrevet at det nettopp foreligger slike biologiske forskjeller. At den sakkyndige ikke har sett hvordan både det yngste barnet og det eldste barnet uoppfordret kommer mot far når han henter dem for samvær underbygger bare hvor lite den sakkyndige egentlig har observert av samspill mellom barn og far. Det foreligger flere beskrivelser av at når far kommer for å hente barna, så kommer barna spontant i møte med far. Når barna kommer tilbake etter samvær, er det mor som kommer spontant i møte med barna! Dette er en meget vesentlig forskjell.] det eldste barnet oppleves som mer reservert, lukket, trist og alvorlig hos far. Slik barna fremstår i sin kontakt med de respektive foreldre, er den sakkyndige sin vurdering at barna er følelsesmessig tryggere på mor, og følelsesmessig nærmere knyttet til henne. det eldste barnet er mer åpen ovenfor mor enn ovenfor far. [Det vises overhodet ikke til noen eksempler på denne type adferd. Det refereres heller ikke til slik atferd tidligere i rapporten som underbygger slike tolkninger, hva bygger den sakkyndige dette på?? Mye tyder på at den sakkyndige ut i fra en tradisjonell tanke mener mødre er mer emosjonelle enn fedre. Uten noen konkrete observasjoner blir de påstander den sakkyndige kommer med rene subjektive spekulasjoner.] Far på sin side viser i samvær og kommunikasjon med barna at han er flink til å gi intellektuell støtte og stimulering, og møter deres praktiske behov for hjelp i lek og aktivitet. Han kan i sin kontakt med barna utvilsomt gi viktige bidrag til deres totale utvikling. Når far sine ferdigheter på dette området fremheves, betyr ikke det at mor ikke evner å gi barna intellektuell stimulering. De respektive foreldre har ulike interesser og sterke sider som til sammen gir barna et mangfold av læringsmuligheter. [Hva er det den sakkyndige viser til? Det finnes ingen eksemplifisering av disse tolkninger! De blir umulig å etterprøve. De synes mer å reflekter den sakkyndiges subjektive syn på mors og farsrollen mer enn en beskrivelse av samspillet i denne konkrete saken. Premissene mangler for de vurderinger som gjøres. Det er ikke noen

156 156 observasjoner som underbygger en slik konklusjon! Under Observasjoner foreligger det kun subjektive tolkninger. Det er ikke beskrevet noen situasjoner overhodet! Betegnede for den sakkyndige er det jo at så fort han skriver noe positivt om far må det veies op med at det... betyr ikke det at mor ikke evner å gi barna intellektuell stimulering! Det synes være en frykt for at far kan ha positive kvaliteter mor ikke har! ] Når foreldre skal vurderes med tanke på hvem som best kan ivareta barns omsorg, mener den sakkyndige at dette må sees opp mot den totale omsorgsituasjonen, der nye ektefeller/samboere vil medvirke til den daglige omsorg. Begge parter formidler at deres nye partner har en rolle i omsorgen for barna. Her observerte den sakkyndige forskjell mellom situasjonen hos far og hos mor. Selv om far sin kone viser oppmerksomhet ovenfor, og interesse for barna, observeres det lite, tilnærmet ingen kontakt fra barna til henne. [Det beskrives ikke at barna ved observasjon hos far var i hagen og lekte samt var på tur på Fløyen. Begge settinger som var mer preget av lek og aktivitet og ikke nødvendigvis gir settinger for intime episoder. Videre vurderes det ikke noe sted i rapporten Fars kone sin kulturelle bakgrunn og hennes forståelse av hvordan hun skulle opptre i en slik kunstig setting rundt en slik observasjon. Det konkluderes nærmest automatisk med at kontakten var dårlig mellom henne og barna. Det må være grunn til å spørre om den sakkyndige har tilstrekkelig kulturell innsikt til å bedømme andre kulturer slik han gjør. På den tiden observasjonen ble gjort ble det også dokumentert at mor instruerte barna i å holde avstand til Fars kone. De hadde blitt fortalt av mor at Fars kone var grunnen til at far tok ut skilsmisse fra mor. Videre hadde barna og spesielt det yngste barnet fått beskjed om å ikke snakke med Fars kone når hun var på samvær. Den sakkyndige vurderer aldri hvordan mors manipulative adferd her har virket inn på barnas tilknytning til Fars kone. Men så skriver jo den sakkyndige selv først i sin rapport at disse opplysningene var han ikke interessert i å motta! Da må det gå galt.] Dette gjelder både for det eldste barnet og det yngste barnet. Dette fraværet av henvendelser fra barna sin side er så uttalt, at det er vanskelig å tenke seg dette som et resultat av at den sakkyndige er til stede. Slik den sakkyndige vurderer det er grunnen at Fars kone sin manglende norskferdigheter og dårlige engelsk, gjør det vanskelig for barna å hente støtte og stimulering fra henne, i alle fall utover det som dreier seg om konkrete praktiske behov. det eldste barnet sier at hun snakker litt med Fars kone. det yngste barnet må ha store vansker med å kommunisere med henne. [Det vurderes ikke noe sted at det yngste barnet faktisk er 3-4 år ved disse observasjoner! Vesentlige momenter i barnas ferdigheter synes ikke være en forståelse hos den sakkyndige. Kan dette grunne på manglende faglige kvalifikasjoner? Psykologer er eller så flinke til å mene at årsaker er komplekse, men når det gjelder å sverte far synes årsaker være svært enkle å beskrive. Problematisk blir det først når årsak dokumenteres ligge hos mor. Da er det ikke måte på hvor komplekse årsaker kan være. Igjen kommer den sakkyndiges ensidighet til syne.]

157 157 Under observasjoner hos mor tar både det yngste barnet og det eldste barnet hyppig kontakt med mor sin samboer. Han gir dem oppmerksomhet og støtte, som ivaretar deres behov utover det rent praktiske. det eldste barnet forteller at hun snakker og leker mye med Mors venn, noe som bekreftes ved observasjon av samspill. Barna har i større grad to foreldre hos mor enn hos far. [Den sakkyndige vurderer ikke det såkalte fraværet av barnas kontaktsøken til fars kone ut i fra de aktuelle situasjoners settinger. På hjemmebesøkene ville fars kone ikke være i fokus da både hun og far trodde den sakkyndige skulle observere fars relasjon til barna og ikke fars kone sin relasjon til barna. Ingen steder i rapporten vurderes dette. Det fremgår da også tydelig av beskrivelsene (Fløyenturen) at Fars kone og hennes eldste datter holdt seg litt i bakgrunnen, nettopp ut i fra at fokus var på far og ikke på Fars kone. Likeledes er det påfallende at mens den sakkyndige igjen beskriver at barna tilsynelatende er i aktivitet med Mors venn, så finnes det ikke en eneste beskrivelse av at de er i lek og samspill med mor under mors observasjoner!! Det som er beskrevet av problemer rundt språkferdigheter, synes oppkonstruert. Det vises da heller ikke til noe slags forskning, eller eksempler på at dette skulle være et problem. Faktisk er det eldste barnet en av klassens beste i engelsk. Man skal ikke se bort i fra at dette har sammenheng med hennes kommunikasjon med Fars kone. Dagens forskning viser da også at det er positivt for barn i tidlig alder å tilegne seg språk. Detter ikke vurdert noe sted. Den sakkyndiges problematisering av dette med språk fremstår som påfallende all den tid barna ikke på noe tidspunkt tilkjennegir problemer med å kommunisere med Fars kone. Når så alvorlige og diskvalifiserende avgjørelser blir gjort på grunnlag en 2-3 observasjoner fullstendig ulike dagliglivet, bør man kunne forvente at det er bedre dokumentasjon for eventuelle skadevirkninger. Det språklige aspektet er alvorlig for den sakkyndige for slik han fremsetter dette diskvalifiserer han alle utenlandske familiemedlemmer fra og kunne være en fullgod familie!!] s.36 Slik omtalt ovenfor, vurderes mor sine symptomer på depresjon ikke å redusere hennes evne til å ivareta barna. Hennes evne til følelsesmessig nærhet er god. Mor har heller ikke forsøkt å bagatellisere eller skjule at hun har hatt depressive plager. [Det gies ingen beskrivelser av situasjoner som tilsier noen slik emosjonell nærhet fra mor. Likeledes fremstår det som mer enn merkelig når den sakkyndige vektlegger at mor ikke har holdt sin depresjon skjult? Hvordan skulle hun det? Hun har trygd å leve på, hun har selv brukt sin lege og beskrevet trygdeytelser for å dokumentere at hun har noe å leve for! Mor er ikke dum, tvert imot fremviser hun betydelig intelligens når det

158 158 gjelder å manipulere slike som hun har behov for. Det den sakkyndige ikke har fått med seg er at mor har skjult for ham at hun gikk på Nozinan! Og det er et paradoks at den sakkyndige tror han kan vite det mor har holdt skjult for ham! ] Den sakkyndige mener at Far sine påstander om at Mor er psykopat, er grunnløse, selv om hun har hatt temperamentsutbrudd som tidligere er vurdert som uvanlig sterke. [Den sakkyndige vurderer ikke mors påstander ovenfor sin lege, om at far var psykopat. Påstander som legen videreformidlet. Hvordan tror den sakkyndige at dette virket for far?? Det blir ikke nevnt noe sted. Alt vinkles ut i fra stakkars mor som føler dette krenkende!! Det fremstår svært ensidig når den sakkyndige så gjennomgående vektlegger alt som kan være negativt for mor og samtidig nekter å vurdere alt som taler mot mor. De utallige alvorlige episoder som er dokumentert over flere år er helt utelatt av den sakkyndige, derimot er udokumenterte påstander fra mor tillagt sannhetsverdi! Det er likeledes et paradoks at den sakkyndige påstår at det skal være mor som føler seg krenket av at far mener hun har narsissistiske trekk, mens det er godt dokumentert at det var mor som startet å komme med slike udokumenterte påstander om far. Det synes først bli et problem når far forsvarer seg og dokumenterer at dette er trekk ved mor.] I forhold til omsorgsutøvelse både på kort og lang sikt, er den sakkyndige noe mer bekymret for hvilken effekt trekk ved far sin væremåte kan ha på barna. Den sakkyndige opplever at far har vanskelig for å godta andre sine meninger. Når han ikke får aksept for sin vilje og sine meninger, oppleves han å bli intens i sin argumentasjon og synes å ha betydelige vansker med å forstå å godta andres synspunkter. [Dette er en kjent argumentasjonsrekke fra en psykolog. Når far ikke erkjenner sine feil, så evner han ikke forstå andres synspunkter! Slik argumentasjon kunne man tatt på alvor hadde det ikke vært for at dokumentene i saken, og spesielt de som den sakkyndige ikke ville se dokumenterer noe ganske annet. For at far skal ta feil, må det i det minste dokumenteres at andre beskrivelser er mer riktige eller at far faktisk tar feil. Påstander om det eldste barnets fravær og manglende lekser og meldinger da det eldste barnet bodde med far er så overveldende dokumentert som mors ansvar at det fremstår som svært usakelig av den sakkyndige å gi far ansvaret for dette. Dessverre viser alle saksdokumenter både før og etter den sakkyndige rapport at den eneste som ikke evner å innse egen feil er mor. Hennes ekstreme løgnaktighet i denne saken og evne til å projisere egne feil over på far er overveldende dokumentert. Når far ikke innrømmer feil begått av mor, snur den sakkyndige det til at det er far som ikke evner innse sine egne feil. Når feil dokumenteres som mors ansvar blir de utelatt i rapporten!

159 159 Det er grunn til å anta at om den sakkyndige hadde lest de dokumenter som ligger i saken, der mor sine løgner og manipulasjoner avsløres, så hadde nok den sakkyndige hevdet at man må se fremover og ikke henge seg opp i fortidens hendelser. Dette er en argumentasjon den sakkyndige nettopp benytter i denne sak, vel, med unntak når noe negativt kan beskrives om far som hendte for 10 år siden! Det er i denne saken godt dokumentert at det er den sakkyndige som ikke evner å innse at han faktisk har begått feil. ] Den sakkyndige mener bla. at far sine brev til BUP, barneverntjenesten og den sakkyndige, viser dette. Likeledes har det i samtaler vært vanskelig for far og ha en annen forståelse for, eller kunne se andre sider ved en situasjon, enn den han selv har kommet fram til. [Interessant er det å se hvordan den sakkyndige kommer med slike påstander når han vet eller burde vite at far har dokumenter som underbygger hans syn. Dette til forskjell fra de påstander som er fremsatt av mor og som det i ettertid er dokumentert er usanne. At mor dermed fremstår som ute av stand til å se at hennes påstander er nettopp slik den sakkyndige påstår om far, har ikke den sakkyndige vurdert noe sted. Retten i 2000 beskrev nettopp at mors manglende evne til å se andres meninger. Det synes være en forståelse hos den sakkyndige at når far kan dokumentere at de påstanden mot han er usanne så skal han ikke få lov til å fremlegge denne dokumentasjon. Når han så gjør det, ja da påståes det at far ikke evner se det når han tar feil! Da påståes det at far ikke har selvinnsikt! ] Da mor reiste til Bergen i forbindelse med far sin akuttinnleggelse, oppfattet han dette som ytterligere en bekreftelse på mor sin ukritiskhet og impulsivitet. Den sakkyndige måtte gjentatte ganger stille spørsmål om mor sin handling ikke kunne sees som et utrykk for ansvarlighet og omsorg, før far kunne slutte seg til at den også kunne oppfattes slik. [Det vurderes ikke på noe tidspunkt hvorfor mor ikke ringte far, for å få innformasjon om situasjonen. Fars håndtering av denne episoden, kan sikkert ha vært gjort på andre måter. Når den først skjer er det første far gjør etter ankomst sykehus og sørge for at barna blir hentet fordi han vet at dette ble oppfattet meget vanskelig for dem. Han henter dem til sykehuset i drosje og barna får under en halv time etter uhellet se at far er ok, med unntak av et lite skrubbsår. Dersom mor hadde hentet barna uten at de hadde fått sett at far faktisk var ok, ville det kunne ført til usikkerhet hos barna om hvordan det gikk med deres far. Fars reaksjon var således til barnas beste. Det eneste den sakkyndige synes å vektlegge var fars reaksjon på mors ankomst på sykehuset. Det blir ikke vurdert på noe tidspunkt den bakenforliggende historikk som gjorde at far ikke ville ha noe med

160 160 mor å gjøre. Man må her ikke glemme at mor på dette tidspunktet var årsak til at bobestyrer kjører et rått løp både mot far og mot hans kone, kun på bakgrunn av mor sine usanne påstander om Far til bobestyreren. Det er i en slik setting denne episoden må sees og ikke så ensidig som den sakkyndige legger til grunn. Når den sakkyndige så vrir dette til at far har vansker med å se andre sider av situasjonen synes det mer på sin plass å spørre om hvorfor den sakkyndige ikke ser hele bildet i denne hendelsen før han påstår far ikke evner å se andre sider av en situasjon. Det synes komme til syne en holdning hos den sakkyndige at det viktigste skal være at far må innrømme andres feil som sine egne, for ellers evner han ikke se at andre kan ha rett! Da blir det påfallende at den sakkyndige ikke stiller samme spørsmål til Mor. I Far sin forståelse ligger det en mistenkeliggjøring av andre sine motiver. Han synes å ha noe vansker med å ta andres perspektiv og se en situasjon fra andre posisjoner enn sin egen. Den sakkyndige vurderer at Far lett kommer i konflikt med andre på grunn av dette trekk ved hans væremåte og fortolkning av andres motiver. [Vi ser her hvordan den sakkyndige anklager far for ikke å evne å se andres sitt perspektiv, mens han selv ikke evner å se de dokumenter som far la frem. Disse viser at far kan dokumentere sine påstander, men dette ville ikke den sakkyndige se. Kanskje ikke så rart at far fremstår frustrert noen ganger. Kanskje ikke så rart at far ikke opptrer etter det kliniske mønster den sakkyndige forventer! Likeledes er det påfallende at den sakkyndige igjen ikke på noe tidspunkt vurderer fars adferd opp imot de løgner og usanne påstander mor har kommet med. Det er kanskje ikke så rart far i en så ensidig heksejakt ikke oppfyller den sakkyndiges kliniske forventninger. Igjen dokumenteres det med hvilke ensidige metoder far kritiseres. Faktisk sier det ingen ting om hvem som har best omsorgsevne når ikke de samme forhold vurderes ved begge parter. Fars påståtte evne til ikke å se at andre kan ha rett, blir helt uinteressant i en sak som dette om det ikke foreligger en vurdering av mors evner på dette også! Igjen er det en metode for far og en annen for mor. Det blir ikke mulig å sammenligne! Det blir nesten noe banalt over den sakkyndiges påstander om far ensidige manglende evne til å se at han kan ta feil, når vi ser mors beskrivelser av seg selv over flere år. Gang på gang dokumenteres det at mor beskriver barnas situasjon som meget bra i en setting der de henvises til BUP! Gang på gang avsløres det at mors beskrivelser av seg selv og andre er uriktige og usanne. Det blir avslørende når vi ser mors mistenksomhet ovenfor far, avslørt som usanne forvrengte påstander og den sakkyndige så konkluderer med at far er den som har problemer. Skal far innrømme feil han ikke har begått for å tilfredtille den sakkyndiges kliniske tankegang, slik det er vesentlig for klinisk syke mennesker å gjøre for å bli friske, eller skal far holde på den versjon som kan dokumenteres som sannhet? Den

161 161 sakkyndige synes ikke evne forstå den underliggende manipulative dynamikk fra mor side! Det vitner om manglende kunnskap om slike situasjoner vi finner i denne saken.] I forbindelse med hans sykehusinnleggelse har han, slik den sakkyndige oppfatter det, bagatellisert hendelsen slik denne ble opplevd av barna. Det kan synes som om han ikke har klart å forstå den engstelsen hendelsen skapte for barna, eller bagatelliserer den for å opprettholde et inntrykk av at han og hans situasjon er uklanderlig. Han har også beskrevet hendelsesforløpet og barnas situasjon på en annen måte enn det eldste barnet, ved bl.a. å hevde at hans stedatter Chitlada var tilstede, noe hun ikke var, ifølge det eldste barnet. [Sakkyndiges fremstilling om at far ikke evner å ta barnas perspektiv er merkelig. Det første far gjorde på sykehuset (20 min etter fallet) var å be Fars kone om å hente barna, så de kunne få se at det ikke var så alvorlig med deres far og på den måten berolige dem. Dette står i sterk kontrast til den sakkyndiges påstander om at far ikke evner å ta barnas perspektiv! Men i en setting der det viktigste er å kritisere far for å finne noe negativt blir slik vektlegging viktig. Det interessante her er at alle de beskrivelser som er dokumentert negative for mor overhodet ikke er nevnt eller fullstendig utelatt. I en slik setting er det ikke mer enn naturlig at far går i forsvarsposisjon. Det må være grenser for hvor ensidig en såkalt objektiv psykolog skal være før det får følger. Den sakkyndige synes ikke se den reaktivitet hans ensidige og subjektive vektlegging og forstørring av negative trekk hos far fører til. Det kan være grunn til å legge merke til at det meste av den diskusjonen den sakkyndige gjør i siste del av denne rapporten, stort sett handler om alt det negative han kan påstå om far. Det er et påfallende fravær av kritikk rundt alle de negative hendelser som faktisk er dokumentert over mange år rundt mors adferd. I realiteten bidrar den sakkyndiges ensidige kritikk av Far til en økt konflikt for barna i saken, ved at den bidrar til at mor ikke behøver å være ansvarlig for sin årelange avvikende adferd og dermed i realiteten får en oppfordring til å fortsette sin konfliktdrivende adferd til stor skade for barna. Avslørende er det at mens dette kapitelet heter Foreldrenes evner til..., så er hele kapittelet viet til en kritikk av far, bygget utelukkende på mors udokumenterte påstander om far! Det er både metodefeil, det er ensidig og det avslører den forutinntatthet og den iver den sakkyndige fremviser i å sverte far slik at en forutinntatt hypotese om at mor skal ha omsorgen kan vinne frem.] Far reagerte med en betydelig frustrasjon, når det fra barnevernet i brev til BUP blir gitt utrykk for at hans uttalelser om mor og hennes samboer kan oppleves som krenkende. Det forundrer at far ikke forstår at hans gjentatte påstander om at mor er psykopat, må kunne oppleves negativt, ikke minst når en ser på hvilke skritt far selv har tatt på bakgrunn av at han i den forrige sakkyndige uttalelsen var blitt omtalt tilsvarende av to

162 162 informanter. For den sakkyndige skaper dette et inntrykk av en person som i mindre grad er i stand til å forstå hvordan hans handlinger oppleves av andre. [Igjen ser vi hvordan den sakkyndige underslår innformasjon og forvrenger og negativiserer sine beskrivelser. Far gikk til 2 psykologer og 1 psykiater og ba om en vurdering på bakgrunn av de fremsatte påstander om psykopati, voldsmann og terrorisering fra mor. Det vitner om en erkjennelse av at far tar dette på alvor og vil finne ut av om det er sant, og ikke benekte dette før det er vurdert. Disse rapporter er ikke nevnt noe sted i den sakkyndiges beskrivelser! Hvorfor? Når det så verken foreligger eksempler, beskrivelser eller andre indikasjoner på den påståtte psykopati hos far, samt de nevnte fagfolk avkrefter påstanden er det all grunn til å undre seg over den sakkyndiges påstander om fars evner til å se andres situasjoner! Dette bør også sees oppimot mors adferd når de samme påstander kommer mot henne. Hennes reaksjon og adferd bekrefter mer enn avkrefter påstanden, likeledes blir den ytterligere bekreftet om vi ser på mors adferd og opptreden etter saksen i Den som ved sin dokumenterbare adferd viser evne til selvinnsikt og innlevelse er far, ikke mor. Far stiller spørsmål ved seg selv, mor beskriver seg selv som perfekt i alle dokumenter! Den sakkyndige forfalsker sakens realiteter ved at hele saken snues på hodet!] Far har ovenfor den sakkyndige hevdet at mor forfølger han, og gjør det hun kan for å ødelegge hans liv. Han anklager henne for å ha økonomiske motiver, og reagerer sterk på at hun er i dialog med trygdekontoret ang. bidrag. Når det i et brev fra mor sin prosessfullmektig antyder at man av hensyn til barna vurderer å redusere samværet, oppfatter far dette som et utspill fra mor for å få høyere bidrag. Han mener at det viser at der viktigste for mor er egne behov, ikke barnas. Far hevder dette, samtidig som det viser seg at han ikke har betalt bidrag etter at det eldste barnet flyttet til han. [Igjen ser vi den sakkyndiges påstander som søker å fremsette far i et dårlig lys. Denne gangen fordi far tilsynelatende ikke betaler bidrag. Det sies ikke noe om årsaken til dette, som er at far er slått konkurs i 2002!! (Av en konkurrent, i et forsøk på å fjerne en brysom konkurrent.) Hvordan skal en som er under konkursbehandling kunne betale bidrag når alt han måtte tjene går i boet? At det var en direkte følge av mors falske påstander til bobestyrer som lå bak dennes rettssak blir også underslått av den sakkyndige! Den sakkyndiges billige poenger i denne sak har et lavmål som er helt uforenlig med en vitenskapelig basert undersøkelse. Ikke noen innformasjoner blir troverdighetsvurdert. Den sakkyndiges ensidighet og manglende diskusjon av sine påstander synes å være et gjennomgående trekk her i vurderingsdelen av rapporten. Ikke på noe tidspunkt fremsettes det noe argumentasjon som kunne skapt mer balanse i de påstander den sakkyndige kommer med. Dette til tross for at slik dokumentasjon finnes! Det diskuteres aldri for eller mot de ulike hendelser i saken. Det foregår ikke noen balansert

163 163 vurdering. Det skjer slik rapporten viser bare en ensidig negativ beskrivelse av far der argumenter hentes fra mors usanne og udokumenterte påstander om far. Når far dokumenterer at argumentene ikke er sanne brukes dette mot far som et bevist på at han ikke evner å innse egne feil! Far skal tape uansett, og den sakkyndige kjører et ensidig løp for at dette skal skje. Slik adferd fra den sakkyndige er svært konfliktdrivende i saken. Den sakkyndige rettferdiggjør en heksejakt på far ut i fra de usanne påstander mor kommer med. Det finnes ikke antydning til kildekritikk av de påstander den sakkyndige benytter som bevis mot far. Når faktadokumenter fra far underslåes, og hele argumentasjonen bygges på mors tidligere usanne påstander, blir hele rapporten fullstendig verdiløs som et faglig dokument. Rapporten fremstår i sin helhet som et forsvarskrift for mor. Det interessante og alvorlige er at den sakkyndige ved ensidig å fokusere på de feil mor mener far gjør, er at mor sin egen avvikende adferd over mange år ikke underkastes et kritisk lys. Denne ensidigheten i den sakkyndiges argumentasjon bidrar ikke bare til å øke konflikten, den dekker over mor sine utallige avvikende adferdstrekk, som opplagt er til skade for barna. I sin iver etter å sverte fars omsorgsevne kommer den sakkyndige i skade for å glemme å vurdere de faktabeskrivelser som ligger i saksdokumentene som viser mors avvikende adferd over mange år! Slik beskytter den sakkyndige mor, slik at hennes avvikende adferd over mange år ikke blir vurdert i et like kritisk lys som fars fra mor påståtte adferd i denne saken.] Den sakkyndige vurderer at far sammenlignet med mor, i mindre grad er i stand til å ta andres perspektiv og forstå hvordan andre kan oppleve situasjonen. Evne til innlevelse er en viktig egenskap for å kunne forstå barn og ivareta deres omsorgsbehov på det følelsesmessige plan. [Det er ikke beskrevet noen sted i rapporten observasjoner som støtter den sakkyndiges påstander her. All den tid det ikke finnes beskrivelser av slik emosjonell forståelse fra mors adferd blir dette å regne som rene subjektive påstander fra den sakkyndige. Det blir et paradoks at i de dokumentene den sakkyndige nektet å se, ligger en rekke beskrivelser av fars gode emosjonelle kvaliteter, beskrevet av nettopp mor! En rekke skriftlige beskrivelser fra mor i samlivet og etterpå viser at far evnet å se både mors og barnas vansker. Mor takker nettopp far for at han evner å finne lyspunkter når hun er deprimert. Hvorfor underslår den sakkyndige slike dokumenter? Det kan kun bygge på at de strider mot en forutinntatt konklusjon. Hadde den sakkyndige vært et snev av objektiv ville han vurdert også disse dokumenter. Det gjør han ikke, han ville ikke se dem! Likeledes viser MMPI testen far tok i 2002 at det nettopp er slike positive kvaliteter som er beskrevet ved fars skåre! Ikke noe av dette er vurdert av den sakkyndige på noe tidspunkt. Dermed rakner ikke bare selve beskrivelsene av far, men anda mer alvorlig, den sakkyndige avslører med dette alvorlige faglige mangler i sin vurdering av en så kompleks sak som dette. ]

164 164 Det er viktig både på kort og lang sikt. Hans evne til å kunne respektere s.37 og godta andre sine meninger og justere seg, synes også mindre god enn den er hos mor. [Igjen mangler det beskrivelser av observasjoner som underbygger slike påstander. Igjen klandres far for noe som ikke noe sted er vurdert ved mor! Hvordan vet man da at mor er bedre enn far på disse trekk? En ting er at den sakkyndige bygger på mors falske påstander, en annen ting er det at han selv overhodet ikke evner en helt elementær kildekritikk av de som kommer med udokumenterte påstander om far! Den sakkyndige viser sin partiskhet! I hvilke situasjon har den sakkyndige observert mors såkalt gode emosjonelle evner? Hvor er mors evner til å godta andres meninger og justere seg? Det foreligger i dokumentene (som den sakkyndige ikke ville se) omfattende dokumentasjon på det motsatte! Det er nettopp mors rigide adferd rundt slike problemer og hennes manglende evne til å komme i samtale som er konflikten i denne saken! Det er helt utelatt av den sakkyndige! Observasjoner av fars emosjonelle evner mangler også i rapporten, hvor er de beskrevet? Det foreligger ingen referanser og observasjoner som muliggjør en sammenligning! Mor beskrev dem som gode i hele samlivet! Disse dokumenter er imidlertid utelatt av den sakkyndige. Det blir helt umulig å sammenligne foreldrenes emosjonelle evner. Alt som gjenstår er den sakkyndiges påstander om dette. Det er ikke faglig forsvarlig, og gjør selvfølgelig rapporten verdiløs som et faglig dokument. Nok en gang avsløres det hvordan den sakkyndige ensidig vurderer viktige evner hos far, mens de tilsvarende evner hos mor ikke blir underlagt noe kritiske søkelys overhodet! Igjen blir det et paradoks at påståtte trekk ved far blir fremhevet uten at det foreligger observasjoner av slike trekk hos far, mens dokumenterte negative adferdsbeskrivelser av mor utelates eller bagatelliseres. Hun var frustrert stakkars etter at far ville ut av forholdet!! Det foreligger en enorm forståelse for mors problemer mens fars problemer ikke får samme forståelse. Det hjelper ikke å fremsette negative beskrivelser av fars trekk når det ikke dokumenteres at mors trekk er nevneverdig bedre. Igjen må man huske på at den sakkyndige skal vurdere hvem av partene som er best egnet, ikke at far ikke egner seg, eller at mor klarer omsorgen om hun har 10 personer som hjelper henne i tillegg til omfattende medisinering for sine psykiske problemer! Det blir i realiteten rått løp mot far. Han skal stemples, han reiser kritikk, det gjør man ikke ustraffet mot en psykolog eller dennes kolleger (barnevernet)!] Med økende alder og løsriving fra foreldre, kreves det at foreldre er i stand til å forholde seg til barns protester og opposisjon. Ut fra det den sakkyndige har sett fra far sin side, kan en frykte at han vil få vansker med å forholde seg til barna når de begynner å vise en sterkere egen vilje, og vil gå sine egne veier.

165 165 [I Veiledning for sakkyndige psykologer i saker etter barneloven og barnevernloven, utgitt av Barne og familiedepartementet februar 1998 står det på s.27: Den sakkyndige må eksemplifisere hvilke observasjoner som danner grunnlaget for vurderingene, slik at sammenhengen mellom observasjoner og konklusjon kan forståes av oppdragsgiver! Det er et gjennomgående trekk ved den sakkyndige rapport at det er vanskelig å finne observasjoner som kan danne grunnlaget for de vurderinger eller påstander (mangler observasjoner) som fremsettes av den sakkyndige. Dette strider opplagt mot de retningslinjer man har for slike rapporter. I de antagelser og de påstander den sakkyndige kommer med (observasjoner mangler) er det ikke angitt noe som tyder på at far ikke evner forholde seg til barnas egen frie vilje. Tvert imot beskriver den sakkyndige kun situasjoner der mor har problemer med å forholde seg til barnas... grensesettende adferd. Det er mor som stadig må konferere med både barnevern og andre hva hun skal gjøre når barna fremviser helt normal grenseutprøvende adferd. Mor må til og med ringe til den sakkyndige for hjelp under sakens gang! Mor går så langt at hun inngir flere bekymringsmeldinger når det eldste barnet viser behov for å skrive brev til sin far! Det foreligger med andre ord en reke beskrivelser av at mor ikke evner forholde seg til barnas vilje, mens det ikke foreligger observasjoner av at far ikke evner dette, tvert imot! Da har vi en situasjon der far anklages for mors adferd! Det er ganske alvorlig i seg selv, men det mest alvorlige er at det underbygger den sakkyndiges vilje til å fordreie faktisk virkelighet i saken og dermed avslørende for hans forutinntatthet! Det handler ikke om far, men en subjektiv partsinnlegg til fordel for mor! Det handler om en forutinntatt hypotese man søker å begrunne! Den sakkyndige skriver selv at han ikke observerer noen episoder av slik art hos far, allikevel kan han gjøre vurderinger på bakgrunn av slik adferd? Det viser at det er en generell holdning til kjønnsroller mer enn sakens fakta og observasjoner som ligger til grunn for den sakkyndiges påstander: I ettertid foreligger det da også omfattende beskrivelser av hvordan mor ikke evner å forholde seg til barnas løsrivelse og egne ønsker. Disse beskrivelser av mors manglende evner til å ta barnas perspektiv er mang og over flere år. Barnas behov for å snakke med sin far på telefon hindres ved at mor står bak og lytter når barna snakker, for deretter å straffe dem om de sier noe hun ikke liker. Likeledes straffes barna når det oppdages at de sender brev til sin far! Hva slags forståelse av barnas utviklingsbehov er dette?] Konflikten mellom far og mor synes også å ha oppstått, når mor ikke lenger lar far ta avgjørelsene, men begynner å ta egne valg. [Her viderefører den sakkyndige mors påstander. Det er mor som har kommet med disse påstandene som går igjen fra flere av hennes komparenter. Igjen finnes det ingen beskrivelser av observasjoner som underbygger disse påstandene, fra den sakkyndige. Det er ikke angitt noen observasjoner av at far tilsynelatende skal ha vist en slik adferd.

166 166 Beskrivelsene bygger utelukkende på mors udokumenterte påstander. Det blir jo et paradoks at mor etter separasjonen gikk svært langt i å få far tilbake!! Hvorfor skulle hun det når far var så forferdelig??? Det er lett å finne mors logiske brudd, fult så lett er det ikke å forstå at en som påstår seg være psykolog og som mener han er kompetent for sakkyndige oppdrag for retten ikke avslører en slike omfattende logiske brudd i mors argumentasjon. Hva konflikten for den sakkyndige synes å bygge på, kan den sakkyndig vanskelig si noe som helst om all den tid han selv ser bort i fra all dokumentasjon som er negativ for mor! I dag er det klart at en betydelig årsak til konflikten er den sakkyndiges manglende faglige innsikt i slik avansert dynamikk som vi ser i denne sakn. Likeledes er det et paradoks at det ikke noe sted finnes vurderinger av om dette er en adferd som er beskrevet eller observert ved mor, slik dokumenter i årevis faktisk tilkjennegir! Igjen blir de påstander og vurderinger den sakkyndige kommer med ensidig vurdert ut i fra fars tilsynelatende mangler! Det kommer til syne en ensidig negativ beskrivelse av far, der det ikke noe sted foretaes tilsvarende vurderinger på tilsvarende trekk ved mor sin personlighetsfungering. Igjen er det ulike metoder på partene og dermed umulig å sammenligne partene omsorgsevne.] Denne tendensen til at far kommer i konflikt med ulike instanser, representerer også en fare for at far ikke vil kunne samarbeide med andre til beste for barna. Mor har i sin kontakt med ulike instanser, ikke kommet i konflikt, og beskrives som samhandlende. [Igjen ser vi hvordan den sakkyndige ser helt bort fra mors atferd i en rekke alvorlige situasjoner der hun tar gale beslutninger for barna, nekter å lytte til barna (etter overgreps anklagene, hørte hun ikke på barnevernet) og lytter heller ikke til de råd hun gies av barnevernet. Ut i fra sakens realiteter synes den sakkyndige å motsi virkeligheten, eller se bort i fra alt som ikke stemmer med en forutinntatt holdning. Dette viser igjen den sakkyndiges tydelige forutinntatthet. Opplagte hendelser som klart motsier den sakkyndiges påstander blir utelatt!! En kan spørre seg hvorfor?? Den sakkyndige ser også bort i fra at mors enighet med andre faktisk underbygger fars påstander om at hun er og viser avhengighet til andre. Er det mors samhandlende evner vi ser eller er det mors manglende evner til både å tenke kritisk, samt å fatte egne valg vi ser. Ikke noe av dette er vurdert av den sakkyndige. Mors egen adferd over flere år er godt beskrevet og underbygger at hun nettopp har vansker med å fatte beslutninger og være kritisk til det andre kommer med. Hennes psykiske problemer beskrives nettopp å ha elementer av problemer med å fatte beslutninger. Andre må ta avgjørelser for mor. Når disse avgjørelser ikke faller i mors smak, blir de heller ikke fulgt. Den sakkyndige utelater dette bevisst. Mor inngår avtaler, men når disse ikke passer mor brytes de etter forgodtbefinnende! Barnevernet gir råd til mor (før dommeravhør) men de overser mor. Mor følger de råd som passer henne, men overser de som ikke passer. Det kan vanskelig kalles for samhandlende, mor evner ikke samarbeide med far om barnas problemer og kommer ikke til 5 innkallinger til familierådgivningskontoret! Dette vitner ikke om evne til samarbeid!

167 167 Hvem er det da som ikke evner å samarbeide? Det blir for avslørende når vi ser hvordan mor nekter å komme fem år på rad til familierådgivnings-kontoret for å samarbeide, nekter å besvare brev, nekter å snakke på telefon, nekter på komme i møte. Hvem er det egentlig som ikke evner å samarbeide? Dokumentene sier entydig at det er mor som nekter å samarbeide. At den sakkyndige nekter å se disse dokumenter forandrer ikke på det faktum. Den sakkyndiges manglende evne til å se kompleksiteten i en sak som dette er et bevist valg tidlig i prosessen. Han er ikke interessert i å se fakta som går imot sin forutinntatte beslutning i saken. Videre foreligger det ikke noen vurderinger av det den sakkyndige kaller konflikt med ulike instanser. Far har stilt kritiske spørsmål til barnevernets håndtering av saken. Å diskvalifisere foreldre som faktisk viser evne til å tenke selv, til å stille kritiske spørsmål ved det arbeidet bla. a. barnevernet gjør synes bygge på en forutsetning om at barnevernet er ufeilbarlig og at de instanser den sakkyndige viser til har dybdekunnskap i den situasjonen vi ser i denne saken. Den sakkyndige synes å straffe Far fordi Far stiller kritiske spørsmål til ulike instanser. Det viktigste for den sakkyndige blir å straffe far fordi han stiller ubehagelige spørsmål i denne saken. I Veiledning for sakkyndige psykologer i saker etter barneloven og barnevernloven, utgitt av Barne og familiedepartementet februar 1998 står det på s.24.: Formidlingsmåten må være tilpasset partene, og vurderingene må formidles slik at de ikke kan oppfattes som partiske. Under punkt : 9.2 Skriftlige erklæring Partenes syn må komme fyllestgjørende frem Videre på s.25:...at man opptrer lyttende og er åpen for kritiske spørsmål om arbeidet og erklæringen.. Når far å stiller kritiske spørsmål fordi far har en dokumentasjon som viser at barnevernet og den sakkyndige tar feil, så brukes dette mot far i stedet for at fagetater opptrer profesjonelt å besvare fars spørsmål! Far har stor forståelse for at det kan være vanskelig å svare når han avslører både den sakkyndige og andre i å ta gale beslutninger samt forfalske fakta dokumentasjon. Det gir imidlertid ikke den sakkyndige noen rett til å krenke fars grunnleggende rettigheter slik han beviselig gjør! Den sakkyndige legger i sin beskrivelse til grunn at når man ikke gjør som barnevernet sier, eller stiller kritiske spørsmål barnevernet ikke evner å besvare, ja da er man en dårlig forelder og da skal man miste daglig omsorgsansvar for barna! Dette er ganske alvorlige holdninger som i alle andre settinger i samfunnet blir forkastet. På norske universitet blir studenter opplært til å være kritisk, til å stille spørsmål, til ikke å godta alle påstander man blir serveri i samfunnet, men til å tenke selv. Den sakkyndige mener opplagt at slik adferd skal straffes ved at barna skal miste

168 168 kontakt med en slik far! At barnevernet ikke har evnet å besvare de brev de mottar, kan ikke være mer frustrasjonsdrivende for dem som en fagetat enn at de burde klare å håndtere dette! Det kan være grunn til å se om barnevernets manglende evne til å besvare brev bygger på kunnskapsmangel i denne saken. Og at de av den grunn forfekter et negativt syn på fars kontakt.] Den sakkyndige har opplevd det som underlig at far i løpet av den tiden utredningen har pågått har gitt tre ulike fremstillinger av sin arbeidssituasjon. [Igjen ser den sakkyndige fullstendig bort i fra det faktum at fars situasjon mellom de 3 samtalene han hadde med far forandret seg. Far var på dette tidspunkt slått konkurs av en konkurrent i markedet. Dette skulle vise seg være en falsk konkurs der konkursrekvirentens bobestyrer i en etterfølgende rettssak tapte og måtte betale tilbake til boet det han hadde stjålet fra boet. Denne saken dro ut i tid fordi mor hadde påstått ovenfor bobestyrer at det var far som eide huset han og hans kone bodde i. På bakgrunn av disse falske påstander forfulgte bobestyreren far og hans kone Fars kone i rettsystemet over flere år før han tapte saken. Hele bobestyrers sak bygde på usanne påstander fra Mor. I denne situasjonen hadde far først inntekt fra firmaet til sin kone. Deretter opphørte arbeidsforholdet og far var uten inntekt grunnet konkursen. Deretter hadde far inntekt som selvstendig næringsdrivende i konkursperioden. Dette blir ikke noe sted vurdert av den sakkyndige. I stedet mistenkeliggjøres far av den sakkyndige. Den sakkyndiges manglende forståelse av en slik komplisert sak underbygger at den sakkyndige ikke har satt seg inn i saken tilstrekkelig til at han kan uttale seg om saken i det hele tatt. I mangel av faktakunnskap tolker den sakkyndige alt rundt fars person negativt! Det er lite tillitsvekkende og underbygger den negative, subjektive holdning den sakkyndige avsløres å fremvise i sin rapport.] Dette er opplysninger de fleste kan gi presist. Far har også etter at saken vedr. overgrep mot det eldste barnet ble henlagt som intet straffbart forhold bevist, gitt utrykk for at saken er henlagt etter bevisets stilling, selv om han må vite at begrunnelsen er en annen. I arbeidet med utredningen har den sakkyndige opplevd at far mener å kunne gi presis informasjon om forhold knyttet til mor, mens en del forhold som angår han selv har vært litt vanskeligere å få presise opplysninger om. [Igjen synes det viktigere for den sakkyndige og sverte far enn å få frem fakta på en riktig måte. Det blir påstått at sakssøkte har gitt 3 ulike forklaringer på sitt arbeidsforhold. Ikke noe sted i dette tidsrommet blir det av den sakkyndige vurdert at et arbeidsforhold kan forandre seg over tid, noe det gjorde i denne perioden for far. Fra sommeren 2002 var far ansatt i et av sin kones firmaer, fra høsten var far arbeidsledig etter oppsigelse grunnet bobestyrers trakassering av fars kone, og fra årsskiftet var far selvstendig næringsdrivende som arbeidet på oppdrag for ulike. Ikke noe av dette er vurdert av den sakkyndige som en forklaring på at arbeidsforholdet har vært ulikt i den perioden den sakkyndige vurderer. I stedet fremsettes det påstander som får far til å virke uærlig med hensyn til arbeidssituasjon!!

169 169 Man kan ikke se bort i fra at en fokusering på fars arbeidsforhold gjør at man slipper å fokusere på at mor overhodet ikke evner arbeide! Videre er det med undring hva som er sammenhengen mellom å gi presise opplysninger om mor, i dokumenter den sakkyndige ikke har referert til, og det å gi upresise opplysninger om egne forhold! For det første fremstår ikke opplysningen om arbeidsforhold som upresise, når man tar med alle opplysninger, (også de den sakkyndige ikke ville se) og for det andre var opplysninger om mor notert ned, etter hvert som de skjedde. Derav meget detaljert beskrivelser av mor. Heller ikke dette forhold vurderes av den sakkyndige!! Igjen blir den ensidige fremstillingen fra den sakkyndige tydelig!] Både far og mor er etablert i relativt nye parrforhold. Stabiliteten i parrforholdene er av betydning for barn omsorgsituasjon. Det er etter den sakkyndiges mening vanskelig å si at det ene av partene sitt forhold er mer stabilt enn den andres. Under observasjon opplever den sakkyndige at det er mer likeverdighet mellom mor og hennes samboer, der de tar opp aktuelle ting og diskuterer disse. [Igjen kommer den sakkyndige med tolkninger av observasjoner som ikke er beskrevet i rapporten. Det vises til observasjoner som ikke er beskrevet. Det blir helt umulig å forholde seg til og selvfølgelig faglig uholdbart. Man kan ikke påstå å ha observert ting som ikke er beskrevet når man diskuterer tidligere observasjoner. Igjen underbygges det at den sakkyndige rapport bygger på subjektive preferanser fra den sakkyndige. Det påståes være mer likeverdighet mellom mor og hennes samboer, enn mellom far og hans kone. Hva bygger dette på? Er det antagelsen av at norske menn som gifter seg med en kvinne fra en annen kultur per definisjon undertrykker denne? Er det, det ulikevekten påståes bygge på? Det blir igjen umulig å etterprøve, for det beskrives ingen observasjoner som støtter slike synsinger. Dermed blir det den sakkyndiges subjektive preferanser som avgjør barnas fremtid.] I parforholdet mellom far og hans kone, er inntykket at far er den som tar avgjørelse, og Fars kone har en mer tilbaketrukket rolle. Dette kan være slik de ønsker og fordele roller, og det kan bunne i kulturforskjeller og være uten betydning for stabiliteten i parforholdet. Den sakkyndige har merket seg at det eldste barnet gir opplysninger om at det er vanlig at far og hans kone krangler, mens mor og samboer i liten grad gjør tilsvarende. Far sin episode med sykdom kom i forbindelse med en krangel mellom han og ektefellen. [Igjen fremkommer det en tydelig negativ holdning fra den sakkyndige vedr. far. Denne gangen er det parforholdet som ikke er bra. Det påståes at det i mors parrforhold er slik at mor og hennes venn diskuterer sammen. Det foreligger imidlertid ikke noen opplysninger om at den sakkyndige skal ha observert noen slik samtale. At mor påstår at det er slik, underbygger ikke at det faktisk er slik med tanke på den omfattende dokumenterte løgnaktigheten til mor. Selv i retten i 2007 fremkom det klare beskrivelser fra barna at mor og hennes mann svært ofte krangler og er uenige selv i dag. Barna

170 170 beskrev til og med at de hadde blitt enige om at de fikk løse sine problemer hver for seg. De beskrivelser som ble gitt av den sakkyndige i 2007 viste da også alvorlige konflikter rundt Mors venns adferd mot barna! En konflikt som innbar at mors mor også ved flere anledninger var involvert i konflikten. Med tanke på alle de avslørte løgnene er dette heller usikker innformasjon. Ei heller har den sakkyndige observert at far tar alle avgjørelser. Dette kan vanskelig bygge på andre holdninger enn en forutinntatthet om slike parrforhold som det far har. Hva bygger han da dette på? Hva begrunner han dette inntrykket på? Det er ikke beskrevet noen slike observasjoner der far tar avgjørelser mer enn fars kone gjør! Den sakkyndige beskriver selv at Fars kone under observasjonene hold seg litt i bakgrunnen slik at de sakkyndige kunne observere fars omsorgsevne. Det skulle klart fremgå av fars opptreden i flere år at det stemmer dårlig med virkeligheten. Fars engasjement for kvinner fra bl.a. Thailand er godt dokumentert slik vi ser det i bl.a. dok 375. ] Konflikten mellom partene er betydelig, og begge parter har et ansvar for at den vedvarer. Den sakkyndige er bl.a. av den oppfatning at mor, ved å være smidig mht. til tidspunkt for feriesamvær, kunne dempet striden rundt dette spørsmålet. Hennes brev til trygdekontoret, der hun indirekte henvender seg til far, er heller ikke en måte å opptre på som kjøler ned konflikten. Mor har på samme måte som far holdt barna tilbake fra samvær/etter samvær med ulike begrunnelser. [Igjen finnes det ingen dokumentasjon for den sakkyndiges påstander. At far holdt igjen barna en dag etter at de beskrev seksuelle overgrep fra Mors venn, kan vanskelig sammenlignes med at mor stikker av med barna til utlandet uker før avtalt ferie. Fars holde barna igjen var ut fra nødrettsbetraktninger rundt barna, mors brudd på samværavtaler har medført at barna har mistet hele sommerferier med far og andre år mistet deler av avtalt sommerferie med far. Det blir overhodet ikke problematisert hvordan mor bevist hindret barna ferie med Far i Den sakkyndige bagatelliserer all avvikende adferd hos mor, og når far i frustrasjon over mors stadige innspill reagerer, evner ikke den sakkyndige se det avanserte spill mor bedriver. Den sakkyndige begår den kardinalfeil å tro at dette er en vanlig konflikt mellom to, og ser ikke den psykopatiske dynamikk som ligger under, der den ene part hele tiden undergraver og trigger den andre til å reagere, for deretter å fremstå som et offer selv. Mors avvikende adferd er meget godt dokumentert over mange år med utallige hendelser som viser nettopp denne dynamikk! Dette vurderes ikke noe sted av den sakkyndige i det hele tatt!] I kontakten med partene oppleves det likevel slik at far langt sterkere tilkjennegir negative holdninger ovenfor mor enn omvendt. Den sakkyndige viser til hvordan far i sine brev beskriver mor. Han tilskriver relativt ensidig vansker og konflikter til det han mener er hennes psykopatiske væremåte. Han utleverer henne på en måte den sakkyndige opplever som uvanlig, konfliktnivået til tross. Far har bl.a. utlevert en rekke personlige

171 171 brev/kjærlighetserklæringer, som mor har sendt til far. I brev til den sakkyndige der far i utgangspunktet tar for seg mor på grunn av at hun har sendt brev til trygdekontoret, gir han beskrivelser av mor sin adferd under samleie partene hadde år tilbake. Den sakkyndige opplever dette som et utrykk for en grenseløshet fra far sin side. Det gir inntrykk av at han er en person som er i stand til å gå langt i bruk av virkemidler for å få sin vilje. [Igjen ser vi hvordan den sakkyndige helt ser bort i fra innholdet i de opplysninger far gir, og deres relasjon til mors adferd gjennom mange år. En adferd som i høyeste grad underbygger mors psykiske problemer. Brev som er sendt fra mor til far gjennom mange år viser et helt annet bilde av mor enn det den sakkyndige legger til grunn. Brevene viser klart at mor hadde det godt i samlivet. Det blir derfor viktig for den sakkyndige og pulverisere og latterliggjøre og ufarliggjøre innholdet i disse brev, da de i høyeste grad underbygger mors psykiske lidelser den gang og i dag. De dokumenter som beviser at mors påstander om far er løgner, påstår den sakkyndige er å utlevere mor på en krenkende måte. Far har stor forståelse for at det oppleves avslørende å bli tatt i løgner i et slikt omfang som det gjøres med mor, men slik innformasjon er av avgjørende betydning for å forstå den avanserte psykologi som denne saken bunner i. Et annet element ved den sakkyndiges beskrivelse underbygger hans kliniske tilnærming til problematikken. Den typiske glem fortiden tenk fremover tankegangen gjør seg tydelig gjeldende når han er kritisk til at far fremlegger dokumentasjon på fortidens adferd fra mor. Dette er dokumentasjon som viser og beviser mors avvikende adferd over mange år. Det er den sakkyndige selvfølgelig ikke interessert i skal komme frem for å forstyrre hans subjektive påstander og beskrivelser av situasjonen. ] s.38 Selv om far hevder at konflikten er skapt av mor, grunnet hennes manglende vilje til å kommunisere, mener den sakkyndige at den aktuelle situasjonen viser at far synes å komme lett i konflikt med de som ikke godtar og deler hans meninger og synspunkter. [Her unngår den sakkyndige å problematisere mor sin manglende evne til å samarbeide. Det gjøres på den måten at fokus flyttes fra mor sin avvikende adferd, som ikke gjøres til gjenstand for kritikk, og isteden fokuserer den sakkyndige på at far ikke uten videre aksepterer bla. barnevernets håndtering av saken. Den sakkyndige går ikke på noe sted inn å vurderer om de beslutninger barnevernet kommer med er kritikkverdige. Hans kolleger der gjør selvfølgelig ikke feil! Konsekvent er det igjen bare fars opplagte rett til å stille spørsmål ved en offentlig etats virke som kritiseres. Det synes å foreligge en holdning hos den sakkyndige at slikt gjør man ikke ustraffet. Dette fremstår som svært lite profesjonelt av den sakkyndige. Når far blir nødt til å tilskrive barnevernet burde det vært en smal sak for en profesjonell etat som det å besvare disse spørsmål i stedet for å la seg frustrere av at de ikke kan svare på vanskelige spørsmål. Detter lite tillitsvekkende.]

172 172 Han viser en mistenksomhet ovenfor andre, og en fortolkning av andre sine meninger og motiver, som er så vidt uttalt at de vil kunne være negative i forhold til omsorgsutøvelse for barn og samarbeid med andre til barnas beste. [Det kan synes som om den sakkyndige kommer i skade for å blande generell mistenksomhet med fars dokumenterte kunnskap om mors løgnaktige adferd over flere år. Slik det dokumenteres i de dokumenter den sakkyndige ikke ville se samt i årene etter 2003 er det liten tvil om at far har all grunn til å være mistenksom på de påstander som fremsettes og som i all hovedsk har sitt utspring fra mor. Hvordan erkjennelsen av det dokumentene i saken viser skal være negativt for barna og omsorgsutøvelse må det nødvendigvis stilles et stort spørsmål ved. Det som er klart er at det ikke er til barnas beste å vokse opp med mor som i et så stort omfang som dokumentene i saken viser fremsetter usanne og uriktige påstander om far. Det er i alle fall ikke til barnas beste. Det blir derfor igjen påfallende at den sakkyndige ikke evner å se like kritisk på disse dokumenterte fakta! Det er ikke dokumentert at de opplysninger og påstander mor kommer med, og som den sakkyndige bruker, er sanne. Skal man forandre syn i en sak fordi noen uten dokumentasjon påstår noe annet? Om den sakkyndiges påstander og vurderinger stemmer, burde det vært en smal sak å begrunne disse ut fra observasjoner eller fakta i dokumenter. Det er meget påfallende at den sakkyndige ikke på noe tidspunkt synes å ta dette perspektivet, men kun søker å underbygger et syn som strider mot den dokumentasjon som foreligger i saken. At både dokumenter og adferdsbeskrivelser over flere år underbygger at far har rett i sin mistenksomhet ovenfor mor synes ikke i tistrekkelig grad være observert av den sakkyndige. Far er den som best har følt på kroppen mors problematiske adferd. Han er den som har best dokumentert innsikt i mors psyke. Allikevel blir alle hands beskrivelse utelatt! Det vurderes ikke noe sted de påstander mor lenge før rettssaker kommer med om far, er kritikkverdige. Bar når far reagerer på disse blir det et problem. Når det er mor som begynner med en rekke kritiske og direkte usanne påstander om far før hun går til sak, er det far som kritiseres for dette når han dokumenterer dette. Da blir far både ute av stand til å se andres meninger og selvfølgelig ute av stand til å se barnas behov! At far kan dokumentere hvordan han hjelp mor både følelsesmessig og økonomisk etter separasjonen er innformasjon den sakkyndige bevist har utelatt i saken. Den sakkyndiges påstander fremstår som å bygge på svært manglende kunnskap om det han skal gjøre, nemlig gi en faglig vurdering og ikke en partsrettet subjektiv vurdering.] Sett i forhold til barnas omsorgsituasjon, vurderer den sakkyndige at det vil være vanskelig for barna å leve med en forelder som er så negativ til den andre.

173 173 [Hva bygger den sakkyndige dette på? Det foreligger ingen observasjoner som underbygger at dette er en ensidig adferd ved far! At mor år før hun går til rettssak mot far går rundt å beskriver han som psykopat blir helt utelatt av den sakkyndige! Dette er et meget interessant punkt i den sakkyndiges vurdering. Han forfekter et syn der en forelder som i stor grad i sin adferd fremviser negative holdninger til den andre forelder er skadelig for barna. Det synes dokumentert ut over enhver tvil hvordan mor i alle år har opptrådt på en måte som barna må oppfatte som svært negativt i relasjon til den andre forelder. Far har også tilkjennegitt et negativt syn gjennom sin dokumentasjon om mors narsissistiske adferd. Men igjen blir det svært avslørende for den sakkyndige når han ensidig kritiserer far for å være negativt innstilt til mor. Det synes være en fundamental forskjell mellom de to foreldres syn på hverandre. Mens far fremlegger omfattende dokumentasjon på mors avvikende adferd, er den adferd mor beskriver om far, preget av udokumenterte påstander og beviste handlinger som hindrer barna en normal kontakt med far. Det vurderes ikke noe sted den ekstremt negative holdning både mor og hennes venn legger for en dag over mange år. Igjen avsløres det en ensidig negativ kritikk av far, mens mor ikke kritiseres for sin delaktighet som ut fra dokumentene er langt mer inngripende og omfattende enn fars dokumentering av mors avvikende adferd over mange år. En adferd som faktisk var årsak til at far tok ut skilsmisse. Igjen går det som en rød tråd at far kritiseres, mens mors adferd ikke nevnes med ett ord! Dette gjør rapporten ikke bare ensidig, men også i høyeste grad ubrukelig som et faglig vitenskapelig fundert dokument. Igjen kan det være grunn til å minne om hvilke regler som gjelder for slike rapporter som at Formidlingsmåten må være tilpasset partene, og vurderingene må formidles slik at de ikke kan oppfattes som partiske slik det beskrives i Veiledning for sakkyndige psykologer i saker etter barneloven og barnevernloven, utgitt av Barne og familiedepartementet februar 1998 s.24.] Far sin negative holdning vil kunne både såre og forvirre barna, og skape lojalitetskonflikt. En lojalitetskonflikt som kan slå tilbake på far, da barna ikke kjenner mor slik han beskriver henne, og de vil kunne ta avstand fra far, fordi han rammer en person de er glade i. [Den sakkyndiges bekymring er interessant for den bygger ensidig på mors usanne påstander om far. Den sakkyndige har ikke beskrevet noen observasjoner der far har rakket ned på for, det eneste den sakkyndige viser til er at far har dokumentert negative adferdstrekk ved mor. Dette oppfatter mor som krenkende i en situasjon der hun selv går rundt å forteller at hun er redd far, at far har vært voldelig mot henne, at far er en psykopat og at far krenker henne! Alle disse påstandene er udokumenterte fra mor i motsetning til fars dokumenterte beskrivelser av mors negative adferdstrekk! Slik går det gjerne når en narsissistisk personlighet får høre sannheten og føler sin grandiositet krenket (far tok ut skilsmisse)! Da utløses det faglitteraturen kaller det narsissistiske raseri. Det består av all den ondskap et menneske er i stand til å produsere.

174 174 For mor har det bestått i å baksnakke far, fremsette opplagte løgner og drive et dobbeltspill uten noen grenser. For den sakkyndige er det som er synlig mors påstander, for fars beskrivelser er utelatt! Det blir da et paradoks at den sakkyndige er bekymret for barnas lojalitetskonflikt midt oppe i dette! Skal tro hvordan den arter seg i en situasjon der barnas far gies skyld for mors egen adferd? Det spørs om det vi ser fra barna i dag ikke er at det er mors løgner som nå begynner å slå tilbake på henne selv, fordi barna ikke opplever sin far slik mor i alle år har løyet om han! At barna søker andre enn mor for emosjonell trøst er beskrevet lenge. Med den sakkyndiges manglende innsikt i situasjonen og hans ensidige vektlegging av mors falske påstander er det mye som tyder på at den sakkyndige hever konfliktnivået i saken til skade for barna! Her ser vi hvordan den sakkyndige ensidig tillegger far ansvaret for konflikten. Mens mor i kulissene i alle år etter separasjon og skilsmisse har drevet et kynisk spill og beskrevet far som en psykopat, er det far som blir ansvarliggjort når han faktisk dokumenterer at det er mor som har både de psykopatisk/narsissistiske trekk og gjennom sin adferd fremviser en personlig ustabilitet. Mors manglende terskel for kritikk av sin adferd, gir seg klare utslag i en adferd som er svært konfliktdrivende. Det foreligger en rekke eksempler på at mor setter i gang handlinger hun vet fører til konflikt, f.eks. å ta det eldste barnet ut av skolen fredager da det eldste barnet bodde med far, uten at dette problematiseres av den sakkyndige i det hele tatt! Ensidig er det fars reaksjon på mors sitt manipulative spill som blir kritisert. Mens mor slik det kan dokumenteres har en adferd som nødvendigvis må frembringe en reaksjon hos far, er det kun fars reaksjon på mors provokasjoner som blir kritisert av den sakkyndige. Dette er helt i tråd med en klinisk tankegang. Igjen er det omfattende dokumentert at det er forskjell på kliniske vurderinger og sakkyndige vurderinger av omsorgspersoner. I sistnevnte er det normalt ikke syke mennesker man har med å gjøre. Det krever en helt annen form for vurdering. Dette synes være ukjent for den sakkyndige. Mor spiller opplagt på offerrollen i sitt spill og får sympati hos sine komparenter. Vi ser det både fra lege Hetland sine beskrivelser, men også fra politiet i Kvam ved Samson som er barndomsvenn av mors venn. Barnevernets uttalelser er likedan og barnehagens beskrivelser er der samme. En barnehage hvor mors venns bror sitter i styret på denne tiden. Mors lege i Øystese fremstår like naiv i sin vurdering. Han har ikke noe grunnlag for å si noe som helst om mors omsorgsevne, allikevel er den over gjennomsnittet, i følge legen! Ingen evner å gjennomskue mors spill og påstander for de har ikke dokumentasjon fra far som viser at virkeligheten ikke er fullt så enkel som det de får beskrevet. Dessuten er det ikke noen tvil om at de ulike komparenter mor manipulerer med sine usanne påstander faktisk støtter opp under hverandre. Vi ser dette meget tydelig slik lege Hetlands beskrivelser brukes av psykolog Hallaråker. Politimann Samsons

175 175 beskrivelser brukes av psykolog Furevik og barnevernets uttalelser bygger på både lege Hetland og psykolog Hallaråker. Furevik bygger så på alle sammen! Ikke i noen av disse leddene finnes det noe som helst kildekritikk før påstander ukritisk videreformidles til andre. Furevik legger naivt og ukritisk til grunn at alt som er sagt av en fagperson tidligere stemmer, dessuten er det ikke hans ansvar tror han, å kvalitetsikre det han driver med. Dessverre for Furevik er det hans personlige ansvar i tråd med legelovens 15 og andre paragrafer, samt etiske retningslinjer for sakkyndige psykologer. Det man forventer skiller fagfolk fra andre er at de faktisk driver kildekritikk og ikke tror alt de hører bare fordi det passer med en subjektive oppfatning. Det er et krav at fagfolk faktisk skal følge vitenskapelige retningslinjer i sitt arbeide og ikke gå rundt å spre rykter og synsinger. I denne sak er det nettopp det som skjer. Ingen stopper opp og vurderer de påstander de får seg forelagt. Påstandene passer så godt inn i deres egne kognitive skjema av det mor påstår. ] Selv om en skal være forsiktig med å tillegge små barns uttalelser vekt, har den sakkyndige merket seg det yngste barnets uttalelse om utsagn far har kommet med om mor. [Som nevnt over tillegger her den sakkyndige uttalelser fra en jente på 3-4 år vekt, uten å vurdere noe sted om dette er beskrivelser det yngste barnet har fått av sin mor. Uttalelsen passer bare så veldig godt inn i den sakkyndiges opplagte forutinntatte skjem for denne saken. Et barn på 3-4 år har ingen mulighet for å forstå eller sette seg inn i abstrakte begreper som det å se forskjellen på å bo med mamma eller pappa. I dette tilfelle er det tydelig at barnets beskrivelser er ord og utrykk barnet er lært opp til å si. det eldste barnet fortalte da også den gang at mor flere ganger hadde sagt til det yngste barnet at pappa har sagt at jeg er dum og slem! Dette er langt mer alvorlig enn det i første øyeblikk kan se ut som, for det foreligger flere beskrivelser opp gjennom årene av nettopp denne typen emosjonelle overgrep mot barna. Vi ser det godt beskrevet i påsken 2002, der det yngste barnet tilkjennegir en meget sterk reaksjon på far når han kommer for å hente barna til oppsatt påskeferie. Da fremviser det yngste barnet plutselig frykt for å være med far! Når far kobler inn advokat bringer mor det yngste barnet til Voss neste dag for samvær med far. Da er det yngste barnet så glad for å se far at hun ikke en gnag vil gi mor farvel klem, men løper rett bort til far med utstrakte armer og kaster seg om halsen hans. Barna gir selv svaret på hvorfor det yngste barnet oppfører seg som hun gjør. Mor hadde dagen før far kom for å hente det yngste barnet, fortalt det yngste barnet at hun ville savne det yngste barnet veldig mye når det yngste barnet dro på påskeferie med far. Mor hadde sittet og innprentet i det yngste barnet at hun ville være alene hjemme, ha det trist og savne det yngste barnet veldig mye i ferien. Med slik kunnskap blir det yngste barnets adferd plutselig forståelig. Det vi ser avtegne seg er mors typiske, og mange steder beskrevne emosjonelle overgrep og utpressing mot barna.

176 176 Det finner en rekke eksempler på dette. I alle år har mor formidlet sitt savn til barna når de er på samvær hos far. Det har vært tekstmeldinger som sier Hei, jeg savner deg så mye, gleder meg til dere kommer hjem... og det har vært telefonsamtaler med f.eks. det yngste barnet der mor tydelig legger sitt savn etter det yngste barnet frem (utskrift av slike samtaler foreligger) hvorpå det yngste barnet etter samtalen kommer til far og sier hun må hjem til mamma og trøste mamma! Vi ser det samme ved sommerferier der mor på telefon med det yngste barnet i Thailand igjen retter sitt savn mot barna, hvorpå det yngste barnet plutselig savner mamma veldig mye. Dette er ikke bare emosjonelle overgrep, men det er også en dokumentasjon på mors manglende empati og innsikt i hva som er til barnas beste. Ikke noe av dette er problematisert av den sakkyndige i rapporten. Han er psykolog og burde sett slike mekanismer. Når han ikke evner se dette har det i alle fall en årsak i at han ikke ville se de dokumenter der denne adferd faktisk er beskrevet! Det interessante er at et slikt savn fra mor fremkommer selv om barna bare er hos far i 2 dager på vanlig samvær. 3-4 telefoner til barna i løpet av en helg er mer regelen enn unntaket. Mor har i samtaler med den sakkyndige ikke vist den samme negative innstillingen til far. Hun har vært i stand til å se at han som far representerer en resurs for barna, selv om hun utrykker engstelse for den mulige negative påvirkning barna utsettes for, og særlig det eldste barnet. Barna har heller ikke kommet med opplysninger om at hun omtaler far på en negativ måte. [Det fremgår meget klart av de beskrivelser den sakkyndige gjør tidlig i rapporten at mor sitter å rakker ned på far. Hun kommer med en rekke negative påstander om far. Her sier den sakkyndige plutselig at mor ikke gjør dette! Det er igjen en beskrivelse av at den sakkyndige i strid med sin egen rapport bevist rosemaler mor, mens hele denne vurderingsdelen er en eneste lang kritikk av far. Det er godt beskrevet opp gjennom hvordan mor fremsetter negative påstander om far til barna! Den sakkyndige ser her helt bort i fra mors adferd i forkant av hendelser. Situasjonen etter separasjonen og før mor begynte rettssaker viser at far opptrer motsatt av det sakkyndige her legger til grunn. Det blir ikke på noe tidspunkt en gang vurdert om ikke fars forsøk på å bevise mors adferd kan være et resultat av mors omfattende løgner og usanne påstander om far. Den sakkyndige ser fullstendig bort i fra dette perspektivet. Igjen er det far som tillegges all skyld, mens det ved vurdering av mor er omgivelsene (Far) som tillegges skyld! Denne feilen er så vanlig at den i faglitteratur har fått navnet Den fundamentale attribusjonsfeil. Den går ut på at andres feil er deres egne, mens egne feil har sin årsak i omgivelsene. Det er nettopp dette som skjer i denne sak. Far er ansvarlig for sine feil, mens mor sine feil skyldes omgivelsene og stort sett er dette far! At den sakkyndige som psykolog ikke ser dette underbygger ytterligere den forutinntatthet som kommer til syne i saken.

177 177 Den sakkyndiges påstander om hva barna skal ha sagt fremstår også som merkelige. At en 3-4 åring skal kunne ha slike bastante oppfatninger og evne å forstå slike utrykk som det vises til fremstår som merkelig om man ser på hva psykologien sier om hvilken forståelse en 3-4 åring har om slike beskrivelser.!! Dette synes mer å være innlærte setninger enn barnets egen mening!] Den sakkyndige vurderer at mor på kort og lang sikt har best forutsetning for å kunne gi barna omsorg og ivareta deres behov. [Slik den sakkyndige bygger opp sin argumentasjon kan han ikke komme til noe annet resultat. Problemet blir imidlertid at den sakkyndige gjennom sin argumentasjon viser at konklusjonen er trukket tidlig og at han i sin argumentasjon deretter leter etter argumenter for denne konklusjon! Han motsier til og med seg selv slik vi ser det i påstanden om at mor ikke er negativ til far, noe han selv beskriver at hun er tidlig i rapporten. I rapporter der konklusjon ikke er trukket på et tidlig tidspunkt foreligger det en diskusjon av argumenter for og imot de arbeidshypoteser man har under utarbeidelse av en rapport som denne. I denne rapporten finnes det ingen reell diskusjon for og imot, tvert imot er det en ensidig diskusjon av alle de negative trekk den sakkyndige mener å se ved fars adferd!. Igjen blir det rått parti, igjen avsløres det at den sakkyndige må være forutinntatt. En objektiv innstilling til hendelsene i saken hadde også brakt frem en undring og søken etter bakenforliggende årsaker til den adferd som beskrives. En objektiv syn ville ikke forkastet fars dokumentasjon slik den sakkyndige gjør helt i begynnelsen av rapporten. ] Begrunnelsen for dette er at mor har en bedre tilknytning til barna og barna til henne, og bedre evne til å ivareta dem følelsesmessig. [Ikke noe av dette er dokumentert. Det foreligger heller ingen beskrevne observasjoner av at mor skal ha slike kvaliteter. Tvert imot foreligger det mange beskrivelser av at mor svikter når det gjelder kvaliteten på tilknytning og evne til følelsesmessig ivaretakelse. Å ensidig tillegge vekt det skuespill mor utfører i en times observasjon eller mors usanne påstander rundt hvor mye hun hadde det eldste barnet etter flytting i 1999 forklarer hvorfor det går så galt i denne rapporten. Et annet moment den sakkyndige fullstendig utelater er kvaliteten på barnas tilknytning til hver av foreldrene. Alle barn knytter seg til en forelder. Barn knytter seg også til en voldelig forelder. Det er all grunn til å se på f.eks. det yngste barnets tilknytning til mor om den bygger mer på at det yngste barnet har lært at hun skal ta vare på mor enn omvendt.] Hennes daglige omsorg for barna er god. Hun oppfattes som bedre i stand til å skjerme barna i forhold til konflikten mellom foreldrene, og dempe det presset barna utsettes for. Hun er mer fleksibel og evner bedre å sette seg inn i andre sin situasjon, og kan samarbeide med andre til barnas beste.

178 178 [Igjen kommer en rekke påstander om mor uten at det er vist til observasjoner eller beskrivelser av at hun har slik adferd i det daglige. Tvert imot er det godt dokumentert at mor - ikke evner å samarbeide om barna,kommer bare med usanne beskyldninger, - besvarer aldri brev og bekymringer, - ikke evner å kommunisere (har nektet i 5 år å besvare noen henvendelser, bryter avtaler, lyver osv.), - ikke evner å ta barnas perspektiv (etter det eldste barnets overgreps anklager ble ikke det eldste barnets bekymringer vurdert som annet enn problem for mor selv) eller - vise noen forståelse for deres behov (ved å nekt dem normal kontakt med far)! Den sakkyndige synes å blande mors manglende evne til selv å fatte beslutninger, med hennes ettergivenhet ovenfor barnevernets meninger. Å ikke stille spørsmål ved barnevernets arbeid kan like gjerne være et tegn på ettergivenhet som samarbeidsevne. Dessuten er det flere dokumenterte beskrivelser av at mor slett ikke følger barnevernets råd. Når det så godt som i denne saken er dokumentert at mor ikke evner fatte egne beslutninger og ikke vener å samarbeide med far, da blir det et tankekors at hun tilsynelatende skal ha så gode samarbeidsevner med f.eks, barnevernet. I så tilfelle er hennes samarbeidsevne heller selektiv og da er vi raskt over i å dokumentere bevist samarbeidsnekt med barnas far. Det, kalles ondskap. I realiteten snur den sakkyndige saken på hodet og bidrar til at konfliktnivået blir hevet ytterligere. Det foreligger en mengde dokumentasjon på at virkeligheten er motsatt av det den sakkyndige her legger til grunn. Enten snakker den sakkyndige mot bedre vitende, eller så vet han ikke hva han snakker om, eller så er han manipulert av mor, eller så har han ikke kunnskap om slike personligheter vi her har å gjøre med eller så bygger han sine vurderinger på at mor skal fremstå best uansett virkelighetens verden. Mors manglende fleksibilitet er meget godt dokumentert som ikke tilstede i det hele tatt. Får hun ikke viljen sin, bryter hun alle avtaler og gir andre skylden. Den sakkyndige synes å la seg lure av hva mor sier og skriver, og ser helt bort i fra at hennes adferd er helt forskjellig fra dette. Slik manipuleres den sakkyndige til en slutning som blir tragisk for barna i saken.] Barna, særlig det eldste barnet har en tilknytning til far og omvendt, men tilknytningen vurderes ikke å ha den samme sterke følelsesmessige nærhet som til mor. [Igjen er det grunn til å stille spørsmål ved den sakkyndiges vurderingsevne. Det er i alle år dokumentert at det eldste barnet har en meget sterk tilknytning til far. Senest i dommen av 2007 beskrives dette. Ikke noe sted er det beskrevet observasjoner eller adferd som viser at det eldste barnet er sterkere knyttet til mor. Igjen savner grunnlag for de antagelser den sakkyndige legger til grunn for sine konklusjoner! De synes etter hvert mer bygge på forventninger om hva som er vanlig enn hva som er tilfelle i denne konkrete saken. Det underbygger igjen den forutinntatthet som kommer til syne i den sakkyndiges vurderinger. det eldste barnets årelange forsøk på å få flytte til sin far er ikke noe sted vurdert av den sakkyndige! Det er påfallende med tanke på vurderinger av tilknytning!]

179 179 Far sin adferd ovenfor mor oppfattes som preget av betydelig aggresjon, noe som er uheldig for barna. Far sin væremåte viser at han er mindre fleksibel, og mindre i stand til å ta andre sitt perspektiv. Hans væremåte er preget av en mistenksom fortolkning av andre som er konfliktskapende. Han vil kunne få vansker med å samarbeide med andre til barnas beste, dersom det oppstår noen form for uenighet eller han blir vurdert å ikke ha skjøttet sin rolle som omsorgsperson fullt ut. [Dette er å snu saken på hodet. Hver eneste karakterestikk her kan dokumenters er motsatt av hva den sakkyndige påstår. Det er heller ikke dokumentert noe sted at mor skal ha alle disse evner, i alle fall representerer det ikke mors personlighet de siste 15 år! Og igjen blir vurderinger av far irrelevante når det ikke foreligger verken observasjoner eller vurderinger av de omfattende beskrivelser som viser at mor har en ekstremt rigid adferd og aldri har evnet samarbeide i det hele tatt! Igjen kommer det påstander om manglende følelsesmessig nærhet mellom barna og Far. Den sakkyndige ser helt bort i fra alle de tegn og trekk barna gir på at det eksisterer et slikt følelsesmessig bånd. det eldste barnets uttalelser om overgrep for å komme hjem tyder klart på at det eldste barnet er nært knyttet til far følelsesmessig, likeså de utallige brev det eldste barnet skriver og har skrevet og smuglet ut i ettertid!. Den sakkyndiges påstander rundt fars såkalte aggresjon vurderes aldri opp mot mors utallige løgner og bakvaskelser, manipulasjoner og øvrige avvikende og aggresjonsfremmende adferd! Det kan se ut som den sakkyndige blander fars frustrasjon over mors manipulative spill rundt barna med aggresjon! Det er imidlertid ikke dokumentert eller beskrevet noen aggresjon fra far, hans frustrasjon skulle derimot komme frem flere steder! I tråd med MMPI testen i 2002 av far synes en påstand om aggresjon fra far å bygge mer på den sakkyndiges subjektive påstander enn fakta og empiri! Noe aggresjon er ikke observer av den sakkyndige. Derimot har mor påstått dette! Bevist blir igjen alle opplysninger som taler imot den sakkyndiges påstander utelatt! Fraværet av reell diskusjon for og imot hypoteser er totalt fraværende. I den grad det finnes negative utsagn om mor blir disse minimalisert og bortforklart i tråd med den fundamentale attribusjonsfeil. Den fundamentale attribusjonsfeil er påtagende hos den sakkyndige! Det må være fars skyld når mor blir aggressiv eller avvikende!] Barna bør bo sammen. De er knyttet til hverandre og har støtte i hverandre. det eldste barnet gir klart utrykk for at hun vil bo sammen med det yngste barnet. Vurdere betydningen av eventuelt seksuelt overgrep fra mors tidligere kjæreste NN ovenfor det eldste barnet. Anmeldelsen av overgrep ble foretatt av far. Bakgrunnen for dette var at det eldste barnet først hadde fortalt om overgrep til far sin kone. Grunnen til at det eldste barnet skal ha kommet med opplysninger om overgrep, skal være at hun på det tidspunktet trodde at hun da kunne flyttet tilbake til Bergen. Slik referert tidligere, gir hun en forklaring på

180 180 hvordan hun fikk kunnskaper som gjorde at hun fortalte historien. Før dette hadde far i lengre tid gitt utrykk for mistanke om overgrep, jfr. tidligere sakkyndige rapport. [Den sakkyndige gir ingen diskusjon av om dette har vært et overgrep eller ikke! Han slutter umiddelbart at dette var noe det eldste barnet fant på for å få flytte tilbake til Bergen! Dette er meget alvorlig, for omstendighetene det eldste barnet beskrev årsaken under, er i høyeste grad svært kritikkverdige og holder ikke faglig overhodet. For det første ble dommeravhøret av det eldste barnet høsten 2002 først foretatt 6 uker etter at saken var anmeldt. Retningslinjer for slike avhør er at de skal skje innen 2 uker. Dette grunnet kunnskap om at barn er lette å manipulere. Deres hukommelse kan lett forandres om de settes under press for å forandre denne. I disse 6 ukene ble både det eldste barnet og det yngste barnet hindret samvær med far av mor. Dette i strid med barnevernets råd til mor, for de gir råd om at samværene bør gå som normalt (hver 14 dag) slik at situasjonen for barna fremstår så normal som mulig. Dette bryr ikke mor seg om i det hele tatt. Hun saboterer samværene i strid med hva barnevernet anbefaler. Her kan det være grunn til å se på Furevik sin påstand om at mor evner å samarbeide med barnevernet og følge deres anvisninger. Dette er ett av flere eksempler på at mor samarbeider der passer hennes agenda, men eller gjør som hun vil. Etter dommeravhøret som bekreftet anmeldelsen, flyttes mor, av barnevernet i en omsorgsleilighet slik at det eldste barnet ikke skal omgåes mors venn. I strid med intensjonen til barnevernet kommer han til mor nesten daglig i den perioden. Igjen avsløres mors samarbeidsevne til andre etater å være til stede når det passer henne, men ikke ellers. I brev fra barnevernet av dok.332, skriver barnevernet: Her er mor rådet til å la barna få skrive til sin far. Dette rådet bryr ikke mor seg om i det hele tatt. Faktisk straffes det eldste barnet gang på gang når mor ved et par anledninger finner brev det eldste barnet prøver smugle ut. Mor sender til og med bekymringsmelding til barnevernet når hun finner ett av brevene. Igjen bevises det at Fureviks påstander om at mor evner samarbeide overhodet ikke er riktig. Dermed dokumenteres det at den sakkyndiges vurdering av mor er feil også på dette punkt. Det dokumenters også at det blir feil når han tillegger henne evne til samarbeid! For mor samarbeider bare når det er til hennes personlige fordel! Det er ikke samarbeidsevne, men evne til manipulasjon. I brev fra barnevernet (dok.332, av ), avsløres det at Mors venn selv tar kontakt med barnevernet for å gi opplysninger i saken om overgrepet. Dette til tros for at det er politiet som etterforsker saken. Dette er interessant for Mors venns tilknytning til Helse og Sosial i Kvam er betydelig. Hans bror sitter slik det

181 181 beskrives av den sakkyndige fra samtaler med barnehagen i styret der! Hans mor har tidligere vært barnelærer i Kvam. I brevet skriver barnevernet følgende: Her påstår Mors venn til barnevernet(hvorfor ikke politi) at han var på jakt ettermiddag og kveldstid 24 og 25 september 2002 da de angivelige overgrep skal ha skjedd. Videre skal det ha vært folk tilstede ved innhøsting av frukt! Hva nå det måtte ha av betydning vites ikke, da det må legges til grunn at den innhøstingen ikke skjer på rommet til det eldste barnet der overgrepet skal ha skjedd! Videre skriver barnevernet at det eldste barnet skal ha lagt seg når Mors venn kom hjem om kvelden. Igjen må det stilles spørsmål ved hvilken alibi -betydning det skal ha hatt all den tid det beskrevne overgrep faktisk skjer i det eldste barnets seng! ringer far til [gården] for å snakke med barna. Klokken er da 1655 og den som tar telefonen er Mors venn! Dette viser at Mors venns påstander om at han var på jakt på ettermiddagen til sent på kvelden ikke er sant. Mors venn var i huset på det tidspunktet overgrepet skal ha skjedd. Hvorfor må Mors venn lyve om hvor han var hvis han virkelig var på jakt? Det kan i denne setting være grunn til å se hva det eldste barnet selv forteller til barnevernet slik barnevernet beskriver i brev av : Dette viser at det eldste barnet også til barnevernet allerede i 2002 forteller at hun vil bo med Far i Bergen. Det samme som hun skriver i en rekke brev hun smugler ut. Så sent som i dommen, 2007 skriver retten: Det kan være grunn til å legge merke til beskrivelsene fra det eldste barnet her, for i brev av skriver barnevernet plutselig at det eldste barnet har lyst å bo hos begge foreldre! I dette brevet beskriver barnevernet hvor flott alt var ved en observasjon de hadde gjort på [gården]. Dette som en innledning til beskrivelsene av et avhør av det eldste barnet!

182 182 Til tross for at det er politiet som driver etterforskning er barnevernet svært aktive i denne etterforskningen. På side 2 i brevet beskriver barnevernet at de er i et rom, med det eldste barnet alene med 2 barnevernere. Gjentatte ganger ble spurt om det i dommeravhøret beskrevne overgrepet virkelig hadde skjedd. Det fremgår meget klart at det eldste barnet minst et titalls ganger spørres om det samme. Det, det eldste barnet må oppfatte er Dette overgrepet har ikke skjedd, har det vel? Etter gjentatte ganger å ha svart at det hun fortalte i dommeravhør var riktig bryter hun sammen og gir barnevernet det svaret de opplagt, ut i fra sine egne beskrivelser vil ha. Etter 1.5 time med to fra barnevernet gir det eldste barnet det svaret barnevernet vil ha. Det hadde ikke skjedd, det var en historie! Ut i fra dagens kunnskap om avhør av barn er dette en særdeles grov og forkastelig metode. Resultater som kommer etter slike metoder mot barn har ingen faglig hold. I en straffesak hadde slike bevis blitt fjernet umiddelbart, og det hadde vel også den som hadde benyttet en slik metode blitt. Dette kan ikke kalles annet en overgrep mot et barn. Det er opplagt at barnevernet her over tid, slik deres brev viser opptrer som Mors venns forsvarere og presser det eldste barnet til et svar de vil ha så de kan henlegge saken! Alvorlig er det også at barnevernet her beskriver at det eldste barnet som begrunnelse for å fortelle denne historien hadde snakket med en venninne, NN som skal ha opplevd det samme. I denne rapport beskriver den sakkyndige dette på denne måten: Det hun fortalte hadde hun hørt av en annen jente. det eldste barnet sier at hun var på tur med pappa, og de besøkte en kamerat av pappa. Datteren til denne kammeraten fortalte det eldste barnet en slik historie. Mammaen til NN bor imidlertid alene, og pappa har ingen kamerat i huset til NN sin mor! Så her er det minst 2 ulike årsaker det eldste barnet beskriver. Barnevernet skriver selv at dette er ei jente som forteller historier. Det er all grunn til å anta at det eldste barnet produserer forklaringer i tråd med det barnevernet og den sakkyndige vil ha som svar! Ved å antyde at det eldste barnet kanskje hadde hørt dette et annet sted veileder de det eldste barnet til å gi en slik forklaring, for det er opplagt det, det eldste barnet føler gir en vei ut av disse vanskelige spørsmålene! I brev av skriver barnevernet følgende:

183 183 Det er med undring at det ikke beskrives hvem disse voksne rundt det eldste barnet er som påstår at hun forteller historier! Er det mor og hennes nettverk? Sannsynligvis, for det er ikke far. I brev av skriver barnevernet: Her bekrefter det eldste barnet at hun faktisk kan gi voksne det svaret de vil ha. Da blir det påfallende at ikke barnevernet og den sakkyndige vurderer om ikke det, det eldste barnet ble presset til å si i avhør hos barnevernet, også er en historie, fordi det eldste barnet oppfatter at det var det de ville høre! Barnevernet faller som offer for sin egen utpressing av det eldste barnet. Ensidigheten i deres adferd ovenfor det eldste barnet avslører seg når de ikke ser at de beskrivelsene de gir av det eldste barnet slår tilbake på dem selv. Ensidig velger de ut en tolkning og de vurderer ikke andre tolkninger. Det underbygger deres forutinntatthet og dermed mister barnevernet faglig troverdighet. Da blir det interessant at når barnevernet holder et barn inne på et kontor i 1.5 timer under det som bare kan karakteriseres som et avhør av barnet, så legger barnevernet til grunn at de svarene de da får etter å ha presset barnet i en og en halv time, må være de riktige! Barnevernets behandling av det eldste barnet i denne sak bygger opplagt på en forutinntatt holdning om hva som er riktig i denne saken. Alvorlig blir det når den sakkyndige som her vist, legger slik barnemisshandling og emosjonell utpressing til grunn for sine vurderinger. Den sakkyndige vurderer ikke noe sted disse opplysninger. Han nærmest trekker til seg alt som taler Mors sak og er fullstendig fraværende og kritisk til alt som viser noe annet. Det første han skriver i dette avsnittet er: Grunnen til at det eldste barnet skal ha kommet med opplysninger om overgrep, skal være at hun på det tidspunktet trodde at hun da kunne flyttet tilbake til Bergen. Helt uten diskusjon fastslår han det. Og det er viktig for den sakkyndige for ellers kan han ikke gi mor omsorgen! Deretter kommer den sakkyndige med en insinuasjon om at det må være fars tidligere hentydninger om overgrep slik det er beskrevet i tidligere sakkyndige rapport rundt bilder der nettopp mors venn kysset barna og der bilder viser han i intime situasjoner med barna, som ligger bak det eldste barnets historier denne gang. Den sakkyndige slår fast uten noen vurdering/diskusjon at det eldste barnet bare ville vekk fra [gården] og han tillegger fars påståtte beskrivelser av Mors venns tidligere adferd som forklaring til at det eldste barnet påstår dette! Som vist her har Mors venn et forklaringsproblem.

184 184 I sin beskrivelser over kommer politimann Samson Håland med svært ensidig og subjektiv sterk kritikk av far. Det den sakkyndige ikke synes å vurdere er at Håland og Mors venn er barndomsvenner fra skoletiden. Sett i et slikt lys blir Hålands negative beskrivelser av far svært alvorlige. Det gjør ikke saken bedre at Håland påstår seg ha vært varamedlem i SEFO i 8 år! Hålands adferd her kan vanskelig ha noe med profesjonelt politiarbeid å gjøre. De beskrivelser Håland gir av far bærer opplagt preg av personlighet og vennskap med Mors venn. Håland er opplagt innhabil! Som vi ser er påstår Håland at han hadde vanskeligheter med å få tidspunktene for når overgrepet skal ha skjedd til å stemme. De stemte ikke med at Mors venn til barnevernet påsto at han var på jakt! Men Fars oppringning kl viser at Mors venn var i huset på det tidspunktet han selv hever å ha vært på jakt. Ikke på noe tidspunkt vurderer Samson at Mors venn snakker usant! Da er det lettere å påstå at en liten jente som presses av barnevernet til å forandre sine opplevelser og beskrivelser tar feil! Det er kanskje ikke så rart at det eldste barnet blander fantasi og virkelighet slik barnevernet beskriver: Når et lite barn på denne måten presses av barnevernet og sin mor til å forandre sine beskrivelser er det all grunn til å stille spørsmål ved fagfolks behandling av barna i denne saken. Det er kanskje ikke så rat at det eldste barnet kan fremstå som at hun blander virkelighet og fantasi. Spørsmålet er bare om den påståtte fantasi er det barnevernet og mor får det eldste barnet til å si under press, eller om det var virkeligheten som fremkom under dommeravhøret! s.39 Politiet har etterforsket saken og henlagt den som intet straffbart forhold bevist. Et av forholdene som medførte henleggelse, var at det eldste barnet i samtale med barneverntjenesten fortalte at hun hadde løyet når hun fortalte om overgrepene. Den sakkyndige har merket seg at det eldste barnet av barneverntjenesten ble oppfattet som mer avslappet etter dette. Videre rapporterte skolen uavhengig av barneverntjenesten at det eldste barnet den siste tiden er blitt med utadvent, tødd opp mer og blitt mer smilende. [Den sakkyndiges kontakt med skolen var , mens barnevernets avhør av det eldste barnet var Den sakkyndige snakker altså med skolen 6 uker etter avhøret av det eldste barnet. Da beskriver skolen det eldste barnet stort sett i negative termer, men at hun de siste dager skal ha tødd opp litt mer! Dette linkes så mot barnevernets beskrivelser av at det eldste barnet virket lettet etter avhøret!

185 185 For det første er det rimelig naivt å ikke anta at et barn som presses på den måten brevet fra barnevernet beskriver, ikke er lettet når det får slippe ut av et slikt avhør. Dette vurderes ikke noe sted av barnevernet! Når det så brukes som bevis for at hun nå snakket sant samtidig som barnevernet selv skriver at det eldste barnet forteller de voksne det de vil høre, blir dette meget alvorlig. Dette er en ensidig fokus på saken som selvfølgelig ikke har noe faglig hold i det hele tatt! Politiets behandling av denne saken er i beste fall særdeles mangelfull som beskrevet over. Barnevernstjenestens avhør av det eldste barnet, som politiet benytter som bevis på at det ikke har skjedd noe, er foretatt på en måte som rent juridisk og faglig er forkastelig. En rekke spørsmål dukker opp i det som skjedde her. Hvorfor fortok barnevernet avhøret av det eldste barnet? Er ikke det politiets oppgane? Hvor var det eldste barnets bistandsadvokat under avhøret? Var det for å unngå bistandsadvokat at barnevernet fortok politiets oppgave med avhør? Da kunne det kamufleres som samtale! Noe det også beskrives som: Varte de ukentlige samtalen alltid 1.5 timer? Besto de alltid av avhør av det eldste barnet? Var det kontakt mellom barnevernet og politiet? Fant man ut at man kunne unngå bistandsadvokat når barnevernet snakket med det eldste barnet? Var det derfor barnevernet nokså merkelig fortok det som i høyeste grad fremstår som et avhør? Det kan stilles et stort spørsmål ved måten og metoden som her ble brukt. Juridisk og faglig forsvarlig var den ikke! Når man setter et barn sammen med 2 barnevernsansatte som i 1.5 timer sitter gang på gang og stiller spørsmål om dette virkelig har skjedd, signaliserer de klart til barnet at de ikke tror barnet og ikke gir seg før de har fått det svaret de ville ha. Da er det all grunn til å stille spørsmål ved om det svaret man fikk egentlig er sannheten. Barnevernet tar det som sannhet fordi det eldste barnet tilsynelatende virket mer avslappet etter dette avhøret! Kan denne avslappetheten komme av at de sluttet å spørre henne på den måten de gjorde? At hun kom ut fra avhøret? det eldste barnet brøt sammen og begynte å gråte, så mye ble hun i realiteten presset! Ethvert barn som kommer ut etter 1.5 timer med avhør, forstår av situasjonen at det ikke får komme ut, før det har gitt det svaret barnevernet opplagt ville ha! Hvorfor vurderer ikke den sakkyndige dette?

186 186 Det fremstår særdeles lite tillitsvekkende at den sakkyndige ikke på noe tidspunkt vurderer dette! Det essensielle her er ikke om overgrepet har skjedd eller ikke, men de metoder og den ensidigheten både barnevernet og politiet arbeider etter. Det er all grunn til å stille kritiske spørsmål ved den ensidige iver man ser fra enkelte personer i barnevernet og politiet. Personer som i utgangspunktet har så nære forbindelser og tette bånd til Mors venn som det er dokumentert her. Hvorfor vurderes ikke dette av den sakkyndige? Passer det ikke inn i en forutinntatt holdning? Lærerinnen til det eldste barnet fortalte i retten i juni 2003 at det eldste barnet de siste 14 dager hadde tødd opp og blitt gladere. Før dette var beskrivelsene av mer negativ karakter. Den sakkyndige ser her helt bort i fra at det eldste barnet nettopp 14 dager før skoleslutt hadde fått en ny hest av mor! Således kan det like gjerne være denne som har gitt henne bedre humør den siste tiden! Ikke noe av dette blir vurdert av den sakkyndige. Det er ikke vurdert om det eldste barnet forsto at hun ikke slapp ut av avhøret før hun gav det svaret hun barnevernet forventet av henne. For å komme ut av en situasjon som opplagt må ha vært traumatiserende for henne gir hun etter. Det er ikke vanskelig å presse et barn på 8 år slik barnevernets beskrivelser viser at de gjør. Likeledes vet man ikke om det den sakkyndige kaller bedring i det eldste barnets adferd var fordi hun fikk en ny hest da eller om det var andre ting. Ingen ting av dette er vurdert. det eldste barnets påstander om at hun fant på dette kan like gjerne være en måte å komme ut av avhørsituasjonen eller et forsvar for seg selv, all den tid hun vet hun må bo hos Mors venn og sin egen mor, som ikke trodde på det eldste barnet! Noe som ytterligere underbygger at dette avhøret fremstår som planlagt er det faktum at det i brevet fra barnevernet av beskrives at det eldste barnet hadde ukentlige samtaler med barnevernet. Det finnes ikke noen beskrivelser av hva man snakker om i alle disse samtalene, mens dette avhøret er beskrevet i detalj. Likeledes er det påfallende at mens barnevernets brev av sendes lensmann i Kvam som etterforsker saken, blir brevet der avhøret beskrives sendt til en jurist i Odda? Det er tydelig at barnevernet har vært i kontakt med politiet i denne saken.] det eldste barnet har i tillegg til barneverntjenesten også snakket med den sakkyndige om dette, og har hele tiden formidlet at hun ikke har vært utsatt for overgrep. Det samme gjelder for øvrig påstandene om fysisk vold og innelåsing. [Både barnevernet og den sakkyndige har formidlet til det eldste barnet, mens hun bodde med Mors venn at de ikke tror på hva hun sier. Mor har meget klart klandret og kritisert og straffet det eldste barnet for å ha gitt de beskrivelsene hun gav. I en slik setting er det den sakkyndige i sin rapport bevist prøver å bevise at overgrep ikke har skjedd! Ikke noe sted blir det vurdert om overgrepet faktisk har skjedd. Ikke noe sted blir det beskrevet eller problematisert at mor ikke viser noen

187 187 forståelse for det eldste barnet i det hele tatt. Uansett sannhetsverdi på det eldste barnets beskrivelser er mors reaksjon svært negativ med tanke på barna. Ikke noe sted vurderes de metoder som benyttes for å tvinge frem en tilståelse fra det eldste barnet om at overgrep ikke har skjedd. Barnevernets brev av og , er i realiteten et forsvarskrift for Mors venns adferd mot barna der hensikten med brevet mer er å bortforklare barnas negative beskrivelser hos mor enn en kritisk vurdering av forholdene hos mor. Alt dette underbygger bare med hvilken forutinntatthet både barnevern og mors venn sin barndomsvenn hos politiet, Samsom, jobber ut i fra i denne saken. Det er ikke særlig tillitsvekkende med tanke på barnas beste. Hvorfor er barnevernet så involvert i å bevise at ikke noe negativt skjer med barna på [gården]? Hvorfor denne ensidigheten? Svaret gir seg selv når man ser hvilke konsekvenser det hadde fått for mor og Mors venn. Hvilke konsekvenser det har for barna er klart skjøvet i bakgrunnen. ] Når en mistanke om overgrep først er satt fram, er det slik den sakkyndige ser det, meget vanskelig 100% å renvaske den som er anklaget. Den sakkyndige er likevel av den oppfatning at det er liten sannsynlighet at det eldste barnet har vært utsatt for overgrep. Observasjon av hennes kontakt med, og atferd ovenfor Mors venn, viser ikke noe som kan tilsi at han har utsatt henne for noe som har vært krenkende eller ubehagelig. Den negative adferdsendringen som far opplever, kan tilskrives den konfliktfylte situasjonen det eldste barnet lever i. [Som vist og diskutert over har ikke den sakkyndige vurdert fakta i saken overhodet. Han er kun fokusert på å frigi mors venn slik at han kan konkludere med at mor skal ha barna slik han legger opp til i hele rapporten. Uten at mors venn kommer utenfor mistanke, blir det ikke mulig for den sakkyndige å la mor få omsorgen. Det er all grunn til å anta at den sakkyndige var delaktig i det spillet som skjer for å fjerne mistanke mot mors venn. Enten direkte eller indirekte i kontakt med barnevernet! ] Med bakgrunn i at det synes lite sannsynlig at et overgrep har funnet sted, kan en heller ikke vurdere betydningen av dette som et overgrep. Det som har skjedd i ettertid på bakgrunn av anmeldelse av overgrep, må antaes og ha vært negativt og belastende for det eldste barnet og alle berørte. For det eldste barnet, det yngste barnet og mor medførte det to flyttinger fra [gården] og tilbake. For barna medførte dette en ustabil situasjon ved at de to ganger ble revet opp fra et miljø, der de var begynt å bli etablert og kjent. For mor sin del har hun blitt påført belastninger og stress, som har gjort at den positive endringen mht. depressive symptomer avtok. For far har dette hatt direkte konsekvenser ved at han på høstparten mistet samvær. For Mors venn har det vært en belasting å bli anmeldt. I tillegg til dette har anmeldelsen medført at det eldste barnet, og for så vidt det yngste barnet sin relasjon til Mors venn, for en periode ble endret, og tilnærmet brutt. I dag synes relasjonene å være gode, og preget av nærhet. Mors venn gir utrykk for en engstelse for at situasjoner skal mistolkes, og han opplever en viss usikkerhet i forhold til hvordan han skal involvere seg i barna.

188 188 De negative adferdsendringer som far mener å oppleve hos det eldste barnet med lukkethet og tristhet, kan være en sekundæreffekt av det hun ble utsatt for i kjølvannet av anmeldelsen. En ser i noen tilfeller der det er mistanke om overgrep eller faktisk begått mindre alvorlige overgrep mot små barn, at de synes å traumatiseres like mye av det de utsettes for gjennom anmeldelse, avhør og plutselig og omfattende endringer i den daglige situasjonen de er vant til. Den negative betydningen av det påståtte overgrepet, kan for det eldste barnet sin del synes å være en slik sekundær effekt. Når det eldste barnet nå selv har sagt at hun løy og fastholder dette, bør en etter den sakkyndiges mening ikke legge mer pres på det eldste barnet. [Den sakkyndige mener at nå som det eldste barnet er presset til å si det barnevernet og den sakkyndige ville at hun skulle si (trekke sine beskrivelser i dommeravhør), så bør man ikke presse henne mer! Den sakkyndige vurderer ikke her barnevernets metoder rundt avhør av det eldste barnet, ei heller mors hindring av normale samvær i perioden frem til dommeravhør, (i strid med barnevernets råd) eller at det eldste barnet ble utsatt for påvirkning både av mors venn og mor i denne perioden. Det synes ligge til grunn at det er far som ensidig påvirker barna i en setting der far ikke har kontakt med barna! Den sakkyndige er ensidig opptatt med de voksnes problemer som følge av at dommeravhøret avslørte at det hadde foregått et overgrep. Mors håndtering av denne episoden er overhodet ikke vurdert av den sakkyndige, ut over at det har vært vanskelig for mor! Når det eldste barnet tilsynelatende bruker så sterke virkemidler for å få komme hjem til Bergen er det et sterkt signal om at hun ikke trives hos sin mor og at den flyttingen som skjedde ikke var bra for barnet. Ikke noe sted vurderer den sakkyndige at dette kan være bakgrunnen for det eldste barnets problemer. Den sakkyndige synes ikke evne vurdere noen av de opplagte negative momenter som finner sted og er til stede i de ulike hendelser. Kun det som kan underbygge at barna flyttet til mor blir omtalt, og da som positivt for mor og negativt for far. Den sakkyndige unngår og vurdere betydningen av mulige overgrep fordi han i samarbeid med barnevernet tvinger frem en annen historie fra det eldste barnet. Dermed unngår den sakkyndige å problematisere og diskutere hvordan hele denne situasjonen påvirker barna negativt! Man kan stille spørsmål ved om det plutselige avhøret av det eldste barnet kom etter anmodning fra den sakkyndige. Det ville opplagt vært problematisk å begrunne sin forutinntatte hypotese om overgreps beskrivelsene ikke ble ryddet av veien!]

189 189 Hvis det ut fra det eldste barnets situasjon fremstår som forsvarlig, innhente hennes uttalelse om hvem av foreldrene hun ønsker å bo fast sammen med. Den sakkyndige viser til det som er omtalt tidligere fra samtale med det eldste barnet. det eldste barnet gir utrykk for at hun liker seg på [gården], og ville flytte tilbake dit. Hun forteller at hun savner tiden i Bergen og savner også pappa og har lyst til å bo hos han. Hun utrykker et ønske om å få være mer hos sin far. Når hun blir spurt om hun kunne tenke seg å bo hos pappa, og det yngste barnet bo hos mamma, sier det eldste barnet at hun vil bo med det yngste barnet. [Her driver den sakkyndige en bevist lim og klipp metode. Han henter utsagn fra det eldste barnet gitt i en helt annen setting. Utsagnet om at hun heller ville bo på [gården] kom i valget mellom leiligheten barnevernet flyttet dem til og [gården], ikke mellom Bergen og [gården]! Den sakkyndiges beskrivelser av at det eldste barnet fant på overgreps beskrivelser underbygger dette! Det var visstnok for at hun skulle få flytte tilbake til Bergen! Likeledes går det tydelig frem av barnevernets brev ( ) at det eldste barnet selv har tilkjennegitt at hun vil flytte tilbake til Bergen som angitt over. Alle det eldste barnets brev som hun i årene etter flyttingen har smuglet ut beskriver det samme, hun vil flytte hjem igjen til Bergen! Ikke noe av dette er vurdert av den sakkyndige! Her dokumenteres i realiteten den sakkyndiges forutinntatte syn og manglende evne til å ta barnas perspektiv i saken. Alle vurderinger gjøres ut i fra mors perspektiv! Vi ser igjen at der den sakkyndige blir nødt til å beskrive det eldste barnets utsagn som går i retning av at hun vil bo i Bergen, så settes de i gåseøyne. Dette er språktegn som benyttes når man skal latterliggjøre eller beskrive utrykk man ikke kan tillegge vekt! Det er samme teknikk som den sakkyndige i 2002 benyttet ved alle fars utsagn! Sakkyndiges påstand om at det eldste barnet likte seg på [gården] synes å fremstå merkelig på grunnlag av hennes forsøk på å flytte til Bergen ved å påstå overgrep! Slik avsløres den sakkyndiges forutinntatte holdning og tolkninger i saken. Likeså hennes adferd både før og etter saken i 2003 der det eldste barnet hele tiden har sendt brev og gitt utrykk for at hun vil flytte tilbake til Bergen. Den sakkyndiges evne til å forstå barnas signaler synes meget begrenset og klart farget i mors retning. Likeledes er sakkyndiges påstander om at det eldste barnet vil bo på [gården] merkelige når han selv refererer at det eldste barnet vil bo hos pappa! Spørsmålet om å dele barna var mildt sagt søkt! Han spør ikke om det yngste barnet og det eldste barnet kunne tenke seg å bo hos far! Han gir henne valget mellom å splitte barna eller bo på [gården], da blir vel svaret som forventet at det eldste barnet vil bo med det yngste barnet! Det er da også betegnende for det svaret det eldste barnet gir at hun vil bo med det yngste barnet. Hadde den sakkyndige spurt om hun ville bo med det yngste barnet i Bergen hadde svaret blitt ganske annerledes. Den sakkyndige styrer således det eldste barnets svar gjennom måten han ensidig stiller ledende spørsmål som fremtvinger det svaret han selv vil det eldste barnet skal komme med for å få det til å passe med hans forutinntatte

190 190 hypotese. Faglig er dette forkastelig og selvfølgelig gjør det konklusjonene verdiløse for man får ikke svar på hva barnet ved en annen spørsmålstilling ville svart! Dette avslører den sakkyndiges forutinntatte holdning og er dermed diskvalifiserende for hele rapporten! Rapporten fremstår mer som mors bestillingsverk enn en faglig fundert vurdering!] s.40 det eldste barnet har tidligere uttalt til barnevernet at hun vil bo med mor på [gården]. I et brev far nylig sendte til den sakkyndige var det vedlagt kopi av et brev, der det eldste barnet skrev at hun var glad i pappa, og ville bo hos han. [Hvor er det, det eldste barnet sier hun vil bo på [gården]? Det, det eldste barnet sier når hun presses av barnevernet er at hun vil bo med hesten sin, Hun sier ikke noe sted at hun vil bo med mor! Faktisk skriver barnevernet selv i brev av at: Den sakkyndiges ensidighet og feiltolkninger blir påtagnede. Han leter med lys og lykter etter tegn og uttalelser fra barnet som kan forvrenges til at det eldste barnet ville bo med mor. Dette blir påtagende når det hele tiden finnes omfatende dokumentasjon på det motsatte! Det underbygger igjen at det er et forutinntatt syn om at mor skal ha omsorgen som er retningsgivende for den sakkyndige! Vi ser etter at den sakkyndige har utarbeidet sin rapport frem til 2007 at det eldste barnet i et 30 talls brev skriver hun vil bo med far. Likeledes legger retten i 2007 også til grunn at hun vil bo med far og da ut i fra de beskrivelser det eldste barnet selv gir! Fasiten synes derfor klar, det eldste barnet vil bo med far og har alltid ønsket det. Den sakkyndiges tolkninger fremstår som subjektive for å passe med et forutinntatt syn. Det er ikke noe sted vurdert fakta og realiteter i saken rundt det eldste barnets ønsker. det eldste barnet skriver da også i brev etter saken i 2003 at hun føler det vanskelig når hun blir spurt om sin mening, men ingen hører på henne! Det oppleves opplagt krenkende og vondt for henne helt i tråd med det vi ser av forskning om slike spørsmål (Rød, i Psykisk helse !).] Den sakkyndige har ikke funnet det forsvarlig å legge press på det eldste barnet utover de spørsmål som er stilt rundt hennes trivsel og positive opplevelser både hos mor og hos far. Den sakkyndige opplever at det eldste barnet er glad i begge foreldrene, og at hennes ønske er at hun kunne bo sammen med begge. Hun står i en sterk lojalitetskonflikt, og den sakkyndige mener at det ikke er riktig å skulle presse det eldste barnet til å ta et valg, da hun uansett valg ville komme i en situasjon som blir følelsesmessig umulig for henne.

191 191 Samlet vurdering av mandatets pkt.1. Den sakkyndige vurderer på bakgrunn av ovenstående utredning at det er til det eldste barnet og det yngste barnet beste å bo fast med mor. [Igjen dokumenteres det at det ikke foreligger noen vurdering av alle de negative beskrivelser fra far over mange år der det yngste barnets problemer beskrives. Ensidig legger den sakkyndige til grunn at det yngste barnet skal bo med mor helt uten noen vurdering av hennes personlighet og helt uten diskusjon. Likeledes fremstår påstanden om at den sakkyndige mener at det ikke er riktig å skulle presse det eldste barnet til å ta et valg som særdeles lite faglig fundert, når vi som over får beskrevet hvordan både barnevernet og den sakkyndige nettopp presser det eldste barnet! Det kan synes komme til syne en holdning om at nå har den sakkyndige og barnevernet utsatt det eldste barnet for så mye press at det ikke er bra å presse henne mer! Nå har den sakkyndige og barnevernet truet det eldste barnet til å gi det svaret som passer med en forutinntatt holdning til saken. At dette er for at det eldste barnet ikke skal få anledning til å si hva hun selv vil trenger man ikke være rakettforsker for å forstå! Det som avsløres rundt den sakkyndige her er opplagt faglig svindel. Her manipuleres datagrunnlaget ( det eldste barnets beskrivelser) til å passe en forutinntatt hypotese om at mor skal ha omsorgen. Det totale fravær av alle andre løsninger og vurderinger av dem er så påfallende at dette er bevist og planlagt fra den sakkyndige! Dette er trakassering av barn med den sakkyndiges velsignelse! ] 2. Vurdere i hvilket omfang det er til barnas beste å ha samvær med den av foreldrene som en ikke bor fast sammen med. Den sakkyndige vurderer at omfang av samvær må sees i forhold til barnas, særlige det eldste barnets ønsker og deres tilknytning til far. Samtidig må omfang av samvær gjenspeile den negative virkningen konflikten mellom foreldrene vil kunne ha på barna. Den sakkyndige opplever det som vanskelig å gi et klart råd når det gjelder omfang av samvær. [Det er gjennomgående dokumentert at det eldste barnet har en meget sterk og kvalitativ god tilknytning til far. Det fremkommer i det eldste barnets adferd og savn etter sin far. Hadde tilknytningen vært dårlig hadde hun vist en mindre aktivitet etter å flytte tilbake gjennom alle disse årene. det eldste barnets adferd både før og etter flyttingen i 2002 viser dette med stor tydelighet. Når den sakkyndige så mener samvær må gjenspeile sakens konflikt, kommer man ikke utenom en vurdering av både mor og fars bidrag til konflikten. Det er meget godt dokumentert at mor i alle år etter at far tok ut separasjon har hatt en adferd som er meget konfliktdrivende. Likeledes fremgår det tydelig at far ved en rekke tilfeller reagerer på mors adferd. Mor har bidratt til konflikt ved:

192 192 - at Mor tok det eldste barnet ut av skolen vel vitende om at det ble konflikt - at Mor i alle år har nektet å kommunisere med far - at Mor har nektet å komme til samtale om problemene - at Mor har fremsatt en rekke usanne og uriktige påstander om far - at Mor (først) uten dokumentasjon beskriver far som psykopat - at Mor påstår at hun er redd far - at Mor oppsøkte på en konfliktdrivende måte fars bopel - at Mor ofte daglig ringte far mer enn 50 ganger - at Mor sender bilder av barna hun burde vite var sårende - at Mor prøver å hindre fars nye kone oppholdstillatelse i Norge - at Mor anklager far for vold i samlivet, samtidig som hun både går ut og spiser med han og i brev beskriver sitt savn etter far - at Mor gjennom årelang adferd projiserer egen adferd over på far - at Mor beviselig produserer falske anklager mot far (brev BV) - at Mor sier og skriver en ting men gjør noe helt annet er alle typiske eksempler på hendelser som det er meget vanskelig for noen person og ikke reagere på. Mor synes å fremvise stor evne til å få omgivelsene til å reagere på en for henne fordelaktig måte. Hun får far til å reagere slik at hun i ettertid kan kritisere far. Hun manipulerer sine komparenter (leger, barnevern, skole, barnehage, familie og bekjente) slik at de alle helt ukritisk bedømmer far negativt, uten at de selv ofte verken har sett far eller har noe eget grunnlag for et negativt inntrykk av far. Dette sier svært mye om mors manipulative evner. Ikke noe sted er dette vurdert av den sakkyndige. Når den sakkyndige så mener konflikten må danne grunnlag for barnas samvær, beveger han seg på svært farlig grunnlag. En slik vurdering kan bare bygge på at han mener far er skyld i konflikten og at barna må ha redusert samvær som følge av det. Hadde han vært klar på normalt samvær hadde han sagt det. Det gjør han ikke. Mor gir utrykk for at hun ønsker at barna skal ha samvær med sin far, men er bekymret for negativ påvirkning på grunn av konflikten. Far har en fleksibel arbeidssituasjon, slik at han kan tilpasse arbeid til samvær med barna. [Den sakkyndige mener mor vil at barna skal ha samvær med sin far. Det stemmer at mor skriver dette i tidligere stevninger. Dessverre begår den sakkyndige igjen den alvorlige feil å tro alt mor sier og skriver. Det er udiskutabelt at mor i alle år etter separasjonen har gjort sitt ytterste for å nettopp hindre barna samvær med far. Det er meget detaljert beskrevet i alle år at mor nettopp har hindret slikt samvær. Som vi ser det fra brev mor skrev rett før jul 2003 (dok.249, da hun trengte ro for å gifte seg) skal barna få samvær hver 14 dag. Når giftemålet var over var det igjen mest mulig sabotering av samvær som var det barna opplevde. En slik adferd skaper forventninger for barna om mer samvær, og så viser det seg nok en gang at det er ren løgn. Dette er selvfølgelig svært konfliktdrivende i en sak som dette. Den sakkyndige vurderer ikke noe sted om det er samsvar mellom det mor skriver og sier og det hun faktisk gjør! Den sakkyndige synes ha en blind tro på at alt mor forteller er sant og virkelig. Når det fremlegges dokumentasjon som viser at mor tvert imot er ekstremt ustabil vil ikke den sakkyndige se

193 193 dette! Faktisk vurderer ikke den sakkyndige de mange beskrivelser av mors ustabile adferd i det hele tatt! Dette til tross for at MMPI testen viser en slik adferd meget klart. Dette er selvfølgelig svært konfliktdrivende, uten at den sakkyndige vurderer dette noe sted. Likeledes undergraver det selvfølgelig rapportens seriøsitet. En i utgangspunktet faglig vurdering blir isteden et partsinnlegg for mor.] det eldste barnet gir utrykk for at hun savner far, og gjerne vil ha mer kontakt med han. Samtidig har hun ved samvær vist vegring for å reise til far. [Her viser den sakkyndige til en enkelthendelser etter at far falt i hagen. At barna i tiden rett etter dette viser vegring mot å dra til far kommer i et mer forståelig lys når barna forteller at mor har fortalt dem at far kan komme til å dø. Da blir det forståelig at barna blir engstelig. Heller ikke dette er vurdert av den sakkyndige. Mens far etter uhellet umiddelbart beroliger barna ved å bringe dem til sykehuset. Injiserer mor frykt i barna ved å forestille dem at far vil komme til å dø. Det betenkelige i dette er at den sakkyndige bruker en slik enkelt episode og generaliserer denne! Også dette underbygger at det ikke er noe ønske å vurdere for og imot, men kun å finne argumenter mot. Dette er ensidig gjennomført og taler sitt tydelige språk. Mens det eldste barnet i all sin adferd slik vi ser det i overgreps beskrivelser, utsagn til barnevernet og ellers signaliserer at hun vil til sin far i Bergen, holder den sakkyndige dette konsekvent ute av diskusjonen og synes bare evne se og tillegge vekt alt som taler imot far og for mor. Vi ser igjen en teknikk der den sakkyndige ikke kommer utenom å beskrive det eldste barnets savn etter far, for deretter straks å veie opp dette med en negativ uttalelse fra en engangshendelse som generaliseres. Det blir svært avslørende om vi ser helheten. det eldste barnet vil mer til far, men den sakkyndige samtidig påstår hun vegrer seg for å dra til far! ] Hun har likedan, ifølge far, vegret seg for å reise tilbake til mor. det eldste barnet sitt ønske om mer samvær kan derfor, fra hennes side, oppfattes som et ønske om å imøtekomme far og ivareta han. [Både det eldste barnet og det yngste barnet vegret seg for å reise tilbake i den perioden da mor var bortreist på psykiatrisk hvilehjem uten å innformere barna om hvor hun var. Slikt skaper selvfølgelig angst hos barna. Episoder der det yngste barnet ved retur etter samvær løper gråtende vekk fra Mors venn er typiske for det som skjedde den gang. Når den sakkyndige så vurderer dette som et ønske fra det eldste barnet til å imøtekomme far og ivareta han fremstår det i et merkelig lys. En slik forståelse må sees mer i lys av den sakkyndiges preferanser for mor enn at barna skal ha noe behov for å ta vare på far. I ettertid fremstår da også det eldste barnets beskrivelser i et 30 talls brev over flere år frem til 2007 mer som et savn etter sin far og opprinnelse, enn et behov for å ta vare på far. Hun skriver i disse brev at hun savner sin far og ikke at hun er urolig for sin far. For det yngste barnets vedkommende derimot ser vi stadige episoder der det yngste barnet tilkjennegir at hun må hjem til mor fordi mor savner barna. Dette er dokumentert selv etter korte helgesamvær. Igjen, dette er ikke vurdert av den sakkyndige.

194 194 Dette blir alvorlig for igjen ser vi hvor selektiv den sakkyndige er i sine beskrivelser. Om det eldste barnet hadde vegring mot og dra tilbake til mor for å ta vare på far må man samtidig se dette den andre veien, nemlig at det eldste barnet skal ha vist vegring mot å dra tilbake til far, og at dette må oppfattes som om hun da føler hun må ta vare på sin mor! Den sakkyndiges vinkling synes fullstendig mangle underlag! Det alvorlige blir den ensidigheten den sakkyndige hele tiden fremviser i sine vurderinger. Når en vurdering gjøres av far, blir det aldri beskrevet tilsvarende vurdering av mor! Metodevalget er med andre ord ensidig rettet mot å kritisere far, diskreditere han som far og fremheve sider ved mor som bygger på mors egne udokumenterte beskrivelser, som strider mot de fleste dokumenter i saken.] På den andre siden opplever den sakkyndige hennes savn av far, aktiviteter i Bergen og samvær med sin stesøster Chritica som reelt. [Her kommer den sakkyndige plutselig med en motsatt vurdering. Nå er det, det eldste barnets faktiske savn han beskriver, slik det er dokumentert i dokumenter og brev. Problemet er at dette reelle savnet ikke blir realitetsvurdert i det hele tatt! Barnets opplagte problemer rundt savn blir utelatt.] Far sin negative holdning til mor er så sterk at den sakkyndige mener det må være vanskelig for han å klare å skjerme barna for dette. [Far har stor forståelse for at den sakkyndige kan oppfatte hans holdning til mor som negativ. En slik forståelse bygger i første rekke på mors egen beskrivelser av hva hun oppfatter fars dokumenterte kritikk av henne som. Den sakkyndige beskriver nemlig ingen observasjoner av slik negativitet hos far! Fars beskrivelser av saken er som kjent utelatt i rapporten. Samtidig er det en reelt meget forskjellig argumentasjon fra far og mor. Mens far gang på gang dokumenterer sin bekymring (som den sakkyndige kaller negative syn på mor) på hvordan mors adferd negativt påvirker barna, er mors argumentasjon bygget på usanne, udokumenterte påstander om far. Som dokumentene i saken viser, er ofte disse negative påstander om far projeksjoner av mors egne negative adferdstrekk, noe som faktisk underbygger fars bekymring for mors negative påvirkning på barna. At det eldste barnet gjentatte ganger etter 2003 har blitt henvist til psykiatrien for hjelp, underbygger ytterligere at mor ikke har evnet å skape verken ro i situasjonen eller bedre forholdene for barna. De negative argumenter mor brukte mot far for å få omsorgen i 2000 og 2002/2003 gjenspeiler derfor igjen hennes egen adferd. Mor påsto barna hadde problemer hos far og at PPT tjenesten burde hjelpe til, uten at det ble gjort. Etter flytting til mor har det eldste barnet faktisk vert til utredning og hjelp 2 ganger hos BUP, samt en rekke ganger hos barnevernet. Nå har vi fasiten, og den viser at den sakkyndige faktisk tok feil, slik far beskrev i de dokumenter den sakkyndige nektet å ta med i saken.

195 195 Når den sakkyndige ensidig legger fars dokumenterte bekymringer til grunn og kaller dette for fars negative syn på mor viser dette med all tydelighet at den sakkyndige ikke har forstått sakens problemer i det hele tatt! Han legger mors krenkeleser til grunn for sine vurderinger, og overser fullstendig den narsissistiske dynamikk vi ser i denne saken. At mor er den som initierer handlinger som far reagerer på blir ikke vurdert. At far ikke finner seg i at barna utsettes for mors stadige ustabile innfall over flere år, blir ikke vurdert. At mor går rundt å lyver om far til de fleste i denne saken, blir ikke vurdert! At det er mor som beskriver far for psykopat, og når far så dokumenterer at det er mor som har de psykopatiske trekk, blir krenket, fremstår nettopp som typisk for denne sakens underliggende dynamikk! Dette er ikke vurdert av den sakkyndige i det hele tatt! Dette er avansert psykologi og krever en fullstendig oversikt i sakens realiteter for å bli avslørt. Det er et beskrivende paradoks at mens far blir kritisert av den sakkyndige for ikke evne se at begge bidrar til konflikten, så er det far som ensidig blir kritisert for dette! Hvor er vurderingene av at mor bidrar i konflikten? Hvor er kritikken av mors mange avvikende adferdstrekk? De er helt utelatt i saken. mens mor i sine beskrivelser fra den sakkyndige over ensidig tillegger far all skyld og en rekke negative karakteristikker, blir ikke dette noe sted problematisert! Når far forsvarer seg og dokumentere mors usanne påstander om seg, nekter den sakkyndige å se dette! Ensidig skal far problematiseres, og når far dokumenterer sine beskrivelser, tar man disse beskrivelser ut av saken og klandrer far for å være den som lager problemer!! ] det yngste barnet har kommet med uttalelser som synes å bekrefte dette. Far synes å legge press på barna, for å få innformasjon om deres liv sammen med mor, på en måte som representerer et ubehag, i alle fall for det eldste barnet. Han sier at han prøver å snakke med det eldste barnet, men opplever at det eldste barnet er taus. Han har nå slutet å spørre. det eldste barnet bekrefter gjennom sin innformasjon, at far stiller mange spørsmål. [Igjen er de vurderinger som gjøres ensidige. Far innrømmer at han har snakket noe med barna, mens mor påstår hun ikke har det. Både før og etter 2003 foreligger det omfattende beskrivelser av at mor snakker usant til den sakkyndige og faktisk driver meget omfattende utspørring av barna. det eldste barnet beskriver dette og det gjør også det yngste barnet. Så sent som under rettsaken i 2007 avslørte psykolog Egeland at det eldste barnet var utsatt for et formidabelt press fra både mor og Mors venn for å fortelle hva hun hadde sagt både til den sakkyndige og hva som skjedde i Bergen. Den sakkyndiges vurderinger synes derfor igjen å ha vært uriktige. Det blir som tidligere beskrevet et paradoks at den sakkyndige tillegger det yngste barnet sine utsagn verdi mot far, uten å ha vurdert hvor det yngste barnet kan ha fått en slik

196 196 oppfattelse fra? Som vist over kan det yngste barnet like gjerne ha en slik oppfattelse fra mor! Dette blir ikke vurdert noe sted! Dermed blir det helt umulig å forholde seg til hva den sakkyndige påstår. Hans påstander fremstår isteden som ensidig kritikk av far, selv om premissen han legger til grunn like godt kunne kommet fra mor! Igjen underbygges ensidigheten og dermed manglende faglig innsikt og rapporten mister sin verdi.] Den sakkyndige mener at gjennom observasjoner av samvær mellom far og barn, at barna gies god stimulering mht. aktiviteter, og intellektuelt ved at han forklarer og informerer dem. Far kan slik sett gi gode bidrag til opplevelser for barna og til barnas utvikling. det eldste barnet synes helt klart å ha fått kunnskaper som barn på hennes alder ikke har, gjennom turer til Thailand og andre felles aktiviteter. Selv om den sakkyndige vurderer at barna er følelsesmessig s.41 tryggere og nærmere knyttet til mor, er de også knyttet til sin far. det eldste barnet sin tilknytning til far er sterkere enn det yngste barnets. [Igjen mangler grunnlag og observasjoner for hvordan den sakkyndige kommer frem til at barna skulle ha noen bedre emosjonell tilknytning til mor enn til far. Ingen observasjoner er beskrevet som underbygger noe slikt. Når vi tar det eldste barnets årelange forsøk på å få flytte hjem til far må dette bygge på en meget sterk emosjonell tilknytning til ham. At det yngste barnets tilknytning er noe svakere fremstår mer som et resultat av at mor i årevis har hindret det yngste barnet kontakt med sin far mer enn at far ikke har slike evner. Likeledes er det yngste barnets unge alder også et aspekt i dette!] For å unngå konflikter knytet til samvær, må samvær avtales helt konkret. For å unngå de tilbakevendende konfliktene knyttet til feriesamvær, må en finne ordninger som gjør at dette er avklart god tid på forhånd. Den sakkyndige har tatt opp med partene om det hadde vært mulig å sette opp en samværplan for ett år av gangen, med utgangspunkt i skolens plan for ferier og planleggings dager. Videre er det fra mor sin side foreslått at man for sommerferien, har en avtale om at sommersamvær vekselvis legges innenfor skoleferiens 3 første og 3 siste uker. På denne måten kan begge parter planlegge ferie uavhengig av den andre. Slik den sakkyndige vurderer det bør en ut i fra det eldste barnet sitt ønske om mer samvær med far, kanskje gi henne mer samvær enn det, det yngste barnet har. Barnas tilknytning til og historien i forhold til far er ulik. Samtidig er det presset det eldste barnet synes utsatt for, negativt for henne. Et økt samvær for henne forutsetter at konflikten rundt barna dempes. Dette kan begge parter bidra til, men far mest ved å kunne våge å stole på at barna faktisk har det bra hos sin mor og at hun gir dem god omsorg. Han synes ikke å hatt noe å utsette på hennes omsorg før ekteskapet ble oppløst og egentlig ikke før mor krevde omsorgen for det eldste barnet. [Problematikken rundt samvær har ikke vært at de ikke er avtalt spesifikt. Det har hele tiden vært avtaler på dette. Problemet har vært at mor hele tiden har brutt avtaler og både tatt barna ut av skolen utenom avtaler og sabotert sommerferier i strid med avtalen. Slik

197 197 sommerferien i 2002 kan være et eksempel for de fleste ferier ble barna hindret alt samvær med sin far. Dette er ikke problematisert av den sakkyndige i det hele tatt! Det hjelper ikke med bedre avtaler om mor allikevel saboterer dem! Den sakkyndiges påstander om at far ikke hadde noe å utsette på mors omsorg før skilsmissen viser bare hvor dårlig forståelse den sakkyndige har av hele saken. Det var nettopp på bakgrunn av mors omsorgsferdigheter at far tok ut skilsmisse fra mor!! Den sakkyndige legger slike usanne påstander til grunn for sine konklusjoner! At far hadde noe å utsette på mor både i og etter samlivet er godt dokumentert! Det burde ikke handle ensidig om at far skal stole på mor, men like mye at mor viser seg en slik tillit verdig. Og igjen, hvorfor vurderes det ikke noen steder hvorfor mor ikke stoler på far?? Igjen er det en metode for mor og en annen for far! Ut i fra mors adferd synes det være all grunn til far å være bekymret. Når man i 2007 ser hvilke problemer barna har vært involvert i både i barnevern og hos BUP etter flyttingen, synes det fremkomme meget godt dokumentert at mor overholdet ikke har evnet å redusere noen konflikt. Dette til tross for at hun fra 2003 til 2007 ikke hadde andre henvendelser fra far enn 5 innkallinger til familierådgivingskontoret. Innkallinger hun aldri kom til! Noe som i seg selv er meget konfliktdrivende. Mor viser gjennom sin egen adferd at den sakkyndige tok feil. Ekstra ille blir det når den sakkyndige ensidig legger ansvaret for konflikten over på far. Det påståes at det er far som ensidig legger press på det eldste barnet, for det har mor sagt! Det fremkommer nærmest en blankofullmakt fra den sakkyndige der mor kan påstå hva som helst og det blir akseptert som sant. Dette blir særdeles påfallende når man ser hvordan den sakkyndige utelater alt far beskriver og deretter siler fars gjenværende beskrivelser gjennom et kritisk filter som egentlig sier at han ikke tror noe av det far beskriver, det blir for fantastisk! Fakta er at det far beskiver er en psykopatdynamikk. Det kompliserer saken. Den sakkyndige vurderer ikke noe sted hvordan en slik ensidighet påvirker far! Er det kanskje på bakgrunn av dette at det stadig blir rettssaker?? Det beskrives ikke noe sted at den sakkyndige vurderer de beskrivelser som dokumenterer hvordan mor bevisst hindrer det yngste barnet kontakt med sin far i alle år. At det yngste barnet har fått mindre kontakt som følge denne sabotering fra mor får ingen konsekvenser for mor! Den sakkyndige vurderer ikke dette i det hele tatt!] Den sakkyndige vil foreslå at barna har samvær med far hver 2. annen helg slik som nå, men at det bør vurderes om det eldste barnet kan få noe ekstra samvær i forbindelse med skolens planleggings dager eller høst- og vinterferie dersom overnevnte forutsetninger er til stede. En må i så fall planlegge dette ut fra skoleplanen god tid på forhånd. Grunnet avstanden mellom partenes bosted, mener den sakkyndige at det ikke er aktuelt med samvær med far på ukedager mellom samværhelger. Høytider som jul og påske bør deles som nå, alternativt at påsken feires annet hvert år med de respektive foreldre.

198 198 Den sakkyndige mener at barna bør ha sammenhengende samvær med far 2 uker hver sommer, slik at han har mulighet til å ta begge barna med seg til Thailand, dersom han ønsker dette. Forslaget fra mor om at fars sommersamvær avvikles vekselvis innen skoleferiens 3 første/3 siste uker, mener den sakkyndige er konstruktivt. Det vil kunne forhindre konflikter og begge parter står fritt til å planlegge sin ferie for år fremover. Far sin bekymring for og mistenksomhet i forhold til mor og hennes helse- og livssituasjon, en bekymring den sakkyndige mener er en vesentlig årsak til konfliktene, gjør at den sakkyndige gjerne hadde sett at spørsmålet om samvær først ble endelig avgjort på et seinere tidspunkt. [Det fremstår særdeles merkelig at den sakkyndige ikke på noe tidspunkt realitetsbehandler de dokumenterte adferdstrekk mor fremviser, men allikevel kan kritisere far for hans bekymringer vedrørende de samme adferdstrekk! Det føyer seg inn i den sakkyndiges ensidige fremstilinger av saken som denne rapport legger til grunn. Problematisk blir det når det er mor som begynner med å trekke inn psykiatriske diagnoser, uten at den sakkyndige evner å vurdere dette i det hele tatt! Slik vi ser det beskrevet fra hennes lege kan det ikke være særlig tvil om det! Den sakkyndige har som vist over heller ikke realitetsvurdert mors psyke på noe tidspunkt. MMPI testen taler sitt tydelige språk, det unnlater den sakkyndige å beskrive noe som helst sted!] Den sakkyndige hadde gjerne sett at det ble satt opp en samværsplan minst ut skoleåret 2003/4, gjerne ut Dersom konflikten mellom partene hadde blitt dempet, slik at belastningen på barna ble redusert, kunne en eventuelt utvidet samværet. Opprettholdes konflikten med far som den mest drivende part, må det vurderes om ikke barna utsettes for så store påkjenninger at de må skjermes, ved at samvær innskrenkes. Den sakkyndige håper at et slikt resultat kan unngåes. [Ensidig og uten å vurdere noen av de adferdstrekk som er beskrevet ved mor tillegges far ensidig skyld for konflikten. Det i seg selv fremstår som særdeles lite konstruktivt og heller konfliktdrivende for saken. Dersom den sakkyndige mener at de avvikende adferdstrekk vi finner ved mors årelange adferd ikke er skadelig for barna, burde det være en enkel sak å dokumentere dette. Når den sakkyndige unnlater dette og heller tar alle disse for barna negative beskrivelser ut av saken, underbygger han egentlig en forutinntatt holdning til saken. Mor skal ha omsorgen, og fokuset blir å begrunne det!] Isdalstø Magne Furevik Psykologspesialist

199 199 DISKUSJON ---- AV RAPPORT Noen viktige enkeltpunkter som diskvalifiserer rapporten 1. Ingen sammenheng mellom vurderinger og observasjoner Det er stadige eksempler på at det ikke er noen sammenheng mellom vurderinger og observasjoner, og at vurderinger, innformasjoner og observasjoner blandes sammen, hvilket umulig gjør både tolkning og etterprøving. Et ufravikelig krav til en sakkyndig rapport. Eks: Hun har vist fleksibilitet ved at hun kan se at ting kan ha ulike forklaringer og kan forståes på flere måter. (s.3) Eksempler på fleksibilitet og at noe kan forståes på andre måter eksisterer ikke. Det finnes ingen observasjoner eller beskrivelser av at mor evner være verken fleksibel eller ta andres perspektiver. Den store trangen til å projisere egne trekk over på andre (far bryter avtaler, far kommer ikke til møter, far hindrer samvær osv) er nettopp en bekreftelse på at mor ikke evner ta andres perspektiv! Å anklage andre for trekk mor selv har (projeksjon) viser to ting; (1) Det projiserte trekket oppfattes av mor som negativt, og hun anklager andre for å ha slike trekk! (2) Det viser en rigid adferd med manglende innlevelse, når hun påstår negative trekk om andre, som hun selv har, som hun selv beskriver og oppfatter som krenkende å høre om seg selv! Derimot er det en rekke eksempler på det motsatte! Mor tillegges positive trekk hun ikke viser, men påstår at hun har! Det er ingen obeservasjoner av slike påståtte trekk, så når mor påstår ha slike legges det uten kildekritisk vurdering til grunn! Et av de problemer mor viser er jo nettopp at hun i sine beskrivelser ensidig anklager far! Hvordan kan man da si at hun evner se at en sak har flere sider? En ting er å kunne dokumentere at virkeligheten er slik, noe annet er det når påstandene ikke kan dokumenteres! Eks: I kapittelet Innformasjon fra partene. Observasjon av samspill (s.2) skriver den sakkyndige (s.3): Mor har i samtalene med den sakkyndige formidlet sitt syn og svart på spørsmål på en måte som er opplevd som ærlig. Hun har ikke lagt skjul på at hun har hatt vansker av depressiv karakter. Hun har vist fleksibilitet ved at hun kan se at ting kan ha ulike forklaringer og kan forståes på flere måter. Hun har fremstått som reflektert og ikke gitt inntrykk av at hun har behov for å opprettholde en feilfri fasade. Selv om den sakkyndige har stilt henne utfordrende og nærgående spørsmål, har hun forholdt seg saklig og ikke vist irritasjon eller følelsesmessige reaksjoner som har vært påfallende. Dette er imidlertid ikke innformasjoner fra mor, men vurderinger fra den sakkyndige av mor! Beskrivelser som :.. opplevd som ærlig, er hvordan den sakkyndige tolker mor, har vist fleksibilitet, er også hvordan den sakkyndige tolker mor, har fremstått som reflektert, og Selv om...så... har hun... er alle eksempler på den sakkyndiges

200 200 vurderinger og tolkninger av påståtte observasjoner og ikke selve observasjonen eller det mor har sagt (innformasjon/påstand)! Det virkelige problemet her er jo at observasjonen mangler og dermed er det umulig å etterprøve! Hvilket betyr at det er helt uinteressant ut i fra et faglig vitenskapelig syn! Mor kan påstå så mye hun vil, det betyr ikke at den sakkyndige an legge det til grunn som sannhet! Det er et vitenskapelig syn man er interessert i når man trekker inn en sakkyndig ikke mors udokumenterte påstander! Dette strider mot Veiledning for sakkyndige psykologer i saker etter barneloven og barnevernloven, utgitt av Barne og familiedepartementet februar 1998 hvor det står på s.27: Den sakkyndige må eksemplifisere hvilke observasjoner som danner grunnlaget for vurderingene, slik at sammenhengen mellom observasjoner og konklusjon kan forståes av oppdragsgiver! Den sakkyndige bygger i realiteten sine vurderinger på egne tolkninger og ikke på observasjoner og empiriske premisser! Vurderinger gies stikk i strid med observasjoner og sakens øvrige fakta. Tolkninger og vurderinger gjøres uavhengig av hva som er observert! Det holder ikke i en faglig setting! Eks: Hun har fremstått som reflektert og ikke gitt inntrykk av at hun har behov for å opprettholde en feilfri fasade. (s.3) Dette mens mor i sine egen dokumenter beskriver seg med en omsorgsevne over gjennomsnittet, mens barna har klippekort hos både barnevernet og BUP! Mors lave terskel for krenkelser er nettopp et utrykk for hennes grandiose selvbilde, et godt utrykk for nettopp behovet for en...feilfri fasade! At mor beskriver seg som en omsorgsperson over gjennomsnittet i sine stevninger og som langt bedre enn far, er jo nettopp et bevis på behovet for en feilfri fasade! Det samme kommer til syne i mors lave terskel for krenkelser, det er nettopp et utrykk for frykten om at den feilfrie fasaden skal sprekke! Eks: Mor har i samtalene med den sakkyndige formidlet sitt syn og svart på spørsmål på en måte som er opplevd som ærlig (s.3) og Hun tolererer ikke løgn og juks.! (s.5) Dette beskrives samtidig som det dokumenteres omfattende løgner fra mor! Mor fremsetter en rekke påstander i direkte konfrontasjon og strid med sine egne tidligere påstander. En reke logiske brudd blir synlig uten at den sakkyndige reagerer! Den ene påstanden om far slår den andre i hjel. Nettopp det at påstandene bryter med hverandre betyr at minst en av påstandene må være usanne! Far kan ikke både jobbe mye (når mor skal påstå hun passet barna) og samtidig påstå at far ikke ville jobbe (når mor påsto hun underholdt partene i samlivet). Minst en av disse påstandene må være usanne, og ofte er begge usanne som i dette eksempelet! Andre eksempler fra mors dokumenter er : - Mor påstår far både arbeidet mye, mens det samtidig påståes at han ikke ville arbeide! - Mor påstår at hun forsørget familien i samlivet, samtidig som hun i brev til ligningskontoret skriver hun ikke har vært i arbeid! - Mor påstår far er psykopat, samtidig som hun sender brev til UDI med forespørsel om de kan kaste fars nye kone ut av landet slik at mor og far kan komme sammen igjen!

201 201 - Mor påstår til sitt nettverk at far mangler empati, samtidig som hun i flere brev til far takker kan for at han evner å se når hun har det vanskelig og støtter henne! - Mor påstår til den sakkyndige at far ikke klarer å ta seg av barna, mens hun i brev til far over flere år skryter av hvor flink far er ovenfor barna! - Mor beskriver til sakkyndige og andre at hun har en høy moral og hater løgn og juks, samtidig som far avslører et 60 talls løgner av mor! - Mor skriver i prosesskriv at om hun får omsorgen, så skal far få omfattende samvær ut over normalt samvær, men når mor får omsorgen saboteres det meste samvær! - Mor klandrer far for å bryte avtaler, mens hun samtidig stikker av med barna til utlandet utenfor oppsatte sommerferieavtaler, år etter år! - Mor påstår skolefraværet for barnet er høyt og klandrer far for dette, samtidig som hun tar barnet ut av skolen uten at det gies meldinger til skolen! - Mor klandrer far når skolen tilkjennegir at barnet som da bodde med far har uorden i leksene, mens mor selv til den sakkyndige innrømmer at hun ikke gjorde lekser med barnet ved sine samvær! Og slik fortsetter det i det uendelige... år etter år! Den sakkyndige vurderte ikke noe av dette. Dette er i realiteten en endeløs rekke av provokasjoner mot far. Logiske brudd er typisk for en del personlighetsforstyrrelser! Med slike dokumenterte fakta blir det svært avslørende for den sakkyndige når denne påstår at mor virket ærlig og oppriktig! Ja, mor virket sikkert slik, men det er like mye en beskrivelse av god evne til manipulasjon, som noe annet! Dette strider mot hva som beskrives i Veiledning for sakkyndige psykologer i saker etter barneloven og barnevernloven, utgitt av Barne og familiedepartementet februar 1998 står det på s.24.: Under punkt : 9.2 Skriftlige erklæring I den skriftlige formidlingen av den sakkyndiges arbeid er det viktig å følge god forvaltningskikk. De som leser erklæringen skal følge med i hva den sakkyndige har gjort, og det skal være mulig å forstå sammenhengen mellom den innformasjon som er hentet inn og de vurderinger som er gjort. Det samme gjelder de teoretiske avveiningene den sakkyndige gjør. Partenes syn må komme fyllestgjørende frem. Det er ikke mulig å se sammenhengen mellom innformasjon, observasjon og vurderinger som gjøres, når både vesentlig innformasjon, og observasjon er utelatt og innformasjon, observasjon og vurderinger blandes sammen! Dette bryter med andre ord både mot forvaltningsloven og det bryter mot helsepersonellovens 15 om at attester skal være nøyaktige og korrekte! Alvorlig er det også at den sakkyndige begynner å blande inn troverdighetsvurderinger. Slik beskriver faglitteraturen troverdighetsvurderinger hos sakkyndige: Rosenqvist og Rasmussen (2002),s.22 skriver i Rettspsykiatri i praksis : Det er også noen mandat som kan bli utformet på områder der det knapt finnes relevant kompetanse. Det kan for eksempel gjelde i troverdighets vurderinger. Dersom man får et mandat som innebærer troverdighets vurderinger, bør man nøye overveie å be rekvirenten endre mandatet, eller si nei takk. Når den sakkyndige tar ut alle fars dokumenter av

202 202 saken, skjer en troverdighetsvurdering av far helt ulik den som gjøres av mor, for der foreligger det ikke noen dokumentasjon av mors påstander. Allikevel blir de lagt til grunn! Skal vi støtte oss på faglitteratur så er ikke en påstand sann før den støttes av bevis eller evidens. If something is valid, it is true in the sense that it is supported by available evidence Metods in Behavioral research Cosby Paul C. (2003,s.89) Om en påstand ikke støttes av bevisene, så er den heller ikke valid. Et begrep som er svært viktige i en sakkyndig setting både opp imot fag, men også opp i mot juridiske lover som helsepersonloven 15. Det er helt avgjørende at den kunnskap man presenterer for retten og de vurderinger man gjør er holdbare. Faglitteraturen er meget klar på dett: Hvordan kan man vite om kunnskap og slutninger er holdbare? Svaret er i prinsippet enkelt. En vitenskapelig slutning er valid, når en rimelig slutning er formulert, og når alternative (rimelige) slutninger er utelukket. Det betyr at selv korrekte slutninger ikke er valide, før alternative slutninger er avvist! Psykologiens Forskningsmetoder, Frode Svartdal (2004,s.28) Det betyr at vurderinger ikke er valide, før alternative vurderinger er utelukket! Problemet for den sakkyndige er jo nettopp at det ikke presenteres noen alternative vurderinger, slik far dokumenterer. Da kan man heller ikke utelukke alternative vurderinger. Grunnlaget for de alternative vurderinger er nemlig tatt ut av saken, for de lå i fars dokumenter om den sakkyndige selv skriver Han ikke var interessert i å motta! Og følgelig er ikke de vurderinger som blir gjort, valide eller på godt norsk faglig holdbar! Den sakkyndige begår i stedet den alvorlige feil at han utelukker premissene, i stedet for å se om premissene utelukker hypotesen! De premisser som blir vurdert er mors udokumenterte påstander, som ikke er kildekritisk vurdert! Dette bryter selvfølgelig med alt som har med vitenskapelig metode å gjøre! Samtidig viser det at den sakkyndige forstår att de utelatte premissene imøtegår hypotesen! Hvorfor skulle de ellers fjernes! Og da er vi inne på triksing med datagrunnlaget, hvilket er faglig svindel! 2. Umulig å etterprøve De vurderinger som gies er umulige å etterprøve fordi premisser fra observasjoner og innformasjon i stor utstrekning er utelatt! Videre foreligger det ingen kildekritiske vurderinger, som er et krav for å si noe om en rapports validitet (sannhet)! Eks: Hvordan etterprøver man en tolkning om at Hun har fremstått som reflektert og ikke gitt inntrykk av at hun har behov for å opprettholde en feilfri fasade., når det ikke foreligger noen beskrivelser av hva dette bygger på verken i form av observasjoner eller

203 203 innformasjon fra mor? Når både mor selv og hennes lege i Norheimsund (etter utsagn fra mor) beskriver mor med en omsorgsevne over gjennomsnittet, til tross for alle de alvorlige avvikende beskrivelser som foreliger, blir en påstand om at mor ikke har behov for å opprettholde en feilfri fasade latterlig og helt uten dekning! Eks: Den sakkyndige vurderer det slik at mor ikke har en diagnose av dyssosial personlighetsforstyrrelse uten at det er foretatt en eneste test av mor, og uten at mors historikk er beskrevet! En slik diagnose kan man ikke si noe om uten omfattende historikk og tester! I Veiledning for sakkyndige psykologer i saker etter barneloven og barnevernloven, utgitt av Barne og familiedepartementet februar 1998 står det på s.27: Den sakkyndige må eksemplifisere hvilke observasjoner som danner grunnlaget for vurderingene, slik at sammenhengen mellom observasjoner og konklusjon kan forståes av oppdragsgiver! En påstand blir ikke sann fordi en person med en tittel kommer med den, men fordi den kan underbygges med dokumenterbare observasjoner og empiri! Som beskrevet under: Følgende tekst fra Dawes (1994,s.5) kan det være grunn til se nærmere på: Det er altså en kjensgjerning basert på forskning at : Det som best sier noe om fremtidig adferd, er adferd i fortiden (historikk) og skåre på standardiserte tester (eks. MMPI) og ikke inntrykk man får gjennom intervjuer eller observasjoner! Adferdsbeskrivelser av mor i fortiden er svært negative for mor, MMPI testen er svært negativ for mor, allikevel påstår den sakkyndige at dette ikke er vesentlig! Og det mens faglitteratur beskriver dette som vesentlig! Spesielt gjelder dette når man har med narsissistisk/psykopatisk problematikk å gjøre fordi manipulasjon og løgner er en så sentral del av denne personlighetsfungeringen! Når den sakkyndige så selv skriver i sin rapport at Far har gitt den sakkyndige en ringperm inneholdende rundt 200 sider tekst, i all hovedsak ulike brev og vurderinger fra far sin side. Den sakkyndige har ikke bedt eller ønsket å motta dette., viser det at historikk, negativ for mor er utelatt! Fars beskrivelser av mors negative adferdstrekk er helt utelatt i rapporten. De over beskrevne

204 204 sakkyndige rapporter som er positive for far er oppført på listen over datagrunnlaget, men ikke nevnt noe sted i rapporten! Hvorfor? 3. Metodefeil Det foreligger alvorlige metodefeil i den sakkyndiges rapport. Det skjer i form av at partene utsettes for ulike metoder ved vurderinger, og ikke vurderes for de samme trekk. Eks: Den fundamentale attribusjonsfeil begåes mot far men ikke mot mor. Mors negative trekk årsaksforklares som omgivelsenes påvirkning (deriblant far og en vanskelig separasjon). Negative trekk ved far er årsaksforklart i fars personlighet. Mens det er tydelig at mor påvirkes av både far og øvrige omgivelser til å fremvise klart negative trekk i en årrekke, er det ikke mor eller omgivelsene som er årsak til de negative trekk den sakkyndige påstår om far. Disse trekk tillegges fars karakter! Mor påståes ha en helt ok karakter, for det er skilsmissens frustrasjoner som er årsak til mors avvikende adferd. Problemet er jo bare at mor hadde denne adferden mange år før skilsmissen, denne adferden var begrunnelsen for skilsmisse og hun har en samme adferden nå mange år etter skilsmissen. Mors negative trekk har far skylden for, fars negative trekk har han selv ansvaret for! Faktisk viser en slik påstått kortvarig frustrasjonsperiode at mors frustrasjonstoleranse er meget lav, og uansett lavere enn fars, for far flipper ikke ut slik mor gjør, til tross for at både far og mor er i en skilsmisse. Mye tyder også på at de belastninger far ble utsatt for var betydelig større enn det mor ble utsatt for, uten at far mister kontrollen slik mor gjorde! Mye tyder derfor på at den sakkyndiges påstand om at mors avvikende adferd er knyttet bare mot skilsmissen som sådan, ikke kan stemme. En slik forståelse er en enkel årsaksforklaring bygge på en klinisk forståelse av saken. Den bygger ikke på en dypere forståelse av mors underliggende problematikk! Eks: Far kritiseres ensidig for en rekke forhold, mens det ikke noe sted gjøres vurderinger av de samme forhold ved mor! Dermed kan far i realiteten ha mange negative trekk uten at det får negative konsekvenser for far, fordi man ikke vet om mors negative trekk, om det samme forhold, er bedre eller verre!! Dette er samtidig bevis på ensidige, forutinntatte holdninger hos den sakkyndige! Når det så gjennomgående legges vekt på fars negative trekk underbygger det samtidig en ensidig forutinntatt hypotese om at mor skal ha omsorgen, og at argumentasjonen så rettes inn på å underbygge dette og ikke ta for seg både positive og negative trekk hos begge foreldre og sammenligne disse. Det er da også gjennomgående at det er fars negative trekk som problematiseres og gies ansvar for konflikten, mens mors negative sider søkes unndratt og bortforklart. Det er selvfølgelig ikke faglig holdbart! Eks: Den sakkyndige skriver Opprettholdes konflikten med far som den mest drivende part... og tillegger far hovedansvaret for konflikten ut i fra et syn bygget på mors påstander. Mor stikker av med barna i sommerferie både i 2001 og 2002 og det eneste den sakkyndige skriver om det er (s.37): Den sakkyndige er bl.a. av den oppfatning at mor, ved å være smidig mht. til tidspunkt for feriesamvær, kunne dempet striden rundt

205 205 dette spørsmålet. At dette skaper konflikt og er klare avtalebrudd fra mor blir ikke problematisert av den sakkyndige i det hele tatt! Mor har i realiteten blankofullmakt til å gjøre hva hun vil uten at det blir problematisert av den sakkyndige! Faglitteratur beskriver at : Et spørsmål om hvorvidt et barn skal ha fast bosted hos far eller mor, krever en sammenligning mellom positive og negative kvaliteter ved de to omsorgsituasjonene. Sakkyndig Arbeid, E. Backe Hansen, H. Øvereide (1999, s.221 ) En slik sammenligning krever at det settes opp både negative og positive trekk ved begge parter og at det skjer en reell diskusjon av disse! Når det så mangler observasjoner av de trekk mor tillegges, og de trekk far tillegges bygger på mors udokumenterte påstander, ja da blir det vanskelig å gjøre noen faglig vurdering og sammenligning av partene. Dette er helt elementær metodikk det brytes grovt mot fra den sakkyndige! Hvor er mors negative trekk beskrevet? Jo i de dokumenter far hadde som den sakkyndige ikke ville se! Hvorfor er de omfatende negative trekk ved mor, far dokumenterer i sine dokumenter utelatt? Hvor er de positive trekk ved far, som mor selv faktisk beskriver i sine brev til far? Hvorfor ville ikke den sakkyndige se disse brev?? Det er lett å dokumentere fullstendig svikt i faglig metode, og dermed er ikke rapporten et faglig dokument, men et partsinnlegg for mor! Når det så ligger til grunn beskrivelser av psykopatisk problematikk, og den sakkyndige faktisk vurderer nettopp diagnoser knyttet til denne typen problematikk og kun vektlegger det mor påstår, er den sakkyndige ute å kjøre faglig. Er det noe man ikke kan tillegge vekt er det hva narsissistiske personer påstår! Allikevel gjør den sakkyndige nettopp det. 4. Kunnskapsmangel hos sakkyndig Den sakkyndige fremviser alvorlig kunnskapsmangel om personlighetsforstyrrelser når han skriver at Det finnes flere typer av personlighetsforstyrrelser, hvorav psykopati eller Dyssosial personlighetsforstyrrelse, som er betegnelsen i ICD-10 (WHO), er en av de som regnes som mest alvorlig. (s.32)! Når den sakkyndige så bygger sin vurdering av mors personlighetsforstyrrelse på mors egne utsagn, underbygger det en ytterligere kunnskapsmangel om slike personligheter. For det første fremgår det meget klart fra faglitteratur at dyssosial personlighets forstyrrelse og psykopati IKKE er synonyme forstyrrelser. Fra side 88 til 165 i boken Psykopati og forsvarsmekanismer blir dette meget godt dokumentert. Her er noen eksempler, på s.92 står det således : Widiger skriver (Patric, 2006, s.163) om Dyssosial adferd følgende : The dissocial behaviour factor would correlate highly with PCL-R psychopathy, but is not equivalent to psychopathy (Livesley, 1998).

206 206 s. 109: Rosenqvist, Rasmussen (2001) Dyssosial personlighets forstyrrelse (ICD-10) er nok nærmere psykopati begrepet enn antisosial personlighets forstyrrelse (DSM-4). Men dyssosial personlighets forstyrrelse inneholder en større gruppe enn de klare psykopatene. s.112: Psykiater M. Setsaas skriver at : I ICD-10 i kapittel F60 finner vi personlighetsforstyrrelser og de generelle kriterier og de spesifikke kriterier for de enkelte undergruppene. Psykopati er ikke en egen undergruppe, men omfattes av flere. De enkelte spesifikke personlighetsforstyrrelsene er klart definert. Slik psykopati er definert internasjonalt, vil vi finne den i flere personlighetsforstyrrelser, først og fremst dyssosial personlighetsforstyrrelse og emosjonelt ustabil personlighetsforstyrrelse (Borderline). Dette er ikke lett, og selv vi fagfolk blir litt forvirret og snubler i begrepene av og til! s.114: Dådermann 2002, Hun skriver videre at: Many researchers still erroneously suggest that the dyssocial personality dissorder and antisocial personality dissorder may be applied to all psychopaths and vice-versa." Rosenqvist & al.(2002),s.217 Igjen vil vi minne om at begrepene antisosial personlighetsforstyrrelse, dyssosial personlighetsforstyrrelse og psykopati ikke er synonyme, selv om de er nær beslektet. Dette må føre til at man ikke vilkårlig bruker diagnosene om hverandre for så å bruke forskningslitteraturen om psykopati og gjentagelsesfare for å si noe om tilbakefallsrisiko. Rosenqvist & al.(2002),s.216 skriver i boken Rettspsykiatri i Praksis: Dersom man skal evaluere en person i forhold til Hares sjekkliste [psykopati], er det viktig at man ikke bare forholder seg til opplysninger fra personen selv, men henter så mye som mulig inn av objektive verifiserbare opplysninger. En slik diagnostisk utredning vil derfor være ganske omfattende og vil måtte ta en del tid ettersom man også er avhengig av å innhente opplysninger i den grad det er mulig. Norske rettspsykiatere og -psykologer må vite at en vurdering med henblikk på psykopati vil være usikker, eller til og med mangelfull, dersom man bare bygger på de opplysningene (premissene) som observanden gir, eller som for øvrig fremgår av politidokumentene. Man skal være klar over at psykopatiskåren vanligvis blir høyere jo mer informasjon man har tilgjengelig (Alterman mfl. 1993). Som faglitteraturen her beskriver det, er den sakkyndiges vurdering av mors personlighet i høyeste grad mangelfull, for de beskrivelser far gav skriver den sakkyndige selv at han ikke var interessert i! Fil innformasjon og historikk blir fjernet! Hvordan skal man da få

207 207 innblikk i en manipulativ personlighet? Det i en setting der faglitteratur er klinkende klar på at det er nettopp slik historikk som kreves for en slik diagnose! Analysen dokumenterer godt at faglitteraturens beskrivelser av slike narsissistiske personligheter er helt i tråd med mors personlighetsfungering! Men det krever kunnskap om narsissistisk adferd for å se og forstå dette! Selv mors MMPI test 2002 viser i sitt skårbilde at vi har meden narsissistisk personlighet! Også dette er utelatt! 5. Seksuelle overgrep mot barnet Den sakkyndiges håndtering av det eldste barnets beskrivelser av seksuelle overgrep fra mors venn er så alvorlig at det burde vært etterforsket av politiet. Slik den sakkyndige i aksepterer at mors venns bekjente i barnevernet, presset det eldste barnet (7år) til å forandre forklaring på det i dommeravhør beskrevne overgrepet, fremstår som så alvorlig at det klart må falle innenfor straffeloven! Dette er beskrevet i detalj over i analysen og fremstår som svært kritikkverdig. Barnevernets beskrivelser viser at de etter dommeravhøret tvinger det eldste barnet til å forandre sin forklaring, slik at mors venn den gangen skal slippe anklager om overgrep. Måten dette skjer på og dokumentene som viser hvordan dette skjedde er meget kritikkverdige. Når den sakkyndige bistår med dette blir dette svært alvolrig for den sakkyndige! Dokumenter fra barnevernet, og deres nære forbindelser med mors venn avslører dette meget godt! Uten at barnet forandrer mening ville det vært umulig for den sakkyndige å la barna bli hos mor. 6. Blander klinisk med sakkyndig Den sakkyndige blander sammen en klinisk vurdering med en sakkyndige vurdering. Dette til tross for at faglitteratur advarer nettopp mot dette! I Veiledning for sakkyndige i saker etter barneloven og barnevernloven utgitt av Barne og Familiedepartemente, 1998,s.15 står det: Den sakkyndige evner overhodet ikke å skille mellom en kliniske og en sakkyndig utredning. Rapporten fremstår mer som en støtteerklæring for mor enn en nøytral vurdering for retten. Der argumenter for og imot skulle vært utgangspunktet for vurderinger, blir det i stedet en ensidig negativ vinkling av far og en ensidig positiv vinkling av mor! Den kliniske innfallsvinkel det dokumenterer han gjennom hele

208 208 rapporten ved f.eks. kliniske beskrivelser som Plagene influerer ikke eller i liten grad hennes daglige fungering og evne til å utøve omsorg for sine barn. Plagene antas å bli reduseres dersom hun får mulighet til å leve et mer konflikt fritt liv. Dette er en klar beskrivelse av hvordan mors plager kan reduseres, og helt i tråd med en klinisk vurdering! Men hvordan mor skal bli friskere eller få en bedre livskvalitet er helt irrelevant i en setting der mandatet er hvem av to er best egnet som omsorgspersoner! Faktisk er det faktum at mor treger å få tilrettelagt omgivelsene, negativt for en sammenligning av partenes omsorgsevne, fordi den far ikke har slike behov og dermed kan fokusere mer på barna enn på sine egne behov! I stedet for at dette teller positivt for fars omsorgsevne får man inntrykk av at det nærmest gjøres til et handicap for far at han klarer seg selv, mens det blir en ressurs at mor må ha tilrettelagte livsbetingelser for å fungere! Og ja, i en klinisk setting er det helt flott at mor evner ta i bruk omgivelsens hjelp, men i en sakkyndig vurdering teller dette negativt! Dette viser at mens mor er avhengig av hjelp for å fungere, så fungerer far uten slik hjelp og kan fokusere mer på barna enn seg selv! Hvor er den sakkyndiges vurderinger av dette? Når den sakkyndige bruker fars positive ressurser mot far, og mors negative resurser taler for mor, går det fryktelig galt! Far er ikke en psykiatrisk pasient, han er frisk. Han trenger ikke bruke resurser på å fungere, han kan bruke dem på barna! Det mener den sakkyndige er negativt! Igjen, kritiseres far ut i fra en klinisk tanke om at far er syk og at den som er syk og nekter å ta imot hjelp, har alvorlige problemer, ikke se hva som er til ens eget beste! Problemet er jo bare at far ikke er syk! Derfor fungerer det dårlig når far vurderes ut i fra en klinisk tankegang, og ikke ut i fra en sakkyndig tankegang! Den sakkyndige evner ikke se denne meget vesentlige forskjell! Gjennomgående blir far sykeliggjort når han ikke trenger piller og støtte i nettverk mens når mor viser evne til å be om hjelp blir det nærmest geniforklart! Dette er typisk for en klinisk tankegang, men har ikke noe i en sakkyndig vurdering å gjøre! Den sakkyndige er ikke mors lege! Fagfolk beskriver dette en rekke steder slik Psykiater Odd Hellesøy beskriver sin rolle som sakkyndig (Vallasaken) i dagbladet : Dette har å gjøre med rollen vi hadde. Vi var ikke leger, vi opptrådte ikke i den rollen. Hun var ikke vår pasient, vi undersøkte henne ikke klinisk, vi skrev ikke journaler eller legeerklæring og vi har ikke utført noe som kan ses som behandling, sier han Hellesøy sammenligner vurderingen han gjorde på samme måte som han foretar vurderinger I retten. Det den sakkyndige i realiteten gjør er å skrive en legeerklæring for hva som gir mor best livskvalitet samtidig som medisinen utskrives, nemlig at barna bor med mor! Men det var ikke mandatet! Mandatet var faktisk å beskrive det omvendte, hvem som allerede har best livskvalitet slik at fokus kan holdes på barna, hvem viser minst behov for å bruke egne resurser på seg selv! Det er noe ganske annet enn det vi ser i denne rapporten! Den sakkyndiges sammenblanding av roller synes fjernt for de krav Psykologforeningen stiller. Med stort flertall gikk Psykologforeningens landsmøte så sent som 2007 inn for å

209 209 opprettholde sentralstyrets vedtak av prinsipperklæring om evidensbasert psykologisk praksis: Evidensbasert psykologisk praksis innebærer integrering av den beste tiigjengelige forskningen med klinisk ekspertise og Evidensbasert praksis bygger på den til enhver tid beste tilgjengeiige forskning som kan belyse de aktuelle problernstillingene og Klinisk ekspertise er den psykologiske kunnskap og faglige dyktighet som psykologer med standard norsk psykologutdanning eller tilsvarende besitter, og som tilfredsstiller forsvarlighetskrav, helselovgivningen og etiske prinsipper for nordiske psykologer. Den sakkyndige synes ikke leve opp til slike faglige standarder som lenge har vært grunnlaget for norske psykologer og har dermed heller ikke den forventede ekspertise!. En kan spørre seg om den sakkyndige egentlig forstår forskjellen mellom klinisk virksomhet og sakkyndig virksomhet! 7. To andre rapporter. Den sakkyndige har fått tilgang til to selvstendige sakkyndig rapporter, der far er vurdert og der begge de sakkyndige tilskriver far gode omsorgsferdigheter. Ikke noen av de negative beskrivelser psykolog Furevik kommer med er der observert! Disse er ikke nevnt noe sted i psykolog Fureviks rapport selv om de forelå i 2002! De er som alt annet som taler for far utelatt! Dette er triksing med datagrunnlaget for rapporten og slik tannlege Sudbø mistet sin jobb når slik triksing ble avslørt, bør også dette få konsekvenser for psykolog Magne Furevik! 2 Andre sakkyndige avgav i 2002 en vurdering av far. Psykologspesialist Brock skrev i 2002 at : Når dette ensidige bildet legges til grunn for en midlertidig avgjørelse om å flytte det eldste barnet ut av et hjem og et nærmiljø der hun er vel etablert og sannsynligvis vel ivaretatt så er det grunn til å stille et stort spørsmålstegn ved om dette er i tråd med barnets beste prinsippet! Psykologirofessor Thuen beskrev: Men ut fra mine vurderinger, på bakgrunn av den innformasjon jeg har hatt tilgjengelig, er det ingenting som tilsier at far har sviktende omsorgsferdigheter. Tvert imot, opplevde jeg at det var en trygg og kjærlig tilknytning mellom far og hans to barn. Da blir det problematisk å legge til grunn den sakkyndige sine ensidige negative påstander om saksøker. Når det foreligger 2 sakkyndige uttalelser om far som er positive for far og psykolog Furevik så kommer med en som er negativ for far, er ikke de sakkyndige rapporter reliable. Ulike fagfolk kommer til ulike svar! Da kan heller ikke rapportene være valide, hvilket er et faglig krav til slike rapporter. I en slik setting er det

210 210 ikke noe metodisk galt med den som observeres, men med den metoden/person den sakkyndige bruker i sin observasjon. Når to sakkyndige kommer til et annet resultat enn psykolog Furevik, er det metoden de bruker som utgjør forskjellen. Når man her avslører at det er alvorlige feil og mangler med psykolog Fureviks metoder, synes de andre to sakkyndige ha kommet til et mer riktig resultat. I så måte er det interessant at tingretten i 2007 beskriver fars omsorgsevner slik: Retten vurderer likeeins far til å ha ein tilfredstillande omsorgsevne, og vurderer det slik at dei ytre rammer rundt omsorgen hos far i Bergen som gode Hvordan er det mulig at fars omsorgsevne i to sakkyndige rapporter før 2003 er meget gode, og så i en rettslig kjennelse i 2007 er meget god, mens den sakkyndige i 2003 ikke mener den er god?? Mye tyder på at det er den sakkyndige Furevik som svikter i sin faglige beskrivelse! 8. Reliabel At en sakkyndig rapport er reliabel betyr at andre kommer til det samme resultatet om de undersøker den samme personen. I dette tilfelle foreligger det minst 2 andre sakkyndige rapporter som beskriver fars omsorgsevne som god, mens den sakkyndige her beskriver den som dårlig. Wikipedia beskriver reliabilitet slik: A conclusion is said to be reliabile if others come to the same conclusion, using the same premises. In science it is therefore important to show the premises for the conclusion! Otherwice, it s bad science! Feilen hos Furevik kan med andre ord bygge på at han utelot premissene som var positive for far, mens andre ikke gjør det. Dermed blir utfallet galt hos Furevik. Psykiater Einar Kringlen skriver i boken Psykiatri (2003,s.479) at : Reliabilitet sier noe om i hvilken grad man får det samme resultat hvis man for eksempel gjentar det kliniske intervju eller om forskjellige psykiatere undersøker samme person. Hvis en måleprosedyre er fri for tilfeldige variasjoner og man får stabile konsistente resultater, snakker men om høy reliabilitet (pålitelighet). Salkind (2006:106) i Exploring Research Således er det problematisk for den sakkyndige rapport at den avviker så fundamentalt fra hva andre sakkyndige beskriver både før og etter. Faktisk beskriver retten i 2007 også at fars omsorgsevner er gode! Det komiske er jo at mor selv beskriver fars omsorg både for henne og barna som god, før far tar ut skilsmisse! Rapporten fremstår derfor ikke

211 211 som reliabel. Da kan den heller ikke være valid, hvilket er ufravikelige krav til en faglig forsvarlig rapport. Når en undersøkelse ikke er reliabel, kommer det utelukkende av at metoden svikter, og i dette tilfelle at den sakkyndige gjør feil. Denne analysen viser hvilke feil som blir begått! 9. Valid Om en sakkyndig rapport er valid, har å gjøre med om det den legger til grunn som sannhet, faktisk er sant eller ikke. Dokumenteres det at de premisser som legges til grunn ikke er sanne, er heller ikke rapportens konklusjoner sanne, valide! Cosby Paul C. Skriver i boken Methods in Behavioural Research, (2003,s.89) at : If something is valid, it is true in the sense that it is suported by available evidence. Dersom evidence eller sakens premisser ikke er sanne, blir heller ikke de konklusjoner man trekker sanne, og rapporten blir heller ikke sann, valid! Slik vil også vurderinger av mors adferd heller ikke være valide, fordi mors både adferd og den sakkyndiges vurdering av denne, ikke underbyges av tilgjengelige bevis eller premisser! Fars dokumenter viser dette meget godt, MMPI testen viser det samme! Mors adferd rundt samvær likeså! Den sakkyndiges vurderinger holder overhodet ikke faglig mål! Frode Svartdal skriver i Psykologiens Forskningsmetoder, (2004,s.28) at: En vitenskapelig slutning er valid, når en rimelig slutning er formulert, og når alternative (rimelige) slutninger er utelukket. Det betyr at selv korrekte slutninger ikke er valide, før alternative slutninger er avvist! Dette er meget viktig kunnskap. Det betyr at en sakkyndig rapport ikke er valid, eller sann, før man har utelukket alternative slutninger eller konklusjoner! Det den sakkyndige gjør er ikke bare å utelukke alternative forklaringer, men også å utelukket grunnlaget for alternative forklaringer! Det er faglig svindel! Den sakkyndige gjør ingen vurderinger av fars beskrivelser, de taes heller ut av saken. Det betyr at rapporten ikke er valid, nettopp fordi fars dokumentasjon ikke er bevist som uriktig, ja den er faktisk ikke vurdert i det hele tatt, den er utelatt! At en rapport er valid forutsetter at den er reliabel! To eller flere observasjoner av omsorgsevne er reliable når ulike fagfolk komme til samme konklusjon om den vurderte. Det foreligger ikke ved vurderinger av far. Der viser både mors beskrivelser før skilsmissen, to rapporter fra 2002 og rettens vurdering i 2007 at far har gode omsorgsevner, i strid med hva psykolog Furevik her påstår i sin rapport. Dermed kan rapporten heller ikke være valid, for det fordrer at den først er reliabel! Som vist over er den ikke reliabel. Salkind (2006:113) skriver i i Exploring Research at

212 212 Når den sakkyndige rapporten så avviker både fra to tidligere sakkyndige vurderinger og fra rettens vurdering i 2007 er ikke rapporten valid! Mye tyder på at det den sakkyndige har målt eller kommet frem til, ikke er omsorgsevne, men en bekreftelse på egne subjektive oppfatninger! De mål den sakkyndige beskriver måler ikke omsorgsevne. Det er all grunn til å anta at måleresultatet skal tilfredstille en forutinntatt hypotese, og således ikke er en beskrivelse av hva som faktisk fremkom av målingen / vurderingen, men hva man må ha for å begrunne den konklusjon man på forhånd har bestemt. Når en faglig rapport verken er reliabel eller valid som her skal den forkastes som et faglig dokument! Å fremlegge en slik rapport er faglig svindel! 10. Forutinntatt hypotese En hypotese er i utgangspunktet en antakelse om et fenomen man søker bekreftelse eller avkreftelse på. Det er ikke det samme som en teori. Dersom det ikke kan vitenskapelig bekreftes at en hypotese stemmer må den forkastes og en ny bedre tilpasset hypotese kan utprøves. Det er gjennomgående i rapporten at den sakkyndige har en hypotese der det er om å gjøre å bevise hvordan mor kan klare omsorgen, og ikke hvem av partene som er best egnet. Dette er en klinisk vurdering. Det avslører seg ved den ensidige vektlegging av premisser som skal støtte opp under den forutinntatte hypotese, den ensidige problematisering rundt fars reaksjoner på mors provokasjoner og den ulike metodikk som benyttes på partene! Ikke minst fremkommer en klinisk vurdering når den sakkyndige hele tiden synes å ville forklare mors psykiske problemer som noe mor kan klare å leve med bare omgivelsene er snille med henne, hun får sine piller og nettverket hjelper henne! Dette er kliniske vurderinger. En sakkyndig vurdering er mer objektiv og vurderer de klare fakta, nemlig at far ikke behøver benytte alle sine resurser på seg selv, slik mor faktisk må. Dermed kan far bruke energi på barna, der mor er opptatt med egne problemer! Dette blir helt oversett av den sakkyndige! Det kan være viktig å se hva en hypotese faktisk er. Salkind (2006:7) i Exploring Research skriver:

213 213 En hypotese er med andre ord en antagelse man skal teste ut om stemmer eller ikke, og ikke en teori man skal bevise! Det er her det går så fryktelig galt for psykolog Furevik! Han fremviser i sin ensidige premissvurdering kun et behov for å bevise at far ikke egner seg, ut i fra en opplagt forutinntatt hypotese om at det er mor som egner seg best! Salkind (2006:7) i Exploring Research beskriver dette slik: Feilen den sakkyndige gjør er å prøve å bevise at mor egner seg bedre enn far. Dette kommer til syne både i den ensidige argumentasjon og det kommer til syne i alle de dokumenter og opplysninger fra far som utelates om mors avvikende adferd. For å bevise mors fortreffelighet (forutinntatt hypotese) må for mor, negative premisser, fjernes! Slikt blir det ikke fag av, men konflikt! Men det er ikke den sakkyndiges mandat, dette er således ikke besvart. Retten i 2003 så ikke dette for de hadde ikke kunnskap om dette og la den sakkyndiges rapport til grunn. 11.Den sakkyndige mistolker situasjonen Det er et gjennomgående trekk ved rapporten at den sakkyndige ikke evner se det spill og den manipulasjon mor bedriver. Den sakkyndige klarer ikke skille mellom mors provokasjoner og fars reaksjon på disse og partenes omsorgsevne. Fokuset synes være på konflikten, mens observasjon av fars reelle omsorgsevne synes forsvinne i den sakkyndiges behov for å unnskylde mor alle hennes avvikende trekk. I boken Sakkyndig Arbeid, E. Backe Hansen, H. Øvereide (1999, s.57 ) beskrives dette: Imidlertid alltid viktig at den sakkyndige i utgangspunktet ser adferden som utspilles i konflikten mellom de voksne atskilt fra omsorgs-adferden og omsorgs-kompetanse. Dette er viktig for den sakkyndige blir så fokusert på at mor påstår ha det så vanskelig at han i realiteten aldri vurderer kvaliteten på mors omsorgsevne. Samtidig blir det heller fokusert på hvordan far reagerer, på mors provokasjon. Dermed blir kvaliteten på fars omsorgsevne heller ikke vurdert.

214 214 Diskusjon I sum er disse punkter så alvorlige for psykolog Magne Furevik når han tar slike oppdrag for rettsystemet at det i realiteten diskvalifiserer rapporten som et faglig holdbart dokument! Det kan være grunn til å stille spørsmål ved om den sakkyndige har de kvalifikasjoner regelverket legger til grunn som nødvendige! I Veiledning for sakkyndige i saker etter barneloven og barnevernloven utgitt av Barne og Familiedepartementet, 1998 står det på side 12 : Når den sakkyndige påtar seg et slik oppdrag, forventes det at han har særlig kunnskap om det han skal uttale seg om! Det forventes ekspertise på dette feltet! Det er det dokumentert her at psykolog Magne Furevik ikke har fremvist i denne rapport. Rapporten underbygger meget klart at det har foreligget en forutinntatt hypotese om at mor skal ha omsorgen, og deretter er alt rettet inn mot å bekrefte denne hypotese! Det som ikke passer, utelates eller bortforklares. Derfor taes fars dokumenter ut! Alvorlige forhold ved mors personlighetsfungering utelates gjennom flytting av fokus, fjerning av dokumenter, og forvrengning av virkeligheten og ved å presse barna til å forandre forklaringer gitt i dommeravhør! Det er ikke faglig holdbart. Ellen Ottesen Wessel & al. (2007:7) skriver i The emotional witness A study of judgements of credibility følgende: People tend to be biased towards information that confirm their belifs, and away from information that challenge their belifs (Ask & Granhaug, 2007; Koriat, Lichtenstein & Fischoff, 1980; Wyer, 2004). Because of this tendency to resist information contradicting their belifs, polarized attitudes and stereotypes are established and affect people s decisions. Empirical evidence has shown that in the legal context people (including profesionals) are biased by information confirming their beliefs (Ask & Granhaug, 2005). Det synes klart dokumentert at den sakkyndige i tråd med slike bias søker beskrivelser som bekrefter den forutinntatte hypotese og tilsvarende er kritisk til beskrivelser som viser at en slik hypotese ikke stemmer! En slik ensidig bruk av premisser er ikke faglig holdbart! I sum fremstår rapporten som en faglig svindel! I Veiledning for sakkyndige psykologer i saker etter barneloven og barnevernloven, utgitt av Barne og familiedepartementet februar 1998 står det på s.24.: Formidlingsmåten må være tilpasset partene, og vurderingene må formidles slik at de ikke kan oppfattes som partiske.

215 215 Under punkt : 9.2 Skriftlige erklæring I den skriftlige formidlingen av den sakkyndiges arbeid er det viktig å følge god forvaltningskikk. De som leser erklæringen skal følge med i hva den sakkyndige har gjort, og det skal være mulig å forstå sammenhengen mellom den innformasjon som er hentet inn og de vurderinger som er gjort. Det samme gjelder de teoretiske avveiningene den sakkyndige gjør. Partenes syn må komme fyllestgjørende frem Videre på s.25:...at man opptrer lyttende og er åpen for kritiske spørsmål om arbeidet og erklæringen.. Den sakkyndige bryter klart mot slike forutsetninger. Fars syn er utelatt og således kommer ikke det fyllestgjørende frem. Den sakkyndige oppfattes som partisk. Den sakkyndige bryter klart mot god forvaltningskikk i denne rapporten. Følgende tekst fra Dawes (1994,s.5) kan det være grunn til se nærmere på: Det er altså en kjensgjerning basert på forskning at : En terapis virkningsgrad er uavhengig av terapeutens trening eller titler! Det kan klart videreføres til at den sakkyndiges arbeide som sakkyndig, ikke er relatert til trening eller tittel som psykolog! Og videre : Det som best sier noe om fremtidig adferd, er adferd i fortiden og skåre på standardiserte tester (eks. MMPI) og ikke inntrykk man får gjennom intervjuer eller observasjoner (eller forfalskninger av testresultater)! Når den sakkyndige så selv skriver at fars materiale fra fortiden ikke var interessant, bekreftes i realiteten at den sakkyndige mangler elementær kunnskap om virke som sakkyndig, som nettopp handler om å si noe om fremtiden: Hvem har de beste forutsetninger til å gi barna omsorg på kort og lang sikt? I Veiledning for sakkyndige psykologer i saker etter barneloven og barnevernloven, utgitt av Barne og familiedepartementet februar 1998 står det på s.27: Den sakkyndige må eksemplifisere hvilke observasjoner som danner grunnlaget for vurderingene, slik at sammenhengen mellom observasjoner og konklusjon kan forståes av oppdragsgiver! Når da fars dokumenterte eksempler på mors adferd over flere år i relasjon til barna taes ut kan man heller ikke si noe om dette! Dermed kan den sakkyndige heller ikke vurdere slike beskrivelser og de blir da også utelatt! Det er ikke slik at det er den sakkyndige som

216 216 ensidig skal bestemme hvilke dokumenter og med det hvilken virkelighet som skal legges til grunn! Det blir et paradoks i så måte at den sakkyndige tar ut fars dokumenter, men gir ingen faglig begrunnelse for hvorfor den ene parts dokumentasjon skal utelates! En slik ensidighet i seg selv utelukker rapporten som et faglig dokument! Hva er ekspertise Det kan være grunn til kort se på hva ekspertise egentlig er. Ekspertise oppfattes som å ha kunnskap om et emne, eller være en ekspert på et emne. Men hva vil det egentlig si å være ekspert på et emne? I USA ble det for en tid tilbake gjort et eksperiment der man vurderte 3 grupper. Temaet var sjakk! Den første gruppen var nybegynnere, den andre gruppen litt viderekommende og den tredje gruppen ble regnet som eksperter. Forsøket gikk ut på å se på sjakkbrettet og huske den posisjon brikkene sto i på et gitt tidspunkt i spillet. Resultatet var at den første gruppen, nybegynnerne husket posisjonen til noen brikker, de viderekommende i gruppe 2 husket litt flere brikkers posisjoner, mens de i den tredje gruppen, som ble regnet som eksperter husket flest posisjoner på brikkene. En la til grunn at dette hadde sammenheng med at ekspertene hadde flere kognitive skjemaer for ulike spillsituasjoner og således kunne koble brikkenes posisjon ved observasjonen til eksisterende skjemaer for de ulike situasjoner. Dermed behøvde de ikke huske de enkelte brikkers posisjon, men situasjonen de sto i. Den igjen gav svaret på posisjonen. Det interessante skjedde når man satte opp brikkene på en måte som ikke ville skjedd under et sjakkspill. Med andre ord, uvante situasjoner. Dermed kunne ikke brikkene kobles til eksisterende kognitive skjemaer for ulike situasjoner i et sjakkspill! Resultatet nå var at det plutselig ikke var noen betydelig forskjell, mellom gruppene, i å huske hvor brikkene de observerte sto plassert! Av dette kan man trekke den slutning at så lenge man spiller sjakk, så fremviste den tredje gruppen mest ekspertise på brikkenes plassering ut i fra sin overlegne erfaring og med det flere kognitive skjemaer for ulike situasjoner brikkene kan komme i ved et sjakkspill! De som hadde spilt mest og satt med mest erfaring på sjakkspillet, fremviste mest ekspertise på sjakk! Så snart brikkene ble plassert på måter de ikke havner i ved sjakkspill, forsvant forskjellene mellom de tre gruppene! Med de samme brikker på brettet, viste ikke ekspertene leger noen ekspertise, fordi andre regler enn sjakkregler gjaldt! Noen definisjoner. Kognitive skjema består av forestillinger, emosjoner, inntrykk, opplevelser og adferd vi mentalt har bevisste eller ubevisste forestillinger om. Det kognitive skjemaet kan opptre i form av bilder, oppfatninger, inntrykk, adferd, og holdninger til et gitt stimuli. Disse kan ha indre som ytre opphav og være av positiv, nøytral eller negativ verdi. Avhengig av det

217 217 kognitive skjema vi benytter i en gitt situasjon, blir utfallet av vår reaksjon bestemt fra det reaksjonsmønster hjernen har tillagt det aktuelle skjema. Å assimilere inntrykk handler om å tilpasse inntrykk etter eksisterende kognitive skjemaer. Virkeligheten tilpasses vår forståelse av den. Når skipet forsvant i horisonten, var det fordi det falt utenfor kanten, fordi det kognitive skjema tilsa at jorden er flat! Å akkomodere inntrykk handler om å tilpasse våre kognitive skjemaer til nye og forbedrede kognitive skjemaer. Vår forståelse tilpasses virkeligheten. Når skipet forsvant i horisonten, var ikke det fordi det falt utenfor, men fordi jorden er rund, og dermed må eksisterende kognitive skjema (om at jorden er flat) korrigeres. Hvilke konsekvenser har slik kunnskap? Konsekvensene er meget alvorlige! Tar man en setting med sakkyndige psykologer i en barnefordelingsak, så forventer man at den sakkyndige har ekspertise i psykologi, og man forventer at den sakkyndige har ekspertise som sakkyndig psykolog! Hva er det sakkyndige psykologer gjør? Jo, de observerer hvem av to parter som de mener er best egnet som omsorgsperson. Den sakkyndige går inn i en situasjon der de forventer en normal konflikt mellom mor og far, der de forventer at partene vil fremheve negative beskrivelser av motparten, og positive egenskaper ved seg selv. I relasjon til utfallet av sjakk undersøkelsen over, står nå brikkene i form av beskrivelser og påstander der den sakkyndige forventer å finne dem! Begge parter påstår noe om den andre. Man legger til grunn at partene har tilnærmet likeverdig ansvar for konflikten i tråd med en normal situasjon. Så langt forventes det fra rettsystem og partene at den sakkyndige har ekspertise. Hva skjer så når brikkene i form av beskrivelser og påstander ikke står der de normalt står? Hva skjer når det bare ser ut som at beskrivelser og påstander er som man forventer? Hva skjer når man har en typisk psykopat dynamikk mellom partene, der den ene parten tilsynelatende er aggressiv og den andre tilsynelatende ikke er det? Hvordan går det da med den sakkyndiges ekspertise? Ekspertisen ser vi fra sjakk forsøket, at følger de kognitive skjemaer man har om det fagfelt man opererer innenfor. En sakkyndig har som en sjakkekspert en rekke kognitive skjemaer for ulike situasjoner i det spillet eller den setting man befinner seg i. I en psykopat dynamikk, der virkeligheten ofte snues på hodet, og den aggressive ofte er offeret, mens den sindige ofte er psykopaten, kan man ikke benytte de kognitive skjemaer som gjelder for normale settinger! Slik sjakkeksperten ikke fremviste noen bedre evne til å gjengi hvor brikkene sto i et uvant oppsett, slik fremstår en rekke sakkyndige psykologer med klare begrensinger i saker med psykopat dynamikk. Den sakkyndige psykolog som ikke har omfattende kunnskap om psykopat dynamikk har heller ingen ekspertise i å avsløre eller beskrive den typen konfliktsituasjoner! Slik

218 218 sjakkbrikkene var oppstilt i en ikke-sjakk situasjon, slik er virkeligheten i en psykopat dynamikk! Det logiske (at begge parter har omtrent likt ansvar for konflikten) må vike for det ulogiske der den ene part driver et avansert manipulativt spill, som den sakkyndige med sin normal ekspertise, ikke verken forstår, eller har kognitive skjemaer for å forstå! Psykopat dynamikk I psykopat dynamikk er offeret opptatt med å forstå hva som skjer, mens psykopaten er opptatt med å kontrollere offeret slik at dette ikke skal begynne å stille spørsmål ved hva som skjer. En rekke teknikker benyttes for å hindre offeret i å se hva som skjer. Å komme med stadige forventninger, offeret blir opptatt med å innfri, er en teknikk. Ekstrem kontroll av offeret er en annen! Projeksjon over på offeret av psykopatens egne trekk og adferd er en annen. Ekstrem lav terskel for løgner er nok en teknikk. Alle disse metoder psykopaten benytter er skjult for omgivelsene og skjer kun mellom psykopaten og offeret. Dermed vil omgivelsene, som den sakkyndige er en del av, oftest bare se offerets reaksjon på psykopaten manipulative spill ovenfor offeret. Offerets aggresjon er lett å se, mens psykopatens spill, er skjult! Når offeret begynner å beskrives psykopatens spill i form av hva det utsettes for av psykopaten, har sakkyndige psykologer som andre i omgivelsene vanskelig for å forstå at de beskrivelser offeret gir, kan være sanne! Det kan da ikke være mulig at psykopaten, som faktisk gir et tilforlatelig innrykk kan være slik offeret beskriver! Psykopaten kan da ikke være så ondskapsfull, så djevelsk, så løgnaktig, så totalt logisk avvikende, som det offeret beskriver? Med sine kognitive skjemaer for normale situasjoner og virkelighet blir det vanskelig å plassere de beskrivelser et offer gir, i de eksisterende kognitive skjemaer for slike settinger som det den sakkyndige psykolog faktisk skal beskrive i en normal barnefordelingsak! I realiteten har ikke den sakkyndige ekspertise ut over en normal barnefordelingsak! Ofte ser man at den sakkyndige assimilerer offerets beskrivelse in i sine normal logiske kognitive skjemaer for slike situasjoner. Da går det galt. For å få et riktig bilde må den sakkyndige akkomodere offerets beskrivelser og enten danne nye (ikkelogiske) kognitive skjemaer, eller akkomodere eksisterende skjemaer slik at disse blir tilpasset den virkeligheten offeret beskriver! Det er det få sakkyndige som gjør, for de mangler kunnskap om psykopat dynamikk! Ekspertise Begrepet ekspertise synes derfor å være knyttet til en person, som har kognitive skjemaer som passer med en gitt virkelighet. Sjakkeksperten har ekspertise i sjakk, så lenge brikkene står i situasjoner man forventer de skal kunne stå, i et sjakkspill! Den sakkyndige psykolog kan sies ha ekspertise så lenge situasjonen er normal slik man forventer å finne slike situasjoner. Verken sjakkeksperten eller den sakkyndige psykologen har ekspertise når sjakkbrikkene eller situasjonen ikke er slik de etter reglene forventes å være, eller der beskrivelser og påstander avviker fra den logikk man forventer skal være til stede! Ekspertise synes derfor knytet opp mot kognitive

219 219 skjemaer som har relasjon til den konkrete situasjon! Når den konkrete situasjon avviker fra den situasjon de kognitive skjemaer bygger på, forsvinner også ekspertisen på en slik situasjon. Situasjonen er den samme for all ekspertise. Ekspertise synes derfor knyttet opp mot de kognitive skjemaer man har i en spesiell setting og innefor et det området der de ble dannet! Har man ingen kognitive skjemaer (kunnskap, hukommelse) om psykopat dynamikk, har man heller ikke ekspertise på slik dynamikk! En bankfunksjonær som får seg forelagt en myntenhet han aldri har sett, har ikke mer ekspertise på den myntenheten enn enhver annen som får seg forelagt en slik ukjent myntenhet, uansett hvor mye han vet om andre myntenheter! Bankfunksjonæren har sikkert ekspertise på mye annet bankrelatert, men ikke på den ukjente myntenhet. Han vet ikke mer om denne mynts verdi eller kurs enn noen andre. Det samme gjelder for en sakkyndig psykolog. Ekspertisen følger de kognitive skjemaer man har om et emne. Ingen kunnskap, ingen ekspertise. ETISKE PRINSIPPER FOR NORDISKE PSYKOLOGER, EPN Prinsippene ble vedtatt av landsmøte NPF Her følger en gjennomgang av den sakkyndiges rapport sett opp imot de viktigste deler av EPN. EPN beskrives å... være et grunnlag for at tilliten til psykologisk yrkesutøvelse opprettholdes. Når tilliten til den sakkyndige svekkes bygger det derfor på at det foreliger en rekke brudd på EPN. EPN definerer psykologers faglige virksomhet som... enhver situasjon der psykologen utøver yrkesmessig virksomhet i relasjon til individ, gruppe eller organisasjon. Når psykologer opptrer som sakkyndige for domstolene eller andre, forventes det at de driver med faglig virksomhet! Av det følger at deres arbeide forventes bygge på en faglig, vitenskapelig fundament, i tråd med det landsmøtet i NPF vedtok så sent som i 2007, og ikke på et ufaglig grunnlag eller metode. Det er vitenskapelig, evidensbasert kunnskap som skal være grunnlaget for den sakkyndige! Erik Iversen, leder av Kvalitetsutvalget og medlem av landstyret i NPF skriver i Tidskrift for Norsk Psykologisk Forening, 2008,45,s.176 prinsipperklæringen om evidensbasert psykologi at:

220 220 Det underbygger den faglig vitenskapelige basis den sakkyndige skulle jobbet under! Psykologers hovedfelt må sies å være å bistå psykisk syke mennesker ved bruk av vitenskapelig aksepterte metoder. Et virke som sakkyndig psykolog for domstolene avviker derfor fra et slikt hovedfelt ved at den kliniske fremstillingsmåte og oppfatning byttes ut med en sakkyndig. Allikevel definerer EPN slikt sakkyndig arbeide som psykologisk faglig virksomhet ved beskrivelser som De fagetiske prinsippene etterleves også i yrkesmessige situasjoner hvis innhold ikke umiddelbart kan karakteriseres som psykologisk faglig virksomhet, men som utøves av psykologer og bygger på ferdigheter oppnådd gjennom psykologutdannelsen. Det blir etisk problematisk at psykologutdannelsen, ikke inneholder noen spesialisering eller utdannelse i sakkyndig arbeide. Fagfolk beskriver selv at virke som sakkyndig ikke er det samme som et klinisk virke slik man har fått ferdigheter oppnådd gjennom psykologutdannelsen! En rekke fagfolk beskriver at disse ferdigheter ikke må blandes med sakkyndig virksomhet. Psykiater Odd Hellesøy beskriver sin rolle som sakkyndig (Vallasaken) i dagbladet slik: - Dette har å gjøre med rollen vi hadde. Vi var ikke leger, vi opptrådte ikke i den rollen. Hun var ikke vår pasient, vi undersøkte henne ikke klinisk, vi skrev ikke journaler eller legeerklæring og vi har ikke utført noe som kan ses som behandling, sier han Hellesøy sammenligner vurderingen han gjorde på samme måte som han foretar vurderinger i retten. For eksempel skriver Rosenqvist (2002) dette meget tydelig i boken Rettspsykiatri i praksis : Og nettopp dette at de beskrivelser som gies ikke nødvendigvis skal være i mors interesse synes fjernt fra den sakkyndige rapport! At dette skillet mellom klinisk psykolog og sakkyndig er problematisk beskriver Rosenqvist selv:

221 221 I denne sak fremstår den sakkyndiges beskrivelser mer som et forsøk på en klinisk hjelp og forståelse for mor, enn som en sakkyndige vurdering av to parter. Den sakkyndige synes ikke evne se denne meget vesentlige forskjellen! Vektleggingen av at mor kan klare omsorgen med et batteri piller og et nettverk av medhjelpere er helt irrelevant i en sakkyndig setting. I en klinisk setting er slikt positivt for individet, men i en sakkyndig setting er det negativt om far kan klare omsorgen uten piller og nettverk! Når den sakkyndige allikevel vektlegger dette som positivt for mor, er det en klinisk vurdering og ikke en sakkyndig vurdering! Som psykiater Hellesøy skriver over, den sakkyndige er ikke mors lege eller psykolog, hun er rettens sakkyndige! Og nettopp som Rosenqvist beskriver over er ikke det så lett å forstå for den sakkyndige i denne saken! Lenart Hane(1993,s.52) skriver i Rettvisan och Psykoloigin, at Kliniske psykologer arbetar med mäneskor som har mer eller mindre grova mentala problem. Långtifrån alla mäniskor har sådanna problem och generaliseringar utifrån den kliniska erfarenheten är mucket risicabelt. Inte desto mindre använder sig domstolarna av just kliniska psykologer i många samanhäng. Likeledes skriver Myhren & Steinsbekk (2000) at Psykologien må anvendes på en annen måte innenfor en rettslig ramme enn i en terapeutisk sammenheng. I Veiledning for sakkyndige etter barneloven og barnevernloven fra Barne og Familiedepartementet, 1998,s.15 beskrives det: En slik forskjell evner ikke den sakkyndige! Et virke som sakkyndig kan således ikke karakteriseres som typisk psykologisk faglig virksomhet fordi en slik virksomhet jo bygger på psykologutdannelsen og den inneholder ingen spesiell kunnskap om sakkyndig arbeid! Faglitteratur er gjennomgående av den oppfatning at sakkyndig arbeide avviker fra den mer kliniske tankegang mange psykologer arbeider med til daglig. En del av de sakkyndige psykologer har en tilleggsutdannelse for sakkyndig arbeid, og de er oppført på NPF sine lister over sakkyndige psykologer. Det er imidlertid ingen garanti for at disse klarer å skille på de ulike roller de opptrer i. Psykolog Fureviks rapport fra 2003, er et slikt eksempel! Det totale fravær av vitenskapelig metode, som psykologutdannelsen faktisk burde gi grunnlag for, er påtagende! Til tross for dette avviket beskriver EPN at Prinsippene er således bindende for alle medlemmer av de nordiske psykologforeningene under utøvelse av enhver form for

222 222 psykologisk yrkesvirksomhet. Den sakkyndige er således bundet av EPN i sitt virke som sakkyndig. EPN punkt: I Innledning Psykologer arbeider ut fra kunnskap basert på forskning og underbygget erfaring. Det er derfor viktig at psykologer viser aktsomhet med hensyn til egne begrensninger og er oppmerksomme på kollegers og andres kunnskaper og kvalifikasjoner. I den sakkyndiges rapport er det gjennomgående vist at den sakkyndige klart bryter med slike etiske forutsetninger! Det totale svikt i metode som er dokumentert i analysen bryter mot EPN sine forutsetninger. Det er godt dokumentert at den sakkyndige benytter en metode for far og en annen for mor. De vurderes ut i fra ulike standarder. Dette til tross for at det klart bryter med EPN og enhver faglig forståelse av slikt virke! I Veiledning for sakkyndige etter barneloven og barnevernloven fra Barne og familiedepartementet, 1998,s.21 beskrives det: Den sakkyndige rapport bryter således åpenbart mot forutsetningene for EPN ved at det er en metode for far (den negative) og en for mor (den sympatiserende). Ikke bare blir partene vurdert etter ulike metoder, mange av de metoder som benyttes er opplagt brukt feil! Den sakkyndige tilpasser fag til forventninger, i stedet for å tilpasse forventninger til fag! EPN punkt: II prinsipper I det følgende refererer uttrykket klient til enhver person, gruppe av personer eller organisasjon som psykologen har et profesjonelt forhold til. Dette punkt er viktig for det slår fast at den som utredes i en sakkyndig setting av en psykolog er en person som psykologen...har et profesjonelt forhold til! Den observerte er således en klient av den sakkyndige psykolog! Dette til forskjell fra en pasient, som faktisk får behandling! Likeså er det viktig at det skal være et profesjonelt forhold mellom klient og sakkyndig! Det blir ikke særlig profesjonelt når den sakkyndige opplagt viser sympati med en part, og gjennomgående gir den andre ensidig skylden for konflikten!

223 223 EPN punkt: II.1 Respekt for personens rettigheter og verdighet Psykologen viser respekt for og arbeider for å fremme utviklingen av hvert menneskes rettigheter, verdighet og integritet. Det er i analysen ettertrykkelig dokumentert at den sakkyndige ikke viser respekt for fars rettigheter og integritet! Når alle fars dokumenter og de beskrivelser som der fremkommer bevisst blir utelatt, brytes fars rettigheter til å få sitt syn frem. Dette kan ikke oppfattes som annet enn svært krenkende for far, av en sakkyndig psykolog som arbeider for retten! Det går ikke an å skrive i rapporten om fars dokumenter at de ville den sakkyndige se! Dette strider også mot forvaltningsloven som den sakkyndige er underlagt! Det er særdeles dårlig forvaltningskikk å ikke ville se den ene parts dokumenter i en sak. Likeledes fremgår det meget klart at fars beskrivelser gjennomgående er utelatt og oversett, til tross for at disse blir beskrevet i detalj, i den permen den sakkyndige beskriver far har med seg i møte med den sakkyndige, i motsetning til mors udokumenterte påstander! Den sakkyndige synes ha et annet livssyn, og dermed er fars livssyn ikke akseptert! Dette er et grovt brudd på fars opplagte rettigheter og på EPN. I Veiledning for sakkyndige etter barneloven og barnevernloven fra Barne og familiedepartementet, 1998,s.22 går det klart frem at livssyn ligger utenfor den sakkyndiges kompetanse. Hva far har av livssyn og verdimessig forankring ligger derfor utenfor den sakkyndiges mandat! Respekt Psykologen viser respekt for individets grunnleggende rettigheter, verdighet og integritet, og tilstreber å unngå at hans/hennes kunnskap anvendes på en måte som krenker, utnytter eller undertrykker individer. Psykologen er oppmerksom på og respekterer den kunnskap, innsikt, erfaring og ekspertise som klienter, relevante tredje parter og allmennheten har og respekterer kollegers og andre yrkesgruppers særlige kompetanse, forpliktelser og ansvar. Fars kunnskap, både om mors psykiske problemer etter 8 års samliv og årene etter separasjonen blir i realiteten latterliggjort, oversett og bortforklart i tråd med den sakkyndiges kliniske forståelse og vinkling: Det er synd på mor (for det har mor sagt) og dessuten klarer hun seg bra med et batteri av piller og stort nettverk! Når den sakkyndige så klart overser fars kunnskap om problematikken i denne saken, er det klart krenkende for far og barna! Fars kunnskap om mor ser den sakkyndige bort i fra, det

224 224 synes foreligge e forestilling om at det kan ikke være så ikle som det ar beskriver! Den totale fravær av respekt for fars kunnskap, innsikt, erfaring og ekspertise rapporten viser bryter klart med EPN sine forutsetninger! I tillegg sitter far på betydelig ekspertise når det gjelder narsissistisk problematikk. Dette så den sakkyndige helt bort ifra! EPN punkt: II.2 Kompetanse Psykologen bestreber seg på å utvikle og opprettholde høy faglig kompetanse i sitt arbeide. Psykologen tilstreber bevissthet om sine faglige og menneskelige sterke og svake sider, slik at han/hun realistisk kan vurdere med hvilken kompetanse han/hun kan påta seg oppgaver. Psykologen påtar seg kun de oppgaver, tilbyr kun de tjenester og bruker kun de metoder han/hun er kvalifisert til gjennom utdannelse, trening og erfaring. Slik det meget godt er dokumentert i analysen er det klart at den sakkyndige verken har kompetanse eller faglig kunnskap om den narsissistiske problematikk som er dokumentert i denne saken! Måten den sakkyndige foretar en vurdering av psykopati, og blander det med dyssosial personlighetsforstyrrelse vitner om manglende faglig innsikt i en avansert del av psykologien! Det kan synes fremkomme en holdning der en normal logikk blir lagt til grunn for en ulogisk setting! Det kan umulig gå bra! Når den sakkyndige så overser alle fars dokumenterte beskrivelser av mors klare avvikende adferd, må dette bygge på manglende kompetanse for slik ulogisk adferd. Etisk bevissthet En forutsetning for en høy faglig kompetanse er at psykologen er oppmerksom på de fagetiske prinsippene, og integrerer etiske vurderinger i sin profesjonelle praksis. Når det så klart som vist i analysen er dokumentert svikt i faglig kompetanse, underbygger det i høyeste grad manglende etiske bevissthet! Når så En forutsetning for en høy faglig kompetanse er at psykologen er oppmerksom på de fagetiske prinsippene og de fagetiske prinsipper så konsekvent brytes i den sakkyndige rapport, underbygger det også en sviktende faglig kompetanse! Den sakkyndige viser i realiteten manglende kunnskap om både fag og etikk. Kompetanse og kompetanseutvikling Psykologen arbeider i overensstemmelse med vitenskapelige prinsipper og underbygget erfaring og ivaretar en kontinuerlig profesjonell utvikling. Psykologen skaffer seg kunnskap om den vitenskapelige og yrkesmessige utviklingen innenfor sitt arbeidsområde.

225 225 Det er godt redegjort for i analysen at den sakkyndige ikke... arbeider i overensstemmelse med vitenskapelige prinsipper! Den sakkyndiges faglige mangler og forståelse av denne sakens kompliserte underliggende problematikk viser at den sakkyndige ikke har skaffet seg... den vitenskapelige og yrkesmessige utviklingen innenfor sitt arbeidsområde som det må kunne forventes, når man påtar seg slike oppdrag! Når både MMPI skår og fars årelange beskrivelser av mors adferd dokumenterer en covert narsissistisk personlighetsfungering, må det bygge på manglende kunnskap om slik problematikk når den sakkyndige overhodet ikke evner se dette! Betydelig svikt både i metode og kunnskap om personlighetsforstyrrelser avslører brudd på vitenskapelige premisser. Utelatelse av den ene parts beskrivelser er en grovt brudd på vitenskapelig metode og forvaltningslov! At alle de adferdsbeskrivelser som er gitt i saken rundt dette blir tatt ut av den sakkyndige, gjør ikke saken bedre! Kompetansebegrensninger Psykologen praktiserer innenfor de grensene for sin kompetanse som følger av utdannelse, trening, erfaring og personlig styrke og begrensning, og søker profesjonell hjelp og støtte i vanskelige situasjoner. Slik det er beskrevet i analysen kan det ikke være noen tvil om at den sakkyndiges kompetanse er sviktende på det området som denne saken omhandler. Det gjelder både metode og evne til å se underliggende dynamikk! Det synes derfor foreligge betydelige kompetansebegrensninger hos den sakkyndige i denne sak! Å likestille diagnoser faglitteratur er meget klar på at ikke er synonyme, kan få alvorlige konsekvenser for klienter den sakkyndige har med å gjøre! Dette viser en manglende kunnskap om dette. Metodebegrensninger Psykologen er oppmerksom på de begrensningene som ligger i metoder og framgangsmåter og de begrensningene som ut fra dette må legges på de konklusjonene som kan trekkes. Psykologen viser spesiell varsomhet når han/hun anvender metoder, hjelpemidler og teknikker som ennå befinner seg på utprøvningsstadiet og som ikke tilfredsstiller vanlige metodekrav, eller som psykologen ennå ikke behersker fullt ut. Det er altså et krav at akseptabel anerkjent og empirisk begrunnet metode skal benyttes. Det synes fremkomme meget godt av den sakkyndige rapport at den sakkyndige ikke har noen forståelse av de begrensninger den ensidige metodikk som benyttes, medfører. Det er et gjenomgående trekk at far vurderes ut i fra udokumenterte påstander fra mor, uten at disse er validert eller kildekritisk vurdert! Noen særlige alvorlige avvikende adferdsobservasjoner rundt far finnes ikke. Det begrenser i høyeste grad hvilke konklusjoner man kan trekke ut av et så ensidig materiale! Det i seg selv svekker troverdighet til påstandene den sakkyndige kommer med! At mors egne brev og dokumenter (som den sakkyndige utelater) viser at mors påstander er usanne, gjør ikke

226 226 situasjonen bedre! Når mor går rundt og beskriver far som psykopat som hun var redd, samtidig som hun både går ut og spiser middag med far og i brev til UDI ber UDI kaste fars nye kone ut av landet, slik at vi kan komme sammen igjen, fremstår mors påstander mer i tråd med fars beskrivelser av mor som emosjonelt ustabil, kynisk manipulativ med tydelige trekk av borderline preget splitting! Når far så ensidig vurderes ut i fra mors udokumenterte påstander, og den sakkyndige så er enig i disse påstander, uten at det foreligger noen kildekritikk av disse påstander, eller vurdering av tilsvarende trekk ved mor og uten at det er noen beskrivelser av slike observasjoner av far, kan man heller ikke konkludere med at far er verre eller bedre enn mor og omvendt! Som beskrevet over strider dette mot Veiledning for sakkyndige etter barneloven og barnevernloven fra Barne og familiedepartementet, 1998,s.21 der det beskrives at: Det har ingen betydning hvor ille far vurderes å være, når den sakkyndige ikke gjør den samme vurderingen med den samme metode på mor! Far utsettes for en rekke negative vurderinger bygget på mors udokumenterte påstander, mens det ikke noe sted gjøres vurderinger av de samme trekk ved mor! Far kan være en drittsekk, om det viser seg mor er en enda større drittsekk, og allikevel være best egnet av de to! Den sakkyndige bryter klart med de etiske retningslinjer som gjelder for sakkyndige psykologer! Det er således et ufravikelig faglig krav at en faglig vitenskapelig basert vurdering av to parter ikke kan bygge på ulike metoder! Det er ikke mulig å sammenligne to resultater fremkommet ved bruk av ulike metoder! Å ta to poser med sand (premisser) og påstå at den ene er tyngre enn den andre, uten at de veies med den samme vekten (metode) blir i en faglig setting helt uvitenskapelig! Dermed er det heller ikke mulig å konkludere på et slikt grunnlag! Dette er helt elementær metodelære, som finnes i psykologutdannelsen, men som den sakkyndige overhodet ikke syne være i besittelse av, eller bevist overser! Det er tydelig at den sakkyndige ikke behersker verken krav til metode, eller de metoder som benyttes! Det er med andre ord klare metodebegrensninger, som igjen strider fundamentalt med EPN sine forutsetninger! Rapporten fremstår således som et langt brudd på de etiske og faglige regler som gjelder for slike psykolger. EPN punkt: II.3 Ansvar Psykologen er oppmerksom på det profesjonelle og vitenskapelige ansvaret han/hun har overfor sine klienter og overfor den organisasjon og det samfunn som han/hun lever og arbeider i. Psykologen unngår å gjøre skade og er ansvarlig for sine handlinger. Han/hun forsikrer seg så langt det er mulig om at hans/hennes tjenester ikke misbrukes.

227 227 Som analysen og det over beskrevne viser kan den sakkyndige umulig være oppmerksom på det profesjonelle og vitenskapelige ansvaret han/hun har overfor sine klienter! Faktisk har den sakkyndige begått ubotelig skade på barna, slik vi i dag ser at de etter flytingen til sin mor nå nærmest har klippekort hos barnevernet og gjentatte ganger er henvist til BUP. Det eldste barnet får i dag igjen psykiatrisk bistand fra BUP! Den sakkyndiges påstander om at mor var best egnet til å ta seg av barna på kort og lang sikt fremstår som rene utopier! I dag har vi fasiten, det gikk galt! Den sakkyndige er opplagt ansvarlig for sine vurderinger i saken! Når den sakkyndige så tydelig som det er dokumentert i analysen lar seg manipulere og med det bruke av mor, bryter dette selvfølgelig med EPN. I Veiledning for sakkyndige etter barneloven og barnevernloven fra Barne og familiedepartementet, 1998,s.19 beskrives nettopp faren ved å vikle seg inn i en sympati med den ene part på bakgrunn av denne parts underliggende behov: Den sakkyndiges relasjon til mor synes klart være av en slik karakter det her advares mot. Det kan synes klart at den sakkyndige i en missforstått sympati med mor, glemmer barnas beste og i stedet blir slik rapporten tydelig viser et partsinnlegg for mor! Det er barnets beste og behov som skal være styrende, ikke mors beste og mors behov slik den sakkyndige legger til grunn! Mors behov for hjelp, sier lite om hva mor kan bidra med ovenfor barna. Saken har vist at mors behov for bekreftelse klart går foran barnas behov. Den sakkyndiges manglende fokus på barna i saken kommer til utrykk ved at observasjoner i hovedsak beskjeftiger seg med de voksne! Og da særlig den sakkyndiges behov for å anerkjenne mor, og tilsvarende rakke ned på far, med begrunnelse i mors udokumenterte påstander. Ansvar Psykologen tar selvstendig ansvar for kvaliteten og konsekvensene av sitt arbeid, men er samtidig klar over at han/hun av andre oppleves som representant for sin yrkesgruppe. Det kan ikke herske særlig tvil om at den sakkyndige har skadet sin yrkesgruppes anseelse gjennom sin ensidige, subjektive og opplagt partiske rapport! I den anledning kan det være grunn til å se hva som beskrives i : Nou 1995:23,s.28, Barnefaglige Sakkyndighetsoppgaver:

228 228 Man har erfaring med sakkyndige som oppleves å ta parti for den ene part og at selve sakkyndighetsarbeidet først og fremst tar sikte på å få bekreftet egne fordommer og ideologisk tankegods til fortrengsel fra en analytisk og kritisk tilnærming til sakskomplekset. Sakkyndige kritiseres for å medvirke til å øke sakens konfliktnivå blant annet ved å ty til sterke negative og psykiatribelastende beskrivelser av personer som ikke har opplevd seg som hjelpetrengende eller psykisk belastet. Man har konkrete erfaringer med sakkyndige som synes å mangle evnen til å kunne sette et kritisk søkelys på seg selv og egen posisjon i forhold til partene. Sakkyndige lar seg bruke, bevist eller ubevist av en av partene, lar seg manipulere og forføre av noen foreldres negative beskrivelser og oppfatninger av den andre. Påstandene fra den ene parten fremføres deretter i rapporten som sannheter i stedet for å gjøres til gjenstand for kritisk vurdering og gransking. Denne beskrivelsen er helt i tråd med det man finner i den sakkyndiges rapport. Han lar seg manipulere av mor, til tross for fars advarsler om mors manipulative evner som jo bekreftes i MMPI rapportens skårbilde av mors hypokondre, manipulative, narsissistiske adferd! Den sakkyndiges ansvar opphører ikke når rapporten er levert. Barna lider fremdeles av det den sakkyndige påsto, og mor benytter fremdeles rapporten for å hindre barna kontakt med far! Selv lagmannsretten i 2008 bruker rapporten i sine begrunelser! Kontinuitet i tjenester Psykologen erkjenner det ansvaret han/hun har for relasjonen til en klient etter at det profesjonelle oppdraget formelt er avsluttet. Til tross for gjentatte oppfordringer om å trekke rapporten tilbake, har ikke den sakkyndige tatt ansvar for sine handlinger. Dette til tross for at den sakkyndige er gjort oppmerksom bla. på sine manglende ferdigheter å blande ulike diagnoser. Av den grunn har det ikke vært annet å gjøre enn å starte en prosess mot den sakkyndige. EPN punkt: II.4 Integritet Psykologen søker å fremme integritet innen forskning, undervisning og anvendt psykologi. Dette innebærer at psykologen opptrer ærlig, upartisk og respektfullt overfor relevante involverte parter. Han/hun forsøker å synliggjøre og klargjøre sin egen rolle i de ulike sammenhengene der han/hun arbeider. På bakgrunn av det som er vist i og om rapporten må det anses godt dokumentert at den sakkyndige verken har opptrådt.. ærlig, upartisk eller respektfullt ovenfor far! Faktisk synes den sakkyndige blande sin egen rolle inn i den vurdering som blir gjort, uten å evne se den reaktivitet dette medfører. Den sakkyndiges ensidighet, underbygger den partiske holdningen som kommer godt til syne. Det er ikke faglig holdbart!

229 229 Dette er triksing med data grunnlaget! Slik vi så det fikk konsekvenser for tannlege Sudbø, som mistet både jobb og ære, når det ble avslørt at han hadde trikset med datagrunnlaget, må dette også få konsekvenser for denne rapporten! Redelighet og tydelighet Når psykologen uttaler seg i egenskap av psykolog, tilstrebes saklighet og nøyaktighet. Dette er et punkt den sakkyndige bryter med fullstendig! Analysen dokumenterer meget godt det fullstendige fravær av både saklighet og nøyaktighet! Eksemplene er mange og beskrives godt i analysen! De omfatende brudd med fagetikk er i høyeste grad uetiske. Det er verken saklig eller nøyaktig å utelate alle fars negative beskrivelser av mor, ensidig legge mors udokumenterte påstander om far til grunn som sannhet, uten det minste kildekritiske vurdering eller validering, eller akseptere en forvrengt MMPI test! Tvert imot er dette beviser på usakelighet og unøyaktighet! Den øvrige analyse dokumenterer meget godt det brudd som skjer med psykologisk etikk! Rollekonflikt og utnytting Psykologen tilstreber bevissthet om sine egne behov, holdninger og vurderinger og om sin rolle i relasjonen. Han/hun misbruker ikke sin makt og stilling gjennom å utnytte klientens avhengighet og tillit. Det skulle fremgå meget godt av analysen at den sakkyndiges behov for at mor skal ha omsorgen ikke bygger på en faglig vitenskapelig og etterprøvbar metode. En kan spørre seg hvilke behov den sakkyndige søker dekket med dette! Likeledes fremstår den sakkyndiges holdning i saken som direkte fiendtlig og negativ til far. Det fremkommer på flere måter og steder! En slik ensidig holdning til sakens kompleksitet bidrar til økt konflikt. Når den sakkyndige så går ut i aviser og begynner å utale seg om far på en negativ måte etter saken, forsvinner all troverdighet! Den sakkyndige viser ved sin adferd at han ikke evner takle kritikk! I Veiledning for sakkyndige etter barneloven og barnevernloven fra Barne og familiedepartementet, 1998,s.17 beskrives det: Den sakkyndige evner ikke i denne rapporten å markere en slik nøytral holdning. Gjennom sin ensidighet og opplagte forutinntatthet bidrar han i stedet til en betydelig