Ung må verden ennu være

Transkript

1

2 Nordahl Grieg Ung må verden ennu være Roman Forord av Eirik Wig Sundvall og Sigurd Tenningen

3 Forord Av Eirik Wig Sundvall og Sigurd Tenningen «Vi tier innenfor den taushetens ring vi selv har trukket,» sier Nordahl Grieg i Peter Weiss roman Die Ästhetik des Wiederstands (1981). Grieg befinner seg i et borgerkrigsherjet Spania i 1938, der han dekker republikkens og de internasjonale brigadenes desperate kamp mot Francos fascister. Samtaleemnet er de pågående skueprosessene i Sovjetunionen, der kjente russiske revolusjonshelter innrømmer deltakelse i en absurd kontrarevolusjonær konspirasjon. Lev Trotskij, som befant seg i eksil, hadde angivelig alliert seg med fasciststatene for å felle Stalin og gjeninnføre kapitalisme i Sovjetunionen, alt i samband med et nettverk av medløpere som gjennomsyret det sovjetiske samfunnet. En etter en steg fremtredende kommunister frem på tiltalebenken i Moskva for å fordømme eget forræderi. De selvutslettende vitnemålene var eneste beviser i sakene. Stadig flere ble «avslørt» og trukket ned i et mørkt dragsug av æresløshet, tvangsarbeid og død. Meldingene fra Moskva var sjokkerende og sådde tvil blant venstreintellektuelle i denne tiden ved om «arbeiderstaten» egentlig var det frihetsprosjektet det ga seg ut for å være. I Weiss roman, skrevet på flere tiårs avstand fra de opprinnelige hendelsene, advarer Grieg mot fordømmelse av prosessene: «Vi tier fordi vi går ut fra, eller er overbevist om, at det finnes viktige grunner for disse hendelsene og prosedyrene. [ ] Vi vet at partiet en dag,

4 når det anser øyeblikket for riktig, vil legge hele sammenhengen åpen for oss.» Er dette Griegs egne ord, eller ble de lagt i hans munn etter hans død? Var denne selvpåførte tausheten virkelig Nordahl Griegs måte å håndtere tvilen på en tvil som ble vekket hos så mange kommunister i de årene da Stalins terror raste som verst? Romanen Ung må verden ennu være tyder på noe ganske annet. Våren 1938 vendte Grieg tilbake fra Spania. Vel hjemme i Norge fulgte han sin egen appell om å gå inn i sin tid. Han satte seg for å skrive. Med Ung må verden ennu være ville Grieg bekjempe tvilen. Han skrev seg gjennom sommeren og høsten. I september kom meldingene om den britiske statsministeren Neville Chamberlains forlik med Hitler i München. Vestmaktene hadde nok en gang veket unna konflikt med fascistene, og denne gangen ofret Tsjekkoslovakia for å sikre seg selv. Samme måned ble de internasjonale brigadene i Spania oppløst. Det republikanske Spanias fall var nå et spørsmål om tid, noe som gikk voldsomt inn på Grieg. I et brev til forlagssjefen i Gyldendal, sin egen bror Harald, forklarte han at den dystre utviklingen gjorde romanarbeidet tungt: «Boken handler om det som skjer. Men begivenhetene er dessverre forferdeligere. For et slit og mot historiens overmakt!» Ett sto imidlertid klart for Grieg: De vestlige stormaktene ga intet forsvar mot ulykken, drevet som de var av sine kyniske og imperialistiske interesser. Kun én forsvarsskanse for fred og frihet besto i denne mørke tiden: Sovjetunionen. Dette var Griegs faste idealistiske holdepunkt i en verden som var i ferd med å gå av skaftet. Men hvor fast var dette holdepunktet? Den stalinistiske terroren under Moskvaprosessene

5 kaster en lang skygge over Griegs roman. I mars 1938 ble Nikolaj Bukharin, det russiske kommunistpartiets intellektuelle stjerne, henrettet i Moskva. Nordahl Grieg hadde selv møtt ham på den store forfatterkongressen i Moskva fire år tidligere, og hadde stor respekt for ham. Da han ble arrestert, konkluderte Grieg likevel med at «en av kommunismens mest lysende begavelser» hadde blitt forbryter. Grieg slukte det sovjetiske hemmelige politiets anklager med hud og hår, og heftet seg lite ved de konkrete anklagepunktene. Men i fordømmelsen la Grieg også til at Bukharin hadde blitt «et offer for en historisk nødvendighet». Kjernen i Bukharins forbrytelse var nemlig mangel på tro, og alle hans forræderske handlinger kunne føres tilbake til tvil. I likhet med de andre tiltalte, hadde han tapt kampen mot tvilen i sitt eget sinn, og dermed gjort seg til fiende av revolusjonen. Dette standpunktet holdt Grieg fast ved gjennom hele den årelange terrorbølgen, som fikk de fleste norske sympatisører til å vende seg vekk fra Sovjet. Før henrettelsen gjorde Nikolaj Bukharin knefall for partiet og bevegelsen. Intellektuelle i Vesten merket seg tilståelsens logikk. PARTIET hadde alltid rett, og individet måtte underkaste seg den historiske nødvendighet selv når det stred mot personlige overbevisninger. Bukharin underkastet seg partiets vilje som en siste tjeneste overfor revolusjonen. Hans selvutslettende innrømmelse inspirerte ungarsk-britiske Arthur Koestler til å skrive sitt mesterverk Mørke midt på dagen (1940). Romanen var forfatterens store oppgjør med kommunismen. Bukharins skjebne tjente åpenbart også som inspirasjon for Griegs Ung må verden ennu være og særlig den russiske karakteren Ivan Borisovitsj Lebedeff. Men selv om Griegs roman i sitt portrett av

6 den desillusjonerte kommunistens intellektuelle kapitulasjon har fascinerende likhetstrekk med Koestler, er deres konklusjon av begivenhetene vidt forskjellige. Grieg felte ingen tårer over tragiske enkeltskjebner. Menneskene måtte ikke la seg blinde av sentimental individualisme, mente han. I Nordahl Griegs øyne var terroren et grusomt, men likevel idealistisk forsvar av revolusjonen: «Sovjet henretter for en idés skyld, det er i virkeligheten en krig med høyere mål enn vi er vant til», hevdet Grieg da terrorbølgen kom i gang. Nordahl Grieg hadde et to års opphold i Sovjetunionen bak seg. Oppholdet i hadde endret ham. «En ting har jeg lært meg her borte,» skrev han i et brev til Sigurd Hoel; «å interessere meg for mennesker.» Grieg trodde på sovjetmenneskene: En ny mennesketype var i ferd med å vokse frem med urokkelig vilje og et fast blikk mot fremtiden. I disse årene forkastet Grieg den borgerlige humanismen og individualismen han hadde vokst opp med. Som følge av dette ble han på slutten av 1930-tallet stående som en av få norske intellektuelle som støttet Stalins linje gjennom alle de lange årene den store terroren raste i det sovjetiske samfunnet. Så hva slags roman er Ung må verden ennu være? Det er gjentatte ganger, og vel med rette, blitt hevdet at Griegs hovedverk er den første kosmopolitiske roman på norsk. Dette gjenspeiler ikke bare bredden i persongalleriet og de skiftende kulissene fra Moskva via Oslo og Paris til borgerkrigens Spania, men også romanens bestrebelse på å anskueliggjøre det internasjonale samrøret mellom kapital, storpolitikk og individuelle livsvalg. At et slikt foretak knapt nok lot seg gjennomføre uten å gå i oppløsning, hindrer ikke at resultatet er av største interesse. Grieg visste utmerket

7 godt at en beretning om et splittet Europa nødvendigvis måtte fremstå som splittet. Nettopp i hans maniske forsøk på å sammenholde det som ikke lot seg sammenholde, ligger romanens store verdi. Det oppjagede tempoet og de stadige skiftningene mellom personer, hendelser og steder virker tidvis mekanisk og oppsummerende, som et skranglende resymé av en historie under oppseiling. I en kommentar sammenligner Helge Vold romanen med tidens massemediale nyhetsorgan framfor noen: filmavisen. Hva enten det gjelder glimtene fra fascistenes bombetokt over Barcelona eller skildringen av skueprosessene i Moskva, nærmer Grieg seg reportasjen som form. Men gjør boken dermed først og fremst krav på historisk verdi, som en stenografisk romantekst holdt oppe av reportasjens øyeblikksbilder? Ikke på noen måte. Ved restløst å konsumere sine egne journalistiske virkemidler overskrider Grieg reportasjen som form. I sitt mislykkede forsøk på å favne det hele, viser Ung må verden ennu være seg på én og samme tid å være i og utenfor sin egen tid. Grieg er selv inne på dette, når han innledningsvis lar den britiske filologen Leonard Ashley polemisere mot instrumentelle historikere som ynder å «montere kjensgjerningene slik at de [får] en frapperende likhet med vår egen tid». Går Grieg selv fri for en slik anklage? Romanen inneholder mange historiske tilbakeblikk. Særlig berører forfatteren det sovjetiske regimets brutale fødsel. I 1938 var revolusjonen stadig nær fortid. Høsten 1917 hadde Lenins bolsjeviker grepet makten i Russland og grunnlagt regimet som hadde tatt sitt navn fra arbeider- og soldatrådene sovjetene. Tidlig i 1918 oppløste bolsjevikene den folkevalgte grunnlovgivende

8 forsamlingen. Den siste fredelige kanalen for politisk opposisjon mot «proletariatets diktatur» ble med dette stengt. Deretter rådet volden. Over hele Russland iverksatte «hvite» antikommunister motstand mot sentralmakten. Den hvite siden utgjorde alt fra konservative monarkister til liberale og sosialister som i utgangspunktet hadde vært positive til revolusjonen, men som motsatte seg bolsjevikenes tilrevne maktmonopol. Styrkene var ledet av aristokratiske generaler av den gamle skole. I tillegg til disse kjempet tallrike grupperinger av anarkister, nasjonale separatister og «grønne» bondemilitser på selvstendig grunnlag. Lenge var «arbeiderstaten» hardt presset, men klarte med et nødskrik å beholde kontrollen over de viktigste byene Petrograd (senere Leningrad) og Moskva. Griegs roman fremstiller borgerkrigen som en kamp mellom arbeidere og bønder mot reaksjonære kapital- og føydalkrefter det «nye samfunn» i en skjebnekamp mot det gamle, en krig mellom lys og mørke. Romanen vender stadig tilbake til den utenlandske intervensjonen i borgerkrigen. Samtlige av tidens imperialistiske stormakter hadde på ulike tidspunkt støttet hvite styrker materielt og økonomisk, og med egne militære styrker. Stormaktenes engasjement i Russland hadde inngått i siste fase av første verdenskrig. Etter at sentralmaktenes kapitulasjon avsluttet verdenskrigen i november 1918, raste borgerkrigen videre i Russland. Fra alle kanter av det vidstrakte landet forsøkte vestmaktene å «kvele bolsjevismen ved fødselen», som Winston Churchill uttrykte det fra Murmansk og Arkhangelsk til Baltikum, Kaukasus og Vladivostok. Den vestlige intervensjonen kan ha forlenget borgerkrigen, men den endte med seier for Den røde

9 armé. I 1922 kunne bolsjevikene seierrikt proklamere sin union av sosialistiske sovjetrepublikker. Så mange som 10 millioner mennesker var da omkommet, hovedsakelig av sult og sykdom. Det er tydelig at Grieg i romanen vil vise leserne hvordan de rødes forsvar av revolusjonen var en del av en allmenn verdensomspennende kamp mot kapitalisme og imperialisme, som strakte seg over tiår. Josef Stalins opprivende industrialisering og kollektivisering i det sovjetiske samfunnet var en del av den samme frihetskampen. Likeledes var de mystiske prosessene i Moskva et ytterligere utslag av den langvarige klassekrigen mot fiendene av Sovjetunionen og i forlengelsen, den internasjonale arbeiderklasse. Klassekrigen hadde rast lenge. Da Grieg skrev Ung må verden ennu være, to tiår etter oktoberrevolusjonen, hadde kampen fått et frontavsnitt i motsatt kant av Europa. I 1938 var Nordahl Griegs spanske kampfeller i ferd med å bli tvunget i kne under slaget ved Ebro. De hadde kjempet på vikende front i to år. Startskuddet for den spanske borgerkrigen ble avfyrt i juli 1936, da general Francisco Franco gjorde opprør mot den valgte folkefront-regjeringen. Konservative, monarkister og fascister støttet opp om det nasjonalistiske opprøret. Bak regjeringen sto en mer broket forsamling av liberale, kommunister, sosialdemokrater, anarkister og regionale grupper. Et virvar av militser oppsto med utgangspunkt i de forskjellige partiene og fagorganisasjonene, hvorav noen proklamerte at revolusjonen nå endelig hadde kommet. Krigen sto mellom ideer som delte det spanske samfunnet og verden. Internasjonale idealister strømmet til Spania for å støtte den antifascistiske kampen. Nordahl Grieg var i et fornemt selskap av

10 internasjonale intellektuelle, forfattere og kunstnere som støttet opp om saken, og satte penn til papiret i et forsøk på å vise verden hva kampen handlet om. Symboltungt for borgerkrigens internasjonale karakter var etableringen av de internasjonale brigader høsten Disse styrkene bestående av antifascister fra hele verden, ytet en avgjørende innsats under Francos stormangrep mot Madrid. Vestmaktene holdt fast ved en ikkeintervensjonslinje i konflikten, og hindret dermed sårt tiltrengt våpenimport til den spanske regjeringen. Samtidig gikk Mussolinis Italia og Hitlers Tyskland aktivt inn i konflikten med støtte til Franco. Den eneste stormakt som støttet den folkevalgte regjeringen med annet enn ord, var Sovjetunionen. Den kommunistiske internasjonale (Komintern) styrte rekrutteringsapparatet til de internasjonale brigadene, og Sovjetunionen fikk som eneste støttespiller blant stormaktene en betydelig innflytelse på den spanske regjeringen. Griegs ideologiske brødre, de Moskva-tro kommunistene, økte sin innflytelse etter hvert som krigen skred frem. Under fremrykningene mot Madrid hevdet nasjonalistgeneralen Emilio Mola at han ved siden av sine fire regulære militære kolonner hadde en hemmelig «femte kolonne» av sympatisører som allerede befant seg i byen. Begrepet femtekolonne, den ideologiske fienden bak egne linjer, spredte seg som ild i tørst gress i Spania og fant også vei inn i Nordahl Griegs forfatterskap. På republikansk side ble det et slagkraftig våpen i stridighetene mellom politiske fløyer. Sovjetunionens hemmelige politi arbeidet på høygir for å slå ned angivelige trotskister og femtekolonnister på republikansk side. Særlig utsatt var konkurrerende radikale grupper som utfordret Moskvas politiske linje.