Høgre utdanning med vekt på virksomheten ved Høgskolen i Oslo (HiO)

Transkript

1 1 Manus 21. oktober 2014/ÅF Høgre utdanning med vekt på virksomheten ved Høgskolen i Oslo (HiO) Åsulv Frøysnes Innholdsfortegnelse: 1. Innledning. 2. Sammendrag av utviklingstrekk etter Høgskolereforma i Ny felles lov om universiteter og høgskoler. Bakgrunn. Arbeidet med felles lov. 5. Økonomiproblemer for høgre utdanning Bakgrunn. Budsjettkutt. Økonomisk og administrativ oppfølging ved HiO. 6. Samarbeid mellom høgre utdanningsinstitusjoner. Rådsorganer. Det norske universitetsråd til Det norske høgskolerådet Universitets- og høgskolerådet fra Norgesnettrådet. Nasjonalt råd for kvalitet i utdanningen (NOKUT). 7. Mjøs-utvalget og Kvalitetsreformen. Mjøs-utvalget. Gjør din plikt Krev din rett. Kvalitetsreform i høgre utdanning. Lovendringer. 8. Ryssdal-utvalget. 9. Stjernø-utvalget. 10. Strategiarbeid ved HiO Arbeidet med samlokalisering av HiO. Innledning. Lokalisering i Bislet høgskolesenter Utviklingen av lokaler Høgskolen i Oslo. Utviklingen av Frydenlund-området Pilestredet Park. Pilestredet 46 m.m. Omrokeringen på Frydenlund. Midlertidige lokaler. Utvidelser. Status Flerkulturelle utfordringer.

2 Innledning. Norsk fagspråk. Senter for flerkulturelt og internasjonalt arbeid (SEFIA). Interkult. Mangfold og mestring. Fra SEFS til NAFO. Avslutning. 13. Styring og ledelse. Høgskolereforma. Ledelse ved Høgskolen i Oslo. Utvikling og endringer. Viktige premisser og forutsetninger for «delt ledelse». Erfaringer og vurderinger. Rekruttering av ledere. 14. Administrative utfordringer. Byråkratiutvikling i statlig sektor. Administrative utfordringer for universitet og høgskoler. Administrativt utviklingsarbeid. 15. Vegen til HiOA. Åra etter Utredningsfasen. Prosess og høring. Prinsippvedtak i oktober Oppfølging mot sammenslåingen. 2

3 3 1.Innledning. Denne framstillinga er en oppfølging av min artikkel om Høgre utdanning med vekt på høgskolevirksomheten i Oslo og Akershus. 1 Framstillinga er ment å skulle gi en oversikt over viktige hendelser innen nasjonal politikk for høgre utdanning i åra Den omhandler ellers noen sentrale spørsmål knyttet til høgre utdanning og spesielt virksomheten ved Høgskolen i Oslo. Deler av framstillinga vil bære preg av forfatterens personlige vurderinger og opplevelser. Formålet med artikkelen er at den skal inspirere til å gå nærmere inn i problemstillinger knyttet til høgre utdanning og at den skal være et bidrag til videre historieskriving om høgre utdanning de siste ti-åra i Oslo og Akershus. 2.Sammendrag av utviklingstrekk etter Høgskolereforma i 1994 medførte omfattende endringer for høgskolene på mange områder. Sammenslåingene skapte større robusthet og gjorde det mulig å sette av midler til ulike strategiske utviklingstiltak. De nye institusjonsstyrene hadde nye og utvidede fullmakter og kom i 1995 inn under samme lovverk som universitetene. 2 Betydelige regelverksendringer og tilpassinger ble hjemlet i den nye felles loven. Strategiene framover ble lagt med stor vekt på utvikling av den faglige virksomheten og økt satsing på forskning og utvikling. Satsingen på et stort antall nye studieplasser tidlig på 1990-tallet medførte betydelig tilførsel av ressurser. Økonomiske innstramminger i årene medførte reduserte driftskostnader per student. Det viste seg likevel mulig å foreta omlegging og effektivisering av utdanningsvirksomheten slik at kvaliteten på studier og FoU-virksomhet kunne utvikles. Kvalitetsreforma ga store endringer i finansieringssystem, tettere oppfølging av studentene, ny gradsstruktur mv. Utviklinga av studietilbudene medførte økt satsing på masterstudier. Flere nye masterstudier ble utviklet og godkjent, etter hvert kom phd-studier. Det ble også utviklet nye studier på bachelornivå. FoU-andelen av faglige ressurser var i 1994 om lag 10% med unntak for distriktshøgskoler og sosialhøgskoler som hadde om lag 25%. Prioriteringa av dette området ved de nye høgskolene medførte at en etter ca. 10 år var kommet opp i 20-25%. Den administrative utviklinga ble kontinuerlig bygd opp og utviklet. Her skjedde det store endringer i løpet av få år. Størst konsekvenser fikk utviklinga innen bruk av IKT-verktøy og etablering av felles IKT-systemer for ulike arbeidsområder. Det skjedde en økende byråkratisering i statsforvaltninga som høgskolene også måtte følge med på. Dette medførte betydelige utfordringer og forutsatte at det ble satt av tid og ressurser til oppgaver som alle statsinstitusjoner måtte følge opp. En viktig del av arbeidet med å effektivisere og redusere kostnader, samtidig med at faglig samarbeid skulle utvikles, var knyttet til arbeid med fysisk samlokalisering og etablering av tjenlige lokaler for utdannings- og forskningsvirksomheten. Her arbeidet høgskolene i Oslo og Akershus målbevisst og oppnådde betydelige resultat. HiO ble samlokalisert i Pilestredet, sentralt i Oslo sentrum. HiAk ble samlokalisert på Kjeller. 1 Høgre utdanning med vekt på høgskolevirksomheten i Oslo og Akershus. Åsulv Frøysnes ABMmedia as Ny universitets- og høgskolelov ble iverksatt for høgskolene fra 1. januar 1996.

4 4 Innenfor personalpolitikk og rekruttering, skjedde det en betydelig kompetanseutvikling. Dette gjaldt både ved heving av kompetansen hos det faste personalet og høgre krav ved nyrekruttering. Tallet på tilsatte med professor- og førstestillingskompetanse økte betydelig og fortsatte å øke. I administrasjonen ble det for de aller fleste stillingene krav om en eller annen form for spesialkompetanse på høgre nivå for tilsetting. Det ble dessuten en konsolidering av faglig og administrativ virksomhet og forskning og utvikling (FoU) som la godt grunnlag for videre vekst. Med bakgrunn i bl.a. Stjernø-utvalgets forslag om styrkingstiltak i sektoren for å møte framtidige utfordringer 3, ble høgskolene i Oslo og Akershus de første institusjonene som på eget initiativ gjennomførte en sammenslåing av virksomhetene i Da var på en måte ringen sluttet og høgskolevirksomheten i Oslo og Akershus var igjen samlet under ett styre med strategi for å utvikle de mange ulike utdanningene og gi den nye høgskolen en framtidig status som universitet - et profesjonsuniversitet. 3.Høgskolereforma i En viktig intensjon med høgskolereforma var å etablere institusjoner med en størrelse og robusthet som gjorde at de var kvalifiserte til å ta over oppgaver som departementet ville plassere eller delegere til høgskolene. Mange av de høgskolene som eksisterte før 1994, var for små til å kunne sikre nødvendig kompetanse i lederskap og administrasjon til å makte disse oppgavene. Ved større institusjoner ville en ha ressurser nok til å ha en profesjonalisert administrasjon til å ta seg av oppgaver som ville komme, bl.a. som følge av en ny felles lov for universitets- og høgskolesektoren. Derved kunne en mer kvalifisert administrasjon overta administrative og faglig-administrative oppgaver som personalet i undervisnings- og forskerstillinger (UF-stillinger) og kombinerte faglig-administrative lederstillinger tidligere utførte. Både studenter og tilsatte kunne få bedre service og de tilsatte i undervisnings- og forskerstillinger kunne få frigjort arbeidstid til faglige oppgaver og FoU-arbeid. Det var intensjonen å overføre ansvar og oppgaver til høgskolene noenlunde i samsvar med det som universitetene og de vitenskapelige høgskolene ivaretok etter ny universitetslov som var satt i verk fra 1. januar Det ble ved kongelig resolusjon 7. mai 1993 gjort vedtak om at de 98 statlige regionale høgskolene skulle omorganiseres til 26 nye institusjoner i høgskolesektoren fra 1. august Departementet sendte med brev 11. mai 1993 ut retningslinjer for videre arbeid. 5 Departementet skulle fastsette avdelingsinndeling og navn på høgskoler og avdelinger. Departementet skulle videre fastsette lokaliseringssted for fellesadministrasjonen ved de nye høgskolene. 3 NOU 2008: Sett under ett Ny struktur i høyere utdanning. Levert 22. januar Lov 16. juni 1969 nr. 16 om universiteter og vitenskapelige høgskoler (universitetsloven). 5 Departementets arkiv jnr. 91/10517 abf/kla.

5 5 Departementet fastsatte i februar 1993 prinsipp og retningslinjer for utforminga av administrasjonsordninga ved de nye høgskolene. Det skulle utarbeides en organisasjonsskisse for hver enkelte høgskole etter funksjonsbehov. Det ble understreket som overordnet målsetting av høgskolene skulle framstå som integrerte og helhetlige institusjoner for å oppnå bedre samordning faglig og administrativt. Administrasjonen skulle utformes slik at den fremmet dette målet. De tilsatte skulle innplasseres i etterkant, tilpasset funksjonene. Departementet foretok selv de formelle tilsettingene av høgskoledirektører og de sentrale lederstillingene med systemansvar for økonomi-, personal- og studiefeltene. Departementet uttalte seg i brev til det regionale høgskolestyret og høgskolene i Oslo og Akershus 25. januar 1993 generelt om organiseringen av avdelinger i Oslo og Akershus. 6 Dette var på bakgrunn av utredninger og behandling i det regionale høgskolestyret og drøftinger i møte med det regionale høgskolestyret og høgskolene i regionen 26. november Det ble lagt til grunn at det skulle være én høgskole i regionen. I departementets brev til høgskolestyret og høgskolene i regionen 25. juni var det avklart at det skulle være to høgskoler i regionen. I dette brevet ga departementet klart uttrykk for at deler av høgskolestyrets forslag om avdelingsinndeling ikke kunne godkjennes. 8 Dette førte til ny vurdering og tilråding fra høgskolestyret til departementet som kunne godkjenne avdelingsorganiseringa. Departementet fastsatte med brev 3. mai 1994 til høgskolestyret og høgskolene i Oslo den styremodellen høgskolen skulle ha med 13 medlemmer, to mer enn normalmodellen. 9 Med brev 6. juni 1994 fastsatte departementet rammene for administrasjonen ved HiO med i alt 188 administrative stillinger, medregnet 14 nye. Det skulle være 78 stillinger i den sentrale fellesadministrasjonen. Det var gjort et omfattende forarbeid, men det var ulike meninger om flere spørsmål. Som ny høgskoledirektør la jeg opp til en ny gjennomgang av hele administrasjonsordningen. Med god støtte fra tidligere ledere og konstruktiv holdning fra tjenestemannsorganisasjonene ble det i september 1994 oppnådd enighet om en administrasjonsordning med i alt 195 stillinger, av disse 73 stillinger i fellesadministrasjonen. 10 Høsten 1994 ble det nødvendig å finne midlertidige og praktiske løsninger på mange praktiske og administrative forhold. På tross av mange uklarheter det første semesteret, ble 6 Departementets arkiv jnr. 92/3318 abf/mah. 7 Departementets arkiv jnr. 92/3318 abf/kla 8 Frøysnes 2013 s Departementets arkiv jnr. 94/3773 kav. Se ellers Frøysnes 2013 s Forhandlingsprotokoll datert 1. september 1994.

6 6 studentene tatt imot på en god måte i august. Den vanlige student merket nok ikke så mye til den nye organiseringen. Det var en positiv holdning fra alle, bl.a. mange tidligere ledere som skulle over i andre funksjoner og som tok lederansvar for en periode. I løpet av vårsemesteret 1995 var nye ledere på plass og de tilsatte i administrative stillinger ble etter hvert plassert på organisasjonskartet. Det var stillinger til alle og rom for en del nyrekruttering. Det ble gjort en omfattende evaluering av høgskolereforma i regi av Norges forskningsråd i løpet av perioden 1. april 1996 til 1. april Sluttrapporten fra mars 1999 pekte på at dette var «den største reformen i norsk høyere utdanning noensinne». Den omfattet om lag halvparten av det høgre utdanningssystemet i antall studenter og tilsatte. 11 Så vidt kort tid etter reforma var det ikke mulig å trekke fram klare vurderinger av den innhentede informasjonen. Det ble bl.a. pekt på at reforma var en organisatorisk og administrativ reform som for en stor del skyldtes «statens generelle krav til all offentlig forvaltning om økt kvalitet og profesjonalitet i administrativt arbeid, innføring av et stadig mer detaljert statlig regelverk, delegering av arbeidsoppgaver fra departementet til høgskoler, og innføring av valgte styringsorganer på institusjons- og avdelingsnivå med krav til omfattende saksforberedelse fra administrasjonens side». 12 Det ble ellers konstatert at det var «liten tvil om at den økonomiske innstrammingen i høgskolesektoren har skapt problemer i gjennomføringen av reformen». Alt i alt må en kunne si at høgskolereforma ble positivt mottatt ved høgskolene og det ble arbeidet mye for å skape felles identitet for de nye høgskolene. Høgskolene ble langt mer synlige og fikk høgre status både nasjonalt og regionalt, bl.a. gjennom den nye felles lova for universitet og høgskoler. 13 Institusjonsstrukturen festet seg og ble ikke rokket ved på mange år. Men det ble etter hvert behov for justeringer på ulike områder og bl.a. muligheter for institusjonene til å velge ulike ledelses- og styringsformer. 4.Ny felles lov om universiteter og høgskoler av Bakgrunn. De ulike lovene for universitet og vitenskapelige høgskoler ble i 1989 samlet i den nye lov 16. juni 1989 nr. 16 om universiteter og vitenskapelige høgskoler. I den nye universitetslova ble også lov 19. juni 1970 nr. 58 om eksamener og grader ved universiteter og høgskoler innlemmet som kapittel 11. Ved iverksettinga av den nye lova fra 1. januar 1990 kom kap. 11 også til å gjelde for høgskolene etter nærmere retningslinjer Forordet i sluttrapporten s Sluttrapporten s Sluttrapporten s Høringsutkast av 14. november 1989, jnr. 89/11094.

7 7 Ved behandling av St. meld. nr. 40 ( ) Fra visjon til virke, jf. Innst. S nr. 230 ( ) i Stortinget 18. juni 1991, ba Stortinget i vedtaks form Regjeringa om å legge fram forslag til en felles lov for høgre utdanning. Videre ble det bedt om at Regjeringa måtte legge fram forslag til endring av lovverket slik at det oppnevnes eksterne representanter i de styrende organene for universitetene. Arbeidet med felles lov. På denne bakgrunnen ble det ved kongelig resolusjon 7. februar 1992 oppnevnt et utvalg med professor Jan Fridthjof Bernt som leder. Utvalget hadde 6 medlemmer i tillegg til lederen og la 28. juni 1993 fram forslag med NOU 1993: 24 Lov om universiteter og høgskoler. Undertittel var «Lov og rett i Norges-nett». Det ble en høringsrunde på innstillingen fram til 15. oktober Med brev 14. februar 1994 la departementet fram et høringsutkast til lov om høgre utdanning for eventuelle merknader. 15. mars 1994 ble det sendt ut et utkast om tilsettingsforhold. Merknadsfristene var nå ca. 6 uker. Lovforslaget ble fremmet 10. juni 1994 med Ot. Prp. nr. 85 ( ) Om lov om høgre utdanning. Det var i all hovedsak positiv holdning til forslaget til felles lov. Dette framgår av høringsuttalelser til Kirke- og undervisningskomiteen fra Det norske universitetsråd, Det norske høgskolerådet og Norsk forskerforbund. Det hadde selvsagt vært en del utfordringer i forbindelse med utformingen av lovforslaget, og det kom da også innsigelser til enkelte deler av det. Opplegget med at alle institusjonene skulle ha ordning med valgt rektor som styreleder var det innsigelser til. De fleste lærerhøgskolene ønsket at lærerutdanningslova i størst mulig grad ble opprettholdt, mens de øvrige institusjonene hadde liten forståelse for at disse høgskolene skulle ha deler av virksomheten regulert i særlov. Reglene om orden, disiplin og skikkethet for studentene som ble innarbeidet på bakgrunn av tidligere bestemmelser for helsefag- og lærerstudenter, ble av leder for Norsk studentunion karakterisert som uakseptabel unntakslovgiving. 15 Kirke- og undervisningskomiteen med Jon Lilletun som leder, arbeidet med loven fram til Innst. O nr. 40 ( ) Om lov om universiteter og høgskoler forelå 16. mars Saka ble behandlet i Odelstinget 21. mars Som det går fram av denne oversikten var det mye fram og tilbake om lovens benevnelse eller overskrift. Departementets ønske om å bruke lov om høgre utdanning var nok mye basert på ønsket om å framheve norgesnettet og overordnede utdanningspolitiske mål for høgre utdanning. Men de aller fleste bestemmelsene i lovteksta, gjelder virksomheten ved 15 Dagbladet 25. februar 1994.

8 8 universitetene og høgskolene. Det ble stortingskomiteen som kom med det forslaget som ble vedtatt. 16 Det ble vedtatt at lova skulle tre i kraft fra 1.januar 1996, jfr. 63. Da ble universitetslova av 1989 og lova om Statens reseptarskole av 1972 oppheva. Det ble gjort endringer i visse andre lover, herunder lov om lærerutdanning av Høgskolereforma. Parallelt med lovarbeidet ble høgskolereforma gjennomført fra 1. august 1994 der 98 høgskoler ble omdannet til 26 høgskoler med ny styringsordning og tilhørende regelverk. Reglement for styre, styringsorganer, råd og utvalg ved høgskolene ble fastsatt i statsråd 28. april 1994 og gjort gjeldende fra 1. august Valgreglement var fastsatt 8. mars 1994, brev om styresammensetting og styreoppnevning var sendt ut 16. mars Det ble ellers sendt ut en rekke brev med retningslinjer for virksomheten i de nye høgskolene og om overgangsordninger. Reglement og regelverk var tilpasset den nye loven. Det var derfor ikke nødvendig med særlige endringer da lova trådte ikraft for høgskolene. Høgskolereforma ble satt i verk på en rimelig god og effektiv måte. Ved de nye høgskolene var det en gjennomgående positiv holdning til nyordninga og mange tok krafttak for å finne overgangsløsninger og få det nye systemet til å fungere. 5.Økonomiproblemer for høgre utdanning Bakgrunn. Hovedtrekkene i høgskolereforma fikk fra starten positiv støtte fra mange hold og fra de aller fleste aktørene i høgskolesektoren. Reforma falt sammen med bevilgninger til en betydelig økning i tallet på studieplasser som medførte økt aktivitet og tilsettinger av nytt personale. Reforma ble imidlertid fulgt av budsjettkutt som i løpet av årene gjorde det nødvendig å redusere kostnadene per student med ca. 10% i forhold til nivået i For høgskoler med stort omfang av grunnutdanninger med rammeplaner og organiserte praksisopplegg ble utfordringene store og måtte føre til konkrete innsparingstiltak. HiO var en av de høgskolene som ble mest preget av dette. Fra mitt arbeidssted i departementet var det problematisk å ha konkret kjennskap til innstrammingene som skjedde på budsjettene for 1993 og 1994, bidra til å dekke over dem og se at reaksjonene hos de fleste av de berørte uteble. Det var ikke helt enkelt å se virkningene på kort sikt. Mange var mer opptatt av veksten i tallet på nye studieplasser med tilhørende ressurser. Etter at statstilskuddene til grunnskole og videregående skole var overført til Kommunal- og arbeidsdepartementet, utgjorde budsjettet til høgre utdanning ca. ¾ av departementets 16 Jfr. s. 7 i innstillinga.

9 9 budsjettramme. Samtidig hadde departementet og statsråden ansvaret for skoleverket og tiltak og reformer der. Enkelte hadde kommet med dystre spådommer om konsekvensene ved å samle hele utdanningssystemet i ett departement igjen. 17 Det fikk vi som arbeidet med høgre utdanning smertelig erfare i avslutningen av budsjettarbeidet for Budsjettkutt. Da statsråden i september 1993 kom tilbake fra det siste budsjettmøtet med Finansdepartementet, var stemningen i det interne budsjettmøtet i Kirke- utdannings- og forskningsdepartementet lite oppløftende. Avdelingene fikk sine kutt etter tur og forlot møtet. Fra Universitets- og høgskoleavdelinga visste vi fra starten av møtet at vi måtte ta storparten av kuttet. Da vi satt alene igjen i møtet med departementsledelsen, ba vi om å få legge fram forslag til handtering av det store restkuttet neste morgen. Resultatet ble at den felles utstyrsbevilgningen ble tatt bort og resten av kuttet ble tatt flatt for institusjonene i UH-sektoren. Med dette kuttet som tillegg til et flatt kutt i budsjettet for 1993, så vi i departementet at det var nødvendig å gi rimelig klare signaler om situasjonen. I budsjettproposisjonen for 1994 ble det gitt klart uttrykk for at det «blir ei effektivisering ved stordriftsfordelar i undervisning og administrasjon» som gir seg «utslag i lågare driftskostnader per student.» Det ble også pekt på behov for mer effektiv bruk av lokalene for å redusere arealbehovet. 18 Den situasjonen vi var vitne til, hadde bakgrunn i den måten de årlige statsbudsjettene ble behandlet på i den tida. Etter at de ulike departementene hadde fått sine foreløpige budsjettrammer fastsatt, med som regel en del økninger til ulike reformer og tiltak, ble det i en siste runde fordelt rammer for kutt til de enkelte departementene for å redusere de samlede utgiftene på Statsbudsjettet og holde budsjettbalansen. For Kirke- og utdanningsdepartementet måtte kuttene fordeles på departementets egne budsjettkapitler som ikke omfattet statstilskuddene til skoleverket. Vi som arbeidet med høgre utdanning, var ikke i tvil om at dette budsjettområdet fikk lide for kostnadskrevende reformer i skoleverket. Men det var også en side ved dette at UHsektoren samtidig med kuttene fikk tilført betydelige ressurser sammen med økningen i tallet på studieplasser i første del av 1990-åra. I det årlige høstmøtet for de regionale høgskolestyrene i oktober 1993 la vi fram den økonomiske situasjonen slik den så ut til å utvikle seg. Det ble brukt klare ord, men styre- og sekretariatsledere reagerte ikke så sterkt som vi hadde ventet. Den resolusjonen som ble sendt til Stortinget fra møtet, bidro vi fra departementet mye til selv. Erfaringen fra møtet var en bekreftelse på at høgskolestyrene hadde svak forankring i den daglige virksomheten ved høgskolene. Resolusjon og andre innspill hadde liten eller ingen virkning ut over en 17 Gjennomført av Syse-regjeringa fra 1. januar St. prp. nr. 1( ) Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet s.158 og 238.

10 10 stigende bekymring ved mange høgskoler om framtidig budsjettsituasjon og spesielt for situasjonen ved de rammeplanorganiserte profesjonsutdanningene. Statsbudsjettet for 1995 ble lagt fram i oktober 1994 et par måneder etter at de nye høgskolene var etablert. Det tok ikke lang tid å finne ut at det ville bli et nytt kutt i kostnadene per student på ca. 4%. Med et samlet kutt i kostnadene per student på ca. 10% i årene fra var det nødvendig å planlegge mer drastiske tiltak for kostnadsreduksjon. Ved Høgskolen i Oslo ble det protestaksjoner og en politisk demonstrasjon 3. november 1995 med stor deltakelse. Rektor ledet arbeidet mot politikere og presse. Reaksjonene ved storparten av de øvrige høgskolene var de samme og støttet opp under de beskrivelsene av krise som ble gitt. Rektor ved Høgskolen i Agder gikk fra sin posisjon som rektor og styreleder og fikk støtte av mange i ord, men ikke i handling. Statsråden fikk i den aktuelle situasjonen mye kritikk, selv om en også kan si at aksjonene var til støtte for han og hans departement. Behandlingen av budsjettforslaget i Stortinget ga ingen påplussing i desember 1994 og viste egentlig hvor svak situasjonen var og er for høgre utdanning i politisk sammenheng. En side ved saken var at departementet foretok beregninger som hadde en betydelig mindre reduksjon som resultat enn det vi fra institusjonene hadde regnet ut. Høgskolene gikk sammen om å utarbeide analyser og argumentasjon for ekstra bevilgninger og oppnådde en ekstrabevilgning for 1995 med 85 millioner kroner ved behandlingen av Revidert nasjonalbudsjett i juni Dette var bare en engangsbevilgning, som var til god hjelp i omstillingsarbeidet. Omstillingsarbeidet måtte gjennomføres og tallet på undervisnings- og forskerstillinger i forhold til studenttallet måtte reduseres med ca. 10 % fra Økonomisk og administrativ oppfølging ved HiO. Gjennomgangen og effektueringa av reduksjonen i antall undervisnings- og forskerstillinger (UF-stilinger) i forholdet til studenttallet var en smertefull prosess for mange. For de store utdanningsområdene som samtidig hadde hatt stor økning i tallet på studenter var ressursøkningen så stor at det måtte foretas en del nytilsettinger. Det ble ikke aktuelt med oppsigelser, selv om det i noen tilfeller var vanskelig å finne full sysselsetting til alle. Samtidig med innstramminga var administrasjonen i ferd med å bli etablert, både fellesadministrasjonen og avdelingsadministrasjonene. Det oppsto naturlig nok diskusjoner om forholdet mellom ressurser til administrasjon og fag. Høgskolens ledelse tok i 1996 initiativ til å få en gjennomgang og evaluering av de administrative oppgavene. NIFU (Norsk institutt for studier av forskning og utdanning) ble engasjert for å gjøre en særskilt gjennomgang av administrasjonen.

11 11 Rapporten ble lagt fram i mars Rapporten viste at HiO hadde en stor administrasjon sett i forhold til andre høgskoler, men det var avdelingsadministrasjonene, ikke fellesadministrasjonen som var forholdsmessig større. For kritikerne av den store fellesadministrasjonen var dette en tankevekker. Det var ellers et forhold at avdelingsadministrasjonene høsten 1996 hadde vokst med ca. 20 stillinger i forhold til forutsetningene i stillings- og bemanningsplanen som var lagt. Bakgrunnen var først og fremst veksten i tallet på studenter og behovet for større bemanning i studieadministrasjonene. Med utgangspunkt i evalueringsrapporten ble det satt i gang en større intern gjennomgang av de administrative arbeidsoppgavene, kalt Status-96, der bl.a. 4 arbeidsgrupper med deltakelse fra faglig og administrative ledere gikk gjennom og vurderte de mest sentrale problemområdene. Arbeidsgruppene så nærmere på dimensjonering, evt. dobbeltarbeid, behov for delegering og forhold knyttet til rollen som studieleder. Det var et omfattende arbeid som engasjerte mange. Det viste spenningene mellom ulike nivå og grupper og fikk motsetningene opp på bordet. Diskusjonene viste at et bredere kunnskapsgrunnlag ga grunnlag for å drøfte vanskelige og motsetningsfylte spørsmål på en tjenlig måte. Interne forhold med ulike frustrasjoner hadde fått en åpen og konstruktiv behandling som det var rimelig tilfredshet med. Gjennomgangen i de fire arbeidsgruppene hadde bl.a. avdekket at både potensialet for delegering og mengden av dobbeltarbeid var langt mindre enn mange hadde forestilt seg. Ved sluttbehandlingen i styret i november 1997 ble det konkludert med at forholdet mellom administrative og UF-stillinger burde justeres noe, slik at en kom tilbake til forholdstallet som var per 1. januar Dette skulle skje i budsjettperioden Tilpasningen skjedde i løpet av den perioden som var forutsatt, i hovedsak ved at tallet på UF-stillinger økte mens tallet på administrative stillinger var nokså stabilt. 6.Samarbeid mellom høgre utdanningsinstitusjoner. Rådsorganer. Det norske universitetsråd til Universitetsrådet utviklet seg som et samarbeidsorgan for universitetene og de vitenskapelige høgskolene ut fra deres rektormøter. I 1991 fikk rådet fast sekretariat i Bergen med generalsekretær som leder. 20 Rådet ble et noe uklart organ i forhold til forvaltningen, men etablerte seg ganske raskt med en formell posisjon og som sentralt høringsorgan i forhold til både departementet og Stortinget. Denne posisjonen var et 19 HiO-rapport 1997 nr Nyborg s. 89.

12 12 resultat av at de samarbeidende institusjonene samordnet sine synspunkter på viktige utdanningspolitiske saker og hadde en samordnet opptreden i de fleste tilfeller. Universitetsrådet avga uttalelser som ble brukt i stortingsdokumenter og tydelig ble lagt vekt på. Universitetsrådets styre og ledelse fikk møter med departementets politiske ledelse og Stortingets komiteer. Universitetsrådets virke i perioden er utførlig omtalt i Per Nyborgs bok: Universitets- og høgskolesamarbeid i en brytningstid. Det norske høgskolerådet Etter etableringen av 26 nye regionale høgskoler fra høsten 1994 meldte behovet for et samarbeidsforum seg raskt. I forbindelse med et felles møte for de nye høgskolenes rektorer og direktører i november 1994 ble det nedsatt en arbeidsgruppe for å forberede neste fellesmøte. I et nytt fellesmøte i januar 1995 ble det valgt leder og et arbeidsutvalg som bl.a. skulle utarbeide utkast til statutter. I møte i mai 1995 ble statutter for Det norske høgskolerådet vedtatt og et styre kom i stedet for arbeidsutvalget. 21 På møtet i januar 1995 ble rektor Knut Brautaset, Høgskolen i Agder valgt som leder. Rektor Kari Blom, Høgskolen i Bergen ble valgt som leder i 1997 og ledet rådet til Rektor Steinar Stjernø, Høgskolen i Oslo var rådets nestleder fra Høgskolerådet hadde de første årene midlertidig sekretariat knyttet til Høgskolen i Agder. Fra 1997 fikk rådet permanent sekretariat i Oslo med Widar Hvamb som generalsekretær. Høgskolerådet hadde fra starten av som oppgave å samordne synspunktene til de nye statlige høgskolene på samme måte som Universitetsrådet gjorde for universitetene og de vitenskapelige høgskolene og klarte fra starten å markere seg i flere viktige saker. Rådet var i starten spesielt opptatt de økonomiske innstrammingene på Statsbudsjettet for 1995 og var aktivt med i kampen for å bedre budsjettsituasjonen. Høgskolerådet engasjerte seg også i forberedelsene av den nye felles loven for universitet og høgskoler. Forskning var et sentralt tema og det ble arbeidet for å gi høgskolene innpass i Forskningsrådet. I diskusjonen om framtidig rådsstruktur som pågikk, ble det knyttet kontakt med Universitetsrådet og man innså betydningen av en felles opptreden i forhold til mulig gjennomslag overfor politiske myndigheter. Høgskolerådet etablerte i 1998 nasjonale profesjonsråd for ingeniørutdanning, helse- og sosialfagutdanning, lærerutdanning og økonomisk-administrativ utdanning. Det ble også opprettet et administrasjonsutvalg med hensikt å bidra til samordning av administrative fellesoppgaver ved høgskolene. 21 Nyborg s

13 13 Det ble tatt en rekke initiativ for felles koordinering og samarbeid på ulike områder. Rådet ble oppfattet som betydningsfullt av høgskolene. Rådsmøtene der rektorer og direktører møtte sammen med inviterte gjester, var viktige møter for sektoren. Universitets- og høgskolerådet fra Fram mot år 2000 ble skillene mellom universitet og høgskoler mindre, og Høgskolerådet og Universitetsrådet var opptatt av de samme sakene. Det var prinsipiell uenighet mellom universitetssektoren og høgskolesektoren om oppgavefordelingen mellom sektorene. Likevel var det mange faglige forbindelseslinjer og økende institusjonelt samarbeid. Høgskolene hadde fått anledning til å opprette masterstudier som alternativ til samarbeid med universitetene og enkelte kunne få anledning til å tildele doktorgrader og mulighet til å søke om å bli universitet. Kravet om større autonomi var sterkt i begge sektorer. Arbeidet for å få bedret økonomien til undervisning og forskning sto man sammen om. Samtidig var det en felles holdning overfor Norgesnettrådet. Disse forholdene styrket og utviklet samarbeidet mellom de to rådene. På rådsmøtet i Høgskolerådet i oktober 1999 var det enstemmighet for å legge forholdene til rette for å etablere en felles rådsstruktur for universitet og høgskoler. Universitetsrådet gjorde et tilsvarende vedtak en uke seinere. 22 De to organisasjonenes ledere, nestledere og generalsekretærer dannet sammen en drøftings- og planleggingsgruppe. De utarbeidet et omforent forslag til vedtekter for den nye organisasjonen. Forslaget ble behandlet i styrene for de to organisasjonene og sendt på høring til medlemsinstitusjonene. 7. mai 2000 ble det holdt møter i de to organisasjonenes øverste organer. De anbefalte enstemmig at de to organisasjonene gikk sammen til en. Dagen etter ble Universitets- og høgskolerådet (UHR) etablert som et fellesorgan for de 4 universitetene, de 6 vitenskapelige høgskolene og de 26 statlige høgskolene. I tillegg ble studentene representert med en representant for Norsk studentorganisasjon (NSU) og en for Studentenes landsforening (StL). Kunsthøgskolene i Oslo og Bergen ble medlemmer i Etter endringer i lov om universiteter og høgskoler til felles lov også for de private institusjonene, kom de første private akkrediterte høgre utdanningsinstitusjonene med i UHR fra Rektor Tove Bull, Universitetet i Tromsø ble rådets første leder med rektor Kari Blom, Høgskolen i Bergen som nestleder. Per Nyborg ble generalsekretær med Widar Hvamb som assisterende generalsekretær. Etter visse samarbeidsproblemer i startfasen, kom det nye fellesrådet raskt i funksjon som det samarbeidsorganet det skulle være. Det fikk betydelig innflytelse for utformingen av 22 Nyborg s. 200.

14 14 høgre utdanningspolitikk i årene framover, i første omgang gjaldt dette ved gjennomføringen av kvalitetsreformen. Det ble organisert underutvalg for faglig virksomhet under UHR og med representasjon for hele sektoren der dette var naturlig. Et administrasjonsutvalg tok seg av flere koordineringsoppgaver for sektoren som for noen hadde vært utført av departementet, f.eks. forhandlinger med Kopinor og annet avtaleverk. Senter for internasjonalt universitetssamarbeid som var opprettet av Universitetsrådet i 1991 ble innlemmet i UHR. Dette ble imidlertid i 2004 omgjort til et eget statlig forvaltningsorgan og underlagt departementet med det nye navnet Senter for internasjonalisering av høgre utdanning (SIU). Norgesnettrådet I forbindelse med forslaget om felles lov for universitet og høgskoler ble spørsmålet om et felles rådsorgan for høgre utdanning reist. Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet oppnevnte 29. september 1994 et utvalg for å vurdere rådsoppgaver innen høgre utdanning. Utvalget fikk 6 medlemmer med studiedirektør Toril Johansson som leder. Utvalget la fram sin innstilling 7. mars Innstillinga inneholdt en vurdering av alle rådsorganene i sektoren og en vurdering av behovet for å ha et felles rådsorgan oppnevnt av departementet ved siden av de etablerte samarbeidsorganene Universitetsrådet og Høgskolerådet med underliggende fagorganer. Departementet sendte utredninga på høring 23. mai 1995 med høringsfrist 1. juli, og ba da spesielt om synspunkter på behovet for et felles rådsorgan. Tilbakemeldingen fra sektoren, spesielt ved Universitetsrådet og Høgskolerådet var at de ikke så det tjenlig med opprettelse av et slikt organ. 23 I framlegget til statsbudsjett for 1997 i oktober 1996 la departementet fram forslag om å opprette et felles rådsorgan. Stortinget ba imidlertid om at Regjeringen ikke etablerte Norgesnettrådet før Stortinget hadde mottatt og behandlet en egen sak om arbeidsoppgaver og mandat. Stortinget forutsatte at Universitetsrådet og Høgskolerådet samt nasjonale studentorganisasjoner ble trukket inn i arbeidet. Institusjonene representert ved de to rådene var egentlig imot opprettelsen av det nye rådet, men måtte akseptere departementets beslutning og førte ikke videre argumentasjon mot opprettelsen. Det er den situasjonen statsinstitusjoner direkte underlagt departementet må forholde seg til. 20. desember 1996 fremmet så Regjeringen St. prp. nr. 32 ( ) Om etableringen av Norgesnettrådet. Rådet skulle være rådgivende for departementet når det gjaldt den langsiktige utviklingen av høgre utdanning i Norge, særlig når det gjaldt sektorovergripende og nasjonale forhold. Virksomheten til de ulike sakkyndige rådene for høgskoleutdanninger 23 Høgskolerådets brev til Kirke-, utdannings- og forskningskomiteen i Stortinget 17. oktober 1996, sitert i Nyborg s

15 15 ville bli knyttet til Høgskolerådet. Bare Lærerutdanningsrådet ble opprettholdt med endrede oppgaver og sekretariat knyttet til Norgesnettrådet. Et flertall i Stortinget sluttet seg til departementets forslag ved behandlingen 6. mars Norgesnettrådet ble nedlagt ved utgangen av året 2002 som følge av endringer i universitets- og høgskoleloven og etablering av et nytt organ for akkreditering og evaluering Nasjonalt organ for kvalitet i utdanningen (NOKUT). Nasjonalt organ for kvalitet i utdanningen - NOKUT. NOKUT startet virksomheten 1. januar 2003 som et statlig forvaltningsorgan (direktorat) underlagt Kunnskapsdepartementet. Bakgrunnen for opprettingen var at det etter behandlingen av Kvalitetsreform i høgre utdanning, var behov for å kunne kontrollere at institusjonene holdt det nivået de skulle ha. NOKUT har ansvaret for å kontrollere kvaliteten på norske høgre utdanningsinstitusjoner gjennom evaluering, akkreditering og godkjenning av kvalitetssystemer, institusjoner og studietilbud. NOKUT har en egen seksjon med ansvar for å godkjenne utdanning fra utenlandske læresteder. NOKUT har ansvaret for å utarbeide faglig anbefaling i spørsmål om akkreditering på institusjonsnivå, dvs. som universitet, vitenskapelig høgskole eller høgskole. NOKUT har også ansvar for akkreditering av høgre utdanningstilbud med inntil to års varighet ved institusjoner som ikke har institusjonell akkreditering. Ved mer omfattende studietilbud, herunder studier på masternivå, sendes NOKUTs anbefaling til departementet for avgjørelse. NOKUT arbeider etter formelle kriterier som er nøye vurdert og akseptert i sektoren. NOKUT har opparbeidet seg en betydelig posisjon i sektoren og det legges fra institusjonene stor vekt på anbefalingene og møtene med NOKUTs vurderingskomiteer. 7.Mjøs-utvalget og kvalitetsreforma. Mjøs-utvalget. Utvalget for høgre utdanning ble oppnevnt ved kongelig resolusjon 30. april 1998 for å utrede norsk høgre utdanning etter år Utvalget fikk 18 medlemmer og professor, rektor Ole Danbolt Mjøs ble oppnevnt som utvalgsleder. Utvalget fikk et svært omfattende mandat. Etter oppdrag fra departementet la utvalget 19. april 1999 fram to delinnstillinger om realkompetanse i høgre utdanning 24 og om organisering av oppdragsvirksomhet. 25 Utvalget la fram sin innstilling 8. mai 2000: Frihet med ansvar. Om høgre utdanning og forskning i 24 NOU 1999: NOU 1999:18.

16 16 Norge. 26 Et særskilt vedlegg skrevet av av professor Rune Slagstad: Kunnskapens hus i det norske system, ble også lagt fram. Utvalgets viktigste forslag var følgende: Større frihet til institusjonene slik at de selv kan velge løsninger og sette i verk tiltak som fremmer kvalitet i utdanning og forskning. Flertallet foreslår at statlige universitet og høgskoler organiseres som egne rettssubjekter i egen særlov. Mindretallet foreslår organisering som forvaltningsorgan med utvidede fullmakter. Ny styringsordning med flertall av styremedlemmene oppnevnes av departementet og rektor tilsettes av styret. Finansiering av forskning og utdanning deles med ordning som belønner resultater og kvalitet. Mer gjensidig forpliktende forhold mellom den enkelte student og utdanningsinstitusjon med satsing på oppfølging og veiledning. Gradssystemet endres slik at normert studietid for lavere og høgre grads studier til sammen blir 5 år, 3-3,5 år for lavere grads studier. Mer satsing på forskning og forskerutdanning. Mulighet for institusjoner etter visse kriterier å skifte kategori, dvs. bli vitenskapelig høgskole eller universitet. Oppretting av Senter for evaluering og akkreditering. Departementet inviterte til høring med frist 2. oktober Utvalget var oppnevnt av Bondeviks første regjering med Jon Lilletun som kirke- og undervisningsminister. Det ble statsråd Trond Giske i Stoltenbergs første regjering som mottok innstillingen. Det ble en høringsrunde med mye diskusjon. Fokuset på studentene og at de skulle få bedre oppfølging ble positivt mottatt. Det lå signaler om satsing på forskning og på utdanning, noe som åpenbart ville koste. Den nye regjeringen og statsråd Giske ble utfordret på at her måtte det bli oppfølging. Andre forslag møtte motstand, så som organiseringen med egen særlov, flertall av eksterne medlemmer i styrene og kortere studietider enn det som var praksis ved mange av fakultetene ved universitetene. Ved HiO ble det høsten 2000 arbeidet mye med å utarbeide høringsuttalelse til Mjøsutvalget. Med nytt styre og styreledelse ble arbeidet med utvalgsinnstillingen en god innføring i høgre utdanningspolitikk. Høringsuttalelsen ble behandlet i styrets møte i september, men var også hovedtema ved styrets oppstartseminar i august. Det kom fram positive vurderinger av mange av utvalgets tilrådinger, spesielt om styrking av studiekvaliteten, satsing på internasjonalisering, ny gradsstruktur m.v. Ved høgskolen var 26 NOU 2000:14.

17 17 det klar motstand mot alternativ tilknytningsform til staten og til at institusjonene ikke kunne fortsette med å ha rektor som arbeidende styreleder. I universitets- og høgskolerådet var det ulike oppfatninger om flere spørsmål, men rådet samlet seg om klare tilrådinger om at - Statlige institusjoner for høgre utdanning normalt organiseres som forvaltningsorgan med særskilte fullmakter - Institusjonene får større muligheter for å velge den ledelses- og styringsform som den enkelte institusjon selv mener er best tjenlig for å gjennomføre sin strategi for framtida. - Det innføres en to-delt gradsstruktur i Uh-sektoren med en samlet studietid på 5 år. - Det bør opprettes et uavhengig organ med ansvar for fagevaluering og institusjonsakkreditering. Om vurderingene av Mjøs-utvalget ved Universitetet i Oslo kan en lese i bind 6 av historieverket om Universitetet i Oslo, kapittel 6: av Kim G. Helsvig. Mot en ny samfunnskontrakt? Erik Leif Eriksen har i boka Fra høgskole til universitet (2006) gjort rede for Mjøs-utvalgets betydning for at høgskoler kunne bli universitet. Gjør din plikt Krev din rett. Kvalitetsreform av høgre utdanning. Tilrådingene fra Mjøs-utvalget var i betydelig grad preget av internasjonale trender og spesielt utviklingen i Europa - Bolognasamarbeidet. Det var store forventninger til oppfølgingen fra departementets side. Den kom 9. mars 2001 med St. meld. nr. 27 ( ) Gjør din plikt Krev din rett. Kvalitetsreform av høgre utdanning. I meldinga ble det fokusert på å legge bedre til rette for studentenes læring og gjennomføring av studiet. En rekke tiltak var rettet mot dette og å gjenreise heltidsstudenten. Studiefinansieringa skulle forbedres betydelig ved høyere stipendandel, men stipend skulle knyttes til fullførte eksamener ved at lån konverteres til stipend i etterkant. Det ble foreslått å etablere ny gradsstruktur med bachelorgrad etter 3 år og master etter 5 år. Forskerutdanninga skulle fortsatt være 3 år med engelsk benevnelse ph.d. Vekttall skulle erstattes med studiepoeng. Det ble varslet ny finansieringsordning med tildeling på grunnlag av avlagte studiepoeng og forskningsresultater. For utdanningsinstitusjonene var det skuffende at alle nye midler skulle gå til studiefinansieringen og ikke noe til institusjonenes behov for midler til kvalitetsforbedrende tiltak. Meldinga signaliserte at det ikke ville være rom for flere breddeuniversiteter enn de 4 man hadde. De vitenskapelige høgskolene skulle få benevnes universitet. Det ble videre foreslått at høgskoler som har fått rett til å tildele doktorgrader kan søke om universitetsbenevnelse.

18 18 Ellers ble det lagt opp til styrking av ledelsen på fakultets- og instituttnivå ved åremålstilsetting av ledere med faglig og administrativt ansvar. Ordninga med personlig opprykk til professor ble foreslått avviklet. Institusjonene skulle få større fullmakter bl.a. til å opprette og nedlegge studier. Kirke- og undervisningskomiteens Innst. S. nr. 337 ( ) om saken forelå 7. juni 2001 og ble behandlet i Stortinget ei uke seinere. Regjeringa sine forslag fikk på mange punkter gjennomslag. Av særlig betydning var det at en enstemmig komite påpekte at universitet og høgskoler seinest fra høsten 2003 skulle gi studentene et kvalitativt bedre studietilbud, og at institusjonene fra 2002 og 2003 måtte tilføres ekstra bevilgninger til dette. Ordninga med personlig opprykk til professor skulle føres videre. Det var ellers klart flertall for at det måtte minst 4 doktorgrader til for å kunne søke om å bli universitet. Det ble også vedtatt at det skulle opprettes et uavhengig organ for akkreditering og evaluering og Regjeringa ble bedt om å legge fram forslag om ei felles lov for statlige og private høgre utdanningsinstitusjoner. Det ble også gjort vedtak om at regjeringa på en egnet måte måtte legge fram en vurdering og drøfting av rekrutteringssituasjonen i universitets- og høgskolesektoren. Denne vurderinga og øvrig oppfølging ble det opp til den nye regjeringa (Bondevik II) som overtok departementskontorene i oktober 2001 å legge fram. (Bondevik II KrF, H og V) Kristin Clement ble kirke- og undervisningsminister. St. meld. nr. 35 ( ) Kvalitetsreformen. Om rekruttering til undervisnings- og forskerstillinger i universitets- og høgskolesektoren ble lagt fram 31. mai Den ga en oversikt over rekrutteringssituasjonen slik departementet vurderte den, og hadde ikke forslag om særlige tiltak. Det ble lite diskusjon om saka. Med kvalitetsreforma sine tiltak for å følge studentene bedre opp slik at dei i større grad fullførte studiene, kom det inn en del krav til skriftlige arbeider og det ble holdt eksamener ved slutten av studieenhetene. Det ble eksamener hvert semester med avlagte studiepoeng. Samtidig ble stipenduttellingen i studiefinansieringa knyttet til fullførte eksamener, noe som ble en viktig drivkraft for studentene til å fullføre på normert tid. Konsekvensen av disse tiltakene kom samtidig med de første uttellingene i den nye finansieringsordninga med tildeling på grunnlag av avlagte studiepoeng. 27 For HiO ble uttellingen meget god og førte til at budsjettnivået fra 2005 og 2006 økte med vel 40 mill. kroner på årsbasis. Dette ga rom for strategiske satsinger og var et godt grunnlag for å få til forbedringer av studiekvaliteten og å satse på videre faglig utvikling av personalet. Regjeringa hadde i stortingsmeldinga ikke fulgt opp de kontroversielle forslagene om endra tilknytningsform og endra styresammensetting med eksternt oppnevnt styreleder og rektor 27 Den nye ordninga ble iverksatt i 2003 med virkning for budsjettet for 2005.

19 19 som tilsatt faglig og administrativ leder som eneste ordning ved institusjonene. Dette medvirket til at det var en positiv holdning til de omfattende tiltakene som ellers måtte settes i verk i åra som fulgte. Lovendringer. Som følge av behandlingen av St. meld. nr. 27 ( ) måtte det legges fram endringer i lov om universiteter og høgskoler. Departementet sendte i september 2001 ut et høringsutkast med frist for eventuelle merknader innen 10. desember Utkastet ga grunnlag for en omfattende behandling og drøfting internt ved institusjonene. 15. mars 2002 ble Ot.prp. nr. 40 ( ) Om lov om endringer i lov 12. mai 1995 nr. 22 om universiteter og høgskoler og lov 2. juli 1999 nr. 64 om helsepersonell lagt fram. Endringen i lov om helsepersonell gjaldt åpning for overføring av akkreditering av helsepersonell til utdanningsinstitusjonene. I lovproposisjonen ble det foreslått opprettet et organ for akkreditering og evaluering ( 12-14). Videre ble læringsmiljøet satt i fokus med lovbestemmelser om at institusjonene skal ha «tilfredsstillende interne systemer for kvalitetssikring» ( 2, ny nr. 8), videre om psykisk og fysisk arbeidsmiljø og bestemmelser om et læringsmiljøutvalg ( 44). Studentene skal ha utdanningsplaner ( 44b) og nærmere bestemmelser om rammeplaner ble fastsatt, herunder institusjonenes myndighet til å opprette studier ( 46). Forslaget om tilsetting av faglige og administrative ledere på åremål på avdelingsnivået ble foreslått som eneste alternativ. HiO hadde problematisert konsekvensene av dette i høringsrunden. Valgperioden for rektor ble utvidet fra 3 til 4 år. Bestemmelsen om 4 eksterne representanter i styret ville få betydning for de som ikke hadde dette. Kirke- og undervisningskomiteen sluttet seg til lovforslagene med mindre justeringer. 28 Lova med endringer ble sanksjonert i statsråd 28. juni 2002 og trådte i kraft 1. juli 2002 med unntak av bestemmelsene om nytt organ for akkreditering og evaluering som trådte i kraft fra 1. januar Departementet redegjorde i brev 17. juni 2002 om overgangsordninger 29 og fastsatte 1. juli 2002 «Forskrift om overgangsregler for endringer i lov om universiteter og høgskoler». 30 For HiO var en konsekvens av lovendringene at det i 2003 måtte tilsettes dekaner etter ekstern utlysing. Det ble ikke ekstern rekruttering til noen av de sju stillingene. Flere av de tidligere valgte dekanene søkte og ble tilsatt. Avdelingsstyrene fikk eksterne ledere og fortsatte om lag som tidligere. 28 På grunnlag av Innst. O. nr. 58 ( ) avlagt 30. mai 2002 og behandlet i Odelstinget 6. juni Departementets jnr. 02/ Departementets jnr. 01/3790.

20 20 8.Ryssdal-utvalget. Bondevik II-regjeringa oppnevnte 6. desember 2002 et utvalg med 10 medlemmer og advokat dr. juris. Anders Ryssdal som leder. 31 Utvalget fikk som mandat å utarbeide forslag til «et felles lovverk for statlig og privat høyere utdanning innenfor rammene av Kvalitetsreformen og i lys av en økende grad av internasjonalisering». Utvalget ble bedt om å vurdere en rekke spørsmål, bl.a. «hvor langt statsråden skal stå ansvarlig for aktiviteten ved institusjonene», «vurdere ny tilknytningsform i forholdet til spørsmålet om institusjonell autonomi og akademisk frihet» og «hvordan gratisprinsippet i høyere utdanning fungerer, gitt en større grad av likestilling mellom private og statlige institusjoner». Ryssdal-utvalget kom med sin innstilling 23. september 2003 (NOU 2003:25 Ny lov om universiteter og høyskoler). Det ble mest fokus på at flertallet gikk inn for at de statlige institusjonene burde få en løsere formell tilknytning til staten. Et mindretall gikk inn for å beholde ordningen med at flertallet av universitet og høgskoler skulle fortsette som statsinstitusjoner. Det var ellers delte meninger i utvalget på hvorledes ledelsesutfordringene burde møte ved sammensetting av styrene og rekruttering av institusjonsledere. Utvalgsinnstillingen ble sendt på høring med frist satt til 30. januar Den ble møtt med sterke reaksjoner i universitets- og høgskolesektoren. Det skjedde en mobilisering gjennom møter, avisartikler og lobbyvirksomhet. Hovedfokuset var rettet mot flertallsforslaget om løsere tilknytning til staten, en form for selveiende virksomheter. Det ble ellers fokus på betydningen av at de statlige institusjonene fortsatt måtte beholde den statlige fullfinansieringen av sin primærvirksomhet. HiO behandlet utvalgsinnstillingen i styremøte 30. januar 2004 og sendte sin formelle høringsuttalelse til Utdannings- og forskningsdepartementet 5. februar Høgskolen støttet mindretallet i utvalget og ønsket at de statlige universitetene og høgskolene fortsatt burde være knyttet til staten som forvaltningsorganer med lovfestede fullmakter. Ytterligere myndighetsoverføring burde skje ved at institusjonene fikk adgang til å ta opp lån, særlig i forbindelse med anskaffelse av lokaler. Høgskolen mente det fortsatt måtte være anledning for institusjonene til å velge ledelses- og styringsordning og pekte på betydningen av et styre der ingen gruppe alene har flertall. Universitets- og høgskolerådet støttet mindretallets forslag til tilknytningsform til staten og uttalte at «UHR mener at dagens styreform balanserer statsrådens konstitusjonelle ansvar og hensynet til en styring som har den nødvendige interne autoritet» Kristin Clement var utdannings- og forskningsminister. 32 HiO ref: 03/ UHRs brev til Utdannings- og forskningsdepartementet 30. januar 2004, ref. 03/1105-)