A) Hinduismens lære om gudene og det guddommelige

Transkript

1 Del 1 - Oppgave 2 Innledning Jeg har valgt oppgave 2, som består av en A-del: "Gjør rede for hinduismens lære om gudene og det guddommelige" og en B-del: "Gjør rede for fortelling som arbeidsmåte i RLE-faget. Drøft positive og eventuelle utfordrende sider ved denne arbeidsmåten." Jeg vil derfor dele oppgaven min i to. Først vil jeg ta for meg A-delen, hvor jeg har forstått oppgaven slik at jeg skal gjøre rede for hinduismens lære om gudene og det guddommelige. Her vil jeg ta for meg de ulike gudene innenfor religionen, om den er monoteistisk, polyteistisk eller panteistisk, samt om de har et monoistisk eller dualistisk syn på gudene. Deretter vil jeg ta B-delen hvor jeg har forstått oppgaven slik at jeg skal gjøre rede for fortelling som arbeidsmåte i RLE-faget. Her vil jeg gjøre rede for fortellingenes plass i undervisningen og gå nærmere inn på ulike måter å arbeide med en fortelling i undervisningen. Jeg vil også drøfte fordeler og ulemper ved denne arbeidsmåten. A) Hinduismens lære om gudene og det guddommelige Jeg vil starte med å ta for meg gudene innenfor Hinduismen, før jeg vil gå videre og se om de har et monoteistisk, polyteistisk eller panteistisk gudssyn. Deretter vil jeg se på om de har et monoistisk eller dualistisk gudssyn, for så å avslutte med en kort oppsummering. Gudene Innenfor Hinduismen ses Brahman på som én gud som finnes i alt. Det er en upersonlig kraft, som eksisterer i alt i universet. Samtidig kan Brahman manifistere seg som ulike guder. Når han manifisterer seg som en gud, blir han en personlig gud og ikke kun en upersonlig. Hinduene tror også på Devi - Gudinnen. Hun er lik Brahaman ved at hun er en upersonlig kraft, men står for det kvinnelige. De kvinnelige gudene manifisterer seg som henne og de mannelige gudene er en manifestasjon av Brahman. Dette kommer blant annet til uttrykk i treenigheten, Trimurti. Treenigheten, kalt Trimurti, består av: Brahma, Visnhu og Shiva. Bramha er skaperen. Visnhu er opprettholderen av dharma. Dahrma innefor Hinduismen betyr den evige verdensordnen. Dermed er det Vishnu som står for å opprettholde verdensordnen. Shiva er den siste innenfor Trimurti og Shiva er ødeleggeren. Hinduismen forstår verden som syklisk, noe som vil si at det er en evig rekke av gjenfødelser. Dette gjelder både for verden og for mennesket. Verdenen er delt inn i fire sykluser og her virker Brahma, Vishnu og Shiva inn. Ved begynnelsen av en ny syklus er det Brahama som fungerer som skaperen, deretter er det Vishnu som har oppgaven å opprettholde verdenordnenen, dharma, og ved enden av en syklus er det Shiva som står for ødeleggelsen av verden. For så at Brahama skaper den på nytt. Slik går det i en evig rundgang. Samtidig er ikke gudene noen som bare holder til langt utenfor verdenen og kun opptrer under syklusene. De kommer også ned på jorden. Når dharma eller verdensordnene er truet, kommer gudene ned på jorden som mennesker eller dyr. Dette kalles en avatar, altså gudene kommer ned på jorden for å hjelpe til, i en skikkelse som menneske eller som et dyr. Gudene opptrer ofte i par og dette gjør de også når de kommer ned som avatarer. Gudene kan derfor også få barn sammen. Innenfor estetikken og billedkunsten avbildes ofte gudene som blåe eller med andre kjennetegn, som viser at de er guder og ikke mennesker. Dette gjelder selv avatarene. Innenfor Hinduismen finnes det mange fortellinger om gudene som avatarer på jorden. Her vil jeg ta for meg to par: Vishnu og Laksmi og Shiva og Paravati.

2 Vishnu og Laksmi Visnhu er den av gudene som har hatt flest avatarer, det har sin bakgrunn i at han er opprettholderen av dharma og er derfor guden som skal ordne opp hvis dharma er truet. Vishnu sin kone er Laksmi. En av avatarene Vishnu og Laksmi har kommet ned som er Rama og Sita. Rama og Sita blir sett på som idealmannen og idealkvinnen. De blir også sett på som å ha hatt idealekteskapet. Dette har sin bakgrunn i en fortelling, som jeg her vil gjengi kort: Rama og Sita var forelsket og bodde ute i skogen. En dag ble Sita kidnappet av en ond konge og ble holdt til fange hos han. Rama letet overalt etter Sita, men kunne ikke finne henne. Rama får etterhvert hjelp av apekongen, som til slutt får Sita tilbake. Det som er problemet er at Rama er misfornøyd med at Sita har vært sammen med en annen mann. Sita må da flytte ut i skogen alene og her føder hun også tviliingene deres. Hun forteller barna deres mange historien om faren, Rama. En dag drar de til Rama og forteller om alt de har hørt om han. Dermed får Rama dårlig samvittighet og ber Sita komme til han. Han er fortsatt usikker på henne og krever at hun går gjennom ulike prøver. Til slutt blir Sita så lei, at hun ber jorden ta hun tilbake igjen. Da åpner jorden seg og opp stiger en trone. Hun setter seg på den og blir slukt ned i jorden. Grunnen til at de blir sett på som om de hadde et idealekteskap er at Sita er trofast mot sin mannn og holder seg til han, selv om han får henne til å gjennomgå flere tester. Det har også vært diskutert om dette er et godt forbilde for mange da Rama behandler Sita på denne måten. Det har blitt begrunnet med at Sita til slutt sier ordentlig i fra og ikke tillater det mer. Jeg vil nå gå videre til Shiva og Pavarati. Shiva og Pavarati Shiva og Pavarati er også mann og kone. Shivas første kone var Sita, men hun ble gjenfødt som Pavarati. Sammen har Shiva og Pavarati fått to sønner, Moggulu(?) og Ganesha. Det har vært ulike teorier om hvordan de fikk Moggulu. En teori er at når Shiva og Pavarati skulle unnfange han ble det for mye for verden, derfor havnet sæden til Shiva i elva Ganges og derfor er Ganges hans mor. Den andre er at Shiva laget han helt på egenhånd. I denne delen vil jeg fokusere mest på deres andre sønn, Ganesha, da han er hindringenes gud. Dette har stor betydning for hinduene. Hvordan Ganesha ble hindringenes gud har også sin bakgrunn i en fortelling. Denne vil jeg også her gjengi kort: Pavarati hadde så lyst på en sønn og derfor skapte hun Ganesha gjennom å skrape av sin egen hud. Av denne huden laget hun en perfekt sønn og blåste liv i han. Ganesha fikk i oppgave å passe på morens dør, mens hun tok et bad. Han fikk beskjed om at ingen fikk komme inn. Ganesha sto foran døren, med en pinne, slik som moren hadde sagt. Så kom Shiva og ville gå inn til Pavarati. Dette nektet Ganesha han og det ble en slåsskamp. Det endte med at Shiva hogde av han hodet. Da Pavarati så dette ble hun rasende og lovet at hvis ikke dette ble ordnet, skulle verden aldri mer føle lykke igjen. Shiva sendte da ut noen tjenere og de fikk beskjed om at de skulle hogge av hodet på den første skapning de fikk se. Dette var en elefant med én støttann. De brakte elefanthodet tilbake og det ble satt på Ganeshas kropp. Ganesha begynte å leve igjen og Pavarati ble fornøyd. På bakgrunn av dette blir Ganesha, som sagt, kalt Hindringenes gud. Ørene hans symboliserer at han kan høre alt og snabelen symboliserer at det alltid er en vei rundt hindringene. Dette er noe hinduene kan leve etter og kan vite at det alltid er en vei rundt hindringene. Jeg vil nå gå videre, med bakgrunn i dette, og se hvordan hinduene ser på sin gudetro. Er den monoteistisk, polyteistisk eller panteistisk?

3 Monoteistisk, polyteistisk eller panteistisk? Innenfor Hinduismen er det ulike syn på gudstroen og hvilken "boks" den hører hjemme i. Jeg vil her ta for meg hvordan hinduismen forholder seg til monoteistisk tankegang, polyteistisk tankegang og panteistisk tankegang. Monoteisme Monoteisme er troen på én gud. I forhold til Hinduismen er det en monoteistisk tankegang, nemlig at Brahaman fungerer som én gud, men manifisterer seg til forskjellige guder. På bakgrunn av dette er det en monoteistisk religion. Det er kun én gud, og det er Brahman, men han kan manifistere seg som ulike guder. Det vil si at de ulike gudene er fortsatt bare en representasjon av én gud. Han har flere ansikt. I forhold til Devi, Gudinnen, er dette like reelt. Dette henger sammen med det dualistiske synet innenfor Hinduismen, som jeg vil komme nærmere inn på senere i oppgaven.dette gjør at det fortsatt kun er én Gud. Polyteisme Polyteisme er troen på flere guder. Dette er også gjeldene innenfor Hinduismen. Her er det mange ulike guder, som kommer ned som ulike avatarer på jorden. Polyteismen viser seg også ved at hinduene tilber én av gudene, for eksempel Vishnu eller flere av gudene. Dette viser at de ulike gudene har lik status og at de ulike gudene kan tilbes separat eller at man kan tilbe flere. Derfor er flere guder aktuelle innenfor religionen. Panteteisme Panteisme er troen på at Gud er i alt. Innenfor dette begrepet kommer Brahman inn. Brahman ses på som en upersonlig, guddommelig kraft som er i alt i universet. Med denne tankegangen har også Hinduismen en panteistisk gudssyn. Det er først når han manifisterer seg i andre guder, at han blir en personlig gud. Utenom dette er han en kraft som finnes i alt. Med bakgrunn i disse tre kan vi se at Hinduismens gudssyn på en måte alle tre. Dette er det ulike syn om innad i Hinduismen og det er ikke et problem. Her vil det man personlig vektlegger være avgjørende. De er i utgangspunktet monoteistisk med bakgrunn av at Brahman er den eneste guden, men som manifisterer seg som flere guder. Dermed blir den polyteistisk ved at det er flere guder innenfor Hinduismen og de kan tilbe én eller flere. Dette er Brahman som blir en personlig gud eller guder. Til slutt er de også panteistiske ved at Brahman, den upersonlige guden, er en guddommelig kraft, som finnes i alt. Jeg vil nå gå videre og se på om Hinduismen har et monoistisk eller dualistisk syn på gudene. Monoistisk eller dualistisk gudssyn? Monotistisk eller dualistisk tankegang kan vise seg gjennom virkelighetsoppfatningen og i fremstillingen av gudene. Her vil jeg fokusere på om hinduene har et monoistisk eller et dualistisk

4 gudssyn, da oppgaven handler om Hinduismens lære om gudene og det guddommelige. Monoistisk er troen på at det er kun ett prinsipp i verden. Her vil det kvinnelige og det mannelige, samt det gode og det onde være vevd inn i hverandre og det vil derfor ikke være noen motpol til det ene eller det andre. Dualistisk er troen på at det er to prinsipp i verden. Der vil både det mannlige og kvinnelige og det gode og det onde, stå hver for seg og blir som en motpol til hverandre. Det betyr at innad i en person eller en gud kan man ha egenskaper av begge, men de er ikke sammenvevd slik som i en monotistisk tankegang. I forhold til gudene innenfor Hinduismen er tankegangen dualistisk. Gudene kan ha både mannlige og kvinnelige kvaliteter. Dette kan vi se gjennom tankegangen ved at Brahman manifisterer seg som de mannelige gudene, mens Devi, Gudinnen, manifisterer seg som de kvinnelige gudene. Det er samme gud, men viser seg gjennom det kvinnelige og mannlige. Dette blir derfor grunnen til at Hinduistene fortsatt hører til under monoteistisk, som nevnt tidligere i oppgaven. De mannlige og kvinnelige kvalitetene vises også ofte gjennom billedkunsten. Her vises ofte gudene avbildet med halve kroppen som mann og halve som kvinne. Gudene er også sammen i par, noe som viser at det er noe kvinnelig og noe mannelig. De blir en motpol til hverandre, samtidig som de hører sammen. I forhold til det gode og det onde blir det ofte fremstilt en ond motpart eller motpol som gudene må kjempe mot. For eksempel i Rama og Sita fortellingen, som ble gjengitt tidligere i oppgaven, må Rama kjempe mot den onde kongen. Dermed viser dette at det er et dualistisk syn, nemlig at gudene må kjempe mot en ond motpol. Jeg vil helt til slutt avslutte med en kort oppsummering om Hinduismens lære om guder og det guddomelige. Oppsummering Hinduismens lære om gudene og det guddommelige består av Brahman, som den upersonlige, guddommelige kraften i universet. Han kan manifistere seg som flere guder. Gjennom Trimurti ser vi hvordan Brahma fungere som skaperen, Vishnu som opprettholderen og Shiva som ødeleggeren. Samtidig kan gudene gå ned som avatarer, mennesker eller dyr, for å opprettholde dharma, verdensordnenen. Det Hinduistiske gudssynet inneholder trekk fra monoteisme, polyteisme og panteisme og til slutt har de et dualistisk syn på gudene. De inneholder både kvinnelige og mannlige kvaliteter og det gode og det onde står som en motpol til hverandre. B) Fortelling som arbeidsmåte i RLE-faget Jeg vil starte med å gjøre rede for fortelling som en arbeidsmåte i RLE-faget. Her vil jeg ta for meg fortellingenes plass, i lys av religionenes egenart og læreplanens syn på fortellingene. Deretter vil jeg gjøre rede for ulike måter man kan arbeide med fortellingene i undervisningen, hvor jeg vil drøfte positive og eventuelle utfordringer knyttet til de spesifikke arbeidsmåtene. Jeg vil til slutt drøfte noen utfordringer og positive sider ved fortelling som arbeidsmåte. Jeg vil avslutte med en konklusjon. Fortellingenes plass i undervisningen Fortelling er en vanlig og mye brukt arbeidsmåte innenfor RLE-faget. Det er flere grunner til dette. Her

5 vil jeg se på to; Religonens egenart og lærplanens syn på fortelling som del av undervisningen i RLE. Religionenes egenart Fortellinger ofte er en stor del av religionenes egenart. Jeg har her valgt å legge vekt på religionene, da Livssynshumanismen ikke i like stor grad har fortellinger, slik som religionene. I religionene er det vanlig at fortellingene svarer på eksistensielle spørsmål, som for eksempel skapelsesfortellingen innenfor Kristendommen, viser etikken innenfor en religion, som for eksempel fortellingen om den barmhjertige samaritan innenfor Kristendom og fortellingene skaper ofte en bakgrunn for ulike høytider, som for eksempel fortellingen om hvordan Gud skapte verden innenfor jødedom, som skaper bakgrunn for høytiden Sabbat. Derfor forteller fortellingene viktige aspekter ved religionen og fortellingene er ofte bakgrunner eller tydeliggjøring av hvorfor de tror som de tror. Samtidig sier læreplanen også noe om fortellinger og deres plass i undervisningen. Lærplanens syn på fortelling Kompetansemålene for RLE og grunnleggende ferdigheter i læreplanen viser hvordan fortellingene har en stor og naturlig plass i undervisningen. Jeg vil starte med å se på de grunnleggende ferdighetene og hva de sier om fortellinger. Under grunnleggende ferdigheter og å kunne uttrykke seg muntlig står det blant annet: "I faget legges det stor vekt på fortellingen som muntlig uttrykk" (LK06:43) Dette viser at elevene selv skal kunne fortelle, men også at fortellingen er utgangspunktet som muntlig uttrykk. Her under kommer høytlesning, gjennfortelling og lytting til fortellinger. Videre, under å kunne lese, står det at: "Lesing brukes for å innhente informasjon, tolke, reflektere over og forholde seg saklig og analytisk til fortellinger og fagstoff (...)" (ibid) Dette viser til at blant annet fortellinger skal være utgangspunkt til å kunne hente informasjon, tolke, reflekter over, samt forholde seg saklig og analytisk til ulike fortellinger. Fortellingene kan derfor bidra til at elevene kan hente informasjon og tolke en religion gjennom dem. De kan også reflekter over innhold og budskap i fortellingene. Kompetantemålene viser allikevel tydelig at fortellingene hører hjemme i undervisningen. Det viser seg alledere i kompetansemålene etter 4.trinn, aller sterkest innenfor Kristendommen. Her er blant annet kompetansemålene formulert som: "fortelle om innholdet i sentrale tekster fra 1. og 2. Mosebok i Det gamle testamentet" (LK06:44) og "lytte til og samtale om noen apostel- og helgenfortellinger."(ibid). På kompetansemålene etter 7.trinn blir dette enda tydligere. Under hver religion skal elevene kunne samtale om sentrale fortellinger innenfor religionene. I forhold til Livssynshumanismen er det fokus på etikk og etiske spørsmål, men også fortellinger som kan gi uttrykk for deres humanistiske livssyn. Dermed skaper både religionenes egenart og læreplanen et solid grunnlag for at fortellingene har en stor og viktig plass innenfor RLE-faget. Her vil jeg gå nærmere inn og gjøre rede for hvordan fortellingen kan brukes i undervisningen. Fortelling som arbeidsmåte Bruk av fortelling i undervisningen kan skje på flere måter. Jeg har valgt meg ut tre måter, som kanskje er noen av de mest vanlige måtene å bruke fortellingene i undervisningen: høytlesning av både elever og lærere, frifortelling og utgangspunkt til dramatisering. Jeg vil underveis drøfte positive og negative sider ved disse.

6 Høytlesning og frifortelling Høytlesning kan skje ved at en eller flere elever leser høyt i klassen, eller at læreren leser høyt for elevene. Fordelen med at elevene kan lese selv er at de får øvd seg på både de grunnleggende ferdighetene muntlig og å kunne lese. Dette kan også gjøre at elevene får en nærmer innsikt i fortellingen. Problemet kommer spesielt med elevene på de laveste trinnene, der er det ikke alle som kan lese. Derfor vil høytlesning fra læreren være det beste. Når en lærer skal ha høytlesning for elevene er det noen faktorer som er viktige. Det første er at læreren selv må være kjent med og kunne teksten. Dette gjør at læreren kan følge med på elevene underveis i lesingen, samt at man ikke blir usikker og står med nesen nedi boken hele veien. Da kan læreren ta tak i ulike reaksjoner på fortellingen, kanskje den blir for grotesk eller skummel?. Her er det også viktig for læreren å kjenne sine elever, slik at man kan velge en fortelling som passer de. Læreren kan også stoppe opp underveis og forklare vanskelige ord. Dette er det lurt å ha funnet ut av på forhånd og kommet frem til en forklaring elevene kan forstå. Derfor er det viktig å ha lest og blitt kjent med tekten på forhånd. Den andre faktoren som vil gjelde uansett når man bruker en fortelling er å velge en fortelling som er viktig og sentral innenfor religionen den presenteres innenfor. Fortellingen burde vise til sentrale spørsmål, etikk eller for eksempel bakgrunn for høytider innenfor den religionen. Dette er også viktig for at en som tilhører religionen kan føle at den kjenner seg igjen i fortellingene og det som blir fortalt, samt at dette er relevant innenfor religionen. Frilesning er en friere versjon av høytlesning. Her forteller læreren en fortelling uten en bok. Her er det ikke så viktig at fortellingen er helt nøyaktig slik den står i boken, men noen ting er viktige å huske på i forhold til dette. Det er viktig å vite hvor fortellingen starter og slutter. Dette fordi elevene ikke skal bli usikre på når den har startet og når den slutter. Dette gjør at de lettere kan leve seg inn i fortellingens univers, uten å være usikker på om den har startet eller sluttet. Samtidig som det ikke er viktig å være helt lik som boka, er det viktig å legge merke til noen trekk og virkemidler ved fortellingen. Fortellingene har ofte en oppbygning, som til en viss grad burde tas vare på. Dette går tilbake til det med start og slutt, samt hvor fortellingens høydepunkt er. Disse elementene burde man ha med seg inn i en frifortelling. Fortellingene bruker ofte direkte tale, og ikke indirekte. På denne måten kommer budskapet tydligere frem. Dette er noe man også burde ha med seg inn i frifortellingen. Til slutt pleier ikke fortellingene å legge til psykologiske følelser til personene i fortellingen. Tanker og følelser er sjeldent med, dermed er dette noe læreren ikke bør legge til i sin frifortelling. Fordelen med frifortelling er at læreren er enda mer til stede i klasserommet. Man er også fri til å bruke kroppen og stemmen som et virkemiddel, noe som kan gjøre fortellingen enda mer levende for elevene. Ulempen med denne formen er hvis man går for langt bort fra den opprinnelige fortellingen. Dette kan gjøre at elever innenfor den trosretningen ikke kjenner igjen fortellingen og ikke føler at den representerer deres religion på en god måte. Derfor er det viktig for læreren å tenke nøye over hvordan den skal fortelles, slik at noen ikke blir støtt. Høytlesning og frifortelling er gode måter å bruke en fortelling i undervisningen. Det viktige er å kjenne teksten, vite at den er relevant og sentral i religionen den tilhører og at den blir fortalt på en måte, slik at den er gjennkjennelig for eventuelle elever som tilhører trostradisjonen fortellingen er fra. Utgangspunkt til dramatisering Fortelling som arbiedsmåte kan også brukes ved å dramatisere fortellingene. Ved å bruke fortellinger som utgangspunkt til dramatisering kan det være med på å visualisere en fortelling for elevene. De kan også få et annet forhold til den, samt bearbeide og reflektere over den. Dermed kan elevene få trening i å lete etter og tolke seg frem til budskapet i en fortelling og hvilken betydning den har innenfor en religion, for deretter å presentere dette i et fysisk uttrykk etterpå. Gjennom dialog over det de har vist, knytte dette til religionens budskap og hvilken betydning fortellingen har innenfor religionen, kan dette være en fin måte å få vist fortellingen på en annen måte. Problemet med

7 dramatisering, da spesielt med utgangspunkt i en religiøs fortelling, er at elevene da kan dra den helt ut av sammenheng og gjøre den ugjennkjennelig. Dette kan gjøre at elever innenfor trosretningen fortellingen tilhører kan føle at fortellingen, deres tro og syn ikke blir tolerert eller respektert. Det kan til og med føles som latterliggjøring av ens egen religion. Dette er nært knyttet med eksotismer, altså noe som er fremmed eller kan virke rart innenfor en religion. På bakgrunn av dette kan elevene fokusere på noe de synes er rart eller fremmed og overdrive dette. Jeg vil gå nærmere inn på ekostismer i forhold til fortellinger og dens negative og positive sider senere i oppgaven. Dermed er det viktig at læreren har tydelig mål og kriterier for hvordan en eventuell dramatisering skal foregå. Et annet problem med dramatisering, når den er knyttet til en relgiøs fortelling, er at det kan virke for invoverende og at elevene kan oppleve dette som forkynnelse. Dermed skal man være forsiktig å bruke relgiøse fortellinger som utgangspunkt til dramatisering. Samlet kan vi se at fortellingene også kan brukes og vises, gjennom dramatisering. Dette gjør at elevene får et nærmere forhold til og får bearbeidet fortellingen på en helt annen måte, enn kun å lese den. Det åpner også opp for dialog om fortellingen, dens budskap og tilknyttning til religionen i etterkant. Dette kan bidra til bedre innsikt i en religion og deres fortellinger. Samtidig er det å dramatisere fortellingen problematisk ved at fortellingen her kan bli ugjennkjennelig hvis elevene ikke har kriterer og mål å forholde seg til. Da kan fokuset bli på noe de synes er fremmed og rart, i steden for det som er hovedbudskapet eller meningen innenfor religionen. Det kan også oppleves som for invoverende og forkynnende. Jeg vil nå gå videre til positive sider og utfordringer ved fortellinger som arbeidsmåte Positive sider og utfordringer Det er flere positive og negative sider knyttet til fortelling som arbidesmåte. Her vil jeg trekke frem: elevenes engasjement, likheter i ulike trostradisjoner, eksotismer og Livsynshumanismens syn på bruk av fortelling. Engasjement Den mest positive siden ved å bruke fortelling i undervisningen er at elevene ofte blir veldig engasjerte. De lærer ofte gjennom fortellinger og å få høre dette muntlig. Her er det bare viktig å skille mellom det som er pedagogisk involverende, altså engasjement fra elevene og som er ønsket av læreren og det som kan virke som for involverende og nesten forkynnende. Fortellingene er alene forkynnende, ved at de har et budskap som er knyttet til religionen som skal frem. Her er det viktig å forklare elevene hvilken religion vi holder på med og at dette er en fortelling knyttet til den religionen. Derfor kan det å dramatisere fortellinger være problematisk, som sagt tidligere, da dette kan være for involverendes. Derfor vil kanskje høytlesning og frilesning være foretrukket hvis noen elever opplever dette problematisk. Dette betyr ikke at elevene ikke får like godt utbytte og glede av fortellingene. Likheter i ulike trostradisjoner Det kan ligge noen utfordringer knyttet i fortellingene ved at Jødedommen, Kristendommen og Islam ligger veldig nærme hverandre. Disse tre religionene har ofte like fortellinger eller fortellinger som har samme person fremvist på ulike måter. Dette kan gjøre at læreren får spørsmål om sannhetsspørsmål knyttet til fortellingene. Hvilken fortelling er da sann? Her er det viktig for læreren å forklare tydelig hvilken religion man er innenfor og hvor fortellingen hører hjemme. Det er også

8 viktig å ikke ta stilling til sannhetsspørmål, da man ikke skal fremstille en religion mer sann enn en annen. Eksotismer Eksotismer er kan også være en utfordring knyttet til fortellingene. Noen fortellinger er veldig eksotiske og kan virke fremmed for elevene. Dette kan gjøre at de får et negativt syn eller latterliggjør religionen den tilhører. Dette er viktig å ikke fremme blant elevene. Samtidig kan ekostismer virke som en positiv trigger til nysgjerrighet hos elevene. Det som er viktig er å bruke det varsomt og ikke legge alt fokuset på det som kan virke rart og fremmed, men det som er det sentrale i fortellingen. Livssynshumanisme En del som tilhører Livssynshumanismen er ikke begeistret over at religiøse fortellinger brukes til å undervise om allmenn etikk. Dette gjelder da spesielt Kristendommen fordi Kristendommen har størs plass i RLE-faget, derfor kan det virke mest riktig. Kristendommen har også relativ lik etikk som Livssynshumanismen og derfor kan dette føre til en påvirkning hos barna deres. Her vil hjem-skole samarbeid virke forebyggende, slik at foreldrene hele tiden er informert om det som er planlagt i undervisningen og på denne måten unngå konflikter i forhold til dette. Jeg vil her avslutte med en kort konklusjon. Konklusjon Ved at fortellingene er en stor del av religionenes egenart og at læreplanen legger stor vekt på fortellingene får de dermed en naturlig plass i RLE-undervisningen. Som vist over kan fortellingen brukes som en arbeidsmåte på flere ulike måter, som høytlesning av både elever og lærere, som frilesning og de kan dramatiseres. Det viktigste når man arbeider med fortellinger er at de er sentrale i religionen og behandles med respekt, slik at elever fra denne trostradisjonen kan føle at de kjenner seg igjen i det som blir fortalt. Samtidig er det viktig å passe på at elevene ikke føler at de blir for involverte, slik at det oppleves som forkynnelse og at fortellingene ikke fører til eksistensiell forvirring hos elevene, for eksempel ved at jødiske, kristne og muslimske historier omtaler like hendelser og personer. Det er viktig at læreren påpeker og tydeliggjør hvilken religion man er innenfor og hvilken plass og hvilket budskap religionen vil vise med denne fortellingen. Fortelling kan være en fin måte å forklare og gi elevene et innblikk i hvordan en religion tenker om ulike spørsmål, etikk og hvorfor høytidene feires. Del 2 - Kortsvarsoppgaver 1. Med begrepet allmenn åpenbaring innenfor kristendommen menes det at Gud har åpenbart seg for alle mennesker uansett om de tror på han eller ikke. Han har vist seg gjennom naturen. Kalles også

9 skapelsesåpenbaringen. 2. Begrepet "Bokens mor" referer til en tanke innenfor Islam om at Bokens mor har eksistert evig, slik som Allah. Koranen er en tro kopi av denne boken og er derfor Guds ord. 3. Menneskers mest negative drivkrafter ifølge Buddhismen er: Uvitenhet, begjær og hat. 4. To jødiske høytider og hvorfor de feires: - Sabbaten: Sabbaten feires fordi når Gud skapte verden hvilte han på den syvende dagen. Derfor er dette jødenes hviledag. - Purim: Feires på bakgrunn av da Dronning Ester reddet jødene fra å bli drept av perserne. 5. En Mezuza er en liten boks som jødene fester på skrå på dørstolpen sin. Inni den ligger blant annet trosbekjennelsen og hver gang de går forbi den skal de legge fingrene på den og kysse fingrene etterpå. På denne måten viser de respekt for Gud. 6. Ramayana er en skrift innenfor Hinduismen og handler om Rama 7. Trimurti er treenigheten innenfor Hinduismen. Består av Brahma, som er skaperen, Vishnu, som er opprettholderen og Shiva, som er ødeleggeren. 8. Diskursetikk er etikk som formes gjennom samtale mellom to eller flere parter. I denne samtalen er det ikke herredømme, altså det er ikke noen som har mer rett eller feil. 9. Pliktetikk: Da handler du ut i fra plikt. Tanken er at en handling er rett eller gal i seg selv, unasett konsekvens. 10. Sionisme: Mener at jødene skal få sitt eget land, Israel.

10