Eksamen REL-107. Del 1

Transkript

1 Eksamen REL-107 Del 1 1a) I undervisningen om religioner skiller vi i det store mellom fire ulike perspektiver på undervisningen. Disse perspektivene kalles personlig utenfra-perspektiv, personlig innenfraperspektiv, faglig utenfra-perspektiv og faglig innenfra-perspektiv. I det følgene vil jeg gjøre rede for hvert av de ulike perspektivene og deretter drøfte hvordan perspektivene bør anvendes i forbindelse med religionsundervisningen. Den som underviser er som regel læreren og jeg bruker her ordene (den som underviser og lærer) om hverandre. Personlig utenfra-perspektiv: Dette perspektivet handler om å se en religion utenfra. Det vil si at den som underviser stiller seg på utsiden av religionen. I tillegg er dette perspektivet personlig. Det innebærer at den som underviser gjerne ytrer egne meninger og holdninger. I og med at den som underviser skildrer utenfra, tilhører den som oftest ikke religionen. Dette medfører ofte en negativ fremstilling. Personlig innenfra-perspektiv: Et personlig innenfra-perspektiv innebærer at den som underviser skildrer den aktuelle religionen innenfra. I tillegg er dette perspektivet personlig. Det vil si at læreren har et personlig forhold til religionen. Ofte er dette en lærer som tilhører en religion og velger å presentere dette innenfra. Dette perspektivet kan fort bli forkynnende. Faglig utenfra-perspektivet: Perspektivet innebærer å presentere emnet faglig. Begrepet faglig brukes i denne sammenhengen som en motsetning til personlig. Et faglig utenfra-perspektiv vil si å analysere religioner ut fra et historisk ståsted, uten nødvendigvis å ta hensyn til hva religionen selv lærer om emnet. Denne metoden blir ofte brukt i religionshistorisk forskning. Faglig innenfra-perspektivet: Faglig-innenfra perspektiv handler om å presentere en religion innenfra uten at læreren tar personlig stilling til religionen. Perspektivet handler om å forstå religionen på dens egne premisser. Undervisning fra et slikt perspektiv tar utgangspunkt i hvordan de troende innenfor en bestemt religion forstår religionen, uten at dette går utover det faglige. Nå har vi sett litt på forskjellen mellom de fire ulike perspektivene. Videre skal jeg drøfte hvordan de bør anvendes. Opplæringsloven legger til grunn at undervisningen skal være objektiv, kritisk og pluralistisk. Det innebærer at undervisningen skal være saklig og upartisk. Saklig er en synonym til faglig. Tidligere har jeg skrevet at faglig og personlig i denne sammenhengen brukes som motsetninger. Ettersom opplæringsloven krever saklig/faglig undervisning, vil det si at den ikke kan være personlig. Ofte vil en lærer som underviser fra et personlig perspektiv skille mellom "vi" (vi som tror dette) og "de" (de som tror noe annet). Årsaken til dette er at undervisning fra er personlig perspektiv fort kan oppfattes som utøvelse av en annen religion, som strider mot formålet med religionsundervisningen. Dermed blir de to første perspektivene utelukket. Skolen stiller ingen krav om hvilken religion eller hvilket livssyn en lærer skal ha, men de personlige perspektivene hører ikke hjemme i undervisningen. Dermed er det bare de to faglige perspektivene som kan brukes i undervisningen. I dagens undervisning blir det faglige utenfra-perspektivet mye brukt. Dette kan stride mot det de troende selv opplever. Et eksempel er hvis læreren sier at jødedommen kom før islam. En troende muslim vil trolig være uenig. Han vil kanskje si at islam har eksistert alltid. Religionsundervisningen skal vise respekt. Dette innebærer å presentere religonen på dens egne primisser. Et mål med undervisningen er at

2 den troende selv kan kjenne seg igjen. Dette kan være en utfordring i møte med for eksempel situasjonen ovenfor. En lærer må både presentere en religion gjenjennelig for de troende og på historisk rett måte. Dette stiller store krav til religionslæren. Læreplanen i relgion, livssyn og etikk sier videre at læreren skal benytte varierte og engasjerende arbeidspter som skal bidra til å formidle alle sider ved faget. Ved å bruke både det faglige utenfraperspektivet og det faglige innenfra-perspektivet kan relgionslæreren få fram alle sidene ved faget. I tillegg sier LK06 at læreren skal brike likeverdige pedagogiske prinsipper når det gjelder ulike religioner. Det setter krav til den kvalitative fordelingen i faget. Kvaliteten skal være den samme uavhengig av religion. Det betyr at læreren må presentere alle religionene så vel utenfra som innenfra med tilnærmet lik fordeling. Her vil jeg bruke en hus-metafor. Et hus ser ikke likt ut utenfra som innenfra. For å få et helhetlig bilde av et hus må du dermed se det fra begge vinkler. Det samme gjelder religioner. La meg ta kristendommen som et eksempel. Hvis kristendommen blir framstil fra faglig utenfra-perspektiv kan du risikere at Jesus bli framstilt som en historsik person som kristne tror at var Guds sønn. Ser du derimot kristendommen fra et faglig innenfra-perspektiv vil man se hva troen på at Jesus var Guds sønn har å si for de troende og deres liv. 1b) Det nye testamentet består av fire evangelier. De utgjør de fire første bøkene i det nye testamentet og står i denne rekkefølgen Matteus, Markus, Lukas og Johannes. Navnene refererer ikke nødvendigvis til forfatteren, men til en som evangeliene har tilknytting til. Evangeliene har både fellestrek og særpreg, i mer eller mindre grad. Jeg vil nå først se kort på de ulike evangeliene hver for seg før jeg går inn på likheter og forskjeller. Matteus: Matteusevangeliet ble skrevet ca. mellom år e.kr. Matteus tilknyttes til tolleren og disippelen Matteus. Matteusevangeliet er organisert rundt fem store taler som Jesus holdt. Evangeliet har en mer pedagogisk stil enn de andre evangeliene. Markus: Markusevangeliet ble sannsynligvis skrevet i perioden mellom e.kr. Man tenker seg at det har fått navnet sitt og dermed har en tilknytning til Markus som var Peters tolk. I dag regner man med at Markusevangeliet er det eldste evangeliet. Markusevangeliet er også det kortseste evangeliet. Det er skrevet på en veldig levende måte i forhold til de andre evangliene. Lukas: Lukasevangeliet dateres til år e.kr. Det knyttes til legen Lukas som også var en medarbeiderne til Paulus. Man tror at Lukas også har skrevet apostlenes gjerninger. Lukasevangeliet kalles også "de fattiges evangelium" fordi det innholder mange historier om Jesus i møte med syke og fattige. I tillegg har Lukas et klart omsnuingsperspektiv. Han forteller at Jesus f.eks. ofte skite seg ut ved å fremstille de fattige som de rike. Johannes: Johannes regnes som det nyeste evangeliumet. Forskere er usikre på dateringen, men regner med at det er fra mellom e.kr, muligens senere. Evangeliumet tilknyttes disipelen Johannes. Det består av sammenhengene historier. Evangeliumet er mer teologisk enn de andre evangeliumene i måten å formidle budskapet på. Videre vil jeg skrive litt om likheter mellom evangeliumene, før jeg så ser på forskjellene. De fire evangeliumene handler alle om Jesu og han liv og lære. Da man skulle bestemme hvilke skrifter som skulle være kanoniske i det nye testamentet var det tre kriterier. Det første var at de måtte ha apostelutoritet. Det ville si at de bådde vært tilknyttet en apostel eller første første ledd etter disse. Det andre kriteritet var at skriften måtte være allment akseptert og brukt i kristne menigheter og det tredje var at de måtte vise til frelsen i Jesus Kristus og samsvare med andre skrifter som hadde apostelautoritet. Spesielt det siste kravet har gjort at evangeliene har en del fellestrekk, spesielt når

3 det gjelder Jesus frelse. Mange av de samme historiene står i alle evangeliumene. Det gjelder f.eks. historiene om Jesus som henger på korset. I tillegg omtaler flere av dem de samme personene, som f.eks. Jesu disipler. Tre av evangeliene er imidlertid mer like enn det siste. Matteus, Markus og Lukas har veldig mange fellestrekk. Johannes skiller seg klart ut ved å f.eks. fortelle om at Jesus var i Jerusalem flere ganger før den gangen han ble korsfestet og døde. De tre første evangeliene kalles synpotiske. Dette danner utganspunktet for det synoptiske problem. Hvorfor er det så like, men likevel forskjellige? Det finnes en teori om dette som kalles tokildehypotesen. Teorien går ut på at Markus, som er det eldste av evangeliene, er brukt som kilde Matteus og Lukas. Matteus inneholder f.eks. nesten hele Markus med unntak av rundt 30 vers. I tillegg inneholder Matteus og Lukas likheter som ikke kommer fra Markus. Man tenker seg at de to evangeliene i tilleggg hadde en annen kilde. Denne kilden har gått tapt. Noen tyske bibelforskere har gitt den navnet Q-kilden. To-kildehypotesen innebærer altså at Matteus og Lukas er basert på to kilder; Markus og Q-kilden Lukas (gjennom juleevangeliumet) og Matteus er de eneste evangeliene som har med fortellinger om Jesu fødsel. Det er også disse som nevner begrepet Jomfrufødsel. Man kan spørre seg hvorfor dette ikke er tatt med i Markus dersom disse to evangeliene har brukt Markus som kilde? Det kan tenkes at man etter hvert regnet fødselsfortellingene som viktigere og mer relevante for å gi en helhetlig framstilling av Jesus. Matteus og Lukas er ikke helt like. De har også mye særstoff. Mer enn 1/3, nesten 50 % av Lukas er særstoff for det evangeliumet. Matteus har rundt 25 % særstoff. Dette kan komme av at de har ulike forfattere. I kristendommens historie har kristne sjelden sett på det at evangeliene har likhetstrekk, men likevel ikke er helt like, som et stort problem. De ser mer på det som en styrke. Evangeliene presenterer ulike synsvinkler. De som skrev dem hadde sine egne subjektive erfaringer. Evangeliene framstiller dermed flere sider eller perspektiver på Jesus liv. 1c) Fortelling som arbeidsmåte står svært sentralt i RLE-faget. Mange av kompetansemålene både etter 4., 7. og 10, årstrinn handler om å kjenne til sentrale fortellinger innenfor de forskjellige trostradisjonene. I tillegg er fortellinger gode måter å formidle sentrale trekk ved religionen som f.eks. guder, læreren, høytider osv. I tillegg kan du presentere ikke-religiøse fortellinger som kan være gode måter å komme inn i tema rundt etikk og etiske dilemmaer. Det finnes flere måter å presentere en fortelling på. Du kan velge mellom å presentere den som en allmennmenneskelig fortelling, en religiøs fortelling eller en religionsspesifikk fortelling. La oss belyse de ulike måtene gjennom et eksempel. Vi velger Buddhafortellingen om Apebroen Fra et buddhistisk stårsted er dette er en fortelling om den historiske Siddharhta Gautama i et av hans tidligere liv. Da var han ape og ofret livet for å redde de andre apene. Nedenfor drøfter vi hvordan denne fortelligen kan presenteres fra alle de ulike perspektivene. - Allmennmenneskelig: En religionslærer kan fortelle denne uten å si at det er en buddhistisk tekst. Fra dette perspektivet kan historien handle om etikk. Det handler om å være et godt medmenneske som seter andre foran seg selv. Har kan vi f.eks. trekke inn etiske tema som vennskap eller gjensidighetsprinsippet som er et allment prinsipp-å være mot andre som du vil at andre skal være mot deg. - Religiøst: Læreren kan la være å si at fortellingen er buddhistisk. Fra dette perspektivet vil man kjenne igjen historien om en som ofrer seg for andre i mange religioner. Et eksempel er Jesus som ofrer livet for alle mennesker eller Bodhisattvaen (munkeidealet innenfor mahayana-retningen i Buddhismen) som lar være å gå inn i parinirvana for å hjelpe andre. Her kan vi få fram sentrale poeng blant mange religioner. - Religionspesifikt: Læreren kan presentere historien som en buddhistisk fortelling om Buddha i et av hans tidligere liv. Da vil man med en gang komme inn på sentrale særpreg ved buddhismen som f.eks. karma.

4 Hvilken av metodene man bruker kommer helt an på hva som er formålet med fortellingen. Er du for eksempel midt i en periode hvor du underviser om buddhismen, vil det være lite hensiktsmessig å presentere den som noe annet enn religionspesifikk. Skal du derimot bruke fortellingen som en introduksjon til et emne kan du vurdere hvilken måte du vil bruke. Dersom religionslæreren velger å undervise ut fra en temamodell kan også fortellinger på både allmennmenneskelig og religiøst perspektiv være relevante. Temamodellen går ut på å undervise om samme tema innenfor ulike religioner og/eller livssyn parallelt. Denne metoden står i motsetning til systemmodellen som underviser om hver religion hver for seg. Dersom religionslæreren bruker temamodellen og f.eks. underviser om menneskesynet innenfor de ulike religionene, kan læreren bruke en fortelling som handler om menneskeverd innenfor en religion til å komme inn på temaet innenfor en annen religion også. Det er mange hensyn å ta og mye å vurdere når man bruker fortelling som arbeidsmåte. Mange av disse vurderingene tar man dersom man går gjennom den religionsdiaktiske modellen. Jeg vil derfor gjøre dette kort. - Elever: Her må vi ta hensyn til klassetrinn, om de er vandt med å bruke fortelling som arbeidsform, om de har hørt fortellingen før og om det er noen elever som tilhører en bestemt trostradisjon. Dersom en f.eks. presenterer en helt sentral islamsk tekst fra Koranen som religiøs, i stedet for religionsspesifikk vil dette kunne oppleves som respektløst dersom vi har en muslim i klassen. Læreplanen sier at vi skal framstille alle religioner med respekt. - Lærer: Vi må ta hensyn til lærerens fortellerevne, f.eks. om læreren skal lese, fortelle eller dramatisere teksten. Det kommer også an på hvilket livssyn læreren har selv. - Fag og emner: Hviken fortelling som passer til emnet vi holder på med? - Mål og vurdering: Hvilket kompetansemål vi kan knytte opp til fortellingen? Metode og arbeidsmåte: Vi har valgt fortelling som arbeidsmåte, men vi må også vurdere hvordan vi skal jobbe videre med fortellingen. - Rammefaktorer: Her har vi både formelle og fysiske rammer. Formelle går ut på om fortellingen er relevant i forhold til kompetansemålene i Kunnskapsløftet og fysiske kan gå ut på om vi har plass i klasserommet til å f.eks. dramatisere fortellingen. I tillegg må vi ta hensyn til kulturen. Det vil f.eks. si å vurdere klassekulturen for å bruke fortelling som arbeidsmetode. Dersom alle disse faktorene er vurdert og tatt hensyn til vil fortelling som arbeidsmåte kunne fungere svært godt. Læreplanen sier at du skal bruke varierte og engasjerende arbeidsmåter som skal bidra til å formidle alle sider ved faget. Fortelling er en arbeidsmåte som skiller seg ut fra andre arbeidsmetoder. Fortelling bidrar til variasjon og skaper ofte engasjement. Forskning viser at til og med barn på de laveste trinnene kan huske ganske lange fortellinger, nettopp fordi de er engasjerende. Interessen for fortellinger avtar ikke med alderen. Også i 10. klasse oppstår det en helt egen stemning når elevene lytter til fortellinger eller leser dem selv. Læreren kan i etterkant bruke fortellingen for å minne elevene på noe sentralt innenfor en religion. Også innenfor etikk er fortellinger gode virkemidler. Det kan være vanskelig å komme inn i en god etisk diskusjon om aktiv dødshjelp på ungdomstrinnet. Et av kompetansemålene er å "reflektere over filsofiske temaer knyttet til liv og død". Gjennom å bruke en oppdiktet fortelling om noen som står ovenfor valget om aktivt dødshjelp eller ei, kan man nærme seg temaet på en god måte. Det er altså ikke bare religiøse fortellinger som kan brukes i undervisningen. Mange av fortellingen står også svært sentralt innenfor religionen de tilhører. Ta. f.eks. fortellingen om Rama og Sita (Avartarer av Vishnu og Shiva) som vender tilbake etter å ha vunnet over demonongen Ravana. Denne hendelsen danner bakgrunnen for hele divalifeiringen. Dersom man skal snakke om høytider innenfor hinduismen og bare forteller om selve feiringen, mister man en sentral del av forståelsen. Fortelling som arbeidsmåte kan altså være veldig viktig for å presentere deler av religioner eller livssyn på en god måte. Til tross for alle disse positive sidene med å bruke fortelling som arbeidsmåte finnes det også noen utfordrende sider En av disse sidene heg jer allerede nevnt. Det dreier seg om å vise respekt når de

5 gjelder de enkelte religioners fortellinger. Jeg brukte tidligere eksempelet om en islamsk fortelling. En annen utfordring kan være dersom du bruker en fortelling som viser voldsomme sider med en religion. Et eksempel kan være fortellingen om Abraham som skal ofre sønnen sin. Denne fortellingen er relevant for flere trostradisjoner og kan bygge opp under tanker om at Gud ikke er god som sier at Abraham skal gjøre det. Denne fortellingen kan være utfordrende på andre måter også. Det er nemlig en parallell fortelling. Forskjellen innenfor jødedommen og kristendommen på den ene siden og islam på den andre siden er hvilken av sønnene Abraham skal ofte. Er det Isak eller Ismail? Slike fortellinger kan bli en utfordring fordi læreplanen sier at religionslæreren skal være objektiv. Læeren skal altså ikke ta hensyn til sannhetsmomentet. Fortellinger kan også være utfordrende dersom de omhandler eksotismer. Det vil si eksotiske fenomener som ofte fanger oppmerksomheten til elevene, men også ofte bygger opp under stereotypier. Fortellinger har en tendens til å innhode eksotismer. I tillegg kan fortellinger fort bli oppfattet som forkynnende dersom læreren f.eks. dramatiserer. Læreplanen sier at religionsundervisningen ikke skal være forkynnende. Gjennom drøftingen ovenfor er fortelling som arbeidsmåte i undervisningen blitt drøftet. Det e både positive og utfordrende sider ved denne arbeidsmåten. I utgangspunktet er fortellingen en god arbedismåte dersom man tenker gjennom og tar hensyn til utfordringene på forhånd. Del 2 1) Med begrepet allmenn åpenbaringen innenfor kristendommen menes det en åpenbaring som er åpen for alle, uavhengig om de er kristne eller ei. Det vil si at kristne tenker at Gud har åpenbart seg som skaper for alle. Siden Gud har åpenbart seg som skaper kalles den allmenne åpenbaringen også for skapelsesåpenbaringen. I den allmenne åpenbaringen åpenbarer Gud seg som skaper gjennom for eksempel natur og kultur. Både naturen og kulturen er synlig og det er dette som gjør åpenbaringen allmenn. 2) Begrepet "Bokens mor" refererer til den evige og opprinnelige teksten som muslimer tenker seg at guden Allah har. Denne har han gitt nøyaktige kopier av til menneskene til forskjellige tider. Koranen som Mohammad fikk er en nøyaktig kopi av "Bokens mor". Den innebærer at Koranen er uten feil siden den er identisk med den opprinelige hellige teksten til Allah. 3) I følge buddhismen er menneskenes mest negative drivkrefter uvitenhet, hat og begjær. 4) Pesach er en jødisk høytid. Det er den jødiske påsken. Den feires til minne om da jødene forlot fangenskapet i Egypt. Det var i forbindelse med den 10. landeplagen som Gud sendte. Landeplagen innebar at alle de førstefødte til egypterne skulle dø. For å unngå å bli drept måtte jødene ta blod fra et lam over dørene sine. Da ville dødsengelen gå fordi. Pesach betyr å gå forbi. Etter denne landeplagen fikk jødene dra fra Egypt. De hadde hastverk og fikk ikke hevet gjærbaksten sin. Dette dannner grunnlaget for at jødene bare skal spise usyret brød under pesach-feiringen. Pesachfeires altså til minne om jødenes utgang fra Egypt. Purim er en av jødenes høytider. Haman, som var en av kongen i Persia sine menn, ville utrydde jødene. Dronning Ester reddet jødene med hjelp av Mordekai. Purim feires altså til minne om dronning Ester som reddet jødene fra utryddelse. Høytiden markeres blant annet med å kle seg ut som både Ester, Mordekai og Ester. Purim regnes som den morsomste jødiske høytiden. 5) En Mezuza er en liten avlang boks som jødene henger på høyre dørstolpe på inngangsdøra til hjemmene sine. I boksen ligger blant annet en håndskrevet utgave av den jødiske trosbekjennelsen. Jødiske lærde klarte ikke å bli enige om Mezuzaen skulle henge vannrett eller loddrett på dørstolpen. Derfor ble de enige om å henge den på skrå og slik henger den i dag. Når en jøde går inn døra,

6 berører jøden Mezuzaen og kysser fingrene sine. Dette er for å vise at man husker og respekterer Gud og hans bud. 6) Ramayana er en av de mange hellige skriftene i hinduismen. Hinduistene deler tekstene sine i to grupper. Det er de åpenbarte (Shruti) og de menneskeskapte (Smriti) skriftene. Ramayana hører til de menneskeskapte skriftene. Ramayana er på størrelse med den kristne bibelen, noe som betyr at den er ganske omfattende. Teksten har fått navnet sitt etter en av Vishnus avatarer (nedstigninger) som heter Rama. Ramayana har stor betydning for hinduistene i dag. 7) Trimurti er hinduismens tanke om at gudene deres er tredelt. Det er den upersonlige guddommelige kraften Brahman som representeres gjennom tre guder. Disse er Brahma (skapelsesguden), Vishnu (opprettholderen) og Shiva (ødeleggeren). Hinduister tilber ulike av disse gudene. Mange velger en av dem som hovedgud, spesielt de to sistnevnte. 8) Diskursetikk er en type etisk tenkning som tar utgangspunkt i diskursene. I denne sammenhengen vil diskurs si samtale. Diskursetikk handler om etikken som oppstår når flere parter er i samtale. Utgangspuntet for en slik samtale er at den er er herredømmefri. Det vil si at ingen av partene kommer med en tanke om at de har monopol på sannheten. Diskursetikk har fått kritikk for å favorisere de taleføre, altså de som er gode å snakke for seg. Når ulike parter møtes og samtaler vil de ofte ha ulik etikk. Sammen blir de enige om en felles etikk som skal gjelde. Her ligger det en tanke om "kraften i det beste argumentet". 9) Pliktetikk er en etisk modell som tar utgangspunkt i at det foreligger etiske absolutter. Det vil si at det finnes noe som er rett og godt å gjøre i en bestemt situasjon. Disse etiske absoluttene foreligger før det oppstår en konkret dilemmasituasjon. Pliktetikeren prøver dermed å finne fram til hva som er rett og galt, uten å analysere de mulige konsekvensene som konsekvensetikeren ville gjort. Immanuel Kant er kanskje den mest kjente pliktetikeren. I det kategoriske imperativet sitt, tar han utgangspunkt i at maximen (begrunnelsen) for handlingen din skal kunne gjelde som allmenn lov. Dette samsvarer med pliktetikken. Det finnes noe som er rett å gjøre og dette er uavhengig av den konkrete situasjonen. En pliktetiker vil f.eks. kunne si at det å lyve er galt uansett. 10) Sionisme er en retning innenfor jødedommen.