REISEBREV. Dede, Martha og Anne.

Transkript

1 REISEBREV Dede, Martha og Anne. Vår reise startet tidlig morgen, 24 september Fra flesland gikk turen til Oslo, fra Oslo til Doha, fra Doha til Manilla, og fra Manilla til Cebu. Etter 38 lange timer med reise overnattet vi en luksusnatt i cebu før reisen gikk videre til primitive Tacloban. Cebu var hærlig etter en lang slitsom reise, med flott strand og god mat. Første møte med Tacloban var på nattestid på den minste flyplassen vi noen gang har sett. Der stod vi, i bekmørke og ventet som avtalt på å bli hentet i 30 minutter. Disse minuttene føltes ut som en evighet og vi begynte å tro at de hadde glemt oss. Til slutt kom de med en jeepney, en slags discobuss som man på godt norsk ville kalt harry. Disse ble vi godt vandt med, da vi tilbrakte mye av dagen på transport ved hjelp av jeepney.

2 BYEN TACLOBAN Vi gikk i trange bekmørke gater med gangveier som ikke var laget for rullekofferter. De andre jentene ble vist til sine hjem, og til slutt var det Anne, Dede og Martha sin tur. Vi ble møtt av overraskende mange mennesker og store gode smil. Måltidet stod klart på middagsbordet, noe vi overhode ikke hadde forventet oss. Dette viste seg å være den største familien med over 20 familiemedlemmer. Nanay (mor) var interessert i oss og hvordan vår reise hadde vært, men forstod også at vi var sliten og trengte søvn. Vårt første møte med familien Ljanto. Det var godt vi fikk en hel helg på oss før det var å sette i gang med frivillig arbeid på sykehus og klinikker. Denne helgen gikk til orientering og introduksjon til alle prosjektene volunteers of the visayans driver med samt en guidet tur i Downtown. Søndagen dro hele gjengen, inkludert andre frivillige til et fossefall med bading og sol.

3 Boforhold Vi tre er fordelt på to rom. Sengene er dekket med myggnetting og vi har fått tildelt en vifte på hvert rom. Vi har flere romkamerater, bla maur, rotter, mus, kakkelakker, ghekkoer og mygg. Kakkelakkene er vår største fiende der vi er mer redd dem enn omvendt.

4 Ellers virker det som alle kjenner alle i landsbyen, et stort fellesskap av barn hvor de får løpe fritt ute og leke. Man har stor respekt for de eldre i denne kulturen. Barna kaller oss for «ate» som betyr eldre søster/venn/kollega.

5 Tacloban City hospital Så kom den store dagen vi alle var spente på, vi skulle starte helsefremmende praksis på Tacloban City hospital. En av de ansatte på frivilligsenteret fulgte oss første dagen. Her fikk vi hilse på sykepleier og overlege på sykehuset som tok oss godt imot. Det ble bare informasjon denne dagen inkludert en powerpoint som omhandlet yolanda (tyfonen) og hvilke skader den hadde gjort og hvilke donasjoner som hadde bidratt til å bygge opp sykehuet på nytt. Sykehuset er nå mye finere enn det noen gang har vært, men har fortsatt mye igjen å gjøre. Fasade og bygg ser veldig bra ut, men på innsiden mangler det bla et ordentlig akuttmottak, sluse, medisinsk utstyr for sykepleierne, legene og isolat. Sykepleierne må hele tiden improvisere men prøver å få opprettholde retningslinjene til WHO med det tilgjengelige utstyret de har. Et eksempel er at de bruker innsiden av papiret på sterile hansker som sterilt område ved sterile prosedyrer.

6 De påfølgende dagene var vi med på runden med både lege og sykepleier. Det er flere her med gastroenteritt som ligger på et lite firemannsrom med andre pasienter med andre diagnoser. Legen bare ler og sier han har nok blitt immun når vi spør om smittefare og isolasjon. De har et par isolasjonsrom, men ikke kapasitet i bemanning til å følge opp dette. De isolerer nesten bare ved tilfeller av tuberkulose, noe vi ikke har sett noe til enda. Ellers har vi blitt utplassert på akuttmottaket. De store gjengangerne er astma, pneumoni, sårskader og små trafikkskader. Sykehuset er et level 1 sykehus, derfor blir mer alvorlige skader og operasjonstrengende sendt videre til andre sykehus. Et eksempel var en kvinne som hadde nesten fått kuttet av seg lillefingen i en arbeidsulykke. Det eneste som ble gjort var at de spylte fingen med saltvann og bandasjerte før kvinnen ble sendt videre. Vi har også fått kjenne 24 timers vakt på kroppen. Vi valgte dette bevisst fordi vi ønsket å ha erfart dette og krysset fingrene for at det skulle komme inn en fødsel. Fødsel fikk vi, men vi fikk bare observert slutten på fødselen. En kvinne som fødet sitt 11 barn. Sykepleier diskuterte alvorlig at hun måtte begynne å planlegge fremtiden å unngå å bli uønsket gravid slik at hun skulle klare å forsørge alle disse barna sine og ikke få en munn til å mette. Etter fødsel ble mor og barn sendt inn på rom med flere nybakte mødre hvor de som oftest ble 1-2 dager før veien gikk hjem.

7 Vi har nå sett hvor godt vi har det i Norge med våre 8-timers vakter. På sykehuset var det 8, 12 og 24 timers vakter. Vi kjente at det var vanskelig å holde fokuset oppe og konsentrasjonsevnen ble svekket etter så mange timer uten søvn. Vi har også de siste ukene arbeidet på en klinikk som ligger 1,5 time unna Bliss i Tacloban, der vi bor. Her har vi deltatt på vaksinering, fødsler, vitale tegn av gravide og vitale tegn på pasienter før de skal inn til lege. På sykehuset har vi fått med oss vaksinering, akuttmottak, før og etter fødsel.

8 Kultur Filippinske mennesker er svært blide og hyggelige. Vi har erfart at uansett hvor lite de har, setter de pris på det de faktisk har og man får alltid et smil. De er veldig gavmilde og de spør alltid om vi vil smake hvis de har med seg mat til lunsjen. De er også veldig nyskjerrige folk, som lurer veldig på hva du gjør her, hvor du kommer fra og hvor stor familie du har feks. Vi slutter aldri å bli overveldet av alle komplimentene vi hver dag får, både på jeepney, jobb, av familie og i gatene. Filippinere er svært familiekjære, og elsker barn. De tar godt vare på hverandre og gir barna masse kjærlighet.

9 Tid er veldig snevert her nede, og man må bli vant til å vente til 8 selv om avtalt tid var 7. Avstand er ikke helt forenelig med det vi er vant til, feks en fergetur vi fikk fortalt var to timer, men i realiteten varte i fire timer. De har også noen ganger problemer med å si at de rett og slett ikke vet, gjerne på grunn av ren høflighet. Ofte får man enten Ja eller Nei-svar. Vi har opplevd et dødsfall i familien Ljanto halvveis i oppholdet vårt, som var en spesiell opplevelse. Nanays eldste datter var 7,5 mnd på vei og mistet desverre barnet. Hele familien var svært preget og det vanskelig å vite hva man skal si eller gjøre for å vise respekt og omtanke. Vi deltok på en seremoni hvor man spiste og drakk en spesiell drikk som het Tuba for å vise vår medfølelse og respekt og dette tror vi betydde mye for familien. Det var åpent hus hvor naboer og venner kom innom og pratet med familien og spiste. Til tross for dødsfallet fortsetter familien og være blide og hverdagene fortsetter som vanlig. Samme dagen som seremonien var vi med familien å synge karaoke, og yndlingssangen til ungene var selvfølgelig «the fox» med ylvis brødrene. Her på Tacloban er flertallet katolsk kristne, så troen og tradisjonene med begravelse er det samme som i Norge. De går i kirken hver søndag og troen står sterkt i deres holdninger og verdier.

10 Tyfonen Yolanda Alle i tacloban er svært preget av tyfonen Yolanda som gjorde store ødeleggelser og tok over 6000 menneskeliv i november De er livredde for at en ny supertyfon skal treffe Tacloban. Alle man treffer på kan fortelle noe om tyfonen, om synet av døde menneskekropper i gatene dagen etter tyfonen eller ødeleggelsene. Byen var omtrent jevnet med jorden. Filippinene er svært utsatt for vulkaner, tyfoner og ekstremvær så man skulle tro de var forberedt på tyfonen. Det var vannet er det du hører fra lokalbefolkningen. Det var det voldsomme vannet som flommet inn over den lille kystbyen som tok livet av så mange. I huset til familien Ljanto sto vannet opp til taket i første etasje.

11 Oppsummering Vi har fått masse inntrykk og ny lærdom av denne praksisperioden. Vi har lært mye av filippinske folk, lært å improvisere, sett gode fellesskap og naturopplevelser. Sykepleierne her er veldig kunnskapsrike og har gått fire år på sykepleieutdanning før de blir ferdig. De har dessverre svært dårlige arbeidsvilkår, dårlig betalt og dette har virkelig gått inn på oss når de gjør en så fantastisk jobb og innehar så mye kunnskap.

12