Reisebrev 21. desember 2013

Transkript

1 Reisebrev 21. desember 2013 Jeg er akkurat tilbake i Cebu City, etter noen dager i Tacloban. Jeg har pakket det meste av utstyret, og er ikke langt unna å dra til flyplassen. Derfra blir det Seol/Korea- Amsterdam- Stavanger. Så, om alt stemmer, blir det hjemkost før jul! Etter vi ankom Tacloban, dro vi først til stedet vi skulle bo. Kjøreturen fra flyplassen og inn mot byen, eller det som er igjen av den, var litt av en opplevelse. Jeg har jo sett bilder fra byen, og hørt historier fra de fra oss som har vært der, men å forstille seg dette er ikke mulig tror jeg. Det er som å komme til en by som har vært bombet over lang tid. Det er ikke mye som ikke er ødelagt eller skadet. Svære båter/lasteskip ligger som om de er lekebåter, kastet på land. Biler, store som små, ligger veltet og ikke minst hus er totalt feid over ende. På en nærmest mirakuløs måte har de greid å rydde det meste av gatene, så de er farbare. Noen få tegn på gjenoppbygging er det mulig å se, og høre. Det hamres og sages og det er noen få primitive hus som er under oppbygging. Den største jobben nå, er å få ryddet opp i byen hvor alt er satt på hodet. Når vi så hvordan innbyggerne hadde det, er det ikke lett å klage på stedet vi skulle bo. Ikke vann, ikke strøm, egentlig ikke noe men i alle fall et sted Det som alltid oppstår etter store katastrofer som dette, er at prisene på alt går i taket: Mat, vann, overnatting, leie av biler alt stiger kraftig. Derfor forsøker de ulike organisasjonene å samordne seg, for på den måten å stabilisere prisene på et OK nivå. Men, det er jo alltid noen som ikke greier å innordne seg, så lett er det jo ikke. Vi skal nok alltid greie oss, men høye priser er en størst utfordring for de lokale. Og, de som er hardest rammet er de som er fattige fra før. Dette blir det siste reisebrev i denne omgang, det neste måtte evt. blitt fra Tau- ferja J Det er kun få dager igjen til jul, jeg skal derfor prøve å fortelle de bedre/hyggeligere historiene. Som jeg har sagt før, er det også dem det er absolutt flest av også i Tacloban. Stemningen her i byen er spesiell, sett i forhold til de andre stedene jeg har vært. Det skyldes nok at ingen andre steder enn her har tyfonen og flodbølgen vært kraftigere med påfølgende ødeleggelser og død. Men også i Tacloban er det jul.

2 Midt mellom veltede biler og ødelagte hus, kom jeg over denne lystige gjengen med juletre og noe drikke som nok var himkok. Også andre steder har jeg sett julepynting i ruinene og på teltene vi har levert. Et godt tegn på at man midt i dette ser håp og en fremtid. I Tacloban har vi jobbet med ulike ting og på ulike steder. Vi har vært både i selve byene, men også landsbyer nord og sør. Like sør for Tacloban ligger for øvrig landingsstedet hvor general Mac Arthur gikk i land i sluttfasen av 2.vk. Det er for øvrig navnet på en kommune hvor vi jobbet en dag, med utdeling av 120 ShelterBoxer (120 familier= 1200 mennesker). På vanlig måte, foregår utdelingen i samarbeid med de lokale myndighetene som bistår oss med å identifisere de med størst behov. Og de er det mange av. I dette området jobber vi sammen med Plan International, som gjør en flott jobb. Plan har jobbet sammenhengende på Filippinene i over 40 år, og deres lokalkunnskap og - ansatte er verdifulle for oss. På bildet til venstre ser vi en familie som tar sitt nye hjem i skue for første gang. Det er utrolig godt å oppleve den glede en familie som dette viser. For første gang på lang tid er det noe som går i deres favør. Det er mange fattige bønder i dette området, og når vi blir vist frem til det som en gang var et familiehjem, er det lett å forstå at livet her nok heller ikke var lett før tyfonen. På bildet her, ser vi en familiefar stående i det som var hans hus. Det er 5 personer i husholdningen, og uten penger eller verktøy er det svært vanskelig å komme i gang med noen oppbygging. Dette er et typisk tilfelle for levering av en ShelterBox. Det er mange slike historier, familie etter familie har mistet alt men like fullt møter vi glade mennesker, takknemlige for at vi kommer og at vi ser dem.

3 Det er viktig for oss å jobbe mest mulig effektivt, samtidig som vi ønsker at de som får utstyr også får et personlig forhold til Box en og teltet. De må ha kunnskap om vedlikehold og stell, og hvordan utstyret skal brukes mest mulig optimalt. Av den grunn gjennomfører vi normalt alltid Training of traines. Vi lærer opp noen få instruktører, som igjen står for opplæringen av en større gruppen. En til mange som min kollega Oddvar i kommunen sier. Dette funker 100% og jeg er imponert over den iveren som vises. Her spares det ikke på kreftene i varmen, helt til lunchpausen (normalt ). Da nytter det ikke å holde noen tilbake sånn er det visst alltid her nede. Ungene, som det er mange av, er minst like skjønne her som alle andre steder i verden. Mange av dem kan snakke litt engelsk, og de er lett å komme i kontakt med. I dag tidlig, kl 06.20, skulle mitt fly ha gått fra flyplassen i Tacloban. Vel fremme fikk jeg vite at flyet var kansellert og ny avreise var kl Selve flyplassen ble hardt skadet av tyfonen og flodbølgen og opereres nå nærmest fra et skur, uten vegger eller noe annet. Flere andre fly ble løpende kansellert, og det så litt tvilsomt ut en stund så plan B var å kjøre ca 2 1/2t til Ormoc hvor det går båter til Cebu. Men lykken var på min side, og flyet kom 1t forsinket. Mens jeg ventet på flyplassen, kom privatfly etter privatfly inn, mindre jetfly ala Røkkes. FN på tur. Det fikk meg til å tenke på hvor mye direkte nødhjelp det kunne blitt av bare en slik flytur.. Men, de har det nok travelt..

4 På vei ut til flyet, hadde jeg en litt rar følelse litt som siste fly ut fra Stalingrad.. Tacloban var ikke stedet jeg ville tilbrakt julen. Før jeg dro til Tacloban, var jeg og 2 kollegaer på en reise til Bohol. Bohol er øyen som ble hardt rammet av et jordskjelv 15. oktober ,2 på Richters skala. Vårt oppdrag, som jeg vel beskrev kort i forrige reisebrev, var å se hvordan det stod til på øyen nå. Bohol ble ikke like hardt rammet av tyfonen som mange andre steder her, men med jordskjelvet 3 uker før tyfonen var innbyggerne og samfunnet sårbare. Vi dro fra Cebu til Bohol med ferge, en reise på ca 2 ½ time. Vi ankom Bohol om kvelden, og transporten vår frem til overnattingsstedet var standard taxi En trike, dvs en motorsykkel med en slags overbygd sidevogn. Effektivt og rimelig transport. Med på turen til Bohol var Paul, en kollega som var på Bohol mens tyfonen traff. Så Paul var vårt kjentmann på øyen. Det var ikke vanskelig å se at det hadde vært et kraftig jordskjelv, noe bildene her indikerer. Vi drar til 2 leirer som er satt opp, samt flere steder hvor det ble delt ut telt og annet utstyr. Totalt fikk noe over 500 familier hjelp fra SB her. Og siden den gang, har nye borgere også kommet til nå bosatt i ShelterBox telt. Det er gripende å høre historiene som fortelles om hvor viktig hjelpen den gang var og hva det også betyr for dem i månedene som kommer. Som så altfor mange andre steder, er det de fattige som rammes hardest og de aller fleste av dem påregner å måtte bli boende i teltene i mange måneder fremover. Kvelden før vi reiste, hadde vi også et møte med ordføreren som for øvrig kom rett fra et møte med styresmaktene i Manila. En sterkt, flott ung mann som virkelig gjorde sitt

5 for å få samfunnet på fote igjen. De var lovet økonomisk støtte fra regjeringen, men signalene han nå hadde fått i Manila var at det nok ville ta minst 8-9 måneder. De samme smilende, vennlige menneskene tok imot oss over alt virkelig rørende. Jeg tror reisebrevet nærmer seg slutten. Det er meget mer å fortelle, det får vente til en annen gang som de sa i eventyret, for dette har vært en nytt eventyr på mange måter. Man reiser for å gjøre en jobb, men det er heller ikke å unndra at det er mange opplevelser som følger som en bonus som i et eventyr. Jeg har hatt det veldig bra, hele tiden. Jeg har sovet godt, spist god lokal mat, holdt meg frisk og ikke minst møtt disse flotte menneskene. Filippinerne er spesielle, uten tvil. Jeg har aldri, noen sted, møtt så vennlige mennesker. Si hei, og de smiler og sier hei tilbake alltid. Jeg har sett en del av verden jeg aldri før har sett, jeg har reist mye og vært privilegert til å få med meg mye forskjellig i løpet av dagene. Jeg har blitt fortalt harde historier og sett sterke bilder, men nesten alltid ispedd håp og tro på fremtiden. Så, nå gjenstår det en dusj litt mer pakking og så bærer det av sted hjem. Det skal blir veldig godt å komme hjem igjen hjem til jul, hjem til Hanne, ungene, familien, venner og etter hvert også hjem til jobben. Det er alltid noen der hjemme som bærer den største belastningen; Hanne holder fortet og står for alle juleforberedelsene. Det å være hjemme, innebærer alltid en viss grad av usikkerhet mht min situasjonen. I så måte er det mye lettere å være den som er ute. Så Hanne fortjener en stor TAKK! Så vet jeg at mange av dere andre også støtter opp hjemmefronten, og det er jeg usigelig glad for. På jobben holder Hugo, Åshild og Unni styr på skuta og det er bare å konstatere at det hele går utmerket uten min tilstedeværelse. På tampen må jeg også si takk til Olve, som tillater meg dette. Uten det, hadde jeg kanskje ikke hatt jobb å komme hjem til Husk å minne meg på historien om de to filippinske nonnene jeg traff i Tacloban. Begge hadde vært 1 år i Norge, utenfor Bodø og snakket litt rimelig godt norsk. Verden er liten. God jul! Det handler om en grønn boks, en ShelterBox. I den er det pakket det en familie som har mistet alt de eier og har trenger mest: Shelter, warmth and dignity. Et telt, vannrenseutstyr, moscitonett, verktøysett, tepper, koke-/kjøkkenutstyr, aktivitetssett for barn, solcellelamper mm.

6