inter nasjonal PROFILEN Kåre Willoch provoserer AFRIKAS HORN Barnas dødskamp HAITI bor fortsatt i telt

Transkript

1 Et utenriksmagasin fra Flyktninghjelpen 03/2011 kr. 79 PROFILEN Kåre Willoch provoserer AFRIKAS HORN Barnas dødskamp HAITI bor fortsatt i telt inter nasjonal President Karzai og den afghanske befolkningen går en usikker fremtid i møte når de internasjonale styrkene nå trekker seg ut av landet. Afghanistan går fra å være et internasjonalt til et nasjonalt anliggende. ISSN RETUR UKE 47

2 Du har en hjertesak, men; med KLPs dugnadsfond kan den bli en virkelighet Vi har etablert et eget dugnadsfond som skal hjelpe ildsjeler til å realisere hjertesakene sine innen områdene helse, miljø og humanitært. Trenger du støtte til å realisere ditt gode prosjekt, kan du søke om midler på klp.no. Du kan få inntil kroner. Les mer om hva som skal til og hvordan du søker på klp.no

3 Innhold 0311 PERSPEKTIV ET utenriksmagasin FRA flyktninghjelpen 22 profilen: KÅRE WILLOCH Få saker får Kåre Willoch til å levere hardere verbale knyttneveslag, enn Israels politikk overfor palestinerne. I juni ble han hedret med palestinsk pass. 26 afrikas horn Hver dag må 10 barn i flyktningleiren Kobe i Etiopia gi opp kampen for livet. 34 urbanisering De neste tiårene vil tre milliarder mennesker reise fra landsbygda til byene. De aller fleste av disse vil bruke slumbyene som plattform for et bedre liv. 38 haiti Halvannet år etter jordskjelvet bor fortsatt mer enn mennesker i telt i Haiti. 48 elfenbenskysten Uro og frykt preger fortsatt Elfenbenskysten etter presidentskiftet og massedrapene i vår. 54 colombia Ytringsfriheten i Colombia har fremdeles trange kår. Tidligere senator Piedad Córdoba har måttet betale dyrt for å utvise sine meningers mot. 10 EXIT AFGHANISTAN Når landene som deltar i krigen i Afghanistan nå trekker ut soldatene sine, kan det få katastrofale følger for sivilbefolkningen. Foto: Scanpix Perspektiv 3

4 Leder Exit Afghanistan n Når vi nå gjør opp status ti år etter det USA-ledede angrepet på og okkupasjonen av Afghanistan, er vi nødt til å ta et oppgjør med hva og hvorfor mye har gått så galt. Vi må også lytte til de som advarer mot, og med god grunn frykter, at den krigstrøtte befolkningen skal bli påført enda mer lidelse, når de internasjonale styrkene trekker seg ut. Det er riktig at Afghanistan har krøpet oppover på FNs utviklingsindeks siden den første utviklingsrapporten fra landet ble publisert i Flere går på skole, økonomien har gått fremover, færre barn dør rett etter fødselen og kvinner har fått større frihet. Men landet er fortsatt blant de fattigste i verden og er fortsatt verdens verste land for kvinner. Krigshandlinger rammer i stor grad sivile. I fjor ble sivile afghanere drept. Dette er det høyeste tallet siden n Det er riktig at mer enn fem millioner flyktninger har vendt hjem, men nær halvparten av disse sliter med å skaffe seg mat og tak over hodet. Fortsatt tvinger krigshandlinger og fattigdom folk til å forlate sine hjem. Nær en halv million er flyktninger i eget land og om lag tre millioner afghanere lever fremdeles i eksil. Korrupsjon og dårlige økonomiske utsikter legger enda en stein til byrden og øker risikoen ytterligere for destabilisering. Norge er blant flere land som holder tilbake bistandsmillioner, ettersom regjeringen i Kabul ikke klarer å forvalte pengene på en forsvarlig måte. n Mange vil mene det er på høy tid at afghanerne blir herrer i eget hus og at regjeringen i Kabul ikke for all framtid kan støtte seg på norske og andre utenlandske soldater for å ivareta sikkerheten. Det man kan diskutere er måten overgangen skjer på og hvor raskt tilbaketrekkingen skal foregå. n Det er blitt farligere å drive hjelpearbeid i Afghanistan i løpet av de siste ti årene og det humanitære rommet er skrumpet inn. FN sitter i praksis fast i bunkre i Kabul, delvis vingeklippet. Flyktninghjelpen og andre hjelpeorganisasjoner frykter at de humanitære aktørene vil forlate landet sammen med de internasjonale soldatene og at bistanden vil tørke ut. n Frykten grunner blant annet i at den langsiktige strategiske tenkingen er forsvunnet de siste årene. Intensjonen om å bidra til statsbygging er satt til side. Fokus er nå på å komme seg ut raskt, ikke å komme seg ut på en god måte. Forsker Arne Strand ved Christian Michelsens Institutt gir en god karakteristikk, når han beskriver Afghanistan som et prestisjeprosjekt, som det ikke lenger er noe prestisje i. n Det haster å få satt i gang gode og omfattende politiske prosesser og vi må sikre at de militære strategiene tar nok hensyn til sivilbefolkningen. Bare slik kan vi forhindre at den afghanske befolkningen blir påført ytterligere lidelser. n n Afghanistan er et prestisjeprosjektet som det ikke lenger er noe prestisje i. Perspektiv er et utenriksmagasin fra Flykninghjelpen, som ble stiftet i 1946 og er i dag Norges største humanitære organisasjon med 2600 ansatte i over 20 land. Utgiver Flyktninghjelpen Postboks 6758 St. Olavs Plass 0130 Oslo Ansvarlig redaktør Erik Giercksky Redaktør Roald Høvring roald.hovring@nrc.no Produksjonssjef Erik Tresse Redaksjon Richard Skretteberg Olaf Gunnar Alteren Harriet Rudd Rolf A. Vestvik Linda Jeanette Gresslien Ragnhild Holmås Distribusjonsansvarlig: naweed.ahmed@nrc.no Annonsesalg Linda Jeanette Gresslien Tlf Design Teft Design as Trykk Gamlebyen Grafiske Opplag Forsidefoto: Ben Baker/ Redux/Felix Features For spørsmål om Flyktninghjelpens arbeid, kontakt kommunikasjonssjef Rolf A. Vestvik rolf.vestvik@nrc.no Perspektiv er trykket på G- Print, som står på listen over miljømerket papir og er EMASgodkjent. Det benyttes naturgass i produksjonen, og opplagene fraktes i container på tog. Trykkeriet er Svanemerket. 4 Perspektiv

5 ET UTENRIKSMAGASIN FRA FLYKTNINGHJELPEN 01/2009 KR. 79,- ISSN Et utenriksmagasin fra flyktninghjelpen 02/2009 kr. 79,- Ernst & Young er en ledende global aktør innen revisjon, skatt og avgift, transaksjoner og rådgivning. Våre ansatte verden over i Norge har et sterkt fellesskap bygget på felles verdier og et kontinuerlig fokus på kvalitet. Vi bidrar til at våre medarbeidere, kunder og samfunnet rundt oss realiserer sitt potensial. For mer informasjon, se ISSN ISSN Et utenriksmagasin ET UTENRIKSMAGASIN fra flyktninghjelpen FRA FLYKTNINGHJELPEN 04/ /2009 kr. 79 KR. 79ET UTENRIKSMAGASIN FRA FLYKTNINGHJELPEN 01/2010 KR. 79 ISSN PERSPEKTIV NR ISSN ET UTENRIKSMAGASIN FRA FLYKTNINGHJELPEN 02/2010 KR. 79 ISSN ET UTENRIKSMAGASIN FRA FLYKTNINGHJELPEN 03/2010 KR. 79 ISSN RETUR UKE ISSN RETUR UKE ISSN ET UTENRIKSMAGASIN FRA FLYKTNINGHJELPEN 04/2010 KR. 79 RETUR UKE 24 ISSN ET UTENRIKSMAGASIN FRA FLYKTNINGHJELPEN 01/2011 KR. 79 RETUR UKE ET UTENRIKSMAGASIN FRA FLYKTNINGHJELPEN 02/2011 KR. 79 abonner på KUn 299,- I året Perspektiv kommer ut med fire numre i året, og er et rendyrket utenriksmagasin. Magasinet er i løssalg i Narvesen over hele landet. Nå har du sjansen til å få det rett hjem i postkassen for kun 299,- i året. Send en e-post til perspektiv@nrc.no Vi vil gjøre en forskjell Som bedrift er vi opptatt av samfunnsansvar. Med medarbeidere i 140 land kan vi bidra gjennom kvalifisert frivillig innsats som koordineres globalt og samtidig dra nytte av lokale forhold og kultur. Samfunnsansvar er nødvendig for å sikre en bærekraftig utvikling av vår virksomhet. Som bedrift kan vi bare vokse når økonomien og samfunnet er solid. Derfor må vi stadig finne måter å koble det vi gjør bra opp mot hva samfunnet trenger. På denne måten vil vi hjelpe mennesker vi ansetter, bedrifter vi leverer tjenester til og samfunnet vi opererer i til å oppnå sitt fulle potensial både på kort og lang sikt. Ban Ki-moon ville reformere FN. Men det nye lederskapet har ikke innfridd de store HOPE?Generalsekretær forventningene, sier Raymond Johansen. FN TRENGER EN OBAMA TEMA Narkotika som drivkraft i krig og konflikt Krigen mot taliban Krigen i afghanistan har satt sikkerheten i PaKistan På spill. nå trappes KonfliKten opp. ILLUSTRASJON: Arild Sæther VEIEN MOT FRED PROFILEN AKTUELT land Profilen NYHET fotoreportasje PROFILEN FOTOREPORTASJEN Åsne SeierstadNord-Korea Sri Lanka Thorvald Oljefondet Hellas Johan Galtung Øst-Timor Historien mer mellom enn tiger Stoltenberg kritiseres et tøft møte fredsrabulistdette er muligheter konfliktene verdens skrives nå raketter og løve fredskrigeren i Vest-Sahara med Europa i 50 år ledere og vil stri håpmed de neste årene. NR Illustrasjon: Torfinn Solbrekke, Teft Design as KLIMA Hva skjer etter København? AFRIKAS ØKONOMISKE BOOM! NORGES SKYGGESIDE Norge liker å framstå som en fredsnasjon og best på bistand. Nå kaster våpenindustri, oljeeksport og uetisk handel mørke skygger, og vårt gode selvbilde er i ferd med å rakne. PROFILEN Afghanistans ansikt i Norge AKTUELT SØR-AFRIKA Skjebneår VM for i fotball Irak og flyktninger COLOMBIA Indianere NØDHJELP MIDT- THORBJØRN JAGLAND Aviser kritikken mot Nobelkomiteen fordrives PAKISTAN I VERDENS De usynlige kvinnene FARLIGSTE ØSTENS KAI EIDE Avslører aktørene i spillet om Afghanistan SIVERT HØYEM MIDTØSTEN Bulldosere mot LAND NYE Om livet, engasjementet og sangen palestinske DET NYE ANSIKT KINA bønder Mens norske soldater med skuddsikre vester og skarpladde våpen bygger skoler i land som Afghanistan, er norske hjelpearbeidere kun beskyttet av sin Velutdannet ungdom i den egen nøytralitet. arabiske verden nekter å la seg Kina er i ferd med å bli en økonomisk kue av og udemokratiske politisk regimer. stormakt og utfordrer nå resten av Flere verden. diktaturer står for fall. NEDRUSTING Avtale mellom USA og Russland Et kontinent preget av fattigdom og krig er i ferd med å reise seg. PROFILEN Avhopperen fra Iran ILLUSTRASJON: Teft Design as (Bilder fra Scanpix og Felix Features) NANSEN 150 ÅR Var også en humanitær GULL GULL BESTE COVER BESTE OPPSLAGkonge PIN-PRISEN 2010 PIN-PRISEN 2010 REPORTASJEN «Vi skyter for å drepe» STOPP desperate flyktninger fra Libya har omkommet på havet. Europa svarer med økt grensekontroll. FILIPPINENE PROFILEN Et Presidentkandidaten og håp om fred rettferdighet Eva Joly USA Kamp mot ulovlig innvandring ELFENBENSKYSTEN Frankrikes tidligere koloni Flyktninghjelpen har over 2600 egne ansatte i nær 20 land, i noen av verdens verste konfliktområder. Dette betyr også at vi er i en unik posisjon til å fortelle om hva som skjer i verden. Gjennom Perspektiv forsøker vi å belyse både den politiske og menneskelige sammenhengen vårt arbeid er en del av.

6 Kronikk António Guterres er FNs Høykommissær for flyktninger og tidligere statsminister i Portugal Mange vil benekte at det finnes noen direkte sammenheng mellom å ha nasjonalsjåvinistiske ideer og begå drap, men terrorangrepene i Norge viser at en slik sammenheng heller ikke er utenkelig. La oss hylle Norge! I slutten av juli markerte FNs høykommissær for flyktninger (UNHCR) 60-årsjubileet for FNs flyktningkonvensjon. Konvensjonen springer ut av den sterke aldri-mer-holdningen som oppstod i kjølvannet av de grusomme erfaringene fra andre verdenskrig. Gjennom de siste seks tiårene har Flyktningkonvensjonen tilpasset seg, og overlevd store forandringer, men den beskyttelse konvensjonen gir er fremdeles grunnleggende avhengig av at stater viser åpenhet, toleranse og velvillighet. Norge er en slik stat, en stat som lenge har vært anerkjent for sin sjenerøsitet og sin toleranse - ledet av en statsminister hvis far en gang stod i spissen for den organisasjon jeg nå har æren av å lede. Det er ikke tilfeldig at dette er hjemlandet til Nobels Fredspris. SKJEBNENS IRONI At et land som Norge skulle bli offer for et så ekstremt brutalt og meningsløst angrep som det den 22. juli 2011, er skjebnens ironi. Mennesker over hele verden reagerte med vantro og sorg. Vi her i UNHCR føler oss også direkte berørt av sorgen. Blant ofrene for skytingen på Utøya var flere flyktninger og personer fra flyktninglignende situasjoner, som var blitt gjenbosatt i Norge nettopp på grunn av at det var et trygt land å komme til, et land som viste toleranse og sjenerøst tok imot. Og blant de som ble drept av bomben i Oslo var en tidligere kollega. En som hadde arbeidet med oss som juniorekspert; et av landets dyktigste og skarpeste hoder. En dynamisk, dedikert og hardt arbeidende ung kvinne, ivrig etter å lære og å dele, flerspråklig, åpen og med godt humør drept. Ord blir fattige når man skal forsøke å forstå det. Når man blir personlig berørt av en tragedie som dette, er det en uunngåelig fare for at sorgen viker unna for raseri. Det er forståelig. Men jeg tror det ville være et feilgrep. Tragediens antatte gjerningsmann påstår å ha begått angrepene som svar på Norges multikulturelle og innvandringsvennlige politikk, som han anklager for å bidra til at muslimer kan «ta over» Europa. Vedkommendes omfangsrike internettmanifest ser ut til å ha vært, i alle fall delvis, inspirert av bloggere og skribenter verden over som advarer mot trusselen fra Islam. Det er også talende hvor raskt flere mediekanaler umiddelbart gav islamistiske ekstremister ansvaret for bombingen selv om det virker som om minst én ekstremistisk gruppering først påtok seg ansvaret. FREMMEDFRYKT Fremmedfrykt og svartmaling av Islam er ikke bare forbeholdt de mest morderiske sjelene blant oss. Slike holdninger blir dessverre omfavnet av en rekke vanlige om enn populistiske politikere, og visse deler av mediene, både i Europa og andre steder. I mine øyne får slike budskap om annerledeshet, ekskludering og frykt konsekvenser. De forurenser den offentlige debatten og bryter ned våre samfunn. De undergraver det beste i oss, de verdiene som gav opphav til konvensjonen som beskytter sårbare og forfulgte flyktninger. De forgifter vår toleranse og vår respekt for menneskeverdet; verdier som er universelle, enten de er nedfelt i internasjonal lov, eller i kulturelle og religiøse tradisjoner for beskyttelse og gjestfrihet slik vi også finner dem i Islam. MULITIKULTURALISME Jeg mener at multikulturalisme både er positivt og uunngåelig. Alle samfunn er mer eller mindre multikulturelle, multietniske og multireligiøse. Det motsatte oppfordrer til konflikt slik Amartya Sen poengterer i sin bok om religiøs identitet og vold: «Når man insisterer, selv om det kun er underforstått, på fullkommen ensidighet i den menneskelige identitet, forminsker man ikke bare oss alle; man gjør også hele verden mer brannfarlig.» Å oppnå tolerante, harmoniske samfunn krever at man forplikter seg til økonomisk og sosial integrering, og at både styresmakter og det sivile samfunn fører en politikk som gjør slik integrering mulig. Hver eneste dag arbeider UNHCR med overlevende etter konflikter. Ingen som har overlevd krig ønsker krig. Det er derfor de reiser til steder som Norge. Hvis vi skal lære noe av all den smerte som angrepene har forvoldt, la det være en fornyet vilje til å omfavne verdiene sjenerøsitet, toleranse og fred, de verdiene Norge er kjent for. La oss hylle Norge, nå når vi uttrykker vår dypfølte solidaritet med det norske folk. n 6 Perspektiv

7 Perspektiv 7

8 Brennpunkt Syria: presset regime Sudan: grensekamper Irak: terrorfrykt Libya: mot maktskifte Foto: Scanpix syria splittet Motstanden og demonstrasjonene mot Bashar al-assad forsetter, til tross for at regjeringsstyrker og politi slår hardt ned på demonstranter og opposisjonelle. Presidenten har også sine tilhengere. Bildet over viser demonstranter lojale mot presidenten, som i juli demonstrerte utenfor USAs ambassade i hovedstaden Damaskus. Ifølge demokratiaktivister er om lag 3000 sivile drept siden protestene startet 15. mars. FN anslår at sammenstøtene har kostet 2200 liv. Til nå har det ikke vært tegn til at vestlige og arabiske land vil intervenere for å hjelpe demonstranter som blir beskutt av regjeringssoldater. EU og USA har vedtatt sanksjoner, men de har ennå ikke bidratt til å presse president Bashar al-assad til retrett. sudan grensestrid En mann på vei hjem med sine eiendeler etter at han i begynnelsen av september ble fordrevet fra sitt hjem i byen Al-Damazin. Det har vært sporadiske kamphandlinger mellom styrker fra regjeringen i Sør-Sudan og regjeringsstyrker fra Sudan i de omstridte områdene Sør- Kordofan og Den blå nilen siden begynnelsen av september. Så langt har grensetvisten drevet minst 5000 mennesker på flukt. Sikkerhetssituasjonen har forhindret FN og internasjonale hjelpeorganisasjoner fra å hjelpe de fordrevne. Sør-Sudan løsrev seg fra Sudan og erklærte seg som egen stat 9. juli i år. Mange frykter at den uløste grensetvisten skal utløse en ny krig mellom Sør- og Sudan. Borgerkrigen mellom 1983 og 2005 krevde minst 1,5 millioner menneskeliv og mer enn fire millioner måtte flykte. Foto: REUTERS/AlertNet/Mohamed Nureldin Abdallah 8 Perspektiv

9 IRAK Afghanistan libya MOT MAKTSKIFTE Borgerkrigen i Libya er inne i sin siste fase. Gaddafistyrker nektet imidlertid å overgi seg og kampene fortsetter nå om de siste byene som kontrolleres av eks-diktatoren. Analytikere tror imidlertid at det kun er snakk om kort tid før all motstand fra Gaddafi-lojale styrker er nedkjempet. Noen titalls land, blant dem Storbritannia, Frankrike, Italia, Tyskland, Qatar, Jordan og De forente arabiske emirater, anerkjenner interimsregjeringen som Libyas lovlige regjering. Også Det internasjonale pengefondet (IMF) anerkjenner Det nasjonale overgangsrådet som Libyas offisielle regjering. Etter 11. september 2001 er sivile drept i USAs kriger i Pakistan, Afghanistan og Irak. Antallet er et forsiktig overslag, antakelig er det reelle tallet høyere. KILDE: Brown University Pakistan irak terrorfrykt Terrorfrykten har økt i Irak etter at Al-Qaida i vår truet med å trappe opp sin virksomhet i landet. Ifølge CNN var august i år den første måneden uten amerikanske tap siden invasjonen startet. Irakerne var ikke like heldige. 15. august ble 84 sivile drept og 200 såret i en rekke selvmordsangrep over hele landet. To uker senere ble 28 drept i en moské i Bagdad. Siden invasjonen i 2003 og fram til inngangen av dette året ble totalt sivile irakere drept. Det viser en studie som ble offentliggjort nylig i det britiske tidsskriftet The Lancet. Foto: REUTERS/AlertNet/Mohamed Nureldin Abdallah Foto: REUTERS/AlertNet/Ali Abu Shish Foto: Wikimedia Perspektiv 9

10 Exit Afghan Sivilbefolkningen ofres AFGHANISTAN Når landene som deltar i krigen i Afghanistan nå trekker ut soldatene sine, kan det få katastrofale følger for sivilbefolkningen. Tekst: Marianne Alfsen/Felix Media TILBAKE: De internasjonale styrkene har startet tilbaketrekkingen og skal i 2014 overlate sikkerhetsansvaret til regjeringen i Kabul. Foto: Scanpix 10 Perspektiv

11 istan Når USA og dets allierte avslutter tilbaketrekningen av sine stridende militære styrker i 2014, etterlater de en krigstrett og utpint befolkning og hundretusener av mennesker på flukt fra krig og nød. I ti år har Afghanistan vært et internasjonalt anliggende. Nå skal afghanerne klare seg selv. Utsiktene til demokrati, menneskerettigheter og økonomisk og sosial vekst er svært dystre. Mange hevder at de politiske prosessene er mangelfulle og at de militære strategiene ikke tar nok hensyn til sivilbefolkningen behov og frykter en humanitær katastrofe. Hvordan den humanitære situasjonen i Afghanistan utvikler seg, avhenger i stor grad av hvorvidt partene klarer å forhandle frem en politisk løsning på konflikten. Det er her både det internasjonale fokuset, det afghanske fokuset og nabolandenes fokus må ligge nå, sier Andrew Wilder ved United States Institute of Peace. Frykter kollaps Han påpeker at dersom man ikke oppnår et minimum av felles, politisk forståelse og samling mellom landets mange fraksjoner og stridende parter, kan resultatet bli like katastrofalt som etter Sovjetunionens hastige tilbaketrekning i I borgerkrigen som fulgte ble Afghanistan kastet ut i anarki og kollaps. Den allerede prekære humanitære situasjonen ble forverret. Borgerkrigen tok mer eller mindre slutt i 1996, da Taliban tok kontroll over Kabul. Få kjenner Afghanistan så godt som Wilder. Han har lang erfaring fra Afghanistan og Pakistan, både som hjelpearbeider og forsker. Han grunnla og ledet Afghanistans første, uavhengige politiske forskningsinstitutt Afghanistan Research and Evaluation Unit (AREU) og har vært forskningsleder ved Feinstein International Center ved Tufts University i USA. Wilder er en av mange Afghanistankjennere som ser mørkt på utsiktene. Muligheten for å oppnå et varig politisk forlik er minimal, men det er slike forsøk de politiske beslutningstakerne må prioritere hvis man skal unngå at den Perspektiv 11

12 afghanistan nåværende politiske ordenen kollapser og det igjen blir anarki, sier han. Det hjelper heller ikke at Afghanistans sentrale regjering har tapt seg i styrke og tillit, gjennomsyret av korrupsjon som den er. Frykten er at Afghanistans regjering er for svak til å stå på egne bein. At den ikke makter oppgaven uten internasjonal støtte. At den skjøre politiske ordenen vil revne. Likevel er det ikke noe fokus på potensialet for en eskalerende humanitær krise eller å bygge kapasitet for å respondere, sier Wilder. At planlegging i forhold til de humanitære konsekvensene av tilbaketrekkingen av internasjonale styrker er så dårlig, forklarer Wilder slik: I det internasjonale samfunnet handler fortellingen om Afghanistan om hvordan man skal lykkes. Det er ikke politisk realistisk å snakke høyt om hva man skal gjøre hvis man mislykkes. Fort og galt Afghanistan skal fungere som stat etter 2014, men den strategiske tenkingen rundt ARNE STRAND, CMI Dette er prestisjeprosjektet som det ikke lenger er noe prestisje i, og tilbake sitter afghanerne. hvordan man kan bygge noe mer langsiktig er forsvunnet de siste årene. Intensjonen om å bidra til statsbygging er satt til side. Fokus er nå å komme seg ut raskt, ikke å komme seg ut på en god måte. Det er problematisk, fordi det skaper stor uro om fremtiden i Afghanistan, mener Arne Strand, forsker ved Christian Michelsens Institutt. Han har ledet flere forskningsprosjekter i og om Afghanistan. Dette er prestisjeprosjektet som det ikke lenger er noe prestisje i, og tilbake sitter afghanerne, fortsetter han. Andrew Wilder mener ikke-statlige, humanitære organisasjoner har en viktig rolle å spille i tiden som kommer gjennom å rope høyt og tvinge partenes oppmerksomhet mot en mulig forverring av den jevne afghaners liv og kår etter Blant dem som roper av sine fulle lungers kraft, er Elisabeth Rasmusson, generalsekretær i Flyktninghjelpen. Det bekymrer meg at alt nå skjer så raskt, samtidig som landene som deltar i ISAF-styrken inkludert Norge ikke ser ut til å ta den afghanske sivilbefolkningens humanitære behov med i planleggingen og budsjetteringen av exit-strategien, sier Rasmusson. Marginal fremgang Da USA og deres allierte, med støtte fra afghanske opposisjonsgrupper gikk inn i Afghanistan 7. oktober 2001, fant de et lutfattig folk, der nesten ingen kunne lese og skrive, barnedødeligheten var skyhøy og jenter ble nektet skolegang. Afghanistan har krøpet oppover på FNs utviklingsindeks siden den første utviklingsrapporten fra landet ble publisert i Flere går på skole, økonomien har gått fremover, færre barn dør rett etter fødselen og kvinner har fått innpass i maktens korridorer. Men fortsatt ligger Afghanistan i bunnsjiktet av FNs utviklingsindeks på 155. plass av 169 land i Levekårene i Afghanistan er fortsatt blant de dårligste i verden og i følge FN er 3,2 millioner mennesker ute nok mat. 30 år med vekslende kriger, ispedd dramatiske naturkatastrofer, har hindret utvikling og forårsaket massiv humanitær nød. Afghanske myndigheter peker selv på manglende sikkerhet som landets største utfordring og hinder for utvikling. Den siste krigen, som startet som et hevntokt fra USA for å utrydde dem som stod bak angrepet på USA 11. september 2001, og utviklet seg til å bli en FN-støttet operasjon for «økt sikkerhet» og en ny, fredelig og stabil fremtid for Afghanistan, er mislykket og er nå mer intens enn på noe tidspunkt de siste ti årene. Sivilbefolkningen er særlig utsatt. Fjoråret ble også det blodigste noensinne med drepte sivile. Evig flukt Ingen er mer sårbare enn landets internt fordrevne, dersom den humanitære krisen tiltar. Få folkeslag har opplevd fordrivelse i samme skala som afghanerne. De siste 30 årene er over halvparten av befolkningen blitt drevet på flukt minst én gang i livet. Blant de få suksesshistoriene fra den siste krigen, er den storstilte tilbakevendingen av flyktninger til Afghanistan. 5,6 millioner mennesker har vendt hjem siden 2003, i det som er den største frivillige repatrieringsoperasjon noensinne, forteller Elisabeth Rasmusson i Flyktninghjelpen. Men også denne «suksesshistorien» har en hake. Anslagsvis 40 prosent av dem som SIVILE TAP: De militære styrkene, her representert ved en ame av krigshandlinger. I fjor ble sivile drept som følge av kri har vendt hjem er ikke blitt integrert i samfunnet, fortsetter Rasmussen. I tillegg kommer over internt fordrevne. Rasmusson frykter at mange fortsatt vil leve i en kritisk situasjon etter Hun advarer også mot at dette kan forverre sikkerhetssituasjonen i landet. ELISABETH RASMUSSON, FLYKTNING- HJELPEN Erfaringsvis vet vi at massiv fordrivelse i et land i seg selv er destabiliserende. Erfaringsvis vet vi at massiv fordrivelse i et land i seg selv er destabiliserende, påpeker hun. 12 Perspektiv

13 AFGHANISTAN Folketall: 29,8 millioner Ligger i bunnsjiktet på FNs utviklingsindeks 2010 på 155. plass av 169 land. Anslagsvis 7,4 millioner mennesker mangler tilgang til nok mat mennesker er internt fordrevet et tall som forventes å øke til i løpet av Anslagsvis to millioner afghanske flyktninger bor i Pakistan og i Iran. Forventet levealder er 44,6 år. Voksne afghanere har gått gjennomsnittlig 3,3 år på skole. Verdens tredje mest korrupte land i 2010, etter Somalia og Burma. Kilder: CIA, OCHA, UNHCR, UNDP og Transparency International. rikansk soldat i Helmand-provinsen, tiltrekker seg også Talibans oppmerksomhet og bidrar i mange tilfeller til å øke omfanget gshandlinger. Foto: Scanpix PERSPEKTIV FAKTA Arne Strand påpeker at returen av over fem millioner fra naboland, faktisk utgjorde mellom 20 og 25 prosent av det totale folketallet i Afghanistan som var anslått til omlag 20 millioner i Det er en stor gruppe som skal få tilbake land og jord, skaffes skoleplass og helsehjelp, og eventuelt nødhjelp om de ikke klarer å skaffe seg inntektsmuligheter, sier Arne Strand, og påpeker at mange har havnet i Kabul, der det er svært vanskelig å finne seg et utkomme på grunn av enorm og ukontrollert byvekst. Ved inngangen til 2011 levde 3,1 millioner afghanere fremdeles i eksil. De fleste i Pakistan og Iran. FNs Høykommissær for flyktninger, António Guterres, sier til Perspektiv at, uansett fremtidsscenario, er det lite trolig at vi vil se ny, massiv flukt over landegrensene. Men vi venter en økning i antallet internt fordrevne, sier han. Hva som vil skje med de over tre millioner flyktningene som befinner seg i hovedsakelig Iran og Pakistan, er fortsatt et åpent spørsmål. De er lite velkomne i sine ANTÓNIO GUTERRES, UNHCR Uansett fremtidsscenario er det lite trolig at vi vil se ny, massiv flukt over landegrensene. vertsland, samtidig som returen til Afghanistan har stoppet opp, på grunn av ustabiliteten i hjemlandet og dårlige utsikter til reintegrering. Vår strategi har vært å jobbe for integrering i Iran og Pakistan, forteller Guterres. Det er imidlertid grunn til å frykte at mange av flyktningene, både i Iran og Pakistan, vil bli presset til å returnere til Afghanistan på grunn ANDREW WILDER, USIP Afghanistan lever i en økonomisk bistands- og krigsboble. av manglende støtte og muligheter til å skaffe mat og husly. En økonomisk boble De dårlige økonomiske utsiktene legger enda en stein til byrden, og øker risikoen Perspektiv 13

14 afghanistan DRAR: Selv om de amerikanske styrkene forlater Afghanistan vil USA likevel, etter avtale med regjeringen i Kabul, opprettholde en betydelig stabiliseringsstyrke etter Foto: Scanpix OMSTRIDT: Selv om mange hilser den internasjonale hjelpen velkommen i Afghanistan, er ulovlig misjonering. for mer ustabilitet og usikkerhet etter overgangen. Afghanistan lever i en økonomisk bistands- og krigsboble. Nå må man finne ut hvordan man kan slippe luften sakte ut av boblen, fremfor å blåse den opp ytterligere, slik at den til slutt sprekker - med de katastrofale humanitære konsekvensene det kan få, sier Andrew Wilder. En pågående studie fra Verdensbanken anslår at den samlede humanitære bistanden til Afghanistan tilsvarte 91 % av landets BNP i RETO STOCKER, ICRC Krigsøkonomien er blant de største bekymringene i Afghanistan Krigsøkonomien er blant de største bekymringene i Afghanistan, mener leder for Den internasjonale Røde Korskomiteens delegasjon i Afghanistan, Reto Stocker. Den økonomiske boomen vil ta slutt, og vanlige folk, som i noen år nå har klart å få endene til å møtes, vil ikke lenger klare det. Det bekymrer meg å vite at flere og flere vil trenge vår hjelp, men at vår evne til å respondere vil være strukket til bristepunktet når det skjer, fortsetter Stocker. Bistandstørke For alt tyder på at den internasjonale viljen til å spytte penger i utviklingsbistand vil svinne. En viktig del av de internasjonale styrkenes strategi, og særlig de amerikanske, har vært å bruke humanitær hjelp og bistand militærstrategisk i forsøket på å oppnå sikkerhet. Når troppene trekkes tilbake, og med dem den militære beveggrunnen for å yte bistand, er sannsynligheten stor for at Afghanistan tappes for midler til humanitær hjelp og utviklingsbistand. Vi frykter at når de internasjonale troppene forlater landet, så vil pengene fra det internasjonale samfunnet forflyttes til neste tragedie, sier Stocker. Også FN frykter bistandstørken. Vi venter at med den militære tilbaketrekkingen, så vil bistanden også reduseres betydelig, sier Valerie Amos, leder for FNs kontor for humanitær koordinering (OCHA). USAs bistand til Afghanistan er allerede blitt kraftig redusert fra 4,2 milliarder dollar i 2010 til 2,5 milliarder i 2011-budsjettet. Sannsynligvis vil budsjettposten reduseres ytterligere, i lys av en ytterst skeptisk VALERIE AMOS, OCHA Vi forventer at med den militære tilbaketrekkingen, så vil bistanden også reduseres betydelig. 14 Perspektiv

15 Norge i Afghanistan Norge har det siste tiåret sendt drøyt soldater til Afghanistan. 9 norske soldater er blitt drept. Siden 2002 har Norge brukt minst 11,1 milliarder kroner på sitt militære og sivile bidrag i Afghanistan. Det militære styrkebidraget hadde ved utgangen av 2010 kostet 6,6 milliarder kroner. Forsvaret skal bruke ytterligere 1,12 milliarder kroner i Afghanistan i Den sivile bistanden fra 2002 til 2010 var på 4,5 milliarder kroner. Norge bidrar med ytterligere 750 millioner i 2011, og har gitt løfte om samme beløp for den også grobunn for konflikt. I fjor sommer anklaget rasende demonstranter i byen Herat Kirkens Nødhjelp for å drive Foto: Scanpix kongress og vedvarende økonomisk krise i USA. Forsvarsanalytiker Michael O Hanon i tenketanken Brookings Institute anslår ifølge Reuters at den internasjonale bistanden kan bli halvert fra dagens 10 milliarder dollar. Vi merker allerede at det er vanskeligere å skaffe midler til arbeidet i Afghanistan, sier Elisabeth Rasmusson. Norsk kontinuitet Afghanistan-forsker Arne Strand er mindre bekymret for det videre engasjementet til Norge og andre land, som bidro med utviklingsstøtte lenge før de gikk inn militært: Jeg tror de vil videreføre støtten. Land som Norge og Sverige har jo hatt et skarpere skille mellom den humanitære og militære støtten hele veien. Men de som gikk inn humanitært kun i solidaritet med krigen mot terror, tror jeg også vil redusere den humanitære bistanden, sier han. Den sivile bistanden til Afghanistan fra Norge fra 2002 til 2010 var på 4,5 milliarder kroner. Norge bidrar med ytterligere 750 millioner i 2011, og har gitt løfte om samme beløp for Bistandsmidlene vil i fremtiden i større grad kanaliseres gjennom afghanske myndigheter, sentralt og i provinsene. Selv om mange er enige i at det er på tide at den valgte regjeringen overtar styringen selv, er det stor uro over det faktum at Karzai og hans folk ikke ser ut til å være oppgaven voksen. Politikken er lite gjennomsiktig, byråkratiet er svakt, rettsvesenet dårlig, korrupsjonen massiv og Afghanistans elite trekker i mange tråder, utenfor demokratisk kontroll. Vanskelig tilgang En ting er hvorvidt hjelpeorganisasjonene vil ha tilstrekkelige midler til å bistå alle i nød etter 2014 og om man får bukt med korrupsjonen, slik at hjelpen kommer fram dit den er ment. Et annet spørsmål er om verdenssamfunnet vil nå frem til dem overhodet. Afghanistan er og har vært ett av verdens vanskeligste land å drive nødhjelp i. Væpnet konflikt og manglende sikkerhet har avskåret mange afghanere fra livsnødvendig, humanitær hjelp. Nå spør mange seg hva som vil skje med den humanitære tilgangen, dersom Afghanistan fragmenteres og sentrale myndigheter mister kontrollen over flere områder der væpnede opprørsgrupper og krigsherrer vil regjere. Som hjelpeorganisasjon må vi til enhver tid forholde oss til dem som kontrollerer territoriet der vi arbeider. Det er først og fremst lokale myndigheter og autoriteter, men også Taliban, påpeker Elisabeth Rasmusson. Tidligere erfaringer gir likevel håp om at de ulike irregulære grupperingene i stor grad vil ønske de humanitære organisasjonene velkommen til sine territorier slik de gjorde før 2001-invasjonen. Perspektiv 15

16 afghanistan Nøytral hjelp avgjørende Av erfaring vet vi at væpnede opposisjonsgrupper, som Taliban, er villige til å samhandle med humanitære organisasjoner og andre som bidrar med hjelp. Taliban har til tider vist offentlig bevissthet om og interesse for prosjekter som kan bedre afghanernes liv, sier Valerie Amos i OCHA, og legger til at ikke-statlige organisasjoner, gjennom å bygge tillit til lokale krigsherrer, har hatt relativt god tilgang til Talibankontrollerte områder. Også Nick Lee, som leder hjelpeorganisasjonenes sikkerhetsorganisasjon INSO (International NGO Safety Organisation), sier at det ikke er grunn til å tro at militante opposisjonsgrupper vil motsette seg hjelpeorganisasjonene. Vi tror de vil anerkjenne behovet for å levere tjenester til folket. På lang sikt kan det faktisk bety at det humanitære rommet kan øke når internasjonale tropper trekker seg ut, sier Nick Lee til AlertNet. Men han understreker at alt avhenger av hva som skjer de neste to årene. Så lenge de internasjonale styrkene i tiden frem mot 2014 fortsetter å bruke utviklingsbistand og humanitær hjelp for å nå militære mål, og dermed fortsetter å utfordre den humanitære uavhengigheten og nøytraliteten, utfordres også tilliten til det humanitære hjelpekorpset som helhet. Sivile tap I løpet av årets første seks måneder økte de sivile dødstallene med 15 prosent sammenlignet med fjoråret. Kilde: FN (UNAMA) Handlingslammet FN FN har også hatt store problemer og organisasjonen har stått svakt i Afghanistan. FN sliter med sine blandede roller, og dens humanitære arm er i større grad blitt tatt til inntekt for vestens politiske agenda. FN sitter derfor i praksis fast i bunkre i Kabul, delvis vingeklippet. 1. april ble syv internasjonale FN-ansatte drept i Mazar-i-Sharif. Dette var det tredje angrepet på FN i løpet av 17 måneder. Selv om sikkerheten fremdeles utgjør en fare jobber vi med å bygge opp tillit lokalt for å kunne nå frem med humanitær hjelp, sier Valerie Amos. Hun beskriver hvordan FN nå forsøker å øke tilgangen og befeste sin humanitære posisjon for fremtiden. Vi har blant annet forbedret måten vi koordinerer våre aktiviteter med det militære, og klargjorde nylig de separate rollene mellom internasjonale militære styrker og humanitære organisasjoner, påpeker Amos. Også FNs høykommissær for flyktninger (UNHCR), António Guterres, jobber intenst for øke sin tilstedeværelse på bakken. Vi har kontinuerlig fokus på å øke bevisstheten om organisasjonens utelukkende humanitære mandat, men det er vanskelig, innrømmer han. Vi trenger et sterkt FN i Afghanistan, mener Elisabeth Rasmusson i Flyktninghjelpen, og understreker at for å oppfylle sin viktige rolle, må FN lykkes i å skape et tydeligere skille mellom sitt politiske, militære og humanitære virke. Fremtiden Jeg tror det er de prinsipielle og troverdige humanitære organisasjonene som har størst mulighet til å fortsette å jobbe i Afghanistan, påpeker Elisabeth Rasmusson. Det vil si de som ikke har tatt imot såkalte «counter insurgency money» midler som er blitt bevilget for å fremme militære sikkerhetsmotiver, ikke rent humanitære mål. Ett problem i fremtidsplanleggingen er at kunnskapen om de humanitære behovene på bakken er for dårlig. Sikkerhetssituasjonen har gjort at hjelpearbeiderne nærmest er bunkret inne i Kabul, med begrensede muligheter til å reise ut i felt og evaluere situasjonen. Å få bedre oversikt og samle mer informasjon om humanitære behov må bli en del av overgangsplanleggingen, avslutter Rasmusson. n FARVEL: Når lasteflyene tar av med militært utstyr, er det også stor sannsynlighet for at den humanitære innsatsen vil skrumpe inn. Det kan blant annet bety færre lærere, skoler og skolemateriell til barna. Foto: Scanpix 16 Perspektiv

17 HISTORIKK 1979: SOVJETISK INVASJON. 24. desember invaderer sovjetiske styrker Kabul og innsetter Babrak Karmal som landets leder. 1985: FELLES MOTSTAND. 7 ulike opposisjonsfraksjoner danner Mujahedin-alliansen mot de sovjetiske styrkene og får etter hvert støtte fra USA. 1988: SOVJET UT. Sovjet begynner å trekke ut sine styrker fra landet. 1989: SPLITTELSE. De siste sovjetiske styrkene forlater landet. Mujahedin fortsetter kampen mot Najibullah-regimet i Kabul. Alliansen er imidlertid splittet mellom de to rivaliserende fraksjonene; Nordalliansen og Taliban. 1992: Najibullah-regimet i Kabul nedkjempes. 1993: Mujahedin danner regjering med den etniske tadsjikeren Burhanuddin Rabbani som president. 1996: TALIBAN TAR OVER. Pashtun-dominerte Taliban tar kontroll over Kabul og innfører et strengt islamistisk styre. 2001: KRIG OG OKKUPASJON. 7. oktober går USA og Storbritannia, sammen med Nordalliansen til angrep på Taliban-regimet: Operation Enduring Freedom. I desember vedtar FNs sikkerhetsråd å opprette «The International Security Assistance Force» (ISAF) og ansvaret for å lede krigen i Afghanistan blir overført til NATO. 7. desember er Taliban-regimet nedkjempet, men fortsetter motstanden gjennom geriljakrig. KARZAI. Hamid Karzai, som har nære bånd til USA, leder en overgangsregjering. 2002: UTENLANDSKE TROPPER. De første utenlandske troppene er på plass i januar. 2003: NATO tar kontroll over sikkerheten i Kabul. Samtidig intensiverer Taliban motstandskampen. 2004: GRUNNLOV. Et råd, ledet av Karzai, vedtar en grunnlov som sikrer presidenten stor makt og Karzai innsettes som president etter å ha fått over halvparten av stemmene i presidentvalget. 2005: VALG. Første parlaments- og lokalvalg på 30 år gjennomføres. 2006: SIKKERHET. NATO får ansvaret for sikkerheten i hele landet. 2009: OMSTRIDT VALG. Hamid Karzai utroper seg selv til vinner av presidentvalget, men beskyldes for utstrakt valgfusk. 2009: TRAPPER OPP. President Barack Obama trapper opp kampen mot Taliban, som har styrket sin posisjon og tatt kontrollen over stadig større områder. Obama varsler også tilbaketrekning i : KRITISK. NATO varsler full tilbaketrekning og vil overlate hele sikkerhetsansvaret til afghanerne innen utgangen av Sikkerhetssituasjonen forverres og sivile blir drept. Regjeringen i Kabul innleder samtaler med Taliban. 2011: FORHANDLInGER NATO-ledede styrker og afghanske sikkerhetsstyrker forsøker å bekjempe Taliban i en offensiv, som i stor grad rammer sivile. Første halvår blir sivile drept. Dette er en økning på 15 prosent fra året før. 2014: EXIT. De internasjonale styrkene skal trekke seg ut og overlate hele sikkerhetsansvaret til den afghanske regjeringen. PERSPEKTIV FAKTA Perspektiv 17

18 afghanistan Humanitær hjelp og bistand bidrar ikke til økt sikkerhet i Afghanistan. Snarere tvert imot. Feilslått bistand Tekst: Marianne Alfsen/Felix Media Det er konklusjonen etter et toårig forskningsprosjekt ved Feinstein International Center ved Tufts University i USA, som publiserte sine første funn i Rapporten, som er finansiert av Afghanistan Research and Evaluation Unit (AREU), samt norske, svenske og australske myndigheter, spenner dermed beina under en av hovedstrategiene for hvordan krigen i Afghanistan skulle vinnes. I Afghanistan har man operert ut fra en antagelse om at å bruke mer bistandsmidler i usikre områder bidrar til økt sikkerhet. Det er forsket mye på hvorvidt bistand fremmer utvikling, men det fantes ingen empiri på hvorvidt bistand fremmer sikkerhet, forteller Andrew Wilder ved United States Institute of Peace om bakgrunnen for studien han ledet. En kamp om tillit Da USA, sammen med Storbritannia og den afghanske Nord-alliansen gikk til angrep på Afghanistan 7. oktober 2001, lovet president George W. Bush at det ikke bare var bomber og kuler som skulle regne over landet. Humanitær hjelp og utviklingsbistand verdt millioner av dollar skulle også øses ut over en lutfattig, krigstrett og sultende befolkning. Gjennom ti år med krig har USAs mantra vært at for å oppnå «sikkerhet», må den militære innsatsen gå hånd i hånd med en innsats for å vinne den afghanske sivilbefolkningens tillit eller «hearts and minds». Den internasjonale, NATO-ledede ISAFstyrken, som i desember 2001 ble opprettet av FNs sikkerhetsråd for å bistå afghanske myndigheter med å oppnå «sikkerhet», har adoptert samme tankegang. ISAF-styrkens «Provincial Reconstruction Teams» (PRT) er i praksis den militære operasjonens bistandsarm. Foruten å bidra til gjenoppbygging og utvikling, bidrar PRT ene med «støtte til humanitær bistand utført av offentlige afghanske organisasjoner, internasjonale organisasjoner og ikke-statlige organisasjoner.» Strategisk våpen Resultatet er at utviklingsbistand og humanitær hjelp er blitt brukt som et aktivt virkemiddel i bekjempelsen av opprørerne i Afghanistan. At humanitær hjelp og utviklingsbistand blir levert like militært strategisk som bomber og kuler. Men vi fant ingen bevis på at utviklingshjelp er et effektiv redskap for å oppnå stabilitet og sikkerhet på kort sikt, sier Wilder, og påpeker at de mest stabile regionene i Afghanistan har mottatt minst bistand. Den logiske konsekvensen av ideen om at bistand fremmer sikkerhet, er at hovedårsaken til usikkerhet og ufred er manglende utvikling. Det vil si faktorer som fattigdom, sult og arbeidsløshet. Men det stemmer ikke, ifølge Wilder, som har samlet vitnemål fra en lang rekke afghanske og internasjonale aktører i Afghanistan. Hovedårsaken til konflikten i Afghanistan er ikke manglende utvikling, men en dårlig, korrupt regjering som plyndrer landet, påpeker Wilder. I tillegg peker han på faktorer som rivalisering mellom etniske grupper og stammer, innblanding fra naboland, landkonflikter og kamp om vannressurser. De konfliktdrivende faktorene er altså hovedsakelig politiske, geopolitiske og ideologiske, sier Wilder. I tillegg fant han at tilstedeværelsen av internasjonale styrker i seg selv virket konfliktfremmende. Styrkene ble i utgangspunktet ønsket velkommen, men endte med å bli magneter som brakte opprørerne inn i områder der det ikke ville vært kamper med mindre internasjonale tropper var tilstede, fortsetter han. Ikke nytt Wilder påpeker at det ikke er noe nytt at USA og andre land bruker utviklingsbistand og humanitær hjelp som politiske virkemidler. Den tankegangen daterer seg tilbake til den kalde krigen. Men i Afghanistan og Irak er det blitt til noe ganske annet enn å støtte en politisk alliert, som Israel eller Egypt. Det er blitt brukt mer eksplisitt til å fremme stabilitet og oppnå sikkerhet, forteller Wilder. Ifølge studien har USA kanalisert brorparten av sin humanitære støtte til områder med store sikkerhetsutfordringer, mens relativt stabile og fredlige regioner har sett færre bistandsdollar og er i praksis blitt straffet for å være fredelige. Først ble «hearts and minds» strategien brukt for å vinne støtte til de internasjonale troppenes tilstedeværelse. Men da antiopprørerstrategien ble innført, dreide det seg i større grad om å vinne folkets støtte til den afghanske regjeringen, forteller Wilder. Han hevder at bistanden i det perspek- 18 Perspektiv

19 FARLIG BISTAND: Amerikanske soldater bistår en spansk lege i Herat-provinsen. Sammenblandingen av militær og humanitær innsats brukes til å vinne hearts and minds, men er lite effektiv og utsetter både sivilbefolkningen og hjelpeorganisasjonene for stor fare. Foto: Scanpix n n For det første tror jeg forventningene er blitt hevet for høyt. For det andre føler folk bistanden har styrket korrupte og mektige individer i maktapparatet. Dr. Andrew Wilder United States Institute of Peace tivet ikke bare har vært virkningløs, den har tvert imot ført til mer usikkerhet. Bistanden har gitt grobunn for misnøye, sier Wilder, og forklarer det med at folk ikke er fornøyde med det regjeringen har gjort for dem med utenlandsk pengehjelp, som å bygge skoler og veier. For det første tror jeg forventningene er blitt hevet for høyt. For det andre føler folk at bistanden har styrket korrupte og mektige individer i maktapparatet. Bistandsprosjekter har ofte også skapt en vinner- og taperdynamikk, som har gitt grobunn for en oppfatning om at noen individer og grupper har mottatt mer enn andre. Kontroversiell strategi Samrøret mellom humanitære og militære virkemidler har skapt store kontroverser gjennom flere år. Mange mener strategien har svekket viktige humanitære prinsipper særlig nøytralitetsprinsippet og prinsippet om at hjelpen skal gis til dem som trenger den mest, ikke der den er mest egennyttig. Dette har også ført til at både den afghanske sivilbefolkningen og bistandsarbeidere blir utsatt for større risiko, da det å gi og ta i mot hjelp tas til inntekt for den internasjonale styrkens militære og politiske mål av opprørerne. n Perspektiv 19

20 Ytring MARIANNE MJAALAND er lege og forfatter Afghanistans fremtid ligger i hendene på kvinnene, som nå utfordrer Taliban og det mannsdominerte samfunnet. Kvinnene er Afghanistans fremtidshåp En fremtid for Afghanistan? Bare forestillingen kan synes som en selvmotsigelse. Nåtiden er komplisert nok og fortiden kan neppe holdes opp som fremtidsspeil. Men historien kan kanskje likevel øke forståelsen. For meg vil den alltid også ha et personlig tilsnitt: jeg bodde der som barn og var tilbake som lege på 80-tallet. Afghanistan 1966: Jeg var 11 år og navnet var som et sus av tusen-og-en-natt. I UNESCOs regi skulle min far bygge opp en utdanning for lærerskolelærere. På Asia-kartet fant vi landet klemt mellom Iran og Pakistan, med en liten tarm mot Kina. Og i nord: Sovjet. Bare ett land mellom oss og Norge, tenkte jeg ofte i løpet av de to årene som fulgte. Riktignok en koloss av et land som hadde få skrupler med å ta seg til rette i sine naboland, når det måtte passe. Noe som afghanerne drøyt ti år senere skulle få erfare til fulle. PREGET AV FREMTIDSHÅP Men slutten av 60-tallet var fortsatt uskyldens tid, preget av fremtidshåp og en stabilitet landet ikke hadde opplevd tidligere. Zahir Shah hadde regjert landet siden 1933, inntil han ble fjernet fra tronen av sin fetter Daoud i Zahir Shah hadde ambisjoner om å bygge en moderne nasjonalstat. Men han var skeptisk mot fremmede, særlig vestlig innflytelse, og han hadde stengt grensene for utlendinger inntil midt på femtitallet. Skepsisen var ikke vanskelig å forstå. I imperiets glanstid forsøkte britene tre ganger å erobre landet, alle endte med knusende nederlag. Historier afghanerne med stolthet har løftet frem utallige ganger siden. På 50- og 60-tallet hadde imperialismen et vennligere ansikt. Bygging av universiteter og skoler, sykehus og veier og modernisering av jordbruk var milde gaver det var vanskelig for et fattig land å takke nei til, og Zahir Shah gjorde sitt beste for å balansere stormaktene ved å åpne for alle, og med en god porsjon FNbistand. Jordbruksprosjektet endte riktignok med at tidligere fruktbar jord tørket ut og økt saltinnhold gjorde den udyrkbar, og veiene som Sovjet bygde gikk nord-syd, svært så praktisk for tanksene som senere skulle rulle gjennom landet. Misjonærer var eksplisitt uønsket. Det vil si, de kristne. I 1967 ble to eldre danske sykepleiere, tidligere misjonærer i Pakistan, men nå engasjert i rent humanitært arbeid, lynsjet i Kabul. Hvilken trussel ville vel deres misjonering ha utgjort, sammenlignet med ødeleggelsene til Sovjets krigsmaskin? Dette var samtidig en kilde til forståelse av en motstand som ti år senere må ha forundret en erklært sekulær stormakt som Sovjet: avvisningen av Vesten i en muslimsk kontekst av varierende, men uomtvistelig religiøs karakter. En konflikt som fortsatt har gjenklang i korsfarernes herjinger. Ikke rart Bush s trussel om hevn etter 11. september med referanse til de historiske korstogene satte en muslimsk verden i brann. ØNSKE OM MODERNITET Men i 60-tallets Kabul ble moderniteten ønsket velkommen. Zahir Shah s kone og døtre viste seg offentlig i vestlige klær og uten slør. Gatebildet var en underlig blanding av den gamle og den nye tid: esler og motorsykler, kameler og biler, høyhælte sko og miniskjørt under burkaen. Universitetene var åpne for kvinner. Min far hadde flere kvinnelige samarbeidspartnere. Noen av dem bar et kast over håret, andre ikke. Hva forstår en tolv-tretten år gammel norsk jente av et så fremmed land? Best husker jeg pikeskolene: jenter på min egen alder i sorte kjoler og hvite hijab, ivrige hender i været, åpne, konsentrerte ansikter. Studentdemonstrasjonene på slutten av 60-tallet spredte seg fra Paris til Kabul: venstreorienterte, ofte Sovjet-kommunistiske grupper, i opprør mot det bestående. Men i det bestående fantes grunnleggende forskjeller: vestlig borgerlig establishment var noe ganske annet enn et muslimsk stammesamfunn, som aldri reelt sett hadde vært noen nasjonalstat. Det afghanske samfunn kan bedre forstås som en løs samling folkegrupper med hver sine tradisjoner og gjensidig uforståelige språk, med Islam som overordnet, men mangetydig ramme. Folk isolert i hvert sitt dalføre, ofte i innbyrdes, væpnet strid. Med byens eldste som øverste leder. Og ja visst, med kvinnene trygt innenfor murene. Landsbyfolk med n n Vår tilstedeværelse er i seg selv kilde til splittelse og bærer ved til Talibans bål. 20 Perspektiv