Regulering av fisket etter anadrome laksefisk i vassdrag og sjø fra 2016.

Transkript

1 Høringsuttalelse fra Protect Sápmi, angående Miljødirektoratets høringsnotat, : Regulering av fisket etter anadrome laksefisk i vassdrag og sjø fra Stikkord fra innholdet i høringsnotatet. Laksens sjøoverlevelse er redusert med mer enn 50 % de siste 30 år, pluss at menneskeskapte negative påvirkningsfaktorer på regionalt og lokalt nivå har innvirkning på det høstbare overskuddet. Det pekes også på mulige virkninger av klimaendringene. Man nevner de internasjonale forpliktelsene Norge har som medlem i NASCO (North Atlantic Salmon Conservation Organization) - den nordatlantiske laksevernorganisasjonen, hvor det i retningslinjene er understreket at responsen på kort sikt i forhold til sviktende gytebestandsmåloppnåelse vil være å redusere eller stanse beskatningen, må det også gjøres en innsats for å identifisere og iverksette tiltak mot annen påvirkning som kan være hovedårsak til bestandsnedgangen. I den forbindelse nevnes også at norske myndigheter har slått fast «at Norge bør være et foregangsland i arbeidet med å følge opp de internasjonale retningslinjene for villaksforvaltningen». I den forbindelse listes det også opp flere internasjonale bestemmelser som angår samene som urfolk. I notatet gjøres det rede for lovgrunnlaget i naturmangfoldloven og lakse- og innlandsfiskeloven, og at det i naturmangfoldlovens 8 er slått fast at all forvaltning skal baseres på vitenskapelig kunnskap så langt det er rimelig, men at myndighetene også skal «legge vekt på kunnskap som er basert på generasjoners erfaringer gjennom bruk av og samspill med naturen, herunder slik samisk bruk, og som kan bidra til bærekraftig bruk og vern av naturmangfoldet.» Forholdet til den erfaringsbaserte kunnskapen er ifølge høringsnotatet ivaretatt på følgende måte: «Integrering av erfaringsbasert kunnskap i kunnskapsgrunnlaget har blant annet blitt ivaretatt gjennom regionale og lokale prosesser, samt ved at VRL på en systematisk måte årlig innhenter kunnskap om fiske og fangst, og andre relevante forhold fra lokalt hold. 1 1 Det ville vært ønskelig med nærmere dokumentasjon på hva som mer konkret ligger i kunnskapsinnhentingen av tradisjonell kunnskap. Synspunkter fra lokalt hold som kom frem på to folkemøter sist vinter, Karasjok, 24.3 og Båteng, 29.4., om kunnskapsgrunnlaget mht. laksebestandene i vassdraget, tydet ikke på at de lokale fiskernes erfaringsgrunnlag var spesielt etterspurt eller vektlagt av forskning og forvaltning.

2 Naturmangfoldlovens formål som også vektlegger samisk kultur - siteres også: «Lovens formål er at naturen med dens biologiske, landskapsmessige og geologiske mangfold og økologiske prosesser tas vare på ved bærekraftig bruk og vern, også slik at den gir grunnlag for menneskenes virksomhet, kultur, helse og trivsel, nå og i fremtiden, også som grunnlag for samisk kultur.» Myndighetenes konsultasjonsplikt overfor Sametinget nevnes, og at Sametinget skal gis anledning til å møte Klima- og Miljødepartementet før endelig vedtak, ved uenighet mellom Miljødirektoratet og Sametinget. I punktet «Nærmere om Naturmangfoldloven» sies at man har brukt den best tilgjengelige kunnskap til grunn for forslagene til regulering av laksefisket. Blant flere kilder fremheves rapport nr. 7 og 8 fra Vitenskapelig råd for lakseforvaltning (VRL), og at det i all hovedsak er et tilstrekkelig kunnskapsgrunnlag til å regulere fisket, og viser der til naturmangfoldloven 8». (Se Protect Sápmis merknader lengre bak i dokumentet) Under dette punktet kommer man også inn på fisket med krokgarn og at dette er faset ut i hele landet med unntak av i Finnmark. Bakgrunnen sies å være at krokgarn gir mer garnskader på fisken enn kilenot og sitjenot. 2 Det hevdes også og at «det gjennom vitenskapelige undersøkelser er vist stor dødelighet på den fisken som slipper fri fra krokgarna». 3 Krokgarn fanger ifølge notatet også mer selektivt på fisk mellom tre og sju kilo 4, der hunnfiskandelen er høyest, og at man i 2015 tester ut en ny trådtype i kilenot, «for å vurdere muligheten for å fase ut krokgarn også i Finnmark». Under punktene «Mål og prinsipper» og «Omlegging i lakseforvaltning» redegjøres for introduksjonen av gytebestandsmål som styringsverktøy - at det skal være nok gytefisk i alle bestander etter at alt fiske er avsluttet. Det vises også til St.prp. 32 ( ) hvor det ble varslet en omlegging av reguleringene med betydning for sjølaksefisket og fisket i vassdrag med flere separate laksebestander. Der understrekes føre-var-tilnærmingen, at laksefisket bør baseres på de bestandene som utnytter produksjonskapasiteten sin fullt ut, og at fiske på øvrige bestander bør begrenses i størst mulig grad. Ifølge ovennevnte stortingsproposisjon kan dette, «bare oppnås ved å redusere fisket på blandede bestander. Sjølaksefisket må derfor reduseres og sannsynligvis også fases ut i enkelte områder. I tillegg vil det være nødvendig å senke beskatningstrykket eller innføre fiskeforbud i deler av vassdrag med klart atskilte bestander med ulik status». Dette utvikles videre i avsnittet «Fiske på blanda bestander», og at sjølaksefisket og fisket i store vassdrag på blanda bestander kan «medføre at enkeltbestander utsettes for større beskatning enn det bestanden tåler. Naturlig fåtallige eller sterkt reduserte bestander utsettes for en større risiko for ikke å oppnå gytebestandsmål, og kan i verste fall trues av utryddelse på grunn av sammenfall av uheldige omstendigheter». I den forbindelse viser man også til en 2 Dokumentasjon mangler. 3 Dokumentasjon mangler. 4 Dokumentasjon mangler, og - er det ikke slik at fangst av en viss størrelsesgruppe avhenger av maskestørrelse?

3 anbefaling fra ICES (2015), hvor det fremkommer at det kun bør fiskes på bestander med full reproduktiv kapasitet, og at fiske på blanda bestander representerer spesielle trusler. 5 ICES 6 (2015) gir følgende anbefaling vedrørende fiske på blanda bestander: ICES considers that to be consistent with the MSY and the precautionary approach, fisheries should only take place on salmon from stocks that can be shown to be at full reproductive capacity. Due to the different status of individual stocks, mixed-stock fisheries present particular threats, og videre Conservation would be best achieved if fisheries target stocks that have been shown to be at full reproductive capacity. Fisheries in estuaries and especially rivers are more likely to meet this requirement. Høringsnotatets fremstilling av smålaksfangsten i sjølaksefisket gjengis her i sin helhet: «Beskatning av smålaks i sjølaksefiske Selv om smålaks, og da særlig fisk under 1,5 kg, beskattes mindre effektivt i redskaper som benyttes i sjølaksefiske enn større fisk, er de store individene i smålaksbestandene av stor betydning for å sikre bestandenes produktivitet og overlevelse. Enkelte sjølaksefiskere velger å fiske med større maskevidde en minimumskravet tilsier for å ta en mindre andel smålaks. Redskapene som benyttes i sjølaksefiske er likevel relativt effektive, og særlig fåtallige bestander kan ved tilfeldigheter bli hardt beskattet. Andelen smålaks i fangsten i sjølaksefiske har de siste fem årene vanligvis ligget rundt 30 %, men varier mellom 10 og 60 %»: Kommentar: Det er noe vanskelig å se hva som eksakt menes her. Overgang til større maskevidde for å spare den minste laksen er tydeligvis ikke ønskelig fordi man da fanger større laks fåtallige bestander kan bli for hardt beskatta. Spørsmålet man sitter igjen med er om det som står her egentlig betyr at alt sjølaksefiske er skadelig uansett maskestørrelse. Hva gjelder «Utvikling i fiske og fangst i sjølaksefisket» fremkommer at tidligere ble opptil prosent at laksen tatt i sjøen. Nå blir mer enn halvparten av fangsten tatt i elvene, men at i enkelte fjordregioner i Norge er fangsten fremdeles større enn i tilgrensende vassdrag. Videre heter det: «Finnmark er i dag fylket med det mest omfattende sjøfisket. Rundt halvparten av all laks som fanges i sjøen fiskes i dette fylket. Og - nedgangen i antall fiskere de senere år har vært mindre i Finnmark enn i resten av landet. Gjennomsnittlig rapportert sesongfangst per fisker varierer mellom år og fylker, men ser ikke ut til å ha avtatt gjennom de siste fem, seks årene. Dette har trolig 5 Uttalelsen fra ICES er for øvrig kun gjengitt på engelsk og begrepet MSY er ikke forklart. Begge deler kan medføre vanskeligheter for folk som ikke behersker språket. MSY - Maximum sustainable yield - the extraction level of the resource which does not exceed the growth maksimalt bærekraftig uttak. 6 ICES - International Council for the Exploration of the Sea, eller Conseil International de l'exploration de la Mer (CIEM) - Det internasjonale havforskningsrådet

4 sammenheng med at en reduksjon i antall utøvere fører til at fangsten hos gjenværende fiskere øker.» (Se kommentar til disse to avsnittene seinere i dokumentet). Underoverskriften «Prognoser og adaptiv forvaltning» gir en interessant innføring i kompleksiteten ved regulering av laksefisket, og ifølge VRL «foreligger for tiden ingen prognose- eller modellverktøy som er egnet til bruk i regulering av laksefisket. De store underliggende naturlige bestandssvingningene er sannsynligvis for en stor del styrt av endringer i naturlig sjøoverlevelse. ( ) Sjøoverlevelsen kan likevel variere mye mellom regioner og mellom nærliggende bestander. Sjøoverlevelsen kan også variere mye mellom år og over tid, trolig med flere hundre prosent. Tilsvarende kan det høstbare overskuddet variere mye». 7 Sjølaksefisket Troms. I det som er et gammelt sjøsamisk område Region «Nord-Troms», kommunene «Kåfjord, Skjervøy, Nordreisa, Kvænangen, Karlsøy, Lyngen og Storfjord» som nå har i underkant av én måneds fiske med kilenot, i juli måned, foreslås det en reduksjon på ytterligere én uke for nesten alle kommunene. Fisket kan dermed ta til 05.07, og avsluttes Unntaket er Kvænangen, hvor man kan fortsette som i dag, til Sjølaksefisket i Finnmark. I forvaltningssammenheng i forhold til reguleringen av sjølaksefisket er Finnmark delt inn i fire regioner - Fjordene i Vest-Finnmark, Kysten av Finnmark, Indre Varangerfjord og Tanafjorden. Det fremgår av høringsnotatet at sjølaksefiskerne i alle disse regionene ønsker 4 døgns fiskeuke og fisketid fra 15. mai til 4. august, både for krokgarn og kilenot. Fylkesmannen som er en sentral instans i reguleringssammenheng, foreslår ingen endringer for Fjordene i Vest-Finnmark i forhold til dagens situasjon. For Kysten av Finnmark anbefaler fylkesmannen heller ingen endring i forhold til dagens reguleringer «dersom det ikke blir endringer i Tanafjorden eller Tanavassdraget». 8 Heller ikke for Indre Varangerfjord eller Tanafjorden fremmer Fylkesmannen forslag til endringer i dagens regelverk - utenom den uforklarte merknaden vedrørende Tanafjorden og Tanavassdraget. Miljødirektoratet som fremmer høringsnotatet ønsker imidlertid ytterligere innskrenkninger. For region Tanafjorden skal fisketiden kuttes med én uke i begynnelsen av sesongen både for kilenot og krokgarn, slik at den starter 8.6. For kilenot tillates deretter kun tre dagers fiske de to første ukene. Med krokgarn skal det i samme periode være kun to dagers fiske. Avslutningsdatoen for både kilenot og krokgarn skal være som i dag og 4.8. Begrunnelsen fra direktoratets side er: 7 Det er positivt at man legger vekt på at det kan være stor spennvidde i den naturlige variasjonen. Sjøoverlevelse er selvsagt en meget viktig faktor. Et annet forhold som mange tradisjonsbærere også peker på, er isgang i elvene etter gyting som kan ha en ødeleggende effekt i forhold til resultatet av gytingen i vedkommende elv. 8 Det forklares ikke nærmere hva som ligger i dette forbeholdet.

5 «Det er behov for vesentlig reduksjon i beskatningen av laks i denne regionen. Det avlives betydelig mer laks i elv enn i fjorden. Under forutsetning av at det blir innført vesentlige begrensninger i fisket i Tanavassdraget, foreslår direktoratet å utsette fiskestart i regionen med en uke, og redusere ukentlig fisketid med et døgn de to første ukene av sesongen». Når det gjelder Varanger slipper den innerste delen ytterligere innskrenkninger. Fisketiden for krokgarn skal fortsatt være fra 1.6. til 1.7. Det foreslås heller ikke endringer for kilenot i noen del av Varangerfjorden. Krokgarnforslaget for den ytre delen av Varangerfjorden varsler imidlertid nye innstramminger. Sesongen skal kun vare i tre uker, fra 8.6. til 1.7, med to dagers fisketid pr. uke. Begrunnelsen er at: «Flere elver i regionen ligger langt fra forvaltningsmålet, og det er behov for redusert fiske i regionen. Direktoratet foreslår til dels betydelige restriksjoner i fisket i vassdragene. Det beskattes omtrent like mye laks i sjøfisket som i elvefisket i regionen. Direktoratet foreslår å utsette fiskestart med en uke og redusere ukentlig fisketid med et døgn for fiske med krokgarn. Direktoratet foreslår ingen endringer i fisket med kilenot». Det er også foreslått ytterligere krokgarnrestriksjoner for region Kysten av Finnmark - f.o.m. de ytre delene av Sør-Varanger, t.o.m. Loppa. Fisketiden skal være fra 8.6. til 6.7., med to dagers fiske de to første ukene. Begrunnelsen er: «Av hensyn til bestandssituasjonen i Tanavassdraget og svake bestander i Varanger, er det behov for begrensning av fisket i denne regionen. Direktoratet foreslår ingen endringer i reguleringen av fisket med kilenot. Under forutsetning av at det blir innført begrensninger i fisket i Tanavassdraget foreslår direktoratet å redusere ukentlig fisketid for fiske med krokgarn med et døgn de to første ukene av sesongen». Protect Sapmis merknader til høringsnotatet. Vår generelle kommentar er at de sterke nedskjæringene som sjølaksefisket har gjennomgått gjennom tiår etter tiår, har redusert dette fisket til et minimum mange steder. Særlig gjelder dette sør for Finnmark. Det betyr også at laksefisket som et materielt grunnlag for samisk kultur, er blitt sterkt svekket. De foreslåtte nedkortingene av fisketiden i dette høringsnotatet fortsetter den negative trenden, også i det gamle sjøsamiske området i Nord-Troms. Man må anta at svært få vil se det regningssvarende - i forhold til arbeid og utgifter - å ruste seg til knapt tre ukers fiske med kilenot. I Finnmark har det også vært sterke nedskjæringer. Selv om man i enkelte områder har hatt så lite fisketid at antallet utøvere stadig har gått nedover, har sjølaksefisket likevel vært og er en viktig del av sjøsamisk og annen lokal kultur i mange områder. De kuttforslagene som nå foreligger hvis de gjennomføres - vil redusere denne betydninga sterkt. I den forbindelse kunne det være interessant å vite hvilke vurderinger som er gjort i forhold til Norges lovbestemte og internasjonale forpliktelser når det gjelder å sikre og trygge grunnlaget for samisk kultur.

6 I den forbindelse viser vi til de juridiske vurderingene og henvisningene til aktuelle lovbestemmelser som ligger i høringsuttalelsen fra Tana og omegn sjølaksefiskerforening, hvor det blant annet heter at, «Regulerende myndighet må ( ) redegjøre for hvordan naturgrunnlaget for samisk kultur ivaretas gjennom de valgte reguleringstiltak. For å kunne gjøre en slik vurdering, og derigjennom vedta tilfredsstillende reguleringer, må Miljødirektoratet ha kunnskap om naturgrunnlaget for samisk kultur. Her inngår kunnskap om samisk kultur, samisk sjølaksefiske, og hvilke forutsetninger som må være tilstede for at dette naturgrunnlaget sikres for fremtiden. Innenfor disse rammene må Miljødirektoratet med henvisning til et tilfredsstillende kunnskapsgrunnlag i grunn utforme hensiktsmessige reguleringstiltak.» 9 Et annet forhold vi vil peke på er at nedskjæringer i sjølaksefisket burde sees i sammenheng med andre reguleringer av havets ressurser i sjøsamiske områder. Ut fra hensynet til opprettholdelse og styrking av samisk kultur som er en overordna samfunnsmessig målsetting i Norge, er det uholdbart at de ulike sektormyndighetenes tiltak ikke sees i sammenheng. Det vil si at man må se hen til de kumulative effektene av de samla reguleringene og inngrepene som er gjort over tid, og hvordan nye begrensninger på næringsaktiviteten virker inn på vilkårene for sjøsamisk kultur. Etter det vi kjenner til er det ikke gjort en slik kumulativ analyse, men det er et stort behov for at et slikt arbeid gjennomføres. Der er en rekke elementer som bør inngå, og noe av det aller mest aktuelle i dag er oppdrettsindustriens båndlegging av arealer i fjordene, og omfanget av den negative virkninga på villaksstammen(e). I høringsnotatet merker vi oss også at det er gjort forsøk med en ny type kilenot som et ledd i arbeidet med å fase ut krokgarn også i Finnmark. En slik utfasing vil nøkternt sett bety at sjølaksefiskets betydning for småsamfunn langs kyst og fjord i Finnmark, har utspilt sin rolle gjennom offentlige reguleringer. Reguleringene i sjølaksefisket er derfor en naturlig del av et (snarlig) arbeid om hvilke kumulative effekter ulike reguleringer og inngrep har hatt i forhold til sjøsamisk kultur. Utviklinga av sjølaksefisket i Finnmark mellom 1981 og Når det gjelder tallstørrelser fremgår det av høringsnotatet at sjølaksefisket i Finnmark i 2014 fanga om lag kg fordelt på 362 sjølaksefiskere, med totalt 185 kilenøter og 436 krokgarn. Til dette må bemerkes at disse tallene ikke betyr at det samtidig ble fiska med det nevnte antallet redskaper. Mange veksler nemlig mellom de to nevnte redskapstypene, slik at tallet på krokgarn og kilenøter som er i bruk samtidig er atskillig lavere enn det oppgitte. Når det gjelder antall plasser, vil vi også nevne at det i 1981 ble gjennomført en undersøkelse blant sjølaksefiskerne i Finnmark. Der fremkommer det at 1268 av «statsplassene» var utviste 9 Punktet «Naturgrunnlaget for samisk kultur».

7 det året. I tillegg hadde man ca registrerte private plasser, men man hadde ikke full oversikt over hvor mange av disse som var i bruk. 10 Det forteller noen om nedgangen i antall utøvere og intensitet i sjølaksefisket i Finnmark, når man i tillegg tar i betraktning at fisketida i dag er vesentlig kortere enn i Reduksjon i sjølaksefisket for å oppnå en avtale med Finland om fisket i Tanavassdraget? Tanavassdraget er meget viktig også for reguleringene av sjølaksefisket i Finnmark. For store deler av sjøområdet i Finnmark er det som vist foran, forslag om sterke beskjæringer i fisketid forutsatt begrensninger av fisket i Tana. Vi vil derfor gå inn nærmere inn på dette. Vi stiller oss spørrende til hvilket forvaltningsprinsipp som ligger til grunn for at en fortsatt reduksjon av sjølaksefisket i regionene Tanafjorden og Kysten av Finnmark - gjøres betinget av at man kommer frem til begrensninger av fisket i Tana. Er dette et ledd i bestrebelsene for å komme frem til en ny overenskomst om fisket i Tana? En vesentlig grunn til et slikt spørsmål er utviklinga av det finske turistfisket i dette vassdraget. Det har i en årrekke vært ført forhandlinger med Finland for å komme frem til en ny overenskomst om laksefisket i Tanavassdraget, som på en lang strekning danner grense mellom Norge og Finland. Der har man det forhold at det finske turistfisket har hatt et meget stort omfang helt siden 1970-tallet, og er den eneste beskatningsmåte av Tanalaksen som har økt og holdt seg på et meget høyt nivå siden da. Philip Burgess oppgir at det i 1953 ble solgt 593 døgnkort til finske sportsfiskere. I 1963 var tallet 2196, i 1973 var det 8982 og i 1975 ble det solgt døgnkort. 11 Dette utviklet seg ytterligere og var kommet opp i nesten døgnkort i Etter dette sank salget noe, og var i 2008 nær kort. De aller fleste av disse var båtkort solgt på riksgrensestrekninga. Dette fisket foregår nedenfor de tre store og viktige sidevassdragene Anárjohka, Kárášjohka og Iešjohka som danner Deatnu Tanaelva. 12 Det hører med til dette bildet at før 1979 kunne en som ikke hørte hjemme i elvedalen, bare kjøpe fiskekort for 10 døgn. Etter 1979 har det ikke vært noen restriksjoner. 13 Samtidig med at dette kvantitativt meget store beskatningselementet har fått utvikle seg uten restriksjoner, har de tradisjonelle fiskerne i Tanavassdraget og sjølaksefiskerne i Finnmark vært nødt til å tåle sterke begrensninger i sitt fiske i perioden side 1970-tallet. Midt i den kraftigste opptrappingsperioden for det finske turistfisket ble garnfiskerne i Tanavassdraget fratatt ett fiskedøgn i 1979, slik at de siden da bare har hatt tre fiskedøgn pr. uke. Begrunnelsen var den sedvanlige bestanden(e) tåler ikke mer fiske. For sjølaksefiskerne i Finnmark er situasjonen enda grellere. Den ene nedskjæringen har fulgt den andre. Begrunnelsen har vært at laksestammene må skånes. Dette har ført til, Kraftige innskrenkninger av fisketiden for kilenot og krokgarn. 10 Rikstad/Ørjebu 1981: Burgess 1996: 45. Han bygger på tall fra RKTL (Finnish Game and Fisheries Research Institute. 12 VRL 2009: Burgess 1996: 39.

8 Fjerning av ca lakseplasser på det som ble kalt statens grunn rundt Forbud mot høstfiske etter laks i Tana og Varanger. Forbud mot settegarn og kastenot. Forbud mot dorgefiske i sjøen før 15. mai. Etter at drivgarnsfisket i havet tok slutt i 1988, har innskrenkninger i fisketiden for kilenot og krokgarn fortsatt frem til i dag, med den siste omfattende nedskjæringen i Ser vi på utviklingen over en femtiårsperiode har utviklingen for det som i dag betegnes som region Tanafjorden vært følgende: I 1964 var det tillatt å starte laksefisket med faststående redskaper og kastenot, 15. april, og fiske frem til 5. august. 15 I tillegg var det to måneders høstlaksefiske med settegarn. 16 Ukentlig fisketid var 4 dager for både den ordinære fiskesesongen og høstlaksefisket. I dag er det tillatt å begynne 1. juni og fiske ut 4. august med tre dagers uke for kilenot fra juni deretter 4 dager, og tredagers uke med krokgarn fra 1. juni til 15. juli. Dette gir en reduksjon i total fisketid fra 20 uker i 1964, til 8 uker i 2013 fra 80 dager til 30 dager Ser man på kilenot har man en reduksjon fra 14 uker i 1964, til 8 i 2013 fra 56 dager til 30 dager For krokgarn er reduksjonen fra 14 til 6 uker - fra 56 dager til 18 dager (når man tar hensyn til at fisketiden kun er tre dager pr. uke i dag) Lov av 6. mars fastsatte imidlertid en generell fredning for hele landet f.o.m. 5 august t.o.m. 4. april. Dvs. at fisketida fra da av ble to uker kortere. Varanger. I Varanger, hvor man også for store deler av fjordområdet foreslår redusert fiske f.o.m. neste år, er fisketiden enda sterkere beskåret enn i region Tanafjorden. Der hadde man i 1964 fiske fra 15. april til og med 4. august, og bare ett døgns ukefredning. 17 I tillegg kom tre måneders høstlaksefiske, med halvannet døgns ukefredning Det vil si at samla fisketid var totalt 136 dager 18 Reduksjonen er dermed fra totalt 24 uker i 1964, til i dag 6 uker for kilenot, og 4 uker 12 dager - for krokgarn Reduksjon krokgarn: Fra 84 til 12 dager Reduksjonen for kilenot i Varanger har variert fra 84 til 26 dager, og fra 84 til 23 dager 14 En oversikt over nedskjæringene i sjø (og elv) finner man i Direktoratet for Naturforvaltning (DN)/Sametinget 2011: 51 ff. Mht. Tanavassdraget mangler imidlertid, på s. 50, opplysninga om at garnfisket i Tanavassdraget ble beskåret med ett døgn i Det var den generelle fisketiden for hele landet. 16 Gjaldt I prinsippet hele Øst-Finnmark, med unntak av Varanger hvor man hadde lengre fisketid. 17 Dette ble innført i 1906, «for å ha felles regler på norsk og russisk side». Jf. Direktoratet for Naturforvaltning/Sametinget 2011: 52.I neste avsnitt, samme sted, opplyses imidlertid at det var to døgns ukefredning fra 1906 til Dette er bygd på at det var en dags ukefredning i den ordinære fiskesesongen, og halvannet døgns ukefredning for høstlaksefisket. Hvis det derimot var to døgns ukefredning i ordinær sesong, blir tallet 124 dager.

9 Lov av 6. mars 1964 fastsatte imidlertid en generell fredning for hele landet f.o.m. 5 august t.o.m. 4. april. Dvs. at fisketida fra da av ble to uker kortere. En tilsvarende utvikling har vi også for region Kysten av Finnmark 19. Der er fisketiden i dag enda mer innskrenket enn for region Tanafjorden. I likhet med for sistnevnte, er forslaget også for kysten å redusere fisketida ytterligere «Under forutsetning av at det blir innført begrensninger i fisket i Tanavassdraget». Det vil si at de som allerede gjennom førti år har fått beskåret sitt fiske gang etter gang, uten at det er gjort noe med det massive finske turistfisket som beskatter den samme bestanden, nå ser ut til å skulle beskjæres ytterligere som et ledd i forhandlingene med Finland. 20 De ansvarlige myndigheter bør tenke seg grundig om før denne linjen videreføres. Forvaltning skal også bygge på etikk, moral og rettferdige prinsipper. Man bør spørre seg om det foreliggende forslaget kan plasseres innenfor slike rammer. En historisk parallell til laksefisket i Finnmark som nasjonal salderingspost? Det er viktig og nødvendig å ta lærdom av tidligere reguleringer i forhold til laksefisket i Finnmark, som ved enkelte tidligere anledninger har vært skjemmet av disposisjoner som verken var etiske eller rettferdige. Ett beklemmende eksempel er hva som skjedde da det nye havdrivgarnsfisket etter laks utviklet seg fra og utover 1970-tallet. Da tillot man etter 1979 at alle drivgarnsbåtene i landet som ønska det, kunne samle seg utenfor Vest-Finnmark for å fiske på de sterke laksestammene som fantes i fylket. Ingen protester fra Finnmarks side ble tatt til følge. I 1984 var fangsten oppe i kg. Størsteparten av dette ble tatt av båter som ikke var hjemmehørende i fylket. Myndighetenes tiltak var en kraftig beskjæring av det tradisjonelle laksefisket både i elv og sjø i Finnmark. Sjølaksefiskerne i Finnmark som fisket på den såkalte statsgrunnen ble åpenbart betraktet som en gruppe uten rettigheter, og Direktoratet for vilt og ferskvannsfisk ga i 1980 et direktiv til Finnmark jordsalgskontor om at, "... ressurssituasjonen for laksestammene er så alvorlig at en også må ta sikte på å redusere antallet utviste lakseplasser...". Finnmark jordsalgskontor fulgte ordren og skar ned antallet med om lag 1100 plasser. 21 I neste omgang, når organer fra Finnmark, herunder mange samiske organisasjoner, protesterte mot det omfattende og økende drivgarnsfisket på begynnelsen av 1980-tallet, ble dette avvist med den begrunnelse at laksestammene i Finnmark var så sterke at de tålte dette fisket. Dessuten kunne man ikke gripe inn i fiskernes næringsfrihet, eller sette svakere stammer lengre sør i fare ved å utsette disse for økt drivgarnsfiske. Man brukte med andre ord Finnmark som en salderingspost for å lette presset på laksen sørover i landet. De som ble ramma av denne salderinga var de tradisjonelle laksefiskerne i 19 For høstlaksefiskets del gjelder det hele Øst-Finnmark. 20 I og med at det ikke er spesifisert i høringsnotatet kan innskrenkningene i Tanavassdraget også dreie seg om rettighetshavernes garn- og stangfiske. 21 Rikstad/Ørjebu 1982: 1, opplyser at det i 1975 var ca plasser på «statsgrunn» i Finnmark, mens tallet i 1982 var om lag Det tyder på at antallet også ser ut til å være en del redusert, i tillegg til det som fulgte av direktivet fra direktoratet.

10 Finnmark. 22 Både i sjø og elv ble deres fiske kraftig beskåret, og kvantumet overført til drivgarnsflåten som i det vesentlige hørte hjemme andre steder i landet. Med det foreliggende forslaget om nedskjæring av fisket i sjøen forutsatt reduksjon i Tanavassdraget, nærmer man seg et tilsvarende urettferdighetsprinsipp som for reguleringene på og 80-tallet. Dette på grunn av at myndighetene har tillatt det finske turistfisket å utvikle seg til et meget høyt nivå, samtidig som man «av hensyn til laksestammen(e) gjentatte ganger i samme periode har skåret ned på det tradisjonelle fisket. I en offentlig forvaltningssammenheng skulle man tro at det ville bli lagt vekt på at nedskjæringer skal finne sted hos dem som har økt sitt fiske, og at det blir tatt hensyn til dem som har båret de største byrdene gjennom innskrenkende bestemmelser i flere omganger. Slik man nå kopler en reduksjon av fisket i Tana til en ny beskjæring av sjølaksefisket i store deler av Finnmark, synes det klart at man ikke legger et slikt prinsipp til grunn. Det kommer for øvrig også klart frem i et intervju med lederen for den norske forhandlingsdelegasjonen i forhandlingene med Finland om en ny overenskomst for Tanavassdraget. Han sier det at for den norske delegasjonen er viktig å få Finland til å støtte forslaget om å redusere fiskepresset. I den forbindelse er det viktig at «alle grupper av fiskere må bære sin del av lasset, for det må være en rettferdig fordeling.» 23 Saka er helt nylig løfta opp på politisk nivå i Norge og Finland, og statssekretærene i de respektive departementene i de to land der kommet til enighet om at fisket i Tana må reduseres med en tredjedel. 24 Kan det tenkes at denne enigheta er oppnådd gjennom den forutsetninga som ligger i høringsnotatet fra Miljødirektoratet om at sjølaksefisket også skal reduseres. Eventuelt vil det i tillegg ramme det tradisjonelle garnfisket i Tanavassdraget. Spørsmålet norske myndigheter må stille seg er: Hvilken rettferdighet ligger i at de gruppene som man har regulert kraftig ned siden det finske turistfisket starta for alvor for 40 år siden, nå skal beskjæres ytterligere for å få en motytelse fra Finland. Det vil ha sterke likhetstrekk med myndighetenes saldering av laksestammene i Finnmark på 1980-tallet, til fordel for andre interesser. Hvis man nå kutter ned på det tradisjonelle fisket, vil garnfiskerne i Tanavassdraget som frivillig har redusert sitt fiske sterkt, få en «dobbelt straff». Gjennom denne reduksjonen er fangstkvantumet for vassdraget blitt mindre, og nå brukes dét kanskje til å innskrenke også deres fiske ytterligere. Fra norsk side var man for øvrig meget bekymret for utviklingen i det finske turistfisket i Tana allerede på slutten av 1980-tallet, i forbindelse med forhandlingene om en ny overenskomst for vassdraget. Den samiske og kulturelle dimensjonen var fremtredende, og den norske forhandlingslederen fylkesmann Anders Aune foreslo blant annet at fiskeressursene i vassdraget, skulle «forvaltes og høstes i samsvar med lokal sedvane og samiske kulturtradisjoner». Man var også enige om å sende en henvendelse til den norske 22 Om denne saka jf. Pedersen 2010, kap s. 62 ff. 23 Avdelingsdirektør Steinar Hermansen, som leder den den norske delegasjonen i forhandlingene med Finland om en ny overenskomst for Tanavassdraget. NRK Sápmis nettartikkel «Ny fiskeavtale for Tanavassdraget», NRK Finnmark, nettartikkel,

11 regjering om at man hadde forhandlet om nye fiskeregler for Tanavassdraget «ut fra et ønske om å bevare laksestammen og under den forutsetning at drivgarnsforbudet blir opprettholdt». Man ønska også å rette «en sterk henstillling til Regjeringen om å stå ved drivgarnsforbudet.» 25 Det som har skjedd i ettertid er at man på norsk side har stått fast ved drivgarnsforbudet, og i tillegg til beskjæringene i det tradisjonelle sjølaksefisket som allerede var gjort i 1988, har man gjort en rekke nye innskrenkninger i dette fiske siden da. I artikkel 7 i overenskomsten fra 1990 ble det bestemt at fylkesmannen i Finnmark og lenshøvdingen i Lappland skulle finne løsninger for turistfisket på grenseelvstrekninga. Slike justeringer er foretatt en rekke ganger, men den grunnleggende utfordringa det ubegrensa salget av fiskekort på finsk side har det ikke vært mulig å gjøre noe med. I den forbindelse merker man seg også at det felles arbeidsutvalget mellom Direktoratet for Naturforvaltning og Sametinget, som arbeidde med reguleringene av anadrome laksefisk for 2012, også kom med en klar oppfordring på dette punktet. Man anmoda nemlig ministrene i Norge og Finland, i forbindelse med oppstart av forhandlingene angående ny overenskomst for Tanavassdraget, «om å instruere regionale myndigheter om å komme frem til enighet om midlertidige tiltak som vil gi en betydelig reduksjon i uttaket av laks fra turistfisket i 2012.» 26 Tradisjonell kunnskap er ikke en del av kunnskapsgrunnlaget for forslagene i høringsnotatet. Forpliktelsen som er nedfelt i naturmangfoldloven om at tradisjonell kunnskap skal være en del av kunnskapsgrunnlaget i forhold til forvaltningen av naturressurser, er ifølge høringsnotatet ivaretatt på en god måte gjennom at erfaringsbasert kunnskap er integrert i kunnskapsgrunnlaget gjennom regionale og lokale prosesser, og at VRL står sentralt i en systematisk innsamling av denne typen kunnskap. Videre sies at man har brukt den best tilgjengelige kunnskap til grunn for forslagene til regulering av laksefisket. Blant flere kilder fremheves VRL rapport nr. 7 og 8, og man konkluderer med at naturmangfoldlovens 8 er oppfylt, og at «kunnskapsgrunnlaget til å regulere fisket i all hovedsak (er) tilstrekkelig». Etter vår oppfatning må det settes et spørsmålstegn ved denne konklusjonens holdbarhet i forhold til den tradisjonelle kunnskapen. Blant annet er det vanskelig å se at tradisjonell kunnskap er eksplisitt behandla i VRLs rapport for 2015, som høringsnotatet viser til. Denne mangelen er ikke minst markant i forhold til Tanavassdraget, hvor den røde tråd fra VRLs og forvaltningens side gjennom mange år har vært at laksen der er overbeskattet, og at fisket må reduseres. Det er påstanden også i 2015, hvor det heter: «Det er nå nesten ikke overbeskatning av laksebestandene i Norge, med unntak av Tanavassdraget. ( ) Siden 1989 har lakseinnsiget til Sør-Norge økt, primært på grunn av kalking. I Vest-Norge og Midt-Norge har det gått tilbake, mens det i Nord-Norge 25 Referat fra forhandlingsmøte mellom Finland og Norge om felles fiskeregler for Tanaelvens fiskeområde, 13. desember 1988 i Ivalo. 26 DN/Sametinget 2011: 20.

12 har vært stabilt med unntak av Tanavassdraget. Laksebestandene i Tanavassdraget har svært dårlig status, og overbeskatning er eneste kjente påvirkning». 27 Det er mange som undrer seg over hvordan overbeskatning er mulig når det tradisjonelle laksefisket med garnredskaper i sjø og elv er dramatisk redusert de siste tiårene. 28 Derfor hører man ofte spørsmål om det er andre forhold som kan spille inn, forutsatt at det har skjedd en reell nedgang i bestanden(e) over tid, og at det ikke bare er en del av naturlig variasjon. 29 Dette kommer også til uttrykk i et enstemmig vedtak fra Landbruks- og miljøutvalget i Tana i år. I punkt 3 i vedtaket uttrykkes at «Tana kommune mener at dagens bestandsstatus er rimelig god i vassdraget», og videre heter det at nedgangen i garnfisket over tid er hovedårsaken til reduksjonen i fangstmengde Det vises også til tradisjonell kunnskap blant eldre fiskere om at det alltid har vært naturlige variasjoner i bestanden, og at det har vært et økende antall vinterstøinger de seinere årene. Pkt. 4 gjengis i sin helhet: «Garnfisket med stengsel, drivgarn og settegarn reduseres i dag ved naturlig færre garnbruk i vassdraget som er verifisert ved tellinger av aktive garnbruk i vassdraget på 1990 tallet og 2010 som er den naturlige hovedårsaken til at fangsttallene reduseres år for år. Ifølge lokal tradisjonsbasert erfaring og opplysninger fra de eldre fiskerne er dagens bestandsstatus normal med de årlige naturlige svingninger slik det alltid har vært. Dette bekrefter eldre fiskere og de viser til at antall vinterstøinger har økt vesentlig de siste årene.» 30 Både forvaltning og forskere er forpliktet til å ta slike vurderinger på alvor, undersøke dem i samarbeid med tradisjonsbærerne, og ikke bare avfeie at det også kan finnes andre forklaringer enn overbeskatning. Når det gjelder kunnskapsgrunnlaget for de foreslåtte reguleringene, viser vi til høringsuttalelsen fra Tana og omegn sjølaksefiskerforening, og de foreliggende juridiske kravene til dette. I den forbindelse vil vi sterkt understreke det som der skrives: «I henhold til alminnelig norsk forvaltningsrett skal offentlige beslutninger fattes på et best mulig opplyst kunnskapsgrunnlag. Bestemmelsen i naturmangfoldloven 8 første og annet ledd innebærer en konkretisering av dette forvaltningsmessige prinsippet.» 31 En grunnleggende endring i predatorforvaltningen. 27 VRL 2015: Det finske turistfisket har imidlertid holdt seg på et meget høyt og stabilt nivå siden 1970-tallet, men reguleringene i det samme tidsrommet er ensidig satt inn mot garnfiskerne i sjø og elv. 29 Slike, til dels meget kraftige variasjoner, har vært regelen tilbake til tallet, fra man finner de første skriftlige kildene om laksefisket i vassdraget. 30 Deanu gielda - Tana kommune. «Høring på forslag til endring av fisketider og fiskekortpriser i Tanavassdraget for 2015.» Saksprotokoll saksnr. 16/2015 i Miljø-, landbruks- og utmarksutvalget (MLU) Alle punktene i uttalelsen ble enstemmig vedtatt. Vedtaket fra Miljø-, landbruks- og utmarksutvalget ble for øvrig lagt frem som referatsak for kommunestyret som ikke hadde noen merknader. 31 Jf. punktet «Kunnskapsgrunnlaget» i deres høringsuttalelse.

13 Særlig gjelder dette den grunnleggende endringen i forvaltningen av predatorer på laks - fugler, fisk, dyr som tar lakseyngel, smolt, større laks - som har funnet sted i Tanavassdraget. Der har man gått fra en tilstand hvor befolkningen langs vassdraget hadde full kontroll med predatorbekjempelsen, til dagens situasjon hvor omtrent alle de tidligere metodene er blitt kriminalisert. Fra forskerhold premissgiverne for forvaltningen - møter man ofte en avvisning av at predatorer har en negativ innflytelse på laksebestanden. 32 Begrunnelsen er at laksen har levd med disse i tusenvis av år, uten at det har gitt noen problemer. 33 Det som overhodet ikke tas i betraktning er at de aller fleste aktuelle predatorer i Tanavassdraget, i svært lang tid var under meget sterk lokal forvaltning som må ha holdt flere av dem på et lavt nivå. Ut fra både et vitenskapelig og forvaltningsmessig standpunkt er det vanskelig å forstå at man uten videre avfeier sumvirkningene av den grunnleggende endringen i predatorforvaltninga som har funnet sted i dette vassdraget de par siste generasjonene. Et ikke uvesentlig moment i forhold til tradisjonell kunnskap er at laksefisket i vassdraget, trolig ubrutt, har vært drevet i flere tusen år, og at fiskerne selv har forvalta laksebestanden(e) slik at de(n) har gitt grunnlag for næring, bosetting og kultur. Slik skriftlige kilder fra de par siste hundreårene viser, var befolkningens egen predatorbekjempelse en grunnleggende del av den lokale forvaltningen. Det vil si at laksen nok har levd også med predatorene i tusenvis av år, men det har vært et samliv hvor menneskene har grepet sterkt inn for å begrense skadevirkningene av disse. Blant annet gjelder det, - sel og kobbe o gjennom hundrevis av år foregikk det en omfattende fangst av sel og kobbe i vassdraget, og ennå midt på 1930-tallet tok folk i Bonakas mer enn hundre kobber i en jaktoperasjon - mange peker også på den reduserte eller helt manglende beskatningen av fiskeender, storlom og smålom, i nyere tid o Til ganske nylig var det vanlig å skyte disse artene om våren når drivgarnsfiske tok til, og tidligere ble også betydelige mengder egg brukt i husholdningene o I andre elver var jakt på disse fiskespisende andefuglene også en del av offentlig forvaltningsstrategi ennå etter midten av 1900-tallet 34 - totalfredningen av oter for mer enn 30 år siden, etter at denne arten hadde vært under beinhard beskatning gjennom flere hundre år på grunn av god skinnpriser, og skuddpremie fra begynnelsen av 1900-tallet - om mer restriktive regler for bruk av ørret-/småfiskgarn sáibma, i Tanavassdraget i 1990, har medført en økning av gjeddebestanden (til et skadelig nivå) mange nevner også bestanden av lake i samme åndedrag - eller, at det tidligere har vært drevet et aktivt fiske for å tynne ut gjeddebestanden og andre fiskearter som tradisjonelt ble definert som predatorer på laks, eller yngel og smolt av laks 32 Working Gruoup 2012: Falkegård 2014: Berg 1964: 18.

14 - hvorvidt den, ifølge lokale informanter, sterke økningen i antall måkefugler, ikke minst terner langs vassdraget, har noen betydning. - i tillegg har også et betydelig antall storskarv inntatt den nedre delen av vassdraget de aller siste årene - økningen i minkbestanden, en relativt ny predator i vassdraget Det er vanskelig å skjønne at man i vitenskapelig sammenheng kan fortsette å hevde at endringer i forvaltningen av predatorer ikke kan ha noen relevans i forhold til variasjoner i laksebestanden. Et eksempel fra landjorda illustrerer muligens problematikken. Hva skjedde da rovvilt ble freda i Norge? Det førte til en kraftig økning av rovviltbestandene som medførte alvorlige innhogg i bufe- og tamreinbestanden, og staten har blant annet vært nødt til å gå inn med aktive tiltak for å ta ut rovvilt allerede yngelstadiet. Et annet eksempel er at man i enkelte områder har gått til massiv nedskyting av rødrev for derigjennom å skåne bestanden av fjellrev, selv om begge har hatt tilhold i faunaen over lang tid. Erfarne laksefiskere har også pekt på mulige skadevirkninger av veibyggingen på begge sider av vassdraget de senere tiårene, sammen med den massive hyttebyggingen på finsk side over flere tiår. Disse inngrepene har satt store sandmasser i bevegelse som kan påvirke gyteforholdene. I Karasjokområdet er det også oppfatninger om at den tidligere gullvaskingen i de øvre løpene skal ha bidratt til en desimering av laksebestanden på grunn av finkorna løsmasser i bevegelse. Dette er også noe som nevnes i Fiskerikonsulentens grundige befaringsrapport fra Tanavassdraget i Noe annet som det også spørres om på lokalt hold i Tanadalen, er hvordan det omfattende finske turistfisket de tretti-førti siste årene kan ha påvirka laksebestanden, med solgte døgnkort pr. år. Dette er en form for beskatning som man aldri har hatt i et slikt omfang tidligere, og mange er opptatt av hvordan det intense fisket på de beste gyteplassene hele sommeren påvirker bestanden? I forbindelse med tradisjonell kunnskap om predatorer på laks, merker man seg med interesse at en særlig meritert forsker på laksebestanden(e) i vassdraget, fil. dr. Eero Niemelä, er en av ytterst få biologer som er bekymra for at det fiskes for lite av en del andre fiskeslag. Spesielt peker han på økningen av gjedde i Anárjohka, og at en større sjøørretbestand også utgjør en trusselfaktor for laksen. 36 Et tidsbilde fra andre halvdel av 1860-tallet forteller noe om tidligere myndigheters holdning til tradisjonell kunnskap og tanadalsbefolkningas manglende evne til å forvalte laksefisket. Det er Chr. A. Wulfsberg som med referanse til amtmannen skriver at fiskeriforholdene i Tanavassdraget befant seg i en «mislig Tilstand». Det hang delvis sammen med at man måtte ta hensyn til Finland «hvortil kommer at samtlige Fiskere, paa nogle gansk faa nær, ere Lapper, som har mindre let for at fatte og erkjende, at der kan være Nytte i at lægge Baand paa sig i Efterstrebelsen af Fisken.» Det vil si at de lokale innbyggerne (samene) ikke hadde forstand nok til å forvalte dette fornybare naturgodet. For å få laksefisket skikkelig på fote igjen, var løsningen derfor at "... Tanadalen gjennom Indflytning fikk Forstærkning af Beboere, som besad Forstand nok til at indse, at Laxens Fredning i Gydetiden og kunstig 35 Fiskerikonsulenten (for Nord-Norge) 1948: Fil. dr. Eero Niemelä, i intervju med avisa Ávvir, : Luossadilli ii leat buorre.

15 Udklækning af Laxeyngel kunde gjøre dette Fiskeri fordelaktigere end det nogensinde har været". 37 Tradisjonell kunnskap helt nødvendig å gjennomføre et (tidligere skissert) tillitsskapende forsknings- og utredningsprosjekt. Full tillit mellom forvaltning og laksefiskere er en forutsetning for en velfungerende forvaltning. Derfor må forvaltningen ha en dialog med tradisjonsbærerne på et likeverdig grunnlag, og med en direkte linje til disse, uten noen «silingsmekanismer». I 2011 hadde man laga et godt grunnlag for dialog og samarbeid gjennom det bredt sammensatte utvalget for laksereguleringer i Finnmark og Nord-Troms i regi av Direktoratet for Naturforvaltning og Sametinget. Der var det stor oppmerksomhet rundt Naturmangfoldlovens vektlegging av kunnskap som er basert på generasjoners erfaringer gjennom bruk av og samspill med naturen, herunder slik samisk bruk, og som kan bidra til bærekraftig bruk og vern av naturmangfoldet.» 38 I rapporten fra utvalget understrekes at urfolks tradisjonelle kunnskap har et særlig sterkt fokus, og at det er ønskelig at tradisjonell og erfaringsbasert kunnskap skal kunne benyttes som grunnlag for forvaltning av laksestammene i fremtiden. 39 Arbeidsutvalget anbefalte på den bakgrunn at det bør settes i gang et treårig forsknings- og utredningsprosjekt i Tanavassdraget/Tanafjorden, for å samle inn, systematisere og tilgjengeliggjøre tradisjonell, erfaringsbasert kunnskap, blant sjø- og elvefiskere, om laks og naturgitte forhold som påvirker laksebestanden. Tana kommunestyre var inne på det samme i et vedtak, , og anmodet der Tanavassdragets fiskeforvaltning om å... være en initiativtaker og pådriver for å få i gang forskningsprosjekter som bidrar til økt kunnskap om Tanalaksen, Tanavassdraget og den elvesamiske kulturen hvor lokalkunnskapen tas med. Det er av lokal, nasjonal og internasjonal betydning at kunnskaper om Tanalaksen tas vare på og videreformidles. Det bør og forskes mer på predatorer som sel, kobbe, oter, gjedde, lakseender, m.m. og hvordan endret forvaltning av ulike predatorer og nye fredningsregler kan ha bidratt til endringer i laksebestanden. 40 Likeledes skal den finsk-norske ekspertgruppa for overvåking av Tanavassdraget i henhold til sitt mandat, integrere lokal- og tradisjonell kunnskap om bestandene i sine evalueringer. 41 I rapporten for 2012 drøftet denne gruppa begrepene tradisjonell økologisk kunnskap/lokal økologisk kunnskap (TEK/LEK) 42. Etter deres oppfatning var bidrag fra den tradisjonelle kunnskapen mindre verdifull for velstuderte arter slik som laksen, og at bidrag fra slik 37 Jf. Wulfsberg 1867: Direktoratet for naturforvaltning (DN)/Sámediggi Sametinget: Regulering av fisket etter anadrome laksefisk i Finnmark og Nord-Troms for 2012 Rapport fra arbeidsutvalg. November 2011, s Tana kommunestyre, Sak: Høringsuttalelse forslag til endring av fiskeregler i Tanavassdraget. 41 Jf. pressemelding fra DN, Ny rapport om laksen i Tanavassdraget. 42 TEK «traditional (ecological) knowledge», LEK «local (ecological) knowledge.

16 kunnskap også må undergis en vitenskapelig granskning før den kan brukes i forvaltningen. Gruppa hevder også at der vitenskapelig kunnskap er objektiv og kvantitativ, er den tradisjonelle kunnskapen subjektiv og kvalitativ. Nytten og relevansen av den typen kunnskap blir derfor svært begrenset - The usefulness and relevance of LEK/TEK therefore becomes highly limited. 43 Når sentrale faginstanser vender tommelen ned for lokal, tradisjonell kunnskap, slik det blant annet kommer til uttrykk i denne overvåkingsrapporten, er det trolig medvirkende til at forvaltningen fremmer reguleringsforslag som etter vår oppfatning ikke oppfyller de lovbestemte kriteriene om at tradisjonell kunnskap også skal være en del av grunnlaget for forvaltningen av fornybare naturgoder. I dette tilfellet gjelder det villaksen. Vår anbefaling er derfor at man så raskt som mulig setter i gang det forsknings- og utredningsarbeidet for tradisjonell kunnskap som fellesutvalget mellom DN og Sametinget foreslo i Det vil bidra til å oppfylle naturmangfoldlovens krav om at tradisjonell kunnskap også skal være en del av kunnskapsgrunnlaget ved den typen reguleringer som vi her er inne på. Overbeskatning - manglende tallstørrelser for antall fiskere og fiskeintensitet. Som nevnt foran er Finnmark det fylket i landet med det mest omfattende sjølaksefisket. I følge høringsnotatet tar man her halvparten av all laks som fanges i sjøen i Norge. Det heter også at nedgangen i antall fiskere de senere år har vært mindre i Finnmark enn i resten av landet. For høringsinstansene ville det vært en stor fordel om man hadde opplyst om hvilke tallstørrelser det er tale om. Ikke minst gjelder det nedgangen i antall fiskere. I forhold til påstanden om «overbeskatning» av laksestammen(e) i Tana, burde det vært opplyst om hvor stor nedgangen har vært i antall fiskere og i antall bruk som benyttes. Samtidig burde høringsinstansene også få vite hvor stor nedgangen i den reelle fiskeintensiteten har vært, når man tar hensyn til at fisketiden i sjøen er redusert med flere måneder de siste femti år. Tilsvarende opplysninger om reduksjon i antall fiskere i det tradisjonelle garnfisket i Tanavassdraget, antall bruk som benyttes, innskrenkninger av fisketid og hvor lenge det fiskes, burde også vært lagt frem for dette vassdragets vedkommende. En slik oversikt ville vise nedgangen i det reelle fisketrykket fra de tradisjonelle redskapene, slik at man lettere kunne relatere det til påstanden om «overbeskatning». Men - slike opplysninger mangler også fullstendig. I forhold til begrepet «overbeskatning» hører man også ofte spørsmål i forhold til oppnåelse av gytebestandsmålet for Tanas vedkommende. Det henger sammen med at fangststatistikk er et vesentlig element i beregningen av dette målet. I motsetning til de aller fleste andre elver i Finnmark, har fiskeintensiteten gått sterkt ned i Tana gjennom flere tiår. Man kan ikke uten videre lukke øynene for at det henger sammen med at det er blitt færre garnfiskere og at disse igjen etter alt å dømme fisker i en kortere periode enn tidligere. 43 Working group 2012: 29, 30

17 Mange mener derfor at fangsten dermed blir lavere, uten at det nødvendigvis innebærer mindre laks enn tidligere. Vi kan ikke se at det heller problematiseres i høringsnotatet i forhold til påstanden om overbeskatning. Helt nylig er det kommet meget interessante tall som viser en dramatisk nedgang i garnfisket i Tanavassdraget, og som gjør det enda mer aktuelt å stille spørsmål ved tesen om overbeskatning, og behovet for å undersøke også andre mulige årsaker til den beskrevne nedgangen i laksebestanden(e). Disse tallene viser at det på norsk side i 1984 var 350 stengsler og stågarn i bruk. I 2015 var tallet 117. Det er en nedgang på 66.7 prosent! 44 I forhold til påstanden om overbeskatning er det også et ufravikelig krav at det må legges frem kvantitative opplysninger om hvordan fangstutviklingen har vært for de enkelte fiskergruppene som beskatter laksen fra Tana. Kvalitative vurderinger om overbeskatning holder ikke. De må kunne belegges kvantitativt. Sjølaksefisket på et jevnt nivå. Miljødirektoratet skriver også som nevnt foran at gjennomsnittlig rapportert sesongfangst pr. sjølaksefisker ikke ser ut til å ha avtatt de siste fem, seks årene. Antakelsen er at «en reduksjon i antall utøvere fører til at fangsten hos gjenværende fiskere øker». 45 Dette er interessant i forhold til postulatet om svak laksebestand i Tana og forslag om ytterligere beskjæringer av sjølaksefisket. Antallet utøvere har stadig gått nedover, og de siste 5-6 år (siden 2008) har man hatt en ny kraftig innskrenkning i fisketiden i sjølaksefisket. Likevel fanger altså de (få) gjenværende fiskerne like mye som tidligere. Et naturlig spørsmål i den forbindelse er hvordan fangsten kan holde seg på samme nivå hvis laksebestanden er for (sterkt) nedadgående, når man tar i betraktning at ikke bare antallet utøvere, men også fisketiden er redusert. Et ikke unaturlig utsagn man ofte hører, er at det viser at laksebestanden vanskelig kan være særlig redusert. I forbindelse med vurderinger av slike forhold ville det vært både påkrevd og verdifullt å ha en oversikt over utviklingen i den reelle fiskeintensiteten over tid. Men slike tall foreligger ikke i høringsnotatet. Konklusjon. Tanavassdraget er svært viktig også for reguleringa av sjølaksefisket i store deler av Finnmark. Hovedpåstanden fra forskning og forvaltning er at laksebestanden(e) i vassdraget er overbeskattet, og nå foreligger det igjen et forslag om reduksjon av sjølaksefisket i store deler av Finnmark av hensyn til bestanden(e) i Tana. Det ville vært sterkt ønskelig med et bedre kunnskapsgrunnlag, hvor man dokumenterer utviklingen i den reelle fiskeintensiteten over tid, både for sjølaksefisket og for de enkelte fiskemåtene i Tanavassdraget. En slik dokumentasjon mangler fullstendig. Den bør derfor foreligge før man på en realistisk måte kan ta stilling til påstanden om overbeskatning. 44 Cand. philol Åge Solbakk, 2015, utrykt manus om utviklinga av laksefisket i Tanavassdraget 45 En slik sammenheng er heller ikke dokumentert i høringsnotatet.