Unge lovbrytere. Vurdering av de nye straffereaksjonene for gjerningspersoner som var under 18 år på handlingstidspunktet. Kandidatnummer: 608

Transkript

1 Unge lovbrytere Vurdering av de nye straffereaksjonene for gjerningspersoner som var under 18 år på handlingstidspunktet Kandidatnummer: 608 Leveringsfrist: Antall ord:

2 Innholdsfortegnelse 1 INNLEDNING Tema Avgrensning Videre fremstilling BAKGRUNN FOR REGLENE OM UNGDOMSSTRAFF OG UNGDOMSOPPFØLGING Barn og straff Barnets beste Grunnloven 104 annet ledd og FNs barnekonvensjon artikkel 3 nr Kollisjon mellom hensynet til barnets beste og allmennpreventive hensyn Restorative justice Rettigheter for barn i konflikt med loven Generelle prinsipper i FNs barnekonvensjon FNs barnekonvensjon artikkel 37 og Straffeprosessuelle regler Strafferettslige regler UNGDOMSSTRAFF Innledning Idømmelse av ungdomsstraff Rettslig utgangspunkt Formelle vilkår Anvendelsesområde Innholdet i og gjennomføringen av ungdomsstraff En gjenopprettende, rehabiliterende og straffende straff Gjennomføringstid og subsidiær fengselsstraff Ungdomsstormøte Ungdomsplan Oppfølgingsteam Brudd på vilkår for ungdomsstraff Hvem har ansvar for bruddsaker? Kriminalomsorgens håndtering av brudd Påtalemyndighetens håndtering av brudd Rettens håndtering av brudd i

3 4 UNGDOMSOPPFØLGING Innledning Vilkår Formelle vilkår Anvendelsesområde Innholdet i og gjennomføringen av ungdomsoppfølging Gjennomføringstid Ungdomsstormøte Ungdomsplan Oppfølgingsteam Brudd på vilkår for ungdomsoppfølging Påtalemyndighetens håndtering av brudd Rettens håndtering av brudd VURDERING AV REGLENE OM UNGDOMSSTRAFF OG UNGDOMSOPPFØLGING Innledning Komparativ vurdering Danmark Sverige Finland Reelt og informert samtykke Ungdomsstormøtet og retten til «fair trial» etter EMK artikkel Gjelder EMK artikkel 6 for ungdomsstormøtet? Retten til offentlig rettergang Retten til offentlig domsavsigelse Retten til upartisk domstol Retten til anke og kontroll AVSLUTTENDE BEMERKNINGER LITTERATURLISTE ii

4 1 Innledning 1.1 Tema Den 1. juli 2014 trådte det i kraft to nye strafferettslige reaksjoner som var særlig tilpasset unge lovbrytere. Reaksjonene fikk navnene ungdomsstraff og ungdomsoppfølging. Ungdomsstraff er en ny hovedstraff, mens ungdomsoppfølging er et vilkår ved påtaleunnlatelse eller ved betinget dom. Bakgrunnen for de nye straffereaksjonene for unge lovbrytere var kritikken FNs barnekomité reiste mot Norge i juni Kritikken gikk ut på at Norge hadde for mange barn i fengsel og at prinsippet om barnets beste ikke var tilstrekkelig ivaretatt gjennom vårt straffesystem. Prinsippet om barnets beste innebærer at de ordinære formål som straff og gjengjeldelse må erstattes med formål som tar sikte på rehabilitering, aktiv konfliktløsing og gjenoppretting. 1 FNs barnekomité uttalte følgende om barn i det norske strafferettslige system: 53. The Committee is concerned that current responses by the State party to children who commit crimes often focus either uniquely on child welfare action or, for children over 15, on responses appropriate for adult offenders, with insufficient emphasis being placed on the preventive and rehabilitative aspects of juvenile justice. 54. The Committee recommends that the State party pursue its efforts to ensure that the best interests of the child are a primary consideration in the context of juvenile justice proceedings, giving greater consideration to the need for prevention and rehabilitation of child offenders. 2 Dette er grunnen til at ungdomsstraff og ungdomsoppfølging gjennomføres i frihet. Fengslets fysiske kontroll erstattes med sosial kontroll hvor hovedfokuset ligger på rehabilitering. Den tradisjonelle definisjonen hvor straff betegnes som «et onde som påføres en lovbryter som følge av et lovbrudd i den hensikt at det skal føles som et onde» 3 får således mindre betydning. Denne oppgaven vil gi en vurdering av de nye straffereaksjonene for gjerningspersoner som var under 18 år på handlingstidspunktet. Jeg vil blant annet se på reglenes utforming, innholdet i reaksjonene, de unge lovbryternes rettssikkerhet og om formålene ved innføringen av reaksjonene har blitt oppfylt. 1 General Comment No. 10 (2007) avsnitt Barnekomiteen (2000) avsnitt 53 og Johs Andenæs formulerte denne definisjonen som har fått tilslutning fra Høyesterett, se Rt side

5 1.2 Avgrensning Oppgaven omhandler nye strafferettslige reaksjoner for gjerningspersoner som var under 18 på handlingstidspunktet. Strafferettslige reaksjoner for gjerningspersoner over 18 år vil dermed ikke bli behandlet. Øvrige straffereaksjoner, som også kan anvendes overfor unge lovbrytere, vil kun bli behandlet i begrenset grad for helhetens skyld. Ungdomsstraff og ungdomsoppfølging forutsetter at det foreligger straffeansvar. Vilkår for straffeansvar vil ikke behandles i avhandlingen. Gjennomføringen av ungdomsstraff og ungdomsoppfølging skjer i konfliktrådet. Konfliktrådet som organ vil ikke bli behandlet i større grad enn det som er nødvendig for å belyse gjennomføringen av reaksjonene. 1.3 Videre fremstilling Med kapittel 2 ønsker jeg å belyse bakgrunnen til de nye straffereaksjonene for unge lovbrytere. I kapittelet vil jeg for det første behandle hvorfor barn straffes annerledes enn voksne. For det annet vil prinsippet om barnets beste bli behandlet, da dette skal legges til grunn i alle avgjørelser som gjelder barn. For det tredje vil jeg behandle restorative justice, da dette er grunntanken de nye straffereaksjonene bygger på. Endelig vil jeg for helhetens skyld kort behandle rettigheter barn som er i konflikt med loven har etter nasjonale og internasjonale regler. Dette omfatter straffeprosessuelle og strafferettslige særregler for barn. Reglene om ungdomsstraff behandles i kapittel 3, mens reglene om ungdomsoppfølging behandles i kapittel 4. Reglene om ungdomsoppfølging vil bli behandlet relativt kort, da reglene samsvarer i stor grad med reglene om ungdomsstraff. Kapittel 5 er oppgavens kjerne. Her gis det en rettspolitisk vurdering av reglene om ungdomsstraff og ungdomsoppfølging. Hvordan er de norske reglene sammenlignet med de nordiske landene sine reaksjoner overfor unge lovbrytere? Burde de norske reglene vært utformet på en annen måte? Hvordan står de norske reglene seg overfor menneskerettighetene? Til slutt vil jeg gi noen avsluttende bemerkninger og fremtidige perspektiver i kapittel 6. 2

6 2 Bakgrunn for reglene om ungdomsstraff og ungdomsoppfølging 2.1 Barn og straff En gjerningsperson må anses tilregnelig på handlingstidspunktet for å kunne straffes. For at gjerningspersonen skal anses strafferettslig tilregnelig, må vedkommende ha nådd en viss alder. I Norge er den kriminelle lavalder satt til 15 år, jf. straffeloven 20 første ledd bokstav a. 4 Straffeansvaret inntrer fra og med fødselsdagen. 5 Begrunnelsen for reglene er at det er urimelig å straffe den som ikke har tilstrekkelig modenhet. Videre vil ikke begrunnelsen for å straffe være like aktuelt overfor utilregnelige lovbrytere som tilregnelige, idet en trussel om straff ikke har den samme forebyggende virkningen som ellers. 6 I Norge er utgangspunktet at man regnes som myndig fra fylte 18 år, jf. vergemålsloven 2. Etter barnekonvensjonen artikkel 1 regnes enhver person under 18 år som barn. 7 Reglene om barn og straff får således anvendelse på personer mellom 15 og 18 år. Det er flere grunner til å behandle barn ulikt fra voksne når de har begått straffbare handlinger. Barn vil ha en begrenset evne til å se konsekvensene av sine handlinger og de har ikke en fullt utviklet oppfatning av hva som er rett og galt. Dette gjør at barn normalt vil ha en lavere skyldevne enn voksne. 8 Barnets reduserte skyldevne gjenspeiles i reglene om tilregnelighet. Videre er barn ofte mer sårbare enn voksne. Det er derfor av stor betydning hvilke straffereaksjoner som benyttes overfor unge lovbrytere. Fengselsstraff vil virke mer tyngende for barn enn for voksne, idet barns opplevelse av tid er annerledes enn for voksne. Barnets utvikling kan også stagnere ved at barnet blir tatt vekk fra sine vanlige lærings- og sosialiseringsrammer og satt i fengsel. Siden barn har redusert evne til å se konsekvensene av sine handlinger, svekkes betydningen av de allmennpreventive hensyn. Individualpreventive hensyn har derimot hatt større betydning når gjerningspersonen er ung. Fengselsstraff kan ha en negativ individualpreventiv ef- 4 I Norge var den kriminelle lavalder 14 år helt frem til 1987 da den ble hevet til 15 år. 5 Matningsdal (2003) side Ot.prp.nr. 90 ( ) punkt 15.1 side Barnekonvensjonen ble inkorporert i norsk rett gjennom menneskerettsloven i 2 nr. 4. Ved motstrid skal barnekonvensjonen gå foran annen norsk lovgivning, jf. menneskerettsloven 3. 8 NOU 2008:15 Barn og straff punkt 3.2 side 23. 3

7 fekt. Dette er grunnen til at man ikke ønsker å idømme barn fengselsstraff. 9 Høyesterett har uttalt følgende om dette temaet: «Selv om hensynet til den generelle lovlydighet tilsier at det i sin alminnelighet må reageres med ubetinget fengsel mot en så grov voldshandling, er situasjonen etter min mening en annen for helt unge lovbrytere. En ting er at så unge mennesker ikke handler ut fra de rasjonelle overveielser hensynet til allmennprevensjonen forutsetter. Vesentligere er at individualpreventive hensyn har en særlig tyngde. I denne alderen er sinnet ytterst sårbart og lite egnet til å motstå uheldige virkninger av fengselsstraffen. Det bør derfor skulle svært mye til før så unge mennesker sperres inne.» 10 Det er både i barnets og samfunnets interesse at straffereaksjonen som benyttes overfor unge lovbrytere gjør at barnet er i stand til å leve uten kriminalitet. Straffereaksjoner som ivaretar hensynene til rehabilitering og reintegrering bør derfor vektlegges. 2.2 Barnets beste Grunnloven 104 annet ledd og FNs barnekonvensjon artikkel 3 nr. 1 Prinsippet om barnets beste følger av Grunnloven 104 annet ledd og FNs barnekonvensjon artikkel 3 nr. 1. Den internasjonale forståelsen av barnekonvensjonen artikkel 3 nr. 1 danner utgangspunkt for tolkningen av Grunnloven 104 annet ledd. 11 Jeg behandler derfor prinsippets rettslige grunnlag samlet. Ifølge FNs barnekomité er prinsippet om barnets beste et tredelt konsept. 12 For det første gir artikkel 3 en materiell rett for det enkelte barn som er «directly applicable (self-executing) and can be invoked before a court». 13 For det annet er det et juridisk tolkningsprinsipp som medfører at «the interpretation which most effectively serves the child s best interests» skal vektlegges. 14 Endelig er det en prosedyreregel som innebærer at avgjørelser som gjelder barn må vise at barnets interesser er identifisert og vurdert, samt hvordan disse interessene er veid opp mot andre hensyn. 15 Det er ikke tilstrekkelig at regelen nevnes. 9 NOU 2008:15 Barn og straff punkt 3.2 side Rt side 804 avsnitt Dok. 16 ( ) punkt side General Comment No. 14 (2013) avsnitt General Comment No. 14 (2013) avsnitt 6 a. 14 General Comment No. 14 (2013) avsnitt 6 b. 15 General Comment No. 14 (2013) avsnitt 6 c. 4

8 Prinsippet om barnets beste skal også være et grunnleggende hensyn i alle avgjørelser i forbindelse med behandling av unge lovbrytere. Som nevnt innledningsvis innebærer dette at formål som straff og gjengjeldelse erstattes med formål som tar sikte på rehabilitering, aktiv konfliktløsing og gjenoppretting Kollisjon mellom hensynet til barnets beste og allmennpreventive hensyn Selv om hensynet til barnets beste skal være et fundamentalt hensyn ved avgjørelse som angår barn, er det ikke det eneste hensynet som er relevant ved slike avgjørelser. Hensynet til barnets beste skal imidlertid ha stor og ofte avgjørende vekt ved avveiningen mot andre hensyn. Hensynet til barnets beste skal danne utgangspunktet for vurderingen. Deretter må de andre hensynene veies opp mot hensynet til barnets beste. 16 For at andre hensyn skal gå foran hensynet til barnets beste, må de være saklige og tilstrekkelig tungtveiende. 17 Bredere samfunnsinteresser eller rettferdighetsbetraktninger kan for eksempel gå foran hensynet til barnets beste, da disse hensynene anses like viktige som hensynet til det enkelte barnets interesser. 18 Hensynet til barnets beste kan stå i et spenningsforhold til andre hensyn. For eksempel benyttes allmennpreventive hensyn som argument for å idømme ubetinget fengsel. Hensynet til barnets beste taler imidlertid mot bruk av fengsel. Hensynene står således i spenning i forhold til hverandre og det oppstår en kollisjon mellom dem. Rettens konkrete vurdering av hensynene og vektingen av dem vil være avgjørende for hvilket hensyn som får avgjørende betydning i saken. For at avgjørelser om straffereaksjoner for barn skal være i samsvar med Grunnloven 104 og Norges forpliktelser etter barnekonvensjonen, må barnets beste vurderes konkret før det tas stilling til om allmennpreventive hensyn er tungtveiende nok til å gå foran hensynet til barnets beste. Ved straffutmåling når domfelte er nær den kriminelle lavalder vil det bare unntaksvis kunne tenkes at allmennpreventive hensyn får avgjørende betydning. 19 Straffenivået har blitt skjerpet for flere typer alvorlige lovbrudd de siste årene. Samtidig har lovgiver gitt flere særregler for straff av barn som i større grad ivaretar hensynet til barnets beste. Lovendringene kan skape sterkere spenning mellom hensynet til barnets beste og all- 16 General Comment No. 14 (2013) avsnitt Martnes (2015) side NOU 2008: 15 Barn og straff punkt side Se Rt side 1313 og Rt side

9 mennpreventive hensyn, da noen endringer legger opp til økt bruk og lengde av fengselsstraff mens andre gir uttrykk for at fengselsstraff skal unngås Restorative justice Forskning viser at strafferettslige reaksjoner som bygger på prinsipper for restorative justice er særlig egnet for unge lovbrytere. 21 Det var dermed naturlig for lovgiver at de nye strafferettslige reaksjonene for unge lovbrytere baserte seg på disse prinsippene. Restorative justice-teorien bygger på tanken om at lovbrudd skal møtes med en form for sanksjonering som tilrettelegger for at lovbryteren og den skadelidte i samarbeid skal gjenopprette skaden. 22 Det ligger fire kjerneverdier til grunn for restorative justice. 23 For det første skal det legges til rette for et frivillig møte mellom offer og gjerningsperson der lovbruddet og dets betydning drøftes. For det annet forventes det at gjerningspersonen forplikter seg til å reparere skaden. For det tredje skal offer og gjerningspersonen reintegreres som fullverdige medlemmer av samfunnet. Endelig skal partene som direkte er involvert i eller berørt av lovbruddet få et tilbud om å delta i løsningen av problemet. Tanken om restorative justice vokste frem på 1970-tallet og er inspirert av konfliktløsningstradisjoner fra urbefolkningen i Nord-Amerika, Australia og New Zealand. I Norge ble denne tankegangen presentert av Nils Christie i Christie mente at staten hadde tatt konflikter fra folket. Gjennom konfliktløsning med restorative justice-prinsipper ønsket han å flytte fokuset fra straff til gjenoppretting av skade og trygghet mellom offeret og gjerningspersonen. I Norge er det konfliktrådene som benytter restoratice justice-løsninger for å håndtere konflikter. Dette er bakgrunnen for at gjennomføringen av ungdomsstraff og ungdomsoppfølging er lagt til konfliktrådet. 20 Martnes (2015) side Prop. 135 L ( ) kapittel Det uttales i NOU 2008:15 Barn og straff punkt 3.4 side 25 note 19 at en ikke har «lykkes å finne en god norsk oversettelse av begrepet «restorative justice». Ordet «restore» kan bety å reparere eller gjenopprette, og begreper som «reparerende» eller «gjenopprettende» justis er foreslått. «Forsoningsjustis» er også foreslått som en norsk oversettelse». 23 NOU 2008:15 Barn og straff punkt 3.4 side Nils Christie (1977). 6

10 2.4 Rettigheter for barn i konflikt med loven For oversiktens skyld vil jeg i det følgende kort nevne rettigheter som barn har etter norske og internasjonale regler, dersom de begår eller mistenkes for å ha begått straffbare handlinger Generelle prinsipper i FNs barnekonvensjon Barnekonvensjonen pålegger partene å utvikle og iverksette en helhetlig politikk for behandling av unge lovbrytere. Denne forpliktelsen skal ikke begrenses til barnekonvensjonens artikkel 37 og 40, men skal også ivareta de grunnleggende prinsippene konvensjonen inneholder. 25 De generelle prinsippene som statene må anvende når de behandler saker vedrørende unge lovbrytere er: ikke-diskriminering (artikkel 2), barnets beste (artikkel 3), retten til liv, overlevelse og utvikling (artikkel 6), retten til å bli hørt (artikkel 12) og verdighet (artikkel 40 nr. 1) FNs barnekonvensjon artikkel 37 og 40 Bruk av frihetsberøvelse har svært negative konsekvenser for barnets utvikling og representerer en alvorlig hindring for reintegrering i samfunnet. Det er på denne bakgrunn at artikkel 37 bokstav b fastslår at pågripelse og fengsling av barn kun skal benyttes som «a measure of last resort and for the shortest appropriate periode of time». Barn har krav på å bli behandlet på en måte som fremmer deres reintegrering og som hjelper dem til å påta seg en konstruktiv rolle i samfunnet. 27 Norge er etter barnekonvensjonen forpliktet til å utvikle og iverksette et bredt spekter av tiltak for å sikre at unge lovbrytere blir behandlet på en måte som tjener barns utvikling, og som står i forhold til omstendighetene og til den straffbare handlingen som er begått. Barnekonvensjonen foreslår ulike tiltak i artikkel 40 nr. 4. Tiltak som nevnes er omsorg, veiledning, pålegg om tilsyn, rådgivning, løslatelse på prøve, plassering i fosterhjem, utdannings- og opplæringstiltak. Etter artikkel 40 nr. 3 skal partene søke å fremme tiltak for håndtering av barn som er beskyldt eller anklaget for å ha brutt loven uten å gå til rettslige skritt. Ettersom barn ofte begår mindre lovbrudd, mener FNs barnekomité at det som hovedregel skal benyttes tiltak som innebærer at barn blir fjernet fra det ordinære straffesystemet og overført til alternative ordninger General Comment No. 10 (2007) avsnitt General Comment No. 10 (2007) side Barnekonvensjonen artikkel 40 nr General Comment No. 10 (2007) avsnitt 24. 7

11 2.4.3 Straffeprosessuelle regler Pågripelse representerer et særlig alvorlig inngrep overfor de yngre aldersgruppene. 29 Straffeprosessloven 174 bestemmer derfor at personer under 18 år ikke bør pågripes med mindre det er «særlig påkrevd». Hvorvidt pågripelse er særlig påkrevd må avgjøres etter en avveining av behovet for å hindre bevisforspillelse, at mistenkte flykter og skadevirkningene frihetsberøvelsen kan få for mistenkte. Mistenktes alder og andre personlige forhold skal tillegges stor vekt ved vurderingen. 30 Det kreves en skjerpet begrunnelse for varetektsfengsling av barn. Dersom fengsling er særlig påkrevd, skal tidsfristen for fengslingen være så kort som mulig og ikke overstige to uker. 31 Tidsfristen for varetektsfengsling av barn fraviker derfor fra normalfristen på fire uker. Når påtalemyndigheten mener at straffeskylden er bevist kan den velge mellom tre alternativer. For det første kan det treffes vedtak om påtaleunnlatelse etter straffeprosessloven 69. Påtaleunnlatelse kan gis med eller uten vilkår. For det annet kan påtalemyndigheten beslutte at saken skal overføres til megling eller ungdomsoppfølgning i konfliktrådet, jf. straffeprosessloven 71 a. Endelig kan påtalemyndigheten velge å ta ut tiltale mot gjerningspersonen. Tiltalespørsmålet skal avgjøres innen 6 uker, dersom mistenkte var under 18 år på handlingstiden Strafferettslige regler Det gjelder en rekke særregler for anvendelse av straff og strafferettslige reaksjoner overfor mindreårige lovovertredere. Ubetinget fengsel skal kun benyttes i begrenset grad overfor unge lovbrytere. Etter straffeloven 33 kan ubetinget fengselsstraff bare idømmes overfor gjerningspersoner som var under 18 år på handlingstidspunktet dersom det er «særlig påkrevd». Hvorvidt vilkåret er oppfylt må vurderes mot lovbruddets art og forholdene ellers. Det følger av forarbeidene at andre reaksjoner som hovedregel bør være prøvd overfor lovbryteren før ubetinget fengselsstraff idømmes. 33 Dersom det anses særlig påkrevd å fengsle et barn, kan ikke fengselsstraffen overstige 15 år NOU 1980:28 Varetektsfengsling kapittel XIII side NOU 1980: 28 Varetektsfengsling kapittel XIII side Jf. Straffeprosessloven 185 annet ledd. 32 Jf. straffeprosessloven 249 annet ledd. 33 Ot.prp.nr. 90 ( ) kapittel 30.1 side Jf. straffeloven 33 annet punktum. 8

12 Adgangen til å idømme barn forvaring er meget snever. Forvaring kan kun idømmes når det foreligger «helt ekstraordinære omstendigheter». 35 I forarbeidene uttales det at forvaring «tilnærmet aldri bør benyttes på lovbrytere som var mindreårige på handlingstidspunktet, på grunn av den belastning en slik tidsubestemt straff vil kunne påføre et barn». 36 Man ønsket imidlertid ikke å stenge muligheten helt for å anvende forvaring, idet «det unntaksvis kan oppstå helt ekstraordinære tilfeller hvor forvaring vil være riktig reaksjon». 37 HR A var et slikt ekstraordinært tilfelle. Saken gjaldt en jente som hadde begått overlagt drap som 15-åring. Hensynet til samfunnsvernet var så tungtveiende i saken at forvaring ble idømt. Høyesterett la vekt på forhold ved selve drapshandlingen, jentas motivasjon for drapet, samt tidligere alvorlige voldshandlinger hun hadde foretatt og hennes psykiske tilstand. Adgangen til å gjøre en bot betinget gjelder kun for personer under 18 år. 38 For personer under 18 år fastsettes det ikke subsidiær fengselsstraff. 39 Forarbeidene legger til grunn at betinget bot innebærer at det gis en merkbar reaksjon, samtidig som en unngår at barnet pådrar seg gjeld dersom domfelte ikke begår nye lovbrudd. 40 At gjerningspersonen var under 18 år på handlingstidspunktet, kan tilsi idømmelse av samfunnsstraff, jf. straffeloven 48 annet ledd. Dette gjelder også for mer alvorlige lovbrudd som ellers ville utelukke fengsel. Gjerningspersonens alder kan også være en formildende omstendighet, eller medføre at straffen settes under minstestraffen eller til mildere straffart. 41 Reaksjonssystemet for unge lovbrytere kan skisseres på følgende måte 42 : Ordinær reaksjon Ubetinget påtaleunnlatelse Bot Betinget fengsel Samfunnsstraff Ubetinget fengsel Gjenopprettendeprosess Påtaleunnlatelse/ overføring til megling i konfliktråd Ungdomsoppfølging Ungdomsstraff Ubetinget fengsel 35 Jf. straffeloven 40 første ledd siste punktum. 36 Prop. 135 L ( ) kapittel 14.1 side Prop. 135 L ( ) punkt side Jf. straffeloven 53 fjerde ledd. 39 Jf. straffeloven 55 tredje ledd. 40 Prop. 135 L ( ) punkt side Jf. straffeloven 78 bokstav i og 80 bokstav i. 42 Holmboe (2014) side

13 3 Ungdomsstraff 3.1 Innledning Ungdomsstraff er en ny hovedstraff som trådte i kraft 1. juli Den kan bare ilegges ved dom. Straffereaksjonen er en frihetsstraff og innebærer at sosial kontroll skal erstatte fengselets fysiske kontroll. Det er ikke adgang til å kombinere ungdomsstraff med bot eller fengsel. Det er ingen begrensning i hvor mange ganger den enkelte lovbryter kan idømmes ungdomsstraff. 43 Reglene om ungdomsstraff følger av kapittel 8a i straffeloven, mens gjennomføringen av reaksjonen reguleres i konfliktrådsloven kapittel IV. Målgruppen for ungdomsstraff er barn mellom 15 og 18 år som har begått gjentatt eller alvorlig kriminalitet. 44 I utgangspunktet er reaksjonen beregnet på barn med høy risiko for ny kriminalitet. Ungdomsstraff kan også benyttes i tilfeller hvor risikoen for ny kriminalitet er lav, men lovbruddets grovhet tilsier en streng reaksjon. 45 For tilfeller der det er svært høy risiko for ny kriminalitet eller det er begått svært alvorlige lovbrudd vil ungdomsstraff være uegnet. I det følgende vil jeg behandle vilkårene for å idømme ungdomsstraff, innholdet i straffen, gjennomføringen av straffen og hva som skjer dersom domfelte begår brudd på vilkår for straffen. 3.2 Idømmelse av ungdomsstraff Rettslig utgangspunkt Vilkårene for ungdomsstraff følger av straffeloven 52 a, som lyder: Ungdomsstraff med ungdomsstormøte og ungdomsplan etter konfliktrådsloven kapittel IV kan idømmes i stedet for fengselsstraff når a) lovbryteren var under 18 år på handlingstidspunktet, b) lovbryteren har begått gjentatt eller alvorlig kriminalitet, c) lovbryteren samtykker og har bosted i Norge, og d) hensynet til straffens formål ikke med tyngde taler mot en reaksjon i frihet. 43 Prop. 135 L ( ) punkt side Prop. 135 L ( ) punkt 10.1 side Prop. 135 L ( ) punkt side

14 Bokstav a og c er de formelle vilkårene, mens bokstav b og d setter rammene for ungdomsstraffens anvendelsesområde Formelle vilkår Alder Lovbryteren må være under 18 på handlingstidspunktet for at ungdomsstraff skal være aktuelt. Dette er et absolutt vilkår. Det er siktedes alder på handlingstidspunktet, og ikke på domstidspunktet, som er avgjørende. Pådømmelse kan derfor skje etter lovbryteren har fylt 18 år. 46 Forarbeidene er knappe i sin redegjørelse for dette vilkåret. Holmboe har påpekt flere forhold som burde vært problematisert i forarbeidene. 47 For det første er forarbeidene tause om hva som skjer dersom lovbryteren begår flere lovbrudd hvor noen av lovbruddene skjer før og noen etter fylte 18 år. Høyesteretts dom inntatt i Rt side 1322 taler for at dommen i slike tilfeller antakelig vil bli ubetinget fengsel. Saken gjaldt straffutmåling for to ran og to ransforsøk før domfelte fylte 18 år, og ett ran og en legemsbeskadigelse under særdeles skjerpende omstendigheter etter fylte 18 år. Straffen ble satt til fengsel i ett år, hvorav seks måneder ble gjort betinget. For det annet er forarbeidene tause om hva man skal velge dersom hovedforholdet gir grunnlag for ungdomsstraff, men lovbryteren har også begått mindre alvorlige forhold etter fylte 18 år. Aldersvilkåret stenger her i utgangspunktet for at det nye forholdet straffes med ungdomsstraff, samtidig som det ikke er adgang til å kombinere ungdomsstraff med fengsel. Høyesterett har imidlertid i sak HR A uttalt at «når de forhold som eventuelt kan begrunne bruk av ungdomsstraff, i sin helhet har funnet sted før fylte 18 år, finner jeg det klart at ungdomsstraff ikke kan utelukkes bare av den grunn at A samtidig dømmes for mindre vesentlige forhold begått etter fylte 18 år». 48 De forhold domfelte er dømt for etter tilleggstiltalen vil imidlertid kunne få betydning for vurderingen om hensynet til straffens formål ikke med tyngde taler mot en reaksjon i frihet. Endelig drøftes ikke situasjonen hvor hovedforholdet er for alvorlig for samfunnsstraff, men lovbryteren har begått nye mindre alvorlige lovbrudd etter fylte 18 år. Holmboe mener at det 46 Prop. 135 L ( ) punkt 14.1 side Holmboe (2014) side HR A avsnitt

15 ikke kan ha vært lovgivers mening at resultatet i slike tilfeller blir ubetinget fengsel, men at dette må bli resultatet slik regelen er formulert nå Samtykke Det kreves at den unge lovbryteren samtykker til idømmelse av ungdomsstraff. Vilkåret om samtykke er absolutt. Bakgrunnen for vilkåret er at samtykke er en forutsetning for å sikre motivert deltakelse ved gjennomføringen av restorative justice-straffereaksjoner. 50 Frivillighet er et grunnprinsipp i en gjenopprettende prosess. Samtykket må både omfatte bruk av ungdomsstraff og deltakelse ved gjennomføringen av reaksjonen. Samtykket skal gis for retten under hovedforhandlingen. Dersom siktede er under 18 år, har også vergen partsrettigheter, jf. straffeprosessloven 83 første punktum. Dette innebærer at det må foreligge samtykke fra både den umyndige lovbryteren og vergen for at vilkåret skal være oppfylt. 51 Kravet til samtykket er ikke et krav om tilståelse. Siktede kan hevde sin uskyld og likevel samtykke til ungdomsstraff dersom han blir funnet skyldig. 52 Det er imidlertid en forutsetning at «samtykket også omfatter at de forhold barnet er dømt for skal legges til grunn i ungdomsstormøtet. I motsatt fall vil en kunne få en omkamp om de faktiske forhold i forbindelse med gjennomføringen av reaksjonen, noe som vil kunne oppleves som et nytt overgrep for fornærmede». 53 Høyesterett har uttalt at dersom det er «aktuelt med idømmelse av ungdomsstraff uten at det foreligger en uforbeholden tilståelse, bør derfor saken forberedes også med sikte på å avklare om siktede ved en eventuelt fellende dom aksepterer at de forhold domfellelsen gjelder legges til grunn i ungdomsstormøtet». 54 Det er ikke tilstrekkelig at det foreligger formelt samtykke. Samtykket må i tillegg gi uttrykk for tilstrekkelig motivasjon for å gjennomføre det program ungdomsstraff innebærer Holmboe (2014) side Prop. 135 L ( ) punkt 14.1 side Den som har foreldreansvaret er verge for en mindreårig, jf. vergemålsloven 16. Normalt vil foreldrene ha foreldreansvar sammen, jf. barnelova 34 første ledd og 35 andre ledd. Dette innebærer at begge foreldre må samtykke for at kravet om samtykke skal være oppfylt. 52 Matningsdal (2016) straffeloven 52 a, note Prop. 135 L ( ) punkt side HR a avsnitt HR A avsnitt

16 Samtykket må være «reelt og informert», jf. konfliktrådsloven 11 første ledd annet punktum. Dette kravet vil jeg komme nærmere tilbake til i punkt Bosted i Norge Lovbryteren må ha bosted i Norge for å kunne idømmes ungdomsstraff. Dette er et absolutt vilkår. Norsk statsborgerskap kreves imidlertid ikke. Bostedsvilkåret er begrunnet i praktiske hensyn: «Vilkåret skyldes den aktiviteten som kreves av den domfelte under straffegjennomføringen. Begrepet «bosted» må forstås slik at bosettingen både har vært av en viss varighet og er ment å vare ved en viss tid.» 56 Forarbeidene nøyer seg med en redegjørelse av bostedsvilkåret på ett avsnitt. Holmboe har påpekt at det er tankevekkende at det ikke er drøftet om bostedsvilkåret er i overensstemmelse med barnekonvensjonen. 57 Ungdomsstraff skal redusere bruken av ubetinget fengsel, og den skal derfor til en viss grad erstatte ubetinget fengsel. Unge lovbrytere som ikke har bosted i Norge vil imidlertid bli idømt ubetinget fengsel i slike tilfeller, da bostedsvilkåret stenger for anvendelse av ungdomsstraff. Dette kan stride mot likebehandlingsprinsippet i barnekonvensjonen artikkel 2, som forbyr forskjellsbehandling av barn på grunn av «national, ethnic or social origin... or other status». Bostedsvilkåret vil kunne skape forskjell mellom barn basert på deres status. Holmboe mener at bostedsvilkåret ville vært i bedre samsvar med barnekonvensjonen om det ikke var et absolutt vilkår Anvendelsesområde Den nedre grensen Gjentatt eller alvorlig kriminalitet Straffeloven 52 a første ledd bokstav b regulerer den nedre grensen for ungdomsstraffens anvendelsesområde. 56 Prop. 135 L ( ) punkt 14.1 side Holmboe (2014) side Holmboe (2014) side

17 Ungdomsstraff er en strengere reaksjon enn samfunnsstraff og skal anvendes når det foreligger «alvorlig kriminalitet». Forarbeidene uttaler følgende om hva som skal regnes som «alvorlig kriminalitet»: «Departementet mener at begrepet «alvorlig kriminalitet» i denne sammenheng bør forbeholdes straffebud med en øvre strafferamme på fengsel i 3 år eller mer. Lovbrudd med en lavere strafferamme enn fengselsstraff inntil 3 år skal derimot ikke betraktes som alvorlig kriminalitet, herunder simpel narkotikaforbrytelse (straffeloven 162 første ledd - inntil 2 år), simpel legemsfornærmelse (straffeloven 228 første ledd - inntil 6 måneder) og skadeverk (straffeloven inntil 1 år).» 59 Uttalelsen kan tilsi at det som utgangspunkt ikke bør idømmes ubetinget fengsel for mindre alvorlige lovbrudd enn straffebud med øvre strafferamme på tre år eller mer. Ubetinget fengsel bør derfor kun anvendes overfor de forholdene som er for alvorlige til å avgjøres med ungdomsstraff. Dette samsvarer med våre folkerettslige forpliktelser. Ungdomsstraff kan anvendes på mindre alvorlige lovbrudd dersom det foreligger gjentatt kriminalitet. Om «gjentatt kriminalitet» uttaler forarbeidene at «det alternative vilkåret «gjentatt kriminalitet» i bokstav b må tolkes vidt, slik at det i den konkrete saken vil kunne være tilstrekkelig med to lovbrudd». 60 Jo færre lovbrudd det er tale om, desto mer alvorlig må lovbruddene være for at ungdomsstraff skal kunne anvendes Avgrensning nedad: Samfunnsstraff Den nedre avgrensningen av ungdomsstraff er samfunnsstraff. Det uttales i forarbeidene at «lovbryteren skal kunne møte fornærmede, det stilles høye krav til lovbryterens deltagelse, oppfølgingen vil være tett, kontrolltiltakene vil være strenge og gjennomføringstiden vil kunne være lenger. Det legges til grunn at lovbruddene vil kunne være av mer alvorlig art enn de som i dag medfører samfunnsstraff». 61 Ungdomsstraff skal dermed være et alternativ til strengere samfunnsstraffer. Forarbeidene understreker at «avgrensningen nedad mot de mindre alvorlige lovbruddene må være tydelig, slik at reaksjonen ikke benyttes på unge lovbrytere som ellers ville ha fått en mildere reaksjonsform.» Prop. 135 L ( ) punkt 14.1 side Prop. 135 L ( ) punkt 14.1 side Prop. 135 L ( ) punkt side Prop. 135 L ( ) punkt side 114 og

18 I likhet med ungdomsstraff, innebærer samfunnsstraff en reaksjon i frihet men med en viss fritidsinnskrenkelse. Vilkårene for samfunnsstraff følger av straffeloven 48. Samfunnsstraff kan settes fra 30 til 420 timer og gjennomføringstiden skal normalt svare til den subsidiære fengselsstraffen. 63 I årene før ungdomsstraffens ikrafttredelse ble det fra lovgivers side oppfordret til økt bruk av samfunnsstraff, da denne reaksjonen var særlig egnet overfor unge lovbrytere. 64 Dette gjaldt også for mer alvorlige lovbrudd. Høyesterett fulgte opp denne oppfordringen i sin praksis og hadde en markert kursendring i retning av mindre bruk av ubetinget fengsel for personer under 18 år. Jeg vil nå se på noen saker fra Høyesterett hvor unge lovbrytere ble idømt strengere samfunnsstraffer, da disse antakeligvis ville resultert i ungdomsstraff etter någjeldende lovgivning. I dom inntatt i Rt side 1313 ble straffen for ran og ransforsøk satt til 420 timer samfunnsstraff med en gjennomføringstid på ett år og seks måneder. Den subsidiære fengselsstraffen ble satt til to år og seks måneder. Gjerningspersonen var 17 år og fire måneder på handlingstidspunktet. Høyesterett beskrev ranene og ransforsøket som «brutale og skremmende». 65 Saksforholdet befant seg i grenseland mot grovt ran. Straffen ville normalt bli ubetinget fengsel i flere år, men Høyesterett uttalte at det ikke var «tvilsomt at domfeltes lave alder på gjerningstiden kan tilsi samfunnsstraff, selv ved nokså lange alternative fengselsstraffer». 66 I sin vurdering trakk Høyesterett frem at lovgiver hadde ønsket økt bruk av samfunnsstraff, særlig overfor unge lovbrytere. Denne utviklingen var begrunnet i et ønske om «mer differensierte straffer, med vekt på individualprevensjon og rehabilitering og hvor nettopp unge lovbrytere står i en særstilling». 67 Høyesterett vurderte deretter denne utviklingen i lys av Norges forpliktelser etter barnekonvensjonen. Endelig veiet Høyesterett hensynet til barnets beste mot hensynet til allmennprevensjonen. Om avveiningen uttalte Høyesterett: «Vilkåret i straffeloven 28 a første ledd bokstav b om at hensynet til straffens formål ikke må tale mot en reaksjon i frihet, må tolkes og anvendes mot denne bakgrunn. Der domfelte var under 18 år på gjerningstiden forskyves altså tyngdepunktet i avveiningen mellom de individualpreventive og de allmennpreventive hensyn: Det som i det lange løp alt i alt best tjener barnets interesser trer i forgrunnen, og kan bare settes til 63 Straffeloven Ot.prp. nr. 90 ( ) punkt side 253 og Ot.prp. nr. 31 ( ) punkt 7.1 side Rt side 1313 avsnitt Rt side 1313 avsnitt Rt side 1313 avsnitt 9. 15

19 side så langt det foreligger særlig tungtveiende allmennpreventive hensyn som ikke i tilfredsstillende grad også ivaretas ved en dom på samfunnsstraff. Jo yngre barnet er, desto mer må det til». 68 Uttalelsen innebærer at hensynet til barnets beste veier tyngst, med mindre det foreligger særlig tungtveiende allmennpreventive hensyn. Allmennpreventive hensyn må derfor være enda mer tungtveiende for å utelukke ungdomsstraff enn samfunnsstraff, ettersom ungdomsstraff kan anvendes overfor mer alvorlige lovbrudd enn samfunnsstraff. Det må også vurderes om de allmennpreventive hensyn kan ivaretas ved bruk av samfunnsstraff i stedet for ubetinget fengsel. Selv om det med atskillig styrke kunne argumenteres for at det forelå særlig tungtveiende allmennpreventive hensyn som talte for fengsel, fant Høyesterett at hensynet til barnets beste og individualpreventive hensyn veide tyngst. Rt side 206 gjaldt straffutmåling for grovt ran og frihetsberøvelse, hvor domfelte var 17 år og 10 måneder på handlingstidspunktet. Straffen ble satt til 419 timer samfunnsstraff med gjennomføringstid på ett år og seks måneder. Den subsidiære fengselsstraffen ble satt til ett år og fire måneder. Høyesterett bemerket innledningsvis likheten mellom saksforholdet i foreliggende sak og Rt side De allmennpreventive hensynene veide ikke tyngre enn hensynet til barnets beste. Individualpreventive hensyn ville bli best i varetatt med dom på samfunnsstraff. Det hadde ingen betydning at domfelte var eldre enn domfelte i Rt side 1313: «Domfelte i vår sak er nokre månader eldre enn domfelte i 2010-dommen, men ein slik mindre skilnad tilseier ikkje ei anna løysing for domfelte i vår sak, i og med at han ikkje var fylt 18 år på handlingstidspunktet. Vurderingane i 2010-dommen knyter seg i særleg grad til rettsgrunnlag som gjeld for personar under 18 år, slik at det først blir når denne grensa er passert, at det blir ein markert skilnad i val av reaksjon i saker som vår». 69 Uttalelsen samsvarer med Norges forpliktelser etter barnekonvensjonen og tyder på en utvikling hvor det tillegges vekt at domfelte var barn på handlingstidspunktet, og ikke hvor nærme fylte 18 år domfelte var Rt side 1313 avsnitt Rt side 206 avsnitt Fornes (2012) side

20 I dom inntatt i Rt side 734 var domfelte 16 år på handlingstidspunktene. Domfelte hadde hatt samleier med to piker, på henholdsvis 13 år og fem måneder og 12 år og 11 måneder. Forholdene bar preg av utnyttelse, da domfelte var en sterk pådriver til den seksuelle omgangen. Normalt ville straffen vært ubetinget fengsel i mer enn 4 år. Allmennpreventive hensyn var av betydelig styrke, idet «det er viktig å markere overfor ungdomsmiljøene at slike handlinger ikke tas lett på». 71 Høyesterett fant imidlertid domfeltes svært unge alder som helt avgjørende for straffutmålingen. Straffen ble således satt til 420 timer samfunnsstraff med gjennomføringstid på ett år og ni måneder. Den subsidiære fengselsstraffen ble satt til ett år og to måneder Den øvre grensen I Norge var det liten oppmerksomhet rundt fengselsstraffers uheldige virkning på barn før inkorporasjonen av barnekonvensjonen i I 2002 og 2003 ble henholdsvis 212 og 207 personer mellom 15 og 17 år idømt ubetinget fengsel. 72 Da det ble økt oppmerksomhet rundt dette temaet, ble det et politisk mål at færrest mulig barn skulle sone straff i fengsel. Formålet med ungdomsstraffen var derfor å redusere bruken av fengsel overfor barn til de aller alvorligste forbrytelsene. Ungdomsstraff skulle således være et reelt alternativ til ubetinget fengsel. Fengsel er særlig belastende for barn og bruk av fengsel vil ofte ha negative følger for barnet. I forarbeidene legges det til grunn at det sjeldent vil være til barnets beste å bli møtt med en frihetsberøvende reaksjon. Likevel fant lovgiver å ikke helt kunne stenge muligheten til å benytte ubetinget fengsel overfor personer under 18 år, da det ville være «tilfeller der reaksjoner i frihet ikke er tilstrekkelig». 73 Det uttales videre: «Utvalget mener at hensynet til samfunnsvern gjør at det er nødvendig å ha en frihetsberøvende reaksjon tilgjengelig for barn som har begått alvorlige eller gjentatte lovbrudd. Hensynet til barnets beste vil måtte vike der hensynet til samfunnsvern er tilstrekkelig tungtveiende. Også hensynet til allmennprevensjon kan tilsi bruk av en frihetsberøvende reaksjon overfor ban. Utvalget viser dessuten til at Norge ikke har inngått folkerettslige forpliktelser som krever at det oppstilles et forbud mot frihetsberøvelse av mindreårige.» 74 Ungdomsstraff grenser således oppad mot ubetinget fengsel 71 Rt side 734 avsnitt Statistikker fra SSB. 73 Prop. 135 L ( ) punkt side Prop. 135 L ( ) punkt side

21 Hensynet til straffens formål Det er et vilkår etter straffeloven 52 a bokstav d at «hensynet til straffens formål ikke med tyngde taler mot en reaksjon i frihet». Lovgiver har valgt en skjønnsmessig avgrensning av ungdomsstraffen. Begrunnelsen for dette er at «mer konkrete avgrensninger, for eksempel at det listes opp lovbrudd, strafferammer eller normalstraffenivå der reaksjonen skal eller ikke skal benyttes, vil kunne medføre at saker utelukkes der reaksjonen kunne vært hensiktsmessig». 75 Hvorvidt barn skal idømmes ubetinget fengsel eller ei, beror således på straffens formål og virkninger. De individualpreventive hensyn vil normalt tale for en reaksjon i frihet, mens de allmennpreventive hensyn taler for fengselsstraff. Den alminnelige rettsfølelse kan også tilsi at det må reageres med fengselsstraff. Hvilke hensyn som får avgjørende vekt, beror på en avveining av de ulike hensyn som gjør seg gjeldende. Handlingens grovhet er et sentralt element ved avgjørelsen. Forarbeidene understreker at de individualpreventive hensyn må veie tyngre enn allmennpreventive hensyn i vurderingen av hvilken straff som skal idømmes. 76 Barnets beste veier tungt i denne vurderingen. Siden ubetinget fengsel har vist seg å ha liten avskrekkende virkning overfor barn, gjør ikke allmennpreventive hensyn seg like sterkt gjeldende. I tillegg vanskeliggjør fengselsstraff en eventuell forbedrende virkning av straffen. Fengselsstraff er dermed sjelden i samsvar med hensynet til barnets beste. Ungdomsstraff vil imidlertid være «uegnet der det er svært høy risiko for ny kriminalitet eller der det er begått svært alvorlige lovbrudd». 77 I slike tilfeller kan fengselsstraff være et nødvendig virkemiddel. Det følger av ordlyden at straffens formål ikke «med tyngde» taler mot en reaksjon i frihet. For å idømme samfunnsstraff kreves det kun at «hensynet til straffens formål ikke taler mot en reaksjon i frihet». 78 Dette innebærer at det skal «mer til for at det skal anses nødvendig å idømme ubetinget fengsel» når det er valg mellom ungdomsstraff og ubetinget fengsel som reaksjon enn når det er valg mellom samfunnsstraff og ubetinget fengsel Prop. 135 L ( ) punkt side Prop. 135 L ( ) punkt 14.1 side Prop. 135 L ( ) punkt side Straffeloven 48 første ledd bokstav b. 79 Prop. 135 L ( ) punkt 14.1 side

22 Den skjønnsmessige helhetsvurdering Det må foretas en skjønnsmessig helhetsvurdering av om den unge lovbryteren skal idømmes ungdomsstraff eller ubetinget fengsel. Ungdomsstraff kan idømmes dersom «hensynet til straffens formål ikke med tyngde taler mot en reaksjon i frihet», mens personer under 18 år kan kun idømmes fengselsstraff når det er «særlig påkrevd». 80 Forarbeidene uttaler følgende om denne vurderingen: «I denne skjønnsmessige helhetsvurderingen vil lovbruddets art og grovhet, ungdommens alder, konkrete behov og risikonivå være elementer i den individuelle vurderingen av om den enkelte ungdom er egnet til å gjennomføre ungdomsstraff. Det presiseres at vanskelig livssituasjon og utfordringer knyttet til flerkulturell- og flerspråklig bakgrunn ikke skal være diskvalifiserende». 81 Momentet lovbruddets art og grovhet innebærer at enkelte lovbrudd er av en slik alvorlighetsgrad at det må reageres med fengselsstraff. Forarbeidene nevner drap og alvorlige seksuallovbrudd som eksempler hvor alvorlighetsgraden er så stor at det normalt må reageres med ubetinget fengsel. 82 Med «alvorlige seksuallovbrudd» må forstås som voldtekt og samleie med barn under 14 år, jf. straffeloven Straffen kan imidlertid falle bort etter straffeloven 308 dersom lovovertrederen og fornærmede er «omtrent jevnbyrdige i alder og utvikling». Dersom forholdet ikke kan begrunne straffritak, kan det begrunne ungdomsstraff. Ungdomsstraff er imidlertid ikke utelukket selv om det er begått straffbare handlinger som drap eller alvorlige seksuallovbrudd. 84 Ungdommens alder er også av betydning ved valg mellom ungdomsstraff og ubetinget fengsel som reaksjon. Jo nærmere domfelte er den kriminelle lavalder, desto mer skal til for at fengselsstraff idømmes. 85 Dette innebærer at jo yngre lovovertrederen er, jo alvorligere lovbrudd vil kunne begrunne ungdomsstraff. 86 Den unge lovbryterens konkrete behov er et moment ved den skjønnsmessige vurderingen. Forarbeidene presiserer at ungdomsstraff ikke er utelukket selv om ungdommen har en vans- 80 Straffeloven 33 første punktum. 81 Prop. 135 L ( ) punkt side Prop. 135 L ( ) punkt side Matningsdal (2016) Straffeloven 52 a, note HR A avsnitt Rt side Matningsdal (2016) Straffeloven 52 a, note

23 kelig livssituasjon. 87 I slike tilfeller kan ungdomsstraff være en egnet reaksjon, da ungdommen vil få tett oppfølgning fra det offentlige. Dette kan medføre at ungdommen får hjelp med sin vanskelige livssituasjon og havner på rett vei. Høy risiko for ny kriminalitet kan tale for at det reageres med fengselsstraff. Hvilke og hvor mange reaksjoner lovbryteren allerede er ilagt og om det foreligger nye, erkjente forhold ved pådømmelse er dermed sentrale momenter. Hensynet til samfunnsvernet kan begrunne fengselsstraff. Det må likevel vurderes om hensynet til samfunnsvernet kan ivaretas på andre måter. For eksempel kan vilkår i ungdomsplanen være egnet for å redusere faren for risiko for ny kriminalitet Avgrensning oppad: Ubetinget fengsel I forarbeidene nevnes Rt side 1317 som et saksforhold som ville kunne bli møtt med ungdomsstraff. 88 Saken gjaldt straffutmåling for uaktsomt drap forøvet ved motorvogn. Domfelte var 17 år og 10 måneder. Han hadde ikke førerkort og var påvirket av alkohol og hasj da han kjørte. Domfelte kjørte i en hastighet på km/timen da ulykken inntraff. Kjæresten hans døde i ulykken. Høyesterett fant at saksforholdet var så alvorlig at det ikke kunne reageres med samfunnsstraff. Straffen ble satt til ett år og syv måneder fengsel, hvorav 11 måneder ble gjort betinget. Om begrunnelsen til at domfelte ikke kunne straffes med samfunnsstraff uttalte Høyesterett: «Jeg er kommet til at det i vår sak foreligger «særlig tungtveiende allmennpreventive hensyn» som ikke i tilfredsstillende grad kan ivaretas ved en dom på samfunnsstraff, jf. også Rt side 1096 som jeg har omtalt foran. Det dreier seg om et alvorlig tilfelle av uaktsomt bildrap. Ved kjøring i høy fart der føreren også er påvirket av rusmidler, er risikoen for alvorlig skade og dødsfølge betydelig. Dette gjør at hensynet til allmennprevensjonen her må tillegges særlig vekt. Ikke minst for ungdomsmiljøer generelt er det viktig å gi klare signaler om at bilkjøring i høy hastighet under påvirkning av rus, vil medføre strenge reaksjoner». 89 Matningsdal antar at det kunne vært anvendt ungdomsstraff i Rt side Saken gjaldt straffutmåling for medvirkning til selvmord. Høyesterett la til grunn at det ikke var utelukket å bruke samfunnsstraff som reaksjon for medvirkning til selvmord, men kom til at straffver- 87 Prop. 135 L ( ) punkt side Prop. 135 L ( ) punkt side Rt side 1317 avsnitt Matningsdal (2016) Straffeloven 52 a, note

24 digheten av domfeltes handlemåte ikke ble tilstrekkelig hensyntatt ved samfunnsstraff. Ved vurdering av om hensynet til straffens formål taler mot en reaksjon i frihet er det ikke «bare hensynet til allmennprevensjonen i snever forstand som må tillegges vekt. Det må også vektlegges den betydning straffen må forutsettes å ha for den alminnelige etiske vurdering av den aktuelle handling og for den alminnelige respekt for det aktuelle rettsgode». 91 Høyesterett uttalte at «vår strafferettspleie bygger på at fengselsstraff av en viss lengde er den reaksjon som klarest uttrykker at samfunnet ikke kan akseptere den aktuelle handlemåte, og jeg er kommet til at bruk av samfunnsstraff i dette tilfellet ikke vil innebære en tilstrekkelig klar avstandtagen fra tiltaltes handlemåte». 92 Straffen på fengsel i to år, hvorav ett år og seks måneder betinget, ble derfor opprettholdt. I Rt side 67 var det spørsmål om det kunne anvendes samfunnsstraff for en 17-åring som hadde begått gjentatte tilfeller av vold og trusler, samt salg av narkotika. Høyesterett vurderte bruk av samfunnsstraff i lys av lovforslaget om ungdomsstraff. Straffen ble likevel satt til ett år og seks måneder fengsel. Risikoen for ny kriminalitet kunne utelukke bruk av ungdomsstraff etter någjeldende lovgivning. Den 23. juni 2016 kom de første dommene i Høyesterett om ungdomsstraff. Den første saken, HR A, gjaldt spørsmål om det ved gruppevoldtekt av barn under 16 år kunne reageres med ungdomsstraff. De domfelte var henholdsvis 16 år og 10 måneder og 15 år og 10 måneder på handlingstidspunktet. Fornærmede var 14 år og fire måneder. Overgrepene skjedde på en skoletur. Fornærmede ble utsatt for flere voldtektshandlinger på måter som likestilles med samleie, samt særlig krenkende og fornedrende handlinger. Høyesterett tok utgangspunkt i den reduserte bruken av ubetinget fengsel overfor lovbrytere under 18 år de senere årene. Etter å ha gitt en oversikt over reglene om ungdomsstraff, konstaterte Høyesterett at ungdomsstraffens vilkår a til c var oppfylt. Det springende punkt var om vilkåret i bokstav d om at hensynet til straffens formål ikke med tyngde måtte tale mot en reaksjon i frihet. Høyesterett bemerket at vilkåret angir «en viktig, men kanskje noe, uklar skranke for anvendelsen av ungdomsstraff». 93 Ved vurderingen av om ungdomsstraff skulle idømmes ved alvorlige seksuallovbrudd, gjentok Høyesterett i avsnitt 37 uttalelsen i Rt side 34 om at hensynet til straffens formål ikke bare sikter til allmennprevensjonen i snever forstand, men også betydningen straffen har for den alminnelige etiske vurdering av den aktuelle handlingen og for den alminnelige respekt for det aktuelle rettsgode. 91 Rt side 34 avsnitt Rt side 34 avsnitt HR A avsnitt