Hvordan trekkes grensen mellom ubetinget fengsel og ungdomsstraff?

Transkript

1 Hvordan trekkes grensen mellom ubetinget fengsel og ungdomsstraff? Kandidatnummer: 753 Leveringsfrist: 25. november 2016 Antall ord:

2 Innholdsfortegnelse 1. Innledning Presentasjon av oppgavens tema og problemstilling Bakgrunn Avgrensning Metode Fremstillingen videre Straff Straff som styringsmiddel Preventive hensyn Allmennprevensjon Individualprevensjon Straffereaksjoner mot barn Historikk Vurdering av straffereaksjoner mot barn Utviklingen fra 1800-tallet Konfliktrådene blir til FNs konvensjon om barnets rettigheter Samfunnet og strafferetten i dag Restorative justice Tilblivelsen av ungdomsstraff Vilkårene for å idømme ungdomsstraff Rettspraksis før Rt side Rt side Rt side Rt side Rettspraksis fra Rt side Rt 2010 side i

3 6.2 Rt side Rettspraksis etter 01. juli HR A HR A Lagmannsrettsavgjørelser Rettspraksis LB LE Andre lagmannsrettsavgjørelser LA LB Avsluttende betraktninger Kildehenvisninger...45 ii

4 1. Innledning 1.1 Presentasjon av oppgavens tema og problemstilling Oppgavens tema omhandler ungdomsstraff. Ungdomsstraff er en ny straffereaksjon som ble til ved lov 20. januar 2012 nr.6. 1 Reglene om ungdomsstraff trådde i kraft 1. juli 2014 og gjør seg gjeldende for barn og ungdom som på gjerningstidspunktet var mellom 15 til 18 år. Den nye straffeloven 2005 trådte i kraft 1. oktober I den nye straffeloven finner vi hjemmelen for å idømme ungdomsstraff i 52 a, 52 b og 52 c. Ungdomsstraff ble til som et alternativ til ubetinget fengsel. Ungdomsstraff er en strengere reaksjon enn samfunnsstraff, men mildere enn fengselsstraff da dette er en frihetsstraff. Det har vært mye kritikk om å idømme fengselsstraff til barn. Det er ønskelig fra lovgiver sin side å bruke minst mulig frihetsberøvende straffereaksjoner overfor barn. Dette er noe av bakgrunnen til at man utarbeidet en ny straffart som berører unge lovbrytere. En av tankene bak å idømme ungdomsstraff framfor ubetinget fengsel er at man ønsker å forebygge at unge kriminelle skal få tilbakefall. Lovgiver har lagt opp til at man overfor unge lovbrytere skal være mer varsom med bruk av ubetinget fengsel. Ungdomsstraff er rettet mot barn som begår gjentatte og eller alvorlige lovbrudd. Regjeringen utdypet i forarbeidene til reglene om ungdomsstraff at det vil være en investering for samfunnet ved at man bruker tid og ressurser overfor unge lovbrytere. 2 Formålet er at det kan være mer rehabiliterende for unge lovbrytere å få oppfølging og hjelp, framfor å bli fratatt frihetsberøvelsen og plassert sammen med andre kriminelle. Man ønsker å ha en tett oppfølging av disse ungdommene slik at man kan hjelpe dem på rett vei. Ungdomsstraff er bygget opp ut i fra prinsippet om en gjenopprettende prosess. Jeg vil komme tilbake til betydningen av gjenopprettende prosess i punkt 3.2. Reglene om ungdomsstraff har nå vært i kraft i to år. Det at denne typen straffart ikke har vært gjeldende så lenge gjør at dette området er veldig nytt i rettssystemet, og det kan derfor være flere problemstillinger som er uavklart. Med denne oppgaven ønsker jeg å se hvordan endringene har påvirket rettspraksisen i dag, og om man har klart å ivareta formålet med den nye straffereaksjonen. 1 Lov om endringer i straffeloven, straffeprosessloven, straffegjennomføringsloven, konfliktrådsloven m.f. (barn 2 Prop. 135 L ( ) side 9 1

5 I vurderingen av rettspraksis vil utgangspunktet tas i dommer fra Høyesterett, men det vil bli supplert med lagmannsrettsdommer da disse også har en normerende effekt Bakgrunn Bakgrunnen for at jeg ønsker å skrive om dette temaet er at jeg har stor interesse for strafferett. Jeg synes områder som berører barn og ungdom i strafferetten er interessant da dette gjelder en gruppe i samfunnet som er ekstra sårbar. Denne gruppen av befolkningen stiller rettssystemet ovenfor flere vanskelige rettslige spørsmål. En av de store utfordringene til lovgiver og domstolene ligger i utmålingen av straff for unge lovbrytere som har begått gjentatt og eller alvorlig kriminalitet. To vurderingsmomenter som stadig stiller domstolene ovenfor et veiskille er hensynene til individualprevensjon og allmennprevensjon. Noen av lovbruddene som blir begått av barn er så alvorlige at det er vanskelig for domstolene å vektlegge hensyn som for eksempel barnets beste framfor samfunnets verdier. Ved flere domsavgjørelser fra både Høyesterett og underrettene har domstolene vært i sterk tvil om individualpreventive hensyn skal vektlegges tyngre enn allmennpreventive hensyn. Et gjennomgående moment i domsavgjørelser som angår unge lovbrytere er at domstolene legger som utgangspunkt mest vekt på de individualpreventive hensyn. Disse hensynene kan svekkes ut i fra alvoret i lovbruddet, hensynet til den alminnelige rettsorden og ellers andre allmennpreventive hensyn. Følgende vil jeg vise til to høyesterettsavgjørelser som eksempler på hvordan allmennpreventive hensyn og individualpreventive hensyn kan vektlegges. I Rt side 1313 vurderte Høyesterett det dit hen at de individualpreventive hensynene talte for samfunnsstraff. Begrunnelsen for dette var at den domfelte etter ranene og ransforsøkene var begått, hadde kommet seg bort fra det kriminelle miljøet. Han hadde fått kontroll over sitt rusmisbruk, fått seg leilighet og deltatt i arbeidstiltak. Høyesterett uttrykte en bekymring ovenfor den domfelte dersom det ble idømt fengselsstraff. Videre la Høyesterett til grunn at samfunnsstraffen ville være av en slik lengde at den ville fastslå ovenfor den domfelte alvoret i handlingene som ble begått. 4 Høyesterett bemerket også at det forelå særlig tungtveiende allmennpreventive hensyn som talte for fengselsstraff. Det avgjørende i denne vurderingen, 3 HR A 4 Rt side 1313, avsnitt 17 og 18 2

6 som Høyesterett la vekt på, var at ranene var begått samme natt, og det var tale om førstegangsforbrytelser. 5 I høyesterettsdommen inntatt i Rt side 67 kom Høyesterett fram til at både allmennpreventive hensyn og individualpreventive hensyn talte for en ubetinget fengselsstraff. Her uttalte Høyesterett at på grunn av at det forelå alvorlig, gjentatt og eskalerende voldskriminalitet var ikke samfunnsstraff tilstrekkelig. Til tross for den domfeltes unge alder mente Høyesterett at det var <<særlig påkrevd>> med en ubetinget fengselsstraff, jf. straffeloven Høyesterett la til grunn en samlet vurdering. Hovedpunktene i denne vurderingen gjaldt som tidligere nevnt alvorlig, gjentatt og eskalerende kriminalitet. Videre uttalte Høyesterett i sin vurdering at domfelte helt siden han kom til Norge i 1999 hadde hatt mye kontakt med barnevernet på grunn av sine alvorlige atferdsproblemer og rusmiddelmisbruk. Domfelte var på dette tidspunkt fortsatt rusmisbruker og ikke i noen rehabiliteringssituasjon. På bakgrunn av den domfeltes kriminelle historie så Høyesterett ikke noen annen løsning. Høyesterett la her vekt på at i dette tilfelle talte både de individualpreventive og allmennpreventive hensyn for ubetinget fengselsstraff. Som det blir vist til i denne dommen vil slike voldelige handlinger føre til en utrygghet i samfunnet. Det vil være nødvendig for samfunnsvernet å vektlegge de allmennpreventive hensyn i et slikt tilfelle. Videre ser man at dette er også en person som selv ikke klarer å bli kvitt sitt rusproblem eller endre sin atferd. Dette taler for at en ubetinget fengselsstraff vil ivareta de individualpreventive hensynene. I et slikt tilfelle vil et opphold i fengsel føre til en hverdag som er kontrollert, rusfri og en hverdag med oppfølging. Høyesterett fant her at det ikke var noen motsetning mellom allmennprevensjonen og individualprevensjonen. Disse dommene viser hvilke problemstillinger som domstolene vil komme til å møte. I utmåling av straff ligger målet i å finne ut hva som vil være best egnet straff for den enkelte lovbryter, og hvor streng skal straffen være. Det er flere hensyn som må vurderes. Blant annet ser man på effekten av straffen, rehabiliterings potensialet, hvor preventiv straffen er, samfunnets interesser og verdier og hensynet til fornærmede. Disse avveiningene er utfordrende, og man ser at når samfunnet er i utvikling må også avveiningene stå i samsvar med denne utviklingen. Spesielt er det vanskelig å utmåle straff for unge lovbrytere da man skal ivareta hensynet til barnets beste og samtidig legge til grunn gjeldende lover. I mange tilfeller vil de lovfestede reaksjonene stride mot barnets beste. Og det er ved disse tilfellene at man ser domstolene får en utfordring i vurderingene av de individualpreventive hensynene og de allmennpreventive hensynene. 5 Rt side 1313, avsnitt 19 3

7 1.3 Avgrensning Oppgaven omhandler ungdomsstraff som straffereaksjon. Problemstillingen i oppgaven retter seg mot grensen mellom ubetinget fengsel og ungdomsstraff. Det avgrenses derfor mot rettspraksis som omhandler barn og ungdom. For å belyse bakgrunnen for tilblivelsen av ungdomsstraffen, kommer jeg til å trekke fram historikk vedrørende barn og straff. Som tidligere nevnt gjør ungdomsstraff seg gjeldende som straffereaksjon overfor barn som på gjerningstidspunktet var mellom 15 til 18 år. 6 Rettspraksis vil derfor avgrenses mot dommer hvor domfelte var under 18 år på gjerningstidspunktet. Ungdomsstraff gjør seg gjeldende for barn som er over den kriminelle lavalderen. Det følger av straffeloven bokstav a, at barn under 15 år ikke kan anses å være tilregnelige. I NOU 2008: 15 side 23 har lovgiver begrunnet dette med at barn under 15 år ikke har samme skyldevne som voksne. Derfor vil ikke gjerningspersoner som er under 15 år på gjerningstidspunktet bli straffedømt, da de på dette tidspunkt var under den kriminelle lavalderen. 1.4 Metode Oppgaven bygger på alminnelig rettskildelære med relevant lovgivning som utgangspunkt. De sentrale lovene i denne oppgaven er straffeloven og konfliktrådsloven. Videre er FNs barnekonvensjon en sentral rettskildefaktor. Dette da ungdomsstraff omhandler barn og ungdom. FNs barnekonvensjon er gjort gjeldende som norsk rett gjennom menneskerettighetsloven 2 nr.4. Som det vises til i vurderingen av rettspraksis er barnekonvensjonens artikler sentrale rettskilder i domsavgjørelsene. Det er lagt vesentlig vekt på forarbeidene som supplerende rettskilde faktorer. Forarbeidene kan i tvilstilfeller være veiledende på tolkningen av lovene. Det er gjennomgående i rettspraksis at det vises til forarbeidene. Reglene om ungdomsstraff har vært i kraft i overkant av to år. På denne tiden har det kommet en del avgjørelser fra tingrettene og lagmannsrettene. Høyesterett har kommet med to avgjørelser i 2016 hvor spørsmålet om ungdomsstraff ble vurdert. Følgelig kommer høyesterettsav- 6 Straffeloven 2005, 52 a 4

8 gjørelsene til å stå sentralt, og suppleres med dommer fra lagmannsrettene. Som Høyesterett nevnte i dommen HR A, avsnitt 15 er ikke lagmannsrettene prejudikatsdomstoler i samme forstand som Høyesterett, men lagmannsrettene har <<en sentral posisjon med hensyn til å sikre en enhetlig straffutmåling.>> Høyesterett bemerker at antallet straffutmålingsanker som avgjøres i Høyesterett har gått ned. Flere avgjørelser fra lagmannsretten forblir derfor rettskraftig. På denne måten vil avgjørelser fra lagmannsrettene ha en normerende effekt. Det er på denne bakgrunn at det suppleres med lagmannsrettsdommer i oppgaven. 1.5 Fremstillingen videre I det følgende vil det i punkt 2 gjøres en kort redegjørelse for straff som styringsmiddel. Det bemerkes kortfattet hva hensynene til allmennprevensjon og individualprevensjon omhandler. I punkt 3 vil det redegjøres for historikken vedrørende barn og straff og veien fram til tilblivelsen av ungdomsstraff. Oppgaven dreier seg om straffutmåling, men historikken belyses for å et innblikk i tankegangen fram til dagens ungdomsstraff. Historie kan være av betydning for et dynamisk samfunn og regelverk da det kan være med på å få fram hva som tidligere har fungert og hva som bør endres. Vilkårene for ungdomsstraff vil kortfattet bli redegjort i punkt 4. Punkt 5, 6 og 7 vil bestå av gjennomgang av rettspraksis. Det er disse punktene er delt opp i tre perioder: rettspraksis før Rt side 1313, fra Rt side 1313 og rettspraksis etter 1. juli Det er disse punktene som utgjør hoveddelen av oppgaven. Det vil her belyses hvordan grensene trekkes mellom ungdomsstraff og ubetinget fengsel. Noe av dette vil gjenspeiles i punkt 8 hvor jeg avslutningsvis vil komme med noen observasjoner og bemerkninger på hvordan domstolene trekker grensen mellom ubetinget fengsel og ungdomsstraff. 5

9 2. Straff 2.1 Straff som styringsmiddel Straff er et begrep som går langt tilbake i tiden. Historisk sett har man observert at dersom et samfunn skal fungere optimalt må det ilegges noen regler. Et samfunn som ikke er kontrollert vil være et samfunn styrt av kaos. Tidligere var straff privat anliggende. En person som hadde blitt usatt for en krenkelse hadde rett til å hevne seg. 7 Dette utviklet seg videre til at gjerningspersoner skulle betale bøter til offeret. Boten skulle kompensere for skaden som ble påført. Etterhvert ble det til at bøtene skulle betales til kongedømmene. På denne måten ble strafferetten forflyttet over til det offentlige. 8 Det tidligere strafferettssystemet var bygd mer på gjengjeldelse. I dagens strafferett er systemet bygd opp rundt preventive hensyn og rehabilitering. Samfunnet i dag er bygd opp rundt regler som påbud og forbud. Et påbud er for eksempel at man skal betale skatt av sin arbeidsinntekt. Et forbud er at man ikke har lov til å kjøre bil i beruset tilstand. Brytes disse reglene kan man regne med å få en sanksjon. I strafferetten omtales disse sanksjonene som reaksjoner. En reaksjon kan være i form av samfunnsstraff, ungdomsstraff eller fengselsstraff. Man anser straff for å være et styringsmiddel man bruker for å styre samfunnet i ønsket retning. Måten straff blir brukt på som styringsmiddel er at det ilegges et onde for å styre samfunnets atferd. 9 Straffelovgivningen kan sees i sammenheng med hvilke verdier samfunnet verdsetter. Dette vil derfor variere fra samfunn til samfunn og fra kultur til kultur hvilke verdier man ønsker å ivareta, og hva man anser som straffbare handlinger. 10 Straff er samfunnets måte å reagere på ved lovbrudd. Samfunnet reagerer på lovbruddet som er begått, og ilegger sanksjoner ut i fra lovbruddets art. For at straffen skal ha en preventiv virkning er det derfor viktig at straffen står i forhold til hvilket lovbrudd som har blitt begått. I de senere år har man fokusert mer på proporsjonaliteten ved reaksjonene og lovbruddene, ikke bare at man skal straffes. Man ønsker at reaksjonene skal stå i samsvar med lovbruddet. Jo mer alvorlig lovbruddet er, jo strengere vil reaksjonene bli. Denne måte å reagere på er ment å være avskrekkende. Dersom lovgiver mener at en straffereaksjon ikke er forebyggende nok vil denne reaksjonen bli skjerpet på det gjeldende området. 7 Eskeland (2005, side 49) 8 l.c. 9 Eskeland (2005, side 41) 10 Ot.prp. nr. 90 ( ) s. 17 6

10 2.2 Preventive hensyn Allmennprevensjon Nåtidens strafferett bygger på hensynene om individualprevensjon og allmennprevensjon. Med dette menes det hvilken preventiv betydning straffen har for samfunnet. Som tidligere nevnt ønsker lovgiver å benytte straff for å avskrekke borgerne fra å begå lovbrudd. Når man snakker om allmennprevensjon siktes det til samfunnet som målgruppe. Tankene bak allmennpreventive hensyn er at straffen skal rette seg mot samfunnet. Morten Holmboe har i sin bok Fengsel eller Frihet 11 en god beskrivelse av formålet til allmennprevensjon. <<Det kan bety den avskrekkende virkning for den som overveier å begå et lovbrudd, det kan bety den mer vanemessige lovlydighet som oppstår hos folk fordi de ser at lovbrudd blir oppklart og straffet (og kanskje straffes strengt), eller det kan bety det som forarbeidende til straffeloven 2005 kaller <<den sosiale ro>>: Folk som selv uansett ikke vil begå det aktuelle lovbruddet, føler det tilfredsstillende at lovbruddet blir straffet med en viss strenghet. 12 >> Som Holmboe nevner har allmennpreventive hensyn flere formål. I all hovedsak dreier det seg om å ilegge reaksjoner som gjør at hver enkelt borger føler en frykt for å begå et lovbrudd og en trygghet ved at det ilegges straffer for lovbrudd Individualprevensjon Individualpreventive hensyn retter seg mot den enkelte lovbryter. Tankene bak disse hensynene er at straffen skal være avskrekkende for vedkommende som har begått lovbrudd. Det skal straffes på en slik måte at vedkommende motstår behovet for å begå ny kriminalitet. Selv om straff ut i fra individualpreventive hensyn, på lik linje med allmennpreventive hensyn, skal virke avskrekkende, er også tanken bak at reaksjonene skal virke rehabiliterende. Dersom en person er under en rehabiliterende prosess skal dette tas hensyn til ved straffutmålingen. Formålet med å ta hensyn til en rehabiliterende prosess et at dette potensielt kan forebygge nye kriminelle handlinger. 11 Holmboe (2016, side 48) 12 Ot.prp. nr. 90 ( ) s

11 Som et eksempel kan man vise til gjengangere i kriminelle miljøer. Dersom en person tidligere har vært i et kriminelt miljø, kanskje også preget av rus, kan man forebygge ny kriminalitet ved å ta hensyn til vedkommende sin rehabiliterende prosess. Har denne personen vært på avrusning, og fått seg jobb, kan det være mer forebyggende å idømme samfunnsstraff framfor ubetinget fengselsstraff. Dette vil så klart bero på en helhetsvurdering ut i fra lovbruddet. Dersom man tar hensyn til at denne personen nå har kommet seg videre i livet kan man unngå at han eller hun går tilbake til sitt gamle kriminelle miljø. Dersom dette er tilfellet, og straffutmålingen beror på samfunnsstraff eller ubetinget fengsel, kan en samfunnsstraff bidra til at denne personen får beholde jobben sin. På denne måten må vedkommende også holde seg rusfri. Dette kan videre gi motivasjon til å følge denne veien og ikke ty til kriminelle handlinger. På den andre side kan en ubetinget fengselsstraff føre til at vedkommende mister jobben sin, møter nye kriminelle bekjentskaper i fengsel, og på denne måten mister motivasjon til å endre sin livsstil videre. Som man ser av rettspraksis vurderes både allmennpreventive hensyn og individualpreventive hensyn nøye. Hvordan den enkelte domstol vektlegger hensynene vil bero på en helhetsvurdering i hvert konkrete tilfelle. 8

12 3. Straffereaksjoner mot barn 3.1 Historikk Vurderinger av straffereaksjoner mot barn Jeg skal i det følgende ta for meg den historiske veien fram til bestemmelsen om ungdomsstraff som trådte i kraft 1. juli Dette for å belyse veien til formålet og tankene bak ungdomsstraff som straffereaksjon. Det er mange tanker og meninger rundt problemstillingen om det å straffe barn og ungdom. Dette er en debatt som har pågått i mange år. Det har vært diskutert og forsket på hva som vil være den beste straffereaksjonen for barn og unge som begår lovbrudd. Alternativene har stått mellom straff eller behandling, samfunnsvern eller barnevern. Dette gjenspeiles blant annet i forholdet til individualprevensjon og allmennprevensjon. 13 Oppfatningene på hva som er best straffereaksjon har vært skiftende opp igjennom årene. Noe av det som gjør det utfordrende med å finne en god straffereaksjon for barn og ungdom er deres unge alder og mentalitet. De har ikke i like stor grad som voksne evnen til å skille på hva som er rett og galt. Det vil være urimelig å straffe barn like hardt som voksne, dette da straffen kan ramme barn hardere. Barn vil oppleve straffen hardere der og da, og det er en risiko for at ettervirkningene kan bli verre enn det blir for voksne. Som definisjonen av straff sier skal straff føles som et onde. Et onde for en voksen kan ikke brukes som et onde på et barn eller en ungdom. Men hvor trekker man linjen på hva som er et onde for unge lovbrytere? Det vil være feil å ikke gi barn en straff når de har gjort noe galt, men forstod barnet at han eller hun gjorde noe galt? Hva er en god straff for en ung lovbryter? Disse spørsmålene har gått igjen siden 1800-tallet. Det finnes ikke en fasit på hva som er den rette straffereaksjonen for barn og ungdom, men med utprøving av forskjellige reaksjoner kan vi gjøre oss erfaringer på hva som er mest effektivt Utviklingen fra tallet I 1842 kom Lov angaaende Forbrydelser af 20de August (Kriminalloven). Denne fastsatte den absolutte lavalder for å straffe barn til 10 år. For mindre forseelser var barn i alderen straffrie. Dersom det var begått alvorlige handlinger og barnet hadde innsett konsekvensen av 13 NOU 2008: 15 s. 13 9

13 disse handlingene kunne man straffes. Dog skulle man ikke straffes like strengt som voksne. Barn skulle få en mildere straff. 14 Det interessante med denne loven er at de la vekt på at dersom barnet forstod konsekvensene av sine handlinger skulle de straffes. I dag ville man nok stilt seg annerledes til om et barn på 10 år bør straffes, selv om barnet forstod konsekvensene av sin handling. Som et eksempel har vi i Norge en strafferettslig lavalder på 15 år. Ved at man setter en strafferettslig lavalder på 15 år signaliserer man at samfunnet og lovgiver mener at personer som er 15 år og eldre er strafferettslige tilregnelige og skal straffes ved lovbrudd forutsatt at skyldkravet er oppfylt. Fra 1874, ble det innført flere straffereaksjoner for barn mellom år. Straffereaksjonene stod mellom en advarsel, formaning i retten eller plassering i oppdragelses- eller redningsanstalt. Dette kunne idømmes i stedet for fengsel eller ris. 15 Denne tankegangen er fortsatt i bruk. Barn som er under 15 år kan ikke stilles strafferettslig ansvarlig for en kriminell handling. Dersom et barn under 15 år begår en kriminell handling vil ikke barnet bli stilt strafferettslig ansvarlig, men samfunnet vil kunne gjennomføre tiltak. I Norge har barnevernet myndighet og ansvar for å følge opp dette. Dette framgår av barnevernloven 16. Dersom barnevernet finner det nødvendig kan de plassere barnet i en institusjon så lenge dette er til barnets beste. 17 I 1896 fikk Norge sin første lov som vernet om barn (vergerådsloven). På denne tiden foregikk det en stor strafferettsreform, og denne loven ble en del av reformen. Man la vekt på oppdragelse fremfor straff ovenfor barn som begikk lovbrudd. I tillegg til dette ble det opprettet et eget organ, vergerådet. Vergerådet hadde blant annet i oppgave å ta seg av barn under 16 år som begikk lovbrudd. 18 I løpet av 1919 kom det en ny lov som ga adgang til å sette tilsyn som vilkår for en betinget dom. I denne loven ble det også fastsatt at dersom lovbryteren var under 21 år, og trengte oppdragelse og opplæring, kunne det settes som vilkår at vedkommende tok opphold i en godkjent læreanstalt så lenge anstaltens styre bestemte. Dette kunne likevel ikke gå ut over tre år. 19 Liknende type tilsyn ble også gjeldende i 1896 da det ble opprettet skolehjem og tvangsskoler hvor de hadde muligheten til å plassere barn som hadde begått lovbrudd NOU 2008: 15 s l.c. 16 Barnevernloven Barnevernloven Prop. 135 L ( ) s Prop. 135 L ( ) s l.c. 10

14 Dette året fikk man også lovhjemlet bruk av personundersøkelser. 21 Dersom det er av betydning for skyldkravet eller straffeutmålingen ser man at dommerne kan bruke personundersøkelsen i sin begrunnelse. En personundersøkelse kan også vektlegges ved avgjørelsen av straffegjennomføringen. Jeg vil komme tilbake til dette med eksempler fra nyere dommer. Reglene om personundersøkelse er inntatt i kapittel 13 i straffeprosessloven. 22 I mange år rådet tankene om at oppdragelse og behandling var den beste straffereaksjonen for barn og unge som hadde brutt loven. Disse tankene ble videreført i lov om oppdragende behandling av unge lovbrytere (arbeidsskoleloven) som ble vedtatt 1. juli Tanken bak loven var at unge lovbrytere skulle oppdras og få yrkesopplæring. Reaksjonen skulle være tidsubestemt. Dette var en arbeidsskole, som var en åpen anstalt, og målgruppen var lovbrytere mellom år. 23 Norge fikk en økende ungdomskriminalitet i årene. Dette førte til at man ønsket mere effektive reaksjoner. Det ble etterhvert vedtatt en ny lov som erstattet arbeidsskolen med ungdomsfengsel, lov om strafferettslig åtgjerder mot unge lovbrytarar m.m. Loven kom i Tidligere hadde fokuset vært at man ikke skulle straffe unge lovbrytere med fengselsstraff, men at man skulle bruke oppdragelse, omsorg og behandling som reaksjoner. Den nye loven som kom i 1965 flyttet fokuset over til straff som reaksjon ovenfor unge lovbrytere. 24 Det kom mye kritikk i forbindelse med bruken av ungdomsfengslene. Kritikken rettet seg spesielt mot reaksjonens varighet på to år og uforutsigbarhet med hensyn til løslatelse. Ungdomsfengslene viste heller ikke noe bedre resultat enn vanlig fengsel i forbindelse med tilbakefall. Dette førte til at loven ble opphevet, og ungdomsfengslene ble avviklet. 25 Årene fra slutten av tallet og fram til tallet var preget av å finne løsninger på hvilken reaksjoner som var best egnet som straff for unge lovbrytere. Det ble gjort flere forsøk og man opparbeidet seg erfaringer på hva som fungerte og hva som burde endres. Det gjennomgående i alle disse årene var at man ønsket å benytte behandling og oppdragelse som reaksjoner. 21 NOU 2008: 15 s Lov om rettergangsmåten i straffesaker (straffeprosessloven) 23 Prop. 135 L ( ) s Prop. 135 L ( ) s l.c. 11

15 Etter mange år med utprøving av forskjellige straffereaksjoner for unge lovbrytere etablerte regjeringen i 2005 handlingsplanen Sammen mot barn- og ungdomskriminalitet ( ). 26 Dette var et prøveprosjekt som ble opprettet i fire byer, og den enkelte unge lovbryter skulle følges opp av et oppfølgingsteam. Prosjektet ble gjennomført i årene Prosjektet var basert på prinsipper og verdier fra restorative justice og man ønsket å sikre individuelt tilpasset oppfølging av den enkelte lovbryter. I stedet for at den unge lovbryteren havnet i en kriminell løpebane ønsket man å ta problemet ved roten. 27 Oppfølgingsteamene i Oslo, Stavanger og Kristiansand var forankret i kommunen og man hadde ansatt koordinator i ulike etater i det kommunale systemet. I Trondheim hadde man valgt en annen måte å gjennomføre dette på. Der valgte de å jobbe etter en konfliktrådsmodell hvor man hadde ansatt en i konfliktrådet og man brukte stormøte i større grad. Etter prosjektet var avsluttet valgte Trondheim, Oslo og Stavanger å videreføre ordningen Konfliktrådene blir til I 1981 ble det opprettet et prosjekt kalt Alternativ til fengsling av ungdom. Prosjektet kom som en følge av forslagene i Kriminalmeldingen i 1978, som hadde som formål å skape en <<allsidig debatt om kriminalpolitikk i videste forstand.>> 29 Det var delt opp i flere delprosjekter, og et av de mest sentrale var Buskerudprosjektet. Prosjektet var ment for ungdom, og det skulle utvikle et tilbud for dem som hadde alvorlig problemer hvor man ikke klarte å hjelpe innenfor det allerede eksisterende tiltaksapparatet. 30 Et annet delprosjekt var <<Konfliktrådet Lier>>. Dette prosjektet var et forsøk på alternativ konfliktløsning. Det ble i opprettet konfliktråd. 31 Konfliktrådsloven ble vedtatt i 1991, lov 15. mars 1991, nr.3 om megling i konfliktråd. Den trådte i kraft i etapper fylkesvis fra Opprettelsen og bruken av konfliktråd ga samfunnet muligheten til å løse konflikter utenfor det formelle rettsapparatet. Denne type konfliktbehandling er en form for restorative justice. Jeg vil ta for meg utdypelsen av restorative justice i punkt Justis- og politidepartementet (2005) s Prop. 135 L ( ) s l.c. 29 NOU 2008: 15 s NOU 2008: 15 s NOU 2008: 15 s

16 Samme år som konfliktrådsloven ble vedtatt ble det også vedtatt en ny lov hvor samfunnstjeneste var en egen straff. Samfunnstjeneste har senere blitt erstattet med samfunnsstraff FNs konvensjon om barnets rettigheter 1991 var året Norge ratifiserte FN s barnekonvensjon. Barnekonvensjonen ble inkorporert i norsk rett i 2003 gjennom endringene menneskerettighetsloven, jf. menneskerettighetsloven Inkorporeringen av barnekonvensjonen har vært av stor betydning for barns rettigheter. Særlig på grunn av konvensjonen sin posisjon i norsk rettssystem da barnekonvensjonen har forrang ved motstrid med andre norske lover. Norge vedtok i 2014 en Grunnlovsendring som stadfester barns rettigheter, jf. Grunnloven 104. Barnekonvensjonen skal beskytte barns rettigheter. Konvensjonen bygger på prinsippet om barnets beste 34, prinsippet om ikkediskriminering 35, retten til liv og utvikling 36 og prinsippet om barnets rett til å bli hørt 37. Prinsippene er bygd opp rundt barnets posisjon i samfunnet. Barn er mer sårbare enn voksne, de trenger vern og omsorg. Det er derfor lagt til grunn at rettssystemet skal være med på å bidra til at barn blir ivaretatt. Barnets beste er et av prinsippene som ofte vurderes omfattende når det kommer til saker som involverer barn. Ved vurdering av barnets beste må tas hensyn til barnets alder, mentale alder og omstendighetene rundt barnet Samfunnet og strafferetten i dag Mye av det som ble utprøvd på og tallet har blitt bevart i dagens samfunn. Samfunnet ønsker fortsatt å gi behandling eller oppdragelse til barn og ungdommer som begår lovbrudd framfor fengselsstraff. I Norge ser vi at også dette gjenspeiles i straffeutmåling og 32 Straffeloven Ot.prp.nr 45 ( ) 34 FN s barnekonvensjon art. 3 nr FN s barnekonvensjon art FN s barnekonvensjon art FN s barnekonvensjon art

17 straffegjennomføring hos voksne. Man ønsker å gi tilbud som kan avverge at man fortsetter i en kriminell løpebane. Dette ser man blant annet ved at man i norsk kriminalomsorg har flere tilbud som vil hjelpe den enkelte å komme seg raskere tilbake i hverdagen ved løslatelse. Man får tilbud om å jobbe i fengsel, studere, drive med musikk, trening m.m. For unge lovbrytere gjelder blant annet bøter, samfunnsstraff, ungdomsoppfølging, ungdomsstraff, fengsel, psykiatriskbehandling eller avrusing. Innenfor disse straffartene blir det utarbeidet individuelle tilbud for å hjelpe den unge lovbryteren til å unngå nye lovbrudd. 3.2 Restorative justice Restorative justice er en teori hvor tanken er at lovbryteren ikke skal vende tilbake til kriminell aktivitet og at fornærmede skal få være en del av prosessen. På norsk er det offisielle begrepet gjenopprettende prosess 38. I straffegjennomføringsloven 2 er det også lagt opp til at det <<skal gis tilbud om gjenopprettende prosess under straffegjennomføringen>>. Heretter kommer jeg til å bruke det norske begrepet gjenopprettende prosess. <<Fire kjerneverdier ligger til grunn for restorative justice: (1) Legge til rette for et frivillig møte mellom offer, gjerningsperson og medlemmet av lokalsamfunnet der en drøfter den kriminelle handlingen og dens ettervirkninger, (2) gjerningspersonen forventes å forplikte seg til å reparere skaden vedkommende har forårsaket, (3) offer og gjerningsperson skal reintegreres som fullverdige, bidragende medlemmer av samfunnet, (4) partene som er direkte involvert i eller berørt av en kriminell handling, får et tilbud om å delta i løsningen av problemet.>> 39 Når det har oppstått en konflikt er det alltid ønskelig å løse den raskt og på lavest mulig nivå. Dette er fordi man ikke vil at konflikten skal eskalere. Dersom man benytter seg av gjenopprettende prosess i konfliktrådet kan dette være både kriminalitetsforebyggende og konfliktdempende. 40 Får man en lovbryter ut av den kriminelle løpebanen kan dette hindre både nye forbrytelser og nye ofre. Det vil være til gunst både for den enkelte lovbryter og samfunnet. Erfaringer viser 38 Holmboe, Konfliktrådsloven (2016, side 18) 39 NOU 2008: 15 s Prop. 57 L ( ) s. 7 14

18 at bruk av gjenopprettende prosess i strafferetten fører til mindre tilbakefall. Dette har man opplevd i både Norge og andre land. 41 Gjenopprettende prosess er viktig både for offeret og gjerningspersonen. Selv om skaden som har oppstått kan være veldig sår for fornærmede, og pårørende, vil det fortsatt være en mulighet til å få svar på det som skjedde og en mulighet til å klare å gå videre. En slik prosess vil også vise lovbryteren konsekvensene handlingen fikk, og forhåpentligvis få vedkommende til å innse at dette ikke er en vei å gå videre på. 42 Gjenopprettende prosess er en alternativ tilnærming til forståelse av og reaksjoner på kriminalitet, der målet er å styrke partenes mulighet til selv å håndtere og ta ansvar for egne handlinger og konflikter Tilblivelsen av ungdomsstraff Regjeringen kom med lovforslag om endring i straffeloven, straffeprosessloven, straffegjennomføringsloven og konfliktrådsloven m.fl. i Prop. 135 L ( ). Tankene bak disse lovendringene var at det ble innført en ny straffart som et alternativ til fengsel slik at det blir mindre bruk av fengselsstraff overfor barn. Regjeringen viste til at ungdomsstraff skal omfatte barn i alderen år som har begått alvorlig eller gjentatt kriminalitet. 44 Målgruppen er først og fremst barn med høy risiko for ny kriminalitet. 45 Formålene med ungdomsstraff er blant annet at man begrenser bruk av fengsel overfor barn, konflikter løses raskt og den domfelte får tett oppfølging og tilretteleggelse av en straffegjennomføring som vil være rehabiliterende for den domfelte. Tankene bak disse formålene er at man skal hindre unge lovbrytere i å begå ny kriminalitet og utvikle en kriminell løpebane. Barn er lett påvirkelige, og miljøene de ferdes i kan påvirke deres utvikling. Det kan derfor være belastende for et barn i en utviklingsfase å bli plassert i fengsel. Fengsel er en arena hvor barn får møte flere kriminelle og dette kan føre til at barn som blir plassert i fengsel får tilknytning til kriminelle og belastede miljøer. En slik utvikling påpekte regjeringen i proposisjonen at man ønsker å unngå. 46 Selv om målet med ungdomsstraff er å unngå bruk av fengsel 41 Prop. 57 L ( ) side 7 42 l.c. 43 Innst. 268 L ( ) side 2 44 Prop. 135 L ( ) side Prop. 135 L ( ) side Prop. 135 L ( ) side 12 15

19 overfor unge lovbrytere, bemerker regjeringen i proposisjonen at fengsel i enkelte tilfeller ikke kan utelukkes. 47 Reglene om ungdomsstraff trådte i kraft 1.oktober 2015 og er hjemlet i straffeloven a, 52b og 52c 47 Prop. 135 L ( )side

20 4. Vilkårene for å idømme ungdomsstraff Ungdomsstraff er en reaksjon som kan idømmes i stedet for fengselsstraff. Denne reaksjonen er en frihetsstraff, og vil gi en bedre oppfølging av den domfelte enn samfunnsstraff. Jeg vil følgende kortfattet ta for meg vilkårene for å idømme ungdomsstraff. Det første vilkåret som stilles er lovbryterens alder. Det framkommer av vilkåret i 52a bokstav a at <<lovbryteren var under 18 år på handlingstidspunktet.>> Som tidligere nevnt gjør ungdomsstraff seg gjeldende for barn i alderen år. Bakgrunnen for at lovgiver satte 18 år som en øvre grense er at disse personene ikke har den samme myndighet som personer over 18 år. De som er under 18 år, har fortsatt krav på omsorg, og på flere livsområder kan de ikke handle selvstendig. 48 Lovgiver har også lagt til grunn FNs barnekonvensjon artikkel 2, <<som definerer et enkeltindivid som barn frem til 18-årsdagen.>> 49 For å kunne idømme ungdomsstraff må <<lovbryteren ha begått gjentatt eller alvorlig kriminalitet.>> Dette følger av 52a bokstav b. Bakgrunnen for dette vilkåret er at ungdomsstraff er ment å være et alternativ til ubetinget fengsel. Ungdomsstraff vil derfor omfatte <<den tyngre gruppen av unge lovbrytere.>> 50 Ungdomsstraff er ikke ment å benyttes overfor unge lovbrytere som ellers ville fått en midlere straff. 51 I 52a bokstav c har lovgiver satt opp som vilkår at lovbryteren må samtykke og ha bosted i Norge. Bakgrunnen for dette er bruken av restorative justice i strafferettspleien. Krav til samtykke er grunnleggende i restorative justice tankegangen. 52 For å kunne samtykke er det derfor også viktig at den domfelte er opplyst om tiltakene som er aktuelle i forbindelse med straffegjennomføringen. 53 Om vilkåret til bosted i Norge uttales det følgende: <<Vilkåret skyldes den aktiviteten som kreves av den domfelte under straffegjennomføringen. Begrepet bosted må forstås slik at bosettingen både har vært av en viss varighet og er ment å vare en viss tid. Det er uten betydning om lovbryteren er norsk statsborger eller ikke.>> Prop. 135 L ( ) side l.c. 50 l.c. 51 l.c. 52 Prop. 135 L ( ) side l.c. 54 Prop. 135 L ( ) side

21 Det siste vilkåret som oppstilles er at <<hensynet til straffens formål ikke med tyngde taler mot en reaksjon i frihet.>> Dette følger av 52a bokstav d. Det påpekes i proposisjonen at: <<Det er viktig å gi reaksjoner som kan motivere barnet til atferdsendring, som er egnet til å fjerne eller redusere risikofaktorer og som engasjerer barnets nettverk, både offentlig og privat.>> Prop 135 L ( ) side

22 5. Rettspraksis før Rt side Rt side 1455 I det følgende vil jeg gjøre rede for og vurdere høyesterettsavgjørelser før dommen inntatt i Rt side I 2003 avsa Høyesterett en dom hvor en 15 år gammel jente ble dømt for medvirkning til voldtekter. Spørsmålet om medvirkning ble vurdert ut i fra langvarig mishandling i forkant av voldtektene og at den domfelte jenta hadde vært tilstede der voldtektene ble utført. Den domfelte ble i tingretten dømt til samfunnsstraff i 270 timer med en subsidiær fengselsstraff på 8 måneder. 56 Domfelte ble også dømt til å betale erstatning på kroner Dommen ble anket til lagmannsretten som økte straffen til samfunnsstraff i 300 timer og subsidiær fengselsstraff på 10 måneder. 58 Den domfelte ble dømt til å betale erstatning og oppreisning på tilsammen kroner Lagmannsrettsdommen ble videre anket til Høyesterett. Anken rettet seg mot skyldspørsmålet og subsidiært mot straffutmålingen. Saken gjelder legemsbeskadigelse med karakter av mishandling, hvor den domfelte utøvde enkelte handlinger selv rent fysisk, og handlinger hvor domfelte medvirket til handlingene som ble begått. Sammen med to andre jenter hadde den domfelte utøvd vold og handlinger likestilt med samleie på den fornærmede. De domfelte var 15 år og 2 måneder, 15 år og 1 måned, og ei hadde ikke fylt 15 år og var derfor under den kriminelle lavalderen. Den fornærmede gikk i 9.klasse på samme skole som de domfelte. Saken gjelder den domfelte A som på gjerningstidspunktet var 15 år og 2 måneder. 60 Mishandlingen bestod av spark, slag, trekking langs bakken etter håret, sviing av hår, gjennomhuling av brystvorter og navle med kanyle, rissing på kroppen med binders og kvelertak. Denne mishandlingen foregikk i over fire og en halv time. Mot slutten av mishandlingen tok 56 Dømt for overtredelse av straffeloven 192, 1. ledd bokstav c jf. 2. ledd bokstav a jf. 3.ledd bokstav b jf 205 og 206 samt straffeloven 228, 1.ledd jf Salten tingrett sak nr Dømt for overtredelse av straffeloven ledd bokstav c jf. 2. ledd bokstav a jf. tredje ledd bokstav b jf. 205 og 206, straffeloven ledd jf. 232, alt sammenholdt med straffeloven ledd jf. straffeloven 28 a. 59 LH og LH Rt side 1455, avsnitt 4 19

23 de domfelte med seg den fornærmede til et nærliggende bygg, kalt <<slippen>>, hvor voldtektene fant sted. 61 Høyesterett siterer lagmannsretten i avsnitt 10. Lagmannsretten la til grunn at <<tiltalepostene for medvirkning til voldtektene må ses i sammenheng med de øvrige hendelser denne kvelden.>> Selv om den domfelte A ikke var med på å utføre handlingene som skjedde i dette bygget var hun tilstede og hun hadde vært med på utførelsene av de tidligere hendelsene. I en samlet vurdering la derfor lagmannsretten til grunn at hun kunne dømmes for medvirkning ut i fra straffelovens I sin begrunnelse uttalte Høyesterett at situasjonen som skjedde på <<slippen>> måtte vurderes på bakgrunn av hele situasjonen. Her ble det også tatt i betraktning handlingene som skjedde ved bensinstasjonen før de dro til <<slippen>>. Den fornærmede hadde flere ganger prøvd å komme seg unna men blitt hindret av de domfelte. Den domfelte i denne saken hadde vært delaktig i å hindre den fornærmede i å komme seg vekk. Høyesterett legger så vekt på at disse handlingene var viktige i forkant av tvangen den fornærmede hadde blitt utsatt for i bygget <<slippen>>. Høyesterett la til grunn at på bakgrunn av det overnevnte hadde den domfelte medvirket til at den fornærmede ble voldtatt. Videre mente Høyesterett at det ikke var tale om noe grensetilfelle for hva som er medvirkning, og uttalte seg om at den domfeltes unge alder ikke endret dette. Høyesterett gikk nærmere inn på hensynet til den domfeltes unge alder i vurderingen av straffeutmålingen. Det framkommer av dommen at både aktor, forsvarer og Høyesterett mente at straffeloven 28 a måtte sees i lys av straffeloven 55. Høyesterett mente at den domfeltes alder tilsa at det kunne idømmes samfunnsstraff. Videre vurderte Høyesterett det dit hen at samfunnsstraff var nødvendig for å poengtere alvoret i disse handlingene. 63 Høyesterett sa seg også enig med lagmannsretten i at lengden på gjennomføringstiden skulle settes til 1 år og 6 måneder. Dette med tanke på at samfunnsstraffen da ikke ville gå ut over skolegangen til den domfelte, og Kriminalomsorgen kunne ha oppfølging på den domfelte over en lengre periode noe de mente var positivt i dette tilfellet. 61 Rt side 1455, avsnitt 7 62 I straffeloven 2005 finner vi bestemmelsen om medvirkning i Rt side 1455, avsnitt 19 20

24 Utover dette vurderte ikke Høyesterett mer utdypende om hensynene til individualprevensjonen eller allmennprevensjonen. Straffutmålingen ble satt i forhold til alvorligheten i handlingene og den domfeltes alder. Det interessante i denne saken er at påtalemyndighetene ikke la ned påstand om ubetinget fengsel, hverken i lagmannsretten eller i Høyesterett. Slike alvorlige handlinger kan i utgangspunktet føre til ubetinget fengsel. I denne saken var det enighet mellom partene om at den domfelte ikke skulle i fengsel. Denne dommen er et eksempel på Høyesteretts bruk av utvidelse av samfunnsstraff. I 2016 kom Høyesterett med en avgjørelse hvor saken hadde likhetstrekk med denne dommen. 64 Den saken gjaldt også voldtekt som ble begått av flere personer. Jeg kommer tilbake til denne dommen i punkt Rt side 327 Dommen inntatt i Rt side 327 gjaldt straffutmåling etter overtredelse av straffeloven 195 første ledd 1. straffalternativ. 65 Den domfelte hadde forgrepet seg på en 7 år gammel jente. Da overgrepet skjedde var han 17 og et halvt år gammel. Dommen ble satt til 240 timer samfunnsstraff. Dommen ble avsagt under dissens 3-2. I Inderøy tingrett ble han dømt til fengsel i 8 måneder, hvorav 90 dager ble gjort ubetinget og resterende skulle utsettes i medhold av straffeloven 52-54, med en prøvetid på to år. Den domfelte ble også dømt til å betale oppreisning på kroner Dommen ble anket av domfelte til Frostating lagmannsrett hvor anken gjaldt straffutmålingen. Frostating lagmannsrett gjorde om straffutmålingen og idømte samfunnsstraff. Lagmannsrettens kjennelse ble anket av Trøndelag statsadvokatembeter hvor det ble lagt ned påstand om at straffen burde fastsettes som i dommen fra tingretten. Overgrepet var så alvorlig at førstvoterende mente reaksjonen ikke kunne gjøres helt betinget. Den domfelte var venn med fornærmedes bror. Overgrepet skjedde inne på rommet til den fornærmede. Dette er et sted hvor barn skal føle seg trygge og ivaretatt. Barn anser hjemmet som en trygg sone. Som det framkommer av dommen led den fornærmede av angstreaksjon og klarte ikke sove alene på rommet sitt i ettertid av overgrepet. 66 Førstvoterende gikk så videre på at spørsmålet i denne saken ble om straffutmålingen skulle være samfunnsstraff eller en deldom. 64 HR A 65 Denne bestemmelsen er inntatt i straffeloven Rt side 327, avsnitt 13 21

25 I avsnitt 11 gikk førstvoterende inn på lovendringen av straffeloven 28 a, ved lov 18. mai 2001 nr. 21, hvor samfunnsstraff ble innført som erstatning for samfunnstjeneste. Førstvoterende viste også her, som Høyesterett gjorde i Rt side , at lovendringen viser til et ønske om økt bruk av samfunnsstraff. Videre viste førstvoterende til at sedelighetsforbrytelser som regel ville falle utenfor området for samfunnstjeneste, og at lovgiver har skjerpet strafferammene for seksuelle overgrep mot barn. Dette har videre ført til strengere straffeutmålingspraksis. Videre i drøftelsen la førstvoterende til grunn at samfunnsstraff bare kan idømmes for handlinger som kan medføre straff for inntil 6 år. Overgrepet i denne saken kunne straffes med fengsel i inntil 10 år. Som Høyesterett også nevnte i Rt side kan samfunnsstraff idømmes når gjerningspersonen er under 18 år på gjerningstidspunktet. Dette følger av straffeloven Førstvoterende gikk videre inn på den domfeltes alder. I samme avsnitt beskrives også overgrepet som et enkeltstående, men samtidig alvorlig overgrep. Førstvoterende mente at en person på den domfeltes alder burde forstå det forkastelige og straffbare i en slik handling. Lagmannsretten uttalte i sin begrunnelse av straffutmålingen at den domfelte var 17 og et halvt år gammel på gjerningstidspunktet, og at personundersøkelser karakteriserer han som umoden for sin alder. Den domfelte hadde heller ikke selv noen rimelig forklaring for bakgrunnen til overgrepet. Videre la lagmannsretten vekt på at personundersøkelsene fremholdte at det ville være av betydning for den domfelte at han fikk en oppfølging gjennom et program som var tilpasset hans skolegang. Dette programmet måtte bevisstgjøre og i nødvendig utstrekning korrigere hans atferd. Ubetinget fengsel kunne i dette tilfellet ha ført til at skolegangen måtte avbrytes og kontaktproblemene som den domfelte hadde kunne blitt forsterket. Lagmannsretten mente derfor at en ubetinget fengselsstraff ville være uheldig med hensyn til den domfeltes videre utvikling. 70 Førstvoterende var i tvil om det i dette tilfelle ville være tilstrekkelig med en reaksjon som ikke innebar frihetsberøvelse, selv om man tok hensyn til momentene lagmannsretten trakk frem. Til tross for denne uttalelsen ønsket ikke førstvoterende å fravike resultatet lagmannsretten hadde kommet fram til. Det ble videre lagt til grunn at det var klare individualpreventi- 67 Rt side 1313, avsnitt 9 68 Rt side 1455, avsnitt Straffeloven Rt side 327, avsnitt 14 22

26 ve hensyn til fordel for samfunnsstraff. 71 I siste del av begrunnelsen legger førstvoterende vekt på at straffen måtte karakteriseres som en meget følbar sanksjon og at ikke hensynet til den alminnelige lovlydigheten talte avgjørende imot i et tilfelle som dette. Førstvoterende la også vekt på at den domfelte straks tilstod gjerningen. Annenvoterende, med tilslutning fra én dommer, stemte derimot for å skjerpe straffen til ubetinget fengsel. Han la til grunn at dette er en alvorlig sedelighetsforbrytelse mot ei jente på 7 år. Videre gikk han inn på alvoret i disse hendelsene og viste til at overgrepene skjedde i jentas hjem, inne på hennes soverom og at den domfelte var venn av hennes storebror og således brukte å være i huset deres. Annenvoterende mente at dette er et moment av tillitsbrudd. Annenvoterende uttalte at det ikke var formildende at overgrepene bar preg av impulsivitet. Det ble også påpekt at det ikke kunne være noe formildende ved den domfelte som person, annet enn at han var 17 år og 6 måneder. Videre viste annenvoterende til Ot.prp.nr. 5 ( ) 72 hvor han mente at lovgivers ønske om utvidelse av samfunnsstraff ikke kan forstås å gjelde et slikt alvorlig overgrep mot barn. I avsnitt 22 og 23 begrunnet annenvoterende at samfunnsstraff ikke kan benyttes i slike saker. Det ble lagt særlig vekt på den fornærmedes alder og at den domfelte ikke var langt i fra 18- årsgrensen. Videre la han vekt på at flere av straffelovens bestemmelser ble skjerpet av Stortinget. 73 Annenvoterende mente at det skulle idømmes fengselsstraff og la til grunn tingrettens straffutmåling. Både førstvoterende og annenvoterende la til grunn både den fornærmedes alder og den domfeltes alder. Førstvoterende vektla den domfeltes personlighet og umodenhet, mens annenvoterende mente dette ikke var tilstrekkelig for en mildere straff. Annenvoterende mente den fornærmedes unge alder og alvorligheten i overgrepet burde veie vesentlig mer enn umodenheten til den domfelte. Førstvoterende på den annen side vektla dette i motsatt retning. I begge begrunnelsene gikk de inn på lovgivers ønske om utvidelse av samfunnsstraff. Også her tolket førstvoterende og annenvoterende i motsatt retning. 71 Rt side 327, avsnitt Rt side 327, avsnitt Prop. 57 L ( ), side 19 23

27 Det er en fin linje i møtet av unge lovbrytere og alvorlige sedelighetsforbrytelser. Det er slike lovbrudd, og lovbrytere, som stiller domstolene overfor vanskelige avgjørelser vedrørende straffutmåling. Vektleggingen av individualpreventive hensyn og allmennpreventive hensyn er utfordrende. I høyesterettsavgjørelsen inntatt i Rt side 321 idømte Høyesterett fengselsstraff. Den domfelte var 17 år på gjerningstidspunktet og fornærmede var nesten 16 år. Saken gjaldt voldtekt av en jente under den seksuelle lavalderen. Høyesterett bemerket at det i den nye straffeloven 74, som på det tidspunkt ikke var trådt i kraft, er presisert at det skal idømmes ubetinget fengsel når det er særlig påkrevd. Til tross for denne bemerkelsen vektla Høyesterett lovgivers ønske om å tilbakeholde bruk av samfunnsstraff ved alvorlige sedelighetsforbrytelser. Også i Rt side 324 kom Høyesterett fram til at fengselsstraff var passende. Høyesterett endret lagmannsrettens avgjørelse slik at hele fengselsstraffen ble gjort betinget. I denne saken var domfelte 16 år da overgrepene startet og 17 år og 8 måneder da overgrepene ble avsluttet. Overgrepene ble begått i fosterhjemmet hvor den domfelte bodde. Den fornærmede var den yngste datteren i familien. Da overgrepene ble avdekket ble den domfelte tatt hånd om av barneverntjenesten. I tiden etter overgrepene ble avdekket hadde den domfelte fått tett oppfølging av barnevernet. Det ble gjort flere tiltak for å følge opp den domfelte. Dette var bakgrunnen for at Høyesterett gjorde straffen betinget. Høyesterett la til grunn at alvorligheten i saken tilsa at det skulle idømmes fengsel. På grunn av formildende omstendigheter kom Høyesterett fram til at straffen skulle være betinget. For å benytte fengselsstraff overfor en lovbryter som var under 18 år på gjerningstidspunktet skal dette være særlig påkrevd. Dette ble stadfestet i høyesterettsavgjørelsen inntatt i Rt side Denne dommen gjaldt ran og ransforsøk. I denne saken ble det idømt samfunnsstraff. Dette er en kursendrende dom, hvor Høyesterett utvidet bruken av samfunnsstraff. 5.3 Rt side 903 Saken gjaldt straffutmåling for fire unge menn. To av dem ble dømt for grovt ran og to av dem ble dømt for simpelt ran. Til tross for at to av dem var under 18 år og to av dem var inne i en positiv utvikling kom Høyesterett til at det ikke var aktuelt å benytte samfunnsstraff. De domfelte ble dømt til fengselsstraff i 1 år og 3 måneder. Den betingede delen ble satt til 6 måneder for to av dem, og 9 måneder for de to andre. Dommen ble avsagt under dissens, Straffeloven 33 24