Fra pælemark til partisaner glimt fra nordnorsk natur og samfunnsliv

Transkript

1 Fra pælemark til partisaner glimt fra nordnorsk natur og samfunnsliv Populærvitenskapelig tidsskrift fra Tromsø Museum Universitetsmuseet Nr. 311 kr 65,

2 Ansvarlig redaktør: Marit Anne Hauan Fagredaktør kultur og samfunn: Ivar Bjørklund Fagredaktør natur og miljø: Jostein Kjærandsen Redaksjonssekretær: Elisabeth Jensine Nilsen Abonnementsansvarlig: Kirsten Udin, tlf.: Manuskript og tips om tema, adresseendring m.m. bes sendt til: Ottar, UiT, Norges arktiske universitet Postboks 6050, Langnes, 9037 Tromsø E-post: Internett: Ottar utgis av Tromsø Museum Universitetsmuseet og utkommer med 5 hefter i året. Opplag: Opplysninger om abonnement m.v. kan fås hos Tromsø Museum tlf Abonnementspris kr 270,. Pris pr. hefte kr 65,. Abonnementet gjelder til det blir sagt opp skriftlig. Ettertrykk fra Ottar kun med Ottar-redaksjonens tillatelse. Grafisk form: Peter Knudsen. Grafisk produksjon: Elisabeth Jensine Nilsen. Trykk: Lundblad Media AS, Tromsø. Temahefter under arbeid: Oppdrett til besvær? Hvem eier hva i Finnmark? Hvordan tror du energiforbruket har endret seg fra steinalderen til idag? Svaret kan du finne ved å besøke utstillingen «Ilden i Sentrum» på Tromsø Museum. Utstillingen er basert på arkeologiske funn fra Melkøya ved Hammerfest og andre steder i Nord-Norge. Foto: June Åsheim. Tromsø Museum-Universitetsmuseet. Redaksjonen er ikke ansvarlig for den enkelte forfatters synspunkter.

3 Fra pælemark til partisaner glimt fra nordnorsk natur og samfunnsliv Populærvitenskapelig tidsskrift fra Tromsø Museum Universitetsmuseet nr Ottar sa til Herren sin, Alfred konge, at han budde lengst nord i landet ved Vesthavet. Han sa at landet likevel var mykje lenger mot nord, men at det er heilt ubygt. Einast på nokre få stader her og der held finnar til. Om vinteren driv dei med jakt og om sommaren med fiske ved havet. Slik begynner fortellingen til den nordnorske høvdingen Ottar. Omkring 890 foretok han en reise til England, og ga Kong Alfred en beretning om Nord-Norge og om en ferd langs kysten til Kvitsjøen. Beretningen ble føyd inn i kong Alfreds oversettelse av Orosius verdenshistorie. Inspirert av den gamle håløyghøvdingens nysgjerrighet og fortellerglede, har OTTAR siden 1954 trykt artikler om nordnorsk og arktisk natur, kultur og samfunnsliv. Innledning Ivar Bjørklund og Jostein Kjærandsen...2 Partisanhytta i Syltevik Ivar Bjørklund...3 Amfipoder, Arktis og Tromsø Museum Anne Helene Tandberg og Wim Vader Helleristninger i Varanger nye sider av livet i steinalderen Anja Roth Niemi, Jan Magne Gjerde, Erik Kjellmann og Janne Oppvang Pælemark Et lite dyr med stor appetitt Bjørn Altermark Kystkvinnen et liv i gjenvinningens kunst Dagrunn Grønbech...32 Lakselus frå kvalitetsindikator til problembarn Frank Nilsen...40 Fotografiet Sveinulf Hegstad...48 Forside: Partisanhytta i Syltevik. Foto: Ivar Bjørklund. Bakside: Forskjellige amfipoder fra norske farvann. Foto: Katrine Kongshavn, Universitetsmuseet i Bergen.

4 Dette nummeret av Ottar byr på svært så variert stoff. Som kjent har vi for vane å la ett av årets fem Ottarnummer inneholde artikler fra høyst ulike fagområder. Årets blandingsnummer starter med en artikkel om et hus med en helt spesiell historie. Det er den såkalte partisanhytta eller Bruvold-hytta som den også blir kalt. Den ligger i Syltefjorden på Varangerhalvøya og fikk en viktig rolle under Den andre verdenskrig. Her oppholdt flere grupper med partisaner seg under krigen. De fikk hjelp av ekteparet Andreas og Alfhild Bruvold og hytta ble et viktig bindeledd i spionasjearbeidet over hele Sør-Varanger. Det er lite i dag av monumenter og medaljer som forteller om partisanenes innsats. Denne hytta er et derfor et særs viktig minne om krigen og partisanenes historie og er således et viktig kulturminne som bør bevares. Artikkelen om amfipoder gir et innblikk i den store artsrikdommen og det fasinerende mangfoldige levesettet til de små krepsdyrene som nok for mange er best kjent som tanglopper. Forskning har vist at amfipodene spiller en mye større og viktigere rolle i økosystemene i kalde farvann i Nordområdene og Arktis, enn i varmere strøk lenger sør. Tromsø Museum har en lang og solid forskningstradisjon på amfipoder som strekker seg helt tilbake til museets oppstart i 1872, og mer enn 100 nye arter for vitenskapen er oppdaget og beskrevet. Innledning Varangerområdet er også en viktig ramme for de oppsiktsvekkende funn av helleristninger som ble gjort utenfor Kirkenes i fjor. Her fant arkeologer fra Tromsø Museum en rekke helleristninger på østsiden av Korsfjorden. Slike funn har aldri vært gjort tidligere i Varangerområdet. Etter å ha fjernet lyng og torv fra bergflatene, ble det avdekket til sammen rundt 40 figurer av rein og elg. De ligger i nærheten av flere steinalderboplasser og er datert til år f.kr. Disse helleristningene er derfor med på å utvide vår forståelse av livet i steinalderen og menneskenes tankegods. Det særegne skjellet pælemark har også satt tusenårige spor etter seg, om enn i en mindre permanent form. Denne marklignende skapningen, som lever og graver ganger inni det meste av treverk som havner i havet, har opp gjennom tidene skapt store problemer for trebåter og andre marine trekonstruksjoner. Troligvis er sporene etter pælemarken markant tilstede også i partisanhyttas vegger da disse er bygd av drivtømmer, og en kan formelig fornemme de i stokkene som ligger utenfor hytta (forsidebildet). Men der de fleste kjemper mot et problemdyr med tjære og gift, ser forskere ved Institutt for kjemi, UiT, et potensiale for forskning og kommersiell utnyttelse. Pælemarken gjemmer nemlig på en hemmelighet som kan bidra til å fremstille fremtidens drivstoff! Kvinnenes rolle i fiskarbondesamfunnet har det vært skrevet mindre om. I artikkelen om kystkvinnen ser vi nærmere på den store betydning kvinnene hadde i husholdningen både i sosial og økonomisk forstand. Langt på vei var dette et naturalhushold, maten ble stort sett produsert på gården. Mens mennene ofte var borte på fiske, sørget kvinnene for de daglige arbeidsoppgavene. Både husdyr og barn krevde sitt og artikkelen gir eksempler på den komplekse ressursutnyttingen og gjenvinningen som fant sted. Diskusjonen rundt villaks og laksenæringens fremvekst i Nordområdene er tema som vil bli grundig behandlet i flere kommende temahefter av Ottar, og vi starter allerede her med en presentasjon av det lille krepsdyret som har skapt mest hodebry for laksenæringen, nemlig lakselusen. Fra å være en naturlig kvalitetsindikator for villaksen i elvene våre er lakselus nå blitt laksenæringens store problembarn. Artikkelen presenterer hvordan lakselus bekjempes og fremhever at problemene knyttet til ensidig fokus på medisiner har resultert i overforbruk og resistens. Problemet med lakselus må derfor søkes løst gjennom et bredere spekter av tiltak. Ivar Bjørklund og Jostein Kjærandsen hefteredaktører 2

5 Partisanhytta i Syltevik Ivar Bjørklund Norsk kulturminnevern har i de senere år rettet oppmerksomheten mot «krigens kulturminner», det vil si fysiske etterlatenskaper som på ulikt vis forteller historier om den 2. Verdenskrig i Norge. Samtidig har militære myndigheter begynt å lete etter krigsdeltagere som har gjort en «ekstraordinær innsats» og som av ulike årsaker ikke har mottatt «fortjent anerkjennelse» (jfr. annonser i media). Denne utviklingen setter i økende grad søkelyset på den nordnorske krigshistorien. Det var i nord de tyske okkupantene hadde sin mest omfattende tilstedeværelse og her skjedde det krigshandlinger som mange mener ikke har fått sin rettmessige oppmerksomhet i etterkrigstiden. Ikke minst gjelder dette historien om partisanene i Finnmark som gjerne har vært omtalt som den glemte delen av vår krigshistorie. Gjentatte ganger har det vært påpekt hvordan partisanene ikke fikk den anerkjennelse som ble andre krigsdeltagere til del. Fremdeles i dag eksisterer det ikke et felles offisielt krigsminnesmerke over partisanenes innsats, utover den minnesteinen som bygdefolk i Kiberg reiste i 1948 for å minnes de falne fra Vardø kommune. Det er heller ikke gjort noe arbeid for å identifisere og restaurere materielle minner rundt partisanvirksomheten, til tross for den økende oppmerksomhet mot slike kulturminner både fra forsvarets og riksantikvarens side. Ett slikt kulturminne er Bruvold-hytta (ofte kalt partisanhytta) i Syltevik, som ligger ytterst på østsiden av Syltefjorden. Denne hytta er i dag kanskje det mest konkrete kulturminne som eksisterer etter partisanenes virksomhet. Da Tyskland angrep Sovjet i 1941 flyktet over 100 finnmarkinger østover. Nærmere 50 personer fikk opplæring som agenter og ble etter hvert involvert i operasjoner i Finnmark. De ble landsatt av ubåter eller droppet i fallskjerm og Hytta slik den fremstår i dag. Foto: Ivar Bjørklund. Ottar (3): 3 7 3

6 tilbrakte måneder i berghuler både vinter og sommer for å rapportere om tysk militær aktivitet. Tyskerne greide etter hvert å rulle opp de aller fleste agentgruppene og ved krigsslutt høsten 1944 var halvparten av partisanene drept. Hytta i Syltevik og dens beboere kom til å få en svært viktig rolle i partisanenes virksomhet og vi skal her se litt nærmere på dette viktige kulturminnet og dets historie. Ytterst på østsiden av Syltefjorden i Finnmark ligger Syltevika. I dag virker det det helt uforståelig at noen kunne bosette seg på dette stedet; en liten strandslette på rundt et mål like ovenfor koppmollsfjæra. Rundt stuper bratte fjell rett i havet og utenfor står Barentshavet rett på. Hit kom ekteparet Andreas og Alfhild Bruvold på slutten av 1920-tallet og bygget seg en liten hytte og et fjøs for å skape seg et levebrød. Andreas var fra Målselv, Alfhild fra Vesterålen og begge hadde reist til Finnmark på leit etter arbeid. De var en del av den sterke befolkningsveksten som Finnmark opplevde på 1930-tallet. Fra 1900 til 1930 økte befolkningen i fylket med 60 % og aller sterkest var veksten i Berlevåg og Vardø kommune. De aller fleste tilflytterne kom fra Nordland og Troms, det var krisetider langs hele kysten og mange reiste nordover i håp om bedre forhold. I Finnmark var fisket langt mer arbeidsintensivt enn lenger sør i landet. I 1936 var 70 % av fiskebåtene uten motor, det vil si at man fisket fra åpne nordlandsbåter med juksa og line. Slike produksjonsmidler var lite kostnadskrevende og gjorde det mulig for mange å skaffe seg et minimum av inntekter. Men alle var prisgitt et kriserammet marked og oppkjøpernes maktmonopol, noe som igjen ga grobunn for sterk politisk radikalisering. I Vardø kommune fikk for eksempel NKP hele 12.2 % av stemmene ved Stortingsvalget i Syltefjord var regnet som en av de beste fiskefjordene i Finnmark og her holdt en rekke oppkjøpere til. Da Andreas og Alfhild slo seg sammen, fant de ut at Syltevika var en egnet plass. Stedet lå ikke langt fra Indre Syltevik hvor det allerede bodde to tre norske familier. Sannsynligvis var det heller ikke snakk om kjøp eller leie av jord, stedet var en gammel samisk boplass som nå var forlatt. Syltefjorden var fra gammelt av en samisk fjord, men den samiske befolkningen forsvant gradvis etter hvert som den norske tilflyttingen tok til utover andre halvdel av 1800-tallet. En stor gamme sto igjen i Syltevika og den utgjorde deres første bolig mens de tok til med å bygge selve hytta. Bygningsmaterialer var det nok av, ute i Syltefjorden var det god tilgang på rekved. Hytta ble laftet opp av sideskårne rekvedstokker og en god del trelast rak også i land fra båter på vei fra Arkhangelsk. Andreas var en praktisk mann, han bygde hytta tett mot en svær kampestein og slapp derfor å bygge vegg mot sørvest. Slik ble det bolig, utgiftene besto av spiker, ovn og vinduer. Ved siden av hytta, forbundet med en liten Venstre: Legitimasjonskort for Andreas Bruvold under krigen. Foto: Ukjent. Høyre: Andreas Bruvold i arbeid. Foto: Ukjent. 4

7 gang, førte han opp en fjøs. Her hadde de ei ku, fire fem sauer og syv åtte geiter. På nordsiden gjerdet han inn et jordstykke, bar opp jord, tang og tare og fikk etter hvert en liten potetåker. Etter krigen skaffet han seg også en hest som holdt til i gammen ved siden av hytta. Hesten var nødvendig for å kunne frakte fór ned fra slåttemarka oppe i dalen og for å frakte nødvendige varer fra og til Hamningberg. Bygda lå en mils vei øst for Syltevika, her var det butikk og ikke minst: mulighet for sesongarbeid på fiskebruket. Ei god støe ga plass for ei toroms spisse noe som gjorde det mulig å fiske og henge på stedet. Det var en marginal tilværelse, men de greide seg. Helt frem til våren Krigen var kommet til Norge, i Hamningberg var det bygd et tysk kanonbatteri og utenfor kysten gikk tyske konvoier østover til Kirkenes og Litzafronten. I Murmansk var man allerede i gang med å sende norske agenter til Finnmarkskysten, såkalte partisangrupper. Dette var grupper på tre mann, gjerne to nordmenn og en russisk telegrafist. De ble landsatt fra ubåter og hadde til oppgave å overvåke tysk skipstrafikk samt drive vanlig etterretningsarbeid. 4. april 1942 ble en slik gruppe landsatt ytterst i Syltefjorden. Den besto av lederen Sverre Søderstrøm, Oscar Johansen (begge fra Kiberg) og russeren Volodina Omsk, som egentlig het Vladimir Tsjisjevskij. De tok kontakt med ekteparet Bruvold som sa seg villig til å hjelpe dem. Partisanene bygde seg en liten steinhytte bare 100 meter bak Bruvoldhytta og der rigget de seg til med radiosender og utstyr. Etter hvert holdt partisanene mere til i Bruvoldhytta enn i sitt eget skjulested, tråkkingen mellom stedene førte etter hvert til en tydelig sti som er synlig den dag i dag. Alfhild sto i dagen lang, foruten sine egne gjøremål vasket hun klær og kokte mat til de tre mennene samt til seg og Andreas. Lettere ble det ikke da to nye partisaner plutselig dukket opp ut i mai. Det var Ingolf Aspås fra Tromsø og Ingvald Mikkelsen fra Komagvær. De var begge blitt landsatt på Arnøya i februar, men hadde mistet alt utstyret i sjøen. Etter en tid fikk de Alf Jørgensen til å skysse Bjarne Karlsen (til høyre) på besøk hos Andreas og Alfhild Bruvold i Foto: Ukjent. Hytta slik den så ut under krigen. Tegning: Erling Simonsen. 5

8 seg til Persfjord hvor Gudvar Olsen førte dem til partisangruppen i Syltevik. Dermed var det nå blitt hele fem mennesker som var avhengige av hjelpen fra Andreas og Alfhild. Slik ble den lille hytta etter hvert et sentrum for den sovjetiske spionasjen på Varangerhalvøya. Andreas var en del av et større nettverk i Øst-Finnmark som samlet informasjon om tysk militær aktivitet. Under sine besøk i Hamningberg fikk han overlevert opplysninger som han så tok med seg til partisangruppen i Syltevik. Her ble alt telegrafert over til basen i Murmansk. I oktober ble Aspås, Mikkelsen, Søderstrøm og Omsk omsider hentet av en sovjetisk ubåt. Samtidig ble to nye agenter satt i land; Kåre Figenschau fra Kirkenes og norsk-russeren Kåre Øyen fra Tsip-Navalok, Fiskerhalvøya. Sammen med Oskar Johnsen utgjorde de en ny agentgruppe. Neste vår ble Aspås, Mikkelsen og Omsk sendt tilbake til Arnøya, hvor alle tre ble oppdaget og skutt av tyskerne. Syltevika ble regnet som et viktig observasjonspost. Sammen med Oskar Johnsen rigget de seg til på samme vis som den gamle gruppen hadde gjort og nye opplysninger ble telegrafert østover. Andreas samlet informasjon kontinuerlig, mye fikk han gjennom sin venn Bjarne Karlsen fra Vardø. Han fungerte igjen som bindeledd mot Sør-Varanger. Men i slutten av juli kom så katastrofen. Tyskerne hadde peilet inn senderen i Syltevik og gikk til aksjon. Partisanene greide så vidt å rømme over fjellet til en annen tremanns gruppe som lå ved Persfjorden. Her ble alle oppdaget og skutt. Andreas og Alfhild kom seg unna i siste øyeblikk. Uten mat eller utstyr flyktet de til fjells hvor de flakket rundt i over en måned uten mat. De var dårlig kledd, nesten uten sko og levde på bær, sopp og noe gammelt mel. Tyske tropper søkte etter dem med store mannskaper, men regnet etter hvert med at de var hentet med ubåt til Sovjet. Etter mange strabaser kom de seg over fjellet til Båtsfjord i september hvor de gjemte seg i en trekasse i fjøset til ekteparet Klævik rett ved siden av et tysk kanonbatteri. De tilbragte vinteren og våren i denne trekassen og fikk mat av eierne, ekteparet Klævik. Sommeren tilbragte de i en liten sjå oppe i fjellet, men flyttet tilbake til fjøsen om høsten. Det var først da den tyske evakueringen tok til i slutten av oktober 1944 at de omsider kunne forlate fjøsen og treffe andre mennesker. De tyske okkupantene var nå borte, Båtsfjord var til dels rasert, men hytta i Syltevik sto fremdeles. Dit flyttet de tilbake våren 1945 og prøvde å fortsette sin tilværelse som før. Året etter fikk de en pleiesønn, Erling Simonsen. Gutten hadde vært på barnehjemmet i Finnkongkeila og blitt evakuert sørover. Faren var død, moren forsvunnet under evakueringen og han ble derfor sendt nordover til sin morbror Andreas. Men i 1947 brøt alle opp fra Syltevika og flyttet til Hamningberg. Krigens Partisanenes skjulested slik det så ut i Foto: Ivar Bjørklund. 6

9 opplevelser hadde gjort sitt og Andreas og Alfhild skilte lag. Men hver vår dro Andreas tilbake til Syltevika og var der til snøen kom. Han holdt hytta i god stand, satte sine poteter og hengte fisk på hjellen. Et par ganger på 1960-tallet ble han invitert over til Murmansk på partisantreff sammen med andre som hadde deltatt i de dramatiske hendelsene under krigen. Utpå 1970-tallet forlot han hytta for godt og flyttet inn til Båtsfjord hvor han døde i Etter det har hytta skiftet eiere et par ganger før den omsider ble overdratt til Den norske turistforening. I dag er den en del av turistforeningens hyttenett. Den bærer imidlertid preg av manglende vedlikehold og fremstår i en heller dårlig tilstand. Taket er tett, men de harde klimatiske forhold har satt sitt preg på hele bygget. Vinduene i fronten er originale, men er nå i ferd med å råtne. Men både bord, stoler og benkeskap er de originale som ble laget av Andreas i sin tid. Innvendig er det satt opp en lettvegg samt en ny ovn. Mens verken Andreas eller partisanenes innsats har fått særlig anerkjennelse i etterkrigstida, står hytta i Syltevik og radiogammen som et håndfast minnesmerke over deres krigsinnsats. Det er derfor å håpe at dette anlegget kan bli restaurert og bli en del av våre nasjonale krigsminner. Litteratur: Ivar Bjørklund: Partisaner i Finnmark om minner og medaljer. Norsk Militært Tidsskrift, nr. 5, Hans Kristian Eriksen: Partisanenes død. Tiden Kjell Fjørtoft: Lille-Moskva: Den glemte krigen. Gyldendal Alf R. Jacobsen: Rød august. Aschehoug Morten Jentoft: Mennesker ved en grense: En beretning om folk i Øst-Finnmark i historiens drama. Gyldendal Einar Niemi (red.): Partisanbygda Kiberg. Kiberg bygdelag Ivar Bjørklund er professor ved Seksjon for kulturvitenskap ved Tromsø Museum Universitetsmuseet, Foto: June Åsheim. UiT Norges arktiske universitetet. Han arbeider blant annet med nord-norsk etno-historie og samisk ressursforvaltning med hovedvekt på reindriftens utvikling. E-post: ivar.bjorklund@uit.no Hytta og fjøs mens Andreas Bruvold bodde der om sommeren ca Foto: Ukjent. 7

10 Amfipoder, Arktis og Tromsø Museum Anne Helene Tandberg og Wim Vader De fleste har vel vært nede i fjæra med familien og snudd på steinene i håp om å fange fisk eller krabber. Istedenfor finner svært ofte små brunlige eller grønnlige krepsdyr som kravler avgårde mens de ligger på siden. Disse dyrene kalles amfipoder, og de spiller en svært viktig, men kanskje litt lite påaktet, rolle i havets økosystem. De er spesielt godt tilpasset et liv i kalde farvann. Amfipoder forekommer over hele verden, både i havet fra helt øverst i fjæra til de aller dypeste havdypene, på mudderbunn likeså mye som blant korallrev og til og med i det åpne havet men også i ferskvann, i elver og innsjøer (den urgamle og dype Baikalsjøen i Sibir har hundrevis av arter), i huler og grunnvann, og til og med på strender og i tropisk regnskog. På norsk kalles disse dyrene ofte tanglopper, men også marflo eller marifluer. Navnet stammer fra artene som vi finner på strendene og i fjæra, og som kan hoppe nokså høyt ved å plutselig strekke hele kroppen. Navnet mariflue er nok laget med tanke på marihøner: når folk ikke lengre kjente til det gamle ordet «mar» for havet. Det vitenskapelige navnet Amphipoda er gitt fordi de fire fremste beinparene peker bakover mens de tre bakerste peker framover amfi=motstående (som i amfiteater der folk sitter mot hverandre), poda=bein. Dette gir ofte dyrene et litt sammenkrøllet utseende. Hva er det som skiller en amfipode fra de andre krepsdyrene? (se også faktaboks neste side). I store trekk kan vi se at alle er nokså like av utseende (de er «morfologisk konservative»), selv med de mange forskjellene vi kan se. Hvis vi sammenligner med mer kjente krepsdyr som reker eller krabber er den største forskjellen at amfipodene ikke har et ryggskjold. Alle krepsdyr er innen den gruppen vi på norsk kaller «leddyr» og hos amfipodene Hele familien leter etter tanglopper i fjæra. Foto: Anne Helene Tandberg. 8 Ottar (3): 8 14

11 kan vi lett telle hvert ledd bakover på ryggen (se faktaboks denne side). Et annet viktig trekk i amfipodenes biologi er at de har en rugepose hvor eggene oppbevares etter de er befruktet. I denne rugeposen gjennomgår eggene hele utviklingen, slik at ungene kommer ut som små kopier av foreldrene og ikke, som hos så mange sjødyr, som helt forskjellig utseende larver, som lever og fraktes en god stund i de frie vannmassene. Dette poenget vil vi komme tilbake til siden. Forskerne tror at de opprinnelige amfipodene levde og klatret omkring Hva er en amfipode Amfipoder (Tanglopper) er krepsdyr uten ryggskjold; alle segmenter er frie og synlige. Amfipodekroppen har (fra forrest til bakerst) et hode med to par antenner, et fremkropp med syv par gangbein, og et bakkropp med tre par svømmebein og tre par halevedheng/-bein, plus en hale (telson). Hvert kroppsledd har ett beinpar. Amfipodene har ikke, som så mange sjødyr, frittsvømmende larver, men eggene utvikler seg i blant 3-dimensjonale strukturer som tang og fastsittende sjødyr som polypper, mosedyr og sjøtrær. Det er vel også gjerne derfor at de fortsatt er nokså klumsete til å bevege seg på flatt underlag: de må enten kravle på siden, slik vi ser dem i fjæra, eller hoppe ved hjelp av de kraftige uropodene, som vi ser hos sandhopperne på strendene, men også på enkelte arter i tangfjæra. RPslede denne brukes til å samle inn små dyr som bor like over havbunnen. Foto: Anne Helene Tandberg. en rugepose under buken til mora, og klekkes som små versjoner av de voksne. De fleste amfipodearter lever i havet, men tanglopper finnes også i Ferskvann I ferskvann her til lands finner vi kun en enkel art, Gammarus lacustris, som finnes over hele landet i stillestående vann, og to arter som kun finnes i de ferskvann, i huler og grunnvann, og til og med på strender og i fuktig jord i tropiske skoger. En generalisert amfipode. Røde ledd er hoveddelen av kroppen, gule bein er gangbein, blå ledd har svømmebein, grønne ledd har halebein. Illustrasjon: Ola Reibo. 9

12 eldste og dypeste innsjøene. Kanskje har de overlevd den siste istiden der. Forrige istid har ellers gjort det umulig for ferskvannsdyr å overleve her nord, og Gammarus lacustris må ha innvandret sørfra etter at isen forsvant. Mange kanskje spesielt sportsfiskere kjenner disse dyrene godt, for de er en viktig matkilde for for eksempel ørret. Så viktig at de ofte har blitt forflyttet fra en innsjø til en annen, hvor de ikke fantes fra før, av fiskere som nok har håpet at ørreten som var der skulle vokse seg større med bedre mat. Det er også betegnende for denne artens favorittstempel som mat for mange laksefisk at en vanlig fluefiskerflue har fått navnet Gammarus fordi den ligner på disse spesielle amfipodene. Fremmede arter Lengre sør i Europa er det i de siste 25 årene registrert flere nye amfipoder som opprinnelig kommer fra Svartehavsområdet. Dette har skjedd fordi det har blitt åpnet flere kanaler som forbinder det som tidligere var adskilte elvesystemer. De nyankomne amfipodene har gjort stor skade på den opprinnelige faunaen i disse elvesystemene; navn som «killer shrimp» og «demon shrimp» for disse artene taler sitt tydelige språk. I Norge har vi heldigvis hittil blitt forskånet fra denne innvandringen; den eneste fremmede amfipode-arten som har kommet inn i de senere årene er den marine spøkelsekrepsen Caprella mutica, en art fra Øst-Asia, som antagelig har kommet inn via fersk tang som ble brukt til å pakke og sende levende østers inn fra Japan. Denne arten har blitt tallrik rundt en del akvakultur-fasiliteter, men utgjør ikke noe større problem hittil. Hvor er de alle sammen? Som sagt tror vi at forfedrene til dagens amfipoder klamret og klatret i tre-dimensjonale strukturer i havet. Fortsatt finner vi mange arter som lever blant tang og tare i fjæra, og blant fastsittende kolonidyr på hardbunn. Men de har også greid å erobre nesten alle andre leveområder i havet. Noen graver seg ned i bløtbunn, og spiser seg enten gjennom mudderet og leiren og fjerner de spiselige mikroorganismene som er der, eller de graver seg ganger, og samler opp spiselig materiale, såkalt detritus, fra havbunnen, ofte ved hjelp av antennene eller beina, som hos disse artene nesten alltid har mange og lange børster. Mange har også utviklet evnen til å bygge rør, vanligvis ved hjelp av «amfipodesilke» produsert av kjertler i beinene, som binder sammen biter av biologisk materiale Amfipoden Hyperia galba på manet. Foto: Lill Haugen. 10

13 eller sandkorn, og de lever inni disse rørene hele livet. Andre arter bruker istedenfor små sneglehus eller «sjøtenner» (Dentalium en gruppe bløtdyr som har skjell som ligner litt på små støttenner) som hus, som de kravler omkring med som små eremittkreps. Andre arter har blitt til rovdyr og fanger og eter mindre sjødyr, mens en god del arter også har spesialisert seg som åtseletere man kan samle inn hundrevis på ganske kort tid ved å sette ut teiner med fiskeavfall. Et område særlig rikt på amfipoder er området like ovenfor sjøbunnen, og en meget god innsamlingsmetode er derfor å dra en bunnslede over noenlunde flat sjøbunn. Andre arter igjen lever sammen med andre dyr. Mange har kanskje sett amfipodene (Hyperia galba) som lever inne i maneter, men det finnes også arter som lever inni eller utenpå svamp, sjøanemoner, sekkedyr, pigghuder, muslinger, fisk og til og med hval (de såkalte hvallusene er blant de mest spesialiserte og avvikende amfipoder). Ved Tromsø Museum har forfatterne studert en hel del av disse interessante samlivsformene. Her har vi blant annet funnet ut at amfipodene som lever inni små muslinger og de som sitter på store polyper av hydroider både har et revir (de er bare ett par voksne i hvert vertsdyr eller «hus»), og ungepass : ungene Tegning av hvallusen Cyamus boopis. Illustrasjon: G.O. Sars,

14 blir tatt vare på inne i verten for en ganske lang tid. Det er ikke bare mange forskjellige arter av amfipoder, mange arter forekommer også i enorme antall. Når man snur steiner i fjæra, kravler det ofte titalls tanglopper unna, når man senker ned teiner med fisk, kan man etter et døgn finne den fylt opp med flere hundre amfipoder, et sledetrekk på en fjordbunn samler mange hundre eksamplarer av flere forskjellige arter, og i mudderfjæra kan amfipoder fra slekten Corophium leve i tettheter av mer enn 1000 individer for hver m 2. Amfipoder er derfor viktige deler av det store næringsnettet i havet, spesielt fordi de ofte eter biologisk materiale som allerede enten ligger på bunnen som åtsel, eller som er gjemt litt nede i sanden og mudderet. På denne måten gjør de energien i det de spiser tilgjengelig igjen for større dyr høyere opp i næringsnettet. Amfipoder er dessuten ofte et forholdsvis lett bytte: de har ikke ryggskjold, har nokså tynt skall og de fleste er ikke særlig hurtige svømmere. En del arter har utviklet kraftige pigger på ryggen. Dette er sikkert er en forsvarsmekanisme: de virker både større og er vanskeligere å fordøye når de er veldig piggete. Arktis, et drømmeområde for amfipoder På et innsamlingstokt med studenter i farvannet rundt Svalbard var halvparten av alle dyreartene som vi Oppe: Den piggete amfipoden Paramphithoe hystrix har god beskyttelse mot å bli spist. Foto: Anne Helene Tandberg. Nede: Professor Wim Vader med studentene Jan-Roger Johnsen og Cédric d Udeken d Acoz undersøker en prøve for amfipoder om bord på forskningsskipet F/F Jouan Ruud. Foto: Anne Helene Tandberg. 12

15 fikk opp og bestemte amfipoder. Som vi så tidligere, finnes det her nord som oftest mange amfipoder når vi snur steiner i fjæra. Men om man gjør det samme på ferie i Syden, får man et ganske annet bilde: vi finner små krabber, ofte porselenskrabber, og også eremittkreps, men få eller ingen amfipoder. Vitenskapelige studier har bekreftet dette bildet: amfipoder spiller en mye større og viktigere rolle i kalde farvann enn i tropene. Den viktigste grunnen til dette er sannsynligvis at amfipoder ikke har frittlevende larver, men en direkte utvikling (hele larveutviklingen gjennomgås innenfor rugeposen til mora). I kalde farvann ser dette ut til å være en stor fordel; en god del andre dyrearter, både muslinger og reker, i arktiske farvann har også gått over til direkte utvikling, mens dette er sjeldent i tropiske havområder hos disse dyregruppene. Direkte utvikling, sammenliknet med arter med larver som flyter omkring i havstrømmene, betyr naturligvis også, at amfipoder, som stort sett heller ikke er så altfor gode svømmere, ikke så lett sprer seg over store avstander. Dette har sikkert vært en medvirkende årsak til at det er så mange amfipode arter (til og med her i Norge kan vi lett finne arter i en slekt). Det betyr også at amfipoder egner seg spesielt godt til å studere følgene av endringer i omgivelsene. I tillegg er amfipoder, uvisst av hvilken grunn, meget følsomme for forurensning, mer enn mange andre dyregrupper. Av den grunn blir de også i stor utstrekning brukt i eksperimentelle studier av miljøgifter. I Nordsjøen har man studert amfipodefaunaen rundt oljeplattformene. Og, når vi bare får god nok oversikt av de ulike artenes detaljerte utbredelse langs kysten og i fjordene, vil amfipoder også egne seg ypperlig til å studere følgene global oppvarming vil ha på dyrelivet langs våre kyster. Tromsø Museum og amfipodene Tromsø Museum ble opprettet i 1872 og dets første konservator, Jakob Sparre Schneider, en meget allsidig zoolog, konsentrerte de første 20 årene en stor del av sin forskningsaktivitet på marine studier, med hovedvekt på amfipoder. Å samle inn marine smådyr var på den tiden svært fysisk anstrengende, og i 1895 måtte han bokstavelig talt legge inn årene for slike aktiviteter helsen hans tålte det ikke lengre. Sparre Schneider samlet inn i Tromsø området, i Malangen og Kvænangen, og, sammen med sin berømte engelske kollega Canon Norman, også i Varangerfjorden. Han hadde visstnok planer om å utgi en bok om alle norske amfipoder, men han overlot Høyre: Jakob Sparre Schneider. Foto: Ukjent. Venstre: Georg Ossian Sars. Foto: Ukjent. 13

16 senere sine data og tegninger til den store G.O.Sars i Oslo; boken kom ut i hefter mellom 1890 og 1895 og er fortsatt den ledende boka om norske amfipoder. Sparre Schneider utga også et verk med tittelen: Forplantningen og Livsvarigheten hos amfipoder, som var langt forut for sin tid, men som dessverre stort sett ble oversett, ettersom det ble Noen tall Det er ca arter av amfipoder registrert på verdensbasis i dag dette er omtrent like manger arter som det er fuglearter i verden. Det er svært sannsynlig at veldig mange amfipodearter ikke er oppdaget enda. Vi regner med at antallet beskrevne arter minst vil dobles i årene som kommer, hvert år beskrives ca. 140 nye arter. I Nord-øst Atlanteren har vi registrert 840 amfipoder fra marine økosystem (altså ikke inkludert de vi har i ferskvann, etc.); i norske farvann er tallet ca De minste amfipodene kan være mindre enn 1mm lange, den største arten vi vet om i verden, fra dyphavet nær New Zealand, er hele 35 cm lang. Også her i Norge finner vi de største artene i Arktis eller i dyphavet, med den aller største, Eurythenes gryllus, ca. 10 cm lang. De fleste arter vi har her i Norge er i størrelsesorden 2 mm 3 cm. Forskere ved Tromsø museum har hittil beskrevet 101 nye tangloppearter. publisert i Tromsø og på norsk. Førti år senere kom et nytt betydelig verk ut i Tromsø Museums Skrifter, i fire bind mellom 1935 og I denne beskrev den danske zoologen Knud Stephensen alle amfipoder fra samlingene til museene i Tromsø og Trondheim. Svensken Paul Enequist, som i 1949 utga en bok om amfipodene i Skagerrak, tok der også med resultater fra innsamlinger i Tromsø-området. I 1973 begynte Wim Vader som konservator ved museet og tok opp igjen studier av amfipodene, med spesiell interesse i arter som lever på eller i andre sjødyr. Etter hvert ble forskningsgruppen hans utvidet med studenter og doktorander (Jørgen Berge, Jan Roger Johnsen, Cedric d Udekem d Acoz og Anne Helene S. Tandberg), og i en årrekke studerte tangloppeforskerne ved Tromsø Museum amfipodene ikke bare fra Nord-Norge, men fra hele verden. Denne lange amfipodeforskningen ved museet har resultert i ikke mindre enn 101 nybeskrevne arter. Arbeidet er ikke over enda de neste to årene skal vi DNA-strekkode norske amfipoder i et nytt prosjekt. Vi lover å komme tilbake med ny og spennende kunnskap! Anne Helene S. Tandberg er forsker i zoologi ved Universitetsmuseet i Bergen, Avdeling for Naturhistorie. Hun har både M.Sc. og PhD om amfipodetaksonomi fra UiT, Norges arktiske universitet og Universitetsmuseet i Tromsø, hvor hun jobbet med Wim Vader. For tiden studerer hun marine amfipoders artssammensetning og livsforhold, spesielt i våre norske, kalde farvann. Stillingen er finansiert av Artsprosjektet ved Artsdatabanken. E-post: Anne.Helene.Tandberg@uib. no Wim Vader (professor emeritus) var konservator for marine dyr ved Tromsø Museum Universitetsmuseet, Foto: Konstanse Karlsen. UiT, Norges arktiske universitetet fra 1973 til Han har arbeidet med mange dyregrupper, med hovedvekt på tangloppene, men har også hele livet vært interessert i fuglelivet både i Nord-Norge og på mange reiser rundt om i verden. E-post: wim.vader@uit.no. 14

17 Helleristninger i Varanger nye sider av livet i steinalderen Anja Roth Niemi, Jan Magne Gjerde, Erik Kjellman og Janne Oppvang Lengst øst i Nord-Norge ligger Varangerfjorden, en bred fjord som åpner seg mot det mektige Barentshavet. Rundt fjorden finnes tallrike spor etter levd liv. Hustufter, røyser, avfall og redskaper vitner om bosettinger, fangst, fiske og sosialt samvær gjennom nesten år. Men inntil nylig manglet én viktig kilde til fortidens mennesker i regionen: helleristninger. Inorsk og internasjonal sammenheng er Varanger et unikt område når det gjelder antallet og variasjonen i kulturminner fra forhistorisk tid. Få andre steder finner vi en slik tetthet av godt bevarte kulturminner. Langs fjordens kyster finner vi særlig mange lokaliteter fra steinbrukende tid (ca f.kr). Fordi landskapet er åpent og sparsomt bevokst er kulturminnene ofte synlige i dagens landskap. Blant lyng og grus kan man mange steder fortsatt se restene etter steinsmedens redskapsproduksjon, eller spasere blant tuftene etter boliger som huset folk for så mye som 400 generasjoner siden. Den eksepsjonelle forhistoriske rikdommen har lenge trukket arkeologer til Varanger. Gjennom årenes løp er det derfor samlet inn et stort materiale fra de fleste perioder herfra. Dette har gitt oss et godt grunnlag for å utforske hvordan folk utnyttet og tilpasset seg naturmiljøet, hvordan forholdet mellom folk var utformet, og hvordan kontakter og impulser utenfra påvirket samfunnene. Noen av de første spor etter mennesker i Norge er dokumentert på boplassen Lagesiid bakti, som ligger i Varangerbotn. Her er trekull fra et ildsted datert til f.kr. På dette tidspunktet lå isbreen fortsatt som en massiv kappe over store deler Helleristningsfeltet sett fra sjøen. Da figurene ble hugget stod havet trolig rundt 25 meter høyere enn i dag, og bergkunsten lå i strandsona. Foto: Anja Roth Niemi. Ottar (3):

18 av Sør-Varanger og indre Finnmark. Da boplassen var i bruk lå den på en liten øy vendt mot isbreen som kalvet i havet, omtrent ved Álletnjarga i Tana. Trolig var de første pionerene sjøvante svært mobile små grupper, som baserte seg på sel- og reinjakt. I de påfølgende 4500 år blir sporene etter menneskene flere og tydeligere. Rundt 8000 f.kr. finner vi restene etter de tidligste boligene, blant annet på Stáhrenjunni i Varangerbotn. Dette var små runde hus, som hadde delvis nedgravde gulv. Gjenstandstyper og måten steinhåndtverket ble utført på, tyder på at menneskene her inngikk i eller var influert av en østlig kulturtradisjon. Rundt 5000 f.kr. skjer det tilsynelatende noen store endringer i samfunnene rundt Varangerfjorden. Samfunnene ser ut til å bli større og mer bofaste. Utover i det fjerde årtusen før Kristi fødsel kan vi ane konturene av mer komplekse og mer sammensatte samfunn. Men selv om sporene etter fortidens mennesker i Varanger både er mange og rike har det inntil nylig manglet én spesiell funnkategori: helleristninger. Helleristninger liv og tanker i fortida Man antar at mennesker til alle tider har hatt glede og nytte av å dekorere sine kropper, klær og gjenstander. Fra steinalderen kjenner vi for eksempel til perler av rav og bein, kammer med strekdekor, kniver med dyrehodeskaft og steinheller med geometriske mønstre malt med oker. Gjenstandene var trolig mer enn pynt: de har også kommunisert tilhørighet, identitet og en måte å se verden på. Bergkunst; malte figurer, og slipte og hugde helleristninger, representerer en helt unik kildekategori for utforskingen av samfunnene i steinalderen. Motivvalg, sammensetning av figurer til scener, og valg av plassering forteller oss noe om hvordan menneskene så seg selv og verden rundt seg; de forteller om trosforestillinger, liv og samfunn i fjern fortid. Gjennom bergkunsten satt menneskene varige merker på landskapet, og de kommuniserer dermed også tilhørighet og identitet. Allerede tidlig i eldre steinalder ble bergflater anvendt til slik kommunikasjon. I Ofoten i Nordland finner vi den eldste bergkunsten i Norge. Her ble bjørn, elg, hval og rein i tilnærmet naturlig størrelse slipt inn i berget for år siden. Fra rundt 5500 f.kr. endrer bergkunsten seg dramatisk. Antallet bergkunstlokaliteter nærmest eksploderer og mange flere motiver kommer til. I Finnmark er det det særlig helleristningene i Alta som står i en særstilling. Her finner vi tusenvis av figurer hugget i berget over et langt tidsrom gjennom steinalderen. Omfanget og karakteren til denne bergkunsten har ført til at den er innskrevet på UNESCOs Verdensarvliste. Helleristninger er også påvist på løse steinblokker på Gåshopen og Slettnes på Sørøya, ved Kvalsundet i Kvalsund kommune, og på Isnestoften utenfor Alta. For første gang avbilder folk også seg selv og sine gjøremål i berget. Båter og redskaper kommer til. Menneskefigurene er ofte avbildet i samhandling, i tablåer som viser Bergkunst fra steinalderen i nordlige Fennoskandia. Kart: Jan Magne Gjerde. 16

19 bjørnejakt, elgjakt og reinsdyrsjakt. Det er også scener der mange mennesker deltar i det som ser ut som dans eller prosesjoner. Men mot øst er funnene få. Utenom én liten lokalitet ved Brennelv i Porsanger må vi helt til øyene ved innsjøen Kanozero på Kolahalvøya, og videre sør mot Vyg ved innløpet til Kvitsjøkanalen innerst i Kvitesjøen før vi finner de neste helleristningene fra steinalderen. Kulturminner og industri på Gamnes På sensommeren 2015 ble det foretatt utgravninger av en steinalderboplass og en gammetuft ved Gamnes på østsiden av Korsfjorden utenfor Kirkenes. Utgravingen var ett ledd i prosessen til Norterminal om å få bygget en oljeomlastningsterminal i området. Finnmark Fylkeskommune hadde registrert kulturminnene i forbindelse med reguleringsplan for området, og Kulturminneloven pålegger tiltakshaver å dekke omkostningene som følger med dokumentasjon av automatisk fredete kulturminner før anleggsvirksomhet kan ta til. Tromsø Museum er ansvarlig for å foreta slik dokumentasjon, i dette tilfellet altså arkeologisk utgravning. Boplassen fra eldre steinalder lå rundt 55 meter over havet langs toppen av en morenerygg, og bestod av fire avgrensede områder med mye avfall fra tilvirking av steinredskaper. Hver av disse områdene var på omtrent 5 x 5 m og tolkes som aktivitetsområder der det kan ha stått lette teltkonstruksjoner uten markerte ildsted. Plassen har flott utsyn mot nord, vest og sør. En foreløpig tolkning er at dette er levninger etter grupper som har oppholdt seg her Helleristningene er hugget på en skrå og jevn bergflate som er vendt mot nordvest. Foto: Anja Roth Niemi. mens de har drevet fangst i fjorden. Herfra ville man kunne speide etter sjøpattedyr som deretter ble fangstet ved hjelp av båt. Ventetiden på land ble benyttet til å lage nye redskaper og reparere de gamle. Gammetuften lå fem meter over havet på en landtunge som fører ut De fleste dyrene er hugget midt på bergflata. Her ser vi en flokk med små og store reinsdyr som ser ut til å være på vandring mot sør, eller innover i fjorden. Noen av dyrene er vendt motsatt vei. Foto: Jan Magne Gjerde. 17

20 til et lite nes. Etter utgravingen viste konstruksjonen seg å ha hatt et indre areal på 3 4 m 2, med stående indre veggpanel og kraftige vegger av torv. Størrelse, konstruksjonsmåte og funn viser at dette trolig er rester av en laksegamme fra nyere tid. Bergkunsten oppdages De to lokalitetene på Gamnes ble gravd ut i løpet av fem uker i august og september I en lunsjpause skulle feltleder Erik Kjellman gå til steinalderboplassen som ligger på høyden ovenfor gammetufta. For å slippe å gå så langt denne varme sommerdagen valgte han en mer direkte rute, tettere på berget enn vanlig. Et stykke opp i lia ble han oppmerksom på noen underlige merker på fjellet. En tanke om at en bjørn hadde skrapet i berget krysset tankene, og med det var nysgjerrigheten tilstrekkelig pirret for en nærmere undersøkelse. Etter en kjapp inspeksjon ble det klart at dette måtte være noe menneskeskapt, men for å være på den sikre side ble den andre feltlederen, Janne Oppvang, hentet for å vurdere funnet. I mellomtiden hadde sola steget enda høyere på himmelen, skyggene var blitt kortere og «bjørnemerkene» var nesten borte. Begge var enige om at noe var hugget inn i berget, men det Figuren viser hittil kjente tydelige og utydelige figurer på berget. Det kan dukke opp flere når laven blir helt fjernet. Modell: Erik Kjellman. 18

21 var ikke klart hva. Begge la seg inntil berget og finkjemmet med blikket samtidig som de følte på bergflaten med fingrene. Først la de merke til en lang strek, så en annen. Plutselig fikk de begge øye på det som viste seg å være en stor elgfigur! Ekstasen var til å ta og føle på, og før de visste ordet av det hadde de funnet en hel flokk med reinsdyr like ved. Den pågående utgravningen ble fullført som planlagt, men det var ikke satt av tid til å undersøke den nye oppdagelsen grundig. Det ble derfor gjort en rask dokumentasjon av ristningene og de rette instanser ble tilkalt for å vurdere funnet. Området ble befart av Riksantikvaren og fagfolk fra Tromsø Museum, og høsten 2015 ble det initiert et eget prosjekt der helleristningsfeltet skulle undersøkes, avgrenses og dokumenteres videre. grundig gjennomsøkt for å avklare om det fantes mer bergkunst i området. Arbeidet med å fjerne laven er en langvarig prosess, og først etter minst ett år vil berget være så grundig renset at nøyaktig antall figurer kan la seg bestemme. Likevel ble det etter dette feltarbeidet dokumentert mange nye fragmentariske og hele figurer på bergflata. Det ble ikke funnet bergkunst andre steder på Øverst: I oktober 2015 ble første del av dokumentasjonen av helleristningene utført. Berget ble renset og behandlet med sprit for å fjerne lav. Foto: Janne Oppvang. Reinflokk. Foto: Jan Magne Gjerde. Seint i oktober 2015 var et lite team fra Tromsø Museum på plass på Gamnes for å nærmere undersøke den nyoppdagete bergkunsten. Bergflata hvor ristningene var funnet ble renset forsiktig for mose, og sprayet med etanol for å drepe gjenstridig lav. Samtidig ble alle bergflater i området Mange av reinfigurene har fine detaljer: lange bøyde gevir, smalt hode, prikkhugd hals og rumpe, markerte ribbein og prikker på bakkroppen. Her ser vi en stor og en liten rein. Foto: Jan Magne Gjerde. 19

22 Gamnes, og det ble heller ikke påvist øvrige spor i nærområdet etter de menneskene som hugget figurene. Stil, figurer og motiver Bergflata med bergkunst er vendt mot nordvest, og framstår som relativt plan. Flata er skrånende, med en vinkel på mellom grader. Den er 15 meter lang, og er inntil 4,5 meter høy. Bergarten er kompakt sandstein. En delvis erodert inntil 20 cm bred kvartsåre skrår over flatas sentrale del fra toppen av berget i sør og til bunnen i nord. Omtrent midt på bergflata er et ca. 60 cm bredt belte med sterkt erodert berg. Beltet skrår oppover fra sør mot nord. Det er flere mer og mindre markerte skuringsstriper på berget, disse er mest synlige i nedre del som opprinnelig var dekket av torv. Totalt ble det påvist 38 sikre og ti usikre figurer etter undersøkelsen høsten Gruppen med usikre figurer omfatter både tydelig hugde linjer/fragmenter av figurer, og merker som er vanskelig å bestemme om hvorvidt er naturlige eller ikke. Figurer er påvist på et 6 m 2 stort område. Det er imidlertid fortsatt en god del lav på berget, som gjør at det er vanskelig å avgjøre det totale antallet figurer. På enkelte av de bevarte delene i det eroderte beltet ble det også observert hugde streker som sannsynligvis opprinnelig har vært figurer. Figurene er utelukkende avbildninger av rein og elg. Både små og store dyr er representerte. Reinfigurene er i klart flertall. Reinen er som oftest avbildet med prikkhugd hode og bakpart, lange buete gevir og horisontale linjer på fremre del av kroppen («ribbein»). Enkelte av reinfigurene har også symmetrisk hugde prikker på bakre del av kroppen. Det er også avbildet minst tre elger. Disse gir inntrykk av å være mer stilisert utformet. Majoriteten av figurer er konsentrert til den midtre delen, til området under erosjonsbeltet og sør for den nordlige avslutningen av kvartsåren. De fleste av reinfigurene ser ut til å danne en flokk som er på vandring i sørlig retning (mot høyre, berget sett forfra). De fleste av dyrene i «flokken» befinner seg her, men figurer lenger i sør er av tilsynelatende samme stil og har samme orientering. Disse figurene kan dermed se ut til å inngå i en scene som strekker seg over 3,5 meter. De laveste figurene i den mulige scenen ser ut til å være plassert langs en mer eller mindre vannrett horisontal akse. En simle med to kalver (?) som er vendt mot nord. Hodene til kalvene er hugget over beina til simla. Kan de være hugget seinere eller er de samtidige? Foto: Jan Magne Gjerde. 20

23 Helleristningene lå i strandsona Det er flere forhold som tilsier at bergkunsten i all hovedsak lå i tilknytning til hav, innsjøer eller elver da den ble laget. De fleste innlandslokaliteter med bergkunst ligger i strandsonen og i vannkanten. Flere bergkunstlokaliteter er funnet under marin strandgrus som overleiret helleristningene når havnivået endret seg. Eksempler på dette finner vi ved Kvalsund og Slettnes i Finnmark. De strandnære svaberg og løsblokker ville vært blankskurte, frie for vegetasjon og lav, og ristningene ville dermed være godt synlige. Helleristningene ville vært lett tilgjengelige for alle som kom med båt. Strandsonen står også sentralt i arktisk kosmologi. Denne har et tredelt verdensbilde der himmelen representerer oververdenen, svaberga og strandsonen representerer vår verden eller middelverdenen, og sjøen representerer underverdenen. Ved å være plassert i strandsona hadde helleristningene kontakt med alle deler av verdensbildet på en gang, og kunne slik inngå i kommunikasjon mellom vår verden, underverdenen og oververdenen. Når ble ristningene hugget? Ettersom bergkunsten opprinnelig lå i strandsona, kan informasjon om hvordan forholdet mellom land og hav har endret seg etter siste istid hjelpe oss å datere bergkunsten. Bunnen av bergkunstflata på Gamnes ligger rundt 25 meter over dagens havnivå. Ved hjelp av strandforskyvningskurver for området, vet vi at berget lå først i fjæra og deretter noen meter over strandsonen i perioden mellom 4000 og 5200 f.kr. Strandlinjedateringen kan sammenlignes med datert bergkunst med samme stil og motivvalg fra andre steder. Rein- og elgfigurer med prikkhugd hode og bakpart, «ribbein» og lange bøyde gevir opptrer også på lokaliteten Bergebukten 1 i Jiebmaluokta (Hjemmeluft) i Alta. Ristningene på dette feltet er datert til f.kr. Selv om det altså er en del usikkerhet tilknyttet både strandlinjemetoden og den stilistiske metoden for datering, mener vi bergkunsten på Gamnes mest sannsynlig ble hugget i løpet av perioden mellom 4000 og 5000 f.kr. Det neste spørsmålet som melder seg er om alle ristningene ble hugget på samme tid, og av samme person. Vi antar at alle figurene som inngår i den store reinflokken som er avbildet Rein på vandring. Foto: Jan Magne Gjerde. 21

24 sentralt på feltet ble hugget relativt samtidig. Selv om flokken består av små og store dyr, med og uten gevir, er dyrene utformet i samme stil. De kan være hugget av en eller flere personer med samme «kunstneriske kvaliteter» og stilpreferanser. De er også plassert med en relativt jevn innbyrdes avstand. Alle dyrene er dessuten orientert samme vei, slik at det ser ut som de er på vandring mot høyre på berget, eller mot sørøst innover i fjorden. Noen av figurene ser imidlertid ut til å være hugget på et annet tidspunkt, av personer med litt andre måter å uttrykke seg på. Nederst i reinflokken midt på feltet er det hugget tre reiner i en gruppe, som er orientert mot nord, det vil si motsatt vei enn resten av flokken. Den største av disse har også strekdekor i kroppen, men strekene framstår som flere og mer uregelmessige enn hva som er tilfelle hos flokkdyrene. Under denne er to mindre figurer som framstår som mer grovt hugget. Hodene deres er til dels hugget over beina til den største figuren. Dette viser at figurene har blitt hugget ved minst to anledninger, der de minste figurene ble hugget sist. Hvorfor valgte man å hugge over den eldre figuren, til tross for at den var godt synlig og det er god plass på berget? Kanskje ønsket man å kommunisere at den nye måten å avbilde dyrene på var bedre eller mer riktig enn den eldre? Kanskje ønsket man å knytte to hendelser eller historier fra ulik tid med likhet til hverandre? Varanger f.kr. For å forstå bergkunsten må vi ta i betraktning det vi ellers vet om samfunnene i Varanger i det fjerde årtusen før Kristi fødsel. Det er neppe tilfeldig at det skjedde en oppblomstring av bergkunst i en periode av vår forhistorie som kjennetegnes av en rekke tilsynelatende store samfunnsendringer. I perioden øker antallet boplasser markant, også i Varanger. Vi får nå også flere boplasser med mange hus, som ofte er tydelig markerte i terrenget. Et eksempel er Gropbakkengen i Karlebotn med hele 85 hustufter. Husene har gjerne vært noe gravd ned i undergrunnen, de hadde kraftige vegger og innendørs ildsteder. Utenfor finner vi gjerne tykke lag med husholdningsavfall og slakteavfall. På noen av boplassene ble de døde gravlagt i røyser, i bergsprekker og i avfallshauger. Boplassenes omfang og sammensetning vitner om at folk holdt til over lengre tid på samme sted. Trolig har den største delen av befolkninga holdt til på de kystnære boplassene gjennom det meste av året. Mindre grupper kan ha reist ut for å utnytte ressurser som var tilgjengelige visse deler av året, som laks, rein, bær og egg. Noen grupper foretok nok også lengre reiser til andre samfunn for å Elg med ører og hakeskjegg. Er det en elgokse om vinteren, eller en elgku? Foto: Anja Roth Niemi. 22

25 hente hjem produkter, informasjon og kanskje også nye partnere. Beinmateriale viser at den kystnære befolkningen i hovedsak utnyttet marine ressurser; sjøpattedyr, sjøfugl, skjell og fisk. Fangst av sel og sjøpattedyr, særlig av dyr som bare opptrer pelagisk (i havet), forutsatte at folk organiserte seg. Jakten kan ha blitt gjennomført av flere båtlag som jobbet sammen, eller ved at sund som byttet passerte gjennom ble sperret av med nett eller garn. Denne organiseringen gjenspeiler seg trolig i hvordan boplassene ble organisert; med flere hushold som bidro i fangsten og som delte utbyttet mellom seg. En slik samfunnsorganisering vil ha hatt betydning for forholdet mellom mennesker og for forholdet mellom mennesker og omgivelsene. Forskjeller i hvordan hvert hushold deltok i den kollektive fangsten, arbeidsinnsatsen, det utstyret man stilte til veie og det ansvaret man hadde, var trolig grunnlag for forskjeller mellom folk og mellom hushold. I de større og tettere samfunnene kan status og identitet derfor ha spilt større rolle enn tidligere. Gjenstander som beinperler, kammer, individuelt utformete vakre skiferkniver og andre dekorerte redskaper vitner om at personlig utsmykning var viktig for å kommunisere nettopp identitet og status. Samtidig var det viktig å holde i hevd retten til områdene med forutsigbare og godt utnyttbare ressurser, for eksempel der hvor det var gode seigrunner, eller der hvor det var god is for å jakte ringsel på seinvinteren. Mer omfattende bosettinger hvor hus, tykke lag med avfall, graver, ildsteder, båter og utstyr i fjæra signaliserte tydelig at noen hadde tatt området i bruk og hadde en dyp tilhørighet til det. I en slik sammenheng vil gruppeidentiteten ha vært viktig å kommunisere. Rundt 5000 f.kr. får vi for første gang bruk av keramiske kar, som vi i Norge bare finner på boplasser i Sør-Varanger. Karene og enkelte andre materielle trekk viser til omfattende nettverk og kontakt mot sør og øst. Bruk og produksjon av slike kar og andre gjenstander har trolig vært én måte å meisle ut og opprettholde gruppeidentitet; til å vise tilhørighet med noen og markere avstand til andre. Hva betyr helleristningene? Hvordan inngår bergkunsten på Gamnes i dette bildet? Mens vi i dag er fullstendig omgitt av menneskeskapte omgivelser bestod steinaldermenneskets omgivelser utenom boplassene utelukkende av uberørt natur. Ulikt i vårt samfunn vil vi anta at all menneskelig påvirkning av dette naturmiljøet inngikk i en større sammenheng. Figurene ble ikke vilkårlig Kartet viser mulige ferdselsruter mellom kyst og innland som trolig var viktige i steinalderen. Gamnes lå sentralt plassert i forhold til disse. Kart: Google Earth. 23

26 hugget på noen tilfeldige berg man kom forbi. Bergkunsten ble laget for å bli sett, den hadde en mening. Også den skulle kommunisere noe. Helleristninger har blitt tolket som uttrykk for både animisme, sjamanisme og totemisme. Dyr som bjørn, elg og rein kan ha vært betraktet som totemdyr i steinalderen, samtidig som en eller annen form for sjamanisme ble praktisert. Foran enkelte andre bergkunstfelt i Fennoskandia er det funnet pilspisser, leirkar og bein. Dette viser at det foregikk ritualer i tilknytning til bergkunsten, i form av ofringer av gjenstander og mat. Selv om det ikke ble funnet spor av dette ved Gamnes kan liknende ritualer ha foregått her. En oppfatning innen den arktiske kosmologien er at innsiden av berget skjuler en verden som er lik vår. Sjamaner kunne kommunisere med makter i denne verdenen, og de kunne reise inn i berget for ulike formål. Noen ganger hentet de ut dyr som kunne jaktes gjennom slike ritualer, slik beskrevet blant Evenkiene i Sibir. De senere år har man lagt vekt på at bergkunsten oppviser en stor variasjon. Trolig har de ulike helleristningsfeltene hatt ulike funksjoner i samfunnene. De om lag 40 figurene som er hugget inn ved Gamnes har dermed ikke nødvendigvis hatt samme betydning som de flere tusen som finnes i Alta. Helleristningene er gjerne sett på som å representere en flertydig kommunikasjon mellom mennesker og makter. I disse tolkningene er naturelement sentrale og bergkunsten sin lokalisering i landskapet viktig. Mange helleristningsfelt ligger i tilknytning til kjente trekkruter for både elg og rein. I dag går reintrekket fra innlandet ut på Tømmerneset forbi Gamnes, og det går til og med et reintråkk rett nedenfor helleristningsfeltet. Det er ikke utenkelig at noe av årsaken til hvorfor man valgte å hugge figurene i berget akkurat her har sammenheng med dette. Dyrene på Gamnes ser ut til å være på vandring. Elgene er avbildet på veg mot nord, ut mot Tømmerneset, mens reinsdyrene går i motsatt retning, mot innlandet. Dette kan være den retningen dyra vandret foran berget. En nyere innfallsvinkel til å forstå bergkunsten, har vært å se på helleristninger som en måte å overlevere geografisk informasjon. Dyrenes plassering på berget og i relasjon til hverandre gir informasjon om dyrenes adferd relatert til det spesifikke området som helleristningene ligger i. Ulik tetthet i plassering av dyrene på berget kan reflektere hvordan de ulike dyreartene fordelte seg i landskapet og hvordan de opptrådte i forhold til hverandre. I tillegg er det detaljer i ristningene som kan vise til eksempelvis sesong, dyrenes kjønn og alderssammensetning. På Gamnes er ingen av elgene avbildet med gevir og elgen alene nede til høyre er avbildet med Fra bergkunsten er det fint utsyn innover Korsfjorden mot Neidenfjorden, og nordover mot Skogerøya og Bøkfjorden. Foto: Anja Roth Niemi. 24

27 kraftig hakeskjegg. Denne elgen er trolig en elgokse på vinteren. Nede til høyre er det avbildet en mulig elgku med to kalver. Reinflokken ser ut til å være sammensatt av kalver og simler, og muligens okser. Helleristningsfeltene ligger ofte på steder som lå sentralt i forhold til ferdselsruter som ble brukt av steinaldermenneskene, som ved utløpet av store elver, på øyer i innsjøer eller i vassdrag. Vannveiene var på mange måter steinalderens motorveier. Ferdsel og transport foregikk raskest og enklest enten ved hjelp av båt eller med ski og slede om vinteren. En slik reiserute mellom kyst og innland kan ha gått fra Varangerfjorden i nord, inn langs Bøkfjorden, videre inn Korsfjorden forbi Gamnes, inn Munkefjorden og Neidenfjorden, og videre opp langs Neidenelva og vassdragene til de store innsjøene i Nord-Finland. Kanskje var Gamnes et knutepunkt på en slik reiserute. For folk som kom fra innlandet vil Gamnes ha vært svært synlig i det man kom ut av Neidenfjorden, rundet Buholmen og reiste videre inn i Korsfjorden. Gamnes, med sine helleristninger, kan i en slik sammenheng ha vært et sted for overlevering av kunnskap om områdets særtrekk og muligheter; et sted hvor menneskers tilstedeværelse og måter å se verden på ble kommunisert mellom grupper og over generasjoner. Litteratur: Gjerde, J.M Berga fortel historier i berg. Ottar nr Tromsø Museum, Universitetsmuseet. Gjerde, J. M Rock art and landscapes: studies of Stone Age rock art from northern Fennoscandia. Tromsø: University of Tromsø, Faculty of Humanities, Social Sciences and Education. Helskog, K Samtaler med maktene: en historie om verdensarven i Alta. Tromsø museums skrifter. Tromsø: Tromsø museum, Universitetsmuseet. Anja Roth Niemi. Hovedfag i arkeologi ved Universitetet i Tromsø. Har særlig jobbet med steinalder i nord. Arbeider nå som prosjektleder Foto: Konstanse Karlsen. for arkeologiske utgravninger ved Tromsø Museum. E-post: anja.r.niemi@uit.no Janne Oppvang. Master i arkeologi ved Universitet i Tromsø. Arbeider som feltleder for arkeologiske undersøkelser ved Foto: Konstanse Karlsen. Tromsø Museum. E-post: janne.oppvang@uit.no Simonsen, P Varangerfunnene II. Fund og udgravninger på fjordens sydkyst. Tromsø Museums Skrifter, VII (2). Skandfer, M Tidlig, nordlig kamkeramikk. Typologi-kronologi-kultur. Dr.art. Doktorgradsavhandling. Tromsø: Universitetet i Tromsø. Jan Magne Gjerde. Doktorgrad om helleristninger og landskap i Fennoskandia ved Tromsø Museum, Universitetet i Foto: June Åsheim. Tromsø Postdoktor ved Universitetet i Oslo Arbeider nå ved Tromsø Museum. Straumpost: jan.magne.gjerde@uit.no Erik Kjellman. Master i arkeologi ved Universitetet i Tromsø. Arbeider som feltleder med ansvar for digital dokumentasjon ved Tromsø Museum. E-post: erik.kjellman@uit.no 25

28 Pælemark Et lite dyr med stor appetitt Bjørn Altermark Pælemark er en type skjell som lever i havet. Der rasper den seg inn i alt av treverk som den kan finne. Den forårsaker enorme skader på trebåter og bryggepæler. Kan vi lære av denne beryktede krabaten og bli i stand til å fremstille fremtidens drivstoff? Pælemarken er et noe mystisk dyr de fleste har hørt om, men ikke vet så mye om. Ordet mark eller makk får en til å tenke på meitemark, men pælemarken er overhode ikke i slekt med meitemarken. Pælemarken er en marin musling i slekt med vanlige knivskjell og blåskjell. Den utvikler seg inni treverk og bare et lite hull kan avsløre den fra utsiden. Årlig kan man lese historier i lokalaviser om brygger som kollapser og gamle trebåter som må restaureres. Allerede i sagaen om Eirik den Raude har pælemarken, eller Sjómaðkr som vikingene kalte den, blitt nevnt. Det finnes også mange andre lokale navn på krabaten slik som skipsorm, sjømakk, pæleorm eller bare makk. Det er ingen tvil om at pælemarken har markert seg blant folk i kyst-norge opp gjennom tidene. Hva er egentlig dette for slags vesen og hvilke arter har vi her nord? Kan man gjennom mere forskning lære av pælemarken og finne nye måter å omdanne treverk og halm (lignocellulose) til mere høyverdige stoffer slik som bioplast eller etanol? Øverst: Pælemark (Psiloteredo megotara) i en granplanke satt ut i Tromvik havn, Tromsø kommune. Individet på bildet er syv måneder gammelt med en lengde på 20 cm. Voksne individer kan bli rundt 60 cm lange etter et år. Maksimumslengden kan under optimale forhold bli rundt en meter. Nede til venstre ser man nærbilde av skalldelene den bruker som raspe-redskap og til høyre sees de to hvite palettene den bruker til å stenge igjen åpningen samt de to ånderørene (sifoner). Foto: Bjørn Altermark & Seila Pandur. 26 Ottar (3): 26 31

29 Enzymer Enzymer er biologiske katalysatorer som får kjemiske reaksjoner til å skje. Enzymer er proteiner som er bygget opp av 21 ulike aminosyrer som er koblet sammen i forskjellige rekkefølger. Oppskriften til alle enzymene er kodet i organismenes DNA. Enzymene bygger opp ulike molekyler, men kan også bryte dem ned. Alle kjemiske reaksjoner er sterkt påvirket av temperaturen. En lav temperatur senker hastigheten på alle reaksjoner. Enzymer fra organismer med tilhold i kalde områder og som ikke produserer varme selv (bakterier, fisk, skjell, alger etc.) har evne til å fungere effektivt til tross for den lave temperaturen. Disse organismene har kulde-aktive enzymer som er spesialtilpassede til å opprettholde høy aktivitet også ved lave temperaturer. En del slike enzymer er svært ettertraktede av industrien. Overflaten til en cellulase, et enzym som bryter ned cellulose. Molekylet som ligger diagonalt er cellulose bestående av ni glukose-enheter (cellononaose). Illustrasjon: Bjørn Altermark. Dette er spørsmål som forskere ved universitetet i Tromsø ønsker å finne svar på. Pælemarken en cellulose ekspert Pælemarken fester seg på treverk når den er en liten larve, og straks vil den utvikle skjelldeler den bruker som borre-redskap. Dyret vokser i lengden og rasper seg innover i treverket ved å presse skjellet mot treverket og vrikke det frem og tilbake. Sagmugget som dannes vil den spise fortløpende. Det avlange utseende har nok fått folk til å kalle den for en mark eller orm. Pælemarken er en nyttig renovatør i havet da store mengder trær transporteres ut av elver hvert år. Det er vist at en del arter av pælemark er i stand til å bryte ned cellulosen i treverket til glukose som den kan leve av. Dette har i den senere tid blitt viet mere oppmerksomhet i vitenskapelige miljøer, siden man har tilgang på enorme mengder plantebasert cellulose, for eksempel avfall fra skogindustri og halm fra jordbruket. Det forskes for å finne ut av effektive metoder til å omdanne cellulosen i planteavfallet til sprit som kan brukes som drivstoff istedenfor de fossile brenslene bensin og diesel. Det første trinnet i denne prosessen er å få cellulosen brutt ned til mindre byggesteiner. Pælemarken har løst problemet ved å skaffe seg leieboere som er spesialister til å gjøre dette, nemlig bakterier. I spesielle celler på gjellene huser pælemarken bakterier som sørger for å produsere enzymer (se faktaboks denne side). Disse enzymene (cellulaser) sendes til fordøyelses-kanalen hvor cellulosen effektivt brytes ned. I Nord-Norge er havet veldig kaldt men likevel har vi arter av pælemark som vokser raskt til tross for den lave temperaturen. I Tromsø fluktuerer sjøtemperaturen fra rundt fire grader om vinteren til cirka tolv grader om sommeren. Våre pælemark vil sannsynligvis ha unike bakterier som lager enzymer spesialdesignet til å virke effektivt ved lave temperaturer. Dette er en hypotese som forskere ved iinstitutt for Kjemi, Universitetet i Tromsø ønsker å finne ut mere om. Ved å sette ut treplanker i havet blir pælemark samlet inn og artsbestemt. Bakteriene pælemarken bærer med seg blir forsøkt dyrket på spesielle næringsmedier for å finne ut om de bryter ned cellulose. Arvestoffet til disse bakteriene blir deretter undersøkt ved hjelp av DNA sekvensering for å finne oppskriften på enzym-molekylene som er ansvarlig for nedbrytingen. Disse enzymene vil til slutt bli analysert for å finne ut om de kan brukes av industrien. Trespisende arter i Nord-Norge I våre farvann i Nord-Norge har vi noen få arter av pælemark og jo lengre sør man kommer jo flere arter kan man påtreffe. Felles for disse artene er at de kler gangene sine med kalk etter hvert som de vokser. I drivved kan man ofte se spor etter disse karakteristiske tunnelene. Når det gjelder pælemark kan det være problematisk å vite om en art er stedegen eller bare har kommet dit som passasjer i drivtømmer eller i hudplank 27

30 Venstre: Båtbygger Yngve Ingebrigtsen viser frem pælemark og kalkganger funnet i hudplank fra M/K Fart under restaureringsarbeid foretatt på Samhold slip AS, Øksnes kommune. Foto: Samhold Slip v/andreas Ingebrigtsen. Midten: Pælemarkens lille inngangshull er ikke lett å se men kan avsløre dyret fra utsiden hvis det ellers er lite begroing på treverket. I denne åpningen ligger to ånderør (sifoner). Høyre: En avskåret kai-pæle full av de karakteristiske gangene etter pælemark, som er orientert langs med veden. Rekvik, Tromsø kommune. Foto: Bjørn Altermark & Seila Pandur. på en trebåt. Den store trafikken av skip langs vår kyst frakter også med seg enorme mengder med ballastvann som kan inneholde pælemark-larver fra andre kanter av verden. Ved å analysere arter som forekommer på stasjonære tre-installasjoner langs kysten er man i stand til å skille stedegne arter fra midlertidig innførte arter. Ved å gjøre et litteratur-søk ser det ut til at to arter av pælemark kan klare seg her nord (Psiloteredo megotara og Nototeredo norvagica) og en tredje er i grenselandet (Teredo navalis). Begrensende faktorer for utbredelsen er saltholdighet og temperatur i havet. En slektning av pælemarken kalt treboreskjell (Xylophaga sp.) er også vanlig langs kysten av Nord-Norge. Denne rasper ikke så lange tunneler siden den er mye mindre enn pælemarken. Treboreskjellene kler heller ikke gangene sine med kalk og mangler de hvite palettene på bakkroppen. Et annet dyr kan også gjøre stor skade på treverk, nemlig den lille pælelusa (Limnoria sp.) også kalt pælekreps. Dette marine dyret tilhører tanglusene (isopoder) og blir rundt tre mm lang. Pælelusa gnager synlige ganger i overflaten av veden og disse kan kanskje minne om termitt-ganger. En del trebåteiere sier at det «har gått maur i båten», og ofte er syndebukken pælelusa. Avkommet til pælelusa holder seg nær mora og gnager sideganger i veden. En stokk blir derfor raskt ødelagt i overflaten og 1 2 cm ned. Har man fått pælemark som rasper inni veden og pælelus på overflaten, tar det ikke lang tid før treverket er fullstendig ødelagt. Pælemark (nederst) og dens mindre slektning, treboreskjell (øverst). Treboreskjellet er fem mm i diameter. Foto: Bjørn Altermark. 28

31 Carl Fredrik Lindemann Dons ( ) var konservator ved Tromsø museum fra og deretter ved Det Kgl. Norske Videnskabers Selskabs museum i Trondheim. Folk flest kjenner kanskje Dons mest som forfatteren av Tromsø-sangen «Langt mot nord», men Dons var også en ivrig forsker, blant annet på pælemark og pælelus. Hans publikasjoner om emnet fra 40-tallet er mye sitert av vitenskapen. Mens man før i tiden var helt avhengig av å studere den minste detalj på dyrene for riktig artsbestemmelse har man i dag fått nye verktøy for dette basert på moderne DNA sekvensering. Når man publiserer nye arter i dag tas gjerne også en vevsprøve som sendes inn til DNA strekkoding (se faktaboks denne side). DNA strekkoding DNA strekkoding eller DNA barcoding er en metode man bruker for å identifisere ulike arter. Alt liv inneholder DNA og noen områder i DNAet er veldig likt i mange forskjellige arter. Slike områder er ofte brukt som markører for artsidentifisering. Man bestemmer DNA sekvensen (base-rekkefølgen) til et eller flere slike områder og legger dem i en database. Neste gang man finner en art Tidligere kunne samme art bli gitt ulike navn fordi forskere ikke visste om hverandre sine arbeider og artsbeskrivelsene var tvetydige. Dette har i særlig grad ført til forvirring innen kunnskap om pælemarken og dens utbredelse. For de artene man finner i norske havområder vil forskere i Tromsø gjøre en detaljert DNA strekkoding og sjekke dagens utbredelsesområde i detalj. Ting tyder på at mange arter er på vei nordover i et stadig varmere hav. Global oppvarming Som følge av den globale oppvarmingen vil havet fremover bli varmere. Dette fører til forandringer i sammensetning og utbredelse av artene som lever der. man er usikker på, er det bare å DNA sekvensere en liten bit, for deretter å se hva slags treff man får i databasen. Dette er særdeles nyttig for arter som ligner på hverandre, eller som varierer veldig i utseende. Også i rettsmedisinen er det nyttig å ha et DNA register over alle artene, for da kan man finne ut hva slags organismer det er i en prøve fra et åsted. Senere kan man sammenligne med DNAet man finner for eksempel under skoene til en som er mistenkt for kriminelle handlinger. DNA molekylet. Dobbelt-heliksen innehar fire forskjellige baser (ACGT) som i ulike kombinasjoner koder for hvordan alle organismer er bygd opp. Illustrasjon: Bjørn Altermark. Når det gjelder pælemark er det særlig en art vi ikke ønsker her nord, og det er Teredo navalis. Denne arten finnes nord til Trondheimsfjord-området og utbredelsen er begrenset lengre nord fordi sjøtemperaturen ikke er høy nok til at larvene kan etablere seg. Det spesielle med T. navalis er at den kan tolerere brakkvann med lavere saltholdighet. Det vil gjøre våre nordlige fjorder og elveutløp mere utsatte og kan føre til ødeleggelse av kaier og trebåter i områder som tidligere har vært forskånet. Gamle sunkne skipsvrak og andre marine kulturskatter vil også etter hvert bli mere utsatte for angrep. Det er derfor viktig å følge med på utbredelsen av de ulike pælemark artene i våre farvann. Undertegnede har nylig funnet pælemark i test-planker satt ut i sjøen ved Longyearbyen på Svalbard. I teorien er det for kaldt til at larvene skal klare å etablere seg så langt nord, men sjøtemperaturen må ha vært gunstig en kort periode. Det er ingen tvil om at vi den nærmeste tiden vil få inntog og etablering av nye arter som følger kyststrømmen sørfra. Forhindring av bore-angrep og begroing Leter man i historiske nedtegnelser finner man mange beskrivelser av skader på båter, broer og marin infrastruktur forårsaket av pælemark. Det mest kritiske eksemplene er kanskje ødeleggelsene på de Nederlandske diker i 1730 årene som førte til at mye treverk ble byttet ut til fordel for stein. Også Christopher Columbus stiftet bekjentskap med pælemarken, og beskrivelsene 29

32 fra hans fjerde reise til Amerika i 1502 forteller mye om de skader pælemarken gjorde på datidens store treskuter. Det står skrevet at det var flere hull i hans skip enn det er hull i en vokskake produsert av honningbier. I nyere tid finner man stadig små avisartikler om pælemark-skader. Stengingen av Keilevågbrua i Flora kommune i 2011 og Rådhusbrygge 1 i Oslo havn i 2012 er noen ferskere eksempler på hva pælemarken er i stand til. Alle disse kostbare skadene pælemarken forårsaker har opp gjennom historien ført til utvikling av en hel rekke stoffer man smurte på treverket for å forhindre angrep. Når det gjelder trebåter var de En planke angrepet av pælelus og nærbilde av det 3 mm lange dyret. Foto: Bjørn Altermark. frem til rundt 1750 satt inn med seltjære, hvalolje eller tretjære/bek. Kobber-plater ble brukt på store skip på slutten av 1700 tallet og begynnelsen av 1800 tallet. Mot slutten av 1800 tallet begynte man å blande tjære med kobber-, kvikksølv- og arsen holdige forbindelser. Etter hvert har utvikling av maling/bunnstoff til båter blitt en viktig industri. Dagens bunnstoff til båter inneholder gjerne kobberoksider og andre kjemikalier som er svært giftige for marine organismer. Tributyltinn (TBT) er et effektivt bunnstoff som ble mye brukt frem til Stoffet er svært skadelig også for mennesker og ble derfor forbudt. Fra rundt år 1900 og hundre år fremover ble det brukt mye kvikksølv- og arsen holdig bunnstoff. Disse er også faset ut pga. miljøhensyn. Rester av disse stoffene ligger enda og forurenser utenfor industrikaiene våre. Man bør være veldig forsiktig med gamle typer bunnstoff, da de er rene giftbomber. Det forskes i dag intenst på å finne nye stoffer som kan hindre pælemark-angrep og begroing på båter. Til kaianlegg har man siden slutten av 1800 tallet brukt kreosot impregnering (kulltjærekreosot). Kreosot må sies å være et vidundermiddel mot pælemark, men siden dette stoffet er kreftfremkallende har det nylig blitt forbudt for privatpersoner å bruke dette i treverk. Krom-kobber-arsen (CCA)-impregnert trevirke har også blitt svært mye brukt etter krigen, men er også av miljøhensyn blitt forbudt. Forbudene har skapt et skrikende behov for nye stoffer, da det er i dag ikke finnes fullverdige erstatninger for CCA og kreosot, og vedlikehold av nyere private trekaier vil følgelig måtte gjøres oftere. 30

33 Pælemarkens herjinger var et av vikingenes verste mareritt. Det er nok ikke uten grunn at pælemarken også er nevnt i vikingsagaene (Eirik Raudes Saga). Båter og vikingskip var veldig dyrebare eiendeler. Den viktigste måten å drepe pælemarken på var sannsynligvis å ha skipene i elveoser/ferskvann en tid, eventuelt på land. Da dør pælemarken siden den er helt avhengig av saltvann. Sjøfareren Ottar fra Hålogaland (som dette tidsskriftet er oppkalt etter) hadde nok selv stor kunnskap om denne krabaten. På sine lange båtreiser langs Norskekysten var han nok smertelig klar over pælemarkens destruktive egenskaper. Han hadde nok ikke forestilt seg at forskning på den beryktede pælemarken kanskje en gang i fremtiden vil kunne resultere i nye enzymer, kjemikalier og drivstoff. Bjørn Altermark er fast ansatt forsker ved Institutt for Kjemi, Universitetet i Tromsø. Enzymers struktur og funksjon er sentrale i Altermarks forskning, og han jobber blant annet med å lete etter industrielt interessante marine bakterier og enzymer. E-post: bjorn.altermark@uit.no Øverst: Illustrasjon av Christian Krogh hentet fra Gustav Storm sin oversettelse av Erik den Rødes saga, Kristiania Bildet illustrerer en situasjon hvor Bjarni Grimolvssons skip synker etter å ha blitt svekket av pælemark i havet utenfor Grønland, mens lettbåten som var bredd med sel-tjære er intakt. Sørgelig nok hadde lettbåten ikke plass til alle og det sies at Bjarni Grimolvsson forliste med halve mannskapet. Nederst: Velvoksen pælemark hentet ut fra en granplanke. Individet er elleve måneder gammelt og 45 cm langt. Foto: Bjørn Altermark. 31

34 Kystkvinnen et liv i gjenvinningens kunst Dagrunn Grønbech Fiskerbondetilpasningen var en viktig næring langs kysten fram til 1960-årene. Naturalhusholdet var basert på knapphet med sparing og gjenvinning. I etterkrigsårene ble det å være heimeprodusent og selvforsynt med mat og klær ikke ansett som samfunnsøkonomisk lønnsomt. Sentralisering av bosettingsmønsteret medførte at mange driftige kvinner mistet en viktig posisjon både i familien og samfunnet. Begrepet fiskerbonde har først og fremst definert mannen som fisker og småbruker, ut fra et arbeidsliv som var rettet mot mannen som aktør. I forskningen ble kvinners samfunnsposisjon og arbeide først satt i fokus på 1970-tallet. Vi fikk dermed ny kunnskap om kvinners varierende roller i familielivet, omsorgstjenester, organisasjonsarbeidet og innen veldedighet. Kvinner la ned tid og innsats i nødvendige og samfunnsnyttige oppgaver uten at de verken ble sett, respektert eller mottok lønn for arbeidet som nærmest ble tatt for gitt. I den offentlige statistikken sto mannen oppført som familiens hovedforsørger. Alle offentlige papirer ble registrert i ektemannens navn, til og med barnetrygden. Ved ekteskapsinngåelse tok kvinnene mannens familienavn. Gifte kvinner ble omtalt som forsørget av ektemannen og heimeværende, selv om de forteller at de arbeidet både dag og natt. Uten mange valgmuligheter ble ekteskapet en viktig forsørgingsform for kvinnene. Selv om mange kvinner kunne finne forholdene i familien vanskelig og ikke trivdes i en avhengig posisjon, var skilsmissen ingen utvei før kvinnekampen i 1970-årene. Kvinnene som her blir omtalt giftet seg i krigsårene Før ekteskapsinngåelse bodde de enten heime hos foreldrene og hjalp til, var I slåttonna var hele familien i arbeid. Foto: Ukjent. Utlånt av Helgeland Museum. 32 Ottar (3): 32 39

35 hushjelp eller arbeidet i butikk. Noen fikk anledning til å ta husmorskole, og da gjerne den yngste datteren dersom familien hadde mindre forsørgingsbyrde. Utdanningen var rettet mot matlaging, barnestell, hygiene og håndarbeid. Kursene kan ses som forberedelse før ekteskapet og tilværelsen som husmor, som var den vanligste kvinnekarrieren i de første etterkrigsårene (Danielsen 2002). Denne generasjonen kvinner var opptatt av storfamilien der også foreldre og svigerforeldre inngikk som del av husholdet. Barna ble viktig bekreftelse på en kvinnerolle som mor. Barnløse kvinner syntes en synd på og de kunne ofte bli ansett som lite suksessfulle eller mindreverdige som kvinner. I ekteskapet var en lojal overfor mannen som ble regnet som familiens overhode og som spesielt i økonomiske spørsmål fikk det avgjørende ordet. Mange kystbygder fikk ikke elektrisitet før mot slutten av årene. Det var heller ikke innlagt vann i boligen. Da en fikk vanntilførsel, ble fjøset prioritert framfor bolighuset. Dette var for å lette vannbæringen, da dyrene krevde mye vann. Tilsvarende ble fiskebåten prioritert ved innkjøp av utstyr framfor huset. Båt og bruk ble ansett som viktigere enn fjøset og husdyrholdet som kvinnene hadde ansvaret for. Selv om fiskerbondehusholdet kan defineres som en samdrift der kvinner og menn samarbeidet om gjøremålene, var arbeidsdelingen regulert i henhold til kjønnsrollemønsteret. Her framsto menns oppgaver som viktigst og mest prestisjegivende. Selv om arbeidsoppgavene framsto som komplementære, var de dermed ikke likeverdige. Det vanligste var at kvinnene måtte gi mannen en håndsrekning. Det hette da at kvinnen måtte «stå på pinne» for mannen. Det vil si at hun måtte være parat for å tre støttende til dersom han trengte hjelp. I sjeldnere grad passet mannen barna, bidro i matlagingen eller deltok i melkingen av kua. I nødstilfelle ble andre kvinner bedt om assistanse. Skillet mellom feminine og maskuline felt ble betraktet som normalt og ikke stilt spørsmål ved. Kvinners underordningen inngikk som naturlig del av et kjønnsrollemønster nedfelt gjennom generasjoner. Den kjønnsspesifikke spesialiseringen medførte ingen diskusjon og effektiviserte også arbeidsoppgavene. Å bære ansvaret Kvinnene var alene om ansvaret store deler av året mens mennene var på lofot- og finnmarksfisket. Mange kvinner opplevde å miste sin mann på På godværsdager kunne en bringe håndarbeidet med utendørs og ta seg tid til å leke med katten. Foto: Ukjent. Utlånt av Helgeland Museum. 33

36 havet. Enketrygden som ble innført i 1964 var da behovsprøvd. Det vil si at kvinnene som ble enker måtte søke om denne støtten. Barnetrygden ble innført i Før framveksten av velferdsstaten på 1970-tallet var nabostøtten svært viktig. Her ble det sagt at den ene tjenesten er den andre verdt. Arbeidsbytte var vanlig under motto som at: «Hjelper du meg, så hjelper jeg deg». Selv om fiskerbonden skulle være selvstendig og å klare seg selv, var hun fra barnsben opplært til å holde øye med at både folk og fe ikke led nød eller overlast. Tross at familien var selvprodusent og i stor grad selvforsynt med mat og klær, måtte en ikke opptre som selvisk. Å være omsorgsrelatert var knyttet til en andreorientering der kvinner stilte seg selv i annen rekke. Omsorgen for andre medførte at de underordnet egne behov. Selv om kvinnene i mange tilfeller kunne føle seg underlagt mannens autoritet som beslutningstaker, viste de stor lojalitet til sin ektemake som kunne bli skjermet slik at han fikk hvile før neste økt på sjøen. Havet var som en livsnerve og skjebnetråd. Til dette knyttes en avhengig kvinnerolle der ekteskapet inngikk som forsørgingsform. Fiskerbondehusholdet var basert på en patriarkalsk orden og et kjønnsrolledelt familiemønster som ble kooptert av barna. Selv om samarbeidet mellom kvinne og mann var viktig, var arbeidsdelingen og arbeidsoppgavene definert av kjønnsskiller som satte fars arbeide høyest og i første rekke. Lofotkistene var utstyrt med mat og klær som var tilvirket av kvinner. Fiskeredskapen var mannens ansvar. Ved avreisen visste alle at deltakelsen i lofotfisket var umulig uten en kvinne som tok seg av familien og skjøttet fellesoppgaver i heimbygda. Bygdesamholdet var da avgjørende for å trygge hverandre og barnas hverdag. Selv om kvinnene hadde aleneansvaret i perioder mannen drev fjernfiske, ble husmorens lederrolle justert slik at det ved mannens heimkomst ikke var tvil om hvem som var far i huset. Selv om kvinnene tok egne avgjørelser i mannens fravær, overlot hun dette nå til mannen i hensikt å gjenopprette hverdagslivet og for å bevare husfreden. Flere har omtalt mannens arbeidspendling som positivt for ekteskapet. Atskillelsen ga kvinnene en frihetsfølelse og bidro samtidig til et savn som styrket parforholdet. Arbeidsmangfold og multikompetanse Naturalhusholdet besto av et utall praktisk oppgaver der den ene arbeidsøkta var knyttet til en Kvinnene hadde et nært forhold til dyrene som fikk egne navn. Foto: Agnar Thoresen. Utlånt av Helgeland Museum. 34

37 ny. Når en for eksempel hadde opparbeidet potetåkeren om våren og satt potetene, fortsatte arbeidet med å stelle åkeren i påvente av potetopptakingen til høsten. For kroppsarbeidet var fysisk styrke og god helse derfor viktig. Arbeidsmåten fulgte generasjonslinjen og gikk i arv fra mor til datter og fra far til sønn. Erfaringslæringen krevde tidlig arbeidsdeltakelse med prøving og feiling. Innføring i praktiske øvelser skjedde fra 5-års alderen og ble avpasset etter kjønn, alder og fysiske forutsetninger. Kvinnene forteller at de tidlig ble satt til å passe mindre søsken eller at de gjette dyrene. De lærte å spinne av bestemoren og fikk prøve rokken og øve seg på å strikke før de begynte på skolen. Øvelse var viktig for å bli mester, uttrykt ved at: «Tidlig krøkes den som god krok skal bli.» I naturalhusholdet var arbeidet sentralt og sto som noe evigvarende. Onnearbeidet krevde en felles innsats når høyet skulle berges som vinterfór til sauen. Slåttonna var ingen åtte til fire jobb, men ble regulert etter når arbeidet ble definert som «unnagjort.» I kystnære strøk var det ofte regn. Det gjaldt derfor å avpasse arbeidet etter vær og vind både på land og sjø. Dersom det var ventet regn, sto en på litt ekstra for å komme regnet i forkjøpet. Å vise arbeidsiver var viktig i motsetning til å være lat eller arbeidssky, som ble negativt omtalt. «Nøden lærte kvinnen å spinne,» ble det ofte sagt og med krav om ikke stille seg rådløs i vanskelige situasjoner. Dersom en ikke hadde fisk å servere som middagsmat, laget en potetkaker eller kokte «vassgraut» (melblanding kokt til grøt) som kunne smake godt med litt smør på. Gårdsarbeidet var fysisk tungt uten traktor eller andre tekniske hjelpemidler, og det krevde utholdenhet. Fiskerbonden kan karakteriseres som væravhengig. Betydningen av å arbeide «med sola» ble understreket for å gjøre nytte av dagslyset. Om vinteren og i mørketida ble dette særlig viktig. Før elektrisiteten var lampeoljen en nødvendighetsartikkel som måtte kjøpes og følgelig spares da en hadde lite penger. En måtte også tilpasse arbeidet etter årstidene. Våronna var viktig, mens innhøstingen var forbundet med størst spenning. Naturalhusholdet var preget av ressursknapphet og sparing. Innkjøp av et nytt par støvler krevde at familien måtte spare i forkant. Noen av de eldre kvinnene har fortalt at en i store søskenflokker måtte deles om bruken av det samme fottøyet. Mange av dem har gått i treklumper som barn. I godværet brukte en ikke sokker for å spare ull-lestene mot slitasje. Høsten og tiden før jul var en hektisk periode. Potetopptakingen var fylt med spenning til avkastningen som ble regnet i fold. Bær skulle saftes og syltes. Slaktingen av dyr var et omfattende arbeide der alt av sauen ble utnyttet. Uten tilgang på fryseboks, Sauer fraktes på sommerbeite. Foto: Ukjent. Utlånt av Helgeland Museum. 35

38 var salting, tørking og hermetisering viktig som konserveringsmetode. Vannbæring fra brønn var en daglig oppgave. Vannveien kunne være lang og børtreet var viktig redskap. Spesielt vinterstid var dette et tungt arbeide. På mange av de små øyene kunne det være vanskelig å finne drikkevann. Alt av mat og klær ble tilvirket i heimen. Fiskekaker, kjøttkaker, pølser, brød og lefse var heimeproduserte. Klærne var heimstrikket og heimsydd. Kvinnene måtte kunne både spinne, strikke, sy og veve, og det var ikke uvanlig at kvinnene samlet ulike håndarbeider i en utstyrskiste før giftemålet. Å passe barna inngikk som del av den daglige rutinen der barna måtte delta i arbeidet. Barna skulle se velstelte ut, være rene og ikke ha hull i klærne. Kvinnene var alltid først oppe om morgenen for å ivareta morgenstellet, både på kjøkkenet og i fjøset. De var ofte de siste som gikk til sengs, spesielt i førjulstiden da kvinnene sydde klær til barna som skulle ha nye klær til jul. Skulle vi i dag erstatte kvinnenes mangfoldige arbeidsoppgaver med yrkesprofesjoner, måtte fiskerbondens multikompetanse erstattes med husholdsøkonom, kokk, hjelpepleier, sosionom, førskolelærer, baker og syerske, for å nevne noen. Kvinnene hadde ikke utdanning utover folkeskolen, men behersket mange ulike arbeidsoppgaver innen et bredt praksisfelt. Tidlig arbeidsdeltakelse bidro til en allsidig livspraksis som utfordret deres kreativitet til å finne råd for uråd og der oppfinnsomhet og snarrådighet var nødvendig. Arbeidsmangfoldet hindret kjedsomhet, selv om mange arbeidsoperasjoner ble gjentatt slik våronna, høyonna og potetonna var årviss. Selv om hver onn hadde sine særskilte krav til arbeidsutførelsen, falt arbeidet aldri likt fra år til år. Arbeidet var prosessuelt og hver arbeidsoperasjon hadde sine finesser som måtte kjennes. Selv om kvinnene til en viss grad selv kunne disponere tiden, måtte de alltid planlegge arbeidsoppgaver etter værforholdene der det utendørs arbeidet måtte tilpasses faste oppgaver på kjøkkenet og i fjøset. Kvinnene jobbet ofte i et parallell-arbeide. I praksis vil det si at mens middagen ble laget kunne en bringe mat til sauene i fjøset, og at en vasket klær mens brøddeigen hevet seg. At kvinnene alltid hadde ettersyn Vannbæring var et dagligdags arbeide. Foto: Ukjent. Utlånt av Helgeland Museum. med barna, ble ikke ansett som en arbeidsoppgave. De varierende gjøremål medførte en samordning av mange samtidige arbeidsoperasjoner og som i dag kan kalles multitasking (Grønbech 2010). Resirkulering og gjenvinning Fiskerbondehushusholdet var en smart næringsvei langs kysten, basert på to næringsbein. Selv om livstilpasningen var marginal, med krav om «å sette tæring etter næring», fantes det trygghet i småbruket dersom fisket slo feil og omvendt. Fiskerbonden måtte være nøysom, ikke overforbruke ressurser og spare med tanke på uår, for å ha noe i «bakhånd». Livet som fiskerbonde var underlagt en sparesensur for tilfelle av verre tider. Tværing stilte krav til en totalutnytting og gjenvinning av ressurser. En måtte passe på at ingen ting gikk til spille, men snarere inngikk i en ny bruk. Slik ble for eksempel et par gamle støvler ikke kastet. Støvelskaftet ble avklippet og fottøyet ble omgjort til kalosjer som sto ved ytterdøren. Utslitte klær ble klippet til mattefiller som ble vevd til golvryer. Om ikke alle potetene ble spist til middagen, ble de spart og husmora bakte potetlefser til ettermiddagskaffen. Restavfall etter matlagingen kunne bli tilsatt varmt vann og ble servert som fór til dyrene. Kvinnene har erfart at kua er svært glad i sildebein. For fiskerbonden var sauen det viktigste dyret. Den var nøysom og 36

39 kunne gå ute store deler av året. Ulla ble kardet og spunnet til garn. Alle kvinner måtte lære å spinne, veve og sy. Dersom mor strikket en genser til eldste barnet, ble denne som ny benyttet til finbruk. Klærne gikk i arv fra de eldste til de yngste søsken. Etter hvert som genseren ble utslitt, ble den påstrikket nye armer og lappet, helt til det ikke lenger fantes «botningsmonn». Da kunne en rekke opp strikkingen og lage et par sokker eller votter av garnet. Restgarnet ble brukt som fyllmasse i hodeputen på kjøkkendivanen eller som innslag til matteveven. De nye mattene ble lagt i finstua som bare var i bruk ved høytider i en bolig der kjøkkenet var allrom og stedet for de fleste arbeidsoppgaver. Når mattene ble betraktet som mindre fine, ble de lagt i trappeoppgangen før de endte på kjøkkenet i hjørnet der divanen sto. Som mer utslitt ble de sammenbrettet og lagt framfor vedkomfyren før de ble lagt på bislaggulvet ute på trappa ved inngangsdøren. Som totalt utslitte ble de kastet under bærbuskene. Slik ble de komposterte og det organiske materialet gikk tilbake til naturen. Da kvinnene stiftet egen familie, arvet de en nøysom livsform de var fortrolige med fra barnsben av. Å spare og gjenbruke alt materiale, inngikk derfor som en naturlig del av levesettet som fiskerbonde. I naturalhusholdet kan vi si at ingenting ble kastet, men inngikk i en ny form. Da kvinnene på 1980-tallet, ble pliktige til å betale avgift for den kommunale renovasjonstjenesten, skapte dette mye irritasjon. De eldre kvinnene følte de måtte betale for en tjeneste de ikke benyttet seg av. Katten og fuglene fikk matavfallet. Brennbart materiale ble lagt i vedkomfyren på kjøkkenet og en sparte dermed strømutgifter. Asken fra ovnen ble lagt under rabarbraroten og bærbuskene som gjødsel. Slik ble søppeldunken for det meste stående tom. På komfyren sto alltid en kjele med varm vann, tross at de fleste boligene fra 1970-tallet hadde baderom med ekstra varmtvannsbeholder. Før baderommet ble innredet i bislaget, foregikk kroppsvasken i kjøkkenet og der lørdag var badedagen. Modellen viser sauens betydning i en total utnyttingskjede der ull og kjøtt inngår. Avfallet fra kompostdyngen ble brukt som gjødsel på engen som igjen ble fòr til sauen. 37

40 Selv om det på kysten ofte var regnvær, var vanntilførselen ikke kommunalt regulert. Alle familier måtte skaffe seg egen brønn og besørge vannforsyningen. Rent drikkevann var en knapp ressurs for øyfolket og ble rangert ut fra graden av renhet. Mennesker unngikk myrvann som dyrene kunne drikke. For å lette vannbæringen og for å spare på vannet, ble for eksempel badevannet fra lørdagen alltid benyttet til bløtlegging av klær med tanke på klesvaskingen den påfølgende mandagen. Her ble undertøyet vasket i det reneste vannet og arbeidstøyet ble vasket i det mest skitne. For å spare på vannet, kunne den første klesskyllen bli foretatt i sjøvann i fjæra. «Klesvaskardagen» kunne ofte ta en hel dag før klærne ble hengt til tørk. Da ønsket kvinnene seg nordavind uten regn. På vindfulle dager kunne kvinnene hilse hverandre med kommentarer som at: «Han gjer no god klestørk i dag», med referanse til at det er Gud som rår over været. Flere av kvinnene har også fortalt om at de brukte å legge de hvite sengklærne på gressbakken til «bleiking» i sola. Da var det alltid om å gjøre å legge steiner på alle hjørnene for å hindre at vinden dro av med vasken. Kvinnene visste at renhold og hygiene var svært viktig i en tid der smittsomme sykdommer som tuberkulosen var en vanlig folkesykdom. En levevei ble borte Et samfunn basert på generasjonslinjer, samarbeide og tradisjon skjedde ut fra en fastlagt orden som virket kjent og som var lett å foreskrive. Hevdvunne regler og rutiner forpliktet til etterfølgelse av det innøvde og vante, slik fiskerbonden inngikk i en sosial arv med konvensjoner og holdninger for hvordan en skulle opptre i lokalsamfunnet. I ei bygd basert på naturalhusholdet pekte dette mot en kollektiv opptreden. Å Foto: Dagrunn Grønbech. vise solidaritet med naboen ga sikring og beskyttet bygdefolket. Likhetsideologien basert på å «være i samme båt» krevde en form for konformitet som var samfunnsbevarende, men som også kunne være sosialt hemmende med skepsis til det som virket nytt og fremmed. Ungdommer kunne synes byen ga muligheter for en livsutfoldelse uten for mye sosial kontroll. Når fiskerbonden fikk et alternativ til småbruksnæringen, ble det for mange forlokkende å motta fraflyttingsbidrag og reise til byen for å ta lønnsarbeide i industrinæringen. Behovet for en lettere hverdag både fysisk og psykisk med forutsigbare lønnsforhold, fritid og ferie var antakelig blant de viktigste kriterier for at fiskerbonden flyttet fra distriktet og til industristeder som Mo i Rana, Mosjøen, Svelvik, Hammerfest eller Kirkenes. Mannen som fisker forlot dermed sjarken og ble industriarbeider. Kvinnene tapte sin viktige posisjon som sjef for småbruket i et bygdesamhold med både storfamilien og nabokjerringer. Som ufaglærte fantes det ikke mange jobber å velge i. Kvinnene som ikke ble heimeværende husmor, fikk deltidsjobb som vaskehjelp, dagmamma eller ble tilknyttet den offentlige omsorgssektoren. Kvinnene som fiskerbønder ble på sine eldre dager minstepensjonister. Som pensjonister har de ingen materiell nød og stiller beskjedne økonomiske fordringer. Alderstrygden er for de fleste deres første møte med å kunne motta penger på egen konto. De eldre kvinnene synes det er «underlig» at de på sine gamle dager mottar penger fra staten, og de anser heller ikke sin arbeidsinnsats som et viktig fundament i framveksten av velferdsstaten. De assosierer seg til en kvinnerolle der det å få friske barn som vokste opp og skikket seg, var deres viktigste lønn for strevet. 38

41 For kvinnene er det fortsatt et dydsmønster å gjengjelde tjenester. Dette medfører at mange kvier seg for å ta i mot samfunnsytelser de som pensjonister har krav på. Å motta hjelp fra staten er hos enkelte ennå forbundet med skam, fra en tid da sosial støtte ble omtalt som «fattigkassen». Kravmentalitet blir ansett som svært negativt. For de eldre er beskjedenhet fortsatt en dyd som holdes høyt i hevd, selv om de skjønner at de yngre kvinner krever lønnsarbeide og likestilling. De eldre observerer en forvitring av familien ved økende grad av skilsmisser og som de mener ikke trygger barnas oppvekstvilkår. De eldre kvinnene som jeg har møtt, har til felles at de valgte å bli på sin heimplass der de både er født, oppvokst og døde, som i et fra vogge til grav samfunn. I et tilbakeskuende perspektiv har kvinnene fortalt om et rikt og meningsfylt liv. De uttrykker tilfredshet med å ha gjort sitt «beste» og tror ikke de ville valgt annerledes om de hadde hatt andre muligheter. Ved hjelp av minnene resirkuleres kvinnenes liv og deres verdighet gjennom tiden som var. Kvinnene ønsker i det lengste å bo i egen bolig og klare seg selv. Selv om de fleste gir uttrykk for at de føler seg ensomme, ytres en tilfredshet og der de gjennom et langt liv mener å ha «gjort rett for seg». Beskjedenhet framholdes fortsatt og uttrykkes gjennom talemåter som at: «Det var nå så lite. Det var nå ingen ting, eller at det skulle nå bare mangle at vi ikke prøvde å gjøre vårt beste». Artikkelen baserer seg på forfatterens doktorgradsarbeide Kystkvinners liv og virke. Fra naturalhushold til enetilværelse. En verdighetsbeskrivelse, UiT 2008 og intervju med eldre kystkvinner ut fra deres bakgrunn som fiskerbønder. Litteratur: Brox, Ottar (1966): Hva skjer i Nord-Norge? En studie i utkantpolitikk. Oslo: Pax forlag. Danielsen, Hilde (2002): Husmorhistorier: norske husmødre om menn, barn og arbeid. Oslo: Spartacus. Grønbech, Dagrunn (2008): Kystkvinners liv og virke. Fra naturalhushold til enetilværelse. En verdighetsbeskrivelse. Dr. philos. avhandling. Det samfunnsvitenskapelige fakultet. Universitetet i Tromsø. Grønbech, Dagrunn (2010): Kystkvinnen. Fiskerbonde og omsorgsbærer. Helgeland Museum og Kvinnemuseet i Kongsvinger i samarbeid. Prinfo Rønnes trykkeri. Mosjøen. Sogner, Sølvi (1984): Fra stua full til tobarnskull: om nedgangen i barnetall i norske familier i de siste 200 år, med særlig vekt på perioden Oslo: Universitetsforlaget. Dagrunn Grønbech har også skrevet om kystkvinner i tidsskriftet Kysten nr. 5, 2013 og i Årbok for Helgeland Dagrunn Grønbech har samfunnsvitenskapelig embetseksamen fra Universitetet i Tromsø (UiT). Hun har dr. philos graden med fokus på kystkvinners liv og virke. Kystkvinnen, fiskerbonde og omsorgsbærer (2010). D. Grønbech arbeidet som førsteamanuensis ved UiT med tema innen kvinneforskning, kjønnsrollestudier og ungdomskultur. Innen det pedagogiske utdanningsfeltet ved UiT hadde hun det faglige ansvaret for lektorutdanningen. Grønbech har arbeidet med etnologisk materiale innenfor museumsvirksomhet i kyst- og gruvesamfunn. Hun er i dag tilknyttet Kvinneuniversitetet i Norden som seniorforsker. E-post: dagrugr@online.no 39

42 Lakselus frå kvalitetsindikator til problembarn Frank Nilsen Lakselus har vore kjent lenge og laks som vart fanga med lus i elvane vart tatt som eit sikkert teikn på at laksen nyleg var komen opp i elva og dermed var av ypparste kvalitet. I dag er lakselus ofte omtala med negativt forteikn grunna utfordringar knytt til lusekontroll i lakseoppdrett og dei konsekvensane lus kan ha for miljøet. Det er særleg medisinar mot lakselus og spreiing av lakselus til villfisk, i hovudsak villaks og sjøaure, mange er uroa over. Lakselus er eit parasittisk krepsdyr som høyer til i ei gruppe som kallast kopepodar, også kjent under namnet hoppekreps. Dei lever på laksefisk i Nord-atlanteren og i Stillehavet. Nyleg vart lakselus frå Stillehavet og Atlanterhavet delt inn i to underartar, det vil seie at dei truleg er på veg til å splittast i to ulike arter. Lakselus har mange parasittslektningar på fisk i våre marine farvatn og berre i Nord-austre del av Atlanterhavet er det kjent fleire enn 500 ulike artar frå fisk. Parasittiske hoppekreps finnest på dei fleste fiskeslaga våre og dei er typisk ytre parasittar som lever på hud, gjellene eller i munnhola på verten. Nokre av desse artane er vertspesifikke (lever berre på ein fiskeart), andre lever på fleire nært slekta artar medan nokre få kan finnast på mange ulike, ikkje nærståande vertar. Litt om levesettet til lakselus Lakselus høyrer til i ein familie (Caligidae) med parasittar som er flattrykte og ein finn dei oftast på hud til fisk. Dei lever av hud og blod og har alle ein komplisert livssyklus med heile 8 ulike livsstadium (sjå figur på neste side). Tre av dei tidlege livsstadia er frittlevande spreeingstadium som sikrar spreiing frå ein fiskevert til ein annan. Dei frittlevande larvane tar ikkje til seg føde før dei har infisert ein ny fiskevert, noko som gjer at dei vil dø når energireservane er brukte opp. Levetida er i stor grad er styrt av temperaturen i sjøen der auka temperatur fører til kortare levetid. Først ved tredje stadium, som kallast kopepoditt, kan dei infisere ein ny vert gjennom å feste seg til fisken ved hjelp av antennene. Deretter byrjar dei straks å ta til seg næring ved å beite på verten. Dette irriterer nok verten og ein vanleg respons kan vera at smitta fisk klør seg mot eit substrat eller hoppar for å prøve å slå av seg parasittane. Sidan lakselus berre kan vekse opp på laksefisk har dei tilpassa seg levesettet til verten på fleire måtar. Dei ørsmå kopepodittane til lakselus er prega slik at dei vil automatisk symje mot lyset og vil difor finnast nær havoverflata dersom det er høg nok salinitet (sjø med over 25 promille salt). Det er også vist at kopepodittane reagerer på rørsle i vatnet. Dei reagerer på ein symjande fisk ved å gjere ei rask symjerørsle mot fisken og vil på denne måten prøve å slå seg ned. Dette er eit uspesifikt signal og i laboratorieforsøk er det vist at dei alltid reagerer på same måten, også på til dømes ein plastfisk. Etter at kopepodittane har «landa» på ein fisk vil dei ved hjelp av sansesystemet smake seg fram til om dette er ein laksefisk og eventuelt slå seg ned (dersom det er laksefisk) eller forlate fisken om det er eit anna fiskeslag. Kopepodittar som er på laksefisk vil 40 Ottar (3): 40 47

43 etter 5 6 dagar (ved 10 grader) skifte skal til neste stadium (chalimus I) og larvane har i alt 5 slike skalskift før dei er vaksne og klare til reproduksjon. Temperaturen i sjøen er særs viktig for kor raskt lakselus utviklar seg og aukande temperatur gjer at utviklinga går raskare. Hannane veks raskast og dei når vaksen alder etter om lag 40 dagar medan hoene brukar minst 50 dagar ved 10 grader. Hoene kan befruktast av hannar først når dei er blitt vaksne. Ein kan ofte sjå at vaksne hannar er festa på umodne hoer (kallast pre-copula) men hannen befruktar dei ikkje før hoene er vaksne. Befruktninga skjer ved at hannen festar ein pakke med sperm (spermatofor) på hoa som så vert tømt inn i eit lager for sperm (spermatekiet) som hoene har. Spermpakken vert festa godt og vil hindre andre hannar i å befrukte hoa, og ein trudde lenge at ei ho berre kunne befruktast av ein han. Genprøvar av larvar frå ei og same ho har synt at dette ikkje Øvst: Livssyklusen til lakselus med 8 stadier frå larve til vaksen lus. Illustrasjon: Janet Stone, University of Sterling. Nedst: Lakselus kopepoditten (til venstre) er det infektive stadiet som angrip fisken. Koppoditten er omlag 0,7 millimeter lang. Bilete til høgre viser to vaksne holus med eggstrenger, og ein mørkare han. I hoene ser ein tarmen som er fylt opp med lakseblod. Foto: Lars Hamre. 41

44 stemmer, men at ein god del av hoene vil vera befrukta av meir enn ein han. Hoene til lakselus kan leve lenge og det er vist at dei kan leve minst 455 dagar på laks i laboratorium. Dei produserer egg heile livet og ved 10 grader vil lakselushoene legge ein ny eggstreng kvar tiande dag. Dette skjer kort tid etter at egga i dei to ytre eggstrengene klekker. Eggproduksjonen aukar ved aukande temperatur og ved 15 grader går det om lag dobbelt så raskt (nye egg kjem om Medisinar mot lakselus På slutten av 1970-talet vart det tatt i bruk medisiner mot lakselus. Det første produktet som vart tatt i bruk var neguvon som tilhøyrer organofosfater. Verkestoffet var tidlegare brukt mot mellom anna skadeinsekter og bruken vart tilpasse til oppdrettsfisk. Medisinen kom i pulverform og vart blanda med vatn og nytta til badebehandling i lukka presenningar. Seinare vart nuvan og salmosan innført som begge tilhøyrer same stoffgruppe men som var sikrare å nytte. Organofosfatane verkar på nervesystemet og er særs effektive. På 1990-talet vart det funne redusert effekt ved organofosfabehandling og det vart påvist at lakselus var resistent. Mitt på 1990-talet vart ein ny type bademedisinar inført med dei syntetiske pyretroidane. I likskap med organofosfatane er dei syntetiske pyretroidane godt kjent ifrå kontroll av mellom anna skadeinsekt. Dei syntetiske pyretroidane verkar og på nervesystemet og har hatt god lag kvar femte dag). Basert på tal frå lakselus i laboratorium vil det frå ein populasjon med holus bli produsert egg som i gjennomsnitt svarar til om lag 50 kopepodittar kvar dag frå kvar ho. Larvane klekker direkte frå eggstrengen som er festa på hoa. Sidan dei frittlevande lakseluslarvane ikkje tar til seg føde er levetida tett kopla til temperatur og levetida går ned ved aukande temperaturar. Dette betyr at luselarvane har større spreiingspotensiale ved låge effekt fram til kring Omlag samstundes vart det innført to nye medisiner (gitt via fôret) som verkar ved at skal-skifte hos lakselus vert stoppa. Desse vektshemmarane fekk kort tid etter at dei vart introdusert mykje negativ omtale og bruken var relativt liten. I 1999 vart fôrtilsatsen SLICE introdusert i Noreg. SLICE vert gitt via fôret og har verknad på alle stadium av lakselus. Verkestoffet i SLICE tilhøyrer ei gruppe som kallast for avermektiner og verkar på nervesystemet i særs små dosar. Både på 1990-talet og i dag nyttar ein i tillegg hydrogenperoksid (H 2 O 2 ) mot lakselus. Hydrogenperoksid er sterkt oksiderande og fjernar lakselus, men ein drep ikkje alle lakselus. Etter 1999 er det ikkje innført nye medikament til å kontrollere lakselus. I dag har ein omfattande resistens mot dei fleste medisinane og ein har eit stort behov for nye og effektive medisinar. temperaturar rett og slett gjennom at dei då overlever lenger. Dette er ein faktor som ein må ta omsyn til ved oppdrett i Nordområda. Lakselus på oppdrettsfisk Infeksjonar med lakselus på oppdretta laksefisk er kjent heilt tilbake til ein starta med lakseoppdrett i Noreg. I starten var det andre sjukdomar som utgjorde eit langt større problem enn lakselus men frå slutten av 1970-talet vart det etablert metodar for avlusning med medisinar (sjå faktaboks på denne sida). Eit middel som kallast organofosfat vart introdusert først og vart brukt fram til siste halvdel av 1990-talet. Etter kvart som bruken auka førte dette til mindre effekt ved behandling og på 1990-talet var det tydleg at lakselus hadde utvikla resistens (auka motstandskraft) mot middelet. Dette spreidde seg til store delar av kysten vår, og mange oppdrettarar fekk problem med å fjerne lakselus effektivt frå fisken. Forsøk med biologisk kontroll av lakselus vart introdusert på denne tida. Ved å sette ut leppefisk (berggylt, bergnebb med fleire) i merdane kan ein få ned talet på lakselus sidan dei aktivt beitar på og et lakselus direkte frå smitta laks. Dette vart til god nytte for dei som fekk det til å fungere godt. På slutten av 1990-talet vart først nye bademedisinar (syntetisk produserte pyretroidar) innført til bad-behandling av laksen og straks etter kom dei første orale lakselusmedisinane i form av tilsetningar i fôret i bruk, med middelet SLICE i spissen. Dette 42

45 førte til at ein igjen fekk god kontroll med lakselus i oppdrettsanlegga. Men, i 2006/2007 vart det på nytt rapportert om behandlingssvikt både med bademedisinar (pyretroider) og fôrtilsetningar (SLICE). Problemet har i dei seinare åra auka i omfang og nå har ein resistens langs store delar av kysten mot alle tilgjengelege medisinar, med unntak for ei gruppe veksthemmande stoff som så langt berre har vore brukt i relativt avgrensa omfang. Årsaken til at det vart innført medisinar til å kontrollere lakselus var først at ein fekk skader på fisken på grunn av lusa, noko som kunne gi nedklassing av fisken til lågare slaktepris eller auka dødlighet. I dag er hovudmålet med lusekontrollen å unngå at lakselus skadar villfisk. Talet på lakselus som no er tillate på oppdrettsfisken er langt under dei nivå der ein ser skader på fisken. Lakselus på villfisk Stor laks fanga i sjø er typisk infisert med lakselus og det har alltid vore slik. Desse store laksane har gjerne hatt eit titals store lus på seg og fisken har oftast ingen synlege skadar. Det same er tilfelle for sjøaure som naturleg og gjerne har hatt nokre få lus på seg. Tidleg på 1990-talet vart det rapportert om høge infeksjonsnivå med lakselus på sjøaure frå Irland. Få år seinare vart det gjort tilsvarande funn i Noreg. Ein fann at ung-sjøaure vandra for tidleg tilbake til elveosar mange stader (kallast prematur tilbakevandring). Desse aurane hadde ofte eit høgt tal med lakselus og/ eller slike skader som ein finn etter skadelege infeksjonar med lakselus. Det var og påvist at ein fann fleire tilbakevandrande sjøaure der det var høg tettleik med oppdrettsanlegg samanlikna med områder med lite oppdrettsaktivitet. Ein infeksjon med lakselus fører mellom anna til at fisken får problem med væskebalansen i kroppen og dette vil i salt sjø føre til at fisken tapar vatn. Når sjøaure kjem til mindre salthaldig vatn eller ferskvatn vil denne påkjenninga bli mindre og gjere det lettare å oppretthalde væskebalansen. I tillegg kan ikkje lakselus overleve i ferskvatn og dei fleste vil vera døde og har slept taket etter 2 veker. Kostnaden for auren ved å gå tidleg opp i ferskvatn er tap av tilvekst i sjøen, noko som kan føre til utsett kjønnsmodning og færre egg ved gyting. Ved høge infeksjonsnivå med lakselus vil fisken kunne få dødelege skader som følgje av beitinga, og det vil også vera ein auka risiko for andre infeksjonar som kan ta livet av fisken. Funn av mykje lakselus og tidleg tilbakevandring av sjøaure førte til auka forsking på lakselus og ei rad med laboratorie- og feltundersøkingar vart starta opp. Det var også reist spørsmål om korleis situasjonen var for villaks, og då særleg den utvandrande smolten. Studiane viste Figuren viser auken i forbruk (målt i kilogram) av lakselusmedisinar frå 2005 fram til og med Sjå faktaboks på side 42 for dei ulike verkestoffa. Hydrogenperoksid (H 2 O 2 ) er ikkje med på figuren, men i 2015 vart det brukt heile tonn hydrogenperoksid mot lakselus. 43

46 at lakselus har ein negativ effekt på verten og effekten er avhengig av talet på lus og storleiken på fisken. Eit viktig funn var at lakselus aukar evna til å skade verten (virulensen) kraftig når dei når det første bevegelege stadiet (pre-adult). Det betyr at fisk med mange kopepodittar og småstadier kan komme i fare når desse når pre-adult stadium. Ein viktig årsak til dette er at dei vert bevegelege og kan beite over heile fisken, noko som lett fører til meir skade på fisken og auka problem med mellom anna væskebalansen. Då villaks lever på eit litt anna sett enn sjøaure gjer dette det vanskelegare å studere mulige effektar av lakselus på villaks. Den utvandrande laksesmolten oppheld seg berre ei kort tid i kystnære områder før den kjem ut i ope hav der den held seg i 1 3 år. Den utvandrande laksesmolten er liten, frå 10 gram og oppover, og vil difor vera sårbar for infeksjonar med mange lakselus. Ved Havforskningsinstituttet vart det på slutten av 1990-talet utvikla ein trål som muliggjorde fangst av levande fisk utan at den vart skadd og tapte mykje skjell. Slik trål vart nytta til fangs av smålaks i fleire fjordar og i Norskehavet for å sjå på omfanget av infeksjonar med lakselus. Desse studiane vart gjennomført i fleire år og i fleire fjordar. Det var store variasjonar i kor mykje smålaks ein greidde å fange og store variasjonar i kor mykje lakselus ein fann på desse. Resultat frå fjord-tråling vart samanlikna med funn på smålaks i Norskehavet. Smålaksen som vart fanga ute i Norskehavet relativt kort tid etter at dei hadde vandra ut hadde ikkje meir enn maksimalt 10 lakeslus per fisk. Funn frå fjordområda viste langt større variasjon i infeksjonsnivå og langt høgare tal. Ei muleg forklaring på dette er at individa med mange lakselus alt var døde før dei kom seg ut i ope hav, enten direkte som følgje av infeksjonen eller indirekte ved at dei var svekka og dermed eit lettare bytte for predatorar. Kor stor skadeeffekt lakselus kan ha på villefisk har ein ikkje klart å talfesta, men summen av dei undersøkingane som er gjort viser at effekten kan vera stor, men vil variera mykje mellom år. Kunnskapen om effektane på villfisk har ført til ein særs streng lakseluskontroll i Noreg, og no er det lovpålagte grenseverdiar i oppdrettsanlegg som skal sikre minst mulig spreiing av lakselus til villfisk. Det er eit særleg fokus på å sikre låg smittefare i tida når den ville laksesmolten vandrar ut gjennom fjordane. Foto: Colourbox. 44

47 Miljøeffektar av lakseluskontroll Medisinbruk mot lakselus har vore heilt nødvendig for å ha god kontroll med lakselus. Medisinane som er og har vore nytta er kjende frå og nytta i liknande kontroll med skadedyr i landbruket. Dei fleste av desse medisinane verkar på nervesystemet, er særs effektive og har effekt på mange ulike organismar, men ofte med store forskjellar i kva konsentrasjon som er skadeleg for ulike dyr. Det betyr at ved behandling kan mange andre organismar enn lakselus også døy. Ved badebehandling vil dette væra neglisjerbart grunna fortynningseffekten i havet. Medisinar gitt gjennom foret kan derimot gi større skadeeffekt på andre organismar. Grunnen til dette er at opptak av medisin i fisken gjerne ikkje er 100 %, slik at ein del av medisinen vil kunne kome ut i aktiv form via avføring. Medisinrestane vil i slike tilfelle ofte væra festa til større eller mindre partiklar som kan bli etne av andre dyr, eller dei kan synke ned til botnen og bli værande aktive i sedimenta der. Bruk av lakselusmedisinar har auka kraftig frå 2008 og fram til i dag. I 2005 vart det nytta 100 kilogram aktiv substans med lakselusmedisin mot kilogram i Fram til 2007 var det 3 ulike verkestoff som vart brukt (cypermetrin, deltametrin og emamectin benzoat). Azametifos var i bruk fram til slutten av 1990-talet, men vart fasa ut grunna resistensutvikling. I 2008 vart azametifos gjeninnført og i 2009 kom hydrogenperoksid, diflu- og teflubenzuron i bruk. Bruken av lakselusmedisinar etter 2008 aukar langt meir enn produksjonsauken, noko som har ført til at kvar fisk i gjennomsnitt vert medisinert fleire gonger enn tidlegare. Statistikk som viser aktiv substans slik som figur på side 43 lyger litt fordi det er stor skilnad mellom dei ulike stoffa i kor mange gram som skal til for å behandle til dømes eit anlegg. Dette er særleg tydleg når det gjelder medisinar gitt via foret. Teflubenzuron skal ein gi 10 mg/kg fisk i sju dagar (totalt 70 mg/kg fisk), diflubenzuron 3 mg/kg i 14 dagar (totalt 42 mg/kg fisk). For emamektin er doseringa 0, 05 mg/ kg fisk i sju dagar (totalt 0,35 mg/kg fisk). Sakt på ein annan måte så vil 100 kg emamektin kunne brukast til å medisinera om lag tonn med laks medan 100 kg teflubenzurone rekker til om lag 1400 tonn fisk. Foto: Colourbox. 45

48 Tilsvarande forskjellar har ein mellom medisinane som vert nytta i badbehandling (det vil seie cypermetrin, deltametrin og azametifos). Av dei medisinane som vert nytta mot lakselus i dag er det særleg to som har skapa debatt og uro når det gjelder miljøeffektar. Desse to medikamenta er såkalla veksthemmarar, som hindrar lakselus frå å skifte skall og på denne måten drep lusa. Alle leddyr (mellom anna insekt og kreppsdyr og rundormar) veks ved at dei lagar eit nytt ytre skjellet, skalet, som er større enn det gamle. Denne prosessen er konservert gjennom evolusjonen, noko som vil sei at dei kjemiske prosessane er svært like hos ulike dyr som veks på denne måten. Sidan opptaket av dei veksthemmande stoffa ikkje er fullstendig i laksen når den vert medisinert, vil noko av den aktive substansen sleppast ut via avføringspartiklar som kan etast av andre krepsdyr. På denne måten kan andre dyr få i seg store nok mengder medisin til at det kan føre til død dersom dei i sin tur skal skifte skal. Det har vore gjennomført miljøundersøkingar i samband med bruk av desse medisinane og det er vist at ein finn dei i bottensedimenta kring anlegg som vert medisinert. Det vart mellom anna funne at det er lite av desse stoffa i sjøvatn medan ein finn høge konsentrasjonar i sedimenta under, med funn opp til 1100 meter frå medisinerte anlegg. Det vart rekna ut at det aktive stoffet har ei halveringstid på 170 dagar i sediment. Det vart og funne restar av medikamentet i ulike dyr under behandling. Kor stor effekt dette kan ha på faunaen i er ikkje kjent då toleransen vil variere mykje mellom dei ulike artane. For mange artar (til dømes fisk) vil ein ikkje ha nokon effekt då medisinen ikkje verkar på dei. For alle leddyr vil ein forvente ein effekt dersom konsentrasjonen er høg nok. Lakselus på villlaks. Foto: Arne Nævra/SCANPIX. 46

49 Kontroll med parasittar og skadedyr i matvareproduksjon Bruk av medisinar mot parasittar og skadedyr i matvareproduksjon er særs vanleg og utbredt verda over. Høg tetthet av individ og stor bruk av monokultur (høg konsentrasjon av ein art) gjer at parasittar får lett tilgang til vertar. Dersom ein ikkje har spesifikke kontrolltiltak vil det føre til tap og lidingar for dyra og dårleg lønnsemd for næringane. Sprøytemiddel og medisinar mot parasittar har vore avgjerande i mange år. I starten verkar desse tiltaka særs godt men etter ei tids bruk ser ein ofte at målorganismane utviklar toleranse og resistens mot dei kjemiske tiltaka. Dette fører til at ein stadig må utvikle nye medisinar for å ha kontroll. Dette endar fort med ein runddans med resistensutvikling som kjem etter at nye medisinar har vore i bruk i kortare eller lengre tid. Ved einsidig stor bruk av medisinar kan ein ende opp med at alle parasittar som er igjen er resistente, noko som betyr at verkestoffet vil vera ubrukeleg i lang tid og kanskje for alltid. Det er derfor viktig at andre tiltak enn medisinar også vert nytta i kontroll av parasittar og skadedyr. Målet med parasittkontroll vil vera å bryte livssyklusen slik at ein hindrar eller kraftig reduserer talet på individ som gir opphav til neste generasjon. Vaksiner har vore særs viktige i oppdrettsnæringa og all laks vert i dag vaksinert mot fleire bakterie og virussjukdomar. Så kva med vaksine mot lakselus? Det har vist seg vanskeleg å lage parasittvaksiner og særleg mot utvendige parasittar slik som lakselus. Så langt finnes det berre ei tilgjengeleg vaksine mot ein utvendig parasitt, og den er mot flått på kveg. Dei siste åra er det lagt ned mykje arbeid med å etablere metodar for lakseluskontroll som ikkje er basert på medisinbruk. Leppefisk har vore i bruk lenge og er eit miljøvennleg alternativ sjølv om det i sin tur har gjeve utfordringar med fiskehelse og velferd til desse nyttefiskane. Ei rad med ulike tekniske løysingar er under uttesting eller i bruk. Ein har mellom anna teke i bruk lunka vatn, spylarar og ferskvatn, men felles for desse metodane er mykje handtering av fisken, noko som ikkje er gunstig for velferda til fisken som skal verta avlusa. I tillegg er denne forma for lusekontroll svært kostbart, og ein har manglande kapasitet til å dekke behovet ein har med desse metodane. Det er og utvikla metodar som skal hindre påslag med lakselus ved bruk av planktonduk («luseskjørt») og ein arbeider med nedsenkbare merdar som flyttar laksen ned under dei øvste metrane i havet der det er mest luselarvar. I tillegg er det stor aktivitet med å utvikle og teste ut ulike typar med heilt lukka merdar. Sjølv om det er ei rad usikre moment med lukka oppdrettsanlegg vil dei ha nyttige effektar i samband med lakseluskontroll. Det er likevel vanskeleg å sjå føre seg at heile lakseproduksjonssyklusen skal kunne skje i lukka system, men dersom ein kan redusere tida fisken er i opne merdar vil det lette luseproblematikken. Strenge krav til kontroll med lakselus er noko som oppdrettsnæringa må leve med, men einsidig bruk av medisinar kan ikkje vera hovudmetoden for å sikre seg mot dei negative effektane lakselus kan ha. I framtida må ein utvikle langt fleire effektive metodar som saman kan sikre god kontroll. Både næringa sjølv og mange andre aktørar arbeider med eit stort spekter av metodar som vil gje nye hjelpemiddel for å kontrollere lakselus. Saman med effektive medisinar, som må nyttast med omtanke, vil ein kunne sikre effektiv lusekontroll også i framtida. På denne måten kan ein i framtida unngå at lakselus vert eit hinder for ei berekraftig oppdrettsnæring. Frank Nilsen er professor i fiskehelse ved Universitetet i Bergen. Frå 2011 har han vore leiar for Sea Lice Research Centre som er ein senter for forskingsdrevet innovasjon utpeika av Forskingsrådet. Nilsen har forska på lakselus sidan E-post: frank.nilsen@bio.uib.no 47

50 FOTOG RAFIET Foto: Fra Karl Fjørtoft-samlinga Motiv: «Speil-selfie» Tid: 1950-tallet Sted: Tromsø? Mennesket har til alle tider søkt sitt eget speilbilde. Først i vannflater og polerte steiner. Seinere i blanke metaller og små glasspeil. Men det var da venetianske glassmestere på 1500-tallet klarte å masseprodusere større speil, at mange mennesker fikk mulighet til å se sitt speilbilde. Det forandret både hvordan vi så og så på oss selv, og det forandret også malerkunsten. Selvportrettene ble nå i større grad iscenesatte selvstudier. Rembrandt kom til å utvikle dette til et nytt nivå ved å utforske og gjengi sin egen psyke. 400 år etter Rembrandt har mobilkameraet gjort selvportrettering ekstremt utbredt. Selfie ble årets nyord i 2003 og har utviklet seg til det psykiater Finn Skårderud kaller «presentasjonsangst» «Liker du meg?» «Se hvor fin jeg er!» Det siste kunne denne rødrussen, som fotograferte seg i speilet 50 år før selfie ble et begrep, med rette hevde. I likhet med malerkunstens selvportrett er motivet iscenesatt bl. a. svever russestaven av bambus på en finurlig måte i bakgrunnen. En særdeles dyktig komponert «speil-selfie»! Hentet fra Fotoarkivet, Tromsø Museum Sveinulf Hegstad, fotoarkivar

51 Tidløse gaveideer i museumsbutikken! Foto: June Åsheim Tromsø Museum Universitetsmuseet Foto Sølvskatten: Jorunn Marie Rødli, TMU Layout: Ernst Høgtun Tromsø Museum Universitetsmuseet Lars Thøringsvei 10, 9006 Tromsø Tlf shop@tmu.uit.no Skatten ble funnet i Tromsø høsten 2005, og datert av arkeologene til ca 900 e.kr. Kopi av motiv fra Sølvskatten

52 Returadresse Ottar, Universitetet i Tromsø, Norges arktiske universitet, Postboks 6050 Langnes, 9037 Tromsø E-post: ottar@uit.no Internett: ISSN